Category Archives: Jus

VGs billedbruk i omtalen av advokatfirmaet Rogstad. Høyesterett har talt

Så kom omsi­der den dom­men noen av oss har ven­tet på en stund, om VGs bruk av bil­der i sin omta­le av advo­kat­fir­ma­et Rog­stad. Jeg fulg­te VGs artik­ler om advo­kat­fir­ma­et Rog­stad med stor inter­es­se. Det­te er VGs sam­le­side med dis­se artik­le­ne. Men jeg har ikke nå gått til­ba­ke til dis­se artik­le­ne for å se på den kon­kre­te bil­led­bru­ken. Det er også påfal­len­de at VG per i dag, 7. juni 2022, ikke har omtalt dom­men, i alle fall ikke på nettet. 

Det er et skil­le i ånds­verk­lo­ven mel­lom foto­gra­fis­ke verk som er beskyt­tet av opp­havs­rett, og foto­gra­fis­ke bil­der som har vern etter den sær­li­ge rege­len i åvl § 23. For at noe skal være et foto­gra­fisk verk, må det være “uttrykk for ori­gi­nal og indi­vi­du­ell ska­pen­de ånds­inn­sats”. Foto­kunst hand­ler om å fan­ge øye­blik­ket, når motiv, lys osv er det ret­te. Det gjel­der også por­tret­ter. Et vir­ke­lig godt por­trett kla­rer “å fan­ge sje­len” til den som blir poret­tert. Jeg er ikke i tvil om at Mor­ten Krog­volds por­tret­ter er foto­gra­fis­ke verk, selv om han sik­kert også har noen mind­re vel­lyk­ke­de bil­der som han ikke offent­lig­gjør. Men de sel­fi­ene folk til sta­dig­het tar, er ikke foto­gra­fis­ke verk. 

I prak­sis har skil­let liten betyd­ning. Et foto­gra­fisk bil­de er ver­net i foto­gra­fens leve­tid og 15 år etter utlø­pet av foto­gra­fens døds­år, men uan­sett minst 50 år etter utlø­pet av det år bil­det ble tatt. Hvis foto­gra­fen er ukjent, er det ver­net i 50 år etter utlø­pet av det år bil­det ble laget. Et foto­gra­fisk verk er ver­net i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­res døds­år. Per i dag, 2022, vil foto­gra­fis­ke verk av foto­gra­fer som døde i 1951 eller tid­li­ge­re være fri. Foto­gra­fis­ke bil­der tatt i 1971 eller tid­li­ge­re vil være frie hvis de er tatt av foto­gra­fer som døde i 2006 eller tid­li­ge­re. Foto­gra­fen Ansel Adams døde i 1984. Hvis vi skul­le reg­ne hans bil­der som foto­gra­fis­ke bil­der og ikke foto­gra­fis­ke verk, vil bil­der tatt i 1971 eller tid­li­ge­re være frie. Reg­nes de som foto­gra­fis­ke verk vil de være ver­net fram til 1. janu­ar 2055. Han har sik­kert også tatt noen bil­der som ikke er vel­lyk­ket, men hol­der vi oss til hans offent­lig­gjor­te bil­der, er i alle fall ikke jeg i tvil om at det er foto­gra­fis­ke verk. Den frans­ke foto­gra­fen Henri Car­ti­er-Bres­son døde i 2004, alt­så for mer enn 15 år siden, så vi kan gjø­re den sam­me øvel­sen med ham. Hans bil­der er på en måte vans­ke­li­ge­re å plas­se­re, for han var en foto­graf som fikk “snap shots” til å bli stor kunst. Også hans offent­lig­gjor­te bil­der vil jeg anse som foto­gra­fis­ke verk.

De typis­ke por­tret­ter som bedrif­ter leg­ger ut som “presse­bil­der”, som en del av sin egen pre­sen­ta­sjon, vil stort sett være foto­gra­fis­ke bil­der. Når bil­de­ne er tatt av pro­fe­sjo­nel­le foto­gra­fer er det stort sett greit hånd­verk, men ikke noe mer. 

Et foto­gra­fisk verk vil, i mot­set­ning til et foto­gra­fisk bil­de, også være ver­net mot etter­gjø­ring (pla­giat). Det har nep­pe sær­lig betyd­ning for foto­gra­fi­er, i alle fall ikke for por­tret­ter. Hvis jeg skul­le for­sø­ke å etter­gjø­re Mor­ten Krog­volds por­tret­ter når jeg tar bil­der av per­soner, så vil­le jeg nep­pe lyk­kes. Jeg kan selv­føl­ge­lig vel­ge svart/hvitt, som han stort sett arbei­der med. Jeg kun­ne vel­ge å bru­ke film og ikke digi­talt kame­ra, even­tu­elt også en Has­sel­blad, om jeg had­de tatt meg råd til det. Men vir­ke­lig gode por­tret­ter hand­ler i stor grad om kom­mu­ni­ka­sjon mel­lom foto­gra­fen og den por­tret­ter­te, og der er nok Mor­ten Krog­vold vel­dig mye bed­re enn meg. 

Gene­relt vil det være bort­kas­tet tid å vur­de­re om et foto­gra­fi er et foto­gra­fisk verk eller et foto­gra­fisk bil­de. Vi får ikke alle opp­lys­nin­ger i den aktu­el­le saken. Men hvis vi for­ut­set­ter at bil­de­ne ikke er tatt i 1971 eller tid­li­ge­re, av en foto­graf som døde i 2006 eller tid­li­ge­re, har det abso­lutt ingen betyd­ning i den­ne saken. Hvis man har brukt et gam­melt foto­gra­fi, som vil være fritt hvis det er et foto­gra­fisk bil­de, men ver­net hvis det er et foto­gra­fisk verk, kan det være et poeng. Men gene­relt er det bed­re å behand­le det som et foto­gra­fisk verk, frem­for å bru­ke tid og even­tu­elt pen­ger til å enga­sje­re en advo­kat for å vur­de­re vans­ke­li­ge grensespørsmål.

Men når vi først er inne på det­te: Opp­havs­rett, og alt­så vern for foto­gra­fis­ke verk er for­ank­ret i inter­na­sjo­na­le kon­ven­sjo­ner og EU-direk­ti­ver. Jeg har nevnt Ansel Adams og Henri Car­ti­er-Bres­son. Hvis deres foto­gra­fi­er skal reg­nes som foto­gra­fis­ke verk, vil de være ver­net i Nor­ge etter Nor­ges for­plik­tel­ser etter inter­na­sjo­nal rett. Foto­gra­fis­ke bil­der er ikke regu­lert inter­na­sjo­nalt på til­sva­ren­de måte. Så om vi skul­le kom­me til at noen av de nevn­te foto­gra­fers bil­der er foto­gra­fis­ke bil­der, og ikke foto­gra­fis­ke verk, vil de ikke være ver­net i Nor­ge, uten at jeg utdy­per begrun­nel­sen for det. Om ikke en dom­stol skul­le kom­me til å se bort fra at reg­le­ne ikke gjel­der uten­lands­ke foto­gra­fer, slik Høy­este­rett gjor­de når det gjaldt ret­ten til eget bil­de i saken HR-2009–2318‑A Andy Finch. Hel­ler ikke det går jeg nær­me­re inn i.

Høy­este­rett har kon­klu­dert med at VG ikke kun­ne bru­ke bil­de­ne i med­hold av den gene­rel­le sitat­re­ge­len i åvl § 29, men at de kun­ne bru­ke dem etter tvangs­li­sens­re­ge­len i åvl § 36 annet ledd. Uan­sett hvil­ket retts­grunn­lag man støt­ter seg på, så er resul­ta­tet at VG had­de rett til å bru­ke bil­de­ne. Det spørs­må­let som gjen­står er om de må beta­le for bru­ken, eller ikke. Sitat­re­ge­len i åvl § 29 er en fri­bruks­re­gel, som bettyr at man ver­ken behø­ver å inn­hen­te sam­tyk­ke eller å beta­le veder­lag for bru­ken. Åvl § 36 annet ledd er en tvangs­li­sens­be­stem­mel­se, som betyr at man ikke tren­ger å inn­hen­te sam­tyk­ke, men må beta­le veder­lag for bruken.

For at man skal kun­ne site­re lov­lig etter åvl § 29 må det som site­res set­tes inn i en sam­men­heng. Det enk­le er at man skri­ver om det som site­res. Man kan ikke bru­ke et sitat som illust­ra­sjon eller blikk­fang. Men det­te er i seg selv et stort og vans­ke­lig tema, som jeg ikke skal gå ned i.

Adgan­gen til å site­re bil­der etter åvl § 29 er gans­ke sne­ver. Litt kort kan man si at en gjen­gi­vel­se av et helt bil­de ofte vil være mer enn hva som vil være til­latt etter sitat­re­ge­len, og gjen­gi­vel­se av utsnitt av bil­der kan være en kren­ken­de gjen­gi­vel­se som stri­der mot de ide­el­le ret­tig­he­ter etter åvl § 5. Det sis­te kan kan­skje modi­fi­se­res noe. Hvis man skal site­re i med­hold av åvl § 29 må det skje “i sam­svar med god skikk”. Et av ele­men­te­ne i den vur­de­rin­gen er at gjen­gi­vel­sen skal være lojal. I det lig­ger ikke at sen skal være snill og vel­vil­lig, men at den skal gi et dek­ken­de inn­s­trykk av det som site­res. Det kan nok ten­kes å være et områ­de mel­lom en gjen­gi­vel­se som kren­ker ide­el­le ret­tig­he­ter og det som er “i sam­svar med god skikk”, men det går jeg ikke nær­me­re inn på. Men det fin­nes situa­sjo­ner hvor det må være greit å gjen­gi deler av bil­der. Jeg bru­ker gjer­ne Vebjørn Sand som eksem­pel. Han ertet en gang på seg kunst-Nor­ge ved å hev­de at moder­nis­tis­ke kunst­ne­re ikke er i stand til å teg­ne en hånd. Jeg tok noen utsnitt med hen­der fra noen av Vebjørn Sands bil­der, som en illust­ra­sjon av hvor­dan han selv maler hen­der. Det­te mener jeg vi kan gjø­re i med­hold av den gene­rel­le sitatregelen.

I den aktu­el­le saken har VG brukt bil­de­ne i sam­men­set­nin­ger, blant annet ved at man har satt por­tret­te­ne på dress­kled­de krop­per. Det kan set­tes et spørs­måls­tegn ved om det er lojal bruk av bil­de­ne, og om det kan ha betyd­ning for vur­de­rin­gen av om bru­ken var i sam­svar med god skikk, eller ikke.

Et spørs­mål som ret­ten ikke tar stil­ling til, og som det kun­ne ha vært inter­es­sant å få avklart, er bru­ken av såkal­te “presse­bil­der”. Da mener jeg bil­der som bedrif­ter, offent­li­ge insti­tu­sjo­ner mm gjør til­gjen­ge­lig for bruk i media, og alt­så ikke tra­di­sjo­nel­le presse­fo­to­gra­fi­er. I dom­mens avsnitt 88 gien­gis bl.a. føl­gen­de fra ting­ret­tens avgjø­rel­se, som har fått til­slut­ning fra lagmannsretten:

De er helt typis­ke eksemp­ler på sli­ke bil­der som advo­ka­ter bru­ker på egne nett­si­der for å pro­fi­le­re seg og firmaet.”

Det­te drøf­tes i til­knty­ning til spørs­må­let om kilde­an­gi­vel­se og navn­gi­vel­se av foto­gra­fen. Det spørs­må­let som ikke behand­les er hvor­vidt det å pub­li­se­re sli­ke bil­der som en del av bedrifts­pro­fi­le­rin­gen på net­tet, må anses som et impli­sitt sam­tyk­ke til å bru­ke bil­de­ne i pres­sen. Jeg mener at bli­der lagt ut på den­ne måten må media fritt kun­ne gjen­gi, basert på impli­sitt sam­tyk­ke. Da er det ver­ken nød­ven­dig å påbe­ro­pe seg sitat­re­ge­len i åvl § 29 eller tvangs­li­sens­be­stem­mel­sen i åvl § 36 annet ledd. Sli­ke bil­der bør kun­ne bru­kes fritt, uten at det beta­les veder­lag. Bruk av sli­ke bil­der kan ikke være begren­set til bruk i sam­men­hen­ger som de som har gjort bil­de­ne til­gjen­ge­lig stil­ler seg posi­ti­ve til.

I den utstrek­ning jeg har vært med på sli­ke bil­der, har avta­len med foto­gra­fen vært at opp­drags­gi­ver har rett til fritt å gjen­gi bil­de­ne og til å gi and­re rett til å gjen­gi bil­de­ne. Jeg har ikke vært så involvert i selve avtale­inn­gå­el­sen at jeg kjen­ner detal­jer i den­ne, men jeg antar at en foto­graf da får betalt for å gi fra seg såpass omfat­ten­de rettigheter.

En opp­ha­ver har etter åvl § 5 krav på å bli navn­gitt, “slik som god skikk til­si­er såfremt navn­gi­vel­se er prak­tisk mulig”. Jeg kan vans­ke­lig ten­ke meg situa­sjo­ner hvor god skikk skul­le til­si at opp­ha­ver skal navn­gis, selv om navn­gi­vel­se ikke er prak­tisk mulig, men det spørs­må­let får lig­ge. Et mini­mums­vil­kår er at det er opp­gitt hvem foto­gra­fen er. Det er ikke all­tid opp­gitt når bil­der leg­ges ut som en del av en bedrifts­pre­sen­ta­sjon. Utgangs­punk­tet er at en opp­ha­ver ikke kan fra­skri­ve seg ret­ten til navn­gi­vel­se “med mind­re det gjel­der en bruk av ver­ket som er avgren­set etter art og omfang”. At man fra­skri­ver seg en slik rett når det gjel­der bestem­te bil­der, må lig­ge innen­for det man kan gjøre. 

I åvl § 25 annet ledd står bl.a. føl­gen­de om bruk av verk i med­hold av bestem­mel­se­ne i kapit­tel 3, som inklu­de­rer både sitat­be­stem­mel­sen og tvangs­li­sens­be­stem­mel­sen for bruk i pressen:

Når et verk gjen­gis offent­lig etter reg­le­ne i det­te kapit­let, kan det skje i det omfang og i den skik­kel­se for­må­let kre­ver. Ver­kets karak­ter må ikke for­and­res eller for­rin­ges. Kil­den skal all­tid angis slik som god skikk tilsier.”

