All posts by Olav Torvund

Jeg er professor ved Senter for rettsinformatikk, som er en del av Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo.

RINF 1200 “Opphavsrett og beslektede emner” — eksamen høst 2019

Det­te er kom­men­ta­rer til eksa­mens­opp­ga­ven fra høs­ten 2019, i kur­set RINF 1200 Opp­havs­rett og beslek­te­de emner”. Til ori­en­te­ring: Det­te er et 10-stu­die­po­eng kurs, bereg­net for folk som ikke er og hel­ler ikke har ambi­sjo­ner om å bli juris­ter, men som kan tren­ge litt kunn­ska­per i opp­havs­rett, som folk i media, kul­tur­sek­to­ren, IT-bran­sjen, osv. Den­ne gjen­nom­gan­gen er først og fremst skre­vet for de som var oppe til eksa­men i høst, og for frem­ti­di­ge stu­den­ter som vil vite litt mer om hva slags opp­ga­ver som gis til eksa­men. Det juri­dis­ke fakul­tet er ikke spe­si­elt ras­ke med å leg­ge eksa­mens­opp­ga­ver ut på nett. Når jeg skri­ver det­te, er den sis­te eksa­mens­opp­ga­ven som lig­ger ute fra høs­ten 2016, så jeg ink­liu­de­rer opp­gave­teks­ten i kom­men­ta­ren.

Con­ti­nue read­ing RINF 1200 “Opp­havs­rett og beslek­te­de emner” — eksa­men høst 2019

Uholdbar og farlig dom fra Borgarting lagmannsrett om sykling i kollektivfelt

Bor­gar­ting lag­manns­rett slår til igjen, men nok en syk­kel­fiendt­lig dom. Det er dess­ver­re ikke førs­te gang. Jeg kan min­ne om den­ne (som ble opp­he­vet av Høy­este­rett) og den­ne (som dess­ver­re ikke ble anket, slik at vur­de­rin­gen av laste­bil­sjå­fø­rens uakt­som­het ble stå­en­de).

Jeg star­ter med det grunn­leg­gen­de og prin­si­pi­el­le, som ikke drøf­tes i dom­men. Det er en straffe­sak, og for at noen skal kun­ne straf­fes kre­ves hjem­mel i lov. Det­te føl­ger av Grunn­lo­ven § 96.

Hjem­me­len som ret­ten har holdt seg til, er veg­tra­fikk­lo­ven § 31 førs­te ledd, jf. § 3 førs­te ledd. § 31 førs­te ledd, lyder;

Den som for­sett­lig eller uakt­somt over­trer bestem­mel­ser gitt i eller i med­hold av den­ne lov, straf­fes med bøter eller med feng­sel inn­til ett år, der­som for­hol­det ikke går inn under stren­ge­re straffe­bud. På sam­me måte straf­fes over­tre­del­se av vil­kår i enkelt­ved­tak i med­hold av den­ne lov og brudd på for­bud etter §§ 35 og 36. For­søk straf­fes ikke, med unn­tak for § 22 førs­te ledd. Den som ved bruk av motor­vogn uakt­somt vol­der bety­de­lig legems­ska­de eller en annens død, straf­fes etter straffe­lo­ven § 280 eller § 281.”

Bestem­mel­sen sier ikke hvil­ke hand­lin­ger som er straff­ba­re, bare at over­tre­del­se av bestem­mel­ser gitt i eller i med­hold av loven er straff­ba­re etter den bestem­mel­sen. Den angi­ve­lig straff­ba­re hand­ling hev­des å frem­gå av veg­tra­fikk­lo­ven § 3 førs­te ledd, som lyder:

Den som for­sett­lig eller uakt­somt over­trer bestem­mel­ser gitt i eller i med­hold av den­ne lov, straf­fes med bøter eller med feng­sel inn­til ett år, der­som for­hol­det ikke går inn under stren­ge­re straffe­bud. På sam­me måte straf­fes over­tre­del­se av vil­kår i enkelt­ved­tak i med­hold av den­ne lov og brudd på for­bud etter §§ 35 og 36. For­søk straf­fes ikke, med unn­tak for § 22 førs­te ledd. Den som ved bruk av motor­vogn uakt­somt vol­der bety­de­lig legems­ska­de eller en annens død, straf­fes etter straffe­lo­ven § 280 eller § 281.”

Den hand­lings­re­gel ret­ten har lagt til grunn, er veg­tra­fikk­lo­ven § 3, førs­te ledd, som lyder:

” Enhver skal fer­des hen­syns­fullt og være akt­på­gi­ven­de og var­som så det ikke kan opp­stå fare eller vol­des ska­de og slik at annen tra­fikk ikke unø­dig blir hind­ret eller for­styr­ret.”

Det er ikke til­strek­ke­lig at det fin­nes en hjem­mel som man kan hek­te hand­lin­gen på. For å ta et litt eks­tremt eksem­pel, kan vi gå til den kjen­te Kar­de­mom­me­lo­ven:

Man skal ikke pla­ge and­re, man være grei og snill, og for øvrig kan man gjø­re hva man vil.”

Om man had­de hengt en straffe­hjem­mel på den­ne, så vil­le det ikke vært til­strek­ke­lig hjem­mel for å kun­ne straf­fe noen for ikke å ha vært grei og snill. Eks­tremt, kan­skje absurd, ja. Men det er omtrent slik ret­ten har reson­nert i den­ne saken.

Con­ti­nue read­ing Uhold­bar og far­lig dom fra Bor­gar­ting lag­manns­rett om syk­ling i kol­lek­tiv­felt

Lovdata og fri tilgang til dommer

Lov­data vant saken mot rettspraksis.no, HR-2019–1725‑A . Jeg kan være enig med de som står bak rettspraksis.no om at dom­mer bør være fritt til­gjen­ge­li­ge. Det har Høy­este­rett tatt kon­se­kven­sen av, og har siden 2008 lagt dom­mer ut på egne nett­si­der. Men det var et krav som bur­de ret­tes mot poli­ti­ker­ne, ikke mot Lov­data. Når poli­ti­ker­ne nå vil gjø­re dom­mer til­gjen­ge­lig, kan man på en måte si at beg­ge par­ter gikk sei­ren­de ut av den tvis­ten.

