All posts by Olav Torvund

Jeg er professor ved Senter for rettsinformatikk, som er en del av Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo.

I vini del Giro d’Italia 2026. Etappe 5: Praia a Mare – Potenza

2026-05-13 Olav Torvund Leave a comment

Før jeg returnerer til Italia, vil jeg stoppe opp i Norge. I går kjørte en, muligens to bilister på et følge på syv syklister i Enebakk. En syklist ble drept, en er kritisk skadet og fem andre er skadet og kjørt til sykehus. Nå meldes det at en av bilistene er siktet for uaktsomt drap. Hva som skjedde er foreløpig ikke klarlagt, herunder om det var den ene eller begge bilistene som kjørte på syklistene. Jeg kjenner saken bare fra mediene, men det er vanskelig å tenke seg annet enn at bilisten(e) enten meide syklistene ned bakfra, eller at de kjørte forbi og meide dem ned da de skulle svinge inn igjen i sitt kjørefelt. Jeg håper bilistene blir strengt straffet. De som dreper folk med bil slipper gjerne for lett unna. Og politiet identifiserer seg gjerne med bilistene, og ta deres parti. De lar uaktsomme bilister slippe unna med for mye. Men i så grove tilfeller som dette synes å være, har de ikke noe valg og må reagere. Så mye om denne tragedien.

I går kom også medingen av at Den store styrkeprøven Trondheim-Oslo er avlyst. Norske såkalt “ansvarlige” myndigheter gjør hva de kan for å sabotere sykkel.

Så over til Italia.

Stigningen på gårsdagens etappe gjorde at mange ble hektet av. En gruppe spurtet mot mål. Jhonatan Navarez tok seieren i spurten, og Guilio Ciccone sikret seg den rosa ledertrøyen takket være bonussekunder. Dessverre var det ingen norske med i gruppen som kom først mot mål. Andreas Leknessund og Johannes Kulset var andre og tredje mann i den gruppen som ikke var med feltet mot mål, på 44. og 45. plass, 2.55 bak vinneren. Sammenlagt ligger nå Johannes Kulset på 41. plass, 3.05 bak ledende Guilio Ciccone, og Andreas Leknessund på 46. plass, med samme tid. Det betyr nok at de langt på vei er hektet av i sammendraget, før de virkelig harde og avgjørende klatringene starter.

I dag er det en 204 km lang, kupert etappe. De starter med en stigning, så går det nedover og opp og ned, før det går veldig opp. Stigningen opp til Monte Grande di Viggiano er 6,6 km lang, med en gjennomsnittlig stigning på 9,1%, med 15% på det bratteste. Her kommer mange til å bli kjørt av. Det er utforkjøring mot mål, men ikke nok til at de som har blitt kjørt av oppover, vil kunne hente igjen de som leder.

Etappen starter i Calabria, nærmere bestemt i Terre di Cosenza, som vi var innom til forrige etappe. Jeg har ikke noe å legge til det jeg skrev i går.

Etappen fortsetter så inn i Basilicata. Basilicata ligger mellom Calabria, Campania og Puglia. I likhet med Calbaria, grenser også Basilicata mot både Det joniske og Det tyrrenske hav, skjønt kysten mot Det tyrrenske hav er ganske kort. Regionen har kyst og fjell, og er gold og kald. Til tross for den sydlige beliggenheten er Basilicata et av de kjøligste områdene i Italia.

Historisk sett er Basilicata en av Italias fattigste regioner. Det har vært produsert vin her siden 600-700 før vår tidsregning. Det har ikke vært et toneangivende vinområde, men sies å være i en rivende utvikling. Det produseres mest rødvin, og druen Aglianico står for rundt 40% av produksjonen. I 2010 fikk Basilicata sin første DOCG: DOCG Aglianico del Vulture Superiore. Dette kalssifiserte området ligger i den nord-østre delen av Basilicata, og vi kommer ikke dit under denne etappen.

