Rettens kvern maler langsomt. Mye vann har rent i havet, og mange krenkende kommentarer har blitt publisert i diverse kommentarfelt, på Facebook osv. Denne historien starter høsten 2010. Men avgjørelsen i EMD har aktualisert de gamle sakene. Noe av bakteppet er at Mona Høiness hadde fått mye negativ omtale i bladet Kapital, etter en arvesak, uten at den hadde noe direkte med denne saken å gjøre.
Når det har gått nesten ni år, kan man godt si at støvet kunne ha fått lov til å legge seg over denne saken, og at Mona Høiness burde ha sluppet at dette trekkes fram igjen. Men det er hun som brakte saken inn for menneskerettsdomstolen, og som advokat burde hun vite hva hun gjorde.
I debattforumet Hegnar Online ble det anonymt skrevet følgende kommentarer om Mona Høiness:
Denne kommentaren var ferdig skrevet da politiet kunngjorde at de hadde henlagt saken, da det ikke var noe straffbart forhold. Det var ganske åpenbart at de ikke hadde noen sak. Så da lot jeg den ligge.
Tor Mikkel Waras samboer, Laila Anita Bertheussen, hadde som kjent anmeldt Black Box teater og folkene bak “Ways of seeing” for blant annet krenkelse av privatlivets fred. Bestemmelsene om privatlivets fred har jeg drøftet før, så det er jeg ferdig med når det gjelder denne saken.
Yngve Slettholms kommetar i Aftenposten, minnet meg om at de også var anmeldt for “ulovlig bruk av fast eiendom og hensynsløs adferd”. Dermed kom jeg til at min kommentar om reglene om dette gjaldt litt mer enn en hypotetisk problemstilling, selv om politiet ikke hadde gått videre på det grunnlaget. Ifølge VG omfattet anmeldelsen dette:
Etter det VG erfarer så er regissører og teateret anmeldt. Anmeldelsen skal gå på tre ulike paragrafer i straffeloven:
Hensynsløs atferd (§ 266)
Krenkelse av privatlivets fred (§ 267)
Ulovlig bruk med videre av fast eiendom (§ 346)
Folk kan anmelde for så mye rart, uten at det er noen grunn til å ta det alvorlig. Politiet henla, hvilket det var ganske åpenbart at de burde gjøre. Statsadvokaten beordret ny etterforskning, og nå har politiet gått til det absurde skritt å sikte folkene bak “Ways of seeing”. Det er vanskelig å tenke seg at det ikke lå et politisk press bak dette, men det spørsmålet lar jeg ligge.
Før vi går videre, må vi minne oss selv om at dette dreier seg om et angrep på ytringsfriheten og den kunstneriske frihet. Uansett hvor langt man klarer å strekke og tøye straffelovens bestemmelser, vil det neppe stå seg mot Grunnloven § 100 og EMK art 10.
Det absurde teateret, og da tenker på på påtalemyndighetenes teater, ikke “Ways of seeing”, får stadig noen nye akter. Politiadvokaten som har utferdiget siktelsen og begjært ransaking, sier til Aftenposten:
“Det kom en ordre fra statsadvokatene i februar om mer etterforskning. Den er nå gjennomført, og jeg er bare mannen som måtte gjøre den jobben jeg er satt til å gjøre, sier politiadvokaten.”
Ifølge Aftenposten var det konstituert statsadvokat Andreas Strand beordret Oslo politidistrikt til å skaffe seg full kontroll over videomaterialet av Waras hus. Politiadvokaten og statsadvokaten ser ikke ut til å ha helt den samme virkelighetsoppfatningen. NRK gjengir informasjon om hvorfor statsadvokaten opphevet henleggelsen. Statsadvokaten sier:
“Jeg har bedt dem om å sikre seg video og det som foreligger av videomateriale, herunder om det foreligger sensitive bilder.
Strand presiserer at det er påtaleansvarlig i Oslo-politiet som har bedt om å få ransake kunstnernes kontor og boliger.”
Gitt at det stemmer at anmeldelsen gjelder krenkelse av privatlivets fred, er det ikke mulig å forstå hva statsadvokat Andreas Strand har tenkt i denne saken. Om man har krenket privatlivets er spørsmålet hva som er offentliggjort, ikke hva de måtte ha av bilder som ikke er offentliggjort, sensitive eller ikke sensitive. Når det i statsadvokatens påtegning står at det anmeldte forhold kan han noen forbindelse med den siste tids hendelse knyttet til klagers hjem, og at det dreier om meget alvorlige forhold, da må statsadvokaten være av den oppfatning at det dreier seg om langt mer enn krenkelse av privatlivets fred. Men da får de ta ut siktelse for det de egentlig mener, og underbygge at det er skjellig grunn til å mistenke teaterfolkene for noe slikt. Da begynner det virkelig å bli konspiratorisk.
Men temaet er om det kan være lovbestemmelser om hensynsløs adferd eller krenkelse av fast eiendom, som kunne ha vært aktuelle for det de er anmeldt for og har gjort, uten konspirasjoner.
Laila Anita Bertheussen har sagt at hun følte seg invadert av folkene bak forestillingen. Ifølge teaterteksten har de ligget syv timer i buskene utenfor Tor Mikkel Wara og Laila Anita Bertheussens bolig. Det er ikke vanskelig å forstå at man sterkt kan mislike dette, akkurat som en del kjendiser kan mislike å bli invadert av sladrepressen. Jeg har kommentert spørsmålet om krenkelse av privatlivets fred, og skal ikke si noe mer om det, bortsett fra dette, som gjelder alle bestemmelser som berører det noen kan oppleve som en krenkelse.
Det er ikke den personlige følelsen av å være krenket, som setter grensen for hva som er lovlig. Dette ble sagt klart av Høyesterett allerede i 1960, i en sak mot bladet Aktuell, Rt 1960 s. 1147. I den saken uttaler førstvoterende:
«På samme måte som byretten antar jeg videre at det ikke kan gjøre noen forandring om meddelelsen har virket krenkende for saksøkeren, dersom den etter en alminnelig vurdering ikke har hatt karakter av et utilbørlig inngrep i privatlivets fred.»
“Likevel er ikke ytringsfriheten alltid like hyggelig, og kan føles som en belastning.”
Jeg vil tro at det media har skrevet om Tor Mikkel Wara og Laila Anita Bertheussen de siste dagene har vært langt mer belastende enn teaterstykket “Ways of seeing”. Jeg tar her inn et utdrag fra Ytringsfrihetskommisjonens innstilling, som siteres med tilslutning av Høyesterett i HR-2008–647-A — Rt-2008–489 Plata.
«Vår presisering av at straffeforfølgning foregår i det offentlige rom og er offentlige handlinger kan oppfattes som et brutalt standpunkt overfor de personene dette gjelder. Det brutale ligger imidlertid i første rekke i at straffeforfølging finner sted — ikke i at dette utløser legitim allmenn interesse. I ettertid har riktig nok flere personer, som under stor offentlig oppmerksomhet har vært siktet for straffbare handlinger, sagt at den offentlige oppmerksomheten, slik denne kom til uttrykk gjennom pressens artikler, var en større personlig belastning enn handlingene foretatt av påtalemakten, domstolene og fengselsvesenet. Man må likevel ha klart for seg at allmennhetens interesse er en refleks av den offentlige straffeforfølgningen — og ikke omvendt.»
