All posts by Olav Torvund

Jeg er professor ved Senter for rettsinformatikk, som er en del av Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo.

Pirat Bay-dommer Thomas Norström ikke inhabil

Stockholm tingsrett har talt – i følge Dagens Nyheter. (Og nå har visst Dagbladet også fått med saken.) Pirate Bay-dommer Thomas Norström var ikke, jeg er fristet til å legge til selvfølgelig ikke, inhabil. Retten avviser at medlemskap i opphavsrettsforeninger o.l. gjør en dommer inhabil. Noe annet ville da også vært særdeles overraskende. Retten uttaler at det er en fordel at dommerne fordyper seg faglig. Det er ikke noe overraskende i det.

Da kan vi kanskje lukke den episoden av “sirkus Pirate Bay” og heller holde oss til saken.

For de som ikke har fått med seg realitetene, eller bare har fått med seg en tabloid versjon, viser jeg til tidligere kommentar om saken.

En uvelkommen bursdagshilsen fra Eniro

Eniro, som står bak tjenestene “Gule sider”, telefonkatalogen.no m.m. har funnet det for godt å legge ut fødselsdagen til alle som er registrert i telefonkatalogen. De har ikke innhentet samtykke.

Eniro sier at dette er en “hyggelig tilleggstjeneste” og at “denne informasjonen gjør det mulig blant annet å skille mellom flere personer med samme navn”. Som om den som verken vet en persons telefonnummer eller adresse klarer å identifisere rett person ved å se på fødelsesdagen!

Samtidig som man stadig oppfordres til å være varsom med å legge personopplysninger på nett, legger tjenester som telefonkatalogen.no helt unødvdendig ut personopplysninger uten å spørre.

Ønsker du ikke at fødselsdato skal framkomme sammen med ditt telefonnummer, ber vi deg selv gå inn via “MinSide” .

Dette skriver Eniro. Men her bør vi ikke akseptere en “opt out” løsning. De som vil ha slike opplysninger på nettet bør selv kunne skrive dem på “MinSide”.

Kommunikasjonsdirektør Bård Hammervold skriver følgende i en e-post (som sikkert er et standardsvar):

” Samtidig vil jeg tillegge at vi utvikler våre tjenester etter brukernes ønsker. Vår vurdering har vært at brukerne ønsker fødselsdager som endel av infomasjonen på “MinSide”, men dersom konklusjonen viser seg å være en annen vil vi lytte til dette og fjerne denne muligheten.”

De som ønsker at folk skal sende hilsner til andre bør like å få hilsner selv. Hvis du ikke liker at noen legger ut din fødselsdag på nett i en tjeneste som telefonkatalogen.no kan du sende en hilsen pr e-post eller SMS til disse:

Administrerende direktør  Hans Petter Terning hans.petter.terning@eniro.no

Kommunikasjonsdirektør Bård Hammervold
bard.hammervold@eniro.no
Mobil: 99 58 31 20

Skatteregler og skattelister

Jeg har omsider gjort unna årets selvangivelse. Nok en gang har jeg blitt klar over merkverdigheter i skattereglene.

Noe av min inntekt for 2008 er overskudd i et selskap hvor jeg er deleier. Da jeg fikk “deltakeroppgave” fra regnskapsfører og førte dette inn i selvangivelsen, stusset jeg. Det så ut som om denne inntekten ble ført som inntekt to ganger. Så det var bare å søke utsettelse og få tak i regnskapsfører da han var tilbake etter pinse, for å få en forklaring på dette.

Den inntekten blir faktisk ført som inntekt i selvangivelsen to ganger. Først fører man andel av overskuddet i selskapet som inntekt. Og hvis man tar ut noe av dette overskuddet regnes også det man tar ut som inntekt. Nå er skatteprosenten lavere for slike inntekter enn hva de er for personlig næringsinntekt eller lønnsinntekt. Så selv om pengene beskattes to ganger blir summen omtrent den samme som for personlig næringsinntekt. Litt forenklet kan man si at beløpet inntektsføres to ganger, og så betaler man omtrent halv skatt av det beløpet.

