Category Archives: Jus

Bruk av fotografier og sosiale medier

Kom­men­ta­ren er opp­da­tert 31. mars 2020 kl. 23.50, se til­føy­el­se til slutt i kom­men­ta­ren.

NRK mel­der at det har blitt tvist mel­lom den pris­be­løn­ne­de natur­fo­to­gra­fen Audun Rikard­sen og «For­enin­gen mot kli­ma­hys­te­ri» om bruk av et av Audun Rikard­sens bil­der. Som van­lig er mei­da mer opp­tatt av å få fram kon­flik­ten, at par­te­ne kre­ver pen­ger av hver­and­re og kom­mu­ni­se­rer via advo­ka­ter, enn av å få fram fak­ta i saken. Så jeg har gans­ke spar­som­me opp­lys­nin­ger å byg­ge på, når jeg kom­men­te­rer det­te.

Vi kan star­te med noen utgangs­punk­ter. Hvis foto­gra­fi­et er resul­tat av en ori­gi­nal og indi­vi­du­ell ska­pen­de ånds­inn­sats vil foto­gra­fi­et være ver­net som et ånds­verk, et foto­gra­fisk verk. De fles­te av de bil­der vi tar med våre mobil­te­le­fo­ner, enten det er sel­fi­er eller bil­der av biler par­kert i syk­kel­felt, er ikke resul­tat av en ori­gi­nal og indi­vi­du­ell ska­pen­de ånds­inn­sats. Så de vil ikke være ånds­verk. Men sli­ke bil­der er ver­net som foto­gra­fisk bil­de, etter åvl § 23.

Con­ti­nue read­ing Bruk av foto­gra­fi­er og sosia­le medi­er

Print Friendly, PDF & Email

Bøtlagte skigåere i Bogstadveien

Tre akti­vis­ter på ski ble arres­tert av poli­ti­et da de nek­tet å fjer­ne seg fra vei­ba­nen. Alle ble slup­pet ut lør­dag etter­mid­dag. De ble ilagt 13.000 kro­ner i bot hver”, kan vi lese hos ABC-nyhe­ter. Jeg så dem på Uni­ver­si­tets­plas­sen, før de star­tet på ski­tu­ren.

For bil­et­a­ten Poli­ti­et i Oslo er det blas­fe­mi å betre­de bilis­te­nes hel­li­ge grunn: Kjøre­fel­tet. Skjønt på den video­en som vises hos ABC-nyhe­ter ser det ut som om de er i en par­ke­rings­lom­me, ikke i kjøre­fel­tet. Men å okku­pe­re bilis­te­nes par­ke­rings­lom­mer er nok like blas­fe­misk som å ta i bruk kjøre­fel­tet.

For­enings- og demon­stra­sjons­fri­he­ten er grunn­lovs­fes­tet i Grunn­lo­ven § 101, som lyder:

Enhver har rett til å dan­ne, slut­te seg til og mel­de seg ut av for­enin­ger, her­under fag­for­enin­ger og poli­tis­ke par­ti­er.

Alle kan møtes i fre­de­li­ge for­sam­lin­ger og demon­stra­sjo­ner.

Demon­stra­sjo­ner er dess­uten ytrin­ger som er ver­net av ytrings­fri­he­ten.

Det fore­leg­get aksjo­nis­te­ne har fått, er det ikke lett å bli klok på. Det sen­tra­le som står i fore­leg­get, er det­te:

Fore­legg for over­tre­del­se av

Politilo­ven § 30 nr 1, jf. § 5
for å ha unn­latt straks å ret­te seg etter pålegg gitt av poli­ti­et

Grunn­lag:
Lør­dag 7. mars 2020 ca kl. 13.40 gikk han på ski i vei­ba­nen i Bog­stad­vei­en i Oslo, til tross for at han kort tid for­ut had­de fått pålegg fra poli­ti­et om å hol­de seg på for­tau­et til han var kom­met frem til bestem­mel­ses­ste­det på Major­stua.”

Poli­ti­et har ingen gene­rell rett til å gi folk pålegg, og man har hel­ler ingen plikt til å føl­ge et pålegg som poli­ti­et ikke har hjem­mel til å gi. Politilo­ven § 5, lyder:

” Enhver plik­ter straks å ret­te seg etter de pålegg, tegn eller øvri­ge sig­na­ler som poli­ti­et gir i med­hold av bestem­mel­se­ne i kapit­tel II i den­ne lov. ”

Vi vet at poli­ti­et er en makt­ar­ro­gant etat, som ikke all­tid tar det­te med hjem­ler sær­lig nøye.

Dis­se bestem­mel­se­ne vi fin­ner i politilo­ven kap II, som kan gi hjem­mel for å gi pålegg:

Etter politilo­ven § 7 kan poli­ti­et gri­pe inn for å opp­rett­hol­de offent­lig ro og orden:

Poli­ti­et kan gri­pe inn
1 for å stan­se for­styr­rel­ser av den offent­li­ge ro og orden eller når omsten­dig­he­te­ne gir grunn til frykt for sli­ke for­styr­rel­ser
2 for å iva­re­ta enkelt­per­soners eller all­menn­he­tens sik­ker­het
3 for å avver­ge eller stan­se lov­brudd.”

For poli­ti­et er det kan­skje å for­styr­re offent­lig ro og orden om man hind­rer bilis­ter fra å gjø­re det utri­ve­lig å fer­des i Bog­stad­vei­en. Men noens sik­ker­het var nok ikke tru­et. Hvis det angi­ve­lig skul­le være for å avver­ge eller stan­se et lov­brudd, skul­le de ha opp­lyst om hva slags lov­brudd de skul­le avver­ge.

Jeg vet ikke hvem som gikk på ski i Bog­stad­vei­en. Et pro­blem som kan opp­stå veg demon­stra­sjo­ner som er meldt på van­lig måte, er at man ikke kan kon­trol­le­re hva noen demon­stran­ter kan fin­ne på å gjø­re på egen­hånd, etter den offi­si­el­le mar­ke­rin­gen. Noen vil fort­set­te mar­ke­rin­gen på en annen måte, et annet sted, osv. Man kan i prak­sis ikke mel­de fra skrift­lig i god tid i for­vei­en om spon­ta­ne aksjo­ner.