Kilde­an­gi­vel­se er noe mer enn navn­gi­vel­se. Hvis noen skul­le site­re noe jeg har skre­vet, er kra­vet om navn­gi­vel­se opp­fylt om man f.eks. skri­ver noe slik: “Olav Tor­vund skri­ver …”. Hvis man skal angi kil­den, da skal man ikke bare opp­gi at jeg har skre­vet det, men også hvor det er hen­tet fra. I dom­mens avsnitt 89 står det:

Kra­vet om kredi­te­ring kan imid­ler­tid ikke tol­kes så strengt at det vil mot­vir­ke under­sø­ken­de jour­na­lis­tikk. Like fullt kun­ne VG i den­ne saken med for­del gått len­ger i å opp­gi hvor foto­gra­fi­ene er hen­tet fra, uten at det vil­le gått på bekost­ning av for­må­let med artiklene.”

Noe av det som etter min vur­de­ring er vik­tig i dom­men, er at Høy­este­rett sier at VGs omta­le må opp­fyl­le vil­kå­ret om “dags­hen­ding”. Høy­este­rett viser til prak­sis fra EU-dom­sto­len, og skri­ver i avsnitt 61:

Dom­sto­len tol­ker alt­så begre­pet «cur­rent event» slik at det er til­strek­ke­lig at repor­ta­sjen har all­menn nyhets­in­ter­es­se på det tids­punkt den pub­li­se­res. EU-dom­sto­len kre­ver her ikke at det skal være tids­nød knyt­tet til å inn­hen­te samtykke.”

Det­te åpner for at man kan gjen­gi bil­der i med­hold av tvangs­li­sens­be­stem­mel­sen i åvl § 36 annet ledd i under­sø­ken­de jour­na­lis­tikk som ikke er knyt­tet til akut­te, ytre nyhets­hen­del­ser. Saker som VGs omta­le av advo­kat­fir­ma­et Rog­stad blir en dags­hen­ding i det øye­blikk saken offent­lig­gjø­res og for­hol­de­ne avslø­res. Noe annet vil­le etter min vur­de­ring være en uak­sep­ta­bel inn­skren­king av ytrings- og pressefriheten. 

Her kan det leg­ges til at dagens medie­vir­ke­lig­het gjør at “dags­hen­ding” får en litt annen betyd­ning enn hva det had­de før. I papir­al­de­ren var gårs­da­gens avis i prak­sis gans­ke util­gjen­ge­lig his­to­rie alle­re­de dagen etter at den var utgitt. TV-nyhe­ter var borte når sen­din­gen var avslut­tet. Nå blir gårs­da­gens og fjor­årets “dags­hen­din­ger” lig­gen­de ute i alle fall i lang, om enn ikke evig tid. Som nevnt inn­led­nings­vis har VG en sam­le­side med dis­se artik­le­ne, inklu­dert de omstrid­te bildene.

I avsnitt 67 viser Høy­este­rett til Men­neske­retts­dom­sto­lens prak­sis, hvor det leg­ges vekt på om pub­li­se­rin­gen bidrar til den debatt av offent­lig inter­es­se. Uten å gå nær­me­re inn på det­te, kan det ikke være i tvil om at VGs avslø­rin­ger og omta­le av advo­kat­fir­ma­et Rog­stad har skapt og bidratt til en debatt av bety­de­lig offent­lig interesse.

I avsnit­te­ne 92 og 93 drøf­tes for­hol­det til EMK artik­kel 10

(92) VG og parts­hjel­pe­ren har anført at veder­lags­kra­vet etter rege­len om dags­hen­din­ger i
§ 36 and­re ledd vil kun­ne ha en ned­kjø­len­de effekt ved at det leg­ger hind­rin­ger i vei­en for
medias dek­ning av saker av sam­funns­mes­sig betyd­ning – og der­ved kan kom­me i kon­flikt
med EMK artik­kel 10 om ret­ten til infor­ma­sjons- og ytringsfrihet.

(93) Til det­te skal jeg bemer­ke at tvangs­li­sen­sen er begrun­net i et bevisst lovgiverstandpunkt.”

VG har i sine anførs­ler, dom­men avsnitt 31, sagt at gjengs pris for sli­ke bil­der er 415 kr per bil­de. Det­te er ikke nær­me­re drøf­tet i dom­men. Van­lig fri­lans­sats for foto­gra­fi­er er på rundt 3000 kr per bil­de, så hvor tal­let 415 kr er hen­tet fra, vet jeg ikke. Men i alle fall for et medie­hus som VG vil det nep­pe vir­ke sær­lig ned­kjø­len­de om de må beta­le 415 kr per bil­de. For mind­re res­surs­ster­ke medi­er, kan det nok ha betydning. 

At det er et bevisst lov­gi­ver­stand­punkt, er ikke et tungt­vei­en­de argu­ment når det gjel­der for­hol­det til EMK. EMK set­ter gren­ser hva slags lover som kan ved­tas, og da er lov­gi­vers egne vur­de­rin­ger og valg ikke avgjørende. 

Avslut­nings­vis ven­der jeg til­ba­ke til åvl § 36, og gjen­gir dens førs­te og annet ledd:

Et verk som inn­går i en dags­hen­ding kan ved medias omta­le av dags­hen­din­gen gjen­gis i sam­svar med god skikk og i den utstrek­ning for­må­let betinger.

Også et offent­lig­gjort kunst­verk, offent­lig­gjort foto­gra­fisk verk eller offent­lig­gjort film­verk som har til­knyt­ning til dags­hen­din­gen uten å inn­gå i den, kan på sam­me vil­kår som i førs­te ledd gjen­gis mot veder­lag. Det­te gjel­der ikke verk som er skapt i ervervs­virk­som­het med hen­blikk på gjen­gi­vel­se i media.”

Hvis et verk inn­går i en dags­hen­ding, gir førs­te ledd en fri­bruks­be­stem­mel­se, mens and­re ledd gir en tvangs­li­sens. Da må dags­hen­din­gen knyt­te seg til ver­ket, eller even­tu­elt det foto­gra­fis­ke bil­det. Jeg bru­ker gjer­ne Odd Nerd­rum og Vebjørn Sand som eksemp­ler her. De er beg­ge flin­ke til å ska­pe medie­opp­merk­som­het rundt seg selv og sine bil­der, og det er man­ge til­fel­ler hvor nett­opp ver­ke­ne er sen­tra­le i dags­hen­din­gen. I den aktu­el­le saken var det advo­kat­fir­ma­ets virk­som­het og orga­ni­se­ring som utgjor­de dags­hen­din­gen, ikke bil­de­ne som var brukt til å illust­re­re artiklene. 

Men nå som Høy­este­rett har kom­met med sin dom om bil­led­bru­ken, da er bil­de­ne sen­tra­le i den­ne dags­hen­din­gen. Så ved omta­le av den­ne saken, vil bil­de­ne fritt kun­ne gjen­gis etter førs­te ledd, uten at det må beta­les vederlag.

Høy­este­rett har opp­he­vet lag­manns­ret­tens dom, som ga VG med hold og fri­fant dem for kra­vet fra advo­kat­fir­ma­et Rog­stad. Det betyr at saken må til­ba­ke til Bor­gar­ting lag­manns­rett, som må avsi ny dom basert på at VG had­de rett til å bru­ke bil­de­ne i med­hold av tvangs­li­sens­be­stem­mel­sen i åvl § 36 annet ledd. De spørs­må­le­ne som står åpne er hvor mye VG må beta­le, og saks­om­kost­nin­ger. Jeg er ikke godt nok opp­da­tert når det gjel­der sivil­pro­sess til å si om VG også kan trek­ke inn “impli­sitt sam­tyk­ke”, hvis det tid­li­ge­re ikke har vært påberopt.

Noe av det jeg sær­lig rea­ger­te på da saken ver­ser­te ved lave­re dom­sto­ler, var kra­ve­nes stør­rel­se. For lag­manns­ret­ten krev­de advo­kat­fir­ma­et Rog­stad til sam­men 1,7 mill i erstat­ning og 360 000 i opp­reis­ning. De har basert seg på at det er 18 bil­der som er pub­li­sert 182 gan­ger, og har basert seg på 6 000 kr per bil­de. 6 000 kr er anta­ge­lig­vis basert på en fri­lans­sats på 3 000 kr per bil­de. Når de kom­mer til 6 000 kr per bil­de, er det sann­syn­lig­vis basert på at man etter åvl § 81 annet ledd kan kre­ve det dob­belte av rime­lig veder­lag for bru­ken ved ulov­lig bruk. Når VG har fått med­hold i at de had­de rett til å pub­li­se­re bil­de­ne etter åvl § 36 annet ledd, vil det ikke være aktu­elt å kre­ve dob­belt beta­ling etter den­ne bestem­me­slen. Da er det et spørs­mål om veder­lag for lov­lig bruk.

Ved pub­lisei­rng av et enkelt bil­de uten sam­tyk­ke, er det ikke uri­me­lig å ta utgangs­punkt i van­lig fri­lans­sats. Det synes å være en gans­ke etab­lert prak­sis, også at man kre­ver dob­belt sats ved ulov­lig bruk, alt­så 6 000 kr for et bil­de. Noen kre­ver også tre gan­ger fri­lans­sat­sen når foto­gra­fen ikke er navn­gitt. Om det er en prak­sis som har fes­tet seg, vet jeg ikke.

Men det man har krav på er rime­lig veder­lag. Det frem­står ikke som rime­lig veder­lag å kre­ve det­te for hvert av 18 “presse­bil­der”, og i alle fall ikke å mul­ti­pli­se­re det med 182 basert på at bil­de­ne er pub­li­sert 182 gan­ger. <edit>Hvordan de har reg­net seg fram til veder­lags­kra­vet på 1,7 mill, frem­går ikke av noen av dom­me­ne. Hvis vi reg­ner 6000*18*182 blir resul­ta­tet ca 19,7 mill, så de har i alle fall redu­sert kra­vet i for­hold til det. Men fort­satt er det etter min vur­de­ring hin­si­des hva som er rime­lig veder­lag for slik billedbruk.</edit>

I sin begrun­nel­se viser avo­kat­fir­ma­et Rog­stad til at “artik­le­ne har med­ført bety­de­li­ge pro­ble­mer både for fir­ma­et og for de ansat­te”. Kri­tisk omta­le må de fin­ne seg i. Jeg går ikke inn i en ære­kren­kel­ses­vur­de­ring. Men så len­ge VG har hatt godt kilde­grunn­lag og har behand­let saken på jour­na­lis­tisk for­svar­lig måte, kan de ikke kre­ve noe for det. I avsnitt 72 sier Høy­este­rett at “fun­dert på for­svar­lig jour­na­lis­tisk arbeid og
et til­freds­stil­len­de fak­ta- og kilde­grunn­lag”. Det er påvist en fakta­feil, som VG har ret­tet opp. De advo­kat­fir­ma­et Rog­stad kan kre­ve veder­lag for er bil­led­bru­ken, ikke at en neg­a­tiv opp­merk­som­het rundt fir­ma­ets orga­ni­se­ring og virk­som­het, har ska­det firmaet. 

Print Friendly, PDF & Email

Hvorfor håndhever ikke Bymlijøetaten at det er “all stans forbudt” i sykkelfelt?

Alle som vil se, vet at Bymiljø­eta­ten ikke hånd­he­ver at det er “all stans for­budt” i syk­kel­felt, og at de ald­ri har gjort det — bort­sett fra noen tids­be­gren­se­de stunt når klage­stor­men har blitt for sterk. 

Avi­sa Oslo inn­hen­tet føl­gen­de over­sikt over utskrev­ne par­ke­rings­ge­byr for uli­ke over­tre­del­ser i 2021.

Gebyr for ulov­lig parkering/stans i syk­kel­felt er ikke en gang med på lis­ten. Alle som fer­des i byen kan se at stans/parkeirng av bil i syk­kel­felt er meget utbredt. 

Den såkal­te “syk­kel­sat­sin­gen” i Oslo får liten eller begren­set ver­di når Bymiljø­eta­ten ikke hånd­he­ver “all stans for­budt” i syk­kel­felt. Når det ikke skri­ves ut fle­re geby­rer for det­te, viser det at Oslos bybe­tjen­ter ikke gjør job­ben sin.

Fle­re syk­kel­felt har gjort pro­ble­met enda større.

Jeg fin­ner bare to mulig for­kla­rin­ger på at det har blitt slik.

  • Den ene muli­ge for­kla­rin­gen er at nær alle bybe­tjen­ter har en hjerne­ska­de som gjør dem ute av stand til å se at det stå biler i syk­kel­felt. Det fin­nes en form for men­tal blind­het som gjør at det er vis­se ting man er ute av stand til å “se”, selv om det ikke er noen galt med synet. Den som vil vite mer om det­te feno­me­net kan f.eks. lese Oli­ver Sacks: “The Man Who Mis­to­ok His Wife for a Hat”. Men i det jeg har lest om det­te feno­me­net har jeg ald­ri sett noen refe­ran­ser til til­stan­der hvor noen er ute av stand til å se par­ker­te biler, eller syk­kel­felt, eller en kom­bi­na­sjon av det­te. Hvis en slik hjerne­ska­de skul­le være så utbredt blant byens bybe­tjen­ter, vil­le det være en medi­sinsk sensasjon. 
  • Den and­re muli­ge for­kla­rin­gen er at de aksep­te­rer at bilis­ter tar seg til ret­te og okku­pe­rer syk­kel­felt for hen­set­ting av sine biler. Jeg hol­der det­te for mest sann­syn­lig, og det­te bur­de det også være gans­ke enkelt å gjø­re noe med.

Ver­ken tid­li­ge­re byråd for bymil­jø, Lan Marie Berg eller nåvæ­ren­de byråd Sirin Stav har vist noen vil­je til å ta tak i problemet. 

