Dette minner meg om de svenske dommene om “Pirate Bay”, for de som husker dette. Jeg skal ikke gå inn i detaljer om denne saken, den har jeg kommentert mange ganger før. Men jeg vil hente fra de fire hovedpunktene som gjorde at de som sto bak tjenesten ble dømt:
Det folkene bak PB ble dømt for i tingsretten kan summeres opp i fire punkter:
De har laget en tjeneste som er meget godt egnet for ulovlig tilgjengeliggjøring av opphavsrettslig vernet materiale.
De har opprettet tjenesten i den hensikt å legge til rette for ulovlig tilgjengeliggjøring av opphavsrettslig vernet materiale.
De har vært klar over at tjenesten i stort omfang har blitt benyttet til ulovlig virksomhet.
De har ikke gjort noe for å hindre en ulovlige virksomheten.
Nå har vi kommet til et år som er særdeles viktig for meg, nemlig det året jeg ble født: 1955. Men i denne sammenhengen er det folk som døde i 1955 hvis verk fortsatt huskes, som er interessante. Jeg regner med at jeg kommer til å lide samme sjebne som de aller fleste opphavere. Jeg tror ikke at noen av mine verker vil ha interesse, i alle fall ikke økonomisk interesse, når det har gått 70 år etter det året jeg måtte gå hen og dø.
Albert Einstein
Jeg velger å starte på toppen. Albert Einstein var en av det 20. århundrets viktigste tenkere og vitenskapsmenn. En trøst for mange kan være at han slett ikke var noe skolelys.
Et skoleeksempel som jeg ofte har brukt selv for å få fram at opphavsretten ikke verner kunnskap, men måten man presenterer kunnskapen på, er at Albert Einstein aldri fikk opphavsrett til relativitetsteorien, men han hadde opphavsrett til de artiklene hvor han beskrev teorien. Selv om han hadde opphavsrett til disse, er de nå frie siden det har gått 70 år etter utløpet av hans dødsår.
Det har i den senere tid vært en del diskusjon om bruk av andres fotografier på blogger og i andre sammenhenger. Utgangspunktet har gjerne vært NTBs ganske aggressive forfølging av bloggere som f.eks. har vist en faksemile som blant annet inneholder et bildet. Her er noen saker om dette:
Rune Toalango Johannesen, som jeg ikke vet mer om enn at han titulerer seg Jurist, økonom og teknolog, skrev en artikkel i Rett24, med tittelen “Staten må sikre borgerne fri tilgang til rettskilder”. Jeg er enig med ham i at staten bør gjøre rettskildene, egentlig det noen kaller de primære rettskildene (lover og forskrifter, lovforarbeider og dommer), fritt tilgjengelig for alle. Men jeg er uenig med ham i at folk vil klare å finne ut av sin egen rettsstilling om de bare får tilgang til dette kildemateriale, og jeg deler ikke hans tro på hva teknologien, gjerne ganske misvisende omtalt som kunstig “intelligens” kan bidra med. Jeg skrev et svar med tittelen “Publisering av rettskilder og store språkmodeller”, som også ble pubisert i Rett24. Jeg respekterer folks opphavsrett, så jeg gjengir ikke Rune Toalango Johannesens innlegg her, men jeg har lenket til dem. Det ble en runde hvor han svarte på min kommentar, og jeg syntes det igjen var nødvendig å kommentere hans svar til meg.
Her er mine innlegg (mellomoverskriftene er lagt inn av redaksjonen i Rett24), og lenker til Rune Toalango Johannesens innlegg. Jeg har også lagt til en kommentar om Lovdata og Norges lowwwer, som ikke finnes andre steder.
Vi får jevnlig høre hvor fantastisk de store språkmodellene, misvisende kalt kunstig intelligens, vil kunne nyttiggjøre seg et slikt materiale. Jeg har til nå ikke blitt imponert av det jeg har sett. De store språkmodellene er basert på språklige mønstre, ikke «kunnskap» innenfor bestemte fagområder. Det er velkjent at de hallusinerer. Vi har hatt et tilfelle i Norge for en advokat sendte et prosesskriv til Høyesterett skrevet av en slik språkmodell, hvor det ble vist til kilder som ikke eksisterte. Etter det jeg har blitt fortalt, var det utrederne i Høyesterett som så at det her var noe som ikke stemte, og som gikk kritisk gjennom prosesskrivet.
Fagbøkene uansett ikke gratis
Hvor mye som har sluppet gjennom i lavere domstoler, som ikke har utredere, eller hvor mange som har basert seg på uholdbare svar fra f.eks. ChatGPT, vet vi neppe noe om. I denne saken fortelles det om en selvprosedrende part som sendte inn et prosesskriv på 700 sider. Det gir assosiasjoner til det som ofte skiller de gode fra de ikke fullt så gode advokater, ikke minst i voldgiftsaker, hvor dommen ikke kan ankes. De gode holder seg til det som er viktig i saken, de ikke fullt så gode vil gjerne ha med alle detaljer, «for sikkerhets skyld».
De i praksis viktigste kildene når man skal orientere seg i rettsområder man ikke kjenner godt, juridisk faglitteratur, kommer uansett ikke til å være fritt tilgjengelig.
Underrettsdommer
Hvis noen vil vise hva det er mulig å få til ved hjelp av store språkmodeller innenfor det juridiske domenet, så har de et mer enn stort nok materiale å arbeide med. Hvis de virkelig klarer å lage noe som overbeviser, vil de ha tungtveiende argumenter for at et mer omfattende materiale skal gjøres tilgjengelig.
Etter min vurdering er det ikke bare dommer fra Høyesterett, men samtlige dommer fra alle domstoler som bør gjøres tilgjengelig. Deres rettskildemessige vekt er begrenset. Men de fleste saker kommer ikke lenger enn til tingrettene. Hvis det skal være mulig å undersøke hvordan retten faktisk praktiseres, må vi ha tilgang til samtlige dommer, ikke bare et utvalg valgt ut etter høyst uklare vurderinger av hva som er viktig eller interessant. Se mer om det i min artikkel « Offentliggjøring av underrettsdommer» i Lov og Rett nr 2, 2025,.s. 77-78.
