Category Archives: Annen jus

Annen jus

Tilgjengeliggjøring av rettskilder

Leave a comment

Innledning. Med lenke til bl.a. Rune Toalango Johannessens innlegg.

Jeg har “alltid”, i alle fall veldig lenge, ment at alle dommer bør være fritt tilgjengelige for alle. Jeg skrev en artikkel om dette, “Offentliggjøring av underrettsdommer”, som ble publisert i “Lov og Rett” nr. 2 2025, s. 77-78. Artikkelen finnes også på min blogg.

Rune Toalango Johannesen, som jeg ikke vet mer om enn at han titulerer seg Jurist, økonom og teknolog, skrev en artikkel i Rett24, med tittelen “Staten må sikre borgerne fri tilgang til rettskilder”. Jeg er enig med ham i at staten bør gjøre rettskildene, egentlig det noen kaller de primære rettskildene (lover og forskrifter, lovforarbeider og dommer), fritt tilgjengelig for alle. Men jeg er uenig med ham i at folk vil klare å finne ut av sin egen rettsstilling om de bare får tilgang til dette kildemateriale, og jeg deler ikke hans tro på hva teknologien, gjerne ganske misvisende omtalt som kunstig “intelligens” kan bidra med. Jeg skrev et svar med tittelen “Publisering av rettskilder og store språkmodeller”, som også ble pubisert i Rett24. Jeg respekterer folks opphavsrett, så jeg gjengir ikke Rune Toalango Johannesens innlegg her, men jeg har lenket til dem. Det ble en runde hvor han svarte på min kommentar, og jeg syntes det igjen var nødvendig å kommentere hans svar til meg.

Her er mine innlegg (mellomoverskriftene er lagt inn av redaksjonen i Rett24), og lenker til Rune Toalango Johannesens innlegg. Jeg har også lagt til en kommentar om Lovdata og Norges lowwwer, som ikke finnes andre steder.

***

Mitt svar: “Publisering av rettskilder og store språkmodeller”

Jeg er enig med Rune Toalango Johannesen i at staten bør ha ansvaret for å gjøre primære rettskilder tilgjengelig. Som primære rettskilder regner jeg lover, lovforarbeider og dommer. Men å tro at folk uten juridisk skolering vil kunne skaffe seg oversikt over og nyttiggjøre seg dette kildematerialet, er temmelig naivt.

Vi får jevnlig høre hvor fantastisk de store språkmodellene, misvisende kalt kunstig intelligens, vil kunne nyttiggjøre seg et slikt materiale. Jeg har til nå ikke blitt imponert av det jeg har sett. De store språkmodellene er basert på språklige mønstre, ikke «kunnskap» innenfor bestemte fagområder. Det er velkjent at de hallusinerer. Vi har hatt et tilfelle i Norge for en advokat sendte et prosesskriv til Høyesterett skrevet av en slik språkmodell, hvor det ble vist til kilder som ikke eksisterte. Etter det jeg har blitt fortalt, var det utrederne i Høyesterett som så at det her var noe som ikke stemte, og som gikk kritisk gjennom prosesskrivet.

Fagbøkene uansett ikke gratis

Hvor mye som har sluppet gjennom i lavere domstoler, som ikke har utredere, eller hvor mange som har basert seg på uholdbare svar fra f.eks. ChatGPT, vet vi neppe noe om. I denne saken fortelles det om en selvprosedrende part som sendte inn et prosesskriv på 700 sider. Det gir assosiasjoner til det som ofte skiller de gode fra de ikke fullt så gode advokater, ikke minst i voldgiftsaker, hvor dommen ikke kan ankes. De gode holder seg til det som er viktig i saken, de ikke fullt så gode vil gjerne ha med alle detaljer, «for sikkerhets skyld».

Lovene og forskriftene er nå fritt tilgjengelige. Høyesterett har gjort sine avgjørelser fra og med år 2000 fritt tilgjengelig på sine nettsider. Regjeringens dokumenter, også lovforarbeider, har vært fritt tilgjengelige på nett siden midten av 1990-tallet. Stortinget begynte å legge sine dokumenter ut på nett noe tidligere enn regjeringen gjorde. I dag er alt av Lovforarbeider tilgjengelig i digital form hos Stortinget og/eller Nasjonalbiblioteket. Stortinget tilbyr API-tilgang.

De i praksis viktigste kildene når man skal orientere seg i rettsområder man ikke kjenner godt, juridisk faglitteratur, kommer uansett ikke til å være fritt tilgjengelig.

Underrettsdommer

Hvis noen vil vise hva det er mulig å få til ved hjelp av store språkmodeller innenfor det juridiske domenet, så har de et mer enn stort nok materiale å arbeide med. Hvis de virkelig klarer å lage noe som overbeviser, vil de ha tungtveiende argumenter for at et mer omfattende materiale skal gjøres tilgjengelig.

Etter min vurdering er det ikke bare dommer fra Høyesterett, men samtlige dommer fra alle domstoler som bør gjøres tilgjengelig. Deres rettskildemessige vekt er begrenset. Men de fleste saker kommer ikke lenger enn til tingrettene. Hvis det skal være mulig å undersøke hvordan retten faktisk praktiseres, må vi ha tilgang til samtlige dommer, ikke bare et utvalg valgt ut etter høyst uklare vurderinger av hva som er viktig eller interessant. Se mer om det i min artikkel « Offentliggjøring av underrettsdommer» i Lov og Rett nr 2, 2025,.s. 77-78.

En mulighet kan være å kjøpe digitaliserte dokumenter fra f.eks. Lovdata. Alternativt kan man digitalisere dem selv, eller få noen andre til å gjøre det. Det fremste miljøet i Norge når det gjelder digitalisering av dokumenter, er Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Kanskje har de allerede digitalisert Norsk Retstidende og Rettens Gang, de burde i alle fall ha gjort det. Dommer er ikke opphavsrettslig vernet, så disse kan fritt gjøres tilgjengelig og kan utnyttes fritt av alle.

Hype

De store språkmodellene er nå på toppen av hypekurven. Vi kan konstatere at de er kunstige, men ikke særlig intelligente. For tiden handler mange i en slags blanding av naiv optimisme og panikk, som ikke er det beste grunnlaget for å treffe gode beslutninger.

Når hypen roer seg og teknologien modnes, vil vi som arbeider med informasjonsbehandling på ulike måter, ganske sikkert få kraftigere og bedre verktøy. Men da må det være systemer som er trent innenfor sine avgrensede domener. De gratis systemene som alle vil ha tilgang til, vil ikke være til å stole på.

Til sammenligning: Vi kan alle bruke gratis tjenester til oversettelse, som for eksempel Google Translate. Det kan være godt nok hvis vil ha en oversikt over hva som står i en tekst skrevet på et språk vi ikke behersker, uten at det blir gode oversettelser. Det finnes også kraftigere oversettelsesprogrammer som man må betale for, og som profesjonelle oversettere bruker for å lage et utkast, som de så arbeider videre med.

Gode systemer som er trent innenfor spesialiserte domener, vil neppe bli gratis.

