Category Archives: Annen jus

Offentliggjøring av underrettsdommer

Dette er en artikkel fra “Lov og Rett” nr. 2 2025, s. 77-78.

Alle avgjørelser fra Høyesterett tilbake til år 2000 er tilgjengelige på Høyesteretts nettsider. Høyesterett har ikke et eget søkesystem, men dommene er tilgjengelige. Man kan finne fram til dem med Google og tilsvarende søkesystemer. Lovdata gjør tilgjengelig alle dommer og begrunnede kjennelser fra lagmannsrettene, så sant de får dem. Men de får visst ikke alt. Av tingrettsdommer gjør de bare tilgjengelig et begrenset utvalg. Det er dommerne som velger ut dommer de mener er av spesiell interesse eller som dekker et lite behandlet rettsområde.

Man kan ikke stille opp generelle kriterier for hvilke dommer som er av spesiell interesse. Det kommer an på hva man arbeider med og er interessert i. Hvis man skal kunne undersøke praksis, må alt være tilgjengelig. Så kan brukeren søke og gjøre utvalg basert på egne kriterier, i visshet om at alt finnes i systemet.

Så lenge dommer ble publisert på papir, var det praktiske grunner til å begrense omfanget av publiserte underrettsdommer. I dag betyr omfanget lite. Men Lovdata oppgir ressurshensyn som grunn til at de bare offentliggjør et utvalg av tingrettsavgjørelser.

Vi kan anvende praksis fra lavere domstoler på to måter. De kan være rettskilder. Jeg går ikke inn i diskusjonen om hva slags vekt underrettspraksis eventuelt har som rettskilde.

Dommer fra Høyesterett er langt viktigere som rettskilde enn avgjørelser fra lavere domstoler. Men praksis fra lavere domstoler blir noen ganger tillagt en viss vekt. Dommer som er publisert får antageligvis større vekt enn andre, bare i kraft av at de er publiserte og tilgjengelige. Dette utvalget kan være tilfeldig, ikke representativt og noen ganger skjevt. Det har blitt hevdet at noen bransjeforeninger sørget for at dommer som gikk i deres favør ble sendt til Rettens Gang.

Mange av de klagenemnder som er opprettet har lenge gjort sine avgjørelser/uttalelser tilgjengelig på nett. Bedre tilgjengelighet kan gjøre at nemdenes praksis får større vekt enn praksis fra lavere domstoler, noe de kanskje ikke bør ha.

Det annet er å anvende underrettspraksis som empirisk materiale, som viser hvordan retten faktisk anvendes i samfunnet. Rettsvitenskapen kan foreta kritiske studier av slik praksis. Den «klassiske» studien av denne type er Anders Bratholms doktoravhandling «Pågripelse og varetektsfengsling» fra 1957, hvor han påviste at reglene ble praktisert forskjellig ved de ulike lagmannsrettene.

De fleste saker løftes i liten grad opp til overordnede domstoler. Det vil være interessant å undersøke hvordan retten praktiseres. Om man vil anse det for rettsdogmatiske eller mer rettssosiologiske studier, blir bare et akademisk spørsmål.

SODI-prosjektet (Samfunnssikkerhet og digitale identiteter) ved Universitetet i Oslo, ledet av professor Marte Eidsand Kjørven, har gjort et verdfullt arbeid med å samle inn dommer om misbruk av eID, som BankID. Dette arbeidet var noe av grunnen til at hun fikk Rettssikkerhetsprisen for 2024.

Det er et krevende arbeid å samle inn praksis fra de lavere domstoler. Man må kjenne til dommen og kunne identifisere den på en ganske god måte når man henvender seg til en domstol for å få tilsendt dommen. Jeg samler for tiden på avgjørelser som involverer folk som sykler, i håp om en gang å kunne gjøre noe ordentlig med det. Det fungerer omtrent slik: Folk som er opptatt av sykling, legger ut lenker i sosiale medier til omtale av sakene i lokale medier. Med utgangspunkt i dette kontakter jeg domstolene og ber om å få tilsendt dommene. Her kan det bli tilfeldigheter og skjevheter i mange ledd. Det er langt fra alle dommer som får medieomtale, og ikke all medieomtale av slike dommer blir omtalt i sosiale medier, og jeg får neppe med meg alle slike omtaler. [<edit>Det er nå tatt et inititativ for å samle inn og publisere dommer om sykkel https://www.sykkeldommer.com/.</edit>]

Alle dommer fra tingretter og lagmannsretter bør være tilgjengelig for forskere og andre. De bør være fritt tilgjengelige uten noen form for begrensninger når det gjelder bruk, slik Høyesterett gjør sine avgjørelser tilgjengelig. De som måtte ønske å hente avgjørelser over til egne systemer, eventuelt for å bruke dem til å trene kunstig intelligens, bør kunne gjøre det. Det siste tillater ikke Lovdata i dag.

