Category Archives: Annen jus

Lovdata hindrer ikke tilgang til rettskilder

“Rettsstaten forvitrer” kunne vi lese i en overskrift i Aftenposten. Håkon Wium Lie spissformulerer seg ut i det absurde:

“Ordningen med Lovdata er et svik mot demokratiet og det nærmeste vi kommer et statskupp her til lands,”

Dette er rent tøv, og et uttrykk for den utbredte holdningen: Vi vil ha alt, vi vil ha det gratis, og vi vil ha det nå (eller aller helst i går)”.

Rettskildene har aldri vært mer tilgjengelige enn de er nå, og veldig mye er gratis tilgjengelig. Vi skal ikke så veldig mange år tilbake, før man enten måtte kjøpe “den store røde”, et særtrykk av loven, eller ha abonnement hos Lovdata for å få tilgang til den norsk lovningen. I dag er alle gjeldende lover og alle gjeldende forskrifter gratis tilgjengelig på nett. Det er Lovdata som har sørget for det. Lovdatas formål etter vedtektenes § 3 er “å opprette, vedlikeholde og drive systemer for rettslig informasjon. Stiftelsen kan påta seg oppdrag fra såvel det offentlige som fra private i forbindelse med dette. Stiftelsen kan også bidra til forskning og utvikling innenfor stiftelsens formål”.

Continue reading Lovdata hindrer ikke tilgang til rettskilder

Kravet til klarhet gjelder visst ikke hvis man skal straffe syklister

Artikkel publisert i Lov og Rett 2023 Side 70–72.

I artikkelen «Klarhet om klarhetskravet» drøfter Tomas Midttun Tobiassen og Geir Ulfstein kravet til klar lovhjemmel for å kunne idømme straff.1 De skriver blant annet:

«Når det røyner på, er det en risiko for at Høyesterett ikke helt klarer å etterleve egne uttalelser om krav til ?klarhet?.»

Høyesterett avsa høsten 2020 den såkalte Mosseveidommen, HR-2020–1723-A. Den er et eksempel på at Høyesterett ikke klarte å etterleve egne uttalelser om krav til klarhet, slik disse blant annet er formulert i HR-2016–1458-A, hvor førstvoterende sier i avsnitt 8 følgende om klarhetskravet, med videre henvisning til Høyesteretts praksis:

«Dette omfatter dels et krav om at straffebudene utformes tilstrekkelig presist til å gi nødvendig veiledning om grensen mellom rett og galt på det aktuelle området, og dels en instruks om at domstolene ved tolkningen og anvendelsen av straffebestemmelser må påse at straffansvar ikke ilegges utover de situasjoner som selve ordlyden i straffebudet dekker.»

I Mosseveidommen ble en syklist straffet etter generalklausulen i vegtrafikkloven (vtrl.) § 3 første ledd. Hjemmelen for straff er i vtrl. § 31. Vtrl. § 3 er vegtrafikkens «kardemommelov»:

«Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.»

Den er langt fra en presis angivelse av grensen mellom rett og galt på det aktuelle området. Bestemmelsen har i mange saker vært brukt til å «nedgradere» straffbare handlinger som også kunne ha vært pådømt etter de strengere bestemmelsene i straffeloven om å forvolde skade eller død. Jeg har funnet to saker hvor noen har blitt dømt etter alternativet «annen trafikk unødig blir hindret eller forstyrret», før Mosseveidommen. I Rt. 1981 s. 1133 ble en demonstrant under Alta-aksjonen bøtelagt for å ha satt seg foran politiets biler, og i LG-2018-67362 hadde sjåføren stanset en russebuss midt i veien og dermed hindret trafikk.

Continue reading Kravet til klarhet gjelder visst ikke hvis man skal straffe syklister

Ny bok: Formueretten i informasjonssamfunnet

I dag foreligger min siste bok: Formueretten i informasjonssamfunnet.

Last ned innholdsfortegnelsen som pdf-fil fra Universitetsforlaget.

Informasjonsteknologi påvirker alle sider ved samfunnet, også formueretten. Lenge var man opptatt av å fjerne rettslige hindringer for å kunne ta i bruk informasjonsteknologi. Det handlet for en stor del om hvordan vi skulle forholde oss til ulike varianter av formkrav, som skriftlighet og underskrifter. I alle fall i vår del av verden har vi kommet langt, selv om vi ikke er helt i mål. Dette er et av temaene man ikke kan unngå om man skal diskutere formuerett og informasjonsteknologi.