Vara­ord­fø­rer Abdul­lah Alsabe­ehg (Ap) sa til Avi­sa Oslo at Oslo ikke tren­ger moral­po­li­ti på syk­kel. Det er ikke så vans­ke­lig å være enig i det. Det Oslo tren­ger er en bymiljø­etat og et poli­ti som gjør job­ben sin. Så len­ge de ikke gjør det, må de reg­ne med at and­re for­sø­ker å ta tak i pro­ble­met som best de kan. Det er en dår­lig løs­ning, men så mye annet kan man ikke gjø­re når Oslo kom­mu­ne og poli­ti­et svikter.

I Aften­pos­ten kun­ne vi lese føl­gen­de over­skrift: “Rekord­man­ge bøter for par­ke­ring i syk­kel­felt. Det­te er reg­le­ne”. I artik­ke­len kan vi lese:

Bare i janu­ar og febru­ar i år ble det gitt 658 geby­rer for par­ke­ring i syk­kel­felt i hoved­sta­den, viser tall fra Bymiljø­eta­ten i Oslo kom­mu­ne. Det er mer enn en tredje­del av antal­let geby­rer som ble skre­vet ut i hele fjor.”

En sterk pro­sent­vis økning fra nes­ten ingen ting er fort­satt nes­ten ingen ting. Hvis det­te er en tre­del av antal­let geby­rer som ble skre­vet ut i fjor, til­si­er det at det mak­si­malt ble skre­vet ut ca 1800 sli­ke geby­rer i fjor, eller litt under fem geby­rer per dag. Det er litt over 1/40 av antal­let geby­rer som skri­ves ut til det som Bymiljø­eta­ten åpen­bart prio­ri­te­rer på topp: Bilis­ter som har par­kert på områ­der regu­lert til par­ke­ring, men som har betalt for kor­te­re tid enn de er par­kert, eller even­tu­elt ikke har betalt i det hele tatt. Sagt på en litt annen måte: Bymiljø­eta­ten prio­ri­te­rer å gebyr­leg­ge bilis­ter som har betalt for lite, men ikke hind­rer tra­fikk, frem­for langt mer alvor­li­ge brudd hvor de hind­rer tra­fik­ken og ska­per far­li­ge situa­sjo­ner.

Twit­ter har det vært hev­det føl­gen­de:

I føl­ge Bymiljø­eta­ten selv vil de i sli­ke til­fel­ler opp­ly­se sjå­før om at de står ulov­lig, men ikke skri­ve ut gebyr. Det betyr at selv om du har maks uflaks og en bybe­tjent kom­mer for­bi akku­rat mens du står der, så får det ingen konsekvenser.”

Det er ikke gitt noen kil­de for det­te, så jeg kan ikke gå god for påstan­den. Vi kan også lese at bybe­tjen­te­ne gir bilis­te­ne val­get mel­lom å flyt­te bilen eller få gebyr. Bilis­te­ne som står i syk­kel­felt har alle­re­de stan­set et sted hvor det er “all stans for­budt”. Da bør det bli gebyr, uten nåde. 

Noen har tatt bil­de av den­ne venn­li­ge hil­se­nen fra Bymiljø­eta­ten til en bilist som had­de par­kert i et sykkelfelt. 

Bilis­ter liker gjer­ne å for­tel­le folk som syk­ler at de som bilis­ter har fører­kort og har hatt opp­læ­ring, og at de, i mot­set­ning til oss som gjer­ne fore­trek­ker syk­kel, kan tra­fikk­reg­le­ne. De for­tren­ger at man­ge av oss som syk­ler også har fører­kort. Det som fin­nes av under­sø­kel­ser om slikt viser at folk som syk­ler er flin­ke­re til å føl­ge tra­fikk­reg­le­ne enn bilis­ter. Uan­sett: Bilis­ter bør vite at det er “all stans for­budt” i syk­kel­felt. Hvis de har så dår­lig syn at de ikke er i stand til å se at det er syk­kel­felt, da bør de umid­del­bart lukes ut av trafikken. 

Noen har for­talt at folk fra Bym­lijø­eta­ten har sagt noe om at det er vans­ke­lig å skri­ve gebyr, for de vet jo ikke hvor­for bilis­te­ne har stan­set eller par­kert i syk­kel­fel­tet. Hvis det­te stem­mer, da viser det bare at fol­ke­ne hos Bym­lijø­eta­ten ikke kan det regel­ver­ket de skal prak­ti­se­re. Så her trengs det åpe­bart litt etter- eller videre­ut­dan­ning. Jeg går til tra­fikk­reg­le­ne § 17 nr 1 bok­stav f:

§ 17.Stans og parkering

Det er for­budt å stan­se
(…)
g. i kol­lek­tiv­felt, i sam­bruks­felt eller i syk­kel­felt, unn­tatt for buss eller spor­vogn på holdeplass.”

Det er alt­så for­bud å stan­se i syk­kel­felt. Sagt på en annen måte, det rev­nen­de like­gyl­dig hvor­for man stan­ser der. All stans for­budt er ALL stans for­budt. Det inklu­de­rer også “skal bare stopp”, enten man skal set­te av eller pluk­ke opp folk, sjek­ke en mel­ding på tele­fo­nen, kjø­pe en kaf­fe eller en hum­mer, hand­le på polet eller noe annet. Hvis en bilist har stan­set i syk­kel­felt så har ved­kom­men­de stan­set ulov­lig. Det er bare å skri­ve ut gebyr — uten å bry seg om hva slags unn­skyld­ning de måt­te kom­me med. 

Bare for å ryd­de det unna vei­en. Etter tra­fikk­reg­le­ne § 2 nr 4, boktav a. Fører av utryk­ning­s­kjøre­tøy kan bry­te tra­fikk­reg­le­ne når det er nød­ven­dig eller til vesent­lig let­te i tje­nes­ten. Så en brann­bil eller en ambu­lan­se under utryk­ning kan godt stan­se eller par­ke­re i syk­kel­felt så len­ge det er nød­ven­dig å stå der. Men det inn­bæ­rer selv­sagt ikke at poli­ti­et har lov til å stan­se i syk­kel­felt for å kjø­pe en bol­le, kaf­fe, pøl­se eller noe annet, selv om det er et utryk­ning­s­kjøre­tøy de par­ke­rer. Å kjø­pe bol­ler eller kaf­fe er ikke nød­ven­dig eller til vesent­lig let­te i tjenesten. 

Bymiljø­eta­ten sprer des­in­for­ma­sjon som det­te, som bekref­ter eta­tens bil­fe­ti­sjis­me. Det er ikke noe krav om rød asfalt for det skal være stans for­budt. Reg­le­ne er, som så ofte når det gjel­der reg­ler som skal beskyt­te syk­len­de, uak­sep­ta­belt ukla­re. Et syk­kel­felt skal være skil­tet og mer­ket. Når det går både vin­ter og vår før rød asfalt er på plass, så får Bymiljø­eta­ten hen­te fram malin­gen og mer­ke opp mid­ler­ti­dig. Man kan ikke la eta­tens som­mel ska­de folk som syk­ler, slik situa­sjo­nen er i dag. 

Det er ikke slik at vi må grans­ke sig­na­tu­ren på mer­kin­gen for å avgjø­re om det er syk­kel­felt eller ikke. Mer­king er merking. 

Det er dess­uten et alvor­lig pro­blem at mer­kin­gen ikke ved­li­ke­hol­des. Bilis­ter som ikke respek­te­rer mer­kin­gen, sli­ter den bort. Her har også poli­ti­ker­ne og Bymiljø­eta­ten noe å ta tak i. Hvis det tar for langt tid å få på plass rød asfalt, så får de male mid­ler­ti­dig merking. 

Bilis­ter som står i syk­kel­felt hind­rer tra­fikk og ska­per far­li­ge situa­sjo­ner. De bur­de vært tau­et bort. Her er len­ke til en video som illust­re­rer pro­ble­met.

Det­te bør kun­ne gjø­res effek­tivt. Bybe­tjen­te­ne kan bare syk­le for­bi og ta bil­de av bile­ne, og så sen­de gebyr i pos­ten. Nors­ke tra­fikk­reg­ler er utfor­met av bilis­ter for bilis­ter, og det inklu­de­rer også par­ke­rings­reg­le­ne. Bilis­te­ne skal skjer­mes. Par­ke­rings­for­skrif­ten § 5 annet ledd lyder:

Blan­ket­ten for gebyr skal nor­malt fes­tes på kjøre­tøy­et sam­men med inn­be­ta­lings­kort, eller leve­res føre­ren. I sær­li­ge til­fel­ler kan den like­vel sen­des fører eller eier i pos­ten. Blan­ket­ten for gebyr for over­tre­del­ser som nevnt i § 2, førs­te ledd, sis­te punkt­um, kan like­vel all­tid sen­des eier eller utlei­er i pos­ten, der­som fører ikke er kjent.”

Her hen­ger man til og med fast i den gam­le papir­ver­den, som om folk i dag bru­ker inn­be­ta­lings­kort. Men at noen stik­ker av for at det ikke skal være mulig å skri­ve ut gebyr og fes­te det på bilen, da må det være et sær­lig til­fel­le hvor gebyr kan sen­des fører eller eier i pos­ten. Men dagens reg­ler er til hin­der for en effek­tiv hånd­he­ving. Det må nok en regel­end­ring til for at man skal kun­ne la det å ta bil­de og sen­de geby­ret i pos­ten være hoved­re­ge­len. Uan­sett: Oslo kom­mu­ne kan og bør gjø­re vel­dig mye innen­for det hand­lings­rom­met de har. Tar vi en tur til bil­lan­det USA, kan vi lese at man i Phi­ladel­phia anset­ter åtte nye bybe­tjen­ter med hoved­opp­ga­ve å hånd­heve for­bud mot par­ke­ring og stans i syk­kel­felt. De sier om det­te initiativet:

“Block­ing a bike lane with a par­ked car is dan­gerous, and the PPA will issue tick­ets to vehic­les that ille­gal­ly park in bike lanes. We hope to have all eight bike lane enfor­ce­ment offi­cers on the stre­et by the fall,” she said.”

Å anset­te noen bybe­tjen­ter med til­sva­ren­de opp­ga­ve i Oslo vil være en lønn­som inves­te­ring. En tra­fikk­be­tjent skal ikke skri­ve man­ge geby­rer for å tje­ne inn sin lønn man­ge gan­ger. Noen ste­der er pro­ble­met så stort at de nær­mest kan over­vå­kes kon­stant. Hen­rik Ibsens gt inn­går i min dag­li­ge syk­kel­rute. Det hører til unn­ta­ke­ne at syk­kel­fel­tet her ikke er blok­kert av biler.

Løren er ikke et områ­de hvor jeg er ofte. Men går vi en stund til­ba­ke, had­de en del tatt i bruk syk­kel­fel­te­ne til lang­tids­par­ke­ring. Til og med avskil­te­de biler var hen­satt i syk­kel­fel­tet, uten at Bymiljø­eta­ten rea­ger­te. Stopp i et syk­kel­felt bør kva­li­fi­se­re til gebyr umid­del­bart. Par­ke­ring i syk­kel­felt bør kva­li­fi­se­re til umid­del­bar borttauing. 

Vara­ord­fø­rer Abdul­lah Alsabe­ehg gir seg ikke. I Oslo­de­bat­ten skri­ver han blant annet:

Vi må la Bymiljø­eta­ten og poli­ti hånd­te­re ulov­lig­he­ter i tra­fik­ken. Direk­te kon­fron­ta­sjon vil øke kon­flikt­ni­vå­et i tra­fik­ken og der­med hele Oslo.

Han demon­stre­rer at han ikke har for­stått noen ting. Det er for­di Bymiljø­eta­ten og poli­ti­et ikke hånd­he­ver ulov­lig­he­ter i tra­fik­ken at folk rea­ge­rer. Dess­ver­re kan poli­ker­ne i Oslo gjø­re lite med det syk­kel­fiendt­li­ge poli­ti­et. Men de kan ryd­de opp i Bymiljø­eta­ten og sør­ge for at de hånd­he­ver. Så len­ge poli­ti­ker­ne ikke gjør det, da må de reg­ne med at de som lider under poli­ti­ker­nes svik, gjør hva de kan med de mid­ler man har til rådighet. 

Vi kan også lese om and­re ini­tia­ti­ver for å hånd­heve tra­fikk­reg­ler for å gjø­re det tryg­ge­re for folk å syk­le. Men ved må ut av Nor­ge for å fin­ne slikt. I Nor­ge, der snak­ker man gjer­ne om å frem­me syk­ling. Men i prak­sis prio­ri­te­rer man bil. Man er i alle fall i prin­sip­pet for å leg­ge til ret­te for syk­kel, kan­skje mer­ker man også syk­kel­felt. Men det må for all del ikke hånd­he­ves, for det vil være til ska­de for de hel­li­ge bilistene. 

En som jeg får vel­ge å kal­le en tid­li­ge­re sam­ferd­sels­po­li­ti­ker i Oslo sa for en del år siden at det­te var en sek­tor som er vel­dig etat­styrt. Poli­tis­ke sig­na­ler når vans­ke­lig gjen­nom. Det ser ut til å være slik fort­satt. Ingen av byrå­de­ne med ansvar for det­te har tatt tak i pro­ble­met for å ryd­de opp i det. De har i alle fall ikke klart det. Bil­fe­ti­sjis­men synes å være like rot­fes­tet i Bymiljø­eta­ten som den er i Sta­tens vegvesen.

Når det lages syk­kel­felt eller skil­tes stengt for motor­kjøre­tøy­er, osv, da bør det­te hånd­he­ves fra dag én. I Nor­ge lar man pro­ble­me­ne få set­te seg, og begyn­ner ikke å hånd­heve før pro­ble­met vir­ke­lig har blitt alvor­lig — og da er det egent­lig for sent. 

Når det gjel­der hånd­he­ving av tra­fikk­re­gu­le­ring i Oslo, har vi den gans­ke absur­de situa­sjon at hvis noen kjø­rer bil på en syk­kel­vei, da hører hånd­he­vin­gen under politiet. 