Hvor langt tilbake i tid man bør gå, kan diskuteres. I alle fall om man er interessert i å kartlegge hvordan retten praktiseres i dag, er det neppe nødvendig å gå veldig mange tiår tilbake.

Hvordan dette i praksis bør gjennomføres, har jeg ikke vurdert inngående. Domstolene kan legge dem ut selv, slik Høyesterett gjør i dag. Domstolsadministrasjonen bør ha ansvaret, men selve driften kan settes bort til andre, f.eks. Lovdata. Det bør ikke være veldig dyrt, selv om det ikke er gratis.

Dommer må avidentifiseres, noe som ikke er trivielt. Det må settes av tilstrekkelige ressurser til dette. Det bør også skrives sammendrag, som gjør det lettere å vurdere om det er en dom det er grunn til å se nærmere på. De som har arbeidet mer med kunstig intelligens enn hva jeg har gjort, sier systemene er ganske gode til å lage sammendrag av dokumenter. Det kan være mulig å trene systemene til å lage sammendrag av dommer. Kanskje kan de også trenes til å avidentifisere dem.

Staten bør finansiere at dommene gjøres tilgjengelige, inkludert å avidentifisere dem og lage sammendrag. Så kan man overlate til andre å utvikle tjenester hvor det gjøres bruk av dette materialet.

Regulering av kunstig intelligens

Min kommentar om etterligning av Knut Hamsuns stemme har ført til mer debatt enn jeg hadde ventet. Jeg skal ikke gå tilbake til det spørsmålet, men heller si noe om regulering av tekonologi generelt, og kunstig intelligens spesielt. Sist ut var universitetslektor Mads M. Stornes ved UiT, som skrev “Kunstig intelligens må lovreguleres” i Rett24.

Lover som vedtas i panikk blir som regel ikke gode. For KI har vi nå en merkelig blanding av panikk og naiv teknologioptimisme. Ikke noe av det er gode utgangspunkter for en hensiktsmessig regulering. Generelt bør vi tilstrebe teknologinøytral lovgining, hvor vi regulerer funksjon og hva man gjør, ikke hva slags teknologi man bruker for å gjøre det. Mine favoritteksempler på teknologispesifikk lovregulering er fra avtaleloven. Den ble vedtatt i 1918, og man ville åpenbart være fremtidsrettet og inkludere regulering når man brukte datidens moderne kommunikasjonsteknologi: Telegram. Jeg starter med avtalelovens § 2 annet ledd:

Continue reading Regulering av kunstig intelligens

Lovdata hindrer ikke tilgang til rettskilder

“Rettsstaten forvitrer” kunne vi lese i en overskrift i Aftenposten. Håkon Wium Lie spissformulerer seg ut i det absurde:

“Ordningen med Lovdata er et svik mot demokratiet og det nærmeste vi kommer et statskupp her til lands,”

Dette er rent tøv, og et uttrykk for den utbredte holdningen: Vi vil ha alt, vi vil ha det gratis, og vi vil ha det nå (eller aller helst i går)”.

Rettskildene har aldri vært mer tilgjengelige enn de er nå, og veldig mye er gratis tilgjengelig. Vi skal ikke så veldig mange år tilbake, før man enten måtte kjøpe “den store røde”, et særtrykk av loven, eller ha abonnement hos Lovdata for å få tilgang til den norsk lovningen. I dag er alle gjeldende lover og alle gjeldende forskrifter gratis tilgjengelig på nett. Det er Lovdata som har sørget for det. Lovdatas formål etter vedtektenes § 3 er “å opprette, vedlikeholde og drive systemer for rettslig informasjon. Stiftelsen kan påta seg oppdrag fra såvel det offentlige som fra private i forbindelse med dette. Stiftelsen kan også bidra til forskning og utvikling innenfor stiftelsens formål”.

Continue reading Lovdata hindrer ikke tilgang til rettskilder

Kravet til klarhet gjelder visst ikke hvis man skal straffe syklister

Artikkel publisert i Lov og Rett 2023 Side 70–72.

