Category Archives: Opphavsrett

Detter er egne artikler og kommentarer om opphavsrett.

Fotografering i Naturhistorisk museum

Utgangspunktet for denne kommentaren er et oppslag i Avisa Oslo: Tok bilder i Botanisk hage – fikk regning på over 3.000 kroner. Jeg har ikke abonnement på Avisa Oslo, og får ikke lest selve saken. Men den førte til en del diskusjon i sosiale medier. Naturhistorisk musem har en side om Fotografering og filming på sine nettsider, og det som står der er det viktigste utgangspunktet for denne kommentaren. Naturhistorisk museum er en del av Universitetet i Oslo. Jeg må innrømme at det aldri hadde falt meg inn at man ikke fritt skulle kunne ta biler i Botanisk hage.

Museet består av Botanisk hage på Tøyen og museumsbygningene i hagen. I og med at jeg ikke får lest saken i Avisa Oslo, vet jeg ikke om han som fikk regningen hadde fotografert inne i museumsbygningene eller ute i hagen. Jeg kommenterer uansett begge situasjoner. På nettsidene skriver Naturhistorisk museum om fotografering:

Continue reading Fotografering i Naturhistorisk museum

Kjendisbryllup og billedrettigheter

Som det har vært vanskelig ikke å legge merke til, skal det være et kjendisbryllup i Geiranger i slutten av måneden. Kjendisparet som skal gifte seg har gjort hva de kan for å skape oppmerksomhet om bryllupet. Samtidig forsøker de å ta regien over mediedekningen selv. De har solgt rettighetene til å ta bilder til de engelske kjendisbladet Hello Magazine. De forfølges av et TV-team som skal lage en film for Netflix. Nå vil de hindre andre i å filme og å ta bilder. De vil åpenbart at dette kommersielle mediestuntet skal være mest mulig innbringende.

Jeg er generelt lite opptatt av kjendiser, kongelige eller ei, så selve kjendisbryllupet skal jeg ikke mene noe om. Men jeg har noe å si om deres forsøk på å utestenge andre media enn de som de har kommersielle avtaler med.

Det er tillatt å ta bilder på offentlige steder, også av personer. Men det er begrensninger når det gjelder adgangen til å offentliggjøre bilder, som følger av åvl § 104 om retten til eget bilde. Utgangspunktet er at man må ha samtykke fra den avbildede for å gjengi offentlig fotografier som avbilder personer. Fra dette utgangspunktet er det noen unntak. Det i denne sammenhengen viktigste er annet ledd, bokstav a:

“a. avbildningen har aktuell og allmenn interesse”

Mange av oss leser ikke kjendisblader, hva enten der er ukeblader som “Se og Hør” eller dagsblader som Dagbladet, og synes egentlig at slike kjendisbrylluper er noe man kan forbigå i stillhet. Men noen er åpenbart opptatt av å lese om slikt. At dette kjendisbryllupet har aktuell og allmenn interesse, kan det ikke være noen tvil om. Det har ikke minst brudeparet selv bidratt til, ved å skape veldig mye oppmerksomhet om dette.

Vi har en høyesterettsdom om bilder fra kjendissbryllup, HR-2008-1480-A, fra da Lars Lillo Stenberg og Andrine Sæther giftet seg på en holme utenfor Tjøme. “Se og Hør” hadde en fotograf i buskene med kamera og telelinse, og de publiserte bilder fra bryllupet. Både “Se og Hør” og VG hadde spurt om lov til å ta bilder, men hadde fått nei. Det respekterte VG, men ikke “Se og Hør”. Lars Lillo Stenberg og Andrine Sæther gikk til sak, og kjempet til “the bitter end”. De tapte saken i Høyesterett. De gikk videre til Den europeiske menneskerettsdomstolen, men tapte der også. Saken ble avgjort som et spørsmål om krenkelse av privatlivets fred, mens retten til eget bilde etter den dagjeldende åvl § 45c, som er videreført i dagens åvl § 104 bare ble nevnt en passant. Kortversjonen av resonnementet i dommen er at det å gifte seg er en offentlig handling, og at å omtale det, også med bilder, ikke er en krenkelse av privatlivet. Høyesterett mente at den såkalte rettsstridsvurderingen, altså om det var en krenkelse eller ikke, ville bli den samme etter åvl § 45c.