Jeg skal ikke dis­ku­te­re avgjø­rel­sen her, men jeg anser det som en retts­lig sett helt rik­tig avgjø­rel­se. Resul­ta­tet var etter min vur­de­ring gans­ke opp­lagt. Uan­sett hva man mener om at dom­mer bør være til­gjen­ge­lig, kan man ikke bare fritt bru­ke resul­ta­tet av det Lov­data har inves­tert i inn­sam­ling, kon­troll og pre­sen­ta­sjon av retts­kilde­ma­te­ria­let, selv om avgjø­rel­sen i seg selv ikke er ver­net.

Lov­data leve­rer en tje­nes­te av meget høy kva­li­tet, til en svært lav pris, om vi sam­men­lig­ner med and­re, til­sva­ren­de tje­nes­ter. Lov­data er orga­ni­sert som en selv­ei­en­de stif­tel­se, slik at det ikke er noen som tje­ner pen­ger på Lov­data. Lov­data finan­sie­res med inn­tek­ter fra de tje­nes­ter de til­byr. Det heter i ved­tek­tens § 3: “Stif­tel­sens for­mål er å opp­ret­te, ved­li­ke­hol­de og dri­ve sys­te­mer for retts­lig infor­ma­sjon.” For å frem­me det­te for­må­let, har Lov­data valgt å gjø­re alle gjel­den­de lover og for­skrif­ter gra­tis til­gjen­ge­lig på net­tet. Det valg­te Lov­data å gjø­re på eget ini­tia­tiv og egen kost­nad. Nye dom­mer er også gra­tis til­gjen­ge­lig i en begren­set peri­ode. Det­te er en tje­nes­te som finan­sie­res av inn­tek­te­ne fra Lov­da­tas betal­te tje­nes­ter, og man kan si at det er en del av “over­skud­det” som gis til det nors­ke folk på den­ne måten.

Con­ti­nue read­ing Lov­data og fri til­gang til dom­mer

Koranbrenning, blasfemi, ytringsfrihet og hatefulle ytringer

De fire førs­te avsnit­te­ne, eller led­de­ne som det kal­les i juri­disk ter­mi­no­lo­gi, i Grunn­lo­ven § 100.

Ytrings­fri­het bør fin­ne sted.

Ingen kan hol­des retts­lig ansvar­lig for å ha med­delt eller mot­tatt opp­lys­nin­ger, ide­er og bud­skap med mind­re det lar seg for­sva­re holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­se i sann­hets­sø­ken, demo­kra­ti og indi­vi­dets frie menings­dan­nel­se. Det retts­li­ge ansvar bør være fore­skre­vet i lov.

Fri­mo­di­ge ytrin­ger om stats­sty­ret og hvil­ken som helst annen gjen­stand er til­latt for enhver. Det kan bare set­tes klart defi­ner­te gren­ser for den­ne rett der sær­lig tungt­vei­en­de hen­syn gjør det for­svar­lig holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­ser.

For­hånds­sen­sur og and­re fore­byg­gen­de for­holds­reg­ler kan ikke benyt­tes med mind­re det er nød­ven­dig for å beskyt­te barn og unge mot ska­de­lig påvirk­ning fra leven­de bil­der. Brev­sen­sur kan ikke set­tes i verk uten­for anstal­ter.

Vi har ytrings­fri­het i Nor­ge. Ytrings­fri­he­ten har sine gren­ser. Men det føl­ger av Grl § 100 annet ledd at begrens­nin­ger må være fast­satt i lov. Lov­gi­ver står ikke fritt til å ved­ta begrens­nin­ger i ytrings­fri­he­ten. Sli­ke begrens­nin­ger må kun­ne for­sva­res holdt opp mot “ytrings­fri­he­tens begrun­nel­se i sann­hets­sø­ken, demo­kra­ti og indi­vi­dets frie menings­dan­nel­se”.

Det er de upo­pu­læ­re menin­ger som tren­ger ytrings­fri­he­tens vern, blant annet mar­gi­na­le eks­tre­mist­grup­per som SIAN. De som har main­stre­am opp­fat­nin­ger, er ikke tru­et. Først­vo­te­ren­de i Høy­este­retts ple­nums­dom om “Hvit valg­al­li­an­se”, Rt-1997–1821, skri­ver om det­te:

«Men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len har i fle­re avgjø­rel­ser frem­he­vet at ytrings­fri­het er et av de helt fun­da­men­ta­le ele­men­ter i grunn­la­get for et demo­kra­tisk sam­funn. Det påpe­kes at den­ne fri­het ikke bare omfat­ter rett til å frem­set­te utsagn som blir posi­tivt mot­tatt eller som anses ufar­li­ge, even­tu­elt ube­ty­de­li­ge, men også utsagn som vir­ker stø­ten­de, sjok­ke­ren­de eller som for­uro­li­ger. »

Men ytrings­fri­he­ten har sine gren­ser. Det sies i den sam­me dom­men:

«Det kan gjø­res inn­skrenk­nin­ger i ytrings­fri­he­ten, men for at det­te skal kun­ne god­tas, må inn­gre­pet anses nød­ven­dig i et demo­kra­tisk sam­funn. Det stil­les stren­ge krav til begrun­nel­sen for en begrens­ning i ytrings­fri­he­ten, og det kre­ves for­holds­mes­sig­het mel­lom inn­gre­pet og for­må­let med det­te. Unn­tak fra ytrings­fri­he­ten må under­gis en restrik­tiv for­tolk­ning. Et sen­tralt ele­ment ved nød­ven­dig­hets­vur­de­rin­gen er om det fore­lig­ger et påtren­gen­de sam­funns­mes­sig behov for inn­gre­pet — “pres­sing soci­al need”. »

Vi har hel­dig­vis ikke noe for­bud mot blas­fe­mi i Nor­ge. Den tid­li­ge­re straffe­lo­ven § 142, som ble opp­he­vet 29. mai 2015, lød:

«Den som i ord eller hand­ling offent­lig for­hå­ner eller på en kren­ken­de eller såren­de måte viser ringe­akt for nogen tros­be­kjen­nel­se hvis utøvel­se her i riket er til­latt eller noget lov­lig her bestå­en­de reli­gions­sam­funds tros­lær­dom­mer eller guds­dyr­kel­se, eller som med­vir­ker her­til, straf­fes med bøter eller med hef­te eller feng­sel inn­til 6 måne­der»

FrP-poli­ti­ke­re, ikke minst Syl­vi List­haug, prø­ver å frem­stå som for­sva­re­re av ytrings­fri­he­ten. Den 27. sep­tem­ber 2018 skrev Syl­vi List­haug det­te om blas­fe­mi på sin face­bo­ok­pro­fil.

