Category Archives: Opphavsrett

Det­ter er egne artik­ler og kom­men­ta­rer om opp­havs­rett.

En bedre ordning for produksjon av lærebøker?

Det­te er et inn­legg i Khrono, som svar på Hel­ge Høi­viks inn­legg “Det trengs en bed­re ord­ning for pro­duk­sjon av lære­bø­ker”.

Lære­bok. Stort sett er det dår­lig betalt fri­tids­ar­beid å skri­ve lære­bø­ker. Men noen av oss gjør det like­vel, og vi gjør det i alle fall ikke for pen­ge­nes skyld, skri­ver pro­fes­sor Olav Tor­vund.

Som lære­bok­for­fat­ter og fag­lit­te­rær for­fat­ter kjen­ner jeg meg ikke sær­lig godt igjen i det Hel­ge Høi­vik skri­ver om lære­bok­pro­duk­sjon. Situa­sjo­nen kan sik­kert variere fra fag til fag. Jeg skal la det­te med kjen­dis­fo­ku­set i for­lags­bran­sjen lig­ge. Det er helt irre­le­vant når det gjel­der lære­bø­ker. «Mitt» for­lag, Uni­ver­si­tets­for­la­get, har dess­uten ikke noe kjen­dis­fo­kus – selv om det også er en bedrift som må tje­ne pen­ger for at de skal kun­ne fort­set­te å gi ut kva­li­tets­lit­te­ra­tur.

?Jeg ser hel­ler ikke det uri­me­li­ge i at de som skal bru­ke lit­te­ra­tur, enten det er lære­bø­ker eller forsk­nings­lit­te­ra­tur, beta­ler for det­te. Noen må beta­le reg­nin­gen uan­sett, og det er i alle fall ikke hold­bart at det skjer ved at det for­ven­tes mer gra­tis­ar­beid fra uni­ver­si­tets­an­sat­te. Stu­den­te­ne synes å være mer opp­tatt av lære­mid­le­nes kva­li­tet enn av pris. Con­ti­nue read­ing En bed­re ord­ning for pro­duk­sjon av lære­bø­ker?

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1200. Eksamen høst 2017, med kommentarer

Det­te er en gjen­nom­gang av den opp­ga­ven som ble gitt til eksa­men i faget RINF 1200, Opp­havs­rett og beslek­te­de ret­tig­he­ter høs­ten 2017. Den er skre­vet først og fremst med tan­ke på de stu­den­ter som var oppe til eksa­men, og frem­ti­di­ge stu­den­ter som vil se på tid­li­ge­re eksa­mens­opp­ga­ver.

Opp­gave­teks­ten fin­nes her.

Continue reading RINF 1200. Eksamen høst 2017, med kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Fri fra 2018

Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter ulø­pet av opp­havs­man­nens døds­år. Jeg er nok ikke ale­ne om å mene at 70 år er for mye, men det er en dis­ku­sjon jeg ikke har tenkt å gå inn på her. Det betyr at hver gang et år løper ut og et nytt år star­ter, vil en rek­ke verk “fal­le i det fri”, alt­så ikke len­ger være opp­havs­retts­lig ver­net. Da 2017 måt­te trek­ke seg til­ba­ke for å gi plass for 2018, var det verk av opp­havs­menn som døde i 1947 som ble fri.

<edit 2018–01-07>Etter noen kom­men­ta­rer på Face­bo­ok og Twit­ter kan det være på plass med en opp­da­te­ring. For det førs­te: At jeg ikke vet noe om en del av de per­soner som er nevnt, betyr selv­sagt ikke at de er helt ukjen­te. Jeg har tross alt hen­tet dis­se nav­ne­ne fra diver­se lis­ter over folk som døde i 1947, og de som er totalt ukjen­te hav­ner ikke der.

Con­ti­nue read­ing Fri fra 2018

Print Friendly, PDF & Email

Fest i Flåklypa, dommen om Il Tempo Gigante

Høy­este­rett ga Auk­rust­stif­tel­sen og Hun­der­fos­sen fami­lie­park mehold i kon­flik­ten med Cap­ri­no om ret­tig­he­te­ne til “Il Tem­po Gigan­te”. Dom­men er til­gjen­ge­lig på Høy­este­retts nett­si­der.

Først en bemerk­ning om nors­ke dom­sto­ler, for de som ikke er for­tro­li­ge med sys­te­met: I Nor­ge har vi gene­rel­le dom­sto­ler, og nes­ten ingen spe­sial­dom­sto­ler. Nors­ke dom­me­re er gene­ra­lis­ter, og behand­ler alle typer saker. Man vel­ger ikke dom­me­re til den enkel­te sak ut fra ha saken hand­ler om. Det er et rota­sjons­sys­tem som gjør at det blir til­fel­dig hvem som får hvil­ke saks­ty­per.

I den­ne saken var høy­este­retts­dom­mer Arne Ring­nes først­vo­te­ren­de  den­ne saken, hvil­ket vil si at det er han som har for­mu­lert dom­men. Arne Ring­nes har len­ge vært en av Nor­ges frems­te eks­per­ter på opp­havs­rett. Jeg synes det er bra at det var en dom­mer med god inn­sikt i opp­havs­rett som for­mu­ler­te den­ne dom­men. Det er en grun­dig og vel­skre­vet dom, som gir en god gjen­nom­gang av de spørs­mål som dom­men rei­ser. Så til inn­hol­det i den­ne dom­men.

