All posts by Olav Torvund

Jeg er professor ved Senter for rettsinformatikk, som er en del av Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo.

Interrail med Brompton, en oppsummering

Nå har jeg kom­met fram, etter en drøy uke med mest tog, og litt syk­kel. Skal man ha med en syk­kel på tog for i hoved­sak å bru­ke den til å syk­le rundt på de ste­de­ne man kom­mer til, er Brompton uover­truf­fen. Når man slår den sam­men blir den meget kom­pakt. Det har vært litt mor­somt å se reak­sjo­ne­ne til folk når jeg har slått den sam­men, eller slått den opp. En gutt ble bare stå­en­de med sto­re øyne å si “Oh, my God”, da jeg slo den sam­men på toget.

Sam­men­slått er den i balan­se slik at setet fun­ge­rer som et bære­hånd­tak og man kan bære den med en hånd. Det er ikke en lett syk­kel, siden den er laget av stål. Den jeg har, vei­er drøyt 12 kg. Hvis man er mer opp­tatt av vekt enn av pris, kan man få den med noen deler av titan i ste­det for at stål. Brompton er ikke noen bil­lig syk­kel, og titan­ut­ga­ven blir vesent­lig dyre­re enn stål­ut­ga­ven.

Syk­ke­len er mye bed­re å syk­le på enn hva folk tror når de ser den. Den vir­ker gans­ke lang, og det er den. Den har sam­me aksel­av­tand som en van­lig syk­kel, noe som gjør den sta­bil. Men små hjul rul­ler ikke like lett som stør­re hjul. Noen lang­tur- eller ter­reng­syk­kel, er den ikke.

Con­ti­nue read­ing Inter­rail med Brompton, en opp­sum­me­ring

På interrail med en Brompton.

I fjor (2018) var jeg på to komib­ner­te tog/sykkelturer i Euro­pa. Jeg had­de med min tur­syk­kel på inter­rail. På den førs­te turen tog jeg båten til Køben­havn, og veks­let mel­lom å rei­se med tog og å syk­le fra Køben­havn til Rødby­havn, tog til Gro­nin­gen i Neder­land, vek­sel­vis tog og syk­kel gjen­nom Neder­land og Beliga til den nord­vest­re delen av Frank­ri­ke, hvor jeg fort­sat­te å veks­le mel­lom tog og syk­kel, til jeg tok tog “hjem” til La Gran­de Mot­te i Syd-Frank­ri­ke. Den and­re turen hjem gikk med tog så nær jeg kun­ne kom­me der Mosel, eller Mosel­le har sin kil­de (Bus­sang i Vos­ges­mas­si­vet), syk­kel­tur langs Mosel til Kob­lenz, tog via Bre­men og Ham­burg til Kiel, og båten hjem fra Kiel.

Det ga mer­smak, og jeg kom­mer nok til å ta fle­re sli­ke turer. Men i år har jeg valgt å gjø­re noe annet. Jeg har med min sam­men­legg­ba­re Brompton syk­kel på inter­rail, og star­ter tog­tu­ren i Oslo. Den­ne gan­gen blir det først og fremst tog­tur, med med­bragt syk­kel for lokal­trans­port på de ste­de­ne jeg stop­per, og even­tu­elt noen kor­te strek­nin­ger. Brompton er en geni­al syk­kel, som er mye bed­re å syk­le på enn hva folk tror når de ser syk­ke­len. Men noen lang­tur­syk­kel er det ikke. Dagsetap­per på rundt 50 km går greit, men noe sær­lig len­ger enn det har jeg så langt ikke syk­let på den syk­ke­len.

En feil­na­vi­ge­ring i Frank­ri­ke for noen år siden gjor­de at vi også har kun­net kon­sta­te­re at Brompton hel­ler ikke er sær­lig egnet på stei­ne­te sti­er.

Jeg har satt tre mål for turen. Jeg vil gjø­re Tysk­land grønt på mitt geocaching­kart, som betyr at jeg må fin­ne minst en cache i hver av de seks del­ta­te­ne i det gam­le Øst-Tysk­land, det som er hvitt på det­te kar­tet. Det ser ut til å skul­le gå gans­ke greit.

Dess­uten vil jeg bru­ke tid på to av musikk­his­to­ri­ens størs­te kom­po­nis­ter. Johan Sebas­ti­an Bach had­de den lengs­te arbeids­pe­rioden i sitt liv som kan­tor i Tho­maskir­che i Leip­zig. Jeg set­ter der­for av en dag, hvil­ket vil si at jeg vil ha to over­nat­tin­ger i Leip­zig. Wolf­gang Mozart var født og voks­te opp i Salz­burg i Øster­rike, og der vil jeg også over­nat­te to net­ter for å være en helt dag. Fra Salz­burg er det bare ca 17 km til Obern­dorff bei Salz­burg, med kir­ken hvor “Stil­le Nacht” (“Gla­de jul/Stille natt”) ble frem­ført førs­te gang.

Jeg har kjøpt en Inter­rail­bil­let som gjel­der i to måen­der, med 15 tog­da­ger i løpet av dis­se to måne­de­ne. Som en make­lig anlagt, eld­re her­re, har jeg kjøpt Inter­rail­pass på førs­te klas­se, den­ne gan­gen.

Jeg har basert meg på at toget et mer for­ut­sig­bart enn syk­kel. På syk­kel­tur er vans­ke­lig, i alle fall synes jeg det, å plan­leg­ge etap­pe­ne. Hvor langt man kom­mer avhen­ger av hvor tid­lig man kom­mer av går­de (jeg er ingen mor­gen­fugl), dags­for­men, været (man kom­mer len­ger med vind i ryg­gen enn i kraf­tig mot­vind), det er mer inspi­re­ren­de å syk­le langt på en fin dag enn i øsen­de regn­vær, osv. På syk­kel­tu­rer har jeg først en gang på etter­mid­da­gen bestemt meg for dagens mål, og bestilt hotell i en by jeg kan nå i løpet av en time eller to.