En straffesak går gjennom flere stadier. Først blir noen mistenkt. Så kan noen bli anmeldt. Man kan anmeldes for så mye, i mange tilfeller helt grunnløst. Pressen står derfor ikke fritt til å gjengi anmeldelser. Her henviser jeg til Høyesteretts avgjørelse HR-1994–8-A — Rt-1994–50 , i en sak mellom Henning Holstad og Arbeiderbladet. Jeg tror ikke at pressens gjengivelse av Laila Bertheussens anmeldelse har vært problematisk i så måte, selv om den viste seg å være grunnløs.
Det neste steget er siktelse. Da har politiet vurdert saken, og har kommet til at det er skjellig grunn til mistanke. Vi er fortsatt på etterforskningsstadiet. Når det gjennomføres etterforskningsskritt som pågripelse og/eller ransaking, er vedkommende dette rettes mot å betrakt som siktet.
At noen er siktet, kan pressen gjengi, dog i en saklig form uten journalistisk fargelegging og overdrivelser. Det er VG som har bidratt til at vi har fått avklart det siste, i Høyesteretts avgjørelse Rt 1979–807, som gjaldt omtale av en som var tiltalt for ransforsøk. Vi kan ta med at VGs erkekonkurrent, Dagbladet, også har bidratt her med sine kommentarer i ambulansesjåførsaken, HR-2014–445-A — Rt-2014–152.
Når saken er ferdig etterforsket, og påtalemyndighetene har vurdert at de har tilstrekkelige beviser og at det rettslige grunnlaget holder, vil de bringe saken inn for domstolene ved at det tas ut tiltale. Så er det hovedforhandling og til slutt dom. Tiltale, det som fremkommer under hovedforhandling, og selve dommen kan fritt gjengis, med mindre retten unntaksvis har bestemt noe annet.
Jeg har ikke sett stykket, men vil se det om det nå settes opp på nytt. Noen ganger kan omtale av de faktiske omstendigheter være og oppleves som belastende, men det er ingen grunn til at pressen ikke skal omtale dem. Trond Giske, Kristian Tonning Riise og Ulf Leirstein har nok heller ikke opplevd ytringsfriheten som særlig hyggelig, når deres ulike avkledningsmanøvere har blitt offentlig avkledd.
Jeg skal innom noen andre lovbestemmelser, som anmeldelsen også omfattet. Straffeloven § 266 om hensynsløs adferd, lyder:
“Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd forfølger en person eller på annen måte krenker en annens fred, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.”
“Den som gjentatte ganger truer, følger etter, iakttar, kontakter eller gjennom andre sammenlignbare handlinger forfølger en annen på en måte som er egnet til å fremkalle frykt eller engstelse, straffes med fengsel inntil 4 år.”
Straffeloven § 266 avløser den tidligere straffeloven § 390a, som kom inn i loven etter telefonsjikanedommen fra 1952, Rt-1952–989. En person ringte gjentatte ganger på sjikanerende vis til en annen. Ingen av de dagjeldende straffebestemmelser rammet forholdet. Høyesterett uttalte at det burde vært straffbart, men at ingen av de eksisterende straffebestemmelsene omfattet slike forhold, slik at han måtte frifinnes. Bestemmelsen har blant annet vært benyttet mot en person som i en tomånedersperiode daglig sendte tekstmeldinger til direktøren i Utlendingsnemnda angående hjemsendelsen av asylsøkere til Afghanistan, HR-2010–1126-A – Rt-2010–845.
I forarbeidene til den tidligere strl § 390a, Ot.prp. nr. 41 (1954) , står det på s. 24:
“For det annet fører kravet om at handlingen skal være en krenkelse av en annens fred til at straffebudet bare kan anvendes når det ligger innenfor gjerningsmannens forsett at fornærmede skal oppfatte krenkelsen. Hensynsløs adferd som man ikke regner med skal bli oppfattet av den det går ut over, faller utenfor. Eksempel: En person følger etter en vanfør og etterligner hans halting for å forlyste omgivelsene, men tror ikke at den vanføre skal oppdage det. Som andre eksempler kan nevnes utspeiding av andres privatliv, især i seksuelt øyemed («kikking») avlytting av andres telefonsamtaler, og hemmelig opptak på lydbånd som aktes brukt til selskapsforlystelse uten vedkommendes vitende.”
I den aktuelle saken ble ikke filmingen oppdaget mens den pågikk, og det var heller ikke meningen at den skulle bli oppdaget. Jeg tviler på at bestemmelsen kan komme til anvendelse når dette blir kjent på et senere tidspunkt. Heller ikke om det da ble kjent ved en forsettlig offentliggjørelse, og, må man anta, det hele tiden var meningen at i alle fall deler av dette skulle offentliggjøres.
I Rt-1989–257, som gjaldt Dagbladets omtale av Vassdaleulykken, slutter Høyesterett seg til byrettens vurderingen av anvendelsen av § 390a. Byretten skriver:
“Denne straffebestemmelse tar i sitt utgangspunkt sikte på de mer direkte, ytre former for fredsforstyrrelser. Handlinger som ikke har denne karakter, men som mere indirekte kan forstyrre en persons indre fred gjennom de psykiske belastninger handlingen medfører, kan nok i spesielle tilfelle også falle inn under bestemmelsen.”
(Lovdatas gjengivelse av denne dommen er utilfredsstillende. Høyesterett viser til byrettens vurdering og slutter seg til denne. Men byrettens dom finnes ikke i Lovdata. I sin kommentar viser Magnus Matningsdal til referat av byrettens dom i Retstidende, (basert på nettutgaven på Juridika) men heller ikke det er med i Lovdata. Jeg har referert fra Matningsdals kommentar. Jeg har sendt melding om dette til Lovdata.)
Dagens § 266 er en videreføring av den gamle § 390a.
Om noen snikfilmer, uten at den som blir filmet vet om det, vil det ut fra dette ikke rammes av strl § 266. Vi kan nok også utelukke straffeloven § 266a.
Straffeloven § 346 gjelder ulovlig bruk mv. av fast eiendom . Denne lyder:
“Med bot straffes den som bruker eller rår over fast eiendom i strid med rettighetene til eieren eller en annen som rettmessig rår over eiendommen, slik at den berettigede påføres tap eller ulempe, eller i strid med dennes uttrykkelige forbud.
Straff etter første ledd anvendes likevel ikke på den som er part i en avtale med den berettigede om bruken av eller rådigheten over eiendommen.”
Det er en bestemmelse som blant annet har vært brukt mot husokkupasjoner, og når bønder har latt husdyr beite på andres grunn. I forarbeidene står det, Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) :
“Lovforslaget § 346 rammer den som bruker eller rår over fast eiendom. Bruksalternativet er ment å ramme disposisjoner som hittil har vært straffbare etter straffeloven 1902 § 395 første ledd som besittelseskrenkelse, herunder bruksovertakelse som fortrenger den berettigede. I tillegg rammes bruk som ikke fortrenger den berettigede og som hittil har vært straffbar etter straffeloven 1902 § 396. Rent opphold som ikke fortrenger den berettigede er ikke ment å rammes av lovforslaget § 346, men kan rammes av bestemmelsen om ulovlig inntrenging eller opphold.”
Bestemmelsen er ikke ment å ramme rent opphold, så da kan vi glemme den også.
Det siste halmstrået, om ulovlig inntrenging eller opphold, erstrl § 268om uberettiget adgang eller opphold. Denne lyder:
“Den som uberettiget skaffer seg adgang til en annens hus eller et annet sted som ikke er fritt tilgjengelig, eller som uberettiget forblir på et slikt sted, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.
Den som uberettiget oppholder seg på fremmed grunn til tross for oppfordring om å forlate stedet, straffes med bot.”
Om man i det hele tatt skulle vurdere denne bestemmelsen, må det forutsettes at de har stått inne i hagen hos Wara og Bertheussen og filmet. Jeg vet i alle fall ikke hvor de oppholdt seg.
