All posts by Olav Torvund

Jeg er professor ved Senter for rettsinformatikk, som er en del av Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo.
Opphavsrett, Ytringsfrihet

Den besværlige ytringsfriheten – Gørild Mauseths fiskesex

2 Comments

Gørild Mauseth har gått til sak mot NRK på grunn av deres bruk av sexscenen fra filmen “Brent av frost” i et TV-innslag. Jeg har ikke sett filmen eller NRK-innslaget. Jeg vil derfor ikke mene noe om hvorvidt NRK har opptrådt ulovlig i den konkrete saken. I den grad man kan stole på avisomtaler, kan må få en redegjørelse for saken i Dagbladet 27.03.2007. Men saken reiser noen prinsipielle spørsmål som det er verdt å diskutere.

Vi har rett til å sitere fra et offentliggjort verk “i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger”. Dette følger av åndsverkloven § 22. Sitatretten er ikke begrenset til tekst. Vi kan også sitere f.eks. musikk og film.

Sitatretten er i realiteten en ytringsfrihetsbestemmelse. Vi skal kunne underbygge det vi skriver og det vi eventuelt kritiserer gjennom sitater. For at jeg skal kunne sitere må jeg sette sitatet inn i en sammenheng hvor dette er relevant. Løsrevne uttalelser eller filmklipp som presenteres som morsomme enkeltinnslag ikke “sitat”. Men å vise en filmscene i forbindelse med omtale av en film hvor denne scenen blir parodiert, høres ut til å ligge innenfor det tillatte. Kravet om “god skikk” innebærer bl.a. at man ikke må sitere mer enn det som er nødvendig i forhold til formålet, og at man må sitere på en måte som ikke er misvisende, krenkende m.m. i forhold til det som siteres. Om NRKs bruk av filmklippet her var innenfor det tillatte, har jeg ikke grunnlag for å mene noe om.

Den som ytrer seg offentlig, enten det er i form av skriftstykker eller opptreden på film, har gitt fra seg noe av kontrollen. De fleste som har ytret seg i det offentlige som har nok sagt noe man gjerne skulle ha hatt usagt. Men man kan ikke spole tiden tilbake og redigere fortiden. Det man har sagt, står der. Vi må regne med å bli konfrontert med uttalelser vi i dag ikke vil stå inne for, bilder man ikke er særlig stolt av, osv.

Ytringsfriheten er ikke alltid behagelig. Det gjelder enten det er stortingsmenn som blir utskjelt av partikolleger, og for skuespillere som møter filmscener man selv helst vil glemme.

Gøril Mauseth har, fortsatt i følge medieomtalen, påberopt seg en klausul i avtalen med filmprodusenten om at denne scenen ikke skal kunne brukes utenfor sin kunstneriske sammenheng. En slik klausul er ikke bindende for andre enn de som er part i avtalen. Om en forfatter inngår en avtale med sitt forlag om at visse avsnitt i en bok ikke skal siteres, så behøver ingen andre å bry seg om denne avtalen. Og slik bør det være. Den som ytrer seg offentlig skal ikke kunne bestemme hvordan andre skal kunne forholde seg til ytringen, og skal ikke kunne bestemme at bare de som er “snille” skal få lov til å sitere. Man skal heller ikke måtte betale for å sitere. Det var nok heller naivt av Gøril Mauseth å tro at hun gjennom en slik klausul skulle kunne kontrollere hvordan scenen ville bli brukt i andre sammenhenger.

Tanchred Ibsen laget i sin tid filmen “To mistenkelige personer”, basert på Gunnar Alf Larsens nøkkelroman om det såkalte “Lensmannsmordet”. En av de som var dømt for dette drapet gikk til sak for å få stanset filmen. Han ønsket ikke ny oppmerksomhet rundt denne saken. Han fikk stanset filmen gjennom en dom fra Høyesterett Rt 1952 s. 1217. Men dermed skrev han seg inn i norsk rettshistorie og kulturhistorie, og han vil for alltid bli husket. Gøril Mauseth kan oppnå noe av det samme. Uansett utfall aktualiserer rettssaken filmscenen, og man rettferdiggjør å vise scenen for å kunne fortelle hva striden dreier seg om. Om NRK i det programmet som er utgangspunktet for rettssaken skulle ha overtrådt grensen for hva som er akseptabelt, så gjør dagens nyhetsinteresse at den uansett må kunne vises ved omtale av rettssaken.

