Category Archives: Jus

Noen tanker om kunstig intelligens og musikk

Musikere og låtskrivere er bekymret for at teknologien vil ta jobbene fra mange av dem. “Mange i musikkbransjen kommer til å miste jobben” sier Espen Lind til NRK. Mange jobber har forsvunnet som følge av ny teknologi, fra veverne som ble erstattet av maskiner, til de som drev med bokføring for hånd. Jeg tar med denne som en musikalsk kommentar til konflikten mellom veverne og fabrikkarbeiderne, den gangen det var aktuelt.

Enhver kunstner, uansett kunstart, lærer ved å ta etter sine forbilder. Går man i Louvre i Paris, og går i sidegalleriene heller enn der alle turistene står i kø for å se “Mona Lisa” ser vi mange som forsøker å kopiere de utstilte bildene, som på bilde til høyre. Jeg vil tro at vi finner en del kunststudenter blant dem.

Noen utvikler med tiden sin egen “stemme” eller stil. De virkelig store kunstnerne utfordrer og overskrider det som er akseptert i deres egen samtid. Det er disse som gjerne blir de misforståtte genier, som ikke ble anerkjent i sin egen samtid, men som ettertiden har gitt oppreisning.

Da Johann Sebastian Bach søkte stillingen som kantor i Leipzig ble han innstilt som nr 4. Den som ble innstilt først var Georg Phillip Telemann, som var Tysklands mest kjente og populære komponist på den tiden. Men han gjorde det som sikkert mange hadde gjort før ham, og mange har gjort siden: Han forhandlet seg fram til gode vilkår, og gikk tilbake til sin arbeidsgiver Hamburg, og viste hvor godt tilbud han hadde fått fra Leipzig. Han takket nei til Leipzig, og ble værende i Hamburg.

Continue reading Noen tanker om kunstig intelligens og musikk

Om å ødelegge et originaleksemplar av et åndsverk

Så har det skjedd igjen, denne gangen ved Universitetet i Bergen: Man har ødelagt et originaleksemplar av et kunstverk ved å male over det. Det er ikke første gangen dette skjer. Jeg har tidligere kommentert et tilfelle hvor Entra eiendom og en skole i Agder malte over et verk av Iben Sandemose.

Det er ikke noe forbud mot at eieren ødelegger et originaleksemplar av et åndsverk. Noen ganger er det i praksis uungåelig og nødvendig. Et veggmaleri gjør det ikke forbudt å rive bygget og veggen med maleriet. Et bygg kan i seg selv være et åndsverk, som bygningskunst, uten at det betyr at huset ikke kan rives eller bygges om. Men det gjelder langt fra alle bygg. Bygningskunst er ikke det første ordet jeg tenker på når jeg er i et typisk norsk boligfelt.

Men det er ett viktig krav hvis et originaleksemplar skal ødelegges: Opphaveren skal varsles. Dette følger av åndsverkloven § 109, som lyder:

“Krever omstendighetene at originaleksemplar må ødelegges og opphaveren er i live, skal opphaveren gis varsel i rimelig tid når det kan skje uten særlig ulempe.”

Universitetet i Bergen varslet ikke kunstneren, som de skulle ha gjort. Når det som kalles “Estetisk utval” ved UiB hevder at de ikke har noe ansvar for å ta vare på verket, da bommer de. Nå vet jeg ikke hva slags mandat og funksjon dette utvalget har. Men hvis de har et ansvar for å forvalte kunsten ved UiB, da avslører de seg selv som inkompetente. Man må kunne kreve at de som har ansvaret for institusjonens kunstverk har elementær kunnskap om opphavsrett, i alle fall den delen av opphavsretten som er relevant for forvaltningen av en kunstsamling. Khrono skriver:

“Det var i 2016 at Universitetet i Bergen (UiB) ønskte kunstnaren Sandie Carol Dougnacs (signert Sandie Carol) verk «Fjordprinsessa» velkommen til å pryde ein av veggene ved hovudinngangen til Det samfunnsvitskapelege fakultet på Nygårdshøyden i Bergen.”