Hoved­pro­blem­stil­lin­ge­ne kan opp­sum­me­res slik:

Con­ti­nue read­ing Fest i Flå­kly­pa, dom­men om Il Tem­po Gigan­te

Print Friendly, PDF & Email

Visjon Norge og Jan Hanvold misbruker opphavsrett for å kneble ytringsfrihet #heleneharepus

Penge­pre­di­kan­ten i Visjon Nor­ge, Jan Han­vold, har påbe­ropt seg opp­havs­rett for å fjer­ne mate­ria­le som han åpen­bart mis­li­ker at skal bli kjent. De har sør­get for å få twit­ter­kon­to­en @smultringer , også kjent som Hele­ne Hare­pus (der­for hashtag #helene­hare­pus), sus­pen­dert fra Twit­ter. Det­te er mis­bruk av opp­havs­rett for å sen­su­re­re og kneb­le kri­tis­ke ytrin­ger. Så langt har han dess­ver­re lyk­kes. De reg­le­ne han har påbe­ropt seg, er USAn­ske og ikke nors­ke reg­ler. Og Twit­ter inn­ret­ter seg etter USAn­ske reg­ler.

Stor sett drei­er det seg om video­klipp som viser fram den gal­ska­pen han dri­ver med. Saken er nær­me­re omtalt her. Her er NRK Brenn­punkts pro­gram om penge­pre­di­kan­ten Jan Han­vold.

Penge­pre­di­kan­ten Jan Han­vold opp­trer som Guds selv­ut­nevn­te kas­se­rer,  som sier at gjer­ri­ge folk, alt­så de som ikke gir sto­re beløp til Jan Han­vold og hans virk­som­het, går til Hel­ve­te.

Det kun­ne ha vært inter­es­sant å få en teo­lo­gisk under­byg­gel­se av hans gjerrighetspåstander.Sjansen for hel­bre­del­se er stør­re om man gir ham 10.000 kr, enn om de gir mind­re beløp.

Man må akti­vi­se­re sin tro, sier penge­pre­di­kant Jan Han­vold. Man kan ikke bare ven­te på at noe skal kom­me dalen­de ned fra him­me­len. Man må så for å kun­ne høs­te. Bønn er alt­så ikke nok, hvis den ikke føl­ges av bety­de­li­ge bestik­kel­ser som skal kana­li­se­res gjen­nom Jan Han­vold, og har tar en stor pro­vi­sjon for å ta i mot og for­val­te de pen­ge­ne. Jeg er ikke en reli­giøs per­son, og ikke spe­si­elt bibel­kyn­dig. Men jeg kan ikke hus­ke at Jesus noen gang skal ha sagt at man må beta­le pen­ger for å få nåde fra Gud. Men penge­pre­di­kan­ter som Jan Han­vold har det med å dik­te opp sin egen gud, som de kan kana­li­se­re sine egne tan­ker og dine pen­ger gjen­nom.

Con­ti­nue read­ing Visjon Nor­ge og Jan Han­vold mis­bru­ker opp­havs­rett for å kneb­le ytrings­fri­het #helene­hare­pus

Print Friendly, PDF & Email

George Gershwin og opphavsrett

Jeg har akku­rat kom­met hjem etter å ha hørt Oslo­fil­har­mo­ni­ens kon­sert på Slotts­plas­sen. De frem­før­te blant annet to verk av Geor­ge Gers­hwin. Rhap­sody in Blue, med den unge kine­sisk-ame­ri­kans­ke pia­nis­ten Geor­ge Li.

Han har ennå ikke fylt 22 år, så det er en pia­nist vi vil høre mer til i frem­ti­den. Sum­mer­time ble sun­get av den kana­dis­ke san­ge­ren Measha Brue­ger­gos­man.

Con­ti­nue read­ing Geor­ge Gers­hwin og opp­havs­rett

Print Friendly, PDF & Email

Bunaden er allemanseie. 17. mai-tøv fra Husfliden

Solveig Aare­skjold går i Dag­bla­det ut mot “bun­ad­mono­po­let”, repre­sen­tert ved Hus­fli­den som vil mono­po­li­se­re bunads­tra­di­sjo­nen. Hun vil­le sy sin egen bunad, men fikk ver­ken kjø­pe møns­ter eller stoff. Hun måt­te kjø­pe fer­dig­skår­ne mate­rial­pak­ker for å få kjøpt stoff. Slik for­sø­ker Hus­fli­den, helt ube­ret­ti­get, å mono­po­li­se­re en folke­tra­di­sjon.

De er ikke alle­manns­eie, som man­ge tror. Der­for er man nødt til å kjø­pe en mate­rial­pak­ke når man skal sy bunad

sier Hil­de Øya, som er dag­lig leder ved Hei­men Hus­fli­den i Oslo.