«I Nor­ge har vi ytrings­fri­het. Vil Muham­med Qua­sim Ali ha blas­fe­mi­lov kan han flyt­te til ett av man­ge land med sli­ke stein­al­ders­ke lover.I Nor­ge står vi opp for våre fri­hets­ver­di­er! Enig!»

Det er verdt å mer­ke seg his­to­ri­en om opp­he­vel­se av blas­femi­be­stem­mel­sen i Nor­ge. Da spørs­må­let om å fjer­ne blas­femi­be­stem­mel­sen var til behand­ling i Stor­tin­get i 2004, vil­le Høy­re, Frem­skritts­par­ti­et og Kris­te­lig folke­par­ti behol­de blas­femi­be­stem­mel­sen. Nor­ge var visst fort­satt i stein­al­de­ren. Dis­se med­lem­me­ne i Jus­tis­ko­mi­té­en begrun­net det­te bl.a. slik:

«Det er vik­tig for dis­se med­lem­mer å påpe­ke at enkelt­per­soners reli­giø­se tro kan være for­bun­det med dype følel­ser og være avgjø­ren­de for iden­ti­tet og egen­verd. Når reli­gio­nen hånes, kan det opp­le­ves av tro­en­de som et angrep på deres dypes­te iden­ti­tet. Sli­ke ytrin­ger bidrar etter dis­se med­lem­mers opp­fat­ning ikke til opp­fyl­lel­se av de prin­sip­per som ytrings­fri­he­ten er ment å ver­ne.»

Da blas­femi­be­stem­mel­sen ble ved­tatt opp­he­vet i 2015, stem­te både Høy­re og FrP for å opp­he­ve bestem­mel­sen. Bare KrF øns­ket å behol­de den. For FrP end­te visst stein­al­de­ren en gang mel­lom 2004 og 2015.

Det er til­latt å bren­ne reli­giø­se sym­bo­ler, som Kora­nen, Bibe­len eller and­re hel­li­ge skrif­ter. Det er dumt, men det er lov. Det er lov å opp­fø­re seg dumt. Noen vil pro­vo­se­re, og det er lov å pro­vo­se­re.

Jeg er ingen reli­giøs per­son, og blir ikke selv pro­vo­sert av at noen bren­ner Kora­nen, Bibe­len eller Nor­ges lover. Men jeg har respekt for det som er hel­lig for and­re, og jeg synes i alle fall jeg skal ha god grunn for å kren­ke and­res reli­giø­se følel­ser. Det er ikke vik­tig å kren­ke, men ret­ten til å kren­ke er vik­tig. Ret­ten til reli­gions­kri­tikk er vik­tig, og noen vil angri­pe slik kri­tikk ved å påstå at det er blas­fe­mi. Og mye poli­tisk kri­tikk blir påstått å være blas­fe­mi.

Vi har en bestem­mel­se i straffe­lo­ven § 185 som gjør det straff­bart å frem­set­te hate­ful­le ytrin­ger. Den­ne lyder:

«Med bot eller feng­sel inn­til 3 år straf­fes den som for­sett­lig eller grovt uakt­somt offent­lig set­ter frem en dis­kri­mi­ne­ren­de eller hate­full ytring. Som ytring reg­nes også bruk av sym­bo­ler. Den som i and­res nær­vær for­sett­lig eller grovt uakt­somt frem­set­ter en slik ytring over­for en som ram­mes av den­ne, jf. annet ledd, straf­fes med bot eller feng­sel inn­til 1 år.

Med dis­kri­mi­ne­ren­de eller hate­full ytring menes det å true eller for­hå­ne noen, eller frem­me hat, for­føl­gel­se eller ringe­akt over­for noen på grunn av deres

a)        hud­far­ge eller nasjo­na­le eller etnis­ke opp­rin­nel­se,
b)        reli­gion eller livs­syn,
c)        homo­fi­le ori­en­te­ring, eller
d)        ned­sat­te funk­sjons­evne.»

Den­ne bestem­mel­sen står i et pro­ble­ma­tisk for­hold til ytrings­fri­he­ten. Vi kan skil­le mel­lom dis­kri­mi­ne­ren­de og hate­ful­le ytrin­ger frem­satt i en poli­tisk sam­men­heng, og det man kan kal­le “rene hate­ful­le ytrin­ger”.

Den poli­tis­ke ytring­fri­he­ten har et sær­lig sterkt vern. Man­ge såkalt inn­vand­rin­skri­tis­ke og anti­mus­lims­ke ytrin­ger frem­set­tes i en poli­tisk sam­men­heng. Det­te gjel­der blant annet SIAM. Men hel­ler ikke den poli­tis­ke ytrings­fri­he­ten er uten gren­ser. Jeg går igjen til­ba­ke til ple­nums­dom­men om “Hvit valg­al­li­an­se”:

«Utsag­ne­ne er poli­tis­ke ytrin­ger avgitt som ledd i en poli­tisk debatt om inn­vand­re­re og inn­vand­rings­spørs­mål. Ytrin­ger i en slik debatt lig­ger i kjerne­om­rå­det for utsagn som skal nyte vern etter Grunn­lo­ven § 100 — jf bestem­mel­sens sis­te punkt­um om fri­mo­di­ge ytrin­ger om stats­sty­rel­sen. Men Grunn­lo­ven § 100 har tra­di­sjo­nelt ikke vært for­stått slik at enhver ytring på det poli­tis­ke områ­det — uan­sett rea­li­tet og form — reser­va­sjons­løst skal være straffri. Det­te er kom­met til uttrykk gjen­nom begrens­nin­ge­ne i § 100 annet punkt­um og er lagt til grunn i retts­prak­sis. Lov­gi­ver har en viss adgang til, gjen­nom en avvei­ning av hen­sy­net til ytrings­fri­he­ten mot hen­sy­net til and­re beskyt­tel­ses­ver­di­ge inter­es­ser, å gjø­re begrens­nin­ger i ytrings­fri­he­ten. Men nett­opp for­di vi befin­ner oss i kjerne­om­rå­det for ytrings­fri­he­ten, vil adgan­gen til å beskjæ­re den­ne være meget begren­set.»