Kan hende er dette en skattemessig fornuftig måte å gjøre det på. Jeg har for lengst gitt opp å forstå skattereglene. Men en konsekvens jeg ikke liker er at når medier og andre nysgjerrige til høsten skal grafse i skattelistene, da er de tallene som fremkommer i de listene helt misvisende. Siden en del av inntekten føres til inntekt to ganger blir man stående med en fiktiv inntekt som kan være betydelig høyere enn den reelle inntekten. Det man betaler i skatt blir relativt lavt i forhold til inntekten. Hvis en stor del av ens inntekt er av denne typen vil man kunne ende med en skattemessige inntekt som er nesten det dobbelte av den reelle inntekten, mens skatten ser ut som om den er halvparten av hva andre må betale med en tilsvarende inntekt.

Her kan man lett trigge “Se og Hør-instinktet” hos misunnelige nordmenn, tabloide journalister og finansminister Kristin Halvorsen: Høy inntekt og lite skatt.

Det er selvfølgelig ingen som forsvarer offentliggjøring av skattelister ut fra hensynet til folks nysgjerrighet, misunnelse og grafselyst. Man skal liksom kunne kontrollere hverandre, som må bety at man skal rapportere naboen til skattemyndighetene hvis man synes at han har alt for høyt forbruk i forhold til skattbar inntekt. Jeg tror ikke stort på denne kontrollfunksjonen. Men skal praksisen ha noen som helst kontrollfunksjon må man i det minste kreve at de tallene som oppgis faktisk reflekterer folks reelle inntekt. Når de ikke gjør det, da kan jeg ikke se noen akseptabel grunn til å fortsette med skattemyndighetenes årlige personvernkrenkelse.

Hvitvin + rødvin blir ikke rosévin

vinroseI følge den sydfranske avisen Midi Libre har EU-kommisjonen i dag annonsert at de trekker det omstridte forslaget om at man skal kunne lage “rosévin” ved å blande hvitvin og rødvin. Fortsatt skal altså rosévin lages på røde druer hvor skallet bare får være med en kort tid.

Jeg hørte en vinprodusent som smakte den rosa blandingsvinen si det slik: Det er en god vin. Men det er en rosa hvitvin, det er ikke en rosévin. Og det er vel hele poenget.

Se også omtale på nrk.no.

Rettsliggjøring og overnasjonalitet

Anine Kierulf tar opp viktige spørsmål om rettliggjøring i en artikkel i Dagbladet 4. juni 2009 under overskriften “Rettsstat og demokrati”.

Jeg har alltid forundret meg over debatten om rettsliggjøring, i alle fall at rettsliggjøring skal være et demokratisk problem. Retten er et resultat av demokratiske prosesser og kan endres gjennom demokratiske beslutninger.

Rettsliggjøring handler for meg først og fremst om å ta politikernes vedtak på alvor slik at disse faktisk blir bindende, også for politikerne selv. Det betyr at man tar konsekvensen av politiske vedtak, og at politikerne må vedstå seg konsekvensene. Jeg synes det er et større problem, også for demokrateiet, at politikerne stadig kommer med vedtak som er  “politisk forpliktende”, men ikke “rettslig bindende”.

Aksepterer det politiske flertallet ikke resultatet av en “rettsliggjort” avgjørelse kan loven endres. Hvis det virkelig haster, da kan det gjøres i løpet av et par uker. Det tar ikke særlig mye lenger tid å vedta en lov(endring) enn det tar å treffe andre politiske vedtak. Det kan riktignok bare gjøres med virkning fremover, men det bør ikke være et stort problem. Men det er ikke like lett å løpe fra et lovvedtak som det er å løpe fra løfter og “politisk bindende” vedtak.  Dette krever at politikerne ser problemet i øynene og har ryggrad nok til å konfrontere det på ærlig vis. Da kan de ikke si og love en ting, og så løpe fra ansvaret og konsekvensene når de melder seg. Men at politikerne tvinges til å være ærlige i forhold til hva de faktisk mener, til å være edruelig i forhold til hva som faktisk kan gjennomføres og til å akseptere (og dermed også vurdere) konsekvensene av sine løfter og vedtak, det kan da umulig være et demokratisk problem? At politikerne kan oppleve det som ubehagelig ikke å kunne løpe fra det de har vedtatt kan man forstå. Men demokratiet er ikke til for å beskytte politikerne.