En mulighet kan være å kjøpe digitaliserte dokumenter fra f.eks. Lovdata. Alternativt kan man digitalisere dem selv, eller få noen andre til å gjøre det. Det fremste miljøet i Norge når det gjelder digitalisering av dokumenter, er Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Kanskje har de allerede digitalisert Norsk Retstidende og Rettens Gang, de burde i alle fall ha gjort det. Dommer er ikke opphavsrettslig vernet, så disse kan fritt gjøres tilgjengelig og kan utnyttes fritt av alle.
Hype
De store språkmodellene er nå på toppen av hypekurven. Vi kan konstatere at de er kunstige, men ikke særlig intelligente. For tiden handler mange i en slags blanding av naiv optimisme og panikk, som ikke er det beste grunnlaget for å treffe gode beslutninger.
Når hypen roer seg og teknologien modnes, vil vi som arbeider med informasjonsbehandling på ulike måter, ganske sikkert få kraftigere og bedre verktøy. Men da må det være systemer som er trent innenfor sine avgrensede domener. De gratis systemene som alle vil ha tilgang til, vil ikke være til å stole på.
Til sammenligning: Vi kan alle bruke gratis tjenester til oversettelse, som for eksempel Google Translate. Det kan være godt nok hvis vil ha en oversikt over hva som står i en tekst skrevet på et språk vi ikke behersker, uten at det blir gode oversettelser. Det finnes også kraftigere oversettelsesprogrammer som man må betale for, og som profesjonelle oversettere bruker for å lage et utkast, som de så arbeider videre med.
Gode systemer som er trent innenfor spesialiserte domener, vil neppe bli gratis.
Rune Toalango Johannesen svarte på dette med tittelen “Jurister har ikke enerett på retten”. Ingen har enerett til kunnskap, heller ikke om retten. Det er riktignok slik at det å utøve visse profesjoner, som f.eks. å yte rettshjelp, krever en viss kompetanse og praksis, som kreves for å få advokatbevilling (også noen andre kan drive rettshjelp), akkurat som man må ha legelisens for å kunne opptre som lege. En del andre profesjoner er vernet på samme måte. Men det verner ikke kunnskapen, noe jeg ikke tror noen har ment. I alle fall har aldri jeg ment det. Jeg synes Rune Toalango Johannesen tilla meg synspunkter jeg aldri har hatt og som jeg aldri har hevdet, på en måte som gjorde at jeg svarte også på denne kommentaren, med tittelen xxxx. Her er mitt svar på dette:
I mer enn 40 år har vi blitt fortalt at denne kunstige «intelligensen» vil revolusjonere jusen, og erstatte mange av oss jurister. Jeg har vært en del av det miljøet.
Rune Toalango Johannesen mener det ikke er naivt å tro at tilgang til rettens kilder vil være nyttige for dem reglene gjelder. Han har laget en stor stråmann, når han hevder at jeg mener det er greit at kildene forblir vanskelig tilgjengelige. Jeg mener at de bør være tilgjengelige for alle. Men jeg tror ikke at folk dermed selv kan finne ut av alle de juridiske problemer de måtte møte. Jeg har tatt til orde for at alle som måtte ønske det bør få tilgang til kildene, så kan Rune Toalango Johannesen og andre utvikle de nye tjenestene de måtte ønske, om de er i stand til det. Å antyde at jeg mener det motsatte, er direkte usant.
Ekspertise
Jeg håper og tror at min utdannelse og drøyt 45 år med juridisk arbeid og forskning, ikke har vært bortkastet. Jeg tror ikke at hvem som helst kan klare å finne ut av alle deres og andres rettslige problemer om de bare får tilgang til rettskildene. Den rettslige virkeligheten er ikke som det karikerte bildet av den gamle rettskildeforståelsen: At svarene på ethvert rettsspørsmål kunne øses opp av kildene. Hvis man vil orientere seg i retten starter man gjerne med juridisk faglitteratur. Den kan man kjøpe for noen hundrelapper, eller låne på et bibliotek. Men hvor skal man starte? Er det et spørsmål om strafferett eller erstatningsrett, eller kanskje forvaltningsrett? Det kreves en viss oversikt og innsikt for å kunne orientere seg i dette.
Jeg har sett en del medisinske journaler og prøveresultater, først og fremst om meg selv. Jeg forstår lite av dem. Men når legene sier at resultatene er «normale» eller gode, holder jeg meg til det. Jeg aksepterer at de har en ekspertise som jeg ikke har, og som gjør dem i stand til å tolke resultatene på en langt bedre måte enn hva jeg selv kunne ha gjort.
Optimister
Er jeg teknologipessimist? Jeg regner meg heller som en teknologirealist. I snart 70 år har man fortalt at «snart» vil teknologien bli minst like «intelligent» som menneskene. Det har ikke skjedd. Min forståelse er at avstanden mellom den menneskelige og den maskinelle «intelligensen» på en måte har økt, i den forstand at vi nå vet mye mer om vår hjerne enn hva man gjorde for bare noen tiår siden. Teknologien er ikke i nærheten av våre små grå, selv om den slår oss på noen områder. Ikke minst har vi lært mye om hvor mye vi ikke vet, noe mange teknologer glatt overser når de snakker om «kunstig intelligens» og «nevrale nettverk» som ifølge dem skal fungere som menneskehjernen.
I mer enn 40 år har vi blitt fortalt at denne kunstige «intelligensen» vil revolusjonere jusen, og erstatte mange av oss jurister. Jeg har vært en del av det miljøet, selv om jeg i alle disse årene har vært skeptisk. Teknologioptimistene har fortsatt ikke levert det de har lovet. Men de liker gjerne å gi inntrykk av at de nå har blitt så mye flinkere til å forutsi utviklingen enn hva tidligere tiders teknologioptimister var.
