I vini del Giro d’Italia 2026. Etappe 21: Roma – Roma

2026-05-31 Olav Torvund Leave a comment

Jonas Vingegaard hadde ikke fått nok etappeseiere, og tok denne også — ikke overraskende.

Så har vi kommet til finalen. Det er den samme avlusningsetappen som det har vært de siste årene. 131 km og flatt. Alt er i praksis avgjort, bortsett fra hvem som vinner etappen — forutsatt at de som leder de ulike konkurransene kommer til mål.

Noen refleksjoner om UnoX. Nordmenn har det med å være litt for optimistiske, og vinne det meste på forhånd, mens man ikke vinner når det faktisk konkurreres. Det gjelder enten det er Grand Tours i sykkel eller Eurovisjon, og snart skal Norge vinne fotball-VM. Vi har i alle fall blitt verdensmesster i VM-kvalifisering og i laguttak. Det er mulig man er like store optimister i andre land. UnoX hadde ambisjoner om at Johannes Kulset skulle havne innenfor topp ti i sammendraget, men endret strategi før 14. etappe. Fredrik Dversnes vant 15. etappe på en etter min mening imponerende måte.

UnoX har markert seg underveis, og har fått noen “pallplasser” i tillegg til den ene etappeseieren. Problemet er bare at det ikke er noen seierspall på etappene i en Grand Tour. Der gjelder at “the winner takes it all”. Men vi må være realistiske: Etter at UnoX rykket opp på World Tour nivå, må de blant annet delta i samtlige tre Grand Tours. Det krever en større stall med flere ryttere som kan hevde seg på toppnivå. Jeg regner med at UnoX prioriterer Tour de France, og sender sitt beste lag dit. Selv om lagene i Giroen har vært godt, og sannsynligvis også vil være det når vi kommer til Vuelta à Espagna, klarer de ikke å stille tre lag som er gode nok til å hevde seg helt i toppen. Dessuten er det nok en del som trenger erfaring når det gjelder å sykle en tre ukers Grand Tour. Nå får vi se hva de kan få til med et toppet lag i Tour de France, som starter 4. juli.

Bildet til høyre dukket opp som et “minne” på Facebook, og ble laget til avslutningsetappen et tidligere år. Det tåler en reprise.

Dagens etappn er, i alle fall i hovedsak, den samme som i de senere årene. Den starter litt syd-vest for Roma, går ut til kysten hvor den snur, og går tilbake til Roma. Den avsluttes med etter det jeg kan se, ni runder inne i Roma.

Vi er i regionen Lazio. Vi kan starte med DOC Roma, som omfatter det meste av områdene rundt Roma. Det meste av dagens etappe går, så vidt jeg ser, innenfor dette området. Dette fikk DOC-status i 2011. Innenfor denne klassifiserinen kan det produseres hvit-, rosé- og rødvin av de fleste druesortene som dyrkes i det sentrale Italia. Det er oppskriften på et vinområde som ikke har noe særpreg eller en signaturvin. Om man skal smake italienske viner er ikke dette det området jeg ville prioritere. Men kanskje ville jeg ha smakt et glass eller tre om jeg hadde vært i Roma.

En av de mest kjente vinene fra Lazio er hvitvinen Frascati, som produseres i åsene syd for Roma. Her har de vært produsert vin så tidlig som 5000 år før vår tidsregning. En DOC Frascati skal være laget av minst 70% Malvasia di Candia og/eller Malvasia Puntinata (Malvasia del Lazio). Opp til 30% kan være Bellone Bianco, Bombino Bianco, Greco og/eller Trebbiano. Det er også tillatt med inntil 15% av andre hvite/grønne druer som er egnet for dyrking i området, og som finnes i vinmarkene.

Vi kan også ta turen litt lenger sydover, til Falerno del Massico i Campania. Vin herfra var den mest populære vinen hos de gamle romerne. En legende vil ha det til at den romerske vinguden Bacchus omskapte skråningene på Mount Massico til vinmark, i takknemlighet fro den vennlighet den gamle bonden Falernus hadde vist ham.

