Category Archives: Opphavsrett

Det­ter er egne artik­ler og kom­men­ta­rer om opphavsrett.

VGs billedbruk i omtalen av advokatfirmaet Rogstad. Høyesterett har talt

Så kom omsi­der den dom­men noen av oss har ven­tet på en stund, om VGs bruk av bil­der i sin omta­le av advo­kat­fir­ma­et Rog­stad. Jeg fulg­te VGs artik­ler om advo­kat­fir­ma­et Rog­stad med stor inter­es­se. Det­te er VGs sam­le­side med dis­se artik­le­ne. Men jeg har ikke nå gått til­ba­ke til dis­se artik­le­ne for å se på den kon­kre­te bil­led­bru­ken. Det er også påfal­len­de at VG per i dag, 7. juni 2022, ikke har omtalt dom­men, i alle fall ikke på nettet. 

Det er et skil­le i ånds­verk­lo­ven mel­lom foto­gra­fis­ke verk som er beskyt­tet av opp­havs­rett, og foto­gra­fis­ke bil­der som har vern etter den sær­li­ge rege­len i åvl § 23. For at noe skal være et foto­gra­fisk verk, må det være “uttrykk for ori­gi­nal og indi­vi­du­ell ska­pen­de ånds­inn­sats”. Foto­kunst hand­ler om å fan­ge øye­blik­ket, når motiv, lys osv er det ret­te. Det gjel­der også por­tret­ter. Et vir­ke­lig godt por­trett kla­rer “å fan­ge sje­len” til den som blir poret­tert. Jeg er ikke i tvil om at Mor­ten Krog­volds por­tret­ter er foto­gra­fis­ke verk, selv om han sik­kert også har noen mind­re vel­lyk­ke­de bil­der som han ikke offent­lig­gjør. Men de sel­fi­ene folk til sta­dig­het tar, er ikke foto­gra­fis­ke verk. 

I prak­sis har skil­let liten betyd­ning. Et foto­gra­fisk bil­de er ver­net i foto­gra­fens leve­tid og 15 år etter utlø­pet av foto­gra­fens døds­år, men uan­sett minst 50 år etter utlø­pet av det år bil­det ble tatt. Hvis foto­gra­fen er ukjent, er det ver­net i 50 år etter utlø­pet av det år bil­det ble laget. Et foto­gra­fisk verk er ver­net i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­res døds­år. Per i dag, 2022, vil foto­gra­fis­ke verk av foto­gra­fer som døde i 1951 eller tid­li­ge­re være fri. Foto­gra­fis­ke bil­der tatt i 1971 eller tid­li­ge­re vil være frie hvis de er tatt av foto­gra­fer som døde i 2006 eller tid­li­ge­re. Foto­gra­fen Ansel Adams døde i 1984. Hvis vi skul­le reg­ne hans bil­der som foto­gra­fis­ke bil­der og ikke foto­gra­fis­ke verk, vil bil­der tatt i 1971 eller tid­li­ge­re være frie. Reg­nes de som foto­gra­fis­ke verk vil de være ver­net fram til 1. janu­ar 2055. Han har sik­kert også tatt noen bil­der som ikke er vel­lyk­ket, men hol­der vi oss til hans offent­lig­gjor­te bil­der, er i alle fall ikke jeg i tvil om at det er foto­gra­fis­ke verk. Den frans­ke foto­gra­fen Henri Car­ti­er-Bres­son døde i 2004, alt­så for mer enn 15 år siden, så vi kan gjø­re den sam­me øvel­sen med ham. Hans bil­der er på en måte vans­ke­li­ge­re å plas­se­re, for han var en foto­graf som fikk “snap shots” til å bli stor kunst. Også hans offent­lig­gjor­te bil­der vil jeg anse som foto­gra­fis­ke verk.

De typis­ke por­tret­ter som bedrif­ter leg­ger ut som “presse­bil­der”, som en del av sin egen pre­sen­ta­sjon, vil stort sett være foto­gra­fis­ke bil­der. Når bil­de­ne er tatt av pro­fe­sjo­nel­le foto­gra­fer er det stort sett greit hånd­verk, men ikke noe mer. 

Et foto­gra­fisk verk vil, i mot­set­ning til et foto­gra­fisk bil­de, også være ver­net mot etter­gjø­ring (pla­giat). Det har nep­pe sær­lig betyd­ning for foto­gra­fi­er, i alle fall ikke for por­tret­ter. Hvis jeg skul­le for­sø­ke å etter­gjø­re Mor­ten Krog­volds por­tret­ter når jeg tar bil­der av per­soner, så vil­le jeg nep­pe lyk­kes. Jeg kan selv­føl­ge­lig vel­ge svart/hvitt, som han stort sett arbei­der med. Jeg kun­ne vel­ge å bru­ke film og ikke digi­talt kame­ra, even­tu­elt også en Has­sel­blad, om jeg had­de tatt meg råd til det. Men vir­ke­lig gode por­tret­ter hand­ler i stor grad om kom­mu­ni­ka­sjon mel­lom foto­gra­fen og den por­tret­ter­te, og der er nok Mor­ten Krog­vold vel­dig mye bed­re enn meg. 

Gene­relt vil det være bort­kas­tet tid å vur­de­re om et foto­gra­fi er et foto­gra­fisk verk eller et foto­gra­fisk bil­de. Vi får ikke alle opp­lys­nin­ger i den aktu­el­le saken. Men hvis vi for­ut­set­ter at bil­de­ne ikke er tatt i 1971 eller tid­li­ge­re, av en foto­graf som døde i 2006 eller tid­li­ge­re, har det abso­lutt ingen betyd­ning i den­ne saken. Hvis man har brukt et gam­melt foto­gra­fi, som vil være fritt hvis det er et foto­gra­fisk bil­de, men ver­net hvis det er et foto­gra­fisk verk, kan det være et poeng. Men gene­relt er det bed­re å behand­le det som et foto­gra­fisk verk, frem­for å bru­ke tid og even­tu­elt pen­ger til å enga­sje­re en advo­kat for å vur­de­re vans­ke­li­ge grensespørsmål.

Men når vi først er inne på det­te: Opp­havs­rett, og alt­så vern for foto­gra­fis­ke verk er for­ank­ret i inter­na­sjo­na­le kon­ven­sjo­ner og EU-direk­ti­ver. Jeg har nevnt Ansel Adams og Henri Car­ti­er-Bres­son. Hvis deres foto­gra­fi­er skal reg­nes som foto­gra­fis­ke verk, vil de være ver­net i Nor­ge etter Nor­ges for­plik­tel­ser etter inter­na­sjo­nal rett. Foto­gra­fis­ke bil­der er ikke regu­lert inter­na­sjo­nalt på til­sva­ren­de måte. Så om vi skul­le kom­me til at noen av de nevn­te foto­gra­fers bil­der er foto­gra­fis­ke bil­der, og ikke foto­gra­fis­ke verk, vil de ikke være ver­net i Nor­ge, uten at jeg utdy­per begrun­nel­sen for det. Om ikke en dom­stol skul­le kom­me til å se bort fra at reg­le­ne ikke gjel­der uten­lands­ke foto­gra­fer, slik Høy­este­rett gjor­de når det gjaldt ret­ten til eget bil­de i saken HR-2009–2318‑A Andy Finch. Hel­ler ikke det går jeg nær­me­re inn i.