En stor del av de formuerettslige reglene har vært og er fortsatt dokumentregler. I førsteutgaven av sin Pengekravsrett, skrev Kai Krüger på s. 8:

«Læren om pengekrav er (…) i stor grad dokumentorientert: Det er tale om en analyse av rettsregler som knytter an til ytre abstrakte formalia, bruk av veksler, sjekker, remburs, gjeldsbrev, pantobligasjoner og så videre.»

Den var nok fortsatt slik på 1970-tallet, da den boken ble skrevet. Men særlig fremtidsrettet var det ikke. De dokumentorienterte reglene er basert på at det finnes et originaldokument. I datamaskinbaserte systemer finnes det ikke lenger originaldokumenter. Det kan hende at det finnes et eller annet originaldokument i et arkiv et eller annet sted. Men det som håndteres i datasystemene er kopier og bare kopier. Det betyr at vi i praksis kan glemme dokumentreglene. En av de fundamentale formuerettslige utfordringene er hvordan vi skal ivareta de funksjoner som originaldokumentene hadde, i systemer hvor det ikke lenger finnes originaldokumenter.

En for inntil noen tiår siden velkjent og velbrukt dokumenttype var sjekk. I noen land hvor man er glade i papir, som i USA, brukes det fortsatt mye. Men i mer moderne land, som Norge, har de forsvunnet. Skjønt her var Danmark først ute. I dag kan man ikke lenger skrive ut sjekker trukket på norske banker, og ingen norske banker løser inn sjekker. De fleste har antageligvis ikke fått med seg at det har skjedd. Sjekker gikk i praksis ut av bruk for en del år siden, og det er neppe noen som savner dem i dag. Andre dokumenter går samme veien. De fleste dokumentregler vil dø med de dokumentene de regulerer, enten ved at de blir opphevet eller ved at de dør ved ikke-bruk. Unntaket er gjeldsbrevloven, som gjennom mange analogier har blitt en slags alminnelig lov om pengekrav, en status den ikke fortjener å ha.

Continue reading Ny bok: Formueretten i informasjonssamfunnet

Innledning til jusstudiet. Andre hoveddel – tre juridiske forretter

Jeg har nå kommet til den fjerde av mine videoforelesninger “Innledning til jusstudiet”, til den delen jeg har kalt “tre judisike forretter”. Det er elementærinnledninger, kall det gjerne smakebiter, til de fagene studenter ved UiO leser første semester: Kjøpsrett, avtalerett og erstatningsrett.

Den første, om kjøpsrett, er ute:

Den neste, avtalerett, vil bli tilgjengelig mandag, og den siste, erstatningsrett, vil bli tilgjengelig onsdag.

Etter dette begynner jeg på den delen som handler om læring, og om hvordan studere på en effektiv måte.

Innledning til jusstudiet

Om å begynne på et nytt studium generelt og jusstudiet spesielt

Hvordan vi lærer og hvordan studere effektivt

 

 

 

 

Lovdata og fri tilgang til dommer

Lovdata vant saken mot rettspraksis.no, HR-2019-1725-A . Jeg kan være enig med de som står bak rettspraksis.no om at dommer bør være fritt tilgjengelige. Det har Høyesterett tatt konsekvensen av, og har siden 2008 lagt dommer ut på egne nettsider. Men det var et krav som burde rettes mot politikerne, ikke mot Lovdata. Når politikerne nå vil gjøre dommer tilgjengelig, kan man på en måte si at begge parter gikk seirende ut av den tvisten.

Jeg skal ikke diskutere avgjørelsen her, men jeg anser det som en rettslig sett helt riktig avgjørelse. Resultatet var etter min vurdering ganske opplagt. Uansett hva man mener om at dommer bør være tilgjengelig, kan man ikke bare fritt bruke resultatet av det Lovdata har investert i innsamling, kontroll og presentasjon av rettskildematerialet, selv om avgjørelsen i seg selv ikke er vernet.