Et medlem av Estetisk utval, Sigrun Åsebø, sier til Khrono:

“Det finst ingen juridisk bindande avtale med kunstnaren. Det betyr at UiB ikkje har ansvar for å bevare verket,”

Dette er dessverre en utbredt misforståelse. En avtale er en avtale, og den vil som regel være rettslig bindende. Det finnes riktignok noen avtaler som ikke er rettslig bindende. Hvis man har avtalt en date, og daten uteblir, da er ikke dette en avtale som kan bringes inn for domstolene med krav om at daten skal komme.

Jeg kjenner ikke detaljene i avtalen mellom kunstnere Sandie Carol Dougnacs og UiB. Jeg kjenner saken kun gjennom omtale i Khrono. Der står det:

“Det var i 2016 at Universitetet i Bergen (UiB) ønskte kunstnaren Sandie Carol Dougnacs (signert Sandie Carol) verk «Fjordprinsessa» velkommen til å pryde ein av veggene ved hovudinngangen til Det samfunnsvitskapelege fakultet på Nygårdshøyden i Bergen.”

Jeg tolker dette slik at det ble avtalt mellom Sandie Carol Dougnacs og UiB at hun skulle male sitt verk på den veggen. En slik avtale er juridisk bindende. Et helt annet og vanskeligere spørsmål er det nærmere innhold i denne avtalen, bl.a. når det gjelder å ta vare på verket. Plikten til å varsle kunstneren følger uansett av åndsverkloven, ikke av avtalen. Så det er ingen tvil om den plikten. Kunstneren skal bl.a. gis mulighet til å dokumentere sitt verk, kanskje også ta helt eller delvis vare på det om det skulle være praktisk mulig.

Forfatteren av kapittelet om gatekunst i boken «Art and Architecture at the University of Bergen», Walter Wehus, er også helt på jordet når han, fortsatt ifølge Khrono, skriver:

«Det å klage over at et verk blir fjernet etter å ha fått stå på en vegg i byrommet i syv år, og i tillegg trekke inn åndsverksloven, vitner om liten forståelse for gatekunstens vesen»

For å si det på en litt annen måte: Uttalelsen vitner om manglende kunnskap om åndsverkloven og manglende respekt for kunstneren.

Jeg kjenner ikke den administrative organiseringen ved UiB. Men jeg vil tro det er Eiendomsavdelingen som i praksis håndterer slike bygningsmessge endringer, og da bør de ha ansvaret for at alt går riktig for seg, blant annet at kunstneren varsles hvis de er aktuelt å ødelegge et kunstverk.

Det er selvfølgelig mye man kan diskutere om å ødelegge originalverk. Gatekunst kan være utsatt. Dels kan bygget hvor kunsten står bli revet eller pusset opp slik at det i praksis ikke er mulig å ta vare på kunsten. Den kan også bli så skadet, f.eks. av foruresnning, at den i praksis vanskelig kan repareres. Vi har hatt mange reklamer malt på husfasader som har forsvunnet, men som vi nå begynner å se dukke opp igjen. Også reklame kan være kunstverk.

Jeg skal ikke gi meg inn i noen diskusjon om grensen mellom gatekunst og grafitti/tagging. Men når kunsten er malt etter avtale med eieren, da er vi langt fra grafitti — selv om det kunsteriske uttrykket kan være beslektet. Man trenger ikke kontkakte opphaver for å fjerne grafitti eller tagging. Da vet man nok heller ikke hvem som har stått for “dekorasjonen”, slik at det er vanskelig å kontakte vedkommende.

Det er nok en del loppemarkeder som får inn ganske dårlige malerier av for lengst glemte kunstnere, som ingen kjøper. Da må de kunne kaste de usolgte verkene uten å anstrenge seg for å finne fram til kunstneren.

Noen veggdekorasjoner har en slik kunsterisk og kulturhistorisk verdi at man gjør det man kan for å ta vare på dem. Et nærliggende eksempel er Pablo Picassos dekorasjon på den nå (dessverre) revne Y-blokka i Regjeringskvartalet. Leonardo da Vincis “Nattverden” ble malt med en teknikk som gjør at bildet er lite holdbart. Man gjør det man kan for å bevare bildet. Et mindre betydningsfullt verk ville sannsynligvis ha vært malt over for lenge siden.

Vil Danmark og Sverige ofre ytringsfriheten for å tekkes reaksjonære, muslimske ledere?

Å brenne hellige skrifter, flagg og andre symoboler er ytringer som er vernet av ytringsfriheten. Det kan være provoserende, ja. Men friheten til å provosere er en viktig del av ytringsfriheten. Nå ser det ut som om Danmark og Sverige kan være villige til å ofre denne grunnleggende friheten.