Jeg reg­ner med at aksjo­nis­ten ver­ken var bevæp­net eller beru­set, så bestem­mel­se­ne om det­te er det ingen grunn til å kom­men­te­re.

Politilo­ven § 11 sier blant annet det­te om arran­ge­men­ter på offent­lig sted (demon­stra­sjo­ner m.m.):

Poli­ti­et kan for­by arran­ge­men­ter som nevnt i førs­te ledd [demon­stra­sjo­ner mm], men bare når det er grunn til frykt for at de kan for­år­sa­ke alvor­lig for­styr­rel­se av den offent­li­ge ro og orden eller den lov­li­ge ferd­sel, eller det for­mål som til­sik­tes frem­met eller måten det­te skjer på, stri­der mot lov.

(…)

Poli­ti­et kan stan­se eller opp­løse arran­ge­men­ter som nevnt i førs­te ledd når de avvik­les i strid med ned­lagt for­bud eller fast­sat­te vil­kår, eller for­år­sa­ker sli­ke kren­kel­ser som nevnt i tred­je ledd eller ved begrun­net frykt for sli­ke.

Poli­ti­et kan også fast­set­te vil­kår for, for­by, stan­se eller opp­løse and­re sam­men­koms­ter og til­stel­nin­ger enn dem som er nevnt i førs­te ledd, for å hind­re at noen lider over­last, for å unn­gå at alvor­li­ge ordens­for­styr­rel­ser eller ferd­sels­hind­rin­ger opp­står, eller for å gjen­opp­ret­te ro og orden etter sli­ke.”

Ski­fø­ret i Bog­stad­vei­en var nok gans­ke dår­lig, så ski­gå­er­ne har nok for­styr­ret “den lov­li­ge ferd­sel”, men var det en alvor­lig for­styr­rel­se? At køen av bilis­ter i Bog­stad­vei­en kan­skje gikk enda litt lang­som­mere enn den plei­er å gjø­re på den lør­dag, er nep­pe sær­lig alvor­lig, selv om det sik­kert kan være for­styr­ren­de. Deg kan nok hen­de man for­styr­rer den lov­li­ge ferd­sel på for­tau­et også, om man går på ski der når føret er så dår­lig som det var på lør­dag. Men de er nok først hvis man for­sty­rer biltra­fik­ken at det i poli­ti­et øyne er alvor­lig. Poli­ti­et synes ald­ri å mene at det er noe pro­blem at bilis­ter hind­rer og for­styr­rer lov­lig ferd­sel for gåen­de og syk­len­de. De plei­er selv å fore­trek­ke å set­te sine biler på for­tau­et, for ikke å for­styr­re den vik­ti­ge tra­fik­ken.

Når det gjel­der å gri­pe inn for å unn­gå “ordens­for­styr­rel­ser eller ferd­sels­hind­rin­ger” er det også et vil­kår at dis­se skal være alvor­li­ge.

Det­te er de hjem­le­ne poli­ti­et har for å kun­ne gi pålegg, f.eks. om å fjer­ne seg.

Jeg har ikke grunn­lag for å hev­de at poli­ti­et ikke had­de hjem­mel til å påleg­ge ski­gå­er­ne å fjer­ne seg. Men fore­leg­get er man­gel­fullt, slik at det blir vans­ke­lig å vur­de­re det­te. Det er ikke til­strek­ke­lig å vise til at de ikke etter­kom pålegg. Poli­ti­et må også begrun­ne på hvil­ket grunn­lag de mener å kun­ne gi et slikt pålegg, og det har de ikke gjort. Slik fore­leg­get er utfor­met, er det ikke mulig å vur­de­re om poli­ti­et had­de hjem­mel til å gi påleg­get. Der­med vil­le det også bli vans­ke­lig å gi aksjo­nis­te­ne råd om hvor­vidt de bør ved­ta det­te eller ikke. Hvis poli­ti­et har gitt et pålegg de ikke har hjem­mel til, er man selv­sagt ikke for­plik­tet til å føl­ge det, og man kan ikke bøt­leg­ges for ikke å ha fulgt det.

I til­legg kom­mer at 13 000 kro­ner i bot for å demon­stre­re på en måte som ter­ger noen bilis­ter i Bog­stad­vei­en, er gans­ke drøyt.

Det er grunn til å sam­men­lig­ne det­te med laste­bil­ei­e­res demon­stra­sjo­ner mot bom­pen­ger i Ber­gen. Om det­te uttal­te Atle Herads­tveit, som er leder for tra­fikk­sek­sjo­nen i Vest politi­dis­trikt, til Ber­gens Tiden­de :

Herads­tveit peker på at ytrings­fri­he­ten knyt­tet til en slik tra­fikk­ak­sjon er gans­ke sterk, men at blok­ke­ring av tra­fikk beve­ger seg over i det straff­ba­re.

– Så len­ge det er pas­sa­sje og mulig å kom­me seg frem, vil ikke poli­ti­et gri­pe inn over­for aksjo­nis­te­ne, sier han.”

Ski­gå­en­de klima­de­mon­stran­ter har slev­føl­ge­lig den sam­me ytrings­fri­het som laste­bil­ei­ere som er mis­for­nøy­de med å måt­te beta­le bom­pen­ger. Så kan man lure på hvor­for de behand­les for­skjel­lig. Er det egne reg­ler der borte i Det vil­le ves­ten, som gjør at demon­stran­ter kan til­la­te seg mer enn i Oslo? Eller er det slik at poli­ti­et sym­pa­ti­se­rer med laste­bil­ei­ere som ikke vil beta­le bom­pen­ger, og der­for ser mel­lom fin­ger­ne med at de hind­rer tra­fikk, mens de ikke liker folk som aksjo­ne­rer for en mer offen­siv klima­po­li­tikk? Jeg vet ikke, men jeg tror at de sis­te har gans­ke stor betyd­ning her.

Print Friendly, PDF & Email

Petter Northug og Aylar Lies privatliv

Jeg har hatt pro­ble­mer med inter­nett­for­bin­del­sen en ukes tid. Det­te har blant annet med­ført at noen kom­men­ta­rer som jeg had­de skre­vet, ble lig­gen­de upub­li­sert så len­ge at de mis­tet noe av sin aktua­li­tet. Under en viss tvil har jeg like­vel valgt å pub­li­se­re dem nå.

