I 2011 fremmet daværende stortingsrepresentant Knut Arild Hareide, sammen med Laila Dåvøy og Line Henriette Heimdal, alle KrF, følgende representantforslag, dokument 8:145 S (2010–2011) , i Stortinget. Jeg bygger her på gjengivelsen i Innst 410 S (2010–2011):
«1. Stortinget ber regjeringen øke den statlige satsingen på informasjonsarbeid og holdningskampanjer for å skape bedre samspill mellom trafikantgruppene
2. Stortinget ber regjeringen opprette en statlig belønningsordning for gang- og sykkelvei.
3. Stortinget ber regjeringen sikre at hensynet til sykkeltrafikken blir ivaretatt ved planlegging og utbygging av ny infrastruktur.
4. Stortinget ber regjeringen legge frem forslag tilendring av trafikkreglene slik at syklister fårbedre sikkerhet og fremkommelighet. Dagens minimumskrav på 1,5 meter til trygg forbikjøringav syklister tas inn i trafikkreglene.
5. Stortinget ber regjeringen endre vikepliktsreglene som gjelder der gang- og sykkelvei krysservei og avkjørsel slik at syklende gis prioritet ogbedre fremkommelighet.»
Så er vi ved et nytt årsskifteskifte, og nye verk “faller i det fri”. Som jeg pleier å minne om på disse tider, varer opphavsretten i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. Det er verk etter opphavere som døde i 1949 som denne gangen faller i det fri.
I blant annet EU/EØS og USA er vernetiden 70 år (i USA kan det være ganske komplisert, men det går jeg ikke inn på). Minstekravet etter Bernkonvensjonen er 50 år etter uløpet av opphavsers dødsår. Noen land har 50 års vernetid, og noen har lenger. Når et verk ikke lenger er vernet i hjemlandet, er det heller ikke vernet i andre land innenfor Bernkonvensjonen. Dette følger av Bernkonvensjonen art 7 (8).
Canada og Kina er blant de land som har 50 års vernetid, hvilket betyr at canadiske og kinesiske verk av opphavere som døde i 1969 eller tidligere, nå er fri. Det avgjørende for verkets nasjonalitet er hvor det ble publisert, ikke hvor opphaver er født eller er statsborger. Mange verk av canadiske opphavere som Neil Young, Leonard Cohen, Joni Mitchell og Buffy Sainte-Marie, har blitt først utgitt i USA, og vernetiden bestemmes da av reglene i USA. Det er ikke helt enkelt å finne ut av dette. Uansett har jeg holdt meg til opphavere som døde i 1949, og har ikke sett på verk som er fri fordi de er hjemmehørende i land med 50 års vernetid.
Det er ganske mange mange interessante som sa farvel til det jordiske livet i 1949. Jeg velger å starte med en av de som kanskje ikke er blant de største kunstnerne. Men han er en av mine favoritter, og en av de store innen sin sjanger: Den danske tegneren og humoristen Robert Storm Petersen, kjent under signaturen Storm P.
Det gjør at jeg endelig fritt kan bruke en av mine favorittegninger, hans kommentar om akademikere, som jeg har gjengitt innledningsvis.
Etter denne akademikerkommentaren, går jeg til det som vanligvis ligger mitt hjerte nærmest: Musikk. Jeg vil fremheve to, i høyst ulike sjangere. Den første er Richard Strauss. Richard Strauss var en tysk komponist. Hans mest kjente verk er antageligvis Also sprach Zaratustra, som ble kjent for et bredt publikum da Stanley Kubrik valgte dette som åpningsmusikk til sin film 2001 en romodyssé.
Jeg forsøker så godt jeg kan å holde min sti ren når det gjelder opphavsrett og nærstående rettigheter. Selv om verket et fritt, vil utøvende kunstnere ha vern for sin kunstneriske prestasjon. Det er derfor ikke fritt fram når det gjelde å bruke innspillinger av Richard Strauss verker, selv om verket er fritt. Utøvende kunstner har enerett til å gjøre opptak av sin prestasjon, og til å gjøre opptaket tilgjengelige for allmenheten. Utøvende kunstners rettigheter varer i 50 år etter utløpet av det år fremføringen fant sted, og hvis det i løpet av denne perioden offentliggjøres eller utgis opptak av fremføringen, har dette opptaket vern i 70 år etter at det ble offentliggjort/utgitt.
Forlengelsen fra 50 til 70 år for opptak, ble innført 2014. En overgangsregel innebærer at forlengelsen får virkning for fremføringer som var vernet per 1. november 2013 er vernet i 70 år. Dette var akkurat tilstrekkelige til å sikre forlenget vern for alle innspillingene med The Beatles. Det finnes noen tidligere opptak med the Beatles, de berømmelige demoene som Decca sa nei til, noe fra Hamburgperioden og kanskje også tidligere. Men disse var neppe offentliggjort før deres første studioinnspilinger ble utgitt.
Det er ikke godt å vite hvilke av alle innspillinger på YouTube som er gjort tilgjengelig med opphavers og utøvers samtykke. For å være på den sikre siden, har jeg valgt denne innspillingen med Herbert von Karajan og Wiener Philharmoniker fra 1959, som ikke lenger er vernet. Det skal visstnok ha vært denne innspillingen Stanley Kubrick brukte i “2001, en romodyssé”, som virkelig bidro til å gjøre dette verket kjent.
Richard Strauss var ikke i slekt med de wienerske Straussene, hvis musikk gjerne blir fremført i Nyttårskonsertene fra Wien. Selv om orkesterverket Also sprach Zaratustra er det de fleste kjenner, i alle fall de første taktene, er det særlig som operakomponist Richard Strauss har blitt stående. Det komponeres ganske mange operaer. De fleste fremføres noen få ganger, og settes ikke opp på nytt etter første og eneste sesong. Jeg har lest at det er komponert rundt 5.000 operaer, uten at jeg har gjort noe forsøk på å kvalitetssikre det tallet. Av disse er det 40–50 operaer som utgjør et slags standarrepertoar som jevnlig settes opp på operascener rundt om i verden. Richard Strauss var en av de siste som komponerte seg inn i dette standardrepertoaret, med operaer som Der Rosenkavalier, Elektra og Salome, for å nevne noen av hans mest kjente operaer. Richard Strauss er ikke easy listening. Det er krevende musikk, som man må høre flere ganger. Men da blir man belønnet for innsatsen.
