All posts by Olav Torvund

Jeg er professor ved Senter for rettsinformatikk, som er en del av Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo.

Når blir man voksen?

I platebutikker har det dukket opp en ekkel genre: “For godt voksne”, eller bare “voksen” som det heter i musikkonline. Der finner man gamle norsktopphelter som Stein Ingebrigtsen, Hans Petter Hansen og andre, noe skikkelig mimremusikk samt “kvalitetsmusikk” som Sputnik og Rune Rudberg.

Jeg trodde jeg kunne regne med som voksen etter å ha passert 50. Men skal man tro plateselgerne er dårlig musikksmak en del av voksenlivet. Det er bare å starte jakten på ungdomskilden. Måtte jeg aldri bli voksen.

En ubehagelig likhet

I dag kan vi lese at David Irving likevel har tenkt å reise til Lillehammer for å lage sitt eget arrangement. Det må han gjerne gjøre. David Irving har, som alle andre, sin ytringsfrihet. Og andre har en like selvfølgelig rett til ikke å komme eller å gi uttrykk for hva de mener om det David Irving står for.

Men bildet som illustrerer artikkelen gir en litt ekkel påminnelse om Knut Steens Kong Olav-monument. Knut Steen har gitt Kong Olav den samme gesten som David Irving viser på Aftenpostens bilde. Det var denne gesten som mange, meg selv inkludert, ikke likte. Den gir assosiasjoner mer i retning det David Irving står får enn det vi forbinder med Kong Olav. Bildet av David Irving blir en bekreftelse av at det var riktig av Oslo kommune å si nei til statuen.

Da jeg søkte etter et egnet bilde av Knut Steens monument var jeg også innom hans nettgalleri. Når man ser på noe av det som vises på hans nettgalleri kan man godt forstå at Knut Steen ble forespurt, for her vises mye interessant. Men kongestatuen er bare ikke vellykket.

Så skal Kristin Halvorsen nok en gang gi støtte til “Se og Hør”.

Natt til onsdag 15. oktober står vi igjen overfor årets virkelig store personvernkrenkelse: Nå skal et nytt sett av opplysninger om vår inntekt, formue osv. Det er klart for at vi skal grafse i familie, naboers og kjendisers inntektsforhold. Bondevik II-regjeringen, med Per Kristian Foss som finansminister, sørget for at adgangen til grafsing i alle fall ble begrenset. Men da Kristin Halvorsen overtok var hun raskt ute med sin “Se og Hør” politikk: Nå skulle det igjen være fritt fram for grafsing.

Jeg er ikke i stand til å se noen god grunn til denne grafsingen. Det har ingen kontrollfunksjon. Hvis vi vil vite hvor mye ulike grupper bidrar med, kan dette gjøres uten at man absolutt skal se på navngitte enkeltpersoner.

Skattebetalerforeningen har laget et opprop mot denne grafsingen.  Gå til http://www.neitilskattelister.no/ og skriv under på oppropet!

Må alt som kan stjeles deles?

Digi.no skriver 10. oktober 2008 noe som synes å være et referat fra et av fornyingsminister Heidi Grande Røys’ møter i det rådgivende organet eNorge-forum, med tittelen “- Bør legge til rette for delingskultur”. I digi.no kan vi bl.a. lese følgende uttalelse fra medieutvikler Erik Solheim i NRK:

“NRK lager innhold som er lisensfinansiert av det norske folk, og det er derfor naturlig at innholdet deres blir tilgjengeliggjort på internett gratis. Men det er ikke så enkelt som man skulle tro. Solheim fortalte at det store problemet skyldes én ting. Rettigheter.

NRK har eksperimentert med å legge ut innhold på nettet, men stadig støter de på ulike hindringer. Blant annet opplever de at rettighetsorganisasjonen for musikk, TONO, har en gammeldags tankegang.