Klassifikasjonen IGT Basilicata omfatter, om jeg har forstått det rett, hele Basilicata. Som så mange steder i Italia, er det en del produsenter som foretrekker denne klassifiseringen fordi den gir større fleksibilitet enn DOC og DOCG-klassifiseringene. Etappen er muligens innom de to DOC-områdene Terre dell’Alta Val d’Agri og Matera. Jeg skriver muligens, for igjen har jeg problemer med manglende presisjon i kartene, slik at det er vanskelig å sammenholde kartene over vinområdene og kartet over dagens etappe. Hvis etappen er innom disse områdene, er den uansett bare en kort tur innom.

Terre dell’Alta Val d’Agri er et lite område. Her produseres det rød- og rosévin av Cabernet Sauvignon og Merlot. Dette er druer som dyrkes veldig mange steder i verden. Viner fra Basilicata laget av disse druene er ikke av de jeg vil bruke mye energi på å lete etter. Igjen blir det noe som må utstå til jeg eventuelt reiser til området.

Matera er en paraply-DOC som omfatter hele Materaområdet. Rødvinene herfra er i hovedsak laget av Aglianico, Sangiovese og Primitivo. Den mest vanlige hvitvinen er laget av Greco Bianco.

Igjen er Vinmonopolets utvalg fra regionen begrenset. De har to rødviner fra Aglianico del Vulture, og en hvitvin som kun er angitt som fra Basilicata.

Italiensk vin

Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. Nå er det såpass lenge siste utgave kom, så det er nødvendig å oppdatere med andre kilder, først og fremst på nettet.

I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2026-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2605 produsenter og mer enn 24,315 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d'Italia 2026

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.

Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2026. Etappe 4: Catanzaro – Cosenza

2026-05-12 Olav Torvund Leave a comment

Heldigvis var det ikke noen alvorlige velt på den etappen. Paul Magnier tok sin andre etappeseier på tredje etappe. Det ble en massespurt, og det lille bruddet holdt nesten helt til mål. Det hadde jeg ikke ventet. Erlend Blikra var med, selv om det ikke holdt til mer enn tredje plass. Guillermo Silva beholdt den rosa ledertrøyen. Martin Tjøtta og Johannes Kulset ligger på henholdsvis 7. og 8. plass i sammendraget, ti sekunder bak lederen.

Nå har Giroen kommet hjem til Italia. Første etappe på italiensk grunn er 144 km lang. Den starter ganske flatt, men etter å ha gjort unna drøyt 2/3, får de en topp. De skal ned igjen fra denne, men det er en viss, om enn ikke veldig bratt stigning mot mål. Dette er en etappe for spurtere som ikke lar seg skremme av litt motbakke.

Vi starter den italienske delen av Giroen i Calabria. Det er forfoten og den fremre delen av ankelen, om vi holder oss til den italienske støvelmetaforen. Ingvild Tennfjord hadde nylig en oversikt med anbefalinger til italienske viner fra ulike distrikter, som kan være en grei introduksjon når vi nå har kommet til Italia. Kanskje kommer jeg tilbake til noen av de vinene hun anbefaler når vi kommer til de aktuelle områdene. Og jeg tar med Vinmonopolets podkast episode 208 Italia på 30 minutter.

Jeg vil starte med litt geografi og topografi. Italia er mye fjell. I nord er det Alpene, som gjerne deles inn i De liguriske alper i syd-vest, som igjen grenser mot De maritime alper i grensen mot og over til Frankrike. Alpene svinger sørover og østover, hvor fjellene fortsetter som Appeninnene. Alpene og Appenninene hører til den samme fjellkjeden, Den alpine fjellkjedefolding. Dette er en fjellkejde som strekker seg fra Atlasfjellene i Afrika, via Spania og Pyreneene, Alpene osv til Himalaya. Men vi skal ikke bestige de fjellene denne gangen. Vest-Alpene går over i Øst-Alpene, uten at det er noen klar grense. Jeg er usikker på om det som kalles Øst-Alpene er det samme som kalles Dolomittene.

