Et universitet er en underlig arbeidsplass. Vi som er vitenskapelig ansatt har en lovbestemt rett til innenfor visse rammer å kunne gjøre som vi vil. Vi skal forske og undervise. Men innenfor rammen av vår stilling kan vi selv velge forskningstema og forskningsmetode. Jeg kan ikke velge å forske på musikkhistorie fremfor jus om jeg skulle ha hatt lyst til å gjøre det, så lenge jeg er ansatt professor i rettsvitenskap. Men hvilke juridiske emner jeg velger å arbeide med og hva slags metoder jeg vil anvende, det kan jeg velge selv.
Om flertallet av mine kolleger og ledelsen skulle være uenig i mine faglige prioriteringer behøver jeg ikke bry meg om hva de måtte mene. I min frihet ligger også en plikt for ledelsen til å sørge for at jeg jeg har rimelige muligheter til å drive forskning ut fra mine egne faglige prioriteringer. Man kan ikke innskrenke friheten ved å frata fritenkere midler som er nødvendig for å drive forskningen. Vi er ikke ansatt for å realisere ledelsens mål og har ingen plikt til å innrette oss etter ledelsens faglige prioriteringer. Det er en naturlig konsekvens av at ingen byråkrat og ingen politiker vet bedre enn de vitenskapelig ansatte hvor de forskningsmessige utfordringer ligger og hva slags metoder man bør velge. Det kan selvfølgelig hende at man tar feil, men den som ikke våger å feile vil aldri våge seg på det nye og ukjente. Den som intet våger, intet vinner.
Continue reading Akademisk frihet og varsomhet, byråkratisering og Nedkvitnesaken