Det er fristende å legge til at selv om det i dag konsumeres mer musikk enn noen gang tidligere i historien, lyttes det lite til musikk. Man setter på noe enkel musikk som er lite oppmersomhetskrevende og lite forstyrrende, som en lydkulisse for å ungå den til tider plagsomme stillheten. Richard Strauss krever at man lytter.
Den andre jeg vil nevne, er som nevnt i en helt annen sjanger: Huddie William Ledbetter,kjent under navnet Leadbelly eller Lead Belly. Han skrev Lead Belly selv. Som for de fleste andre folkemusikere er det vanskelig å avgjøre hvilke sanger han egentlig laget selv. De levde som best de kunne av å spille det publikum ville høre, hvilket gjerne var datidens slagere. Men de som reiste rundt og samlet og spilte inn musikk, var mest interessert i “autentisk” blues, slik at de bare spilte inn en del av deres repertoar. Det var også som “autentiske” bluesmusikere de senere ble “gjenoppdaget”, og nådde ut til et nytt og større publikum. Her fremfører han en av sine mest kjente sanger: Good Night Irene.
Vernetiden for verk hjemmehørende i USA er komplisert. For verk skapt før 1. januar 1978, om jeg har forstått det rett, var det et krav om at verket måtte registreres for å bli opphavsrettslig vernet. Det hadde en vernetid på 28 år fra registrering. Dette kunne forlenges for nye 28 år, som ble endret til 47 år og siden til 67 år. En del verk ble aldri opphavsrettslig vernet på grunn av mangelnde registrering. For verk skapt etter 1. januar 1978 er vernetiden 70 år etter opphavers dødsår.
Om vi skal tro Ross Russels biografi om Charlie Parker “Bird Lives”, eller “Charlie Parker lever”, som den heter i Olav Angells norske oversettelsen, som jeg har, ble en del av Charlie Parkers mest kjente låter aldri vernet, fordi Charlie Parker ikke skrev under på de dokumentene som ble gjort klare for ham av andre (s. 181).
Mange bluesmusikere, f.eks. Robert Johnson, sørget ikke for å registrere sine låter. Om Leadbelly gjorde det, eller om de som spilte inn musikken gjorde det for ham, vet jeg ikke. Kanskje har hans låter aldri vært vernet. Men for all del. Reglene i USA er kompliserte, med mange endringer og overgangsregler, og man må vurdere hvert enkelt verk. Jeg har ikke satt meg inn i alle detaljer.
Om jeg har forstått det rett, noe jeg ikke garanterer at jeg har, fikk man bare opphavsrett for det som var registrert. Det var dette, slik jeg har forstått det, som gjorde at det kunne bli en diskusjon i saken mellom Marvin Gayes arvinger, og Robin Thicke og Pharrell Williams (“Blurred Lines”) om hvorvidt Marvin Gayes arvinger skulle tillates å spille av Marvin Gaye sang “Got to Give It Up” i retten. Hvis ikke selve den innspilte versjonen var registrert, ville heller ikke den versjonen være vernet i sin helhet. Men blander man USAnsk opphavsrett og USAnsk prosess, blir det komplisert. I denne saken ble selve krenkelsesspørsmålet avgjort av en jury, som er en sikker oppskrift på en håpløs dom.
Siden jeg kommenterte utøvende kunstners rettigheter i forbindelse med Richard Strauss, får jeg plukke opp tråden og gjøre det er også, for å gjøre det enda mer komplisert. Jeg mener vi ganske sikkert kan anta at dette ikke er en fremføring fra det hinsidige, og at vi kan vi legge til grunn at innspillingen må ha vært gjort i 1949, eller sannsynligvis tidligere, slik at den ville ha vært fri etter de reglene jeg har referert ovenfor.
Men utøvende kunstnere har et internasjonalt vern etter Romakonvensjonen “for the Protection of Performers, Producers of Phonograms and Broadcasting Organizations” fra 1961. USA er ikke med i den konvensjonen. Det internasjonale vernet for opphavsrett og nærstående rettigheter forutsetter gjensidighet. Utenlandske verk og prestasjoner er vernet i Norge, hvis norske opphavere og utøvende kunstnere har et tilsvarende vern i det andre landet. Når USA står utenfor Romakonvensjonen, betyr det at utøvende kunstnere fra USA ikke har vern i Norge. Også dette blir komplisert når vi går ned i detaljene, som jeg ikke skal gjøre. Men også av den grunn ville Leadbellys innspillinger uansett ikke ha vært vernet i Norge.
Da jeg skulle velge en innspilling av “Also Sprach Zarathustra”, slo det meg at jeg antageligvis kunne ha valgt en hvilken som helst innspilling fra USA. Men den internasjonale reguleringen på dette området blir komplisert, og jeg har ikke vurdert dette spørsmålet grundig. Så jeg er ikke klar for å si at vi fritt kan bruke alle innspillinger fra USA av musikk som har falt i det fri.
Flere forfattere skrev seg inn i evigheten i 1949, blant dem to nobelprisvinnere. Den første jeg vil nevne, er vår egen Sigrid Undset. Sigrid Undsets arvinger har nok, i likhet med arvingene etter f.eks. Knut Hamsun, nytt godt av at vernetiden ble utvidet fra 50 til 70 år. I de fleste tilfeller har det liten praktisk betydning. De fleste verk er glemt av de fleste før opphaver dør, og de blir i alle fall glemt kort tid etterpå, med unntak for spsielt interesserte og den nærmeste familie.
Min farfar, som også het Olav Torvund, skrev tre romaner som ble gitt ut på slutten av 1940- og begynnelsen av 1950-tallet. De har ikke satt noen dype spor i norsk litterturhistorie. Han døde i 1969, så om det fortsatt hadde vært en vernetid på 50 år, ville hans verk også nå vært frie. Hva slags inntekter min farfar fikk fra sine romaner, vet jeg ikke. Det er i alle fall veldig lenge siden det kom noen inntekter fra de bøkene, og jeg har ingen tro på at han vil bli gjenoppdaget som en stor forfatter det litteraturinteresserte Norge har oversett.
