Category Archives: Opphavsrett

Detter er egne artikler og kommentarer om opphavsrett.

Lovdata hindrer ikke tilgang til rettskilder

“Rettsstaten forvitrer” kunne vi lese i en overskrift i Aftenposten. Håkon Wium Lie spissformulerer seg ut i det absurde:

“Ordningen med Lovdata er et svik mot demokratiet og det nærmeste vi kommer et statskupp her til lands,”

Dette er rent tøv, og et uttrykk for den utbredte holdningen: Vi vil ha alt, vi vil ha det gratis, og vi vil ha det nå (eller aller helst i går)”.

Rettskildene har aldri vært mer tilgjengelige enn de er nå, og veldig mye er gratis tilgjengelig. Vi skal ikke så veldig mange år tilbake, før man enten måtte kjøpe “den store røde”, et særtrykk av loven, eller ha abonnement hos Lovdata for å få tilgang til den norsk lovningen. I dag er alle gjeldende lover og alle gjeldende forskrifter gratis tilgjengelig på nett. Det er Lovdata som har sørget for det. Lovdatas formål etter vedtektenes § 3 er “å opprette, vedlikeholde og drive systemer for rettslig informasjon. Stiftelsen kan påta seg oppdrag fra såvel det offentlige som fra private i forbindelse med dette. Stiftelsen kan også bidra til forskning og utvikling innenfor stiftelsens formål”.

Continue reading Lovdata hindrer ikke tilgang til rettskilder

Fri fra 2024

Så har nok et år løpt ut, og nye verk faller i det fri. Når jeg nå ser tilbake, så tar jeg med at min bok Opphavsrett for begynnere kom i 3. utgave i 2023.

Opphavsretten varer hos oss i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. Det er nå 70 år siden utløpet av 1953, slik at det er verk av opphavere som døde i 1953 som nå faller i det fri. Jeg har kommet til år jeg selv har et forhold til, som ikke er historiske årstall som jeg bare kjenner av omtale. Det vil nok gå noen år før vi kommer til år jeg husker noe fra. Det er fortsatt to år igjen til det året jeg ble født. Men jeg har kommet til et år da mange jeg kjenner ble født.

Før vi ser nærmere på opphavere som døde i 1953, minner jeg om hovedregelen etter Bernkonvensjonen art 7 (8) at når et verk ikke lenger er vernet i hjemlandet, er det heller ikke vernet i andre land. Jeg kan også ta med den andre siden av dette: Det er retten i det landet hvor man søker beskyttelse som skal legges til grunn. Vi holder oss i Norge, og da er det norsk rett som gjelder. Om et verk skulle være vernet i hjemlandet, vil det likevel ikke være vernet i Norge hvis de ikke er vernet etter norsk rett. Sist jeg sjekket hadde Mexico en vernetid på 100 år etter utløpet av opphavers dødsår. Det får ingen betydning hos oss. Også mexicanske verk er hos oss vernet i 70 år etter uløpet av opphavers dødsår.

CBS har et innslag om verk som nå faller i det fri, som Disney’s “Steam Boat Willie”, med Micke Mus og andre karakterer.

Continue reading Fri fra 2024

Noen tanker om kunstig intelligens og musikk

Musikere og låtskrivere er bekymret for at teknologien vil ta jobbene fra mange av dem. “Mange i musikkbransjen kommer til å miste jobben” sier Espen Lind til NRK. Mange jobber har forsvunnet som følge av ny teknologi, fra veverne som ble erstattet av maskiner, til de som drev med bokføring for hånd. Jeg tar med denne som en musikalsk kommentar til konflikten mellom veverne og fabrikkarbeiderne, den gangen det var aktuelt.

Enhver kunstner, uansett kunstart, lærer ved å ta etter sine forbilder. Går man i Louvre i Paris, og går i sidegalleriene heller enn der alle turistene står i kø for å se “Mona Lisa” ser vi mange som forsøker å kopiere de utstilte bildene, som på bilde til høyre. Jeg vil tro at vi finner en del kunststudenter blant dem.

Noen utvikler med tiden sin egen “stemme” eller stil. De virkelig store kunstnerne utfordrer og overskrider det som er akseptert i deres egen samtid. Det er disse som gjerne blir de misforståtte genier, som ikke ble anerkjent i sin egen samtid, men som ettertiden har gitt oppreisning.

Da Johann Sebastian Bach søkte stillingen som kantor i Leipzig ble han innstilt som nr 4. Den som ble innstilt først var Georg Phillip Telemann, som var Tysklands mest kjente og populære komponist på den tiden. Men han gjorde det som sikkert mange hadde gjort før ham, og mange har gjort siden: Han forhandlet seg fram til gode vilkår, og gikk tilbake til sin arbeidsgiver Hamburg, og viste hvor godt tilbud han hadde fått fra Leipzig. Han takket nei til Leipzig, og ble værende i Hamburg.