Den­ne gan­gen har jeg reser­vert plass på de toge­ne hvor plass­re­ser­va­sjon enten er påkrevd eller i alle fall anbe­falt. Det bar blitt sta­dig mer popu­lært å rei­se med tog, og det er ven­tet at det kan bli trangt på tog i Euro­pa i som­mer. Jeg har også bestilt hotell for hele turen, så nå er det hele så detal­jert plan­lagt som en slik tur kan bli. Reise­ru­ten er slik:

Jeg star­ter i dag, men toget til Gøte­borg og vide­re til Trälle­borg, hvor jeg over­nat­ter. Det var ikke ledi­ge luga­rer på båten fra Trälle­borg til Rostock, og jeg orker ikke rei­se over nat­ten uten mulig­het til å kun­ne sove ordent­lig. Der­for over­nat­ter jeg i Trälle­borg, og tar båten ons­dag mor­gen.

I løpet av ons­da­gen skal jeg til Ber­lin. Jeg plan­leg­ger ikke å bru­ke mye tid i Ber­lin den­ne gan­gen. Dit får jeg dra sam­men med Siv en annen gang, for å opp­le­ve den byen (jeg har bare vært der en gang før). Men jeg over­nat­ter i Ber­lin, og drar vide­re dagen etter.

Tors­dag blir det en gans­ke kort tur, via Pots­dam, til Leip­zig. Det­te blir turens førs­te musikk­stopp. Jeg plan­leg­ger også to kor­te utfluk­ter til Hal­le og Erfurt, bare for å fin­ne en geocache i del­sta­te­ne Sach­sen-Anhalt og Thürin­gen, se neden­for. Dis­se ture­ne så langt i Tysk­land, vil stort sett gå med lokal- eller region­tog, hvor det ikke er noen grunn til å reser­ve­re plass.

Det vil ha blitt lør­dag innen jeg drar vide­re fra Leip­zig. Da rei­ser jeg med tog til Salz­burg i Øster­rike, hvor jeg også har bestilt to over­nat­tin­ger slik at jeg får en hel dag. Det vil bli en dag først og fremst viet Mozart.

Man­da­gen vil jeg ta toget til Mila­no, hvor jeg stop­per bare for­di det er et pas­sen­de stopp på vei­en og en fin by. Fra Mila­no tar jeg toget via Ven­ti­mig­lia, Nice og Mar­seil­le til Montpel­li­er, som er ende­punk­tet for den­ne delen. Etter pla­nen kom­mer jeg til Montpel­li­er om kvel­den tirs­dag 25. juni.

Siden det­te blir mest tog­tur, uten lan­ge syk­kel­e­tap­per, kom­mer jeg ikke til å skri­ve dag­li­ge kom­men­ta­rer, slik jeg har pleid å gjø­re. Det er dels for­di mitt mål for dis­se kom­men­ta­re­ne har vært å skri­ve om syk­kel­tur, even­tu­elt i kom­bi­na­sjon med tog. Dess­uten har det en prag­ma­tisk og prak­tisk begrun­nel­se: Min bær­ba­re PC er på “syke­hus”, og ble ikke utskre­vet før jeg dro på den­ne turen. Jeg synes det er bety­de­lig mer slit­somt å skri­ve på nett­brett enn på PC, så også av den grunn har jeg ingen pla­ner om å skri­ve mye, før en even­tu­ell opp­sum­me­ring når jeg har kom­met fram.

Slik jeg har plan­lagt den­ne turen, vil jeg ha brukt fem av mine 15. tog­da­ger. Det vil si at jeg vil ha ti tog­da­ger til hjem­rei­sen, som jeg ennå ikke har plan­lagt. Men det er ingen grunn til å sat­se på ras­kes­te tog­rute. Det enes­te som lig­ger fast for hjem­rei­sen, er at jeg skal hol­de en fore­les­ning 14. august, og må være til­ba­ke før det­te.

Sykkelturer

Then I’m Sixtyfour

Many years ago, today was many years from now. “When I’m six­ty­four” was released on the Sgt Pep­per’s album on June 1st, 1967 two weeks before I tur­ned 12, and a few weeks before Paul McCart­ney tur­ned 25. 25 is pro­bab­ly around the age when we rea­li­se that we will not live fore­ver, and will not stay fore­ver young. Crow­ning a fan­ta­sitc care­er with somet­hing like Sgt Pep­pers, before turing 25, is real­ly an achiev­ment. Sgt Pep­pers was very much Paul McCart­ney­’s album.

At 12 years, I was pro­bab­ly living in the youth bubb­le with a sen­se of immor­ta­li­ty. We would live fore­ver, and be fore­ver young. Get­ting old was for the old folks, not for us.

But those who are fore­ver young, at least in our mem­ories, are those who never grew old, like the meme­bers of the “Club 27”, peop­le like Rbert John­son, Jimi Hend­rix, Janis Jop­lin, Jim Mor­ri­son, Curt Cobain and Amy Wine­house.

It is bet­ter to get old than to die young. But as time goes by, we have to chan­ge music. We have to go to Char­lie Par­ker: Now is the time.

Now is the time. I am tur­ning 64. The hair is get­ting thin­ner, but I still have not lost it. It is a bit gray­er than it used to be, but not too gray. And I have not put the hair I still have into a tight pony tail. When I see old men with this, it always have me think of a kind of “do it yours­elf face lift”.

I am get­ting along well, and have accep­ted the age. But I still do not iden­ti­fy with my pic­tu­re of a per­son who is 64 years old.

I like to play with num­bers and num­be­ring sys­tems. 64 is a good num­ber to play with. If we use base 8, 64 will be 100. The squa­re of the root will be writ­ten 100. It is more fun to cele­brate 100 years than 64. If we go to base 4, it will be 1.000. It is even more fun if we go to base 2, or the bina­ry sys­tem. Then 64 will be 1 000 000. That’s somet­hing: 1 000 000 years! It is not wit­hout rea­son that we so fre­quent­ly see the num­ber 64 in rela­tion to com­pu­ters, that work with a bina­ry sys­tem.

