Statens vegvesen har presentert en artikkel “En av de verste ulykkessomrene på ti år – dette gikk galt på norske veger”. Måten de formulerer seg på, sier ganske mye om holdningene i Statens vegvesen. De har en mellomoverskrift: Samler kreftene for tryggere sykling. Det er interessant å se hvilke krefter de samler, om noen, hvordan de eventuelt samler dem og ikke minst hva de vil bidra med selv. De to første setningene i avsnittet om sykkel er slik:

“Ti syklister har mistet livet hittil i år, tre av dem i august. Det er på nivå med fjoråret, da elleve syklister omkom – tre av dem uten hjelm.”

Sagt på en litt annen måte: åtte av de elleve syklistene som omkom i 2025 brukte hjelm. De som har gransket tallene mer enn meg, sier at andelen skadde som ikke brukte hjelm er som andelen som sykler uten hjelm generelt. Altså ingen overrepresentasjon av folk som ikke bruker hjelm blant de drepte. Likevel velger Staens vegvesen å fokusere på de tre som ikke brukte hjelm, selv om flertallet av de drepte brukte hjelm. Det som er helt åpenbart, er at en sykkelhjelm aldri har hindret en kollisjon eller påkjørsel. Hvorfor ble ingen av de som brukte hjelm reddet av hjelmen, og i hva slags ulykker brukte de omkomne ikke hjelm? Vi vet at hjelm ikke hjelper noe hvis man bli overkjørt av en stor bil.

I “Dybdeanalyser av dødsulykker i vegtrafikken 2025” skriver Statens vegvesen:

“Det er stor sannsynlighet for at alle disse tre [som ikke brukte hjelm] kunne ha overlevd ved bruk av hjelm.”

Hva de bygger dette på, sier de ikke noe om. Ivar Kolbeinsvik har gjennomgått noen av ulykkesrapportene, og skriver på Bøuesky:

“Her er utdrag fra en ulykkesanalyserapport hvor Statens vegvesen skriver at det er «usikkert om en yngre person ville overlevd», og «en frisk, yngre person med sykkelhjelm kunne kanskje overlevd».

I årsrapporten er dette blitt til «stor sannsynlighet for at […] kunne ha overlevd ved bruk av hjelm.»”

Her er en annen:

“Her er utdrag fra en av de tre i førstepost. Meid ned og drept i 60-sone. SVV skriver ikke at syklisten mest sannsynlig ville overlevd med hjelm, bare at det «kunne trolig […] ha redusert skadeomfanget».”

I alle fall dette er eksempler på at Statens vegvesen jukser med data, når de skriver sin årsrapport. Hvis dette hadde vært i akademia, ville det ha blitt karaterisert som forskningsjuks. Det Statens vegvesen driver med er ikke forskning. Men det er slett arbeid og misvisende konklusjoner i rapporten. Vi kan ikke ha tillit til rapporter fra en etat som behandler data på den måten.

Jeg har ikke noe imot bruk av hjelm. Jeg bruker ofte hjelm selv. En periode brukte jeg alltid sykkelhjelm. Men særlig Trygg Trafikks evindelige mas om sykkelhjelm har fått meg til å droppe hjelmen på kortere turer i moderat fart. Jeg bruker heller ikke hjelm og ishockeydrakt når jeg går på dårlig brøytede, glatte fortau. Jeg anser risikoen for å falle for å være langt større når jeg går på ubrøytede og glatte fortau, enn når jeg sykler i moderat fart. Jeg er ganske sikker på at hjelm og ishockeydrakt kunne ha avverget en del skader ved fall på glatt føre. Men jeg kommer ikke til å iføre meg dette likevel.

Jeg tenker gjerne at det særlig er gamle folk som må være forsiktige når de går på glatt føre. Når jeg tenker meg om, innser jeg noe motvillig at nå som jeg er 71 år, er jeg kanskje selv i den risikogruppen.

