All posts by Olav Torvund

Jeg er professor ved Senter for rettsinformatikk, som er en del av Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo.

Fri fra 2022

Så går vi inn i et nytt år, og det er igjen fle­re opp­ha­ve­re hvis verk fal­ler i det fri. Opp­havs­ret­ten hos oss varer som kjent i 70 år etter utlø­pet av opp­ha­vers døds­år. Ved det­te års­skif­tet er det verk av opp­ha­ve­re som døde i 1951 som fal­ler i det fri. 

Når man går gjen­nom lis­ter over folk som døde i f.eks. 1951, er det man­ge per­soner som ikke har skre­vet seg inn i his­to­ri­en gjen­nom de opp­havs­retts­lig ver­ne­de verk de etter­lot seg. Det kan være poli­ti­ke­re, idretts­stjer­ner, film­stjer­ner og and­re kjen­di­s­er. Men også blant opp­ha­ve­re må man gjø­re et utvalg, og ta med per­soner hvis verk har inter­es­se i dag. Mitt utvalg er pre­get av jeg kan mer om musikk­his­to­rie enn om lit­te­ra­tur­his­to­rie, kunst­his­to­rie og film­his­to­rie. And­re vil­le sik­kert mene at det er for­fat­te­re, bil­led­kunst­ne­re og film­folk som bur­de ha vært med. Men innen lit­te­ra­tur tar jeg i alle fall med alle som har fått Nobel­pri­sen, selv om det man­ge gan­ger er for­fat­te­re som er ukjen­te for meg. Jeg tar også med noen per­soner som ikke først og fremst er kjent for de ånds­verk de etter­lot seg, men som gir utgangs­punkt for å ta opp enkel­te inter­es­san­te opp­havs­retts­li­ge spørs­mål. Det er der­for jeg den­ne gan­gen har tatt med folk som Vil­helm Bjerk­nes og Fer­di­nand Porsche.

Arnold Schönberg 

Jeg star­ter med kom­po­nis­ten Arnold Schön­berg. Han ble født 13. september1874 og døde 13. juli 1951. Han er kjent som den som utvik­let 12-tone­tek­nik­ken og seria­lis­men. Det er vans­ke­lig å si sik­kert hvem som var den førs­te når det gjel­der musikk. Arnold Schön­berg var den førs­te som beskrev 12-tone­tek­nik­ken og seria­lis­men. Kom­po­nis­ter had­de, sær­lig gjen­nom 1800-tal­let, utford­ret den tona­le dur/­moll-baser­te musik­ken. Det ble sta­dig mer kro­ma­tikk, alt­så toner som egent­lig ikke hør­te hjem­me i den tone­ar­ten som ble spilt. Schön­berg brøt med den tona­le muisk­ken. Han kal­te det selv en fri­gjø­ring av melo­di­en. Han var opp­tatt av melo­di­en, og vil­le fri­gjø­re den fra har­mo­ni­ene, som er vel­dig sty­ren­de i tonal musikk. Et av Schön­bergs mest kjen­te verk er Ver­klär­te Nacht fra 1899. Men det er et sen­ro­man­tisk, tonalt verk som Schön­berg kom­po­ner­te før han utvik­let 12-tone­tek­nik­ken. Ver­klär­te Nacht ble opp­rin­ne­lig kom­po­nert for strykesteks­tett, men ha kom­po­ner­te også en ver­sjon for stryke­or­kes­ter. Jeg har tatt med den­ne ver­sjo­nen i en inn­spil­ling med Det nors­ke kam­mer­or­kes­ter, ledet av Ter­je Tøn­ne­sen.

Con­ti­nue read­ing Fri fra 2022

Ytringsfrihet i akademia. Noen refleksjoner etter Eikremsaken ved NTNU

<edit> Det var visst skjedd en feil ved pub­li­se­rin­gen av førs­te ver­sjon, slik at mye av teks­ten kom to gan­ger. Det er nå (for­hå­pent­lig­vis) ret­tet opp </edit>

Kon­flik­ten mel­lom Øyvind Eik­rem og NTNU er for­likt. Vi jus­pro­fes­so­rer for­står at par­ter kan vel­ge å inn­gå for­lik frem­for en lang tvist i retts­ap­pa­ra­tet med et utfall som ingen kan for­ut­si. Men vi liker det ikke når det er saker som rei­ser spørs­mål av prin­si­pi­ell retts­lig betyd­ning. Da vil vi ha en retts­lig avkla­ring, helst fra Høyesterett. 

For­li­ket, slik det er omtalt i media inne­bæ­rer i kort­ver­sjon at Øyvind Eik­rem får lønn i fem år uten å ha noen arbeids­plik­ter. Før NTNU gikk med på det­te had­de de brukt mer enn 3 mill til advo­ka­ter. Jeg tvi­ler på at NTNU vil­le ha gått med på et så roms­lig og dyrt for­lik hvis de had­de trodd at de had­de en god sak. 

Jeg har inter­es­sert meg for den­ne saken ut fra per­spek­ti­vet ytrings­fri­het i aka­de­mia. Jeg har stort sett fulgt saken gjen­nom media, først og fremst Khrono, som har hatt den mest omfat­ten­de dek­nin­gen. Men jeg har også og har hatt til­gang bl.a. en uslad­det ver­sjon av det 42 sider lan­ge frem­leggs­no­ta­tet som ble behand­let av sty­ret i NTNU og kan­skje også noen and­re doku­men­ter som ikke har blitt offent­lig­gjort. I frem­leggs­no­ta­tet vises det til en doku­ment­sam­ling, som ut fra hen­vis­nin­ge­ne ser ut til å ha vært gans­ke omfat­ten­de. Den­ne har jeg ikke sett. 

Øyvind Eik­rem har kom­met med kon­tro­ver­si­el­le og poli­tisk ukor­rek­te utta­lel­ser, og har blitt beskyldt for utsagn han ikke har erkjent å ha frem­satt. Jeg er dypt uenig med det han har sagt og det han påstås å ha sagt. Men vi må være i stand til å ten­ke prin­si­pi­elt og ikke spar­ke folk for å ha kom­met med utta­lel­ser vi mis­li­ker. Det er de upo­pu­læ­re menin­ger som tren­ger ytrings­fri­he­ten vern. Jeg star­ter med det­te sita­tet fra først­vo­te­ren­de som tal­s­per­son for fler­tal­let i ple­nums­dom­men om Hvit valg­al­li­an­se, Rt-1997–1821:

Men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len har i fle­re avgjø­rel­ser frem­he­vet at ytrings­fri­het er et av de helt fun­da­men­ta­le ele­men­ter i grunn­la­get for et demo­kra­tisk sam­funn. Det påpe­kes at den­ne fri­het ikke bare omfat­ter rett til å frem­set­te utsagn som blir posi­tivt mot­tatt eller som anses ufar­li­ge, even­tu­elt ube­ty­de­li­ge, men også utsagn som vir­ker stø­ten­de, sjok­ke­ren­de eller som for­uro­li­ger. Det kan gjø­res inn­skrenk­nin­ger i ytrings­fri­he­ten, men for at det­te skal kun­ne god­tas, må inn­gre­pet anses nød­ven­dig i et demo­kra­tisk sam­funn. Det stil­les stren­ge krav til begrun­nel­sen for en begrens­ning i ytrings­fri­he­ten, og det kre­ves for­holds­mes­sig­het mel­lom inn­gre­pet og for­må­let med det­te. Unn­tak fra ytrings­fri­he­ten må under­gis en restrik­tiv for­tolk­ning. Et sen­tralt ele­ment ved nød­ven­dig­hets­vur­de­rin­gen er om det fore­lig­ger et påtren­gen­de sam­funns­mes­sig behov for inn­gre­pet – “pres­sing soci­al need”. Om det­te kan jeg blant annet vise til de såkal­te “Spy­catch­er”– dom­me­ne, Serie A Nr 216, dom­mens punkt 60, og 217, dom­mens punkt 50 (EMD-1988–13585) og (EMD-1987–13166).”

Sivil­om­bu­det har i en rek­ke saker uttalt seg om offent­lig ansat­tes ytrings­frhet gene­relt. Jeg viser til nær­me­re drøf­tel­se av Jon Wes­sel Aas «Offent­lig ansat­tes ytrings­fri­het», som kan opp­sum­me­res slik:

  • «Det er som hoved­re­gel ikke adgang til reak­sjo­ner fra arbeids­gi­ver med mind­re ytrin­ge­ne inne­bæ­rer åpen­bar risi­ko for ska­de på arbeids­gi­vers legi­ti­me og sak­li­ge inter­es­ser. Det er som nevnt, arbeids­gi­ver som må påvi­se at den aktu­el­le ytring inne­bæ­rer slik risiko.
  • Ytrin­ger som ikke er under­gitt taus­hets­plikt og som hoved­sa­ke­lig er uttrykk for ansat­tes egne opp­fat­nin­ger, vil nor­malt være beskyt­tet av ytringsfrihet.
  • Det gjel­der også ytrin­ger som arbeids­gi­ver opp­fat­ter som uøns­ke­de, uhel­di­ge eller ubehagelige.
  • Offent­lig ansat­te har vide­re vidt spille­rom (i form og inn­hold) for å ytre seg offent­lig om sin mening – også om eget arbeids­om­rå­de og egen arbeidsplass.» 

Aka­de­misk ansat­te har en vide­re ytrings­fri­het en and­re offent­lig ansat­te. Jeg viser her til Høy­este­retts anke­ut­valgs utta­lel­se i Ned­kvit­ne-saken, Rt-2011–1011, avsnitt 8:

Høy­este­retts anke­ut­valg under­stre­ker at ytrings­fri­he­ten, slik den­ne blant annet kom­mer til uttrykk i Grunn­lo­ven § 100 førs­te ledd og EMK artik­kel 10 nr. 1, gir svært vide ram­mer for hva en viten­ska­pe­lig ansatt kan si om fag­li­ge og admi­ni­stra­ti­ve spørs­mål, selv om det­te inne­bæ­rer å tale ledel­sen eller and­re midt i mot. Den frie aka­de­mis­ke menings­ut­veks­ling er en grunn­leg­gen­de ver­di, og en for­ut­set­ning for at uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler skal kun­ne fyl­le sin opp­ga­ve i et demo­kra­tisk sam­funn. Det vises i den­ne for­bin­del­se til EMDs dom 23. juni 2009 i saken Sor­guc mot Tyr­kia (17089/03) (EMD-2003–17089) avsnitt 35, jf. avsnitt 21. Men også en viten­ska­pe­lig med­ar­bei­der må ta et visst hen­syn ved sin opp­tre­den over­for kol­le­ger og and­re han kom­mer i kon­takt med i sin stil­ling. Han må også ha arbeids­mil­jø­et for øye. I de mest gra­ve­ren­de til­fel­ler vil ytrings­fri­he­ten måt­te vike også på en are­na som det­te, i den for­stand at ytrin­ger som er util­bør­li­ge på grunn av form, tid, forum, omfang eller skade­virk­nin­ger, kan dan­ne grunn­lag for avskjed. Den ansat­tes vil­je til dia­log med arbeids­gi­ve­ren for å få kon­flik­ter over på kon­struk­ti­ve spor, vil også utgjø­re en del av bil­det. Avvei­nin­gen må skje i tråd med Grunn­lo­ven § 100 and­re og tred­je ledd og EMK artik­kel 10 nr. 2.”

Den­ne saken ble dess­ver­re avgjort på et gans­ke for­ma­lis­tisk grunn­lag, slik at spørs­må­let om hans ytrings­fri­het ikke fikk noen reell behand­ling. Han had­de latt være å møte i møter han var inn­kalt til av ledel­sen. Så det enes­te vi kan trek­ke ut av den saken, er at uan­sett hvor menings­løst man synes det måt­te være, så stil­ler man hvis man blir kalt inn på tep­pet av ledelsen. 

Hva er det så Øyvind Eik­rem skal ha gjort?

Han kom for det førs­te med noen utta­lel­ser til det kon­tro­ver­si­el­le, høyre­eks­tre­me nett­ste­det Resett.no etter en drap­sak i Trond­heim, som fle­re av hans kol­le­ger og muli­gens også stu­den­ter rea­ger­te på. Han har selv­føl­ge­lig den sam­me ret­ten til å utta­le seg til Resett som jeg har til å utta­le meg til Khrono, Aften­pos­ten og NRK. Og han har rett til å kom­me med syns­punk­ter som jeg og man­ge med meg er dypt ueni­ge i.

Han skal også ha kom­met med sterkt inn­vand­rings­kri­tis­ke, kall det gjer­ne hate­ful­le eller rasis­tis­ke ytrin­ger en en grup­pe på Face­bo­ok. Alle dis­se utsag­ne­ne er frem­satt under pseu­do­nym, og han har ald­ri erkjent å ha frem­satt dis­se ytrin­ge­ne. Advo­kat­fir­ma­et Simon­sen Vogt Wiig har laget en rap­port for NTNU hvor de bl.a. har gått gjen­nom dis­se utsag­ne­ne. Jeg har gjen­tat­te gan­ger uten hell for­søkt å fin­ne den­ne rap­por­ten, men den ser ikke ut til å være offent­lig til­gjen­ge­lig. Jeg kjen­ner vur­de­rin­ge­ne i den­ne rap­por­ten kun fra det som frem­kom­mer i frem­leggs­no­ta­tet til sty­ret ved NTNU, samt det som har vært omtalt i media. De kon­klu­de­rer med at utsag­ne­ne stri­der mot straffe­lo­ven § 185 om hate­ful­le ytrin­ger og er ulov­li­ge. Sli­ke bestem­mel­ser som begren­ser ytrings­fri­he­ten må all­tid for­stå på bak­grunn av Grunn­lo­ven § 100 om ytrings­fri­het, og må der­for tol­kes gans­ke restrk­tivt. For en mer omfat­ten­de gjen­nom­gang av retts­prak­sis om strl § 185 og dens for­gjen­ger i den gam­le straffe­lo­ven § 135a viser jeg til min bok Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring s. 115–149. Jeg har ikke vur­dert de utsagn som er gjen­gitt i saks­frem­leg­get vel­dig grun­dig, men det er i alle fall ikke klart at de er ulov­li­ge. Her kan det være på sin plass å min­ne om at det er en stor grå­sone mel­lom det man­ge av oss vil mene er uak­sep­ta­belt og uan­sten­dig, og det som er ulovlig.

Øyvind Eik­rem har som nevnt ikke erkjent at det er han som har skre­vet de omstrid­te inn­leg­ge­ne. En annen har erkjent at han sto bak noen av kom­men­ta­re­ne på det han karak­te­ri­ser­te som en tulle­pro­fil på Face­bo­ok. Om det­te står det i saksfremlegget:

Det for­hold at xxx har erkjent å stå bak ytrin­ge­ne er også omtalt av Khrono, i en artik­kel fra 23. august 2020, jf. doku­ment­sam­lin­gen s. 97. Etter rek­tors vur­de­ring er det ikke nød­ven­dig å ta stil­ling til hvor­vidt erklæ­rin­gen er tro­ver­dig, da avskjeds­ved­tak byg­ger på at Eik­rem uan­sett had­de til­gang til pro­fi­len, uten at han gjor­de noe for å «hind­re spred­nin­gen av frem­med­fiendt­lig og hate­ful­le ytrin­ger», jf. doku­ment­sam­lin­gen side 345. Det for­hold at xxx benyt­tet seg av en «tulle­pro­fil» som alle­re­de var inn­log­get på Eik­rems iPad under­byg­ger tvert imot at Eik­rem har dis­po­nert og hatt til­gang til den ano­ny­me Facebook-profilen.”

Advo­kat­fir­ma­et Simon­sen Vogt Wiig skri­ver, gjen­gitt etter saksfremlegget:

«Det er SVWT sin kon­klu­sjon at Eik­rem har hatt til­gang til å dis­po­ne­re, her­under pub­li­se­re inn­legg, kom­men­ta­rer og “likes”, på Face­bo­ok kon­to omtalt av Fil­ter Nyhe­ter 20. febru­ar 2020, og at han må hol­des ansvar­lig for inn­hol­det i de ytrin­ger som der er publisert.»

Om det skul­le være rik­tig at Eik­rem har hatt til­gang til pro­fi­len og ikke har gjort noe for å hind­re spred­nin­gen, så må det­te være et åpen­bart uhold­bart grunn­lag for å begrun­ne avskjed. Rek­tor hev­der at Eik­rem har et slags redak­tør­an­svar for en pri­vat FB-pro­fil, og det at han ikke har utøvet det­te på en etter NTNUs mening god nok måte, skal alt­så være avskjeds­grunn. Det er gans­ke enkelt absurd. Øyvind Eik­rem har ikke ansvar for annet enn det han even­tu­elt har skre­vet selv. At advo­kat­fir­ma­et Simon­sen Vogt Wiig kan hev­de at Øyvind Eik­rem har et slikt ansvar, bidrar ikke til at jeg har til­lit til det arbei­det de har gjort, selv om jeg ikke har lest selve rapporten. 

Om Øyvind Eik­rem under pseu­do­nym skal ha skre­vet inn­legg med et ulov­lig inn­hold på en FB-grup­pe, så kan det uan­sett ikke være avskjeds­grunn. Det er intet som knyt­ter dis­se utta­lel­se­ne til NTNU, og de kan ikke ha betyd­ning for hans ansettelsesforhold. 

Jeg går til­ba­ke til den førs­te saken som Høye­se­rett behand­let hvor noen ble dømt for å ha frem­satt hatefulle/rasistiske ytrin­ger, Rt-1977–114. En lek­tor ved en videre­gå­en­de sko­le, eller det het vel fort­satt gym­nas den gan­gen, had­de kom­met med utta­lel­ser hvor han bl.a. had­de for­svart jøde­ut­ryd­de­le­se­ne og vil­le depor­te­re jøder bosatt i Nor­ge. Det nær­me­re inn­hold i utta­lel­se­ne går jeg ikke inn på.