***

Ny runde: Rune Toalango Johannesens svar

Rune Toalango Johannesen svarte på dette med tittelen “Jurister har ikke enerett på retten”. Ingen har enerett til kunnskap, heller ikke om retten. Det er riktignok slik at det å utøve visse profesjoner, som f.eks. å yte rettshjelp, krever en viss kompetanse og praksis, som kreves for å få advokatbevilling (også noen andre kan drive rettshjelp), akkurat som man må ha legelisens for å kunne opptre som lege. En del andre profesjoner er vernet på samme måte. Men det verner ikke kunnskapen, noe jeg ikke tror noen har ment. I alle fall har aldri jeg ment det. Jeg synes Rune Toalango Johannesen tilla meg synspunkter jeg aldri har hatt og som jeg aldri har hevdet, på en måte som gjorde at jeg svarte også på denne kommentaren, med tittelen xxxx. Her er mitt svar på dette:

***

Ingen har enerett på rettskildene (min kommentar til Rune Toalango Johannesens svar)

I mer enn 40 år har vi blitt fortalt at denne kunstige «intelligensen» vil revolusjonere jusen, og erstatte mange av oss jurister. Jeg har vært en del av det miljøet.

Rune Toalango Johannesen mener det ikke er naivt å tro at tilgang til rettens kilder vil være nyttige for dem reglene gjelder. Han har laget en stor stråmann, når han hevder at jeg mener det er greit at kildene forblir vanskelig tilgjengelige. Jeg mener at de bør være tilgjengelige for alle. Men jeg tror ikke at folk dermed selv kan finne ut av alle de juridiske problemer de måtte møte. Jeg har tatt til orde for at alle som måtte ønske det bør få tilgang til kildene, så kan Rune Toalango Johannesen og andre utvikle de nye tjenestene de måtte ønske, om de er i stand til det. Å antyde at jeg mener det motsatte, er direkte usant.

Ekspertise

Jeg håper og tror at min utdannelse og drøyt 45 år med juridisk arbeid og forskning, ikke har vært bortkastet. Jeg tror ikke at hvem som helst kan klare å finne ut av alle deres og andres rettslige problemer om de bare får tilgang til rettskildene. Den rettslige virkeligheten er ikke som det karikerte bildet av den gamle rettskildeforståelsen: At svarene på ethvert rettsspørsmål kunne øses opp av kildene. Hvis man vil orientere seg i retten starter man gjerne med juridisk faglitteratur. Den kan man kjøpe for noen hundrelapper, eller låne på et bibliotek. Men hvor skal man starte? Er det et spørsmål om strafferett eller erstatningsrett, eller kanskje forvaltningsrett? Det kreves en viss oversikt og innsikt for å kunne orientere seg i dette.

Jeg har sett en del medisinske journaler og prøveresultater, først og fremst om meg selv. Jeg forstår lite av dem. Men når legene sier at resultatene er «normale» eller gode, holder jeg meg til det. Jeg aksepterer at de har en ekspertise som jeg ikke har, og som gjør dem i stand til å tolke resultatene på en langt bedre måte enn hva jeg selv kunne ha gjort.

Optimister

Er jeg teknologipessimist? Jeg regner meg heller som en teknologirealist. I snart 70 år har man fortalt at «snart» vil teknologien bli minst like «intelligent» som menneskene. Det har ikke skjedd. Min forståelse er at avstanden mellom den menneskelige og den maskinelle «intelligensen» på en måte har økt, i den forstand at vi nå vet mye mer om vår hjerne enn hva man gjorde for bare noen tiår siden. Teknologien er ikke i nærheten av våre små grå, selv om den slår oss på noen områder. Ikke minst har vi lært mye om hvor mye vi ikke vet, noe mange teknologer glatt overser når de snakker om «kunstig intelligens» og «nevrale nettverk» som ifølge dem skal fungere som menneskehjernen.

I mer enn 40 år har vi blitt fortalt at denne kunstige «intelligensen» vil revolusjonere jusen, og erstatte mange av oss jurister. Jeg har vært en del av det miljøet, selv om jeg i alle disse årene har vært skeptisk. Teknologioptimistene har fortsatt ikke levert det de har lovet. Men de liker gjerne å gi inntrykk av at de nå har blitt så mye flinkere til å forutsi utviklingen enn hva tidligere tiders teknologioptimister var.

Bedre verktøy

Jeg har aldri antydet at KI er en flopp, selv om jeg er skeptisk til KI-evangelistenes budskap. Vi må bare ha et edruelig forhold til teknologien. Teknologien vil ganske sikkert gi oss jurister og andre profesjoner bedre og kraftigere verktøy enn vi har hatt tidligere, og visse oppgaver vil teknologien kunne ta hånd om. Vi vil nok også få en del juridiske selvhjelpstjenester som alle vil kunne gjøre bruk av. Men teknologien vil ikke erstatte dyktige utøvere av juristprofesjonen eller andre profesjoner, og det vil fortsatt være tjenester som er utviklet for profesjonelle brukere.

Det er også grunn til å minne Rune Toalango Johannesen om at Lovdata er en ideell aktør. Også ideelle aktører må finansieres. Vi får ikke gratis klær hos Fretex. Lovdata finansieres av de tjenester de tilbyr.

***

Et PS om prosjektet TRUST og undertrettsdommer.

På nettsidene for Det juridiske fakultet ved UiO , kan vi blant annet lese følgende om prosjektet TRUST — The Norwegian Centre for Trustworthy AI:

Det er en begynnelse. Det stemmer ikke at tingrettsdommer ikke er tilgjengelig hos Lovdata, men det er bare et begrenset utvalg som er der, valgt etter noen høyst uklare vurderinger av hva som er viktig eller interessant. Det kan være vurderinger foretatt av dommeren som har avsagt dommen. Men det er også velkjent at en del aktører har arbeidet for å få offentliggjort dommer som går i deres favør, med et håp om at offentliggjøringen skal gjøre at disse dommene får større betydning enn de fortjener.

Det er ikke tilstrekkelig at dommer gjøres tilgjengelig for dette prosjektet. De bør gjøres tilgjengelig for alle. De bør gjøres tilgjengelige i anonymisert form. I dag er det ikke mulig, eller i alle fall særdeles arbeidskrevende å foreta en form for kartlegging av hvordan retten faktisk praktiseres i samfunnet. Professor Marte Eidsand Kjørven har gjort en prisverdig innsats for å samle dommer om misbruke ev elektronisk identifikasjon gjennom SODI-prosjektet. Selv har jeg ganske lenge samlet på sykkeldommer, da jeg mener at norske domstoler (og norsk politi) opptrer sykkelfiendtlig. Det er nødvendig med et omfattende domsmateriale for eventuelt å kunne dokumentere dette. Heldigvis har en person etablert et nettsted, https://www.sykkeldommer.com/, hvor han samler og publiserer dommer som gjelder folk som sykler. Men også hans arbeid er basert på hva man leser om i media, og så må man kontakte domstolene for å få dommene. Heldigvis er det mange som gjerne bidrar med dommer til denne samlingen. Men for et ordentlig arbeid om dette, må vi ha tilgang til alle dommer, i alle fall alle dommer avsagt i en viss tidsperiode. For den som vil undersøke dagens rettstilstand er herreds- og byrettsdommer fra 1950-tallet ikke særlige interessante. Men det bør også legges til rette for (retts)historiske analyser. Andre har sikkert andre rettsområder som de er opptatt av, hvor de er avhengige av å skaffe seg tilgang til dommer som i prinsippet er offentlige, men som i praksis er vanskelig tilgjengelige.