Man regner overgangen mellom De liguriske alper og Appenninene for å være ved Cadibonapasset mellom Genova og grensen mot Frankrike, den laveste fjellovergangen mellom Alpene og Appenninene. Rittet Milan — Sanremo går noen ganger her. Appenninene utgjør lår- og leggbenet, samt beina i foten. De går helt ut i Sicilia.

Fjell kan være vanskelige å passere. Det blir litt som de norske dalene: Man beveget seg gjerne nedover dalen mot sjøen, fremfor over fjellet til nabodalen. Derfor kan norske daler kulturelt og ikke minst språklig være temmelig forskjellige. Italia har ikke så mange og lange daler. Posletten er omringet av fjell på tre sider, men den er så bred at det ikke treffer godt å kalle den en dal. Sjøen var den viktigste transportåren, og man orienterte seg utover mer enn innover i og på tvers av landet.

Appeninnene er en barriere mellom øst og vest. Den kunne være vanskelig å passere, og den gjør at klimaet på øst- og vestsiden kan være ganske ulikt.

Italia har en lang kyst. I tidligere tider var det enklere å frakte varer med skip enn over land. Med den lange kysten og den strategiske beliggenheten i Middelhavet, er det ikke overraskende at italienerne orienterte seg utover mot havet. Andre lands innbyggere orienterte seg mot Italia, og slo seg ned der. Det har gjennom historien vært stor kulturell utveksling mellom Italia og andre land rundt Middelhavet. I tillegg kommer folkegruppene som invandret eller invaderte Italia fra nord, som vi i noen grad kommer tilbake til når vi kommer til den delen av Italia.

Italia ble til Italia først ved samlingen i 1870. De siste grensene i nord ble først endelig fastlagt først da Østerrike ble medlem av EU i 1995. Man kunne ikke ha grensestridigheter internt i EU.

Fram til da var det en rekke småstater. Noen av dem kommer jeg til å kommentere. Men jeg velger å kalle området for Italia, og ikke det mer tungvindte “det området som i dag utgjør Italia”.

Jonerne, en gresk folkegruppe, brakte med seg en mer avansert vinkultur til Syd-Italia i perioden 1550 til 1150 før vår tidsregning (fvt). Det ble produsert vin også før den tid, men så langt tilbake i historien går vi ikke. I perioden 900-700 fvt anla fønikerne kolonier Sicilia og Sardinia, og brakte med seg mer avanserte dyrkings- og produksjonsmetoder.

I perioden 800 til 500 fvt var det dorerne som kom fra Hellas. Det etablerte kolonier i Syd-Italia: Calabria, Puglia og Sicilia. Og dermed har vi kommet til der vi er nå.

Vi må en tur tilbake til geografien og geologien, til det som kalles platetektonikk. Jordens overflate består en mange kontinentalplater, som beveger seg. Noen presses fra hverandre. Jeg pleier ofte å si at det ikke bare er politisk Europa og Nord-Amerika glir fra hverandre. Skjønt Kanada har nærmet seg Europa politisk, etter å ha biltt dårlig behandlet av Trump. Den nord-amerikanske og den eurasiatiske kontinentalplaten presses fra hverandre. Det er vulkansk aktivitet i den Midt-atlantiske ryggen som danner nytt fjell under havet, og presser den eksisterende havbunnen til sides. Denne går under Atlanterhavet omtrent fra nordpolen til Antarktis. I denne sprekken er det stor vulkansk aktiviteter. Island og Azorene ligger på denne midtatlantiske ryggen. Tingstedet Thingvellir ligger i skillet mellom den eurasiatiske og nordamerikanske kontinentalplaten. Sprekken utvider seg med et par centimeter i året. Mellom Keflavik og Grindavik kan man gå over en gangbro mellom Europa og Amerika.