Han ble sene­re avskje­di­get, og den saken kom også opp for­Høy­es­rett, og dom­men er gjen­gitt i Rt-1982–1729. Avskje­den var begrun­net med at han også had­de frem­satt syns­punk­ter til­sva­ren­de de han var straffe­dømt for, i sin under­vis­ning. Det benek­tet han selv, men når vi skal vur­de­re det retts­li­ge må vi byg­ge på det dom­sto­le­ne fant bevist og som de byg­get sin avgjø­rel­se på. I Eik­rem-saken er det ingen anførs­ler om at Øyvind Eik­rem i sin under­vis­ning skal ha kom­met med ytrin­ger til­sva­ren­de de han påstås å ha frem­satt på FB.

I den­ne sis­te av de to dom­me­ne sies det en del om at lære­re er avhen­gig av til­lit, som i prak­sis kan begren­se deres ytrings­fri­het noe. Det er et syns­punkt som jeg ikke dis­ku­te­rer nær­me­re i den­ne sam­men­hen­gen. Uan­sett vil en viten­ska­pe­lig ansatt ved et uni­ver­si­tet har en vide­re ytrings­fri­het enn en lek­tor i videre­gå­en­de sko­le. Jeg viser her til Uni­ver­si­tets- og høy­skole­lo­ven § 1–5 (4), hvor det står:

(4) Den som gir under­vis­ning ved insti­tu­sjon under den­ne lov har et selv­sten­dig fag­lig ansvar for inn­hold og opp­legg av den­ne innen­for de ram­mer som insti­tu­sjo­nen fast­set­ter eller som føl­ger av lov eller i med­hold av lov.”

Det kan nok dis­ku­te­res hvor stram­me ram­mer insti­tu­sjo­nen kan fast­set­te for slik under­vis­ning. Jeg går ikke inn i de spørs­må­le­ne. Men ram­me­ne kan nok ikke være så stram­me at man ikke skal kun­ne kom­me med kon­tro­ver­si­el­le syns­punk­ter som står i oppo­si­sjon til de domi­ne­ren­de syns­punk­ter i det fag hvor man underviser. 

I frem­leggs­no­ta­tet opp­sum­me­res syns­punk­ter fra stu­den­ter på den­ne måten:

Eik­rems opp­tre­den over­for stu­den­ter: NTNU har mot­tatt bekym­rings­mel­din­ger fra stu­den­ter, der det blant annet kom­mer frem at de opp­le­ver ube­hag når de skal kon­tak­te Eik­rem for fag­lig hjelp, og at de fryk­ter å bli møtt med for­dom­mer basert på hudfarge.”

Det er ikke refe­rert til noen kon­kre­te hen­del­ser. Alle som har vært stu­den­ter har nok opp­levd at det har vært pro­fes­so­rer og and­re under­vi­se­re som man har kvi­et seg for å kon­tak­te for fag­lig hjelp, med eller uten grunn. En del av oss har nok også opp­levd at den vi fryk­tet og var red­de for å kon­tak­te vis­te seg å være en imøte­kom­men­de og venn­lig per­son, mens noen som i sin ordi­næ­re under­vis­ning gjor­de mye for å frem­stå som vel­dig stu­dent­venn­li­ge, var gans­ke arro­gan­te og avvi­sen­de om man tok kon­takt med dem. Vi skal selv­sagt være imøte­kom­men­de over­for stu­den­ter og behand­le stu­den­ter med resepkt, i alle fall innen rime­lig­he­tens gren­ser. Det er nok ikke all­tid til­fel­le, men det kan ikke være noe som begrun­ner avskjed.

Som nevnt er det ikke refe­rert til kon­kre­te hen­del­ser. Det drei­er seg om en frykt for at det kan være slik, en frykt som i hoved­sak synes å være baser­te på medie­støy­en rundt den­ne saken. Man kan ikke begrun­ne en avskjed med en ikke kon­kre­ti­sert og kan­skje ube­grun­net frykt hos studenter. 

Som nevnt er det ikke refe­rert til kon­kre­te hen­del­ser. Det drei­er seg om en frykt for at det kan være slik, en frykt som i hoved­sak synes å være baser­te på medie­støy­en rundt den­ne saken. Man kan ikke begrun­ne en avskjed med en ikke kon­kre­ti­sert og kan­skje ube­grun­net frykt hos studenter.

Det er også anført fra NTNU at Øyvind Eik­rem skal ha uttrykt mis­til­lit over­for ledel­sen og kol­le­ger. Slik ledel­sen har hånd­tert den­ne saken, er det gans­ke åpen­bart at man ikke kan ha til­littil dem. Hvis jeg had­de blitt utsatt for en behand­ling i nær­he­ten av det Øyvind Eik­rem har blitt utsatt for, vil­le hel­ler ikke jeg ha hatt til­lit til ledel­sen. Han skal hel­ler ikke ha vært sam­ar­beids­vil­lig over­for det advo­kat­fir­ma som NTNU har enga­sjert i saken. Jeg kan ikke se at man plik­te å sam­ar­bei­de med med pri­va­te som er enga­sjert til å dri­ve etter­forsk­ning i en sak som den­ne. De vil­le også under­sø­ke hans jobb-PC for å fin­ne ut om han kan ha hatt til­gang til den omstrid­te FB-kon­to­en fra den­ne PCen. Jeg vil­le også ha mot­satt meg det­te, og ikke sam­ar­bei­det. Det har hel­dig­vis ikke vært en aktu­ell situa­sjon, så jeg har ikke hatt behov for å ta stil­ling til hva jeg vil­le ha gjort i en slik situasjon.

<edit>Nå har det akku­rat blitt kjent at NTNU har fått et over­tre­del­ses­ge­byr på 150 000 kr fra Data­til­sy­net for ulov­lig inn­syn i hans epost­kon­to, hvil­ket bare bekref­ter at man ikke kan ha til­lit til en slik ledelse</edit>

Om noen av kol­le­ge­ne kan vi lese føl­gen­de i saksfremlegget:

Den 4. novem­ber 2020 pub­li­ser­te Nidar­os en artik­kel der sti­pen­dia­te­ne Anne Aas­back og Malin Fæve­len stod frem og for­tal­te at de had­de vært øyen­vit­ner til at Eik­rem var inn­log­get på den omtal­te Facebook-profilen.”

Kol­le­ger som spio­ne­rer på hva man gjør og rap­por­te­rer til ledel­sen, kan man ha til­lit til sli­ke? Jeg vil­le i alle fall ikke hatt det. Sli­ke hand­lin­ger vil bidra til å øde­leg­ge ethvert faglmiljø.

Jeg er over­be­vist om at NTNU had­de hatt en svært dår­lig sak, og saken had­de blitt prøvd for en dom­stol. Jeg skul­le gjer­ne hatt en avgjø­rel­se fra Høy­este­rett i den­ne saken, men det får vi ikke.

Regjeringen Støre er ikke en regjering for folk som sykler

Jeg har lest regje­rin­gen Stø­res regje­rings­er­klæ­ring. Den fin­nes her for de som vil lese. I den er det lite rødt og enda mind­re grønt. Det er stort sett grå ull. Det kan sies vel­dig mye om den, men her skal jeg nøye meg med det som er av inter­es­se ut fra et sykkelperspektiv.

Under punk­tet Reise­liv på s. 16 er det en del som bur­de gitt som for sat­sing på syk­kel­tu­ris­me, en del av reise­li­vet som vokser mest i Europa.

  • Utvik­le en nasjo­nal plan for reise­livs­næ­rin­gen, med fokus på bære­kraf­tig utvik­ling, mar­keds­fø­ring, kom­pe­tan­se, hel­år­li­ge arbeids­plas­ser, desti­na­sjons­ut­vik­ling og verdi­ska­ping i hele landet.

Det fin­nes kna­pt et mer bære­kraf­tig reise­liv en syk­kel­tu­ris­me. Det bør kun­ne kom­bi­ne­res med tog, hvor Nor­ge også er en sin­ke i Euro­pa. Tog og syk­kel er en flott og bære­kra­tig form for turis­me. I mot­set­ning til bil­tu­ris­me, fly og cruiseskip.

  • Lan­se­re et eget pilot­pro­gram for et bære­kraf­tig reise­liv, som støt­ter opp om lokal natur- og miljø­for­valt­ning og utslipps­frie rei­ser til og fra nors­ke reisemål.

Bære­kraf­tig reise­liv og utslipps­frie rei­ser: Tog + syk­kel. Fin­nes det noe bed­re? Men det blir vel et mas om elbil og ladestasjoner.

  • Videre­ut­vik­le ord­nin­gen med nasjo­na­le turistveier.

Til nå har nasjo­na­le turist­vei­er bare vært vei­er til­rette­lagt for bil­kjø­ring. Vi tren­ger nasjo­na­le syk­kel­tu­rist­vei­er, som jeg kom­mer til­ba­ke til.

Under over­skrif­ten “Kli­ma og mil­jø” står det ikke noe om sam­ferd­sel, selv om vi vet at den sek­to­ren står for en stor del av utlip­pe­ne, og syk­kel­sat­sing er en del av løs­nin­gen. Men det ser ut til å være en tapt mulig­het for den­ne regjeringen.

Under over­skrif­ten “Bypo­li­tikk”, som fak­tisk har fått noen lin­jer i platt­for­men, fin­ner vi den vel­kjen­te svadaformuleringen:

  • Utvik­le stor­by­om­rå­de­ne med boli­ger og arbeids­plas­ser slik at øknin­gen i per­son­trans­por­ten kan gjen­nom­fø­res til fots, på syk­kel eller med kollektivtrafikk.

Noen kon­kre­te til­tak for hvor­dan man skal opp­nå det­te, fin­nes ikke i erklæ­rin­gen. Det er den van­li­ge poli­tis­ke sva­da­en som i prak­sis ikke føl­ges opp. Vi vet at uan­sett hva polti­ker­ne sier, så prio­ri­te­rer de bil i prak­tisk poli­tikk. Men vi kan i det mins­te håpe at dagens regje­ring ikke for­gif­ter bypak­ker med krav om å sti­mu­le­re til er bil­kjø­ring, alt­så å redu­se­re bompenger.

Jeg har fak­tisk såpass til­tro til folk i små­byer og byg­der at jeg tror de er i stand til både å gå og syk­le. Det­te er ikke noe som bare er vik­tig i stor­by­om­rå­der. Avstan­de­ne er ikke så sto­re som myte­ne vil ha det til. Jeg voks­te opp i små­byen Pors­grunn, og avstan­de­ne i det områ­det er mye kor­te­re enn avstan­de­ne i Oslo­om­rå­det. Men man vel­ger like­vel bil av gam­mel uva­ne. Også i små­byer og på byg­de­ne må det leg­ges til ret­te for at folk skal kun­ne gå og syk­le. Vi ser dess­ver­re alt­for man­ge ste­der som bli øde­lagt av sto­re vei­er som deler områ­det i to, kom­bi­nert med bil­ba­ser­te kjøpe­sent­re som er lagt slik at de i prak­sis nes­ten ikke er mulig å kom­me dit, i alle fall ikke på lov­lig og for­svar­lig vis, uten å kjø­re bil. Den­ne rase­rin­gen av byg­de-Nor­ge bør stanses.

Under “Areal­po­li­tikk og plan­leg­ging” står det:

  • For­enk­le plan- og byg­nings­lo­ven slik at plan­pro­ses­se­ne går ras­ke­re og vur­de­re å redu­se­re antall søk­nads­plik­ti­ge byggetiltak.

Tun­ge og tre­ge plan­pro­ses­ser er i prak­sis ofte et hind­re for å kun­ne gjen­nom­føre syk­kel­til­tak, så her kan man i det mins­te håpe på noen forbedringer.

Under over­skrif­ten “Trans­port” fin­ner vi bl.a. dette:

  • Inten­si­ve­re arbei­det for å nå visjo­nen om null drep­te og hardt skad­de i trafikken.

Man kan ikke være uenig i et slikt mål. Men da må regje­rin­gen også inten­si­ve­re arbei­det for å redu­se­re antall drep­te og hardt skad­de uten­for bile­ne, ikke bare foku­se­re på bilis­ters sik­ker­het. Trygg infra­struk­tur for gåen­de og syk­len­de bur­de være en selv­føl­ge, men jeg er ikke sær­lig optimistisk.

Under under­over­skrif­ten “Vei” fin­ner vi det styg­ges­te punk­tet i pro­gram­met, i alle fall sett gjen­nom sykkelbriller:

  • End­re vei­nor­ma­le­ne for gang- og syk­kel­vei for å til­pas­se bed­re til lokal trafikk.

Vi vet hva det­te betyr. Bil­fol­ket, som gjer­ne bru­ker mil­li­ar­der på motor­vei­er, vil spa­re små­pen­ger ved å lage dår­li­ge­re gang- og syk­kel­vei­er. Det­te er FrP-poli­tikk. Pro­ble­met i Nor­ge er at det er for lite og for dår­lig syk­kel­in­fra­struk­tur. Det som står i det­te punk­tet er far­lig og syk­kel­fiendt­lig bilistre­to­rikk, som skarpt må avvi­ses. Man kan gene­relt ha et håp om at det vil bli litt mer far­ge på det grå i regje­rings­er­klæ­rin­gen når de må gå til Stor­tin­get for å få fler­tall. Men det­te er noe som regje­rin­gen kan gjø­re uten å måt­te ta saken til Stortinget.

Det­te er et eksem­pel på hva som har blitt en del av regjeringserklæringen:

Ord­fø­rer kre­ver sma­le­re gang­sti: – Noe er galt når syk­kel­sti­en er like bred som bilveien”

Bilen skal prio­ri­te­res. Den skal det bru­kes pen­ger på. Noen lever fort­satt i den tro at bygde­folk ikke kan syk­le og at elsyk­kel er en alt­for avan­sert tek­no­lo­gi for bygdefolk. 

Sen­ter­par­ti­et har jeg all­tid hat null til­lit til. Jeg har ikke så mye til­lit igjen når det gjel­der Arbei­der­par­ti­et len­ger. Men det­te er util­gi­ve­lig. Arbei­der­par­ti­et har blitt en del av syk­kel­fien­de­ne. Skammelig. 

Det bør fast­set­tes minste­krav for syk­kel­in­fra­struk­tur, og det bør være et abso­lutt krav at når det byg­ges ny vei eller en gam­mel vei opp­gra­de­res, skal det leg­ges til ret­te for gåen­de og syk­len­de, en til­rette­leg­ging som må opp­fyl­le minstekrav.

Alle som kla­rer å løf­te nese­tip­pen såpass at man kan se uten­for Nor­ges gren­ser, ser at det­te er frem­ti­den. Når sta­ten (og kom­mu­ne­ne) for­søm­mer å leg­ge til ret­te for aktiv trans­port, da vil det bli langt dyre­re når man en gang i frem­ti­den må ret­te opp dis­se feilene.

Den lil­le suk­ker­bi­ten fin­ner vi i punk­tet under:

  • Øke sat­sin­gen på nasjo­na­le turist­vei­er, syk­kel­ru­ter og vandringsleder.

Najo­na­le sykk­le­ru­ter er et grovt for­sømt områ­de i Nor­ge. De fin­nes på noen kart og på noen skilt, men de fin­nes i liten grad i vir­ke­lig­he­ten. I prak­sis er bil prio­ri­tert også på vei­er som er nasjo­na­le syk­kel­ru­ter. Det fin­nes et nett­verk av euro­pe­is­ke syk­kel­ru­ter, og en del av dem går også i Nor­ge. I til­legg er det i de fles­te euro­pe­is­ke land også nasjo­na­le syk­kel­ru­ter, hvor det fak­tisk er lagt til ret­te for syk­ling. Ser man på kar­te­ne over dis­se rute­ne, er det som går i Nor­ge stort sett mer­ket som “ingen til­rette­leg­ging”. Jeg er ikke opti­mis­tisk. Men det er lov å håpe. 

Under over­skrif­ten “Jern­bane” står det selv­føl­ge­lig ikke noe om å leg­ge til ret­te for at man skal kun­ne ha med syk­ler på toget. Hel­dig­vis blir det et krav i EU om at tog skal ha plass til syk­ler, og vi får tro at det­te ikke er et krav som regje­rin­gen vil bru­ke “handle­fri­he­ten” til å sabo­te­re i Nor­ge. Det vil bare gjel­de for nye vog­ner, det er ikke noe krav om en ombyg­ging av gam­le. Vi ser ofte at på alt som gjel­der mil­jø vil Nor­ge over­styrt og over­styrt til det bed­re av EU.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Kan man sko seg på opphavsrett eller går man skoene av seg?

Tim­ber­land, eller egent­lg dat­ter­sel­ska­pet TBL Licen­sing, har reist søks­mål mot sports­ut­styrs­kje­den Sport Out­let, kan vi lese i Dagens Nærings­liv. Stri­dens kjer­ne er Tim­ber­lands sko “Yel­low Boots”. Som all­tid når man leser om sli­ke saker i media blir man sit­ten­de med man­ge ube­svar­te spørs­mål. Det er mye rele­vant infor­ma­sjon som ikke kom­mer fram. Jeg kjen­ner saken kun fra medie­om­ta­len, og det frem­går ikke klart hvil­ket retts­lig grunn­lag kra­vet byg­ger på. Det­te er Tim­ber­land Yel­low Boot:

Bil­de: Karld­mar­ti­ni, CC BY-SA 4.0 https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0, via Wiki­me­dia Com­mons.

Den nors­ke sports­ut­styrs­kje­den Sport Out­let sel­ger sko som er i over­kant like, mener Timberland.”

Con­ti­nue read­ing Kan man sko seg på opp­havs­rett eller går man sko­ene av seg?

