All posts by Olav Torvund

Jeg er professor ved Senter for rettsinformatikk, som er en del av Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo.

Les vins du Tour de France 2019. 6. etappe. Mulhouse — La Planche des Belles Filles

Det var ikke akku­rat noen over­ras­kel­se at Peter Sagan vant gårs­da­gens etap­pe. Det var frust­re­ren­de at Edvald Boa­sson Hagen punk­ter­te på verst ten­ke­lig tids­punkt, på begyn­nel­sen av den sis­te klas­si­fi­ser­te stig­nin­gen. Men det var impo­ne­ren­de at han klar­te å kjø­re seg opp igjen, og kom­me i mål som nr. 12. Etter en slik opp­hen­ting er det ikke over­ras­ken­de at han ikke had­de det eks­tra som skal til for å hev­de seg i spur­ten.

I dag møter ryt­ter­ne den førs­te klatre­etap­pen, med mål­gang på top­pen av La Plan­che des Bel­les Fil­les.

Da det­te er den førs­te klare­etap­pen, kan det være grunn til å ta med etappe­pro­fi­len også.

Her er det tre første­ka­te­go­ri, to and­re- og to tredje­ka­te­go­ri­stig­nin­ger, med mål­gang på top­pen av en første­ka­te­go­ri. Her vil sann­syn­lig­vis noen med sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner vise seg fram, og det vil være kamp om klatre­po­en­ge­ne. Ofte vil det være slik at den som syk­ler i klatre­trøy­en etter de førs­te etap­pe­ne ikke plei­er å være noen typis­ke klat­re­re. De blir gjer­ne å bli hek­tet av på den førs­te ordent­li­ge klatre­etap­pen.

Arran­gø­re­ne av Tour de Fran­ce har tid­li­ge­re hev­det at mål­ste­det La Plan­che des Bel­les Fil­les har navn etter at dalens kvin­ner for­søk­te å flyk­te fra vikin­ge­ne som inva­der­te områ­det på 1400-tal­let. Vikin­ge­ne får skyl­den for mye, mye mer enn de har for­tjent. Vikin­ge­ne har for en stor del fått sin his­to­rie skre­vet av sine fien­der. Jeg har ald­ri hørt om at de også gikk opp i fjell­om­rå­de­ne så langt inne i Frank­ri­ke. Det er van­lig å reg­ne at viking­ti­den slut­tet ca 1050. Noen vil tid­fes­te det mer pre­sist og si at viking­ti­den end­te ved sla­get ved Has­tings i 1066. Viking­ti­den var­te i alle fall ikke til ut på 1400-tal­let. I føl­ge fransk Wiki­pe­dia har ste­det navn etter en epi­so­de i 30-års­kri­gen i 1635, der kvin­ne­ne flyk­tet fra svens­ke sol­da­ter. Jeg hol­der meg til at vi kan skyl­de på svens­ke­ne.

Det som er mer inter­es­ser­te i fire hjul med fos­sil motor­kraft enn to hjul med sprek mus­kel­kraft, vil ha gle­de av å besø­ke Cité de l’Auto­mo­bile i Mul­house. Her skal de bl.a. ha den størs­te sam­lin­gen av Bugat­ti­er.

Da jeg var ung, var jeg opp­tatt av biler. Det er en inter­es­se som har tapt seg, selv om f.eks. Bugat­ti fort­satt klin­ger bra. I dag synes jeg tog er mer inter­es­sant, og vil­le ha prio­ri­tert en tur med toget Tra­in Thur Dol­ler Alsa­ce. Kull­fyr­te damp­tog er ikke akku­rat det man vel­ger for­di det er kli­ma eller på and­re måter miljø­venn­lig, men det er like­vel sjar­me­ren­de.

Wiki­me­dia com­mon. Foto: Fabrice.BAREUX . GNU Free Docu­men­ta­tion Licen­se ver­sion 1.2

I fjor syk­let jeg langs Moselle/Mosel, fra der den star­ter i Bus­sang til den ren­ner sam­men med Rhi­nen i Kob­lenz. Jeg krys­set over fra Alsa­ce til Vos­ges et annet sted enn dagens etap­pe. Mitt vei­valg, som var basert på Goog­le maps, var ikke det smar­tes­te, og jeg har vans­ke­lig for å tro at Goog­le vir­ke­lig men­te at jeg skul­le ta den vei­en. Jeg hen­ter fram noen bil­der fra min krys­sing fra Fel­le­ring til Bus­sang.

Når jeg ser på kar­tet, jeg jeg at jeg må ha reist paral­lelt med muse­ums­to­get Tra­in Thur Dol­ler Alsa­ce da jeg tok toget fra Mul­house til Fel­le­ring. Men det var med et gans­ke moder­ne, om enn lang­somt lokalt­tog. Det stop­pet 15 gan­ger i løpet av tog­tur på en kna­pp time.

Det star­tet fint, med en fin vei mer­ket som en syk­kel­rute.

Med tiden tok asfal­ten slutt. Det var greit nok. Det er ikke noe pro­blem å syk­le på grus­vei.

Det begyn­te også å gå gans­ke kraf­tig opp­over, noe jeg også var for­be­redt på. Jeg viss­te at jeg skul­le opp ca 500 høyde­me­ter.

Jeg er vokst opp med en far som var vel­dig glad i å se på kart. Når han plan­la en tur, plei­de han å fin­ne kor­tes­te vei. Jeg lær­te tid­lig at kor­tes­te vei slett ikke all­tid er den bes­te vei­en, og hel­ler ikke all­tid den ras­kes­te. Når man vel­ger kor­tes­te vei, nes­ten for enhver pris, har det fått beteg­nel­sen “Far­far-navi­ge­ring” hos oss.

Goog­le kan også til tider dri­ve “Far­far-navi­ge­ring”. Da Goog­le vil­le ha meg opp her, ble jeg skep­tisk.

Og ver­re skul­le det bli. Det var til dels dår­lig sti. Den var bred nok, men under­la­get var dår­lig. Det var stig­nin­ger på mel­lom 15 og 30%, om man skal tro Stra­va. Det var selv­følg­leig helt uak­tu­elt å syk­le. Det var mer enn tungt nok å tril­le en syk­kel med ferie­ba­ga­sje opp dis­se brat­te sti­ene.

Da Alsa­ce og Lor­rai­ne var en del av Tysk­land, var det­te grense­om­rå­det mel­lom Tysk­land og Frank­ri­ke, og jeg had­de en følel­se av at jeg ble ledet inn på en gam­mel smug­ler­rute. Men jeg kom til slutt fram til Bus­sang, hvor vi fin­ner Moselle/Mosels kil­de.

Min etap­pe fra Bus­sang til Epi­nal går sam­men med dagens etap­pe fra Saint-Mau­rice-de-Mosel­le til Le Thil­lot. Jeg syk­let en stor del av strek­nin­gen på en ned­lagt jern­bane­lin­je som var gjort om til syk­kel­vei. Det var en fin syk­kel­vei.

Ryt­ter­ne i Tour de Fran­ce føl­ger nok hoved­vei­en.

Om jeg hus­ker rett, det­te tar jeg bare etter hukom­mel­sen, kom­mer det real­tivt fuk­tig og kjø­lig luft vest­fra, fra Atlan­ter­ha­vet, som gjør at det på vest­si­den av Vos­ges­mas­si­vet kan være real­tivt kjø­lig og fuk­tig, men som gir en føn­ef­fekt på øst­si­den, alt­så i Alsa­ce. Det­te skal være en grunn til god vin­pro­duk­sjon i Alsa­ce, men lite i Vos­ges. Det er på vest­si­den vi fin­ner ski­om­rå­de­ne.

Når vi møter fjell er det all­tid vans­ke­lig å fin­ne vin, i alle fall inter­es­sant vin. Hvis jeg er i et områ­de hvor det pro­du­se­res vin, drik­ker jeg all­tid lokal vin, selv om det ikke er et områ­de som er kjent for sine viner. Men det betyr ikke at det er noen grunn til å lete etter den vinen de måt­te lage, når man ikke er der. Hvis jeg fant noe lokal vin da jeg var der, så gjor­de den i alle fall ikke noe inn­trykk. Jeg tror jeg drakk vin fra Alsa­ce, og at det var den de reg­net som sin loka­le vin.

Etap­pen krys­ser Route du vin d’Al­sa­ce ikke len­ge etter start. Man bør helst ta med vin fra start på den­ne etap­pen. Men jeg har ikke noe å leg­ge til om den vinen, utover det jeg skrev til gårs­da­gens etap­pe.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Les vins du Tour de France 2019. 5. etappe: Saint-Dié-des-Vosges — Colmar

Så ble det bare nes­ten for Alex­an­der Kristoff den­ne gan­gen også. Quick­step står igjen fram som et lag som vin­ner man­ge etap­per. Og Peter Sagan er all­tid der. Om han ikke vin­ner, så er han blant de som får med seg poeng, og sik­rer gre­pet om poeng­trøy­en.