Språk

Statlig bidrag til språklig underholdning

2 Comments

I Språkteigen 9. november 2008 kunne man bl.a. fortelle at det nå var kommet et språklig beadrbeidet, og dermed mer leslig “Skjema for avtale om underholdningsbidrag for barn”. Det var etter det jeg forsto Fornyings og administrasjonsdepartementet som stod bak dette. Jeg skvatt da jeg hørte dette og måtte høre på det en gang til for å forsikre med om at jeg hadde hørt riktig. Det er mange som snubler i ordene ‘underholdsbidrag’ og ‘underholdningsbidrag’. Det første er bidrag til en persons underhold, det andre et bidrag til kveldens underholdning. Underholdsbidrag er nok lite underholdende.

Jeg har foreløpig ikke klart å spore opp det skjemaet som det ble henvist til. Derfor vet jeg ikke om det er språkfolkene som har stått for den språklige forenklingen av skjemaet som har dummet seg ut eller om det er redaksjonen i Språkteigen. [Etter å ha fått en e-post fra programleder i Språkteigen, Randi Lillealtern, vet jeg nå at det var Språkteigen som formidlet dette feil, se kommentar til innlegget.] Hvis det virkelig står det i skjemaet som det ble sagt, da bør skjemaet vrakes og man må få ut et nytt hvor man bruker korrekt betegnelse på dette bidraget.

I min jakt etter skjemaet søkte jeg først på regjeringen.no.  Der fikk jeg 12 treff på “underholdningsbidrag”, men det skjemaet jeg lette etter fant jeg ikke. Selv Justisdepartementet hadde snublet i dette i en tolkningsuttalelse. Justisdepartementet preseterer å gjøre denne blunderen i en uttalelse om dekningsloven § 2-7 annet ledd, bokstav d, hvor det korrekte uttrykket underholdsbidrag brukes i den lovteksten de utaler seg om. I uttalelsen heter det:

“Det følger av § 2-7 annet ledd bokstav d at utlegg i utgangspunktet kan tas i “underholdsbidrag som tilkommer ektefelle, barn eller et barns mor”. Det er her de to siste alternativene som kan være aktuelle; barnebidraget ses på som et underholdningsbidrag som enten tilkommer “barn” eller “et barns mor”.”

Man skulle tro Justisdepartementet ser dette bidraget som sang, klovneri eller annen underholdning for barnet eller barnets mor.

I ett av de 12 dokumentene brukes ordet underholdningsbidrag i sin rette betydning.  Dette er NOU 1995: 26 Barneombud og barndom i Norge, I avsnitt 4.2.3 om Trond-Viggo Torgersen kan vi lese:

“Barna demonstrerte en omfattende kunnskap om Trond-Viggo Torgersens ulike roller og opptredener i media, og da særlig gjennom fjernsynet. De hadde heller ingen vansker med å skille mellom hans rene underholdningsbidrag som vaktmester, gammel mann eller utkledd dame, og hans virke som leder av barneprogram med klare pedagogiske tilsnitt. “

I de 11 andre dokumentene var ordet ‘underholdningsbidrag’ brukt der man skulle ha brukt ‘underholdsbidrag’.

Da jeg ikke fant det dokumentet jeg søkte etter på regjeringen.no, tenkte jeg at det kanskje kunne finnes hos NAV. Et søk på ‘underholdningsbidrag’ ga 79 treff, men ingen så ut til å være det dokumentet jeg søkte etter. Samtlige var dokumenter hvor man feilaktig bruker ordet ‘underholdningsbidrag’ der det skulle ha stått ‘underholdsbidrag’. Så her bidrar NAV til å spre og sementere språklige misforståelser.

Når både Økonomisk ordbok og  Gyldendals (nett)ordbok bruker ‘underholdningsbidrag’ der det skulle ha stått ‘underholdsbidrag’, er det ikke særlig overraskende at også andre snubler.

For å forsikre med om at det ikke var jeg som hadde misforstått foretok jeg også noen søk i Lovdata.  Jeg fant ikke en eneste forekomst av ordet ‘underholdningsbidrag’ i lovgivningen, mens ordet ‘underholdsbidrag’ forekommer en rekke ganger. Så det er nok byråkratene og deres eventuelle språkkonsulenter som har snublet, ikke lovgiver.