***

Jeg tar også med en lenke til kommentaren “Kunstig intelligens i domstolene: Demokratisering eller kaos”, skrevet av advokatene Steinar Østmoe og Lavrans Tveito Spiteri, også publisert i Rett24. Selvprosederende parter som baserer seg på kunstig intelligens, og som leverer lange prosesskriv som er fulle av feil og referanser til kilder som ikke eksisterer gjør at dommeren må bruke mer tid på å sette seg inn i saken. Det samme må nok også motpartenes adovkater, som fakturerer per time. Taper man en slik sak og må betale motpartens saksomkostninger, kan det bli veldig dyrt å basere seg på kunstig “Intelligens”.

Noen kommentarer om Lovdata, og litt om Norges lowwwer

Jeg legger her til at jeg synes noen av de som krever at rettskilder skal gjøres fritt tilgjengelig kommer med en kunnskapsløs, usaklig og urimelig kritikk mot Lovdata. Lovdata ble etablert som en stiftelse i 1981. Formålet er å drive et rettslig informasjonssystem. Det er ingen eiere som tjener penger på Lovdatas virksomhet. Slik sett er Lovdata en ideell organisasjon. Lovdata ble dels etablert for å lage et bedre grunnlag for produksjon av “Den store røde”, den trykte lovsamlingen som alle jurister brukte for inntil noen år siden, og for å utvikle et datamaskinbasert rettslig informasjonssystem. Den gamle blysatsen til Norges Lover var overmoden for å bli skiftet ut med noe mer moderne. Det var særlig de to fremsynte personene Jon Bing og Trygve Harvold som fikk gjennom dette, med god støtte fra Knut S Selmer og noe fremsynte byråkrater i Justisdepartementet.

Det er grunn til å minne litt om historien. Det fantes ikke noe etablert Mark-Up-Language som kunne brukes for å kode tekstene. Her gjorde den første direktøren i Lovdata, Trygve Harvold, en fremragende jobb. Jeg lurer på om ikke lovsamlingen var den første boken i Norge som ble produsert på denne måten, men her er jeg usikker.

Det fantes heller ikke et godt noe søkesystem for søking i fri tekst. Lovdata var sentrale også når det gjaldt å utvikle dette.

På 1980-tallet var Internett bare tilgjengelig for noe få. Som universitetsansatt var jeg en av disse få. World Wide Web fantes ikke. Folk som koblet seg opp mot tjenester som Lovdata gjorde det stort sett med veldig langsomt, oppringt samband over vanlig telefonlinje. Noen store brukere hadde raskere oppkobling via X25 nettet. Da vi ved IRI fikk en såkalt høyhastighetsbro, med 64 kBit linje til Blindern, var vi godt fornøyd. Det tilsvarer en enkelt ISDN-linje, for de som husker hvordan det var. Lovdata måtte overbevise en konservativ og papirintensiv profesjon om at disse nymotens EDB-greiene var det de måtte satse på. Advokatene sto ikke akkurat i kø for å ta tjenestene i bruk. Mange overlot informasjonssøkingen i Lovdata til sine sekretærer eller til unge fullmektiger.

Lovdata skrev inn alle gjeldende lover, og de gjorde akkurat det: De skrev inn lovene. Mange studenter hadde som jobb ved siden av studiene å skrive hos Lovdata. Den databasen som ble bygget opp på denne måten var kodet slik at den både kunne brukes som grunnlag for å trykke Lovsamlingen, og å etablere en søkbar database. Om jeg har forstått det rett, var produksjon av Lovsamlingen i denne tiden en viktig inntektskilde for Lovdata. Det er en type bok som er enhver forleggers drøm. Den ble utgitt hvert annet år (en periode hvert år), og ble trykket i store opplag. Om de hadde brydd seg om slikt, ville den ha vært høyt oppe på bestsellerlisten hver gang den ble utgitt. Det var et forutsigbart opplag, slik at man kunne trykke ett stort opplag. Alt ble solgt omtrent med en gang, da alle jurister og sikkeret en god del andre, skulle ha den nye utgaven straks den kom.

Lovdata hadde ikke og har ingen enerett til lovene. Hvem som helst kan gjøre det Lovdata gjorde, bygge opp sin egen database og tilby sine tjenester. Men Lovsamlingsfondet, som hadde en redaksjon for Lovsamlingen, hadde visse rettigheter til konsolideringen av lovene, som jeg ikke går nærmere inn på.

Lovdata la også inn dommer i sin database, i første omgang alle høyesterettsdommer avsagt etter andre verdenskrig, et skjæringspunkt som ble valgt for å unngå problemet med den såkalte komissariske høyesterett, oppnevnt av Quislingregjeringen. Også dommene ble skrevet inn manuelt, av studenter. Scanningen og OCR-lesingen var ikke godt nok utviklet på 1980-tallet, og det viste seg mer hensiktsmessig og rimeligere å skrive dommene, enn å skanne dem og lese dem maskinelt, med et omfattende korrekturarbeid i ettertid. Kanskje er det omtrent som det som nå skjer, når man må bruke mye tid på å kontrollere og korrigere voluminøse dokumenter, laget med kunstig såkalt “intelligens”.

Dommer er ikke vernet. Hvem som helst kan gjøre den jobben Lovdata gjorde, og i dag er nok teknologien langt bedre enn den var, slik at man kan skanne dommer fra bl.a. Norsk Retstidende. Jeg har ikke undersøkt, men jeg har vanskelig for å tro at Najonalbiblioteket ikke har skannet disse. Om de ikke har gjort det, så bør de gjøre det. Det samme gjelder dommer publisert i Rettens Gang.

Før Lovdata gikk løs på forskriftene, var det ingen som hadde oversikt over forskriftene i Norge. Lovdata skrev inn forskriftene (jeg tror de også skrev inn forskriftene manuelt, men er ikke sikker her). Mange var mangeufullt utarbeidet, f.eks. slik at det ikke var angitt noen hjemmel for forskriftene. Man hadde ikke oversikt, det hadde heller ikke de departementene som hadde ansvaret for forskriftene innenfor de ulike sektorene. Det ble gitt nye forskrifter på områder hvor det allerede fantes forskrifter, uten at de eksisterende forskrifter ble endret eller opphevet.