Også kjendispar har krav på et vern for sitt privatliv. Men det er også høyesterettsdommer som sier at den som selv søker offentligheten, må finne seg i mer enn den som lever et mer tilbaketrukket liv. Dette kjendisparet har så til de grader søkt offentligheten, og ikke minst søkt offentlighet som det forestående bryllupet. Hva de gjør eller ikke gjør når lysene er slukket og de trekker seg tilbake til soverommet, har offentigheten selvsagt ikke noe med.

Jeg er kritisk til dommen HR-2008-1480-A, og mener at Høyesterett snublet da de la vekt på om bildene innebar en krenkelse eller ikke, da det ikke var et vilkår etter dagjeldende åvl § 45c, og ikke er etter dagens åvl § 104 at bildene skal være krenkende. Jeg drøfter denne dommen i mine bøker Opphavsrett for begynnere 3. utg, s. 240-247, og Ytringsfrihet og medieregulering s. 223-232 i perspektivet krenkelse av privatliv og retten til eget bilde generelt på s. 241-253. De som vil vite mer om dette kan gå til de bøkene. Uansett: Når Høyesterett har talt, betyr det i praksis lite at folk som meg er kritiske til noen av deres avgjørelser.

Det forestående kjendisbryllupet er langt mindre privat og i mye større grad en offentlig hendelse enn bryllupet til Lars Lillo Stenberg og Andrine Sæther. For medier som måtte være interessert er det bare å plassere fotografer med telelinser i buskene og hvor ellers de måtte komme til, og de står helt fritt til å offentliggjøre disse bildene, uten å bry seg om hva slags medieavtaler kjendisparet måtte ha inngått.

Jeg vet ikke stort om hvordan kjendisbryllupet skal gjennomføres, og det interesserer med heller ikke. Går vi tilbake til dommen HR-2008-1480-A, er en av svakhetene i den dommen at Høyesterett ikke skiller mellom selve vielsen og bryllupsfesten. Man kan argumentere for at vielsen er en offentlig handling, da det å være gift har en rekke rettslige virkninger av betydning for ekteparets forhold til omverden og omverdenens forhold til dem. Selve bryllupsfesten er uansett privat. Men Høyesterett skilte ikke mellom de to, og aksepterte at “Se og Hør” publiserte bilder av bryllupsgjester mm.

At mediene har rett til å ta og offentliggjøre bilder, betyr ikke at de dermed også har krav på å slippe inn i private arrangementer. Vanligvis er kirkene åpne når det er bryllup, slik at hvem som helst kan gå inn og se på seansen. Om det er adgang til å lukke kirken, slik at bare de som er invitert slipper inn, har jeg ikke gjort noe forsøk på å sette meg inn i. Hvis de kan lukke kirken på den måten, kan de også si nei til medienes fotografer.

Festen vil være privat, så privat som slike kjendisfester pleier å være. Her kan ikke mediene kreve å få adgang. Men de vil kunne ta bilder av brudeparet og gjestene når de ankommer. Når det gjelder bilder fra selve festen vil bare de mediene de har inngått avtaler med kunne få tatt disse. Skjønt de vil nok ikke kunne hindre at noen tar bilder med sine mobiltelefoner, og at disse lekkes til pressen, mot en pen betaling.

Bryllupsgjestene vil heller ikke være bundet av noen fotoavtaler som kjendisparet måtte ha inngått. De kan fritt la seg avbilde, og fritt gjøre tilgjengelig bilder de selv tar. Med mindre det har blitt krevd at de inngår en avtale hvor de fraskriver seg sine rettigheter som vilkår for å få lov til å delta i bryllupet. Det er i beste fall naivt av brudeparet å tro at de først skal kunne gjøre hva de kan for å skape mest mulig medieoppmerksomhet rundt bryllupet, og så tro at de selv skal kunne ta regien når det gjelder mediedekningen.

Politiet innførte for en tid tilbake flyforbud over Geiranger i det tidsrommet bryllupet skal vare. Om jeg har forstått det rett, var det ut fra en sikkerhetsmessig vurdering basert ikke på brudparet, men på noen av de gjestene som var ventet. Når det tross alt er kongeparets datter som gifter seg, må vi regne med at kongehuset vil være godt representert. Når kongeparet er på besøk, medfører det alltid en del sikkerhetstiltak, så også her. Men et kjendispar har ikke noe krav på særlige sikkerhetstiltak fra det offentliges side.