Kjen­di­s­ers pri­vat­liv inter­es­se­rer meg ikke. Men ytrings­fri­het og gren­sen mot pri­vat­li­vets fred, det er jeg opp­tatt av. Så når Oslo ting­rett har avsagt dom i saken som Aylar Lie had­de anlagt mot Petter Nort­hug, så er saken inter­es­sant, selv om per­sone­ne ikke er det.

Det er vel­dig man­ge bøker jeg gjer­ne skul­le ha lest, men ikke rek­ker å lese. Petter Nort­hugs selv­bio­gra­fi er ikke blant dem. Den har jeg ikke lest, og har hel­ler intet øns­ke om å lese. Jeg vet der­for ikke mer om hva som står i den boken enn det som er gjen­gitt i dom­men, som min kol­le­ga i Ber­gen, Hans Fred­rik Mart­hi­nus­sen, har offent­lig­gjort med noe anoy­mi­se­ring.

Jeg leser hel­ler ikke “Det Nye” eller “Her og Nå”, som også er sitert i dom­men. Så igjen vet jeg ikke mer enn det som er gjen­gitt der.

Con­ti­nue read­ing Petter Nort­hug og Aylar Lies pri­vat­liv

Print Friendly, PDF & Email

Publisering av bilder av parkerte biler m.m.

<edit>Etter å ha fått litt mot­stand på Twit­ter, blant annet fra Jon Wes­sel-Aas, har jeg gått gjen­nom de per­son­vern­dom­mer fra EU-dom­sto­len og ECHR som han vis­te til i den trå­den, og opp­da­tert og utdy­pet det jeg skrev om per­son­vern. Slik sett blir det­te en illu­sta­sjon av hvor­for ytrings­fri­he­ten er vik­tig: vi kom­mer med noen ytrin­ger, møter mot­stand, og gjen­nom et fritt ord­skif­te kan vi kom­me litt nær­me­re en slags sann­het. Noen gan­ger får man bite i det sure eplet, og aksep­te­re at argu­men­ta­sjo­nen ikke ble god nok. And­re gan­ger blir man styr­ket av å møte mot­stand, og kan utvik­le argu­men­ta­sjo­nen vide­re.

Jeg har valgt å behol­de alt fra den opp­rin­ne­li­ge kom­men­ta­ren, men har føyd til en del nye avsnitt som er mar­kert ved at de er satt mel­lom tage­ne <edit> og /edit>. Det er ikke den bes­te meto­den for å få en best mulig tekst, men da er det i alle fall gans­ke enkelt å se hvil­ke end­rin­ger som er gjort.</edit>

NRK skri­ver om bilis­ter som risi­ke­rer lat­ter­lig­gjø­ring i sosia­le medi­er om de par­ke­rer feil. Advo­kat Jon Wes­sel-Aas sier til NRK:

Han vur­de­rer at pub­li­se­rin­ga­ne er i strid med per­son­opp­ly­sings­lova, der­som bilen og plas­se­rin­ga er hovud­fo­kus, og pub­li­se­rin­ga ikkje har and­re syn­le­ge motiv enn å «hen­ge ut» den enkel­te.”

Jon Wes­sel-Aas har pub­li­sert hele sitt svar på Twit­ter, som selv­føl­ge­lig er mer nyan­sert enn det som gjen­gis av NRK.

Bil­de­ne er offent­lig­gjort i en face­bo­ok­grup­pe som iføl­ge NRK har nes­ten 5 000 med­lem­mer. Det er ingen tvil om at det som pub­li­se­res i sli­ke grup­per er offent­lig. Jeg viser her til det jeg skrev i min kom­men­tar til de to dom­me­ne om hate­ful­le og dis­kri­mi­ne­ren­de ytrin­ger, HR-2020–184?A og HR-2020–185?A.

Jeg mener vi må star­te et helt annet sted enn i per­son­opp­lys­nings­lo­ven. Pub­li­se­ring av bil­der er ytrin­ger som er ver­net av ytrings­fri­he­ten. Vi må da star­te i Grunn­lo­ven § 100 og Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjon (EMK) art 10.

Con­ti­nue read­ing Pub­li­se­ring av bil­der av par­ker­te biler m.m.

Print Friendly, PDF & Email

To høyesterettsdommer om hatefulle og diskriminerende ytringer

Innledning

Høy­este­rett avsa 29. janu­ar 2020 to dom­mer om hate­ful­le og dis­kri­mi­ne­ren­de ytrin­ger, HR-2020–184‑A og HR-2020–185‑A. Beg­ge dom­mer var enstem­mi­ge. For ordens skyld: Når jeg skri­ver at Høy­este­rett utta­ler, så bur­de det strengt tatt stå “Først­vo­te­ren­de, med til­slut­ning fra de øvri­ge dom­me­re”. Det er dess­uten en rea­li­tet i at annen­vo­te­ren­de i en enstem­mig dom gjer­ne sier at han eller hun “er i det vesent­li­ge og i resul­ta­tet enig med først­vo­te­ren­de”, som de øvri­ge dom­me­re så slut­ter seg til. De er eni­ge i resul­ta­tet, og i det vesent­li­ge av begrun­nel­sen — uten at de nød­ven­dig­vis er eni­ge i alt. Men sli­ke nyan­ser hop­per jeg over i det føl­gen­de.

Beg­ge sake­ne gjaldt ytrin­ger frem­satt i såkal­te “luk­ke­de” grup­per på Face­bo­ok. Den førs­te saken gjaldt usagn frem­satt i grup­pen «Vi som støt­ter Syl­vi List­haug», den and­re gjaldt ytrin­ger i grup­pen «Fedre­lan­det vik­tigst». Grup­pe­ne had­de hen­holds­vis 20 000 og 15 000 med­lem­mer.