Lovdata hadde ikke noen myndighet til å endre eller oppheve forskrifter, heller ikke forskrifter som var erstattet av nye forskrifter. Det de kunne gjøre, og gjorde, var å sende dette til de ansvarlige myndigheter, og fortelle hvordan situasjonen var. Så kunne de ansvarllige myndighetene treffe de nødvendige vedtak for å oppheve forskrifter som i praksis var erstattet av nye, osv. Daværende Forbruker- og administrasjonsminsiter Astrid Giertsen, tok mye av æren for det som har blitt kalt den største regelforenklingen i Norges historie, ved at mange tusen gamle forskrifter ble opphevet. Det var Lovdata som gjorde jobben, og som fortalte politikerne hva de måtte gjøre for å få orden på forskriftene. Lovdata ga også ut en trykt samling med alle sentrale forskrifter, men jeg tror den bare ble utgitt en gang.

Lovdata har også lagt inn mange juridiske artikler. Dette er gjort etter avtale med forfatterne, og jeg vil tro også med forlagene (det siste vet jeg egentlig ikke noe om), og de betalte vederlag til forfatterne for dette. Juridiske artikler er opphavsrettslig vernet, så disse kan ingen gjøre tilgjengelig, uten etter avtale med opphaverne.

Jeg tar med dette fra Lovdatas beskrivelse av sin virksomhet, på deres nettsider:

“Lovdatas drift skal være selvfinansierende. Lovdata mottar derfor ikke økonomisk støtte fra verken det offentlige eller private.

Lovdatas åpne nettsted på Internett inneholder de primære rettskildene som regulerer borgernes rettigheter og plikter. Denne informasjonen er gratis og omfatter lover, sentrale og lokale forskrifter, nye høyesteretts-  og lagmannsrettsavgjørelser samt avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstolen – EMD.

Lovdatas viktigste inntektskilde utgjøres av det rettslige informasjonssystemet for profesjonelle brukere, men også regeltilsyn og produksjon av trykkeklar sats eller tekst til ulike publikasjoner er økonomisk svært viktig for Lovdata. Eksempler på trykksaker Lovdata leverer teksten til er Norges Lover, Fagbokforlagets og Cappelen Akademiske Forlags særtrykk.

Fra en beskjeden start i 1983 med kun noen få søkbare rettskilder online (blant annet Norges Lover og høyesterettsavgjørelser i sammendrag) har antallet informasjonsbaser økt til nærmere 200. Lovdatas system for profesjonelle brukere inneholder et bredt spekter med rettskilder: lover, forskrifter, rundskriv, lovforarbeider, rettsavgjørelser, vedtak, uttalelser, juridiske artikler, EØS/EU-rettskilder og andre internasjonale rettskilder samt redaksjonelle merknader og kommentarer til rettskildene.”

Alt som ligger i Lovdatas baser er kodet og integrert, slik at det blir referanser mellom det som ligger der og man kan søke på tvers av de ulike basene. Denne kodingen og de muligheter denne gir, er et viktig skille mellom Lovdatas gratistjeneste og den profejonelle tjenesten som krever abonnement. Man kan si at den merverdien som denne kodingen gir, med kryssreferanser mellom ulike kilder, er det som for mange profesjonelle brukere begrunner å ha et abonnement på tjenesten. I tillegg har pro-versjonen mer omfattende kilder, særlig når det gjelder eldre materiale. Et abonnement på Lovdata er rimelig for profesjonelle brukere. Pris per år er 6 500 kr for én personlig bruker, stigende til 155 900 kr per år for opptil 100 personlige brukere. For én bruker koster et abonnement på Lovdata mindre enn et abonnement på Dagens Næringsliv.

For de som ikke er vant til å bruke Lovdata, vil jeg understreke at det er viktig å ha en personlig bruker. Når jeg er logget inn hos Lovdata med min bruker, kan jeg gjøre understrekninger mm, skrive kommentarer og lage personlige utvalg av kilder, som bare er tilgjengelig for meg. Jeg lager gjerne utvalg med det som er relevant for de prosjekter jeg for tiden arbeider med, og utvalg med det som var relevant i undervisningen. Man kan også lage utvalg som er tilgjengelig for andre. De som har ansvaret for et fag eller underviser, kan lage et faglærerutvalg som er tilgjengelig for studentene.

Det er intet til hinder for at andre gjør den samme jobben som Lovdata har gjort. Teknologioptimistene kan i praksis vise at deres teknologi kan gjøre denne kodingen, eller noe som gjør den unødvendig.

Den offisielle publikasjonen for lover og forskrifter i Norge er Norsk Lovtidend. Denne er regulert i en egen lov. Hovedregelen er at en lov eller forskrift trer i kraft en måned etter at den er kunngjort i Norsk Lovtidend. Lovdata har en avtale med Statsministerens kontor, om å utgi Norsk Lovtidend på vegne av staten. Det er på en måte en forlagsavtale. Norsk Lovtidend ble lenge utgitt på papir, men er nå heldigital. Norsk Lovtidend er, som statens offisielle publikasjon, ikke vernet av noen rettigheter. Det gjelder selvfølgelig også når Lovdata publiserer denne på vegne av staten. Hvem som helst kan fritt bruke det som er publisert i Norsk Lovtidend. Det som publiseres der er nye lover og forskrifter, inkludert endringslover og endringsforskrifter. Konsolideringen av lovene og forskriftene gjøres av Lovdata, for den versjonen av gjeldende lover og forskrifter som ligger hos Lovdata. Hvis man skal være helt sikker på å ha den korrekte versjonen av en lov, må man gå til Norsk Lovtidend, og følge alle endringer siden loven opprinnelig ble vedtatt. Det er ingen triviell oppgave. Konsolideringen, gjeldende lover og forskrifter med alle endringer, er ikke opphavsrettslig vernet. Men man vil ha vern som database, uten at jeg går nærmere inn på det. Hvem som helst kan gjøre sin egen konsolidering, basert på det som er publisert i Norsk Lovtidend. Man kan sikkert også bruke kunstig “intelligens” til dette. Men jeg ville ikke hatt tillit til en base hvor konsolideringen er gjort av kunstig “intelligens”.

Lovdata anonymiserer også dommer som legges ut, noe som heller ikke er en trviell oppgave.

Også ideelle organisasjoner, som Lovdata, må ha intekter som finansierer virksomheten. Det tok tid å opparbeide et stort antall brukere, og abonnementsmodellen har blitt endret (til det rimeligere) flere ganger. Lovdata valgte selv å gjøre alle lover og forskrifter gratis tilgjengelig, som en gave til det norske folk. Det var ingen som påla dem å gjøre det eller betaler dem for dette. Men deres formål er å lage og drive et rettslig informasjonssystem, og de hadde fått god nok økonomi til at de kunne gjøre dette gratis tilgjengelig for alle. Siden har de gjort mer av kildematerialet, blant annet et stort antall dommer, fritt tilgjengelig. Man at de ikke gjør alle resultatene av mer enn 40 års arbeid og investeringer fritt tilgjengelig for potensielle konkurrenter, har jeg ingen problemer med å forstå og akseptere.

Ser vi oss om i verden, leverer Lovdata bedre og billigere tjenester enn hva vi finner i de fleste andre land.

