Category Archives: Opphavsrett

Detter er egne artikler og kommentarer om opphavsrett.

Fri fra 2026

Nå har vi kommet til et år som er særdeles viktig for meg, nemlig det året jeg ble født: 1955. Men i denne sammenhengen er det folk som døde i 1955 hvis verk fortsatt huskes, som er interessante. Jeg regner med at jeg kommer til å lide samme sjebne som de aller fleste opphavere. Jeg tror ikke at noen av mine verker vil ha interesse, i alle fall ikke økonomisk interesse, når det har gått 70 år etter det året jeg måtte gå hen og dø.

Albert Einstein

Jeg velger å starte på toppen. Albert Einstein var en av det 20. århundrets viktigste tenkere og vitenskapsmenn. En trøst for mange kan være at han slett ikke var noe skolelys.

Et skoleeksempel som jeg ofte har brukt selv for å få fram at opphavsretten ikke verner kunnskap, men måten man presenterer kunnskapen på, er at Albert Einstein aldri fikk opphavsrett til relativitetsteorien, men han hadde opphavsrett til de artiklene hvor han beskrev teorien. Selv om han hadde opphavsrett til disse, er de nå frie siden det har gått 70 år etter utløpet av hans dødsår.

Continue reading Fri fra 2026

Om sitering og andres bruk av fotografier. Og hvor mye er et fotografi verdt?

Innledning

Det har i den senere tid vært en del diskusjon om bruk av andres fotografier på blogger og i andre sammenhenger. Utgangspunktet har gjerne vært NTBs ganske aggressive forfølging av bloggere som f.eks. har vist en faksemile som blant annet inneholder et bildet. Her er noen saker om dette:

Continue reading Om sitering og andres bruk av fotografier. Og hvor mye er et fotografi verdt?

Ja, vi elsker plagiatbeskyldninger (nei, det gjør vi ikke)

Det er sommer og agurktid. Den tiden da mediene serverer det som kalles “agurknyheter”, intetsigende nyheter som man skriver for å ha noe å skrive om. I sommer har vi hatt en merkelig agrukføljetong, påstandene om at Astrid S fremføring av “Ja, vi elsker” ved starten av en fotballkamp i EM for kvinner, var plagiat. Så vidt jeg har fått med meg, var det Nettavisen som plantet agurken. Ifølge Nettavisen var det “mange som reagerte”. En av dem skal ha vært en Kurt Olsen Karsten.

“En av dem som reagerer på Astrid S sin versjon er Kurt Olsen Karsten.

Han er gift med Elisabeth Karsten, som for ti år siden komponerte en versjon av «Ja, vi elsker» sammen med Andreu Jacob og Hans Jørgen Langeland.

Den versjonen er godkjent hos Tono som et eget verk.

– Når denne versjonen er utgitt og registrert som eget verk i Tono så opplever vi at dette er et plagiat av versjonen som ble utgitt i 2015, sier Karsten til Nettavisen.”

Continue reading Ja, vi elsker plagiatbeskyldninger (nei, det gjør vi ikke)

Fri fra 2025

Så har vi kommet til en nytt årskifte, og igjen er det en rekke opphavere hvis verker faller det fri. I år er det verk av opphavere som døde i 1954, og vi holder oss til land hvor vernetiden er 70 år, som hos oss. Jeg minner her om det jeg har vært innom noen ganger tidligere: Vernetiden bestemmes i utgangspunktet av retten i det landet hvor man søker vern, så for oss er det norsk rett som er avgjørende. Etter Bernkonvensjonen kreves minst 50 års vernetid. Dette er den vernetiden man plikter å gi opphavere og verk fra andre konvensjonsland. Man kan gi kortere vernetid for eget lands opphavere og verk.