Lovdata leverer en tjeneste av meget høy kvalitet, til en svært lav pris, om vi sammenligner med andre, tilsvarende tjenester. Lovdata er organisert som en selveiende stiftelse, slik at det ikke er noen som tjener penger på Lovdata. Lovdata finansieres med inntekter fra de tjenester de tilbyr. Det heter i vedtektens § 3: “Stiftelsens formål er å opprette, vedlikeholde og drive systemer for rettslig informasjon.” For å fremme dette formålet, har Lovdata valgt å gjøre alle gjeldende lover og forskrifter gratis tilgjengelig på nettet. Det valgte Lovdata å gjøre på eget initiativ og egen kostnad. Nye dommer er også gratis tilgjengelig i en begrenset periode. Dette er en tjeneste som finansieres av inntektene fra Lovdatas betalte tjenester, og man kan si at det er en del av “overskuddet” som gis til det norske folk på denne måten.

Continue reading Lovdata og fri tilgang til dommer

Ulf Leirstein og straff

Jeg hadde egentlig tenkt å forbigå dette i stillhet. Men så kom Ulf Leirstein med følgende uttalelser:

Foto: Bård Gudim FrPMedi
Creative Commons Attribution 3.0

“Straffen jeg fikk for et år siden er et tilbakelagt stadium. Hvis man blir dømt for noe, må man sone. Jeg er ikke dømt for noe, men jeg har fått en straff i partiet, og den har jeg tatt, sier Leirstein til avisa.”

Tilfeldighetene ville det slik at jeg omtrent samtidig, i forbindelse med undervisning, arbeidet med de relevante straffebestemmelsene og noen beslektede straffebestemmelser. Jeg liker å bruke reelle og helst ganske aktuelle eksempler som illustrasjoner i min undervisning. Denne gangen hadde jeg valgt Ulf Leirstein som et av eksemplene. Da han kom med den tåpelige kommentaren om at han hadde fått sin straff, ble det for fristende å skrive det ut.

Ulf Leirstein er ikke en hvilken som helst FrP-politiker. Han var parlamentarisk nestleder og partiets justispolitiske talsmann til han trakk seg etter å ha blitt tatt må buksene nede. Det er interessant å merke seg hva den tidligere justispolitiske talsmannen for partiet som liker å fremstille seg som et “lov og orden” parti, mener om straff.

Etter å ha blitt avslørt, trakk han seg selv fra nevnte tillitsverv, og skrev:

«Det har den siste tiden vært et enormt medietrykk. Jeg går ikke god for alt som presenteres, men jeg erkjenner å ha utvist dårlig dømmekraft og gått over streken. Derfor velger jeg nå å trekke meg fra mine verv som parlamentarisk nestleder og justispolitisk talsmann i Fremskrittspartiets stortingsgruppe. Dette gjør jeg for å skåne min familie og partiet.»

Continue reading Ulf Leirstein og straff

Lovdata, forvaltningsloven og offentlighetsloven

I kjølvannet av konflikten mellom Lovdata og retspraksis.no, har flere på sosiale medier hevdet at Lovdata er “et offentlig organ.” Noe lignende synes også å ha vært lagt til grunn i rettspraksis.nos begjæring om muntlig forhandling i saken. De opphavsrettslige spørsmålene har jeg behandlet i Offentliggjøring av dommer — rettspraksis.no og @lovdata.

Det er i beste fall uklart hva man mener med “offentlig organ”, og det er ganske typisk for slike debatter. Noen konstruerer et eller annet uten særlig innhold, og diskuterer for eller mot dette. “Offentlig organ” har ikke noe presist innhold. Men man kan spørre om forvaltningsloven eller offentlighetsloven kommer til anvendelse, og hvilken betydning det eventuelt har. Jeg beveger meg her utenfor de rettsområder jeg vanligvis arbeider med. Men først litt mer om Lovdata. Lovdata og Institutt for rettsinformatikk var lenge nære og gode naboer i Niels Juels gt 16, og mye er basert på det jeg husker fra den tiden.

Norge har aldri hatt noen andre offisielle rettslige publikasjoner enn Norsk Lovtidend. Her publiseres lover og forskrifter etter hvert som de blir vedtatt. Det er ingen konsolidert oversikt over lover og forskrifter. Det var ingen oversikt over gjeldende lovgivning. Hvis man ved hjelp av denne ville finne ut hva som var gjeldende norsk strafferett fram til straffeloven av 2005 trådte i kraft i 2015, måtte man ta utgangspunkt i den straffeloven som ble vedtatt i 1902, og så bla seg gjennom Norsk Lovtidend i de etterfølgende årene, for å se om det var vedtatt endringer. Dette er situasjonen i ganske mange land.