Det er ikke viktig å krenke noen, men retten til å krenke er viktig. Berettiget kritikk blir ofte straffet fordi den angivelig er krenkende for religionen, religiøse ledere eller statsledere. Den sterke, modige og flotte irske sangeren Sinéad O’Connor døde for kort tid siden. Hun sto opp mot urett, ikke minst urett begått av den katolske kirke. Som ung og uregjerlig kvinne ble hun plassert på et asyl for “falne kvinner”, drevet av nonner i Irland. Det var kvinner som var blitt gravide utenfor ekteskap, gjerne etter incest og/eller voldtekt. Hun fikk se dobbeltmoralen og ondskapen i den katolske kirken. Hun brente ikke Koranen eller Bibelen. Om jeg har forstått det rett var hun selv en sterkt troende person. Men hun sto opp mot de autoritære kreftene i kirken. Under en opptreden i TV-programmet “Saturday Night Live” i USA i 1992 rev hun i stykker et bilde av pave Ioannes Paul II. Det var en protest mot katolske presters seksuelle misbruk av unge gutter (sikkert også unge jenter), og mot hvordan kirken fra paven og nedover dekket over dette og beskyttet prestene.

Å krenke paven, det katolske presteskapet og veldig mange av verdens katolikker var en modig og riktig handling. Sinéad O’Connor fikk betale dyrt for dette og for andre provoserende utsagn og handlinger, selv om hun ikke ble fengslet og kanskje drept, slik hun sannsynligvis ville ha blitt om hun hadde gjort dette mot presteskapet og lederne i de muslimske landene som nå retter sin harme mot Danmark og Sverige. På spørsmål om det ødela hennes karriere, sa hun at hun aldri hadde vært interessert i noen karriere som popstjerne. Jeg anbefaler folk å se dokumentaren om henne, “Nothing Compares”, som er tilgjengelig i NRKs nettspiller.

Jeg er ingen religiøs person og blir ikke krenket av om noen setter fyr på Koranen eller andre hellige skrifter. Men jeg har respekt for det som er hellig for andre. Så jeg vil ikke gjøre noe som andre vil oppfatte som krenkende, med mindre jeg har en god grunn. Jeg synes Sinéad O’Connor hadde god grunn da hun rev i stykker bildet av paven, og Jyllandsposten hadde god grunn da de publiserte tegningene av Muhammed. Men jeg kan ikke se at de som nå brenner Koranen bare for å provosere har noen god grunn.

Når det gjelder religion og ytringsfrihet pleier jeg ofte å vise til redaktøren i den krisenkonservative avisen Dagen, Vebjørn Selbekk. Da Vebjørn Selbekk markerte seg som en forsvarer av ytringsfriheten og motstander av et blasfemiforbud etter Jyllandspostens publisering Muhammedtegningene, anså jeg ham for å være en av de mange opportunistene som dukket opp som forsvarere av ytringsfriheten og motstandere av blasfemiforbud, fordi de gjerne ville krenke muslimer. I 2004 hadde han markert seg som en forsvarer av blasfemiparagrafen. Jeg tok feil. Vebjørn Slebekk og jeg er dypt uenige om mye, men ikke om dette. Han har markert seg som en prinsippfast forsvarer av ytringsfriheten, også om religiøse personer skulle føle seg krenket. 14.januar 2015 sa han blant annet følgende til Aftenposten (eller kanskje sa han det til NTB, gjengitt av Aftenposten):

“— Jeg skrev en leder som jeg angrer dypt på i dag. Den spres nå på sosiale medier, og det fortjener jeg, sier Selbekk til Vårt Land.