Lang vernetid kan i praksis heller gi komplikasjoner enn inntekter. Min farfar skrev mange artikler, dels i mange blader, samt noen artikler i nynorskleksikonet Norsk Allkunnebok. Da Norsk Allkunnebok skulle modernisere seg og bli tilgjengelig på nett, trengte de samtykke fra älle forfattere som hadde skrevet i leksikonet. For etter åvl § 69 annet ledd, innebærer samtykke til å gjøre verk tilgjengelig på papir, ikke samtykke til å gjøre dem tilgjengelig på andre måter, f.eks. på nett. Norsk Allkunnebok trengte samtykke fra blant annet de som hadde rettigheter til min farfars artikler, for å kunne gjøre de tilgjengelig på nett.
Jeg fikk spørsmål om jeg var i slekt med denne Olav Torvund, og kunne bekrefte at han var min farfar. Men jeg kunne også si at jeg ikke var i posisjon til å gi dem det nødvendige samtykke, men jeg sa meg villig til å bistå med å skaffe slikt samtykke, og jeg sørget for at de fikk samtykke fra de som den gang satt på rettighetene til min farfars verk. Utgiverne av Norsk Allkunnebok var heldige i det tilfellet. Det fant en person med sammen navn som de kunne spørre, og de fant en som forsto hva de spurte om, og hva som skulle til for å bringe det i orden. Det er ikke lett å finne ut hvem som er gjenlevende arvinger etter noen som skrev noe, og som kanskje døde for 50–60 år siden, og finner de noen, er det ganske sannsynlig at de ikke forstår hva det spørres etter.
Det har vært sagt at Sigrid Undsets arvinger har vært ganske vanskelige å ha med å gjøre for folk som har villet sett opp Sigrid Undset på teater, eller lage film basert på hennes romaner. Nå behøver man ikke lenger spørre hennes arvinger for å gjøre dette, og de vil heller ikke lenger få noe vederlag for at dette settes opp.
Jeg mener at 70 års vernetid er for lang. 50 år, som vi hadde inntil 1994, og som er Bernkonvensjonens minimum, er etter min mening mer enn nok. Jeg kan ikke se noen mindre grunn til at de som arver rettigheter til åndsverk skal kunne tjene penger på arven, enn at de som arver eiendom eller aksjer tjener penger på det de arver. Men kunsten utvikler seg hele tiden. Man bygger alltid på det andre har gjort før. På et eller annet tidspunkt må man kunne si at disse verkene tilhører vår felles kulturarv, slik at andre må stå fritt til å bygge videre på disse, uten at noen arvinger skal kunne bestemme hva som er akseptabelt og hva som ikke er det.
Den andre nobelprivinneren som døde i 1949, var belgiske Maurice Maeterlinck. Jeg må bare innrømme at jeg ikke kjenner noen av hans verker. Hans far, som var notar, ville at han skulle bli jurist, noe han også ble. Det kan godt hende at Belgia gikk glipp av en dyktig jurist i ham. Men i alle fall når noen lykkes, synes jeg det er godt at noen har gitt opp en juristkarriere (eller andre borgerlige karrierer), for heller å ofre seg for kunsten. Hva jurister som Robert Schuman, Peter Tchaikovskij, Igor Stravinsikj, Cole Porter og Paul Simon kunne ha drevet det til som jurister, vil vi aldri få vite. Jeg mener vi bør være glade for at de valgte kunsten. Som nevnt, kjenner jeg ikke noen av Maurice Maeterlincks verker. Men han må ha skrevet verk av betydning for å få Nobelprisen.
Margaret Mitchell ble tatt av vinden og blåste ut av denne verden i 1949. Skjønt hun ble ikke tatt av vindene, hun ble tatt, eller egentlig kjørt ned og drept av en råkjører. Hennes “Gone with the Wind” har ikke bare skrevet seg inn i litteraturhistorien, men også i opphavsrettshistorien. I 2001 ga Alice Randall ut boken The Wind Done Gone. Mens “Gone with the Wind” handler om livet til Scarlett O’Hara, datteren av en rik slaveeier, forteller “The Wind Done Gone” den samme historien sett gjennom en av slavenes øyne. Slaven Cynara var en datter som Scarlett O’Haras far hadde fått med en slavekvinne. Det ble plagiatsak, som endte med forlik — som så mange slike saker gjør. Men fra i dag er altså “Gone with the Wind” fri.
Når man går gjennom oversikter over folk som døde i et år, f.eks. 1949, finner man mange som i opphavsrettslig forstand er uinteressante, som politikere, idrettssutøvere, osv. Det er også mange forfattere, komponister og billedkunstnere som i alle fall for meg er helt ukjente, og som jeg ikke har sett noen grunn til å ta med i denne sammehenhengen. Så får heller andre komme med kommentarer om hvorfor han eller hun burde ha vært med.
Dette er kommentarer til eksamensoppgaven fra høsten 2019, i kurset “RINF 1200 Opphavsrett og beslektede emner”. Til orientering: Dette er et 10-studiepoeng kurs, beregnet for folk som ikke er og heller ikke har ambisjoner om å bli jurister, men som kan trenge litt kunnskaper i opphavsrett, som folk i media, kultursektoren, IT-bransjen, osv. Denne gjennomgangen er først og fremst skrevet for de som var oppe til eksamen i høst, og for fremtidige studenter som vil vite litt mer om hva slags oppgaver som gis til eksamen. Det juridiske fakultet er ikke spesielt raske med å legge eksamensoppgaver ut på nett. Når jeg skriver dette, er den siste eksamensoppgaven som ligger ute fra høsten 2016, så jeg inkliuderer oppgaveteksten i kommentaren.
Borgarting lagmannsrett slår til igjen, men nok en sykkelfiendtlig dom. Det er dessverre ikke første gang. Jeg kan minne om denne (som ble opphevet av Høyesterett) og denne (som dessverre ikke ble anket, slik at vurderingen av lastebilsjåførens uaktsomhet ble stående).