Gene­relt har hate­ful­le og dis­kri­mi­ne­ren­de utsagn et svakt ytrings­fri­hets­vern. Det har blant annet vært en dom, Rt-2012–536, om rasis­tisk utskjel­ling av en dør­vakt på et ute­sted i Stav­an­ger. Det er ingen poli­tisk ytring, så den har ikke det sær­li­ge vern som gjel­der for poli­tis­ke ytrin­ger.

Blas­fe­mis­ke ytrin­ger er ytrin­ger som gjel­der reli­gio­nen som sådann, f.eks. å bren­ne hel­li­ge skrif­ter, kari­ke­re hel­li­ge per­soner, osv. (Folk har også blitt dømt for å ha kari­kert Jesus, så det­te gjel­der ikke bare Muham­med-kari­ka­tu­rer). En dis­kri­mi­ne­ren­de eller hate­full ytring er en ytring ret­tet mot per­son eller en grup­pe per­soner, på grunn av bl.a. dere reli­gion, hud­far­ge, osv. Et eksem­pel er en sak fra Oslo ting­rett fra 2018, TOSLO-2018–145612, ble en 79 år gam­mel mann dømt for blant annet å ha sagt føl­gen­de over­for en lege­sek­re­tær på Riks­hos­pi­ta­let, som en reak­sjon på at hun bar hijab: «’du er far­lig for Nor­ge, dra hjem, jeg er redd for deg’, ‘jeg hater hija­ben som du har’, ‘for­di du er islam, du er ter­ro­rist, du øde­leg­ger Nor­ge. Jeg må ta deg, ellers tar du lan­det mitt’, ‘du skal ikke bo i Nor­ge, sån­ne som deg er feil at bor i Nor­ge’, og ‘jeg hater flag­ren­de ull­tep­per’». Det­te er en hate­full og dis­kri­mi­ne­ren­de ytring på grunn av reli­gion, og ikke et blas­fe­misk utsagn.

Grunn­lo­ven § 100 fjer­de ledd for­byr for­hånds­sen­sur:

For­hånds­sen­sur og and­re fore­byg­gen­de for­holds­reg­ler kan ikke benyt­tes med mind­re det er nød­ven­dig for å beskyt­te barn og unge mot ska­de­lig påvirk­ning.”

Det er en prin­si­pi­ell for­skjell mel­lom å hind­re at en ytring blir frem­satt, og å hol­de noen ansvar­lig for den etter at den er frem­satt. Å hind­re noen i å frem­set­te en hate­full eller dis­kri­mi­ne­ren­de ytring vil være en grunn­lovs­stri­dig for­hånds­sen­sur. Der­med kan ikke poli­ti­et gri­pe inn for å hind­re en ytring, selv om de mener ytrin­gen vil være ulov­lig.

Demon­stra­sjo­ner er lov­li­ge ytrin­ger. Demon­stra­sjo­ner har et eget grunn­lovs­vern i Grl § 101 annet ledd:

«Alle kan møtes i fre­de­li­ge for­sam­lin­ger og demon­stra­sjo­ner.»

Vi kan mer­ke oss at man har en grunn­lovs­fes­tet rett til å møte i fre­de­li­ge demon­stra­sjo­ner. Man tren­ger ikke søke om til­la­tel­se til å demon­stre­re. Men demon­stra­sjo­ner mel­des til poli­ti­et etter politilo­ven § 11, førs­te ledd, som lyder:

«Den som vil benyt­te offent­lig sted til demon­stra­sjon, opp­tog, møte, stand eller lig­nen­de, skal i god tid på for­hånd gi poli­ti­et mel­ding om det­te. For øvrig kan det ved ved­tekt etter lovens § 14 gis reg­ler om søk­nads­plikt for vis­se arran­ge­men­ter på offent­lig sted eller melde­plikt for arran­ge­men­ter som for øvrig er all­ment til­gjen­ge­li­ge.»

Poli­ti­et skal ikke gi til­la­tel­se, men kan etter bestem­mel­sens tred­je ledd for­by vis­se arran­ge­men­ter utfra en ordens­mes­sig vur­de­ring:

«Poli­ti­et kan for­by arran­ge­men­ter som nevnt i førs­te ledd, men bare når det er grunn til frykt for at de kan for­år­sa­ke alvor­lig for­styr­rel­se av den offent­li­ge ro og orden eller den lov­li­ge ferd­sel, eller det for­mål som til­sik­tes frem­met eller måten det­te skjer på, stri­der mot lov.»

Bestem­mel­sens fjer­de ledd, førs­te punkt­um, lyder:

Poli­ti­et kan iverk­set­te nød­ven­di­ge til­tak for å sik­re at lov­li­ge arran­ge­men­ter som nevnt i førs­te ledd kan avvik­les ufor­styr­ret og til minst mulig hin­der for den øvri­ge ferd­sel.”

Poli­ti­et kan der­for sten­ge av et områ­de for å hind­re at mot­de­mon­stran­ter hind­rer avvik­ling av demon­stra­sjo­nen. Men mot­de­mon­stra­sjo­ner er også lov­li­ge ytrin­ger som er ver­net av grunn­lo­ven.

Vi kan også mer­ke oss bestem­mel­sens fem­te ledd, som for­byr demon­stran­ter å opp­tre mas­kert:

«Det er for­budt for del­ta­ke­re i et arran­ge­ment som nevnt i førs­te ledd å opp­tre mas­kert, unn­tatt for del­ta­ke­re i skue­spill, mas­ke­ra­de eller lig­nen­de.»

Det juri­dis­ke vans­ke­li­ge punk­tet når deg gjel­der saker som koran­bren­nin­gen i Kris­tian­sand, er om “det er grunn til frykt for at de kan for­år­sa­ke alvor­lig for­styr­rel­se av den offent­li­ge ro og orden eller den lov­li­ge ferd­sel”. Den­ne bestem­mel­sen kan gi poli­ti­et hjem­mel til å for­by sli­ke hand­lin­ger som å bren­ne Kora­nen i bestem­te sam­men­hen­ger. Men rekke­vid­den av den­ne bestem­mel­sen har jeg ikke vur­dert nær­me­re.