Det­te er helt feil. Gam­le folke­drak­ter er alle­manns­eie, akku­rat som folke­mu­sikk og folke­even­tyr. Om buna­der skul­le ha vært opp­havs­retts­lig ver­net, hvil­ket de ikke er, vil­le ikke Hus­fli­den hatt noen ret­tig­he­ter. De som har hoved­æren for å ha gjen­skapt gam­le folke­drak­ter, som har blitt til vår tids buna­der er Adolph Tide­mand, som teg­net og mal­te man­ge folke­drak­ter. Og Hul­da Gar­borg, som laget drak­ter man kun­ne dan­se i, inspi­rert av gam­le folke­drak­ter. Om noen skul­le hatt noen ret­tig­he­ter, vil­le det ha vært dem. Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens døds­år. Adolph Tide­mann døde i 1876 og Hul­da Gar­borg i 1934. Så deres verk er uan­sett fri i dag. Bil­det på top­pen er et av Aldolph Tide­mands male­ri­er av kvin­ner i bunad. Her er et annet av hans bunads­ma­le­ri­er:

Adolph Tide­mand reis­te rundt i Nor­ge i 30 år, og teg­net og mal­te blant annet folk i folke­drak­ter. En god del er doku­men­ter i Aagot Noss: Adolph Tide­mand og folk han møt­te., en bok som i alle fall er til­gjen­ge­lig i antik­va­ria­ter, og sik­kert også i en del biblio­te­ker.

Man kan også få en design­rett for design som ikke opp­fyl­ler vil­kå­re­ne for opp­havs­rett. Man må søke om og regist­re­re slik design, og jeg har ikke under­søkt om Hus­fli­den eller and­re repre­sen­tan­ter for bunad­po­li­ti­et og bun­ad­mono­po­lis­te­ne har regis­rert det­te.

Slikt vern kan man etter design­lo­ven § 3 førs­te ledd, bare få

hvis desig­nen er ny og har indi­vi­du­ell karak­ter.”

Tra­di­sjo­nel­le folke­drak­ter repre­sen­te­rer på ingen måte ny design.

Design­lo­ven § 3 annet ledd, sier:

En design anses som ny hvis ingen iden­tisk design har blitt all­ment til­gjen­ge­lig før den dagen da søk­na­den ble inn­le­vert ”

Design av buna­der som har vært i bru­ke i man­ge år, har vært all­ment til­gjen­ge­lig så len­ge buna­de­ne har vært i bruk.

Vern for design kan man få fore en peri­ode på mak­si­malt 25 år, hvil­ket her måt­te bety for buna­der med nytt design regist­rert i 1992 eller sene­re.

Hun fort­set­ter:

Vi kjø­per stoff fra Gud­brands­da­len Uld­vare­fab­rik på Lil­le­ham­mer, og de sel­ger stoff kun til for­hand­le­re. Vi har med and­re ord ikke lov til å sel­ge stof­fet i meter­vare.”

Kon­kur­ranse­rett er ikke mitt områ­de. Så her beve­ger jeg meg ut på tynn is. Kon­kur­ranse­lo­ven § 10, førs­te ledd, lyder:

Enhver avta­le mel­lom fore­tak, enhver beslut­ning truf­fet av sam­men­slut­nin­ger av fore­tak og enhver form for sam­ord­net opp­tre­den som har til for­mål eller virk­ning å hind­re, inn­skren­ke eller vri kon­kur­ran­sen, er for­budt, sær­lig sli­ke som består i
a)    å fast­set­te på direk­te eller indi­rek­te måte inn­kjøps- eller utsalgs­pri­ser eller and­re for­ret­nings­vil­kår,
b)    å begren­se eller kon­trol­le­re pro­duk­sjon, avset­ning, tek­nisk utvik­ling eller inves­te­rin­ger,
c)    å dele opp mar­ke­der eller for­sy­nings­kil­der,
d)    å anven­de over­for han­dels­part­ne­re uli­ke vil­kår for like­ver­di­ge ytel­ser og der­ved stil­le dem uguns­ti­ge­re i kon­kur­ran­sen,
e)    å gjø­re inn­gå­el­sen av kon­trak­ter avhen­gig av at med­kon­tra­hen­te­ne god­tar til­leggs­ytel­ser som etter sin art eller etter van­lig for­ret­nings­praksis ikke har noen sam­men­heng med kontrakts­gjen­stan­den.”

Slik jeg leser den­ne bestem­mel­sen, vil en avta­le med Gud­brands­da­len Uld­vare­fab­rik om at man ikke kan sel­ge stof­fer som meter­vare, være en ulov­lig kon­kur­ranse­be­gren­sen­de avta­le.

Det sam­me vil sam­ord­net opp­tre­den fra uli­ke Hus­flid­bu­tik­ker om ikke å sel­ge stoff som meter­vare, mm.

Det hev­des mye tøv om ret­tig­he­ter til kles­de­sign. Marius­gen­se­ren er en gjen­gan­ger, og Vig­dis Yran Dale ser ut til å ha klart å inn­bil­le Nor­ge at den­ne er opp­havs­retts­be­skyt­tet, og det står feil­ak­tig infor­ma­sjon om det­te på Wiki­pe­dia.

Buna­de­ne er fri. Ingen har noen ret­tig­he­ter til den. Det Hil­de Øya sier til Dag­bla­det er helt feil. Det kan anta­ge­lig­vis hev­des at møns­ter og stoff har slik sam­men­heng at det ikke vil være i strid med kon­kur­ranse­lo­ven § 10, førs­te ledd bok­stav e å sel­ge  dis­se som en pak­ke. Men en sam­ord­net prak­sis hvor alle Hus­fli­der gjør det­te, det er nep­pe lov­lig.