Det er på tide å pensjonere gjeldsbrevloven

Av pro­fes­sor dr. juris Olav Tor­vund, Uni­ver­si­te­tet i Oslo

Artik­kel pub­li­sert i Lov og Rett, vol. 60, 2021, s. 439–446
ISSN 0024–6980 papir, ISSN 1504–3061 online
DOI: http://doi.org/10.18261/issn.1504–3061-2021–07-05

Avta­len med tids­skrif­tet til­la­ter at jeg gjør pre­print-ver­sjo­nen av den­ne artik­ke­len til­gjen­ge­lig på den­ne måten. Det er den sis­te ver­sjo­nen jeg send­te tids­skrif­tet. Jeg kan ikke leg­ge ut pdf-ver­sjo­nen av artik­ke­len slik den er pub­li­sert i tids­skrif­tet. Gå til Lov og rett på Idunn.no (Abon­ne­ment). Jeg har gjort noen for­ma­te­rin­ger for å til­pas­se den web­for­ma­tet. Finans­av­tale­lo­ven av 2020 er ikke satt i kraft når det­te pub­li­se­res, men jeg valgt å hol­de med til den og ikke den fort­satt gjel­den­de finans­av­tale­lo­ven fra 1999.

Gjelds­brev­lo­ven ble utar­bei­det i en tid da doku­men­te­ne var vik­ti­ge. Det er de ikke len­ger. Men gjen­nom ana­lo­gisl­ut­nin­ger har den fått sta­tus som en slags gene­rell lov om penge­krav. All retts­ut­vik­ling på det­te områ­det, i stor grad ini­tiert fra EU, har skjedd innen­for ram­men av finans­av­tale­lo­ven. En ny finans­av­tale­lov ble ved­tatt i 2020. En til dels over­lap­pen­de behand­ling innen­for gjelds­brev­lo­ven og finans­av­tale­lo­ven gir en unød­ven­dig uklar­het. Hvor­vidt det er utstedt et enkelt gjelds­brev eller det er et enkelt krav, har så liten prak­tisk betyd­ning at sær­reg­le­ne for gjelds­brev med for­del kan drop­pes. Etter at de for­drin­ger som fak­tisk omset­tes skal regist­re­res i en verdi­pa­pir­sen­tral, er det nep­pe hel­ler noen grunn til å opp­rett­hol­de omset­nings­gjelds­bre­ve­ne. I den grad noen bestem­mel­ser i dagens gjelds­brev­lov bør videre­fø­res, bør det skje innen­for ram­men av finansavtaleloven.

1 Innledning

Gjelds­brev­lo­ven ble utar­bei­det i en tid da papir­do­ku­men­ter var vik­ti­ge. Det er de ikke len­ger. Når doku­men­te­ne for­svin­ner, tren­ger vi hel­ler ikke lover som regu­le­rer dis­se doku­men­te­ne. Sjekk­lo­ven og vek­sel­lo­ven vil gli over i his­to­ri­en når dis­se doku­men­te­ne ikke len­ger bru­kes, enten de for­melt opp­he­ves eller ikke. Gjelds­brev­lo­ven regu­le­rer direk­te bare gjelds­brev. Gjen­nom ana­logi­bygg­verk har den imid­ler­tid blitt en slags almin­ne­lig lov om penge­krav, og det er der­for en risi­ko for at den vil over­le­ve gjeldsbrevene.

Gjelds­brev­lo­ven er et resul­tat av nor­disk lov­sam­ar­beid. Det­te har gitt en berø­ringsangst. Da finans­av­tale­lo­ven av 1999 ble for­be­redt, vil­le man ikke gjø­re end­rin­ger i gjelds­brev­lo­ven. I NOU 1994: 19 Finans­av­ta­ler og finans­opp­drag står det i avsnitt 9.2:

«[K]ommisjonen [har ikke] vil­let gri­pe mate­ri­elt inn i reg­le­ne i vek­sel­lo­ven og gjelds­brev­lo­ven. Dis­se lover er blitt til ved hen­holds­vis inter­na­sjo­nalt og nor­disk lovsamarbeid.»

Nor­disk sam­ar­beid leder ikke len­ger utvik­lin­gen på det­te fel­tet. Her, som på så man­ge and­re områ­der, kom­mer det mes­te nye fra EU. Så len­ge Nor­ge har valgt å stil­le seg uten­for dis­se lov­giv­nings­pro­ses­se­ne, vil noe nor­disk lov­sam­ar­beid av betyd­ning nep­pe gjenoppstå.

Nye reg­ler på områ­det som tra­di­sjo­nelt har blitt regu­lert av gjelds­brev­lo­ven enten direk­te eller per ana­lo­gi, er i Nor­ge for en stor del blitt inkor­po­rert i finans­av­tale­lo­ven. Når sta­dig fle­re penge­kravs­retts­li­ge spørs­mål regu­le­res i finans­av­tale­lo­ven, mens regu­le­rin­gen i gjelds­brev­lo­ven fort­satt består som en slags almin­ne­lig lov om penge­krav, blir resul­ta­tet en frag­men­te­ring og på noen områ­der en dob­belt­re­gu­le­ring som gir uklar­he­ter. Når man er uten­for beg­ge lovers direk­te anven­del­ses­om­rå­der, hvil­ken lov skal man da ana­lo­gi­se­re fra? Det er på tide at det ryd­des opp i det­te, og opp­ryd­din­gen bør skje innen­for ram­men av finansavtaleloven.

Gjelds­brev bru­kes fort­satt i bety­de­lig omfang. Skal vi låne pen­ger, skri­ver vi gjer­ne under på et gjelds­brev. De bru­kes mer av gam­mel vane enn for­di de har noen vik­tig funk­sjon. Hvis ikke doku­ment­for­men utlø­ser sær­skil­te retts­virknin­ger som vi øns­ker å opp­rett­hol­de, tren­ger vi ikke egne reg­ler for dem.

2 Dokumenter som har forsvunnet

Noen av de doku­ment­ty­per som regu­le­res av gjelds­brev­lo­ven, har for­svun­net, og reg­le­ne knyt­tet til dem er ana­kro­nis­mer uten noen som helst betyd­ning. Dis­se kan stry­kes, uten at det vil ha noen prak­tisk betyd­ning.
Inn­skudds­bø­ker, som er regu­lert i kapit­tel 4, fin­nes ikke len­ger. I alle fall fin­nes de ikke i en form som gjør dem til gjelds­brev. Sli­ke inn­skudds­bø­ker for­svant da ban­ke­ne fikk data­sys­te­mer som gjor­de det mulig å fore­ta dek­nings­kon­troll i filia­le­ne. Jeg tror Post­spare­ban­ken var de sis­te som had­de sli­ke inn­skudds­bø­ker i Nor­ge. Noen opp­rett­holdt inn­skudds­bø­ker som en form for inn­bund­ne konto­ut­skrif­ter, da enkel­te eld­re bank­kun­der lik­te papi­ret og formen.

Ved finans­av­tale­lo­ven av 1999 ble det etter § 17 for­budt å utsty­re inn­skudds­bø­ker med ihen­de­ha­ver­klau­sul. Det­te ble ikke videre­ført i finans­av­tale­lo­ven av 2020, med den begrun­nel­se at inn­skudds­bø­ker ikke len­ger er i bruk i mar­ke­det. Da er det hel­ler ikke noen grunn til å opp­rett­hol­de gjelds­brev­lo­vens reg­ler om innskuddsbøker.

Vek­sel­ob­li­ga­sjo­ner eksis­te­rer så langt jeg har klart å brin­ge på det rene, bare i gbl. § 10 om bonitasan­svar, og som et gjen­ferd i noe juri­disk lit­te­ra­tur. Jeg har spurt bank­folk om vek­sel­ob­li­ga­sjo­ner, og har ikke truf­fet noen som vet hva det­te er, enn si har sett dem i bruk. En del juris­ter kjen­ner ordet fra obli­ga­sjons- og penge­kravs­ret­ten, men vet ikke hva det egent­lig er. Reg­ler som gjel­der inn­skudds­bø­ker og vek­sel­ob­li­ga­sjo­ner, kan vi stry­ke, uten at noen vil sav­ne dem.

Rente­ku­pon­ger for­svant med ihen­de­ha­ver­gjelds­bre­ve­ne i 1987. Da jeg begyn­te å arbei­de med det­te på begyn­nel­sen av 1980-tal­let, had­de utbytte­ku­pon­ge­ne for­svun­net for len­ge siden, uten at jeg kan tid­fes­te det. Para­gra­fe­ne 22 og 23 kan stry­kes, og da kan § 23a gå med i sam­me omgang.

4 Overdragelse av krav

4.1 I hvilke situasjoner blir fordringer overdratt?

Før vi ser på reg­le­ne om over­dra­gel­se, er det grunn til å reflek­te­re over i hvil­ke situa­sjo­ner over­dra­gel­ser i prak­sis skjer. Jeg har ikke sett noen under­sø­kel­ser av det­te, og mang­ler empi­ris­ke data. Her må vi base­re oss på anta­gel­ser. Obli­ga­sjons­mar­ke­det, hvor penge­krav omset­tes i et stort omfang innen­for et orga­ni­sert mar­ked, hol­der jeg uten­for. Dis­se for­drin­ge­ne er regist­rert i en verdi­pa­pir­sen­tral og regu­lert i verdi­pa­pir­sen­tral­lo­ven. Gjelds­brev­lo­ven får ikke anven­del­se for dis­se kravene.

Det er grunn til å tro at et stort antall av over­dra­gel­se­ne skjer i for­bin­del­se med facto­ring­av­ta­ler. Men her vil det i hoved­sak være over­dra­gel­ser av leve­ran­dø­rers kunde­ford­rin­ger, som ikke vil være knyt­tet til gjelds­brev. Også dis­se kan vi se bort fra når vi skal drøf­te gjelds­bre­ve­nes betydning.

En del for­drin­ger over­dras ved reor­ga­ni­se­ring av finans­kon­ser­ner. Man flyt­ter en viss type kredit­ter over i et nytt sel­skap slik at kra­ve­ne over­dras fra gam­melt til nytt sel­skap. Og det kan skje over­dra­gel­ser i for­bin­del­se med opp­kjøp og fusjo­ner, hvor for­drin­ge­ne over­dras fra over­dra­gen­de til over­ta­gen­de sel­skap. Det skjer anta­ge­lig­vis også en del over­dra­gel­ser av ute­stå­en­de for­drin­ger fra et kon­kurs­bo, skjønt der er det oftest mer gjeld en fordringer.

Tid­li­ge­re skjed­de det en del over­dra­gel­ser i for­bin­del­se med dis­kon­te­rings­kredit­ter, ikke minst ved avbe­ta­ling. Avbe­ta­ling var i prak­sis en til­pas­ning til eller omgå­el­se av kreditt­re­strik­sjo­ner. Sel­ger ga i utgangs­punk­tet kredit­ten, og så over­dro sel­ger kra­vet til et finan­sie­rings­sel­skap. Går vi til­strek­ke­lig langt til­ba­ke, var det van­lig at kjø­per under­teg­net omset­nings­gjelds­brev (even­tu­elt veks­ler) for hver enkelt beta­lings­ter­min. Ved sli­ke arran­ge­men­ter tap­te kjø­per ret­ten til å gjø­re inn­si­gel­ser mot sel­ger gjel­den­de mot kreditt­yter. Mitt inn­trykk, men også her mang­ler jeg empi­ri, er at sli­ke kreditt­ar­ran­ge­men­ter ikke len­ger bru­kes i noen sær­lig grad, hel­ler ikke når debitor/kjøper ikke er forbruker.

Etter ved­ta­el­sen av kreditt­kjøps­lo­ven i 1985 har det ikke vært til­latt å bru­ke den­ne type doku­men­ter når debi­tor (kjø­per) er en for­bru­ker. Ved en end­ring i finans­av­tale­lo­ven av 1999 i 2010 ble det­te utvi­det til å gjel­de alle kredit­ter til for­bru­ker. Det er i dag regu­lert i den nye finans­av­tale­lo­ven § 2–14 (2).

Et krav kan over­dras til inkas­so. Ved van­lig inkas­so er min for­stå­el­se at det er lite van­lig at inkasso­sel­ska­pe­ne over­tar kra­ve­ne. Inkasso­sel­ska­pe­ne inn­kas­se­rer kra­vet på veg­ne av kredi­tor, uten å over­ta kra­vet. Men noen inkasso­sel­ska­per kjø­per opp mis­lig­hold­te krav basert på den for­ret­nings­idé at de skal kun­ne inn­dri­ve mer enn hva de betal­te for kravene.

Det kan også skje mer spo­ra­dis­ke over­dra­gel­ser. Men de nevn­te til­fel­ler er de situa­sjo­ner hvor jeg kan se for meg at over­dra­gel­se skjer i noe omfang.

4.2 Retten til overdragelse er ikke så fri som den var

«Barne­lær­dom­men» er at penge­krav fritt kan over­dras, med noen få spe­si­el­le unn­tak. Slik er det ikke len­ger. Etter fin­avtl. § 2–13 (2) kan en kreditt­yter som er en finans­in­sti­tu­sjon eller lig­nen­de insti­tu­sjon, kom­mu­ne eller fyl­kes­kom­mu­ne, bare over­dra kra­vet til en finans­in­sti­tu­sjon eller lig­nen­de insti­tu­sjon, med mind­re debi­tor sær­skilt sam­tyk­ker i over­dra­gel­sen. Noen inkasso­sel­ska­per har etab­lert egne finan­sie­rings­sel­ska­per som står for opp­kjøp av mis­lig­hold­te fordringer.

Etter fin­avtl. § 2–13 (3) plik­ter kreditt­gi­ver å under­ret­te debi­tor om over­dra­gel­se av penge­krav. Det­te gjel­der uav­hen­gig av kra­vets form, også for krav knyt­tet til omsetningsgjeldsbrev.

Veritasan­sva­ret, som føl­ger av gbl. § 9, er i rea­li­te­ten et man­gelsan­svar ved over­dra­gel­se av penge­krav. Men til for­skjell fra det gene­rel­le man­gelsan­sva­ret er det­te et ube­tin­get, objek­tivt ansvar. Også det­te bør kun­ne stå sam­men med bestem­mel­se­ne om over­dra­gel­se av penge­krav i finans­av­tale­lo­ven kapit­tel 2 III.

Bonitasan­sva­ret er et garan­ti­an­svar. Det er gans­ke selv­sagt at man ikke påtar seg et garan­ti­an­svar for debi­tor ces­sus’ opp­fyl­lel­se ved over­dra­gel­se av penge­krav – med mind­re man i cesjons­av­ta­len har påtatt seg det­te. Det bur­de ikke være nød­ven­dig med en lov­be­stem­mel­se om bonitasan­svar, men om man skul­le øns­ke å opp­rett­hol­de en slik bestem­mel­se, kan den også fin­ne plass i finansavtaleloven.

Hoved­re­ge­len ved over­dra­gel­se av enk­le gjelds­brev og enk­le krav føl­ger nå både av gbl. § 25 og fin­avtl. § 2–14. Det er en sær­re­gel om mot­reg­ning ved cesjon i gbl. § 26, som muli­gens bør videre­fø­res i en eller annen form.

Det er grunn til å set­te et spørs­måls­tegn ved den grunn­tan­ken at man skal kun­ne abs­tra­he­re et penge­krav ved å knyt­te det til et gjelds­brev, og behand­le det som et rent penge­krav løs­re­vet fra det under­lig­gen­de for­hold. Hvis det kra­vet som over­dras, f.eks. er et krav på en kjøpe­sum i et kreditt­kjøp, er det ingen grunn til at kra­vets opp­rin­nel­se even­tu­elt skal kun­ne skju­les for en cesjo­nar. Hol­der vi de for­drin­ger som omset­tes i obli­ga­sjons­mar­ke­det, uten­for, er det vans­ke­lig å se noen grunn til å opp­rett­hol­de neg­o­ti­ab­le pengekrav.

5 Omsetningsgjeldsbrev

Vi kan dele omset­nings­gjelds­bre­ve­ne i tre hovedgrupper.

Vi har for det førs­te ihen­de­ha­ver­gjelds­brev, eller kan­skje vi må si at vi had­de ihen­de­ha­ver­gjelds­brev, etter gbl. § 11 nr. 1. Ihen­de­ha­ver­gjelds­brev sir­ku­ler­te i obli­ga­sjons­mar­ke­det fram til Verdi­pa­pir­sen­tra­len kom i drift i 1987. Fra det­te tids­punk­tet ble det et krav om at alle «ihen­de­ha­ver­ob­li­ga­sjo­ner» skul­le regist­re­res i Verdi­pa­pir­sen­tra­len, sene­re i en verdi­pa­pir­sen­tral, se verdi­pa­pir­sen­tral­lo­ven § 3–1 førs­te ledd.

Man kan dis­ku­te­re om den­ne regist­re­rings­plik­ten fak­tisk inne­bæ­rer et for­bud mot å utste­de ihen­de­ha­ver­gjelds­brev. Det­te spørs­må­let vil jeg ikke gå inn på her. Men det er uan­sett et spørs­mål om ihen­de­ha­ver­gjelds­brev bør opp­rett­hol­des. Ano­ny­me finan­si­el­le instru­men­ter, som ihen­de­ha­ver­gjelds­brev vil være, vil stå i et mildt sagt pro­ble­ma­tisk for­hold til hvit­vas­kings­reg­le­ne. Man bør ha gode grun­ner for å opp­rett­hol­de det­te, og jeg kan ikke se at sli­ke gode grun­ner foreligger.

Den and­re grup­pen er pant­ob­li­ga­sjo­ner. Gbl. § 11 nr. 3 gjel­der bare pant­ob­li­ga­sjo­ner som har pant i fast eien­dom eller real­re­gist­rer­bart løs­øre. Når debi­tor er for­bru­ker, kan det etter fin­avtl. § 2–14 (2) ikke benyt­tes vek­sel eller «annen skyld­er­klæ­ring som ved over­dra­gel­se eller pant­set­ting kan avskjæ­re eller inn­skren­ke for­bru­ke­rens rett til å gjø­re gjel­den­de inn­si­gel­ser eller mot­krav på grunn­lag av kreditt­av­ta­len eller kau­sjons­av­ta­len». Eller sagt på en annen måte: Man kan ikke bru­ke omset­nings­gjelds­brev. Alle pant­ob­li­ga­sjo­ner hvor kredi­tor er for­bru­ker, typisk lån med pant i bolig, må påfø­res en rek­tak­lau­sul, slik at de ikke er omsetningsgjeldsbrev.