— Da var situasjonen slik at daværende regjeringen Bondevik med støtte fra Frp vedtok å videreføre blasfemiparagrafen. Jeg støttet det i lederen, men nå har jeg skiftet mening. Vi kan ikke ha en blasfemiparagraf som politiske tanker kan gjemme seg bak. De danske Muhammed-tegningene var ikke først og fremst et angrep på islam som religion, men et angrep på politiske ideologier,”

Jeg pleier også å anbefale en artikkel “Jeg tror kristne tåler kritikk bedre nå”, om hvordan Hedningesamfunnet gjennom sine provokasjon bidro til å gjøre kristenfolket i Norge mer tolerante . Den er skrevet av (tidligere?) seniorrådgiver i Human-Etisk forbund, Even Gran, og publisert i nettopp avisen Dagen 18. mars 2020. Han avslutter artikkelen slik:

«Jeg tror muslimene er på vei også. Det er ikke vanskelig å forstå at det kan være smertefullt at noen tråkker på det man føler aller sterkest for. Men i et moderne, liberalt samfunn må man nesten tåle det. Og da tror jeg ikke vi har så mange andre metoder enn eksponeringsterapi.

Blir man utsatt for slikt en del ganger, må man etter hvert bare akseptere at «noen folk er sånn», og slutte å ta seg så nær av det. Er man trygg nok i sin gudstro vil man vel også stole på at slike folk uansett vil få sin straff. Hva vet vel jeg. Resultatet er uansett at man venner seg til provokasjonene og lærer seg å heve seg over det.

For å komme dit har både Hedningsamfunnet og Vebjørn Selbekk tatt en for laget. De fortjener en takk fra oss som ønsker en framtid med ytringsfrihet, religionsfrihet og mangfold i et liberalt og tolerant samfunn.»

Sverige er i en situasjon hvor de “må gå på gummisåler” til Tyrkia og Ungarn har ratifisert deres NATO-medlemskap. Danmark har ingen slike hensyn å ta, så for Danmarks vedkommende blir det mer at de ikke tør å stå opp for sine verdier.

Hvis jeg hadde sittet med ansvar i Sverige, noe jeg heldigvis ikke gjør, ville jeg har forsøkt å “trå vannet” til NATO-spørsmålet er avgjort. Sverige har en lang ytringsfrihetstradisjon. Det vil være høyst problematisk å innskrenke ytringsfriheten, så det må utredes nøye. Men de skal se hva de kan gjøre. Og det vil ta tid, forhåpentligvis så lang tid at NATO-spørsmålet er avgjort. Og da kan de konkludere med at ytringsfriheten også omfatter rett til å brenne hellige skrifter. Om noen da fortsatt synes det skulle være interessant å brenne Koranen, vil forhåpentligvis mediene ha mistet interessen for dette.

“Uforutsigbare” syklister. Om en undersøkelse fra Trygg Trafikk og Tryg forsriking

Bilorganisasjonen “Trygg Trafikk” og Tryg forsikring har fått utførst en undersøkelse, som ifølge deres pressemelding viser at vi “Trenger bedre samarbeid mellom syklister og bilister”. Slikt “samarbeid” betyr i praksis gjerne at folk på sykkel skal holde seg borte fra veier hvor bilister kjører. Helst bør de ikke finnes i det hele tatt. Her er det som i pressemeldingen presenteres som et av hovedfunnene i årets undersøkelse:

“Årets undersøkelse viser nemlig at 7 av 10 – 73 prosent – av alle nordmenn synes at syklister tar for lite hensyn til bilister. 65 prosent mener de tar for lite hensyn til fotgjengere.”

Svenske “Cyclistbloggen” ga på Twitter en meget treffende karakteristikk av problemet med “uforutsigbare” syklister:

“Därför upplever de dem som ”oförutsägbara”. För att de normalt inte överhuvudtaget finns i deras tankar. Förrän de är ivägen.”

Continue reading “Uforutsigbare” syklister. Om en undersøkelse fra Trygg Trafikk og Tryg forsriking

Opphavsrett for begynnere, 3. utg

Min bok “Opphavsrett for begynnere” foreligger nå i en tredje, oppdatert utgave. Boken var på det nærmeste utsolgt. Sist høst ble det trykket et lite ekstraopplag, for at studenene skulle kunne ha den som lærebok. Forlaget ønsket en ny og oppdatert utgave, og her er den.

Opphavsretten er et rettsområde som utvikler seg fort, med nye direktiver, ny lovgivning og ny rettspraksis. Dette er innarbeidet. Men formen som en innføringsbok for folk som trenger kunnskap om opphavsrett, men som kanskje ikke er og heller ikke har ambisjoner om å bli jurister: Journalister, forlagsfolk og andre i mediebransjen, kunstnere m.fl. Skjønt jurister som ikke har studert opphavsrett vil også ha nytte av en innføringsbok.