Hil­de Øya opp­trer selv­sagt også som bunads­po­li­ti:

Vide­re sier hun at for å lage bunad kre­ves stor kom­pe­tan­se innen søm. Man må kun­ne klip­pe og sy.

- Had­de det vært fri til­gang på møns­ter og mate­ria­ler, vil­le det blitt for stor varia­sjon i kva­li­te­ten på de fer­di­ge drak­te­ne, og hånd­ver­ket vi står for vil bli van­net ut, sier hun.”

Hun står her for en etter min mening for­kas­te­lig kul­tur­po­li­tis­ke hold­ning, hvor folke­tra­di­sjon gjø­res til en stiv­net muse­ums­kul­tur. Folk som syd­de folke­drak­ter tok etter det de så, bruk­te de mate­ria­le­ne de had­de for hån­den, og syd­de sine egne drak­ter som best de kun­ne. Den buna­den som min far­mor had­de, var helt sik­kert ikke i sam­svar med bunads­po­li­ti­ets krav. Slik har det blitt regio­na­le og indi­vi­du­el­le for­skjel­ler. Slik blir det en stor varia­sjon i fer­di­ge drak­ter. Det er det­te som gjør folke­tra­di­sjo­nen til en leven­de tra­di­sjon, og ikke til en fros­sen muse­ums­gjen­stand, enten det gjel­der buna­der eller folke­mu­sikk (når sant skal sies, er jeg mer opp­tatt av folke­mu­sikk, enn av buna­der).

En gjen­gan­ger i tiden før 17. mai, er om man bør skaf­fe seg buna­der sydd i Nor­ge, eller om man bør kjø­pe bil­li­ge­re buna­der sydd et sted i østen. I utgangs­punk­tet er jeg til­hen­ger av å ta vare på tra­di­sjo­ner, og der­med at tra­di­sjons­plagg som buna­der sys i Nor­ge, selv om det kos­ter mer. Men jeg er ikke til­hen­ger av at selv­opp­nevn­te vok­ter­råd, som i det­te til­fel­let Hus­fli­den, skal mono­po­li­se­re og her­me­ti­se­re en leven­de tra­di­sjon. Kan man få sydd buna­der i utlan­det, må man også kun­ne få stoff fra and­re leve­ran­dø­rer enn Gud­brands­da­len Uld­vare­fab­rik på Lil­le­ham­mer. Vil ikke de leve­re til de som vil klip­pe og skjæ­re stof­fet, og sy buna­den selv, så får man hel­ler skaf­fe seg stoff fra and­re leve­ran­dø­rer, i eller uten­for Nor­ge.

For dem som vil ha bunad til årets 17. mai-fei­ring, er det uan­sett for sent. Men det er tiden for å ten­ke på hvor­dan man even­tu­elt skal skaf­fe seg bunad til nes­te år.

God 17. mai, med eller uten bunad.

Print Friendly, PDF & Email

En i alle fall foreløpig siste kommentar til den forslåtte § 71 i ny åndsverklov

Jeg del­tok i dele­ga­sjo­nen til Norsk fag­lit­te­rær for­fat­ter- og over­set­ter­for­ening under den åpne hørin­gen 9. mai. Det var en inter­es­sant opp­le­vel­se. Hver dele­ga­sjon had­de fått til­delt fem minut­ter for å frem­føre sitt bud­skap.

Etter­på ten­ker man på det man bur­de ha sagt, og det man kan­skje bur­de ha sagt litt tyde­li­ge­re, ikke minst når man hører en del av de and­res orga­ni­sa­sjo­ner.

Noe av det som gjor­de det til en sær­lig inter­es­sant og litt sel­som opp­le­vel­se, var at man­ge vis­te til en artik­kel jeg skrev om opp­havs­rett i opp­drags­for­hold, for ca 18 år siden, både til støt­te or syns­punk­ter jeg er enig i, og syns­punk­tet jeg ikke er enig i.. Jeg har valgt å gjø­re den artik­ke­len til­gjen­ge­lig på nett, for de som måt­te være inter­es­sert.

Siden jeg skrev den­ne artik­ke­len, har det blitt avsagt i alle fall to dom­mer som berø­rer det­te spørs­må­let. Rt-2001–872 (Løk­ke Sørensen/Frimerke) og LB-2004–33030 – RG-2006–760 (Kok­kin). I beg­ge dom­me­ne fikk opp­drags­ta­ger med­hold i at ret­tig­he­te­ne ikke var gått over til opp­drags­gi­ver, og det ble lagt til grunn at anset­tel­se og opp­drags­for­hold behand­les ulikt. I beg­ge dis­se dom­me­ne er det vist til min artik­kel.

Generelt om overdragelse i ansettelsesforhold

Gjel­den­de, ulov­fes­tet rett er i dag at ret­tig­he­ter i en viss utstrek­ning går over til arbeids­gi­ver uten eks­pli­sitt avta­le, basert på Rag­nar Knophs for­mu­le­ring:

”Syns­punk­tet må være at prin­si­pa­len vin­ner den rett over åndsver­ket som er nød­ven­dig og rime­lig, hvis arbeids­av­ta­len skal nå sitt for­mål, men hel­ler ikke mer.”