Vi står da til­ba­ke med pant­ob­li­ga­sjo­ner hvor debi­tor ikke er forbruker.

Den tred­je grup­pen er de til­fel­ler hvor debi­tor vel­ger å gjø­re gjelds­bre­vet til et omset­nings­gjelds­brev, enten ved til­legg som «eller ord­re», gbl. § 11 nr. 1, eller ved å kal­le doku­men­tet et omset­nings­gjelds­brev, gbl. § 11 nr. 4. Det er ingen grunn til å trek­ke noe skil­le mel­lom dis­se to kate­go­ri­ene. Det bru­kes magis­ke ord, nær­mest trylle­for­mu­la­rer, som gir doku­men­te­ne sta­tus som omsetningsgjeldsbrev.

Omset­nings­gjelds­brev bru­kes fort­satt for kredit­ter hvor det­te er til­latt. Men når doku­ment­for­men ikke har betyd­ning mel­lom de opp­rin­ne­li­ge par­ter, men bare etter over­dra­gel­se, er spørs­må­let hvor man­ge omset­nings­gjelds­brev som over­dras. Det er ikke bare et spørs­mål om hvor man­ge krav knyt­tet til omset­nings­gjelds­brev som over­dras, men om hvor man­ge som over­dras slik gjelds­brev­lo­ven kapit­tel 2 for­ut­set­ter: Men en skrift­lig trans­port og over­le­ve­ring av dokumentet.

Også her mang­ler jeg empi­ris­ke data. Jeg har for­søkt å spør­re folk i ban­ker som har vært gjen­nom noen fusjo­ner, om de påfø­rer trans­port på omset­nings­gjelds­brev ved fusjon eller and­re reor­ga­ni­se­rin­ger av sel­skaps­struk­tu­rer som for­melt sett inne­bæ­rer en over­dra­gel­se. Stort sett ser de gans­ke ufor­stå­en­de på meg, og ser ikke poen­get med spørs­må­let. Hvis ikke hvert enkelt doku­ment påfø­res en trans­port, vil det ikke skje en even­tu­ell eks­tink­sjon etter reg­le­ne i gjelds­brev­lo­ven kapit­tel 2. Det gjen­står anta­ge­lig­vis ikke man­ge til­fel­ler hvor dis­se reg­le­ne får noen prak­tisk betydning.

Hånd­te­ring av fysis­ke doku­men­ter er tid- og kost­nads­kre­ven­de, og med­fø­rer en bety­de­lig risi­ko. Når man vil bli kvitt doku­ment­hånd­te­ring, har man gått en av to vei­er: Demo­bi­li­se­ring og dema­te­ria­li­se­ring. [Etter at jeg skrev den­ne artik­ke­len har jeg kom­met til at immo­bi­li­se­ring er et bed­re uttrykk enn demo­bi­li­se­ring, og det stem­mer også bed­re med det som bru­kes inter­na­sjo­nalt.] Demo­bi­li­se­ring vel­ges når doku­men­tet fort­satt har retts­virknin­ger, slik at man må behol­de det­te på det vis. Men doku­men­tet sir­ku­le­rer ikke. Man regist­re­rer alle data når doku­men­tet kom­mer inn, som lag­res og behand­les i et digi­talt sys­tem. Doku­men­tet arki­ve­res i et fjern­la­ger i til­fel­le man noen gang skal få bruk for det. Men vide­re trans­ak­sjo­ner skjer digi­talt, uten at doku­men­tet hen­tes fram. Sli­ke sys­te­mer kan etab­le­res uten grunn­leg­gen­de end­rin­ger i lov­giv­nin­gen. Men med mind­re det er ihen­de­ha­ver­do­ku­men­ter, vil de mis­te legi­ti­ma­sjons­virknin­ge­ne om trans­por­te­ne ikke påfø­res dokumentene.

Ved dema­te­ria­li­se­ring fjer­ner man selve doku­men­tet, i den for­stand at retts­virknin­ger ikke er knyt­tet til doku­men­tet. De vil da typisk være knyt­tet til regist­re­ring i et nær­me­re angitt regis­ter, som ved regist­re­ring i et verdi­pa­pir­re­gis­ter. Etab­le­ring av sli­ke sys­te­mer vil van­lig­vis kre­ve ny lov­giv­ning, som knyt­ter retts­virknin­ger til registreringen.

I prak­sis vil debi­tor ofte sig­ne­re låne­do­ku­men­tet digi­talt med BankID eller til­sva­ren­de. Selv om man vel­ger å kal­le doku­men­tet gjelds­brev, vil kredi­tor bare ha fått en kopi av det sig­ner­te doku­men­tet. Høy­este­retts anke­ut­valg har i HR-2010–835‑U (Rt. 2010 s. 604) lagt til grunn at gjelds­brev kan utste­des og under­teg­nes digi­talt. Men de kan ikke gjø­res eksi­gib­le etter tvfl. § 7–2.

Om det er et gjelds­brev eller ikke, vil kun få betyd­ning for for­el­del­ses­fris­ten der­som det ikke gjel­der penge­lån. Etter end­rin­ge­ne i tvfl. § 7–2 i 2017 kun­ne kredi­tor i den aktu­el­le saken ha avtalt elekt­ro­nisk at skyld­er­klæ­rin­gen skul­le være eksi­gi­bel. Så len­ge man har en bin­den­de låne­av­ta­le, blir det uten betyd­ning om gjelds­brev­for­men er benyt­tet eller ikke, og det spil­ler hel­ler ingen rol­le om man har et ori­gi­nalt gjelds­brev eller en kopi.

Neg­o­tia­bi­li­tets­reg­le­ne for­ut­set­ter et ori­gi­nal­do­ku­ment, selv om det ikke sies uttryk­ke­lig. Det er det ori­gi­na­le omset­nings­gjelds­bre­vet som må påfø­res en trans­port og leve­res til cesjo­na­ren. Om trans­por­ten blir påført en kopi, og cesjo­na­ren får den­ne kopi­en eller en ny kopi, inn­tref­fer ingen av de retts­virknin­ger som føl­ger av gjelds­brev­lo­ven kapit­tel 2.

Neg­o­ti­ab­le doku­men­ter som lever sitt eget, gans­ke selv­sten­di­ge liv, er basert på at det kan være vans­ke­lig og tid­kre­ven­de å kom­me i kon­takt med sen­tra­le aktø­rer som debi­tor ces­sus. Slik er det ikke len­ger. Når kredi­tor uan­sett er for­plik­tet til å gi debi­tor ces­sus mel­ding om over­dra­gel­sen, er det ingen grunn til å la doku­men­tet være avgjø­ren­de for retts­vern. Vi kan hol­de oss til prin­sip­pet om noti­fi­ka­sjon til debi­tor ces­sus, som vi har for enk­le gjelds­brev i gbl. § 29 annet ledd, for alle penge­krav – med mulig unn­tak for krav regist­rert i et verdipapirregister.

Det er god grunn til å spør­re om omset­nings­gjelds­brev bør opp­rett­hol­des. Jeg er til­bøye­lig til å si nei. Men for å kun­ne ta et ende­lig stand­punkt til det­te må vi vite hva slags betyd­ning dis­se har i dagens finans­mar­ked, først og fremst om de blir over­dratt i en form som gjør at reg­le­ne i gjelds­brev­lo­ven kapit­tel 2 kom­mer til anven­del­se. Slik kunn­skap har ikke jeg i dag.

Kon­klu­sjo­nen blir uan­sett at vi kan kvit­te oss med gjelds­brev­lo­ven. De av oss som gjen­nom en bety­de­lig del av et rela­tivt langt liv har under­vist penge­kravs­rett basert på den­ne loven, vil kom­me til å sav­ne den. Om det som måt­te være verdt å ta vare på, inn­ar­bei­des i finans­av­tale­lo­ven, vil vi imid­ler­tid få en ryd­di­ge­re regu­le­ring. I prak­sis, uten­for uni­ver­si­te­tet, vil ingen sav­ne gjeldsbrevloven.

Etter et valg. Noen refleksjoner

Jeg had­de champag­ne,
men rør­te den ei.

Det ble ikke et valg­re­sul­tat som fikk meg ti å åpne den champagne­flas­ken jeg had­de stå­en­de klar. Jeg bestem­te meg for at hvis MDG had­de kom­met over sperre­gren­sen, da kun­ne det være tid for litt champag­ne. På den annen side var det hel­ler ingen grunn til å hen­te fram Demon-ølet, som også var noe av det jeg had­de klart på min pri­va­te og ens­li­ge valg­vake her i Frankrike.

Det blir et regje­rings­skif­te, slik jeg håpet. Men jeg skul­le gjer­ne ha sett et sva­ke­re Sen­ter­par­ti. Det var i det mins­te posi­tivt at Jan Bøh­ler ikke ble valgt. Jonas Gahr Stø­re har en vans­ke­lig opp­ga­ve. Men jeg har tro på at han kan bli en god stats­mi­nis­ter. Han pas­ser ikke som oppo­si­sjons­po­li­ti­ker. Mitt inn­trykk er at han er en per­son som evner og liker å få ting gjort, og rol­len som sjefs­di­ri­gent for et klage­kor pas­ser ham ikke. Nå får han sjansen.

SV vil få det tøft i en regje­ring. Sist de var i regje­ring had­de de ikke en bety­de­lig venst­re- og klima­op­po­si­sjon. Et sterkt Rødt vil bli en pest og en pla­ge for et SV som må for­sva­re kom­pro­mis­ser i regje­ring. Et ikke fullt så sterkt MDG, muli­gens sam­men med Venst­re vil pla­ge SV når de må inn­gå for man­ge kom­pro­mis­ser i kli­ma og miljøspørsmål.

At MDG ikke klar­te å bry­te sperre­gren­sen var en skuf­fel­se. Par­ti­et må gå i seg selv. Det er et par­ti som har opp­slut­ning i de stør­re byene. Kom­mune­val­get om to år blir en test på om de hol­der opp­slut­nin­gen i byene. De har stort sett fått stør­re opp­slut­ning i kom­mu­ne- og fyl­kes­tings­valg enn i stor­tings­valg. Jeg note­rer med til­freds­het at det man litt upre­sist kan kal­le “bypar­ti­er” har hatt frem­gang: MDG, Rødt, SV og Venst­re. Jeg er lei av en poli­tikk hvor byene blir betrak­tet som et pro­blem, nær­mest som en slags his­to­risk mis­for­stå­el­se, og at målet er en “katt og kani­ner” poli­tikk hvor alle skal ut av byene og boset­te seg i sto­re hus på lan­det — hvor alle skal være avhen­gig av bil. De fles­te bor i byer og tetts­ste­der. Byer har kva­li­te­ter som man­ge, blant and­re jeg, liker. Jeg liker å kun­ne ta del i et kul­tur­liv og annet som vi fin­ner i byer. De som i frem­ti­den skal få min stem­me, må ha en god bypolitikk.

Noen har pekt på at MDG har en svak orga­ni­sa­sjon som i liten grad har evnet å dri­ve valg­kamp uten­for de stør­re byene. Det stem­mer kan­skje — jeg vet ikke. Selv om de ikke klar­te å bry­te sperre­gren­sen, fikk de rundt 20 000 fle­re stem­mer enn ved for­ri­ge stor­tings­valg. Så vidt jeg vet for­de­les parti­støt­ten ut fra stem­me­tall og ikke ut fra repre­sen­ta­sjon, så øko­no­misk bør de stå ster­ke­re etter det­te valget.

Arbei­der­par­ti­et vil ald­ri igjen bli det sto­re par­ti­et de en gang var. Valg­nat­ten kun­ne vi høre Mar­tin Kol­berg for­tel­le om hans førs­te stor­tings­valg som parti­sek­re­tær i 1973, da man i AP men­te det måt­te være skjedd en feil i tel­lin­gen da man lå an til å få under 40%. Det fin­nes ikke man­ge arbei­de­re, i betyd­nin­gen indu­stri­ar­bei­de­re, som iden­ti­fi­se­rer seg med Arbei­der­par­ti­et. Jeg har ald­ri hatt noen nær­kon­takt med arbei­der­be­ve­gel­sen. Men mitt inn­trykk er at arbei­der­sam­fun­ne­ne og orga­ni­sa­sjon­s­er som Fram­fy­li­kin­gen ikke er hva de en gang var. På en måte har Arbei­der­par­ti­et blitt offer for sin egen suk­sess. Jeg hus­ker at noen for noen valg siden kla­get over dis­se “dir­rek­tør­ven­na” til Jens som had­de fått frem­tre­den­de posi­sjo­ner, den gan­gen med en gans­ke klar adres­se til Gre­te Fare­mo. Hun kom­men­ter­te at hun som den førs­te i sin fami­lie som had­de arti­um had­de kun­net nyte godt av resul­ta­te­ne som Arbei­der­par­ti­et had­de kjem­pet fram, og fått en muli­get til å stu­de­re — en mulig­het folk med hen­nes bak­grunn tid­li­ge­re ikke had­de hatt. Hun mis­lik­te at det­te da ble brukt mot hen­ne. Jeg har ikke gått inn i bak­grunns­tal­le­ne nå, men jeg har et inn­trykk av at Arbei­der­par­ti­et har hatt gans­ke stor opp­lut­ning blant folk med høy­ere utdan­nel­se, sær­lig i offent­lig sek­tor. Men her har de fått sterk kon­kur­ran­se fra sær­lig SV.

Jeg synes Arbei­der­par­ti­et har vært alt­for opp­tatt av å løpe etter vel­ge­re som de er red­de for å mis­te, slik at de noen gan­ger løper etter SP ut i dis­trik­te­ne, de løper etter folk i olje­bran­sjen, de for­sø­ker å flør­te med de som er opp­tatt av kli­ma og mil­jø. Og ikke minst har de tatt et håp­løst stand­punkt i rus­po­li­tik­ken. Når de har løpt etter alle and­re har de løpt fra seg selv. Det er vans­ke­lig å se hva par­ti­et egent­lig står for. Det ser også ut til at de er i ferd med å glem­me byvel­ger­ne. Jeg er også skep­tisk til den tet­te kob­lin­gen mel­lom LO og AP. For meg er LO en meget kon­ser­va­tiv orga­ni­sa­sjon som jeg har langt mind­re til fel­les med enn AP.

Høy­re har ald­ri vært mitt par­ti. Jeg vur­der­te en gang å stem­me Høy­re ved et kom­mune­valg da jeg hel­ler vil­le ha Erling Lae enn Rune Ger­hard­sen som byråds­le­der. Men jeg hus­ker ikke om jeg fak­tisk stem­te Høy­re den gan­gen, eller om jeg bare vur­der­te å gjø­re det. Det var en gang et par­ti med en bypro­fil. Men med SPs suk­sess på menings­må­lin­ge­ne begyn­te også Høy­re å løpe etter dis­trikts­vel­ger­ne blant annet ved å skul­le flyt­te arbeids­plas­ser ut av byene, sær­lig ut av Oslo. Jeg bor i Oslo og støt­ter ikke en poli­tikk for å utar­me byen.

Rødt gjor­de det bra. Uan­sett orga­ni­sasto­ris­ke end­rin­ger kan ikke Rødt løpe fra sin his­to­rie, en his­to­rie som gjør det uak­tu­elt for meg å stem­me på den. Men det går jeg ikke inn på her. Bjør­nar Mox­nes er en fan­tas­tisk dyk­tig poli­ti­ker. Han er tyde­lig og frem­står med auto­ri­tet, og han kom­mu­ni­se­rer godt. Han har ikke Rødts resul­tat ale­ne, men han har vel­dig mye av æren for det. 

Selv om Erna Sol­berg ikke har vil­let kom­men­te­re spørs­må­let, reg­ner jeg med at hun ikke kom­mer til å være parti­le­der ved val­get i 2025. De har ikke noe hast­verk med et leder­skif­te. Men man skal ha fulgt dår­lig med for ikke å ha fått med seg at hun fyl­te 60 år i år. Hun vil være 64 ved val­get i 2025. Jeg mener ikke at det behø­ver å være en for høy alder for å fort­set­te som parti­le­der og stats­mi­nis­ter. Jonas Gahr Stø­re vil være 65, og det må nok skje noe eks­tra­or­di­nært om AP skal byt­te leder før val­get i 2025. Men Høy­re bør fin­ne noen yng­re hvis de skal kjem­pe for å gjen­erob­re sin posi­sjon. Hvem de bør vel­ge, har jeg ikke noen mening om.

Venst­re gjor­de det rela­tivt godt, og kom seg over sperre­gren­sen. Det synes jeg er bra. Venst­re og MDG er de to par­ti­ene som står meg nær­mest. Jeg synes det er synd at Venst­re og MDG frem­står som poli­tik­kens Tup­pen og Lille­mor, som hak­ker på hver­and­re frem­for å stå sam­men i de vik­ti­ge spørs­må­le­ne hvor de fak­tisk er eni­ge. Jeg synes dess­uten at Guri Mel­by gjor­de en utmer­ket jobb som byråd i Oslo, så hun er en poli­ti­ker jeg har sans for. Pro­ble­met med Venst­re har ikke vært par­ti­et i seg selv, men deres senge­ka­me­ra­ter. Jeg øns­ket et regje­rings­skif­te og vil at FrP skal ha minst mulig inn­fly­tel­se i norsk poli­tikk. Da var det ikke mulig å stem­me Venst­re den­ne gangen. 

KrF falt under sperre­gren­sen. Jeg har all­tid vært mostan­der av å blan­de reli­gion og poli­tikk, så KrF har ald­ri vært et par­ti som har til­talt meg — selv om jeg har vært enig med dem i noen saker. Det ble ikke bed­re av at den kon­ser­va­ti­ve fløy­en vant fram i ret­nings­val­get. De er kan­skje fort­satt et par­ti for kris­ten­fol­ket i bibel­bel­tet, men noe folke­par­ti er de ikke. Jeg kom­mer ikke til å sav­ne KrF i norsk politikk.