Dagens etap­pe er kupert etap­pe på 175,5 km. Hvis det had­de vært litt sene­re i Touren, kun­ne det ha vært en etap­pe hvor et brudd kun­ne gå inn. Men jeg tvi­ler på at et brudd får gå alle­re­de på 5. etap­pe. Avslut­nin­gen er flat, så det blir sann­syn­lig­vis en spurt. Men de mest utpre­ge­de spur­ter­ne vil kun­ne få pro­ble­mer med å hen­ge med hele vei­en til mål. Kan­skje kan det være en etap­pe som pas­ser folk som Edvald Boa­sson Hagen, Alex­an­der Kristoff, Greg van Aver­ma­et og Peter Sagan.

I dag skal vi til Alsa­ce. Alsa­ce (og Lor­rai­ne) har gjen­nom his­to­ri­en veks­let mel­lom å høre til Tysk­land og Frank­ri­ke, alt etter hvem som har vun­net og tapt de man­ge kri­ger de har utkjem­pet. Her fin­ner vi en blan­ding av tysk og fransk kul­tur.

Alsa­ce var det førs­te områ­det i Frank­ri­ke hvor man mer­ket en Route du vin, og nå er det også syk­kel­rute for oss som liker vin.

Hvis man vil gjø­re seg kjent med vinen i Alsa­ce, er Col­mar en utmer­ket base. Det er en fin og roman­tisk liten by, med hyg­ge­li­ge gater og kana­ler, og gode res­tau­ran­ter. Hva mer kan man egent­lig øns­ke seg?

20160801104821
20160801104332

Det kan være greit å bli min­net om hvor langt man er hjem­me­fra.

20160801100605

Etap­pen går gjen­nom Berg­heim, en lands­by jeg så langt ikke har besøkt. Vin­pro­du­sen­ter som anbe­fa­les her­fra, er Michel Deiss , Syl­vie Spiel­mann, Gus­ta­ve Lorentz , Geor­ges et Clau­de Frey­bur­ger , Louis Frey­bur­ger et Fils og Emi­le et Yvet­te Hel­bei­sen. Fle­re av dis­se frem­he­ves som pro­du­sen­ter av Gewurz­tra­mi­ner.

Etap­pen fort­set­ter til Ribeau­villé, hvor vi blant annet fin­ner den kjen­te vin­pro­du­sen­ten Trim­bach, og man­ge gode vin­mar­ker.

Riquewir, den nes­te byen eller lands­byen etap­pen går gjen­nom, er ste­det hvor vi blant and­re pro­du­sen­ter fin­ner Dopff & Iron og Hügel.

De fort­set­ter til Kay­ser­berg, som var den førs­te vin­lands­byen jeg besøk­te da jeg var i områ­det for tre år siden. Den lig­ger i grei sykkel­av­stand fra Col­mar.

20160801132004
20160801125557
20160801131254
20160801133227

Men det­te ble lite vin. Den førs­te vinen fra Alsa­ce som jeg lær­te å kjen­ne, er Gewurz­tra­mi­ner, laget på dru­en Gewurz­tra­mi­ner. Dru­en kom­mer opp­rin­ne­lig fra Adi­ge­da­len i Ita­lia, men er mest kjent som en Alsa­ce­drue. Det er en aro­ma­tisk drue, som gir en aro­ma­tisk og “blomst­ren­de” vin. Den kan være litt for blomst­ren­de og ofte litt for søt for min smak. Men det er en vin som pas­ser f.eks. til røkt fisk, og den har len­ge vært anbe­falt som vinen til røke­laks. Den ser­ve­res også ofte som des­sert­vin.

Jeg er glad i ries­ling. I unge år drakk jeg mye halv­tørr ries­ling fra Mosel og Rhi­nen. Men jeg ble, som så man­ge and­re, lei av den­ne halv­tør­re vinen. I Tysk­land har det vært vans­ke­lig å pro­du­se­re god, tørr vin. Para­dok­salt nok er det lavt suk­ker­inn­hold i dru­ene som gjør det­te vans­ke­lig. Alko­hol har en viss sød­me. Alko­hol sma­ker ikke søtt, men den balan­se­rer syre og gir “kropp” til vinen. Lite suk­ker gir en alko­hol­svak vin. En tørr vin med lite alko­hol vil ofte vir­ke sur og spin­kel. Der­for kom­pen­ser­te man i Tysk­land med å stop­pe gjæ­rin­gen mens det var en del rest­suk­ker igjen, og fikk halv­tørr vin.

Alsa­ce lig­ger len­ger syd, og man har tra­di­sjo­nelt fått mer mod­ne dru­er. Der­for kun­ne man her pro­du­se­re tør­re viner. På en måte gjen­opp­da­get jeg ries­ling via vine­ne fra Alsa­ce. Nå pro­du­se­rer de også utmer­ke­de tør­re viner i Tysk­land. Da jeg besøk­te Alsa­ce i 2016, had­de de sto­re for­vent­nin­ger til 2014-årgan­gen. Noen dager sene­re på den sam­me turen var jeg i Rhein­gau, og besøk­te blant and­re Bal­t­ha­sar Ress. Der had­de de stør­re tro på 2015-årgan­gen. Jeg nevn­te at de i Alsa­ce had­de frem­he­vet 2014, og fikk omtrent føl­gen­de svar: Ja, i Alsa­ce er det egent­lig litt for varmt til å dyr­ke ries­ling, så de fore­trek­ker litt kjø­li­ge år. Jeg skal ikke blan­de meg inn i den dis­ku­sjo­nen, og synes man får utmer­ket ries­ling både fra Mosel, Rhi­nen og Alsa­ce. Men mens ries­ling dyr­ket i nord gjer­ne får en litt “spis­se­re” syre, pre­get av sitrus og grøn­ne epler, vil ries­ling dyr­ket len­ger sør få mer preg av ekso­tis­ke fruk­ter.

En annen popu­lær hvit­vins­drue i ALsa­ce er pinot gris. Det er dru­en som i Ita­lia er kjent som pinot gri­gio, og i Tysk­land ofte kal­les Grau­bur­gun­der. Den har ikke like mar­kert syre som reise­ling, og kan ofte ha en litt kryd­ret karak­ter.

Edel­zwick­er er en vin laget med blan­ding av fle­re dru­er, men det skal være de “edle” dru­ene.

I Alsa­ce pro­du­se­res også rødvin av pinot noir, som ofte kal­les Blau­bur­gun­der i tysk­ta­len­de land. Da jeg var i Rhein­gau ble jeg over­ras­ket over å høre at pinot noir har en len­ger tra­di­sjon i Rhein­gau enn ries­ling, selv om det i dag er ries­ling som domi­ne­rer. Om det til­sva­ren­de gjel­der for Alsa­ce, vet jeg ikke. Men prøv også områ­dets rødvin.

De lager også en utmer­ket cré­mant i Alsa­ce. Cré­mant er beteg­nel­sen på frans­ke mus­se­ren­de vin, laget med tra­di­sjo­nell meto­de, alt­så med andre­gangs­gjæ­ring på flas­ke, som i Champag­ne. De får ikke len­ger lov til å kal­le det champag­ne­me­to­den. Hvis man vil ha en god mus­se­ren­de vin, men synes champag­ne blir for dyrt, er en cré­mant et godt alter­na­tiv. Cré­mant d’A­sa­ce, Cré­mant d’Bourgog­ne, Cré­mant d’Loire og noen and­re. Jeg fore­trek­ker en cré­mant frem­for den langt enk­le­re prosecceo, og også frem­for spansk cava.

Alsa­ce er også et områ­de med øltrdi­sjon. Blant annet er Kro­nen­bourg fra Alsa­ce, men fra Stras­bourg litt len­ger nord. Ordet bras­se­rie er det frans­ke ordet for bryg­ge­ri, og ble beteg­nel­sen på bryg­geri­pu­ber, eller hva man skal kal­le dem, som folk fra Alsa­ce etab­ler­te i Paris. I dag er Bofin­ger, nær Bastil­le, et klas­sisk, alsacisk bras­se­ri i Paris. Det er verd å besø­ke av man­ge grun­ner, om man er i Paris.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Ny utgave av min bok Opphavsrett for begynnere

Nor­ge fikk en ny ånds­verk­lov 15. juni 2018. Det var der­for nød­ven­dig å revi­de­re min bok “Opp­havs­rett for begyn­ne­re”. Den­ne revi­der­te, and­re utga­ven fore­lig­ger nå.

Boken er en inn­fø­rings­bok skre­vet for alle som har behov for en viss inn­sikt i opp­havs­rett uten å gå dypt ned i juri­dis­ke detal­jer, som for­fat­te­re, kunst­ne­re, for­lags­folk, medie­folk, IT-folk, folk i ret­tig­hets­ha­ver­or­ga­ni­sa­sjo­ner, osv.

Boken for­ut­set­ter ikke juri­dis­ke for­kunn­ska­per. Jeg er inha­bil når det gjel­der å vur­de­re boken. Det er nok for­la­get også, men jeg tar like­vel inn for­la­gets pre­sen­ta­sjon av boken:

Den som ska­per et ånds­verk, har opp­havs­rett til ver­ket, står det i ånds­verk­lo­ven. Men hva betyr det for deg som eier, bru­ker eller for­val­ter et ånds­verk? Og hva er egent­lig et ånds­verk?