Some­ti­mes peop­le ask, and some­ti­mes I ask myself if I would have liked to be young again. And to be honest, my answer is “not real­ly”.  Being young is a dif­fi­cult time . We are insecu­re and we lack con­fi­den­ce. Young peop­le are eager to please. Who they want to please, can vary. It can be their parents, the teachers or the group we want to be accep­ted by and become a part of. Which some­ti­mes will mean pleas­ing neit­her the parents nor the teachers.

We dressed like our group, and lis­te­ned to the music accep­ted by the group, and dis­li­ked the music that is not accep­ted. In the group I belonged to, we did not like coun­try music. It was not a ques­tion of liking the music or not. It was not accep­ted to like coun­try music.

As I grew older I star­ted to trust my own jud­ge­ment and did no lon­ger care too much about the other’s opi­nion, and what was  accep­ted by a group. When I was young, I was always asking both myself and others for a rea­son to do or not to do what we did and did not do. As I got older, I did no lon­ger care. If I want to do it, and the­re are no strong rea­sons for not doing it, its fine. Bob Dylan’s “My Back Pages”, with the line “Ah, but I was so much older then, I’m youn­ger than that now”, beca­me one of my favou­ri­tes.

I some­ti­mes think that being young with the expe­ri­en­ce I have now could be qui­te inter­e­s­ting. But this is not an option. To start over again as an unex­pe­ri­en­ced youth, is not very temp­ting.

It has been said that a sign of get­ting old is that you start to regret the sins you did not do. We have all done our mis­ta­kes. Usu­al­ly we can live with them. It is when you have done mis­ta­kes that are so serious that they have destroy­ed your own or other peop­le’s lives, we real­ly regret them. Usu­al­ly we can stick to the say­ing that expe­ri­en­ce is the name peop­le attri­bute to their mis­ta­kes.

Usu­al­ly, if we regret somet­hing from our past, it is not what we did, but what we did not do. I had this chan­ce then, but did not take it. Now it is too late. If the­re is one advice I could give to young peop­le, it is: Use your head, and don’t be stu­pid. But do not be afraid  to grab the opport­u­nities when they are the­re, and do not be too afraid to take some chan­ces and run some risks. If  it turns out not to be a good idea, you may have used a litt­le time of your life, and you have learned somet­hing you can add to your expe­ri­en­ce. If you don’t do, you may come back to the situa­tion and think: What would have hap­pe­ned if …, and would it be a success?

To live is a risky busi­ness, with a 100% mor­ta­li­ty rate. It is not a ques­tion if, but when we will die. If we want to have a life when we are stay­ing ali­ve, we have to take some risks. And accept that we will do some mis­ta­kes.

I know I have more years behind me than before me. The­re are still places I want to visit, music I will lis­ten to, tours I want to cycle, books I want to read and others I want to wri­te and many other things I want to do in the years to come. I know that I will not live fore­ver. Some say we should live as eve­ry day is our last day, which means not thin­king about con­se­quen­ces and tomor­row. I pre­fer to live as if eve­ry day is the first day of the rest of my life, and that I have a still fai­r­ly long life ahead. I have more pro­sjects than I can com­p­le­te before I reti­re. I will con­ti­nue to plan and start new pro­jects as long as I am able to work on them, pro­bab­ly a bit lon­ger.

But I have also learned that life is fra­gi­le, both from my own expe­ri­en­ce, and from what has hap­pe­ned to peop­le around me. We do not know what we will meet around the next cor­ner, or if we will ever get around this cor­ner.

To kortkommentarer: @presserom løgner om Bjørvika, @Politietoslo skal holde seg til trafikkreglene, ikke dikte opp sine egne.

Det­te er to kor­te kom­men­ta­rer til beg­vi­en­he­ter i uken som gikk. Den førs­te er en kom­men­tar til Aften­pos­tens utmer­ke­de sak om Bjør­vi­ka. Men som van­lig dek­ker Sta­tens veg­ve­sen seg bak løg­ner, og Aften­pos­ten gjør en util­strek­ke­lig jobb med å sjek­ke kil­der og opp­lys­nin­ger, slik at løg­ne­ne og bort­for­kla­rin­ge­ne blir stå­en­de uimot­sagt. Jeg kom­men­ter­te den i Aften­pos­ten, hvor den ble stå­en­de som en kort­kom­men­tar. Men man får så liten plass i Aften­pos­ten, så man­ge poen­ger blir borte. Her er den opp­rin­ne­li­ge kom­men­ta­ren, som jeg måt­te kut­te ned til under halv­par­ten for å få den på trykk i Aften­pos­ten. Den ble stå­en­de blant “Dagens kor­te debatt­inn­legg”, hvor kom­men­ta­ren fikk stå sam­men med Peter N Myh­res his­orie­for­falsk­ni­ning om syk­kel­sat­sing i Oslo.

Den and­re var en kom­men­tar til en notis i Asker og Bærum bud­stik­ke, hvor poli­ti­et fort­set­ter med å gi blaf­fen i tra­fikk­reg­le­ne, og hel­ler dik­te opp sine egne, ut fra prin­sip­pet om at bilis­ter som bry­ter tra­fikk­reg­le­ne skal unn­skyl­des og fri­kjen­nes, og skyl­den skal sky­ves over på folk som syk­ler lov­lig. Sli­ke politi­folk som den­ne Per-Ivar Iver­sen er en skam for eta­ten. Skjønt, dess­ver­re er han repre­sen­ta­tiv for den syk­kel­fiendt­li­ge bil­et­a­ten som poli­ti­et er. Det er eta­ten som er en skam for seg selv. Det er et alvor­lig pro­blem og en fare for syk­len­de at vi har et poli­ti som opp­trer på den måten. Den nytlsat­te politi­di­rek­tør Bene­dic­te Bjørn­land har mye å ryd­de opp i. (Jeg fin­ner ikke den­ne kom­men­ta­ren i Bud­stik­ka, men jeg vet den har vært pub­li­sert der.)