Høy­este­rett har kon­klu­dert med at VG ikke kun­ne bru­ke bil­de­ne i med­hold av den gene­rel­le sitat­re­ge­len i åvl § 29, men at de kun­ne bru­ke dem etter tvangs­li­sens­re­ge­len i åvl § 36 annet ledd. Uan­sett hvil­ket retts­grunn­lag man støt­ter seg på, så er resul­ta­tet at VG had­de rett til å bru­ke bil­de­ne. Det spørs­må­let som gjen­står er om de må beta­le for bru­ken, eller ikke. Sitat­re­ge­len i åvl § 29 er en fri­bruks­re­gel, som bettyr at man ver­ken behø­ver å inn­hen­te sam­tyk­ke eller å beta­le veder­lag for bru­ken. Åvl § 36 annet ledd er en tvangs­li­sens­be­stem­mel­se, som betyr at man ikke tren­ger å inn­hen­te sam­tyk­ke, men må beta­le veder­lag for bruken.

For at man skal kun­ne site­re lov­lig etter åvl § 29 må det som site­res set­tes inn i en sam­men­heng. Det enk­le er at man skri­ver om det som site­res. Man kan ikke bru­ke et sitat som illust­ra­sjon eller blikk­fang. Men det­te er i seg selv et stort og vans­ke­lig tema, som jeg ikke skal gå ned i.

Adgan­gen til å site­re bil­der etter åvl § 29 er gans­ke sne­ver. Litt kort kan man si at en gjen­gi­vel­se av et helt bil­de ofte vil være mer enn hva som vil være til­latt etter sitat­re­ge­len, og gjen­gi­vel­se av utsnitt av bil­der kan være en kren­ken­de gjen­gi­vel­se som stri­der mot de ide­el­le ret­tig­he­ter etter åvl § 5. Det sis­te kan kan­skje modi­fi­se­res noe. Hvis man skal site­re i med­hold av åvl § 29 må det skje “i sam­svar med god skikk”. Et av ele­men­te­ne i den vur­de­rin­gen er at gjen­gi­vel­sen skal være lojal. I det lig­ger ikke at sen skal være snill og vel­vil­lig, men at den skal gi et dek­ken­de inn­s­trykk av det som site­res. Det kan nok ten­kes å være et områ­de mel­lom en gjen­gi­vel­se som kren­ker ide­el­le ret­tig­he­ter og det som er “i sam­svar med god skikk”, men det går jeg ikke nær­me­re inn på. Men det fin­nes situa­sjo­ner hvor det må være greit å gjen­gi deler av bil­der. Jeg bru­ker gjer­ne Vebjørn Sand som eksem­pel. Han ertet en gang på seg kunst-Nor­ge ved å hev­de at moder­nis­tis­ke kunst­ne­re ikke er i stand til å teg­ne en hånd. Jeg tok noen utsnitt med hen­der fra noen av Vebjørn Sands bil­der, som en illust­ra­sjon av hvor­dan han selv maler hen­der. Det­te mener jeg vi kan gjø­re i med­hold av den gene­rel­le sitatregelen.

I den aktu­el­le saken har VG brukt bil­de­ne i sam­men­set­nin­ger, blant annet ved at man har satt por­tret­te­ne på dress­kled­de krop­per. Det kan set­tes et spørs­måls­tegn ved om det er lojal bruk av bil­de­ne, og om det kan ha betyd­ning for vur­de­rin­gen av om bru­ken var i sam­svar med god skikk, eller ikke.

Et spørs­mål som ret­ten ikke tar stil­ling til, og som det kun­ne ha vært inter­es­sant å få avklart, er bru­ken av såkal­te “presse­bil­der”. Da mener jeg bil­der som bedrif­ter, offent­li­ge insti­tu­sjo­ner mm gjør til­gjen­ge­lig for bruk i media, og alt­så ikke tra­di­sjo­nel­le presse­fo­to­gra­fi­er. I dom­mens avsnitt 88 gien­gis bl.a. føl­gen­de fra ting­ret­tens avgjø­rel­se, som har fått til­slut­ning fra lagmannsretten:

De er helt typis­ke eksemp­ler på sli­ke bil­der som advo­ka­ter bru­ker på egne nett­si­der for å pro­fi­le­re seg og firmaet.”

Det­te drøf­tes i til­knty­ning til spørs­må­let om kilde­an­gi­vel­se og navn­gi­vel­se av foto­gra­fen. Det spørs­må­let som ikke behand­les er hvor­vidt det å pub­li­se­re sli­ke bil­der som en del av bedrifts­pro­fi­le­rin­gen på net­tet, må anses som et impli­sitt sam­tyk­ke til å bru­ke bil­de­ne i pres­sen. Jeg mener at bli­der lagt ut på den­ne måten må media fritt kun­ne gjen­gi, basert på impli­sitt sam­tyk­ke. Da er det ver­ken nød­ven­dig å påbe­ro­pe seg sitat­re­ge­len i åvl § 29 eller tvangs­li­sens­be­stem­mel­sen i åvl § 36 annet ledd. Sli­ke bil­der bør kun­ne bru­kes fritt, uten at det beta­les veder­lag. Bruk av sli­ke bil­der kan ikke være begren­set til bruk i sam­men­hen­ger som de som har gjort bil­de­ne til­gjen­ge­lig stil­ler seg posi­ti­ve til.

I den utstrek­ning jeg har vært med på sli­ke bil­der, har avta­len med foto­gra­fen vært at opp­drags­gi­ver har rett til fritt å gjen­gi bil­de­ne og til å gi and­re rett til å gjen­gi bil­de­ne. Jeg har ikke vært så involvert i selve avtale­inn­gå­el­sen at jeg kjen­ner detal­jer i den­ne, men jeg antar at en foto­graf da får betalt for å gi fra seg såpass omfat­ten­de rettigheter.

En opp­ha­ver har etter åvl § 5 krav på å bli navn­gitt, “slik som god skikk til­si­er såfremt navn­gi­vel­se er prak­tisk mulig”. Jeg kan vans­ke­lig ten­ke meg situa­sjo­ner hvor god skikk skul­le til­si at opp­ha­ver skal navn­gis, selv om navn­gi­vel­se ikke er prak­tisk mulig, men det spørs­må­let får lig­ge. Et mini­mums­vil­kår er at det er opp­gitt hvem foto­gra­fen er. Det er ikke all­tid opp­gitt når bil­der leg­ges ut som en del av en bedrifts­pre­sen­ta­sjon. Utgangs­punk­tet er at en opp­ha­ver ikke kan fra­skri­ve seg ret­ten til navn­gi­vel­se “med mind­re det gjel­der en bruk av ver­ket som er avgren­set etter art og omfang”. At man fra­skri­ver seg en slik rett når det gjel­der bestem­te bil­der, må lig­ge innen­for det man kan gjøre. 