Opp­havs­rett er en enga­sje­ren­de, prak­tisk og over­sikt­lig inn­fø­ring i grunn­leg­gen­de opp­havs­rett, skre­vet for deg som møter opp­havs­rett i prak­sis. Boka er egnet for alle fra juris­ter som tren­ger et opp­slags­verk, til jour­na­lis­ter og ansat­te i medie­hus som har behov for et verk­tøy i møte med opp­havs­retts­li­ge pro­blem­stil­lin­ger. Boka har blitt revi­dert og inne­hol­der nå den nye ånds­verk­lo­ven og de senes­te retts­av­gjø­rel­se­ne.

Kjøp boken der du plei­er å kjø­pe bøker, eller kjøp den gjen­nom Uni­ver­si­tets­for­la­get.

Les vins du Tour de France 2019. 4. etappe. Reims — Nancy. Mer champagne

Champag­nen slo har­de­re enn jeg had­de ven­tet. Jeg had­de ikke ven­tet at Mike Teunis­sen, eller Tøy­nis­sen som noen har kalt ham, skul­le tape så mye. Det var også en impo­ne­ren­de opp­vis­ning av Juli­an Alap­hi­lip­pe på slut­ten. Man må sat­se, og håpe at det hol­der — og den­ne gan­gen gjor­de det det.

Dagens etap­pe er en 213,5 km flat etap­pe fra Reims i Champag­ne, til Nancy i Lor­rai­ne.

Som jeg skrev i går, var min opp­rin­ne­li­ge plan å kon­sen­tre­re med om Éper­nay i går, og ta Reims, her­under Mon­tag­ne de Reims i dag. Men siden de fak­tisk syk­let over Mon­tag­ne de Reims i går, måt­te jeg ta det områ­det da.

Så får jeg ta et av de områ­de­ne syd for Éper­nay i dag, nem­lig Côte des Blancs. Områ­det har nav­net etter at det er er plan­tet 95% Char­don­nay, alt­så hvi­te dru­er. Mens vi i går var gjen­nom det vik­tigs­te områ­det for Pinot Noir, tar vi nå en avstik­ker det til vik­tigs­te områ­det for Char­don­nay.

En champag­ne laget bare med hvi­te dru­er, alt­så char­don­nay, kal­les en blanc de blancs. Sam­men­lig­ner man en blanc de noirs med en blanc de blancs, kjen­ner man at det er en smak av røde bær i blanc de noirs. En blanc de blancs er van­lig­vis fris­ke­re og let­te­re. Skal jeg vel­ge en champag­ne til ape­ri­tif, sær­lig på en varm som­mer­dag, vil jeg vel­ge en blanc de blancs.

Det er man­ge gode champagne­hus i Reims, som Krug, Lan­son, Pom­me­ry, Tait­tin­ger, Louis Roe­de­rer, Ruinart og Veu­ve Cliquout. Men det er man­ge fler. Det bur­de ikke være vans­ke­lig å fin­ne godt drik­ke fra dis­se pro­du­sen­te­ne. Vi kan også fin­ne god blanc de blancs.

Flas­ker lig­ger lag­ret i kjel­le­ren hos Tait­tin­ger i Reims.

Hvis jeg vir­ke­lig skul­le pluk­ke en vir­ke­lig god blanc de blancs, vil­le det være Tait­tin­ger Com­tes de Champag­ne Blanc de Blancs. Den er å få i tax-free butik­ken på Gar­der­moen, og blir ofte omtalt som et “røver­kjøp” til “bare” 1349. På Vin­mono­po­let kos­ter den 1795. Nei, jeg plei­er ikke å kjø­pe så dyr champag­ne. Men jeg smak­te den da vi besøk­te Tait­tin­ger for et par år siden. Det er vir­ke­lig en av de bed­re champag­ner jeg har smakt. Jeg har vært fris­tet noen gan­ger når jeg har kom­met hjem til Gar­der­moen. Men til nå har jeg klart å mot­stå den fris­tel­sen. Når en vin som kos­ter 1349 på tax free omta­les som røver­kjøp, kan man lure på hvem som er røve­ren og hvem som blir røvet. Jeg plei­er ikke å kjø­pe viner til mer enn 1.000 kr flas­ken. Men en dag kom­mer jeg nok til å fal­le for fris­tel­sen, for den er vir­ke­lig god.

Når vi nær­mer oss Nancy, går etap­pen gjen­nom Toul. Her har de en spe­sia­li­tet som de kal­ler vin gris, alt­så grå vin. Det­te er ikke en offi­si­ell klas­si­fi­se­ring, så den er gans­ke for­vir­ren­de.

Jeg har nett­opp kjøpt noen kas­ser vin gris, eller gris de gris “hjem­me” i Lan­gue­doc. I utgangs­punk­tet er det to pro­duk­sjons­pro­ses­ser for (stil­le) vin. I en rødvins­pro­sess lar man skall, kjer­ner og gjer­ne stil­ker være sam­men med mosen und­re gjæ­rin­gen. Far­ge, garve­syre (tan­ni­ner) sit­ter i skal­let, kjer­ne­ne osv. I en hvit­vins­pro­sess siler man skall, kjer­ner mm fra, slik at man får en blank most. Hvis man lager vin av røde/svarte dru­er med en hvit­vins­pro­sess, får man bland de noirs. Lager man en vin i en rødvins­pro­sess med hvi­te dru­er, får man det som kal­les en oran­ge vin. Jeg har smakt tysk, ita­li­ensk og por­tu­gi­sisk oran­ge­vin, men inge fransk. Så den syk­ler vi for­bi den­ne gan­gen.

En rosé­vin lages van­lig­vis som en avbrutt rødvins­pro­sess, hvor man lar skall mm få være med en stund, før de siles fra.

En vin gris, eller gris de gris fra Lan­gue­doc er en vin pro­du­sert av rosa dru­er, i en rødvins­pro­sess. Vår nær­mes­te vin­pro­du­sent, Petit Chaumont, for­klar­te at de pro­du­ser­te sin gris det gris på gre­nache, cin­caut og noen and­re røde dru­er. Men i den mag­re sand­jor­den hvor de dyr­ker sine dru­er, får dis­se dru­ene så lite far­ge at resul­ta­tet blir en rosa vin. Vi kjøp­te også noe gris de gris hos Jar­ras, blant annet vin fra his­to­ris­ke vin­mar­ker. Vin­lu­sen phyl­lox­e­ra øde­la det mes­te av eiro­pe­is­ke vin­stok­ker i løpet av and­re halv­del av 1800-tal­let. Red­nin­gen ble at man plan­tet ame­ri­kan­ke vin­stok­ker som var reis­ten­te mot vin­lu­sen, og podet euro­pe­is­ke vin­plan­ter på ame­ri­kans­ke stok­ker. Men phyl­lox­e­ra tri­ves ikke i sand­jord. Så noe av den­ne vin de sab­le pro­du­se­res av opp­rin­ne­li­ge, euro­pe­is­ke vin­stok­ker som ikke har blitt podet.

Jeg besøk­te vin­pro­du­sen­ten Leliev­re i lands­byen Lucey sist som­mer, da jeg syk­let langs Mosel, for å fin­ne ut litt mer om vin gris.

Jeg kun­ne kon­sta­te­re at det mes­te jeg trod­de jeg viss­te om vinen, var feil, bort­sett fra far­gen. Jeg had­de stilt en vin­hand­ler i Tould noe spørs­mål om den­ne vinen, og kun­ne også kon­sta­te­re at han hel­ler ikke had­de pei­ling, med mind­re jeg mis­for­stod alt pro­du­sen­ten for­klar­te meg. Jeg synes en vin­hand­ler som hveder at lokal vin er en av hans spe­sia­li­te­ter bør kun­ne noe om den mest spe­si­el­le vinen ste­det kan by på. Det han beskrev for meg da jeg spur­te, var en rosé­vin­pro­duk­sjon. Når jeg påpek­te det, mum­let han noe om drue­sor­te­ne. Men det er mye rosé­vin laget på Pinot Noir og Gamey. Etter det sa han bare at man måt­te sma­ke, men det sier ikke noe om pro­duk­sjons­pro­ses­sen.

Vin gris fra Lor­rai­ne lages ved at man pres­ser dru­ene på en måte som gjør at man får meg seg noe av far­gen fra skal­let, før gjæ­ring. Skal­let er ikke med i gjæ­rin­gen, men pres­sin­gen gjør at man får en rosa most.

Den­ne gjæ­res så til vin, slik man gjør med en hvit­vin. Vin gris er i rea­li­ten en rosa hvit­vin. Hvor­dan man opp­le­ver en vin, avhen­ger av hva slags for­vent­nin­ger man har. Jeg har all­tid tenkt på vin gris som en litt mer­ke­lig rosé­vin. Nå smak­te jeg den med and­re for­vent­nin­ger. Den har far­ge som en rosé, og den luk­ter i noen grad som rosé, men med mind­re aro­ma av røde bær enn vi ofte fin­ner i en rosé. Men når man sma­ker den, sma­ker den hvit­vin. Iføl­ge vin­pro­du­sen­ten pas­ser en vin gris utmer­ket til røke­laks. Jeg skal tes­te det om jeg får mulig­he­ten, men da må jeg først få tak i noe av vinen. De har den ikke på Vin­mono­po­let.