Så langt jeg har oversikt, er det ingen land i Bernkonvensjonen som har kortere vernetid enn 50 år. Canada er blant de land som har 50-års vernetid. Hvis et verk er fritt i hjemlandet, er det også fritt hos oss. Dette følger av Bernkonvensjonen art 7 (8). Det vil si at kanadiske verk av opphavere som døde i 1974 eller tidligere, er frie. Slikt kan bli ganske komplisert, da det ikke bare er et spørsmål om hvor opphaveren er fra, er statsborger eller bor, men hvor verket først ble utgitt. Man må vurdere de enkelte verk. Mange kjente kanadiske opphavere som Leonard Cohen, Joni Mitchell, Buffy Sainte-Marie og Neil Young flyttet til USA, og har utgitt de fleste av sine verker der. Nå er også USAnsk vernetid ganske komplisert, da USA først tiltrådte Bernkonvensjonen med virkning fra 1989. Jeg skrev mer om overgangsregler for USAnske verk i gjennomgangen av verk som ble frie fra 2020.

Continue reading Fri fra 2025

Fotografering i Naturhistorisk museum

Utgangspunktet for denne kommentaren er et oppslag i Avisa Oslo: Tok bilder i Botanisk hage – fikk regning på over 3.000 kroner. Jeg har ikke abonnement på Avisa Oslo, og får ikke lest selve saken. Men den førte til en del diskusjon i sosiale medier. Naturhistorisk musem har en side om Fotografering og filming på sine nettsider, og det som står der er det viktigste utgangspunktet for denne kommentaren. Naturhistorisk museum er en del av Universitetet i Oslo. Jeg må innrømme at det aldri hadde falt meg inn at man ikke fritt skulle kunne ta biler i Botanisk hage.

Museet består av Botanisk hage på Tøyen og museumsbygningene i hagen. I og med at jeg ikke får lest saken i Avisa Oslo, vet jeg ikke om han som fikk regningen hadde fotografert inne i museumsbygningene eller ute i hagen. Jeg kommenterer uansett begge situasjoner. På nettsidene skriver Naturhistorisk museum om fotografering:

Continue reading Fotografering i Naturhistorisk museum

Kjendisbryllup og billedrettigheter

Som det har vært vanskelig ikke å legge merke til, skal det være et kjendisbryllup i Geiranger i slutten av måneden. Kjendisparet som skal gifte seg har gjort hva de kan for å skape oppmerksomhet om bryllupet. Samtidig forsøker de å ta regien over mediedekningen selv. De har solgt rettighetene til å ta bilder til de engelske kjendisbladet Hello Magazine. De forfølges av et TV-team som skal lage en film for Netflix. Nå vil de hindre andre i å filme og å ta bilder. De vil åpenbart at dette kommersielle mediestuntet skal være mest mulig innbringende.

Jeg er generelt lite opptatt av kjendiser, kongelige eller ei, så selve kjendisbryllupet skal jeg ikke mene noe om. Men jeg har noe å si om deres forsøk på å utestenge andre media enn de som de har kommersielle avtaler med.

Det er tillatt å ta bilder på offentlige steder, også av personer. Men det er begrensninger når det gjelder adgangen til å offentliggjøre bilder, som følger av åvl § 104 om retten til eget bilde. Utgangspunktet er at man må ha samtykke fra den avbildede for å gjengi offentlig fotografier som avbilder personer. Fra dette utgangspunktet er det noen unntak. Det i denne sammenhengen viktigste er annet ledd, bokstav a:

“a. avbildningen har aktuell og allmenn interesse”

Mange av oss leser ikke kjendisblader, hva enten der er ukeblader som “Se og Hør” eller dagsblader som Dagbladet, og synes egentlig at slike kjendisbrylluper er noe man kan forbigå i stillhet. Men noen er åpenbart opptatt av å lese om slikt. At dette kjendisbryllupet har aktuell og allmenn interesse, kan det ikke være noen tvil om. Det har ikke minst brudeparet selv bidratt til, ved å skape veldig mye oppmerksomhet om dette.