Vi har klart oss i de ca 80 år som har gått siden Rag­nar Knoph skrev det­te, uten at vi har hatt noen lov­be­stem­mel­ser om det­te. Jeg er ikke kjent med at det­te har skapt kon­flik­ter. Noe akutt behov for lov­giv­ning fore­lig­ger ikke. Data­ma­skin­pro­gram­mer står i en sær­stil­ling, dels for­di det er et indu­stri­elt mer enn et kunst­ne­risk vek, dels for­di det­te er regu­lert i EUs pro­gram­vare­di­rek­tiv.

Jeg vil star­te med et poeng som, så langt jeg har opp­fat­tet, ikke kom frem under hørin­gen. I for­sla­get til § 71 førs­te ledd, står det

«Opp­havs­rett til ånds­verk som er skapt av en arbeids­ta­ker går over til arbeids­gi­ve­ren»

Det er en for­mu­le­ring som indi­ke­rer en full­sten­dig over­dra­gel­se av opp­havs­ret­ten, noe som til nå ikke har vært van­lig i Nor­ge, hel­ler ikke i anset­tel­ses­for­hold. Retts­til­stan­den er og har til nå vært at arbeids­gi­ver får de ret­tig­he­ter som er nød­ven­di­ge, men hel­ler ikke mer. Arbeids­gi­ver får ikke full­sten­dig rett til ver­ket, og den ansat­te behol­der de ret­tig­he­ter som det ikke er nød­ven­dig eller rime­lig at arbeids­gi­ver over­tar. Et illust­ra­sjons­ek­sem­pel:

Arne Hes­te­nes var ansatt som jour­na­list i Dag­bla­det, og var blant annet kjent for sine por­trett­in­ter­vju­er. Dag­bla­det had­de, i kraft av anset­tel­ses­av­ta­len rett til å tryk­ke de inter­vju­ene han skrev (nett­pub­li­se­ring var ikke aktu­elt i hans tid). Han sam­let man­ge av sine por­trett­in­ter­vju­er, som han utga i bok­form. Dis­se bøke­ne kon­kur­rer­te ikke med Dag­bla­det, og han had­de ret­tig­he­te­ne i behold slik at han kun­ne utgi dis­se. Det var ver­ken nød­ven­dig eller rime­lig for at hans anset­tel­se skul­le nå sitt for­mål at Dag­bla­det skul­le ha kun­net sam­le hans por­trett­in­ter­vju­er og gi dem ut i bok­form, så den ret­ten var ikke gått over til Dag­bla­det. Man kan tol­ke for­sla­get slik at det ikke inne­bæ­rer en full­sten­dig over­dra­gel­se, men det er ikke den nær­lig­gen­de for­stå­el­sen av den fore­slåt­te ord­ly­den.

Hvis man i ste­det skri­ver «Ret­ten til å råde over ånds­verk som er .…», vil det tyde­li­ge­re indi­ke­re at det kan være en begren­set og ikke full­sten­dig over­dra­gel­se av ret­tig­he­ter, noe som også er gjel­den­de ulov­fes­tet rett i dag, med utgangs­punkt i Rag­nar Knophs for­mu­lerng : «vin­ner den rett over åndsver­ket som er nød­ven­dig …»

Det vil også sam­sva­re best med for­mu­le­rin­gen i dagens hoved­re­gel om over­dra­gel­se av opp­havs­rett i § 39, førs­te ledd, som lyder:

«Opp­havs­man­nen kan med den begrens­ning som føl­ger av § 3 helt eller del­vis over­dra sin rett til å råde over ånds­ver­ket.»

Den­ne hoved­be­stem­mel­sen er fore­slått videre­ført i for­sla­gets § 67 førs­te ledd:

«Opp­ha­ve­ren kan med den begrens­ning som føl­ger av § 5 helt eller del­vis over­dra sin rett til å råde over ånds­ver­ket.»

Man bør vel­ge en til­sva­ren­de for­mu­le­ring også når det gjel­der over­dra­gel­se av opp­havs­rett i et anset­tel­ses­for­hold, med mind­re man øns­ker å svek­ke den ansat­tes stil­ling i for­hold til det som er gjel­den­de rett i dag.

Man kan også vel­ge en for­mu­le­ring som helt til­sva­rer nevn­te hoved­be­stem­me­ler:

«Opp­havs­rett til ånds­verk som er skapt av en arbeids­ta­ker går helt eller del­vis over til arbeids­gi­ve­ren …»

Den sis­te for­mu­le­rin­gen er kan­skje å fore­trek­ke, for å få kon­sis­tens i lov­giv­nin­gen.

Rett til å endre verket og til å overdra rettigheter videre

Etter for­sla­get vil arbeids­gi­ver få rett til å end­re ver­ket og over­dra ret­tig­he­te­ne vide­re. Det­te går klart len­ger enn det som i dag er gjel­den­de rett. Det­te bry­ter med den fore­slåt­te hoved­be­stem­mel­sen i for­sla­gets § 68, som er en videre­fø­ring av dagens § 39b, førs­te ledd, som lyder:

«Over­dra­gel­se av opp­havs­rett gir ikke rett til å end­re ver­ket med mind­re annet er avtalt.»