Noe upre­sist kan man si at en vin gris fra Loir­ra­ne er en rosa hvit­vin, mens en gris de gris fra Lan­gue­doc er en vel­dig lys rødvin.

Jeg tror det var Fracis Bacon som sa at sann­he­ten kom­mer let­te­re fram gjen­nom feil enn gjen­nom for­vir­ring. Ved å kor­ri­ge­re fle­re feil og sup­ple­re infor­ma­sjo­nen, bidrar jeg kan­skje mer til for­vir­ring enn til å ret­te opp feil. Men vi kom­mer kan­skje et lite steg nær­me­re enn form for sann­het. Jeg besøk­te akku­rat Château de la Croix Chab­riè­res i Tri­cas­tin i Rhô­ne­da­len. De skal ikke syk­le akku­rat der i år, men er man kan besø­ke vin­går­der like­vel. Eie­ren, som vis­te oss rundt, for­klar­te at for tiden er lys rosé­vin på moten, så de pro­du­ser­te en del av den. Han for­klar­te pro­ses­sen akku­rat som jeg har fått for­klart pro­ses­sen for vin gris i Lor­rai­ne. Han kal­te den rosé pres­sé. Den litt mør­ke­re rosé­vi­nen ble pro­du­sert som jeg har beskre­vet rosé­vin­pro­duk­sjon. Jeg spur­te ham om rosé pres­sé var sam­me pro­ses­sen som man bru­ker for vin gris i Lor­rai­ne. Han sa at han var fra Toul, og kjen­te vin gris godt. Han sa at rosé pres­sé og vin gris er det sam­me. Så nå som jeg ende­lig trod­de jeg had­de fått ryd­det litt opp i den­ne grå­so­nen, vis­te det seg at noe av det jeg trod­de jeg viss­te, ikke stem­te like­vel.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Les vins du Tour de France 2019. 3. etappe. Første champagneetappe: Binche –Épernay

Det ble ikke de helt sot­re tids­for­skjel­le­ne. Det kun­ne man hel­ler ikke ven­te på en såpass kort lag­tem­po som i går. Det skil­te 1.58 fra førs­te til sis­te lag, men en del som ikke klar­te å hen­ge med sitt lag til mål fikk dår­li­ge­re tid. Lot­to Jum­bo vant lag­tem­po, og Mike Teunis­sen beholdt der­med det gule leder­trøy­en. Den kom­mer han Dagens etap­pe er en 215 km lang, litt kupert etap­pe. Det er noen tred­je- og fjer­de­ka­te­go­ri­stig­nin­ger mot slut­ten. Her vil noen kun­ne for­sø­ke å gå i brudd, men det avhen­ger av hvor­dan etap­pen har utvik­let seg fram til det­te. Det er anta­ge­lig­vis ikke nok stig­nin­ger til å ska­pe de sto­re tids­for­skjel­le­ne. Lot­to Jum­bo vil for­sva­re den gule trøy­en, og vil nep­pe la noen få de nød­ven­di­ge 40 sekun­der for å ta trøy­en.

I dag star­ter vi i Bel­gia, og ender i Champag­ne i Frank­ri­ke.

I dag lar vi øl være øl, og går til avslut­nin­gen i Champag­ne. Jeg star­ter med litt champagne­mu­sikk, men ikke den vel­kjen­te Champage­ga­lop­pen. Jeg har valgt “Champag­ne of Cour­se”, med grup­pen Min Bul. Grup­pen besto av Ter­je Ryp­dal på gitar og sopran­sax, Bjør­nar And­re­sen bass og Espen Ruud på trom­mer. De spil­te en gans­ke fri jazz. Det er bassos­ti­na­tet til Bjør­nar And­re­sen som er rygg­ra­den i den­ne låten. Jeg har all­tid syn­tes at det­te er et kjempte­tøft bass­te­ma, som brant seg fast da jeg hør­te det for førs­te gang for snart 50 år siden. Den­ne låten er 11 minut­ter lang, og jeg har full for­stå­el­se for at man ikke vil høre det hele. Men la den gå len­ge nok til at du får bass­te­ma­et “på hjer­nen”.

Jeg har nylig hen­tet fram igjen den­ne pla­ten, for å bru­ke et av de and­re spo­re­ne som eksem­pel i en helt annen sam­men­heng. Jeg opp­da­get da at den ble utgitt i 1970. Jeg hør­te en del på den­ne pla­ten da den kom, og jeg kon­sta­te­rer at jeg da bare var 15 år gam­mel. Det over­ras­ker meg at jeg som 15-åring var inter­es­sert i den­ne musik­ken, men det må jeg alt­så ha vært.

Men til­ba­ke til champag­ne. Jeg er svak for ord­spill, bil­li­ge eller ikke, og lar sjel­den mulig­he­ten gå fra meg. Når etap­pen star­ter i bin­che og ender i Eper­nay, vil jeg si at man ikke bør bin­che­d­rik­ke champag­ne.

De to byene Reims og Éper­nay blir ikke eni­ge om hvem av dem som er den egent­li­ge champagne­ho­ved­sta­den. Jeg skal ikke ta stil­ling i akku­rat det spørs­må­let. Dagens etap­pe tar oss inn­om beg­ge ste­der. Den går gjen­nom Reims og det vik­tig områ­det for dyr­king av dru­er, sær­lig Pinot Noir, Mon­tag­ne de Reims, før den ender i Éper­nay.

Tour de Fran­ce er litt frust­re­ren­de ved at de i okot­ber annon­se­rer hoved­trek­ke­ne for nes­te års Tour. Men, i mot­set­ning til Giro d’I­ta­lia pub­li­se­rer de ikke kart over etap­pe­ne sam­ti­dig. Vi vet hva som er start­by og hva som er mål­by, og fra over­sikts­kar­tet og til dels beskri­vel­sen kan vi mer eller mind­re pre­sist gjet­te oss til hvor etap­pen kom­mer til å gå. Kar­te­ne plei­er først å kom­me i juni det år det skal syk­les. Da det ble annon­sert mål­gang i Éper­nay, og start på nes­te etap­pe i Reims, ga opp­leg­get seg nes­ten selv: Det måt­te bli champag­ne fra Éper­nay til dagens etap­pe, og fra Reims i mor­gen. Da kar­te­ne ble pub­li­sert, og jeg kun­ne se mer på detal­je­ne, ble det ikke helt slik.

Champag­ne pro­du­se­res av tre dru­er. To røde: Pinot Noir og Pinot Meuni­er, og en hvit: Char­don­nay. Pinot Noir og Char­don­nay reg­nes som de edle av dis­se dru­ene. Pinot Meuni­er tåler kul­de bed­re, og dyr­kes sær­lig i Vallé de Mar­ne, hvor det kan være gans­ke kjø­lig.

Far­gen sit­ter i drue­skal­le­ne. Hvis man siler vekk skal­le­ne før gjæ­rin­gen, får man en hvit vin, selv om den er laget av røde dru­er. I Champag­ne er det van­lig å pro­du­se­re alt som en hvit vin, både av røde og hvi­te dru­er. Vinen gjæ­res som en stil­le vin, og lag­res med gjær­res­te­ne (sur lie) i minst 15 måne­der, ofte len­ger. Den til­set­tes så litt søt drue­most, og gjæ­rer på nytt i flas­ke­ne. Det er det­te som gir kull­syre og bob­ler i vinen. Når den er fer­dig gjæ­ret, ven­des og rote­res flas­ke­ne lang­somt, slik at de til slutt står med top­pen ned, og alle gjær­res­ter sam­ler seg som en propp i hal­sen. Den­ne fry­ses ned, flas­ken åpnes og prop­pen sky­tes ut, flas­ken etter­fyl­les med litt most (eller kan­skje vin, jeg er fak­tisk ikke sik­ker), før den kor­kes med den kjen­te champagne­kor­ken, eti­ket­te­res og lag­res ytter­li­ge­re en stund, før den er klar til å sen­des ut på mar­ke­det.

De fles­te champag­ner er en cuvée, en blan­ding av viner laget på de tre dru­ene. Å lage en god cuvée kre­ver erfa­ring og dyk­tig­het. Man blan­der stil­le viner, og man må kun­ne for­ut­se hvor­dan vinen vil være etter å ha gjæ­ret en gang til og har fått bob­ler, og litt høy­ere alko­hol­styr­ke.

Man­ge av de sto­re champagne­hu­se­ne kjø­per dru­er fra uli­ke drue­pro­du­sen­ter, og de har som mål at deres cuvée skal sma­ke mest mulig likt fra år til år. En Moët & Chan­don Brut Impe­ri­al skal sma­ke som Moët & Chan­don Brut Impe­ri­al, uav­hen­gig av i hvil­ket år den er pro­du­sert. Årgangs­champag­ne pro­du­se­res bare i sær­lig gode år.