Poli­ti­et er en bil­et­at som bryr seg lite om gåen­de og enda mind­re om folk som syk­ler. Prøv å vars­le poli­ti­et om ulov­lig kjø­ring på en syk­kel­vei, f.eks. på Nor­ges mest tra­fik­ker­te syk­kel­vei, den såkal­te “Tour de Finance”-ruten, og de vil ha seg fra­bedt sli­ke for­styr­rel­ser. Men skul­le en per­son på syk­kel beve­ge seg ut på bilis­te­nes hel­li­ge grunn, da ryk­ker poli­tet ut umid­del­part. Men skul­le bilis­ten stop­pe, for å par­ke­re på syk­kel­vei­en, da kan kom­mu­nens bybe­tjen­ter skri­ve ut gebyr. Jeg har man­ge gan­ger tenkt at bybe­tjen­te­nes kom­pe­tan­se bur­de utvi­des, slik at de kan skri­ve ut bøter/gebyrer også for ulov­lig kjø­ring, ikke bare ulov­lig par­ke­ring. Men så len­ge Bymiljø­eta­ten og bybe­tjen­te­ne ikke hånd­he­ver det de fak­tisk har kom­pe­tan­se til å hånd­heve, da har det ingen hen­sikt å argu­men­te­re for å utvi­de deres kompetanse. 

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email

Fri fra 2022

Så går vi inn i et nytt år, og det er igjen fle­re opp­ha­ve­re hvis verk fal­ler i det fri. Opp­havs­ret­ten hos oss varer som kjent i 70 år etter utlø­pet av opp­ha­vers døds­år. Ved det­te års­skif­tet er det verk av opp­ha­ve­re som døde i 1951 som fal­ler i det fri. 

Når man går gjen­nom lis­ter over folk som døde i f.eks. 1951, er det man­ge per­soner som ikke har skre­vet seg inn i his­to­ri­en gjen­nom de opp­havs­retts­lig ver­ne­de verk de etter­lot seg. Det kan være poli­ti­ke­re, idretts­stjer­ner, film­stjer­ner og and­re kjen­di­s­er. Men også blant opp­ha­ve­re må man gjø­re et utvalg, og ta med per­soner hvis verk har inter­es­se i dag. Mitt utvalg er pre­get av jeg kan mer om musikk­his­to­rie enn om lit­te­ra­tur­his­to­rie, kunst­his­to­rie og film­his­to­rie. And­re vil­le sik­kert mene at det er for­fat­te­re, bil­led­kunst­ne­re og film­folk som bur­de ha vært med. Men innen lit­te­ra­tur tar jeg i alle fall med alle som har fått Nobel­pri­sen, selv om det man­ge gan­ger er for­fat­te­re som er ukjen­te for meg. Jeg tar også med noen per­soner som ikke først og fremst er kjent for de ånds­verk de etter­lot seg, men som gir utgangs­punkt for å ta opp enkel­te inter­es­san­te opp­havs­retts­li­ge spørs­mål. Det er der­for jeg den­ne gan­gen har tatt med folk som Vil­helm Bjerk­nes og Fer­di­nand Porsche.

Arnold Schönberg 

Jeg star­ter med kom­po­nis­ten Arnold Schön­berg. Han ble født 13. september1874 og døde 13. juli 1951. Han er kjent som den som utvik­let 12-tone­tek­nik­ken og seria­lis­men. Det er vans­ke­lig å si sik­kert hvem som var den førs­te når det gjel­der musikk. Arnold Schön­berg var den førs­te som beskrev 12-tone­tek­nik­ken og seria­lis­men. Kom­po­nis­ter had­de, sær­lig gjen­nom 1800-tal­let, utford­ret den tona­le dur/­moll-baser­te musik­ken. Det ble sta­dig mer kro­ma­tikk, alt­så toner som egent­lig ikke hør­te hjem­me i den tone­ar­ten som ble spilt. Schön­berg brøt med den tona­le muisk­ken. Han kal­te det selv en fri­gjø­ring av melo­di­en. Han var opp­tatt av melo­di­en, og vil­le fri­gjø­re den fra har­mo­ni­ene, som er vel­dig sty­ren­de i tonal musikk. Et av Schön­bergs mest kjen­te verk er Ver­klär­te Nacht fra 1899. Men det er et sen­ro­man­tisk, tonalt verk som Schön­berg kom­po­ner­te før han utvik­let 12-tone­tek­nik­ken. Ver­klär­te Nacht ble opp­rin­ne­lig kom­po­nert for strykesteks­tett, men ha kom­po­ner­te også en ver­sjon for stryke­or­kes­ter. Jeg har tatt med den­ne ver­sjo­nen i en inn­spil­ling med Det nors­ke kam­mer­or­kes­ter, ledet av Ter­je Tøn­ne­sen.

Con­ti­nue read­ing Fri fra 2022

Print Friendly, PDF & Email

Ytringsfrihet i akademia. Noen refleksjoner etter Eikremsaken ved NTNU

<edit> Det var visst skjedd en feil ved pub­li­se­rin­gen av førs­te ver­sjon, slik at mye av teks­ten kom to gan­ger. Det er nå (for­hå­pent­lig­vis) ret­tet opp </edit>

Kon­flik­ten mel­lom Øyvind Eik­rem og NTNU er for­likt. Vi jus­pro­fes­so­rer for­står at par­ter kan vel­ge å inn­gå for­lik frem­for en lang tvist i retts­ap­pa­ra­tet med et utfall som ingen kan for­ut­si. Men vi liker det ikke når det er saker som rei­ser spørs­mål av prin­si­pi­ell retts­lig betyd­ning. Da vil vi ha en retts­lig avkla­ring, helst fra Høyesterett. 

For­li­ket, slik det er omtalt i media inne­bæ­rer i kort­ver­sjon at Øyvind Eik­rem får lønn i fem år uten å ha noen arbeids­plik­ter. Før NTNU gikk med på det­te had­de de brukt mer enn 3 mill til advo­ka­ter. Jeg tvi­ler på at NTNU vil­le ha gått med på et så roms­lig og dyrt for­lik hvis de had­de trodd at de had­de en god sak. 

Jeg har inter­es­sert meg for den­ne saken ut fra per­spek­ti­vet ytrings­fri­het i aka­de­mia. Jeg har stort sett fulgt saken gjen­nom media, først og fremst Khrono, som har hatt den mest omfat­ten­de dek­nin­gen. Men jeg har også og har hatt til­gang bl.a. en uslad­det ver­sjon av det 42 sider lan­ge frem­leggs­no­ta­tet som ble behand­let av sty­ret i NTNU og kan­skje også noen and­re doku­men­ter som ikke har blitt offent­lig­gjort. I frem­leggs­no­ta­tet vises det til en doku­ment­sam­ling, som ut fra hen­vis­nin­ge­ne ser ut til å ha vært gans­ke omfat­ten­de. Den­ne har jeg ikke sett. 

Øyvind Eik­rem har kom­met med kon­tro­ver­si­el­le og poli­tisk ukor­rek­te utta­lel­ser, og har blitt beskyldt for utsagn han ikke har erkjent å ha frem­satt. Jeg er dypt uenig med det han har sagt og det han påstås å ha sagt. Men vi må være i stand til å ten­ke prin­si­pi­elt og ikke spar­ke folk for å ha kom­met med utta­lel­ser vi mis­li­ker. Det er de upo­pu­læ­re menin­ger som tren­ger ytrings­fri­he­ten vern. Jeg star­ter med det­te sita­tet fra først­vo­te­ren­de som tal­s­per­son for fler­tal­let i ple­nums­dom­men om Hvit valg­al­li­an­se, Rt-1997–1821:

Men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len har i fle­re avgjø­rel­ser frem­he­vet at ytrings­fri­het er et av de helt fun­da­men­ta­le ele­men­ter i grunn­la­get for et demo­kra­tisk sam­funn. Det påpe­kes at den­ne fri­het ikke bare omfat­ter rett til å frem­set­te utsagn som blir posi­tivt mot­tatt eller som anses ufar­li­ge, even­tu­elt ube­ty­de­li­ge, men også utsagn som vir­ker stø­ten­de, sjok­ke­ren­de eller som for­uro­li­ger. Det kan gjø­res inn­skrenk­nin­ger i ytrings­fri­he­ten, men for at det­te skal kun­ne god­tas, må inn­gre­pet anses nød­ven­dig i et demo­kra­tisk sam­funn. Det stil­les stren­ge krav til begrun­nel­sen for en begrens­ning i ytrings­fri­he­ten, og det kre­ves for­holds­mes­sig­het mel­lom inn­gre­pet og for­må­let med det­te. Unn­tak fra ytrings­fri­he­ten må under­gis en restrik­tiv for­tolk­ning. Et sen­tralt ele­ment ved nød­ven­dig­hets­vur­de­rin­gen er om det fore­lig­ger et påtren­gen­de sam­funns­mes­sig behov for inn­gre­pet – “pres­sing soci­al need”. Om det­te kan jeg blant annet vise til de såkal­te “Spy­catch­er”– dom­me­ne, Serie A Nr 216, dom­mens punkt 60, og 217, dom­mens punkt 50 (EMD-1988–13585) og (EMD-1987–13166).”

Sivil­om­bu­det har i en rek­ke saker uttalt seg om offent­lig ansat­tes ytrings­frhet gene­relt. Jeg viser til nær­me­re drøf­tel­se av Jon Wes­sel Aas «Offent­lig ansat­tes ytrings­fri­het», som kan opp­sum­me­res slik:

  • «Det er som hoved­re­gel ikke adgang til reak­sjo­ner fra arbeids­gi­ver med mind­re ytrin­ge­ne inne­bæ­rer åpen­bar risi­ko for ska­de på arbeids­gi­vers legi­ti­me og sak­li­ge inter­es­ser. Det er som nevnt, arbeids­gi­ver som må påvi­se at den aktu­el­le ytring inne­bæ­rer slik risiko.
  • Ytrin­ger som ikke er under­gitt taus­hets­plikt og som hoved­sa­ke­lig er uttrykk for ansat­tes egne opp­fat­nin­ger, vil nor­malt være beskyt­tet av ytringsfrihet.
  • Det gjel­der også ytrin­ger som arbeids­gi­ver opp­fat­ter som uøns­ke­de, uhel­di­ge eller ubehagelige.
  • Offent­lig ansat­te har vide­re vidt spille­rom (i form og inn­hold) for å ytre seg offent­lig om sin mening – også om eget arbeids­om­rå­de og egen arbeidsplass.» 

Aka­de­misk ansat­te har en vide­re ytrings­fri­het en and­re offent­lig ansat­te. Jeg viser her til Høy­este­retts anke­ut­valgs utta­lel­se i Ned­kvit­ne-saken, Rt-2011–1011, avsnitt 8:

Høy­este­retts anke­ut­valg under­stre­ker at ytrings­fri­he­ten, slik den­ne blant annet kom­mer til uttrykk i Grunn­lo­ven § 100 førs­te ledd og EMK artik­kel 10 nr. 1, gir svært vide ram­mer for hva en viten­ska­pe­lig ansatt kan si om fag­li­ge og admi­ni­stra­ti­ve spørs­mål, selv om det­te inne­bæ­rer å tale ledel­sen eller and­re midt i mot. Den frie aka­de­mis­ke menings­ut­veks­ling er en grunn­leg­gen­de ver­di, og en for­ut­set­ning for at uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler skal kun­ne fyl­le sin opp­ga­ve i et demo­kra­tisk sam­funn. Det vises i den­ne for­bin­del­se til EMDs dom 23. juni 2009 i saken Sor­guc mot Tyr­kia (17089/03) (EMD-2003–17089) avsnitt 35, jf. avsnitt 21. Men også en viten­ska­pe­lig med­ar­bei­der må ta et visst hen­syn ved sin opp­tre­den over­for kol­le­ger og and­re han kom­mer i kon­takt med i sin stil­ling. Han må også ha arbeids­mil­jø­et for øye. I de mest gra­ve­ren­de til­fel­ler vil ytrings­fri­he­ten måt­te vike også på en are­na som det­te, i den for­stand at ytrin­ger som er util­bør­li­ge på grunn av form, tid, forum, omfang eller skade­virk­nin­ger, kan dan­ne grunn­lag for avskjed. Den ansat­tes vil­je til dia­log med arbeids­gi­ve­ren for å få kon­flik­ter over på kon­struk­ti­ve spor, vil også utgjø­re en del av bil­det. Avvei­nin­gen må skje i tråd med Grunn­lo­ven § 100 and­re og tred­je ledd og EMK artik­kel 10 nr. 2.”

Den­ne saken ble dess­ver­re avgjort på et gans­ke for­ma­lis­tisk grunn­lag, slik at spørs­må­let om hans ytrings­fri­het ikke fikk noen reell behand­ling. Han had­de latt være å møte i møter han var inn­kalt til av ledel­sen. Så det enes­te vi kan trek­ke ut av den saken, er at uan­sett hvor menings­løst man synes det måt­te være, så stil­ler man hvis man blir kalt inn på tep­pet av ledelsen. 

Hva er det så Øyvind Eik­rem skal ha gjort?

Han kom for det førs­te med noen utta­lel­ser til det kon­tro­ver­si­el­le, høyre­eks­tre­me nett­ste­det Resett.no etter en drap­sak i Trond­heim, som fle­re av hans kol­le­ger og muli­gens også stu­den­ter rea­ger­te på. Han har selv­føl­ge­lig den sam­me ret­ten til å utta­le seg til Resett som jeg har til å utta­le meg til Khrono, Aften­pos­ten og NRK. Og han har rett til å kom­me med syns­punk­ter som jeg og man­ge med meg er dypt ueni­ge i.