Bedre verktøy
Jeg har aldri antydet at KI er en flopp, selv om jeg er skeptisk til KI-evangelistenes budskap. Vi må bare ha et edruelig forhold til teknologien. Teknologien vil ganske sikkert gi oss jurister og andre profesjoner bedre og kraftigere verktøy enn vi har hatt tidligere, og visse oppgaver vil teknologien kunne ta hånd om. Vi vil nok også få en del juridiske selvhjelpstjenester som alle vil kunne gjøre bruk av. Men teknologien vil ikke erstatte dyktige utøvere av juristprofesjonen eller andre profesjoner, og det vil fortsatt være tjenester som er utviklet for profesjonelle brukere.
Det er også grunn til å minne Rune Toalango Johannesen om at Lovdata er en ideell aktør. Også ideelle aktører må finansieres. Vi får ikke gratis klær hos Fretex. Lovdata finansieres av de tjenester de tilbyr.
Det er en begynnelse. Det stemmer ikke at tingrettsdommer ikke er tilgjengelig hos Lovdata, men det er bare et begrenset utvalg som er der, valgt etter noen høyst uklare vurderinger av hva som er viktig eller interessant. Det kan være vurderinger foretatt av dommeren som har avsagt dommen. Men det er også velkjent at en del aktører har arbeidet for å få offentliggjort dommer som går i deres favør, med et håp om at offentliggjøringen skal gjøre at disse dommene får større betydning enn de fortjener.
Det er ikke tilstrekkelig at dommer gjøres tilgjengelig for dette prosjektet. De bør gjøres tilgjengelig for alle. De bør gjøres tilgjengelige i anonymisert form. I dag er det ikke mulig, eller i alle fall særdeles arbeidskrevende å foreta en form for kartlegging av hvordan retten faktisk praktiseres i samfunnet. Professor Marte Eidsand Kjørven har gjort en prisverdig innsats for å samle dommer om misbruke ev elektronisk identifikasjon gjennom SODI-prosjektet. Selv har jeg ganske lenge samlet på sykkeldommer, da jeg mener at norske domstoler (og norsk politi) opptrer sykkelfiendtlig. Det er nødvendig med et omfattende domsmateriale for eventuelt å kunne dokumentere dette. Heldigvis har en person etablert et nettsted, https://www.sykkeldommer.com/, hvor han samler og publiserer dommer som gjelder folk som sykler. Men også hans arbeid er basert på hva man leser om i media, og så må man kontakte domstolene for å få dommene. Heldigvis er det mange som gjerne bidrar med dommer til denne samlingen. Men for et ordentlig arbeid om dette, må vi ha tilgang til alle dommer, i alle fall alle dommer avsagt i en viss tidsperiode. For den som vil undersøke dagens rettstilstand er herreds- og byrettsdommer fra 1950-tallet ikke særlige interessante. Men det bør også legges til rette for (retts)historiske analyser. Andre har sikkert andre rettsområder som de er opptatt av, hvor de er avhengige av å skaffe seg tilgang til dommer som i prinsippet er offentlige, men som i praksis er vanskelig tilgjengelige.
***
Jeg tar også med en lenke til kommentaren “Kunstig intelligens i domstolene: Demokratisering eller kaos”, skrevet av advokatene Steinar Østmoe og Lavrans Tveito Spiteri, også publisert i Rett24. Selvprosederende parter som baserer seg på kunstig intelligens, og som leverer lange prosesskriv som er fulle av feil og referanser til kilder som ikke eksisterer gjør at dommeren må bruke mer tid på å sette seg inn i saken. Det samme må nok også motpartenes adovkater, som fakturerer per time. Taper man en slik sak og må betale motpartens saksomkostninger, kan det bli veldig dyrt å basere seg på kunstig “Intelligens”.
Noen kommentarer om Lovdata, og litt om Norges lowwwer
Jeg legger her til at jeg synes noen av de som krever at rettskilder skal gjøres fritt tilgjengelig kommer med en kunnskapsløs, usaklig og urimelig kritikk mot Lovdata. Lovdata ble etablert som en stiftelse i 1981. Formålet er å drive et rettslig informasjonssystem. Det er ingen eiere som tjener penger på Lovdatas virksomhet. Slik sett er Lovdata en ideell organisasjon. Lovdata ble dels etablert for å lage et bedre grunnlag for produksjon av “Den store røde”, den trykte lovsamlingen som alle jurister brukte for inntil noen år siden, og for å utvikle et datamaskinbasert rettslig informasjonssystem. Den gamle blysatsen til Norges Lover var overmoden for å bli skiftet ut med noe mer moderne. Det var særlig de to fremsynte personene Jon Bing og Trygve Harvold som fikk gjennom dette, med god støtte fra Knut S Selmer og noe fremsynte byråkrater i Justisdepartementet.
Det er grunn til å minne litt om historien. Det fantes ikke noe etablert Mark-Up-Language som kunne brukes for å kode tekstene. Her gjorde den første direktøren i Lovdata, Trygve Harvold, en fremragende jobb. Jeg lurer på om ikke lovsamlingen var den første boken i Norge som ble produsert på denne måten, men her er jeg usikker.
Det fantes heller ikke et godt noe søkesystem for søking i fri tekst. Lovdata var sentrale også når det gjaldt å utvikle dette.
På 1980-tallet var Internett bare tilgjengelig for noe få. Som universitetsansatt var jeg en av disse få. World Wide Web fantes ikke. Folk som koblet seg opp mot tjenester som Lovdata gjorde det stort sett med veldig langsomt, oppringt samband over vanlig telefonlinje. Noen store brukere hadde raskere oppkobling via X25 nettet. Da vi ved IRI fikk en såkalt høyhastighetsbro, med 64 kBit linje til Blindern, var vi godt fornøyd. Det tilsvarer en enkelt ISDN-linje, for de som husker hvordan det var. Lovdata måtte overbevise en konservativ og papirintensiv profesjon om at disse nymotens EDB-greiene var det de måtte satse på. Advokatene sto ikke akkurat i kø for å ta tjenestene i bruk. Mange overlot informasjonssøkingen i Lovdata til sine sekretærer eller til unge fullmektiger.