Det­te er hoved­re­ge­len i dag, også når det gjel­der verk skapt av ansat­te. Det kan fra­vi­kes ved avta­le, og det er ikke noen form­krav til en slik avta­le. Avta­len kan være under­for­stått som en del av anset­tel­ses­av­ta­len. Uttryk­ke­li­ge avta­ler vil ofte være å fore­trek­ke, da de er mer kon­flikt­fore­byg­gen­de. Men strengt tatt er de ikke nød­ven­di­ge.

Anset­tel­ses­for­hold hvor den ansat­te som en del av sine arbeids­opp­ga­ver ska­per ånds­verk, omfat­ter vel­dig mage uli­ke situa­sjo­ner. Den som skri­ver f.eks. en tekst som pub­li­se­res i arbeids­gi­vers navn, f.eks. en års­rap­port eller en annen rap­port, en infor­ma­sjons­bro­sjy­re eller annet, vil nor­malt måt­te aksep­te­re at det gjø­res end­rin­ger. Man vil kun­ne kom­me til et slikt resul­tat, basert på arbei­dets art, også uten eks­pli­sitt avta­le. Det kan også være ansat­te i for eksem­pel et kon­su­lent­sel­skap eller arki­tekt­fir­ma, som igjen vil være opp­drags­ta­ge­re, som jeg kom­mer til­ba­ke til.

Hvis noe pub­li­se­res under den enkel­te ansat­tes navn, f.eks. en ansatt jour­na­list, vil det være langt mind­re grunn til at noen skal kun­ne end­re det­te.

Det er vans­ke­li­ge­re å se type­si­tua­sjo­ner hvor rett til videreo­ver­dra­gel­se vil være nær­lig­gen­de, bort­sett fra ved utvik­ling av vise typer data­pro­gram­mer.

Det er etter gjel­den­de rett ikke ute­luk­ket at arbeids­gi­ver også vil få rett til å end­re et ånds­verk eller over­dra det­te vide­re i kraft av arbeids­av­ta­len, der­som det er nød­ven­dig og rime­lig for at anset­tel­ses­for­hol­det skal nå sitt for­mål. Det enes­te eksem­pe­let jeg kjen­ner hvor det­te i prak­sis har skapt pro­ble­mer, var ved salg av pro­gram­vare fra den dans­ke Værdi­pa­pir­cen­tra­len til den nors­ke Verdi­pa­pir­se­tra­len. De ansat­te ved dansk VP hevedet at de var ansatt for å utvik­le pro­gram­mer til VPs eget bruk, ikke for videre­salg. De gikk til sak, en som som end­te i dansk Højes­te­ret, hvor de ansat­te tap­te..

Men om en arbeids­gi­ver mener det er nød­ven­dig å over­ta fle­re ret­tig­he­ter, bør det­te regu­le­res i avta­len, slik det er gjort i for eksem­pel jour­na­list­av­ta­len.

Hvis man stry­ker set­nin­gen «Det sam­me gjel­der adgang til end­ring av ver­ket og videreo­ver­dra­gel­se av ret­ten» i § 71 førs­te ledd, vil man fort­satt stå til­ba­ke med at arbeids­gi­ver får rett til å end­re ver­ket even­tu­elt også til vide­re over­dra­gel­se av ret­tig­he­te­ne, der­som det er nød­ven­dig og rime­lig for at arbeids­for­hol­det skal nå sitt for­mål. Det er vans­ke­lig å se hvor­for en arbeids­gi­ver skal få mer omfat­ten­de ret­tig­he­ter enn det som er nød­ven­dig og rime­lig for at anset­tel­sen skal nå sitt for­mål.

Hen­vis­nin­gen til § 5 gjel­der ret­tig­he­ter som etter den bestem­mel­sen ikke kan over­dras.

Oppdragstagere

En opp­drags­ta­ger kan være så mangt. Det kan være sel­ska­per som Accen­tu­re, Price Water­house Coopers, arki­tekt­fir­ma­et Snø­het­ta, reklame­by­rå­er, diver­se advo­kat­fir­ma­er osv. Man må kun­ne leg­ge til grunn at dis­se vil ha pro­fe­sjo­na­li­tet og for­han­dings­styr­ke til å inn­gå avta­ler som sik­rer dem på en for dem god måte.

I kunst og kul­tur­sek­to­ren, som er den man sær­lig bør ha for øyet ved utfor­ming av ånds­verk­lo­ven, er bil­det et helt annet.  Her vil det typis­ke være at det er fri­lan­se­re, som er nærings­dri­ven­de enkelt­per­soner som dri­ver sin virk­som­het gjen­nom enkelt­manns­fore­tak. Det­te er folk som er lite pro­fe­sjo­nel­le når det gjel­der avta­ler og ret­tig­hets­hånd­te­ring, som ofte har lave inn­tek­ter og liten for­hand­lings­styr­ke i møte med uli­ke medie­be­drif­ter.

I for­sla­get til § 71 annet ledd står det at det gjel­der når

«ver­ket ska­pes på bestil­ling og opp­ha­ve­ren er uten øko­no­misk risi­ko for resul­ta­tet av det som ska­pes.»