I åvl § 25 annet ledd står bl.a. føl­gen­de om bruk av verk i med­hold av bestem­mel­se­ne i kapit­tel 3, som inklu­de­rer både sitat­be­stem­mel­sen og tvangs­li­sens­be­stem­mel­sen for bruk i pressen:

Når et verk gjen­gis offent­lig etter reg­le­ne i det­te kapit­let, kan det skje i det omfang og i den skik­kel­se for­må­let kre­ver. Ver­kets karak­ter må ikke for­and­res eller for­rin­ges. Kil­den skal all­tid angis slik som god skikk tilsier.”

Kilde­an­gi­vel­se er noe mer enn navn­gi­vel­se. Hvis noen skul­le site­re noe jeg har skre­vet, er kra­vet om navn­gi­vel­se opp­fylt om man f.eks. skri­ver noe slik: “Olav Tor­vund skri­ver …”. Hvis man skal angi kil­den, da skal man ikke bare opp­gi at jeg har skre­vet det, men også hvor det er hen­tet fra. I dom­mens avsnitt 89 står det:

Kra­vet om kredi­te­ring kan imid­ler­tid ikke tol­kes så strengt at det vil mot­vir­ke under­sø­ken­de jour­na­lis­tikk. Like fullt kun­ne VG i den­ne saken med for­del gått len­ger i å opp­gi hvor foto­gra­fi­ene er hen­tet fra, uten at det vil­le gått på bekost­ning av for­må­let med artiklene.”

Noe av det som etter min vur­de­ring er vik­tig i dom­men, er at Høy­este­rett sier at VGs omta­le må opp­fyl­le vil­kå­ret om “dags­hen­ding”. Høy­este­rett viser til prak­sis fra EU-dom­sto­len, og skri­ver i avsnitt 61:

Dom­sto­len tol­ker alt­så begre­pet «cur­rent event» slik at det er til­strek­ke­lig at repor­ta­sjen har all­menn nyhets­in­ter­es­se på det tids­punkt den pub­li­se­res. EU-dom­sto­len kre­ver her ikke at det skal være tids­nød knyt­tet til å inn­hen­te samtykke.”

Det­te åpner for at man kan gjen­gi bil­der i med­hold av tvangs­li­sens­be­stem­mel­sen i åvl § 36 annet ledd i under­sø­ken­de jour­na­lis­tikk som ikke er knyt­tet til akut­te, ytre nyhets­hen­del­ser. Saker som VGs omta­le av advo­kat­fir­ma­et Rog­stad blir en dags­hen­ding i det øye­blikk saken offent­lig­gjø­res og for­hol­de­ne avslø­res. Noe annet vil­le etter min vur­de­ring være en uak­sep­ta­bel inn­skren­king av ytrings- og pressefriheten. 

Her kan det leg­ges til at dagens medie­vir­ke­lig­het gjør at “dags­hen­ding” får en litt annen betyd­ning enn hva det had­de før. I papir­al­de­ren var gårs­da­gens avis i prak­sis gans­ke util­gjen­ge­lig his­to­rie alle­re­de dagen etter at den var utgitt. TV-nyhe­ter var borte når sen­din­gen var avslut­tet. Nå blir gårs­da­gens og fjor­årets “dags­hen­din­ger” lig­gen­de ute i alle fall i lang, om enn ikke evig tid. Som nevnt inn­led­nings­vis har VG en sam­le­side med dis­se artik­le­ne, inklu­dert de omstrid­te bildene.

I avsnitt 67 viser Høy­este­rett til Men­neske­retts­dom­sto­lens prak­sis, hvor det leg­ges vekt på om pub­li­se­rin­gen bidrar til den debatt av offent­lig inter­es­se. Uten å gå nær­me­re inn på det­te, kan det ikke være i tvil om at VGs avslø­rin­ger og omta­le av advo­kat­fir­ma­et Rog­stad har skapt og bidratt til en debatt av bety­de­lig offent­lig interesse.

I avsnit­te­ne 92 og 93 drøf­tes for­hol­det til EMK artik­kel 10

(92) VG og parts­hjel­pe­ren har anført at veder­lags­kra­vet etter rege­len om dags­hen­din­ger i
§ 36 and­re ledd vil kun­ne ha en ned­kjø­len­de effekt ved at det leg­ger hind­rin­ger i vei­en for
medias dek­ning av saker av sam­funns­mes­sig betyd­ning – og der­ved kan kom­me i kon­flikt
med EMK artik­kel 10 om ret­ten til infor­ma­sjons- og ytringsfrihet.

(93) Til det­te skal jeg bemer­ke at tvangs­li­sen­sen er begrun­net i et bevisst lovgiverstandpunkt.”

VG har i sine anførs­ler, dom­men avsnitt 31, sagt at gjengs pris for sli­ke bil­der er 415 kr per bil­de. Det­te er ikke nær­me­re drøf­tet i dom­men. Van­lig fri­lans­sats for foto­gra­fi­er er på rundt 3000 kr per bil­de, så hvor tal­let 415 kr er hen­tet fra, vet jeg ikke. Men i alle fall for et medie­hus som VG vil det nep­pe vir­ke sær­lig ned­kjø­len­de om de må beta­le 415 kr per bil­de. For mind­re res­surs­ster­ke medi­er, kan det nok ha betydning. 

At det er et bevisst lov­gi­ver­stand­punkt, er ikke et tungt­vei­en­de argu­ment når det gjel­der for­hol­det til EMK. EMK set­ter gren­ser hva slags lover som kan ved­tas, og da er lov­gi­vers egne vur­de­rin­ger og valg ikke avgjørende. 

Avslut­nings­vis ven­der jeg til­ba­ke til åvl § 36, og gjen­gir dens førs­te og annet ledd:

Et verk som inn­går i en dags­hen­ding kan ved medias omta­le av dags­hen­din­gen gjen­gis i sam­svar med god skikk og i den utstrek­ning for­må­let betinger.

Også et offent­lig­gjort kunst­verk, offent­lig­gjort foto­gra­fisk verk eller offent­lig­gjort film­verk som har til­knyt­ning til dags­hen­din­gen uten å inn­gå i den, kan på sam­me vil­kår som i førs­te ledd gjen­gis mot veder­lag. Det­te gjel­der ikke verk som er skapt i ervervs­virk­som­het med hen­blikk på gjen­gi­vel­se i media.”

Hvis et verk inn­går i en dags­hen­ding, gir førs­te ledd en fri­bruks­be­stem­mel­se, mens and­re ledd gir en tvangs­li­sens. Da må dags­hen­din­gen knyt­te seg til ver­ket, eller even­tu­elt det foto­gra­fis­ke bil­det. Jeg bru­ker gjer­ne Odd Nerd­rum og Vebjørn Sand som eksemp­ler her. De er beg­ge flin­ke til å ska­pe medie­opp­merk­som­het rundt seg selv og sine bil­der, og det er man­ge til­fel­ler hvor nett­opp ver­ke­ne er sen­tra­le i dags­hen­din­gen. I den aktu­el­le saken var det advo­kat­fir­ma­ets virk­som­het og orga­ni­se­ring som utgjor­de dags­hen­din­gen, ikke bil­de­ne som var brukt til å illust­re­re artiklene. 