Et mer grunnleggende spørsmål kan være i hvor stor grad man skal kunne binde fremtiden. Det er mange eksempler på at politikere i praksis har mislikt Grunnloven når denne har stått som en skranke for å gjennomføre det som et styringsivrig flertall for tiden ønsker. Dersom man har det nødvendige flertall vil det være mulig å bygge ned vernet av eiendomsretten og tillate mer omfattende inngrep uten erstatning enn hva man i dag kan gjøre etter Grl § 105, akkurat som det er mulig å innskrenke ytringsfriheten. Men det skal mer til enn et knapt storgingsflertall. Selv synes jeg det er bra at vi har visse grunnleggende rettigheter som skiftende stortingsflertall ikke kan skalte og valte med som de vil.

Fredrik Sejersted mener tydeligvis at det til enhver tid sittende flertall ikke behøver å forholde seg til slike grunnleggende prinsipper, når han i Dagbladet 3. juni 2009 skriver:

“Så lenge et folkevalgt flertall på Stortinget er imot politisk TV-reklame er dette ikke bare legitimt, men prinsipielt fornuftig europapolitikk.”

Man må skille mellom rettsliggjøring og overnasjonalitet. Norge kan ikke bestemme hvordan overnasjonale regler skal være og hvordan de praktiseres, like lite som en kommune i Norge kan fastsette lover og bestemme hvordan de skal håndheves. Man har selvfølgelig en viss innflytelse, med mindre man velger å stille seg utenfor beslutningsprosessene samtidig som man reelt er bundet av beslutningene, slik Norge har valgt å gjøre gjennom EØS-avtalen. Men det at man har valgt en tilknytning som setter Norge på sidelinjen og således har et stort demokratisk underskudd, er resultat av en demokratisk prosess i Norge. Hvis man synes det internasjonale samarbeidet koster mer enn det smaker, da kan Norge velge å tre ut.

Stortingsflertallet kan bestemme at menneskerettighetene ikke skal gå foran norsk lov. Da ville forbudet mot politisk TV-reklame rettslig sett vært  mindre problematisk, selv om Norges internasjonale omdømme nok ville bli svekket. Hvis Norge stiller seg blant de land som avviser avgjørelser fra EMD som “innblanding i indre anliggender”, da kan ikke norske politikere være like kjepphøye når de kritiserer menneskerettsbrudd andre steder. Politikerne må velge mellom å ta den politiske belastningen med å gå ut av systemet eller akseptere å være bundet av det. Det er dette som er den viktigste politiske konsekvensen av rettsliggjøring på et internasjonalt nivå, og jeg er ikke i stand til å se at det kan være et demokratisk problem.

Hvis vi vil ha et forpliktende internasjonalt samarbeid, da må vi akseptere at det også forplikter oss. At det er forpliktende viser seg først og fremst ved at vi må rette oss etter de vedtak som treffes, også om vi selv er uenig i vedtaket. Aksepterer man EMD, da må vi også rette oss etter avgjørelser som går mot Norge og går mot det som et politisk flertall i Norge måtte ønske. Norge kan bestemme seg for at dette vil vi ikke være med på, men da må man også ta den politiske belastningen det vil være å gå ut. Fredrik Sejersted liker åpenbart ikke at også Norge skal være bundet av noe som ikke er Norsk, når han i tidligere nevnte artikkel  i Dagbladet 3. juni 2009 skriver:

“De nye rettslige forpliktelsene er internasjonale, og de er uendelig mye mer vidtrekkende og detaljerte enn de få rettighetene vi har i den norske Grunnloven. Videre er de i motsetning til Grunnlovens regler nesten umulige å endre. Og endelig tolkes og forvaltes de av jurister svært mye lenger fra den nasjonale virkelighet enn våre egne høyesterettsdommere.”

