Da har det falt dom i saken mot de tre kvinnene som fulgte etter FrP-leder Sylvi Listhaug. De ble frifunnet, et resultat som er som ventet og som det burde være. Jeg ble overrasket da jeg så hvilken bestemmelse de var tilltalt etter, strl § 115 om Angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet. Denne bestemmelse lyder:
“Med fengsel inntil 10 år straffes den som ved bruk av makt, trusler eller på annen rettsstridig måte volder fare for at Kongen, Regenten, regjeringen, Stortinget, Høyesterett eller Riksretten, eller et medlem av disse institusjonene, hindres eller påvirkes i sin virksomhet.”
Denne bestemmelsen må vurderes mot to av Grunnlovens bestemmelser:
Alle avgjørelser fra Høyesterett tilbake til år 2000 er tilgjengelige på Høyesteretts nettsider. Høyesterett har ikke et eget søkesystem, men dommene er tilgjengelige. Man kan finne fram til dem med Google og tilsvarende søkesystemer. Lovdata gjør tilgjengelig alle dommer og begrunnede kjennelser fra lagmannsrettene, så sant de får dem. Men de får visst ikke alt. Av tingrettsdommer gjør de bare tilgjengelig et begrenset utvalg. Det er dommerne som velger ut dommer de mener er av spesiell interesse eller som dekker et lite behandlet rettsområde.
Man kan ikke stille opp generelle kriterier for hvilke dommer som er av spesiell interesse. Det kommer an på hva man arbeider med og er interessert i. Hvis man skal kunne undersøke praksis, må alt være tilgjengelig. Så kan brukeren søke og gjøre utvalg basert på egne kriterier, i visshet om at alt finnes i systemet.
Så lenge dommer ble publisert på papir, var det praktiske grunner til å begrense omfanget av publiserte underrettsdommer. I dag betyr omfanget lite. Men Lovdata oppgir ressurshensyn som grunn til at de bare offentliggjør et utvalg av tingrettsavgjørelser.
Vi kan anvende praksis fra lavere domstoler på to måter. De kan være rettskilder. Jeg går ikke inn i diskusjonen om hva slags vekt underrettspraksis eventuelt har som rettskilde.
Dommer fra Høyesterett er langt viktigere som rettskilde enn avgjørelser fra lavere domstoler. Men praksis fra lavere domstoler blir noen ganger tillagt en viss vekt. Dommer som er publisert får antageligvis større vekt enn andre, bare i kraft av at de er publiserte og tilgjengelige. Dette utvalget kan være tilfeldig, ikke representativt og noen ganger skjevt. Det har blitt hevdet at noen bransjeforeninger sørget for at dommer som gikk i deres favør ble sendt til Rettens Gang.
Mange av de klagenemnder som er opprettet har lenge gjort sine avgjørelser/uttalelser tilgjengelig på nett. Bedre tilgjengelighet kan gjøre at nemdenes praksis får større vekt enn praksis fra lavere domstoler, noe de kanskje ikke bør ha.
Det annet er å anvende underrettspraksis som empirisk materiale, som viser hvordan retten faktisk anvendes i samfunnet. Rettsvitenskapen kan foreta kritiske studier av slik praksis. Den «klassiske» studien av denne type er Anders Bratholms doktoravhandling «Pågripelse og varetektsfengsling» fra 1957, hvor han påviste at reglene ble praktisert forskjellig ved de ulike lagmannsrettene.
De fleste saker løftes i liten grad opp til overordnede domstoler. Det vil være interessant å undersøke hvordan retten praktiseres. Om man vil anse det for rettsdogmatiske eller mer rettssosiologiske studier, blir bare et akademisk spørsmål.
