All posts by Olav Torvund

Jeg er professor ved Senter for rettsinformatikk, som er en del av Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo.

Telefaks, en søppelkasse

Jeg har fortsatt en telefaks hjemme. Det vil si, jeg har en kombinert fargelaser-scanner-telefaks.

En gang i tiden var telefaks praktisk om skulle sende noe raskt, og særlig hvis man ville sende en “original”. Av en eller annen uforståelig grunn hadde folk tillit til at det som var fakset med underskrift var nesten like godt som et underskrevet brev. (Men med litt “cut and paste” er det nok ikke særlig vanskelig å lage forfalskninger som ikke lett lar seg avsløre på en fakskopi.)

Telefaks er på mange måter et kommunikasjonsmessig sidespor, og egentlig et blindspor.  Det er særdeles urasjonelt at man skal scanne et dokument og sende en bitmap hvis poenget er å sende tre linjer med tekst. Da er e-post og SMS mye bedre, og i “gamle dager” var teleks også et alternativ.

Telefaks ble først populært i Japan. Teleks var lite egnet for japanske skrifttegn. Fax var bedre. Dessuten har japanere alltid vært begeistret for elektroniske dingser.

Kommunikasjonsteknologi er bare nyttig hvis mange andre også har det. Det hjelper lite å verdens mest avanserte kommunikasjonsdings hvis ingen andre kan ta i mot det man sender (og ingen kan sende til dingsen). Det er sannsynligvis hovedgrunnen til at “Teletext”, en slags superteleks som ble lansert omtrent samtidig med telefaks, aldri slo an. Den nådde ikke kritisk masse.

Telefaks fikk visstnok sitt gjennombrudd utenfor Japan under en langvarig poststreik i England. Bedrifter så seg om etter alternative leveringsmåter, og oppdaget telefaksen. Innen poststreiken var slutt hadde man i England oppnådd kritisk masse av telefaksbrukere. Og dermed var det gjort.

I dag er telefaksen et minne om ikke alt for fjerne “gamle dager”, og om at enkelte tviholder på en gammel teknologi og tror den er sikrere enn det nye (noe den ikke er). Skal man sende en kopi av et dokument vil man i dag scanne dokumentet til pdf-format og sende det som et vedlegg til en e-post. Det er langt bedre enn faks.

Basert på hva jeg selv mottar som telefaks har faksen nå blitt helt overtatt av de som sender søppelpost. Det eneste jeg mottar, unntatt de svært få gangene jeg har avtalt med noen som ikke kan bedre at de skal sende noe pr faks, er reklame. Jeg hater junkfaks enda sterkere enn jeg hater junkmail. Faksen har ikke noe spamfilter, og frekkasene som sender reklame på denne måten lar meg betale for utskrift av deres reklame. (Derfor forsøker jeg som best jeg kan å ikke kjøpe noe fra firmaer som reklamerer på den måten. Det er ikke vanskelig, for de reklamerer stort sett for produkter jeg ikke er interessert i.)

Den praktiske løsningen er å koble fra faksen ved å ta ut telefonledningen. Men en og annen gang vil noen ha noe sendt pr faks, og jeg husker ikke alltid å ta ut igjen ledningen etterpå. Det tar som regel ikke så lang tid før jeg blir minnet om at jeg glemte det: Det dukker ganske raskt opp en reklamefaks, slik det gjorde i dag. Men nå er faksen igjen frakoblet.

Telefaks hører i dag hjemme på museum. Neste gang jeg skal kjøpe printer m.m. blir det uten telefaksopsjon.

Politiske drittpakker

Et av argumentene mot politisk reklame er at man ikke ønsker “amerikanske tilstander”, som i praksis betyr at man ikke ønsker reklame som primært har til hensikt å rakke ned på motstanderne. Det er ikke vanskelig å være enig i at dette er en form for politisk valgkamp som vi ikke ønsker.

I dag, 6. august 2009, kunne vi i “Kulturnytt” høre fagfolk og politiske kommentatorer vurdere partienes reklamefilmer, og drittpakker ble selvfølgelig nevnt. Men omtrent samtidig, i “Politisk kvarter” fikk generalen i kampen mot politisk reklame, kulturminister Trond Giske, servere en solid drittpakke. Hans “budskap” var at Venstres nei til en FrP-regjering ikke er troverdig. Noen av oss har heller ikke glemt at Arbeiderpartiet for inntil ikke så lenge siden hadde en partisekretær som virket langt mer opptatt av å snakke om FrP enn om AP (og som på den måten ganske sikkert har bidratt til FrPs opplsutning).

Jeg vil ikke her diskutere om Venstres nei til en FrP-regjering er troverdig eller ikke. Men Trond Giske viser med all mulig tydelighet at politikerne ikke trenger TV-reklame for å forsøple den politiske debatten med sine drittpakker. Politikerne, i alle fall politikere fra store partier, får mer enn nok av gratis sendetid til å spre sin møkk.