Jeg har skadet meg på sykkel tre ganger. En brukket tommel, et par brukne ribben og et brukket kraveben Jeg har sikkert også fått noen skrubbsår og blåmerker, men de er det ingen grunn til å ta med. I alle fall i to av tilfellene brukte jeg hjelm. Det tredje er jeg ikke sikker på. I et av tilfellene, da jeg gikk i asfalten i ca 50 kmt/t, bidro nok hjelmen til å begrense skadene. I de to andre tilfelle ville ikke en hjelm ha betydd noe som helst.

Som sagt har jeg ikke noe imot sykkelhjelm. Men jeg er sterkt imot påbud om bruk av sykkelhjelm. Ifølge Ole Petter Hjelles bok “Sterk hjerne med aktiv kropp” dør det omtrent 9000 mennesker i Norge hvert år, av sykdom relatert til inaktivitet. Man kan selvfølgelig være aktiv på andre måter enn ved å sykle. At folk sykler, med eller uten hjelm, avverger nok langt flere dødsfall enn hva sykkelhjelmer kan gjøre. Men medier liker drama og blod, og lager oppslag om det dramatiske, uten å bry seg om det som virkelig betyr noe. Det er nok i stor grad fordi folk sykler at man i land som vi fordomsfullt gjerne forbinder med usunn livsstil, som Danmark og Nederland, har bedre folkehelse enn Norge, hvor vi like fordomsfullt tror at folk er sunne og spreke. Bilorganisasjonen “Trygg Trafikk” vil helst at folk ikke skal sykle, slik at de ikke hindrer de for dem så verdifulle bilistene. Så de masert stadig om å påby bruk av hjelm når man sykler, og andre tiltak som skal bidra til å begrense sykling.

Hos Statens vegvesen kan vi videre lese:

“Mange syklister forteller at de føler seg utrygge når de sykler. Den bekymringen tar vi på største alvor. Vi vil jo at flere skal sykle og gå, og tør ikke folk å sykle, så blir de ikke flere, sier vegdirektør Ingrid Dahl Hovland.”

Man tar det på største alvor, men vil ikke gjøre noe med det. Det fortsetter:

“Ingen aktør kan løse dette alene. Staten, fylkeskommunene og kommunene må bidra sammen med interesseorganisasjonene – og ikke minst syklistene selv.”

Det føyer seg inn i det sedvanlige mønsteret. Ansvaret for folk som sykler og andre myke trafikanter, individualiseres. Det er vi som må passe oss. At det er systemsvikt og at det er Statens vegvesen som bærer hovedansvaret for den systemsvikten, står det ingen ting om. Vi har elendig sykkelinfrastruktur i Norge, og det er i stor grad Statens vegvesens ansvar og noe de kan gjøre noe med. Men de vil ikke. Ikke et eneste konkret tiltak er nevnt i avsnittet om folk som sykler.

Jeg henter fram en 11 år gammel kommentar. En Karin Høystad, som i alle fall den gangen var i trafikksikkerhetsseksjonen i Statens vegvesen, uttalte om Gamle Mossevei:

“- Begge har de samme rettighetene og de samme pliktene. Vi vil ikke favorisere syklistene, men de myke trafikantene har minst å stille opp med. Vi råder syklistene til å tenke sikkerhet når de er på veiene. Søk blikkontakt med bilistene, sykle i små puljer så forbikjøringsstrekningen ikke blir så lang, unngå å ligge mer enn to i bredden for å skape minst mulig irritasjon, sier Høystad.”

Å lage egne sykkelløsninger for folk som sykler, er å diskriminere bilister, mente visst Karin Høystad. Den samme holdningen synes fortsatt å prege Statens vegvesen. At man diskriminerer folk som sykler ved å lage motorveier, tunneler hvor det ikke er lov å sykle, osv, det synes å være utenfor fatteevnen hos folkene i Statens bilvegvesen. Går vi til Gamle Mossevei, har bilistene fått en E18 hvor folk som sykler diskrimineres.

Det neste avsnittet i artikkelen handler om motorsyklister. Etter en innledning om antall omkomne motorsyklister, kan vi lese:

“Det har derfor satt i gang tiltak på de mest utsatte strekningene: skilt i særlig risikoutsatte svinger, og vegmerking som viser hvor i vegbanen MC-føreren bør plassere seg i krevende svinger.”