Det er et krevende arbeid å samle inn praksis fra de lavere domstoler. Man må kjenne til dommen og kunne identifisere den på en ganske god måte når man henvender seg til en domstol for å få tilsendt dommen. Jeg samler for tiden på avgjørelser som involverer folk som sykler, i håp om en gang å kunne gjøre noe ordentlig med det. Det fungerer omtrent slik: Folk som er opptatt av sykling, legger ut lenker i sosiale medier til omtale av sakene i lokale medier. Med utgangspunkt i dette kontakter jeg domstolene og ber om å få tilsendt dommene. Her kan det bli tilfeldigheter og skjevheter i mange ledd. Det er langt fra alle dommer som får medieomtale, og ikke all medieomtale av slike dommer blir omtalt i sosiale medier, og jeg får neppe med meg alle slike omtaler. [<edit>Det er nå tatt et inititativ for å samle inn og publisere dommer om sykkel https://www.sykkeldommer.com/.</edit>]
Alle dommer fra tingretter og lagmannsretter bør være tilgjengelig for forskere og andre. De bør være fritt tilgjengelige uten noen form for begrensninger når det gjelder bruk, slik Høyesterett gjør sine avgjørelser tilgjengelig. De som måtte ønske å hente avgjørelser over til egne systemer, eventuelt for å bruke dem til å trene kunstig intelligens, bør kunne gjøre det. Det siste tillater ikke Lovdata i dag.
Hvor langt tilbake i tid man bør gå, kan diskuteres. I alle fall om man er interessert i å kartlegge hvordan retten praktiseres i dag, er det neppe nødvendig å gå veldig mange tiår tilbake.
Hvordan dette i praksis bør gjennomføres, har jeg ikke vurdert inngående. Domstolene kan legge dem ut selv, slik Høyesterett gjør i dag. Domstolsadministrasjonen bør ha ansvaret, men selve driften kan settes bort til andre, f.eks. Lovdata. Det bør ikke være veldig dyrt, selv om det ikke er gratis.
Dommer må avidentifiseres, noe som ikke er trivielt. Det må settes av tilstrekkelige ressurser til dette. Det bør også skrives sammendrag, som gjør det lettere å vurdere om det er en dom det er grunn til å se nærmere på. De som har arbeidet mer med kunstig intelligens enn hva jeg har gjort, sier systemene er ganske gode til å lage sammendrag av dokumenter. Det kan være mulig å trene systemene til å lage sammendrag av dommer. Kanskje kan de også trenes til å avidentifisere dem.
Staten bør finansiere at dommene gjøres tilgjengelige, inkludert å avidentifisere dem og lage sammendrag. Så kan man overlate til andre å utvikle tjenester hvor det gjøres bruk av dette materialet.
Ytringsfriheten er under press. Den angripes fra mange stater og fra personer som bruker sin pengemakt til å styre medieutviklingen. Jeg har i mange år undervist i kurset ytringsfrihet og medieregulering: RINF 1100. Det er et fag som i utgangspunktet ble etablert som en del av det tverrfaglige og tverrfakultære studieprogrammer Digitale medier, et studieprogram som dessverre ble nedlagt omtrent da behovet for den kunnskapen virkelig begynte å øke.
Det er et kurs som gir 10 studiepoeng, og er utformet med sikte på studenter som ikke har juridisk bakgrunn.
Så har vi kommet til en nytt årskifte, og igjen er det en rekke opphavere hvis verker faller det fri. I år er det verk av opphavere som døde i 1954, og vi holder oss til land hvor vernetiden er 70 år, som hos oss. Jeg minner her om det jeg har vært innom noen ganger tidligere: Vernetiden bestemmes i utgangspunktet av retten i det landet hvor man søker vern, så for oss er det norsk rett som er avgjørende. Etter Bernkonvensjonen kreves minst 50 års vernetid. Dette er den vernetiden man plikter å gi opphavere og verk fra andre konvensjonsland. Man kan gi kortere vernetid for eget lands opphavere og verk.