Jeg starter med det grunnleggende og prinsipielle, som ikke drøftes i dommen. Det er en straffesak, og for at noen skal kunne straffes kreves hjemmel i lov. Dette følger av Grunnloven § 96.
Hjemmelen som retten har holdt seg til, er vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3 første ledd. § 31 første ledd, lyder;
“Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, straffes med bøter eller med fengsel inntil ett år, dersom forholdet ikke går inn under strengere straffebud. På samme måte straffes overtredelse av vilkår i enkeltvedtak i medhold av denne lov og brudd på forbud etter §§ 35 og 36. Forsøk straffes ikke, med unntak for § 22 første ledd. Den som ved bruk av motorvogn uaktsomt volder betydelig legemsskade eller en annens død, straffes etter straffeloven § 280 eller § 281.”
Bestemmelsen sier ikke hvilke handlinger som er straffbare, bare at overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven er straffbare etter den bestemmelsen. Den angivelig straffbare handling hevdes å fremgå av vegtrafikkloven § 3 første ledd, som lyder:
“Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, straffes med bøter eller med fengsel inntil ett år, dersom forholdet ikke går inn under strengere straffebud. På samme måte straffes overtredelse av vilkår i enkeltvedtak i medhold av denne lov og brudd på forbud etter §§ 35 og 36. Forsøk straffes ikke, med unntak for § 22 første ledd. Den som ved bruk av motorvogn uaktsomt volder betydelig legemsskade eller en annens død, straffes etter straffeloven § 280 eller § 281.”
Den handlingsregel retten har lagt til grunn, er vegtrafikkloven § 3, første ledd, som lyder:
” Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.”
Det er ikke tilstrekkelig at det finnes en hjemmel som man kan hekte handlingen på. For å ta et litt ekstremt eksempel, kan vi gå til den kjente Kardemommeloven:
“Man skal ikke plage andre, man være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.”
Om man hadde hengt en straffehjemmel på denne, så ville det ikke vært tilstrekkelig hjemmel for å kunne straffe noen for ikke å ha vært grei og snill. Ekstremt, kanskje absurd, ja. Men det er omtrent slik retten har resonnert i denne saken.
Lovdata vant saken mot rettspraksis.no, HR-2019–1725‑A . Jeg kan være enig med de som står bak rettspraksis.no om at dommer bør være fritt tilgjengelige. Det har Høyesterett tatt konsekvensen av, og har siden 2008 lagt dommer ut på egne nettsider. Men det var et krav som burde rettes mot politikerne, ikke mot Lovdata. Når politikerne nå vil gjøre dommer tilgjengelig, kan man på en måte si at begge parter gikk seirende ut av den tvisten.
Jeg skal ikke diskutere avgjørelsen her, men jeg anser det som en rettslig sett helt riktig avgjørelse. Resultatet var etter min vurdering ganske opplagt. Uansett hva man mener om at dommer bør være tilgjengelig, kan man ikke bare fritt bruke resultatet av det Lovdata har investert i innsamling, kontroll og presentasjon av rettskildematerialet, selv om avgjørelsen i seg selv ikke er vernet.
Lovdata leverer en tjeneste av meget høy kvalitet, til en svært lav pris, om vi sammenligner med andre, tilsvarende tjenester. Lovdata er organisert som en selveiende stiftelse, slik at det ikke er noen som tjener penger på Lovdata. Lovdata finansieres med inntekter fra de tjenester de tilbyr. Det heter i vedtektens § 3: “Stiftelsens formål er å opprette, vedlikeholde og drive systemer for rettslig informasjon.” For å fremme dette formålet, har Lovdata valgt å gjøre alle gjeldende lover og forskrifter gratis tilgjengelig på nettet. Det valgte Lovdata å gjøre på eget initiativ og egen kostnad. Nye dommer er også gratis tilgjengelig i en begrenset periode. Dette er en tjeneste som finansieres av inntektene fra Lovdatas betalte tjenester, og man kan si at det er en del av “overskuddet” som gis til det norske folk på denne måten.
De fire første avsnittene, eller leddene som det kalles i juridisk terminologi, i Grunnloven § 100.
Ytringsfrihet bør finne sted.
Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.
Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.
Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.
Vi har ytringsfrihet i Norge. Ytringsfriheten har sine grenser. Men det følger av Grl § 100 annet ledd at begrensninger må være fastsatt i lov. Lovgiver står ikke fritt til å vedta begrensninger i ytringsfriheten. Slike begrensninger må kunne forsvares holdt opp mot “ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse”.
Det er de upopulære meninger som trenger ytringsfrihetens vern, blant annet marginale ekstremistgrupper som SIAN. De som har mainstream oppfatninger, er ikke truet. Førstvoterende i Høyesteretts plenumsdom om “Hvit valgallianse”, Rt-1997–1821, skriver om dette:
«Menneskerettighetsdomstolen har i flere avgjørelser fremhevet at ytringsfrihet er et av de helt fundamentale elementer i grunnlaget for et demokratisk samfunn. Det påpekes at denne frihet ikke bare omfatter rett til å fremsette utsagn som blir positivt mottatt eller som anses ufarlige, eventuelt ubetydelige, men også utsagn som virker støtende, sjokkerende eller som foruroliger. »
Men ytringsfriheten har sine grenser. Det sies i den samme dommen:
«Det kan gjøres innskrenkninger i ytringsfriheten, men for at dette skal kunne godtas, må inngrepet anses nødvendig i et demokratisk samfunn. Det stilles strenge krav til begrunnelsen for en begrensning i ytringsfriheten, og det kreves forholdsmessighet mellom inngrepet og formålet med dette. Unntak fra ytringsfriheten må undergis en restriktiv fortolkning. Et sentralt element ved nødvendighetsvurderingen er om det foreligger et påtrengende samfunnsmessig behov for inngrepet — “pressing social need”. »
Vi har heldigvis ikke noe forbud mot blasfemi i Norge. Den tidligere straffeloven § 142, som ble opphevet 29. mai 2015, lød:
«Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder»
FrP-politikere, ikke minst Sylvi Listhaug, prøver å fremstå som forsvarere av ytringsfriheten. Den 27. september 2018 skrev Sylvi Listhaug dette om blasfemi på sin facebookprofil.