Con­ti­nue read­ing To høy­este­retts­dom­mer om hate­ful­le og dis­kri­mi­ne­ren­de ytrin­ger

Print Friendly, PDF & Email

Sykkelfiendtlige trafikkregler og ‑regulering. En utfordring til Knut Arild Hareide

I 2011 frem­met davæ­ren­de stor­tings­re­pre­sen­tant Knut Arild Harei­de, sam­men med Lai­la Dåv­øy og Line Hen­ri­et­te Heim­dal, alle KrF, føl­gen­de repre­sen­tant­for­slag, doku­ment 8:145 S (2010–2011) , i Stor­tin­get. Jeg byg­ger her på gjen­gi­vel­sen i Innst 410 S (2010–2011):

«1. Stor­tin­get ber regje­rin­gen øke den stat­li­ge sat­sin­gen på infor­ma­sjons­ar­beid og hold­nings­kam­pan­jer for å ska­pe bed­re sam­spill mel­lom tra­fi­kant­grup­pe­ne

2. Stor­tin­get ber regje­rin­gen opp­ret­te en stat­lig beløn­nings­ord­ning for gang- og syk­kel­vei.

3. Stor­tin­get ber regje­rin­gen sik­re at hen­sy­net til syk­kel­tra­fik­ken blir iva­re­tatt ved plan­leg­ging og utbyg­ging av ny infra­struk­tur.

4. Stor­tin­get ber regje­rin­gen leg­ge frem for­slag til­end­ring av tra­fikk­reg­le­ne slik at syk­lis­ter får­bed­re sik­ker­het og frem­kom­me­lig­het. Dagens mini­mums­krav på 1,5 meter til trygg forbi­kjø­rin­gav syk­lis­ter tas inn i tra­fikk­reg­le­ne.

5. Stor­tin­get ber regje­rin­gen end­re vike­plikts­reg­le­ne som gjel­der der gang- og syk­kel­vei krys­ser­vei og avkjør­sel slik at syk­len­de gis prio­ri­tet ogbed­re frem­kom­me­lig­het.»

Con­ti­nue read­ing Syk­kel­fiendt­li­ge tra­fikk­reg­ler og ‑regu­le­ring. En utford­ring til Knut Arild Harei­de

Print Friendly, PDF & Email

Fri fra 2020

Så er vi ved et nytt års­skifte­skif­te, og nye verk “fal­ler i det fri”. Som jeg plei­er å min­ne om på dis­se tider, varer opp­havs­ret­ten i 70 år etter utlø­pet av opp­ha­vers døds­år. Det er verk etter opp­ha­ve­re som døde i 1949 som den­ne gan­gen fal­ler i det fri.

I blant annet EU/EØS og USA er verne­ti­den 70 år (i USA kan det være gans­ke kom­pli­sert, men det går jeg ikke inn på). Minste­kra­vet etter Bern­kon­ven­sjo­nen er 50 år etter ulø­pet av opp­havs­ers døds­år. Noen land har 50 års verne­tid, og noen har len­ger. Når et verk ikke len­ger er ver­net i hjem­lan­det, er det hel­ler ikke ver­net i and­re land innen­for Bern­kon­ven­sjo­nen. Det­te føl­ger av Bern­kon­ven­sjo­nen art 7 (8).

Cana­da og Kina er blant de land som har 50 års verne­tid, hvil­ket betyr at cana­dis­ke og kine­sis­ke verk av opp­ha­ve­re som døde i 1969 eller tid­li­ge­re, nå er fri. Det avgjø­ren­de for ver­kets nasjo­na­li­tet er hvor det ble pub­li­sert, ikke hvor opp­ha­ver er født eller er stats­bor­ger. Man­ge verk av cana­dis­ke opp­ha­ve­re som Neil Young, Leo­nard Cohen, Joni Mitch­ell og Buf­fy Sain­te-Marie, har blitt først utgitt i USA, og verne­ti­den bestem­mes da av reg­le­ne i USA. Det er ikke helt enkelt å fin­ne ut av det­te. Uan­sett har jeg holdt meg til opp­ha­ve­re som døde i 1949, og har ikke sett på verk som er fri for­di de er hjem­me­hø­ren­de i land med 50 års verne­tid.

Det er gans­ke man­ge man­ge inter­es­san­te som sa far­vel til det jor­dis­ke livet i 1949. Jeg vel­ger å star­te med en av de som kan­skje ikke er blant de størs­te kunst­ner­ne. Men han er en av mine favo­rit­ter, og en av de sto­re innen sin sjan­ger: Den dans­ke teg­ne­ren og humo­ris­ten Robert Storm Peter­sen, kjent under sig­na­tu­ren Storm P. 

Det gjør at jeg ende­lig fritt kan bru­ke en av mine favo­ritteg­nin­ger, hans kom­men­tar om aka­de­mi­ke­re, som jeg har gjen­gitt inn­led­nings­vis.

Etter den­ne aka­de­mi­ker­kom­men­ta­ren, går jeg til det som van­lig­vis lig­ger mitt hjer­te nær­mest: Musikk. Jeg vil frem­heve to, i høyst uli­ke sjan­ge­re. Den førs­te er Richard Strauss. Richard Strauss var en tysk kom­po­nist. Hans mest kjen­te verk er anta­ge­lig­vis Also spra­ch Zara­tustra, som ble kjent for et bredt pub­li­kum da Stan­ley Kubrik valg­te det­te som åpnings­mu­sikk til sin film 2001 en romo­dys­sé.

Jeg for­sø­ker så godt jeg kan å hol­de min sti ren når det gjel­der opp­havs­rett og nær­stå­en­de ret­tig­he­ter. Selv om ver­ket et fritt, vil utøven­de kunst­ne­re ha vern for sin kunst­ne­ris­ke pre­sta­sjon. Det er der­for ikke fritt fram når det gjel­de å bru­ke inn­spil­lin­ger av Richard Strauss ver­ker, selv om ver­ket er fritt. Utøven­de kunst­ner har ene­rett til å gjø­re opp­tak av sin pre­sta­sjon, og til å gjø­re opp­ta­ket til­gjen­ge­li­ge for all­men­he­ten. Utøven­de kunst­ners ret­tig­he­ter varer i 50 år etter utlø­pet av det år frem­fø­rin­gen fant sted, og hvis det i løpet av den­ne peri­oden offent­lig­gjø­res eller utgis opp­tak av frem­fø­rin­gen, har det­te opp­ta­ket vern i 70 år etter at det ble offentliggjort/utgitt.

