Dette er en artikkel fra “Lov og Rett” nr. 2 2025, s. 77-78.

Alle avgjørelser fra Høyesterett tilbake til år 2000 er tilgjengelige på Høyesteretts nettsider. Høyesterett har ikke et eget søkesystem, men dommene er tilgjengelige. Man kan finne fram til dem med Google og tilsvarende søkesystemer. Lovdata gjør tilgjengelig alle dommer og begrunnede kjennelser fra lagmannsrettene, så sant de får dem. Men de får visst ikke alt. Av tingrettsdommer gjør de bare tilgjengelig et begrenset utvalg. Det er dommerne som velger ut dommer de mener er av spesiell interesse eller som dekker et lite behandlet rettsområde.

Man kan ikke stille opp generelle kriterier for hvilke dommer som er av spesiell interesse. Det kommer an på hva man arbeider med og er interessert i. Hvis man skal kunne undersøke praksis, må alt være tilgjengelig. Så kan brukeren søke og gjøre utvalg basert på egne kriterier, i visshet om at alt finnes i systemet.

Så lenge dommer ble publisert på papir, var det praktiske grunner til å begrense omfanget av publiserte underrettsdommer. I dag betyr omfanget lite. Men Lovdata oppgir ressurshensyn som grunn til at de bare offentliggjør et utvalg av tingrettsavgjørelser.

Vi kan anvende praksis fra lavere domstoler på to måter. De kan være rettskilder. Jeg går ikke inn i diskusjonen om hva slags vekt underrettspraksis eventuelt har som rettskilde.

Dommer fra Høyesterett er langt viktigere som rettskilde enn avgjørelser fra lavere domstoler. Men praksis fra lavere domstoler blir noen ganger tillagt en viss vekt. Dommer som er publisert får antageligvis større vekt enn andre, bare i kraft av at de er publiserte og tilgjengelige. Dette utvalget kan være tilfeldig, ikke representativt og noen ganger skjevt. Det har blitt hevdet at noen bransjeforeninger sørget for at dommer som gikk i deres favør ble sendt til Rettens Gang.

Mange av de klagenemnder som er opprettet har lenge gjort sine avgjørelser/uttalelser tilgjengelig på nett. Bedre tilgjengelighet kan gjøre at nemdenes praksis får større vekt enn praksis fra lavere domstoler, noe de kanskje ikke bør ha.

Det annet er å anvende underrettspraksis som empirisk materiale, som viser hvordan retten faktisk anvendes i samfunnet. Rettsvitenskapen kan foreta kritiske studier av slik praksis. Den «klassiske» studien av denne type er Anders Bratholms doktoravhandling «Pågripelse og varetektsfengsling» fra 1957, hvor han påviste at reglene ble praktisert forskjellig ved de ulike lagmannsrettene.

De fleste saker løftes i liten grad opp til overordnede domstoler. Det vil være interessant å undersøke hvordan retten praktiseres. Om man vil anse det for rettsdogmatiske eller mer rettssosiologiske studier, blir bare et akademisk spørsmål.

SODI-prosjektet (Samfunnssikkerhet og digitale identiteter) ved Universitetet i Oslo, ledet av professor Marte Eidsand Kjørven, har gjort et verdfullt arbeid med å samle inn dommer om misbruk av eID, som BankID. Dette arbeidet var noe av grunnen til at hun fikk Rettssikkerhetsprisen for 2024.

Det er et krevende arbeid å samle inn praksis fra de lavere domstoler. Man må kjenne til dommen og kunne identifisere den på en ganske god måte når man henvender seg til en domstol for å få tilsendt dommen. Jeg samler for tiden på avgjørelser som involverer folk som sykler, i håp om en gang å kunne gjøre noe ordentlig med det. Det fungerer omtrent slik: Folk som er opptatt av sykling, legger ut lenker i sosiale medier til omtale av sakene i lokale medier. Med utgangspunkt i dette kontakter jeg domstolene og ber om å få tilsendt dommene. Her kan det bli tilfeldigheter og skjevheter i mange ledd. Det er langt fra alle dommer som får medieomtale, og ikke all medieomtale av slike dommer blir omtalt i sosiale medier, og jeg får neppe med meg alle slike omtaler. [<edit>Det er nå tatt et inititativ for å samle inn og publisere dommer om sykkel https://www.sykkeldommer.com/.</edit>]

Alle dommer fra tingretter og lagmannsretter bør være tilgjengelig for forskere og andre. De bør være fritt tilgjengelige uten noen form for begrensninger når det gjelder bruk, slik Høyesterett gjør sine avgjørelser tilgjengelig. De som måtte ønske å hente avgjørelser over til egne systemer, eventuelt for å bruke dem til å trene kunstig intelligens, bør kunne gjøre det. Det siste tillater ikke Lovdata i dag.

Hvor langt tilbake i tid man bør gå, kan diskuteres. I alle fall om man er interessert i å kartlegge hvordan retten praktiseres i dag, er det neppe nødvendig å gå veldig mange tiår tilbake.

Hvordan dette i praksis bør gjennomføres, har jeg ikke vurdert inngående. Domstolene kan legge dem ut selv, slik Høyesterett gjør i dag. Domstolsadministrasjonen bør ha ansvaret, men selve driften kan settes bort til andre, f.eks. Lovdata. Det bør ikke være veldig dyrt, selv om det ikke er gratis.