Vi har en høyesterettsdom om bilder fra kjendissbryllup, HR-2008-1480-A, fra da Lars Lillo Stenberg og Andrine Sæther giftet seg på en holme utenfor Tjøme. “Se og Hør” hadde en fotograf i buskene med kamera og telelinse, og de publiserte bilder fra bryllupet. Både “Se og Hør” og VG hadde spurt om lov til å ta bilder, men hadde fått nei. Det respekterte VG, men ikke “Se og Hør”. Lars Lillo Stenberg og Andrine Sæther gikk til sak, og kjempet til “the bitter end”. De tapte saken i Høyesterett. De gikk videre til Den europeiske menneskerettsdomstolen, men tapte der også. Saken ble avgjort som et spørsmål om krenkelse av privatlivets fred, mens retten til eget bilde etter den dagjeldende åvl § 45c, som er videreført i dagens åvl § 104 bare ble nevnt en passant. Kortversjonen av resonnementet i dommen er at det å gifte seg er en offentlig handling, og at å omtale det, også med bilder, ikke er en krenkelse av privatlivet. Høyesterett mente at den såkalte rettsstridsvurderingen, altså om det var en krenkelse eller ikke, ville bli den samme etter åvl § 45c.

Også kjendispar har krav på et vern for sitt privatliv. Men det er også høyesterettsdommer som sier at den som selv søker offentligheten, må finne seg i mer enn den som lever et mer tilbaketrukket liv. Dette kjendisparet har så til de grader søkt offentligheten, og ikke minst søkt offentlighet som det forestående bryllupet. Hva de gjør eller ikke gjør når lysene er slukket og de trekker seg tilbake til soverommet, har offentigheten selvsagt ikke noe med.

Jeg er kritisk til dommen HR-2008-1480-A, og mener at Høyesterett snublet da de la vekt på om bildene innebar en krenkelse eller ikke, da det ikke var et vilkår etter dagjeldende åvl § 45c, og ikke er etter dagens åvl § 104 at bildene skal være krenkende. Jeg drøfter denne dommen i mine bøker Opphavsrett for begynnere 3. utg, s. 240-247, og Ytringsfrihet og medieregulering s. 223-232 i perspektivet krenkelse av privatliv og retten til eget bilde generelt på s. 241-253. De som vil vite mer om dette kan gå til de bøkene. Uansett: Når Høyesterett har talt, betyr det i praksis lite at folk som meg er kritiske til noen av deres avgjørelser.

Det forestående kjendisbryllupet er langt mindre privat og i mye større grad en offentlig hendelse enn bryllupet til Lars Lillo Stenberg og Andrine Sæther. For medier som måtte være interessert er det bare å plassere fotografer med telelinser i buskene og hvor ellers de måtte komme til, og de står helt fritt til å offentliggjøre disse bildene, uten å bry seg om hva slags medieavtaler kjendisparet måtte ha inngått.

Jeg vet ikke stort om hvordan kjendisbryllupet skal gjennomføres, og det interesserer med heller ikke. Går vi tilbake til dommen HR-2008-1480-A, er en av svakhetene i den dommen at Høyesterett ikke skiller mellom selve vielsen og bryllupsfesten. Man kan argumentere for at vielsen er en offentlig handling, da det å være gift har en rekke rettslige virkninger av betydning for ekteparets forhold til omverden og omverdenens forhold til dem. Selve bryllupsfesten er uansett privat. Men Høyesterett skilte ikke mellom de to, og aksepterte at “Se og Hør” publiserte bilder av bryllupsgjester mm.

At mediene har rett til å ta og offentliggjøre bilder, betyr ikke at de dermed også har krav på å slippe inn i private arrangementer. Vanligvis er kirkene åpne når det er bryllup, slik at hvem som helst kan gå inn og se på seansen. Om det er adgang til å lukke kirken, slik at bare de som er invitert slipper inn, har jeg ikke gjort noe forsøk på å sette meg inn i. Hvis de kan lukke kirken på den måten, kan de også si nei til medienes fotografer.