Vi jurister har godt av å bli språklig gransket fra tid til annen. Men det skjemaet Språkteigen omtalte, hvis omtalen var korrekt (jeg har ikke funnet skjemaet), er et eksempel på at man ikke kan slippe språkfolk til på egenhånd i juridiske tekster. Man må forstå innholdet i den tekst man bearbeider, ellers kan det ende som et ufrivillig underholdningsbidrag.

Opphavsrett

Immateriell lønn

2 Comments

I en artikkel i Bok og bibliotek 3. november 2008, skriver Thomas Gramstad bl.a. dette:

“Overskudd overflødiggjør den eksklusive eiendomsretten og muliggjør en fri deling – en inklusiv eiendomsrett. Overskuddsetikken er altså stikk motsatt av knapphetsetikken: den er basert på trangen til å dele, gir grunnlag for et sosialt og kulturelt fellesskap og gir en individuell immateriell belønning.”

Det er mye som kan sies bare om dette avsnittet, og enda mer om man kommenterer hele artikkelen. Men jeg skal i første omgang nøye meg med å kommentere et uttrykk: Immateriell belønning. Jeg har aldri tidligere støtt på det uttrykket, og Thomas Gramstad forklarer ikke hva han måtte mene med det.

Jeg spiser ikke immateriell mat, mine lån er dessverre ikke immaterielle, osv. Så for å klare meg i hverdagen er jeg faktisk helt avhengig av en materiell godtgjørelse for mitt arbeid. Jeg opplever meg ikke som noen avviker på dette punktet. Kunstnere og kulturarbeidere kan så vidt jeg vet heller ikke klare seg på immateriell mat.

De av oss som har en fast lønn er ikke avhengige av inntekter fra det vi skriver eller annen kulturell produksjon vi måtte stå for. I den akademiske verden publiserer man for å delta i det vitenskapelige fellesskapet og for personlig prestisje. Andre kan publisere for å misjonere for sitt syn, enten er religiøst, politisk eller noe annet – f.eks. at man vil misjonere for at folk skal miste muligheten for å få ordentlige inntekter fra sin åndsproduksjon. Men forfattere og andre som henter sine inntekter i markedet for f.eks. bøker, de kan ikke bare leve av heder, ære og berømmelse. De trenger en materiell godtgjørelse.

Et av budskapene i Thomas Gramstads innlegg synes å være at Thomas Gramstad og andre mener å ha rett til å “dele” det andre har skapt, mens opphavmennene skal “kompenseres” med luftig svada som for anledningen er kalt “immateriell belønning”.

Opphavsrett

Opphavsrett på sykehjemmet

15 Comments

Jens Brun-Pedersen har hatt “mimre-jukeboks” på Paulus sykhjem med ønskeklipp fra YouTube har vi kunnet lese i Aftenposten og Dagbladet. En kommentar fra Kathtine Aspaas satte sykehjemmet på ideen.

Eirik Newth kommenterte saken og mente at dette måtte være i strid med åndsverksloven og konkluderte med følgende:

“Mitt syn – som underbygges av episoder som dette – har lenge vært at man bør følge pølsefabrikkprinsippet: jo mindre vi forteller om åndsverkloven og dens virkelige konsekvenser for brukerne, desto bedre for rettighetshaverne.”

Jan Omdahl fulgte opp med en kommentar i Dagbladet, under overskiften “Er piratkopiering greit, bare du er gammel nok?”.

Det er ønskelig at vår nære historie, bl.a. i form av gamle TV-opptak, gjøres tilgjengelig. Det er ingen uenighet om dette målet. NRK gjennomfører i samarbeid med Najonalbiblioteket et stortstilt prosjekt for å digitalisere alt som finnes i NRKs arkiver. Mye av dette er tilgjengelig på NRK Gull. Men man kan ikke i sin iver etter å gjøre alt tilgjengelig kutte alle hjørner og sette opphavsmenns og utøveres interesser til side. Det tar tid og det kommer nok også til å koste å gjøre alt dette tilgjengelig.

Continue reading Opphavsrett på sykehjemmet →

Musikk

Når blir man voksen?