– Dessverre skjønner ikke TONO hvordan nettet fungerer, de sier kanskje at vi kan få tillatelse til å dele ut et program som inneholder musikk som de har rettigheten til i et halvt år. Men det holder ikke. Innholdet må få lov til å ligge ute til evig tid, sier Solheim.

TONO er en hemsko, og vi må slutte å bruke musikk gjennom dem hvis ikke holdningen deres endres, mener han.”

Continue reading Må alt som kan stjeles deles?

Journalisters regneferdigheter

NRK, VG og sikkert flere andre medier (det er en NTB-melding) melder at inflasjonen i Zimbabwe er 231 mill prosent. Kanskje er det riktig. Men illustrasjonseksemplet viser at prosentregning ikke er journalisters sterkeste side. For i følge avisene betyr det at det som kostet en krone for et år siden nå koster 231 mill kroner. I alle fall da jeg gikk på skolen lærte vi at en økning på en prosent var en økning på en prosent. Hvis prisen på det som kostet en krone for et år siden har økt med en prosent, da koster den i dag 1,01 krone.

Tabloide journalister må tydeligvis overdrive en smule her også. Så for dem er en prosnt prisstigning en dobling: Med en prosent prisstigning er en krone med tabloid prosentregning økt til 2 kr, og med 231 mill % inflasjon øker den til 231 mill kroner. Slik jeg lærte å regne prosenter skulle det som kostet en krone for et år siden koste 2,31 mill i dag. Men det som kostet 100 kroner for et år siden, det vil koste 231 mill i dag. Det er fortsatt en spenstig prisstigning. Og for en tabloidjournalist er vel det å bomme med en faktor på 100 innenfor vanlig feilmargin.

Det er litt komisk at VG bommer på denne måten samtidig som det går en debatt linket fra forsiden om at man er lei journalister som ikke har peiling på det de skriver om. Nå er utgangspunktet for den debatten riktignok at Aftenposten har kommet til å kalle en jockey for en galoppkusk, og det er selvfølgelig langt viktigere enn bagateller som at de ikke kan prosentregning. Men overskriften var likevel treffende, og det er tross alt det viktigste når man er tabloid.

Hold kjeft! – “plateanmeldere”

Bylarms festivalsjef Runar Eggesvik reagerer mot anmeldernes slakt av platedebutanter, og det med god grunn. Et eksempel som trekkes fram er Trine Sollies anmeldelse av “Katzenjammer: Le Pop”. I den grad anmeldelsen har noen substans, så finnes den gjemt blant disse ordene:

“For det første er dette hektisk – veldig hektisk – og derfor også slitsomt. Her trakteres det ene instrumentet etter det andre i et forrykende tempo. Balalaikabass, mandolin og trompet i det ene øyeblikket, klokkespill, vaskebrett og harpeleik i det andre. For all del; dette er både fantasifullt og energisk, men det holder ikke bare å traktere kårni instrumenter. De bør trakteres med stil, og det er en soleklar fordel å beherske sine instrumenter til fingerspissene før man begir deg ut på et musikalsk maraton som Le Pop.

Albumet kan i beste fall forsvares med ord som spilleglede, sjarme og kreativitet. Kvartetten er fullstendig blottet for blygsel og overskrider den ene sjangeren etter den andre. Et sammensurium av bluegrass, blues, folkemusikk, rock og balkanpop. Hissige koringer og uvørne vokalprestasjoner gir det hele et rølpete preg av en efterfest du helst skulle vært foruten.”

Dette er synsing fra en “journalist” som bader i sine egne ord og fullstendig mangler evne til å kommunisere noe om den plata hun skriver om – bortsett fra at hun åpenbart ikke liker den.