Annet ledd forutsetter at man oppholder seg på fremmed grunn til tross for oppfordring om å forlate stedet. Om det skulle ha vært noen i hagen som de ikke visste om, så kan de ikke ha oppfordret noen til å forlate stedet.
Nå vet vi at det gikk bra til slutt. Anmeldelsen ble henlagt. Nå gjenstår det bare å se om Erna Solberg kommer med en unnskyldning for sine tidligere uttalelser om teateret. Det tviler jeg på at hun vil gjøre.
“Her blir MDG-toppen bortvist av politiet” kan vi lese i Dagbladet. Bakgrunnen er at MDGs Arild Hermstad tale på en avtalt klimamarkering i regi av Grønne studenter. De så den spontane klimamarkeringen foran Stortinget, og flyttet sin markering dit. Om vi skal tro Dagbladet, hadde Søvnforeningen fått tillatelse til å demonstrere foran Stortinget.
Vår grunnlov ble revidert i 2014. Da ble menneskerettighetene i stor grad grunnlovsfestet. Det var et tverrpolitisk forslag, fremsatt av representantene Per-Kristian Foss, Martin Kolberg, Marit Nybakk, Jette F. Christensen, Anders Anundsen, Hallgeir H Langeland, Per Olaf Lundteigen, Geir Jørgen Bekkevold og Trine Skei Grande. Forenings- og demonstrasjonsfriheten ble da grunnlovsfestet i Grunnloven § 101, som lyder:
“Enhver har rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger, herunder fagforeninger og politiske partier.
Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner.
Regjeringen har ikke rett til å bruke militær makt mot innbyggerne uten etter lov, med mindre en forsamling forstyrrer den offentlige ro og ikke øyeblikkelig oppløses etter at de lovbestemmelser som angår opprør, tre ganger høyt og tydelig er opplest for forsamlingen av den sivile øvrighet.”
Det er ikke lenger slik at man må ha tillatelse for å demonstrere. Den som vil demonstrere på offentlig sted, skal etter politiloven § 11” i god tid på forhånd gi politiet melding om dette”. Den aktuelle demonstrasjonen beskrives som en spontan markering, noe som i praksis ikke kan gjennomføres hvis man må gi melding i god tid på forhånd. Politiet kan forby arrangementer av ordensmessige grunner. Det heter i politiloven § 11 tredje ledd:
“Politiet kan forby arrangementer som nevnt i første ledd, men bare når det er grunn til frykt for at de kan forårsake alvorlig forstyrrelse av den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel, eller det formål som tilsiktes fremmet eller måten dette skjer på, strider mot lov.”
Etter politiloven § 14 kan det fastsettes politivedtekter for en kommune. I denne bestemmelsens første ledd nr 4, heter det at det kan gis bestemmelser om:
“om at det for arrangement på offentlig sted som overveiende er av underholdningsmessig, kunstnerisk, selskapelig eller kommersiell art, og som har et omfang som åpenbart vil medføre behov for betydelige ferdselsreguleringer eller vakthold, må leveres inn søknad i stedet for melding etter § 11. Nærmere frist for innlevering av slik søknad kan fastsettes.”
En politisk demonstrasjon er ikke “av underholdningsmessig, kunstnerisk, selskapelig eller kommersiell art”, så politivedtektene kan ikke inneholde krav om søknadsplikt for politiske demonstrasjoner. I politivedtektene for Oslo er det fastsatt slike regler i kapittel 7, men det står (selvfølgelig) ikke noe om politiske demonstrasjoner.
Det er følgelig noe som ikke stemmer, når Dagbladet skriver:
“Problemet var bare at markeringen ikke hadde fått tillatelse. Etterhvert begynte det å samle seg ganske mange folk, og til slutt kom politiet, sier Hermstad.
Det var nemlig Søvnforeningen som hadde fått myndighetenes tillatelse til å stå på Eidsvolls plass framfor Stortinget i dag. Foreningen jobber for «bedre søvn — våken hverdag», ifølge egen nettside, og ble nå tatt på senga av klimaungdommen.”
Enten har politiet tiltatt seg en myndighet de ikke har, eller ikke har fulgt med i tiden og ikke har villet akseptere at de har blitt fratatt en myndighet de en gang hadde. Det vil ikke overraske.
Eller det kan være Dagbladets gjengivelse som er upresis, noe som heller ikke vil overraske. Kanskje er det en kombinasjon av begge deler.
Det kan nok hende at de unge klimaaktivistene ikke hadde meldt fra om sin markering, og at Søvnforeningen allerede hadde meldt fra om sin demonstrasjon. Uten å ha gått veldig dypt ned i dette, antar jeg at politiet ville kunne ha nektet en demonstrasjon hvis det allerede var varslet en annen demonstrasjon på det samme stedet. Enten fordi den demonstrasjonen det først var varslet om kunne ha blitt overskygget av den andre, eller det kunne ha vært betydelig risiko for bråk — som hvis det arrangeres motdemonstrasjoner. Men så lenge det er en demonstrasjon som ikke hindrer allminnelig ferdsel (som diverse “kjør sakte og blokker trafikken” demonstrasjoner), kunne nok politiet ikke ha gått lenger enn til å kreve at man enten demonstrerer et annet sted, eller på et annet tidspunkt.
Men fortsatt er det høyst uklart hva slags ulovligheter Arild Hermstad og andre demonstranter egentlig har gjort seg skyldig i. Politiloven sier at den som vil demonstrere skal gi melding, og det må forstås som den som vil arrangere en demonstrasjon. Den som vil delta i en demonstrasjon har ingen plikt til å melde fra til politiet.
“Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner”,
er det vanskelig å tenke seg at denne kan innsnevres slik at man ikke spontant kan samle seg til demonstrasjoner. Man kan heller ikke nekte noen å slutte seg til en demonstrasjon, uansett om den har vært varslet på forhånd eller ikke.
Politiet kan etter politiloven § 7 håndheve den offentlige ro og orden. For å gjøre dette, kan de etter første ledd gripe inn
“1 for å stanse forstyrrelser av den offentlige ro og orden eller når omstendighetene gir grunn til frykt for slike forstyrrelser 2 for å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet 3 for å avverge eller stanse lovbrudd.”
For å gjennomføre dette, kan de etter annet ledd:
“Politiet kan i slike tilfeller blant annet regulere ferdselen, forby opphold i bestemte områder, visitere person eller kjøretøy, uskadeliggjøre eller ta farlige gjenstander i forvaring, avvise, bortvise, fjerne eller anholde personer, påby virksomhet stanset eller endret, ta seg inn på privat eiendom eller område eller påby områder evakuert.”
Hvis en demonstrasjon forstyrrer den offentlige ro og orden, det er grunn til å frykte at den vil gjøre det, eller den truer enkeltpersoners og allmennhetens sikkerhet, kan politiet kreve at demonstrasjonen oppløses, osv. Men jeg kan ikke se at politiet har hjemmel til å gripe inn så lenge demonstrasjonen ikke forstyrrer den offentlige ro og orden etc, uansett om den er varslet eller ikke. Man kan nok heller ikke si at en forsamling på et par hundre mennesker på en offentlig plass, i seg selv forstyrrer den offentlige ro og orden.
Etter politiloven § 8 kan politiet innbringe folk som “på offentlig sted forstyrrer ro og orden eller den lovlige ferdsel”. De kan også innbringe personer som “ikke oppgir navn, fødselsdato, fødselsår, stilling og bopel når politiet forlanger det, eller som gir opplysninger herom som det er grunn til å tvile på riktigheten av”.