Når jeg ser på området “Roma” hos Vinmonopolet, dukker også ølet Peroni opp. Det er antageligvis det mest kjente italienske ølet. Det er en lys lager, og jeg synes det er et ganske kjedelig øl. Jeg fikk det bekreftet nylig på en italiensk restaurant, hvor dette var det eneste ølet de hadde. Det er vel omtrent som Nederland, og deres mest kjente øl Heineken. En gang jeg var innom en pub i Amsterdam, ba jeg om et øl som var mer interessant enn Heineken. En annen gjest brøt inn og sa at alt annet øl var mer interessant enn Heineken. Men jeg har et inntrykk av at folk ikke deler min smak når det gjelder øl. I alle fall er det kjedelig, lys lager som dominerer i butikkhyllene — og da regner jeg med at folk kjøper slikt øl. Men om man vil drikke et slikt øl, er det i alle fall meningsløst å kjøpe et som er importert fra Italia.

Jeg skrev tidligere at jeg ville komme tilbake til flere tegneserier, og da tenkte jeg spesielt på denne. Les vins des Papes, eller Pavenes vin, det burde passe til avslutningen i Roma. Men som jeg har skrevet tidligere: Dette er franske tegneserier. Så den handler om pavene i den perioden da pavene holdt til i Avignon i Syd-Frankrike. Det er langt fra det verste stedet man kan være, og det var sikkert fint å være pave der.

Dette albumet handler ikke om italiensk vin, men om vin fra Burgund, Rhône (Chateau-neuf-du-Pape) og om druen Gamay. Det er også litt om svartedauen, og det hele er blant annet krydret med en kardinal som misbruker en gutt seksuelt.

Som sagt hadde pavene det sikkert bra, og det var et stykke mellom liv og lære. Bildet nedenfor er av pave Clemens VI med sin elskerinne Cécilie de Comminges. Det er ikke et samtidig bilde, så det er i alle fall ikke malt mens paven ble tatt in flagranti.

Ut fra bildet kan det se ut som om paven stolt viser fram sin elskerinne. Det er malt i 1857. Bilder fra den tiden er frie, så jeg ser ingen grunn til å bry meg om at noen skriver noen om copyright og vil ha penger for at man bruker det.

Til 15. etappe skrev jeg at jeg ville komme tilbake til Franciacorta til avslutningsetappen. Franciacorta er Italias beste musserende vin. Jeg mener vi bør ha en god, italiensk musserende vin for å feire avslutningen av Giro d’Italia. Franciacorta produseres i Lombardia, syd-øst for Lago Iseo. Decanter kaller Franciacorta “one of Italy’s best kept sparkling wine secrets“. Franciacorta står bare tilbake for champagne. Når det er sagt: Det finnes varierende kvaliteter av champagne. Jeg kjenner ikke noen franciacorta som kan måle seg med den beste champagnen, men så har jeg nok heller ikke brukt like mye tid og penger på franciacorta som jeg har gjort på champagne. Det produseres omtrent 100 ganger så mye champagne som franciacorta, og enkelte av de store champagnehusene produserer alene mer enn den samlede produksjonen i Franciacorta. Her er en artikkel fra Aperitif om Franciacorta.

Franciacorta fikk DOCG-status i 1995. Som champagne er en musserende vin laget i Champagne etter reglene som gjelder for denne, er franciacorta en musserende vin laget i Franciacorta, etter reglene som gjelder for denne. Franciacorta lages av druene Chardonnay, Pinot Noir og Pinot Blanc. Den lages med tradisjonell metode, som champagne. Den stille vinen lagres, ofte lenge, “sur lie”, altså på gjærrestene, før den blandes, tilsettes most og gjærer for andre gang på flaske.

Det er fem kvalitetsklasser av franciakorta.

Franciacorta NV, non vintage. Standard cuvé, uten årgangsangivelse. Den må ha ligget minst 18 måneder på gjærrestene, og kan ikke slippes på markedet før minst 25 måneder etter høsting.