Det er nå en gang slik at man på internasjonalt nivå ikke alltid skal legge alt for stor vekt på den nasjonale virkelighet.  EMD har sagt at man på noen områder har en betydelig nasjonal skjønnsmargin i forhold til hva slags innskrenkninger i ytringsfrihet eller andre rettigheter, mens man på andre områder har liten skjønnsmargin. De har sagt at det er liten skjønnsmargin når det gjelder politiske ytringer, hvilket betyr at når det gjelder hva som skal tillates av inngrep i akkurat den type ytringer har de nasjonale politikere ikke så mye de skulle ha sagt. Man kan like det eller la det være, men det er ikke opp til den tapende part i en rettssak å avgjøre om man skal være bundet av resultatet eller ikke. Vi har akseptert systemet, og da må vi også akseptere de konsekvenser vi ikke liker. If you can’t stand the heat, get out of the kitchen.

Det er ikke vanskelig å være enig når Fredrk Sejersted skriver at man må “avklare hva de [internasjonale forpliktelsene] egentlig går ut på og hvilket handlingsrom som (overraskende ofte) fortsatt gjenstår for regjering og Storting”. Men det er forskjell på å avklare og å bortforklare. I det som var utgangspunktet for debatten, Trond Giskes forsøk på vri seg unna dommen om politisk TV-reklame er det vanskelig å komme forbi at EMD klart har sagt at et reklameforbud som bare gjelder ett medium ikke er tilstrekkelig begrunnet, at den klart avviser Norges påstand om at det ikke er tilstrekkelige alternativer til et generelt forbud mot politisk TV-reklame, og at de gir klar tilslutning til Høyesteretts mindretall på de avgjørende punktene. Men Frederik Sejersted gir noe av forklaringen selv, når han skriver:

“Når tvister oppstår mellom internasjonal rett og vanlig norsk rett og politikk, er det disse juristene som har i oppdrag å forsvare det nasjonale handlingsrom på vegne av regjering og Storting. De står i fronten, og ser utviklingen. Selv har jeg tidligere i syv år vært statens advokat i EU/EØS-rettssaker, og forsvart Stortingets lover …”

Han synes å ha problemer med å komme ut av denne rollen.

Opphavsrett og fossiler

Dinosaurforsker Jørn Hurum vil ha “copyright” på fossilet “Ida”.

– Da tenker jeg på det å ha enerett på å lage capser, T-skjorter og kosedyr,” sier Hurum til Aftenposten.

Jeg vil råde Jørn Hurum og  Naturhistorisk museum til å bruke sin tid og sine penger til noe annet.

Man får opphavsrett til det man har skapt av kunsteriske og litterære verk. Uansett hvor vakker Jørn Hurum måtte mene at “Ida” er, så er det ikke et kunstverk, like lite som andre naturfenomener er kunstverk. Og verken Jørn Hurum eller Naturhistorisk museum har skapt fossilet “Ida”. At museet har brukt mye penger på å kjøpe fossilet og at Jørn Hurum og hans team har brukt mye tid på analyse, konservering (jeg er ikke sikker på hvem som har gjort denne jobben) og beskrivelse, endrer ikke noe på dette.

” Se på Skrik og Mona Lisa. Det er ikke andre enn Munch-museet og Louvre som har rettigheter til å trykke postkort og T-skjorter med disse ikonene”, sier Hurum i følge Aftenposten. Her har han misforstått.  For det første er både “Mona Lisa” og “Skrik” kunstverk som i utgangspunktet er opphavsrettslig vernet. På Leonardos tid fantes det riktignok ikke noen opphavsrett, så det har aldri vært noen problemstilling for “Mona Lisa”. Men det lar vi ligge.

Edvard Munch døde i  1944. Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Edvard Muchs kunst er derfor fortsatt vernet, og vil være vernet fram til 1. januar 2015. Fra den dagen kan hvem som helst lage plakater, T-skjoret, kaffekrus, caps og hva de måtte ønske med “Skrik” og andre Munch-bilder.  “Mona Lisa” er fri. Hvis jeg vil bruk dette bildet som illustrasjon, trykke postkort med bilde eller gjengi det på annen måte, da kan jeg fritt gjøre det. Ingen har opphavsrett til bildet og ingen kan nekte meg å utnytte det.