Vi har de sene­re åre­ne sett en trend hvor drue­pro­du­sen­te­ne vil lage deres egen vin, den sam­me utvik­lin­gen som vi har sett i man­ge and­re vin­om­rå­der. Jeg hen­ter er inn en utta­lel­se fra Oli­vi­er Jul­li­en, en av de leden­de vin­pro­du­sen­te­ne i Lan­gue­doc: Når man har gjort alt hva man kan for å dyr­ke dru­er av best mulig kva­li­te, da vil man ikke se at de blan­des med dru­er fra and­re pro­du­sen­ter. Den­ne tren­den er mest tyde­lig i Côte du Bar, len­ger syd i Champag­ne, et områ­de vi ikke er inn­om i år. Men vi ser det i hele Champag­ne.

En vin laget bare av røde, eller svar­te dru­er, kal­les Blanc de noirs, hvis av svar­te. Det kan være både Pinot Noir og Pinot Meuni­er, men som regel vil det være Pinot Noir. En vin laget bare av hvi­te dru­er, Char­don­nay, kal­les Blanc de blancs, hvit av hvi­te.

Siden dagens etap­pe går gjen­nom Motag­ne de Reims, det bes­te dyr­kings­om­rå­det for Pinot Noir, vil jeg den­ne gan­gen stop­pe ved en Blanc de Noirs. Champag­ne er utmer­ket drik­ke til mat. En Blanc de Noirs kan da være et godt valg, avhen­gig av hva man spi­ser. Et koope­ra­tiv som heter Mail­ly, som lig­ger i land­byen Mail­ly i Mon­tag­ne de Reims pro­du­se­rer champag­ne kun med dru­er fra Grand Crus vin­mar­ke­ne i områ­det. De har en utmer­ket Blanc de Noirs, som er rela­tivt rime­lig — til å være en grand crus champag­ne.

Når ryt­ter­ne kom­mer inn til sen­trum av Éper­nay, syk­ler de opp Ave­nue de Champag­ne, hvor de vil pas­se­re champagne­hus som Moët & Can­don, Per­ri­er-Jouët, m.fl. Om jeg hus­ker geo­gra­fi­en rik­tig, tar de til høy­re i rund­kjø­rin­gen like før de kom­mer til Mer­cier. Selv om Mer­cier har en fin drikke­vogn, blir det nep­pe noen drikke­pau­se for ryt­ter­ne her. Men vin­ner­la­get kan sik­kert span­de­re et lite glass på ryt­ter­ne.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Les vins du Tour de France 2019. 2. etappe. Lagtempo i Brussel

Jeg håper ikke fal­le­ne på førs­te etap­pe viser seg å bli avgjø­ren­de. Velt hører med, men så tid­li­ge velt bør ikke være avgjø­ren­de, ver­ken for gul eller grønn trøye. Peter Sagan fikk vist seg fram, men var ikke rask nok på de sis­te meter­ne den­ne gan­gen. Det ble som ven­tet ingen tids­for­skjel­ler av betyd­ning. De tre bes­te fikk sine bonus­se­kun­der, ellers er det sam­me tid på alle til og med 162. plass. Dylan Gro­enewe­gen lig­ger nær­me­re fem minut­ter bak. Men det er uten betyd­ning for kon­kur­ran­sen om den grøn­ne poeng­trøy­en.

And­re etap­pe er 27,6 km lag­tem­po i Brus­sel. Det er del­te menin­ger om lag­tem­po. Jeg liker dem. Da det var lag­tem­po rundt Montpel­li­er for ti år siden, så jeg etap­pen i TV2s “stu­dio” i mål­om­rå­det, men Dag Otto Lau­rit­zen som per­son­lig eks­pert­kom­men­ta­tor. Jeg lær­te mye om lag­tem­po den gan­gen. Her vil det bli tids­for­skjel­ler, slik at den som er best plas­sert og som syk­ler på det ster­kes­te laget, vil kun­ne ikle seg den gule leder­trøy­en. Etap­pen star­ter inne i Brus­sel, og ender ved Atomi­um, uten­for selve byen.

Drik­ke blir også i dag bel­gisk øl. Men siden vi stort sett hol­der oss i og rundt Brus­sel, vil jeg vel­ge en insti­tu­sjon i Brus­sel. Puben, baren eller hva man kal­ler det, A La Mort Subite (Til den plut­se­li­ge død), gans­ke nær Grand Place. De har sitt eget øl, i til­legg til mye mer. Skjønt eget? Det kom­mer vi til­ba­ke til.

Puben lig­ger omtrent der en del bank­folk plei­de å møtes ved lunsj­tid for å spil­le et spill som de kal­te “Mort Subite”, alt­så plut­se­lig død. Om jeg har for­stått det rett, var “Mort Subite” da det var på tide å avslut­te spil­let, bry­te opp og gå til­ba­ke på jobb. Da puben ble etab­lert, valg­te de å bru­ke det nav­net.

Jeg skrev at de blant annet har sitt eget øl, men sat­te et spørs­måls­tegn etter. Noen gan­ger bør man helst la være å under­sø­ke slikt for grun­dig. Jeg fin­ner ingen direk­te for­bin­del­ser mel­lom bryg­ge­ri­et og puben. Bryg­ge­ri­et hev­der å ha bryg­get øl siden 1686, len­ge før puben åpnet. Men de viser til puben når de skal for­kla­re nav­net, uten at de klar­gjør sam­men­hen­gen. Det er kan­skje nok et eksem­pel på at man ikke skal sjek­ke ihjel en god his­to­rie.

Bryg­ge­ri­et Mort Subite har gjen­nom diver­se opp­kjøp, endt opp som en del av Carls­berg & Heine­ken grup­pen, ikke akku­rat det man for­bin­der med en pub i Brus­sel.

Mort Subite er øl av typen oude geu­ze og oude kriek lam­bic. Det­te er vill­gjæ­ret øl. De til­set­ter ikke gjær i brygge­pro­ses­sen, Bryg­ge­ri­et er i Sen­ne­da­len, eller Zen­ne, (Sen­ne er fransk, Zen­ne flamsk) nær Brus­sel, hvor det er vill­gjær i luf­ten. Det­te gjæ­ret får ølet til å gjæ­re. Geu­ze er et surøl, og kriek lam­bic er surøl smak­satt med kirse­bær. Mort Subite bru­ker bare kirse­bær fra Bel­gia. Selv er jeg ikke så vel­dig begeist­ret for kirse­bær, og fore­trek­ker lam­bic øl smak­satt med annen frukt, som bringe­bær, eple eller fers­ken. Men akku­rat et er en smak­sak.

Jeg kjøp­te en flas­ke Mort Subite lam­bic kriek her i Frank­ri­ke, hvor jeg er nå, og tenk­te at det måt­te pas­se fint til den­ne Brus­sel­e­tap­pen. Jeg må med­gi at jeg ble litt skuf­fet da jeg begyn­te å gra­ve litt i his­to­ri­en, og opp­da­get at det­te var et øl som nå pro­du­se­res av en av de sto­re bryg­ge­ri­gi­gan­te­ne Carls­berg & Heine­ken, og ikke på et pubbryg­ge­ri i Brus­sel. På den annen side er det en type øl som bare kan bryg­ges i et områ­de om ikke i, så i alle fall i nær­he­ten av Brus­sel, og om jeg har for­stått det rett, er det fort­satt det gam­le bryg­ge­ri­et, selv om det har fått et gigant­kon­sern som eier. Så det er fak­tisk et øl som er steds­bun­det.

Surøl, alt­så Geu­ze, er ikke mitt favo­ritt­øl. Førs­te gang jeg smak­te lam­bic fruktøl, ble jeg hel­ler ikke begeist­ret. For det smak­te ikke øl. Men her må man null­stil­le seg. Det inn­frid­de ikke de for­vent­nin­ge­ne jeg had­de, for jeg ven­tet noe som smak­te øl. Men det er en frisk, ølba­sert drikk med frukt­smak. Jeg synes det er en utmer­ket som­mer­drikk.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Les vins du Tour de France 2019. 1. etappe. En rundtur syd for Brussel

Årets Tour de Fran­ce åpner med en 195,5 km lang etap­pe som star­ter og ender i Brus­sel. Etap­pen går stort sett syd for Brus­sel.

Bel­gia var, og jeg vil si fort­satt er ver­dens mest spen­nen­de ølland. Når jeg er litt for­be­hol­den, så er det for­di øl ha bli mote, og man bryg­ger uli­ke typer øl på så man­ge ste­der. Men Bel­gia har en øltra­di­sjon som ingen and­re land har. Sam­men­lig­ner man øl og vin, er øl i liten grad pre­get av ste­det hvor det er pro­du­sert, i mot­set­ning til vin. Det er ikke uten grunn at Vin­mono­po­let har begynt å grup­pe­re øl etter type, ikke etter land.

Spo­ler vi tiden noen hund­re år til­ba­ke, var øl dag­lig­drik­ken i land hvor det var for kaldt til å pro­du­se­re vin. Van­net var ofte for­uren­set, og kun­ne være en alvor­lig smitte­kil­de. Drikke­vanns­kan­da­len på Ask­øy var var nok liten, sam­men­lig­net med de epi­de­mi­er som i gam­le dager kun­ne spres ved for­uren­set drikke­vann. Det var bed­re å drik­ke øl eller vin.

