For noen år siden hadde jeg en disputt med Samferdselsdepartementet og Vegdirektoratet om skilt som varsler at sykkelfelt opphører. Vi har ikke slike skilt i Norge, og Vegdirektoratet mente at det ikke var behov for dem. Kortversjonen er at Vegdirektoratet mente at de ikke har betydning for folk som kjører bil, og da synes ikke biletaten Vegdirektoratet at de er nødvendige.
Det er fristende å rekapitulere hovedpunktene i denne historien. Etter at jeg hadde skrevet om dette og en del andre sykkelspørsmål på min blogg, tok daværende stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet Håkon Haugli kontakt. Han ønsket å ta opp noen spørsmål som gjaldt sykkel. Vi møttes til en kopp kaffe i Stortingsrestauranten, og diskuterte sykkelpolitikk, blant annet dette at vi manglet slike skilt, og vi hadde en del epostkorrespondanse. Håkon Haugli stilte så et skriftlig spørsmål til daværende samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa.
Når vi vanlige folk spør Samferdselsdepartementet eller Vegdirektoratet, blir vi ofte ignorert, selv om de har plikt til å svare. De har dog bare plikt til å svare på direkte henvendelser. Ikke på bloggkommentarer og twittermeldinger. Men når en stortingsrepresentant stiller spørsmål til en statsråd, da må statsråden svare.
Samferdselsministeren gjorde som statsråder gjør. Hun satte sitt embetsverk i sving for å utarbeide et svar, og de sendte saken til en underliggende etat, i dette tilfellet Vegdirektoratet. Vegdirektoratet sa at de hadde vurdert spørsmålet, om hadde kommet til at det ikke var behov for slike skilt, og det var dette svaret samferdselsministeren ga. Jeg sendte da en henvendelse både til Vegdirektoratet og Samferdselsdepartementet og ba om å få denne vurderingen. Det kom ikke noe svar. Først da jeg purret Samferdselsedepartementet, og de instruerte Vegdirektoratet om at de skulle svare, kom det et svar. Realiteten var at de ikke hadde vurdert noe som helst, bare grepet et standpunkt rett ut av løse luften.
De som har ansvaret for skilting langs våre veier, har for lengst demonstrert at Vegdirektoratet, Samferdselsdepartementet og samferdselsministeren tok feil. Vi ser stadig denne type tulleskilt som sier at sykkelfelt opphører.
Problemet med slike skilt er at de ikke er gyldige som trafikkskilt, og følgelig ikke har noen rettslig virkning. Et av de mer håpløse eksemplene på slik tulleskilting, kan vi nå se i Bygdøy Allé. Her ser vi skiltet. Men det skiltet opphever ikke sykkelfeltet.
Noen meter lenger borte kommer et nytt skilt som forteller at det er sykkelfelt. Og det er merket sykkelfelt. Selv om tulleskiltet skulle noen virkning, oppheves den virkningen når det kommer nytt skilt som sier at det er sykkelfelt.
“g) Sykkelfelt: Kjørefelt som ved offentlig trafikkskilt og oppmerking er bestemt for syklende.”
Det er skiltet sykkelfelt med det offentlige skiltet som sier at det er sykkelfelt, og det er merket sykkelfelt. Altså er det sykkelfelt etter trafikkreglene, uansett hva dette tulleskiltet måtte si. Om tulleskiltet hadde stått etter sykkelfeltskiltet, ville det like fullt vært sykkelfelt på strekning. Tulleskiltene opphever ingen ting.
At det er sykkelfelt betyr blant annet at det ikke er tillatt å kjøre bil der. Hvis noen ville ha anmeldt bilister for å kjøre i sykkelfeltet, ville ganske sikkert politiet i Oslo dikte opp sine egne, “selvforklarende” trafikkregler som sier at det selvfølglig er lov å kjøre bil der. Om en syklist skulle stå på sin rett og holde seg i sykkelfeltet slik at bilister ikke kommer forbi, slik jeg pleier å gjøre her, vil nok politiet heller komme trekkende med vegtrafikkloven § 3, og gi bot for at man som syklist unødig hindrer trafikken. For politet er som kjent trafikk=biltrafikk. Biltrafikken er hellig for politiet i Oslo, og skal ikke hindres. Men sin forferdelige dom i saken om Mosseveimannen, har Høyesterett også sagt at man som syklist ikke har rett til å følge trafikkreglene, hvis det hindrer de hellige bilistene.