I blant annet Kara­chi bren­ner demon­stran­ter det nors­ke flag­get. Iføl­ge NRK tar UD ” skarp avstand fra bren­ning av det nors­ke flag­get”.

Skjen­ding av det nors­ke flag­get er et virke­mid­del vi tar avstand fra nett­opp for­di vi ikke øns­ker en sta­dig mer pola­ri­sert sam­funns­de­batt. Ingen vans­ke­li­ge sam­funns­ut­ford­rin­ger blir bed­re av at vi slut­ter å dis­ku­te­re med hver­and­re.”

For­sva­rer man ytrings­fri­het så får man stå for det. Å bren­ne et flagg er en ytring som i alle fall er til­latt i Nor­ge. Da bur­de ikke det offi­si­el­le Nor­ge ved UD rea­ge­re mot at noen gjør det. De bur­de bare trek­ke på skuld­re­ne og aksep­te­re det som en lov­lig ytring, selv om de ikke liker det.

Til minne om min mor

Min mor, Aili Tor­vund, født Kor­ho­nen, døde 10. novem­ber 2019, omtrent tre uker før hun vil­le ha fylt 93 år. Hun fikk en feber­syk­dom, som var mer enn en gam­mel kropp kun­ne tåle. Min søs­ter Syl­vi og hen­nes dat­ter Jorunn, min dat­ter Karen og min brors dat­ter Sil­je var sam­men med hen­ne da hun døde. Selv sto jeg dess­ver­re i en ombord­stig­nings­kø for et fly fra Lon­don til Oslo.

Mor ble født i Jokioi­nen i Sør-Fin­land, 3. desem­ber 1926. At fami­li­en hav­net i Jokioi­nen, var gans­ke til­fel­dig. Min mor­mor og mor­far møt­tes da de beg­ge stu­der­te på Han­dels­høy­sko­len i Hel­sin­ki. Da min mor­far var fer­dig, fikk han en stil­ling i Jokioi­nen, og det fulg­te bolig med stil­lin­gen. De gif­tet seg og flyt­tet til Jokioi­nen, uten at min mor­mor full­før­te sine stu­di­er — et lite styk­ke kvinne­his­to­rie der.

Min mor var noe så sjel­den for kvin­ner i hen­nes gene­ra­sjon, som sivil­in­ge­ni­ør, utdan­net på Den tek­nis­ka Hög­sko­lan i Hel­sin­ki. Jeg får leg­ge til at mitt inn­trykk er at Fin­land lå langt foran Nor­ge på det­te områ­det. Mor had­de man­ge venn­in­ner fra stu­die­ti­den. Da det på 1970-tal­let begyn­te å bli snakk om at kvin­ner måt­te ta utdan­nel­se, var det en dis­ku­sjon jeg var gans­ke ufor­stå­en­de til. Selv­føl­ge­lig. Har ikke kvin­ner utdan­nel­se? Er det noen grunn til at de ikke skal ha det?

Min mor og far møt­tes i 1948 da far var på en stu­den­teks­kur­sjon til Hel­sin­ki. Han stu­der­te ved Nor­ges tek­nis­ke høg­sko­le i Trond­heim. Det­te var len­ge før Face­bo­ok, Skype, e‑post og bil­li­ge fly­bil­let­ter, så de opp­rett­holdt kon­tak­ten gjen­nom brev. De skrev til hver­and­re på engelsk. De bre­ve­ne fin­nes fort­satt. Men jeg tror ikke noen har sett på den siden, i alle fall ikke jeg. Jeg tvi­ler på at jeg kom­mer til å lese dem. Jeg vil­le føle meg litt for mye som en kik­ker, om jeg skul­le lese deres brev fra den gang de var unge og for­els­ke­de. De gif­tet seg i 1951, og mor flyt­tet til Trond­heim. Hun har sagt at det å gif­te seg med den­ne nord­man­nen og flyt­te til Nor­ge var den dris­tigs­te avgjø­rel­sen hun noen gang har tatt, men at hun ald­ri had­de ang­ret.

Etter stu­die­ne arbei­det far på SINTEF, og mor var viten­ska­pe­lig assis­tent på NTH. Bolig­si­tua­sjo­nen i Trond­heim var vans­ke­lig. De bod­de på den hybe­len hvor min far had­de bodd som stu­dent, uten koke­mu­lig­he­ter. Det ble sær­lig vans­ke­lig etter at min søs­ter Syl­vi ble født i 1953.

Norsk Hydro eks­pan­der­te kraf­tig på Her­øya, og rekrut­ter­te hele tiden nye inge­ni­ø­rer. Far fikk til­bud om jobb på Her­øya, og en vik­tig grunn til at han sa ja og at de valg­te å flyt­te, var at Hydro også til­bød bolig. Ende­lig fikk de en ordent­lig fel­les bolig. Det var en his­to­rie som gjen­tok seg her, men min mor had­de i alle fall full­ført sin utdan­nel­se.

Det var her jeg ble født. Mil­jø­et på Her­øya var vel som på man­ge and­re indu­stri­ste­der. Det var man­ge inn­flyt­te­re. Ingen av de vi omgik­kes med had­de røt­ter i områ­det og snak­ket ikke den loka­le dia­lek­ten. Der­for har jeg ald­ri snak­ket gren­lands­dia­lekt.

Som på and­re indu­stri­ste­der var det et gans­ke klart klasse­skil­le, med et gans­ke klart skil­le mel­lom arbei­de­re og ledelse/funksjonærer. Det­te skil­let kan jeg ikke hus­ke at jeg opp­lev­de som barn. Hydro til­bød boli­ger både til arbei­de­re og funk­sjo­næ­rer. Men arbei­de­re og funk­sjo­næ­rer ble ikke til­budt de sam­me boli­ge­ne. Der jeg  bod­de, var det bare inge­ni­ø­rer og and­re høyt utdan­ne­de, ikke arbei­de­re. Men på et lite sted og i en liten by, er det kan­skje en gate eller noen hus hvor det er “fine­re” enn and­re ste­der. Det er ikke hele byde­ler, som i Oslo. Uan­sett bak­grunn gikk vi på de sam­me sko­le­ne, og jeg kan ikke hus­ke at hva slags bak­grunn for­eld­re­ne had­de var noe tema.