Lovdata skrev inn alle gjeldende lover, og de gjorde akkurat det: De skrev inn lovene. Mange studenter hadde som jobb ved siden av studiene å skrive hos Lovdata. Den databasen som ble bygget opp på denne måten var kodet slik at den både kunne brukes som grunnlag for å trykke Lovsamlingen, og å etablere en søkbar database. Om jeg har forstått det rett, var produksjon av Lovsamlingen i denne tiden en viktig inntektskilde for Lovdata. Det er en type bok som er enhver forleggers drøm. Den ble utgitt hvert annet år (en periode hvert år), og ble trykket i store opplag. Om de hadde brydd seg om slikt, ville den ha vært høyt oppe på bestsellerlisten hver gang den ble utgitt. Det var et forutsigbart opplag, slik at man kunne trykke ett stort opplag. Alt ble solgt omtrent med en gang, da alle jurister og sikkeret en god del andre, skulle ha den nye utgaven straks den kom.
Lovdata hadde ikke og har ingen enerett til lovene. Hvem som helst kan gjøre det Lovdata gjorde, bygge opp sin egen database og tilby sine tjenester. Men Lovsamlingsfondet, som hadde en redaksjon for Lovsamlingen, hadde visse rettigheter til konsolideringen av lovene, som jeg ikke går nærmere inn på.
Lovdata la også inn dommer i sin database, i første omgang alle høyesterettsdommer avsagt etter andre verdenskrig, et skjæringspunkt som ble valgt for å unngå problemet med den såkalte komissariske høyesterett, oppnevnt av Quislingregjeringen. Også dommene ble skrevet inn manuelt, av studenter. Scanningen og OCR-lesingen var ikke godt nok utviklet på 1980-tallet, og det viste seg mer hensiktsmessig og rimeligere å skrive dommene, enn å skanne dem og lese dem maskinelt, med et omfattende korrekturarbeid i ettertid. Kanskje er det omtrent som det som nå skjer, når man må bruke mye tid på å kontrollere og korrigere voluminøse dokumenter, laget med kunstig såkalt “intelligens”.
Dommer er ikke vernet. Hvem som helst kan gjøre den jobben Lovdata gjorde, og i dag er nok teknologien langt bedre enn den var, slik at man kan skanne dommer fra bl.a. Norsk Retstidende. Jeg har ikke undersøkt, men jeg har vanskelig for å tro at Najonalbiblioteket ikke har skannet disse. Om de ikke har gjort det, så bør de gjøre det. Det samme gjelder dommer publisert i Rettens Gang.
Før Lovdata gikk løs på forskriftene, var det ingen som hadde oversikt over forskriftene i Norge. Lovdata skrev inn forskriftene (jeg tror de også skrev inn forskriftene manuelt, men er ikke sikker her). Mange var mangeufullt utarbeidet, f.eks. slik at det ikke var angitt noen hjemmel for forskriftene. Man hadde ikke oversikt, det hadde heller ikke de departementene som hadde ansvaret for forskriftene innenfor de ulike sektorene. Det ble gitt nye forskrifter på områder hvor det allerede fantes forskrifter, uten at de eksisterende forskrifter ble endret eller opphevet.
Lovdata hadde ikke noen myndighet til å endre eller oppheve forskrifter, heller ikke forskrifter som var erstattet av nye forskrifter. Det de kunne gjøre, og gjorde, var å sende dette til de ansvarlige myndigheter, og fortelle hvordan situasjonen var. Så kunne de ansvarllige myndighetene treffe de nødvendige vedtak for å oppheve forskrifter som i praksis var erstattet av nye, osv. Daværende Forbruker- og administrasjonsminsiter Astrid Giertsen, tok mye av æren for det som har blitt kalt den største regelforenklingen i Norges historie, ved at mange tusen gamle forskrifter ble opphevet. Det var Lovdata som gjorde jobben, og som fortalte politikerne hva de måtte gjøre for å få orden på forskriftene. Lovdata ga også ut en trykt samling med alle sentrale forskrifter, men jeg tror den bare ble utgitt en gang.
Lovdata har også lagt inn mange juridiske artikler. Dette er gjort etter avtale med forfatterne, og jeg vil tro også med forlagene (det siste vet jeg egentlig ikke noe om), og de betalte vederlag til forfatterne for dette. Juridiske artikler er opphavsrettslig vernet, så disse kan ingen gjøre tilgjengelig, uten etter avtale med opphaverne.
“Lovdatas drift skal være selvfinansierende. Lovdata mottar derfor ikke økonomisk støtte fra verken det offentlige eller private.
Lovdatas åpne nettsted på Internett inneholder de primære rettskildene som regulerer borgernes rettigheter og plikter. Denne informasjonen er gratis og omfatter lover, sentrale og lokale forskrifter, nye høyesteretts- og lagmannsrettsavgjørelser samt avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstolen – EMD.
Lovdatas viktigste inntektskilde utgjøres av det rettslige informasjonssystemet for profesjonelle brukere, men også regeltilsyn og produksjon av trykkeklar sats eller tekst til ulike publikasjoner er økonomisk svært viktig for Lovdata. Eksempler på trykksaker Lovdata leverer teksten til er Norges Lover, Fagbokforlagets og Cappelen Akademiske Forlags særtrykk.
Fra en beskjeden start i 1983 med kun noen få søkbare rettskilder online (blant annet Norges Lover og høyesterettsavgjørelser i sammendrag) har antallet informasjonsbaser økt til nærmere 200. Lovdatas system for profesjonelle brukere inneholder et bredt spekter med rettskilder: lover, forskrifter, rundskriv, lovforarbeider, rettsavgjørelser, vedtak, uttalelser, juridiske artikler, EØS/EU-rettskilder og andre internasjonale rettskilder samt redaksjonelle merknader og kommentarer til rettskildene.”