Så langt jeg har oversikt, er det ingen land i Bernkonvensjonen som har kortere vernetid enn 50 år. Canada er blant de land som har 50-års vernetid. Hvis et verk er fritt i hjemlandet, er det også fritt hos oss. Dette følger av Bernkonvensjonen art 7 (8). Det vil si at kanadiske verk av opphavere som døde i 1974 eller tidligere, er frie. Slikt kan bli ganske komplisert, da det ikke bare er et spørsmål om hvor opphaveren er fra, er statsborger eller bor, men hvor verket først ble utgitt. Man må vurdere de enkelte verk. Mange kjente kanadiske opphavere som Leonard Cohen, Joni Mitchell, Buffy Sainte-Marie og Neil Young flyttet til USA, og har utgitt de fleste av sine verker der. Nå er også USAnsk vernetid ganske komplisert, da USA først tiltrådte Bernkonvensjonen med virkning fra 1989. Jeg skrev mer om overgangsregler for USAnske verk i gjennomgangen av verk som ble frie fra 2020.
Et første forbehold: Jeg kjenner denne saken kun av medieomtale, først og fremst i VG og NRK. Den første videoen viser at de bruker en bil for å presse syklisten ut i en vei hvor han åpenbart utsettes for fare. I denne saken fra NRK ser vi den første videoen. Angriperen blokkerer passasjen med bilen, kaster seg over syklisten og dytter ham ut i veien hvor det nettopp har passert en stor lastebil. Og det var vel fra en lastebil som kom bak at dette ble filmet. Det er livsfarlig, nærmest drapsforsøk.
Ja, det var han som angrep, så han er verstingen i denne fortellingen, derom kan det ikke være tvil. Angivelig skal den neste videoen, som man kan se i dette innslaget, vise hva som skjedde her. Jeg tror NRKs og VGs journalister trenger briller. Det videoen først og fremst viser er at de hadde parkert bilen slik at de blokkerte den fra før ganske dårlige gang- og sykkelveien på dette stedet. Det ser heller ikke ut som om han syklet spesielt fort. En antageigvis ikke topptrent mann klarer å løpe nesten like fort. Det er nok godt under 20 km/t. Angivelig skal videoen vise at syklisten ødela speilet på bilen. Det er i alle fall ikke jeg i stand til å se. Det vi ser er at syklisten blir angrepet allerede her. Jeg synes det er uforståelig at en som sykler kan dunke av et speil uten antydning til å miste balansen. Noen som har sett nøye på bildet synes det ser ut som om dette har vært fikset med gaffatape. Akkurat det har ikke jeg noen mening om.
Er det noe videoen viser, så er det at her er det dårlig plass. Bilisten har parkert så han har blokkert omtrent alt. Men som så altfor mange bilister, synes han å tro at noen centimeters klaring er “god plass” for folk som sykler. Det er bilistens oppførsel som er farlig. Han stod ulovlig, blokkerte trafikken og eskalerte det hele med sitt livsfarlige overfall. Han hadde ganske enkelt ikke noe der å gjøre, og det blir bare tøv å sammenligne seg selv med de som jobber i trafikken. Videoen viser også at en person løper etter han som sykler. Ellers viser den ingen ting.
Han sier han har fått mange støtteerklæringer. Ja, sykkelhaterne støtter hverande og hausser opp sykkelhatet i sosiale medier.
Han viser fingern, slår VG opp på førstesiden, tilsynelatende etter å ha gransket videoen.
Det er ikke noe å beklage seg over. Ikke nok med at de blokkerer gang- og sykkelveien, men de angriper ham også. Jeg ville sannsynligvis også ha vist fingern til de som parkerer på den måten. At noen gir uttrykk for sin misnøye, er ingen unskyldning for å angripe folk slik de gjorde. Om hadde jeg blitt utsatt for en slik aggerssiv villmann, så hadde det ikke falt meg inn å stoppe. Jeg hadde forsøkt å komme med unna. Men overfallsmannen brukte også bilen som våpen. Riktignok mente han, som så mange bilister, at han råkjørte pent og forsiktig. Han sier til VG:
“Jeg løper inn i bilen og kjører helt rolig etter syklisten, jeg råkjører ikke. Deretter skjer det som skjer på den andre videoen, forteller sjåføren mandag.”