Det er behov for en gjennomgang av trafikkregler som gjelder for som sykler, skiltregler og ikke minst skiltpraksis.
Går vi tilbake til 1990-tallet var “fjernundervisning” det man skulle satse på. Man skulle kunne sitte i hver sin avkrok og følge undervisning på universitetsnivå. Nå hadde vi en form for fjernundervisning lenge før dette. Det kalles lærebøker. Det var også brevskoler, men ikke på universitetsnivå. I Storbritannia har man lenge hatt Open University. Men vi har ikke hatt noe tilsvarende i Norge.
Teknologien gjorde sitt inntog, og det kom stadig nye klesdrakter som denne fjernundervisningen kunne iføres. Noen husker kanskje Jaglands etterutdanningsreform. Den falt også ganske flatt til jorden.
MOOC fikk en entusiastisk mottagelse, helt til man forsøkte det i praksis. Veldig mange var interessert, svært få gjennomførte og nesten ingen tok eksamen. Det var dyrt å produsere, og ga i praksis ingen resultater.
I Kristiansand har rapperen som kaller seg Kamelen blitt dømt for blant annet å ha sagt “fuck politiet” under en konsert. Jeg vet ikke om det er slik at politiet ikke forsvarer ytringsfriheten i Kristiansand, eller om det bare er slik at de ikke vil forsvare ytringsfriheten til rappere og andre som politiet misliker. Dommen fra Kristiansand tingrett, TKISA-2020–87534, er tilgjengelig fra Lovdata. Enn så lenge er dommen tilgjengelig på deres gratissider.
I Kristiansand brukte politiet store ressurser på å verne ytringsfriheten til nynazister, rasistene i SIAN osv. Men ytringer rettet mot politiet, det vil man ha seg frabdt i sørlandsbyen.
Jeg regner med at YouTube vil blokkere mange av mine musikksitater i denne vidoeforelesningen. Derfor har jeg laget denne spillelisten med det jeg har sitert fra. Den versjonen som er tilgjengelig for studenter som følger kurset RINF 1200 opphavsrett og beslektede rettigheter, har ikk evært utsatt for YouTubes algoritmestyrte sensur, så der er alle musikksitater med.
Hva som blir og hva som ikke blir blokkert, er helt uforutsigbart. Man får bare inkludere det man ønsker å ha med, og se hva som skjer. Denne gangen ble Led Zeppelin, Simple Minds og Josh Groban blokkert, men f.eks ikke Bob Dylan, Johnny Cash eller Rolling Stones.
Noe er blokkert i noen land, slik at i alle fall del to av denne forelesningen er blokkert i Danmark, Japan og Tyskland. Hvorfor, aner jeg ikke.
Jeg har bare tatt med eksempler som ble blokkert av YouTube, og som derfor er redigert ut i YouTube-versjonen av disse forelesningene.
For en avslutning, for et drama og for en syklist! Jeg hadde ikke trodd at de skulle bli en så spennende avslutning. Tadej Pogacar har ennå ikke fylt 22, han fyller 22 i morgen, mandag. I så ung alder vinner han gårsdagens tempoetappe og selveste Tour de France, og når han vinner i så ung alder får han også den hvite ungdomstøryen. Som om ikke det var nok, vant han også klatretrøyen. Jeg har ikke hele Tour de France historien i hodet, men jeg har forstått det slik at han er den yngste vinneren. Nå mangler det bare at laget, UAE, kroner det hele med at Alekxander Kristoff vinner dagens etappe i Paris.
Primož Roglic har også gjort en formidabel innsats. Jeg merket meg at han etter å ha innsett nederlaget, var en av de første til å gratulere Tadej Pogacar. Jeg har ikke gransket opptak av dette. Men for meg så ikke dette ut til å være en høflighetsgratulasjon. Det så faktisk ut som en hjertlig gratulasojn, hvor han i nederlagets øyeblikk var i stand til å gjlede seg over sin unge landsmanns suksess.
Nå er det finalen i Paris. Alt er i praksis avgjort, bortsett fra spurternes prestisjeoppgjør om å vinne denne etappen, antageligvis det gjeveste en spurter kan vinne.