NRK og TV2 har fått tillatelse til å fly med drone innenfor flyforbudssonen. Dette ville kjendisparet at politiet skulle nekte dem å gjøre. Også her synes kjendisparet å ha misforstått noe helt grunnleggende. Flyforbudet ble ikke innført for å verne deres kommersielle interesser, men av hensyn til sikkerheten til noen av de gjestene som er ventet.

Kongehuset kommer ganske sikkert til å være godt representert, uten at jeg har gjort noe forsøk på å sette meg inn i hvem som kommer. Kongehuset har sagt nei til de eksklusive fotoavtalene som kjendisparet har inngått. Heldigvis har de såpass rolleforståelse at de ser at de ikke kan nekte mediene å ta bilder av dem ved en slik anledning. Selv så offentlige personer som medlemmene av kongehuset har krav på et privatlive vernet mot offentlig innsyn når det faktisk er private. Men å delta i et kjendisbryllup er ikke privat.

Også medlemmer av kongehuset har uregjerlige, voksne barn som de heldigvis ikke “har kontroll over”. Foreldre skal ikke ha kontroll over sine voksne barn, men man kan håpe at de har klart å gi dem en oppdragelse som gjør at de oppfører seg ordentlig. I det siste har vi sett mer alvorlige utslag av dette enn at en kongsdatter forelsker seg i og gifter seg med en usympatisk person. Og at hun gjør en del mer eller mindre desperate forsøk på å klare seg selv gitt det ganske håpløse utgangspunktet hun har. Det tradisjonelle oppgaven til kongsdøtre er å finne seg en rik man, aller helst en prins, og ellers leve et tilbaketrukket liv. Det er ikke akkurat et kvinneideal i det 21 århundre. Et slags sosialdemokratisk kongehus hvor en opphøyet og nesten hellig familie skal være “en del av folket” er en selvmotsigelse. Men det spørsmålet lar jeg ligge.

Også medlemmer av kongehuset deltar selvfølgelig når deres datter eller søster gifter seg. Noe annet ville vært et ganske sterkt signal. Men om jeg skal være ærlig, tror jeg de er ganske beklemt over hele situasjonen og sirkuset rundt arrangementet, fra en gin med tvilsom markedsføring til eksklusive billedrettigheter. Heldigvis vil de i alle fall ikke være en del av det siste.

Bottom line:

Mediene kan fritt ta de bildene de kan der de måtte komme til, og de står fritt til å offentliggjøre disse bildene, uten å bry seg om hva slags medieavtaler kjendisparet måtte ha inngått.

Opphavsrett og beslektede emner. Et 10-poengs kurs. RINF 1200

Jeg har i mange år undervist 10-poengs kurset “RINF 1200 Opphavsrett og beslektede emner”. Det ble opprinnelig laget for studieprogrammet “Digitale medier”, et studieprogram som dessverre ble nedlagt omtrent da etterspørselen etter folk med slik kompetanse virkelig begynte å ta av. Kurset er for studenter som ikke er og ikke har ambisjoner om å bli jurister, men for folk som har behov for en viss innsikt i opphavsrett mm.

Faget kan tas av folk som vil ha det som del av et annet studieprogram, f.eks. mediefag, IT eller kunstfag. Og det kan tas av noen som vil ha det som en form for tilleggsutdannelse, og av folk som ganske enkelt har behov for kunnskaper om dette i jobben sin.

Continue reading Opphavsrett og beslektede emner. Et 10-poengs kurs. RINF 1200

Ettergjøring av historiske personers særpreg – en sluttreplikk

Det overrasker meg at min kommentar i Rett24 om KI-etterligning av Knut Hamsuns stemme (som også er publisert på min blogg) har ført til så mye debatt. Etter at jeg skrev min kommentar, har det kommet følgende innlegg fra andre i E24. Her andres i kronologisk orden.

Vi skal ikke henge oss opp i teknologien. Jeg kan ikke se noen prinsipiell forskjell mellom at en dyktig imitator etterligner en annens stemme, eller at etterligningen skjer ved hjelp av teknologi.

Continue reading Ettergjøring av historiske personers særpreg – en sluttreplikk

Vern av historiske personers stemme

Denne kommentaren har vært publisert i Rett24.