Råkjøring kan være så mangt. Opptrer man farlig, som han er åpenbart gjorde når han brukte bilen til å avskjære syklisten og tvinge ham ut i kjørefeltet før hman kastet seg over ham, da er det råkjøring ille som noe annet.
Bilisten prøver å forsvare seg med at han hadde lov til å stå der. Til VG forteller angriperen:
“Sjåføren har forklart at de var på jobb da hendelsen skjedde. Han fortalte at han sto parkert på fortauet ved Ulvøya-broen med polititillatelse i forbindelse med en filmproduksjon, og at de ansatte hadde på seg refleksvester for å være godt synlige.”
Å tro at man kan ta på en refleksvest og så hindre trafikken, er omtrent som alle bilister som tror at det er helt greit å parkere på fortau og i sykkelfelt om de bare setter på “skal bare lyset”.
“Bilføraren har fortalt at han jobbar ved Ulvøya og stod lovleg parkert der. Han seier at syklisten køyrde forbi i høg fart og trefte armen hans og spegelen på bilen.”
I tiden med Russlands angrep på Ukraina, Israels folkmord i Gaza og angrep på Libanon og et lite hyggelig valg i USA har medieledere stadig gjentatt hvor viktig det er med redaktørstyrte medier. For de verifiserer informasjonen før de publiserer, sier det selv. Men en påstand fra en bilist som angriper en person på sykkel, det sluker de redaktørstyrte mediene som god fisk, uten det minste forsøk på å verifisere påstanden. I den blå sykkelskyen er det mange som har blitt ganske drevne når det gjelder å kreve innsyn i det offentlige. Her gjorde noen det som journalistene burde ha gjort, men åpenbart ikke så noen grunn til å gjøre. Dette var svaret fra politiet:
Når biilsten har snakket usant om et helt sentralt spørsmål, har han forspilt sin troverdighet. Jeg vil ikke utelukke at en eller annen av de mange sykkelfiendtlige folkene i politiet har sagt at det er greit, uten å loggføre det.
Politiets første reaksjon var å ikke gjøre noen ting, men de involverte kunne kanskje anmelde selv. Men som det gjerne er: Når medieoppmerksomheten blir stor, synes ikke politiet at de kan fortsette å forholde seg helt passive, og har opprettet sak.
Det bør være mer enn godt nok grunnlag for å reise straffesak mot overfallsmannen. I tillegg bør han bøtlegges for å blokkere trafikken, som er noe helt annet enn overfallet. Mosseveisyklisten fikk en bot på 8000 kroner for å gjøre det som utrykkelig er tillatt etter trafikkreglene. En som hindrer trafikken og åpenbart utsetter andre for fare, bør ikke slippe noe billigere unna.
Denne kommentaren har sitt utgangspunkt i behandlingen av inkludering av min bok Kjøpsrett for begynnerstudenter i litteraturlistene ved Det juridiske fakultet. Programråd for Master i rettsvitenskap (PMR) har, etter ansvarlig faglærers innstilling, valgt å ta med boken som innføringslitteratur. Jeg er uenig i denne vurderingen, og mener at boken bør stå som hovedlitteratur. For meg spiller det vel egentlig liten rolle om boken plasseres på den ene eller den andre littarturlisten. Men det sender et feil signal om hva slags lærebøker vi bør ha og om hva studentene skal lære.
Kjøpsrett for begynnerstudenter er skrevet for å dekke læringskravene som hovedlitteratur. Jeg vil begrunne mitt synspunkt, og er freidig nok til å anbefale boken som hovedlitteratur, til tross for PMRs vedtak. Når man kommer til eksamen er det ingen som spør studentene hva de har lest. Det som er avgjørende er hva de har lært og hva de kan. Studenter som har studert Kjøpsrett for begynnerstudenter vil være godt forberedt til eksamen i JUS 1111. Med mindre de skulle være så uheldige å få spørsmål om konvensjoner om lovvalg, som jeg har valgt ikke å behandle. For studenter på dette nivået er norsk rett mer enn vanskelig nok, så slike konvensjoner bør man komme tilbake til senere i studiet. Men det er nå en gang bestemt at dette er en del av læringskravene første semester.