Det står ikke noe i loven om i hvilke situasjoner politiet har rett til å kreve at man opplyser navn mm, og dermed at politiet kan innbringe en person som nekter å etterkomme et slikt pålegg. Dette er problematisk. Jeg ser ingen grunn til at politiet skal kunne kreve å få opplyst navn etc av personer som deltar i en helt lovlig demonstrasjon, eller generelt opptrer helt lovlig.
Mot slutten av Dagbladets reportasje, står følgende:
“Er du [Arild Hermstad] forberedt på en helg i kasjotten?
- Hvis det skjer, skal jeg gledelig ta straffen for å ha støttet en god sak. Men jeg tror ikke politiet gjør noe mer med dette. Det ville være lite taktfullt av dem.”
Jeg tror ikke Arild Hermstad har noe å frykte her.
Wara-saken er et absurd teater som bare blir mer absurd. Nå er teatersjef Anne-Cecilie Sibue og de tre kunstnerne bak forestillingen «Ways of seeing» siktet for å ha krenket privatlivets fred, kunne VG melde. Tor Mikkel Waras nå siktede samboer, Laila Anita Bertheussen, anmeldte dem for å ha krenket privatlivets fred. Politiet gjorde det eneste rette, nemlig å henlegge saken. Så beordret statsadvokaten dem til å foreta ny etterforskning.
Straffebestemmelsen om krenkelse av privatlivets fred, finner vi i strl § 267. Denne bestemmelsen lyder:
“Den som gjennom offentlig meddelelse krenker privatlivets fred, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.
Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse på den som bare har deltatt ved teknisk bistand eller distribusjon av et blad eller tidsskrift produsert i riket. Tilsvarende gjelder for kringkastingssendinger.
Straff etter første ledd kan bortfalle dersom meddelelsen var fremkalt av den fornærmede selv ved utilbørlig atferd, eller meddelelsen er blitt gjengjeldt ved en krenkelse av privatlivets fred eller en kroppskrenkelse.”
I den tidligere straffelovens § 390 het “offentlig meddelelse om private og huslige forhold”. Dette med private og huslige forhold ble sløyfet ved vedtagelsen av den någjeldende straffeloven fra 2005. Men i forarbeidene står det at det ikke var meningen å endre realiteten. Jeg synes dagens bestemmelse ble mer uklar, ved at den ikke gir noen antydning om hva som regnes som en del av privatlivet.
Vi må starte med det grunnleggende, som er Grunnloven § 100, hvis første til tredje ledd lyder:
“Ytringsfrihet bør finne sted.
Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.
Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.”
Den politiske ytringsfriheten kan bare begrenses ved at det “settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser”. Vernet om privatlivets fred er en begrensning i ytringsfriheten. Det kan diskuteres om strl § 267, om privatlivets fred, setter “klart definerte grenser”, slik at den kan begrunne begrensninger i den politiske ytringsfrihet. (Den kan begrense ytringsfriheten på andre områder, men det går jeg ikke inn på her.)
Ikke alle ytringer har like sterkt vern. Men to typer ytringer har et særlig sterkt vern: Politiske ytringer og kunstneriske ytringer. Når det gjelder kunstneriske ytringer med politisk innhold, har ytringene er særdeles sterkt ytringsfrihetsvern.
Politiet ved politiadvokat Arne Valdemar Nielsen, ba om tillatelse fra Oslo tingrett til å ransake både teatersjefen og de tre kunstnernes hjem og kontorer i jakten på bevis. Heldigvis avviste Oslo tingrett dette. Dette er påanket til Borgarting lagmannsrett, som ennå ikke har behandlet saken.
Jeg forstår ikke hva politiet tror de kunne finne ved en slik ransaking. En krenkelse av privatlivets fred er å bringe opplysninger om private forhold ut i det offentlige rom. Hvis teatersjefen og de tre kunstnerne skal ha krenket privatlivet til Tor Mikkel Wara og Laila Anita Bertheussen, må det være ved at de gjennom teaterstykket brakte deres private forhold ut i det offentlige rom. Man trenger ikke ransake noe eller noen for å finne bevis for dette. Det holder å se teaterstykket. Om de skulle ha opplysninger, bilder og video som de valgte ikke å bruke, og dermed ikke brakte ut i det offentlige rom, kan ikke det krenke privatlivets fred.
Om statsadvokaten og politiet virkelig skulle ha blitt konspiratoriske, og tro at teateret handlet for at noen skulle tagge deres hus og sette fyr på bilen, så handler det uansett ikke om privatlivets fred.
Dagbladet gjengir dette bilde, som skal være det man i teaterstykket kan se av Tor Mikkel Wara og Laila Anita Bertheussens hus.
Foto: Pia Maria Roll, brukt med tillatelse.
(En opphavsrettslig parentes her. Jeg pleier å være nøye med ikke å bruke andres bilder uten tillatelse, med mindre bildet er publisert med en lisens som tillater gjenbruk. Dagbladet har ikke oppgitt fotografen, men jeg har fått vite av Jørgen Gilbrant, som har skrevet artikkelen, at bildet er tatt av regissøren, Pia Maria Roll. Jeg har sendt henne en epost med spørsmål om å kunne bruke bildet, man har til nå ikke fått svar. [Jeg har nå fått svar og samtykke til å bruke bildet.] Men jeg tar sjansen på å bruke det likevel, på grunnlag av dette: I åndsverkloven § 36, heter det i første og annet ledd:
Et verk som inngår i en dagshending kan ved medias omtale av dagshendingen gjengis i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.
Også et offentliggjort kunstverk, offentliggjort fotografisk verk eller offentliggjort filmverk som har tilknytning til dagshendingen uten å inngå i den, kan på samme vilkår som i første ledd gjengis mot vederlag. Dette gjelder ikke verk som er skapt i ervervsvirksomhet med henblikk på gjengivelse i media.
Om min blogg kan regnes som “media” i denne sammenhengen, kan sikkert diskuteres. Når det er regissørens eget bilde av den scenen som er utgangspunktet som gjengis, mener jeg at det er innenfor å si at bildet inngår i dagshendingen. Men jeg innrømmer at jeg er på litt tynn is.)
Ord i en lovbestemmelse må tolkes i sin sammenheng. Vi kan ikke uten videre overføre betydning fra et rettsområde til et annet. Likevel velger jeg å gjengi angivelsen av “personlige forhold” i forvaltningsloven § 13 annet ledd, om taushetsplikt:
“Som personlige forhold regnes ikke fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, med mindre slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige.”
”I teaterforestillingen er fasader filmet, men ikke ett menneske er vist på film. Adresser oppgis ikke, selv når de er tilgjengelige gjennom Gule Sider og i postens offentlige register. Teaterforestillingen oppgir bare områder, som «vestkanten», «Frogner», «Røa». ”
I Jørgen Gilbrants artikkel gjengis den delen av teksten som berører Tor Mikkel Wara, etter det jeg forstår i sin helhet:
” Its early April. There is still snow. The first house is in Røa. There is a very big and dense tuja hedge. The snow is melting, it’s slippery. And wet. And cold. I am freezing. I try not to sneeze or cough. The neighbours likevel is barking on us. It smells us. It’s the first real sunny day of the spring. The ice is crackling so we need to move very carefully and not make sounds with our movements.
This first house belongs to Tor Mikkel Wara, who is the Justis og beredskapsminister — «Justice and emergency minister » which for some reason also includes immigration and asylum issues, I don’t know why. He took over two days ago after the racist, islamophobic Sylvi Listhaug was forced to resign. Interestingly, they both worked in the same lobby company, First House. According to some, Wara has been “selling influence” for the last 25 years. This very day, the 5th of April, Wara went out in public stating his agenda: to militarize the police and, just like in France, to create better possibilities for using emergency laws.