Om jeg eller noen andre skulle ønske å lage caps, T-skjorter og andre Ida-souvenirer, da kan verken Jørn Hurum eller andre nekte meg å gjøre det.

Så lenge man fysisk har kontroll over objektet kan man i noen grad kontrollere utnyttelsen. Nasjonalgalleriet kan nekte besøkende å fotografere i galleriet. Dette kan de gjøre fordi de kan sette vilkår for å slippe inn i museet. Men dette har ikke noe med opphavsrett å gjøre. Det samme kan  Naturhistorisk museum gjøre.

Man har offentliggjort en del bilder. Disse bildene har fotografene rettigheter til. Hvis jeg skulle ønske å bruke et av bildene må jeg ha samtykke fra fotografen, men jeg trenger i utgangspunktet ikke spørre Jørn Hurum eller muséet. Men fotografens rettigheter er ikke til hinder for at en designer bruker dette som utgangspunkt for å tegne en “Ida” og bruke dette på T-skjorter, til å lage kosedyr, osv.

Jeg tror Jørn Hurum overdriver dette en smule. “Ida” vil helt sikker trekke flere besøkende til  Naturhistorisk museum , og flott er det. Jørn Hurum skal ha all ære av det han har fått til, også når det gjelder å bruke media. Vitenskapen trenger flere formidlere som Jørn Hurum. “Ida” er selvfølgelig langt mer interessant enn at en fotballspiller kastet opp to ganger under en fotballkamp og annet tøv som mediene bruker spalteplass og sendetid på. “Ida” vil (sammen med monsterøglen fra Svalbard?) utvilsomt trekke mange besøkende til Tøyen. Jørn Hurum har sikker fått en del gutter til å drømme om å bli forskere fremfor å bli fotballspillere, noe det er all mulig grunn til å være glade for. Men at det skal være et stort marked for spin-off produkter annet enn som souveirprodukter for de som faktisk besøker museet, det tviler jeg på. Det vil neppe være mange som sniker seg rundt i Tøyen-området for å selge uoffisielle Ida-souveniner, slik man ser når det er konsert på Valle Hovin. Museet har selv kontroll over hva slags souvenirer de vil selge.

Kan en reproduksjon bli så dårlig at den er krenkende?

Eirik Newth har på sin blogg under overskriften Look what they’ve done to my book, ma, satt søkelyset på dårlig billedkvalitet i  Nasjonalbibliotekets scanning av bøker som legges ut på bokhylla.no. Han får for så vidt svar fra “ma” (Mette Newth) i kommentarene, og viser hvordan en av “mas” bøker har blitt enda dårligere behandlet under overskriften bokhylla.no goes pink.

De eksemplene som Eirik Newth trekker fram viser at Nasjonalbiblioteket ikke gjør en god jobb med scanneren. Jeg vet ikke hvor representative Eirik Newths eksempler er. Men de vitner om at de som har ansvaret for scanningen ikke tar bildene på alvor og ikke viser nødvendig respekt for bildene.

Opphavsmannen ideelle rettigheter forbyr krenkende gjengivelse. I åvl § 3 annet ledd heter det:

Har en annen rett til å endre et åndsverk eller å gjøre det tilgjengelig for almenheten, må dette ikke skje på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart.

Continue reading Kan en reproduksjon bli så dårlig at den er krenkende?

Jordbær og vin

brachettoVi går nå inn i jorbærsesongen. Selv om import gjør at vi nå kan få jordbær året rundt, er det ikke noe som kan måle seg med de norske jordbærene i sesongen. Et kjølig klima gir langsom modning. Når det kombineres med alt det lyset en nordisk sommer kan by på, da gir det en smak sydlige importbær og drivhusbær ikke kan matche.

Men om vi nå skulle ønske å servere en vin til disse bærene, hva skal vi da velge? Champagne går til alt, også jordbær. Det er vanskelig å tenke seg en bedre sommeraperitif enn champagne og jordbær. Champagne går selvfølgelig også til jordbær om de spises som dessert, men da bør man gå for en halvtørr eller enda søtere variant. Jordbær med fløte og/eller vaniljeis med en knastørr champagne, det går ikke så bra.