FrP gjor­de det dår­lig. Det var en peri­ode snakk om “List­haug-effek­ten”, og det er vel den vi ser: FrP har gjort sitt dår­ligs­te stor­tings­valg siden 1993. Jeg har ald­ri lagt skjul på at jeg ikke liker Syl­vi List­haug, eller at jeg ikke liker FrP. Syl­vi List­haug er en poli­ti­ker som manisk repe­te­rer sine tale­punk­ter. Hun er en håp­løs debat­tant som ald­ri hører etter hva and­re sier. Hun skyl­der all­tid på and­re. Det er i hen­nes ver­den Venst­re og KrFs feil at det går dår­lig med FrP. Førs­te betin­gel­se for å kun­ne løse et pro­blem er at man erkjen­ner pro­ble­met og ser hvor­dan man selv har mulig­het til å gjø­re noe med det. Det blir som FrP-stan­punk­tet i klima­po­li­tik­ken: Det er Kina som må kut­te. Det kan ikke Nor­ge gjø­re noe med, så da set­ter vi oss på ræva og gjør ingen ting. Så len­ge hun ikke vil erkjen­ne at pro­ble­met er i FrP, men sier at de and­re er pro­ble­met for FrP, vil det nep­pe bli løst. For meg frem­står Syl­vi List­haug som ner­vøs og anspent, og ukom­for­ta­bel i leder­rol­len. Hun mang­ler den natur­li­ge auto­ri­te­ten som en god leder bør ha. Som parti­le­der er hun Bjør­nar Mox­nes’ mot­pol, uav­hen­gig av poli­tis­ke standpunkter.

Syl­vi List­haug har fått med seg Carl I Hagen i sin nye stor­tings­grup­pe. Han er en poli­ti­ker jeg mis­li­ker minst like sterkt som jeg mis­li­ker Syl­vi List­haug. Carl I Hagen har gang på gang vist at hans pro­sjekt ikke er Nor­ge og ikke er FrP. Carl I Hagens pro­sjekt er Carl I Hagen. Nar­cis­sis­ten lever av og for opp­merk­som­het om sin egen per­son, og alt annet er under­ord­net det. Han kom­mer ikke til å fin­ne seg i å skul­le spil­le annen­fio­lin og måt­te inn­ord­ne seg par­ti­et og parti­le­del­sen. Om det blir split­tel­se og intern splid i FrP, så er ikke det meg imot. Sna­re­re tvert imot. Jeg håper at vi vil se det, og at de kla­rer å svek­ke seg selv ytter­li­ge­re fram mot 2025. En opp­ri­ven­de split­tel­se både om poli­tikk og om parti­le­del­se, bring it on!

Det er et tanke­kors at pro­test­lis­ten Pasi­ent­fo­kus i Finn­mark får et dis­trikts­man­dat med bare 4 908 stem­mer. Det sier noe om hvor få vel­ge­re det er bak hvert man­dat fra Finn­mark. NRK had­de for ikke len­ge siden en over­sikt over “Hvem er de and­re”, om små­par­ti­ene som er sam­let i kate­go­ri­en “And­re” på menings­må­lin­ger. De had­de med 10 par­ti­er. På lis­ten gjen­gitt på de offi­si­el­le valg­si­de­ne er det 16 sli­ke par­ti­er (“Gene­ra­sjons­par­ti­et” er opp­ført to gan­ger, men jeg antar at det bare fin­nes et av dem). Hel­dig­vis er de fles­te av dis­se par­ti­ene sjanse­løse. Men alle har star­tet i det små. Vi skal ikke så man­ge valg til­ba­ke før både MDG og Rødt (eller deres for­lø­pe­re) var blant “And­re”.

Derfor stemmer jeg Miljøpartiet de grønne også ved dette valget

Jeg er en utro vel­ger, og har ald­ri vært med­lem av noe par­ti. I løpet av de åre­ne jeg har hatt stem­me­rett har jeg stemt SV, Arbei­der­par­ti­et, Venst­re og MDG, uten at jeg hus­ker hvem jeg stem­te på når og hvor man­ge gan­ger jeg har stemt på de uli­ke par­ti­ene. I alle fall ved de sene­re val­ge­ne har dis­se par­ti­ene vært på min short-list, før jeg har tvilt meg fram til hvil­ket par­ti som fak­tisk skal få min stem­me. I år har Arbei­der­par­ti­et falt ut av den­ne lis­ten. Det er man­ge grun­ner til det, men deres stand­punkt til rus­re­for­men var den gans­ke så sto­re drå­pen som fikk bege­ret til å fly­te over. Sli­ke bil­po­pu­lis­tis­ke utspill som det­te bidrar også til å gjø­re Arbei­der­par­ti­et sta­dig mind­re aktu­elt. Vi har de to popu­list­par­ti­ene FrP og SP. Hvis AP også vil øde­leg­ge seg selv ved å gå ut på det sam­me skrå­pla­net, er det bare å si far­vel. Ved de sis­te val­ge­ne har jeg lan­det på MDG. I Oslo har sam­ar­bei­det AP, SV og MDG fun­gert godt.

Kli­ma- og miljø­kri­sen er den vik­tigs­te saken, ikke bare i Nor­ge, men i hele ver­den. Vi fikk akku­rat FNs rap­port som viser at kli­ma­kri­sen ikke er noe som kom­mer, men som er her. I løpet av de sene­re måne­de­ne har vi fått kraf­ti­ge og skrem­men­de påmin­nel­ser om det­te. Det er eks­trem­var­me i USA og sto­re skog­bran­ner i USA og Cana­da. Etter en peri­ode med rekord­ned­bør trues Euro­pa av en hete­bøl­ge. Det er det også i Nor­ge, men her blir det bare frem­stilt som fine, var­me som­mer­da­ger. Som det­te opp­sla­get i VG:

Kli­ma­kri­sen betyr ikke fint som­mer­vær for oss i Nor­ge. Det har vært og er sto­re skog­bran­ner i Nord-Ame­ri­ka, og de reg­ner med at det vil bren­ne fram til novem­ber. Tysk­land har hatt rekord­ned­bør og sto­re flom­mer, både i nord­vest og i syd. I Stor­bri­tan­nia er det så varmt at asfal­ten smel­ter, mens det om noen dager er meldt regn og flom. Det bren­ner i Sibir. Det er flom i Kina hvor de har det ver­ste regn­væ­ret på 1000 år. Det er bare en for­smak på hva vi har i ven­te. Fors­ker­ne har tatt feil. Kon­se­kven­se­ne har vært langt mer alvor­lig enn hva de had­de for­ut­sett. Kan­skje slip­per vi varme­bøl­ger i Nor­ge. Det er tegn til sam­men­brudd i Golf­strøm­men, den som gjør det mulig å bo langs kys­ten i Nor­ge. Det­te er også noe det har vært advart mot len­ge, advars­ler som “ansvar­li­ge” poli­ti­ke­re har snudd sine døve ører og blin­de øyne til. 

Det vil være to poli­tis­ke hoved­opp­ga­ver i tiden frem­over: Vi må redu­se­re utslip­pe­ne av klima­gas­ser og vi må til­pas­se oss kon­se­kven­se­ne av klima­end­rin­ge­ne. Beg­ge deler vil bli smerte­fullt og dyrt. Det vil bli smerte­fullt og dyrt for meg også, men enda dyre­re og mer smerte­fullt for de som er unge og skal leve len­ger inn i det 21. århund­re enn hva det er rea­lis­tisk at jeg kom­mer tli å gjø­re. Men det blir dyre­re og mer smerte­fullt om vi ikke gjør noe. Som all­tid når noe kos­ter, går det mest utover de som har lite. Fat­ti­ge folk og fat­ti­ge land, og ikke minst fat­tig­folk i fat­ti­ge land. Vi kan ikke ved­ta oss ut av sli­ke ube­ha­ge­li­ge rea­li­te­ter. Jo mind­re vi gjør og jo mer vi utset­ter å gjø­re noe, desto dyre­re og mer smerte­fullt vil det bli. 

Nor­ge kan ikke red­de ver­den. Men vi og alle and­re må gjø­re vårt. Vi kan ikke gjø­re som FrP og SP vil, og sit­te på ræva i die­sel­bi­len mens vi pum­per opp olje, for­di Nor­ge ikke kan bestem­me hva man gjør i Kina og India. Som en skrev i en kom­men­tar: Hvis vi ten­ker oss at ver­den består av 100 land som hvert står for 1% av utslip­pe­ne, og alle ten­ker at vi står bare for 1% av utslip­pe­ne, så det betyr ingen ting hva vi gjør, da sty­rer vi med full fart mot avgrunnen. 

Dis­se kunn­skaps­for­nek­ter­ne i FrP rei­ser rundt og sier “nei til dyre klima­til­tak” og “ja til ben­sin- og die­sel­bi­ler”. De kla­rer gjer­ne å gra­ve fram en “fors­ker” som sier at det ikke er men­neske­skap­te klima­end­rin­ger. Det var også “fors­ke­re” som hev­det at det ikke var far­lig å røy­ke. De fikk gjene godt betalt av tobakks­bran­sjen for å hev­de det. Man­ge “fors­ke­re” spon­ses av olje­bran­sjen. Er det noen som hus­ker da FrP hen­tet inn en pro­fes­sor i sveise­tek­no­lo­gi som men­te å kun­ne påvi­se at alle klima­fors­ke­re tok feil? Det er selv­føl­ge­lig mer nyan­sert enn man får inn­trykk av gjen­nom tab­lo­i­de over­skrif­ter. Men om jeg har for­stått det rett (jeg er ikke klima­fors­ker), så sier klima­fors­ker­ne at natur­li­ge sving­nin­ger i f.eks. solak­ti­vi­tet skul­le ha ført til ned­kjø­ling i den peri­oden vi nå er inne i, men i ste­det ser vi rekord­stor opp­var­ming. FrP vil, sam­men med sine søs­ter­par­ti­er Sen­ter­par­ti­et og Høy­re, fort­set­te å koke kloden.

Vi har man­ge av troll­man­nens lære­gut­ter som tror vi vil få ny tek­no­lo­gi som løser pro­ble­me­ne. De drøm­mer om at ny tek­no­lo­gi gjør at vi skal kun­ne fort­set­te omtrent som før, bare vi f.eks. skif­ter ut for­bren­nings­mo­to­rer med elekt­ro­mo­to­rer. Slik blir det ikke — i alle fall har ikke jeg noen tro på det. Dess­ver­re fin­nes det ingen klok gam­mel troll­mann som kan kom­me og ryd­de opp i alle pro­ble­me­ne de har stelt i stand. 

Pro­ble­me­ne med glo­bal opp­var­ming har vært kjent len­ge. Den elds­te noti­sen jeg har lest om driv­hus­ef­fek­ten var fra 1907 eller der­om­kring. At poli­ti­ker­ne ikke for­sto alvo­ret den gang, kan vel til­gis. Men jeg les­te mye om det­te på 1970-tal­let. Det er 35 år siden Brundt­land­rap­por­tern kom (1987). Det bur­de ha vært iverk­satt til­tak for len­ge siden, både for å begren­se opp­var­min­gen og for å møte kon­se­kven­se­ne av den. At poli­ti­ker­ne har sovet i 50 år, det kan ikke tilgis. 

Jeg inn­røm­mer gjer­ne at mitt per­son­li­ge klima­regn­skap ikke ser så pent ut, blant annet for­di jeg rei­ser med med fly enn gjen­nom­snit­tet. På den annen side kjø­rer jeg mind­re bil. Det er poli­ti­ker­nes opp­ga­ve å leg­ge tli ret­te for at vi kan ta miljø­venn­li­ge valg. Nors­ke poli­ti­ke­re har i tiår etter tiår for­sømt jern­ba­nen. Nor­ge har et av Euro­pas dår­ligs­te jern­bane­nett. Det nyt­ter ikke å si at det er så vans­ke­lig å byg­ge jern­bane i Nor­ge. Det er ikke enkelt i f.eks. Sveits eller Øster­rike hel­ler, to av de bes­te jern­bane­lan­de­ne i Euro­pa. Pro­ble­met i Nor­ge er ikke først og fremst vans­ke­lig ter­reng, men mang­len­de vil­je hos politikere.

Nors­ke poli­ti­ke­re har i åre­vis sagt at de vil få mer tra­fikk, både av per­soner og godt, fra vei til bane (og sjø). Men i prak­sis fører de en poli­tikk for å få mer tra­fikk fra bane til vei og fly. Jeg har man­ge gan­ger lurt på om våre poli­ti­ke­re er så dum­me at de tror på det de selv sier, eller at de base­rer seg på at vel­ger­ne er så dum­me at de ikke gjen­nom­skuer poli­ti­ker­ne. Knut Arild Harei­de liker å skry­te av det han kal­ler “tide­nes jern­bane­sat­sing” i Nor­ge. Hvis det er i nær­he­ten av å være sant, sier det bare noe om hvor dår­lig det har vært før. Den sam­le­de såkal­te jern­bane­sat­sin­gen er uan­sett mind­re enn hva regje­rin­gen vil bru­ke på noen kilo­me­ter motor­vei vest for Oslo. Vi ser gang på gang feil­prio­ri­te­rin­ger fra poli­ti­ker­ne: De byg­ger motor­vei paral­lelt med før­søm­te jern­bane­strek­nin­ger. De må byg­ge moder­ne jern­bane først! Og de må leg­ge til ret­te for at folk skal kun­ne gå og syk­le trygt.

Jeg var len­ge skep­tisk til MDG. Gene­relt er jeg ikke til­hen­ger av “ens­aks­par­ti­er”. Men kli­ma- og mil­jø er den aller vik­tigs­te saken. Kla­rer vi ikke å begren­se skade­virk­nin­gen av det­te, da spil­ler det liten rol­le hva vi ellers gjør. Hvis vi ikke tar kli­ma­kri­sen på alvor og hel­ler dis­ku­te­rer alle and­re saker, blir det som å dis­ku­te­re hvor­dan kake­ne skal pyn­tes når man står i en sultkatastrofe.

MDG er fort­satt et umo­dent par­ti, og har en del vokse­smer­ter når de nå vokser ut av å være et ens­aks­par­ti. Det er mye i deres pro­gram jeg ikke er enig i. Man­ge miljø­ak­ti­vis­ter har flok­ket seg rundt MDG, og det er mil­jø de er enga­sjert i. Det er bra. Det er vår vik­tigs­te sak. Men vil man ha poli­tisk inn­fly­tel­se med til­hø­re­de ansvar, må man også ta stil­ling til man­ge and­re saker, som man­ge med­lem­mer egent­lig ikke har vært sær­lig enga­sjer­te eller inter­es­ser­te i. Og noen med­lem­mer har vært og er enga­sjert i spørs­mål som par­ti­et ikke er enga­sjert i. Det er der­for ikke over­ras­ken­de at det kom­mer en del mer­ke­li­ge utspill fra MDG-poli­ti­ke­re, som det­te mot Covid-19 vak­si­ne og om å til­la­te hjem­me­bren­ning. Slik er det også i and­re par­ti­er. Fabi­an Stangs tåpe­li­ge utspill 22. juli er og var ikke Høy­res poli­tikk. Men enkelt­per­soners utta­lel­ser er ikke par­ti­ets poli­tikk. Om noen merk­sno­dig­he­ter skul­le ha sneket seg inn i parti­pro­gram­met, er det nep­pe vik­ti­ge kamp­sa­ker. Gro Har­lem Brundt­land sa en gang at hun had­de lært føl­gen­de av sin mor­mor: “Gi deg i de små sake­ne, men ald­ri i de sto­re”. Det er man­ge saker hvor man kan gi seg når kom­pro­mis­ser skal meis­les ut.

Jeg er grunn­leg­gen­de sett et libe­ralt men­nes­ke, og mener at poli­tik­ken ikke skal gri­pe len­ger inn i våre liv enn nød­ven­dig. Par­ti­ene på venstre­si­den har gjen­nom­gå­en­de vært for auto­ri­tæ­re etter min smak. Jeg har sym­pa­ti for Venst­re, og har noen gan­ger stemt på dem. Men deres regje­rings­sam­ar­beid med FrP har gjort at det ikke er aktu­elt å stem­me Venst­re i dag.

I lik­het med fler­tal­let av det nors­ke folk bor jeg i en by (eller tett­sted), og jeg til­hø­rer vel en slags eli­te. Jeg skam­mer meg på ingen måte over det. Skal vi ta hele lan­det i bruk, må man ikke minst ta byene i bruk. Min stem­me går til et par­ti som har en god poli­tikk for byene. 

Alle som ikke har gravd hodet dypt ned i san­den, vet at “det grøn­ne skif­tet” has­ter. Vi bur­de ha star­tet og gjort vel­dig mye for len­ge siden. Vi har ikke noe valg. Det blir smerte­fullt for oss alle. Jeg ser ikke fram til det, og vet at det kom­mer til å gjø­re vondt også for meg. Jeg spi­ser kjøtt, helt sik­kert mer enn jeg bur­de gjø­re. Jeg rei­ser mer enn gjen­nom­snit­tet, ikke minst rei­ser jeg gans­ke mye med fly. Om jeg i det hele tatt skal kun­ne fort­set­te med det­te, kom­mer det i alle fall til å bli mye dyre­re enn det er i dag.

Les vins du Tour de France 2021. 21. etappe: Chatou — Paris Champs-Élysées

Jeg had­de håpet at Jonas Vinge­gaard skul­le få sin etappe­sei­er i går. Men slik gikk det ikke. Wout van Aert er en av dis­se ryt­ter­ne som kan alt. Han ble nr 2 da han spur­tet mot Mark Caven­dish på 10. etap­pe, før han vant etap­pen som gikk to gan­ger over Mont Ventoux. Og nå vin­ner han tempo­etap­pen. Nå har han visst sagt at han vil spur­te om sei­e­ren på Champs Ellysé­es. Men det skjed­de ingen end­rin­ger av betyd­ning i sam­men­dra­get etter gårs­da­gens etappe. 