VG melder at et omstridt forlag vil gi ut Knut Hamsuns “Sult” som lydbok, lest av en kunstig Knut Hamsunstemme, laget med kunstig intelligens. Det liker ikke Knut Hamsuns arvinger. Vi kan like det eller la være å like det. Det finnes neppe noe rettslig grunnlag for å hindre dette.

Knut Hamsun døde i 1952, hvilket etter åvl § 11 betyr at hans verker ble frie fra og med 1. januar 2023, da det var gått mer enn 70 år etter utløpet av hans dødsår. Hvem som helst kan i dag gi ut Knut Hamsuns skrifter uten å spørre noen og uten å måtte betale vederlag. Hans arvinger kan ikke motsette seg dette.

Continue reading Vern av historiske personers stemme

Lovdata hindrer ikke tilgang til rettskilder

“Rettsstaten forvitrer” kunne vi lese i en overskrift i Aftenposten. Håkon Wium Lie spissformulerer seg ut i det absurde:

“Ordningen med Lovdata er et svik mot demokratiet og det nærmeste vi kommer et statskupp her til lands,”

Dette er rent tøv, og et uttrykk for den utbredte holdningen: Vi vil ha alt, vi vil ha det gratis, og vi vil ha det nå (eller aller helst i går)”.

Rettskildene har aldri vært mer tilgjengelige enn de er nå, og veldig mye er gratis tilgjengelig. Vi skal ikke så veldig mange år tilbake, før man enten måtte kjøpe “den store røde”, et særtrykk av loven, eller ha abonnement hos Lovdata for å få tilgang til den norsk lovningen. I dag er alle gjeldende lover og alle gjeldende forskrifter gratis tilgjengelig på nett. Det er Lovdata som har sørget for det. Lovdatas formål etter vedtektenes § 3 er “å opprette, vedlikeholde og drive systemer for rettslig informasjon. Stiftelsen kan påta seg oppdrag fra såvel det offentlige som fra private i forbindelse med dette. Stiftelsen kan også bidra til forskning og utvikling innenfor stiftelsens formål”.

Continue reading Lovdata hindrer ikke tilgang til rettskilder

Fri fra 2024

Så har nok et år løpt ut, og nye verk faller i det fri. Når jeg nå ser tilbake, så tar jeg med at min bok Opphavsrett for begynnere kom i 3. utgave i 2023.

Opphavsretten varer hos oss i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. Det er nå 70 år siden utløpet av 1953, slik at det er verk av opphavere som døde i 1953 som nå faller i det fri. Jeg har kommet til år jeg selv har et forhold til, som ikke er historiske årstall som jeg bare kjenner av omtale. Det vil nok gå noen år før vi kommer til år jeg husker noe fra. Det er fortsatt to år igjen til det året jeg ble født. Men jeg har kommet til et år da mange jeg kjenner ble født.

Før vi ser nærmere på opphavere som døde i 1953, minner jeg om hovedregelen etter Bernkonvensjonen art 7 (8) at når et verk ikke lenger er vernet i hjemlandet, er det heller ikke vernet i andre land. Jeg kan også ta med den andre siden av dette: Det er retten i det landet hvor man søker beskyttelse som skal legges til grunn. Vi holder oss i Norge, og da er det norsk rett som gjelder. Om et verk skulle være vernet i hjemlandet, vil det likevel ikke være vernet i Norge hvis de ikke er vernet etter norsk rett. Sist jeg sjekket hadde Mexico en vernetid på 100 år etter utløpet av opphavers dødsår. Det får ingen betydning hos oss. Også mexicanske verk er hos oss vernet i 70 år etter uløpet av opphavers dødsår.

CBS har et innslag om verk som nå faller i det fri, som Disney’s “Steam Boat Willie”, med Micke Mus og andre karakterer.

Continue reading Fri fra 2024

Noen tanker om kunstig intelligens og musikk

Musikere og låtskrivere er bekymret for at teknologien vil ta jobbene fra mange av dem. “Mange i musikkbransjen kommer til å miste jobben” sier Espen Lind til NRK. Mange jobber har forsvunnet som følge av ny teknologi, fra veverne som ble erstattet av maskiner, til de som drev med bokføring for hånd. Jeg tar med denne som en musikalsk kommentar til konflikten mellom veverne og fabrikkarbeiderne, den gangen det var aktuelt.