Staten kunne ha tatt ansvaret for å gjøre den jobben Lovdata har gjort. I noen land har man gjort det, og så langt jeg har brukt disse tjenestene, er de langt dårligere enn det Lovdata tilbyr profesjonelle brukere. Det er også noen eksempler på tjenester som i praksis er utviklet og blir driftet av universiteter. Det kan være en viktig oppgave for universiteter å bidra til å utvikle slike tjenester. Det var ganske mye forskning om tekstsøking ved IRI, og det bidro til å utvikle og forbedre Lovdatas tjenester. For de som er konspiratoriske og tror at Lovdata har blitt favorisert: Det var et nært samarbeid mellom IRI og Lovdata. Lovdata er jo et barn av IRI, et barn som har vokst seg stort og sterkt og har blitt selvstendig. Resultatene av forskningen har blitt publisert, slik at alle har kunnet gjøre bruk av den. Men etter min vurdering er det ikke en universitetsoppgave å drifte slike tjenester.

Det ble en gang foreslått at Staten skulle overta den virksomheten som Lovdata driver. Jeg var skeptisk, og er det fortsatt. Da kunne vi lett ha fått en situasjon hvor det å bruke penger på å lage et informasjonssystem for de “overbetalte advokatene”, ville ha blitt stilt opp mot “de gamle og syke”, og vi vet hvordan politikerne da ville ha valgt å prioritere. Vi trenger en tjeneste for profesjonelle brukere, som de profesjonelle brukerne betaler for. Det er Lovdata, og også konkurrenten Rettsdata i dag.

Til slutt noen ord om norges lowwwer. Det var et prosjekt hvor en del entusiaster begynte å skrive inn norges lover i en database som var fritt tilgjengelig på nettet. Håkon Wium Lie var en av drivkreftene bak dette. Han sier i et intervju med Aftenposten:

“Den gang jobbet han ved CERN og brukte serverne der til å publisere norske lover uten tillatelse. Siden har han kjempet for at borgerne i Norge skal kunne ha gratis tilgang til både lover, forskrifter og dommer. Vi har jo allerede betalt for dem over skatteseddelen, har vært argumentet.”

Man trenger ikke og har aldri trengt noen tillatelse for å legge inn Norges lover. Det er noen detaljer om konsolideringen, som jeg ikke går nærmere inn på. Han sier videre:

“Problemet har vært at norske politikere har overlatt ansvaret for digitalisering av lover og forskrifter til den private stiftelsen Lovdata.”

Det er også feil. Lovdata har, på eget inititativ, tatt ansvaret for denne digitalieringen, akkurat som noen forutseende professorer ved Det juridiske fakultet ved UiO i sin tid tok initiativet til å utgi lovsamlingen “Norges Lover”, som helt fra starten har vært en privat, og ikke en offisiell utigivelse. De foreslo for det offenlige, jeg tror det var Justisdepartementet, at de skulle utgi en konsolidert lovsamling, altså en samling med gjeldende lover hvor alle endringer var innarbeidet. Departementet sa nei, og ta tok disse professorene saken i egne hender. Lovsamlingen ble utgitt av Det juridiske fakultet, ved Lovsamlingsfondet. Et fond som i likehet med mange andre fond har egne vedtekter og et eget styre, og blir forvaltet av Universitetet i Oslo. Lovsamlingsfondet bidro med grunnkapital ved etablering av stiftelsen Lovdata. Norge er et av få land som lenge har hatt en slik konsolidert lovsamling. De fleste land har det ikke. Vanlige forlag har utgitt særtrykk av lover, og de har utgitt lovsamlinger utarbeidet for avgrensede brukergrupper.

Den offisielle publikasjonen for lover og forskrifter, er som nevnt Norsk Lovtidend. Den har vært og er fritt tilgjengelig for enhver, uten begresninger, også den digitale versjonen. Fritt tilgjengelig i den forstand at den ikke var vernet av noen rettigheter og fritt kunne utnyttes. Den trykte versjonen var i praksis bare tilgjengelig for betalende abonnenter, inntil den digitale utgaven ble gjort gratis tilgjengelig hos Lovdata.

De fleste norske rettskilder har i praksis ikke vært fritt tilgjengelige, før i de senere år. Lovforarbeider ble gjort tilgjenelig på nett på 1990-tallet, men da bare forarbeider til nye lover. Eldre foararbieder var fortsatt ikke tilgjengelige på nettet. Universitetet i Oslo begynte å publisere NOUer, jeg tror det var i 1994. Stortinget begynte å publisere sine dokumenter omtrent på samme tid, og regjeringen kom etter litt senere. Før det kunne man kjøpe de offentlige dokumentene i papirutgave. Staten har aldri publisert lovene eller forskriftene på annen måte enn gjennom Norsk Lovtidend. De til enhver tid gjeldende lover og forskrifter ble først gratis tilgjengelige for alle den gangen Lovdata, på eget initiativ og egen regning, valgte å gjøre dem gratis tilgjengelig, basert på at dette lå innenfor Lovdatas formål.

Staten har ikke gjort dommer tilgjengelige, før Høyesterett selv begynte å legge sine dommer ut på nett. Høyesterettsavgjørelser ble publisert i Norsk Retstidende, som i likhet med lovsamlingen, var en privat utgivelse. Norsk Retstidende ble utgitt av Den norske advokatforening. Det samme ble samlingen med et utvalg av dommer fra lavere domstoler, Rettens Gang.

Norges lowwwer ble en flopp. Det var ikke fordi de gjorde noe ulovlig, men fordi de som sto bak ikke forsto hva de holdt på med, og laget et ubrukelig system. Det var IT-folk som sto bak dette, og de prioriterte åpenbart å legge inn lover som de ut fra sin virksomhet mente var interessante og viktige, som f.eks. åndsverkloven og personregisterloven. Som så mye som er basert på folks entusiasme, døde entusiasmen ut lenge før prosjektet ble fullført. Det er fristende å si at de gjorde det som IT-folk i sin arroganse så ofte gjør: De tar med sin teknologi inn på et område som de ikke behersker, og med sikker overbevining tror de at de med denne teknologien kan løse andres oppgaver, som de ikke har forstått.

Det virket også som om de trodde at nye lover var viktigere enn gamle. Den gangen var den gjeldende straffeloven fra 1902. Den var riktignok endret veldig mange ganger siden den opprinnelig ble vedtatt, men de mente tydeligvis ikke at en så gammel lov fortsatt kunne være interessant. Så en så sentral lov som straffeloven manglet. Den var ikke den eneste.

Noe av det Lovdata gjør, og som det står enhver annen fritt å gjøre, er å oppdatere basen med alle nye lover og vedtatte lovendringer, og annet kildemateriale, slik at basen inneholder alle gjeldende lover (og forskrifter), og andre rettskilder. Nye lover og endringslover publiseres fortløpende i Norsk Lovtidend, som ikke er vernet. De som tror på slikt, kan gjerne bruke KI til å lage sin versjon av gjeldende lover og forskrifter.