Kjøp boken der du kjøper bøker, eller bestill den fra Universitetsforlaget.

Trailersjåfør frifunnet etter å ha kjørt på og drept en syklist

Da dette ble en lang kommentar, tar jeg hovedpunktene her:

  • Trailersjåføren burde vært dømt for uaktsomt drap etter strl § 281. Det samsvarer best med bl.a. de forrige dommene om syklende som ble påkjørt og drept av lastebilsjåfører som svingte til høyre.
  • Uaktsomheten må anses for grov, slik at de pårørende har krav på oppreisningserstatning etter skl § 3-5.

Andre tiltak, som det ikke er opp til retten å avgjøre:

  • Man bør forby kjøring med store trailere i Oslo sentrum.
  • Skl § 3-5 bør endres, slik at skadelidte/pårørende ikke nektes oppreisningserstatning.

Torsdag 21. april 2022 kjørte en en trailersjåfør på og drepte en syklende dame i krysset Ullevålsveien og Waldemar Thranes gt i Oslo. Nå er trailersjåføren frifunnet for tiltale om “uaktsomt drap” ved en dom i Oslo tingrett 5. mai 2023. (Jeg har dommen i en ikke-anonymisert versjon, og her hvor jeg er nå har jeg ikke program for å redigere pdf-filer på en slik måte at jeg kan anonymisere den ordentlig, så jeg legger den ikke ut.) Sjåføren ble dømt for overtredelse av veitrafikkloven § 3, veitrafikklovens “Kardemommelovbestemmelse”, som kan brukes til å straffe alt fra å følge trafikkreglene og sykle i et kollektivfelt, til å drepe folk som sykler.

Continue reading Trailersjåfør frifunnet etter å ha kjørt på og drept en syklist

Foreldelse av opphavsrettslige royaltykrav

Konflikten mellom trønderrockerne Åge Aleksandersen og Terje Tysland på den ene siden, og Warner på den andre, ruller videre. Fortsatt kjenner jeg saken bare fra VGs omtale, og den bærer preg av at trønderrockernes rådgiver Sæmund Fiskvik synes å ha ganske fri tilgang til VGs spalter. Warner er gitt tilsvar, men har vært tilbakeholdne med å uttale seg. Det er derfor stor risiko for at jeg ikke har et balansert bilde av denne konflikten. Jeg har tidligere drøftet det som jeg oppfatter som hovedspørsmålet i konflikten: Håndtering av rettighetere etter konkursen i Gunnar Hordsviks selskap “Plateselskapet”. Ifølge det siste oppslaget i VG påstår Warner at kravene uansett er falt bort på grunn av passivitet og foreldelse. De hevder ifølge VG:

“At saksøkernes krav uansett er tapt på grunn av passivitet, og at krav på erstatning eller vederlag er foreldet.”

I slike saker må vi skille mellom to hovedspørsmål. Opphavsretten, utøverretten og rettighetene som produsent foreldes ikke. Vi har en bestemmelse i foreldelsesloven (fe) § 6 om “pensjon, livrente, føderåd, underholdsbidrag eller annen ytelse, og som forfaller med bestemte mellomrom og ikke er avdrag på hovedstol” som foreldes etter ti år “fra den dag da siste ytelse ble betalt”. Men opphavsrett og royalty basert på denne er ikke en slik ytelse, selv om det er en ytelse som gjerne forfaller med bestemte mellomrom. Opphavsretten faller ikke bort, like lite som eiendomsretten faller bort. Den som lar være å kreve inn husleie eller festeavgift mister ikke av den grunn eiendomsretten til utleieobjektet. Og man mister ikke retten til på nytt å kreve leie.

Continue reading Foreldelse av opphavsrettslige royaltykrav

Hvis man ikke vil at noen skal tukle med dine etterlatte skrifter (eller noe annet).

Den politiske korrekthet har rammet Roald Dahls fortellinger for barn. Språket skal bli flikket på, slik at Augustus Glup i Charlie og sjokoladefabrikken ikke lenger skal være feit, men blir enorm. Det er overgrep mot teksten, en forbrytelse mot forfatteren, skriver Anne Holt. Jeg har vanskelig for å se at det er noe mindre stigmatiserende å bli karakterisert som enorm enn som feit. Barn er ikke så dumme at de ikke gjennomskuer dette. Det er ikke akkurat overraskende at salget av Roald Dahls bøker har økt kraftig etter at språkpyntingen ble kjent. Gyldendal sier at det er uaktuelt å ta inn endringene, som visstnok bare er for det engelskspråklige markedet. Det er vek Krenkostan USA som leder an her.