For­len­gel­sen fra 50 til 70 år for opp­tak, ble inn­ført 2014. En over­gangs­re­gel inne­bæ­rer at for­len­gel­sen får virk­ning for frem­fø­rin­ger som var ver­net per 1. novem­ber 2013 er ver­net i 70 år. Det­te var akku­rat til­strek­ke­li­ge til å sik­re for­len­get vern for alle inn­spil­lin­ge­ne med The Beatles. Det fin­nes noen tid­li­ge­re opp­tak med the Beatles, de berøm­me­li­ge demo­ene som Decca sa nei til, noe fra Ham­burg­pe­rioden og kan­skje også tid­li­ge­re. Men dis­se var nep­pe offent­lig­gjort før deres førs­te stu­dio­inn­spi­lin­ger ble utgitt.

Det er ikke godt å vite hvil­ke av alle inn­spil­lin­ger på YouT­ube som er gjort til­gjen­ge­lig med opp­ha­vers og utøvers sam­tyk­ke. For å være på den sik­re siden, har jeg valgt den­ne inn­spil­lin­gen med Her­bert von Kara­jan og Wie­ner Phil­har­mo­ni­ker fra 1959, som ikke len­ger er ver­net. Det skal visst­nok ha vært den­ne inn­spil­lin­gen Stan­ley Kubrick bruk­te i “2001, en romo­dys­sé”, som vir­ke­lig bidro til å gjø­re det­te ver­ket kjent.

Richard Strauss var ikke i slekt med de wie­ners­ke Strausse­ne, hvis musikk gjer­ne blir frem­ført i Nytt­års­kon­ser­te­ne fra Wien. Selv om orkes­ter­ver­ket Also spra­ch Zara­tustra er det de fles­te kjen­ner, i alle fall de førs­te tak­te­ne, er det sær­lig som opera­kom­po­nist Richard Strauss har blitt stå­en­de. Det kom­po­ne­res gans­ke man­ge ope­ra­er. De fles­te frem­fø­res noen få gan­ger, og set­tes ikke opp på nytt etter førs­te og enes­te sesong. Jeg har lest at det er kom­po­nert rundt 5.000 ope­ra­er, uten at jeg har gjort noe for­søk på å kva­li­tets­sik­re det tal­let. Av dis­se er det 40–50 ope­ra­er som utgjør et slags stan­dar­re­per­toar som jevn­lig set­tes opp på opera­sce­ner rundt om i ver­den. Richard Strauss var en av de sis­te som kom­po­ner­te seg inn i det­te stan­dard­re­per­toa­ret, med ope­ra­er som Der Rosenka­va­li­er, Elekt­ra  og Salo­me, for å nev­ne noen av hans mest kjen­te ope­ra­er. Richard  Strauss er ikke easy liste­ning. Det er kre­ven­de musikk, som man må høre fle­re gan­ger. Men da blir man beløn­net for inn­sat­sen.

Det er fris­ten­de å leg­ge til at selv om det i dag kon­su­me­res mer musikk enn noen gang tid­li­ge­re i his­to­ri­en, lyt­tes det lite til musikk. Man set­ter på noe enkel musikk som er lite opp­mer­som­hets­kre­ven­de og lite for­styr­ren­de, som en lyd­ku­lis­se for å ungå den til tider plag­som­me still­he­ten. Richard Strauss kre­ver at man lyt­ter.

Den and­re jeg vil nev­ne, er som nevnt i en helt annen sjan­ger: Hud­die Wil­liam Led­bet­ter, kjent under nav­net Lead­bel­ly eller Lead Bel­ly. Han skrev Lead Bel­ly selv. Som for de fles­te and­re folke­mu­si­ke­re er det vans­ke­lig å avgjø­re hvil­ke san­ger han egent­lig laget selv. De lev­de som best de kun­ne av å spil­le det pub­li­kum vil­le høre, hvil­ket gjer­ne var dati­dens sla­ge­re. Men de som reis­te rundt og sam­let og spil­te inn musikk, var mest inter­es­sert i “auten­tisk” blues, slik at de bare spil­te inn en del av deres reper­toar. Det var også som “auten­tis­ke” blues­mu­si­ke­re de sene­re ble “gjen­opp­da­get”, og nåd­de ut til et nytt og stør­re pub­li­kum. Her frem­fø­rer han en av sine mest kjen­te san­ger: Good Night Ire­ne.

Verne­ti­den for verk hjem­me­hø­ren­de i USA er kom­pli­sert. For verk skapt før 1. janu­ar 1978, om jeg har for­stått det rett, var det et krav om at ver­ket måt­te regist­re­res for å bli opp­havs­retts­lig ver­net. Det had­de en verne­tid på 28 år fra regist­re­ring. Det­te kun­ne for­len­ges for nye 28 år, som ble end­ret til 47 år og siden til 67 år. En del verk ble ald­ri opp­havs­retts­lig ver­net på grunn av man­geln­de regist­re­ring. For verk skapt etter 1. janu­ar 1978 er verne­ti­den 70 år etter opp­ha­vers døds­år.

Om vi skal tro Ross Rus­sels bio­gra­fi om Char­lie Par­ker “Bird Lives”, eller “Char­lie Par­ker lever”, som den heter i Olav Angells nors­ke over­set­tel­sen, som jeg har, ble en del av Char­lie Par­kers mest kjen­te låter ald­ri ver­net, for­di Char­lie Par­ker ikke skrev under på de doku­men­te­ne som ble gjort kla­re for ham av and­re (s. 181).

Man­ge blues­mu­si­ke­re, f.eks. Robert John­son, sør­get ikke for å regist­re­re sine låter. Om Lead­bel­ly gjor­de det, eller om de som spil­te inn musik­ken gjor­de det for ham, vet jeg ikke. Kan­skje har hans låter ald­ri vært ver­net. Men for all del. Reg­le­ne i USA er kom­pli­ser­te, med man­ge end­rin­ger og over­gangs­reg­ler, og man må vur­de­re hvert enkelt verk. Jeg har ikke satt meg inn i alle detal­jer.