Avslut­nings­etap­pen er langt på vei en para­de. For en del år siden kor­tet man ned avslut­nings­etap­pen. Den var tid­li­ge­re omtrent like lang som van­li­ge etap­per, og parade/transportetappen inn til der rit­tet i rea­li­te­ten star­ter i Paris, ble vel­dig lang og lang­tek­ke­lig. Årets etap­pe er 108,4 km. Etter 52 km kom­mer ryt­ter­ne inn på run­den inne i Paris hvor ryter­ne skal syk­le de avslut­ten­de 56 km. Run­den skal syk­les slik at mål­gang er ved 10. pas­se­ring av mål på Champs Ellysé­es. Rit­tet star­ter i prak­sis når de kom­mer inn på den­ne run­den. Fra da er det fullt kjør. Hvis det blir regn har etap­pen noen gan­ger blitt nøy­tra­li­sert i det ryt­ter­ne kom­me inn hit. Da er det tiden her som tel­ler — slik at man ikke risi­ke­rer at et even­tu­elt uhell på de avslut­ten­de run­de­ne skal får betyd­ning for sammendraget. 

Det mes­te er nå avgjort. Det gjen­står to kon­kur­ran­ser. Den førs­te er etappe­sei­e­ren. Noen for­sø­ker å gå i brudd. Det er all­tid noen som vil vise seg fram ved å gå i brudd, men de blir som regel kjørt inn. I 2005 lyk­tes Alex­an­der Vino­kou­rov med å gå i brudd og å vin­ne fra brud­det. Men som regel ender det i en spurt, og det er den mest prsti­sje­fyl­te etap­pen en spur­ter kan vin­ne. Jeg tror Mark Caven­dish vil ta den­ne også. Det er hans sis­te mulig­het i år til å slå Eddy Merckx’ rekord. Han har vist at han er i form, og han kjen­ner den­ne avslut­nin­gen. Han har vun­net her i alle fall fem gan­ger tid­li­ge­re. På den avslut­ten­de etap­pen vil hele laget kjø­re for Mark Caven­dish. Og Dece­u­ninck — Quick-Step har vist at ingen and­re lag kjø­rer bed­re spurt­opp­trekk enn hva de gjør. Men alt kan skje i en spurt.

Den and­re kon­kur­ran­sen som gjen­står er kon­kur­ran­sen om den grøn­ne trøy­en. Som ven­tet tok ingen av de som kon­kur­re­rer om den­ne poeng på gårs­da­gens tempo­etap­pe, hvil­ket vil si at Son­ny Col­brel­li ikke en gang har et teo­re­tisk mulig­het til å vin­ne den­ne om Mark Caven­dish full­fø­rer. Michael Matt­hews må ha fle­re poeng enn Caven­dish, da Caven­dish vin­ner med fle­re etappe­sei­ere ved poeng­lik­het. Det vil si at Matt­hews må ha få 36 poeng mer enn Caven­dish på den sis­te etap­pen. Det er mulig. Ser vi bare på slut­ten får vin­ne­ren 50 poeng. And­re plass gir 30 poeng, så han må vin­ne. 6. plass gir 14 poeng. Så hvis M Matt­hews vin­ner og Caven­dish ikke blir bed­re enn nr 6, har Matt­hews 36 poengs ledel­se, før vi tar med mel­lom­sprin­ten. Den­ne er like etter at de har pas­sert mål for tred­je gang. Her er det mulig å få 20 poeng. Vide­re 17, 15, 13, 11, 10, 9 osv. Regn med at det blir kamp om dis­se poen­ge­ne. Vi kun­ne ha laget man­ge sce­an­ri­er med uli­ke poeng­kom­bi­na­sjo­ner. Men vi står over det i dag. Lage­ne vil få fram sin kan­di­dat, men også arbei­de for å hind­re at hoved­kon­kur­ren­ten får poeng. 

Den­ne avslut­nings­etap­pen er all­tid en vin­mes­sig utford­ring. Det er ikke stor vin­pro­duk­sjon i nær­om­rå­de­ne til Paris. Men noe fin­nes. Og det nye av i år er at man har fått IGP-klas­si­fi­se­ring for vine­ne: IGP Île de Fran­ce. Om jeg har for­stått det rett, kan viner fra og med årgang 2020 sel­ges med den klas­si­fi­se­rin­gen. Île de Fran­ce, det er den regio­nen hvor Paris og de omkrin­gig­gen­de depar­te­men­ter lig­ger i. Det er en aner­kjen­nel­se av vine­ne fra det­te områ­det. Men det betyr ikke at pro­duk­sjo­nen er stør­re. Det er rundt 150 vin­mar­ker i Île de France.

Selve Paris er byen innen­for ring­vei­en Peri­phe­ri­que. Paris er hel­dig som har beholdt den bygren­sen. Det har gjort det mulig å føre en poli­tikk med kraf­tig sat­sing på syk­kel, gan­ge og kol­lek­tiv­tra­fikk, og reduk­sjon av bil­tra­fikk. De har ikke nøyd seg med ufor­plik­ten­de mål, men har gjen­nom­ført kon­kre­te til­tak. Den poli­tik­ken har stor støt­te i Paris. Man­ge i for­ste­de­ne er mind­re for­nøy­de. Men for­ste­de­ne lig­ger uten­for Paris, slik at de som bor der ikke har stem­me­rett i Paris.

I Paris har man, i mot­set­ning til Oslo og and­re nors­ke byer, sat­set på bed­re syk­kel­til­rette­leg­ging som et koro­na­til­tak. Jeg er van­lig­vis i Paris minst en gang i året. Men korona­pan­de­mi­en har med­ført at jeg ikke har vært der siden vår­en 2019. Når vi er i Paris plei­er vi stort sett å beve­ge oss rundt med bysyk­kel. Ut fra de bil­de­ne jeg har sett, gle­der jeg meg til igjen å kun­ne syk­le i Paris.

Det pro­du­se­res noe vin i Paris, Men det er nær­mest en kurio­si­tet. Den mest kjen­te vin­mar­ken i Paris er på Mon­tmar­tre. Vinen sel­ges i for­bin­del­se med en slags inn­høs­tings­fest i okto­ber. Den sies å min­ne om Bea­jou­lais Nouveau, og den er dyr. 

Det pro­du­se­res også noe i Bel­le­vil­le. Bel­le­vil­le, som er Edit Piafs områ­de, lå uten­for det egent­li­ge Paris til 1860 og var en lands­by mer enn en by. Bel­le­vil­le lå også uten­for områ­det for vin- og brenne­vin­skatt. I de såkal­te guin­get­tes ble det ser­vert bil­lig vin pro­du­sert i områ­det. Beskri­vel­sen av dem få meg til å ten­ke på heu­ri­ger i Wien, men jeg vet ikke om sam­men­lig­nin­gen er treffende.

I dag dyr­kes det vin på et 500 m² stort områ­de i Parc de Bel­le­vil­le, som et min­ne om byde­lens for­tid som vin­pro­du­sent. Men hvor­dan vinen er og hvor­dan man får tak i den, vet jeg ikke. Det pro­du­se­res også noe vin i and­re byde­ler. Men pro­duk­sjo­nen er liten, og det må stort sett reg­nes som kuriositeter.

I depar­te­men­te­ne uten­for Paris pro­du­se­res den en del, men ikke mye vin. Blant annet i Ver­sail­les, som dagens etap­pe skal gjen­nom. Da kan det pas­se med å star­te med vin dyr­ket i Ver­sail­les hager. Om jeg har for­stått det rett, så er vin­stok­ke­ne plan­tet i det som var Marie Antoi­net­tes hager. Det dyr­kes Mer­lot. Den førs­te vinen her­fra, i alle fall i moder­ne tid, ble tap­pet i 2006. Men det er bare to mål vin­mark. I 2006 ble det pro­du­sert ca 200 flas­ker á 50 cl. Jeg tror det­te er en vin som det er vans­ke­lig å få tak i, og jeg vil anta kurio­si­tets­fak­to­ren gjør at den er vel­dig over­pri­set i for­hold til vinkvaliteten.

Men Tour de Fran­ce avslut­nin­gen i Paris er først og fremst tra­di­sjon. Og min tra­di­sjon er champag­ne. Vin­om­rå­de­ne i Champag­ne star­ter sånn ca 50 km øst for Paris, så ser vi litt stort på det er champag­ne Paris’ vin. De kler hver­and­re godt. Det kan være grunn til å gjen­ta det­te: Champag­ne er en mus­se­ren­de vin laget i Champag­ne, etter de reg­ler som gjel­der for pro­duk­sjon av champag­ne. Det pro­du­se­res utmer­ket mus­se­ren­de vin and­re ste­der, men det er ikke champag­ne. Nylig kun­ne vi lese at Russ­land had­de ved­tatt at bare mus­se­ren­de vin laget i Russlad skul­le kun­ne kal­les champag­ne. Det er omtrent like idio­tisk som om Frank­ri­ke had­de bestemt at bare kaviar pro­du­sert i Frank­ri­ke kan kal­les rus­sisk kaviar (de pro­du­se­rer utmer­ket kaviar i Frank­ri­ke, i Aqui­tai­ne). Frans­ke champagne­pro­du­sen­ter svar­te med at de da vil­le slut­te å eks­por­te­re champag­ne til Russ­land. Rus­sis­ke oli­gar­ker er gla­de i å drik­ke dyr champag­ne. Jeg hol­der dem mis­tenkt for å like eti­ket­te­ne og pris­lap­pe­ne vel så godt som inn­hol­det. Det har visst fått rus­si­ke myn­dig­he­ter til å ten­ke seg om. Vi bryr oss uan­sett ikke om tåpe­li­ge ved­tak fra rus­sis­ke myn­dig­he­ter. Champag­ne er mus­se­ren­de vin pro­du­sert i Champag­ne, intet annet. 

Mus­se­ren­de vin inne­hol­der CO2 som er opp­løst i vinen og som dan­ner kull­syre. Det­te gjør at det er trykk i vinen, van­lig­vis til­sva­ren­de 12 atmo­sfæ­rer i champagne.

Man kan lage mus­se­ren­de vin på fire måter. Da vi var i Limoux til 14. etap­pe, nevn­te jeg blan­quet­te de Limoux, en mus­se­ren­de vin som pro­du­se­res ved at den tap­pes på flas­ke før den er utgjæ­ret. Man pro­du­se­rer mus­se­ren­de vin på til­sva­ren­de måte i Gail­lac, og jeg nev­te til etap­pe 8 at natur­vin­bøl­gen har gjort viner pro­du­sert på den­ne måten popu­læ­re, de kal­les gjer­ne pét nat, pétil­lant natu­rel. Jeg gjen­tar at mus­se­ren­de vin opp­rin­ne­lig var resul­tat av uhell. Det vis­te seg at vinen ikke var utgjæ­ret da den ble tap­pet, og når det var­me­re om vår­en begyn­te noe av vinen å gjæ­re på nytt på flas­ke­ne. I dag har man lært å kon­trol­le­re den­ne pro­ses­sen. Vinen må tap­pes på rett tids­punkt og den må tap­pes på flas­ker som tåler tryk­ket. Det jeg har smakt av viner laget på den­ne måten har vært inter­es­san­te. Men hvis jeg skal ha en mus­se­ren­de vin som er god, vel­ger jeg hel­ler en champag­ne, en cré­mant eller en annen mus­se­ren­de vin laget på den­ne måten. 

Den tra­di­sjo­nel­le meto­den for pro­duk­sjon av mus­se­ren­de vin er at man først lager en stil­le vin. Som regel er det fle­re, som man blan­der i en cuvée. Den­ne vinen blir tap­pet på flas­ker og blir til­satt ugjæ­ret most og gjær, og så gjæ­rer vinen en and­re gang på flas­ke. Man har en ten­kikk for å fjer­ne det bunn­fal­let som sam­ler seg på flas­ken, vinen kor­kes, lag­res en stund og sen­des ut på mar­ke­det. Det pro­du­se­res vin laget på den­ne måten man­ge ste­der. I Frank­ri­ke kal­les slik mus­se­ren­de vin for cré­mant. Man kan få en utmer­ket cré­mant til en langt hyg­ge­li­ge­re pris enn chamagne. 

En del vin lages med andre­gangs gjæ­ring på tank. Det mes­te av prosecco pro­du­se­res på den­ne måten. Jeg vet ikke om man for noen type mus­se­ren­de vin gjør de så sim­pelt at man til­set­ter kull­syre under trykk, slik man gjør i brus­pro­duk­sjon. Sam­men med en venn for­søk­te jeg en gang å lage “champag­ne” (vi viss­te ikke bed­re den gan­gen) av en flas­ke rødvin på den­ne måten. Den skum­met vold­somt, men godt var det ikke.

Champag­ne lages av tre uli­ke duer: Pinot noir, pinot meuni­er og char­don­nay. Pinot noir og pinot meuni­er er svar­te dru­er, mens char­don­nay er en grønn drue. Far­gen sit­ter i skal­let. Hvis skal­le­ne fra en sort dru­et siles bort før gjæ­ring, får vi en hvit vin. En hvit vin laget på svar­te dru­er på den­ne måten, kal­les blanc de noirs. Mye, kan­skje det mes­te av den champag­nen vi kjø­per, er en blan­ding av alle tre.

Vi hol­der oss til den delen av Champag­ne som lig­ger rela­tivt nær Paris, for­ank­ret i byene Reims og Eper­nay. Mel­lom Reims og Eper­nay fin­ner vi Mon­tag­ne de Reims, hoved­om­rå­det for å dyr­ke pinot noir. Syd for Eper­nay lig­ger Côte de Blancs, hoved­om­rå­det for dyr­king av char­don­nay. I Val­lée det Mar­ne dyr­kes sær­lig pinot meuni­er. Her kan det være gans­ke kjø­lig, og områ­det kan være frost­ut­satt. Pinot meuni­er tåler det­te bed­re enn de and­re druene.

Et styk­ke syd for dis­se områ­de­ne lig­ger Côte de Bar eller Aube. Det­te er et områ­de som lig­ger nær­me­re Chab­lis enn hoved­by­ene i Champag­ne, og kul­tu­ren er mer pre­get av tanke­gan­gen i Chab­lis og Bourgog­ne enn i Champag­ne. Mye champag­ne mar­keds­fø­res av sto­re champagne­hus som pas­ser på at deres merke­va­rer er kon­sis­ten­te. En Möet & Chan­don Brut Impe­ri­al skal sma­ke som en Môet & Chan­don Brut Impe­ri­al, uan­sett i hvil­ket år den er laget. Det er omtrent som for cog­nac. I Côte de Bar er man mer opp­tatt av det som fransk­menn kal­ler ter­roir, at vinen skal ha preg av ste­det hvor den har vokst. Man­ge mener at Côte de Bar nå er de mest inter­es­san­te champagne­om­rå­det. Det var det­te områ­det som i sin tid fikk meg til å star­te med dis­se vin­blog­ge­ne. Det var 16. juli 2009, under 12. etap­pe fra Ton­ne­re til Vit­tel. Fransk TV had­de len­ge et pro­gram de kal­te “Avant Tour”, hvor doy­en i fransk sports­jour­na­lis­tikk, den nå pen­sjo­ner­te Gerard Holtz reis­te gjen­nom dagens etap­pe en stund før rit­tet star­tet, og had­de repor­ta­sjer om loka­le spe­sia­li­te­ter. Den­ne etap­pen gikk gjen­nom det­te områ­det, og han møt­te noen champagne­pro­du­sen­ter. Den gang viss­te jeg ikke at man pro­du­ser­te champag­ne såpass langt syd for Reims og Eper­nay, og jeg tenk­te at det kun­ne være inter­es­sant å føl­ge etap­pe­ne for å se hva slags vin vi kun­ne fin­ne der. Hvis jeg skul­le lære mer om fransk (og sene­re ita­li­ensk) vin, var det å føl­ge etap­pe­ne i syk­kel­rit­tet en like god sys­te­ma­tikk som en noen annen . Og fra 2010 var jeg i gang. Men vi får kom­me til­ba­ke til det områ­det en gang Touren går gjen­nom her.

Vine­ne laget på de uli­ke dru­ene gjæ­res hver for seg til base­vin, og blan­des før and­re gangs gjæ­ring. Man skal ha god tre­ning for å lage en god cuvée. Sma­ken end­rer seg gjen­nom andre­gangs­gjæ­rin­gen, og alko­hol­pro­sen­ten øker med ca et pro­sent­po­eng. Å for­ut­si hvor­dan resul­ta­tet vil bli etter den­ne pro­ses­sen, er vanskelig.

Base­vi­nen skal være lag­ret i minst 15 måne­der. Den lag­res på bunn­fal­let, som bidrar til å gi champag­ne en slags aro­ma av gjær­bakst. Det­te kal­les gjer­ne auto­ly­se. Brioche er en van­lig aromak­nagg for den­ne. I en cuvée kan det ofte være viner av uli­ke årgan­ger. Årgangs­champag­ne lages bare i eks­tra gode år. Da skal all vinen være fra det sam­me året, og den skal være lag­ret i minst 30 måne­der før den blandes. 

Hvis man lager en champag­ne av bare grøn­ne dru­er, i prak­sis cha­don­nay, kal­les den en blanc de blancs. Jeg har nevnt blanc de noirs. Den kan være laget av bare pinot noir, bare pinot meuni­er eller en blan­ding av de to. Som oftest er den laget av pinot noir, som reg­nes som den edles­te dru­en av de to.

Det lages også rosé champag­ne. Den lages van­lig­vis som en hvit champag­ne, som så til­set­tes litt rødvin. Noen få pro­du­sen­ter lager rosé champag­ne slik man lager rosé­vin, ved at skal­let fra de svar­te dru­ene får være med i gjæ­rin­gen en kort stund før de siles fra. Jeg synes rosé champag­ne (og annen mus­se­ren­de vin) laget å den­ne måten er bed­re enn hvit champag­ne til­satt rødvin. 