En base som ikke er fullstendig og oppdatert, er i praksis ubrukelig. Norges lowwwer hadde ikke noen organisasjon til verken å fullføre jobben eller å oppdatere det som ble laget. Derfor ble den en kuriøs parentes: Lovlig, men ubrukelig.

Annen jus

Offentliggjøring av underrettsdommer

Leave a comment

Dette er en artikkel fra “Lov og Rett” nr. 2 2025, s. 77-78.

Alle avgjørelser fra Høyesterett tilbake til år 2000 er tilgjengelige på Høyesteretts nettsider. Høyesterett har ikke et eget søkesystem, men dommene er tilgjengelige. Man kan finne fram til dem med Google og tilsvarende søkesystemer. Lovdata gjør tilgjengelig alle dommer og begrunnede kjennelser fra lagmannsrettene, så sant de får dem. Men de får visst ikke alt. Av tingrettsdommer gjør de bare tilgjengelig et begrenset utvalg. Det er dommerne som velger ut dommer de mener er av spesiell interesse eller som dekker et lite behandlet rettsområde.

Man kan ikke stille opp generelle kriterier for hvilke dommer som er av spesiell interesse. Det kommer an på hva man arbeider med og er interessert i. Hvis man skal kunne undersøke praksis, må alt være tilgjengelig. Så kan brukeren søke og gjøre utvalg basert på egne kriterier, i visshet om at alt finnes i systemet.

Så lenge dommer ble publisert på papir, var det praktiske grunner til å begrense omfanget av publiserte underrettsdommer. I dag betyr omfanget lite. Men Lovdata oppgir ressurshensyn som grunn til at de bare offentliggjør et utvalg av tingrettsavgjørelser.

Vi kan anvende praksis fra lavere domstoler på to måter. De kan være rettskilder. Jeg går ikke inn i diskusjonen om hva slags vekt underrettspraksis eventuelt har som rettskilde.

Dommer fra Høyesterett er langt viktigere som rettskilde enn avgjørelser fra lavere domstoler. Men praksis fra lavere domstoler blir noen ganger tillagt en viss vekt. Dommer som er publisert får antageligvis større vekt enn andre, bare i kraft av at de er publiserte og tilgjengelige. Dette utvalget kan være tilfeldig, ikke representativt og noen ganger skjevt. Det har blitt hevdet at noen bransjeforeninger sørget for at dommer som gikk i deres favør ble sendt til Rettens Gang.

Mange av de klagenemnder som er opprettet har lenge gjort sine avgjørelser/uttalelser tilgjengelig på nett. Bedre tilgjengelighet kan gjøre at nemdenes praksis får større vekt enn praksis fra lavere domstoler, noe de kanskje ikke bør ha.

Det annet er å anvende underrettspraksis som empirisk materiale, som viser hvordan retten faktisk anvendes i samfunnet. Rettsvitenskapen kan foreta kritiske studier av slik praksis. Den «klassiske» studien av denne type er Anders Bratholms doktoravhandling «Pågripelse og varetektsfengsling» fra 1957, hvor han påviste at reglene ble praktisert forskjellig ved de ulike lagmannsrettene.

De fleste saker løftes i liten grad opp til overordnede domstoler. Det vil være interessant å undersøke hvordan retten praktiseres. Om man vil anse det for rettsdogmatiske eller mer rettssosiologiske studier, blir bare et akademisk spørsmål.

SODI-prosjektet (Samfunnssikkerhet og digitale identiteter) ved Universitetet i Oslo, ledet av professor Marte Eidsand Kjørven, har gjort et verdfullt arbeid med å samle inn dommer om misbruk av eID, som BankID. Dette arbeidet var noe av grunnen til at hun fikk Rettssikkerhetsprisen for 2024.

Det er et krevende arbeid å samle inn praksis fra de lavere domstoler. Man må kjenne til dommen og kunne identifisere den på en ganske god måte når man henvender seg til en domstol for å få tilsendt dommen. Jeg samler for tiden på avgjørelser som involverer folk som sykler, i håp om en gang å kunne gjøre noe ordentlig med det. Det fungerer omtrent slik: Folk som er opptatt av sykling, legger ut lenker i sosiale medier til omtale av sakene i lokale medier. Med utgangspunkt i dette kontakter jeg domstolene og ber om å få tilsendt dommene. Her kan det bli tilfeldigheter og skjevheter i mange ledd. Det er langt fra alle dommer som får medieomtale, og ikke all medieomtale av slike dommer blir omtalt i sosiale medier, og jeg får neppe med meg alle slike omtaler. [<edit>Det er nå tatt et inititativ for å samle inn og publisere dommer om sykkel https://www.sykkeldommer.com/.</edit>]

Alle dommer fra tingretter og lagmannsretter bør være tilgjengelig for forskere og andre. De bør være fritt tilgjengelige uten noen form for begrensninger når det gjelder bruk, slik Høyesterett gjør sine avgjørelser tilgjengelig. De som måtte ønske å hente avgjørelser over til egne systemer, eventuelt for å bruke dem til å trene kunstig intelligens, bør kunne gjøre det. Det siste tillater ikke Lovdata i dag.

Hvor langt tilbake i tid man bør gå, kan diskuteres. I alle fall om man er interessert i å kartlegge hvordan retten praktiseres i dag, er det neppe nødvendig å gå veldig mange tiår tilbake.

Hvordan dette i praksis bør gjennomføres, har jeg ikke vurdert inngående. Domstolene kan legge dem ut selv, slik Høyesterett gjør i dag. Domstolsadministrasjonen bør ha ansvaret, men selve driften kan settes bort til andre, f.eks. Lovdata. Det bør ikke være veldig dyrt, selv om det ikke er gratis.

Dommer må avidentifiseres, noe som ikke er trivielt. Det må settes av tilstrekkelige ressurser til dette. Det bør også skrives sammendrag, som gjør det lettere å vurdere om det er en dom det er grunn til å se nærmere på. De som har arbeidet mer med kunstig intelligens enn hva jeg har gjort, sier systemene er ganske gode til å lage sammendrag av dokumenter. Det kan være mulig å trene systemene til å lage sammendrag av dommer. Kanskje kan de også trenes til å avidentifisere dem.

Staten bør finansiere at dommene gjøres tilgjengelige, inkludert å avidentifisere dem og lage sammendrag. Så kan man overlate til andre å utvikle tjenester hvor det gjøres bruk av dette materialet.

Annen jus

Regulering av kunstig intelligens

Leave a comment

Min kommentar om etterligning av Knut Hamsuns stemme har ført til mer debatt enn jeg hadde ventet. Jeg skal ikke gå tilbake til det spørsmålet, men heller si noe om regulering av tekonologi generelt, og kunstig intelligens spesielt. Sist ut var universitetslektor Mads M. Stornes ved UiT, som skrev “Kunstig intelligens må lovreguleres” i Rett24.