Men nå som Høy­este­rett har kom­met med sin dom om bil­led­bru­ken, da er bil­de­ne sen­tra­le i den­ne dags­hen­din­gen. Så ved omta­le av den­ne saken, vil bil­de­ne fritt kun­ne gjen­gis etter førs­te ledd, uten at det må beta­les vederlag.

Høy­este­rett har opp­he­vet lag­manns­ret­tens dom, som ga VG med hold og fri­fant dem for kra­vet fra advo­kat­fir­ma­et Rog­stad. Det betyr at saken må til­ba­ke til Bor­gar­ting lag­manns­rett, som må avsi ny dom basert på at VG had­de rett til å bru­ke bil­de­ne i med­hold av tvangs­li­sens­be­stem­mel­sen i åvl § 36 annet ledd. De spørs­må­le­ne som står åpne er hvor mye VG må beta­le, og saks­om­kost­nin­ger. Jeg er ikke godt nok opp­da­tert når det gjel­der sivil­pro­sess til å si om VG også kan trek­ke inn “impli­sitt sam­tyk­ke”, hvis det tid­li­ge­re ikke har vært påberopt.

Noe av det jeg sær­lig rea­ger­te på da saken ver­ser­te ved lave­re dom­sto­ler, var kra­ve­nes stør­rel­se. For lag­manns­ret­ten krev­de advo­kat­fir­ma­et Rog­stad til sam­men 1,7 mill i erstat­ning og 360 000 i opp­reis­ning. De har basert seg på at det er 18 bil­der som er pub­li­sert 182 gan­ger, og har basert seg på 6 000 kr per bil­de. 6 000 kr er anta­ge­lig­vis basert på en fri­lans­sats på 3 000 kr per bil­de. Når de kom­mer til 6 000 kr per bil­de, er det sann­syn­lig­vis basert på at man etter åvl § 81 annet ledd kan kre­ve det dob­belte av rime­lig veder­lag for bru­ken ved ulov­lig bruk. Når VG har fått med­hold i at de had­de rett til å pub­li­se­re bil­de­ne etter åvl § 36 annet ledd, vil det ikke være aktu­elt å kre­ve dob­belt beta­ling etter den­ne bestem­me­slen. Da er det et spørs­mål om veder­lag for lov­lig bruk.

Ved pub­lisei­rng av et enkelt bil­de uten sam­tyk­ke, er det ikke uri­me­lig å ta utgangs­punkt i van­lig fri­lans­sats. Det synes å være en gans­ke etab­lert prak­sis, også at man kre­ver dob­belt sats ved ulov­lig bruk, alt­så 6 000 kr for et bil­de. Noen kre­ver også tre gan­ger fri­lans­sat­sen når foto­gra­fen ikke er navn­gitt. Om det er en prak­sis som har fes­tet seg, vet jeg ikke.

Men det man har krav på er rime­lig veder­lag. Det frem­står ikke som rime­lig veder­lag å kre­ve det­te for hvert av 18 “presse­bil­der”, og i alle fall ikke å mul­ti­pli­se­re det med 182 basert på at bil­de­ne er pub­li­sert 182 gan­ger. <edit>Hvordan de har reg­net seg fram til veder­lags­kra­vet på 1,7 mill, frem­går ikke av noen av dom­me­ne. Hvis vi reg­ner 6000*18*182 blir resul­ta­tet ca 19,7 mill, så de har i alle fall redu­sert kra­vet i for­hold til det. Men fort­satt er det etter min vur­de­ring hin­si­des hva som er rime­lig veder­lag for slik billedbruk.</edit>

I sin begrun­nel­se viser avo­kat­fir­ma­et Rog­stad til at “artik­le­ne har med­ført bety­de­li­ge pro­ble­mer både for fir­ma­et og for de ansat­te”. Kri­tisk omta­le må de fin­ne seg i. Jeg går ikke inn i en ære­kren­kel­ses­vur­de­ring. Men så len­ge VG har hatt godt kilde­grunn­lag og har behand­let saken på jour­na­lis­tisk for­svar­lig måte, kan de ikke kre­ve noe for det. I avsnitt 72 sier Høy­este­rett at “fun­dert på for­svar­lig jour­na­lis­tisk arbeid og
et til­freds­stil­len­de fak­ta- og kilde­grunn­lag”. Det er påvist en fakta­feil, som VG har ret­tet opp. De advo­kat­fir­ma­et Rog­stad kan kre­ve veder­lag for er bil­led­bru­ken, ikke at en neg­a­tiv opp­merk­som­het rundt fir­ma­ets orga­ni­se­ring og virk­som­het, har ska­det firmaet. 

Print Friendly, PDF & Email

Fri fra 2022

Så går vi inn i et nytt år, og det er igjen fle­re opp­ha­ve­re hvis verk fal­ler i det fri. Opp­havs­ret­ten hos oss varer som kjent i 70 år etter utlø­pet av opp­ha­vers døds­år. Ved det­te års­skif­tet er det verk av opp­ha­ve­re som døde i 1951 som fal­ler i det fri. 

Når man går gjen­nom lis­ter over folk som døde i f.eks. 1951, er det man­ge per­soner som ikke har skre­vet seg inn i his­to­ri­en gjen­nom de opp­havs­retts­lig ver­ne­de verk de etter­lot seg. Det kan være poli­ti­ke­re, idretts­stjer­ner, film­stjer­ner og and­re kjen­di­s­er. Men også blant opp­ha­ve­re må man gjø­re et utvalg, og ta med per­soner hvis verk har inter­es­se i dag. Mitt utvalg er pre­get av jeg kan mer om musikk­his­to­rie enn om lit­te­ra­tur­his­to­rie, kunst­his­to­rie og film­his­to­rie. And­re vil­le sik­kert mene at det er for­fat­te­re, bil­led­kunst­ne­re og film­folk som bur­de ha vært med. Men innen lit­te­ra­tur tar jeg i alle fall med alle som har fått Nobel­pri­sen, selv om det man­ge gan­ger er for­fat­te­re som er ukjen­te for meg. Jeg tar også med noen per­soner som ikke først og fremst er kjent for de ånds­verk de etter­lot seg, men som gir utgangs­punkt for å ta opp enkel­te inter­es­san­te opp­havs­retts­li­ge spørs­mål. Det er der­for jeg den­ne gan­gen har tatt med folk som Vil­helm Bjerk­nes og Fer­di­nand Porsche.

Arnold Schönberg 

Jeg star­ter med kom­po­nis­ten Arnold Schön­berg. Han ble født 13. september1874 og døde 13. juli 1951. Han er kjent som den som utvik­let 12-tone­tek­nik­ken og seria­lis­men. Det er vans­ke­lig å si sik­kert hvem som var den førs­te når det gjel­der musikk. Arnold Schön­berg var den førs­te som beskrev 12-tone­tek­nik­ken og seria­lis­men. Kom­po­nis­ter had­de, sær­lig gjen­nom 1800-tal­let, utford­ret den tona­le dur/­moll-baser­te musik­ken. Det ble sta­dig mer kro­ma­tikk, alt­så toner som egent­lig ikke hør­te hjem­me i den tone­ar­ten som ble spilt. Schön­berg brøt med den tona­le muisk­ken. Han kal­te det selv en fri­gjø­ring av melo­di­en. Han var opp­tatt av melo­di­en, og vil­le fri­gjø­re den fra har­mo­ni­ene, som er vel­dig sty­ren­de i tonal musikk. Et av Schön­bergs mest kjen­te verk er Ver­klär­te Nacht fra 1899. Men det er et sen­ro­man­tisk, tonalt verk som Schön­berg kom­po­ner­te før han utvik­let 12-tone­tek­nik­ken. Ver­klär­te Nacht ble opp­rin­ne­lig kom­po­nert for strykesteks­tett, men ha kom­po­ner­te også en ver­sjon for stryke­or­kes­ter. Jeg har tatt med den­ne ver­sjo­nen i en inn­spil­ling med Det nors­ke kam­mer­or­kes­ter, ledet av Ter­je Tøn­ne­sen.