I artikkelen «Klarhet om klarhetskravet» drøfter Tomas Midttun Tobiassen og Geir Ulfstein kravet til klar lovhjemmel for å kunne idømme straff.1 De skriver blant annet:

«Når det røyner på, er det en risiko for at Høyesterett ikke helt klarer å etterleve egne uttalelser om krav til ?klarhet?.»

Høyesterett avsa høsten 2020 den såkalte Mosseveidommen, HR-2020–1723-A. Den er et eksempel på at Høyesterett ikke klarte å etterleve egne uttalelser om krav til klarhet, slik disse blant annet er formulert i HR-2016–1458-A, hvor førstvoterende sier i avsnitt 8 følgende om klarhetskravet, med videre henvisning til Høyesteretts praksis:

«Dette omfatter dels et krav om at straffebudene utformes tilstrekkelig presist til å gi nødvendig veiledning om grensen mellom rett og galt på det aktuelle området, og dels en instruks om at domstolene ved tolkningen og anvendelsen av straffebestemmelser må påse at straffansvar ikke ilegges utover de situasjoner som selve ordlyden i straffebudet dekker.»

I Mosseveidommen ble en syklist straffet etter generalklausulen i vegtrafikkloven (vtrl.) § 3 første ledd. Hjemmelen for straff er i vtrl. § 31. Vtrl. § 3 er vegtrafikkens «kardemommelov»:

«Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.»

Den er langt fra en presis angivelse av grensen mellom rett og galt på det aktuelle området. Bestemmelsen har i mange saker vært brukt til å «nedgradere» straffbare handlinger som også kunne ha vært pådømt etter de strengere bestemmelsene i straffeloven om å forvolde skade eller død. Jeg har funnet to saker hvor noen har blitt dømt etter alternativet «annen trafikk unødig blir hindret eller forstyrret», før Mosseveidommen. I Rt. 1981 s. 1133 ble en demonstrant under Alta-aksjonen bøtelagt for å ha satt seg foran politiets biler, og i LG-2018-67362 hadde sjåføren stanset en russebuss midt i veien og dermed hindret trafikk.

Continue reading Kravet til klarhet gjelder visst ikke hvis man skal straffe syklister

Ny bok: Formueretten i informasjonssamfunnet

I dag foreligger min siste bok: Formueretten i informasjonssamfunnet.

Last ned innholdsfortegnelsen som pdf-fil fra Universitetsforlaget.

Informasjonsteknologi påvirker alle sider ved samfunnet, også formueretten. Lenge var man opptatt av å fjerne rettslige hindringer for å kunne ta i bruk informasjonsteknologi. Det handlet for en stor del om hvordan vi skulle forholde oss til ulike varianter av formkrav, som skriftlighet og underskrifter. I alle fall i vår del av verden har vi kommet langt, selv om vi ikke er helt i mål. Dette er et av temaene man ikke kan unngå om man skal diskutere formuerett og informasjonsteknologi.

En stor del av de formuerettslige reglene har vært og er fortsatt dokumentregler. I førsteutgaven av sin Pengekravsrett, skrev Kai Krüger på s. 8:

«Læren om pengekrav er (…) i stor grad dokumentorientert: Det er tale om en analyse av rettsregler som knytter an til ytre abstrakte formalia, bruk av veksler, sjekker, remburs, gjeldsbrev, pantobligasjoner og så videre.»

Den var nok fortsatt slik på 1970-tallet, da den boken ble skrevet. Men særlig fremtidsrettet var det ikke. De dokumentorienterte reglene er basert på at det finnes et originaldokument. I datamaskinbaserte systemer finnes det ikke lenger originaldokumenter. Det kan hende at det finnes et eller annet originaldokument i et arkiv et eller annet sted. Men det som håndteres i datasystemene er kopier og bare kopier. Det betyr at vi i praksis kan glemme dokumentreglene. En av de fundamentale formuerettslige utfordringene er hvordan vi skal ivareta de funksjoner som originaldokumentene hadde, i systemer hvor det ikke lenger finnes originaldokumenter.