Avslutningen i Paris er tradisjon, og “la même procédure que chaque année”. Etappen starter et sted utenfor Paris, og den er realtivt kort: 122 km, som er mer enn langt nok for de fleste av oss. For noen år siden ble avslutningsetappen kortet ned fra vanlig etappelengde, slik at paradedelen av etappen ble kortere. Det er hyggelig å se rytterne skåle i champagne, sykle i fotovennlige formasjoner, osv. Men det er greit at dette ikke varer for lenge. Selve konkurransen starter når de kommer inn på Rue de Rivoli, og de sykler 10 runder opp Champs Elysses til Etoile (Triumfbuen), ned igjen til Place de la Concorde, rundt og under Tuileriparken, opp til der hvor det står en statue av Jean d’Arc, og inn igjen på samme runden i Rue de Rivoli.
Koronapandemien har gjort at jeg ikke har fått besøkt Paris i år, men ut fra bilder jeg har sett er Rue de Rivoli nå en nærmest bilfri sykkelgate. I Paris har man som ett koronatiltak satset mer på sykkel. Noe slikt har vi dessverre ikke sett i Norge. Men nok om det.
Startstedet for avslutningsetappen varierer. I dag starter etappen i Mantes-la-Jolie, vest for Paris og har kurs øst-syd-øst, slik at den går litt syd for Paris, før den dreier inn mot Paris og de avsluttende rundene.
Île de France, som er regionen Paris er en del av, er ikke først og fremst kjent for sin vin, for å si det forsiktig. Men noe vin dyrkes det også her. Det er for det meste små produsenter, og vinene er ofte mest en kuriositet.
Det meste av avslutningsetappen går i departementet Yvelines, før den kommer inn til Paris. Selve Paris er det som ligger innenfor ringveien Peripherique. Forstedene utenfor ligger i andre departementer. Vin fra Yvelines fikk IGP-status i februar 2020. Det er tre hektar i Davron som har fått denne statusen, om jeg har oppfattet det rett. Dagens etappe passerer dette området etter ca 20 km, 6–7 km etter dagens eneste kategoriserte stigning. I Davron dyrkes merlot, pinot noir, chardonnay og chenin. 2020-årgangen vil bli den første vinen herfra med IGP-status.
Syklistene skal forbi Versailles, og da kan vi ta med vin dyrket i Versailles hager. Om jeg har forstått det rett, så er vinstokkene plantet i det som var Marie Antoinettes hager. Det dyrkes Merlot. Den første vinen herfra, i alle fall i moderne tid, ble tappet i 2006. Men det er bare to mål vinmark. I 2006 ble det produsert ca 200 flasker á 50 cl. Jeg tror dette er en vin som det er vanskelig å få tak i, og jeg vil anta kuriositetsfaktoren gjør at den er veldig overpriset i forhold til vinkvaliteten.
Holder vi oss til kjente viner, er det champagne som er Paris’ vin. Vinmarkene i Champagne begynner ca 50 km øst for Paris.
Champagne produseres av tre druer. To røde: Pinot Noir og Pinot Meunier, og en hvit: Chardonnay. Pinot Noir og Chardonnay regnes som de edle av disse druene. Pinot Meunier tåler kulde bedre, og dyrkes særlig i Vallé de Marne, hvor det kan være ganske kjølig. De to byene Reims og Épernay blir ikke enige om hvilken av dem som er den egentlige champagnehovedstaden. Jeg skal ikke ta stilling i akkurat det spørsmålet. Montagne de Reims, som ligger mellom de to byene, er hovedområdet for dyrking av pinot noir.
Côte des Blancs, syd for Epernay, er hovedområdet for chardonnay.
Fargen sitter i drueskallene. Hvis man siler vekk skallene før gjæringen, får man en hvit vin, selv om den er laget av røde druer. En champagne laget bare med hvite druer, altså chardonnay, kalles en blanc de blancs. En vin laget bare av røde, eller svarte druer, kalles Blanc de noirs, hvit av svarte. Det kan være både Pinot Noir og Pinot Meunier, men som regel vil det være Pinot Noir. Sammenligner man en blanc de noirs med en blanc de blancs, kjenner man at det i blanc de noirs er en smak av røde bær. En blanc de blancs er vanligvis friskere og lettere.