Con­ti­nue read­ing Fri fra 2022

Print Friendly, PDF & Email

Kan man sko seg på opphavsrett eller går man skoene av seg?

Tim­ber­land, eller egent­lg dat­ter­sel­ska­pet TBL Licen­sing, har reist søks­mål mot sports­ut­styrs­kje­den Sport Out­let, kan vi lese i Dagens Nærings­liv. Stri­dens kjer­ne er Tim­ber­lands sko “Yel­low Boots”. Som all­tid når man leser om sli­ke saker i media blir man sit­ten­de med man­ge ube­svar­te spørs­mål. Det er mye rele­vant infor­ma­sjon som ikke kom­mer fram. Jeg kjen­ner saken kun fra medie­om­ta­len, og det frem­går ikke klart hvil­ket retts­lig grunn­lag kra­vet byg­ger på. Det­te er Tim­ber­land Yel­low Boot:

Bil­de: Karld­mar­ti­ni, CC BY-SA 4.0 https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0, via Wiki­me­dia Com­mons.

Den nors­ke sports­ut­styrs­kje­den Sport Out­let sel­ger sko som er i over­kant like, mener Timberland.”

Con­ti­nue read­ing Kan man sko seg på opp­havs­rett eller går man sko­ene av seg?

Print Friendly, PDF & Email

Klassikervernet: Trenger vi egne ærekrenkelses- og blasfemibestemmelser for historiske opphavere?

Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­ha­vers døds­år. I 2021 betyr det at verk av opp­ha­ve­re som døde i 1950 eller tid­li­ge­re i dag er frie. Vi tren­ger ikke sam­tyk­ke for å kun­ne frem­stil­le eksemp­lar av deres verk, eller til å gjø­re verk til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. Hvem som helst kan gi ut Hen­rik Ibsen og set­te opp hans skue­spill, vi kan spil­le Griegs musikk på kon­sert og spil­le den inn, uten å inn­hen­te sam­tyk­ke og uten å beta­le veder­lag til opp­ha­ver. Jeg plei­er å lage årli­ge over­sik­ter over opp­ha­ve­re hvis verk fal­ler i det fri ved et års­kif­te, her er den sis­te med noen som ble fri fra inn­gan­gen til 2021 (med len­ker til tid­li­ge­re årganger).

Men ikke alt fal­ler bort når det har gått 70 år. Vi har det såkal­te klas­si­ker­ver­net i åvl § 108. Bestem­mel­sen lyder:

Selv om opp­havs­ret­tens verne­tid er utløpt, kan et ånds­verk ikke gjø­res til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten på en måte eller i en sam­men­heng som er kren­ken­de for opp­ha­ve­rens eller ver­kets anse­el­se eller egen­art eller på annen måte antas å kun­ne ska­de all­men­ne kulturinteresser.

Uten hen­syn til om verne­ti­den er utløpt kan depar­te­men­tet, når opp­ha­ve­ren er død, for­by at et ånds­verk gjø­res til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten på en slik måte eller i en slik sam­men­heng som nevnt i førs­te ledd. Slikt for­bud kan depar­te­men­tet også ned­leg­ge på begjæ­ring fra en opp­ha­ver som lever, der­som ver­ket ikke er ver­net her i riket.

Bestem­mel­sen i § 5 førs­te ledd får til­sva­ren­de anven­del­se selv om opp­havs­ret­tens verne­tid er utløpt, eller ver­ket er uten vern her i riket.”

Klas­si­ker­ver­net er ikke for­ank­ret i inter­na­sjo­na­le kon­ven­sjo­ner, men vi fin­ner det i de nor­dis­ke lan­de­ne. I Bern­kon­ven­sjo­nen art 6bis (2) om Moral rights, heter det: 

The rights gran­ted to the aut­hor in accor­dan­ce with the pre­ce­ding para­graph shall, after his death, be main­tai­ned, at least until the expiry of the eco­no­mic rights,”

Sis­te ledd i den nors­ke bestem­mel­sen, som inne­bæ­rer at plik­ten til navn­gi­vel­se består, er upro­ble­ma­tisk. Spil­ler man Edvard Griegs musikk eller set­ter man opp Hen­rik Ibsens skue­spill, så skal man ikke kun­ne hev­de at det er noe man har laget selv. I musikk kan vi fin­ne gans­ke man­ge eksemp­ler på at noen har for­synt seg av klas­si­ke­re, har laget mer “moder­ne” ver­sjo­ner, gjer­ne pop­ver­sjo­ner, som de har utgitt for å være egne kom­po­si­sjo­ner. Et inter­es­sant eksem­pel i den­ne sam­men­hen­gen er andre­te­ma­et i and­re sats i Mozarts piano­so­na­te K457. I den inn­spil­lin­gen jeg har valgt, med Mitsuko Uchi­da må vi ca 3.20 inn i sat­sen for å kom­me til det­te temaet.

Beet­ho­ven lik­te åpen­bart det­te, og bruk­te det­te tema­et i and­re sats av sin piano­so­na­te No 8 Path­ti­que, her frem­ført av Dani­el Barenboim.

Det er laget minst to pop­s­an­ger som er basert på den­ne. En er Bil­ly Joels “This Night” (refren­get). Bil­ly Joel har fle­re gan­ger frem­holdt Beet­ho­ven som sin favorittkomponist.

Og Loui­se Tuck­er — Mid­night Blue

Vi kan sik­kert fin­ne til­sva­ren­de eksemp­ler innen­for lit­te­ra­tur og bil­led­kunst, men jeg kjen­ner lit­te­ra­tur­his­to­ri­en og kunst­his­to­ri­en langt dår­li­ge­re enn jeg kjen­ner musikkhistorien. 

Men hva inne­bæ­rer det at et verk

gjø­res til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten på en måte eller i en sam­men­heng som er kren­ken­de for opp­ha­ve­rens eller ver­kets anse­el­se eller egen­art eller på annen måte antas å kun­ne ska­de all­men­ne kulturinteresser.”