Han skal også ha kom­met med sterkt inn­vand­rings­kri­tis­ke, kall det gjer­ne hate­ful­le eller rasis­tis­ke ytrin­ger en en grup­pe på Face­bo­ok. Alle dis­se utsag­ne­ne er frem­satt under pseu­do­nym, og han har ald­ri erkjent å ha frem­satt dis­se ytrin­ge­ne. Advo­kat­fir­ma­et Simon­sen Vogt Wiig har laget en rap­port for NTNU hvor de bl.a. har gått gjen­nom dis­se utsag­ne­ne. Jeg har gjen­tat­te gan­ger uten hell for­søkt å fin­ne den­ne rap­por­ten, men den ser ikke ut til å være offent­lig til­gjen­ge­lig. Jeg kjen­ner vur­de­rin­ge­ne i den­ne rap­por­ten kun fra det som frem­kom­mer i frem­leggs­no­ta­tet til sty­ret ved NTNU, samt det som har vært omtalt i media. De kon­klu­de­rer med at utsag­ne­ne stri­der mot straffe­lo­ven § 185 om hate­ful­le ytrin­ger og er ulov­li­ge. Sli­ke bestem­mel­ser som begren­ser ytrings­fri­he­ten må all­tid for­stå på bak­grunn av Grunn­lo­ven § 100 om ytrings­fri­het, og må der­for tol­kes gans­ke restrk­tivt. For en mer omfat­ten­de gjen­nom­gang av retts­prak­sis om strl § 185 og dens for­gjen­ger i den gam­le straffe­lo­ven § 135a viser jeg til min bok Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring s. 115–149. Jeg har ikke vur­dert de utsagn som er gjen­gitt i saks­frem­leg­get vel­dig grun­dig, men det er i alle fall ikke klart at de er ulov­li­ge. Her kan det være på sin plass å min­ne om at det er en stor grå­sone mel­lom det man­ge av oss vil mene er uak­sep­ta­belt og uan­sten­dig, og det som er ulovlig.

Øyvind Eik­rem har som nevnt ikke erkjent at det er han som har skre­vet de omstrid­te inn­leg­ge­ne. En annen har erkjent at han sto bak noen av kom­men­ta­re­ne på det han karak­te­ri­ser­te som en tulle­pro­fil på Face­bo­ok. Om det­te står det i saksfremlegget:

Det for­hold at xxx har erkjent å stå bak ytrin­ge­ne er også omtalt av Khrono, i en artik­kel fra 23. august 2020, jf. doku­ment­sam­lin­gen s. 97. Etter rek­tors vur­de­ring er det ikke nød­ven­dig å ta stil­ling til hvor­vidt erklæ­rin­gen er tro­ver­dig, da avskjeds­ved­tak byg­ger på at Eik­rem uan­sett had­de til­gang til pro­fi­len, uten at han gjor­de noe for å «hind­re spred­nin­gen av frem­med­fiendt­lig og hate­ful­le ytrin­ger», jf. doku­ment­sam­lin­gen side 345. Det for­hold at xxx benyt­tet seg av en «tulle­pro­fil» som alle­re­de var inn­log­get på Eik­rems iPad under­byg­ger tvert imot at Eik­rem har dis­po­nert og hatt til­gang til den ano­ny­me Facebook-profilen.”

Advo­kat­fir­ma­et Simon­sen Vogt Wiig skri­ver, gjen­gitt etter saksfremlegget:

«Det er SVWT sin kon­klu­sjon at Eik­rem har hatt til­gang til å dis­po­ne­re, her­under pub­li­se­re inn­legg, kom­men­ta­rer og “likes”, på Face­bo­ok kon­to omtalt av Fil­ter Nyhe­ter 20. febru­ar 2020, og at han må hol­des ansvar­lig for inn­hol­det i de ytrin­ger som der er publisert.»

Om det skul­le være rik­tig at Eik­rem har hatt til­gang til pro­fi­len og ikke har gjort noe for å hind­re spred­nin­gen, så må det­te være et åpen­bart uhold­bart grunn­lag for å begrun­ne avskjed. Rek­tor hev­der at Eik­rem har et slags redak­tør­an­svar for en pri­vat FB-pro­fil, og det at han ikke har utøvet det­te på en etter NTNUs mening god nok måte, skal alt­så være avskjeds­grunn. Det er gans­ke enkelt absurd. Øyvind Eik­rem har ikke ansvar for annet enn det han even­tu­elt har skre­vet selv. At advo­kat­fir­ma­et Simon­sen Vogt Wiig kan hev­de at Øyvind Eik­rem har et slikt ansvar, bidrar ikke til at jeg har til­lit til det arbei­det de har gjort, selv om jeg ikke har lest selve rapporten. 

Om Øyvind Eik­rem under pseu­do­nym skal ha skre­vet inn­legg med et ulov­lig inn­hold på en FB-grup­pe, så kan det uan­sett ikke være avskjeds­grunn. Det er intet som knyt­ter dis­se utta­lel­se­ne til NTNU, og de kan ikke ha betyd­ning for hans ansettelsesforhold. 

Jeg går til­ba­ke til den førs­te saken som Høye­se­rett behand­let hvor noen ble dømt for å ha frem­satt hatefulle/rasistiske ytrin­ger, Rt-1977–114. En lek­tor ved en videre­gå­en­de sko­le, eller det het vel fort­satt gym­nas den gan­gen, had­de kom­met med utta­lel­ser hvor han bl.a. had­de for­svart jøde­ut­ryd­de­le­se­ne og vil­le depor­te­re jøder bosatt i Nor­ge. Det nær­me­re inn­hold i utta­lel­se­ne går jeg ikke inn på.

Han ble sene­re avskje­di­get, og den saken kom også opp for­Høy­es­rett, og dom­men er gjen­gitt i Rt-1982–1729. Avskje­den var begrun­net med at han også had­de frem­satt syns­punk­ter til­sva­ren­de de han var straffe­dømt for, i sin under­vis­ning. Det benek­tet han selv, men når vi skal vur­de­re det retts­li­ge må vi byg­ge på det dom­sto­le­ne fant bevist og som de byg­get sin avgjø­rel­se på. I Eik­rem-saken er det ingen anførs­ler om at Øyvind Eik­rem i sin under­vis­ning skal ha kom­met med ytrin­ger til­sva­ren­de de han påstås å ha frem­satt på FB.

I den­ne sis­te av de to dom­me­ne sies det en del om at lære­re er avhen­gig av til­lit, som i prak­sis kan begren­se deres ytrings­fri­het noe. Det er et syns­punkt som jeg ikke dis­ku­te­rer nær­me­re i den­ne sam­men­hen­gen. Uan­sett vil en viten­ska­pe­lig ansatt ved et uni­ver­si­tet har en vide­re ytrings­fri­het enn en lek­tor i videre­gå­en­de sko­le. Jeg viser her til Uni­ver­si­tets- og høy­skole­lo­ven § 1–5 (4), hvor det står:

(4) Den som gir under­vis­ning ved insti­tu­sjon under den­ne lov har et selv­sten­dig fag­lig ansvar for inn­hold og opp­legg av den­ne innen­for de ram­mer som insti­tu­sjo­nen fast­set­ter eller som føl­ger av lov eller i med­hold av lov.”

Det kan nok dis­ku­te­res hvor stram­me ram­mer insti­tu­sjo­nen kan fast­set­te for slik under­vis­ning. Jeg går ikke inn i de spørs­må­le­ne. Men ram­me­ne kan nok ikke være så stram­me at man ikke skal kun­ne kom­me med kon­tro­ver­si­el­le syns­punk­ter som står i oppo­si­sjon til de domi­ne­ren­de syns­punk­ter i det fag hvor man underviser. 

I frem­leggs­no­ta­tet opp­sum­me­res syns­punk­ter fra stu­den­ter på den­ne måten:

Eik­rems opp­tre­den over­for stu­den­ter: NTNU har mot­tatt bekym­rings­mel­din­ger fra stu­den­ter, der det blant annet kom­mer frem at de opp­le­ver ube­hag når de skal kon­tak­te Eik­rem for fag­lig hjelp, og at de fryk­ter å bli møtt med for­dom­mer basert på hudfarge.”

Det er ikke refe­rert til noen kon­kre­te hen­del­ser. Alle som har vært stu­den­ter har nok opp­levd at det har vært pro­fes­so­rer og and­re under­vi­se­re som man har kvi­et seg for å kon­tak­te for fag­lig hjelp, med eller uten grunn. En del av oss har nok også opp­levd at den vi fryk­tet og var red­de for å kon­tak­te vis­te seg å være en imøte­kom­men­de og venn­lig per­son, mens noen som i sin ordi­næ­re under­vis­ning gjor­de mye for å frem­stå som vel­dig stu­dent­venn­li­ge, var gans­ke arro­gan­te og avvi­sen­de om man tok kon­takt med dem. Vi skal selv­sagt være imøte­kom­men­de over­for stu­den­ter og behand­le stu­den­ter med resepkt, i alle fall innen rime­lig­he­tens gren­ser. Det er nok ikke all­tid til­fel­le, men det kan ikke være noe som begrun­ner avskjed.

Som nevnt er det ikke refe­rert til kon­kre­te hen­del­ser. Det drei­er seg om en frykt for at det kan være slik, en frykt som i hoved­sak synes å være baser­te på medie­støy­en rundt den­ne saken. Man kan ikke begrun­ne en avskjed med en ikke kon­kre­ti­sert og kan­skje ube­grun­net frykt hos studenter. 

Som nevnt er det ikke refe­rert til kon­kre­te hen­del­ser. Det drei­er seg om en frykt for at det kan være slik, en frykt som i hoved­sak synes å være baser­te på medie­støy­en rundt den­ne saken. Man kan ikke begrun­ne en avskjed med en ikke kon­kre­ti­sert og kan­skje ube­grun­net frykt hos studenter.

Det er også anført fra NTNU at Øyvind Eik­rem skal ha uttrykt mis­til­lit over­for ledel­sen og kol­le­ger. Slik ledel­sen har hånd­tert den­ne saken, er det gans­ke åpen­bart at man ikke kan ha til­littil dem. Hvis jeg had­de blitt utsatt for en behand­ling i nær­he­ten av det Øyvind Eik­rem har blitt utsatt for, vil­le hel­ler ikke jeg ha hatt til­lit til ledel­sen. Han skal hel­ler ikke ha vært sam­ar­beids­vil­lig over­for det advo­kat­fir­ma som NTNU har enga­sjert i saken. Jeg kan ikke se at man plik­te å sam­ar­bei­de med med pri­va­te som er enga­sjert til å dri­ve etter­forsk­ning i en sak som den­ne. De vil­le også under­sø­ke hans jobb-PC for å fin­ne ut om han kan ha hatt til­gang til den omstrid­te FB-kon­to­en fra den­ne PCen. Jeg vil­le også ha mot­satt meg det­te, og ikke sam­ar­bei­det. Det har hel­dig­vis ikke vært en aktu­ell situa­sjon, så jeg har ikke hatt behov for å ta stil­ling til hva jeg vil­le ha gjort i en slik situasjon.

<edit>Nå har det akku­rat blitt kjent at NTNU har fått et over­tre­del­ses­ge­byr på 150 000 kr fra Data­til­sy­net for ulov­lig inn­syn i hans epost­kon­to, hvil­ket bare bekref­ter at man ikke kan ha til­lit til en slik ledelse</edit>

Om noen av kol­le­ge­ne kan vi lese føl­gen­de i saksfremlegget:

Den 4. novem­ber 2020 pub­li­ser­te Nidar­os en artik­kel der sti­pen­dia­te­ne Anne Aas­back og Malin Fæve­len stod frem og for­tal­te at de had­de vært øyen­vit­ner til at Eik­rem var inn­log­get på den omtal­te Facebook-profilen.”

Kol­le­ger som spio­ne­rer på hva man gjør og rap­por­te­rer til ledel­sen, kan man ha til­lit til sli­ke? Jeg vil­le i alle fall ikke hatt det. Sli­ke hand­lin­ger vil bidra til å øde­leg­ge ethvert faglmiljø.

Jeg er over­be­vist om at NTNU had­de hatt en svært dår­lig sak, og saken had­de blitt prøvd for en dom­stol. Jeg skul­le gjer­ne hatt en avgjø­rel­se fra Høy­este­rett i den­ne saken, men det får vi ikke.

Print Friendly, PDF & Email

Kan man sko seg på opphavsrett eller går man skoene av seg?

Tim­ber­land, eller egent­lg dat­ter­sel­ska­pet TBL Licen­sing, har reist søks­mål mot sports­ut­styrs­kje­den Sport Out­let, kan vi lese i Dagens Nærings­liv. Stri­dens kjer­ne er Tim­ber­lands sko “Yel­low Boots”. Som all­tid når man leser om sli­ke saker i media blir man sit­ten­de med man­ge ube­svar­te spørs­mål. Det er mye rele­vant infor­ma­sjon som ikke kom­mer fram. Jeg kjen­ner saken kun fra medie­om­ta­len, og det frem­går ikke klart hvil­ket retts­lig grunn­lag kra­vet byg­ger på. Det­te er Tim­ber­land Yel­low Boot:

Bil­de: Karld­mar­ti­ni, CC BY-SA 4.0 https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0, via Wiki­me­dia Com­mons.

Den nors­ke sports­ut­styrs­kje­den Sport Out­let sel­ger sko som er i over­kant like, mener Timberland.”

Con­ti­nue read­ing Kan man sko seg på opp­havs­rett eller går man sko­ene av seg?

Print Friendly, PDF & Email

Dumt, dummere, enda dummere. Nye regler for ståmopeder og sykkel

Utgangspunkt

Jeg skrev først “Dumt, dum­me­re, dum­mest”. Men man skal ikke føle seg trygg. De kan sik­kert kla­re å fin­ne på noe enda dum­me­re. Der­for jus­ter­te jeg overskriften. 

Noen gan­ger må man bare erkjen­ne feil, og ret­te opp fei­le­ne så langt det lar seg gjø­re. Men Sam­ferd­sels­de­par­te­men­tet, sam­ferd­sels­mi­nis­te­re og Sta­tens Veg­ve­sen inn­røm­mer ald­ri feil. De for­sø­ker hel­ler å glat­te over gam­le feil med nye, avbø­ten­de til­tak som stort sett gjør vondt ver­re. Det er vans­ke­lig å bestem­me hvor langt bak­over i his­to­ri­en man må gå. Egent­lig bur­de vi vel gå til da nors­ke byrå­kra­ter og poli­ti­ke­re for­els­ket seg i bilen, reis­te til nazi-Tysk­lan­de for å stu­de­re frem­skrit­tet, og sat­set alt på at bilen repre­sen­ter­te Frem­ti­den med stor F, og sel­ves­te Løs­nin­gen når det gjel­der transport. 