I Champagne er det vanlig å produsere alt som en hvit vin, både av røde og hvite druer. Rosé champagne lages vanligvis ved at det tilsettes litt rød vin i den hvite vinen. Vinen gjæres som en stille vin, og lagres med gjærrestene (sur lie) i minst 15 måneder, ofte lenger. Den tilsettes så litt søt druemost, og gjærer på nytt i flaskene. Det er dette som gir kullsyre og bobler i vinen. Når den er ferdig gjæret, vendes og roteres flaskene langsomt, slik at de til slutt står med toppen ned, og alle gjærrester samler seg som en propp i halsen. Denne fryses ned, flasken åpnes og proppen skytes ut, flasken etterfylles med litt most (eller kanskje vin, jeg er faktisk ikke sikker), før den korkes med den kjente champagnekorken, etiketteres og lagres ytterligere en stund, før den er klar til å sendes ut på markedet.
De fleste champagner er en cuvée, en blanding av viner laget på de tre druene. Å lage en god cuvée krever erfaring og dyktighet. Man blander stille viner, og man må kunne forutse hvordan vinen vil være etter å ha gjæret en gang til og har fått bobler, og litt høyere alkoholstyrke.
Mange av de store champagnehusene kjøper druer fra ulike drueprodusenter, og de har som mål at deres cuvée skal smake mest mulig likt fra år til år. En Moët & Chandon Brut Imperial skal smake som Moët & Chandon Brut Imperial, uavhengig av i hvilket år den er produsert. Årgangschampagne produseres bare i særlig gode år.
Det produseres også en stille vin i Champagne, Coteaux Champenois. Jeg kjøpte en gang en hvit Coteaux Champenois laget av chardonnay. Det blir sannsynligvis med denne ene gangen. Vinen var god den, men altfor dyr — ca 450 kr for en flaske. Man kan få en mye bedre chardonnay til 450 kr.
Vi har de senere årene sett en trend hvor drueprodusentene vil lage deres egen vin, den samme utviklingen som vi har sett i mange andre vinområder. Jeg henter er inn en uttalelse fra Olivier Jullien, en av de ledende vinprodusentene i Languedoc: Når man har gjort alt hva man kan for å dyrke druer av best mulig kvalitet, da vil man ikke se at de blandes med druer fra andre produsenter. Denne trenden er mest tydelig i Côte du Bar, lengst syd i Champagne. Men vi ser det i hele Champagne. Det vil bli interessant å se hvordan de store champagnehusene vil bli påvirket av at noen av de fremste druedyrkerne går over til å produsere sin egen champagne.
Tour de France avsluttes vanligvis i juli, at da pleier min anbefaling å være en blanc de blancs. Den har en friskhet som gjør at den passer godt på varme sommerdager. Nå som avslutningen først er i slutten av september, kan det være grunn til å bryte den tradisjonen, og prøve en blanc de noirs. Et kooperativ som heter Mailly, som ligger i landbyen Mailly i Montagne de Reims, produserer champagne kun med druer fra Grand Crus vinmarkene i området. De har en utmerket Blanc de Noirs. Til å være en grand cru champagne er den relativt rmelig, den koster 460 kr på Vinmonopolet.
Vi avslutter dette merkelige årets utgave av Tour de France her. Men vi møtes snart igjen “i Italia” når et enda mer forsinket Giro d’Italia starter 3. oktober.
Jeg håper at vi i 2021 i alle fall vil være nærmere en normaltilstand, med Tour de France i hovedsak i juli. Planen var i utgangspunktet at Touren skulle starte i København. Men det var noe med et utsatt OL og EM i fotball eller noe slikt, som gjorde at dette ville bli vanskelig for København. Starten i København er defor utsatt til 2022, mens starten i 2021 vil være i Brest i Bretagne. Touren for 2021 skal presenteres 29. oktober. Det vi vet er at Bretagne ikke er noe vinområde, så det kommer til å bli øl og cider til starten av Tour de France 2021. I sin presentasjon av Brest og Bretagne som Grand Depart 2021 skriver Tour de France at det sies at når det blåser er det ingen som navigerer uværet bedre enn bretonerne.
I Bretagne snakker noen, men stadig færre bretonsk, som er et keltisk språk. Det kommer vi sikkert også til å komme tilbake til i 2021. Men med arrangørens utsagn om vind og navigering, synes jeg det passer å avslutte årets serie med en bretonsk sang om tre unge sjømenn som skal seile til Newfoundland, og der møter selvfølgelig igjen en dame som de har møtt før. “Tri Martolod”, her fremført av den bretonske sangeren og musikeren alan Stivell. Jeg har inntrykk av at denne har blitt en slags uoffisiell bretonsk nasjonalsang.