I andre områder kolliderer kontinentalplatene ved at de presses mot hverandre. Det er langsomme bevegelser, men veldig store krefter. Den afrikanske kontinentalplaten presses mot den eurasiatisk, så det er ikke bare når det gjelder migrasjon at Afrika presser å Europa. Der slike kontinentalplater kolliderer, vil gjerne den ene presses under den andre, som løftes opp. Italia ligger i kollisjonssonen. Afrika skyver Italia foran seg, og her pressen den afrikanske kontinentalplaten under den eurasitiske, og der løfter Alpene seg. Alpene løftes fortsatt opp, og Aplene stiger. Men errosjonen er såpass stor at Alpene likevel ikke blir høyere. I kollisjonssonene er det stor seismisk aktivitet, med vulkaner og jordskjelv. Etna er en svært så aktiv vulkan på Sicilia, og vi kjenner til vulkanen Vesuv, som begravet byene Pompeii og Herkulanum — byer som historisk var viktige også når det gjaldt vinproduksjon. Vi kommer tilbake til Vesuv til 6. etappe. Det er også ganske hyppige jordskjelv i Italia. Skadene er ofte alvorlige. Det er mange gamle bygninger som ble bygget lenge før man tenkte på og visste noe om hvordan man bygger jordskjelvsikkert. I nyere tider har det vært et problem at mafiaen har kontrollert en stor del av bygningsindustrien, og de har prioritert å bygge billig og sikre penger til seg selv, fremfor å bygge sikkert.

Calabria var, sammen med de andre regionene i Syd-Italia, en gang de viktigste vinområdene. Etter romertiden var de kjent for en søt og ganske kraftig hvitvin, og mørke og alkoholrike rødviner. Men det er på tide å bevege oss fram til vår egen tid.

Calabria ligger mellom to hav: Det joniske og Det tyrrenske hav. Det er ganske store klimatiske forskjeller på de to sidene av den apeninniske vristen. Mot Det joniske hav er det tørt og varmt. Oppe i fjellene er det nærmest et alpint klima, mens det mot Det Tyrrenske hav i nordvest er mildere og fuktigere. Calabria er et av de fattigste områdene i Italia. Landbruk er viktig. Vinproduksjonen har avtatt, til fordel for planter som kan gi raskere gevinst, som korn, sitrus og oliven. Vindyrking krever langsiktighet (det gjør også oliven). Det går en del år fra man planter vindruer, til man får frukt som kan gi god og interessant vin. Det krever kapital som kan investeres i fremtidig produksjon, noe mange ikke har.

Kvaliteten på vinen fra Calabria har vært varierende, men det er et område med et stort potensial, og kvaliteten er på vei oppover. Italia har et veldig stort antall druesorter, og mange dyrkes ikke andre steder. Dette bidrar til å gjøre Italia interessant og forvirrende. I tillegg til det store antallet klassifiserte druer, finnes det et stort og ukjent antall ennå ikke klassifiserte druer. Man dyrker de druene man alltid har dyrket, og vet kanskje ikke så mye mer enn at de er hvite/grønne eller blå/sorte. I Calabria er det mange stedsegne druesorter. Forvirringen blir ikke mindre av at man i Italia ofte har ulike regionale og lokale navn på de samme druene.

Dagens etappe starter i “fotbuen” mot Det joniske hav. Her er det ikke noen interessante vinområder. Vi må begynne å lete etter vin når vi har kommet ned igjen mot Det tyrrenske hav. Det første vinområdet vi kommer inn i er DOC Lamezia. I Italiensk vin beskrives området slik:

“Lamezia har mest vært kjent for store mengder flat, likegyldig vin fra sletter ned mot Det tyrrenske hav. De siste tiårene har et par produsenter imidlertid satset på fremstilling av viner fra de myke bakkene lenger vekk fra kysten, noe som betinger vesentlig bedre struktur og friskhet.”