Om jeg har for­stått det rett, noe jeg ikke garan­te­rer at jeg har, fikk man bare opp­havs­rett for det som var regist­rert. Det var det­te, slik jeg har for­stått det, som gjor­de at det kun­ne bli en dis­ku­sjon i saken mel­lom Mar­vin Gayes arvin­ger, og Robin Thicke og Phar­rell Wil­liams (“Blur­red Lines”) om hvor­vidt Mar­vin Gayes arvin­ger skul­le til­la­tes å spil­le av Mar­vin Gaye sang “Got to Give It Up” i ret­ten. Hvis ikke selve den inn­spil­te ver­sjo­nen var regist­rert, vil­le hel­ler ikke den ver­sjo­nen være ver­net i sin hel­het. Men blan­der man USAnsk opp­havs­rett og USAnsk pro­sess, blir det kom­pli­sert. I den­ne saken ble selve kren­kel­ses­spørs­må­let avgjort av en jury, som er en sik­ker opp­skrift på en håp­løs dom.

Siden jeg kom­men­ter­te utøven­de kunst­ners ret­tig­he­ter i for­bin­del­se med Richard Strauss, får jeg pluk­ke opp trå­den og gjø­re det er også, for å gjø­re det enda mer kom­pli­sert. Jeg mener vi gans­ke sik­kert kan anta at det­te ikke er en frem­fø­ring fra det hin­si­di­ge, og at vi kan vi leg­ge til grunn at inn­spil­lin­gen må ha vært gjort i 1949, eller sann­syn­lig­vis tid­li­ge­re, slik at den vil­le ha vært fri etter de reg­le­ne jeg har refe­rert oven­for.

Men utøven­de kunst­ne­re har et inter­na­sjo­nalt vern etter Roma­kon­ven­sjo­nen “for the Pro­tec­tion of Per­for­mers, Pro­du­cers of Pho­no­grams and Broad­cas­ting Orga­niza­tions” fra 1961. USA er ikke med i den kon­ven­sjo­nen. Det inter­na­sjo­na­le ver­net for opp­havs­rett og nær­stå­en­de ret­tig­he­ter for­ut­set­ter gjen­si­dig­het. Uten­lands­ke verk og pre­sta­sjo­ner er ver­net i Nor­ge, hvis nors­ke opp­ha­ve­re og utøven­de kunst­ne­re har et til­sva­ren­de vern i det and­re lan­det. Når USA står uten­for Roma­kon­ven­sjo­nen, betyr det at utøven­de kunst­ne­re fra USA ikke har vern i Nor­ge. Også det­te blir kom­pli­sert når vi går ned i detal­je­ne, som jeg ikke skal gjø­re. Men også av den grunn vil­le Lead­bel­lys inn­spil­lin­ger uan­sett ikke ha vært ver­net i Nor­ge.

Da jeg skul­le vel­ge en inn­spil­ling av “Also Spra­ch Zara­thust­ra”, slo det meg at jeg anta­ge­lig­vis kun­ne ha valgt en hvil­ken som helst inn­spil­ling fra USA. Men den inter­na­sjo­na­le regu­le­rin­gen på det­te områ­det blir kom­pli­sert, og jeg har ikke vur­dert det­te spørs­må­let grun­dig. Så jeg er ikke klar for å si at vi fritt kan bru­ke alle inn­spil­lin­ger fra USA av musikk som har falt i det fri.

And­re kom­po­nis­ter

Forfattere

Fle­re for­fat­te­re skrev seg inn i evig­he­ten i 1949, blant dem to nobel­pris­vin­ne­re. Den førs­te jeg vil nev­ne, er vår egen Sigrid Und­set. Sigrid Und­sets arvin­ger har nok, i lik­het med arvin­ge­ne etter f.eks. Knut Ham­sun, nytt godt av at verne­ti­den ble utvi­det fra 50 til 70 år. I de fles­te til­fel­ler har det liten prak­tisk betyd­ning. De fles­te verk er glemt av de fles­te før opp­ha­ver dør, og de blir i alle fall glemt kort tid etter­på, med unn­tak for spsi­elt inter­es­ser­te og den nær­mes­te fami­lie.

Min far­far, som også het Olav Tor­vund, skrev tre roma­ner som ble gitt ut på slut­ten av 1940- og begyn­nel­sen av 1950-tal­let. De har ikke satt noen dype spor i norsk lit­ter­tur­his­to­rie. Han døde i 1969, så om det fort­satt had­de vært en verne­tid på 50 år, vil­le hans verk også nå vært frie. Hva slags inn­tek­ter min far­far fikk fra sine roma­ner, vet jeg ikke. Det er i alle fall vel­dig len­ge siden det kom noen inn­tek­ter fra de bøke­ne, og jeg har ingen tro på at han vil bli gjen­opp­da­get som en stor for­fat­ter det lit­te­ra­tur­in­ter­es­ser­te Nor­ge har over­sett.

Lang verne­tid kan i prak­sis hel­ler gi kom­pli­ka­sjo­ner enn inn­tek­ter. Min far­far skrev man­ge artik­ler, dels i man­ge bla­der, samt noen artik­ler i nynorsk­lek­si­ko­net Norsk All­kunne­bok. Da Norsk All­kunne­bok skul­le moder­ni­se­re seg og bli til­gjen­ge­lig på nett, treng­te de sam­tyk­ke fra älle for­fat­te­re som had­de skre­vet i lek­si­ko­net. For etter åvl § 69 annet ledd, inne­bæ­rer sam­tyk­ke til å gjø­re verk til­gjen­ge­lig på papir, ikke sam­tyk­ke til å gjø­re dem til­gjen­ge­lig på and­re måter, f.eks. på nett. Norsk All­kunne­bok treng­te sam­tyk­ke fra blant annet de som had­de ret­tig­he­ter til min far­fars artik­ler, for å kun­ne gjø­re de til­gjen­ge­lig på nett.

Jeg fikk spørs­mål om jeg var i slekt med den­ne Olav Tor­vund, og kun­ne bekref­te at han var min far­far. Men jeg kun­ne også si at jeg ikke var i posi­sjon til å gi dem det nød­ven­di­ge sam­tyk­ke, men jeg sa meg vil­lig til å bistå med å skaf­fe slikt sam­tyk­ke, og jeg sør­get for at de fikk sam­tyk­ke fra de som den gang satt på ret­tig­he­te­ne til min far­fars verk. Utgi­ver­ne av Norsk All­kunne­bok var hel­di­ge i det til­fel­let. Det fant en per­son med sam­men navn som de kun­ne spør­re, og de fant en som for­sto hva de spur­te om, og hva som skul­le til for å brin­ge det i orden. Det er ikke lett å fin­ne ut hvem som er gjen­le­ven­de arvin­ger etter noen som skrev noe, og som kan­skje døde for 50–60 år siden, og fin­ner de noen, er det gans­ke sann­syn­lig at de ikke for­står hva det spør­res etter.