Enhver kunstner, uansett kunstart, lærer ved å ta etter sine forbilder. Går man i Louvre i Paris, og går i sidegalleriene heller enn der alle turistene står i kø for å se “Mona Lisa” ser vi mange som forsøker å kopiere de utstilte bildene, som på bilde til høyre. Jeg vil tro at vi finner en del kunststudenter blant dem.

Noen utvikler med tiden sin egen “stemme” eller stil. De virkelig store kunstnerne utfordrer og overskrider det som er akseptert i deres egen samtid. Det er disse som gjerne blir de misforståtte genier, som ikke ble anerkjent i sin egen samtid, men som ettertiden har gitt oppreisning.

Da Johann Sebastian Bach søkte stillingen som kantor i Leipzig ble han innstilt som nr 4. Den som ble innstilt først var Georg Phillip Telemann, som var Tysklands mest kjente og populære komponist på den tiden. Men han gjorde det som sikkert mange hadde gjort før ham, og mange har gjort siden: Han forhandlet seg fram til gode vilkår, og gikk tilbake til sin arbeidsgiver Hamburg, og viste hvor godt tilbud han hadde fått fra Leipzig. Han takket nei til Leipzig, og ble værende i Hamburg.

Continue reading Noen tanker om kunstig intelligens og musikk

Om å ødelegge et originaleksemplar av et åndsverk

Så har det skjedd igjen, denne gangen ved Universitetet i Bergen: Man har ødelagt et originaleksemplar av et kunstverk ved å male over det. Det er ikke første gangen dette skjer. Jeg har tidligere kommentert et tilfelle hvor Entra eiendom og en skole i Agder malte over et verk av Iben Sandemose.

Det er ikke noe forbud mot at eieren ødelegger et originaleksemplar av et åndsverk. Noen ganger er det i praksis uungåelig og nødvendig. Et veggmaleri gjør det ikke forbudt å rive bygget og veggen med maleriet. Et bygg kan i seg selv være et åndsverk, som bygningskunst, uten at det betyr at huset ikke kan rives eller bygges om. Men det gjelder langt fra alle bygg. Bygningskunst er ikke det første ordet jeg tenker på når jeg er i et typisk norsk boligfelt.

Men det er ett viktig krav hvis et originaleksemplar skal ødelegges: Opphaveren skal varsles. Dette følger av åndsverkloven § 109, som lyder:

“Krever omstendighetene at originaleksemplar må ødelegges og opphaveren er i live, skal opphaveren gis varsel i rimelig tid når det kan skje uten særlig ulempe.”

Universitetet i Bergen varslet ikke kunstneren, som de skulle ha gjort. Når det som kalles “Estetisk utval” ved UiB hevder at de ikke har noe ansvar for å ta vare på verket, da bommer de. Nå vet jeg ikke hva slags mandat og funksjon dette utvalget har. Men hvis de har et ansvar for å forvalte kunsten ved UiB, da avslører de seg selv som inkompetente. Man må kunne kreve at de som har ansvaret for institusjonens kunstverk har elementær kunnskap om opphavsrett, i alle fall den delen av opphavsretten som er relevant for forvaltningen av en kunstsamling. Khrono skriver:

“Det var i 2016 at Universitetet i Bergen (UiB) ønskte kunstnaren Sandie Carol Dougnacs (signert Sandie Carol) verk «Fjordprinsessa» velkommen til å pryde ein av veggene ved hovudinngangen til Det samfunnsvitskapelege fakultet på Nygårdshøyden i Bergen.”

Et medlem av Estetisk utval, Sigrun Åsebø, sier til Khrono:

“Det finst ingen juridisk bindande avtale med kunstnaren. Det betyr at UiB ikkje har ansvar for å bevare verket,”

Dette er dessverre en utbredt misforståelse. En avtale er en avtale, og den vil som regel være rettslig bindende. Det finnes riktignok noen avtaler som ikke er rettslig bindende. Hvis man har avtalt en date, og daten uteblir, da er ikke dette en avtale som kan bringes inn for domstolene med krav om at daten skal komme.

Jeg kjenner ikke detaljene i avtalen mellom kunstnere Sandie Carol Dougnacs og UiB. Jeg kjenner saken kun gjennom omtale i Khrono. Der står det:

“Det var i 2016 at Universitetet i Bergen (UiB) ønskte kunstnaren Sandie Carol Dougnacs (signert Sandie Carol) verk «Fjordprinsessa» velkommen til å pryde ein av veggene ved hovudinngangen til Det samfunnsvitskapelege fakultet på Nygårdshøyden i Bergen.”

