Fri tilgang til forskningsresultater er en vakker tanke. Det er også sunt med en reaksjon mot grådige, og særdeles lønnsomme tidsskriftsforlag. Samtidig har det vært mye naivitet i Open Access-bevegelsen.
Jeg har fått servert rørende tanker om hvordan ei jente i Afghanistan kan studere når alle vitenskapelige artikler er fritt tilgjengelige.
Hvis man skal ha noe utbytte av å lese vitenskapelige artikler må man ha forkunnskaper i faget. Vitenskapelige artikler er ikke innføringsfremstillinger for de som ikke kjenner faget. Disse kunnskapene har neppe ei jente i Afghanistan som ikke har fått gå på skole.
De fleste artiklene er skrevet på engelsk, eller andre språk som denne jenta i Afghanistan neppe behersker. Hun må også ha en brukbar internetforbindelse, noe hun sannsynligvis heller ikke har.
Men selv om man har tilgang, behersker språket og har noen elementære kunnskaper i faget, tror jeg ikke at Kristian Gundersens artikkel om cytolokalisering av PCM1-proteinet blir folkelesning, selv om den skulle bli fritt tilgjengelig.
Lenge svevde mange OA-evangalister i den tro at OA-publsering var gratis. Jeg har hørt en av dem fortelle om et tidsskrift, jeg har glemt hvilket, som kun hadde en kostnad på ca 30 kr per publisert artikkel. Det betyr at man kan bruke et sted mellom fem og ti minutter med betalt arbeid per artikkel, forutsatt at disse får omtrent den samme betalingen som det er vanlig å betale studenter i Norge. Enten er det tidsskriftet basert på at man ukritisk trykker “publish” på alle innkomne bidrag, eller man har basert seg på at folk skal arbeide gratis.
Jeg trodde dette hadde roet seg. Vi fikk nasjonale retningslinjer om åpen publisering, hvor det blant annet står: Continue reading Open Acces, Plan S og CC-BY-lisenser. Veien til Helvete er brolagt med gode intensjoner