Det ble nok en dag hvor det er dejlig å være dansk. Det var nok en flott seier av Søren Kragh Andersen. Jeg skulle så gjene ha sett Edvald Boasson Hagen i tetgruppen. Men han er dessverre ikke hva han en gang var.
I dag skal alt avgjøres. Det er en 36 km tempoetappe, som avslutter opp La Planche des Belles Filles. Jeg har skrevet før at jeg kan more meg over stedsnavn, som Tulle som vi har vært innom tidligere. I dag starter etappen fra Lure, og det er ikke noe tull — dette er ingen lureetappa.
Dette har på så mange måter vært en merkelig Tour de France, ikke bare på grunn av koronapandemien. Etappene ligner i alle fall ikke på noe jeg kan huske. Slike lange ritt avgjøres i fjellene og på tempoetappene. Det er på disse etappene det er mulig å vinne tid. Man kan tape tid på andre etapper, f.eks. ved å komme på feil side hvis feltet splittes i sidevind. Det har vært mye fjell i årets utgave av Touren. Men dette er første og eneste tempoetappe. Og det er atpå til en klatretempo. Profilen er slik:
Jens Voigt kalte en gang slike tempoetapper for “semi rest-day”. De som har sammenlagtambisjoner må satse maksimalt. Noen typiske tempospesialister har ambisjoner om etappeseier. På en individuell tempo er alle overlatt til seg selv. Hjelperytterne kan ikke hjelpe sine kapteiner, og har selv ikke så mye å sykle for. Deres oppgave er stort sett å komme gjennom på anstendig vis og innenfor tidsgrensen. I år skiller det vet start bare 2 poeng på klatretrøyen. Dagens tempoetappe avsluttes opp det som er klassifisert som en førstekategori stigning. Her skal det deles ut ti klatrepoeng til vinneren, og deretter 8, 6, 4, 2 og 1 til de fem neste. Så her må vi regne med at noen vil satse.
Etter det jeg har fått opplyst, deles poengene ut til de som er raskest fra bunnen av bakken og opp. Jeg synes det virker merkelig, og ikke som noen god ordning. Det vil oppfordre de som kjemper om klatretrøyen, men ikke om en plass i sammendraget, til å sykle rolig til bunnen av bakken, for så å satse maksimalt opp bakken.
Slik sesongen har vært, har ikke jeg noen oversikt over hvilke ryttere som er troende til å satse på etappeseiere her. Tony Martin var i alle fall en typisk tempospesialist. Men han har ikke vært noen god klatrer, så dagens tempo passer neppe for ham. Primoz Roglic og Tom Dumoulin er begge både gode på tempo og gode til å klatre. På en tempoetappe må man finne sitt eget tempo. Det bør passe en “dieselklatrer” som Tom Dumoulin, som ikke er så god på kraftige rykk og raske aksellerasjoner i bakkene, men som er god til å holde et jevnt, høyt tempo. Men alle de tre jeg nå har nevnt, sykler på samme lag. Jeg skulle gjerne sett Richie Porte vinne denne etappen, men jeg vet ikke om han er god no.
Arrangørene av Tour de France har tidligere, jeg tror det var i 2012, hevdet at målstedet La Planche des Belles Filles har navn etter at dalens kvinner forsøkte å flykte fra vikingene som invaderte området på 1400-tallet. Vikingene får skylden for mye, mye mer enn de har fortjent. Vikingene har for en stor del fått sin historie skrevet av sine fiender. Jeg har aldri hørt om at de også gikk opp i fjellområdene så langt inne i Frankrike. Det er vanlig å regne at vikingtiden sluttet ca 1050. Noen vil tidfeste det mer presist og si at vikingtiden endte ved slaget ved Hastings i 1066. Vikingtiden varte i alle fall ikke til ut på 1400-tallet. I følge fransk Wikipedia har stedet navn etter en episode i 30-årskrigen i 1635, der kvinnene flyktet fra svenske soldater. Jeg holder meg til at vi kan skylde på svenskene. Nå er det denne historien arrangøren også forteller. Riktignok tidfester de det til 1636, men et år fra eller til spiller ingen rolle. Det var i alle fall damer som flyktet fra svenskene!