Jeg tolker dette slik at det ble avtalt mellom Sandie Carol Dougnacs og UiB at hun skulle male sitt verk på den veggen. En slik avtale er juridisk bindende. Et helt annet og vanskeligere spørsmål er det nærmere innhold i denne avtalen, bl.a. når det gjelder å ta vare på verket. Plikten til å varsle kunstneren følger uansett av åndsverkloven, ikke av avtalen. Så det er ingen tvil om den plikten. Kunstneren skal bl.a. gis mulighet til å dokumentere sitt verk, kanskje også ta helt eller delvis vare på det om det skulle være praktisk mulig.

Forfatteren av kapittelet om gatekunst i boken «Art and Architecture at the University of Bergen», Walter Wehus, er også helt på jordet når han, fortsatt ifølge Khrono, skriver:

«Det å klage over at et verk blir fjernet etter å ha fått stå på en vegg i byrommet i syv år, og i tillegg trekke inn åndsverksloven, vitner om liten forståelse for gatekunstens vesen»

For å si det på en litt annen måte: Uttalelsen vitner om manglende kunnskap om åndsverkloven og manglende respekt for kunstneren.

Jeg kjenner ikke den administrative organiseringen ved UiB. Men jeg vil tro det er Eiendomsavdelingen som i praksis håndterer slike bygningsmessge endringer, og da bør de ha ansvaret for at alt går riktig for seg, blant annet at kunstneren varsles hvis de er aktuelt å ødelegge et kunstverk.

Det er selvfølgelig mye man kan diskutere om å ødelegge originalverk. Gatekunst kan være utsatt. Dels kan bygget hvor kunsten står bli revet eller pusset opp slik at det i praksis ikke er mulig å ta vare på kunsten. Den kan også bli så skadet, f.eks. av foruresnning, at den i praksis vanskelig kan repareres. Vi har hatt mange reklamer malt på husfasader som har forsvunnet, men som vi nå begynner å se dukke opp igjen. Også reklame kan være kunstverk.

Jeg skal ikke gi meg inn i noen diskusjon om grensen mellom gatekunst og grafitti/tagging. Men når kunsten er malt etter avtale med eieren, da er vi langt fra grafitti — selv om det kunsteriske uttrykket kan være beslektet. Man trenger ikke kontkakte opphaver for å fjerne grafitti eller tagging. Da vet man nok heller ikke hvem som har stått for “dekorasjonen”, slik at det er vanskelig å kontakte vedkommende.

Det er nok en del loppemarkeder som får inn ganske dårlige malerier av for lengst glemte kunstnere, som ingen kjøper. Da må de kunne kaste de usolgte verkene uten å anstrenge seg for å finne fram til kunstneren.

Noen veggdekorasjoner har en slik kunsterisk og kulturhistorisk verdi at man gjør det man kan for å ta vare på dem. Et nærliggende eksempel er Pablo Picassos dekorasjon på den nå (dessverre) revne Y-blokka i Regjeringskvartalet. Leonardo da Vincis “Nattverden” ble malt med en teknikk som gjør at bildet er lite holdbart. Man gjør det man kan for å bevare bildet. Et mindre betydningsfullt verk ville sannsynligvis ha vært malt over for lenge siden.

Opphavsrett for begynnere, 3. utg

Min bok “Opphavsrett for begynnere” foreligger nå i en tredje, oppdatert utgave. Boken var på det nærmeste utsolgt. Sist høst ble det trykket et lite ekstraopplag, for at studenene skulle kunne ha den som lærebok. Forlaget ønsket en ny og oppdatert utgave, og her er den.

Opphavsretten er et rettsområde som utvikler seg fort, med nye direktiver, ny lovgivning og ny rettspraksis. Dette er innarbeidet. Men formen som en innføringsbok for folk som trenger kunnskap om opphavsrett, men som kanskje ikke er og heller ikke har ambisjoner om å bli jurister: Journalister, forlagsfolk og andre i mediebransjen, kunstnere m.fl. Skjønt jurister som ikke har studert opphavsrett vil også ha nytte av en innføringsbok.

Kjøp boken der du kjøper bøker, eller bestill den fra Universitetsforlaget.