Leave a comment

I platebutikker har det dukket opp en ekkel genre: “For godt voksne”, eller bare “voksen” som det heter i musikkonline. Der finner man gamle norsktopphelter som Stein Ingebrigtsen, Hans Petter Hansen og andre, noe skikkelig mimremusikk samt “kvalitetsmusikk” som Sputnik og Rune Rudberg.

Jeg trodde jeg kunne regne med som voksen etter å ha passert 50. Men skal man tro plateselgerne er dårlig musikksmak en del av voksenlivet. Det er bare å starte jakten på ungdomskilden. Måtte jeg aldri bli voksen.

Kultur, Ytringsfrihet

En ubehagelig likhet

Leave a comment

I dag kan vi lese at David Irving likevel har tenkt å reise til Lillehammer for å lage sitt eget arrangement. Det må han gjerne gjøre. David Irving har, som alle andre, sin ytringsfrihet. Og andre har en like selvfølgelig rett til ikke å komme eller å gi uttrykk for hva de mener om det David Irving står for.

Men bildet som illustrerer artikkelen gir en litt ekkel påminnelse om Knut Steens Kong Olav-monument. Knut Steen har gitt Kong Olav den samme gesten som David Irving viser på Aftenpostens bilde. Det var denne gesten som mange, meg selv inkludert, ikke likte. Den gir assosiasjoner mer i retning det David Irving står får enn det vi forbinder med Kong Olav. Bildet av David Irving blir en bekreftelse av at det var riktig av Oslo kommune å si nei til statuen.

Da jeg søkte etter et egnet bilde av Knut Steens monument var jeg også innom hans nettgalleri. Når man ser på noe av det som vises på hans nettgalleri kan man godt forstå at Knut Steen ble forespurt, for her vises mye interessant. Men kongestatuen er bare ikke vellykket.

Media, Personvern, Politikk, Ytringsfrihet

Så skal Kristin Halvorsen nok en gang gi støtte til “Se og Hør”.

Leave a comment

Natt til onsdag 15. oktober står vi igjen overfor årets virkelig store personvernkrenkelse: Nå skal et nytt sett av opplysninger om vår inntekt, formue osv. Det er klart for at vi skal grafse i familie, naboers og kjendisers inntektsforhold. Bondevik II-regjeringen, med Per Kristian Foss som finansminister, sørget for at adgangen til grafsing i alle fall ble begrenset. Men da Kristin Halvorsen overtok var hun raskt ute med sin “Se og Hør” politikk: Nå skulle det igjen være fritt fram for grafsing.

Jeg er ikke i stand til å se noen god grunn til denne grafsingen. Det har ingen kontrollfunksjon. Hvis vi vil vite hvor mye ulike grupper bidrar med, kan dette gjøres uten at man absolutt skal se på navngitte enkeltpersoner.

Skattebetalerforeningen har laget et opprop mot denne grafsingen.  Gå til http://www.neitilskattelister.no/ og skriv under på oppropet!

Media, Opphavsrett

Må alt som kan stjeles deles?

11 Comments

Digi.no skriver 10. oktober 2008 noe som synes å være et referat fra et av fornyingsminister Heidi Grande Røys’ møter i det rådgivende organet eNorge-forum, med tittelen “- Bør legge til rette for delingskultur”. I digi.no kan vi bl.a. lese følgende uttalelse fra medieutvikler Erik Solheim i NRK:

“NRK lager innhold som er lisensfinansiert av det norske folk, og det er derfor naturlig at innholdet deres blir tilgjengeliggjort på internett gratis. Men det er ikke så enkelt som man skulle tro. Solheim fortalte at det store problemet skyldes én ting. Rettigheter.

NRK har eksperimentert med å legge ut innhold på nettet, men stadig støter de på ulike hindringer. Blant annet opplever de at rettighetsorganisasjonen for musikk, TONO, har en gammeldags tankegang.

– Dessverre skjønner ikke TONO hvordan nettet fungerer, de sier kanskje at vi kan få tillatelse til å dele ut et program som inneholder musikk som de har rettigheten til i et halvt år. Men det holder ikke. Innholdet må få lov til å ligge ute til evig tid, sier Solheim.

– TONO er en hemsko, og vi må slutte å bruke musikk gjennom dem hvis ikke holdningen deres endres, mener han.”