Jeg ønsker ikke en søplete politisk debatt, og ønsker ikke en politisk reklame som kan bidra ytterligere til dette. Men søppelet er der uavhengig av medier, og politiske reklamefilmer vises i de fleste andre medier enn TV (kino, internett, osv). Derfor er det vanskelig å forsvare et forbud som skal skjerme et så forsøplet medium som kommersielt TV er, mot politisk søppel som flyter alle andre steder. Den eneste kanalen hvor dette ikke flyter er “Frikanalen”, som skulle være alternativet til politisk reklame. Ingen politiske partier har funnet det bryet verdt å satse på en kanal som ingen ser på.

Men kanskje traff en i dagens radiodebatt, Elisabeth Hartmann fra “Siste Skrik” om jeg husker rett, spikeren på hodet da hun sa omtrent dette: “Når vi ser de reklamefilmene som de politiske partiene har laget skal vi være glade for at vi slipper å se dem på TV”.

Hvor naiv kan man bli?

Jeg får min del av alle fantastiske nettilbud om at jeg har vunnet eller arvet store pengebeløp fra en eller annen ukjent person i et eksotisk land. Alle de som bare trenger litt av mine penger for at de skal kunne overføre beløpet.

Dagens “gevinst” kommer fra Pinsesse Doris – Dr.Mrs Princess Doris. Hun reresenterer etter sigende noe som kalles

Institution For Outstanding Payment
65 Kingsway London WC2B 6TD, United Kingdom

Men har virkelig ikke en slik institusjon ikke et eget domene? Prinsessen som representerer dette selskapet bruker en gmail-adresse. Ikke nok med det. Det er åpenbart mange Princess Doris, siden e-postnavnet er princess.doris052.

Nå skal jeg får pengene i form av et ATM-kort (minibankkort), og prinsessen har vært så venlig å betale for reaktivering av kortet. Dette oppbevares hos DHL Delivery Service. Kontakperson er en Mr. Roben Chuks E. Denne gang er det ikke en personlig e-postadresse, men noe som tilsynelatende er en serviceadresse hos DHL:  dhl_couriercomp2. Men når begynte DHL å bruke fransk Hotmail (hotmail.fr) for slik kommunikasjon?

Generelt gjelder regelen om at hvis noe er for godt til å være sant, da er det som regel det. Likevel må noen bite på, ellers hadde de vel ikke sendt ut all slik e-post? Men når det er så åpenbart juks som dette, hvordan i alle verden kan noen gå på dette?

Opera i Orange – “La Traviata”

Sommerens kulturelle høydepunkt har utvilsomt vært gårsdagens forestilling med Verdis opera “La Traviata” i det gamle romerske teateret i Orange. Forestillingen inngår i festivalen Chorégies d’Orange.

Det er vanskelig å tenke seg en bedre setting: Et 2000 år gammelt teater, som er det best bevarte romerske teateret i den vestlige verden. Teateret ligger i et naturlig amfi, med en bakvegg på ca 100 x 37 m reflekterer lyden inn i amfiet. Akkustikken er utrolig: På en utendørs arena med plass til 9.000 personer kan man gjennomføre en forestilling helt uten noen form for forsterkning.  Og man hører godt. Det er bare ett ord som kan beskrive opplevelsen: Dette var magisk!

Continue reading Opera i Orange – “La Traviata”

Tour de France – med et lite blikk bak kulissene

TdF_LGM_Finish Tour de France er så vidt i gang. I dag (onsdag 8. juli) har de syklet den femte etappen, og foreløpig har syklistene ikke møtt noen skikkelige fjell. I år har jeg kommet litt tettere innpå dette sirkuset enn vanlig. Tredje etappe hadde målgang her i La Grande Motte, slik at vi også kunne se litt på forberedelsene til målgangen. Vi hadde inivtert TV2-teamet på middag siden de for en gangs skyld var i “vår” by. De har gitt oss mange Tour de France-gleder, og nå var det mulig å gi litt tilbake.

TdF_TV2_Middag Continue reading Tour de France – med et lite blikk bak kulissene

Pasta med skalldyr

Skalldyrpasta

Dette er en rett vi tyr til relativt ofte, med litt små variasjoner over samme tema. Den er utmerket hvis man skal ha noe godt som ikke tar alt for lang tid.

Først og fremst trenger man blåskjell. Til tre personer kjøper jeg gjerne et slikt nett med en kilo blåskjell som man finner i fiskedisken i litt bedre supermarkeder. Men går man til en ordentlig fiskehandler er kvaliteten bedre. Hvis jeg kjøper blåskjell hos Fjelberg er de større og bedre enn de man finner i et supermarked.

Noen ganger ønsker jeg litt karri i sausen. Da starter jeg med å frese litt karri i kjelen. Så har jeg i relativt finhakke sjalottløk som får frese litt til den er blank (ikke stekt). Da heller jeg på hvitvin. Jeg tar det alltid på slump, men antar at det er ca 3 dl. I dette hiver jeg i et par fedd hakket hvitløk.