Har man avtalt et veder­lag for opp­dra­get vil opp­drags­ta­ger fort­satt ha den øko­no­mis­ke risi­ko for at opp­dra­get lar seg gjen­nom­føre innen­for de kost­nads­ram­mer som er avtalt, noe en ansatt ikke vil ha. Men det som sær­lig skil­ler opp­drags­ta­ge­re fra ansat­te, og som begrun­ner ulik behand­ling, er at opp­drags­ta­ge­ren, fri­lan­se­ren, all­tid har risi­ko­en for om han eller hun har eller ikke har en til­strek­ke­lig opp­drags­meng­de. En ansatt får lønn, også om bedrif­ten mang­ler opp­drag, i alle fall så len­ge arbeids­gi­ver har øko­no­misk bære­evne til å tåle en ned­gangs­pe­riode.

De er den­ne grup­pen som sær­lig har behov for den beskyt­tel­se som det såkal­te spe­sia­li­tets­prin­sip­pet, som i for­sla­gets § 67 annet ledd er klar­gjort sam­men­lig­net med dagens rett. For­sla­get lyder:

«Ved over­dra­gel­se av opp­havs­rett skal opp­ha­ve­ren ikke anses for å ha over­dratt en mer omfat­ten­de rett enn det avta­len klart gir uttrykk for.»

I dag er utgangs­punk­tet for opp­drags­ta­ge­re det mot­sat­te av det som gjel­der for ansat­te, nem­lig at ret­tig­he­ter ikke går over til opp­drags­gi­ver. Også her er det nyan­ser, og det er ikke ute­luk­ket at ret­tig­he­ter kan gå over uten eks­pli­sitt avta­le. Men det skal mye til enn når det gjel­der ansat­te, og det vil bare skje i unn­taks­til­fel­ler. I to dom­mer fra 2000-tal­let kom hen­holds­vis Høy­este­rett og Bor­gar­ting lag­manns­rett til at ret­tig­he­te­ne ikke var gått over til opp­drags­gi­ver, og det ble lagt til grunn at arbeids­for­hold og opp­drags­for­hold måt­te behand­les ulikt.

En regel som den fore­slåt­te § 71 annet ledd, hvor det set­tes som utgangs­punkt at ret­tig­he­ter går over, vil inne­bære en vesent­lig end­ring som vil svek­ke fri­lan­ser­nes stil­ling. Den­ne bestem­mel­sen vil langt på vei slå bena under den fore­slåt­te § 67 annet ledd, for så vidt gjel­der fri­lan­se­re.

Ved å for­mu­le­re et lov­fes­tet utgangs­punkt om at ret­tig­he­ter som hoved­re­gel går over til opp­drags­gi­ver, vil man i prak­sis svek­ke fri­lan­ser­nes for­hand­lings­po­si­sjon, både når det gjel­der inn­gå­el­se av opp­drags­av­ta­le, og i situa­sjo­ner hvor opp­ha­ve­ren mener at opp­drags­gi­ver har gått utover den rett de har fått etter avta­len.

Hvis det ikke er menin­gen å end­re fri­lan­ser­nes stil­ling i for­hold til dagens retts­til­stand, er det fore­slåt­te annet ledd helt over­flø­dig. Det­te for­sla­get var ikke med i hørings­ut­kas­tet, så ingen had­de noen for­an­led­ning til å utta­le seg om det­te i den ordi­næ­re hørings­run­den.

Det er ikke på noen måte uri­me­lig å kre­ve at opp­drags­gi­ver som øns­ker å få over­dratt ret­tig­he­ter, må inn­gå en avta­le som inne­bæ­rer det­te.

Som nevnt mener jeg det ikke er noe behov for å lov­re­gu­le­re ret­tig­hets­over­gang i arbeids­for­hold. Men hvis det­te skal lov­re­gu­le­res, bør § 71 for­mu­le­res slik:

  • 71 Ånds­verk skapt i arbeids­for­hold mv.

Opp­havs­rett til ånds­verk som er skapt av en arbeids­ta­ker går helt eller del­vis over til arbeids­gi­ve­ren i den utstrek­ning arbeids­for­hol­det for­ut­set­ter at det ska­pes ånds­verk, og slik over­gang er nød­ven­dig og rime­lig for at arbeids­for­hol­det skal nå sitt for­mål. Bestem­mel­se­ne i førs­te og and­re punkt­um gjel­der ikke ret­tig­he­ter etter § 5 eller der annet er avtalt.

For opp­havs­rett til data­ma­skin­pro­gram skapt i arbeids­for­hold gjel­der § 72.

Print Friendly, PDF & Email

Opphavsrett i oppdragsforhold

En av de mest omdis­ku­ter­te bestem­mel­ser i for­sla­get til ny ånds­verk­lov, er for­sla­gets § 71 om over­gang av opp­havs­rett i anset­tel­ses- og opp­drags­for­hold. Her har jeg på en måte møtt meg selv i døren, i den for­stand at en artik­kel som ble tryk­ket i NIR 1999 s. 123 om “Opp­havs­rett i opp­drags­for­hold” har blitt anført som støt­te til syns­punk­ter jeg på ingen måte er enig i, i alle fall ikke i dag. Jeg må inn­røm­me at jeg ikke had­de lest min gam­le artik­kel, og jeg hus­ker slett ikk hva jeg skrev i en artik­kel for 18 år siden. Men nå har jeg hen­tet den fram, har lest den på nytt og synes ikke at den støt­ter opp om det som er fore­slått som ny § 71.