Champag­ne er en utmer­ket mat­vin, som i grun­nen kan drik­kes til all slags mat. Man kan da ten­ke litt på hva slags champag­ne man vil vel­ge til hvil­ken mat. Til litt kraf­tig mat kan en blanc de noirs være et utmer­ket valg. Champag­ne pas­ser godt til litt rusitkk mat, noe som kan være kon­tra­in­tui­tivt. Hvis du vil ha vin til norsk jule­mat, prøv champag­ne. Jeg var en gang på et mat­kurs med Lars Bar­men, hvor tema­et var mat som pas­ser til champag­ne. En av hans favo­rit­ter, som han gjern lik­te å ser­ve­re som en slags vel­komst­snack, var wie­ner­pøl­ser og champag­ne. Man skal da selv­sagt ha gode wie­ner­pø­ler, og man bør drop­pe ketchup.

Det er meldt bra vær i Paris på finale­da­gen. 27 gra­der og sol vars­ler Yr. På en fin, varm som­mer­dag vil jeg gjer­ne ha en frisk vin, og da vil jeg vel­ge en blanc de blancs. Champag­ne er en dyr vin. En kost­bar pro­duk­sjons­pro­sess kom­bi­nert med pre­sti­sje bidrar til det­te. For en del av de mes­te kjent mer­ke­ne, beta­ler vi nok en del eks­tra for mar­keds­fø­rin­gen. Vin fra litt mind­re champagne­hus kan være bed­re kjøp. Jeg har noen gan­ger kjøpt Die­bolt-Val­lois Blanc de Blancs Brut som kos­ter 334 kro­ner, hvis jeg har vil­let ha en blanc de blancs. 334 kr er dyrt, men det er ikke dyrt for en champag­ne. Etter at Ing­vild Tenn­fjord had­de en begeist­ret omta­le av den, har jeg noen gan­ger kjøpt Hen­riot Blanc de Blancs. Den kos­ter 450 kr for en flas­ke, men er en alde­les utmer­ket blanc de blancs. Hvis du vir­ke­lig vil slå på stor­trom­men, kan du kjø­pe en Tait­tin­ger Com­tes de Champag­ne Blanc de Blancs Brut. Jeg smak­te den en gang vi besøk­te Tat­tin­ger, og det er kan­skje den bes­te blanc de blancs jeg har smakt. Man kan gjø­re et “godt” kjøp av den­ne vinen på Gar­der­moen. Der kos­ter den 1399, mot 2000 på Vin­mono­po­let. Jeg må inn­røm­me at jeg en gang falt for fris­tel­sen til å kjø­pe en flas­ke. Men den har ennå ikke blitt drukket. 

Hvis jeg vil ha en blanc de noirs, plei­er jeg å vel­ge Mail­ly Champag­ne Grand Cru Blanc de Pinot Noir Brut. Mail­ly er et koope­ra­tiv i Mon­tag­ne de Reims som pro­du­se­rer champag­ne fra grand cru vin­mar­ker i områ­det. 460 kr for en grand cru champag­ne er ikke vel­dig dyrt. De har også and­re champag­ner, fort­satt laget med dru­er fra grand cru vin­mar­ker, og i alle fall de jeg har smakt, er utmer­ke­de kjøp. Jeg blir ikke all­tid helt klok på Vin­monop­lets klas­si­fi­se­ring av viner. Vel­ger vi Mus­se­ren­de vin/Frankrike/Champagne får vi valg mel­lom fle­re under­dis­trikt. Mail­ly står under “øvri­ge” og ikke under Mon­tag­ne de Reims. Men de lig­ger vit­ter­lig i Mon­tag­ne de Reims, og ut fra de jeg har lest om dem bru­ker de bare dru­er fra det­te området. 

Det pro­du­se­res også stil­le vin i champag­ne. Den vil være klas­si­fi­sert som Coteaux Champe­nois. Nys­gjer­rig­he­ten fikk meg en gang til å kjø­pe en slik vin (jeg hus­ker ikke hvil­ken), og det er bare å si: Ikke tenk på å gjø­re det. Det var en char­don­nay, og den var gans­ke dyr — godt over 400 kro­ner for en flas­ke. Den var ikke vedt pri­sen. Man får vel­dig mye bed­re hvit­vin, også char­don­nay, for 400+ kro­ner fra and­re ste­der. Kjøp hel­ler en hvit­vin fra Bourgogne.

Avslut­nin­gen er 18. juli 2021, 4 dager før vi min­nes at det er ti år siden den fore­de­li­ge ter­ror­hand­lin­gen mot Regje­rings­kvar­ta­let og Utøya. Da det­te skjed­de var jeg i Frank­ri­ke og fulg­te med på en vel­dig spen­nen­de etap­pe i Tour de Fran­ce, en etap­pe som fort ble gans­ke uin­ter­es­sant da jeg begyn­te å se mel­din­ger om det som skjed­de hjem­me. Vi kom­mer til å kun­ne lese og høre mye om ter­ror­hand­lin­gen i dage­ne som kom­mer, og jeg tror and­re har mer å bidra med enn hva jeg har. A‑Magasinet har hatt noen fine artik­ler. En med inter­vju­er med over­le­ven­de og pårø­ren­de, et inter­vju med davæ­ren­de jus­tis­mi­nis­ter Knut Stor­ber­get og en kom­men­tar fra Finn Skår­de­rud. Jeg kan ikke unn­gå å ta med Snor­re Valens Frp må som alle and­re tåle å stå i ube­ha­get. Han har også skre­vet boken Utøy­a­kor­tet. Jeg stop­per her. Fle­re kun­ne ha vært nevnt, og fle­re vil gans­ke sik­ker kom­me. Men jeg tar med en len­ke til det jeg skrev gans­ke umid­del­bart etter­på, som en slags avslut­ning på min blogg­se­rie om Tour de Fran­ce 2011: En post­trau­ma­tisk Tour de Fran­ce-opp­sum­me­ring. Jeg lar den stå ure­di­gert, slik jeg pub­li­ser­te den etter den for­fer­de­li­ge dagen. Jeg tar også med en len­ke til det Johan Kag­ge­stad skrev etter Tour de Fran­ce det­te året: Da bob­len brast. Vi har ikke lov til å glem­me. Men jeg skal ikke dve­le mer ved det­te i den­ne sammenhengen.

I 2022 star­ter Tour de Fran­ce i Køben­havn. Førs­te etap­pe er en pro­log (13 km tem­po) inne i Køben­havn 30. juni. And­re etap­pe går fra Ros­kli­de over Store­belt­bro­en til Nyborg på Fyn. Vind over bro­en kan gjø­re den etap­pen inter­esse­ant. Den tred­je etap­pen i Dan­mark går på Jyl­land fra Vej­le til Søn­der­borg. Vej­le er en av de få byer i Dan­mark som kan by på noen­lun­de ordent­li­ge bak­ker. Om vi skal vel­ge drik­ke til den delen av Touren, må det bli dansk øl. Hvor Touren fort­set­ter etter det­te, får vi vite i oktober.

Jeg var “til­fel­dig­vis” i Dan­mark da Giro d’I­ta­lia star­tet der i 2012. En av etap­pe­ne pas­ser­te rett for­bi hagen til en av mine dans­ke ven­ner. Vi satt i hen­nes hage og drakk rosé champag­ne og så på syk­lis­te­ne som pas­ser­te. Det er ikke utsann­syn­lig at jeg kom­mer til å være i Dan­mark når Tour de Fran­ce star­ter der i 2022. 

Tour de France 2021

Inn­led­ning — da er Tour det Fran­ce 2021 presentert

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Les vins du Tour de France 2021. 20. etappe: Libourne — Saint-Emilion (tempo)

Så fikk et brudd gå inn i går også. Jeg had­de ven­tet litt mer aktiv kjø­ring fra Dece­u­ninck — Quick-Step. Men ingen av ryt­ter­ne i brud­det var plas­sert slik at det vil­le få noen betyd­ning for noen av sam­men­lagt­kon­kur­ran­se­ne. På mel­lom­sprin­ten tok Michael Matt­hews tre og Son­ny Cobl­rel­li to poeng på Mark Caven­dish. Det er fort­satt mulig å vin­ne 90 poeng til den grøn­ne trøy­en. Hvis Son­ny Col­brel­li tar alle, som inklu­de­rer å vin­ne dagens tempo­etap­pe, og Mark Caven­dish ikke får noen, vil Col­brel­li slå Caven­dish med to poeng. Jeg tror ikke ikke er mer enn en teo­re­tisk mulig­het. For Michael Matt­hews er ikke teori­en fullt så urea­lis­tisk. Han må ha 37 poeng mer enn Mark Caven­dish på de to sis­te etappene. 

I dag skal det hele avgjø­res. Det vil si: Tad­je Poga­car har vun­net sam­men­lagt, ung­doms­trøy­en og klatre­kon­kur­ran­sen, om han ikke har alvor­lig uhell på de to sis­te etap­pe­ne. Det er sis­te reel­le mulig­het til å vin­ne (eller tape) tid til sine kon­kur­ren­ter før parade­etap­pen inn til Paris. Det skil­ler bare seks sekun­der mel­lom Jonas Vinge­gaard og Richard Cara­paz. Ser man på deres pre­sta­sjo­ner på 5. etap­pe, er det lite sann­syn­lig at Jonas Vinge­gaard skal tape andre­plas­sen. Cara­paz var ras­ke­re enn Ben O’Connor og Wil­co Kel­der­man på den 5. etap­pen og har såpass god ledel­se at tredje­plas­sen også synes trygg. Men alle som lig­ger innen­for top 15 må sat­se for kan­skje å avan­se­res, og i alle fall ikke tape plas­se­ring i sam­men­dra­get. Fra 15. til 16. plass skil­ler det 10 minut­ter, så Wout­er Poels har ikke noen rea­lis­tis­ke mulig­he­ter til å avan­se­re, med mind­re noen av de som lig­ger foran har uhell eller bry­ter. Men det vil også være noen som ikke er godt plas­sert i sam­men­dra­get som vil syk­le om etappe­sei­er. Etap­pen er 30,8 km. Den er flat, men med en liten stig­ning mot slut­ten. Den kan slik sett min­ne om 5. etap­pe, men er drøyt 3 km len­ger. Men det er stor for­skjell mel­lom å syk­le en slik tempo­etap­pe tid­lig i rit­tet, og å syk­le den som nest­sis­te etap­pe. Alle er slit­ne, og noen er mer slit­ne enn andre. 

For man­ge er Tour de Fran­ce langt på vei slutt når de kom­mer hit. De ser bare fram til å bli fer­di­ge. På en tempo­etap­pe er ryt­ter­ne over­latt til seg selv. Hjelpe­ryt­ter­ne kan ikke hjel­pe sine kap­tei­ner, og har som regel ikke mye å kjø­re for selv. Noen kan ha ambi­sjo­ner om etappe­sei­er. Enkel­te lag kan ha ambi­sjo­ner om å bli bes­te lag, og det er de tre bes­te på hver etap­pe som tel­ler. Da kan noen bli kom­man­dert ut til å gå i kri­gen. Avstan­de­ne mel­lom de tre bes­te lage­ne er imid­ler­tid såpass sto­re at det nep­pe blir noen end­rin­ger her. Men for de fles­te hand­ler det om å kom­me gjen­nom med trygg mar­gin til tids­gren­sen, som for indi­vi­du­el­le tempo­etap­per er 25%. Jens Voigt kal­te sli­ke tempo­etap­per langt ute i en grand tour for “semi rest-day”.

Tadej Poga­car vil star­te som sis­te ryt­ter. Han har sik­kert ikke noe imot en ny etappe­sei­er, men er kan­skje mer opp­tatt av sam­men­lagt­sei­re­ne. Så det spørs om han vi være til­strek­ke­lig mot­vert for å kjø­re om etappe­sei­er her. Det kan åpne mulig­he­ten for and­re tempo­ster­ke ryt­te­re som ikke har vun­net noe så langt i år, f.eks. den unge dans­ken Jonas Vinge­gaard, som ble nr 3 på 5. etap­pe, 27 sekun­der bak Poga­car. Han har ennå ikke en etappe­sei­er, og det­te er hans sis­te sjan­se. Jeg håper at Jonas Vinge­gaard vil lyk­kes den­ne gan­gen. Når vi ser på Jonas Vinge­gaards pre­sta­sjo­ner, er det gans­ke utro­lig å ten­ke på at det ikke var han, men Pri­moz Rog­lic som var kap­tein på laget da Tour de Fran­ce star­tet. Han kom­mer nok til å få en mer frem­tre­den­de rol­le i kom­men­de ritt. 

Det deles ut poeng til den grøn­ne trøy­en til de 15. førs­te, også på tempo­etap­per. Ingen av spur­ter­ne har utmer­ket seg som tem­po­ryt­te­re. Men de som kon­kur­re­rer om den grøn­ne trøy­en vil i det mins­te ha noe å kjø­re for på dagens etap­pe, noe de fles­te ikke vil ha. På fem­te etap­pe kjør­te Mark Caven­dish bed­re enn Michael Matt­hews og Son­ny Col­brel­li. På dagens tempo­etap­pe bestem­mes start­rekke­føl­gen av sam­men­lagt­plas­se­rin­gen, slik at de dår­ligst plas­ser­te star­ter først. Det betyr at Mark Caven­dish star­ter først av de tre, kl 13.08. Micheal Matt­hews (14.38) og Son­ny Col­brel­li (15.35). Om de kan ha noe rea­lis­tisk håp om å bli blant de 15 bes­te og der­med få poeng, avhen­ger av hvor man­ge and­re som mener de har noe å kjø­re for på den­ne etap­pen. Caven­dish var den bes­te av de tre på 5. etap­pe, på 77. plass. Hvis Michael Matt­hews mot for­mod­ning skul­le vin­ne dagens tem­p­e­tap­pe og Mark Caven­dish ikke få noen poeng, vil Caven­dish like­vel ha en ledel­se på 17 poeng før fina­len. Jeg tror ikke noen av dis­se vil ta poeng i dag, men vi vet ikke hva som skjer. 

17.15 star­ter Richard Cara­paz, 17.17 Joans Vinde­gaard og 17.19 Tadej Poga­car. Etter arran­gø­rens skje­ma vil siste­mann være i mål ca 17.55. Hvis vi skal tro Yr, vil det være gode og jev­ne for­hold. 24–27 gra­der og sol, men svak vind fra en gans­ke sta­bil vind­ret­ning. Vi får håpe de bli så like for­hold som mulig for alle. 

Vi er på høyre­bred­den i Bor­deaux. Libour­ne er “hoved­sta­den” i områ­det Pome­rol. Områ­de­ne Pome­rol og Saint Emi­lion gren­ser til hver­and­re, så i dag er det vin langs hele etap­pen. Mer­lot er den domi­ne­ren­de dru­en i den­ne delen av Bor­deaux. Mer­lot er en drue som tri­ves godt i leir­jord, av den typen man fin­ner mye av på høyre­bred­den. Mer­lot gir en blø­te­re vin med mind­re mar­ker­te tan­ni­ner, enn Caber­net Sau­vig­non, som domi­ne­rer på venstre­bred­den (med Medoc) hvor jor­den er mer grusholdig.

Jeg har ikke vært i byen Libour­ne (jeg har bare kjørt gjen­nom den), så den kan jeg ikke si noen om. Men Saint Emi­lion er en fin, gam­mel by som lig­ger på en høy­de, omgitt av vin­mar­ker. Byen har siden 1999 vært opp­ført på UNESCOs ver­dens­arv­lis­te, både på grunn av den auten­tis­ke og godt bevar­te bebyg­gel­sen i byen, og på grunn av kul­tur­land­ska­pet med vin­dyr­king. Jeg var noen dager i Saint Emi­lion for noen år siden. Jeg var ikke der for­trinns­vis for å sma­ke vin, men er man et slikt sted må man selv­sagt få med seg noen av de goder ste­det kan by på. Det er et sted jeg kan anbe­fa­le å besøke.

Sær­lig et slott har satt Pome­rol på vin­kar­tet: Cha­teau Petrus. Det var visst­nok viner her­fra som fikk Tho­mas Als­gaard til å bli vin­sam­ler. Han kjøp­te noen flas­ker på en fly­plass på vei hjem, uten egent­lig å vite hva han kjøp­te. Han trod­de han betal­te ca 180 kr per flas­ke, men da han sene­re så kreditt­kort­reg­nin­gen, så han at han had­de betalt 1 800 kr per flas­ke. I dag er det uan­sett meget rime­lig for 1982 Ch Petrus. Det var før det­te slot­tet had­de klat­rert så høyt opp på stjerne­him­me­len som det har gjort nå, om jeg har for­stått det rett mye tak­ket være den USAn­ske vin­skri­ben­ten Robert Parker. 

Vine­ne fra Ch Petrus kos­ter langt mer enn hva det er dek­ning for innen­for mitt vin­bud­sjett. Vin­mono­po­let har en Petrus 2017, til den net­te sum av 34 825 kr per flas­ke. Dis­se topp­slot­te­ne er hel­ler ikke noen man bare stik­ker inn­om for å sma­ke litt vin. Vi var for noen år siden på en guidet vin­tur i Medoc. Det var et fint opp­legg. Vi var tre, og had­de vår egen sjåfør/guide. Da vi bestil­te fikk vi spørs­mål om vi også vil­le besø­ke Ch Mou­ton Rotchild, hvis det var mulig. Det var ikke all­tid de klar­te å få avta­ler med dem. Det kos­tet en del eks­tra, jeg lurer på om det var så mye som 50€ per per­son. Men når jeg har betalt har jeg det med å glem­me hvor mye jeg betal­te. Sunk costs. Vi fikk med Mou­ton Rot­schild på den turen. Vår guide for­klar­te at det­te var det enes­te av de topp­ran­ger­te slot­te­ne som man noen gan­ger kun­ne besø­ke. De had­de fle­re gan­ger prøvd å få til avta­ler med noen av de and­re, med det had­de de ikke fått. Så min nær­kon­takt med Ch Petrus har begren­set seg til å være uten­for byg­nin­ge­ne og en av vin­mar­ke­ne. Ryt­ter­ne pas­se­rer Petrus to skar­pe venstre­svin­ger og en slak høyre­sving etter førs­te mellomtid.