Ved Universitetet i Oslo utgjør kjøpsrett, sammen med avtalerett, “Avtale- og kjøpsrett” i emnet JUS 1111 Privatrett I. Dette er det første juridiske faget nye studenter møter. “Avtale- og kjøpsrett” omfatter ti studiepoeng. Et semester, altså hele JUS 1111 Privatrett I. omfatter 30 studiepoeng. Et undervisningssemester har ca 15 uker, gjerne litt mindre om høsten og litt mer om våren. Det vil si at studentene har ca 5 uker på et fag med ti studiepoeng. De ti studiepoengene i “avtale- og kjøpsrett” er ikke fordelt mellom fagene, men jeg har tatt som utgangspunkt at de er ganske likt fordelt, med fem studiepoeng på hvert av fagene. Fem studiepoeng vil si ca 2,5 uker. Man kan selvfølgelig dele tiden “på langs” og lese både kjøpsrett og avtalerett samtidig. Men man får likevel ikke noe mer tid til hvert av fagene. Disse rammene må være utgangspunktet når vi skriver lærebøker og anbefaler litteratur.
“Jeg har vært heldig og ikke blitt drapsmann. Syklister opptrer tankeløst” skrev trailersjåfør Roy Ove Markussen i et svar til mitt innlegg i Avisa Oslo. (Også på min blogg.) Jeg skrev et svar til dette, men det har ikke kommet på, så det ville vel ikke Avisa Oslo bruke. Avisa Oslo krever at man skriver debattinnlegg på et skjema, og når det er sendt inn er det borte. Så jeg har ingen kopi av det jeg skrev. Så dette blir i alle fall i hovedsak det jeg skrev. Men når jeg skriver på min egen blogg, ser jeg ingen grunn til å holde meg innenfor grensen på 3500 tegn, som Avisa Oslo har.
“Når man setter seg i et fly er man ikke heldig om man lander trygt. Når man kjører ombord på en båt er man ikke heldig når man går i land. Flygere er fagpersoner, sjøkapteiner er fagpersoner og yrkessjåfører er fagpersoner.
Som fagperson ser man sitt ansvar og tar det alvorlig. Alle har ansvar i trafikken men vi som yrkessjåfører har det største. Alle gjør feil, men våre feil har større konsekvenser. Vår rolle er å passe på at alle rundt oss kommer trygt hjem.”
Torsdag 26. september avsa Høyesterett dom i saken hvor en lastebilsjåfør kjørte over og drepte en person på sykkel i Ullevålsveien, ved krysset Waldemar Thranes gate. Sjåføren ble dømt for uaktsomt drap. <edit>Bildet nedenfor viser stedet hvor det skjedde, tatt på et annet tidspunkt enn påkjørslen. Det er hentet fra lagmannsrettens dom i saken (det ser ut til å være bilde fra Google Streed view), og er ikke med i kommentaren i Avisa Oslo.</edit>
Dagen før ble en syklist påkjørt av en lastebil på Alexander Kiellands plass. Syklisten ble fastklemt under lastebilen og overlevde heldigvis, men ble så vidt jeg vet alvorlig skadet.
Vi blir stadig minnet om den såkalte «blindsonen» som først og fremst er en blind sektor inne i hodene til de som kjører lastebiler og andre store kjøretøy. For noen år siden undersøkte den danske havarikommisjonen alle høyresvingpåkjørsler av syklister med lastebiler, og kom til at ingen kunne forklares med «blindsone.»
Lastebilsjåførene hadde hatt mulighet til å se personene på sykkel før de svingte, men de så seg ikke godt nok for.
Det finnes muligheter til i alle fall sterkt å redusere blindsonen, ved vinduer som gir bedre sikt, speil, kameraer, blindsonealarmer osv., men da må sjåførene bruke hjelpemidlene.