Under søking etter informasjon kom jeg over noe de kaller vin bleu, altså blå vin. Den lages på druene Oberlin og Kuhlmann, som begge er ukjente for meg. Man har søkt om beskyttelse for denne vinen, men jeg har ikke sett at de har fått det ennå. Produksjonen er liten, ca 10.000 liter per år. Det er neppe lette å finne den utenfor sitt lokale område. Jeg har verken sett eller smakt denne vinen. Ut fra det jeg klarer å finne ut, ser det ut som om de har fått varemerkebeskyttelse, men ikke opprinnelsesbeskyttelse. Neste gang jeg måtte være i området, vil jeg se om jeg kan smake den vinen.
Vi er i departementet Haute-Saône, i det IGP-klassifiserte vinområdet Franche-Comté Haut Saône. De produserer rød, hvit og rosévin, så mye mer har jeg ikke klart å finne ut om den vinen.
Målgang er på toppen av vosges-massivet. Områdene Alsace og Lorraine har gjennom historien vekslet mellom å høre til Frankrike og Tyskland. Vi kan ikke ta alt. Etter den fransk-tyske, eller kanskje heller fransk-prøysiske krigen i 1871 måtte Frankrike overlate Alsace og Lorraine til Tyskland. Etter første verdenskrig ble det igjen en del av Frankrike. Det var okkupert av Tyskland under andre verdenskrig, men ikke annektert. Toppen, omtrent der rytterne går i mål, var fra 1871 til 1918 grensen mellom Frankrike og Tyskland.
Skal vi finne interessant vin, må vi trille ned på andre siden og dra litt nordover, til Alsace. Jeg vil ikke gå i detaljer, det får vente til touren en gang går gjennom Alsace. Men når vi først er på disse kanter, kan vi ta en liten tur.
Det er fint å sykle i Alsace, og det går utmerket godt å kombinere sykkelturer med besøk hos vinprodusenter, vinsmaking osv.
Colmar er et utmerket utgangspunkt om du vil kombinere sykkel og vin i Alsace. Ved å ha Colmar som base, kan du ta mange dagsturer ut i vinområdene.
Med vakre Colmar som utgangspunkt, kan man finne mange små og romantiske byer med gode vinprodusenter.
Alsace ligger lenger sør enn Rheingau og Mosel. Derfor modnes druene bedre, og man har ikke hatt det samme problemet med manglende sukker som lenger nord, og man har produsert tørr riesling lenger enn man har gjort i Tyskland. Etter at jeg gikk lei den halvtørre, tyske vinen, valgte jeg stort sett Alsace når jeg skulle ha riesling. Men nå har også tyskerne lært å lage tørre viner. Jeg er i ferd med å gjenoppdage den tyske vinen.
I Alsace lages det også mye hvitvin av Pinot Gris, og ikke minst av Gewurztraminer, som er en blomstrende og særpreget vin . De lager også noe rødvin av Pinot Noir, og en utmerket Crémant d’Alsace.
Ikke overraskende ble det en heftig etappe i går. Det var flott kjørt av Ineos-Grenadiers med dobbeltseier. Synd at Mark Hirschi falt og dermed falt ut av finalen. Rictche Porte var igjen utsatt for uhell med punktering på kritisk tidspunkt, og ingen mekaniker med et hjul der han skulle ha stått.
I dag er det siste “flate” etappe før finalen i Paris. Skjønt helt flat er den ikke. Men sammenlignet med det rytterne har vært gjennom de siste dagene, er det ganske flatt. 166,5 km med litt opp og ned, men ingen store klatreutordringer.
Spørsmålet nå er hvem som har noen krefter igjen etter flere harde dager. Kanskje noen ser en mulighet for at et brudd kan gå inn. De med sammenlagtambisjoner vil sannsynligvis satse på en rolig dag for å lade opp til morgendagens viktige tempoetappe.
På dagens etappe må vi starte med mat. Etappen starter i Bresse, som er kjent for sin kylling. Bresse-kyllingen er Frankrikes, og dermed kanskje også verdens beste. Så dagens hovedrett kan gjerne være kylling. Da jeg søkte etter oppdatert informasjon, fant jeg mange produsenter i USA som hevdet å produsere Bresse-kylling, og det så ut som om man betegnet Bresse som en kyllingrase, og det er en kyllingrase som heter Bresse Gauloise. Men ordenlig Bresse-kylling kommer fra det området hvor man starter i dag.