Syk­kel gir et vik­tig bidrag til folke­helsen, et så vik­tig bidrag at inves­te­ring i syk­kel­in­fra­struk­tur er noe av det mest lønn­som­me sam­fun­net kan gjø­re. Pro­ble­met er at inves­te­rin­ge­ne kom­mer på et depar­te­ments bud­sjett, og gevins­ten kom­mer på et annet depar­te­ments bud­sjett. Noe hel­hets­tenk­ning er det ikke mulig å se. Ståmo­pe­der bidrar, på lik lin­je med bil, til svek­ket folke­helse. De gjør at folk slut­ter å gå. Det er alt­så vel­dig man­ge grun­ner til å frem­me syk­ling, men det er vans­ke­lig å se en enes­te god grunn til at man bør frem­me bruk av ståmo­pe­der. At enkel­te poi­ti­ke­re mener at det er moro, er ikke en god grunn. 

Generaltabbe 1: Sykling på fortau

Jeg vel­ger å star­te i 1977. Da ble det bestemt at det fra og med 1978 skul­le være til­latt for voks­ne å syk­le på for­tau. I noen land er det til­latt for barn å syk­le på for­tau, men det er bare i Island og Nor­ge hvor det­te er til­latt for voks­ne folk. I sivi­li­ser­te syk­kel­land er det ikke til­latt å syk­le på for­tau og i gåga­ter, noe som ikke er noe pro­blem når det også er lagt godt til ret­te for syk­ling. Det var en typisk poli­ti­ker­løs­ning. De kun­ne late som om vi plut­se­lig had­de fått mye til­rette­leg­ging for syk­ling, uten at de behøv­de å gjø­re noe og uten at det kos­tet noe. Man anvend­te hakke­or­de­nen, som har vært et bæren­de prin­sipp i norsk trakk­plan­leg­ging og ‑regu­le­ring: Når bilis­te­ne, med poli­ti­ker­nes støt­te, jaget folk som syk­let vekk fra vei­en, skjøv man pro­ble­met over på en enda myke­re tra­fi­kant­grup­pe: De gående. 

Jeg tror det­te er irre­ver­si­belt. Man kan bare få folk som syk­ler bort fra for­tau­ene ved å lage en så god til­rette­leg­ging for syk­ling som opp­le­ves som så trygg at folk vel­ger den frem­for for­tau­et. Vi som syk­ler angri­pes også fra et syk­kel­fiendt­lig poli­ti som vil ha oss opp på for­tau og ut i urbru­ke­li­ge gang­vei­er, for­di folk på syk­kel ikke skal hind­re de hel­li­ge bilis­te­ne i å kjø­re fort. Folk som syk­ler har opp­levd at poli­ti­et har jaget dem opp på for­tau­et, selv om det ikke er lov å syk­le på for­tau­et når det er til sje­nan­se for gåen­de. Men så len­ge det ikke er til sje­nan­se for bilis­ter, bryr ikke poli­ti­et seg om hva som er lov­lig og ikke. 

Da Høyesterett gjorde syklende rettsløse

Høy­este­rett gjor­de syk­len­de langt på vei retts­løse i den famø­se Mosse­veidom­men, HR-2020–1723‑A. Her sat­te Høy­este­rett, uten noen drøf­tel­se eller begrun­nel­se, til side det helt grunn­leg­gen­de prin­sip­pet om at for å kun­ne idøm­me straff kre­ves klar lov­hjem­mel. Fram til da had­de jeg hatt til­lit til at Høy­este­rett ikke sto for den sam­me syk­kel­fiendt­lig­het som poli­ti­et og en del lave­re dom­sto­ler. Når man som syk­len­de risi­ke­rer å bli straf­fet for å gjø­re det som utryk­ke­lig er til­latt etter tra­fikk­reg­le­ne — hva har vi da egent­lig igjen som vi kan hol­de oss til? Det er sym­pto­ma­tisk at Høy­este­rett et par måen­der sene­re, med to av de sam­me dom­mer­ne, behand­let spørs­må­let om bruk av mobil­te­le­fon under mid­ler­ti­dig stans i tra­fik­ken skul­le anses for å skje “under kjø­ring”, HR-2020–2019‑A og HR-2020–2020‑A. Da, når det det var spørs­mål om å straf­fe bilis­ter, da fore­tok Høy­este­rett en grun­dig gjen­nom­gang av om det var til­strek­ke­lig klar lov­hjem­mel. Sett i sam­men­heng sier de dom­me­ne at det er vik­tig med klar hjem­mel når man skal straf­fe bilis­ter, men det er uten betyd­ning når man skal straf­fes syklister. 

Mosse­veidom­men er en skan­da­le. Jeg har ald­ri vært så skuf­fet over og så for­ban­net på Høy­este­rett som etter den dom­men. Min respekt for de fem dom­mer­ne som avsa den dom­men, med jus­ti­tia­ri­us Toril Øie i spis­sen, sank til langt under den respe­ke­ten høy­este­retts­dom­me­re bur­de gjø­re seg for­tjent til, og den har ikke blitt gjen­opp­ret­tet siden. 

Generaltabbe 2: Å definere ståmopeder som sykler, og at disse motorkjøretøyene ikke skal regnes som motorkjøretøy etter vegtafikkloven.

Sam­ferd­sels­de­par­te­men­tet med sam­ferd­sels­mi­nis­ter Knut Arild Harei­de i spis­sen, og Sta­tens veg­ve­sen leg­ger sta­dig nye kapit­ler til den lan­ge og tris­te his­to­ri­en om hvor­dan man gjen­nom håp­løse reg­ler kan gjø­re det ver­re å syk­le i Nor­ge. Men vi må til­ba­ke til FrP-minis­ter Ketil Sol­vik-Olsen, og hans onde med­hjel­per, stas­sek­re­tær Bård Hoks­rud for å fin­ne det som var star­ten på dagens problemer.

Ketil Sol­vik-Olsen og Bård Hoks­rud liker moto­ri­sert leke­tøy. I 2014 åpnet de for Seg­way og and­re såkal­te “selv­ba­lan­se­ren­de kjøre­tøy” i Nor­ge. Hel­dig­vis slo de ikke an, og når har de gått ut av pro­duk­sjon. Tek­no­lo­gi­en bru­kes i rulle­sto­ler, hvor den sik­kert kan være utmerket. 

I 2018 til­lot de ståmo­pe­der, ofte mis­vi­sen­de kalt “el-sparke­syk­ler”. Hvor man­ge har sett noen spar­ke med en slik? 

Enk­le­re reg­ler, mind­re byrå­kra­ti og litt mer moro i hverdagen.”

het det i presse­mel­din­gen fra davæ­ren­de sam­ferd­sels­mi­nis­ter Ketil Sol­vik-Olsen. Det var en sær­de­les lite gjen­nom­tenkt regel­end­ring, som vi nå beta­ler pri­sen for i form at kom­pli­ser­te reg­ler, mer byrå­kra­ti og et hel­ve­te i hver­da­gen for folk som går eller syk­ler. Her er Ketil Sol­vik-Olsens to størs­te tab­ber i den­ne saken:

Man inn­før­te en ny kate­go­ri “syk­kel” i syk­kel­for­skrif­ten § 2 fem­te ledd, og det ble bestemt at den­ne type kjøre­tøy ikke skal reg­nes som motor­kjøre­tøy i for­hold til veg­tra­fikk­lo­ven. Man kan på et nor­ma­tivt plan bestem­me at noe ikke skal reg­nes som noe i for­hold til et regel­verk. Men det end­rer ikke vir­ke­lig­he­ten. Det er “kjøre­tøy som blir dre­vet fram med motor”, og såle­des motor­kjøre­tøy etter defi­ni­sjo­nen i veg­tra­fikk­lo­ven § 2 annet ledd, annet punkt­um.

Retts­reg­ler må leses kon­teks­tuelt. Selv om ståmo­pe­der, Seg­way mm ikke skal rege­nes som motor­kjøre­tøy etter veg­tra­fikk­lo­ven, vil de fort­satt være motor­kjøre­tøy etter Lov om motor­ferd­sel i utmark og vass­drag (motor­ferd­sel­lo­ven). Det­te er en lov som for­val­tes av Kli­ma- og miljø­de­par­te­men­tet, og vi får tro/håpe at de ikke er like ivri­ge etter fri­slipp av moto­ri­sert leke­tøy som Ketil Solvik-Olsen. 

Regu­le­rin­gen på det­te områ­det er et vill­niss av for­skrif­ter. Når man har gjemt unn­ta­ket for ståmo­pe­der bort i syk­kel­for­skrif­ten, er vel det for at man ikke skal risi­ke­re at folk fin­ner fram til den. Ved å bestem­me at ståmo­pe­der ikke skal reg­nes som motrkjøre­tøy, gjel­der hel­ler ikke pro­mille­be­stem­mel­sen i veg­tra­fikk­lo­ven § 22 annet ledd. Som vi har sett, skyl­des et stort antall ska­der at folk kjø­rer ståmo­ped i alko­hol­på­vir­ket til­stand. Tab­ben var at Ketil Sol­vik-Olsen bestem­te at ståmo­pe­der ikke er motor­kjøre­tøy. Men å kjø­re ståmo­ped i fyl­la er ve bare litt mer moro i hver­da­gen, selv om folk ikke vil ha slik moro.

Det er ikke lov å føre noen form for kjøre­tøy i alko­hol­på­vir­ket til­stand. Det­te føl­ger av veg­tra­fikk­lo­ven § 21 førs­te ledd:

Ingen må føre eller for­sø­ke å føre kjøre­tøy når han er i en slik til­stand at han ikke kan anses skik­ket til å kjø­re på trygg måte, hva enten det­te har sin årsak i at han er påvir­ket av alko­hol eller annet beru­sen­de eller bedø­ven­de mid­del, eller i at han er syk, svek­ket, sli­ten eller trett, eller skyl­des and­re omstendigheter.

Det­te gjel­der syk­ler, ståmo­pe­der og and­re kjøre­tøy. Men gren­sen på 0,2 pro­mil­le gje­der bare motor­vogn. Det hen­der nok at folk syk­ler i en til­stand hvor de bur­de ha latt være. Jeg må inrøm­me at det har hendt at jeg har gjort det selv. Men det har ikke vært noe stort pro­blem at pro­mille­syk­lis­ter utset­ter and­re for fare. Folk tar ikke bare en kjekt plas­sert syk­kel hjem fra nach­spiel, slik de gjør med ståmopeder. 

Det stil­les nes­ten ikke tek­nis­ke krav til ståmo­pe­der. Det skal ikke være len­ger enn 120cm, og ikke bre­de­re enn 85 cm og ikke veie mer enn 70 kg. Det skal ha en “mak­si­mal kon­struk­tiv has­tig­het på 20 km/t,”, uten at det sies noe om hva “kon­struk­tiv has­tig­het” er for noe. Det er ikke noe effekt­mak­si­mum. Det er som nevnt krong­le­te å fin­ne fram i det­te regel­ver­ket. Det fin­nes en For­skrift om god­kjen­ning av moped og motor­syk­kel (motor­syk­kel­for­skrif­ten), som leder oss vide­re til For­skrift om tek­nis­ke krav og god­kjen­ning av kjøre­tøy, deler og utstyr (kjøre­tøy­for­skrif­ten), som i § 2–3 nr 2, bok­stav a har en defi­ni­sjon av moped, som også sier hvil­ke krav som gjel­der for at noe skal reg­nes for moped. For for­bren­nings­mo­tor gjel­der mak­si­malt 50 kubikk­centi­me­ter slag­vo­lum, uten effekt­be­grens­ning. Da jeg var ung, som begyn­ner å bli ube­ha­ge­lig len­ge siden, og i noen grad inter­es­ser­te meg for mope­der, mener jeg at de ikke kun­ne ha mer enn 0,5 HK. For elmo­pe­der er det en mak­si­mal­ef­fekt på 4kW, som vel er ca 5 HK. De skal ha en mak­si­mal “kon­struk­tiv has­tig­het” på 45 km/t. For moped er alders­gren­sen 16 år og det kre­ves fører­kort. En lett motor­syk­kel har inn­til 125 kubikkcm eller ikke over 11kW, også langt mer enn det som var lett motor­syk­kel da jeg var ung, jeg tror gren­sen var 2,5 HK, som er ltt under 2 kW. For de som fort­satt hen­ger med i vill­nis­set av regu­le­rin­ger på det­te områ­det, frem­går kra­vet om fører­kort av For­skrift om fører­kort m.m. (fører­kort­for­skrif­ten), § 3–1. Nei, det er åpen­bart ikke menin­gen at det skal være mulig å få over­sikt over og for­stå dis­se reglene. 

Jeg har sett annon­sert ståmo­pe­der med motor­kraft på 10 kW, alt­så det som i utgangs­punk­tet er lett motor­syk­kel. Jeg fin­ner ikke akku­rat den model­len igjen nå, men det­te er hen­tet fra nett­si­de­ne til en for­hand­ler av ståmo­pe­der (nei, jeg gir ikke reklamein­fo i form av firma­navn eller lenke):

De rekla­me­rer for og sel­ger alt­så ulov­li­ge utga­ver med topp­fart på 90 km/t. Det er intet mind­re enn gal­skap med ståmo­pe­der som kan kjø­re i sli­ke has­tig­he­ter. Jeg vet ikke hvor de som utfor­met reg­le­ne had­de glemt hjer­nen sin den dagen de bestem­te at man uten fører­kort, uten alders­gren­se og uten krav til for­sik­ring skal kun­ne kjø­re ståmo­pe­der som kan ha motor­kraft til­sva­ren­de let­te motor­syk­ler. Det er uan­svar­lig gal­skap og det er sam­ferd­sels­mi­nis­te­re fra FrP som har hoved­an­sva­ret for den­ne galskapen. 

Jeg reg­ner med at uleiem­o­pe­de­ne ikke går for­te­re enn 20 km/t. Det vil­le vært en for­ret­nings­mes­sig selv­mords­stra­te­gi om noen skul­le leie ut ulov­li­ge ståmo­pe­der. Men man­ge kjø­per sli­ke til eget bruk, og det er gans­ke åpen­bart at de som kjø­per dem ofte vil ha de ulov­li­ge utga­ve­ne. Jeg har fle­re gan­ger syk­let i has­tig­he­ter mel­lom 25 og 30 km/t, og har blitt pas­sert av folk på ståmo­pe­der i langt høy­ere hastighet. 