En del av Don Rosas historier om Onkel Skrue vil ikke bli utgitt på nytt. Jeg kjenner ikke disse historiene særlig godt. Begrunnelsen gjør meg skeptisk. “historiene passer ikke lenger med selskapets verdier.” Onkel Skrues grådighet og interesse for å tjene penger passer ganske godt med Disneys verdier. Men det er i alle fall en del gamle historier fra Disney som har bidratt til barndommens ganske fordomsfulle bilde av f.eks. Afrika. Det er ingen grunn til å gi ut disse historiene på nytt. Men om dette er Don Rosas historier, det vet jeg ikke.

Continue reading Hvis man ikke vil at noen skal tukle med dine etterlatte skrifter (eller noe annet).

Kravet til klarhet gjelder visst ikke hvis man skal straffe syklister

Artikkel publisert i Lov og Rett 2023 Side 70–72.

I artikkelen «Klarhet om klarhetskravet» drøfter Tomas Midttun Tobiassen og Geir Ulfstein kravet til klar lovhjemmel for å kunne idømme straff.1 De skriver blant annet:

«Når det røyner på, er det en risiko for at Høyesterett ikke helt klarer å etterleve egne uttalelser om krav til ?klarhet?.»

Høyesterett avsa høsten 2020 den såkalte Mosseveidommen, HR-2020–1723-A. Den er et eksempel på at Høyesterett ikke klarte å etterleve egne uttalelser om krav til klarhet, slik disse blant annet er formulert i HR-2016–1458-A, hvor førstvoterende sier i avsnitt 8 følgende om klarhetskravet, med videre henvisning til Høyesteretts praksis:

«Dette omfatter dels et krav om at straffebudene utformes tilstrekkelig presist til å gi nødvendig veiledning om grensen mellom rett og galt på det aktuelle området, og dels en instruks om at domstolene ved tolkningen og anvendelsen av straffebestemmelser må påse at straffansvar ikke ilegges utover de situasjoner som selve ordlyden i straffebudet dekker.»

I Mosseveidommen ble en syklist straffet etter generalklausulen i vegtrafikkloven (vtrl.) § 3 første ledd. Hjemmelen for straff er i vtrl. § 31. Vtrl. § 3 er vegtrafikkens «kardemommelov»:

«Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.»

Den er langt fra en presis angivelse av grensen mellom rett og galt på det aktuelle området. Bestemmelsen har i mange saker vært brukt til å «nedgradere» straffbare handlinger som også kunne ha vært pådømt etter de strengere bestemmelsene i straffeloven om å forvolde skade eller død. Jeg har funnet to saker hvor noen har blitt dømt etter alternativet «annen trafikk unødig blir hindret eller forstyrret», før Mosseveidommen. I Rt. 1981 s. 1133 ble en demonstrant under Alta-aksjonen bøtelagt for å ha satt seg foran politiets biler, og i LG-2018-67362 hadde sjåføren stanset en russebuss midt i veien og dermed hindret trafikk.

Continue reading Kravet til klarhet gjelder visst ikke hvis man skal straffe syklister

Når Flyr kræsjlander i skifteretten — faller da også korthuset?

Flyselskapet Flyr viste seg ikke å være flyvedyktig, og ha fått en brutal landing i skifteretten. De som har usikrede krav mot Flyr har liten grunn til å håpe på å få noe igjen fra konkursboet. En liten avsporing her: For de som måtte være interessert i kampen for å holde skadeskutte flyselskaper flyvedyktig, anberfaler jeg Anine Kierulfs podkast “Takk og lov”, Episode #28: Håvard Wiker om rekonstruksjonen av Norwegian og Tintin på toalettet. Jeg skal ikke si noe om hva som eventuelt kan reddes av flyselskapet og hvordan det i såfall kan skje. Jeg er opptatt av de som har kjøpt billetter hos Flyr, og som har fått ødelagt sine reiseplaner eller sitter strandet et sted som Flyr skulle ha fraktet dem hjem fra.

Continue reading Når Flyr kræsjlander i skifteretten — faller da også korthuset?