Like etter å ha pas­sert Petrus, drei­er etap­pen nord­over. Vi kom­mer da inn i områ­de­ne Lus­sac Saint-Emi­lion og Mon­tag­ne Saint-Emi­lion. Dis­se områ­de­ne er ikke like “fine” som hoved­om­rå­de­ne, og pri­se­ne er hel­ler ikke like “fine”. Man kan gjer­ne gjø­re gode kjøp fra sli­ke områ­der. Mon­tag­ne Saint-Emi­lion er ikke sær­lig mye til fjell. And­re mel­lom­tid tas i lands­byen Mon­tag­ne, som lig­ger hele 93 meter over havet. 

Vin­mark i Saint Emi­lion, med byen i bakgrunnen.

Når ryt­ter­ne har kom­met til­ba­ke fra den­ne sløy­fen drei­ser de til venst­re og krys­ser gren­sen fra Pome­rol til Saint-Emi­lion. Her pas­se­rer de et av de mest kjen­te slot­te­ne i Saint Emi­lion: Che­val Blanc — den hvi­te hes­ten. Hel­ler ikke her kan man bare stik­ke inn­om for å sma­ke. Det­te er også en vin som er langt uten­for mitt vin­bud­sjett. Vin­mono­po­let har noen årgan­ger, til pri­ser mel­lom 6 000 og 10 000 kr per flas­ke. Men de har også en Le Petit Che­val, nær­mest en pon­ni, som “bare” kos­ter 1 525 for en flaske. 

En av toppro­du­sen­te­ne i Saint Emi­lion, Ch Ausone, lig­ger helt inne i byen. Også deres viner lig­ger langt uten­for mitt bud­sjett. Vin­mono­po­let har årgang 2017, til drøyt 6 000 kr. 

Cha­teau Canon er en annen pro­du­sent som lig­ger inne i byen. For en som for det mes­te bru­ker Canon kame­ra­er, kun­ne det­te være en fris­ten­de vin. Men det­te er også viner som er for dyre om ikke for min smak, så i alle fall for min lom­me­bok. Vin­mono­po­let har noen årgan­ger, som kos­ter mel­lom 1 000 og 3 000 kr per flas­ke. Når man søker på den­ne får man også med Ch. Canon La Gaf­fe­l­iè­re, som er en annen pro­du­sent i Saint Emi­lion. Det er også en Croix Canon, til “bare” 533 kr, som ser ut til å være andre­vi­nen fra Ch Canon. Skjønt det ser ut til å være en annen eien­dom, eid av Ch Canon. 

Det engels­ke vin­tids­skrif­tet Decan­ter had­de for et par dager siden en artik­kel om side­pro­sjek­ter fra de mest kjen­te pro­du­sen­te­ne i Pome­rol og Saint Emi­lion, som kan gi meget god vin til ikke fullt så avskrek­ken­de pri­ser som fra topp­slot­te­ne. Man skul­le nes­ten tro de tenk­te på Tour de Fran­ce da de bestem­te seg for å skri­ve om det­te. Klik­ker du på len­ken får du en over­sikt, men vil du ha alle detal­jer må du være abonnent.

I alle fall på noen av res­tau­ran­te­ne i byen kun­ne vi i ste­det for et glass vin til maten, få tre mind­re glass med tre viner — slik at det kun­ne bli en liten vin­sma­king. Jeg vil anbe­fa­le den varianten. 

Litt gene­relt om Bord­aux­vin: De som føl­ger mer med på slikt enn hva jeg gjør, sier at man­ge slott i Bor­deaux sit­ter med gans­ke sto­re lage­re, som de har sit­tet med i et håp om at pri­se­ne skal ta seg opp til det nivå­et de var for noen år siden. Det ser ikke ut til å skje, og nå har de ikke råd til å sit­te med dem len­ger. Det er der­for mulig å få god, moden Bor­deaux­vin til en gans­ke hyg­ge­lig pris. Om jeg har for­stått det rett, gjel­der det­te alle dis­trik­ter i Bor­deaux. Men det gjel­der ikke de mest kjen­te topprodusentene. 

Cannelé — luksuskaken til de fattige. 

Can­nelé er et bak­verk som man nå kan kjø­pe i hele Frank­ri­ke, og sik­kert også man­ge ste­der uten­for Frank­ri­ke. De er kjent som Cane­les de Bor­deaux.

I vin­pro­duk­sjon bru­kes ofte egge­hvi­te til å kla­re vinen. Man slip­per en egge­hvi­te i vinen, og alle uren­he­ter i vinen vil bin­de seg til egge­hvi­ten. Den kan man ta ut etter­på — og voila: Vinen er helt klar! Det kan også bru­kes til å kla­re f.eks. kraft til sup­per, som gir en helt klar sup­pe som kal­les con­som­mé. Men vi hol­der oss til vinen.

Vin­pro­du­sen­te­ne i Bor­deaux var stor­for­bru­ke­re av egge­hvi­te, og viss­te ikke hva de skul­le gjø­re med alle egge­plom­me­ne som de ble sit­ten­de med. Non­ne­ne i klos­te­ret Annon­cia­des i Bor­deaux kom på en idé: De kun­ne lage kaker, som de kun­ne dele ut til de fat­ti­ge. Og i mot­set­ning til de fat­ti­ge som Marie Antoi­net­te ned­la­ten­de snak­ket om, kun­ne de her fak­tisk spi­se kake. 

Som all­tid når man begyn­ner å under­sø­ke sli­ke his­to­ri­er, er de ikke så kla­re og enk­le som myte­ne vil ha det til. Det var visst ikke non­ne­ne som først laget sli­ke kaker, de var en utga­ve av en kake som var kjent fra and­re ste­der. Men om jeg har for­stått det rett, var det non­ne­ne som ga den stor utbredelse.

Med tid­li­ge­re tiders pri­vi­le­gie og laugs­ve­sen, var det ikke bare-bare å bake kaker. Med­lem­me­ne av kon­di­tor­lau­get had­de ene­rett til å bake med melk, suk­ker og mel, som er vik­ti­ge ingre­di­en­ser i Can­nelé, ved siden av egge­plom­mer, vanil­je og rom. Hvor­dan non­ne­ne kom seg rundt det­te, vet jeg ikke. Kan­skje omfat­tet det ikke klost­re som del­te ut bak­verk til de fat­ti­ge — her har jeg ikke dyk­ket ned i detaljene.

Tour de France 2021

Inn­led­ning — da er Tour det Fran­ce 2021 presentert

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Les vins du Tour de France 2021. 19. etappe: Mourenx — Libourne

Det var en ny makt­de­mon­stra­sjon fra Tadej Poga­car. Jeg had­de håpet at Jonas Vinge­gaard skul­le vin­ne i dag, men slik gikk det ikke. Hvis Poga­car ikke har alvor­lig uhell har han nå i prak­sis sik­ret seg gul trøye, hvit trøye og prikke­trøye (klatre­trøye). Han leder med 5.45 på Jonas Vinge­gaard både i kon­kur­ran­sen om gul og hvit trøye, og med 29 poeng i klatre­kon­kur­ran­sen. Det skal deles ut to klatre­po­eng på de sis­te etap­pe­ne, så hvis Poga­car bare kom­mer til Paris har han vun­net den også. Mark Caven­dish over­lev­de, og kon­kur­ren­te­ne tap­te poeng til Caven­dish. Det er fort­satt mulig å få 160 poeng på den grøn­ne trøy­en. Michael Matt­hews og Son­ny Col­brel­li må ha fler poeng enn Caven­dish for å slå ham. Ved poeng­lik­het går Mark Caven­dish foran da han har fle­re etappe­sei­ere. Michael Matt­hews må ha 39 fle­re poeng enn Mark Caven­dish på de tre sis­te etap­pe­ne, og Son­ny Col­brel­li må ha 91 fle­re poeng enn Caven­dish. Det er mulig. Men med et så sterkt og dedi­kert lag som Caven­dish har rundt seg, tvi­ler jeg på at det vil skje.

Dagens etap­pe er flat. Det er en fjer­de­ka­te­go­ri­stig­ning like etter start, og det er vel nær­mest en avven­nings­dose etter de sis­te dagers knall­har­de fjell­e­tap­per. På den­ne etap­pen vil det være kon­kur­ran­se om poeng til den grøn­ne trøy­en, i til­legg til etappe­sei­er. Mel­lom­sprin­ten kom­mer gans­ke tid­lig, etter 54 km. Jeg reg­ner med at Dece­u­ninck — Quick-Step vil hind­re at noen av hoved­kon­kur­ren­te­ne får gå i brudd før den­ne spur­ten. Der­et­ter vil det sann­syn­lig­vis gå et brudd som opp­skrifts­mes­sig blir kjørt inn når de nær­mer seg mål. Og det ender i en masse­spurt. Det­te er en av to etap­per som vil gjø­re det mulig for Mark Caven­dish å ikke bare tan­ge­re, men også slå Eddy Merckx rekord i antall etappeseire. 

Etap­pen star­ter litt vest for Pau. Men ikke så langt vest at vi kom­mer inn i and­re vin­om­rå­der det er grunn til å si noe om. Fort­satt er Jurançon den mest inter­es­san­te vinen i det­te områ­det, og vi gjen­tar ikke det vi sa om den i går. Om jeg hus­ker rett etter å ha kjørt gjen­nom områ­det, er det mye skog i det områ­det de skal syk­le gjen­nom. Bort­sett fra Jurançon ved star­ten er det ikke mye inter­es­sant vin å hen­te langs den­ne etap­pen før mot slut­ten, da vi kom­mer inn i Bor­deaux. Skjønt det gjør vi egent­lig ikke. Bor­deaux er byen, og vine­ne pro­du­se­res i områ­de­ne rundt Bor­deaux. Bor­deaux, som betyr ved van­net, var utskip­ings­hav­nen for vinen, og den ga navn til vinen som ble ski­pet ut her­fra, omtrent som byen Por­to i Por­tu­gal ga nav­net til Port­vin. Vi kun­ne ha til­brakt noen uker i vin­om­rå­de­ne rundt Bor­deaux om vi had­de hatt tid. Det kan vi dess­ver­re ikke gjø­re. Vi får hol­de oss til de områ­de­ne etap­pen går gjen­nom. De fles­te ten­ker på Bor­deaux som et områ­de for rødvin, men vi pluk­ker mest hvit­vin langs den­ne etap­pen. Det blir rødvin i morgen.

Vi kom­mer inn gjen­nom områ­det Sau­ter­nes. Til for­ri­ge etap­pe var vi inn­om de søte vine­ne fra Jurançon. Av alle søte des­sert­vi­ner er Sau­ter­nes og en Trockenbe­er­e­naus­le­se fra Mosel de aller yppers­te. I Sau­ter­nes lages den av dru­en semil­lion, mens det i Mosel er riesling. 

Beg­ge lages av dru­er som er utsatt for botry­tis. Det­te omta­les ofte som edel­råte. Men om jeg har for­stått det rett, er det egent­lig en mugg­sopp som set­ter seg på dru­ene. Den­ne per­fo­re­rer skal­let, slik at mye av van­net i dru­ene for­dam­per og dru­ene blir nær­mest som rosi­ner. Dru­ene må pluk­kes for hånd. Dru­ene pluk­kes en for en, og ikke i hele kla­ser, for man skal bare ha de dru­ene som har fått botry­tis. De inn­tør­ke­de dru­ene gir lite most, så det må vel­dig man­ge dru­er til for å lage en flas­ke vin. Det er ikke over­ras­ken­de at vinen blir dyr. Den aller yppers­te er Cha­teau d’Y­quem. Vin­mono­po­let har den i seks årgan­ger, som kos­ter fra ca 2 300 til nær 5 300 kro­ner for en flas­ke. Man får også sau­ter­nes til mer over­kom­me­li­ge pri­ser. Den søte sau­terne­svi­nen er ikke så popu­lær som den en gang var, og pro­du­sen­te­ne har vans­ke­lig med å få en pris dek­ker de høye produksjonskostnadene. 

En del pro­du­sen­ter har der­for begynt å pro­du­se­re tørr hvit­vin. Den gjer­ne laget med semil­lon og sau­vig­non blanc. Sau­ter­nes-klas­si­fi­se­rin­gen gjel­der søte viner, så de tør­re vine­ne her­fra er klas­si­fi­sert som Bor­deaux blanc. Jeg har noen gan­ger kjøpt Cha­teau Gui­raud som søt sau­ter­nes. De lager også den tør­re Le G de Château Gui­raud, som jeg også har kjøpt noen gan­ger. Det er en utmer­ket tørr hvit­vin, men jeg synes det er litt trist at de ikke får solgt nok av sin utmer­ke­de søte des­sert­vin. Cha­teau d’Y­quem har også en tørr hvit­vin, Y d’Y­quem, som Vin­mono­po­let har i årgang 2019 til drøyt 1 800 kro­ner. Det kan sik­kert være en utmer­ket hvit­vin, men jeg har en mis­tan­ke om at man her beta­ler gans­ke mye eks­tra for å få d’Y­quem på eti­ket­ten. Om jeg skul­le ha kjøpt en så dyr tørr hvit­vin, noe jeg nep­pe kom­mer til å gjø­re, vil­le jeg ha valgt noe annet. Skul­le jeg ha holdt meg i Bor­deaux vil­le jeg ha lett etter noe litt len­ger nede langs elven, fra Gra­ves eller Pes­sac-Léog­nan. Eller jeg vil­le ha lett etter en hvit­vin fra Bourgog­ne. Men ingen av de ste­de­ne kom­mer vi til i dag. 

I Bar­sac, som ryt­ter­ne pas­se­rer litt len­ger nede langs elven, lages det også god, søt des­sert­vin. Men den er ikke helt på nivå med det bes­te fra Sauternes. 

Når vi krys­ser elven Garon­ne kom­mer vi inn i det områ­det som kal­les Entre-deux-Mers. Direk­te over­satt betyr det mel­lom to hav. Men her er det mel­lom to elver. Garon­ne som vi har krys­set, og Dor­dog­ne som etap­pen krys­ser før mål­gang i Libour­ne. Det er et gans­ke variert vin­om­rå­de, og vine­ne er rela­tivt rimelige.

Rett etter å ha krys­set elven Garon­ne, kom­mer vi inn i kom­mu­nen Cadil­lac hvor de pro­du­se­rer viner klas­si­fi­sert som AOP Cadil­lac. De fles­te for­bin­der nok det nav­net med en USAnsk bil, og vinen er kan­skje noe for bil­en­tu­si­as­ter. Det begyn­ner å bli gans­ke man­ge år siden jeg inter­es­se­re meg for biler. Men den gan­gen kun­ne den nok ha vært mor­somt med en vin fra Cadil­lac. Pro­duk­sjo­nen er liten. Det lages mest hvit­vin av dru­en Semil­lon. Jeg for­søk­te å fin­ne for­bin­del­sen mel­lom ste­det og bilen, som jeg var gans­ke sik­ker på skul­le være der et sted. Cadil­lac ble og blir vel fort­satt laget i Detroit. Detroit er et fransk ord som betyr sund eller stre­de. Detroit river utgjør gren­sen mel­lom USA og Cana­da, men det er den cana­dis­ke pro­vin­sen Onta­rio, som i alle fall i dag er en engelsk­språk­lig pro­vins. Detroit ble grunn­lagt av den frans­ke offi­se­ren og even­ty­re­ren Antoi­ne de la Mothe Cadil­lac. Bilen Cadil­lac har navn etter ham. Jeg trod­de han kom fra den frans­ke lands­byen Cadil­lac. Det er ikke så lett å fin­ne opp­lys­nin­ger om ham, men han var født i depar­te­men­tet Tarn et Garon­ne, som lig­ger høy­ere oppe langs elven Garon­ne. Tarn er en side­elv til Garon­ne, og jeg har ikke mer pre­si­se opp­lys­nin­ger om hvor han kom fra. Men han tok nav­net etter kom­mu­nen Cadil­lac. Så det er trå­den mel­lom den­ne kom­mu­nen og bilen. 

Her spo­rer jeg igjen av. Jeg hen­ter fram san­gen “Cadil­lac” med The Hep Stars, som de av oss som har mer av livet bak oss enn foran oss vil hus­ke. Et av med­lem­me­ne i den grup­pen var det sene­re ABBA-med­lem­met Ben­ny Anders­son. Det er han som spil­ler orgel. 

San­gen er skre­vet av den gans­ke obsku­re artis­ten Vin­ce Taylor. Det er en gans­ke fasci­ne­ren­de his­to­rie som vi kan høre i epi­so­de 77 av The his­tory of Rock in 500 songs. His­to­ri­en involve­rer blant and­re Bob Dylan og en ung og da ukjent musi­ker som het David Jones. Vin­ce Taylor tok LSD på et mye omtalt Bob Dylan par­ty i Lon­don, og det gikk ikke bra. Han var men­talt usta­bil fra før, og det­te tip­pet ham over kan­ten. David Jones byt­tet sene­re navn til David Bowie. His­to­ri­en om den minst halv­gale Vin­ce Taylor, rocke­stjer­nen som dels trod­de han var en ali­en, dels Mes­sias og noen gan­ger beg­ge deler, ble til David Bowies his­to­rie om Zig­gy Star­dust. Skal vi ta med litt svensk-norsk riva­li­se­ring, kan vi nev­ne at Hep Stars sto­re suk­sess med Cadil­lac gjor­de at Pus­sycats skynd­te seg å spil­le den inn, i håpe om å få suk­sess med den i Nor­ge. Men de klar­te ikke å slå svens­ke­ne, hel­ler ikke i Nor­ge. Det hjalp nok hel­ler ikke at deres inn­spil­ling var dår­li­ge­re enn Hep Stars.

Til­ba­ke til vinen. Vi krys­ser elven Dor­dog­ne til mål­byen Libour­ne. Libour­ne er “hoved­sta­den” i Pome­rol. Men det er også start­byen på mor­ge­da­gens tempo­etap­pe, så vi kom­mer til­ba­ke til Pome­rol i morgen. 

Tour de France 2021

Inn­led­ning — da er Tour det Fran­ce 2021 presentert

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.