Blåskjellene damper i dette (jeg legger dem gjerne på en rist i kjelen) til de åpner seg. Blåskjell skal være levende når man legger dem i kjelen. De skal være lukket. Blåskjell som har ødelagt skall eller som er åpne sorteres vekk og kastes. Men: Blåskjell kan godt være gode selv om de er åpne. Dunk dem litt på benken og la dem ligge. Hvis de da lukker seg er de OK. Skjellene bør ikke ligge for lenge i kjelen, da kan de lett begynne å minne om viskelær. Blåskjell som ikke vil åpne seg sorteres vekk og kastes.

Det fine med blåskjell er at man raskt og enkelt får en utmerket kraft. En god kraft er hemmligheten bak enhver god saus (og suppe). Jeg siler av kraften. Vær forsiktig. Det blir en god del sand i blåskjellkraften, og den vil vi ikke ha med. Det beste er å øse den ut av kjelen, men det går også greit å helle den forsiktig ut av kjelen. Men ikke tenk på at du skal få med deg alt til siste dråpe. Da får du mye sand med de siste dråpene.

Jeg pleier å koke kraften inn noe og tilsette fløte – igjen tilsetter jeg fløte til jeg synes smaken er riktig. Men det går med en del fløte i dette, det er nok ikke noen Grete Roede-saus. Smak til med salt og pepper (men det ganske mye salt i blåskjellene, så det er ikke sikkert du behøver å tilsette noe), eventuelt noen dråper Tabasco. Dette jevner jeg med maisenna, og det er en utmerket saus. Akkurat samme fremgangsmåte kan brukes for å lage en suppe, det er bare å droppe jevningen.

Jeg synes at denne sausen og tilbehøret fortjener fersk pasta.

Blåskjellene serveres selvfølgelig med dette. I tillegg tar jeg gjerne med reker og/eller krepsehaler. Her velger jeg som regel latmannsvarianten og kjøper dem ferdigrenset. På bildet er retten pyntet med litt kaviar. Franskmenn liker å bruke bokstaven “ø” når du skal markere at noe er norsk — det er sikker veldig eksotisk. Så det var et glass med “euf de lømpe”. (Det står også gjerne “Nørge” på pakker med røkelaks.) Men jeg syntes nok egentlig ikke at dette hevet retten på en slike måte at det går inn i standardoppskriften.

Jeg lager denne retten både hjemme i Norge og i Frankrike. For dem det måtte interessere: De blåskjellene jeg kjøper i Frankrike pleier å være mye mer salte enn de jeg kjøper i Norge. Så i Frankrike er det ingen grunn til å tilsette noe salt — det blir mer enn salt nok med saltet fra blåskjellene.

Bilene prioriteres – kan det vises tydeligere?

Sykkel_filer_StHans1I Collets gt ved St. Hans haugen er det sykkelsti. Men når man i nordgående retning nærmer seg krysset med Geitemyrsveien og sørgående nærmer seg krysset med Ullevålsveien, da forsvinner bare sykkelstiene. For de for våre politikere så hellige bilene må selvfølgelig ha to filer når man nærmer seg krysset, og da må syklene vike. Continue reading Bilene prioriteres – kan det vises tydeligere?

Oslos sykkelbrems

peternmyhre_sykkel Hovedproblemet i Oslo heter Peter N. Myhre. Han var byråd for samferdsel i perioden 2003-2009. Han må nok dele litt av skammen med sine forgjengere i byrådsstolen Merete Agerbak-Jensen (H – 1998-2000) og Hilde Barstad (H- 2000-2003). Men Peter N. Myhre fremstår som den verste bremseklossen. Hvis man skal dele ut “hedersbevisninger” som “Sykklebremsen”, “Den punkterte sykkel” eller noe slikt, burde han være en sterk kandidat.

Continue reading Oslos sykkelbrems

Statlig og kommunal sykkelveiutbygging i Oslo

sykkelvei_liten

Jeg hadde tenkt å vente med å legge ut dette innlegget (det ligger en del i kø). Men Tron Kværns kommentar til innlegget Sykkelfeller og sykkelskandaler i Oslo gjør at jeg tar det tidligere enn planlagt.

Ansvaret for å bygge ut sykkelveier er delt mellom staten og Oslo kommune. Staten bygger langs riksveier, kommunen skal bygge ut det andre.  Mitt inntrykk er at staten stort sett har gjort det de skal, mens Oslo kommune har sviktet. Det vi har av gode sykkelveier i Oslo er stort sett hovedtrafikkårer som staten har hatt ansvar for. Det finnes en del gode sykkelveier inn mot Oslo, men de ender gjerne i ingenting, eller kanskje helst i trafikalt kaos. Det skjer gjerne der Oslo kommune overtar ansvaret.

Continue reading Statlig og kommunal sykkelveiutbygging i Oslo