En for inntil noen tiår siden velkjent og velbrukt dokumenttype var sjekk. I noen land hvor man er glade i papir, som i USA, brukes det fortsatt mye. Men i mer moderne land, som Norge, har de forsvunnet. Skjønt her var Danmark først ute. I dag kan man ikke lenger skrive ut sjekker trukket på norske banker, og ingen norske banker løser inn sjekker. De fleste har antageligvis ikke fått med seg at det har skjedd. Sjekker gikk i praksis ut av bruk for en del år siden, og det er neppe noen som savner dem i dag. Andre dokumenter går samme veien. De fleste dokumentregler vil dø med de dokumentene de regulerer, enten ved at de blir opphevet eller ved at de dør ved ikke-bruk. Unntaket er gjeldsbrevloven, som gjennom mange analogier har blitt en slags alminnelig lov om pengekrav, en status den ikke fortjener å ha.

Continue reading Ny bok: Formueretten i informasjonssamfunnet

Innledning til jusstudiet. Andre hoveddel – tre juridiske forretter

Jeg har nå kommet til den fjerde av mine videoforelesninger “Innledning til jusstudiet”, til den delen jeg har kalt “tre judisike forretter”. Det er elementærinnledninger, kall det gjerne smakebiter, til de fagene studenter ved UiO leser første semester: Kjøpsrett, avtalerett og erstatningsrett.

Den første, om kjøpsrett, er ute:

Den neste, avtalerett, vil bli tilgjengelig mandag, og den siste, erstatningsrett, vil bli tilgjengelig onsdag.

Etter dette begynner jeg på den delen som handler om læring, og om hvordan studere på en effektiv måte.

Innledning til jusstudiet

Om å begynne på et nytt studium generelt og jusstudiet spesielt

Hvordan vi lærer og hvordan studere effektivt

 

 

 

 

Lovdata og fri tilgang til dommer

Lovdata vant saken mot rettspraksis.no, HR-2019-1725-A . Jeg kan være enig med de som står bak rettspraksis.no om at dommer bør være fritt tilgjengelige. Det har Høyesterett tatt konsekvensen av, og har siden 2008 lagt dommer ut på egne nettsider. Men det var et krav som burde rettes mot politikerne, ikke mot Lovdata. Når politikerne nå vil gjøre dommer tilgjengelig, kan man på en måte si at begge parter gikk seirende ut av den tvisten.

Jeg skal ikke diskutere avgjørelsen her, men jeg anser det som en rettslig sett helt riktig avgjørelse. Resultatet var etter min vurdering ganske opplagt. Uansett hva man mener om at dommer bør være tilgjengelig, kan man ikke bare fritt bruke resultatet av det Lovdata har investert i innsamling, kontroll og presentasjon av rettskildematerialet, selv om avgjørelsen i seg selv ikke er vernet.

Lovdata leverer en tjeneste av meget høy kvalitet, til en svært lav pris, om vi sammenligner med andre, tilsvarende tjenester. Lovdata er organisert som en selveiende stiftelse, slik at det ikke er noen som tjener penger på Lovdata. Lovdata finansieres med inntekter fra de tjenester de tilbyr. Det heter i vedtektens § 3: “Stiftelsens formål er å opprette, vedlikeholde og drive systemer for rettslig informasjon.” For å fremme dette formålet, har Lovdata valgt å gjøre alle gjeldende lover og forskrifter gratis tilgjengelig på nettet. Det valgte Lovdata å gjøre på eget initiativ og egen kostnad. Nye dommer er også gratis tilgjengelig i en begrenset periode. Dette er en tjeneste som finansieres av inntektene fra Lovdatas betalte tjenester, og man kan si at det er en del av “overskuddet” som gis til det norske folk på denne måten.

Continue reading Lovdata og fri tilgang til dommer

Ulf Leirstein og straff

Jeg hadde egentlig tenkt å forbigå dette i stillhet. Men så kom Ulf Leirstein med følgende uttalelser:

Foto: Bård Gudim FrPMedi
Creative Commons Attribution 3.0

“Straffen jeg fikk for et år siden er et tilbakelagt stadium. Hvis man blir dømt for noe, må man sone. Jeg er ikke dømt for noe, men jeg har fått en straff i partiet, og den har jeg tatt, sier Leirstein til avisa.”

Tilfeldighetene ville det slik at jeg omtrent samtidig, i forbindelse med undervisning, arbeidet med de relevante straffebestemmelsene og noen beslektede straffebestemmelser. Jeg liker å bruke reelle og helst ganske aktuelle eksempler som illustrasjoner i min undervisning. Denne gangen hadde jeg valgt Ulf Leirstein som et av eksemplene. Da han kom med den tåpelige kommentaren om at han hadde fått sin straff, ble det for fristende å skrive det ut.