Sli­ke kjøre­tøy har ikke noe med syk­ler å gjø­re. De er mope­der eller motor­syk­ler, og bør regu­le­res som det. Og de har selv­sagt ikke noe på et for­tau å gjø­re. Hvis det had­de vært els­parke­syk­ler, da had­de de kun­net ha en hjelpe­mo­tor som gir litt eks­tra kraft når man fak­tisk spar­ker, omtrent som på elsyk­ler. Og det bur­de ikke ha vært til­latt med kraf­ti­ge­re hjelpe­mo­tor enn 250w (eller mind­re), slik det gjel­der for elsyk­ler. Jeg mener at en has­tig­het på 20 km/t er helt ufor­svar­lig med en kjøre­do­ning som man står på. En rela­tivt hard ned­brem­sing må være noe i nær­he­ten av fysisk umu­lig på sli­ke. Men noen mener åpen­bart at slikt gir mer moro i hverdagen.

For ståmo­pe­der fin­nes det ingen effekt­gren­se, og det er ingen alders­gren­se. Det er ingen pro­mille­gren­se. Uanse­var­lig gal­skap, som først og fremst Ketil Sol­vik-Olsen er ansvar­lig for, og som Knut Arild Harei­de er for feig til å ryd­de opp i. 

Ved å defi­ne­re ståmo­pe­der som syk­kel i for­hold til det­te regel­ver­ket, for­ster­kes pla­gin­gen av gåen­de ved at det er til­latt å kjø­re med syk­kel på for­tau. Det er det­te som Ketil Sol­vik-Olsen kal­te “mer moro i hver­da­gen”. Hvis vi skal være litt pir­ke­te, så står det i tra­fikk­reg­le­ne § 18 nr 3 at “Syk­ling på gang­veg, for­tau eller i gang­felt er til­latt når gang­tra­fik­ken er liten og syk­lin­gen ikke med­fø­rer fare eller er til hin­der for gåen­de”. Selv om man har valgt å defi­ne­re ståmo­pe­der som syk­ler, har det å kjø­re sli­ke donin­ger ingen ting med syk­ling å gjø­re. Men man vin­ner nok nep­pe gehør for et slikt syns­punkt. Våre (u)ansvarlige poli­ti­ke­re vil at man skal kun­ne pla­ge gåen­de med ståmo­pe­der. Nok er hakke­or­de­nen anvendt som en slag tra­fi­kal grunn­lov: Pro­ble­me­ne skal sky­ves ned­over på de mykes­te og sva­kes­te tra­fi­kan­te­ne. Det er åpen­bart at de gir blaf­fen i fot­gjen­ge­re, det går vel ikke an å skri­ve at Knut Arild Harie­de gir faen, så len­ge man ikke sje­ne­rer de hel­li­ge bilis­te­ne. Syk­kel­vei­er, syk­kel­felt og for­tau har blitt en tra­fi­kal søp­pel­kas­se hvor poli­ti­ker­ne hiver alt som de vil at ikke skal sje­ne­re bil­tra­fik­ken. Selv for­søk med “selv­kjø­ren­de” bus­ser har man lagt til gåga­ter og gang­vei­er. Gåen­de er som kjent verdi­løse, og kan der­for utset­tes for sli­ke eks­pe­ri­men­ter med motorkjøretøyer. 

Ståmo­pen­de­ne har blitt en pest og en pla­ge, ikke minst på grunn av omfan­get av utleiem­o­pe­der. Selv høyre­po­li­ti­ke­re har inn­sett at frislep­pet var en tab­be. Men de har ikke inn­sett at det er regje­rin­gen, ikke byrå­det som har skapt kao­set.

Etter tra­fikk­reg­le­ne § 18 nr 4 kan syk­ler “stan­ses eller par­ke­res på syk­kel­veg, gang­veg, for­tau, gågate eller gate­tun der­som den ikke er til unø­dig hin­der eller ulem­pe”. Når man har valgt å defi­ne­re ståmo­pe­der som syk­ler, kan dis­se også hen­set­tes på for­tau osv. Det bur­de ikke være sær­lig tvil om at dis­se kan fjer­nes når de er til unø­dig hin­der eller ulem­pe. Den­ne rege­len med­fø­rer ikke et vel­dig stor pro­blem så len­ge det gjel­der folks egne syk­ler. Man slen­ger ikke dis­se fra seg i hytt og pine, slik man gjør med utleiem­o­pe­der (eller utleie­syk­ler som ikke må set­tes i sta­tiv). Det bør stil­les krav om at de set­tes i sta­tiv på god­kjen­te plas­ser. Bil­det neden­for er fra Moskva.

En for­ret­nings­mo­dell som base­rer seg på at kjøre­tøy kan hen­set­tes over alt, er ikke bære­kraf­tig. Det spil­ler ingen rol­le om det­te er ståmo­pe­der, bysyk­ler eller “bybi­ler”. Det­te må kom­mu­ne­ne kun­ne regu­le­re og stil­le krav om at de kun par­ke­res på der­til avsat­te plas­ser, som det beta­les leie for — minst den sam­me lei­en som ute­ser­ve­rin­ger og butik­ker må beta­le for å dri­ve ser­ve­ring eller butikk på offent­li­ge ute­area­ler. Men det er “god” FrP-poli­tikk at noen pri­va­te skal kun­ne tje­ne pen­ger på å utnyt­te fel­les­go­der. Høy­re plei­er også å være til­hen­ger av slikt. Det er uan­sett ikke en bære­kraf­tig bypolitikk. 

Kom­mu­ne­ne får et hel­ve­te med å fin­ne for­nuf­ti­ge løs­nin­ger innen­for et håp­løst regel­verk. Det var det­te Ketil Sol­vik-Olsen kal­te “Enk­le­re reg­ler, mind­re byrå­kra­ti”.

Nytt idiotkapittel: Fartsgrense på 6 km/t.

Vi ser at våre håp­løse sam­ferd­sels­po­li­ti­ke­re gjer­ne ofrer syk­len­de i et despe­rat for­søk på å få orden på pro­ble­me­ne de selv har skapt. I ste­det for å inn­se at man har gjort en alvor­lig tab­be, for­sø­ker man seg med nye og idio­tis­ke avbø­ten­de til­tak, som å inn­føre en regel i tra­fikk­reg­le­ne § 18 nr 3 om at syk­len­de må pas­se­re gåen­de i med fart ikke over 6 km/t. De som har fun­net på noe slikt kan ikke ha syk­let, i alle fall ikke i vok­sen alder. 6 km/t, det er kna­pt styre­fart på en syk­kel. Det er mer risi­ka­belt å pas­se­re en fot­gjen­ger i en fart hvor man er ustø, enn med en litt høy­ere fart. Dess­uten vil den som går real­tivt raskt gå 6 km/t eller for­te­re, slik at det blir ulov­lig å syk­le for­bi dem. For ikke å snak­ke om folk som jog­ger. Jeg kom­mer litt til­ba­ke til gang- og syk­kel­vei­er. Men er rege­len nå at man skal pas­se­re gåen­de på gang- og syk­kel­vei­er i mak­si­malt 6 km/t? Det bør ikke være slik, og vi tren­ger reg­ler som er så krys­tall­klar­te at et syk­kel­fiendt­lig poli­ti og syk­kel­fiendt­li­ge domso­ler (som nå dess­ver­re også inklu­de­rer Høy­este­rett) ikke kan set­te dem til side.

Vi får den absur­de sitaua­sjon at bilis­ter kan pas­se­re gåen­de (og syk­len­de) på lande­vei i 80 km/t, med mini­mal kla­ring. Man må være sam­ferd­sels­mi­nis­ter eller sam­ferd­sels­by­åkrat for å mene at det er en aksep­tab­le løs­ning. Men sli­ke hold­nin­ger fin­ner vi dess­ver­re hos de som sty­rer med det­te. Bilen skal fram for enhver pris, og da må man knu­se noen egg, alt­stå dre­pe noen gåen­de og syk­len­de for å opp­nå det. Og for all del: De pro­te­ste­rer mot at noen sier de vil dre­pe gåen­de og syk­len­de for å opp­nå slikt. Men det er rea­li­te­ten, selv om det er ube­ha­ge­lig å bli min­net om den.

Ved å defi­ne­re ståmo­pe­der som det det vir­ke­lig er, nem­lig motor­kjøre­tøy som ikke har noe på for­tau­et å gjø­re, had­de man unn­gått det­te pro­ble­met. Men det for­ut­set­ter at byrå­kra­ter i Sam­ferd­sels­de­par­te­men­tet og Sta­tens veg­ve­sen, samt sam­ferd­sels­mi­nis­te­re er i stand ti å inn­røm­me feil — og den sit­ter svært langt inne. Hel­ler gjø­re det håp­løst å syk­le enn å inn­røm­me feil, er det bæren­de prin­sip­pet der.

For å gjø­re idio­ti­en full­kom­men, har man nå fore­slått inn­ført et eget skilt hvor det er soner med farts­gren­se 6 km/t for syk­kel. Igjen lurer man på hvor de som frem­met et slikt for­slag had­de glemt hjer­nen sin den dagen. Det­te skil­tet, sam­men med enk­le­te and­re, har sir­ku­lert en stund i sosia­le medi­er. Jeg trod­de det var iro­nis­ke kom­men­ta­rer, og jeg ble vir­ke­lig over­ras­ket da jeg så at det­te var et “seriøst” for­slag fra vei­byr­å­ra­te­ne. Det­te er åpen­bart laget av folk som kun betrak­ter ver­den gjen­nom et bil­vin­du eller fra bak et skrive­bord. Man ser alt­så for seg vei­er hvor farts­grne­sen for syk­len­de skal være 6 km/t, mens den for motor­kjøre­tøy skal være høy­ere. Det er nok et til­tak fra Sam­fer­dels­de­par­te­men­tet og Sta­tens vegvesen/Vegdirektoratet med den åpen­ba­re hen­sikt å hind­re at folk syk­ler. Med bil kan man godt dre­pe og ska­de folk alvor­lig i has­tig­he­ter på under 6 km/t, noe som nep­pe er mulg med syk­kel. Men sli­ke baga­tel­ler bryr sam­ferds­les­po­li­ti­ke­re og ‑byrå­kra­ter seg ikke om. Her skal man hind­re at folk syk­ler, og da får alle and­re hen­syn vike. Nå har jo prak­sis len­ge vært at man reg­ner med at folk som syk­ler ikke ser skilt, slik at man der­for ikke skil­ter for dem. Jeg kan love Knut Arild Harei­de, Sam­ferd­sels­de­par­te­men­tet, Sta­tens (bil)vegvesen og Veg­di­rek­to­ra­tet at jeg kom­mer til å over­se alle slik skilt om de noen gang skul­le bli satt opp. Det er gren­ser for hva slags idio­ti man skal måt­te fin­ne seg i fra udu­ge­li­ge poli­ti­ke­re og byråkrater. 

Baga­tel­ler som å stil­le krav om at bilis­ter mm skal hol­de betryg­gen­de avstand når de pas­se­rer syk­len­de, slikt bryr ikke sam­ferd­sels­po­li­ti­ke­re og sam­ferd­sels­by­år­kra­ter seg om. Det gjel­der jo tross alt bare verdi­løse syk­lis­ter, og man kan ikke risi­ke­re at de skal hind­re de hel­li­ge bilis­te­ne. Den gang Knut Arild Harei­de var en ansten­dig poli­ti­ker, frem­met han som stor­tings­re­pre­sen­tant et for­slag om minste­av­stand på 1,5 m. Se nær­me­re omta­le her. Men da han ble sam­ferd­sels­mi­nis­ter glem­te han alt han had­de stått for tid­li­ge­re, og er bare opp­tatt av at fle­re skal kun­ne kjø­re for­te­re med bil. 

Hva må gjøres?

Vi tren­ger en total­gjen­nom­gang av tra­fikk­reg­ler med til­lig­gen­de regel­kaos for å få et regel­verk som bidrar til å leg­ge til ret­te for syk­ling. I dag har vi tra­fikk­reg­ler mm laget av bilis­ter, for bilis­ter. Hvis man lager reg­ler om syk­len­de, er det stort sett for å pas­se på at de ikke kom­mer til å hind­re de hel­li­ge bilis­te­ne. Tan­ken om at man skal leg­ge til ret­te for syk­ling, og sør­ge for god frem­kom­me­lig­het for folk som syk­ler, er åpen­bart helt frem­med for byr­kra­te­ne i Sam­ferd­sels­de­par­te­men­tet, Sta­tens (bil)veg(u)vesen og (bil)Vegdirektoratet.

Det er ele­men­tært at gåen­de og syk­len­de ikke bør blan­des på sam­me are­al. Bas­tar­den gang- og syk­kel­vei bør fjer­nes. Men så len­ge den fin­nes må det utar­bei­des kla­re reg­ler for hva som skal gjel­de på slike .

Vi har vike­pikt­reg­ler som er direk­te far­li­ge for folk som syk­ler. Men de selv­til­fred­se byrå­kra­ge­ne i Veg­di­rek­to­ra­tet mener at alt er såre godt. De har vist til inter­nar­joal forsk­ning, men har ald­ri vist til hva slags forsk­ning de byg­ger på. Den som har syk­let en del uten­for Nor­ge, vet i alle fall at det ikke er i sam­svar med euro­pe­sik prak­sis, med mind­re man har fun­net seg noen ver­sting­land man kan sam­men­lig­ne seg med.

Nors­ke veg­myn­dig­he­ter er liv­red­de for å lage syk­kel­vei­er. Noen har visst panikk for at syk­len­de skal få ret­tig­he­ter, hva de nå måt­te mene med det. Der det fin­nes noen form for syk­kel­til­rette­leg­ging, er det gjer­ne i form av bas­tar­den “gang- og syk­kel­vei”. Selv der man lager syk­kel­vei med for­tau, plei­er vei­ene å bli feil­skil­tet som gang- og syk­kel­vei. Tra­fikk­reg­le­ne er høyst ukla­re om hva som egent­lig gjel­der på sli­ke vei­er, og de såkalt ansvar­li­ge vir­ker helt uin­ter­es­sert i å ryd­de opp i det­te. I retts­prak­sis har dom­sto­le­ne tatt livet av kon­sep­tet “gang- og syk­kel­vei”. I LG-2011–108380 skri­ver Gula­ting lagmannsrett:

Umid­del­bart er det vans­ke­lig å se hvil­ke hen­syn som begrun­ner at fot­gjen­ge­re skal ha sva­ke­re vern på sli­ke kom­bi­ner­te gang- og syk­kel­vei­er enn ved rene gangveier.”