Det produseres mest rødvin, laget av de sicilianske druene Nerello Mascalese og Nerello Capuccio, samt lokale røde/sorte/blå druer som Gaglioppo, Greco Nero, Nocera og Calabrese (Nero d’Avola). Ifølge Italiensk vin kan noen av rødvinene oppnå forbausende ekstrakt og et relativt langt liv. Av de tre rødvinene fra Calabria som er tilgjengelig på Vinmonopolet, er to bare angitt som fra Calabria, mens den tredje er fra Cirò, lenger øst — som vi ikke kommer til denne gangen. Hvor i Calabria de to vinene kommer fra, har jeg ikke nærmere opplysninger om. Rosévin lages av de samme druene som rødvin.

Hvitvin lages av druene Greco Bianco, Malvasia Bianca og Ansonica. Vinmonopolet har én hvitvin som kommer fra Calabria, uten nærmere stedsangivelse.

Vinene herfra er lite tilgjengelige i Norge. De som er tilgjengelige er realtivt dyre, mellom 300 og 400 kroner for en flaske. Man kan kjøpe mye god vin til den prisen. Jeg kjøper ikke vin i den prisklassen uten klare indikasjoner på at det er en god vin som forsvarer prisen.

Fra Lamezia fortsetter vi til DOC Scavigna. Vinmarkene ligger på 250 til 800 meters høyde, og består for en stor del av leire med grusavleiringer. DOC Scavigna klassifiseringen ble introdusert i 1994. Kravene er ganske strenge, og mange produsenter foretrekker den mer fleksible IGT-klassifiseringen. DOC Scavigna er derfor lite brukt. Ingen av de Calabria-vinene som er tilgjengelige på Vinmonopolet, er angitt å komme herfra.

Vi fortsetter inn i DOC Savuto, som har navn etter elven Savuto. Her produseres rødvin, hvitvin og rosévin. Rød- og rosévin kan ha inntil 45% Aglianico og inntil 45% Gaglioppo, som lokalt er kjent som Arvino. Noen andre druesorter kan utgjøre resten. Hvitvin kan bestå av inntil 40% Mantonico, 30% Chardonnay, 20% Greco Bianco, og 10% Malvasia Bianca. Andre druesorter kan utgjøre inntil 45% av blandingen. Ingen viner herfra er tilgjengelige på Vinmonopolet.

Vi kommer så inn i DOC Terre di Cosenza. Dette er et omfattende og variert område som består av flere tidligere DOC-områder. Det er en del subsoner, som tidligere var egne DOC eller IGT-områder. Jeg går ikke nærmere inn på disse. Hvis et mindre, klassifisert område klarer å oppnå et visst ry, f.eks. Barolo eller Barbaresco, kan klassifiseringen ha stor verdi. Men når et i utgangspunktet lite kjent område er delt opp i en rekke små, klassifiserte områder, da kan de virker mer forvirrende. En bredere samle-DOC kan da være å foretrekke.

En av hvitvinene som er tilgjengelige på Vinmonopolet, Ferrocinto – Pollino Bianco, kommer herfra, nærmere bestemt fra underområdet Pollino. Noen av de beste vinene fra Calabria sies å komme herfra.

Få viner fra Calabria er tilgjengelige i Norge, og de få som er tilgjengelige er relativt dyre. Jeg har ikke smakt noen av dem. Jeg kommer neppe til å gjøre meg mer kjent med viner fra denne regionen, før jeg eventuelt måtte finne på å reise dit.

Italia er et land som har fått erfare at vinlovgivningen kan være et tveegget sverd. De høyere klassifikasjonene i Italia, DOC og DOCG, har som regel bestemmelser om hvilke druer som er tillatt. Det bidrar til å sikre stil og kvalitet, men kan også hindre innovasjon. Det ble tydelig med de såkalte “supertoscanerne”, toppviner som var laget med druer som ikke var tillatt innenfor klassifiseringene i de aktuelle områdene, slik at vinene ble klassifisert på laveste nivå, som bordvin. Nå har en del produsenter, ikke minst i Calabria, begynt å utvikle viner laget av tradisjonelle lokale og gjerne uregistrerte druer. Det er derfor mange viner klassifisert på IGT-nivå fra dette området, som sies å være veldig interessante. Man må nok til Calabria for å finne dem.