All posts by Olav Torvund

Jeg er professor ved Senter for rettsinformatikk, som er en del av Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo.

Les vins du Tour de France 2019. 17. etappe. Pont du Gard — Gap

Så ble det Caleb Ewan som tok nest sis­te stikk blant spur­ter­ne. Nå må de bare over­le­ve Alpe­ne. Peter Sagan er som van­lig der oppe og ta poeng. Jeg har ikke reg­net på om det er noen teo­re­tis­ke mulig­he­ter for at noen and­re skal kun­ne fra­ta ham den grøn­ne trøy­en. I prak­sis er den kon­kur­ran­sen avgjort, om Peter Sagan bare kom­mer til Paris.

Det var trist at Jacob Fulg­sang måt­te bry­te. Jeg unner ham suk­sess.

I dag set­ter ryt­ter­ne kur­sen mot Alpe­ne, hvor de sis­te sla­ge­ne skal stå før vin­ne­ren av årets Tour de Fran­ce skal kåres. Det er en etap­pe hvor det går gans­ke jevnt opp­over, uten de i seg selv alt­for kre­ven­de bak­ke­ne. Men man kan bli gans­ke mør av å syk­le jev­ne, om ikke så brat­te mot­bak­ker.

Som nevnt i går, star­ter etap­pen fra Pont du Gard, og går bort fra det områ­det. Der­for valg­te jeg å gjø­re meg fer­dig med Pont du Gard i går. Før vi går vide­re, tar jeg med litt om klas­si­fi­se­ring av Rhô­ne­vi­ner. For det førs­te deler man Rhô­ne i en nord­lig og en syd­lig del. Vi skal hol­de oss i den syd­li­ge. Men det er i nord vi fin­ner de vir­ke­lig edle Rhô­ne­vi­ne­ne, som Hermi­ta­ge, Côte Rôtie m.fl. Nes­ten alle vine­ne over mini­mums­nivå i Rhô­ne kan sel­ges som Côte du Rhô­ne. Jeg skri­ver nes­ten alle. I går ga jeg uttrykk for en viss tvil om hvor­vidt Cos­ti­eres de Nîmes hører til Rhô­ne eller Lan­gue­doc. Sist jeg sjek­ket, kun­ne den i alle fall ikke sel­ges som Côte du Rhô­ne.

Jeg synes Côte du Rhone er en utmer­ket all round rødvin, og plei­er all­tid å ha litt av den. Gui­gal, som man får på de fles­te fly­plas­ser i Nor­ge, er en helt grei Côte du Rhô­ne. Men de som kan sel­ge sin vin som f.eks. Cor­nas, vil ikke ned­klas­si­fi­se­re den til Côte du Rhô­ne. Nivå­et over Côte du Rhô­ne er Côte du Rhô­ne Vil­la­ge. Over det­te igjen er Côte du Rhô­ne Vil­la­ge med angi­vel­se av kom­mune­navn. På top­pen er de som har egen klas­si­fi­se­ring, som Tavel, Lirac, Châte­auneuf-du-Pape, Gigon­das, osv.

Vi star­ter med to vin­områ­ser vest for Rhô­nen, eller på høyre­bred­den, som fransk­menn sier. De sier det­te med utgangs­punkt i hvil­ken reting elven fly­ter. Høyre­bred­den er høyre­bred­den med­strøms.

Det førs­te områ­det er Tavel. Tavel er et områ­de hvor de kun pro­du­se­rer rosé­vin. Det er en rosé­vin som gjer­ne er litt mør­ke­re enn den som er på moten nå. Vin­bøn­de­ne i Tavel plei­er å si at for de fles­te vin­pro­du­sen­ter er rødvin hoved­pro­duk­tet, og de bes­te dru­ene går til rødvin. De nest­bes­te eller kan­skje litt lave­re, går til rosé. Men vi pro­du­se­rer bare rosé, sier de. Så våre bes­te dru­er går til rosé­vin. Om som­mer­en drik­ker jeg mye rosé­vin. Jeg vel­ger ofte den litt kraf­ti­ge Tavel til ret­ter som jeg i en kjø­li­ge­re års­tid vil­le ha valgt rødvin til.

Etter å ha gjort litt rese­arch og smakt en del Tavel­vi­ner, har vi lan­det på Chäteau d’A­que­ra som vår favo­ritt. Vi stik­ker gjer­ne inn­om og kjø­per en kar­tong (6 fl) eller to, hvis vi er på de kan­ter.

Nabo­om­rå­det til Tavel er Lirac. Det lig­ger omtrent tvers over Rhô­nen for Châte­auneuf du Pape. Jor­den har noe av den sam­me karak­te­ris­tik­ken, med gans­ke sto­re rulle­stei­ner. Stei­ne­ne bidrar til at jor­den ikke blir for varm når solen ste­ker, sam­ti­dig som den også hol­der på var­men når det blir litt kjø­li­ge­re om kvel­den og nat­ten. Her pro­du­se­res rød, rosé og hvit­vin, av de sam­me dru­ene man ellers fin­ner i Rhô­ne.

Ryt­ter­ne krys­ser Rhô­nen litt nord for Châte­auneuf-du-Pape. Men det er nord for byen, ikke nord for vin­mar­ke­ne, så vi tar med det områ­det også. Det er det klas­sis­ke vin­om­rå­det fra den sør­li­ge delen av Rhô­ne, som “alle” kjen­ner.

Vi pas­se­rer så en annen by med en flott sever­di­get: Oran­ge. Der er det et gam­melt romersk tea­ter. Det er byg­get i et natur­lig amfi, med en bak­vegg som reflek­te­rer lyden ut i amfi­et. Det er en klas­sisk musikk­fes­ti­val der om som­mer­en. Jeg har sett en del ope­ra­er i det tea­te­ret. Det er gans­ke fan­tas­tisk når man sit­ter uten­dørs, det er plass til ca 9 500 pub­li­kum­me­re, og det er ikke en mik­ro­fon eller høy­ta­ler på sce­nen. Og man hører helt greit.

Vide­re fra Oran­ge går etap­pen gjen­nom en del Côte du Rhô­ne Vil­la­ge områ­der, men jeg går ikke gjen­nom dem. Etter ca 70 km er det slutt på vinen. Da bør man ha bunk­ret litt. For nå skal vi inn i fjel­le­ne, og der kan det være vans­ke­lig å fin­ne vin.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Les vins du Tour de France 2019. 16. etappe. Nîmes — Nîmes

Juli­an Alap­hi­lip­pe vis­te litt svak­he­ter på søn­dag. Men sam­ti­dig var det ingen av sam­men­lagt­kan­di­ta­te­ne som vis­te nok styr­ke til å frem­stå som kla­re favo­rit­ter. Med seks ryt­te­re innen­for 2 min 14 sek har Alap­hi­lip­pe ingen trygg ledel­se.
av res­ten av ditt liv.

Hver dag er førs­te dagen av res­ten av ditt liv.

Det er en lin­je Ole Paus har brukt i minst én sang. Jeg tror han har brukt den fle­re gan­ger. Det er fris­te­ne å skri­ve den om til at hver etap­pe er førs­te etap­pe i res­ten av Tour de Fran­ce. Det er rik­tig­nok den gans­ke vesent­li­ge for­skjell at i Tour de Fran­ce vet vi at det er 21 etap­per, og vi vet hvor­dan de res­te­ren­de etap­pe­ne ser ut. Vi vet ikke hvor man­ge etap­per livet har, og hvor­dan de gjen­væ­ren­de etap­pe­ne vil bli. På en måte star­ter Tour de Fran­ce på nytt den sis­te uken, med de har­des­te fjell­e­tap­pe­ne. Nå set­ter ryt­ter­ne kur­sen mot Alpe­ne. Men dagens etap­pe må nær­mest reg­nes som opp­var­ming etter hvile­da­gen for de med sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner.