I Sve­ri­ge ver­se­rer ble det nylig avsagt en dom om det­te i Stock­holms Tings­rätt, Patent- och mark­nads­dom­sto­len. Svens­ka Aka­de­mi­en krev­de at de nyna­zis­tis­ke orga­ni­sa­sjo­ne­ne Nord­front og Nor­dis­ka mot­stånds­rörel­sen skul­le for­bys å bru­ke klas­sis­ke lit­te­rære verk på sine nett­si­der. Teks­te­ne ble gjen­gitt i sin ori­gi­na­le form, slik at det ikke var et spørs­mål om for­vreng­ning av teks­te­ne. Men de ble satt inn i en sam­men­heng som Svens­ka Aka­de­mi­en men­te var kren­ken­de. Jeg har gjen­gitt dom­men her, og jeg ret­ter en takk til Dani­el West­man som har sendt meg dom­men. Det er man­ge ved­legg til dom­men som viser den aktu­el­le bru­ken. Dis­se har jeg ute­latt, da det ble en vel­dig stor fil om jeg skul­le ta med disse. 

Det er ikke vans­ke­lig å for­stå at man mis­li­ker at nasjo­na­le kul­tur­skat­ter bru­kes av nyna­zis­ter, akku­rat som vi sterkt kan mis­li­ke at nazis­ter nær­mest har okku­pert noen nasjo­na­le sym­bo­ler. Men som det så ofte sies: Vi kan ikke for­by alt vi ikke liker. At noen eks­tre­mis­ter kan (mis)bruke deler av kul­tu­ren på den måten er noe vi må aksep­te­re som noe av den pri­sen vi må beta­le for ytringsfriheten.

Den poli­tis­ke ytrings­fri­he­ten har et sær­lig sterkt vern etter Grl § 100 tred­je ledd. Jeg viser her til først­vo­te­ren­de som tal­s­per­son for fler­tal­let i ple­nums­dom­men Rt-1997–1821 “Hvit valgallianse”:

«Men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len har i fle­re avgjø­rel­ser frem­he­vet at ytrings­fri­het er et av de helt fun­da­men­ta­le ele­men­ter i grunn­la­get for et demo­kra­tisk sam­funn. Det påpe­kes at den­ne fri­het ikke bare omfat­ter rett til å frem­set­te utsagn som blir posi­tivt mot­tatt eller som anses ufar­li­ge, even­tu­elt ube­ty­de­li­ge, men også utsagn som vir­ker stø­ten­de, sjok­ke­ren­de eller som foruroliger.»

Det­te må også gjel­de når verk vi set­ter pris på blir brukt i en sam­men­heng som vi sterkt misliker.

Det er av åpen­ba­re grun­ner ikke opp­ha­ver­ne som rea­ge­rer på slik bruk. Arvin­ge­ne kan mis­li­ke det, men de har ikke len­ger noen ret­tig­hetr til ver­ke­ne. Det typis­ke er at det er repre­sen­tan­ter for en selv­be­stal­tet, kon­ser­va­tiv eli­te som rea­ge­rer når et verk gjen­gis på en måte som stri­der mot deres opp­fat­ning av hvor­dan det­te ver­ket skal pre­sen­te­res. Det kan være Wen­che Foss som for­la­ter en opp­set­ning av “John Gab­ri­el Bork­man”, som hun ikke orket å se. For all del: Det er en ærlig sak å mis­li­ke en kon­sert, tea­ter­opp­set­ning, en musikk­innspil­ling osv, og så gå i pau­sen, som Wen­che Foss gjor­de. Hun krev­de ikke at opp­set­nin­gen skul­le forbys.

For en gjen­nom­gang av klas­si­ker­ver­net i Nor­ge fram til år 2000, se Anne Beth Lan­ge “Klas­si­ker­ver­net i norsk rett”, Com­plex 1/2000. Her fin­ner man en omfat­ten­de, men ikke kom­plett over­sikt over prak­sis. Noen for­søk på å stan­se påstått kren­ken­de ver­sjo­ner av verk har hel­dig­vis ikke ført fram, som da noen vil­le for­by en tegne­se­rie­ut­ga­ve av Peer Gynt og et for­søk på å for­by Det nors­ke tea­te­ret å set­te opp Hen­rik Ibsens “Gjen­gan­ge­re” i en nynorsk ver­sjon. Men spo­re­ne skrem­mer like­vel. Blant det som har blitt for­budt og som i en peri­ode på ti år ble nek­tet solgt og nek­tet spilt på radio i Nor­ge, er Duke Elling­tons inn­spil­ling av Edvard Griegs “I Dovre­gub­bens hall”. For en over­sikt over Grieg i jazz­ut­ga­ver, se NRK-artik­ke­len “Grieg som swin­ger”.

Duke Elling­tons Grieg-inn­spil­lin­ger er nok ikke det bes­te Duke Elling­ton har gjort, og det er ikke den bes­te inn­spil­lin­gen jeg har hørt av Griegs musikk — hvil­ket selv­føl­ge­lig er en sub­jek­tiv opp­fat­ning. Men det kren­ker ikke Grieg og Griegs musikk. Om det kren­ker noe, så er det enkel­te kul­tur­kon­ser­va­ti­ves opp­fat­ning om hvor­dan Griegs musikk skal spil­les. De bør ikke få bestem­me det­te. De fles­te betyd­ning­ful­le kom­po­nis­ter har vært og er åpne for musikk og and­re kul­turu­t­rykk langt uten­for main stre­am. Grieg var opp­tatt av og åpen for norsk folke­mu­sikk, som han bruk­te i sin musikk. Edvard Grieg døde i 1907. Jaz­zen var da i sin spe­de begyn­nel­se, og had­de ennå ikke kom­met til Nor­ge. Jeg tror at Edvard Grieg og and­re såkal­te “klas­sis­ke” kom­po­nis­ter had­de vært åpne for jazz, og for den saks skyld rock, om de had­de levd litt senere.

Jeg har nevnt at poli­tis­ke ytrin­ger har et sær­lig sterkt vern. Det sam­me gjel­der kunst­ne­ris­ke ytrin­ger. Det er der­for et alvor­lig angrep på ytrings­fri­he­ten om man for­byr kunst­ne­ris­ke ytrin­ger man ikke liker. Når det gjel­de ytrings­fri­het gene­relt og vern for uli­ke typer ytrin­ger, viser jeg til min bok Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring.

Hvis vi først skal inn­om mulig kren­ken­de gjen­gi­vel­ser av Grieg, synes jeg at den ver­sjo­nen av Norsk dans no 2, som NRK spil­ler som kjen­nings­me­lo­di til “Nor­ge Rundt” hver fre­dag er ver­re enn Duke Elling­tons vesjo­ner. For ikke å snak­ke om når den sam­me melo­di­en bru­kes som lokke­to­ner av iskrembiler.

Vi kan også ta med Arne Dom­ne­rus’ inn­spil­ling av “Ja vi els­ker”, som også ble for­budt i Norge. 

Et for­bud mot frem­fø­ring av nasjo­nal­san­ger i ymse ver­sjo­ner står i et sær­de­les pro­ble­ma­tisk for­hold til Ytrings­fri­he­ten. Den poli­tis­ke ytrings­fri­het har et skjer­pet vern etter Grl § 100 tred­je ledd, som kom­mer i til­legg til ytrings­fri­hets­ver­net for kunst­ne­ris­ke ytrin­ger. Jeg mer­ker ikke noen poli­tis­ke under eller over­to­ner i Arne Dom­ne­rus inn­spil­lin­ger av Ja vi els­ker. Men vi kan gå til en annen klas­si­ker når det gjel­der frem­fø­ring av nasjo­nal­san­ger, nem­lig Jimi Hend­rix’ frem­fø­ring av USAs nasjo­nal­sang “Star Sprang­led Ban­ner” under Wood­stock­fes­ti­va­len i 1969.