Franciacorta Satèn. Dette er en blanc de blanc, laget med minst 50% Chardonnay, og inntil 50% Pinot Blanc. Den har lavere trykk enn det som er vanlig, 5 atmosfærer i motsetning til 6. Den må lagres minst 24 måneder på gjærrestene.

Franciacorta Rosé. Som navnet sier, en rosé. Den skal inneholde minst 25% Pinot Noir, og lagres i minst 24 måneder på gjærrestene. Jeg må innrømme at jeg ikke er helt sikker på produksjonsprosessen her. Vanigvis lages rosé musserende vin ved at man først lager en hvit vin, som så tilsettes litt rødvin. Noen få lages som rosévin, altså ved at drueskallet fra sorte/røde druer får være med i gjæringsprosessen en kort stund. Jeg synes rosé mausserende vin laget på den siste måten er best.

Millesimato, eller årgangsfranciacorta. Den lages bare av viner fra et enkelt år. Den skal lagres minst 30 måneder på gjærrestene, og kan ikke sippes på markedet før 37 måneder etter høsting.

Riserva. Denne må lagres minst 60 måneder på gjærrestene, og er det ypperste franciacorta kan by på.

I sin anbefaling om viner fra ulike distrikter i Italia, anbefaler Ingvild Tennfjord denne: 1701 Franciacorta Brut Nature. Hun skriver om den:

“Franciacorta er italienernes Champagne-kopi. Gir en langt mer kompleks og nyansert smaksopplevelse enn prosecco. Jeg valgte denne fordi den er lett tilgjengelig, har mindre enn tre gram sukker og et behagelig og mykt skum. Drikk som aperitiff, til feiring eller sjømat.”

Dermed var Giro d’Italia over for denne gangen. Men det er ingen grunn til å fortvile. Det er bare en drøy månd til Tour de France starter. Den starter 4. juli, med lagtempo i Barcelona. Etter tre etapper i Spania, kommer Touren hjem til Frankrike. Nå har de endeliig lagt ut kart over etappene, slik at det blir mulig å se nærmere på de enkelte etappene.

Italiensk vin

Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. Nå er det såpass lenge siste utgave kom, så det er nødvendig å oppdatere med andre kilder, først og fremst på nettet.

I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2026-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2605 produsenter og mer enn 24,315 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d'Italia 2026

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.

Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2026. Etappe 20: Gemona del Friuli 1976-2026 – Piancavallo

2026-05-30 Olav Torvund Leave a comment

Jonas Vingegaard syntes ikke interessert i å vinne denne etappen, noe han også ga uttrykk for før start. Målet var å trygge sammenlagtledelsen. At den alltid lojale hjelperytteren Sepp Kuss var i stand til å vinne denne hardeste etappen i årets Giro, sier mye om Vismalagets styrke. Gulio Ciccone tok den blå klatretrøyen, så i dag vil han ikke bare han den på lån fra Jonas Vingegaard. Denne konkurransen er dermed åpnet opp. Er Jonas Vingegaard opptatt av også å vinne denne, eller er han fornøyd med å vinne sammenlagt? Med Jhonatan Navarez ute, ser det ikke ut til at noen kan ta igjen Paul Magnier i konkurransen om peongtrøyen, om han bare kommer til mål.

Igjen en del fjell, uten at de synes å være blant de verste. 199 km og toppavslutning. Det blir i stor grad et spørsmål om hva Jonas Vingegaard vil på denne etappen.

Vi er i Friuli, som egentlig heter Friuli-Venezia Giulia. Navnet har ikke noe direkte å gjøre med dagens by Venezia, men med Republikken Venzia, som eksisterte fra ca år 800 og i 1000 år etter det. Byen Venezia ligger i Veneto. For enkelhets skyld bruker jeg bare navnet Friuli.

Jeg har skrevet at jeg liker å se på topografiske kart for å få oversikt over områder. Friuli består av sletteland ned mot Adriaterhavet, et alpint fjellandskap mot nord (De karniske alper) og mot nord-øst (De juliske alper). I øst er det høydedrag ved grensen mot Slovenia. Nede ved Adriaterhavet er det middelhavsklima, mens det i fjellene er alpint klima.