Festen vil være privat, så privat som slike kjendisfester pleier å være. Her kan ikke mediene kreve å få adgang. Men de vil kunne ta bilder av brudeparet og gjestene når de ankommer. Når det gjelder bilder fra selve festen vil bare de mediene de har inngått avtaler med kunne få tatt disse. Skjønt de vil nok ikke kunne hindre at noen tar bilder med sine mobiltelefoner, og at disse lekkes til pressen, mot en pen betaling.

Bryllupsgjestene vil heller ikke være bundet av noen fotoavtaler som kjendisparet måtte ha inngått. De kan fritt la seg avbilde, og fritt gjøre tilgjengelig bilder de selv tar. Med mindre det har blitt krevd at de inngår en avtale hvor de fraskriver seg sine rettigheter som vilkår for å få lov til å delta i bryllupet. Det er i beste fall naivt av brudeparet å tro at de først skal kunne gjøre hva de kan for å skape mest mulig medieoppmerksomhet rundt bryllupet, og så tro at de selv skal kunne ta regien når det gjelder mediedekningen.

Politiet innførte for en tid tilbake flyforbud over Geiranger i det tidsrommet bryllupet skal vare. Om jeg har forstått det rett, var det ut fra en sikkerhetsmessig vurdering basert ikke på brudparet, men på noen av de gjestene som var ventet. Når det tross alt er kongeparets datter som gifter seg, må vi regne med at kongehuset vil være godt representert. Når kongeparet er på besøk, medfører det alltid en del sikkerhetstiltak, så også her. Men et kjendispar har ikke noe krav på særlige sikkerhetstiltak fra det offentliges side.

NRK og TV2 har fått tillatelse til å fly med drone innenfor flyforbudssonen. Dette ville kjendisparet at politiet skulle nekte dem å gjøre. Også her synes kjendisparet å ha misforstått noe helt grunnleggende. Flyforbudet ble ikke innført for å verne deres kommersielle interesser, men av hensyn til sikkerheten til noen av de gjestene som er ventet.

Kongehuset kommer ganske sikkert til å være godt representert, uten at jeg har gjort noe forsøk på å sette meg inn i hvem som kommer. Kongehuset har sagt nei til de eksklusive fotoavtalene som kjendisparet har inngått. Heldigvis har de såpass rolleforståelse at de ser at de ikke kan nekte mediene å ta bilder av dem ved en slik anledning. Selv så offentlige personer som medlemmene av kongehuset har krav på et privatlive vernet mot offentlig innsyn når det faktisk er private. Men å delta i et kjendisbryllup er ikke privat.

Også medlemmer av kongehuset har uregjerlige, voksne barn som de heldigvis ikke “har kontroll over”. Foreldre skal ikke ha kontroll over sine voksne barn, men man kan håpe at de har klart å gi dem en oppdragelse som gjør at de oppfører seg ordentlig. I det siste har vi sett mer alvorlige utslag av dette enn at en kongsdatter forelsker seg i og gifter seg med en usympatisk person. Og at hun gjør en del mer eller mindre desperate forsøk på å klare seg selv gitt det ganske håpløse utgangspunktet hun har. Det tradisjonelle oppgaven til kongsdøtre er å finne seg en rik man, aller helst en prins, og ellers leve et tilbaketrukket liv. Det er ikke akkurat et kvinneideal i det 21 århundre. Et slags sosialdemokratisk kongehus hvor en opphøyet og nesten hellig familie skal være “en del av folket” er en selvmotsigelse. Men det spørsmålet lar jeg ligge.

Også medlemmer av kongehuset deltar selvfølgelig når deres datter eller søster gifter seg. Noe annet ville vært et ganske sterkt signal. Men om jeg skal være ærlig, tror jeg de er ganske beklemt over hele situasjonen og sirkuset rundt arrangementet, fra en gin med tvilsom markedsføring til eksklusive billedrettigheter. Heldigvis vil de i alle fall ikke være en del av det siste.