Continue reading Noen tanker om kunstig intelligens og musikk

Om å ødelegge et originaleksemplar av et åndsverk

Så har det skjedd igjen, denne gangen ved Universitetet i Bergen: Man har ødelagt et originaleksemplar av et kunstverk ved å male over det. Det er ikke første gangen dette skjer. Jeg har tidligere kommentert et tilfelle hvor Entra eiendom og en skole i Agder malte over et verk av Iben Sandemose.

Det er ikke noe forbud mot at eieren ødelegger et originaleksemplar av et åndsverk. Noen ganger er det i praksis uungåelig og nødvendig. Et veggmaleri gjør det ikke forbudt å rive bygget og veggen med maleriet. Et bygg kan i seg selv være et åndsverk, som bygningskunst, uten at det betyr at huset ikke kan rives eller bygges om. Men det gjelder langt fra alle bygg. Bygningskunst er ikke det første ordet jeg tenker på når jeg er i et typisk norsk boligfelt.

Men det er ett viktig krav hvis et originaleksemplar skal ødelegges: Opphaveren skal varsles. Dette følger av åndsverkloven § 109, som lyder:

“Krever omstendighetene at originaleksemplar må ødelegges og opphaveren er i live, skal opphaveren gis varsel i rimelig tid når det kan skje uten særlig ulempe.”

Universitetet i Bergen varslet ikke kunstneren, som de skulle ha gjort. Når det som kalles “Estetisk utval” ved UiB hevder at de ikke har noe ansvar for å ta vare på verket, da bommer de. Nå vet jeg ikke hva slags mandat og funksjon dette utvalget har. Men hvis de har et ansvar for å forvalte kunsten ved UiB, da avslører de seg selv som inkompetente. Man må kunne kreve at de som har ansvaret for institusjonens kunstverk har elementær kunnskap om opphavsrett, i alle fall den delen av opphavsretten som er relevant for forvaltningen av en kunstsamling. Khrono skriver:

“Det var i 2016 at Universitetet i Bergen (UiB) ønskte kunstnaren Sandie Carol Dougnacs (signert Sandie Carol) verk «Fjordprinsessa» velkommen til å pryde ein av veggene ved hovudinngangen til Det samfunnsvitskapelege fakultet på Nygårdshøyden i Bergen.”

Et medlem av Estetisk utval, Sigrun Åsebø, sier til Khrono:

“Det finst ingen juridisk bindande avtale med kunstnaren. Det betyr at UiB ikkje har ansvar for å bevare verket,”

Dette er dessverre en utbredt misforståelse. En avtale er en avtale, og den vil som regel være rettslig bindende. Det finnes riktignok noen avtaler som ikke er rettslig bindende. Hvis man har avtalt en date, og daten uteblir, da er ikke dette en avtale som kan bringes inn for domstolene med krav om at daten skal komme.

Jeg kjenner ikke detaljene i avtalen mellom kunstnere Sandie Carol Dougnacs og UiB. Jeg kjenner saken kun gjennom omtale i Khrono. Der står det:

“Det var i 2016 at Universitetet i Bergen (UiB) ønskte kunstnaren Sandie Carol Dougnacs (signert Sandie Carol) verk «Fjordprinsessa» velkommen til å pryde ein av veggene ved hovudinngangen til Det samfunnsvitskapelege fakultet på Nygårdshøyden i Bergen.”

Jeg tolker dette slik at det ble avtalt mellom Sandie Carol Dougnacs og UiB at hun skulle male sitt verk på den veggen. En slik avtale er juridisk bindende. Et helt annet og vanskeligere spørsmål er det nærmere innhold i denne avtalen, bl.a. når det gjelder å ta vare på verket. Plikten til å varsle kunstneren følger uansett av åndsverkloven, ikke av avtalen. Så det er ingen tvil om den plikten. Kunstneren skal bl.a. gis mulighet til å dokumentere sitt verk, kanskje også ta helt eller delvis vare på det om det skulle være praktisk mulig.

Forfatteren av kapittelet om gatekunst i boken «Art and Architecture at the University of Bergen», Walter Wehus, er også helt på jordet når han, fortsatt ifølge Khrono, skriver:

«Det å klage over at et verk blir fjernet etter å ha fått stå på en vegg i byrommet i syv år, og i tillegg trekke inn åndsverksloven, vitner om liten forståelse for gatekunstens vesen»

For å si det på en litt annen måte: Uttalelsen vitner om manglende kunnskap om åndsverkloven og manglende respekt for kunstneren.