Con­ti­nue read­ing To kort­kom­men­ta­rer: @presserom løg­ner om Bjør­vi­ka, @Politietoslo skal hol­de seg til tra­fikk­reg­le­ne, ikke dik­te opp sine egne.

Mona Høiness tapte i menneskerettsdomstolen i Strasbourg

Ret­tens kvern maler lang­somt. Mye vann har rent i havet, og man­ge kren­ken­de kom­men­ta­rer har blitt pub­li­sert i diver­se kom­men­tar­felt, på Face­bo­ok osv. Den­ne his­to­ri­en star­ter høs­ten 2010. Men avgjø­rel­sen i EMD har aktua­li­sert de gam­le sake­ne. Noe av bak­tep­pet er at Mona Høi­ness had­de fått mye neg­a­tiv omta­le i bladet Kapi­tal, etter en arve­sak, uten at den had­de noe direk­te med den­ne saken å gjø­re.

Når det har gått nes­ten ni år, kan man godt si at stø­vet kun­ne ha fått lov til å leg­ge seg over den­ne saken, og at Mona Høi­ness bur­de ha slup­pet at det­te trek­kes fram igjen. Men det er hun som brak­te saken inn for men­neske­retts­dom­sto­len, og som advo­kat bur­de hun vite hva hun gjor­de.

I debatt­fo­ru­met Heg­nar Online ble det ano­nymt skre­vet føl­gen­de kom­men­ta­rer om Mona Høi­ness:

Con­ti­nue read­ing Mona Høi­ness tap­te i men­neske­retts­dom­sto­len i Stras­bourg

Hensynsløs adferd mm, et slags juridisk etterord om “Ways of seeing”

Den­ne kom­men­ta­ren var fer­dig skre­vet da poli­ti­et kunn­gjor­de at de had­de hen­lagt saken, da det ikke var noe straff­bart for­hold. Det var gans­ke åpen­bart at de ikke had­de noen sak. Så da lot jeg den lig­ge.

Tor Mik­kel Waras sam­bo­er, Lai­la Ani­ta Bert­heus­sen, had­de som kjent anmeldt Black Box tea­ter og fol­ke­ne bak “Ways of see­ing” for blant annet kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred. Bestem­mel­se­ne om pri­vat­li­vets fred har jeg drøf­tet før, så det er jeg fer­dig med når det gjel­der den­ne saken.

Yng­ve Slett­holms kom­metar i Aften­pos­ten, min­net meg om at de også var anmeldt for “ulov­lig bruk av fast eien­dom og hen­syns­løs adferd”. Der­med kom jeg til at min kom­men­tar om reg­le­ne om det­te gjaldt litt mer enn en hypo­te­tisk pro­blem­stil­ling, selv om poli­ti­et ikke had­de gått vide­re på det grunn­la­get. Iføl­ge VG omfat­tet anmel­del­sen det­te:

Etter det VG erfa­rer så er regis­sø­rer og tea­te­ret anmeldt. Anmel­del­sen skal gå på tre uli­ke para­gra­fer i straffe­lo­ven:

Hen­syns­løs atferd (§ 266)

Kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred (§ 267)

Ulov­lig bruk med vide­re av fast eien­dom (§ 346)

Con­ti­nue read­ing Hen­syns­løs adferd mm, et slags juri­disk etter­ord om “Ways of see­ing”

Demonstrasjonsfriheten er den del av den grunnlovsfestede ytringsfriheten

Her blir MDG-top­pen bort­vist av poli­ti­et” kan vi lese i Dag­bla­det. Bak­grun­nen er at MDGs Arild Herm­stad tale på en avtalt klima­mar­ke­ring i regi av Grøn­ne stu­den­ter. De så den spon­ta­ne klima­mar­ke­rin­gen foran Stor­tin­get, og flyt­tet sin mar­ke­ring dit. Om vi skal tro Dag­bla­det, had­de Søvn­for­enin­gen fått til­la­tel­se til å demon­stre­re foran Stor­tin­get.

Vår grunn­lov ble revi­dert i 2014. Da ble men­neske­ret­tig­he­te­ne i stor grad grunn­lovs­fes­tet. Det var et tverr­po­li­tisk for­slag, frem­satt av repre­sen­tan­te­ne Per-Kris­ti­an Foss, Mar­tin Kol­berg, Marit Nybakk, Jet­te F. Chris­ten­sen, Anders Anund­sen, Hall­geir H Lange­land, Per Olaf Lund­tei­gen, Geir Jør­gen Bekke­vold og Tri­ne Skei Gran­de. For­enings- og demon­stra­sjons­fri­he­ten ble da grunn­lovs­fes­tet i Grunn­lo­ven § 101, som lyder:

Enhver har rett til å dan­ne, slut­te seg til og mel­de seg ut av for­enin­ger, her­under fag­for­enin­ger og poli­tis­ke par­ti­er.

Alle kan møtes i fre­de­li­ge for­sam­lin­ger og demon­stra­sjo­ner.

Regje­rin­gen har ikke rett til å bru­ke mili­tær makt mot inn­byg­ger­ne uten etter lov, med mind­re en for­sam­ling for­styr­rer den offent­li­ge ro og ikke øye­blik­ke­lig opp­lø­ses etter at de lov­be­stem­mel­ser som angår opp­rør, tre gan­ger høyt og tyde­lig er opp­lest for for­sam­lin­gen av den sivi­le øvrig­het.”

Con­ti­nue read­ing Demon­stra­sjons­fri­he­ten er den del av den grunn­lovs­fes­te­de ytrings­fri­he­ten

Krenkelse av privatlivets fred. En absurd forestilling blir mer absurd

Wara-saken er et absurd tea­ter som bare blir mer absurd. Nå er tea­ter­sjef Anne-Ceci­lie Sibue og de tre kunst­ner­ne bak fore­stil­lin­gen «Ways of see­ing» sik­tet for å ha kren­ket pri­vat­li­vets fred, kun­ne VG mel­de. Tor Mik­kel Waras nå sik­te­de sam­bo­er, Lai­la Ani­ta Bert­heus­sen, anmeld­te dem for å ha kren­ket pri­vat­li­vets fred. Poli­ti­et gjor­de det enes­te ret­te, nem­lig å hen­leg­ge saken. Så beord­ret stats­ad­vo­ka­ten dem til å fore­ta ny etter­forsk­ning.