Alpene skjermer Friuli mot kalde vinder fra nord og nord-øst. Det er ikke så vanskelig å finne informasjon om hvordan klimaet i Friuli er. Det er langt vanskeligere å finne ut hva som påvirker det og hvorfor det er som det er. Jeg er ikke meteorolog, noe av det jeg skriver kan være påvirket av, og som kan gjøre at jeg har misforstått dette ganske grundig. Hvis noen kan noe om dette, setter jeg pris på å bli korrigert. Vind som kommer over fjellet vil ofte være en føhnvind. Luften som treffer fjellet presses opp, og når den presses opp kjøles den ned. Kald luft holder dårligere på fuktighet enn varm luft, så i takt med at luften kjøles ned, kondenseres fuktigheten. Den vil danne skyer, som gjerne slipper fuktigheten i form av nedbør. Når luften faller ned på lesiden, varmes den opp og blir tørrere. Når kald vind fra nord og nord-øst har vært en tur over Alpene, vil den ofte komme som føhnvind. Men det kan også være fallvinder, katabiske vinder. Det bygger seg opp kalde luftmasser i fjellet, som er tyngre enn varmere luft, og som derfor synker, faller mot lavereliggende områder. Ved Adriaterhavets østkyst er det et slikt værfenomen som kalles Bora. Kalde luftmasser bygger seg opp i et høytrykksområde, som så presses gjennom fjellpassene og dalene mot lavere trykk i Adriaterhavet. Jeg har lenge levd i den tro at slik kald luft fra nord-øst, Sibir, bøyer av mot fjellmassiver som Alpene, og blåser rundt heller enn over dem. Og at de finner veien til og gjennom lavereliggende områder, som Balkan. Da jeg for ganske mange år siden tilbrakte et par januaruker i Skopje i Nord-Makedonia, tenkte jeg i utgangspunktet at jeg skulle til “syden”. Heldigvis sjekket jeg værmeldingen. Det var bikkjekaldt.

Jeg forstår det slik at det er denne kalde luften som gjør at det kan bli veldig kaldt om vinteren, f.eks. i Ukraina. Om dette er noe som stemmer har jeg ikke klart å finne ut, og jeg vet heller ikke hvordan Karpatene påvirker dette. Man skulle tro at Karpatene har en tilsvarende effekt som Aplene, dog i mindre grad siden fjellene ikke er like høye. Men jeg vet ikke.

Bland dette med mildere havluft fra Adriaterhavet, og ganske varm luft fra Posletten i vest. Posletten er omgitt av fjell på tre kanter, så der vil det være mye føhnvind. Men her begynner meteoroligen og klimaet å bli for komplisert for en jurist, så jeg skal ikke gå videre med mine ganske spekulative tanker om dette. Jeg har flere ganger sagt at jeg liker å se på topografiske kart. Dette kartet over det meste av Europa, viser fjellmassiver som jeg vil tro påvirker klimaet. Hva den gule linjen med røde prikker mellom Lisboa og Moskva er, vet jeg ikke.

Friuli har lenge vært kjent som Italias beste hvitvinsområde. De siste tallene jeg har sett, er at 77% av produksjonen er hvitvin. Pinot Grigio er den druen det dyrkes mest av. Jeg minner her om klassifikasjonsområdet DOC delle Venezie, som jeg nevnte til 19. etappe, som omfatter de vinproduserende områdene i Friuli, Veneto og provinsen Trentino i Trentino Alto-Adige, som er en Pinot Grigio klassifisering.

Det er likevel Friulano som regnes som den hvite/grønne signaturdruen i Friuli. Friulano var tidligere kjent som Tocai Friulano. Men det førte til en del misvisende forvekslinger med Ungarns prestisjevin Tokaij, som lages av en drue som heter Furmint, ikke Tokai. I 1995 avgjorde EU-domstolen at navnet Tokay og varianter av dette bare kunne brukes om vinen Tokaij, fra den østlige delen av Ungarn. Men druen som brukes i produksjon av Tokaij heter Furmint. Da jeg var ung drakk vi en del hvitvin som het Tokayer. Jeg vet ikke hvor den kom fra, men det var definitivt ikke en søt Tokaij-vin. Det var en halvtørr hvitvin, som det meste av den hvitvinen vi drakk den gangen. Vi var nok mer opptatt av at den var billig, enn av hvor den kom fra.