Noe man kan kon­sta­te­re med dagens øltrend, er at smått ikke all­tid betyr godt. Vide­re er det slik, det er i alle fall min vur­de­ring, at det er gren­ser for hvor inter­es­sant IPA fra vel­dig man­ge små bryg­ge­ri­er er. De fles­te er gans­ke like, og det er ikke uten grunn at noen har blitt mer kjen­te enn and­re.

Det har vært hev­det om Bel­gia at de gjen­nom his­to­ri­en har vært inva­dert og okku­pert av så man­ge, og noe av deres mot­stand har vært å hol­de fast på sine loka­le tra­di­sjo­ner, her­under loka­le øltra­di­sjo­ner.

Bel­gia er et delt land. Noen hev­der at det ikke er ett land. Char­les de Gaul­le sa en gang at Bel­gia var fun­net på av Eng­land, for å irri­te­re Frank­ri­ke. De Gaul­le sa også at det var umu­lig å regje­re et land med mer enn 400 oster. Bel­gia har vist at det kan være enda vans­ke­li­ge­re å regje­re et land med mer enn 1000 ølsor­ter — eller hvor man­ge det er. Det kom­me an på hvor­dan man tel­ler. Bel­gia består av den flamsk­språk­li­ge delen Flan­dern, og den fransk­språ­ke­li­ge delen Wallo­nia. I tid­li­ge­re tider var Wallo­nia den vel­stå­en­de delen. Det var der man blant annet had­de kull­gru­ver. Men kull er ikke det som gir øko­no­misk akti­vi­tet og vel­stand i dag, så det har langt på vei blitt Bel­gias rust­bel­te. Flan­dern har over­tatt det øko­no­mis­ke leder­ska­pet.

I dag er det man­ge bryg­ge­ri­er med klos­ter­navn. For man­ge av dem er det en lisen­sie­ring av var­mer­ket, til et bryg­ge­ri som bryg­ger øl i klos­te­rets navn.  Et kjent eksem­pel er Grim­ber­gen. Mun­ker i Nor­ber­ti­ner­klos­te­ret litt nord for Brus­sel, star­tet å bryg­ge øl i 1128. De ble kjent for sin gjest­fri­het og for sitt øl.  Da Frank­ri­ke inva­der­te Bel­gia på slut­ten av 1700-tal­let, steng­te de klost­re­ne. Da stan­set også ølbryg­gin­gen. Sene­re ble klos­te­ret gjen­opp­ret­tet, men de fort­sat­te ikke med ølbryg­ging. Mun­ke­ne kjøp­te sitt øl fra loka­le bryg­ge­ri­er.

I 1958 kon­tak­tet Brou­we­rij Maes klos­te­ret, og spur­te om de kun­ne mar­keds­føre et mørkt øl de had­de utvik­let under nav­net “Grim­ber­gen”. Fram til 1978 ble ølet bryg­get i Water­loo. Sene­re ble pro­duk­sjo­nen flyt­tet til Brou­we­rij van Alken i Alken. Maes ble over­tatt av Heine­ken i 2008, og vare­mer­ket “Grim­ber­gen” ble solgt til Carls­berg. Men Heine­ken fikk en lang­va­rig lisens til å sel­ge øl under nav­net Grim­ber­gen i Bel­gia. Øl som sel­ges under nav­net Grim­ber­gen uten­for Bel­gia er bryg­get hos Kro­nen­bourg i Stras­bourg, gans­ke fjer­net fra noe bel­gisk klos­ter. Når de kal­ler det klos­terøl, “Bié­re d’Abbaye”, med års­tal­let 1128, er det en “sann­het” med bety­de­li­ge modi­fi­ka­sjo­ner. På det Grim­ber­gen-ølet jeg fra tid til annen kjø­per i Frank­ri­ke, som er bryg­get i Stas­bourg, står det: “Brassée dans la tra­dition de l’Abbaye”, alt­så “bryg­get i klos­te­rets tra­di­sjon”. Hel­ler ikke det kan sies å være helt sant. Men skal man ha øl fra et av de sto­re indu­stri­bryg­ge­ri­en, som de ofte sel­ger fra fat i puber og barer, da synes jeg at Grim­ber­gen er blant de bed­re. På frans­ke fly­plas­ser får man ofte val­get mel­lom Heine­ken og Grim­ber­gen, og da fore­trek­ker jeg uten tvil Grim­ber­gen.

AffligemBlond

Aff­li­gem er et annet “klos­terøl” som ikke bryg­ges i et klos­ter. Klos­te­ret Aff­li­gem ble etab­lert i 1074, og lig­ger i dagens Bel­gia. Det er doku­men­tert at det ble bryg­get øl i 1129, og ølbryg­gin­gen ved­var­te i noen hund­re år. Uhel­dig­vis had­de klos­te­ret en meget stra­te­gisk belig­gen­het på en høy­de, som gjor­de at det fle­re gan­ger ble øde­lagt i kri­ger.  Etter den frans­ke revo­lu­sjon, vil­le de frans­ke myn­dig­he­ter avskaf­fe den katols­ke kir­kens makt. De steng­te klost­re og beslag­la deres eien­dom. Når man ser på hvil­ke eien­dom­mer den katols­ke kir­ke og klost­re had­de, ser man at det nok ikke bare var reli­giø­se grun­ner til at verds­li­ge hers­ke­re tok opp kam­pen med den katols­ke kir­ken og dens insti­tu­sjo­ner. Klos­te­ret ble stengt i 1796. I 1868 ble det som var igjen av klos­te­ret kjøpt av noen mun­ker, som gjen­opp­byg­get det. I 1885 had­de de star­tet ølbryg­ging, og klos­te­ret var gjen­opp­byg­get i 1887. Bryg­gin­gen fort­sat­te til 1940, da bryg­ge­ri­et led sam­me skjeb­ne som en del and­re bryg­ge­ri­er: Etter Bel­gias kapi­tu­la­sjon, ble de tvun­get til å gi fra seg kob­ber­kje­le­ne til den tys­ke okku­pa­sjons­mak­ten, som treng­te kob­be­ret til sin våpen­in­du­stri.

I 1956 star­tet de å sam­ar­bei­de med det lil­le, loka­le bryg­ge­ri­et De Smedt. I dag bryg­ges Aff­li­gem av De Smedt, i nært sam­ar­beid med mun­ke­ne i klos­te­ret. Klos­te­ret eier vare­mer­ket Aff­li­gem, og må god­kjen­ne alle end­rin­ger, nye ølty­per m.m. Men bryg­ge­ri­et De Smedt eies nå av Heine­ken, som står for mar­keds­fø­ring og dis­tri­bu­sjon av Aff­li­gem.

Leffe_blond

Et av de mest kjen­te bel­gis­ke “klos­terøl” er Lef­fe. Klos­te­ret ble etab­lert i 1152, i nær­he­ten av Namur i Val­lo­nia (den fransk­språk­li­ge delen av Bel­gia). Som i så man­ge and­re klost­re, bryg­get man øl, for en stor del basert på ingre­di­en­ser som voks­te vilt i nær­he­ten av klos­te­ret. Som så man­ge and­re klost­re har det blitt øde­lagt og gjen­opp­byg­get man­ge gan­ger i his­to­ri­en. Etter den frans­ke revo­lu­sjo­nen ble klos­te­ret øde­lagt og for­latt. I 1902 kom mun­ker til­ba­ke til klos­te­ret. I 1952 ble ølbryg­gin­gen gjen­opp­tatt i sam­ar­beid med det flams­ke bryg­ge­ri­et Loot­vo­et. Bryg­ge­ri­et ble sene­re kjøpt av Inter­brew, som er en del av ver­dens størs­te bryggeri­kon­sern, Anheu­ser-Busch InBev, som er basert i Bel­gia. I dag bryg­ges alt Lef­fe øl av Stel­la Artois i Leu­ven. Men Leffe­klos­te­ret får fort­satt royal­ty av sal­get.

Når vi er inn­om Bel­gia og øl, må vi inn­om Trappi­støl. Det er et vel­kjent begrep for ølen­tu­si­as­ter. Det er øl bryg­get i et Trappist­klos­ter. Trappist­or­de­nen sprang ut av Cis­ter­ci­enser­or­de­nen, etter at noen men­te at den­ne var blitt for libe­ral. Orde­nen ble stif­tet av abbe­den ved de frans­ke La Trap­pe-klos­te­ret i 1664. Vi kan leg­ge til at Cis­ter­ci­enser­or­de­nen ble etab­lert i 1098 av mun­ker som men­te at Bene­dic­ti­ner­or­de­nen var blitt for libe­ral, og som vil­le være mer tro mot reg­le­ne fra den hel­li­ge St. Bene­dict. Det synes som det all­tid er noen som vil være mer rettro­en­de enn de rettro­en­de.  Men vi skal hol­de oss til øl, ikke til teo­lo­gi.