Ikke uventet ble det en heftig avslurning på gårsdagens etappe. Intet er avgjort, men det skal bli vanskelig å få den gule trøyen av Primoz Roglics skuldre.
I dag er det siste etappe i Alpene. Etappen er 168 km lang. Her er det mer enn nok av fjell. Men de siste snaut 20 km går i hovedsak nedover. Vi har sett at det er mulig å tape tid også utfor, men de som ligger best an i sammendraget har stort sett også vist seg å være gode utforkjørere. Det blir i alle fall en helt annen type avslutning enn den vi hadde i går. En sagtakket etappe med harde stigninger kan vise seg å bli en stor utfordring for spurterne, i alle fall hvis det blir kjørt hard i motbakkene. Da kan de bli vanskelig å komme innenfor tidsgrensen.
Apropos tidsgrensen: Jeg synes det er et fremskritt at tidsgrensen nå vises straks vinneren har kommet i mål, og at det telles nedover. Jeg kan ikke huske å ha sett den før i år. Det er ganske komplisert å regne ut tidsgrensen. Jeg har noen tidligere år forsøkt å lage et regneark hvor jeg kan legge inn en del parametere, og få tidsgensen når vinneren kommer i mål. Men det er bedre at vi får en offisiell tid for dette.
Her er det i beste fall vanskelig å finne vin. Hvis rytterne hadde fortsatt litt lenger, og kjørt ned i dalen mot nordøst, da ville de ha kommet ned til Côte d’Arve. Arve er den elven som renner gjennom dalen, og ut i Lac Leman litt øst for Geneve.
Côte d’Arve er en sydvendt skråning som får mykje lys og mykje varme, og som gjør det mulig å dyrke vin akkurat her. Det produseres mest musserende vin, bl.a. med den lokale druen Gringet, sammen med la mondeuse blanche, la grosse roussette og le bon blanc. Det beste området er Ayze. Den musserende vinen herfra kalles ofte champagne savoyard, men det er selvfølgelig ikke en betegnelsen produsentene får lov til å bruke. I området lages også noe vanlig hvitvin. Men produksjonen er liten.
Mange sprer myten om at man alltid har vikeplikt hvis man sykler over et gangfelt, og at man alltid skal gå av sykkelen når man krysser et gangfelt. Det siste er som regel et dårlig råd, som vi kommer tilbake til Denne gangen ser det ut til at det er Trygg Trafikk som er kilden, slik de så ofte er når det gjelder desinformasjon om sykling. Utrykningspolitiet har spredd den videre, og dermed bekreftet at de heller ikke kjenner trafikkreglene — i alle fall ikke de som gjelder folk som sykler. Men denne gangen har politiet faktisk innrømmet at de tok feil, noe de sjelden gjør. Det kommer vi tilbake til.
Nå har faktisk.no “faktasjekket” dette, og gjentar i stor grad deres feil. Det de sier er faktisk helt feil, eller vi kan kanskje moderere oss til “faktisk delvis feil”.
Altså: Fakta og/eller konteks taler mot påstanden eller brukes feil og gir et klart misvisende bilde av helheten.
Det var en flott seier av Lennard Kämna. Fjorårsvinner Egan Bernal har åpenbart gitt opp tanken på en god sammenlagtplassering i år. For ham spiller det vel ingen rolle om han blir nr 12 eller 24. I går var det vel en blanding av å hvile før dagnes og morgendagens etapper, og å tape så mye tid i sammendraget at han blir ufarlig for alle med sammenlagtambisjoner og kan ha håp om å få komme med i et brudd.
Dagens etappe er også slik at den første halvdelen er flat, før rytterne for to utenforkategori stigninger, av avslutter på den siste. Primoz Roglic og Jumbo Visma synes å ha god kontroll. Men man vet ikke hva som kan skje på en etappe som dagens. Det bør i alle fall bli spennende.
Etappen går først innover Grésivasdalen, som vi var innom i går. Den er ikke så interessant at den er verdt en reprise. Vi stopper derfor ikke for vinhøst før vi har kommet et stykke lenger opp i dalen, omtrent på høyde med dagens mellomsprint.