Continue reading Må alt som kan stjeles deles? →

Media

Journalisters regneferdigheter

1 Comment

NRK, VG og sikkert flere andre medier (det er en NTB-melding) melder at inflasjonen i Zimbabwe er 231 mill prosent. Kanskje er det riktig. Men illustrasjonseksemplet viser at prosentregning ikke er journalisters sterkeste side. For i følge avisene betyr det at det som kostet en krone for et år siden nå koster 231 mill kroner. I alle fall da jeg gikk på skolen lærte vi at en økning på en prosent var en økning på en prosent. Hvis prisen på det som kostet en krone for et år siden har økt med en prosent, da koster den i dag 1,01 krone.

Tabloide journalister må tydeligvis overdrive en smule her også. Så for dem er en prosnt prisstigning en dobling: Med en prosent prisstigning er en krone med tabloid prosentregning økt til 2 kr, og med 231 mill % inflasjon øker den til 231 mill kroner. Slik jeg lærte å regne prosenter skulle det som kostet en krone for et år siden koste 2,31 mill i dag. Men det som kostet 100 kroner for et år siden, det vil koste 231 mill i dag. Det er fortsatt en spenstig prisstigning. Og for en tabloidjournalist er vel det å bomme med en faktor på 100 innenfor vanlig feilmargin.

Det er litt komisk at VG bommer på denne måten samtidig som det går en debatt linket fra forsiden om at man er lei journalister som ikke har peiling på det de skriver om. Nå er utgangspunktet for den debatten riktignok at Aftenposten har kommet til å kalle en jockey for en galoppkusk, og det er selvfølgelig langt viktigere enn bagateller som at de ikke kan prosentregning. Men overskriften var likevel treffende, og det er tross alt det viktigste når man er tabloid.

Media, Musikk

Hold kjeft! – “plateanmeldere”

2 Comments

Bylarms festivalsjef Runar Eggesvik reagerer mot anmeldernes slakt av platedebutanter, og det med god grunn. Et eksempel som trekkes fram er Trine Sollies anmeldelse av “Katzenjammer: Le Pop”. I den grad anmeldelsen har noen substans, så finnes den gjemt blant disse ordene:

“For det første er dette hektisk – veldig hektisk – og derfor også slitsomt. Her trakteres det ene instrumentet etter det andre i et forrykende tempo. Balalaikabass, mandolin og trompet i det ene øyeblikket, klokkespill, vaskebrett og harpeleik i det andre. For all del; dette er både fantasifullt og energisk, men det holder ikke bare å traktere kårni instrumenter. De bør trakteres med stil, og det er en soleklar fordel å beherske sine instrumenter til fingerspissene før man begir deg ut på et musikalsk maraton som Le Pop.

Albumet kan i beste fall forsvares med ord som spilleglede, sjarme og kreativitet. Kvartetten er fullstendig blottet for blygsel og overskrider den ene sjangeren etter den andre. Et sammensurium av bluegrass, blues, folkemusikk, rock og balkanpop. Hissige koringer og uvørne vokalprestasjoner gir det hele et rølpete preg av en efterfest du helst skulle vært foruten.”

Dette er synsing fra en “journalist” som bader i sine egne ord og fullstendig mangler evne til å kommunisere noe om den plata hun skriver om – bortsett fra at hun åpenbart ikke liker den.

Som musikkinteressert kunne jeg ønske at mediene tok musikk på alvor og faktisk krever at anmelderne skal kunne noe om musikk, i tillegg til at de må kunne skrive. Anmeldernes synes ikke å andre kvalifikasjoner enn et oppblåst ego og at man er en medieklovn. I alle fall klarer de ikke å formidle noe om musikken. Kravene til skriverferdigheter er visst heller ikke så viktige i den bransjen. For disse anmelderne er musikken blitt redusert en kulisse som de bruker som bakgrunn for å dyrke seg selv. Trine Sollie makter ikke å formidle noe om den musikken hun skriver om, og det burde være elementært om man skal være musikkanmelder.

Musikken som hun forsøker å skrive om vet jeg fortsatt ikke stort om. Skal man skrive en harselerende slakt så må det i alle fall gjøres med stil, og det makter ikke Trine Sollie. Det blir bare platt og plumpt. Anmeldelsen kan ikke få bedre enn terningkast 1.