Alt som ligger i Lovdatas baser er kodet og integrert, slik at det blir referanser mellom det som ligger der og man kan søke på tvers av de ulike basene. Denne kodingen og de muligheter denne gir, er et viktig skille mellom Lovdatas gratistjeneste og den profejonelle tjenesten som krever abonnement. Man kan si at den merverdien som denne kodingen gir, med kryssreferanser mellom ulike kilder, er det som for mange profesjonelle brukere begrunner å ha et abonnement på tjenesten. I tillegg har pro-versjonen mer omfattende kilder, særlig når det gjelder eldre materiale. Et abonnement på Lovdata er rimelig for profesjonelle brukere. Pris per år er 6 500 kr for én personlig bruker, stigende til 155 900 kr per år for opptil 100 personlige brukere. For én bruker koster et abonnement på Lovdata mindre enn et abonnement på Dagens Næringsliv.
For de som ikke er vant til å bruke Lovdata, vil jeg understreke at det er viktig å ha en personlig bruker. Når jeg er logget inn hos Lovdata med min bruker, kan jeg gjøre understrekninger mm, skrive kommentarer og lage personlige utvalg av kilder, som bare er tilgjengelig for meg. Jeg lager gjerne utvalg med det som er relevant for de prosjekter jeg for tiden arbeider med, og utvalg med det som var relevant i undervisningen. Man kan også lage utvalg som er tilgjengelig for andre. De som har ansvaret for et fag eller underviser, kan lage et faglærerutvalg som er tilgjengelig for studentene.
Det er intet til hinder for at andre gjør den samme jobben som Lovdata har gjort. Teknologioptimistene kan i praksis vise at deres teknologi kan gjøre denne kodingen, eller noe som gjør den unødvendig.
Den offisielle publikasjonen for lover og forskrifter i Norge er Norsk Lovtidend. Denne er regulert i en egen lov. Hovedregelen er at en lov eller forskrift trer i kraft en måned etter at den er kunngjort i Norsk Lovtidend. Lovdata har en avtale med Statsministerens kontor, om å utgi Norsk Lovtidend på vegne av staten. Det er på en måte en forlagsavtale. Norsk Lovtidend ble lenge utgitt på papir, men er nå heldigital. Norsk Lovtidend er, som statens offisielle publikasjon, ikke vernet av noen rettigheter. Det gjelder selvfølgelig også når Lovdata publiserer denne på vegne av staten. Hvem som helst kan fritt bruke det som er publisert i Norsk Lovtidend. Det som publiseres der er nye lover og forskrifter, inkludert endringslover og endringsforskrifter. Konsolideringen av lovene og forskriftene gjøres av Lovdata, for den versjonen av gjeldende lover og forskrifter som ligger hos Lovdata. Hvis man skal være helt sikker på å ha den korrekte versjonen av en lov, må man gå til Norsk Lovtidend, og følge alle endringer siden loven opprinnelig ble vedtatt. Det er ingen triviell oppgave. Konsolideringen, gjeldende lover og forskrifter med alle endringer, er ikke opphavsrettslig vernet. Men man vil ha vern som database, uten at jeg går nærmere inn på det. Hvem som helst kan gjøre sin egen konsolidering, basert på det som er publisert i Norsk Lovtidend. Man kan sikkert også bruke kunstig “intelligens” til dette. Men jeg ville ikke hatt tillit til en base hvor konsolideringen er gjort av kunstig “intelligens”.
Lovdata anonymiserer også dommer som legges ut, noe som heller ikke er en trviell oppgave.
Også ideelle organisasjoner, som Lovdata, må ha intekter som finansierer virksomheten. Det tok tid å opparbeide et stort antall brukere, og abonnementsmodellen har blitt endret (til det rimeligere) flere ganger. Lovdata valgte selv å gjøre alle lover og forskrifter gratis tilgjengelig, som en gave til det norske folk. Det var ingen som påla dem å gjøre det eller betaler dem for dette. Men deres formål er å lage og drive et rettslig informasjonssystem, og de hadde fått god nok økonomi til at de kunne gjøre dette gratis tilgjengelig for alle. Siden har de gjort mer av kildematerialet, blant annet et stort antall dommer, fritt tilgjengelig. Man at de ikke gjør alle resultatene av mer enn 40 års arbeid og investeringer fritt tilgjengelig for potensielle konkurrenter, har jeg ingen problemer med å forstå og akseptere.
Ser vi oss om i verden, leverer Lovdata bedre og billigere tjenester enn hva vi finner i de fleste andre land.
Staten kunne ha tatt ansvaret for å gjøre den jobben Lovdata har gjort. I noen land har man gjort det, og så langt jeg har brukt disse tjenestene, er de langt dårligere enn det Lovdata tilbyr profesjonelle brukere. Det er også noen eksempler på tjenester som i praksis er utviklet og blir driftet av universiteter. Det kan være en viktig oppgave for universiteter å bidra til å utvikle slike tjenester. Det var ganske mye forskning om tekstsøking ved IRI, og det bidro til å utvikle og forbedre Lovdatas tjenester. For de som er konspiratoriske og tror at Lovdata har blitt favorisert: Det var et nært samarbeid mellom IRI og Lovdata. Lovdata er jo et barn av IRI, et barn som har vokst seg stort og sterkt og har blitt selvstendig. Resultatene av forskningen har blitt publisert, slik at alle har kunnet gjøre bruk av den. Men etter min vurdering er det ikke en universitetsoppgave å drifte slike tjenester.