I dag er det en 177 km lang, flat etap­pe som star­ter og slut­ter i Nîmes. Det er sprin­ter­nes sis­te sjan­se før avslut­nin­gen i Paris.

Noen få ord om ter­mi­no­lo­gi. På hen­holds­vis engelsk og fransk omta­les sku­te­ne som hen­holds­vis sprin­ter og sprinte­ur. Jeg vak­ler litt i ord­bru­ken. I lande­veis­syk­ling er det ikke spør­mål om å syk­le for­test mulig 100, 500 eller 1000 meter. Lande­veis­syk­lin­gens sprin­te­re ellet spur­te­re vin­ner en spurt etter å ha syk­let kan­skje 200 km. Det er noe annet enn hva jeg for­bin­der med sprint. På den annen side synes jeg sprin­ter klin­ger bed­re enn spur­ter.

Det­te er en etap­pe hvor vi må star­te med sever­dig­he­te­ne, før vi går over til vinen. Nîmes er en gam­mel, romersk by. Noe av det jeg all­tid viser fram til besø­ken­de om vi er i Nîmes, er den gam­le are­na­en.

Con­ti­nue read­ing Les vins du Tour de Fran­ce 2019. 16. etap­pe. Nîmes — Nîmes

Les vins du Tour de France 2019. 15. etappe. Limoux — Foix Prat d’Albis

Et poeng jeg bur­de ha tenkt på til i går, på 50-års­da­gen for den førs­te måne­lan­din­gen, er at det er et ast­ro­no­misk obser­va­to­ri­um på Tour­malet. Men vi får over­late det til and­re og hol­de oss til syk­kel­stier­ner.

Genuint Tho­mas kan ikke tape tid til Juli­an Alap­hi­lip­pe på etap­per som den i går, om han skal ha håp om å vin­ne. Men det kan nok være bra for Tour de Fran­ce om en fransk­mann vin­ner. Det er len­ge siden sist,

I dag er det sis­te fjell­e­tap­pe i Pyre­ne­ene, med avslut­ning på en første­ka­te­go­ri­stig­ning.

Vi star­ter i Limoux, før vi igjen fort­set­ter inn i Ariè­ge. Limoux er et inter­es­sant vin­om­rå­de. Til xxx etap­pe fra Albi, skrev jeg at Gail­lac er et av fle­re områ­der som gjør krav på å være det førs­te ste­det som laget mus­se­ren­de vin. Man­ge gjør krav på å være det førs­te ste­det, og vi vet ikke hvem som var først. Men dagens start­by Limoux, eller sna­re­re områ­det hvor byen lig­ger, er de som har den elds­te doku­men­ter­te pro­duk­sjo­nen, fra 1531. I Limoux hev­der de at DOM Per­rig­non lær­te tek­nik­ken i Limoux før han reis­te til Champag­ne.

Sann­syn­lig­vis var de førs­te mus­se­ren­de vine­ne resul­tat av uhell, og slett ikke noe man trak­tet etter. Vinen ble pro­du­sert om høs­ten, og tap­pet på flas­ker. Når vår­en kom og det ble var­me­re i været, kun­ne det begyn­ne å gjæ­re på nytt i flas­ker hvor vinen ikke var helt utgjæ­res. Kor­ker spratt ut og flas­ker eks­plo­der­te på grunn av tryk­ket i flas­ke­ne. Bare pro­ble­mer.

I Limoux lager de tre for­skjel­li­ge typer mus­se­ren­de vin. Den helt tra­di­sjo­nel­le er Blan­quet­te de Limoux laget med det de kal­ler Met­hode Ancest­ra­le. Pro­duk­sjons­me­to­den og dru­ene, Mauzac, er de sam­me som de bru­ker til den tra­di­sjo­nel­le mus­se­ren­de vinen i Gail­lac, som de kal­ler Met­hode Gail­lac. Vinen tap­pes på flas­ker før den er utgjæ­ret, og gjæ­rer fer­dig på flas­ken.

Det man kan kal­le den van­li­ge Blan­quet­te de Limoux inne­hol­der minst 90% mauzac, og res­ten char­don­nay og che­nin blanc. Den pro­du­se­res med tra­di­sjo­nell meto­de, med etter­gjæ­ring på flas­ke.

Cré­mant de Limoux er en mer moder­ne mus­se­ren­de vin, laget med tra­di­sjo­nell meto­de, som all cré­mant. Den­ne lages i hoved­sak på char­don­nay og che­nin blanc. Det kan være 40–70% char­don­nay og 20–40% che­nin blanc, men de kan til sam­men ikke utgjø­re mer enn 90%. Det kan være 10–20% mauzac og inn­til 10% pinot noir. Vinen skal lag­res, sur lie (på gjær­res­te­ne) i mini­mum et år før andre­gangs­gjæ­ring.

Det pro­du­se­res også hvit­vin i Limoux, og noe rødvin, i hoved­sak av mer­lot. Men det er den mus­se­ren­de vinen som er mest inter­es­sant. Og uan­sett er en god mus­se­ren­de vin den bes­te ape­ri­tiff til dagens etap­pe.

Her­fra går etap­pen igjen inn i Ariè­ge, og det har ikke kom­met noe mer inter­es­sant. En måte å fin­ne gode, loka­le viner er å spør­re etter dem på res­tau­ran­ter. Man­ge res­tau­ran­ter vil gjer­ne kun­ne ser­ve­re gode, loka­le viner, og ambi­siø­se pro­du­sen­ter vil gjer­ne sel­ge sin vin til sli­ke res­tau­ran­ter — slik at folk som meg kan gjø­re seg kjent med vinen. Sist jeg var i Foix spis­te vi på det som var en bra res­tau­rant. Som van­lig spur­te jeg etter lokal hvit­vin. Vi spis­te lokal ørret, så vi vil­le ha hvit­vin. Det mest loka­le de kun­ne anbe­fa­le var juran­con og gail­lac. Det var åpen­bart noe som ikke had­de en lokal vin de var stol­te av.

Den­ne gan­gen slut­ter ikke etap­pen i selve Foix, men på en høy­de over byen som jeg ikke kjen­ner.

Etter den­ne etap­pen er det hvile­dag, og hele sir­ku­set skal flyt­tes til Nîmes. De slip­per å syk­le selv over Lan­gue­doc den­ne gan­gen.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Les vins du Tour de France 2019. 14. etappe. Tarbes — Tourmalet Barèges

Så styr­ket Juli­an Alap­hi­lip­pe sin posi­sjon ytter­li­ge­re ved å vin­ne tempo­etap­pen. Ledel­sen er langt fra betryg­gen­de. Men skul­le han vin­ne Touren vil det bli stor jubel i Frank­ri­ke,

I dag bør det bli angrep fra alle som har sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner. En første­ka­te­go­ri­stig­ning, og der­et­ter avslut­ning på Tour­malet. Etap­pen er i den­ne sam­men­heng kort, 117,5 km. Vi har sett fle­re sli­ke kor­te og brat­te etap­per i de sene­re år. De plei­er å gi mye action, men de plei­er også å gi sprin­ter­ne pro­ble­mer. Mak­si­mal­ti­den reg­nes ut som en pro­sent av beste­ti­den, etter en gans­ke kom­pli­sert for­mel, som gjør at til­leg­get blir gans­ke lite på en kort etap­pe. Sprin­ter­ne plei­er å tape mye i mot­bak­ke­ne, men hen­ter inn en god del i utfor­kjø­rin­ge­ne. Sprin­ter­ne er gjer­ne bed­re enn de typis­ke kla­ter­ne når det går fort ned­over. På fla­te­ne mel­lom top­pe­ne kan de også hen­te inn mye, hvis de har lag som vil kjø­re. Men på etap­per som dagens er det ikke lan­ge fla­te­ne hvor man kan hen­te inn det tap­te.

Inn i fjel­le­ne, sær­lig i Pyre­ne­ene, er det vans­ke­lig å fin­ne inter­es­sant drik­ke. Start­byen Tar­bes skal visst­nok være kjent for hvi­te bøn­ner og svar­te gri­ser, men jeg stop­per ikke ved dem.

I dag blir det i prak­sis mest vann. Det er ofte tåke og/eller regn på den frans­ke siden av Pyre­ne­ene. Hvis vi ser på topo­gra­fi­en, for­står vi hvor­for. Det­te satte­litt­bil­det fra NASA viser det på en god måte.

con­verted PNM file

Pyre­ne­ene er som en vegg mot syd. De syd­li­ge utlø­pe­ren av Mas­sif Cen­tral, Mon­tag­ne Noir dan­ner sam­men med Pyre­ne­ene en trakt med vid åpning mot Atlan­ter­ha­vet i vest, og er på det tranges­te omtrent der vi fin­ner Car­cas­son­ne. Kjø­lig og fuk­tig luft kom­mer inn i trak­ten fra Atlan­ter­ha­vet. Den pres­ses opp, og vi får den sam­me effek­ten som jeg beskrev om Vos­ges. Når luf­ten pres­ses opp­over, kjø­les den ned og kjø­lig luft kan hol­de på mind­re fuk­tig­het enn varm luft. Så fuk­tig­he­ten kon­den­se­res til tåke, eller til regn. I den sma­les­te delen av trak­ten kan vin­den få stor fart. Så her kan det blå­se kraf­tig, og det kan være kra­fig vind fra vest ut mot Mid­del­ha­vet.

Det­te var den ene kil­den til vann: Regn og tåke.

Den førs­te ordent­li­ge stig­nin­gen på dagens etap­pe, i alle fall ordent­li­ge for proff­syk­lis­ter, er til Col du Sou­lor. For de fles­te av oss and­re kan en fjer­de­ka­te­go­ri være mer enn har nok. Da jeg så på stig­nin­ger i Oslo­om­rå­det, kom jeg til at Kongs­vei­en fra Gam­le­byen til Hol­tet bør være en fjer­de­ka­te­go­ri om vi sam­men­lig­ner med bak­ke­ne i Tour de Fran­ce. Man­ge vil synes at Kongs­vei­en er mer enn hard nok.

Col du Sou­lor gjort klar til å ta imot Tour de Fran­ce i 2010.

Fra Col du Sou­lor er det en gans­ke hef­tig utfor­kjø­ring ned til Arge­lès-Gazost. Noen av oss hus­ker godt 13. etap­pe i 2011, hvor Tor Hus­hovd sjok­ker­te ved nes­ten å føl­ge teten opp til Col Aubis­que, som lig­gen høy­ere opp en Col du Sou­lor om kan kom­mer en annen rute enn i år. På vei­en ned fra Col Aubis­que til Col du Sou­lor ga Thor Hus­hovd David Mon­cou­ti­er et inten­siv­kurs i hvor­dan man kjø­rer utfor på syk­kel. Thor Hus­hovd for­tal­te etter­på at han had­de vært oppe i 110 km/t ned­over de bak­ke­ne, og vide­re fra Arge­lès-Gazost til Lour­des, hvor de ikke skal syk­le i dag. Jeg hus­ker også ansikts­ut­tryk­ket til Jere­my Roy, som ledet, da han hør­te at det kom en bak­fra. Han snud­de seg og så hvem det var, og viss­te at han vil­le være sjanse­løs mot Thor Hus­hovd i en spurt. Det var en av Thor Hus­hovds mest spek­ta­ku­læ­re etappe­sei­ere, den som fikk Chris­ti­an Paasche til å bry­te ut: “Lour­des har Jom­fru Maria, vi har Thor Hus­hovd”.

Avstik­ke­ren til Lour­des er i alle fall den and­re vann­kil­den jeg had­de i tan­ke­ne. Hvis man er over­tro­isk kato­likk, kan man ha tro på at hel­lig vann fra kil­den i Loureds kan hjel­pe en opp bak­ke­ne til Tour­malet. Den reli­giø­se, over­tro­is­ke og sær­de­les kvinne­kjæ­re, ita­li­ens­ke syk­lis­ten Ange­lo Lamoros­se, også kalt Gigi, i tegne­se­ri­en Le Tour de Fran­ce, laget av bl.a. av syk­kel­le­gen­den og nå TV-kom­men­ta­tor  Lau­rent Jala­bert, sik­ret seg en flas­ke med vann fra Lour­des for å beskyt­te seg mot den kjen­te Tour de Frace-til­skue­ren El Diab­lo. Dess­ver­re kom det ikke så man­ge utga­ver av den­ne tegne­se­ri­en. Det fin­nes en annen Tour de Fran­ce tegne­se­rie, Vel­o­ma­niacs, men jeg liker Le Tour de Fran­ce bed­re.

Lour­des er et mer­ke­lig feno­men, og slikt sett et inter­esse­ant sted å beøs­ke. Men det er et sted som kan krys­ses av på lis­ten “Been the­re, done that”, når man først har vært der.

Opp bak­ke­ne til de klas­sis­ke top­pe­ne, maler man­ge nav­net til sine hel­ter på asfal­ten.

Man hei­er på sine hel­ter. Den­ne er fra Mont Ventoux

Mål­gan­gen er på Col du Tour­malet, en bru­tal avslut­ning.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Les vins du Tour de France 2019. 13. etappe. Pau — Pau. Tempo

Det jeg var mest spent på før går­da­gens etap­pe, var om Juli­an Alap­hi­lip­pe vil­le være sterk nok i bak­ke­ne. Om han vis­te seg sterk nok, eller de and­re ikke var ster­ke nok, har jeg ikke grunn­lag for å mene noe om. Jeg had­de ven­tet angrep fra noen av de mer utpre­ge­de klat­rer­ne blant sam­men­lagt­kan­di­da­te­ne, som Geraint Tho­mas, Thi­baut Pinot og Nai­ro Quin­ta­na, om ikke annet for å tes­te Juli­an Alap­hi­lip­pe. Men det skjed­de ikke. De kom alle sam­men i hoved­fel­tet.

I dag er det en 27 km lang, indi­vi­du­ell tempo­etap­pe som star­ter og ender i Pau. Jens Voigt beskrev en gang sli­ke tempo­etap­per et godt styk­ke ut i rit­tet som “semi rest day” for alle hjelpe­ryt­ter­ne. I dag må kap­tei­ne­ne kla­re seg selv, uten hjelp. De som har ambi­sjo­ner sam­men­lagt kan vin­ne eller tape en del tid på en tempo­etap­pe, selv om 27 km ikke vil gi de helt sto­re tids­for­skjel­le­ne. Jeg tror ikke at 27 km er nok til å føre til end­rin­ger av betyd­ning i top­pen. Noen tempo­spe­sia­lis­ter sat­ser på etappe­sei­er. De and­re skal bare gjen­nom­føre med en viss stil, innen­for tids­gren­sen.

Pau er en av byene Touren oftest er inn­om. Det er ikke så man­ge byer man kan ha som base ved Pyre­ne­etap­pe­ne, så det er ofte start eller mål­gang i Pau.

Con­ti­nue read­ing Les vins du Tour de Fran­ce 2019. 13. etap­pe. Pau — Pau. Tem­po

Les vins du Tour de France 2019. 12. etappe. Toulouse — Bagnères-de-Bigorre

Så ble det ende­lig sei­er til Caleb Ewans. Og som van­lig var Peter Sagan der oppe og sik­ret seg poeng. Men nå er det slutt for spur­ter­ne. Nå vil de gå inn i sur­vi­val mode, og håpe på å kom­me gjen­nom etap­pe­ne i Pyre­ne­ene, og over­le­ve helt til Paris.

Nå begyn­ner alvo­ret. Nå skal ryt­ter­ne inn i Pyre­ne­ene. Det er rik­tig­nok ikke den aller har­des­te fjell­e­tap­pen. Men man­ge kom­mer til å sli­te med to første­ka­te­go­ri­stig­nin­ger i sis­te halv­del av etap­pen. Men med tre mil for det mes­te utfor­kjø­ring fra den sis­te top­pen til mål, skal det bli vans­ke­lig å få et for­sprang som man kla­rer å hol­de til mål.

Fjell gene­relt og depar­te­men­tet Ariè­ge spe­si­elt betyr all­tid utford­rin­ger når det gjel­der å fin­ne inter­es­sant drik­ke. Avi­sen Le Figa­ro, som plei­er å være god når det gjel­der vin, skri­ver i en artik­kel om Vin de Pays de l’A­riè­ge at Ariè­ge er en region som er meget kjent for sine viner. Det er en kort artik­kel, og kar­tet som illust­re­rer artik­ke­len viser ikke Ariè­ge, men områ­der len­ger nord. Uan­sett skri­ver de at vin her­fra førs­te gang ble nevnt i 971, og at det sær­lig vær vin fra områ­de­ne rundt byen Mire­poix som ble frem­he­vet. De frem­he­ver også meto­den for å måle vin­stok­ke­ne og avkast­nin­gen av dem, kalt “tail­le de Royat”. For å hol­de kva­li­te­ten oppe, må man hol­de kvan­ti­te­ten nede, og det er begrens­nin­ger i hvor høy avkast­ning det kan være av vin­stok­ke­ne. Jeg for­søk­te å lese meg opp på den­ne måle­me­to­den, men for­sto den ikke til­strek­ke­lig godt til at jeg vil for­sø­ke å for­kla­re den for and­re.

Nett­si­den til Les vins Sud Ouest skri­ver på sin nett­side om IGP Ariè­ge at det er 50 hek­tar vin­mark, og at pro­duk­sjo­nen er ca 1200 hekto­li­ter. Det skul­le bli sånn cir­ka 160 000 flas­ker totalt sett. Det jeg har smakt av viner fra områ­det, har ikke vært verdt å lete etter.

Mire­poix er en fin by som det er verdt å besø­ke, selv om de ikke len­ger kan by på inter­es­sant, lokal vin. Byen har et flott mid­del­al­der­torg.

Phyl­lox­e­ra, den vin­lu­sen som nes­ten utryd­det alle vin­stok­ker i Euro­pa på slut­ten av 1800-tal­let, kom sent til Ariè­ge. Først på begyn­nel­sen av 1900-tal­let ble områ­det angre­pet, og da var and­re vin­om­rå­der alle­re­de i ferd med å ta seg opp igjen etter at nye og pode­de vin­stok­ker var plan­tet. Det som had­de vært kjen­te vinorå­der i Ariè­ge kom seg ikke etter phyl­lox­e­ra-angre­pet. And­re områ­der gjen­vant sine mar­ke­der, mens Ariè­ge ble slått ut. Vi har sett til­sva­ren­de fle­re ste­der: Det krev­de en stor inves­te­ring å plan­te nye vin­stok­ker etter at de gam­le var øde­lagt av den­ne vin­lu­sen. Man­ge had­de ikke res­sur­ser til å gjø­re det­te, og det var bare de bes­te vin­om­rå­de­ne som ble plan­tet til. “Bes­te” kun­ne her bety omtrå­der som ga størst kvan­ti­tet, ikke nød­ven­dig­vis best kva­li­tet. Uan­sett ser det ut til at Ariè­ge den gang for­svant som vin­om­rå­de.

Jeg har for­søkt å lete etter inter­es­sant vin når jeg har vært i Ariè­ge, og på mer avstand, uten suk­sess.

En av de bøke­ne jeg ofte har støt­tet meg til når det gjel­der vin fra den syd-vest­re delen av Frank­ri­ke, er Paul Strangs South-West Fran­ce. The Wine and Wine­ma­kers”. Boken er noen år gam­mel (2009), så det har sik­kert skjedd en del siden den ble git ut. I boken er det viet to sider til vin fra Ariè­ge. Men så vel­dig mye opp­løf­te­ne er det ikke her hel­ler. Han beskri­ver områ­de­ne syd og øst for Tou­lou­se som områ­der som i bes­te fall kun­ne pro­du­se­re en beskje­den vin. Og egent­lig er han vel ikke kom­met inn i Ariè­ge ennå. Folk i Tou­lou­se så hel­ler mot nord og vest for sin vin.

Fort­satt er beskri­vel­sen et godt styk­ke fra fjel­le­ne, hvor dagens etap­pe går. Områ­de­ne len­ger syd beskri­ver han slik:

Furt­her towards Spain, Ariè­ge was for many years the only French dépar­te­ment in the Midi uab­le to boast a wine abo­ve the sta­tus of plonk.”

Plonk er et av de nes­ten selv­for­kla­ren­de orde­ne som det er vans­ke­lig å  over­set­te. Det betyr noe sånt som bil­lig skvip. Det er bare å kon­sta­te­re: Vi er ikke i et vin­om­rå­de.

Noe er imid­ler­tid i ferd med å skje. En rik sveit­sisk for­ret­nings­mann, Chris­ti­an Ger­ber, arvet en stor eien­dom. Hans far kjøp­te den i 1975, for så å dø kort tid etter­på. Chris­ti­an Ger­ber had­de ingen erfa­ring med land­bruk eller vin­pro­duk­sjon, men gikk i gang. På sitt Domai­ne de Ribo­n­net plan­tet han kva­li­tets­dru­er og eks­pe­ri­men­ter­te med å fin­ne ut hvil­ke dru­er som ga best resul­tat. En for­del med ikke å være i et klas­si­fi­sert områ­de er at man står gans­ke så fritt i hva slags dru­er man vil dyr­ke, osv.

And­re har blitt inspi­rert av Chris­ti­an Ger­ber. Fem pro­du­sen­ter har slut­tet seg sam­men i en grup­pe som mar­keds­fø­rer sin vin under var­mer­ket Les Vigne­rons Ariégois. Om vi hol­der oss til Paul Strang blir vine­ne her­fra sta­dig bed­re. Så kan­skje er det litt mer å mel­de her­fra nes­te gang en etap­pe hol­der seg så langt inne i Pyre­ne­ene. Det er vans­ke­lig å fin­ne infor­ma­sjon om dis­se and­re pro­du­sen­te­ne, så jeg vet ikke hvor­dan dis­se har klart seg. Chris­ti­an Ger­ber er på man­ge måter gans­ke typisk for de som har etab­lert seg og klart å løf­te kva­li­te­ten i områ­der som ikke har vært kjent for kva­li­tets­vin. De har gjen­re ikke land­bruks­bak­grunn, og jeg lurer noen gan­ger på om det ikke kan være en for­del å kun­ne stil­le seg litt fritt til land­bru­ke­tes tra­di­sjo­ner, og sat­se på nye ide­er. De har gjer­ne utda­nenl­se og erfa­ring fra and­re områ­der, de har pen­ger og de kan for­ret­nings­drift og mar­keds­fø­ring. Pro­duk­sjo­nen er uan­sett liten, og jeg har ikke fun­net noe av den­ne vinen, og har der­for hel­ler ikke smakt den. Men jeg ser at de nå sel­ger på nett, så kan­skje jeg bør kjø­pe noe innen nes­te år. Touren er all­tid inn­om Ariè­ge på vei til eller fra Pyre­ne­ene.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Les vins du Tour de France 2019. 11. etappe. Albi — Toulouse

Jeg noter­te meg meg inter­es­se at etap­pen inn til Albi at et ble den tred­je spurt­sei­e­ren til Jum­bo Vis­ma, med den tred­je spur­te­ren. Lagets tre spur­te­re lig­ger på 10, 11 og 12. plass i poeng­kon­kur­ran­sen, med 66, 64 og 64 poeng. Hvis det had­de vært lagsprint vil­le de ha hev­det seg godt. Men det er ikke akku­rat slik lag­inn­sat­sen bør være, om man prø­ver på noe mer enn å få etappe­sei­ere. Dylan Gro­enewe­gen må ha ras­ke folk til å kjø­re opp­trekk, men de er kan­skje ikke så godt orga­ni­sert som lag?

Det­te er en “stil­le før stor­men” etap­pe, og spur­ter­nes sis­te sjan­se før de skal inn i fjel­le­ne i Pyre­ne­ene. Det er en rela­tivt kort, 167 km, flat etap­pe. For de som har sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner kan det være en grei opp­var­ming før fjel­le­ne. Folk rea­ge­rer ulikt på en hvile­dag, selv om ryt­ter­ne gjer­ne prak­ti­se­rer gans­ke aktiv hvi­le. Man tar gjer­ne en “lett trille­tur” på ca 100 km, for å hol­de sys­te­met i gang. Jeg er gans­ke sik­ker på at jeg ikke vil­le ha klart å hol­de føl­ge med dem i det de kal­ler en lett trille­tur. Noen er umid­del­bart fit for fight etter en slik hvile­dag, and­re tren­ger litt mer tid til å kjø­re seg i gang igjen.

Etap­pens førs­te del går gjen­nom et gans­ke lite kjent, men intrer­es­sant vin­om­rå­de: Gail­lac. Man­dag var vi inn­om Mar­cil­lac, som reg­nes som det øst­ligs­te av de vest­li­ge vin­om­rå­de­ne. Gail­lac er det vest­ligs­te av de øst­li­ge vin­om­rå­de­ne, alt­så det vest­ligs­te av de som i utgangs­punk­tet har et Mid­del­havs­kli­ma.

Dagens mel­lom­sprint er i byen Gail­lac. Da jeg besøk­te byen i fjor, ble jeg min­net om litt trist kvinne­his­to­rie. I et gam­melt hos­pi­tal, som så vidt jeg hus­ker ble dre­vet var non­ner, var det en luke i veg­gen hvor man ano­nymt kun­ne leg­ge fra seg uøns­ke­de barn.

Iføl­ge pla­ket­ten som infor­mer­te om ste­det, var det­te i virk­som­het fra 1811 til 1842. Det var ikke greit å være ens­lig mor, ei hel­ler barn av en ens­lig mor på begyn­nel­sen av 1800-tal­let.

Man skal ikke glem­me slk his­to­rie. Men vi går til­ba­ke til vinen. Gail­lac lig­ger ved elven Tarn (som har gitt navn til depar­te­men­tet Tarn), som ren­ner ut i Garon­ne. Det er et av de elds­te vin­om­rå­de­ne i Frank­ri­ke, med vin­pro­duk­sjon helt til­ba­ke fra romer­ti­den. Noen hev­der at det­te er det elds­te vin­om­rå­det i Frank­ri­ke, and­re mener at det ble pro­du­sert vin enda tid­li­ge­re i områ­det rundt Narbon­ne. Jeg skal ikke blan­de meg inn i den dis­ku­sjo­nen.

Gail­lac lig­ger mel­lom Mid­del­ha­vet og Atlan­ter­ha­vet, og sies å kun­ne pro­du­se­re viner innen­for beg­ge stil­ret­nin­ger — i til­legg til mer typisk inn­lands­vi­ner. Den­ne mulig­he­ten til å pro­du­se­re vin i fle­re sti­ler er på en måte Gail­lacs styr­ke, på en annen måte dets svak­het. Det har gjort at viner fra Gail­lac ikke har noen klar iden­ti­tet, og der­med er det en vin det ikke er lett å mar­keds­føre.

Uan­sett pro­du­se­res det en helt spe­si­ell mus­se­ren­de vin, med det som kal­les Met­hode Gail­la­coi­se. All god mus­se­ren­de vin lages med en etter­gjæ­ring på flas­ke. Den van­li­ge meto­den, gjer­ne omtalt som champag­ne­me­to­den, selv om det strengt tatt ikke er lov å bru­ke den beteg­nel­sen, er at det til­set­tes suk­ker etter at vinen har gjæ­ret ut, og før den tap­pes på flas­ke. Egent­lig til­set­tes en søt(et) drue­most som kal­les liqueur de tira­ge. Med Met­hode Gail­la­coi­se er det egent­lig ikke noen etter­gjæ­ring. Vinen tap­pes på flas­ke før den er gjæ­ret ut, slik at den gjæ­rer fer­dig på flas­ken.

Det­te til­sva­rer pro­duk­sjo­nen av Blancet­te de Limoux, Met­hode Ancest­ra­le, som vi kom­mer til­ba­ke til på den 15. etap­pen. Beg­ge dis­se vine­ne lages på en drue som heter Mauzac.

Det gir en gans­ke karak­te­ris­tisk smak. Jeg må med­gi at jeg fore­trek­ker annen mus­se­ren­de vin, helst en god champag­ne. Men det er en inter­es­sant vin som viser hvor­dan den­ne type vin en gang var, og man bør sma­ke den om man får mulig­he­ten.

Etap­pen ender i Tou­lou­se, og kom­mer øst­fra inn til byen. Det er noen vin­om­rå­der nord­vest for Tou­lou­se. Men de er ikke vel­dig inter­es­san­te, så vi lar de være til et år en etap­pe går den vei­en.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Les vins du Tour de France 2019. 10. etappe. Saint-Flour — Albi

Det så len­ge så loven­de ut for Edvald Boa­sson Hagen. Men så holdt det ikke helt til slutt den­ne gan­gen hel­ler, dess­ver­re.

Så er det ende­lig en rela­tivt flat etap­pe for spur­ter­ne. Jeg har i de sene­re år syk­let en del turer med­strøms langs elver i Euro­pa. Dagens etap­pe min­ner meg om hvor­for jeg liker det kon­sep­tet: Det vil fort­satt være en del mot­bak­ker, men det går mer ned enn opp.

I dag sat­ser jeg på ost og vin. Star­ten er i områ­det Can­tal, hvor de pro­du­se­rer osten Can­tal. Can­tal er en av Frank­ri­kes elds­te oster. Den skal ha vært pro­du­sert siden gal­ler­ti­den. Det er en halv­hard ost, laget på kumelk og for­met som en sylin­der. Det fin­nes to typer Can­tal: Can­tal Fer­mi­er som er laget på upas­teu­ri­sert melk, og Can­tal Lai­tier som er en masse­pro­du­sert ost laget på pas­tu­ri­sert melk. Can­tal pro­du­se­res av vin­ter­melk, mel­ket i peri­oden 15. novem­ber til 15. april, da kyr­ne er fôret med høy. Som­mer­mel­ken, fra den tiden kyr­ne er på bei­te, bru­kes til å pro­du­se­re osten Salers.

Osten kan min­ne om Ched­dar. I områ­det hvor den pro­du­se­res, mener man at det var her engelsk­menn i sin tid lær­te å lage ost, slik at det­te er ori­gi­na­len til Ched­dar. Jeg går ikke nød­ven­dig­vis god for den his­to­ri­en.

Etter ca 66 km, omtrent kl. 14 om time­pla­nen i det offi­si­el­le pro­gram­met viser seg å stem­me, pas­se­rer ryt­ter­ne lands­byen Laguio­le, som har gitt navn til osten Laguio­le. Den skal først ha blitt laget på 1800-tal­let av noen mun­ker i et klos­ter i fjel­le­ne, som siden ga opp­skrif­ten til loka­le bøn­der. Den har vært AOC-beskyt­tet siden 1961. Den lages på upas­teu­ri­sert kumelk, fra kura­se­ne Fransk Sim­men­tal eller Aubrac. Den obser­van­te leser vil se at Fransk Sim­men­tal er den ene av de to kura­se­ne som gir melk til Com­té. Kyre­ne skal ha bei­tet i områ­der som lig­ger over 800 meter over havet. Den kan kun lages av melk som er mel­ket i peri­oden mel­lom mai og okto­ber. Det er i den peri­oden kyr­ne er ute på bei­te. De kan gjer­ne lage ost av vin­ter­mel­ken også, men den osten blir ikke Laguio­le.

Noen and­re oster som er verdt å nev­ne, og ikke minst å sma­ke på, er Saint Nectai­re og Bleu d’Auvergne.

Men vi må ha litt vin til den­ne osten. Vi ven­ter litt med den, til syk­lis­te­ne pas­se­rer Rodez etter ca 120 km, like før mel­lom­sprin­ten. Her kan vi dra et lite styk­ke vest­over til Mar­cil­lac. Vi er inne i den syd­li­ge delen av Mas­sif Cen­tral. Mas­sif Cen­tral er her et skil­le mel­lom vest og øst, mel­lom Atlan­ter­havs­kli­ma og Mid­del­havs­kli­ma. Mar­cil­lac er det øst­ligs­te av de vest­li­ge vin­om­rå­de­ne, alt­så det øst­ligs­te av områ­de­ne som har et slags Atlan­ter­havs­kli­ma.

Mar­cil­lac består av en laby­rint av små daler. Områ­det er skjer­met av fjel­le­ne og syd­vendt, slik at det er et gans­ke varmt mikro­kli­ma i Mar­cil­lac. Områ­det, eller i alle fall det klas­si­fi­ser­te AOC-områ­det, er ikke stort. Det er 180 ha og det pro­du­se­res årlig ca 7.000 hl. Det bur­de bli omtrent 100.000 flas­ker.

90% av pro­duk­sjo­nen er dru­en Man­sois, som er det loka­le nav­net på Fer Sevar­dou. Men man dyr­ker også de to “Bor­deaux-dru­ene” Mer­lot og Caber­net Franc. Vinen er dyp rød og med ikke alt for frem­tre­den­de tan­ni­ner. Den kan der­for drik­kes rela­tivt ung, men tåler også lag­ring.

Vi kan også rei­se litt len­ger vest­over, til Cahors. Cahors er kjent for en kraf­tig rødvin pro­du­sert på Mal­bec, som lokalt cal­les Cot. Cahors lig­ger langs elven Lot, som ren­ner ut i Garon­ne, som ren­ner ut i havet ved Bor­deaux.

Cahors og man­ge av de and­re vin­pro­du­se­ren­de områ­de­ne i den­ne regio­nen, kom i skyg­gen av Bor­deaux. Går vi et noen hund­re år til­ba­ke i tid, var ikke Bor­deaux et områ­de for pro­duk­sjon av kva­li­tets­vin. Inn­til man fikk dre­nert områ­der, pro­du­ser­te de en gans­ke tynn vin. Men Bor­deaux var en stor havne­by, stra­te­gisk plas­sert der elve­ne Garon­ne og Dor­dog­ne ren­ner ut i havet. Trans­port av vin fra vin­pro­du­se­ren­de områ­der inne i lan­det, gikk stort sett langs dis­se ele­ve­ne ut til Bor­deaux. Man var ikke så nøye med opp­ri­nenl­sen den gan­gen, og kraf­ti­ge­re vin fra bl.a Cahors ble blan­det med Bor­deaux­vin for å for­bed­re den­ne — og den ble solgt som Bor­deaux­vin. I Bor­deaux vil­le man hel­ler ikke ski­pe ut vin fra and­re før de had­de fått solgt sin egen. Der­med ble vin fra Bor­deaux kjent i eks­port­mar­ke­de­ne, sær­lig i Eng­land. Mens and­re viner for­ble ukjen­te.

Mål­byen Albi står på UNESCO World Her­ita­ge list.

I det ryt­ter­ne posi­sjo­ne­rer seg for spur­ten, er vi nær et annet inter­es­sant vin­om­rå­det, Gail­lac. Men det besø­ker vi når ryt­ter­ne for­la­ter Albi på ons­dag. I mor­gen, etter ti dager med syk­ling, får ryt­ter­ne ende­lig en vel­for­tjent hvile­dag i Albi.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Les vins du Tour de France 2019. 9. etappe. Saint-Étienne — Brioude

Det var impo­ne­ren­de syk­ling av Tho­mas de Gent i går. Det at man kla­rer å stik­ke av fra fel­tet og hol­de unna er etter min mening langt mer sti­li­ge sei­re enn å kom­me 8 cm foran neste­mann i en spurt. Jeg var også rime­lig for­nøyd med at jeg had­de satt opp Juli­an Alap­hil­lip som en av favo­rit­te­ne til etap­pen. Fort­satt er det helt åpent, i alle fall bort­sett fra poeng­trøy­en. Peter Sagan var der i dag også, og tok poeng. At det er åpent, gjør at det blir spen­nen­de å føl­ge med.

Det er den 14. juli, Bas­tille­da­gen, Frank­ri­kes nasjo­nal­dag. Det er den dagen alle frans­ke syk­lis­ter drøm­mer om å vin­ne etap­pen i Tour de Fran­ce.

I dag er det nok en kupert etap­pe, som star­ter hvor vi kom i mål i går. Det er tre kate­go­ri­ser­te stig­nin­ger. En første­ka­te­go­ri som kom­mer rundt 36 km, og to tredje­ka­te­go­ri. Hvis noen skal angri­pe i den førs­te stig­nin­gen, må det være noen som har ambi­sjo­ner om å få et for­sprang som de kan hol­de til mål. Å arbei­de hardt for å få et for­sprang som blir kjørt inn, er nep­pe en smart tak­tikk. Mitt inn­trykk er at ingen av lage­ne er ster­ke nok til å gjø­re det­te. Om noen får et for­sprang her, vil det sann­syn­lig­vis blir kjørt inn, silk at vi ikke ser noen seriø­se angrep. Jeg vil tro at lage­ne vil kla­re å få sine spur­te­re over, og da er det ned­over mot slut­ten. Så jeg tror det­te blir nok et spurt­opp­gjør i stor fart. Skjønt direk­tø­ren for etap­pe­ne, Thier­ry Gou­venou, skri­ver i det offi­si­el­le pro­gram­met at en ting som er sik­kert, er at de rene spur­ter­ne ikke være med i avslut­nin­gen på dagens etap­pe. Jeg antar at han kjen­ner eat­ppen bed­re enn meg.

Jeg kla­re ikke å fin­ne en fransk favo­ritt. Jeg tror Juli­an Alap­hi­lip­pe vil kla­re å behode den gule trøy­en, men jeg tvi­ler på at han vil vin­ne etap­pen. Jeg tar med blant favo­rit­te­ne en jeg under­veis i går kom til å ten­ke på at jeg bur­de hatt med: Michael Matt­hews. Hvis Peter Sagan sit­ter med over den sis­te top­pen, og Thier­ry Gou­venou får rett, tror jeg ikke man­ge av de and­re som kom­mer over vil slå Peter Sagan i en spurt. Vi kan også håpe på Edvald Boa­sson Hagen. Kom­men­ta­tor­ne på frans­ke TV har snak­ket over­ras­ken­de mye om ham, og har sta­dig min­net om at han er en vel­dig god utfor­kjø­rer. Og han har vun­net lig­nen­de etap­per før.

Etap­pen krys­ser Mas­sif Cen­tral fra øst til vest. Den syd­li­ge delen av Frank­ri­ke domi­ne­res, i alle fall geo­lo­gisk, av tre fjell­mas­si­ver. I øst er det Alpe­ne. Alpe­ne dan­nes i kol­li­sjons­so­nen mel­lom den afri­kans­ke og den euro­pe­is­ke kon­ti­nen­tal­pla­ten. Også i geo­lo­gisk for­stand sky­ver Afri­ka Ita­lia foran seg, slik at den kol­li­de­rer med kon­ti­nen­tal­euro­pa. Det er den­ne geo­lo­gis­ke spen­nin­gen som gjør at det er man­ge akti­ve vul­ka­ner og at det ofte er jord­skjelv i Ita­lia. Vi pas­se­rer nær Puy de Dome, et av de størs­te og høy­es­te vul­kank­ra­ter­ne i Mas­sif Cen­tral.

I vest dan­nes Pyre­ne­ene i en annen kol­li­sjons­sone, hvor Afri­ka sky­ver den Ibe­ris­ke halv­øy foran seg. Ibe­ria har en inter­es­sant for­his­to­rie, men den går vi ikke inn på her. Også Pyre­ne­ene er gans­ke ungt fjell, yng­re enn Alpe­ne.

Mel­lom og litt nord for dis­se lig­ger Mas­sif Cen­tral. Det er mye eld­re fjell enn de to and­re, og er for en stor del vul­kansk fjell. Det er man­ge utdød­de vul­ka­ner i Masif Cen­tral. Skjønt utdød­de og utdød­de. Man vet ald­ri. Alle trod­de at vul­ka­nen på Vest­man­na­ey­jar var utdødd, før den fikk sitt utbrudd i 1963.

Ordent­li­ge fjell er som isfjell. Bare en liten del er over over­fla­ten. Størs­te delen fly­ter i mag­ma­en. Når et gam­mel fjell som Mas­sif Cen­tral angri­pes fra beg­ge kan­ter av unge jyp­lin­ger som Alpe­ne og Pyre­ne­ene, er det enor­me kref­ter i sving under bak­ken. Her har mye fjell blitt kas­tet om, snudd rundt å blan­det sam­men gjen­nom noen mil­lio­ner år.

I går kun­ne vi i alle fall fin­ne en del inter­es­sant drik­ke på begyn­nel­sen av etap­pen, men vi fant ikke noe mot slut­ten. I dag star­ter vi der de slut­tet i går, og det har ikke kom­met noe mer drik­ke siden den gang. Langs etap­pen fin­ner jeg ingen ting. Vi er i et tynt befol­ket områ­de. Det er sik­kert noen som lager vin her. Men jeg fin­ner ingen refe­ran­ser til vin det er verdt å lete etter.

Ikke engang de loka­le turist­re­kla­me­ne for­sø­ker å fris­te med loka­le spe­sia­li­te­ter, ver­ken av vått eller tørt. I turist­re­kla­men plei­er man ikke være sær­lig krav­stor før man skri­ver om de som er kjent for sin gode vin, sine fan­tas­tis­ke skin­ker, oster osv. Men her var det alt­så ikke noe.

Mål­byen Briou­de hev­der å være den fines­te små­byen i Frank­ri­ke, men de er nep­pe ale­ne om å mene det. Den loka­le kir­ken er lis­tet som den størs­te attrak­sjo­nen. Men kir­ker har man i alle byer og lands­byer, og jeg klar­te ikke å fin­ne noe som skul­le gjø­re den mer inter­es­sant enn and­re kir­ker.

Det mest inter­es­san­te jeg fant av en slags kuli­na­risk karak­ter nær Briou­de, lig­ger i kom­mu­nen Chante­u­ges. Her dri­ver de opp­drett av smolt, alt­så små lakse­barn. De dri­ver ikke lakse­opp­drett. Men elven Alli­er, som er en side­elv til Loire, var en gang en god lakse­elv. De får fram smolt som de set­ter ut for at den skal leg­ge ut på vei­en ut i havet, for så å kom­me til­ba­ke til ste­det den kom fra om noen år, som en gans­ke stor villaks .

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Les vins du Tour de France 2019. 8. etappe. Mâcon — Saint-Étienne

Som jeg antok i går: Den med størst topp­fart vil­le vin­ne, og i går var det Dylan Gro­enewe­gen. I og med at han fikk førs­te etap­pe øde­lagt av en velt gans­ke kort tid før mål, var det helt greit at han vant. Peter Sagan er all­tid helt der oppe. Selv om han ikke all­tid vin­ner, får han meg seg poeng og har nå 55 poengs ledel­se på neste­mann i poeng­kon­kur­ran­sen.

I dag er det en 200 km lang, kupert etap­pe med syv kate­go­ri­ser­te stig­nin­ger for­delt gjen­nom hele etap­pen. På en slik etap­pe kan et brudd gå inn. Det blir nep­pe en masse­spurt. I alle fall tvi­ler jeg på at de mest utpre­ge­de spur­ter­ne vil hen­ge med til mål på den­ne etap­pen. Det er dess­uten litt mot­bak­ke mot mål. Men det er hel­ler ikke en etap­pe for fjell­gei­te­ne. Kan­skje noen av de som hev­der seg i arden­ner­klas­si­ker­ne bør være favo­rit­ter på dagens etap­pe, folk som Juli­an Alap­hi­lip­pe og  Jakob Fugl­sang? Vi skal hel­ler ikke glem­me at Alex­an­der Kristoff har vun­net i Arden­ne­ne, men jeg er ikke over­be­vist om at dagens etap­pe vil pas­se ham. Men ryt­ter­ne kan være avhen­gi­ge av å kom­me med i det ret­te brud­det, som ikke er lett, sær­lig ikke når man kon­kur­re­rer om den gule trøy­en.