Jeg kjenner ikke den administrative organiseringen ved UiB. Men jeg vil tro det er Eiendomsavdelingen som i praksis håndterer slike bygningsmessge endringer, og da bør de ha ansvaret for at alt går riktig for seg, blant annet at kunstneren varsles hvis de er aktuelt å ødelegge et kunstverk.

Det er selvfølgelig mye man kan diskutere om å ødelegge originalverk. Gatekunst kan være utsatt. Dels kan bygget hvor kunsten står bli revet eller pusset opp slik at det i praksis ikke er mulig å ta vare på kunsten. Den kan også bli så skadet, f.eks. av foruresnning, at den i praksis vanskelig kan repareres. Vi har hatt mange reklamer malt på husfasader som har forsvunnet, men som vi nå begynner å se dukke opp igjen. Også reklame kan være kunstverk.

Jeg skal ikke gi meg inn i noen diskusjon om grensen mellom gatekunst og grafitti/tagging. Men når kunsten er malt etter avtale med eieren, da er vi langt fra grafitti — selv om det kunsteriske uttrykket kan være beslektet. Man trenger ikke kontkakte opphaver for å fjerne grafitti eller tagging. Da vet man nok heller ikke hvem som har stått for “dekorasjonen”, slik at det er vanskelig å kontakte vedkommende.

Det er nok en del loppemarkeder som får inn ganske dårlige malerier av for lengst glemte kunstnere, som ingen kjøper. Da må de kunne kaste de usolgte verkene uten å anstrenge seg for å finne fram til kunstneren.

Noen veggdekorasjoner har en slik kunsterisk og kulturhistorisk verdi at man gjør det man kan for å ta vare på dem. Et nærliggende eksempel er Pablo Picassos dekorasjon på den nå (dessverre) revne Y-blokka i Regjeringskvartalet. Leonardo da Vincis “Nattverden” ble malt med en teknikk som gjør at bildet er lite holdbart. Man gjør det man kan for å bevare bildet. Et mindre betydningsfullt verk ville sannsynligvis ha vært malt over for lenge siden.

Opphavsrett for begynnere, 3. utg

Min bok “Opphavsrett for begynnere” foreligger nå i en tredje, oppdatert utgave. Boken var på det nærmeste utsolgt. Sist høst ble det trykket et lite ekstraopplag, for at studenene skulle kunne ha den som lærebok. Forlaget ønsket en ny og oppdatert utgave, og her er den.

Opphavsretten er et rettsområde som utvikler seg fort, med nye direktiver, ny lovgivning og ny rettspraksis. Dette er innarbeidet. Men formen som en innføringsbok for folk som trenger kunnskap om opphavsrett, men som kanskje ikke er og heller ikke har ambisjoner om å bli jurister: Journalister, forlagsfolk og andre i mediebransjen, kunstnere m.fl. Skjønt jurister som ikke har studert opphavsrett vil også ha nytte av en innføringsbok.

Kjøp boken der du kjøper bøker, eller bestill den fra Universitetsforlaget.

Foreldelse av opphavsrettslige royaltykrav

Konflikten mellom trønderrockerne Åge Aleksandersen og Terje Tysland på den ene siden, og Warner på den andre, ruller videre. Fortsatt kjenner jeg saken bare fra VGs omtale, og den bærer preg av at trønderrockernes rådgiver Sæmund Fiskvik synes å ha ganske fri tilgang til VGs spalter. Warner er gitt tilsvar, men har vært tilbakeholdne med å uttale seg. Det er derfor stor risiko for at jeg ikke har et balansert bilde av denne konflikten. Jeg har tidligere drøftet det som jeg oppfatter som hovedspørsmålet i konflikten: Håndtering av rettighetere etter konkursen i Gunnar Hordsviks selskap “Plateselskapet”. Ifølge det siste oppslaget i VG påstår Warner at kravene uansett er falt bort på grunn av passivitet og foreldelse. De hevder ifølge VG:

“At saksøkernes krav uansett er tapt på grunn av passivitet, og at krav på erstatning eller vederlag er foreldet.”

I slike saker må vi skille mellom to hovedspørsmål. Opphavsretten, utøverretten og rettighetene som produsent foreldes ikke. Vi har en bestemmelse i foreldelsesloven (fe) § 6 om “pensjon, livrente, føderåd, underholdsbidrag eller annen ytelse, og som forfaller med bestemte mellomrom og ikke er avdrag på hovedstol” som foreldes etter ti år “fra den dag da siste ytelse ble betalt”. Men opphavsrett og royalty basert på denne er ikke en slik ytelse, selv om det er en ytelse som gjerne forfaller med bestemte mellomrom. Opphavsretten faller ikke bort, like lite som eiendomsretten faller bort. Den som lar være å kreve inn husleie eller festeavgift mister ikke av den grunn eiendomsretten til utleieobjektet. Og man mister ikke retten til på nytt å kreve leie.