Det ble en gang foreslått at Staten skulle overta den virksomheten som Lovdata driver. Jeg var skeptisk, og er det fortsatt. Da kunne vi lett ha fått en situasjon hvor det å bruke penger på å lage et informasjonssystem for de “overbetalte advokatene”, ville ha blitt stilt opp mot “de gamle og syke”, og vi vet hvordan politikerne da ville ha valgt å prioritere. Vi trenger en tjeneste for profesjonelle brukere, som de profesjonelle brukerne betaler for. Det er Lovdata, og også konkurrenten Rettsdata i dag.
Til slutt noen ord om norges lowwwer. Det var et prosjekt hvor en del entusiaster begynte å skrive inn norges lover i en database som var fritt tilgjengelig på nettet. Håkon Wium Lie var en av drivkreftene bak dette. Han sier i et intervju med Aftenposten:
“Den gang jobbet han ved CERN og brukte serverne der til å publisere norske lover uten tillatelse. Siden har han kjempet for at borgerne i Norge skal kunne ha gratis tilgang til både lover, forskrifter og dommer. Vi har jo allerede betalt for dem over skatteseddelen, har vært argumentet.”
Man trenger ikke og har aldri trengt noen tillatelse for å legge inn Norges lover. Det er noen detaljer om konsolideringen, som jeg ikke går nærmere inn på. Han sier videre:
“Problemet har vært at norske politikere har overlatt ansvaret for digitalisering av lover og forskrifter til den private stiftelsen Lovdata.”
Det er også feil. Lovdata har, på eget inititativ, tatt ansvaret for denne digitalieringen, akkurat som noen forutseende professorer ved Det juridiske fakultet ved UiO i sin tid tok initiativet til å utgi lovsamlingen “Norges Lover”, som helt fra starten har vært en privat, og ikke en offisiell utigivelse. De foreslo for det offenlige, jeg tror det var Justisdepartementet, at de skulle utgi en konsolidert lovsamling, altså en samling med gjeldende lover hvor alle endringer var innarbeidet. Departementet sa nei, og ta tok disse professorene saken i egne hender. Lovsamlingen ble utgitt av Det juridiske fakultet, ved Lovsamlingsfondet. Et fond som i likehet med mange andre fond har egne vedtekter og et eget styre, og blir forvaltet av Universitetet i Oslo. Lovsamlingsfondet bidro med grunnkapital ved etablering av stiftelsen Lovdata. Norge er et av få land som lenge har hatt en slik konsolidert lovsamling. De fleste land har det ikke. Vanlige forlag har utgitt særtrykk av lover, og de har utgitt lovsamlinger utarbeidet for avgrensede brukergrupper.
Den offisielle publikasjonen for lover og forskrifter, er som nevnt Norsk Lovtidend. Den har vært og er fritt tilgjengelig for enhver, uten begresninger, også den digitale versjonen. Fritt tilgjengelig i den forstand at den ikke var vernet av noen rettigheter og fritt kunne utnyttes. Den trykte versjonen var i praksis bare tilgjengelig for betalende abonnenter, inntil den digitale utgaven ble gjort gratis tilgjengelig hos Lovdata.
De fleste norske rettskilder har i praksis ikke vært fritt tilgjengelige, før i de senere år. Lovforarbeider ble gjort tilgjenelig på nett på 1990-tallet, men da bare forarbeider til nye lover. Eldre foararbieder var fortsatt ikke tilgjengelige på nettet. Universitetet i Oslo begynte å publisere NOUer, jeg tror det var i 1994. Stortinget begynte å publisere sine dokumenter omtrent på samme tid, og regjeringen kom etter litt senere. Før det kunne man kjøpe de offentlige dokumentene i papirutgave. Staten har aldri publisert lovene eller forskriftene på annen måte enn gjennom Norsk Lovtidend. De til enhver tid gjeldende lover og forskrifter ble først gratis tilgjengelige for alle den gangen Lovdata, på eget initiativ og egen regning, valgte å gjøre dem gratis tilgjengelig, basert på at dette lå innenfor Lovdatas formål.
Staten har ikke gjort dommer tilgjengelige, før Høyesterett selv begynte å legge sine dommer ut på nett. Høyesterettsavgjørelser ble publisert i Norsk Retstidende, som i likhet med lovsamlingen, var en privat utgivelse. Norsk Retstidende ble utgitt av Den norske advokatforening. Det samme ble samlingen med et utvalg av dommer fra lavere domstoler, Rettens Gang.
Norges lowwwer ble en flopp. Det var ikke fordi de gjorde noe ulovlig, men fordi de som sto bak ikke forsto hva de holdt på med, og laget et ubrukelig system. Det var IT-folk som sto bak dette, og de prioriterte åpenbart å legge inn lover som de ut fra sin virksomhet mente var interessante og viktige, som f.eks. åndsverkloven og personregisterloven. Som så mye som er basert på folks entusiasme, døde entusiasmen ut lenge før prosjektet ble fullført. Det er fristende å si at de gjorde det som IT-folk i sin arroganse så ofte gjør: De tar med sin teknologi inn på et område som de ikke behersker, og med sikker overbevining tror de at de med denne teknologien kan løse andres oppgaver, som de ikke har forstått.
Det virket også som om de trodde at nye lover var viktigere enn gamle. Den gangen var den gjeldende straffeloven fra 1902. Den var riktignok endret veldig mange ganger siden den opprinnelig ble vedtatt, men de mente tydeligvis ikke at en så gammel lov fortsatt kunne være interessant. Så en så sentral lov som straffeloven manglet. Den var ikke den eneste.
Noe av det Lovdata gjør, og som det står enhver annen fritt å gjøre, er å oppdatere basen med alle nye lover og vedtatte lovendringer, og annet kildemateriale, slik at basen inneholder alle gjeldende lover (og forskrifter), og andre rettskilder. Nye lover og endringslover publiseres fortløpende i Norsk Lovtidend, som ikke er vernet. De som tror på slikt, kan gjerne bruke KI til å lage sin versjon av gjeldende lover og forskrifter.
En base som ikke er fullstendig og oppdatert, er i praksis ubrukelig. Norges lowwwer hadde ikke noen organisasjon til verken å fullføre jobben eller å oppdatere det som ble laget. Derfor ble den en kuriøs parentes: Lovlig, men ubrukelig.