Straffe­be­stem­mel­sen om kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred, fin­ner vi i strl § 267. Den­ne bestem­mel­sen lyder:

Den som gjen­nom offent­lig med­de­lel­se kren­ker pri­vat­li­vets fred, straf­fes med bot eller feng­sel inn­til 1 år.

Straff etter førs­te ledd kom­mer ikke til anven­del­se på den som bare har del­tatt ved tek­nisk bistand eller dis­tri­bu­sjon av et blad eller tids­skrift pro­du­sert i riket. Til­sva­ren­de gjel­der for kring­kas­tings­sen­din­ger.

Straff etter førs­te ledd kan bort­fal­le der­som med­de­lel­sen var frem­kalt av den for­nær­me­de selv ved util­bør­lig atferd, eller med­de­lel­sen er blitt gjen­gjeldt ved en kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred eller en kroppskren­kel­se.”

I den tid­li­ge­re straffe­lo­vens § 390 het “offent­lig med­de­lel­se om pri­va­te og hus­li­ge for­hold”. Det­te med pri­va­te og hus­li­ge for­hold ble sløy­fet ved ved­ta­gel­sen av den någjel­den­de straffe­lo­ven fra 2005. Men i for­ar­bei­de­ne står det at det ikke var menin­gen å end­re rea­li­te­ten. Jeg synes dagens bestem­mel­se ble mer uklar, ved at den ikke gir noen antyd­ning om hva som reg­nes som en del av pri­vat­li­vet.

Con­ti­nue read­ing Kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred. En absurd fore­stil­ling blir mer absurd

Norge trenger en offensiv togsatsing

Regje­rin­gen liker å hev­de at det ald­ri har vært sat­set mer på jern­bane enn nå. Det er kan­skje rik­tig, om vi avgren­ser “ald­ri” til tiden etter 1962, da Nord­lands­ba­nen ble full­ført til Bodø. Siden den gang har norsk jern­bane vært pre­get av for­søm­mel­se og for­fall. Alle poli­tis­ke par­ti­er som har hatt regje­rings­makt etter kri­gen, har sin del av ansva­ret for det­te. Rea­li­te­ten er at Nor­ge i jern­bane­sam­men­heng er et u‑land. Toge­ne beve­ger seg sak­te fram på svin­ge­te enkelt­spor.

Dagens regje­ring gir oss pri­va­ti­se­rin­ger og blå­russ­grep som å split­te jern­bane­sek­to­ren opp i man­ge sel­ska­per. Og så har vi fått vite at NSB ikke len­ger skal hete NSB. Nå skal det hete Vy, noe som bare invi­te­rer til bil­li­ge ord­spill som å si at norsk “jern­bane­sat­sing” er “Mens Vy ven­ter på Godot”. Vi tren­ger bed­re infra­struk­tur, ikke at man bru­ker 280 mill på et tåpe­lig navn og en logo uten sær­preg.

Det­te kar­tet over jern­bane­lin­jer i Euro­pa, viser med all mulig tyde­lig­het at Nor­ge er lan­det som “glem­te” jern­ba­nen. De som vil inn­ven­de at vi har fjell i Nor­ge, kan fin­ne Sveits og Øster­rike på det kar­tet. Det er sym­pto­ma­tisk at man i regje­rings­er­klæ­rin­gen, etter et langt avsnitt om vei­net­tet, fin­ner et kort avsnitt om jern­bane under over­skrif­ten “Jern­bane, bymil­jø og kol­lek­tiv­trans­port”. Etter den sed­van­li­ge sva­da­en kol­lek­tiv­tra­fikk, syk­kel og gan­ge, kan vi lese føl­gen­de om jern­bane:

Jern­bane er et vik­tig trans­port­mid­del som er spe­si­elt godt egnet for pend­ling i befolk­nings­tet­te strøk og for gods­trans­port på leng­re dis­tan­ser.”

At jern­bane er et utmer­ket trans­port­mid­del for mel­lom­lan­ge og litt len­ger enn bare mel­lom­lan­ge dis­tan­ser, ser ut til å være en helt frem­med tan­ke for den­ne regje­rin­gen. Som førs­te kule­punkt på til­taks­lis­ten, fin­ner vi:

  • Føl­ge opp jern­bane­prio­ri­te­rin­ge­ne i NTP.

Går vi til NTP, ser vi at all “jern­bane­sat­sing” er skjø­vet ut til slut­ten av peri­oden. Det betyr i prak­sis at det ikke er noen sat­sing i det hele tatt. NTP er avgå­en­de regje­rings ønske­lis­te til kom­men­de stor­ting og regje­rin­ger. Selv om det står mye i NTP om hvor mye pen­ger som skal bru­kes. føl­ger det ikke med noen pen­ger. Da er man avhen­gig av bevilg­nin­ger over de årli­ge stats­bud­sjet­te­ne. Stor­tin­gets arbeids­år kan omtrent deles inn slik: I vår­se­sjo­nen behand­les stor­tings­mel­din­ger og pla­ner, samt lov­sa­ker. Om høs­ten behand­les stort sett stats­bud­sjet­tet, og da har man glemt det mes­te av de pla­ne­ne som ble ved­tatt i vår­se­sjo­nen.

Doku­men­tet revi­de­res hver fjer­de år Gjel­den­de NTP ble frem­met vår­en 2017, alt­så kort tid før det sis­te stor­tings­val­get. Uan­sett hva stor­tin­get måt­te ved­ta på slut­ten av vår­se­sjo­nen før et valg, så vil ingen ny regje­ring føle seg bun­det til å føl­ge opp det. I pla­nens avsnitt 3.1, fin­ner vi bl.a. føl­gen­de under hoved­over­skrif­ten “3 Frem­ti­dens mobi­li­tet – trans­port­sys­te­met i en bryt­nings­tid”.