Lover som vedtas i panikk blir som regel ikke gode. For KI har vi nå en merkelig blanding av panikk og naiv teknologioptimisme. Ikke noe av det er gode utgangspunkter for en hensiktsmessig regulering. Generelt bør vi tilstrebe teknologinøytral lovgining, hvor vi regulerer funksjon og hva man gjør, ikke hva slags teknologi man bruker for å gjøre det. Mine favoritteksempler på teknologispesifikk lovregulering er fra avtaleloven. Den ble vedtatt i 1918, og man ville åpenbart være fremtidsrettet og inkludere regulering når man brukte datidens moderne kommunikasjonsteknologi: Telegram. Jeg starter med avtalelovens § 2 annet ledd:

Continue reading Regulering av kunstig intelligens →
Annen jus, Opphavsrett

Lovdata hindrer ikke tilgang til rettskilder

Leave a comment

“Rettsstaten forvitrer” kunne vi lese i en overskrift i Aftenposten. Håkon Wium Lie spissformulerer seg ut i det absurde:

“Ordningen med Lovdata er et svik mot demokratiet og det nærmeste vi kommer et statskupp her til lands,”

Dette er rent tøv, og et uttrykk for den utbredte holdningen: “Vi vil ha alt, vi vil ha det gratis, og vi vil ha det nå (eller aller helst i går)”.

Rettskildene har aldri vært mer tilgjengelige enn de er nå, og veldig mye er gratis tilgjengelig. Vi skal ikke så veldig mange år tilbake, før man enten måtte kjøpe “den store røde”, et særtrykk av loven, eller ha abonnement hos Lovdata for å få tilgang til den norsk lovningen. I dag er alle gjeldende lover og alle gjeldende forskrifter gratis tilgjengelig på nett. Det er Lovdata som har sørget for det. Lovdatas formål etter vedtektenes § 3 er “å opprette, vedlikeholde og drive systemer for rettslig informasjon. Stiftelsen kan påta seg oppdrag fra såvel det offentlige som fra private i forbindelse med dette. Stiftelsen kan også bidra til forskning og utvikling innenfor stiftelsens formål”.

Continue reading Lovdata hindrer ikke tilgang til rettskilder →
Annen jus, Trafikkregler

Kravet til klarhet gjelder visst ikke hvis man skal straffe syklister

Leave a comment

Artikkel publisert i Lov og Rett 2023 Side 70–72.

I artikkelen «Klarhet om klarhetskravet» drøfter Tomas Midttun Tobiassen og Geir Ulfstein kravet til klar lovhjemmel for å kunne idømme straff.1 De skriver blant annet:

«Når det røyner på, er det en risiko for at Høyesterett ikke helt klarer å etterleve egne uttalelser om krav til ?klarhet?.»

Høyesterett avsa høsten 2020 den såkalte Mosseveidommen, HR-2020–1723-A. Den er et eksempel på at Høyesterett ikke klarte å etterleve egne uttalelser om krav til klarhet, slik disse blant annet er formulert i HR-2016–1458-A, hvor førstvoterende sier i avsnitt 8 følgende om klarhetskravet, med videre henvisning til Høyesteretts praksis:

«Dette omfatter dels et krav om at straffebudene utformes tilstrekkelig presist til å gi nødvendig veiledning om grensen mellom rett og galt på det aktuelle området, og dels en instruks om at domstolene ved tolkningen og anvendelsen av straffebestemmelser må påse at straffansvar ikke ilegges utover de situasjoner som selve ordlyden i straffebudet dekker.»

I Mosseveidommen ble en syklist straffet etter generalklausulen i vegtrafikkloven (vtrl.) § 3 første ledd. Hjemmelen for straff er i vtrl. § 31. Vtrl. § 3 er vegtrafikkens «kardemommelov»:

«Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.»

Den er langt fra en presis angivelse av grensen mellom rett og galt på det aktuelle området. Bestemmelsen har i mange saker vært brukt til å «nedgradere» straffbare handlinger som også kunne ha vært pådømt etter de strengere bestemmelsene i straffeloven om å forvolde skade eller død. Jeg har funnet to saker hvor noen har blitt dømt etter alternativet «annen trafikk unødig blir hindret eller forstyrret», før Mosseveidommen. I Rt. 1981 s. 1133 ble en demonstrant under Alta-aksjonen bøtelagt for å ha satt seg foran politiets biler, og i LG-2018-67362 hadde sjåføren stanset en russebuss midt i veien og dermed hindret trafikk.

Continue reading Kravet til klarhet gjelder visst ikke hvis man skal straffe syklister →
Annen jus, Betalingsformidling, eHandel, Opphavsrett

Ny bok: Formueretten i informasjonssamfunnet

Leave a comment

I dag foreligger min siste bok: Formueretten i informasjonssamfunnet.

Last ned innholdsfortegnelsen som pdf-fil fra Universitetsforlaget.

Informasjonsteknologi påvirker alle sider ved samfunnet, også formueretten. Lenge var man opptatt av å fjerne rettslige hindringer for å kunne ta i bruk informasjonsteknologi. Det handlet for en stor del om hvordan vi skulle forholde oss til ulike varianter av formkrav, som skriftlighet og underskrifter. I alle fall i vår del av verden har vi kommet langt, selv om vi ikke er helt i mål. Dette er et av temaene man ikke kan unngå om man skal diskutere formuerett og informasjonsteknologi.

En stor del av de formuerettslige reglene har vært og er fortsatt dokumentregler. I førsteutgaven av sin Pengekravsrett, skrev Kai Krüger på s. 8:

«Læren om pengekrav er (…) i stor grad dokumentorientert: Det er tale om en analyse av rettsregler som knytter an til ytre abstrakte formalia, bruk av veksler, sjekker, remburs, gjeldsbrev, pantobligasjoner og så videre.»

Den var nok fortsatt slik på 1970-tallet, da den boken ble skrevet. Men særlig fremtidsrettet var det ikke. De dokumentorienterte reglene er basert på at det finnes et originaldokument. I datamaskinbaserte systemer finnes det ikke lenger originaldokumenter. Det kan hende at det finnes et eller annet originaldokument i et arkiv et eller annet sted. Men det som håndteres i datasystemene er kopier og bare kopier. Det betyr at vi i praksis kan glemme dokumentreglene. En av de fundamentale formuerettslige utfordringene er hvordan vi skal ivareta de funksjoner som originaldokumentene hadde, i systemer hvor det ikke lenger finnes originaldokumenter.

En for inntil noen tiår siden velkjent og velbrukt dokumenttype var sjekk. I noen land hvor man er glade i papir, som i USA, brukes det fortsatt mye. Men i mer moderne land, som Norge, har de forsvunnet. Skjønt her var Danmark først ute. I dag kan man ikke lenger skrive ut sjekker trukket på norske banker, og ingen norske banker løser inn sjekker. De fleste har antageligvis ikke fått med seg at det har skjedd. Sjekker gikk i praksis ut av bruk for en del år siden, og det er neppe noen som savner dem i dag. Andre dokumenter går samme veien. De fleste dokumentregler vil dø med de dokumentene de regulerer, enten ved at de blir opphevet eller ved at de dør ved ikke-bruk. Unntaket er gjeldsbrevloven, som gjennom mange analogier har blitt en slags alminnelig lov om pengekrav, en status den ikke fortjener å ha.