Det dreier seg i stor grad om utforkjøringer i venstresvinger. Som det pleier å være når det gjelder motorkjøretøy, fremstilles “ulykker” nærmest som uavvendelige naturkatastrofer, og man må for all del ikke beskrive dem på måter som antyder at føreren har noe ansvar. Her står det ikke noe om at hovedårsaken til disse utforkjøringene sannsynligvis er for stor fart. I andre sammenhenger har representanter for Statens vegvesen uttrykt forståelse for at motorsyklister liker fartsfølelsen på svingete veier. Her er det ikke noe om at “ikke minst motor [motor]syklistene selv” må bidra til å løse dette. Her starter Statens vegvesen nesten umiddelbart med skiltng og oppmerking i veien. Hvis man bare har motor, da trår Statens vegvesen til.

Vi kan også ta med at Lastebileierforbundet ustanselig messer sitt budskap om hvor viktig det er å se flisen i sin brors øye, mens man er fullstendig blinde for bjelken(e) i sitt eget. De vil vel unnskylde seg med “blindsonen” her også. For alle vet jo at disse livsfarlige ståmopedistene dreper mange lastebiler hvert år. Mens lastebilsjåfører som kjører sine drapsmaskiner mer eller mindre i blinde, de må for all del ikke holdes ansvarlige for noe som helst.

Statens vegvesen må slutte å diskriminere bygdefolk. Det er en gjennomgående holdning både blant vegbyråkrater og såkalt “ansvarlige” poitikere at folk på bygdene ikke kan sykle. Sykling er et byfenomen, og skal eventuelt fremmes gjennom byvekstavtaler. Når Statens vegvesens favorittløsning utenfor byene er landevei med 80 km/t fartsgrense, uten noen form for tilrettelegging for gående eller syklende, da er det ikke overraskende at folk ikke sykler eller går der. Legg til rette for sykling, og folk vil komme. Vi trenger et sykkelnett som forbinder bygder, og bygder med byer. Sykkelturisme er en av de formene for turismen som øker mest, og Norge kunne ha vært et veldig fint sykkelland. Men det blir sagt at de som organiserer turer for sykkelturister styrer unna Norge, fordi sykkeltilretteleggingen er så dårlig i dette landet.

Statens vegvesen har i over et år sabotert å heve pullertene i Rådhusgt i Oslo, ved krysset Skippergata, som er der for å gjøre Rådhusgt til en bedre sykkeltrasé. Men Statens bilvegvesen prioriterer biltrafikk og saboterer demokratisk fattede vedtak. Statens bilvegvesen vil ikke innføre en regel om om minimum 1,5 m avstand ved forbikjøring av folk som sykler. De synes at de sykkelfiendtlige og farlige vikpliktreglene er aldeles utmerket og vil ikke gjøre noe med dem. Denne listen kunne ha vært gjort mye lenger. Statens bilvegvesen mener at “noen” må gjøre noe. Men det hele kan oppsummeres til at Statens vegvesen ikke vil gjøre noe med det som Statens vegvesen kan gjøre noe med for å gjøre forholdene bedre og tryggere for folk som sykler. Man kan med andre ord ikke ha tillit til den etaten.

En av de største katastrofene de kan forestille seg i Statens vegvesen, er at bilister må vente på grunn av uforutsette hendelser, slik som at begge løpene i Operatunnelen skulle bli stengt. For å redde de stakkars bilistene fra å måtte vente eller kjøre en omvei som f.eks. Ring 3, foretrekker Statens vegvesen å ødelgge byen. Derfor ville de ha Rådhusplassen som “avlastingsvei” i tilfelle en slik katastrofe skulle inntreffe. Hos Statens vegvesen drømmer de om de “gode” gamle dager, da det gikk ti kjørefelt eller noe slikt, over Rådhusplassen, Rådhusgaten var Norges mest forurensede gate og Akershus var en utilgjenglig “øy” omgitt av monsterveier.

Statens bilvegvesen demonstrerer gang på gang at de ikke forstår byer, og at de ikke bør ha noe i byer å gjøre.