Trappi­støl skal være bryg­get i et Trappist­klos­ter, enten av mun­ke­ne selv eller under deres over­opp­syn. Bryg­geri­virk­som­he­ten skal være sekun­dær i for­hold til klos­ter­li­vet. Det heter seg at de skal være “non pro­fit”, og at inn­tek­te­ne skal gå til drift av klos­te­ret og til vel­de­di­ge for­mål. For meg høres det ut som en regel om hvor­dan et even­tu­elt over­skudd skal benyt­tes, og ikke en regel om at man ikke skal dri­ve med sik­te på over­skudd. Man skal også arbei­de for måte­hold og mot­ar­bei­de alko­hol­mis­bruk, slik sett kan det nes­ten høres ut som Vin­mono­po­let. (Og i Nor­ge skal som kjent over­skudd fra alko­hol­om­set­ning enten gå til sta­ten eller til Avinor for å finan­siere fly­plas­ser, samt til det sel­ska­pet som har vun­net anbu­det om å sel­ge på nors­ke fly­plas­ser.)

Det er en lang tra­di­sjon for ølbryg­ging i klos­te­re, og Trappist­klos­te­re har bryg­get øl i fle­re hund­re år. På 1900-tal­let begyn­te man­ge bryg­ge­ri­er, som ikke had­de noen for­bin­del­se med Trappist­or­de­nen, å sel­ge sitt øl som Trappi­støl. Trappist­or­de­nen gjor­de fle­re for­søk på å stop­pe det­te, og om jeg har opp­fat­tet det rett, vant de fram med et søks­mål mot et bryg­ge­ri i Gent i 1962.

Trappistlogo

I 1997 kom åtte trappist­klos­te­re sam­men og dan­net Den inter­na­sjo­na­le trappist­for­enin­gen. Det var seks bel­gis­ke, et neder­landsk og et tysk klos­ter. Det tys­ke, Maria­wald, har ikke bryg­get øl siden 1953, så det bryr ikke vi oss om. De laget en logo, som kan bru­kes på Trappist­pro­duk­ter, pro­du­sert i hen­hold til de fast­sat­te reg­ler. Slik frem­står det på en måte mer som en merke­ord­ning enn et egent­lig vare­mer­ke eller opp­rin­nel­ses­mer­ke. Det omfat­ter ikke bare øl, men også ost og vin. (Jeg har smakt ost fra trappist­klos­te­re, men har ald­ri kom­met over noe vin fra noen av dem. Kan­skje pro­du­se­rer de bare alter­vin til internt bruk?) Det­te kun­ne egent­lig være utgangs­punkt for noen hyg­ge­li­ge vare­merke­stu­di­er, men det får even­tu­elt bli til en annen gang.

Trappi­støl er ikke en type øl. Så hva slags øl man bryg­ger, varie­rer fra bryg­ge­ri til bryg­ge­ri. Det fin­nes i dag ti trappist­bryg­ge­ri­er. Av dis­se er seks i Bel­gia, to i Neder­land, et i Øste­rike og et i USA. De fles­te for­bin­der det nok med bel­gisk øl, og det er i Bel­gia vi fin­ner de mest kjen­te trappist­bryg­ge­ri­ene.

Av Bel­gias seks Trappist­bryg­ge­ri­er, lig­ger tre i Wallo­nia. Etap­pen går ikke inn­om noen av ste­de­ne hvor dis­se lig­ger, men vi tar dem med like­vel. Trappist­bryg­ge­ri­ene er først og fremst klost­re som bryg­ger øl. Går man på deres nett­si­der, vil man gjer­ne fin­ne mer opp­lys­nin­ger om klos­ter­ak­ti­vi­te­ter som mes­ser osv, og lite om ølbryg­gin­gen. Stort sett er besø­ken­de vel­kom­men til å del­ta i mes­ser, men de tar ikke imot inter­es­ser­te ølhun­der i bryg­ge­ri­ene.

Det mest kjen­te, og mest kom­mer­si­el­le Trappist­bryg­ge­ri­et er Chi­may. Noen har hev­det at deres ølpro­duk­sjon er så stor og kom­mer­sia­li­sert at de ikke len­ger lever opp til Trappist­reg­le­ne, blant annet om over­skudd m.m. Men vi som er mest opp­tatt av ølet, bryr oss ikke så mye om slikt. Det and­re Trappist­bryg­ge­ri­et i Wallo­nia er Orval. Det tred­je er Roch­fort. Det ver vel verdt å prø­ve ølet fra alle dis­se bryg­ge­ri­ene, i til­legg til annet bel­gisk øl.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Les vins du Tour de France 2019. Innledning

I mor­gen bra­ker det løs. Det er igjen tid for Tour de Fran­ce. Noen har bemer­ket at det ikke ble noen vin­om­ta­ler av Giro d’I­ta­lia i år. Giro d’I­ta­lia kom i år mens jeg var i uli­ke inn­spurts­fa­ser for to bøker. Det var kor­rek­tur­run­de for and­re utga­ve av “Opp­havs­rett for begyn­ne­re”, som etter det for­la­get har opp­lyst skal være klar i løpet av som­mer­en. Og jeg hol­der på å fer­dig­stil­le manus til “Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring”. Det sis­te er jeg fort­satt ikke fer­dig med, men jeg sat­ser på at jeg skal kla­re å hånd­te­re ett slikt manus ved siden av vin og Tour de Fran­ce, og en del annet.

Årets Tour de Fran­ce star­ter i Bel­gia, med to etap­per i og rundt Brus­sel. Så det blir først to dager med bel­gisk øl. Vi møter vinen med et smell på tred­je etap­pe, som går til Eper­nay. Reims og Eper­nay må gjer­ne krang­le om hvil­ken av de to som er selve champagne­ho­ved­sta­den. Vi får utmer­ket champag­ne fra beg­ge byene, og vi skal inn­om beg­ge to.

Touren fort­set­ter til Alsa­ce, før kur­sen set­tes mot Bur­gund. Dess­ver­re er vi ikke inn­om de mest spen­nen­de vin­om­rå­de­ne i Bur­gund. Men hvis man ikke er for kre­sen, skal det nok bli mulig å fin­ne noen gode viner. Det blir Beau­jo­lais på vei­en ut av Bur­gund.

Den 9. etap­pen, gjen­nom Mas­sif Cen­tral, blir vans­ke­li­ge­re. Det er ikke mye inter­es­sant vin å fin­ne i det­te områ­det. Kan­skje vi får ta med litt ost, som kan nytes til vin på sene­re etap­per. Vi går inn i en fase av Touren hvor det blir vans­ke­li­ge­re å fin­ne fin. Det er hel­ler ikke mye å fnne langs den 10. etap­pen fra Rodez til Albi. Fra Albi til Tou­lou­se bør det være mulig å fin­ne noe, men ikke noe vel­dig inter­es­sant. Der­et­ter er det inn i Pyre­ne­ene, og der skal man lete godt for å fin­ne noe pas­se inter­es­sant vin. Det blir så en tempo­etap­pe rundt Pau. Der har vi vært man­ge gan­ger før, så det blir en gjen­vi­sitt til vine­ne fra det områ­det. Etter det­te er den en kort og hek­tisk fjell­e­tap­pe, på “bare” 117 km. Der blir det også vans­ke­lig å fin­ne inter­es­sant vin.

Den 15. etap­pen er også en fjell­e­tap­pe, men den star­ter i alle fall i et inter­es­sant vin­om­rå­de.

Etter en hvile­dag er det en run­de rundt Nîmes. Nîmes er en inter­es­sant by, og etap­pen blir eks­tra spek­ta­ku­lær ved at de skal syk­le over den romers­ke kom­bi­ner­te aqua- og via­duk­ten Pont du Gard. Nes­te etap­pe star­ter her­fra, men den går gjen­nom inter­es­san­te vin­om­rå­der, så vi ven­ter ikke ved Pont du Gard på den etap­pen. Etter det­te er det to alpe­etap­per, hvor touren i rea­li­te­ten avgjø­res. I fjel­le­ne er det som all­tid vans­ke­lig å fin­ne vin. Men i Alpe­ne er det en del daler hvor de pro­du­se­rer god vin. Jeg har ikke fått sett så nøye på dis­se etap­pe­ne ennå.

Det hele avslut­tes, tra­di­sjo­nen tro, i Paris. Til fina­len blir det, tra­di­sjo­nen tro, champag­ne.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Interrail — noen erfaringer

Jeg kan ikke skry­te på meg å være noen vel­dig erfa­ren inter­rai­ler. Jeg reis­te på inter­rail tre som­mere da jeg var ung, som begyn­ner å bli tem­me­lig len­ge siden — på midt­en av 1970-tal­let. I fjor som­mer reis­te jeg på inter­rail, med en van­lig syk­kel — min tur­syk­kel, på kom­bi­ner­te syk­kel- og tog­tu­rer. Noen dager på syk­kel, noen dager på toget. En utmer­ket kom­bi­na­sjon. I år har jeg valgt å ta med min sam­men­legg­ba­re Brompton. Det er tog­tur med med­bragt syk­kel for å kun­ne syk­le rundt på ste­de­ne hvor jeg stop­per.