Bottom line:

Mediene kan fritt ta de bildene de kan der de måtte komme til, og de står fritt til å offentliggjøre disse bildene, uten å bry seg om hva slags medieavtaler kjendisparet måtte ha inngått.

Opphavsrett og beslektede emner. Et 10-poengs kurs. RINF 1200

Jeg har i mange år undervist 10-poengs kurset “RINF 1200 Opphavsrett og beslektede emner”. Det ble opprinnelig laget for studieprogrammet “Digitale medier”, et studieprogram som dessverre ble nedlagt omtrent da etterspørselen etter folk med slik kompetanse virkelig begynte å ta av. Kurset er for studenter som ikke er og ikke har ambisjoner om å bli jurister, men for folk som har behov for en viss innsikt i opphavsrett mm.

Faget kan tas av folk som vil ha det som del av et annet studieprogram, f.eks. mediefag, IT eller kunstfag. Og det kan tas av noen som vil ha det som en form for tilleggsutdannelse, og av folk som ganske enkelt har behov for kunnskaper om dette i jobben sin.

Continue reading Opphavsrett og beslektede emner. Et 10-poengs kurs. RINF 1200

Ettergjøring av historiske personers særpreg – en sluttreplikk

Det overrasker meg at min kommentar i Rett24 om KI-etterligning av Knut Hamsuns stemme (som også er publisert på min blogg) har ført til så mye debatt. Etter at jeg skrev min kommentar, har det kommet følgende innlegg fra andre i E24. Her andres i kronologisk orden.

Vi skal ikke henge oss opp i teknologien. Jeg kan ikke se noen prinsipiell forskjell mellom at en dyktig imitator etterligner en annens stemme, eller at etterligningen skjer ved hjelp av teknologi.

Continue reading Ettergjøring av historiske personers særpreg – en sluttreplikk

Vern av historiske personers stemme

Denne kommentaren har vært publisert i Rett24.

VG melder at et omstridt forlag vil gi ut Knut Hamsuns “Sult” som lydbok, lest av en kunstig Knut Hamsunstemme, laget med kunstig intelligens. Det liker ikke Knut Hamsuns arvinger. Vi kan like det eller la være å like det. Det finnes neppe noe rettslig grunnlag for å hindre dette.

Knut Hamsun døde i 1952, hvilket etter åvl § 11 betyr at hans verker ble frie fra og med 1. januar 2023, da det var gått mer enn 70 år etter utløpet av hans dødsår. Hvem som helst kan i dag gi ut Knut Hamsuns skrifter uten å spørre noen og uten å måtte betale vederlag. Hans arvinger kan ikke motsette seg dette.

Continue reading Vern av historiske personers stemme

Lovdata hindrer ikke tilgang til rettskilder

“Rettsstaten forvitrer” kunne vi lese i en overskrift i Aftenposten. Håkon Wium Lie spissformulerer seg ut i det absurde:

“Ordningen med Lovdata er et svik mot demokratiet og det nærmeste vi kommer et statskupp her til lands,”

Dette er rent tøv, og et uttrykk for den utbredte holdningen: Vi vil ha alt, vi vil ha det gratis, og vi vil ha det nå (eller aller helst i går)”.

Rettskildene har aldri vært mer tilgjengelige enn de er nå, og veldig mye er gratis tilgjengelig. Vi skal ikke så veldig mange år tilbake, før man enten måtte kjøpe “den store røde”, et særtrykk av loven, eller ha abonnement hos Lovdata for å få tilgang til den norsk lovningen. I dag er alle gjeldende lover og alle gjeldende forskrifter gratis tilgjengelig på nett. Det er Lovdata som har sørget for det. Lovdatas formål etter vedtektenes § 3 er “å opprette, vedlikeholde og drive systemer for rettslig informasjon. Stiftelsen kan påta seg oppdrag fra såvel det offentlige som fra private i forbindelse med dette. Stiftelsen kan også bidra til forskning og utvikling innenfor stiftelsens formål”.

Continue reading Lovdata hindrer ikke tilgang til rettskilder