Dommer må avidentifiseres, noe som ikke er trivielt. Det må settes av tilstrekkelige ressurser til dette. Det bør også skrives sammendrag, som gjør det lettere å vurdere om det er en dom det er grunn til å se nærmere på. De som har arbeidet mer med kunstig intelligens enn hva jeg har gjort, sier systemene er ganske gode til å lage sammendrag av dokumenter. Det kan være mulig å trene systemene til å lage sammendrag av dommer. Kanskje kan de også trenes til å avidentifisere dem.

Staten bør finansiere at dommene gjøres tilgjengelige, inkludert å avidentifisere dem og lage sammendrag. Så kan man overlate til andre å utvikle tjenester hvor det gjøres bruk av dette materialet.

Min kommentar om etterligning av Knut Hamsuns stemme har ført til mer debatt enn jeg hadde ventet. Jeg skal ikke gå tilbake til det spørsmålet, men heller si noe om regulering av tekonologi generelt, og kunstig intelligens spesielt. Sist ut var universitetslektor Mads M. Stornes ved UiT, som skrev “Kunstig intelligens må lovreguleres” i Rett24.

Lover som vedtas i panikk blir som regel ikke gode. For KI har vi nå en merkelig blanding av panikk og naiv teknologioptimisme. Ikke noe av det er gode utgangspunkter for en hensiktsmessig regulering. Generelt bør vi tilstrebe teknologinøytral lovgining, hvor vi regulerer funksjon og hva man gjør, ikke hva slags teknologi man bruker for å gjøre det. Mine favoritteksempler på teknologispesifikk lovregulering er fra avtaleloven. Den ble vedtatt i 1918, og man ville åpenbart være fremtidsrettet og inkludere regulering når man brukte datidens moderne kommunikasjonsteknologi: Telegram. Jeg starter med avtalelovens § 2 annet ledd:

Continue reading Regulering av kunstig intelligens →

I kjølvannet av konflikten mellom Lovdata og retspraksis.no, har flere på sosiale medier hevdet at Lovdata er “et offentlig organ.” Noe lignende synes også å ha vært lagt til grunn i rettspraksis.nos begjæring om muntlig forhandling i saken. De opphavsrettslige spørsmålene har jeg behandlet i Offentliggjøring av dommer — rettspraksis.no og @lovdata.

Det er i beste fall uklart hva man mener med “offentlig organ”, og det er ganske typisk for slike debatter. Noen konstruerer et eller annet uten særlig innhold, og diskuterer for eller mot dette. “Offentlig organ” har ikke noe presist innhold. Men man kan spørre om forvaltningsloven eller offentlighetsloven kommer til anvendelse, og hvilken betydning det eventuelt har. Jeg beveger meg her utenfor de rettsområder jeg vanligvis arbeider med. Men først litt mer om Lovdata. Lovdata og Institutt for rettsinformatikk var lenge nære og gode naboer i Niels Juels gt 16, og mye er basert på det jeg husker fra den tiden.

Norge har aldri hatt noen andre offisielle rettslige publikasjoner enn Norsk Lovtidend. Her publiseres lover og forskrifter etter hvert som de blir vedtatt. Det er ingen konsolidert oversikt over lover og forskrifter. Det var ingen oversikt over gjeldende lovgivning. Hvis man ved hjelp av denne ville finne ut hva som var gjeldende norsk strafferett fram til straffeloven av 2005 trådte i kraft i 2015, måtte man ta utgangspunkt i den straffeloven som ble vedtatt i 1902, og så bla seg gjennom Norsk Lovtidend i de etterfølgende årene, for å se om det var vedtatt endringer. Dette er situasjonen i ganske mange land.

Continue reading Lovdata, forvaltningsloven og offentlighetsloven →

Jeg må først ta dette forbeholdet: Jeg arbeider vanligvis ikke med strafferett, og beveger meg nå ut på tynn is. Jurister som kan strafferett bedre enn meg, må gjerne korrigere eventuelle feil og supplere der noe måtte mangle.

Vi kan starte med noe som ikke er særlig juridisk: Vi kan ikke forby alt vi ikke liker, og ikke straffe alle dumheter som folk gjør. Jeg tror ikke noen forsvarer den så altfor mye omtalte SMS-meldingen som SP-gutta sendte til Liv Signe Navarsete. Det var dumt, og i beste fall en særdeles dårlig spøk fra bondemenn som synes å ha vært litt for mye ute etter øl, og kanskje noen ikke lovlige husflidsprodukter. En av de ti fulle SP-gutter føler seg nok usannsynlig dum for tiden, i den grad han er i stand til å huske hva han gjorde på den hytteturen. Med med så mye mediestyr som det har vært rundt den saken, er det svært lite sannsynlig at noen vil stå fram og tilstå. Vedkommende vil ikke bare fremstå som en ynkelig liten mann som kunne sende en slik melding, men som en enda mer ynkelig liten mann ved ikke å erkjenne forholdet. Å etterforske en slik to år gammel sak vil være mildt sagt vanskelig. Men så til det juridiske.

Continue reading Er sex-SMS sendt til Liv Signe Navarsete straffbar? →