Jeg sendte denne kommentaren til NRK/ytring, men de ville ikke publisere den. Så da kommer den her i stedet. Hvis man skal ha håp om å få slikt publisert, må man fatte seg i korthet. Jeg publiserer den i den formen jeg sendte den til NRK/ytring, men legger til noen avsnitt på slutten.
Vi har sett flere saker hvor beboere langs en vei vil ha reduserte fartsgrenser. Men Statens vegvesen prioriterer at bilister skal kunne kjøre fort, og sier nei. Listen over slike saker kunne dessverre blitt veldig lang. I denne saken sier Statens vegvesen at det ikke er registrert trafikkulykker på E10 i 50-sonen gjennom Ramberg de siste 20 årene. For å si det litt mer brutalt: Noen må drepes før Statens vegvesen vil vurdere å redusere fartsgrensen. Slik demonstrerer de at den såkalte «nullvisjonen» egentlig er null visjon. Man må lytte til og prioritere de som bor der, ikke de som bare vil kjøre fortest mulig gjennom.
Statens vegvesens prioritering av bil ble tydelig i Bjørvika. For Oslo kommune var det et byutviklingsprosjekt med bilfrie byrom som skulle sikre at sjøen ble tilgjengelig for byens befolkning. Statens vegvesen kalte sitt prosjekt «E18 Bjørvikaprosjektet», og det handlet om å legge trafikken på E18 (som faktisk går i tunnel under) lengst mulig bort fra sjøkanten. Dessverre ble det som Statens vegvesen ønsket. Den bilfrie kontakten mellom byen og sjøen ble det ikke noe av. Statens vegvesen har skjult sine spor. Om informasjonen om dette fortsatt finnes på deres nettsider, så er den i alle fall godt gjemt.
Parkeringsgebyr er fastsatt i sentrale forskrifter. Det er 900 kroner. Det kan hende 900 kroner svir i «distriktene», der det er god plass. Men i Oslo sentrum blir det lett slik at et parkeringsgebyr i ny og ne blir billigere enn om man skulle ha betalt for lovlig parkering. Dessuten kan man da stå et sted hvor det ikke er lov å parkere, i stedet for å måtte gå til og fra en lovlig parkeringsplass. Det er ganske tydelig at noen spekulerer i det. Man kan bare få ett gebyr for samme parkering. Har man først fått et gebyr, kan man bare la bilen bli stående uten å risikere noe mer. Kanskje kan man snike seg unna ved å beholde gebyrlappen hvis man hver dag parkerer på det samme stedet hvor det ikke er lov å parkere.
Ofte parkerer noen egoistiske bilister slik at de hindrer trikken. Da er 900 kroner latterlig lite. Han som fulgte trafikkreglene og syklet i kollektivfeltet på Mosseveien og kanskje gjorde at elbilistene kom 10-15 sekunder senere fram til innsnevringen der trafikken uansett stoppet opp, fikk en bot på 8 500 kroner for å hindre trafikken. Det bør koste mer enn det å hindre kollektivtrafikken i byen. I tillegg bør bilene taues bort så raskt som det er praktisk mulig.
Paris har i de senere år vist vei når det gjelder å endre en storby fra å være et bilhelvete til en menneskevennlig by. Noe som kjennetegner Paris og andre byer som har fått til noe lignende, er at de har kunnet bestemme selv, uten statlig overstyring. De har prøvd ulike tiltak. Det som har fungert godt, har de beholdt, det som ikke har fungert, har de fjernet. Det er på tide at man i Norge får lokalt selvstyre, uten statlig innblanding når det gjelder regulering av trafikk.
***
Jeg har først og fremst tenkt på trafikkregulering i byene, og mitt første utkast hadde overskriften “Byene bør få lokalt selvstyre i trafikksaker”. Jeg bor i Oslo, og tenkte derfor først og fremst på Oslo. Men så dukket det opp flere saker hvor folk som bor langs veier hvor bilister kjører fort, ønsker reduserte fartsgrenser. Det er ikke et byproblem. Derfor gjorde jeg det litt mer generelt.
I det som har vært referert på sosiale medier, først og fremst Bluesky, fra et debattmøte om trafikkplanlegging (jeg har ikke lett opp noen lenker), har Statens vegvesen hevdet at det må være lik regulering i hele landet. Det bekrefter at Statens vegvesen ikke forstår byer, og bør holdes langt borte fra alt som gjelder byutvikling. De bekrefter også at de, i likhet med politiet, mener at norske bilister er så udugelige at de ikke klarer å forholde seg til det som er skiltet. Det har de kanskje rett i. Men et svar på dette er at det er noe helt annet å kjøre i større byer (vi har ikke storbyer i Norge, selv om vi liker å tro at vi har det), enn å kjøre på landet. De som ikke behersker bykjøring, med slik trafikkregulering som man gjenre finner i moderne byer som prioriterer folk foran biler, bør ganske enkelt ikke prøve seg på å kjøre bil i disse byene.
Det bør selvfølgelig være regler som byene og andre kommuner må holde seg innenfor. Om det bør være Vegdirektoratet eller statsforvalteren som eventuelt er klageinstans for slike vedtak, kan diskuteres. Vegdirektoratet prioriterer i praksis alltid bil, derfor er jeg skeptisk til dem, også som klageinstans.