Continue reading Foreldelse av opphavsrettslige royaltykrav

Hvis man ikke vil at noen skal tukle med dine etterlatte skrifter (eller noe annet).

Den politiske korrekthet har rammet Roald Dahls fortellinger for barn. Språket skal bli flikket på, slik at Augustus Glup i Charlie og sjokoladefabrikken ikke lenger skal være feit, men blir enorm. Det er overgrep mot teksten, en forbrytelse mot forfatteren, skriver Anne Holt. Jeg har vanskelig for å se at det er noe mindre stigmatiserende å bli karakterisert som enorm enn som feit. Barn er ikke så dumme at de ikke gjennomskuer dette. Det er ikke akkurat overraskende at salget av Roald Dahls bøker har økt kraftig etter at språkpyntingen ble kjent. Gyldendal sier at det er uaktuelt å ta inn endringene, som visstnok bare er for det engelskspråklige markedet. Det er vek Krenkostan USA som leder an her.

En del av Don Rosas historier om Onkel Skrue vil ikke bli utgitt på nytt. Jeg kjenner ikke disse historiene særlig godt. Begrunnelsen gjør meg skeptisk. “historiene passer ikke lenger med selskapets verdier.” Onkel Skrues grådighet og interesse for å tjene penger passer ganske godt med Disneys verdier. Men det er i alle fall en del gamle historier fra Disney som har bidratt til barndommens ganske fordomsfulle bilde av f.eks. Afrika. Det er ingen grunn til å gi ut disse historiene på nytt. Men om dette er Don Rosas historier, det vet jeg ikke.

Continue reading Hvis man ikke vil at noen skal tukle med dine etterlatte skrifter (eller noe annet).

Flere feil om opphavsrett og CC BY 4.0

Det serveres stadig nye feil om dette. Dessuten kommer Per Pippin Aspaas med slikt som gjorde at jeg mente å kunne kreve tilsvar. Men svaret fra Khrono var dette:

“Hei Olav, og takk for innlegg. Jeg har refusert de sist ankomne innleggene i denne debatten, og bedt debattantene legge sine innlegg til kommentarfeltene. Jeg må be deg gjøre det samme.”

Jeg foretrekker å publisere mitt innlegg her, fremfor å skrive i kommentarfeltet. Her er det Khrono ikke ville ha denne gangen:

Continue reading Flere feil om opphavsrett og CC BY 4.0

Hvorfor jeg ikke vil bruke lisensen CC BY 4.0

Dette er også en kommentar som har vært publisert i Khrono.

Sentrale aktører i akademia har forelsket seg i og blitt forført av lisensen CC BY 4.0. De forsøker å tvinge folk til å bruke den. Den skal brukes i Plan S, og Forskningsrådet har hengt seg på. Nå skal vi tvinges til å bruke den ved bl.a. UiO og UiT. Jeg har fulgt dette i noen år, og har forsøkt å finne en begrunnelse for hvorfor man i Plan S har valgt en lisens som innebærer at vi skal tvinges til å frasi oss alle rettigheter til det vi har skrevet. Jeg har så langt ikke funnet noe.

Prorektor for forskning og utvikling ved UiT Camilla Brekke sier at UiT anbefaler at CC BY 4.0 lisensen skal brukes. Mine enkle spørsmål er: Hvorfor vil UiT anbefale en lisens som innebærer en så omfattende fraskriving av rettigheter? Hvilke vurderinger har de foretatt?

Continue reading Hvorfor jeg ikke vil bruke lisensen CC BY 4.0

Fire universiteter har vedtatt en strategi som fratar forskerne rettigheter til sine arbeider

Dette er et innlegg som ble publisert i Khrono 16. desember 2022. Det kommer mer, følg med, følg med.

Khrono skriver om en rettighetsstrategi vedtatt av Universitetet i Oslo (UiO). Misvisende fremstilles det som om det skal gi forskerne større rettigheter. Kanskje vil man slippe å overdra alle rettigheter til tidsskriftsforlag, men prisen er at man i praksis oppgir alt av rettigheter ved at UiO skal kunne gjøre artikler tilgjengelig under en såkalt CC BY 4.0 lisens.

Ved denne CC-lisensen beholder vi kanskje et tynt ferniss av rettigheter, men realiteten er av vi gir fra oss alt som betyr noe.

Continue reading Fire universiteter har vedtatt en strategi som fratar forskerne rettigheter til sine arbeider