Når man til­hø­rer en slags lokal over­klas­se, da ser man ikke så lett sli­ke skil­ler. Det var først da jeg en del år sene­re arbei­det “på gøl­vet” på Hydro, at jeg fikk et inn­trykk av fab­rikk­li­vet fra noe annet enn et inge­ni­ør­syns­punkt, og opp­lev­de et arbei­der­mil­jø. Det var på man­ge måter en under­lig, men også en inter­es­sant opp­le­vel­se. Inge­ni­ø­ren, som sto over både for­man­nen og fab­rikk­mes­te­ren i fab­rikk­hie­rar­ki­et, var en litt fjern auto­ri­tets­fi­gur som vi ikke så vel­dig ofte i fab­rik­ken. Inge­ni­ø­ren ble omtalt med respekt. Men dis­se inge­ni­ø­re­ne var mine nabo­er, mine for­eld­res ven­ner og fed­re til mine ven­ner, så jeg fant ald­ri helt den tonen.

Våre mød­re var hjem­me da vi var små, selv om vi gikk i barne­hage. Det var vel hva man i dag vil kal­le en halv­dags barne­hage. Jeg tror vi var i barne­ha­gen fra 08.30 til 14.00.

Da vi barn ble litt stør­re, uten at jeg hus­ker akku­rat hvor sto­re, begyn­te mor å søke seg ut i yrkes­li­vet.  Det var ikke så enkelt. Den gan­gen, tid­lig på 1960-tal­let, var det helt uten­ke­lig for Norsk Hydro og de and­re indu­stri­be­drif­te­ne i områ­det å anset­te en kvin­ne­lig sivil­in­ge­ni­ør. Selv om de sta­dig søk­te etter nye inge­ni­ø­rer, fikk ikke min mor en inge­ni­ør­jobb — for­di hun var kvin­ne. Akku­rat den delen av his­to­ri­en fikk ikke jeg høre før man­ge år sene­re. Så jeg lær­te ikke den lek­sen om kvinne­dis­kri­mi­ne­ring da jeg var liten.

Mor begyn­te i ste­det å ta lærer­vi­ka­ria­ter, og tok peda­go­gisk til­leggs­ut­dan­nel­se slik at hun kun­ne arbei­de fast som lærer. Hun arbei­det som lærer til hun gikk av med pen­sjon. Etter at hun ble pen­sjo­nist sa hun  at hun ble mer og mer inge­ni­ør, og mind­re og mind­re lærer. Jeg er vokst opp med en mor som var utdan­net sivil­in­ge­ni­ør, og som siden arbei­det som lærer i real­fag. Som sagt har jeg all­tid sett det som en selv­føl­ge at kvin­ner tar utdan­nel­se, for det had­de min mor. At kvin­ner har vans­ke­lig­he­ter med real­fag, hva er det for slags tull? Det er de fage­ne min mor under­vi­ser i. Og selv­sagt kan kvin­ner vel­ge en tek­nisk utdan­nel­se.

Min far els­ket sjø­en. Han var vokst opp ved sjø­en, og en av hans gode ven­ner fra barn­dom­men kom fra en fami­lie som drev båt­byg­ge­ri. Han drøm­te om sin egen båt, og han byg­get en selv. Mor var land­krab­be fra det fins­ke inn­lan­det, og had­de ikke sam­me for­hold til sjø­en. Men hun så hvor mye det betød for min far, og ven­net seg til det. Hun tok båt­fø­rer­prø­ven, og jeg lurer på om ikke de beg­ge to avan­ser­te så langt som til kyst­skip­per­ser­ti­fi­kat, men der er jeg ikke helt sik­ker. Da sko­len hvor min mor arbei­det inn­før­te båt­fø­rer­prø­ven som valg­fag, var det hun som had­de under­vi­sin­gen.

Min mor­far døde brått i 1943, bare 43 år gam­mel. Min mor, som da var 16 år, var den elds­te av tre jen­ter. Det må ha vært tøft for min mor­mor og fami­li­en, som ene­for­sør­ger til tre jen­ter mens kri­gen ras­te i Euro­pa. Jeg har for­søkt å få min mor til å for­tel­le om det­te, men fikk ikke den­ne his­to­ri­en ut av hen­ne. Hun snak­ket mest om hvor­dan de klar­te seg prak­tisk. Om at de over­tok huset etter hen­nes mor­far, og at min mor­mor, som halv­stu­dert sivil­øko­nom, fikk jobb i den loka­le spare­ban­ken. His­to­ri­en om hvor slit­somt og vans­ke­lig livet må ha vært for den fami­li­en, fikk jeg ald­ri.

Mor sa en gang om det fins­ke ordet “sisu” at det betyr å hol­de på til man ikke orker mer, og så bare fort­set­te. Det gjaldt ikke bare fysisk slik, men også and­re påkjen­nin­ger. Man tok det som kom, og holdt ut.

Som så man­ge and­re kvin­ner i sin gene­ra­sjon, sat­te min mor all­tid and­res, i prak­sis fami­li­ens, behov foran sine egne. Det var ikke mye hun unte seg selv. Min mor var tvers igjen­nom snill, og et godt men­nes­ke. Hun vil­le det bes­te for alle.

Vi tar våre mød­re som en selv­føl­ge. De har all­tid vært der og har vært vil­li­ge til å gjø­re alt for oss. Ego­is­tis­ke som barn er, viser man liten grad av takk­nem­lig­het. Vår egen mor er refe­ran­sen for hvor­dan mød­re er. Vi opp­da­ger fort om and­re mød­re er kule­re, snil­le­re, mer etter­gi­ven­de enn våre egne, slik at vi all­tid kla­rer å fin­ne noe neg­a­tivt. Det er først i godt vok­sen alder jeg har inn­sett hvor fan­tas­tisk mor jeg har hatt, og hvor hel­dig jeg har vært som har hatt akku­rat hen­ne som mor. Hel­dig­vis fikk jeg for­talt hen­ne det noen gan­ger, mens hun ennå lev­de. Vi skal ikke ven­te med å snak­ke pent om våre nær­mes­te til de er borte.