Det har vært sagt at Sigrid Und­sets arvin­ger har vært gans­ke vans­ke­li­ge å ha med å gjø­re for folk som har vil­let sett opp Sigrid Und­set på tea­ter, eller lage film basert på hen­nes roma­ner. Nå behø­ver man ikke len­ger spør­re hen­nes arvin­ger for å gjø­re det­te, og de vil hel­ler ikke len­ger få noe veder­lag for at det­te set­tes opp.

Jeg mener at 70 års verne­tid er for lang. 50 år, som vi had­de inn­til 1994, og som er Bern­kon­ven­sjo­nens mini­mum, er etter min mening mer enn nok. Jeg kan ikke se noen mind­re grunn til at de som arver ret­tig­he­ter til ånds­verk skal kun­ne tje­ne pen­ger på arven, enn at de som arver eien­dom eller aksjer tje­ner pen­ger på det de arver. Men kuns­ten utvik­ler seg hele tiden. Man byg­ger all­tid på det and­re har gjort før. På et eller annet tids­punkt må man kun­ne si at dis­se ver­ke­ne til­hø­rer vår fel­les kul­tur­arv, slik at and­re må stå fritt til å byg­ge vide­re på dis­se, uten at noen arvin­ger skal kun­ne bestem­me hva som er aksep­ta­belt og hva som ikke er det.

Den and­re nobel­pri­vin­ne­ren som døde i 1949, var bel­gis­ke Mau­rice Maeter­linck. Jeg må bare inn­røm­me at jeg ikke kjen­ner noen av hans ver­ker. Hans far, som var notar, vil­le at han skul­le bli jurist, noe han også ble. Det kan godt hen­de at Bel­gia gikk glipp av en dyk­tig jurist i ham. Men i alle fall når noen lyk­kes, synes jeg det er godt at noen har gitt opp en jurist­kar­rie­re  (eller and­re bor­ger­li­ge kar­rie­rer), for hel­ler å ofre seg for kuns­ten. Hva juris­ter som Robert Schu­man, Peter Tchai­kovs­kij, Igor Stra­vin­si­kj, Cole Por­ter og Paul Simon kun­ne ha dre­vet det til som juris­ter, vil vi ald­ri få vite. Jeg mener vi bør være gla­de for at de valg­te kuns­ten. Som nevnt, kjen­ner jeg ikke noen av Mau­rice Maeter­lincks ver­ker. Men han må ha skre­vet verk av betyd­ning for å få Nobel­pri­sen.

Mar­ga­ret Mitch­ell ble tatt av vin­den og blås­te ut av den­ne ver­den i 1949. Skjønt hun ble ikke tatt av vin­de­ne, hun ble tatt, eller egent­lig kjørt ned og drept av en råkjø­rer. Hen­nes “Gone with the Wind” har ikke bare skre­vet seg inn i lit­te­ra­tur­his­to­ri­en, men også i opp­havs­retts­his­to­ri­en. I 2001 ga Alice Rand­all ut boken The Wind Done Gone. Mens “Gone with the Wind” hand­ler om livet til Scar­lett O’Ha­ra, dat­te­ren av en rik slave­ei­er, for­tel­ler “The Wind Done Gone” den sam­me his­to­ri­en sett gjen­nom en av sla­ve­nes øyne. Sla­ven Cyna­ra var en dat­ter som Scar­lett O’Ha­ras far had­de fått med en slave­kvin­ne. Det ble pla­giat­sak, som end­te med for­lik — som så man­ge sli­ke saker gjør. Men fra i dag er alt­så “Gone with the Wind” fri.

Når man går gjen­nom over­sik­ter over folk som døde i et år, f.eks. 1949, fin­ner man man­ge som i opp­havs­retts­lig for­stand er uin­ter­es­san­te, som poli­ti­ke­re, idretts­sut­øve­re, osv. Det er også man­ge for­fat­te­re, kom­po­nis­ter og bil­led­kunst­ne­re som i alle fall for meg er helt ukjen­te, og som jeg ikke har sett noen grunn til å ta med i den­ne sam­me­hen­hen­gen. Så får hel­ler and­re kom­me med kom­men­ta­rer om hvor­for han eller hun bur­de ha vært med.

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1200 “Opphavsrett og beslektede emner” — eksamen høst 2019

Det­te er kom­men­ta­rer til eksa­mens­opp­ga­ven fra høs­ten 2019, i kur­set RINF 1200 Opp­havs­rett og beslek­te­de emner”. Til ori­en­te­ring: Det­te er et 10-stu­die­po­eng kurs, bereg­net for folk som ikke er og hel­ler ikke har ambi­sjo­ner om å bli juris­ter, men som kan tren­ge litt kunn­ska­per i opp­havs­rett, som folk i media, kul­tur­sek­to­ren, IT-bran­sjen, osv. Den­ne gjen­nom­gan­gen er først og fremst skre­vet for de som var oppe til eksa­men i høst, og for frem­ti­di­ge stu­den­ter som vil vite litt mer om hva slags opp­ga­ver som gis til eksa­men. Det juri­dis­ke fakul­tet er ikke spe­si­elt ras­ke med å leg­ge eksa­mens­opp­ga­ver ut på nett. Når jeg skri­ver det­te, er den sis­te eksa­mens­opp­ga­ven som lig­ger ute fra høs­ten 2016, så jeg ink­liu­de­rer opp­gave­teks­ten i kom­men­ta­ren.

Con­ti­nue read­ing RINF 1200 “Opp­havs­rett og beslek­te­de emner” — eksa­men høst 2019

Print Friendly, PDF & Email

Uholdbar og farlig dom fra Borgarting lagmannsrett om sykling i kollektivfelt

Bor­gar­ting lag­manns­rett slår til igjen, men nok en syk­kel­fiendt­lig dom. Det er dess­ver­re ikke førs­te gang. Jeg kan min­ne om den­ne (som ble opp­he­vet av Høy­este­rett) og den­ne (som dess­ver­re ikke ble anket, slik at vur­de­rin­gen av laste­bil­sjå­fø­rens uakt­som­het ble stå­en­de).