Om jeg skal opp­sum­me­re, men hen­blikk på den fore­slåt­te § 71, blir det:

Opp­havs­rett vil ofte gå over fra ansatt til arbeids­gi­ver i kraft av anset­tel­ses­av­ta­len, uten eks­pli­sitt regu­le­ring. Det ulov­fes­te­de prin­sip­pet, slik det ble for­mu­lert av Rag­nar Knoph, er:

Syns­punk­tet må være at prin­si­pa­len vin­ner den rett over åndsver­ket som er nød­ven­dig og rime­lig, hvis arbeids­av­ta­len skal nå sitt for­mål, men hel­ler ikke mer.”

Hvor omfat­ten­de ret­tig­he­ter arbeids­gi­ver får, vil bero på en kon­kret vur­de­ring. Rett til end­ring eller rett til videreo­ver­dra­gel­se vil van­lig­vis ikke gå over til arbeids­gi­ver, men er ikke ute­luk­ket. Det beror på en kon­kret vur­de­ring. En ansatt infor­ma­sjons­kon­su­lent som skri­ver for­slag til sel­ska­pe­ts års­be­ret­ning eller et infor­ma­sjons­skriv, må aksep­te­re at sel­ska­pet har rett til å end­re det­te.

Ved opp­drags­for­hold er de ikke ute­luk­ket at ret­tig­he­ter kan gå over uten eks­pli­sitt avta­le, men hoved­re­ge­len i dag må være at de anses for ikke å gjø­re det. En lov­fes­ting av at ret­tig­he­te­ne går over til opp­drags­gi­ver, vil inne­bære en bety­de­lig end­ring i opp­drags­ta­gers dis­fa­vør.

Siden den­ne artik­ke­len ble skre­vet, er det avsagt i alle fall to dom­mer som berø­rer spørs­må­let. Rt-2001–872 (Løk­ke Sørensen/Frimerke) og LB-2004–33030 — RG-2006–760 (Kok­kin). I beg­ge dom­me­ne fikk opp­drags­ta­ger med­hold i at ret­tig­he­te­ne ikke var gått over til opp­drags­gi­ver, og det ble lagt til grunn at anset­tel­se og opp­drags­for­hold behand­les ulikt. Artik­ke­len er også til­gjen­ge­lig i en pdf-ver­sjon her. Her kom­mer artik­ke­len:

Con­ti­nue read­ing Opp­havs­rett i opp­drags­for­hold

Print Friendly, PDF & Email

Forslag til åndsverklov: Undervisningsbestemmelse som undergraver opphavers rettigheter

I dag er det høring i Stor­tin­gets kul­tur­ko­mi­té om for­sla­get til ny ånds­verk­lov, der­for blus­ser dis­ku­sjo­ner rundt det­te opp nå. Jeg skal på hørin­gen, da som del av en dele­ga­sjon fra Norsk fag­lit­te­rær for­fat­ter og over­set­ter­for­ening, så helt inter­esse­løs obser­va­tør er jeg ikke i den­ne saken. Det mest omdis­ku­ter­te for­sla­get er for­sla­get til ny § 71, om over­gang av ret­tige­ter i anset­tel­ses- og opp­drags­for­hold. Det kom­men­ter­te jeg i går. Men det er også grunn til å stop­pe opp ved for­sla­get til ny § 43. For­sla­get lyder:

§ 43 Fri bruk av verk ved undervisningsvirksomhet

Et utgitt verk kan frem­fø­res offent­lig og over­fø­res til all­menn­he­ten ved under­vis­ning. Har opp­ha­ve­ren over­dratt eksemp­lar av et kunst­verk eller foto­gra­fisk verk eller er sli­ke verk offent­lig­gjort, kan ver­ket frem­fø­res offent­lig og over­fø­res til all­menn­he­ten ved under­vis­ning.

Førs­te ledd gjel­der ikke for

  1. film­verk
  2. sce­nisk frem­fø­ring av scene­verk
  3. over­fø­ring ved kring­kas­ting
  4. frem­fø­ring og over­fø­ring innen ram­men av orga­ni­sert kon­sert­virk­som­het.

Ved ervervs­mes­sig under­vis­ning gjel­der den­ne para­gra­fen hel­ler ikke for

  1. frem­fø­ring og over­fø­ring av data­ba­ser, eller
  2. annen tråd­bun­den eller tråd­løs over­fø­ring til all­menn­he­ten.

Frem­fø­ring og over­fø­ring i ordi­nær klasse­roms­un­der­vis­ning anses å skje innen­for det pri­va­te områ­det.

For bruk i egen under­vis­ning kan lære­re og ele­ver gjø­re opp­tak av sin egen frem­fø­ring av verk. Sli­ke opp­tak kan ikke bru­kes til and­re for­mål.

Depar­te­men­tet kan i for­skrift bestem­me at sko­ler og and­re under­vis­nings­in­sti­tu­sjo­ner veder­lags­fritt kan gjø­re opp­tak av kring­kas­tings­sen­ding for tids­for­skutt bruk.”

Con­ti­nue read­ing For­slag til ånds­verk­lov: Under­vis­nings­be­stem­mel­se som under­gra­ver opp­ha­vers ret­tig­he­ter

Print Friendly, PDF & Email