«I Norge har vi ytringsfrihet. Vil Muhammed Quasim Ali ha blasfemilov kan han flytte til ett av mange land med slike steinalderske lover.I Norge står vi opp for våre frihetsverdier! Enig!»
Det er verdt å merke seg historien om opphevelse av blasfemibestemmelsen i Norge. Da spørsmålet om å fjerne blasfemibestemmelsen var til behandling i Stortinget i 2004, ville Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig folkeparti beholde blasfemibestemmelsen. Norge var visst fortsatt i steinalderen. Disse medlemmene i Justiskomitéen begrunnet dette bl.a. slik:
«Det er viktig for disse medlemmer å påpeke at enkeltpersoners religiøse tro kan være forbundet med dype følelser og være avgjørende for identitet og egenverd. Når religionen hånes, kan det oppleves av troende som et angrep på deres dypeste identitet. Slike ytringer bidrar etter disse medlemmers oppfatning ikke til oppfyllelse av de prinsipper som ytringsfriheten er ment å verne.»
Da blasfemibestemmelsen ble vedtatt opphevet i 2015, stemte både Høyre og FrP for å oppheve bestemmelsen. Bare KrF ønsket å beholde den. For FrP endte visst steinalderen en gang mellom 2004 og 2015.
Det er tillatt å brenne religiøse symboler, som Koranen, Bibelen eller andre hellige skrifter. Det er dumt, men det er lov. Det er lov å oppføre seg dumt. Noen vil provosere, og det er lov å provosere.
Jeg er ingen religiøs person, og blir ikke selv provosert av at noen brenner Koranen, Bibelen eller Norges lover. Men jeg har respekt for det som er hellig for andre, og jeg synes i alle fall jeg skal ha god grunn for å krenke andres religiøse følelser. Det er ikke viktig å krenke, men retten til å krenke er viktig. Retten til religionskritikk er viktig, og noen vil angripe slik kritikk ved å påstå at det er blasfemi. Og mye politisk kritikk blir påstått å være blasfemi.
Vi har en bestemmelse i straffeloven § 185 som gjør det straffbart å fremsette hatefulle ytringer. Denne lyder:
«Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn, c) homofile orientering, eller d) nedsatte funksjonsevne.»
Denne bestemmelsen står i et problematisk forhold til ytringsfriheten. Vi kan skille mellom diskriminerende og hatefulle ytringer fremsatt i en politisk sammenheng, og det man kan kalle “rene hatefulle ytringer”.
Den politiske ytringfriheten har et særlig sterkt vern. Mange såkalt innvandrinskritiske og antimuslimske ytringer fremsettes i en politisk sammenheng. Dette gjelder blant annet SIAM. Men heller ikke den politiske ytringsfriheten er uten grenser. Jeg går igjen tilbake til plenumsdommen om “Hvit valgallianse”:
«Utsagnene er politiske ytringer avgitt som ledd i en politisk debatt om innvandrere og innvandringsspørsmål. Ytringer i en slik debatt ligger i kjerneområdet for utsagn som skal nyte vern etter Grunnloven § 100 — jf bestemmelsens siste punktum om frimodige ytringer om statsstyrelsen. Men Grunnloven § 100 har tradisjonelt ikke vært forstått slik at enhver ytring på det politiske området — uansett realitet og form — reservasjonsløst skal være straffri. Dette er kommet til uttrykk gjennom begrensningene i § 100 annet punktum og er lagt til grunn i rettspraksis. Lovgiver har en viss adgang til, gjennom en avveining av hensynet til ytringsfriheten mot hensynet til andre beskyttelsesverdige interesser, å gjøre begrensninger i ytringsfriheten. Men nettopp fordi vi befinner oss i kjerneområdet for ytringsfriheten, vil adgangen til å beskjære denne være meget begrenset.»
Generelt har hatefulle og diskriminerende utsagn et svakt ytringsfrihetsvern. Det har blant annet vært en dom, Rt-2012–536, om rasistisk utskjelling av en dørvakt på et utested i Stavanger. Det er ingen politisk ytring, så den har ikke det særlige vern som gjelder for politiske ytringer.
Blasfemiske ytringer er ytringer som gjelder religionen som sådann, f.eks. å brenne hellige skrifter, karikere hellige personer, osv. (Folk har også blitt dømt for å ha karikert Jesus, så dette gjelder ikke bare Muhammed-karikaturer). En diskriminerende eller hatefull ytring er en ytring rettet mot person eller en gruppe personer, på grunn av bl.a. dere religion, hudfarge, osv. Et eksempel er en sak fra Oslo tingrett fra 2018, TOSLO-2018–145612, ble en 79 år gammel mann dømt for blant annet å ha sagt følgende overfor en legesekretær på Rikshospitalet, som en reaksjon på at hun bar hijab: «’du er farlig for Norge, dra hjem, jeg er redd for deg’, ‘jeg hater hijaben som du har’, ‘fordi du er islam, du er terrorist, du ødelegger Norge. Jeg må ta deg, ellers tar du landet mitt’, ‘du skal ikke bo i Norge, sånne som deg er feil at bor i Norge’, og ‘jeg hater flagrende ulltepper’». Dette er en hatefull og diskriminerende ytring på grunn av religion, og ikke et blasfemisk utsagn.
“Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning.”
Det er en prinsipiell forskjell mellom å hindre at en ytring blir fremsatt, og å holde noen ansvarlig for den etter at den er fremsatt. Å hindre noen i å fremsette en hatefull eller diskriminerende ytring vil være en grunnlovsstridig forhåndssensur. Dermed kan ikke politiet gripe inn for å hindre en ytring, selv om de mener ytringen vil være ulovlig.
Demonstrasjoner er lovlige ytringer. Demonstrasjoner har et eget grunnlovsvern i Grl § 101 annet ledd:
«Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner.»