Det er vans­ke­lig ikke å ten­ke på at den­ne ble frem­ført mens debat­ten om Viet­nam­kri­gen var på sitt mest inten­se i USA. Man hører bombe­fly, fly­alar­mer og bom­ber som fal­ler i frem­fø­rin­gen. Jeg får leg­ge til at Jimi Hend­rix selv har sagt at frem­fø­rin­gen ikke var ment slik, men jeg vel­ger like­vel å for­stå den i en slik sammenheng. 

De fles­te verk er glemt len­ge før det har gått 70 år etter utlø­pet av opp­ha­vers døds­år. De som fort­satt er inter­es­san­te etter så lang tid, er så robus­te at de tåler at vi her­jer med dem. Edvard Griegs “I Dovre­gub­bens hall” står fjell­støtt. Duke Elling­tons inn­spil­ling har de fles­te glemt. Det had­de jeg også gjort, om det ikke i sin tid var blitt truf­fet et forbudsvedtak. 

Noen for­buds­ved­tak gjel­der bruk i rekla­me. En av de rekla­me­ne jeg hus­ker, er at Levis bruk­te Michel­ange­los bil­de fra Det six­tins­ke kapell, som ble fem­stilt slik at Gud over­rak­te en Levis-buk­se til men­nes­ke­ne. Den er også glemt av de fles­te, bort­sett fra oss som er opp­tatt av “klas­si­ker­ver­net”. Men her får jeg leg­ge til at kom­me­si­el­le ytrin­ger har et svakt ytrings­fri­hets­vern. Det er man­ge for­mer for rekla­me som er for­budt hos oss (f.eks. rekla­me for tobakk og alko­hol), uten at det blir ansett som noe alvor­lig inn­grep i ytrings­fri­he­ten. Så for­bud mot å bru­ke klas­sis­ke verk i rekla­me møter ikke de sam­me ytrings­fri­hets­pro­ble­mer som når de bru­kes i poli­tis­ke sam­men­hen­ger eller er gjen­stand for kunst­ne­risk bear­bei­del­se. Det er dess­uten som regel bare en for­del om noen vil for­by en rekla­me. Det gir en medie­opp­merk­som­het som kna­pt kan kjø­pes for penger. 

Når det gjel­der ære­kren­kel­ser har man et visst vern i 15 år etter at en per­son døde. Det er det­te som har kom­met til over­la­ten i debat­ten i kjøl­van­net av Mar­te Michelets bok “Hva viss­te hjem­me­fron­ten”. Jeg har skre­vet fle­re kom­men­ta­rer om den saken, det­te er den sis­te. Vi har ikke len­ger noen for­bud mot blas­fe­mi i Nor­ge. Men vi har den­ne etter­lev­nin­gen etter et slags ære­kren­kel­ses- og blas­femi­vern i klas­si­ker­ver­net. Vi kan i dag hev­de at en av de gam­le kul­tur­per­son­lig­he­ter var en pedo­fil over­gri­per, at han var en ivrig skjørte­je­ger som var kro­nisk utro mot sin ekte­fel­le og vold­tok man­ge kvin­ner, at han begikk under­slag, at han grovt utnyt­tet sine ven­ner, osv. Det er bare å leg­ge til kren­ken­de påstan­der. Den som måt­te kom­me med sli­ke påstan­der uten å kun­ne doku­men­te­re dem, må reg­ne med kraf­tig og anta­ge­lig­vis vel­for­tjent kri­tikk. Men det er ikke ulov­lig og straff­bart å hev­de noe slikt. 

Men skul­le man frem­føre eller utgi en litt for frisk, utra­di­sjo­nell og pro­vo­se­ren­de ver­sjon av ved­kom­men­des verk, da kan man risi­ke­re sen­sur og og even­tu­elt straff hvis man ikke bøy­er seg for sen­su­ren. Slikt hører ikke hjem­me i 2021.

Print Friendly, PDF & Email

Kunst-køpenickiaden Werner Jensen

Køpe­nick­ia­de er defi­nert slik i Wiki­pe­dia: En form for svin­del eller luren­drei­e­ri, sær­lig en frekk bløff der en eller fle­re per­soner urett­mes­sig gir seg ut for å repre­sen­te­re offent­li­ge myn­dig­he­ter. Beteg­nel­sen viser til en begi­ven­het i 1906 i Köpe­nick, i dag en bydel i Ber­lin, der den 57 år gam­le arbeids­løse sko­ma­ke­ren og tid­li­ge­re straffe­døm­te Wil­helm Voigt, i uni­form lur­te til seg bykas­sen. Er man frekk nok og gjør sin svin­del på en til­strek­ke­lig spek­ta­ku­lær måte, går man inn i his­to­ri­en som en slags helt. «Kap­tei­nen fra Köpe­nick» (Haupt­mann von Köpe­nick) har til og med fått sin egen sta­tue ved råd­hu­set i Köpe­nick — og ikke minst gitt opp­ha­vet til ordet Køpe­nick­ia­de. Han fikk mer en sine 15 min­utes of fame.

Hvor­dan Wer­ner Jen­sen, alias John Hede­mark vil skri­ve seg inn i kunst- og kri­mi­nali­his­to­ri­en må vi nok ven­te noen år før vi får se. John Hede­mark har laget male­ri­er som han har solgt under pseu­do­ny­me­ne Wer­ner Jen­sen, Knut Ohle­sen og Erik Krohn. Poli­ti­et har åpen­bart hatt behov for å avle­de opp­merk­som­he­ten fra gro­ve over­tramp ved ran­sa­king av ung­dom­mer mis­tenkt for bruk av ube­ty­de­li­ge meng­der can­na­bis. En spek­ta­ku­lær kunst­ak­sjon kun­ne tyde­lig­vis være formålstjenelig.

Poli­ti­et var raskt ute med å si at male­ri­ene vil­le bli destru­ert. Nå har de mode­rert seg litt der, og sier at de even­tu­elt vil påstå at de skal inn­dras til for­del for sta­ten hvis det blir straffe­sak. Så får vi se om han blir dømt for noe. 

Con­ti­nue read­ing Kunst-køpe­nick­ia­den Wer­ner Jen­sen

Print Friendly, PDF & Email

Digitale læremidler: Ingen vellykket opprydding ved UiT

Den­ne kom­men­ta­ren sto opp­rin­ne­lig i Khrono 6. febru­ar 2021.

Det kan være behov for opp­ryd­ding på det­te områ­det. Men det bør ikke byg­ge på det man har gjort ved UiT Nor­ges ark­tis­ke universitet.

UiT Nor­ges ark­tis­ke uni­ver­si­tet prø­ver å ryd­de opp i digi­tal jun­gel kun­ne vi lese i Khrono. Det er i alle fall ikke et sær­lig vel­lyk­ket for­søk. De er pre­get av en «kjekt å ha» tanke­gang fra UiT, hvor man vil ha det mes­te for sik­ker­hets skyld, uten sær­lig hen­syn til ansat­tes inter­es­ser og rettigheter.