Continue reading Lovdata, forvaltningsloven og offentlighetsloven

Er sex-SMS sendt til Liv Signe Navarsete straffbar?

Jeg må først ta dette forbeholdet: Jeg arbeider vanligvis ikke med strafferett, og beveger meg nå ut på tynn is. Jurister som kan strafferett bedre enn meg, må gjerne korrigere eventuelle feil og supplere der noe måtte mangle.

Vi kan starte med noe som ikke er særlig juridisk: Vi kan ikke forby alt vi ikke liker, og ikke straffe alle dumheter som folk gjør. Jeg tror ikke noen forsvarer den så altfor mye omtalte SMS-meldingen som SP-gutta sendte til Liv Signe Navarsete. Det var dumt, og i beste fall en særdeles dårlig spøk fra bondemenn som synes å ha vært litt for mye ute etter øl, og kanskje noen ikke lovlige husflidsprodukter. En av de ti fulle SP-gutter føler seg nok usannsynlig dum for tiden, i den grad han er i stand til å huske hva han gjorde på den hytteturen. Med med så mye mediestyr som det har vært rundt den saken, er det svært lite sannsynlig at noen vil stå fram og tilstå. Vedkommende vil ikke bare fremstå som en ynkelig liten mann som kunne sende en slik melding, men som en enda mer ynkelig liten mann ved ikke å erkjenne forholdet. Å etterforske en slik to år gammel sak vil være mildt sagt vanskelig. Men så til det juridiske.

Continue reading Er sex-SMS sendt til Liv Signe Navarsete straffbar?

Lovlighetskontroll – frognerparkomanes siste halmstrå @Oslohoyre @eiriksol @VartOslo @mortenadvokat

De frognerparkomane har funnet et nytt halmstrå som de klamrer seg til i sin kamp mot folk som sykler, og for at bilistene skal kunne disponere alt av felles veiareal for seg selv. Som kjent har byrådet gått inn for åtte byruter for sykkel, som ble fremmet av det forrige, Høyreledede byrådet. Nå er det vedtatt av bystyret. Men ikke overraskende, gjør det mindretallet som disponerer bil i bydel Frogner alt for å å kunne beholde sine priviliegier. Når har man funnet et nytt hamlstrå: Lovlighetskontroll av bystyrets vedtak.

Slik som dette ønsker frognerbilistene og Oslo Høyre at veiareal skal disponeres for ulike trafikkgrupper:

Continue reading Lovlighetskontroll – frognerparkomanes siste halmstrå @Oslohoyre @eiriksol @VartOslo @mortenadvokat

Tilgivelse og foreldelse i asyl- og statsborgersaker

For 17 år siden kom den da 14 år gamle Mahad Adib Mahamud til Norge, som enslig asylsøker. Noen mener at han ga uriktige opplysninger. Omtrent samtidig løy to nåværende FrP-statsråder til det norske folk for å dekke over en skandale i eget politisk parti. Nå vil man frata Mahad Adib Mahamud hans norske statsborgerskap. Det skal få konsekvenser ikke å fortelle sannheten, sier mange.  Men Siv Jensen og Terje Søviknes blir sittende som statsråder. Hvis et barn forklarer seg uriktig i et fremmed land for å berge livet og skaffe seg en fremtid, finnes det ingen tilgivelse. Men løgner fra voksne politikere, de kan man visst tilgi.

Et statsborgerskap kan etter statsborgerloven § 26 annet ledd på visse vilkår tilbakekalles etter forvaltningslovens § 35 om omgjøring. Her er det åpenbart spørsmål om omgjøring til skade for den som vedtaket retter seg mot, og da kan det bare skje hvis vedtaket er ugyldig. Hva som skal til for at et vedtak er ugyldig, er et stort og komplisert spørsmål som jeg ikke går nærmere inn på. Men det står at vedtaket kan omgjøres, ikke at det skal omgjøres.

Continue reading Tilgivelse og foreldelse i asyl- og statsborgersaker