Vi kan merke oss at man har en grunnlovsfestet rett til å møte i fredelige demonstrasjoner. Man trenger ikke søke om tillatelse til å demonstrere. Men demonstrasjoner meldes til politiet etter politiloven § 11, første ledd, som lyder:
«Den som vil benytte offentlig sted til demonstrasjon, opptog, møte, stand eller lignende, skal i god tid på forhånd gi politiet melding om dette. For øvrig kan det ved vedtekt etter lovens § 14 gis regler om søknadsplikt for visse arrangementer på offentlig sted eller meldeplikt for arrangementer som for øvrig er allment tilgjengelige.»
Politiet skal ikke gi tillatelse, men kan etter bestemmelsens tredje ledd forby visse arrangementer utfra en ordensmessig vurdering:
«Politiet kan forby arrangementer som nevnt i første ledd, men bare når det er grunn til frykt for at de kan forårsake alvorlig forstyrrelse av den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel, eller det formål som tilsiktes fremmet eller måten dette skjer på, strider mot lov.»
“Politiet kan iverksette nødvendige tiltak for å sikre at lovlige arrangementer som nevnt i første ledd kan avvikles uforstyrret og til minst mulig hinder for den øvrige ferdsel.”
Politiet kan derfor stenge av et område for å hindre at motdemonstranter hindrer avvikling av demonstrasjonen. Men motdemonstrasjoner er også lovlige ytringer som er vernet av grunnloven.
Vi kan også merke oss bestemmelsens femte ledd, som forbyr demonstranter å opptre maskert:
«Det er forbudt for deltakere i et arrangement som nevnt i første ledd å opptre maskert, unntatt for deltakere i skuespill, maskerade eller lignende.»
Det juridiske vanskelige punktet når deg gjelder saker som koranbrenningen i Kristiansand, er om “det er grunn til frykt for at de kan forårsake alvorlig forstyrrelse av den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel”. Denne bestemmelsen kan gi politiet hjemmel til å forby slike handlinger som å brenne Koranen i bestemte sammenhenger. Men rekkevidden av denne bestemmelsen har jeg ikke vurdert nærmere.
“Skjending av det norske flagget er et virkemiddel vi tar avstand fra nettopp fordi vi ikke ønsker en stadig mer polarisert samfunnsdebatt. Ingen vanskelige samfunnsutfordringer blir bedre av at vi slutter å diskutere med hverandre.”
Forsvarer man ytringsfrihet så får man stå for det. Å brenne et flagg er en ytring som i alle fall er tillatt i Norge. Da burde ikke det offisielle Norge ved UD reagere mot at noen gjør det. De burde bare trekke på skuldrene og akseptere det som en lovlig ytring, selv om de ikke liker det.
Min mor, Aili Torvund, født Korhonen, døde 10. november 2019, omtrent tre uker før hun ville ha fylt 93 år. Hun fikk en febersykdom, som var mer enn en gammel kropp kunne tåle. Min søster Sylvi og hennes datter Jorunn, min datter Karen og min brors datter Silje var sammen med henne da hun døde. Selv sto jeg dessverre i en ombordstigningskø for et fly fra London til Oslo.
Mor ble født i Jokioinen i Sør-Finland, 3. desember 1926. At familien havnet i Jokioinen, var ganske tilfeldig. Min mormor og morfar møttes da de begge studerte på Handelshøyskolen i Helsinki. Da min morfar var ferdig, fikk han en stilling i Jokioinen, og det fulgte bolig med stillingen. De giftet seg og flyttet til Jokioinen, uten at min mormor fullførte sine studier — et lite stykke kvinnehistorie der.
Min mor var noe så sjelden for kvinner i hennes generasjon, som sivilingeniør, utdannet på Den tekniska Högskolan i Helsinki. Jeg får legge til at mitt inntrykk er at Finland lå langt foran Norge på dette området. Mor hadde mange venninner fra studietiden. Da det på 1970-tallet begynte å bli snakk om at kvinner måtte ta utdannelse, var det en diskusjon jeg var ganske uforstående til. Selvfølgelig. Har ikke kvinner utdannelse? Er det noen grunn til at de ikke skal ha det?
Min mor og far møttes i 1948 da far var på en studentekskursjon til Helsinki. Han studerte ved Norges tekniske høgskole i Trondheim. Dette var lenge før Facebook, Skype, e‑post og billige flybilletter, så de opprettholdt kontakten gjennom brev. De skrev til hverandre på engelsk. De brevene finnes fortsatt. Men jeg tror ikke noen har sett på den siden, i alle fall ikke jeg. Jeg tviler på at jeg kommer til å lese dem. Jeg ville føle meg litt for mye som en kikker, om jeg skulle lese deres brev fra den gang de var unge og forelskede. De giftet seg i 1951, og mor flyttet til Trondheim. Hun har sagt at det å gifte seg med denne nordmannen og flytte til Norge var den dristigste avgjørelsen hun noen gang har tatt, men at hun aldri hadde angret.
Etter studiene arbeidet far på SINTEF, og mor var vitenskapelig assistent på NTH. Boligsituasjonen i Trondheim var vanskelig. De bodde på den hybelen hvor min far hadde bodd som student, uten kokemuligheter. Det ble særlig vanskelig etter at min søster Sylvi ble født i 1953.
Norsk Hydro ekspanderte kraftig på Herøya, og rekrutterte hele tiden nye ingeniører. Far fikk tilbud om jobb på Herøya, og en viktig grunn til at han sa ja og at de valgte å flytte, var at Hydro også tilbød bolig. Endelig fikk de en ordentlig felles bolig. Det var en historie som gjentok seg her, men min mor hadde i alle fall fullført sin utdannelse.
Det var her jeg ble født. Miljøet på Herøya var vel som på mange andre industristeder. Det var mange innflyttere. Ingen av de vi omgikkes med hadde røtter i området og snakket ikke den lokale dialekten. Derfor har jeg aldri snakket grenlandsdialekt.