Ulf Leirstein er ikke en hvilken som helst FrP-politiker. Han var parlamentarisk nestleder og partiets justispolitiske talsmann til han trakk seg etter å ha blitt tatt må buksene nede. Det er interessant å merke seg hva den tidligere justispolitiske talsmannen for partiet som liker å fremstille seg som et “lov og orden” parti, mener om straff.

Etter å ha blitt avslørt, trakk han seg selv fra nevnte tillitsverv, og skrev:

«Det har den siste tiden vært et enormt medietrykk. Jeg går ikke god for alt som presenteres, men jeg erkjenner å ha utvist dårlig dømmekraft og gått over streken. Derfor velger jeg nå å trekke meg fra mine verv som parlamentarisk nestleder og justispolitisk talsmann i Fremskrittspartiets stortingsgruppe. Dette gjør jeg for å skåne min familie og partiet.»

Continue reading Ulf Leirstein og straff

Lovdata, forvaltningsloven og offentlighetsloven

I kjølvannet av konflikten mellom Lovdata og retspraksis.no, har flere på sosiale medier hevdet at Lovdata er “et offentlig organ.” Noe lignende synes også å ha vært lagt til grunn i rettspraksis.nos begjæring om muntlig forhandling i saken. De opphavsrettslige spørsmålene har jeg behandlet i Offentliggjøring av dommer — rettspraksis.no og @lovdata.

Det er i beste fall uklart hva man mener med “offentlig organ”, og det er ganske typisk for slike debatter. Noen konstruerer et eller annet uten særlig innhold, og diskuterer for eller mot dette. “Offentlig organ” har ikke noe presist innhold. Men man kan spørre om forvaltningsloven eller offentlighetsloven kommer til anvendelse, og hvilken betydning det eventuelt har. Jeg beveger meg her utenfor de rettsområder jeg vanligvis arbeider med. Men først litt mer om Lovdata. Lovdata og Institutt for rettsinformatikk var lenge nære og gode naboer i Niels Juels gt 16, og mye er basert på det jeg husker fra den tiden.

Norge har aldri hatt noen andre offisielle rettslige publikasjoner enn Norsk Lovtidend. Her publiseres lover og forskrifter etter hvert som de blir vedtatt. Det er ingen konsolidert oversikt over lover og forskrifter. Det var ingen oversikt over gjeldende lovgivning. Hvis man ved hjelp av denne ville finne ut hva som var gjeldende norsk strafferett fram til straffeloven av 2005 trådte i kraft i 2015, måtte man ta utgangspunkt i den straffeloven som ble vedtatt i 1902, og så bla seg gjennom Norsk Lovtidend i de etterfølgende årene, for å se om det var vedtatt endringer. Dette er situasjonen i ganske mange land.

Continue reading Lovdata, forvaltningsloven og offentlighetsloven

Er sex-SMS sendt til Liv Signe Navarsete straffbar?

Jeg må først ta dette forbeholdet: Jeg arbeider vanligvis ikke med strafferett, og beveger meg nå ut på tynn is. Jurister som kan strafferett bedre enn meg, må gjerne korrigere eventuelle feil og supplere der noe måtte mangle.

Vi kan starte med noe som ikke er særlig juridisk: Vi kan ikke forby alt vi ikke liker, og ikke straffe alle dumheter som folk gjør. Jeg tror ikke noen forsvarer den så altfor mye omtalte SMS-meldingen som SP-gutta sendte til Liv Signe Navarsete. Det var dumt, og i beste fall en særdeles dårlig spøk fra bondemenn som synes å ha vært litt for mye ute etter øl, og kanskje noen ikke lovlige husflidsprodukter. En av de ti fulle SP-gutter føler seg nok usannsynlig dum for tiden, i den grad han er i stand til å huske hva han gjorde på den hytteturen. Med med så mye mediestyr som det har vært rundt den saken, er det svært lite sannsynlig at noen vil stå fram og tilstå. Vedkommende vil ikke bare fremstå som en ynkelig liten mann som kunne sende en slik melding, men som en enda mer ynkelig liten mann ved ikke å erkjenne forholdet. Å etterforske en slik to år gammel sak vil være mildt sagt vanskelig. Men så til det juridiske.

Continue reading Er sex-SMS sendt til Liv Signe Navarsete straffbar?