I en dom fra Borgarting lagmannsrett, etter en påkjørsel av en person på sykkel, sa et politivitne om såkalte blindsonespeil at: «de fleste lastebiler har slike speil, men det er ingen som bruker dem.»
I 2016 rygget en lastebilsjåfør på og drepte en 11 år gammel jente i en gang- og sykkelvei i nærheten av Tønsberg. Ifølge lagmannsrettens dom i saken hadde lastebilen ryggekamera men sjåføren brukte det ikke.
Vi som sykler får ofte høre at det vil være vi som går tapende ut av en konflikt med biler, særlig store lastebiler. Selvsagt må vi være forsiktige og aldri stole på at sjåfører i slike kjøretøy er aktsomme og følger trafikkreglene. Det er bedre å overleve uskadd enn å dø eller bli lemlestet med retten på sin side.
Hvis det er sant at lastebiler og andre store kjøretøy har så store blindsoner som lastebileierne vil ha oss til å tro, hvorfor tillates da slike livsfarlige kjøretøy i trafikken? Det er helt uforsvarlig å tillate slike biler hvis sjåførene ikke kan se områdene nær bilen. Sjåføren som drepte personen på sykkel i Ullevålsveien kjørte et 17 meter langt vogntog. Slike kjøretøy har ikke noe i byen å gjøre.
<edit>Jeg har hørt fra andre er det er ganske giftige kommentarer i kommentarfeltet i Avisa Oslo. Jeg leser vanligvis ikke kommentarfelt, heller ikke i den saken. Det er ingen grunn til å dykke ned i den verbale kloakken. Men det kom et seriøst svar fra traiersjåfør Roy Ove Markussen: “Jeg har vært heldig og ikke blitt drapsmann. Syklister opptrer tankeløst”. Jeg har skrevet et svar som jeg har sendt til Avisa Oslo. Det kommer nok her også, sannsynligvis litt utvidet på grunn av plassbegrensninger i Avisa Oslo, men jeg venter til Avisa Oslo eventuelt har publisert det.</edit>
Utgangspunktet for denne kommentaren er et oppslag i Avisa Oslo: Tok bilder i Botanisk hage – fikk regning på over 3.000 kroner. Jeg har ikke abonnement på Avisa Oslo, og får ikke lest selve saken. Men den førte til en del diskusjon i sosiale medier. Naturhistorisk musem har en side om Fotografering og filming på sine nettsider, og det som står der er det viktigste utgangspunktet for denne kommentaren. Naturhistorisk museum er en del av Universitetet i Oslo. Jeg må innrømme at det aldri hadde falt meg inn at man ikke fritt skulle kunne ta biler i Botanisk hage.
Museet består av Botanisk hage på Tøyen og museumsbygningene i hagen. I og med at jeg ikke får lest saken i Avisa Oslo, vet jeg ikke om han som fikk regningen hadde fotografert inne i museumsbygningene eller ute i hagen. Jeg kommenterer uansett begge situasjoner. På nettsidene skriver Naturhistorisk museum om fotografering:
Min interesse for kongefamilien er mildt sagt moderat, så føljetongen om Marius Borg Høiby har jeg bare fulgt med en viss distanse. Men nå vurderer Marius Borg Høibys forsvarer å anmelde Se og Hør. Da blir det et medierettslig spørsmål, først og fremst et spørsmål om kildevern. Og det interesserer meg. Hva han egentlig vil anmelde Se og Hør for, fremstår ut fra det jeg har lest om dette som ganske uklart.
Se og Hør har offentliggjort opptaket av en samtale mellom Marius Borg Høiby og politiet. Se og Hør kommer ganske sikkert ikke til å fortelle hvordan de har fått tak i dette opptaket. Det er et spørsmål om kildevern. At Se og Hør ikke er kjent for å holde den høyeste presseetiske standarden, er i denne sammenhengen uten betydning. Jeg viser her til Håvard Melnæs’ bok “En helt vanlig dag på jobben – Se og Hør fra innsiden”. Gamle synder er uten betydning når man eventuelt skal bedømme kildevernet i denne konkrete sammenhengen.