Continue reading Ny bok: Formueretten i informasjonssamfunnet →
Annen jus, Introduksjon til jusstudiet

Innledning til jusstudiet. Andre hoveddel – tre juridiske forretter

Leave a comment

Jeg har nå kommet til den fjerde av mine videoforelesninger “Innledning til jusstudiet”, til den delen jeg har kalt “tre judisike forretter”. Det er elementærinnledninger, kall det gjerne smakebiter, til de fagene studenter ved UiO leser første semester: Kjøpsrett, avtalerett og erstatningsrett.

Den første, om kjøpsrett, er ute:

Den neste, avtalerett, vil bli tilgjengelig mandag, og den siste, erstatningsrett, vil bli tilgjengelig onsdag.

Etter dette begynner jeg på den delen som handler om læring, og om hvordan studere på en effektiv måte.

Innledning til jusstudiet

Om å begynne på et nytt studium generelt og jusstudiet spesielt

Hvordan vi lærer og hvordan studere effektivt

 

 

 

 

Annen jus

Lovdata og fri tilgang til dommer

Leave a comment

Lovdata vant saken mot rettspraksis.no, HR-2019-1725-A . Jeg kan være enig med de som står bak rettspraksis.no om at dommer bør være fritt tilgjengelige. Det har Høyesterett tatt konsekvensen av, og har siden 2008 lagt dommer ut på egne nettsider. Men det var et krav som burde rettes mot politikerne, ikke mot Lovdata. Når politikerne nå vil gjøre dommer tilgjengelig, kan man på en måte si at begge parter gikk seirende ut av den tvisten.

Jeg skal ikke diskutere avgjørelsen her, men jeg anser det som en rettslig sett helt riktig avgjørelse. Resultatet var etter min vurdering ganske opplagt. Uansett hva man mener om at dommer bør være tilgjengelig, kan man ikke bare fritt bruke resultatet av det Lovdata har investert i innsamling, kontroll og presentasjon av rettskildematerialet, selv om avgjørelsen i seg selv ikke er vernet.

Lovdata leverer en tjeneste av meget høy kvalitet, til en svært lav pris, om vi sammenligner med andre, tilsvarende tjenester. Lovdata er organisert som en selveiende stiftelse, slik at det ikke er noen som tjener penger på Lovdata. Lovdata finansieres med inntekter fra de tjenester de tilbyr. Det heter i vedtektens § 3: “Stiftelsens formål er å opprette, vedlikeholde og drive systemer for rettslig informasjon.” For å fremme dette formålet, har Lovdata valgt å gjøre alle gjeldende lover og forskrifter gratis tilgjengelig på nettet. Det valgte Lovdata å gjøre på eget initiativ og egen kostnad. Nye dommer er også gratis tilgjengelig i en begrenset periode. Dette er en tjeneste som finansieres av inntektene fra Lovdatas betalte tjenester, og man kan si at det er en del av “overskuddet” som gis til det norske folk på denne måten.

Continue reading Lovdata og fri tilgang til dommer →
Annen jus, Politikk

Ulf Leirstein og straff

Leave a comment

Jeg hadde egentlig tenkt å forbigå dette i stillhet. Men så kom Ulf Leirstein med følgende uttalelser:

Foto: Bård Gudim FrPMedi
Creative Commons Attribution 3.0

“Straffen jeg fikk for et år siden er et tilbakelagt stadium. Hvis man blir dømt for noe, må man sone. Jeg er ikke dømt for noe, men jeg har fått en straff i partiet, og den har jeg tatt, sier Leirstein til avisa.”

Tilfeldighetene ville det slik at jeg omtrent samtidig, i forbindelse med undervisning, arbeidet med de relevante straffebestemmelsene og noen beslektede straffebestemmelser. Jeg liker å bruke reelle og helst ganske aktuelle eksempler som illustrasjoner i min undervisning. Denne gangen hadde jeg valgt Ulf Leirstein som et av eksemplene. Da han kom med den tåpelige kommentaren om at han hadde fått sin straff, ble det for fristende å skrive det ut.

Ulf Leirstein er ikke en hvilken som helst FrP-politiker. Han var parlamentarisk nestleder og partiets justispolitiske talsmann til han trakk seg etter å ha blitt tatt må buksene nede. Det er interessant å merke seg hva den tidligere justispolitiske talsmannen for partiet som liker å fremstille seg som et “lov og orden” parti, mener om straff.

Etter å ha blitt avslørt, trakk han seg selv fra nevnte tillitsverv, og skrev:

«Det har den siste tiden vært et enormt medietrykk. Jeg går ikke god for alt som presenteres, men jeg erkjenner å ha utvist dårlig dømmekraft og gått over streken. Derfor velger jeg nå å trekke meg fra mine verv som parlamentarisk nestleder og justispolitisk talsmann i Fremskrittspartiets stortingsgruppe. Dette gjør jeg for å skåne min familie og partiet.»

Continue reading Ulf Leirstein og straff →
Annen jus

Lovdata, forvaltningsloven og offentlighetsloven

2 Comments

I kjølvannet av konflikten mellom Lovdata og retspraksis.no, har flere på sosiale medier hevdet at Lovdata er “et offentlig organ.” Noe lignende synes også å ha vært lagt til grunn i rettspraksis.nos begjæring om muntlig forhandling i saken. De opphavsrettslige spørsmålene har jeg behandlet i Offentliggjøring av dommer — rettspraksis.no og @lovdata.

Det er i beste fall uklart hva man mener med “offentlig organ”, og det er ganske typisk for slike debatter. Noen konstruerer et eller annet uten særlig innhold, og diskuterer for eller mot dette. “Offentlig organ” har ikke noe presist innhold. Men man kan spørre om forvaltningsloven eller offentlighetsloven kommer til anvendelse, og hvilken betydning det eventuelt har. Jeg beveger meg her utenfor de rettsområder jeg vanligvis arbeider med. Men først litt mer om Lovdata. Lovdata og Institutt for rettsinformatikk var lenge nære og gode naboer i Niels Juels gt 16, og mye er basert på det jeg husker fra den tiden.

Norge har aldri hatt noen andre offisielle rettslige publikasjoner enn Norsk Lovtidend. Her publiseres lover og forskrifter etter hvert som de blir vedtatt. Det er ingen konsolidert oversikt over lover og forskrifter. Det var ingen oversikt over gjeldende lovgivning. Hvis man ved hjelp av denne ville finne ut hva som var gjeldende norsk strafferett fram til straffeloven av 2005 trådte i kraft i 2015, måtte man ta utgangspunkt i den straffeloven som ble vedtatt i 1902, og så bla seg gjennom Norsk Lovtidend i de etterfølgende årene, for å se om det var vedtatt endringer. Dette er situasjonen i ganske mange land.

Continue reading Lovdata, forvaltningsloven og offentlighetsloven →