Hvis man mener at det er en for­skjell mel­lom gang­vei­er og gang- og SYK­KEL­vei­er, så bur­de det være gans­ke åpen­bart at gåen­de må ta hen­syn til at de deler vei­en med folk som syk­ler og opp­tre akt­somt, omtrent som når man går i and­re kjøre­felt. Med den­ne dom­men gjor­de Gula­ting lag­manns­rett ukla­re reg­ler enda mer ukla­re, og tok langt på vei livet av kon­spe­tet gang- og SYKKELveier. 

Rea­li­te­ten er at reg­le­ne for gang­vei skal gjel­de også skal gjel­de på såkal­te gang- og syk­kel­vei­er. Folk som syk­ler skal måt­te ta hen­syn til gåen­de, noe man selv­føl­gelg skal og man har ikke påkjørs­rett. Men gåen­de behø­ver ikke ta hen­syn til syk­len­de. De kan beve­ge seg som hode­løse høns, uten å ta hen­syn til at de deler vei­en med folk som syk­ler. Det­te er noe sam­ferd­sels­mi­nis­te­ren og hans byrå­kra­ti bur­de ha tatt tak i. Men de vil ikke gjø­re noe som kan bidra til å gjø­re det bed­re å syk­le i det­te landet. 

Gjen­nom­gan­gen av tra­fikk­reg­ler, hånd­bø­ker mm kan ikke over­la­tes til bil­fol­ket i Sta­tens veg­ve­sen og Veg­di­rek­to­ra­tet. Ja, det fin­nes heder­li­ge folk der. Men stort sett har de som har holdt på med slikt vist at de er totalt ubru­ke­li­ge til dette. 

Få politikere har skuffet så mye som Knut Arild Hareide

Med opp­merk­som­he­ten som pro­ble­me­ne med ståmo­pe­der har skapt, had­de Knut Arild Harei­de en gyl­len mulig­het til å ryd­de opp i det­te. Men han lot også den mulig­he­ten gå fra seg. Nå ender det vel med at kjø­ring med ståmo­pe­der på for­tau fes­ter seg slik det har gjort for syk­ling på for­tau, slik at det blir umu­lig å snu. 

Få poli­ti­ke­re har skuf­fet så mye som ham. Så len­ge han var stor­tings­re­pre­sen­tant og som leder av Stor­tin­ges trans­port­ko­mi­té var han en god syk­kel­po­li­ti­ker. Førs­te gang jeg møt­te Knut Arild Harei­de i leven­de live, var på Syk­kel­kon­fe­ran­sen i Trond­heim i 2012. Han over­ras­ket posi­tivt ved at han var til ste­de under hele kon­fe­ran­sen. Van­lig­vis plei­er toppo­li­ti­ke­re å stik­ke inn­om, avle­ve­re sin lek­se, for så å for­svin­ne igjen så snart de er fer­di­ge. Han vis­te genuin inter­es­se for syk­kel og syk­kel­po­li­tis­ke utford­rin­ger. Der­for ble jeg glad da han ble sam­ferd­sels­mi­nis­ter. Jeg had­de fak­tisk for­vent­nin­ger til at han vil­le gjø­re en god jobb. Men det må sit­te en gift i veg­ge­ne i Sam­ferd­sels­de­par­te­men­tet. Han had­de kan­pt blitt min­si­ter, før han muter­te til en FrP-poli­ti­ker, og har siden bare ført FrP-poli­tikk med lov­pri­sing av motor­vei­er, med å ta kol­lek­tiv­tra­fikk og myke tra­fi­kan­ter som gis­ler for å pres­se gjen­nom motor­vei, å påtvin­ge byene mer bil­tra­fikk ved å pres­se dem til å set­te ned bom­pen­ger. Som stats­råd har han vist at han full­sten­dig mang­ler rygg­rad. Nå kan vi bare se fram til å bli kvitt ham, og at han for­svin­ner ut av norsk politikk.

Vi risikerer å gå fra vondt til verre, med en samferdselsminister fra Senterpartiet

Det tra­gis­ke er at vi ris­ke­rer at han blir erstat­tet av en stats­råd fra die­sel- og trak­tor­par­ti­et SP etter val­get, så vi går en mørk frem­tid i møte. En ny “fuck Oslo” minis­ter fra Sen­ter­par­ti­et er det sis­te vi tren­ger. Hvis du vil ha en rød, grønn eller rødgrønn poli­tikk etter val­get, må du stem­me på et par­ti som fører en rød, grønn eller rødgrønn poli­tikk, og som ikke bare har rødt ellet grønt som far­gen i logo­en og på på slip­set.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Innledning

Først litt gene­relt om den­ne type opp­ga­ve, som i jus­ter­mi­no­lo­gi kal­les prak­ti­kum. Man skal gjø­re det som er nød­ven­dig for å kom­me fram til en retts­lig for­ank­ret og begrun­net løs­ning av de spørs­mål opp­ga­ven rei­ser. Det er et poeng å få fram det som er rele­vant og ute­luk­ke det som ikke er rele­vant. Det er ikke en opp­gave­type hvor man skal demon­stre­re hvor mye man kan. En omfat­ten­de rede­gjø­rel­se for det som ikke er rele­vant for løs­nin­gen gir i alle fall ikke plusspoeng. 

Selv om man van­lig­vis har man­ge hjelpe­mid­ler til­gjen­ge­lig, og på hjem­me­ek­sa­men i prak­sis alle hjelpe­mid­ler, må man ha lært det man skal kun­ne før eksa­men. Det nyt­ter ikke å lære seg det nød­ven­di­ge under eksa­men. Enkel­te besva­rel­ser er pre­get av at her har noen lett febrilsk etter noe man kan støt­te seg til, og har skre­vet med utgangs­punkt i det. Det går sjel­den, om noen gang, bra. 

Man­ge har tyde­lig­vis pro­ble­mer med å dis­po­ne­re tiden. Vi ser det ved at det er omfat­ten­de drøf­tel­ser av de førs­te spørs­må­le­ne, og så blir det vel­dig kna­pt mot slut­ten. Uan­sett hvil­ket fag man stu­de­rer, så er det å dis­po­ne­re tiden rik­tig under eksa­men kri­tisk. Det er noe man bør ha arbei­det med på for­hånd, slik at man er men­talt for­be­redt på selve eksa­mens­si­tua­jo­nen når star­ten går.

RINF 1100 er et fag med 10 stu­die­po­eng, utvik­let for stu­den­ter som ikke pri­mært stu­de­rer jus. Det er et fag hvor det ikke for­ut­set­tes juri­dis­ke for­kunn­ska­per. Besva­rel­se­ne blir bedømt på en annen måte enn om det had­de vært et for­dyp­nings­fag for jusstudenter. 

 

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 6. Har Marte Kirkerud krav på å få vite hvor avisen har fått sine opplysninger om henne fra?

Hun [Marte Kirkerud] oppsøkte redaktør Solveig Storevik, og krevde å få vite hvem som hadde fortalt avisen om at hun tidligere var blitt anmeldt for rasistiske uttalelser.”

Det­te er et spørs­mål om pres­sens kildevern. 

Kilde­ver­net står sterkt og er en av pres­sens grunn­ver­di­er. Gene­relt er taus­hets­ret­ten en del av ytrings­fri­he­ten. Vi har ingen plikt til å gi opp­lys­nin­ger med mind­re det er en lov­hjem­let opp­lys­nings­plikt. Pres­sen har en utvi­det taus­hets­rett ved at den i straffe­pro­sess­lo­ven § 125 og tviste­lo­ven § 22–11 langt på vei er fri­tatt fra den gene­rel­le plik­ten til å for­kla­re seg som vit­ner for domstolene. 

Mar­te hen­ven­der seg til redak­tø­ren av en avis (trykt skrift), så det er ingen tvil om at bestem­mel­se­ne om utvi­det taus­hets­rett (kilde­vern) kom­mer til anven­del­se her. 

I den­ne saken er det liten grunn til å gå inn på mulige­ten til å påleg­ge pres­sen å gi opp­lys­nin­ger. Det er ingen vek­ti­ge sam­funns­in­ter­es­ser som til­si­er at sli­ke opp­lys­nin­ger må gis i en sak som den­ne. Opp­ga­ven gir ingen opp­ford­ring til å drøf­te unn­tak fra kildevernet. 

 

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 5. Hadde avisen rett til å publisere bildet av Marte Kirkerud?

Artik­ke­len var illust­rert med et bil­de fra en demon­stra­sjon mot inn­vand­ring, hvor Mar­te had­de en frem­tre­den­de plass.”

Det­te er et spørs­mål om ret­ten til eget bil­de, etter åvl § 104. Utgangs­punk­tet er at man må ha sam­tyk­ke til å gjen­gi foto­gra­fi av per­son offent­lig. Vi kan kon­sta­te­re at et bil­de som tryk­kes i avi­sen gjen­gis offent­lig. Vi har ikke sett bil­det, men det opp­ly­ses at Mar­te had­de en frem­tre­den­de plass, og da må vi kun­ne gå ut fra at hun var gjen­kjen­ne­lig. Mar­te had­de ikke sam­tyk­ket til offent­lig­gjø­rin­gen av bildet. 

Det er fem unn­tak fra sam­tykke­kra­vet i åvl § 104. Det er bare de tre førs­te som det er grunn til å vur­de­re i den­ne sammenhengen. 

a) avbildningen har aktuell og allmenn interesse”.

Her er det nær­lig­gen­de å vise til­ba­ke til drøf­tel­sen under spørs­mål 3. Hvis man kon­klu­de­rer med at det var en kren­kel­se å navn­gi MK og å beskyl­de hen­ne for å være nyna­zist og rus­mis­bru­ker, da blir det vans­ke­lig å hev­de at et bil­de av MK har aktu­ell og all­menn ineresse. 

Kra­vet må ikke for­stås så strengt at det å være et bil­det fra den aktu­el­le situa­sjo­nen for at det skal ha aktu­ell og all­menn inter­es­se. Det er ikke uvan­lig at medi­er ved omta­ler av per­soner, hen­ter fram bil­der av ved­kom­men­de fra sine arki­ver. Det må i utgangs­punk­tet være greit, så len­ge omta­len av iden­ti­fi­ser­bar per­son har aktu­ell og all­menn inter­es­se. Men bil­det må også vur­de­res med utgangs­punkt i sam­men­hen­gen det bru­kes i. Et bil­de tatt av en per­son i et demon­stra­sjons­tog vil ikke være rele­vant ved omta­le av saker som gjel­der noe helt annet. For å ta et litt søkt eksem­pel (som jeg ikke vil­le ha nevnt i en eksa­mens­be­sva­rel­se): Hvis MK had­de uttalt seg om barne­hage­po­li­tikk eller prio­ri­te­ring av koron­a­vak­si­ner, vil­le et bil­de av hen­ne i et demon­stra­sjons­tog være gans­ke malplassert.

b) avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet

Vi har ikke sett bil­det. Men når bil­det bru­kes i en sak som omhand­ler Mar­te, og ikke demon­stra­sjo­nen, må vi tro at det er Mar­te og ikke demon­stra­sjo­nen som er vik­tig her.

c bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse

Man­ge leg­ger vekt på, og noen avgjør spørs­må­let med utgangs­punkt i det­te. Ved bil­de av for­sam­ling eller folke­tog vil det i prak­sis være vans­ke­lig å inn­hen­te sam­tyk­ke fra samt­li­ge som kan gjen­kjen­nes på det­te bil­det. Men når det er bil­de av en bestemt per­son, er det per­sonen og ikke for­sam­lin­gen som er det vesentlige.

Fle­re viser til MEMO-dom­men, Rt-2009–265. Den skil­ler seg fra vår sak ved at bil­det ble brukt til illust­ra­sjon av en sak som ikke had­de noe med den avbil­de­de per­sonen å gjø­re. Her bru­kes bil­det i en sak om Mar­te Kirke­rud. Det er uttalt i dom­men at “i en repor­ta­sje som direk­te omhand­let demon­stra­sjons­to­get, had­de det nep­pe vært i strid med ånds­verk­lo­ven § 45c (som nå er videre­ført i åvl § 104) å bru­ke bil­det på maga­si­nets for­si­de”. Avis­om­ta­len hand­ler ikke om demonstrasjonen.

Min konklusjon er at avisen ikke hadde rett til å publisere bildet. 

 

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 4. Var det riktig av politiet å henlegge Marte Kirkeruds anmeldelser mot Lars Holm og mot lokalavisens journalist og redaktør?

Det­te bør være enkelt. Poli­ti­et etter­fors­ker og even­tu­elt påta­ler straff­ba­re for­hold. Ære­kren­kel­ser er ikke straff­ba­re hos oss. Det var der­for rik­tig av poli­ti­et å hen­leg­ge anmel­del­se­ne som “intet straff­bart forhold”. 

Noen kom­mer nær­mest med en repri­se av drøf­tel­se­ne under spørs­mål 2 og 3, og dis­ku­te­re ytrn­ge­nes inn­hold, grad av kren­kel­se, osv. Men det er ikke rele­vant i den­ne sammenhengen.

Rent opp­gave­tek­nisk kan spørs­mål som det­te være vans­ke­li­ge. Det kre­ver en viss fag­lig selv­sik­ker­het for å kun­ne avgjø­re et spørs­mål på et så enkelt grunn­lag, og den­ne fag­li­ge selv­sik­ker­he­ten mang­ler ofte stu­den­ter. Man har en tendens til å kom­me med unød­ven­di­ge begrun­nel­ser mer for å over­be­vi­se seg selv, enn at det er nød­ven­dig for å avgjø­re spørsmålet. 

 

Print Friendly, PDF & Email