En gjen­gan­ger i tog­fe­rie­grup­pen på Face­bo­ok synes å være vans­ke­lig­he­ter med å få kjøpt bil­let­ter og reser­ve­re plas­ser på tog mm.

Jeg har kjøpt mine inter­rail­pass på net­tet, fra interrail.eu. Enkelt og greit. De skri­ver at det tar to uker å få dem. Men man kan beta­le litt eks­tra for å få dem sendt med DHL, og da har de kom­met et par dager etter bestil­ling. Ingen kø, osv. Alle for­de­ler som nett­han­del kan by på. Hvis vi bare kun­ne fått las­tet ned det hele digi­talt, had­de det vir­ke­lig vært bra.

Mye har end­ret seg siden jeg reis­te på inter­rail som ung. Den gan­gen var det for ung­dom under 26 år, og bil­let­ten gjaldt en måned. Nå er det man­ge mulig­he­ter.

Hvis man skal på fami­lie­fe­rie, er det greit å vite at barn til og med 11 år (på utreise­da­gen) rei­ser gra­tis. (Jeg har opp­fat­tet det slik at det er til og med 11 år, men jeg har ikke sjek­ket det grun­dig.) Barn fra 4 til 11 år må ha eget barne­pass. For barn under fire år er det ikke nød­ven­dig. En vok­sen (per­son over 18 år) kan ha med inn­til to barn gra­tis.

En gjen­gan­ger er også om man skal kjø­pe inter­rail­bil­let­ter eller enkelt­strek­nin­ger. Jeg har ikke reg­net på det. Jeg liker enkel­he­ten og flek­si­bi­li­te­ten med inter­rail. Uan­sett er det så man­ge alter­na­ti­ver å vel­ge mel­lom, at det ikke bør være vans­ke­lig å fin­ne en inter­rail­bil­lett som pas­ser for tog­fe­rien: 3, 5 og 7 tog­da­ger innen­for en måned, ti eller 15 dager innen­for to måne­der, og pass som gjel­der 15 eller 22 dager, eller en, to eller tre måen­der med ube­gren­set antall reise­da­ger og rei­ser innen­for den­ne peri­oden. Man kan vel­ge mel­lom førs­te og and­re klas­se.

En annen gjen­gan­ger er å fin­ne tog­for­bin­del­ser og bestil­le plass. Her har jeg, stort sett med greit resul­tat, holdt meg til Inter­rail Time Tab­le. Da jeg fikk tiden for et tog fra Leip­zig til Mün­chen, had­de de ikke fått med seg noen avvik akku­rat den dagen jeg skul­le rei­se, noe de sene­re har bekla­get.

Når du fin­ner en avgang som pas­ser, lag­rer du den i din tog­tur, slik at du kan få opp en over­sikt over alle tog du har vur­dert som pas­sen­de. Det er mulig å reser­ve­re plass fra den sam­me nett­si­den.

Man får opp mar­ke­ring av på hvil­ke tog plass­re­ser­ve­ring er obli­ga­to­risk, typisk på høy­has­tig­hets­tog, og hvor det er mulig, men ikke obli­ga­to­risk å reser­ve­re plass. Jeg plei­er å reser­ve­re plass på lang­dis­tanse­tog hvis mulig. På regio­na­le og loka­le tog kan man van­lig­vis ikke reser­ve­re plass. Det enes­te ste­det jeg ikke har fått opp mulig reser­va­sjon, er på Vys rute mel­lom Oslo og Gøte­borg, hvor jeg vil­le reser­ve­re plass i kom­fort­vogn (og til­sva­ren­de hjem igjen).

Det gikk ikke helt bra da jeg for­søk­te å reser­ve­re for alle tog hvor det var noe poeng å reser­ve­re for hele turen. Jeg ble anbe­falt å bestil­le for en dag om gan­gen. Jeg har ikke for­søkt å bestil­le sove­plass på nattog, så jeg vet ikke hvor­dan det fun­ge­rer.

På appen deres, Rail Plan­ner, får man også opp søke­kri­te­ri­er som at toget skal ta med syk­ler, nattog med sove­plass, osv. Min anbe­far­ling er å glem­me Vy, Entur og and­re sel­ska­per i den pulve­ri­ser­te nors­ke jern­bane­vir­ke­lig­he­ten, og hol­de seg til interrail.eu.

Når det­te er sagt: Interrail.eu anbe­fa­ler meg å bru­ke Deut­sche Bahn i til­legg til deres tje­nes­ter. Jeg har ikke prøvd det så langt, men jeg ser ingen grunn til ikke å brin­ge anbe­fa­lin­gen vide­re.

Da jeg var ung, lik­te jeg bed­re å impro­vi­se­re. Skjønt om vi lik­te det, er jeg ikke så sik­ker på. Vi vil­le bare ikke plan­leg­ge for mye, for det var for alle turis­te­ne — ikke for oss. Vi så på oss selv som noen slags opp­da­gel­ses­rei­sen­de, ikke som turis­ter. Siden vi var dår­lig for­be­redt, var det mye vi ikke opp­da­get den gan­gen. Dess­uten var plan­leg­ging vans­ke­li­ge­re i pre-inter­net­ti­den. Jeg har noen gan­ger kom­met til et sted om kvel­den, uten å vite hvor vi skal bo, og har vand­ret gate­langs i håp om å fin­ne et bil­lig sted å bo (vi fikk også med oss tips fra and­re inter­rai­le­re).

I dag plei­er jeg å bestil­le hotell på for­hånd, så jeg vet hvor jeg skal når jeg kom­mer fram. På syk­kel­tur er det ikke all­tid lett å bereg­ne hvor lang dagens etap­pe blir. Det kom­mer an på været, på dags­for­men osv. Så da bestil­ler jeg hotell en gang på etter­mid­da­gen, når jeg ser hvor langt jeg kom­mer. Tog er mer for­ut­sig­bart, så der sat­ser jeg på at vi kom­mer fram sånn noen­lun­de i rute. Det er greit å kom­me seg til hotel­let, sjek­ke inn og få satt fra seg baga­sjen, og så dra ut for å se på ste­det. Jeg er dess­uten ikke like opp­tatt av at det skal være bil­lig, som jeg var da jeg var ung.

Med mind­re jeg har fått noen gode hotell­an­be­fa­lin­ger, har jeg gjer­ne valgt Ibis-hotel­ler. De til­hø­rer den frans­ke kje­den Accor. Det er ikke spe­si­elt spen­nen­de hotel­ler, de er akku­rat så kje­de­li­ge som typis­ke kje­de­ho­tel­ler er — det er ikke uten grunn at orde­ne kje­de og kje­de­lig har sam­me rot. De er rela­tivt rime­li­ge, og man vet hva man får: Et greit og rent rom, en seng, en dusj og fro­kost om mor­ge­nen. Mer enn det tren­ger man ikke, med mind­re man skal være der leng­re tid og arbei­de på ste­det. Er man fle­re kan det dess­uten være fint med litt stør­re rom. De har fle­re vari­an­ter. Ibis Bud­get er, som nav­net anty­der, bil­lig­ut­ga­ven. Den mest merk­ba­re for­skjel­len er en enk­le­re fro­kost. Ibis Style har litt mind­re kjede­preg. Ellers hører Mercu­re og Novotel og en del and­re hotel­ler til sam­me grup­pen. De er stort sett som and­re kje­de­ho­tel­ler. Fin­ner jeg ikke et pas­sen­de hotell fra dem, bru­ker jeg tje­nes­ter som Booking.com eller Hotel.com.

Interrail med Brompton, en oppsummering

Nå har jeg kom­met fram, etter en drøy uke med mest tog, og litt syk­kel. Skal man ha med en syk­kel på tog for i hoved­sak å bru­ke den til å syk­le rundt på de ste­de­ne man kom­mer til, er Brompton uover­truf­fen. Når man slår den sam­men blir den meget kom­pakt. Det har vært litt mor­somt å se reak­sjo­ne­ne til folk når jeg har slått den sam­men, eller slått den opp. En gutt ble bare stå­en­de med sto­re øyne å si “Oh, my God”, da jeg slo den sam­men på toget.

Sam­men­slått er den i balan­se slik at setet fun­ge­rer som et bære­hånd­tak og man kan bære den med en hånd. Det er ikke en lett syk­kel, siden den er laget av stål. Den jeg har, vei­er drøyt 12 kg. Hvis man er mer opp­tatt av vekt enn av pris, kan man få den med noen deler av titan i ste­det for at stål. Brompton er ikke noen bil­lig syk­kel, og titan­ut­ga­ven blir vesent­lig dyre­re enn stål­ut­ga­ven.

Syk­ke­len er mye bed­re å syk­le på enn hva folk tror når de ser den. Den vir­ker gans­ke lang, og det er den. Den har sam­me aksel­av­tand som en van­lig syk­kel, noe som gjør den sta­bil. Men små hjul rul­ler ikke like lett som stør­re hjul. Noen lang­tur- eller ter­reng­syk­kel, er den ikke.

Con­ti­nue read­ing Inter­rail med Brompton, en opp­sum­me­ring