A cat appears from the tuja hedge. Its beautiful, deep yellow. We sit outside this first house for 7 hours.”
Et bilde som viser et hus som kunne vært en hvilken som helst større enebolig, sammen med en tekst som ikke sier annet enn at huset er på Røa, krenker ingens privatliv.
Høyesterett har ved noen anledninger tatt stilling til spørsmål om krenkelse av privatlivets fred. Den saken som har mest til felles med den aktuelle saken, siden den handler om bruk av bilder, er HR-2007–823-A — Rt-2007–687 om Se og Hørs bilder fra Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæthers bryllup. Se og Hør hadde først spurt om å få ta bilder, men fikk nei. Men de respekterte ikke dette, og la seg i buskene med telelinse. VG spurte også om å få ta bilder, men respekterte at de fikk nei. Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæther saksøkte Se og Hør etter at de publiserte bildene. Høyesterett la, korrekt nok, til grunn at et bryllup ikke bare er en privat handling, og at bildene i seg selv ikke var krenkende. Jeg er uenig i avgjørelsen, og mener at den burde ha vært avgjort med et annet resultat etter den daværende åndsverkloven § 45c, nå åndsverkloven § 104 om retten til eget bilde.
I Ways of seeing gjengis ikke bilder av personer, så åndsverkloven § 104 er ikke anvendelig i dette tilfellet.
Se og Hørs bryllupsreportasje var i nærmest i kategorien “sladder”, som Høyesterett i Big Brother-saken, HR-2007–823-A — Rt-2007–687, har et begrenset ytringsfrihetsvern. Eller som Den europeiske menneskerettsdomstolen sies i den første saken om bilder av Caroline von Hannover og hennes barn:
«As in other similar cases it has examined, the Court considers that the publication of the photos and articles in question, the sole purpose of which was to satisfy the curiosity of a particular readership regarding the details of the applicant’s private life, cannot be deemed to contribute to any debate of general interest to society despite the applicant being known to the public.»
Når bilder av et par kjendiser som gifter seg ikke krenker privatlivets fred, da bør det være åpenbart at et ganske anonymt bilde av et hus, ikke krenker privatlivets fred til de som måtte bo i huset.
Å sikte folkene bak “Ways of seeing” for å krenke privatlivets fred er å kaste bort tid og ressurser. Politi og påtalemyndighet vil bare dumme seg ut ved å gå videre med den saken. Siden denne saken først og fremt handler om ytringsfrihet, synes jeg symbolet på vår grunnlov, Eidsvoldsbygningen, kunne være en passende illustrasjon.
Jeg foreleser for tiden om ytringsfrihet og medieregulering. Jeg pleier alltid å starte forelesningene med et lite tilbakeblikk på “ukens viktigste saker”, for å få fram at det er et tema som alltid er aktuelt. Med Michael Jackson dokumentar i forrige uke, og den siste utviklingen i denne Wara-saken blir det nesten for mye av det gode. Jeg kan tross alt ikke bruke forelesningstiden bare på disse sakene. Jeg arbeider også med å gjøre ferdig en bok om emnet, som blant annet skal brukes som lærebok i dette faget. Om disse sakene fortjener plass der, har jeg ennå ikke tatt stilling til. Det avhenger av den videre utvikling i sakene.
Regjeringen liker å hevde at det aldri har vært satset mer på jernbane enn nå. Det er kanskje riktig, om vi avgrenser “aldri” til tiden etter 1962, da Nordlandsbanen ble fullført til Bodø. Siden den gang har norsk jernbane vært preget av forsømmelse og forfall. Alle politiske partier som har hatt regjeringsmakt etter krigen, har sin del av ansvaret for dette. Realiteten er at Norge i jernbanesammenheng er et u-land. Togene beveger seg sakte fram på svingete enkeltspor.
Dagens regjering gir oss privatiseringer og blårussgrep som å splitte jernbanesektoren opp i mange selskaper. Og så har vi fått vite at NSB ikke lenger skal hete NSB. Nå skal det hete Vy, noe som bare inviterer til billige ordspill som å si at norsk “jernbanesatsing” er “Mens Vy venter på Godot”. Vi trenger bedre infrastruktur, ikke at man bruker 280 mill på et tåpelig navn og en logo uten særpreg.
Dette kartet over jernbanelinjer i Europa, viser med all mulig tydelighet at Norge er landet som “glemte” jernbanen. De som vil innvende at vi har fjell i Norge, kan finne Sveits og Østerrike på det kartet. Det er symptomatisk at man i regjeringserklæringen, etter et langt avsnitt om veinettet, finner et kort avsnitt om jernbane under overskriften “Jernbane, bymiljø og kollektivtransport”. Etter den sedvanlige svadaen kollektivtrafikk, sykkel og gange, kan vi lese følgende om jernbane:
“Jernbane er et viktig transportmiddel som er spesielt godt egnet for pendling i befolkningstette strøk og for godstransport på lengre distanser.”
At jernbane er et utmerket transportmiddel for mellomlange og litt lenger enn bare mellomlange distanser, ser ut til å være en helt fremmed tanke for denne regjeringen. Som første kulepunkt på tiltakslisten, finner vi:
Følge opp jernbaneprioriteringene i NTP.
Går vi til NTP, ser vi at all “jernbanesatsing” er skjøvet ut til slutten av perioden. Det betyr i praksis at det ikke er noen satsing i det hele tatt. NTP er avgående regjerings ønskeliste til kommende storting og regjeringer. Selv om det står mye i NTP om hvor mye penger som skal brukes. følger det ikke med noen penger. Da er man avhengig av bevilgninger over de årlige statsbudsjettene. Stortingets arbeidsår kan omtrent deles inn slik: I vårsesjonen behandles stortingsmeldinger og planer, samt lovsaker. Om høsten behandles stort sett statsbudsjettet, og da har man glemt det meste av de planene som ble vedtatt i vårsesjonen.
Dokumentet revideres hver fjerde år Gjeldende NTP ble fremmet våren 2017, altså kort tid før det siste stortingsvalget. Uansett hva stortinget måtte vedta på slutten av vårsesjonen før et valg, så vil ingen ny regjering føle seg bundet til å følge opp det. I planens avsnitt 3.1, finner vi bl.a. følgende under hovedoverskriften “3 Fremtidens mobilitet – transportsystemet i en brytningstid”.
3.1 Digitalisering og lavutslippsteknologi endrer transportsektoren
Her finner vi den sedvanlige svadaen om selvkjørende biler, droner og den salgs som naive teknologioptimister tror skal være fremtidens transport. J
4 En moderne og effektiv transportsektor
Pkt. 4.2 under dette er en “Motorvegplan”, og det er det eneste vi kan være rimelig sikre på at regjeringen vil følge opp. Dagens regjering elsker biler og motorveier, og kjernen i regjerings samferdselspolitikk er tut og kjør:
Mer motorvei, mer bilkjøring og større fart.
Dårligere trafikksikkerhet.
Noen jernbaneplan finnes ikke. Det er ingen overraskelse, for jernbane er ikke et satsingsområde for denne regjeringen. Det er heller ikke sykkel, men akkurat denne gangen er ikke det et hovedtema. Regjeringen står for en bakstreversk samferdselspolitikk, hvor de forsøker å realisere det man drømte om på 1960- og 1970-tallet. Gamle gubber som drømte om biler da de var små (noe også denne gamle gubben gjorde), forsøker nå å realisere drømmen.
Det som nevnes som kan kalles jernbanesatsinger, er stort sett skjøvet ut til slutten av planperioden. Det skal altså gjennomføre to eller tre valg etter at planen ble vedtatt. Praksis er at de planer som vedtas, ikke gjennomføres.
Man har også skjøvet utredning av nye jernbaner til slutten av planperioden.
I løpet av 17 år klarte man å moderneisere 17 km av Vestfoldbanen. Etter at den nye strekningen fra Larvik til Porsgrunn ble ferdig høsten 2018, har det i alle fall blitt en betydelig forbedring på denne delen av strekningen. Motorveien ble bygget ferdig for flere år siden, for alle regjeringer har prioritert motorvei og forsømt jernbane. Til sammenligning gikk det fire år fra anleggsarbeidet ble påbegynt i 1877 til banen var ferdig fra Drammen til Larvik. Et år etter var den ferdig til Skien. Det er slett ikke slik at verden bare har gått fremover de siste 150 årene.
Stadig flere ønsker å reise med tog. Trafikken øker, og Norge mangler tog. Det er ofte fullbooket på nattogene. Göteborgsposten skrev nylig at ordet ‘flygskam’ nå er i ferd med å skiftes ut med ‘tågskryt’. For noen år siden var det stas å fly. Gullkort ga status. Jeg flyr nok mer enn gjennomsnittet, men flyr med stadig dårligere samvittighet. Jeg skryter også gjerne av tog. Jeg liker ganske enkelt å reise med tog, og har mange gode minner fra togreiser. Det er barndomsminner fra da vi tok toget fra Porsgrunn til Sandnes for å besøke min farmor og frafar som bodde i Hommersåk, i det som i dag er Sandnes kommune. Senere tilbrakte jeg noen av ungdommens sommerferier på InterRail i Europa. Frankrike, et land jeg besøker ofte, er er foregangsland når det gjelder høyhastighetstog, og jeg reiser gjerne med deres TGV. På mellomlange strekninger, det vil si strekninger i alle fall på opptil 800 km, er fly ikke lenger konkurransedyktig.
De siste somrene har jeg syklet i Europa, reiser jeg i større eller mindre grad har kombinert med tog. Sist sommer kjøpte jeg Interrailbilletter og tok med sykkel, en kombinasjon som kan anbefales. Paradoksalt nok gjør dårlig tilrettelegging for å ta med sykkel på norske og svenske tog at jeg har valgt båt, eller fly til mer sykkelvennlige togland. Det burde være unødvendig, men slik er det dessverre: Hvis man skal reise på langtur og ha med sykkel i Norge, kan man ikke satse på toget. Skal man kunne planlegge, må man dessverre satse på fly.
Til sommeren ser det ikke ut til at jeg klarer å finne tid til litt lengre sykkelturer blant alt det andre som står på programmet. Jeg har ikke bestemt meg ennå, men jeg heller i retning av togtur uten lange sykkeletapper, men med en medbrakt Brompton, slik at jeg kan sykle rundt på de stedene jeg besøker underveis, og kanskje ta ikke veldig lange sykkeletapper. Det kommer uansett til å bli mer tog, og færre sykkeletapper. Brompton er en utmerket sykkel, men ikke noen utpreget langtursykkel. Etapper på 50–60 km bør gå greit, men det frister ikke å legge opp til dagsetapper på over 100 km med den sykkelen. Dessuten vil jeg være avhengig av å ha en del av bagasjen i en ryggsekk, som også gjør det mindre fristende å sykle langt — særlig hvis det er varmt.
Nå velger jeg tog når det er et reelt alternativ. Ja, klimaendringene og flyskammen påvirker mine valg. Noen ganger velger jeg tog bare fordi jeg synes tog gir en finere reiseopplevelse enn fly. Tog er reise, fly er bare transport. Flyreiser blir hakket opp i reiser til og fra flyplassene, kø i innsjekking, kø i sikkerhetskontrollene og kø for ombordstigning, før man sitter trangt, til man må vente på bagasje, og finne transport til det stedet man egentlig skal. På toget kan jeg arbeide, sove, lese eller gjør noe annet.
Politikernes oppgave er å legge til rette for og stimulere til at vi kan ta miljøvennlige valg. Og å gjøre miljøfiendtlige valg mindre fristende. Det er dessverre slik at det er en grense for hvor store ulemper vi er villige til å ta, hver for oss. De to siste gangene jeg har vært i Stockholm har jeg ønsket å reise med tog, i alle fall en av veiene. Men det var ikke mulig å få det til å passe. Toget tar for lang tid, går ikke på passende tidspunkt, og går ikke ofte nok. Sist jeg var i Bergen ønsket jeg også å ta toget. Men selv når jeg skulle holde et foredrag kl. 15, gikk det ikke å ta dagtoget fra Oslo. Det skulle etter ruten være i Bergen 14.47, og det ble for knapp margin. Jeg kunne ha tatt nattoget kvelden før, men det hadde gitt mye reisetid, og dessuten mye “dødtid” i Bergen — jeg vet at jeg fornærmer mange bergensere når jeg kaller tid i Bergen for “dødtid”. Resultatet ble fly til Bergen, og nattoget hjem. Den ledige tiden brukte jeg for det meste til å finne geocacher i Bergen, og jeg hadde en hyggelig middag med en venn, før jeg tok nattoget hjem.
Togforbindelsen mellom Oslo og Stockholm er en langvarig skandale, og det er ene og alene norske politikere som har ansvaret for skandalen. Når man også må regne med å bli møtt av dette, frister det mer å ta toget til Gardermoen og flyet til Stockholm.
Ved flere anledninger har det vært forsøkt å få på plass en god togforbindelse. I Sverige har man moderne jernbane, på norsk side er det den valige, svingete norske jernbanestandarden. Da Aftenposten testet toget høsten 2004, en av de mange gangene forbindelsen ble truet med nedleggelse på grunn av manglende oppfølging fra norsk side, kunne vi lese:
” Lokomotivfører Bent Rogne peker på fartsmåleren. Den gjør noen byks. 130, 140, 150, 160, vi er i Sverige, nå.- Fra Karlstad til Stockholm går det i mellom 180 og 200 hele veien. I Norge har vi fine tog, men elendig infrastruktur. Det er som å kjøre Ferrari på en potetåker, forklarer Rogne.”
Det var venstres Torild Skogsholm som var samferdselsminister den gangen. Venstre har hatt sine muligheter til å sette preg på samferdselspolitikken, uten at det synes å ha ført til merkbare resultater. Sverige satset 107 mrd på jernbaneutbygging over en 12-årsperiode. I Norge ble det i NTP for perioden avsatt 26,4 mrd i den samme perioden. Heller ikke den gangen betød “avsetning” i NTP at pengene faktisk var bevilget. Dessverre er det dette vi så altfor ofte ser.
I de siste såkalte “rødgrønne” regjeringene har Senterpartiet har samferdselsministeren. Det er ikke mye bedre for oss som liker tog og sykkel, enn en samferdselsminister fra FrP. Tog pleier som regel å gå der folk bor. Derfor liker Senterpartiet ikke tog. De vil som kjent helst bygge veier til steder hvor det ikke bor folk, i en slags merkelig tro på at det skal få folk til å flytte til disse stedene. Skjønt erfaringen viser at bedre vei gjerne fører til at folk flytter fra utkantstrøk. De kan jo kjøre “hjem” på ferie, og klage over at både butikken og postkontoret har blitt borte.
Arbeiderpartiet har heller ikke mye å vise til. De har sittet med regjeringsmakten i det meste av den tiden jernbanen har blitt forsømt, og har dermed hovedansvaret for dette. Det konkrete jeg husker om jernbaneprosjekter under Arbeiderpartiregjering, var da den slu og hardtslående politiske hestehandleren Kjell Opseth lurte SV til å gå med på å legge stamveien til Vestlandet via hans hjemfylke, Sogn og Fjordane, mot et løfte om å bygge Ringeriksbanen. Stamveien ble bygget, men Ringeriksbanen ble aldri påbegynt. Verken Kjell Opseth eller Arbeiderpartiet hadde noen planer om å holde sin del av avtalen den gangen.
Den siterte lokomotivfører Bent Rogne kunne fortelle at han en gang toget startet forsinket fra Oslo, hadde kjørt Stockholm — Oslo på 3 timer og 59 minutter, uten å kjøre ulovlig. Så selv med potetåker på norsk side var det altså mulig å komme under fire timer reisetid.
Det er svenskene vi kan takke for at det tross alt er en relativt brukbar togforbindelse mellom Stockholm og Oslo, og at det er et visst håp om at den kan bli bedre. Av ganske åpenbare grunner er ikke Sverige like opptatt av forbindelsen mellom Gøteborg og Oslo. Selv om det er hardt for nordmenn å innrømme det, så er Norge og Oslo ikke verdens navle. Vi ligger egentlig i en bakevje. Fra Gøteborg ser man sydover, og tenker Øresundregionen, med Gøteborg, Malmø og København, med forbindelse videre sydover i Europa. Her må Norge ta det meste av ansvaret for å kunne hekte seg på i Gøteborg, hvilket i praksis betyr at det skjer null niks og ingen ting.
” Kliv på i Stockholm, ät middag i bistron, lägg dig i kupén och vakna upp på kontinenten. ”
Heter det, og man ser Hamburg som et viktig knutepunkt. Jeg skulle ønske vi kunne si “Gå ombord i Oslo, spis middag i restauranten, legg deg i kupéen og våkn opp på kontinentet.” Det burde faktisk ikke være uoverkommelig, om svenskene klarer å realisere sine planer. Jeg antar at toget fra Stockholm vil gå via Gøteborg, og da bør det være mulig å koble på noen vogner fra Oslo der. Men det initiativet må nok komme fra norsk side, og da er sannsynligheten for at det noen gang blir noe av, svært liten.
Jeg reiser en del til Montpellier, da vi har en leilighet et stykke utenfor. Det bidrar til å øke antallet flyreiser for mitt vedkommende. Hvis jeg kunne ta nattoget til Hamburg, ville det være mulig å nå fram til Montpellier innen kvelden. Da burde det i alle fall være mulig å erstatte noen flyreiser med slike togturer.
Advokat Per Danielsen advarer NRK mot å sende Michael Jackson-dokumentar, kan vi lese i Journalisten. Det kan ende med søksmål om vi skal tro Per Danielsen. At det kan ende med søksmål, kan godt hende. Om de risikerer noe ved et slikt søksmål, er en annen sak. Per Danielsen er villig til å ta de fleste dårlige saker, mot god betaling. Jeg falt for fristelsen til å gjøre et søk på Per Danielsen og ærekrenkelser i Lovdata. Nå er ikke alle saker fra lavere domstoler der, men det var stort sett tapte saker og saker hvor det var tvist om Per Danielsens salærkrav. Jeg ville ikke blitt så veldig skremt av en slik trussel fra Per Danielsen. Kanskje er det bare et forsøk på å skaffe seg et godt betalt oppdrag?
Jeg holder for tiden på å ferdigstille en bok om ytringsfrihet og medieregulering, og er derfor ekstra opptatt av saker som dette.
“Jackson døde 25.06.2009. Avdøde personer har etter norsk lov rett til beskyttelse av sitt minne i inntil 15 år. Fortsatt kan hans familie derfor innlede rettslige skritt mot NRK og både politianmelde og kreve erstatning og oppreisning, sier han til Nettavisen.”
VGs kommentator Anders Giæver langer ut mot syklister. Anders Giæver har selvsagt rett til å mislike folk som sykler, og å gi uttrykk for det. Men jeg venter faktisk at en aviskommentator ikke faller helt ned på kommentarfeltnivå. Jeg har forøvrig valgt å illustrere innledningsvis med et eksempel på hvordan det kan gjøres, hvil man vil. Det er fra Lyon i Frankrike, hvor man har laget en tunnel for syklende og busser (fysisk adskilt, og det ser ut til å være for trolleybusser), parallelt med tunnelen for biltrafikk.
Anders Giæver tar utgangspunkt i saken hvor en person som syklet i kollektivfeltet på Mosseveien helt korrekt ble frikjent i Oslo tingrett. En sak påtalemyndighetene har anket. Anders Giæver tar, uten å gjøre oppmerksom på det, den tapende part, politiets, side, og synes å forutsette at de hadde rett. Jeg har gått gjennom både dommen og anken tidligere, og har ikke så mye mer å si om disse. Anders Giæver skriver:
“Mannen ble oppdaget av en politipatrulje da han skapte kø av el-biler, buss og andre som har rett til å kjøre kollektivfeltet.”
Nei, Anders Giæver. Han sinket ingen. Mange bilister opplever det som en laaaang forsinkelse hvis de må redusere farten et øyeblikk bak en som sykler. Skal vi snakke om forsinkelse, må vi holde oss til reelle forsinkelser, ikke subjektiv opplevelse av forsinkelse hos nevrotiske bilister. Det er mulig at en buss og noen elbilister tok igjen den stillestående køen av elbiler i kollektivfeltet, før flettepunktet, 15 sekunder senere enn hva de hadde gjort dersom han ikke syklet der. Til gjengjeld ble de belønnet med at de slapp med å stå de tilsvarende 15 sekundene kortere i denne køen. Ingen kjørte forbi dem, så de kom inn på akkurat samme plass i køen. Politiets prat om “rekkefølgefeil” er bare tøv.
“Straffen jeg fikk for et år siden er et tilbakelagt stadium. Hvis man blir dømt for noe, må man sone. Jeg er ikke dømt for noe, men jeg har fått en straff i partiet, og den har jeg tatt, sier Leirstein til avisa.”
Tilfeldighetene ville det slik at jeg omtrent samtidig, i forbindelse med undervisning, arbeidet med de relevante straffebestemmelsene og noen beslektede straffebestemmelser. Jeg liker å bruke reelle og helst ganske aktuelle eksempler som illustrasjoner i min undervisning. Denne gangen hadde jeg valgt Ulf Leirstein som et av eksemplene. Da han kom med den tåpelige kommentaren om at han hadde fått sin straff, ble det for fristende å skrive det ut.
Ulf Leirstein er ikke en hvilken som helst FrP-politiker. Han var parlamentarisk nestleder og partiets justispolitiske talsmann til han trakk seg etter å ha blitt tatt må buksene nede. Det er interessant å merke seg hva den tidligere justispolitiske talsmannen for partiet som liker å fremstille seg som et “lov og orden” parti, mener om straff.
Etter å ha blitt avslørt, trakk han seg selv fra nevnte tillitsverv, og skrev:
«Det har den siste tiden vært et enormt medietrykk. Jeg går ikke god for alt som presenteres, men jeg erkjenner å ha utvist dårlig dømmekraft og gått over streken. Derfor velger jeg nå å trekke meg fra mine verv som parlamentarisk nestleder og justispolitisk talsmann i Fremskrittspartiets stortingsgruppe. Dette gjør jeg for å skåne min familie og partiet.»
Så har politiet anket frifinnelsen av syklisten som syklet i kollektivfeltet i Mosseveien. Det er en sak som er langt viktigere enn at en syklist har blitt bøtlagt for en påstått trafikkforeseelse. Det handler om at folk som sykler skal kunne holde seg til trafikkreglene uten å risikere bot for å gjøre det og at politiet ikke skal gjøre syklende til “fritt vilt” for bilister som mener de blir hindret av folk som sykler. Saken handler også om grunnleggende rettsstatsprinsipper. Dommen er enn så lenge tilgjengelig på Lovdatas gratissider. Dommer pleier å være gratis tilgjengelig en viss tid, men etter en stund kommer nok også denne bare til å være tilgjengelig i Lovdata Pro. De som vil ha dommen, og ikke har tilgang til Lovdata Pro, bør laste den ned mens den er tilgjengelig.
En generell kommentar til tingrettens dom: Den er preget av at rettens administrator må ha skrevet et utkast hvor hun mente at han kunne kjennes skyldig, men at hun ikke fikk lekdommerne med på dette. Det er symptomatisk at mindretallets syn har fått nesten tre ganger så mye plass i dommen som flertallets syn. Ut fra et rent faglig synspunkt, synes jeg det kan være fint med en anke, slik at vi kan få en bedre begrunnet dom fra lagmannsretten. Men det er ikke god nok grunn til at syklisten skal måtte gjennom dette en gang til.
«Ytringsfrihet betyr retten til å ytre uten represalier. Og det er ingen som hevder at Black Box Teaters ytringer skal forbys. Det er en påstand Grande kommer med for å etablere et forsvar av sin egen manglende logikk»
Bakgrunnen er at det omstridte teaterstykket «Ways of Seeing», som ble vist på Black Box Teater i november. FrP i Oslo foreslo da å kutte all støtte til Black Box Teater. Tybring-Gjedde vil at kulturministeren skal kutte støtte fra staten. I forestillingen vises bilder filmet utenfor hjemmene til blant andre justisminister Tor Mikkel Wara, Christian Tybring-Gjedde og beredskapsminister Ingvil Smines Tybring-Gjedde, alle FrP. Jeg har ikke sett teaterstykket. Lillian Bikset omtaler det som er utgangspunktet for kontroversene slik, i Dagbladet 10. desember 2018:
” I teaterforestillingen er fasader filmet, men ikke ett menneske er vist på film. Adresser oppgis ikke, selv når de er tilgjengelige gjennom Gule Sider og i postens offentlige register. Teaterforestillingen oppgir bare områder, som «vestkanten», «Frogner», «Røa». ”
Jeg kan ikke se noen problemer med at teateret viser dette.
Siden 6. desember i fjor har justisminister Tor Mikkel Waras hus ved tre tilfeller blitt utsatt for hærverk og trusler. Christian Tybring-Gjedde trekker da denne (kort)slutningen:
“Det kan ikke være noen tvil om at angrepene mot Tor Mikkel Wara har sammenheng med dette teaterstykket.”
Vi kan ikke utelukke at medieoppmerksomheten rundt dette kan ha inspirert noen til å gjøre dumme ting, så en indirekte sammeheng kan det nok være. Det er en medieoppmerksomhet som ikke minst Christian Tybring-Gjedde, Carl I Hagen og Tone Ims Larssen har bidratt til ved å kreve at man skal ta bort statlig og kommunal støtte til Black Box teater. Det er som når Christian Tybring-Gjedde, Sylvi Listhaug, Jon Helgheim, Per Willy Amundsen og andre høyreestreme ved sine utspill kan inspirere noen til å gjøre dumme ting.
Christian Tybring-Gjedde har et gammeldags og formalistisk syn på ytringsfrihet. Noen tar det enda lenger, og mener at ytringsfriheten innebærer at staten ikke skal kunne gripe inn, et synspunkt som er ganske utbredt i USA. Da aksepterer man at arbeidsgiver, boligutleier, skole/universitet mm kan gripe inn og sanksjonere ytringer de ikke liker. Christian Tybring-Gjedde kan selvsagt mene og hevde at ytringsfriheten bør avgrenses på denne måten, det er en del av hans ytringsfrihet. Det er heller ikke overrasende at en reaksjonær politiker har et gammeldags syn på ytringsfrihet.
For at de skal være réell og ikke bare formell ytringsfrihet, er det ikke tilstrekkelig at man ikke blir straffet for sine ytringer, skjønt heller ikke denne delen av ytringsfriheten er ubegrenset. Ytringsfriheten er ikke réell før man også får mulighet til å ytre seg. Her har Internett gitt oss mange muligheter, og også en del utfordringer som det kunne være vanskelig å forutse — og som vi i dag sliter med å finne ut hvordan vi skal håndtere. Men det spørsmålet lar jeg ligge nå.
Når jeg mener noe om hva som er ytringsfrihet i Norge anno 2019, holder jeg meg til det som følger av Norges Grunnlov, ikke til Christian Tybring-Gjedde, andres eller for den saks skyld mine egne subjektive oppfatninger om hvordan ytringsfriheten bør være.
Det er de ytringer vi ikke liker, som særlig trenger ytringsfrihetens vern. Relativt politisk korrekte ytringer, også de litt fargerike og kontroversielle, klarer seg stort sett uansett, i alle fall så lenge slike som Chritian Tybring-Gjeddes helt Viktor Orbán ikke kommer til makten. Jeg tar inn noen setninger fra Høyesteretts plenumsak om “Hvit valgallianse”, Rt-1997–1821.Førstvotende, dommer Gussgard, skriver som talspeson for flertallet:
“Det påpekes [av Menneskerettsdomstolen] at denne frihet ikke bare omfatter rett til å fremsette utsagn som blir positivt mottatt eller som anses ufarlige, eventuelt ubetydelige, men også utsagn som virker støtende, sjokkerende eller som foruroliger.”
Da Grunnlovens § 100, bestemmelsen om ytringsfrihet, ble revidert i 2004, fikk vi inn noe helt nytt som skulle bidra å gå videre fra å ha en formell i retning av å ha en reell ytringsfrihet. Den fikk da et helt nytt skjette ledd, som lyder:
“Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.”
Det er ikke veldig klart hva som ligger i dette såkalte “infrastrukturkravet”. Noen presseorganisasjoner var raskt ute med å si at pressestøtten var blitt grunnlovsfestet da dette ble vedtatt. Det mener jeg var en forhastet slutning. Det som ikke bør være særlig kontrovesielt, er at hvis det gis statsstøtte til medier, teatere osv, så skal dette gis på like og gjennomsiktige vilkår. Man skal ikke fordele disse etter politiske sympatier og antipatier. I et system med betydelig offentlig støtte til teatere, vil det være en sanksjon (eller represalier), som også vil stride mot det syn Christian Tybring-Gjedde forfekter, om støtten trekkes fordi man misliker ett teaterstykke.
Hvis det er noen statsstøtte som står i et problematisk forhold til Grunnlovens ytringsfrihetsbestemmelse, er det støtten til Human Rights Services, som har vært gitt med ulike, vikarierende motiver så lenge FrP har sittet i regjering. Jeg sier ikke dette fordi jeg misliker HRS, og det de står for. Hvis det hadde vært opprettet en støtteordning for uavhengige politiske nettsteder, da burde HRS kunne ha fått støtte på akkurat de samme vilkår som andre nettsteder kunne ha fått støtte. Men når de, med vekslende begrunnelser, gis støtte bare fordi sentrale FrP-politikere sympatiserer med dem, og vil ha en mørkeblå stemme med brune flekker i det offentlige rom, da er dette høyst problematisk — også i forhold til Grunnloven. Det siste påskuddet har visst vært støtte til integrering, noe HRS absolutt ikke driver med. Jeg forstår godt at integreringsminister Jan Tore Sanner ikke vil ha dem i sitt budsjett.
Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.