3.1 Digi­ta­li­se­ring og lav­ut­slipps­tek­no­lo­gi end­rer trans­port­sek­to­ren

Her fin­ner vi den sed­van­li­ge sva­da­en om selv­kjø­ren­de biler, dro­ner og den salgs som nai­ve tek­no­logi­op­ti­mis­ter tror skal være frem­ti­dens trans­port. J

4 En moder­ne og effek­tiv trans­port­sek­tor

Pkt. 4.2 under det­te er en “Motor­veg­plan”, og det er det enes­te vi kan være rime­lig sik­re på at regje­rin­gen vil føl­ge opp. Dagens regje­ring els­ker biler og motor­vei­er, og kjer­nen i regje­rings sam­ferd­sels­po­li­tikk er tut og kjør:

  • Mer motor­vei, mer bil­kjø­ring og stør­re fart.
  • Dår­li­ge­re tra­fikk­sik­ker­het.

Noen jern­bane­plan fin­nes ikke. Det er ingen over­ras­kel­se, for jern­bane er ikke et sat­sings­om­rå­de for den­ne regje­rin­gen. Det er hel­ler ikke syk­kel, men akku­rat den­ne gan­gen er ikke det et hoved­tema. Regje­rin­gen står for en bak­stre­versk sam­ferd­sels­po­li­tikk, hvor de for­sø­ker å rea­li­se­re det man drøm­te om på 1960- og 1970-tal­let. Gam­le gub­ber som drøm­te om biler da de var små (noe også den­ne gam­le gub­ben gjor­de), for­sø­ker nå å rea­li­se­re drøm­men.

Det som nev­nes som kan kal­les jern­bane­sat­sin­ger, er stort sett skjø­vet ut til slut­ten av plan­pe­rioden. Det skal alt­så gjen­nom­føre to eller tre valg etter at pla­nen ble ved­tatt. Prak­sis er at de pla­ner som ved­tas, ikke gjen­nom­fø­res.

Man har også skjø­vet utred­ning av nye jern­ba­ner til slut­ten av plan­pe­rioden.

I løpet av 17 år klar­te man å moder­nei­se­re 17 km av Vest­fold­ba­nen. Etter at den nye strek­nin­gen fra Lar­vik til Pors­grunn ble fer­dig høs­ten 2018, har det i alle fall blitt en bety­de­lig for­bed­ring på den­ne delen av strek­nin­gen. Motor­vei­en ble byg­get fer­dig for fle­re år siden, for alle regje­rin­ger har prio­ri­tert motor­vei og for­sømt jern­bane. Til sam­men­lig­ning gikk det fire år fra anleggs­ar­bei­det ble påbe­gynt i 1877 til banen var fer­dig fra Dram­men til Lar­vik. Et år etter var den fer­dig til Ski­en. Det er slett ikke slik at ver­den bare har gått frem­over de sis­te 150 åre­ne.

Sta­dig fle­re øns­ker å rei­se med tog. Tra­fik­ken øker, og Nor­ge mang­ler tog. Det er ofte full­book­et på natto­ge­ne. Göte­borgs­pos­ten skrev nylig at ordet ‘flygs­kam’ nå er i ferd med å skif­tes ut med ‘tågskryt’. For noen år siden var det stas å fly. Gull­kort ga sta­tus. Jeg flyr nok mer enn gjen­nom­snit­tet, men flyr med sta­dig dår­li­ge­re sam­vit­tig­het. Jeg skry­ter også gjer­ne av tog. Jeg liker gans­ke enkelt å rei­se med tog, og har man­ge gode min­ner fra tog­rei­ser. Det er barn­doms­min­ner fra da vi tok toget fra Pors­grunn til Sand­nes for å besø­ke min far­mor og fra­far som bod­de i Hom­mer­såk, i det som i dag er Sand­nes kom­mu­ne. Sene­re til­brak­te jeg noen av ung­dom­mens som­mer­fe­rier på Inter­Rail i Euro­pa. Frank­ri­ke, et land jeg besø­ker ofte, er er fore­gangs­land når det gjel­der høy­has­tig­hets­tog, og jeg rei­ser gjer­ne med deres TGV. På mel­lom­lan­ge strek­nin­ger, det vil si strek­nin­ger i alle fall på opp­til 800 km, er fly ikke len­ger kon­kur­ranse­dyk­tig.

De sis­te som­re­ne har jeg syk­let i Euro­pa, rei­ser jeg i stør­re eller mind­re grad har kom­bi­nert med tog. Sist som­mer kjøp­te jeg Inter­rail­bil­let­ter og tok med syk­kel, en kom­bi­na­sjon som kan anbe­fa­les. Para­dok­salt nok gjør dår­lig til­rette­leg­ging for å ta med syk­kel på nors­ke og svens­ke tog at jeg har valgt båt, eller fly til mer syk­kel­venn­li­ge tog­land. Det bur­de være unød­ven­dig, men slik er det dess­ver­re: Hvis man skal rei­se på lang­tur og ha med syk­kel i Nor­ge, kan man ikke sat­se på toget. Skal man kun­ne plan­leg­ge, må man dess­ver­re sat­se på fly.

Til som­mer­en ser det ikke ut til at jeg kla­rer å fin­ne tid til litt leng­re syk­kel­tu­rer blant alt det and­re som står på pro­gram­met. Jeg har ikke bestemt meg ennå, men jeg hel­ler i ret­ning av tog­tur uten lan­ge syk­kel­e­tap­per, men med en med­brakt Brompton, slik at jeg kan syk­le rundt på de ste­de­ne jeg besø­ker under­veis, og kan­skje ta ikke vel­dig lan­ge syk­kel­e­tap­per. Det kom­mer uan­sett til å bli mer tog, og fær­re syk­kel­e­tap­per. Brompton er en utmer­ket syk­kel, men ikke noen utpre­get lang­tur­syk­kel. Etap­per på 50–60 km bør gå greit, men det fris­ter ikke å leg­ge opp til dagsetap­per på over 100 km med den syk­ke­len. Dess­uten vil jeg være avhen­gig av å ha en del av baga­sjen i en rygg­sekk, som også gjør det mind­re fris­ten­de å syk­le langt — sær­lig hvis det er varmt.