Etap­pen star­ter i Mâcon, i den syd­li­ge enden av Bur­gund. Byen Mâcon er depar­te­ments­ho­ved­stad, eller Prefec­tu­re som de sier i Frank­ri­ke, i depar­te­men­tet Saô­ne-et-Loire. Så selv om Cha­lon sur Saô­ne, hvor vi var i går er stør­re, er Mâcon prefec­tu­re. Mâcon lig­ger til elven Saô­ne, som er gren­sen mel­lom depar­te­men­te­ne Saô­ne-et-Loire og Jura.

Vi er i den syd­ligs­te enden av Bur­gund, på gren­sen til Beau­jo­lais.

I Mâcon pro­du­se­res rødvin og hvit­vin. Selv om jeg van­lig­vis liker å star­te med hvit­vi­nen, tar jeg rødvi­nen først den­ne gan­gen. Den lages av Pinot Noir og Gamay, som er dru­ene i hen­holds­vis Bur­gund og Beau­jo­lais, så den mar­ke­rer at vi er i over­gan­gen mel­lom de to. Rødvi­nen er gjer­ne fruk­tig, og er laget for å skul­le drik­kes ung.

Så til de langt mer inter­es­san­te. For her fin­ner vi vir­ke­lig god hvit­vin, laget på Char­don­nay. I alle fall noen av dem har jeg kjent len­ge, men må inn­røm­me at jeg ikke har tatt med bry­et med å loka­li­se­re dem, utover at de er fra et områ­de i Bur­gund. Sløvt, nær­mest util­gi­ve­lig sløvt, om jeg skal si det selv. Vi star­ter med den som kan­skje er best kjent, som er litt syd og vest for byen Mâcon: Poully-Fus­se. Den må ikke for­veks­les med Poully-Fumé fra Loire, nabo­vi­nen til San­cer­re. Noen av de bes­te områ­de­ne innen­for Poully-Fus­se er Les Ver­chè­res og Le Clos-Reys­si­er.

Noen litt mind­re områ­der len­ger syd er Pouil­ly Loche og Poully-Vin­zel­les. Dis­se må jeg bare med­gi at jeg ikke kjen­ner. Saint Veran er der­imot kjent. Den reel­le star­ten på dagens etap­pe er i Loche, og den fort­set­ter rett inn i Vin­zel­les.

Beau­jo­lais lig­ger øst for elve Saô­ne, mel­lom Mâcon og Lyon. Beau­lo­lais har på en måte blitt et offer for sin egen suk­sess, med Beau­jo­lais Nuveau. Det­te er årets vin som tap­pes tid­lig, og som sma­ker der­et­ter. Det er saft-og-vann. De av oss som hus­ker strei­ke­ne på Vin­mono­po­let på 1980-tal­let, hus­ker Beua­jo­lais Nuveau som en slags krise­vin. Den gang var det vans­ke­li­ge­re enn det er nå for res­tau­ran­ter å impor­te­re sin egen vin. Men man­ge had­de en stå­en­de til­la­tel­se til å impor­te­re Beau­lo­lais Nuveau, nær­mest for­di hold­bar­he­ten av vinen var kor­te­re en saks­be­hand­lings­ti­den for å få import­ti­la­tel­se. Så mens res­tau­ran­ter var tom­me for den vinen de van­lig­vis fikk levert fra Vin­mono­po­let, had­de de Beau­jo­lais Nuveau. Da strei­ke­ne var over, var det man­ge res­tau­ran­ter som had­de til­bud på Beau­jo­lais Nuveau gans­ke len­ge. Men en Beau­jo­lais er så mye mer og så mye bed­re enn den tyn­ne Nuveau-vinen.

Det er en gans­ke lett rødvin, men den er rela­tivt mørk i far­gen. Slik det er van­lig i Frank­ri­ke, er den klas­si­fi­sert på tre kva­li­tets­ni­vå­er. Basis­ni­vå­et er Beau­jo­lais. Over det­te er Beau­jo­lais Vil­la­ge uten nær­me­re steds­an­gi­vel­se. Og på top­pen er de som har egne crus og egne navn. Dis­se crus områ­de­ne er i den nord­re delen av Beau­jo­lais, og vi skal inn­om gans­ke man­ge.

Etap­pen går først inn i Saint-Amour. Vi fort­set­ter over i Ché­nas. Om vi også er en liten tur inn­om Juli­é­nas, er jeg ikke sik­ker på. Det er ikke all­tid lett å sam­men­lig­ne kart over etap­pen og kart over vin­om­rå­de­ne på detalj­nivå.

Uan­sett fort­set­ter vi til Mou­lin-à-vent. Mou­lin-à-vent omta­les gjer­ne som “Kon­gen av Beau­jo­lais”, og er sam­ti­dig den minst typis­ke Beau­jo­lais. Den er kraf­ti­ge­re, har mer struk­tur og er mer lag­rings­dyk­tig enn en typisk beua­jo­lais. Den kan gjer­ne lag­res i ti år. Den kan min­ne mer om en Bourgog­ne eller en Rhô­ne enn en typisk Beau­jo­lais.

Her­fra fort­set­ter vi til Fleu­rie. Vine­ne her­fra er kjent for å ha en gans­ke bløt struk­tur, med en fruk­tig og flo­ral boquet. Jeg tror ikke vi skal inn­om Chi­roubles.

Men vi skal inn­om det områ­det jeg synes har så mor­somt navn: Mor­gon. Det er en av de mør­kes­te beu­jo­lai­svi­ne­ne, som også tåler noen års lag­ring. Den­ne vinen får meg all­tid til å ten­ke på san­gen fra musi­ka­len Okla­ho­ma, med nynorsk tekst — jeg reg­ner med at den må være fra Det Nors­ke Teat­rets opp­set­ning i 1949: Å for ein strå­lan­de mor­gon, å for ein strå­lan­de dag. I mitt hode er det Knut Skram som syn­ger den. San­gen pas­ser kan­skje ikke med at det er en av de mør­kes­te vine­ne fra Beau­jo­lais. Det blir ikke en helt strå­lan­de mor­gon med mørk vin. Men litt må vi tåle.

Omtrent ved mel­lom­sprin­ten ser det ut til at vi for­la­ter crus-områ­de­ne i Beau­jo­lais, og ryt­ter­ne set­ter kur­sen inn mot bak­ke­ne. Vi må bunk­re ved star­ten av etap­pen, for her­fra til mål er det ikke mye inter­es­sant vin å fin­ne.

Etter ca 126 km pas­se­rer ryt­ter­ne den lil­le byen, eller lands­byen Brus­sieu. Her er det en gam­mel sølv­gru­ve. Den var etter det jeg for­står i drift fra 1439 til en gang ut på 1700-tal­let, men er nå gjort om til muse­um.

Når jeg kom­mer til Saint-Etien­ne, fin­ner jeg mest infor­ma­sjon om fot­ball. Jeg må bare bekla­ge til alle fot­ball­fan: Jeg har ald­ri inter­es­sert med noe sær­lig for fot­ball, så infor­ma­sjon om det må dere lete etter and­re ste­der.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia