Hege Ulstein skriver i Dagsavisen 05.01.2010 kommentaren Folk flest, med undertittel Hvor politikere kommer fra, betyr noe. Men hvor de har tenkt seg, betyr mer. Et tema er politikernes bakgrunn. “En folkevalgt er både en politisk leder og folkets tjener. Rollen krever at du er i stand til både å gå foran og å dilte etter”, skriver Hege Ulstein.
Politikere skal ikke dilte etter. Politikere skal styre på vegne av oss. De tjener oss ved å være ledere. Den som skal styre landet bør ha bedre oversikt og være bedre i stand til å treffe beslutninger enn folk flest. En nasjonalforsamling er ikke et smakspanel som til enhver tid skal reflektere folkemeningen. Politikere skal kjenne og forstå sitt folk, men de skal ikke dele ut lørdagsgodt hver dag selv om folk flest kanskje vil ha det. En politisk leder skal ha respekt for folket, men også vise ansvar og lederskap. Også politikere burde kunne si nei til ønsker, men der svikter de ofte.
Norge har en lavt utdannet nasjonalforsamling. Det er det ingen grunn til å være stolt av. Det blir helt galt når folkelighet er viktigere enn kunnskap. En sykelig elitefrykt parret med forakt for kunnskap undergraver respekten for det politiske systemet. Politiske værhaner kan få en viss oppslutning — det har FrP vist. Men respekt får man ikke på den måten.
Man må kunne lytte uten å være svak og bli “pinglete, feig og usynlig”. Og man kan være sterk uten å være “arrogant, herskesyk og elitistisk”. For så vidt er det et oppløftende trekk at Jonas Gahr Støre stadig topper politikerkåringer, enten det er det er fra terningkastende kommentatorer eller meningsmålinger. Han kan lytte uten at han blir usynlig, og kan vise styrke uten å bli arrogant.
Kanskje er det den evige jakten på folkelig popularitet som har redusert Stortinget til stemmekveg for regjeringen. Det er åpenbart at i forholdet mellom regjering og storting, der utøves det lederskap — tidvis i ganske hardhendte former. Det blir et merkelig skue når regjeringen kan piske parlamentarikere til å stemme for noe de er mot. Det er lenge siden det var noen realitet i Johan Sverdrups ord om “all makt i denne sal”. Når stortingspolitikere er mest opptatt av folkelig popularitet flyttes makten fra parlamentet til regjering og enda mer til forvaltningen. Parlamentet blir redusert til det ordet egentlig betyr: Prat.
Et av Hege Ulstein poenger er at det er like viktig hvor politikerne går etter sin karriere som hvor de kommer fra. Det er ikke bra når politikken blir et springbrett til en lukrativ karriere etter politikken. Når politikere føler seg for fine til å gå tilbake til sine “sivile” yrker viser de med all mulig tydelighet at de har distansert seg fra enhver folkelighet de måtte ha hatt. Dag Terje Andersen er ikke blant mine favorittpolitkere. Men jeg liker at han aldri har følt seg for fin til å gå tilbake til skogen når han har gått ut av et politisk verv. På samme måte står det respekt av Heidi Grande Røys når hun går tilbake til sin jobb som førskolelærer etter å ha gått av som statsråd. På denne måten viser disse at de ikke har distansert seg fra det folket de representerer.
Fremfor å stå rakrygget, også når det blåser motvind, har politikerne forsøkt å finne ly hvor de kan skjule seg. Mens de snakker høyt om andres grådighet har de gitt seg selv frynsegoder som de fleste andre bare kan drømme om. Før eller siden kommer regningen på bordet. Fra å ha meningsløst gode pensjons- og etterlønnsordninger ender de nå med noe som er for dårlig.
Der er ingen grunn til at politikere skal ha bedre pensjonsordninger enn andre. Det politikere mener er godt nok for oss andre må også være godt nok for dem selv. Vanskeligere er det ikke. Det burde ikke være nødvendig å utrede veldig mye for å konkludere med at politikere politikere bør ha akkurat samme pensjonsordning som andre statsansatte — enten det gjelder opptjeningstid, intektstak, tidligpensjoner eller annet. At man har hatt en udugelig forvaltning av ordningene hvor bukker har vært satt til å passe havresekkene har ikke gjort det noe bedre.
Men politikere bør ha en ganske romslig etterlønnsordning når de fratrer. Nå er det, om jeg husker rett, tre måneder. Tre måneder er ikke mye om man skal ta en pustepause, finne ut hva man vil i livet og så få karrieren inn på et nytt spor. Det er helt forståelig at de som sier nei til gjenvalg blir mer opptatt av å planlegge neste fase i livet enn av å stå på i politikken når de sitter på oppsigelse. Ønsker man gjenvalg, men blir vraket av eget parti i nominasjonen vil nok motivasjonen bli borte. Livet etter politikken blir viktigere. Den som satser alt på gjenvalg, men blir vraket av velgerne kan plutselig stå på bar bakke når valgresultatet er talt opp. Det samme kan en statsråd som blir skiftet ut.
Tre måneder er ikke mye. Akkurat her er det saklig begrunnet at politikere kan ha særordninger. De skal kunne konsentrere seg om politikk til periodens siste dag. Så kan man få tid til å tenke seg om uten å måtte bekymre seg for at lønnen blir borte om man ikke har retretten klar. Det er derfor næringslivsledere har fallskjerm, og det bør også politkere ha. Den bør bare ikke bli for stor og gylden. Og det bør selvfølgelig være full avkorting når man får andre inntekter. Men ønsket om å fremstå som folkelig samtidig som man blir tatt med begge hendene i kakeboksen gjør at man har tapt muligheten for å innføre særordninger som kunne være velbegrunnet ut fra særegenheter ved politikeryrket.
En del av prisen blir politikere som er mer opptatt av sin retrett enn av å stå løpet ut.