Nå vel­ger jeg tog når det er et reelt alter­na­tiv. Ja, klima­end­rin­ge­ne og fly­skam­men påvir­ker mine valg. Noen gan­ger vel­ger jeg tog bare for­di jeg synes tog gir en fine­re reise­opp­le­vel­se enn fly. Tog er rei­se, fly er bare trans­port. Fly­rei­ser blir hak­ket opp i rei­ser til og fra fly­plas­se­ne, kø i inn­sjek­king, kø i sik­ker­hets­kon­trol­le­ne og kø for ombord­stig­ning, før man sit­ter trangt, til man må ven­te på baga­sje, og fin­ne trans­port til det ste­det man egent­lig skal. På toget kan jeg arbei­de, sove, lese eller gjør noe annet.

Poli­ti­ker­nes opp­ga­ve er å leg­ge til ret­te for og sti­mu­le­re til at vi kan ta miljø­venn­li­ge valg. Og å gjø­re miljø­fiendt­li­ge valg mind­re fris­ten­de. Det er dess­ver­re slik at det er en gren­se for hvor sto­re ulem­per vi er vil­li­ge til å ta, hver for oss. De to sis­te gan­ge­ne jeg har vært i Stock­holm har jeg øns­ket å rei­se med tog, i alle fall en av vei­ene. Men det var ikke mulig å få det til å pas­se. Toget tar for lang tid, går ikke på pas­sen­de tids­punkt, og går ikke ofte nok. Sist jeg var i Ber­gen øns­ket jeg også å ta toget. Men selv når jeg skul­le hol­de et fore­drag kl. 15, gikk det ikke å ta dag­to­get fra Oslo. Det skul­le etter ruten være i Ber­gen 14.47, og det ble for kna­pp mar­gin. Jeg kun­ne ha tatt natto­get kvel­den før, men det had­de gitt mye reise­tid, og dess­uten mye “død­tid” i Ber­gen — jeg vet at jeg for­nær­mer man­ge ber­gen­se­re når jeg kal­ler tid i Ber­gen for “død­tid”. Resul­ta­tet ble fly til Ber­gen, og natto­get hjem. Den ledi­ge tiden bruk­te jeg for det mes­te til å fin­ne geocacher i Ber­gen, og jeg had­de en hyg­ge­lig mid­dag med en venn, før jeg tok natto­get hjem.

Tog­for­bin­del­sen mel­lom Oslo og Stock­holm er en lang­va­rig skan­da­le, og det er ene og ale­ne nors­ke poli­ti­ke­re som har ansva­ret for skan­da­len. Når man også må reg­ne med å bli møtt av det­te, fris­ter det mer å ta toget til Gar­der­moen og fly­et til Stock­holm.

Ved fle­re anled­nin­ger har det vært for­søkt å få på plass en god tog­for­bin­del­se. I Sve­ri­ge har man moder­ne jern­bane, på norsk side er det den vali­ge, svin­ge­te nors­ke jern­bane­stan­dar­den. Da Aften­pos­ten tes­tet toget høs­ten 2004, en av de man­ge gan­ge­ne for­bin­del­sen ble tru­et med ned­leg­gel­se på grunn av mang­len­de opp­føl­ging fra norsk side, kun­ne vi lese:

” Loko­mo­tiv­fø­rer Bent Rog­ne peker på farts­må­le­ren. Den gjør noen byks. 130, 140, 150, 160, vi er i Sve­ri­ge, nå.- Fra Karl­stad til Stock­holm går det i mel­lom 180 og 200 hele vei­en. I Nor­ge har vi fine tog, men elen­dig infra­struk­tur. Det er som å kjø­re Fer­ra­ri på en potet­åker, for­kla­rer Rog­ne.”

Det var venst­res Torild Skog­sholm som var sam­ferd­sels­mi­nis­ter den gan­gen. Venst­re har hatt sine mulig­he­ter til å set­te preg på sam­ferd­sels­po­li­tik­ken, uten at det synes å ha ført til merk­ba­re resul­ta­ter. Sve­ri­ge sat­set 107 mrd på jern­bane­ut­byg­ging over en 12-års­pe­riode. I Nor­ge ble det i NTP for peri­oden avsatt 26,4 mrd i den sam­me peri­oden. Hel­ler ikke den gan­gen betød “avset­ning” i NTP at pen­ge­ne fak­tisk var bevil­get. Dess­ver­re er det det­te vi så alt­for ofte ser.

I de sis­te såkal­te “rødgrøn­ne” regje­rin­ge­ne har Sen­ter­par­ti­et har sam­ferd­sels­mi­nis­te­ren. Det er ikke mye bed­re for oss som liker tog og syk­kel, enn en sam­ferd­sels­mi­nis­ter fra FrP. Tog plei­er som regel å gå der folk bor. Der­for liker Sen­ter­par­ti­et ikke tog. De vil som kjent helst byg­ge vei­er til ste­der hvor det ikke bor folk, i en slags mer­ke­lig tro på at det skal få folk til å flyt­te til dis­se ste­de­ne. Skjønt erfa­rin­gen viser at bed­re vei gjer­ne fører til at folk flyt­ter fra utkant­strøk. De kan jo kjø­re “hjem” på ferie, og kla­ge over at både butik­ken og post­kon­to­ret har blitt borte.