Til tross for dette var Friulano nede på tredjeplass blant de mest dyrkede hvitvinsdruene i den siste statistikken jeg så, etter Pinot Grigio og Sauvignon Blanc. En forklaring ligger antageligvis i det som skrives i Italiensk vin:

“Dette kan forundre siden mange av de aller beste friulivinene nettopp er laget med fruilano. En forklaring kan være at friulano kan ha en bitter tone, særlig ved høye utbytter, og at konsummarkedet heller vil ha noe mer ‘rett frem’, så som pinot grigio.”

Den beste og mest interessante vinen fra Friuli kommer fra høydene i grenseområdet mot Slovenia. Det ser ikke ut som om vi kommer helt dit denne gangen, så jeg går ikke inn i detaljer. Det produseres en gode del oransjevin i Friuli. En del er laget av Pinot Grigio, noe av Friulano og noe av Ribolla. Oransjevin er en vin som fungerer godt til pinnekjøtt, som vi pleier å spise første juledag. Vi har da noen ganger hatt oransjevin fra Friuli, men også fra den andre siden i Slovenia. Og vi har noen ganger hatt georgisk oransjevin.

Oransjevin er sannsynligvis en av de opprinnelige vintypene. Om jeg har forstått vinhistorien rett, var de fleste druene opprinnelig hvite/grønne, skjønt de hadde røde/sorte druer i Egypt for noen tusen år siden. De hadde ikke teknologi som gjorde at man kunne sile mosten fra skallene mm før gjæring, slik man i dag gjør når man produserer hvitvin. I Georgia, hvor det har vært vinproduksjon i rundt 8000 år, gjæret man tradisjonelt druene i store leirkrukker på 2-300 liter, som ble gravd ned i bakken. Om druene ble presset, eller om de bare ga etter for presset fra druene som ble lagt oppå dem, slik man gjærer vin i Beaujolais, vet jeg ikke. Vinen ble i alle fall gjæret med skall, kjerner osv, og den kunne ligget på skallet lenge, nede i disse krukkene.

Dagens etappe går stort sett, eller kanskje bare på flatlandet i Friuli, før de skal opp på Piancavallo to ganger. Vi er da i det området DOC Friuli Grave. Grave betyr her grus, og er det samme ordet som vi finner i Graves i Bordeaux, og i det engelske ordet gravel. Det er det største vinområdet, om vi ser bort fra de nyere og nesten altomfattende paraply-DOCene. Det produseres mest hvitvin av druene Chardonnay, Sauvignon Blanc, Pinot Grigio og Friulano. Det produseres også noen rødvin, for det meste av Cabernet Sauvignon og Merlot. I Italiensk vin fremhever de produsenten Emilio Bulfon, som har lagt et stort arbeid i å dyrke fram lokale druesorter som nesten var forsvunnet.

Det er ganske nylig opprettet en ny DOC Friuli, som geografisk dekker det meste av de vinproduserende områdene i Friuli, og som omfatter viner som ikke passer inn i de andre DOC og DOCG. Det produseres også Prosecco i Friuli, men den har jeg ikke tenkt å si noe mer om.

LIke før etappen krysser elven, før den første stigningen, passerer de litt nord for San Daniele del Friuli. Parmaskinken er nok den mest berømte italienske skinken. Men San Daniele er den beste.

Jeg undret meg litt over hvorfor de har tatt årstallene 1976-2026 inn i angivelsen av etappen. Det er nok for å markere at det er 50 år siden det store jordskjelvet i Friuli 6. mai 1976. Det målte 6,5 på Richters skala. 990 mennesker ble drept, nesten 3000 skadet og 157.000 ble hjemløse. Etappen går over episenteret for dette jordskjelvet, før de satarter på signingen opp til Piancavallo.