Som på andre industristeder var det et ganske klart klasseskille, med et ganske klart skille mellom arbeidere og ledelse/funksjonærer. Dette skillet kan jeg ikke huske at jeg opplevde som barn. Hydro tilbød boliger både til arbeidere og funksjonærer. Men arbeidere og funksjonærer ble ikke tilbudt de samme boligene. Der jeg bodde, var det bare ingeniører og andre høyt utdannede, ikke arbeidere. Men på et lite sted og i en liten by, er det kanskje en gate eller noen hus hvor det er “finere” enn andre steder. Det er ikke hele bydeler, som i Oslo. Uansett bakgrunn gikk vi på de samme skolene, og jeg kan ikke huske at hva slags bakgrunn foreldrene hadde var noe tema.
Når man tilhører en slags lokal overklasse, da ser man ikke så lett slike skiller. Det var først da jeg en del år senere arbeidet “på gølvet” på Hydro, at jeg fikk et inntrykk av fabrikklivet fra noe annet enn et ingeniørsynspunkt, og opplevde et arbeidermiljø. Det var på mange måter en underlig, men også en interessant opplevelse. Ingeniøren, som sto over både formannen og fabrikkmesteren i fabrikkhierarkiet, var en litt fjern autoritetsfigur som vi ikke så veldig ofte i fabrikken. Ingeniøren ble omtalt med respekt. Men disse ingeniørene var mine naboer, mine foreldres venner og fedre til mine venner, så jeg fant aldri helt den tonen.
Våre mødre var hjemme da vi var små, selv om vi gikk i barnehage. Det var vel hva man i dag vil kalle en halvdags barnehage. Jeg tror vi var i barnehagen fra 08.30 til 14.00.
Da vi barn ble litt større, uten at jeg husker akkurat hvor store, begynte mor å søke seg ut i yrkeslivet. Det var ikke så enkelt. Den gangen, tidlig på 1960-tallet, var det helt utenkelig for Norsk Hydro og de andre industribedriftene i området å ansette en kvinnelig sivilingeniør. Selv om de stadig søkte etter nye ingeniører, fikk ikke min mor en ingeniørjobb — fordi hun var kvinne. Akkurat den delen av historien fikk ikke jeg høre før mange år senere. Så jeg lærte ikke den leksen om kvinnediskriminering da jeg var liten.
Mor begynte i stedet å ta lærervikariater, og tok pedagogisk tilleggsutdannelse slik at hun kunne arbeide fast som lærer. Hun arbeidet som lærer til hun gikk av med pensjon. Etter at hun ble pensjonist sa hun at hun ble mer og mer ingeniør, og mindre og mindre lærer. Jeg er vokst opp med en mor som var utdannet sivilingeniør, og som siden arbeidet som lærer i realfag. Som sagt har jeg alltid sett det som en selvfølge at kvinner tar utdannelse, for det hadde min mor. At kvinner har vanskeligheter med realfag, hva er det for slags tull? Det er de fagene min mor underviser i. Og selvsagt kan kvinner velge en teknisk utdannelse.
Min far elsket sjøen. Han var vokst opp ved sjøen, og en av hans gode venner fra barndommen kom fra en familie som drev båtbyggeri. Han drømte om sin egen båt, og han bygget en selv. Mor var landkrabbe fra det finske innlandet, og hadde ikke samme forhold til sjøen. Men hun så hvor mye det betød for min far, og vennet seg til det. Hun tok båtførerprøven, og jeg lurer på om ikke de begge to avanserte så langt som til kystskippersertifikat, men der er jeg ikke helt sikker. Da skolen hvor min mor arbeidet innførte båtførerprøven som valgfag, var det hun som hadde undervisingen.
Min morfar døde brått i 1943, bare 43 år gammel. Min mor, som da var 16 år, var den eldste av tre jenter. Det må ha vært tøft for min mormor og familien, som eneforsørger til tre jenter mens krigen raste i Europa. Jeg har forsøkt å få min mor til å fortelle om dette, men fikk ikke denne historien ut av henne. Hun snakket mest om hvordan de klarte seg praktisk. Om at de overtok huset etter hennes morfar, og at min mormor, som halvstudert siviløkonom, fikk jobb i den lokale sparebanken. Historien om hvor slitsomt og vanskelig livet må ha vært for den familien, fikk jeg aldri.
Mor sa en gang om det finske ordet “sisu” at det betyr å holde på til man ikke orker mer, og så bare fortsette. Det gjaldt ikke bare fysisk slik, men også andre påkjenninger. Man tok det som kom, og holdt ut.
Som så mange andre kvinner i sin generasjon, satte min mor alltid andres, i praksis familiens, behov foran sine egne. Det var ikke mye hun unte seg selv. Min mor var tvers igjennom snill, og et godt menneske. Hun ville det beste for alle.
Vi tar våre mødre som en selvfølge. De har alltid vært der og har vært villige til å gjøre alt for oss. Egoistiske som barn er, viser man liten grad av takknemlighet. Vår egen mor er referansen for hvordan mødre er. Vi oppdager fort om andre mødre er kulere, snillere, mer ettergivende enn våre egne, slik at vi alltid klarer å finne noe negativt. Det er først i godt voksen alder jeg har innsett hvor fantastisk mor jeg har hatt, og hvor heldig jeg har vært som har hatt akkurat henne som mor. Heldigvis fikk jeg fortalt henne det noen ganger, mens hun ennå levde. Vi skal ikke vente med å snakke pent om våre nærmeste til de er borte.
Mor var flink til å lage mat. Det var ikke noen luksus. Vi hadde ikke mye penger i min barndom. Men det var alltid vellaget og velsmakende. Vi barna var med på kjøkkenet, og lærte mye. Jeg tror det var mest min bror og jeg. Ingen ventet at gutter skulle lage mat, så vi var bare med fordi vi syntes det var moro. Min søster følte det nok litt mer som en plikt at hun skulle lære å lage mat, og hun syntes ikke det var like moro. Som nevnt tar vi våre mødre som en selvfølge. Jeg trodde selvfølgelig at alle spiste slik mat som min mor laget. Men siden har jeg lært at sånn er det ikke. Også her var jeg heldig med min mor, og ble kanskje litt bortskjemt.