Noen insisterer på at jordbær blir bedre av å marineres i rødvin, gjerne en Bordeaux, og at man så drikker den samme vinen til. Etter at noen fortalte så entusiastisk om denne kombinasjonen, måtte jeg forsøke.  Men jeg foretrekker at jordbær smaker jordbær, ikke rødvin. Så det ble med dette ene forsøket.

Moscato d’asti er en jorbærklassiker.  Men min jordbærvin denne sommeren vil være Brachetto d’Acqui. Det er en søt, lett musserende rød vin. Den er laget på druen Brachetto, og produseres i Acqui – et område syd i Piedmonte (Italia).  Vinen er svakt musserende – det italienerne kaller fizzante. Det er en vin som er søt og frisk, lett og ukomplisert – akkurat slik en god sommerdag skal være.

Det er en alkoholsvak vin, gjerne rundt 6%. De som er ute etter mest mulig “bang for the bucks” bør styre unna denne. De vinene som Vinmonopolet listefører (juni 2009) koster rundt 145 kr pr flaske, så prisen pr ml alkohol er ganske høy. Vi andre kan sette pris på at vinen kan nytes uten at det blir alt for mye sommerpromille.


Vis større kart

Tour de France i Languedoc-Roussillon 2009

Tour de France pleier alltid å gå gjennom Languedoc-Roussillon. Vanligvis er dette “hvileetapper” (alt er relativt) mellom fjellene. Enten har man vært gjennom Alpene og er på vei mot Pyreneene, eller omvendt. Rittet har satt seg. Noen har vist seg fram i fjellene, andre er blitt hektet av. De som har ambisjoner i sammendraget lar andre gjøre jobben, og noen som likevel ligger håpløst langt bak etter fjelletappene får lov til å vise seg fram.

I år er det anderledes.  Rittet starter med prolog i Monaco lørdag 4. juli. Den første ordentlige etappen går fra Monaco til Brignoles søndag 5. juli, og allerede på rittets tredje dag kommer man inn i Languedoc-Roussillon med etappen Marseille – La Grande Motte. (Jeg skal selvfølgelig stå i målområdet når Tour de France inntar La Grande Motte.)

Continue reading Tour de France i Languedoc-Roussillon 2009

Franz Joseph Haydn – 200 år siden han døde

b0000bxbxtFranz Joseph Haydn døde 31. mai 1809 – 200 år siden i dag. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde festet med ved datoen før jeg leste Aftenposten, som skrev at Østerrike markerer Haydn. Men tilfeldighetene vil at jeg nettopp har blitt ferdig med  “Life and Works of Joseph Haydn”, en boks med 4 CDer utgitt på Naxos.

Joseph Haydn har kanskje kommet litt i skyggen av Mozart og Beethoven. Men Haydn har hovedæren både for å ha gitt endelig form til symfonien og for strykekvartetten. Han var enormt produktiv og skrev flott og spennende musikk.  “Life and Works of Joseph Haydn” er en utmerket introduksjon til denne store komponisten.

Jeg har blitt veldig glad i lydbøker generelt. Men særlig på ett område er lydbøker bedre enn noe annet format: Musikkhistorie og musikkunskap generelt. Da kan musikkeksemplene spilles i tilknytning til den tekst som leses. Man slipper å finne fram en CD, rett spor og kanskje akkurat det lille uttdraget som illustrerer poenget, eller kanskje heller poenget som omtales i teksten. Naxos har gitt ut en rekke musikkhistoriske lydbøker. For meg er Joseph Haydn nummer seks i rekken, etter en generell musikkhistorie, operahistorie, Bach, Mozart og Beethoven. Nå lytter jeg til Franz Schubert.

Ikke kast bort tiden på å lete i norske platebutikker (med mulig unntakt for Norsk Musikkforlag). De har den ikke. Bestill fra Amazon UK eller Amazon US. P.t. er prisen lavest hos Amazon UK.