Jeg star­ter med det grunn­leg­gen­de og prin­si­pi­el­le, som ikke drøf­tes i dom­men. Det er en straffe­sak, og for at noen skal kun­ne straf­fes kre­ves hjem­mel i lov. Det­te føl­ger av Grunn­lo­ven § 96.

Hjem­me­len som ret­ten har holdt seg til, er veg­tra­fikk­lo­ven § 31 førs­te ledd, jf. § 3 førs­te ledd. § 31 førs­te ledd, lyder;

Den som for­sett­lig eller uakt­somt over­trer bestem­mel­ser gitt i eller i med­hold av den­ne lov, straf­fes med bøter eller med feng­sel inn­til ett år, der­som for­hol­det ikke går inn under stren­ge­re straffe­bud. På sam­me måte straf­fes over­tre­del­se av vil­kår i enkelt­ved­tak i med­hold av den­ne lov og brudd på for­bud etter §§ 35 og 36. For­søk straf­fes ikke, med unn­tak for § 22 førs­te ledd. Den som ved bruk av motor­vogn uakt­somt vol­der bety­de­lig legems­ska­de eller en annens død, straf­fes etter straffe­lo­ven § 280 eller § 281.”

Bestem­mel­sen sier ikke hvil­ke hand­lin­ger som er straff­ba­re, bare at over­tre­del­se av bestem­mel­ser gitt i eller i med­hold av loven er straff­ba­re etter den bestem­mel­sen. Den angi­ve­lig straff­ba­re hand­ling hev­des å frem­gå av veg­tra­fikk­lo­ven § 3 førs­te ledd, som lyder:

Den som for­sett­lig eller uakt­somt over­trer bestem­mel­ser gitt i eller i med­hold av den­ne lov, straf­fes med bøter eller med feng­sel inn­til ett år, der­som for­hol­det ikke går inn under stren­ge­re straffe­bud. På sam­me måte straf­fes over­tre­del­se av vil­kår i enkelt­ved­tak i med­hold av den­ne lov og brudd på for­bud etter §§ 35 og 36. For­søk straf­fes ikke, med unn­tak for § 22 førs­te ledd. Den som ved bruk av motor­vogn uakt­somt vol­der bety­de­lig legems­ska­de eller en annens død, straf­fes etter straffe­lo­ven § 280 eller § 281.”

Den hand­lings­re­gel ret­ten har lagt til grunn, er veg­tra­fikk­lo­ven § 3, førs­te ledd, som lyder:

” Enhver skal fer­des hen­syns­fullt og være akt­på­gi­ven­de og var­som så det ikke kan opp­stå fare eller vol­des ska­de og slik at annen tra­fikk ikke unø­dig blir hind­ret eller for­styr­ret.”

Det er ikke til­strek­ke­lig at det fin­nes en hjem­mel som man kan hek­te hand­lin­gen på. For å ta et litt eks­tremt eksem­pel, kan vi gå til den kjen­te Kar­de­mom­me­lo­ven:

Man skal ikke pla­ge and­re, man være grei og snill, og for øvrig kan man gjø­re hva man vil.”

Om man had­de hengt en straffe­hjem­mel på den­ne, så vil­le det ikke vært til­strek­ke­lig hjem­mel for å kun­ne straf­fe noen for ikke å ha vært grei og snill. Eks­tremt, kan­skje absurd, ja. Men det er omtrent slik ret­ten har reson­nert i den­ne saken.

Con­ti­nue read­ing Uhold­bar og far­lig dom fra Bor­gar­ting lag­manns­rett om syk­ling i kol­lek­tiv­felt

Print Friendly, PDF & Email

Lovdata og fri tilgang til dommer

Lov­data vant saken mot rettspraksis.no, HR-2019–1725‑A . Jeg kan være enig med de som står bak rettspraksis.no om at dom­mer bør være fritt til­gjen­ge­li­ge. Det har Høy­este­rett tatt kon­se­kven­sen av, og har siden 2008 lagt dom­mer ut på egne nett­si­der. Men det var et krav som bur­de ret­tes mot poli­ti­ker­ne, ikke mot Lov­data. Når poli­ti­ker­ne nå vil gjø­re dom­mer til­gjen­ge­lig, kan man på en måte si at beg­ge par­ter gikk sei­ren­de ut av den tvis­ten.

Jeg skal ikke dis­ku­te­re avgjø­rel­sen her, men jeg anser det som en retts­lig sett helt rik­tig avgjø­rel­se. Resul­ta­tet var etter min vur­de­ring gans­ke opp­lagt. Uan­sett hva man mener om at dom­mer bør være til­gjen­ge­lig, kan man ikke bare fritt bru­ke resul­ta­tet av det Lov­data har inves­tert i inn­sam­ling, kon­troll og pre­sen­ta­sjon av retts­kilde­ma­te­ria­let, selv om avgjø­rel­sen i seg selv ikke er ver­net.

Lov­data leve­rer en tje­nes­te av meget høy kva­li­tet, til en svært lav pris, om vi sam­men­lig­ner med and­re, til­sva­ren­de tje­nes­ter. Lov­data er orga­ni­sert som en selv­ei­en­de stif­tel­se, slik at det ikke er noen som tje­ner pen­ger på Lov­data. Lov­data finan­sie­res med inn­tek­ter fra de tje­nes­ter de til­byr. Det heter i ved­tek­tens § 3: “Stif­tel­sens for­mål er å opp­ret­te, ved­li­ke­hol­de og dri­ve sys­te­mer for retts­lig infor­ma­sjon.” For å frem­me det­te for­må­let, har Lov­data valgt å gjø­re alle gjel­den­de lover og for­skrif­ter gra­tis til­gjen­ge­lig på net­tet. Det valg­te Lov­data å gjø­re på eget ini­tia­tiv og egen kost­nad. Nye dom­mer er også gra­tis til­gjen­ge­lig i en begren­set peri­ode. Det­te er en tje­nes­te som finan­sie­res av inn­tek­te­ne fra Lov­da­tas betal­te tje­nes­ter, og man kan si at det er en del av “over­skud­det” som gis til det nors­ke folk på den­ne måten.

Con­ti­nue read­ing Lov­data og fri til­gang til dom­mer

Print Friendly, PDF & Email