For barn er det aldri helt enkelt når noe er anderledes. Å vokse opp med en finsk mor var ikke alltid helt greit. Når “finsk TV-teater” var selve begrepet på det som var trist og kjedelig, og bildet av finner var tause menn som satt i sauna, drakk alt for mye og stakk hverandre med kniv eller hogg hverandre med øks, da følte jeg ikke noen særlig stolthet over å være halvt finsk.
I dag, når det stadig vises til Finland når man skal ha eksempler på et godt skolesystem, helsevesen osv, da har jeg blitt langt mer stolt over mine finske aner.
Dessverre har jeg aldri lært å snakke finsk. Da vi vokste opp var mor mer opptatt av å lære norsk, enn av at vi skulle lære finsk. Hun fortalte også (først etter at jeg ble voksen) at da hun vokste opp var det en legefamilie hvor far var finsk og mor var tysk (eller omvendt), og barna i den familien lærte ikke å snakke ordentlig. De kunne verken godt finsk eller godt tysk. Det er dette som kalles halvspråklighet, og ikke tospråklighet. Min mor var bekymret for at vi skulle bli slik, om vi vokste opp med både norsk og finsk. I dag vet man at barn utmerket godt kan vokse opp med to språk.
Vi skal alle en gang dø. Det er naturens gang at man dør når man blir gammel. På et intellektuelt plan har jeg lenge vært forberedt på at mor ville dø i løpet av ikke veldig lang tid. Men emosjonelt er man aldri forberedt. Det er noe som går i stykker inne i en når en person som har vært så viktig i ens liv, dør. Tiden leger alle sår, sies det. Jeg er ikke overbevist. Vi vil i alle fall ha noen arr. Men med tiden lærer vi oss å leve med det.
Min mor ble nesten 93 år. Hun sa at hun ikke var redd for å dø, og at hun ikke var redd for å snakke om at hun kom til å dø. Hun hadde aldri trodd at hun skulle bli så gammel. Ingen i hennes familie ble så gamle, og hun regnet med at hun ville være den som kom til å dø først. Slik gikk det ikke. Hun ble den som sto på sin post lengst.
Så er ruten for Tour de France 2020 offentliggjort. Det er en nokså uvanlig rute. Touren starter i syd, i Nice, og holder seg stort sett i den sydlige delen av Frankrike. Først mot slutten skal syklistene nordover, og den nordligste etappen er avslutningsetappen inn mot Paris. Det er ingen brosteinsetapper av typen Paris-Roubaix i touren 2020. Det blir heller ingen etapper i Nord-Frankrike eller Belgia, hvor det er åpenbart at vi må ut etter øl. Alle etappene i Tour de France 2020 vil gå i Frankrike.
Som vanlig når ruten for Tour de France offentliggjøres, er det frustrerende at vi får så lite detaljer. Vi får start og målbyer, detaljer om noen fjell, og en slags skisse av etappene. Vi har derfor ikke nok informasjon til å velge vin foreløpig.
Av en eller annen grunn kan det se ut som om de som har lagt opp ruten for Tour de France 2020 har vært mer opptatt av spennende sykling enn av spennende vin. Selv om de fleste etapper er på breddegrader hvor det produseres utmerket vin, vil ikke syklistene bli ledet inn i vinens fristelser, i alle fall ikke veldig mye.
Den 12. november kommer ankesaken mot “Mosseveimannen”, han som ble bøtlagt for å følge trafikkreglene, opp for Borgarting lagmannsrett. Som kjent ble “Mosseveimannen” frikjent i Oslo tingrett. Saken burde aldri vært reist. Borgerting lagmannsrett burde ha avvist anken, og det vil være en skandale om han skulle bli dømt i lagmannsretten.
Trafikkreglene har jeg redegjort for i kommentarer før og etter tingrettens avgjørelse: Frifinnelse i sak om sykling i kollektivfelt #kollektivfelt #mosseveimannen #sykkelbot. Denne gangen skal jeg ta opp et mer prinsipielt strafferettslig spørsmål, om krav til lovhjemmel for å idømme straff. Det er et spørsmål som burde ha fått politijuristene til å arkivere politibetjentens anmeldelse der den hører hjemme: I papirkurven. Å straffe “Mosseveimannen” for å sykle i henhold til trafikkreglene vil være grunnlovstridig og i strid med menneskerettighetene.
“Ingen skal bli funnet skyldig i en straffbar handling på grunn av noen gjerning eller unnlatelse som ikke utgjorde en straffbar handling etter nasjonal eller internasjonal rett på den tid da den ble begått. Heller ikke skal en strengere straff bli idømt enn den som gjaldt på den tid da den straffbare handling ble begått.”
Hvis noen skal straffes, herunder bøtlegges, kreves det lovhjemmel. Det er ikke tilstrekkelig at det finnes en eller annen lovhjemmel som man kanskje kan hekte det på. Det kreves klar lovhjemmel. Lovbestemmelsen skal angi på en klar måte at den aktuelle handlingen er straffbar. Uansett hvor straffverdig retten måtte mene at handlingen måtte være, så skal den frikjenne hvis det ikke finnes en tilstrekkelig klar lovhjemmel.
Statens vegvesen har laget en informasjonsside om bruk av kollektivfelt. Det hadde vært et utmerket tiltak, om de bare hadde holdt seg til gjeldende trafikkregler og informert korrekt om disse. Men det gjør de ikke. De har diktet opp sine egne trafikkregler, og når det gjør slikt har de som regel ett mål: Hindre sykling.
Statens vegvesen har delt norske veier inn i to hovedgrupper: Bysentrum og motorvei. De fleste av oss som ferdes i trafikken, vet at det finnes mange veier som ikke er i bysentra, og som heller ikke er motorvei. Noen av dem har kollektivfelt, som f.eks. Mosseveien, som for tiden er ganske aktuelt. Det er ikke lenge til ankesaken om den meningsløse bøtleggingen av en syklist som fulgte trafikkreglene og syklet i kollektivfeltet, kommer opp for Borgarting lagmannsrett. Politiet tapte i byretten, og jeg vil bli meget overrasket om de ikke også vil tape i lagmannsretten.
