Når jeg vil orientere meg på andre fagfelt enn mitt eget, liker jeg å lese denne type bøker: Populærfremstillinger skrevet av forskere med dyp innsikt og omfattende kunnskaper innen faget, og som evner å fremstille det på en måte som gjør det forståelig for oss som ikke behersker faget. Inga Strümkes “Maskiner som tenker” er en slik bok. Den er godt skrevet, basert på solid faglig innsikt og fremstår som edruelig. Og den er så grundlig som man med rimelighet kan vente av en bok som dette. Da det er en bok langt utenfor eget fagfelt, har jeg ikke forutsetninger for å vurdere det faglige innholdet. Her må jeg bare stole på at hun vet hva hun skriver om. Med de forbeholdene er det en bok jeg anbefaler til alle som er opptatt av eller i alle fall nysgjerrige på kunstig intellingens.
I mitt eget forskningsmiljø var mange på 1980- og 1990-tallet opptatt av “ekspertsystemer”, og disse skulle kunne erstatte ordentlige eksperter som leger, jurister, osv. Jeg var skeptisk da, og jeg er skeptisk nå. Og disse systemene ble aldri det optimistene trodde at de skulle bli. Inga Strümke vier et underkapittel til ekspertsystemer, og skriver følgende på s. 49:
“Hver gang du setter deg på et fly, legger du livet ditt i hendene på et ekspertsystem. Sykehusene og bankene våre er fulle av dem, og faktisk har ekspertsystemer blitt så vanlige og utbredt at vi ikke tenker på at de er der, eller tenker på dem som kunstig intelligens lenger. Nå er de “bare” dataprogrammer.”
Jeg mener at Inga Strümke et sted i boken skriver at om ti år vil vi ikke lenger snakke om kunstig intelligens, men bruke andre betegnelser på systemer basert på det vi i dag kaller kunstig intelligens. Dessverre markerte jeg ikke det avsnittet i boken, og finner det ikke igjen — så jeg kan ikke sitere. Dette er bare gjengitt etter hukommelsen, med alle de feilkilder det innebærer.
Continue reading Noen refleksjoner etter å ha lest Inga Strümke “Maskiner som tenker”