Arbei­der­par­ti­et har hel­ler ikke mye å vise til. De har sit­tet med regje­rings­mak­ten i det mes­te av den tiden jern­ba­nen har blitt for­sømt, og har der­med hoved­an­sva­ret for det­te. Det kon­kre­te jeg hus­ker om jern­bane­pro­sjek­ter under Arbei­der­parti­re­gje­ring, var da den slu og hardt­slå­en­de poli­tis­ke heste­hand­le­ren Kjell Opseth lur­te SV til å gå med på å leg­ge stam­vei­en til Vest­lan­det via hans hjem­fyl­ke, Sogn og Fjorda­ne, mot et løf­te om å byg­ge Rin­ge­riks­ba­nen. Stam­vei­en ble byg­get, men Rin­ge­riks­ba­nen ble ald­ri påbe­gynt. Ver­ken Kjell Opseth eller Arbei­der­par­ti­et had­de noen pla­ner om å hol­de sin del av avta­len den gan­gen.

Den siter­te loko­mo­tiv­fø­rer Bent Rog­ne kun­ne for­tel­le at han en gang toget star­tet for­sin­ket fra Oslo, had­de kjørt Stock­holm — Oslo på 3 timer og 59 minut­ter, uten å kjø­re ulov­lig. Så selv med potet­åker på norsk side var det alt­så mulig å kom­me under fire timer reise­tid.

Stock­holms­to­get ble den gan­gen ber­get med et nød­skrik. Som­mer­en 2017 tru­et det svens­ke jern­bane­sel­ska­pet på nytt med å leg­ge ned toget, pga sen­drek­tig­het fra norsk side. Mens jern­ba­nen for­søm­mes på norsk siden, er man godt i gang med å byg­ge ny motor­vei til Kongs­vin­ger, paral­lelt med jern­ba­nen. Til tross for mang­len­de sat­sing, men man­ge fag­re ord fra norsk side, er Stock­holms­to­get en suk­sess. Et svensk sel­skap arbei­der nå med pla­ner om en tog­for­bin­del­se som skal ta 2 timer og 25 minut­ter. Blir det slik, ser i alle fall ikke jeg noen grunn til å vel­ge fly på den strek­nin­gen.

Det er svens­ke­ne vi kan tak­ke for at det tross alt er en rela­tivt bruk­bar tog­for­bin­del­se mel­lom Stock­holm og Oslo, og at det er et visst håp om at den kan bli bed­re. Av gans­ke åpen­ba­re grun­ner er ikke Sve­ri­ge like opp­tatt av for­bin­del­sen mel­lom Gøte­borg og Oslo. Selv om det er hardt for nord­menn å inn­røm­me det, så er Nor­ge og Oslo ikke ver­dens nav­le. Vi lig­ger egent­lig i en bak­evje. Fra Gøte­borg ser man syd­over, og ten­ker Øre­sund­re­gio­nen, med Gøte­borg, Malmø og Køben­havn, med for­bin­del­se vide­re syd­over i Euro­pa. Her må Nor­ge ta det mes­te av ansva­ret for å kun­ne hek­te seg på i Gøte­borg, hvil­ket i prak­sis betyr at det skjer null niks og ingen ting.

Den svens­ke regje­rin­gen sat­ser nå på nattog til kon­ti­nen­tet.

” Kliv på i Stock­holm, ät mid­dag i bist­ron, lägg dig i kupén och vak­na upp på kon­ti­nen­ten. ”

Heter det, og man ser Ham­burg som et vik­tig knute­punkt. Jeg skul­le øns­ke vi kun­ne si “Gå ombord i Oslo, spis mid­dag i res­tau­ran­ten, legg deg i kupé­en og våkn opp på kon­ti­nen­tet.” Det bur­de fak­tisk ikke være uover­kom­me­lig, om svens­ke­ne kla­rer å rea­li­se­re sine pla­ner. Jeg antar at toget fra Stock­holm vil gå via Gøte­borg, og da bør det være mulig å kob­le på noen vog­ner fra Oslo der. Men det ini­tia­ti­vet må nok kom­me fra norsk side, og da er sann­syn­lig­he­ten for at det noen gang blir noe av, svært liten.

Jeg rei­ser en del til Montpel­li­er, da vi har en lei­lig­het et styk­ke uten­for. Det bidrar til å øke antal­let fly­rei­ser for mitt ved­kom­men­de. Hvis jeg kun­ne ta natto­get til Ham­burg, vil­le det være mulig å nå fram til Montpel­li­er innen kvel­den. Da bur­de det i alle fall være mulig å erstat­te noen fly­rei­ser med sli­ke tog­tu­rer.

Søksmål mot NRK om de viser Michael Jackson dokumentar?

Advo­kat Per Dani­el­sen adva­rer NRK mot å sen­de Michael Jack­son-doku­men­tar, kan vi lese i Jour­na­lis­ten. Det kan ende med søks­mål om vi skal tro Per Dani­el­sen. At det kan ende med søks­mål, kan godt hen­de. Om de risi­ke­rer noe ved et slikt søks­mål, er en annen sak. Per Dani­el­sen er vil­lig til å ta de fles­te dår­li­ge saker, mot god beta­ling. Jeg falt for fris­tel­sen til å gjø­re et søk på Per Dani­el­sen og ære­kren­kel­ser i Lov­data. Nå er ikke alle saker fra lave­re dom­sto­ler der, men det var stort sett tap­te saker og saker hvor det var tvist om Per Dani­el­sens salær­krav. Jeg vil­le ikke blitt så vel­dig skremt av en slik trus­sel fra Per Dani­el­sen. Kan­skje er det bare et for­søk på å skaf­fe seg et godt betalt opp­drag?

Jeg hol­der for tiden på å fer­dig­stil­le en bok om ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring, og er der­for eks­tra opp­tatt av saker som det­te.

Jour­na­lis­ten opp­gir Nett­avi­sen som kil­de. Per Dani­el­sen sier føl­gen­de til Nett­avi­sen:

Jack­son døde 25.06.2009. Avdøde per­soner har etter norsk lov rett til beskyt­tel­se av sitt min­ne i inn­til 15 år. Fort­satt kan hans fami­lie der­for inn­le­de retts­li­ge skritt mot NRK og både politi­an­mel­de og kre­ve erstat­ning og opp­reis­ning, sier han til Nett­avi­sen.”

Con­ti­nue read­ing Søks­mål mot NRK om de viser Michael Jack­son doku­men­tar?