Som musikkinteressert kunne jeg ønske at mediene tok musikk på alvor og faktisk krever at anmelderne skal kunne noe om musikk, i tillegg til at de må kunne skrive. Anmeldernes synes ikke å andre kvalifikasjoner enn et oppblåst ego og at man er en medieklovn. I alle fall klarer de ikke å formidle noe om musikken. Kravene til skriverferdigheter er visst heller ikke så viktige i den bransjen. For disse anmelderne er musikken blitt redusert en kulisse som de bruker som bakgrunn for å dyrke seg selv. Trine Sollie makter ikke å formidle noe om den musikken hun skriver om, og det burde være elementært om man skal være musikkanmelder.

Musikken som hun forsøker å skrive om vet jeg fortsatt ikke stort om. Skal man skrive en harselerende slakt så må det i alle fall gjøres med stil, og det makter ikke Trine Sollie. Det blir bare platt og plumpt. Anmeldelsen kan ikke få bedre enn terningkast 1.

Her lærer de forretningsmoral ….

Aftenposten melder at man på BI kan kjøpe seg ståkarakterer. Før eksamen må man ha bestått en caseprøve. Men man kan visst kjøpe løsningen, og det aksepterer BI. Dette kan vi lese i Aftenposten:

“BI-rektor Tom Colbjørnsen avviser at kjøp av casebesvarelser er å karakterisere som fusk.

Han sier det å skaffe seg løsning på case må ses på som en del av undervisningen og forberedelser til eksamen.

Han likestiller det med å kjøpe forelesningsnotater av andre i stedet for å gå på forelesningene selv.”

Når rektor på en av våre handelshøyskoler mener at det er helt greit å kjøpe eksamen, da bør man ikke ha for store forventninger til den etiske standarden hos de som uteksamineres fra dette stedet. Heldigvis er holdningen en annen hos Norges Handelshøyskole.

Holocaust-fornekterne

David Irving og andre Holocaust-fornektere har igjen kommet i medienes søkelys, takket være at David Irving har blitt invitert til Lillehammer litteraturfestival. Jeg har ingen sans for David Irving og det han står for. Hadde det vært opp til meg ville han nok ikke ha blitt invitert, og jeg forstår at folk reagerer.

Men det lar seg ikke benekte at David Irving og andre Holocaust-fornektere har blitt ofre for et meningsforbud som harmonerer dårlig med den ytringsfrihet vi i vår del av verden liker å smykke oss med. David Irving har selv sittet i fengsel i Østerike for sine meningers skyld. Andre Holocaust-fornektere har blitt dømt for sine meninger i Tyskland, og en australier står i fare for å bli dømt i Tyskland for meninger han har gitt uttrykk for på Internett.

Det har alltid vært folk som benekter fakta, enten det er “Komiske Ali” i Irak, kristenfundamentalistiske kreasjonister i USA eller andre. Men vi forbyr ikke noen å uttrykke sine meninger selv om de strider mot fakta. Meninger møtes med argumenter, ikke forbud.

Det er de upopulære meninger som trenger ytringsfrihetens vern. Det politisk korrekte er ikke truet. Ytringfriheten utfordres av politiske og religiøse ekstremister, pornografer, dyneløftende tabloidjournalister, varslere, hardtslående sluggerjournalister osv. Ved å forby David Irving og andres meninger har man dessverre gjort ham til en ytringsfrihetsmartyr. Det har bidratt til å gjøre ham kjent for et bredere publikum og til at man i alle fall kan forstå hvorfor en litteraturfestival kan tenke seg å invitere ham til å innlede undre en hovedoverskrift om “sannhet”. Slik går det gjerne når man bruker makt mot meninger.

Jeg tar skarp avstand fra David Irvings meninger. Men han har en like selvfølgelig rett til å hevde sine meninger som alle andre.

Timbuktu og piratene

Timbuktu er en by i Mali som en gang var et viktig handelssenter som bl.a. tjente godt på slavehandel. Det passer med historien at en som i dag kaller seg Timbuktu allierer seg med pirater.  Jeg vet lite om denne Timbuktu som artist. Rap er ikke min musikksjanger. Men i en sjanger hvor man gjerne liker å ha et gangsterimage og hvor halliken er et stilikon, bør man ikke bli særlig overrasket over at man også allierer seg med kriminelle nettverk som PiratBay.

Lanseringen av Timbuktu på PirateBay er selvfølgelig ikke annet enn et PR-stunt. Han får omtale, og jeg er neppe den eneste som har lært at en svensk rapper har rappet navnet Timbuktu.  (For meg vil den fremste musikalske referansen til Timbuktu uansett være Talkning Timbuktu.) Ved å være den første håper han å oppnå litt at “Radiohead-effekten”: Det fungerer når man er først, men det fungerer bare en gang.

Ingen kan nekte Timbuktu, Gatas Parlament og andre i å støtte de som undergraver musikernes levebrød. Men et spørsmål som trenger seg på er om de som så klart gir uttrykk for at man ikke behøver å respektere andres rettigheter, selv fortjener at andre respekterer det de måtte ha av rettigheter. Det er ikke noe mer moralsk galt å ta f.eks. navnet Timbuktu eller Gatas Parlament og spille musikk under disse navnene.  Det vil kanskje krenke noen varemerkerettigheter, men det kan ikke være noe mer galt i å krenke disse enn det er å krenke andres opphavsrett. Om PirateBay skulle flomme over av elendige innspillinger av noen som kaller seg Timbuktu eller Gatas Parlament, så har vel ikke disse så mye å skulle beklage seg over? Hvis de først mener at man ikke behøver å bry seg om andres rettigheter, da kan ikke dette relativiseres slik at de selv kan bestemme hva slags rettigheter det er akseptabelt å krenke.

Podcast og UiO nok en gang

Vi som ikke er teknologer og helst vil konsentrere oss om innholdet burde kunne basere oss på at de som har ansvar for teknologi og teknologistøtte, ved UiO vil det si USIT, gir oss det vi trenger. Vi skal ikke behøve å bekymre oss så veldig mye om hvordan teknologien egentlig virker.

Da jeg for drøye to år siden tok kontakt med USIT for å høre hva de kunne tilby for podcasting, ble jeg fortalt at man gjerne brukte WordPress eller et tilsvarende bloggprogram. Og det skal da sies at en hos USIT la opp en server som jeg kunne eksperimentere litt med. Men jeg valgte etter hvert heller å installere WordPress selv med PodPress som plug-in for podcast.

Hva WordPress og PodPress egentlig gjorde, var jeg ikke så opptatt av så lenge det faktisk fungerte. Av grunner som jeg ikke skal gå inn på her, var jeg ikke helt fornøyd med PodPress, og har nå valgt å gå over til podcast-delen av Steinberg WaveLab Studio 6 i stedet. Siden dette programmet produserer en XML-fil, og ikke genererer en RSS-fil “on the fly”, er det lettere å se hva som egentlig skjer.

Jeg ble overrasket over hvor enkelt det hele egentlig er.  En XML-fil med de riktige koder i headeren og for den enkelte fil, det er alt. Så kan filene ligge der man måtte ønske, så lenge en URL som er angitt er korrekt. Publiseringsdelen av WaveLab er ikke noe annet enn en XML-editor i form av et skjema hvor de nødvendige data skrives inn, kombinert med FTP for opplasting. Man trenger ikke en egen server ut over en allminnelig webserver. Med en XML-editor av denne typen kunne jeg ha lagt mine podcastfiler på folk.uio.no/olavt uten at jeg hadde behøvd noe annen programvare. Det gir en enda større grunn til å unders over og å bli frustrert over at de som skulle sørge for at vi har nødvendig IT-verktøy ikke for lenge siden har gjort en slik editor til en del av “standardutstyret”.

For den som måtte være interessert, så ser første delen av min XML-fil (som finnes på http://podcast.torvund.net/pengekravsrett.xml) slik ut, med data om serien og om en enkelt “episode”:
Continue reading Podcast og UiO nok en gang