Jeg tar avstand fra politisk vold, selfølgelig også fra drapet på Charlie Kirk. Men jeg tar selvfølgelig også avstand fra folk som oppfordrer til politisk vold, som Charlie Krik gjorde. Mange synes å forsvare Charlie Kirk fordi han benyttet sin ytringsfrihet. Men ytringsfriheten har visse grenser. Jeg skal ikke her gå inn i realtetene i Charlie Kirk uttalelser, men vurdere noen av hans uttalelser opp mot ytringsfriheten og dens grenser i Norge. Grensene for ytringsfrihet i USA kjenner jeg ikke veldig godt. Noen ekstreme uttalelser, som vi kunne høre fra Charlie Kirk og fra USAs sjefsekstremister, Donald Trump og J.D. Vance er tydeligvis lovlige. Men det synes å være fritt fram for vanvittige søksmål fra Donald Trump mot et medieselskap som har vinklet et intervju med hans politiske motstander, Kamala Harris, på en måte som Trump ikke likte. Og det synes knapt å være grenser for sensur av bøker f.eks. i skolen, osv.
Før jeg går ned i disse spørsmålene er det grunn til å presisere at det kan være stor avstand med hva som er akseptabel, og hva som er ulovlig. Rød Ungdoms lede Amrit Kaur måtte gå etter å ha lagt ut en video hvor hun ironiserte over drapet. Jeg har ikke sett den videoen, men jeg antar at innholdet var helt lovlig. FrPU leder Simen Velle har sagt at Charlie Kirks synspunkter er legitime. Det er interessant å merke seg at at han mener at det er legitimt å mene at muslimer skal steines, at kvinner skal underordnes mannen, osv, uten at det ser ut til å få noen konsekvenser for ham. (Selve saken er bak betalingsmur hos VG, så den får jeg ikke lest. Da får jeg heller ikke lest hvilken “USA-ekspert” de har hostet opp som sier at Charlie Kirks synspunkter “Grenset mot det ekstreme høyre”. Etter min vurdering ligger de langt over denne grensen.) KrFs Joel Ystebø kom med det som nærest er en hyllest til Charlie Kirk. Så har vi det famøse utsagnet om transpersoner fra høyrepolitikeren Simen Sandelien. Dette er problemer for partiene FrP, KrF og Høyre. For å si det med Joel Ystebø: “En beklagelse er ikke nok.” Men vi kan nok ikke vente annet enn taushet fra de partiene.
Utgangspunktet for å vurdere norsk rett, er straffelovens (Strl) § 185, vurdert i forhold til ytringsfrihetsbestemmelsene i Grunnloven (Grl) § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art 10. Strl § 185 lyder:
En, det viser seg ganske rabiat, dame i et boligsameie i Moss ved navnt Gro Sissel Evensen, liker ikke at en nabo har et Pride-flagg på sin veranda. Hun har klaget til styret. Det er dessverre mange folk som har ekstreme meninger. Det uforståelige i saken er at NRK Østfold gir henne spalteplass “Reagerer på prideflagg: – Nå bør de ta det ned”, og dessuten lager et TV-innslag i lokalnyhetene for Østlandet. Det er ikke en gang et leserinnlegg som de har sluppet gjennom, men noe NRK Østfold redaksjonelt har laget som en nyhetssak.
Det har vært litt interessant å følge debatten på Bluesky etter dette innslaget. Det har alltid vært en del rabiate tullinger som skriver sinte leserinnlegg eller går til media med sine ekstreme synspunkter. Som regel vet redaksjonene hvem disse er, og er forsiktige med å slippe dem til. Det merkelige er at distriktsredaksjonen i NRK Østfold synes ikke å vite noe om dette, og heller ikke har gjort noe for å finne ut hva slags person det er som kommer med slike meninger. At en som har bidratt til lansering av et kampanjenettsted mot pride kan bli provosert av at noen henger opp et prideflagg, er i beste fall verdt et skuldertrekk. Det er ikke verdt et nyhetsoppslag.
Her er et lite utvalgt av det Gro Sissel Evensen har skrevet eller delt i sosiale medier, som har blitt vist som viser hvem Gro Sissel Evensen er og hva hun står for.
Det er sommer og agurktid. Den tiden da mediene serverer det som kalles “agurknyheter”, intetsigende nyheter som man skriver for å ha noe å skrive om. I sommer har vi hatt en merkelig agrukføljetong, påstandene om at Astrid S fremføring av “Ja, vi elsker” ved starten av en fotballkamp i EM for kvinner, var plagiat. Så vidt jeg har fått med meg, var det Nettavisen som plantet agurken. Ifølge Nettavisen var det “mange som reagerte”. En av dem skal ha vært en Kurt Olsen Karsten.
“En av dem som reagerer på Astrid S sin versjon er Kurt Olsen Karsten.
Han er gift med Elisabeth Karsten, som for ti år siden komponerte en versjon av «Ja, vi elsker» sammen med Andreu Jacob og Hans Jørgen Langeland.
Den versjonen er godkjent hos Tono som et eget verk.
– Når denne versjonen er utgitt og registrert som eget verk i Tono så opplever vi at dette er et plagiat av versjonen som ble utgitt i 2015, sier Karsten til Nettavisen.”
Det er et sikkert vårtegn at bilister, som ikke kan trafikkreglene, vil belære folk som sykler om hvordan de skal opptre i trafikken. Avisene publiserer slikt helt ukritisk. Men fra en person som titulerer seg som «skadeforebygger» i et forsikringsselskap, venter jeg faktisk litt mer, enn fra den jevne, sykkelhatende bilist.
Therese Hofstad-Nielsen, som er skadeforebygger i Fremtind, sier: «Man må gå av og trille sykkelen når man skal over veien.» Det er helt feil.
Da har det falt dom i saken mot de tre kvinnene som fulgte etter FrP-leder Sylvi Listhaug. De ble frifunnet, et resultat som er som ventet og som det burde være. Jeg ble overrasket da jeg så hvilken bestemmelse de var tilltalt etter, strl § 115 om Angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet. Denne bestemmelse lyder:
“Med fengsel inntil 10 år straffes den som ved bruk av makt, trusler eller på annen rettsstridig måte volder fare for at Kongen, Regenten, regjeringen, Stortinget, Høyesterett eller Riksretten, eller et medlem av disse institusjonene, hindres eller påvirkes i sin virksomhet.”
Denne bestemmelsen må vurderes mot to av Grunnlovens bestemmelser:
