Denne kommentaren ble skrevet etter at nåværende studieordning ble vedtatt. Jeg flytter den hit fordi jeg har gitt opp webhotellet ved UiO og flytter alt som er verdt å ta vare på over til mitt private nettområde.
Studieordningen
Man skal selvsagt lojalt følge opp den studieordning som er vedtatt, og som man nå er i ferd med å innføre her ved Det juridiske fakultet i Oslo. Men jeg vil likevel gi uttrykk for hvorfor jeg er uenig i flere av de valg som er truffet, og hvorfor jeg tror det ikke vil gå alt for mange år før spørsmålet kommer opp på nytt.
Det juridiske fakultet har økonomiske problemer. Utenforstående kan lese om dette i Uniforum. For oss som arbeider ved fakultetet er dette ikke noe nytt, selv om svingningene nok er større enn vi hadde ventet. En konsekvens av dårlig økonomi kan man lese om i Universitas.
Det juridiske fakultet har alltid vært underfinansiert og er det fortsatt. Lenge levde Universitetet med et system hvor de som fikk penger i fjor skulle få minst like mye i år, og så var det en viss kamp om hvordan veksten skulle fordeles. Det juridiske fakultet kan ikke ha spilt sine kort særlig godt i tidligere fordelingsdiskusjoner. Men dette var før min tid, og det har liten hensikt å lete etter hvem som eventuelt burde ha gjort hva annerledes i en etter hvert ganske fjern fortid.
I dag, 21. september 2007, avsa Høyesterett i “plenum” (det var bare syv dommere, alle andre var inhabile) dom i Tomtefestesakene. Jeg har ennå ikke finlest de tre dommene. Men det bringer opp igjen et begrep som jeg ofte har stusset ved i slike saker: Markedspris.
En markedspris er den prisen markedet er villig til å betale, og det forutsetter at det faktisk er et marked for slike ytelser. Markedsprisen må gjelde pris for den akuelle ytelsen, og den aktuelle ytelsen i tomtefestesakene er en tomt som er bortfestet for n år. Markedet for slike tomter kan neppe sammenlignes med markedet for ubebygde, byggeklare tomter. Det er ikke så interessant å kjøpe en tomt som man selv ikk kan utnytte på annen måte enn å feste den bort i f.eks. de neste 46 årene.
Legger man prinsippet om markedspris til grunn, burde det være markedet for slike tomter som man tok utgangspunkt i. Når man i dag snakker om “markedspris” mener man i realiteten prisen på en helt annen ytelse enn den som er aktuell i saken. Og da kan det ikke være riktig å snakke om “markedspris”.
I ubehagelig nærhet til kommunevalget blusset diskusjonen om lederlønningene i Hydro opp. Det ble en sammensausing av moralsk indignasjon, misunnelse, politisk opportunisme og tabloid journalistikk. Saken ble ikke bedre av at man fikk den familiære koblingen mellom Oslos ordfører Per Ditlev Simonsen og hans datter Cecilie Ditlev Simonsen og deres “sveitsiske tanter”.
Mange deltok i debatten. Professor Nils Christie skrev artikkelen Pengene som oppløser Norge i Aftenposten 30. juli 2007. Han ble også intervjuet om saken. Øivind Østberg kom i en kommentar den 4. august med en etter min mening betimelig påpekning av at Nils Christie la stor vekt på likhet på bekostning av frihet.
Jeg syntes innleggene var svært så ensidige og unyanserte, og kastet meg inn i debatten med artikkelen Misunnelse og moralisme, som ble trykket i Aftenposten 8. august. Artikkelen gjengis nedenfor:
Kort tid etter at jeg la ut min kommentar om naive pirater, hører jeg i dag (19. september 2007) den gledelige meldingen på Musikkredaksjonen i NRKP2 at salget av klassisk musikk på nettet øke kraftig. De klassiske selskapene satser på “de lange haler”, hvilket vil si at det er etterspørselen etter tidligere utgitte spor som bidrar til salget. Man selger ikke så mye av hver tittel, men selger mange titler og selskapene har på denne måten revitalisert sine kataloger.
En effekt som ingen hadde forutsett er at salget på nett har bidratt til økt interesse for den samme musikken på CD. Folk finner enkeltspor på nettet, liker det og vil ha hele CDen. Mens andre plateselkaper opplever en markert nedgang i sin omsetning har de klassiske selskapene en markert økning.
Det publikum som kjøper klassisk musikk er neppe veldig opptatt av å kunne stjele musikken gratis fra nettet. Derfor rammes ikke disse selskapene like hardt som de som satser på fjortismarkedet.
Det var klassisk musikk som ble nevnt i dette innslaget. Men jeg vil anta at man vil kunne se den samme tendensen hos selskaper som satser på annen musikk med varig verdi. Om noen av døgnfluene blir borte, så har vel ikke verden gått glipp av så veldig mye uansett. Ingen trenger “musikken” til Lene Alexander.
Også musikkpirater innser at komponister og musikere trenger penger for å leve. Når man skal kombinere denne erkjennelsen med den utbredte holdning at musikk er noe man stjeler fra nettet gjennom såkalte fildelingstjenester får man et problem. Hvis komponister og musikere skal få penger må noen betale, men piratene mener at noen andre enn dem selv må sørge for denne betalingen.
Jeg har møtt tre løsningsforsøk fra piratenes representanter. Det ene er at man kan innføre en bredbåndsavgift. Alle som har bredbånd skal spleise på musikken som lastes ned. Alle betaler like mye uansett hvor mye musikk de laster ned.
Det er åpenbart noen som følger godt med i nye blogsider og drukner dem i spam. Så jeg måtte sette opp spamfilter og fjerne all spam før jeg tok den i bruk. Og som med alt annet som man må finne ut av, så håper man å få litt bedre tid en annen dag …
Nå er spamfilter på plass, så da vil jeg nok også blogge litt mer.
Jeg er i ferd med å installere en ny WordPress basert blogg på dette nettstedet. Dette er foreløpig første innlegg — og det er ikke akkurat spennende. Men det kommer nok mer.