Mor var flink til å lage mat. Det var ikke noen luk­sus. Vi had­de ikke mye pen­ger i min barn­dom. Men det var all­tid vel­la­get og vel­sma­ken­de. Vi bar­na var med på kjøk­ke­net, og lær­te mye. Jeg tror det var mest min bror og jeg. Ingen ven­tet at gut­ter skul­le lage mat, så vi var bare med for­di vi syn­tes det var moro. Min søs­ter føl­te det nok litt mer som en plikt at hun skul­le lære å lage mat, og hun syn­tes ikke det var like moro. Som nevnt tar vi våre mød­re som en selv­føl­ge. Jeg trod­de selv­føl­ge­lig at alle spis­te slik mat som min mor laget. Men siden har jeg lært at sånn er det ikke. Også her var jeg hel­dig med min mor, og ble kan­skje litt bort­skjemt.

For barn er det ald­ri helt enkelt når noe er ander­le­des. Å vokse opp med en finsk mor var ikke all­tid helt greit. Når “finsk TV-tea­ter” var selve begre­pet på det som var trist og kje­de­lig, og bil­det av fin­ner var tau­se menn som satt i sau­na, drakk alt for mye og stakk hver­and­re med kniv eller hogg hver­and­re med øks, da føl­te jeg ikke noen sær­lig stolt­het over å være halvt finsk.

I dag, når det sta­dig vises til Fin­land når man skal ha eksemp­ler på et godt skole­sys­tem, helse­ve­sen osv, da har jeg blitt langt mer stolt over mine fins­ke aner.

Dess­ver­re har jeg ald­ri lært å snak­ke finsk. Da vi voks­te opp var mor mer opp­tatt av å lære norsk, enn av at vi skul­le lære finsk. Hun for­tal­te også (først etter at jeg ble vok­sen) at da hun voks­te opp var det en lege­fa­mi­lie hvor far var finsk og mor var tysk (eller omvendt), og bar­na i den fami­li­en lær­te ikke å snak­ke ordent­lig. De kun­ne ver­ken godt finsk eller godt tysk. Det er det­te som kal­les halv­språk­lig­het, og ikke tospråk­lig­het. Min mor var bekym­ret for at vi skul­le bli slik, om vi voks­te opp med både norsk og finsk. I dag vet man at barn utmer­ket godt kan vokse opp med to språk.

Vi skal alle en gang dø. Det er natu­rens gang at man dør når man blir gam­mel. På et intel­lek­tu­elt plan har jeg len­ge vært for­be­redt på at mor vil­le dø i løpet av ikke vel­dig lang tid. Men emo­sjo­nelt er man ald­ri for­be­redt. Det er noe som går i styk­ker inne i en når en per­son som har vært så vik­tig i ens liv, dør. Tiden leger alle sår, sies det. Jeg er ikke over­be­vist. Vi vil i alle fall ha noen arr. Men med tiden lærer vi oss å leve med det.

Min mor ble nes­ten 93 år. Hun sa at hun ikke var redd for å dø, og at hun ikke var redd for å snak­ke om at hun kom til å dø. Hun had­de ald­ri trodd at hun skul­le bli så gam­mel. Ingen i hen­nes fami­lie ble så gam­le, og hun reg­net med at hun vil­le være den som kom til å dø først. Slik gikk det ikke. Hun ble den som sto på sin post lengst.

Les vins du Tour de France 2020: Ingen store vinetapper

Så er ruten for Tour de Fran­ce 2020 offent­lig­gjort. Det er en nok­så uvan­lig rute. Touren star­ter i syd, i Nice, og hol­der seg stort sett i den syd­li­ge delen av Frank­ri­ke. Først mot slut­ten skal syk­lis­te­ne nord­over, og den nord­ligs­te etap­pen er avslut­nings­etap­pen inn mot Paris. Det er ingen bro­steins­etap­per av typen Paris-Rou­baix i touren 2020. Det blir hel­ler ingen etap­per i Nord-Frank­ri­ke eller Bel­gia, hvor det er åpen­bart at vi må ut etter øl. Alle etap­pe­ne i Tour de Fran­ce 2020 vil gå i Frank­ri­ke.

Som van­lig når ruten for Tour de Fran­ce offent­lig­gjø­res, er det frust­re­ren­de at vi får så lite detal­jer. Vi får start og mål­byer, detal­jer om noen fjell, og en slags skis­se av etap­pe­ne. Vi har der­for ikke nok infor­ma­sjon til å vel­ge vin fore­lø­pig.

Av en eller annen grunn kan det se ut som om de som har lagt opp ruten for Tour de Fran­ce 2020 har vært mer opp­tatt av spen­nen­de syk­ling enn av spen­nen­de vin. Selv om de fles­te etap­per er på bredde­gra­der hvor det pro­du­se­res utmer­ket vin, vil ikke syk­lis­te­ne bli ledet inn i vinens fris­tel­ser, i alle fall ikke vel­dig mye.

Con­ti­nue read­ing Les vins du Tour de Fran­ce 2020: Ingen sto­re vin­e­tap­per

Hvorfor politiet ikke bør vinne ankesaken mot “Mosseveimannen”

Den 12. novem­ber kom­mer anke­sa­ken mot “Mosse­vei­man­nen”, han som ble bøt­lagt for å føl­ge tra­fikk­reg­le­ne, opp for Bor­gar­ting lag­manns­rett. Som kjent ble “Mosse­vei­man­nen” fri­kjent i Oslo ting­rett. Saken bur­de ald­ri vært reist. Bor­ger­ting lag­manns­rett bur­de ha avvist anken, og det vil være en skan­da­le om han skul­le bli dømt i lag­manns­ret­ten.

Tra­fikk­reg­le­ne har jeg rede­gjort for i kom­men­ta­rer før og etter ting­ret­tens avgjø­rel­se: Fri­fin­nel­se i sak om syk­ling i kol­lek­tiv­felt #kol­lek­tiv­felt #mosse­vei­man­nen #syk­kel­bot. Den­ne gan­gen skal jeg ta opp et mer prin­si­pi­elt straffe­retts­lig spørs­mål, om krav til lov­hjem­mel for å idøm­me straff. Det er et spørs­mål som bur­de ha fått politi­ju­ris­te­ne til å arki­ve­re politi­be­tjen­tens anmel­del­se der den hører hjem­me: I papir­kur­ven. Å straf­fe “Mosse­vei­man­nen” for å syk­le i hen­hold til tra­fikk­reg­le­ne vil være grunn­lov­stri­dig og i strid med men­neske­ret­tig­he­te­ne.

Grunn­lo­ven § 96, førs­te ledd, lyder:

Ingen kan døm­mes uten etter lov eller straf­fes uten etter dom.”

Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen (EMK) art 7 nr 1, lyder:

“Ingen skal bli fun­net skyl­dig i en straff­bar hand­ling på grunn av noen gjer­ning eller unn­la­tel­se som ikke utgjor­de en straff­bar hand­ling etter nasjo­nal eller inter­na­sjo­nal rett på den tid da den ble begått. Hel­ler ikke skal en stren­ge­re straff bli idømt enn den som gjaldt på den tid da den straff­ba­re hand­ling ble begått.”

Hvis noen skal straf­fes, her­under bøt­leg­ges, kre­ves det lov­hjem­mel. Det er ikke til­strek­ke­lig at det fin­nes en eller annen lov­hjem­mel som man kan­skje kan hek­te det på. Det kre­ves klar lov­hjem­mel. Lov­be­stem­mel­sen skal angi på en klar måte at den aktu­el­le hand­lin­gen er straff­bar. Uan­sett hvor straff­ver­dig ret­ten måt­te mene at hand­lin­gen måt­te være, så skal den fri­kjen­ne hvis det ikke fin­nes en til­strek­ke­lig klar lov­hjem­mel.

Con­ti­nue read­ing Hvor­for poli­ti­et ikke bør vin­ne anke­sa­ken mot “Mosse­vei­man­nen”

Sykling i kollektivfelt. Statens vegvesen dikter opp trafikkregler og sprer desinformasjon @presserom

Sta­tens veg­ve­sen har laget en infor­ma­sjons­side om bruk av kol­lek­tiv­felt. Det had­de vært et utmer­ket til­tak, om de bare had­de holdt seg til gjel­den­de tra­fikk­reg­ler og infor­mert kor­rekt om dis­se. Men det gjør de ikke. De har dik­tet opp sine egne tra­fikk­reg­ler, og når det gjør slikt har de som regel ett mål: Hind­re syk­ling.

Sta­tens veg­ve­sen har delt nors­ke vei­er inn i to hoved­grup­per: Bysen­trum og motor­vei. De fles­te av oss som fer­des i tra­fik­ken, vet at det fin­nes man­ge vei­er som ikke er i bysen­tra, og som hel­ler ikke er motor­vei. Noen av dem har kol­lek­tiv­felt, som f.eks. Mosse­vei­en, som for tiden er gans­ke aktu­elt. Det er ikke len­ge til anke­sa­ken om den menings­løse bøt­leg­gin­gen av en syk­list som fulg­te tra­fikk­reg­le­ne og syk­let i kol­lek­tiv­fel­tet, kom­mer opp for Bor­gar­ting lag­manns­rett. Poli­ti­et tap­te i byret­ten, og jeg vil bli meget over­ras­ket om de ikke også vil tape i lag­manns­ret­ten.

Con­ti­nue read­ing Syk­ling i kol­lek­tiv­felt. Sta­tens veg­ve­sen dik­ter opp tra­fikk­reg­ler og sprer des­in­for­ma­sjon @presserom

Svakt begrunnet dom om nazisymboler i Kristiansand

Kris­tian­sand ting­rett avsa 3. sep­tem­ber 2019 en dom hvor tre nyna­zis­ter og med­lem­mer av Den nor­dis­ke mot­stands­be­ve­gel­sen til bøter for å ha hengt opp flagg med hake­kors­sym­bol samt ban­ne­re med hake­kors­sym­bol og påskrif­ten ‘Vi er til­ba­ke!’. For at noen skal kun­ne døm­mes til straff, må det være en lov­be­stem­mel­se som sier at den aktu­el­le hand­lin­gen er straff­bar. De ble dømt for over­tre­del­se av strl § 185, om hate­ful­le ytrin­ger. Den­ne lyder:

Med bot eller feng­sel inn­til 3 år straf­fes den som for­sett­lig eller grovt uakt­somt offent­lig set­ter frem en dis­kri­mi­ne­ren­de eller hate­full ytring. Som ytring reg­nes også bruk av sym­bo­ler. Den som i and­res nær­vær for­sett­lig eller grovt uakt­somt frem­set­ter en slik ytring over­for en som ram­mes av den­ne, jf. annet ledd, straf­fes med bot eller feng­sel inn­til 1 år.

Med dis­kri­mi­ne­ren­de eller hate­full ytring menes det å true eller for­hå­ne noen, eller frem­me hat, for­føl­gel­se eller ringe­akt over­for noen på grunn av deres
a) hud­far­ge eller nasjo­na­le eller etnis­ke opp­rin­nel­se,
b) reli­gion eller livs­syn,
c) homo­fi­le ori­en­te­ring, eller
d) ned­sat­te funk­sjons­evne.

Con­ti­nue read­ing Svakt begrun­net dom om nazi­sym­bo­ler i Kris­tian­sand

Uberettiget bruk av fotografi. Viktig dom for fotografer.

Stav­an­ger ting­rett avsa 28. august 2019 en dom om veder­lag for ube­ret­ti­get bruk av foto­gra­fi i en “Nett­avis”. En enkelt­stå­en­de ting­retts­dom har ikke stor retts­kilde­mes­sig vekt. Resul­ta­tet er etter min mening gans­ke selv­sagt. Men saken viser at det nyt­ter å gå til sak for å kre­ve verderlag/erstatning for urett­mes­sig bruk av foto­gra­fi­er.

Om sak­søk­te kan vi lese føl­gen­de i dom­men:

Sak­søk­te Ekte Media AS eier og dri­ver etter det opp­lys­te nett­ste­det ektenyheter.no, med med­sak­søk­te Onar Åm som ansvar­lig redak­tør. Åm er etter det opp­lys­te enes­te aksjo­nær, ene­sty­re og dag­lig leder i sel­ska­pet.

Av nett­ste­dets omta­le av seg selv frem­går det at det er et sted der lese­ren vil fin­ne fak­ta og syns­punk­ter som de sto­re medie­ne under­slår. Under pro­gram­er­klæ­rin­gen frem­kom­mer det blant annet at pub­li­ka­sjo­nen tror på en mini­ma­lis­tisk stat som leg­ger til ret­te for et fritt sam­funn, som fun­ge­rer som en garan­tist for vest­li­ge tra­di­sjo­ner, kul­tur og iden­ti­tet.”

Con­ti­nue read­ing Ube­ret­ti­get bruk av foto­gra­fi. Vik­tig dom for foto­gra­fer.