Det er grunn til å min­ne om utgangs­punk­tet. Opp­havs­ret­ten opp­står hos den eller de som står for den ska­pen­de inn­sat­sen, alt­så de som utar­bei­der under­vis­nings­ma­te­ria­let. Hvis and­re skal over­ta den ret­ten, må det skje ved avta­le. Det er ikke noe et uni­ver­si­tets­sty­re ensi­dig kan fast­set­te gjen­nom å ved­ta ret­nings­lin­jer. Ingen bør inn­gå en avta­le som inne­bæ­rer veder­lags­fri over­dra­gel­se av ret­tig­he­ter til arbeids­gi­ver, slik UiT leg­ger opp til. Digi­tal under­vis­ning UiT prø­ver å ryd­de opp i digi­tal jungel

Con­ti­nue read­ing Digi­ta­le lære­mid­ler: Ingen vel­lyk­ket opp­ryd­ding ved UiT

Print Friendly, PDF & Email

Fri fra 2021

Så er vi ved et nytt års­skifte­skif­te, og nye verk “fal­ler i det fri”. Som jeg plei­er å min­ne om på dis­se tider, varer opp­havs­ret­ten i 70 år etter utlø­pet av opp­ha­vers døds­år. Det er verk etter opp­ha­ve­re som døde i 1950 som den­ne gan­gen fal­ler i det fri. 

Litteratur

Vi kan star­te med noen betyd­nings­ful­le for­fat­te­re. Tre nobel­pris­vin­ne­re døde i 1950.

Den førs­te er Eric Arthur Blair, bed­re kjent under sitt pseu­do­nym Geor­ge Orwell. Han døde av tuber­ku­lo­se, bare 46 år gam­mel. Blant hans kjen­te bøker er “Ani­mal Farm”, som i norsk over­set­tel­se heter “Kame­rat Napo­le­on”, hvor vi blant annet fin­ner uttryk­ket at “alle er like, men noen er like­re enn and­re”. Hans mest kjen­te bok er anta­ge­lig­vis “1984”. Som det mes­te av frem­tids­lit­te­ra­tur, han­det den om nåti­den — om 1948 da den ble skre­vet, men han snud­de om på de to sis­te sifrene.

Når det gjel­der for­fat­te­re, uan­sett sjan­ger, må vi hus­ke at det er ori­gi­na­len som fal­ler i det fri 70 år etter opp­ha­vers døds­år. Hvis den er over­satt, som fle­re av Geor­ge Orwells bøker er, vil over­set­te­ren ha opp­havs­rett til over­set­tel­sen. Den nors­ke utga­ven av 1984 som jeg fant hos bok­hand­le­re nå, er over­satt av Bjørn Alex Herr­man. Han er fort­satt i live, så over­set­tel­sen vil være ver­net i man­ge år ennå.

Con­ti­nue read­ing Fri fra 2021

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1200 eksamen 2020 med kommentarer

Jeg har skre­vet en kom­men­tar til eksa­mens­opp­ga­ven i faget “Opp­havs­rett og beslek­te­de ret­tig­he­ter RINF 1200” høs­ten 2020.

Den er først og fremst skre­vet som en slags fel­les til­bake­mel­ding til stu­den­ter som har vært oppe til eksa­men. Men den er også skre­vet for frem­ti­di­ge stu­den­ter som skal stu­de­re faget, og som har behov for å lære mer om hvor­dan man kan skri­ve den type eksa­men­soppa­ver som van­lig­vis gis i faget.

 

Innhold

 

Kom­men­ta­rer til en del tid­li­ge­re eksa­mens­opp­ga­ver i faget RINF 1200. Jeg får noen gan­ger spørs­mål om det fin­nes vei­led­nin­ger til fel­re opp­ga­ver enn det­te. Sva­ret er nei, det fin­nes ikke.

Alle tid­li­ge­re eksamensoppgaver

Print Friendly, PDF & Email

Videoforelesningsserien “Innføring i opphavsrett” er nå ferdig

Jeg er nå fer­dig med min serie video­fore­les­nin­ger “Inn­fø­ring i opp­havs­rett”. Det ble i alt 25 ordi­næ­re fore­les­nin­ger av varie­ren­de leng­de, samt to fore­les­nin­ger som er sær­lig ment for stu­den­ter som stu­de­rer faget RINF 1200 Opp­havs­rett og beslek­te­de ret­tig­he­ter. Alle fore­les­nin­ge­ne er til­gjen­ge­li­ge på YouT­ube, i til­legg til på semes­ter­si­de­ne til faget (fra det­te ste­det er de bare til­gjen­ge­li­ge for de som er regist­rert som stu­den­ter i faget). 

Her er en over­sikt over fore­les­nin­ge­ne, med len­ker til fore­les­nin­ge­ne på YouTube.

Oversikt over videoforelesninger: Innføring i opphavsrett, RINF 1200

Grunnleggende opphavsrett
Nærstående rettigheter
Avgrensning av opphavsretten
Andre temaer

Over­sikt over blogg­inn­legg om opp­havs­rett
Blogg­inn­legg spe­si­fikt for faget RINF 1200, opp­havs­rett og beslek­te­de ret­tig­he­ter, bl.a. kom­men­ta­rer til tid­li­ge­re eksamensoppgaver

Andre videoforelesninger

 

Print Friendly, PDF & Email

Innføring i opphavsrett 15, 16 og 17. Avgrensning av opphavsrett. Privat kopiering, sitat og bruk av bilder

Jeg har nå gjort fer­dig og pub­li­sert tre nye fore­les­nin­ger i seri­en Inn­fø­ring i opp­havs­rett. Det­te er de tre førs­te fore­les­nin­ge­ne om avgrens­ning av opp­havs­ret­ten. Dis­se tre fore­les­nin­ge­ne er

15. Avgrensning av opphavsrett: Innledning og privat kopiering

16. Avgresning av opphavsrett: Sitat

17. Avgrensning av opphavsrett: Bruk av bilder

Dess­ver­re har jeg også den­ne gan­gen blitt utsatt for YouT­u­bes blok­ke­rings­al­go­rit­mer, som har blok­kert enkel­te sita­ter som kun­ne vært gode illust­ra­sjo­ner. Bare de ver­sjo­ne­ne som er pub­li­sert på YouT­ube er ram­met av det­te. De som er gjort til­gjen­ge­li­ge for stu­den­ter i faget RINF 1200 på UiOs semes­ter­si­der, inne­hol­der også det som YouT­ube har blokkert.

Veien videre:

Den nes­te fore­les­nin­gen vil være om ret­ten til eget bil­de. Det hand­ler i rea­li­te­ten mer om per­son­vern og pri­vat­liv enn om opp­havs­rett, men jeg tar det med siden bestem­mel­sen om rett til eget bil­de står i åndsverkloven.

Jeg vil også lage fore­les­nin­ger om bruk av opp­havs­retts­lig ver­net mate­ria­le i under­vis­ning, i biblio­tek, arkiv og forsk­ning, men jeg har ikke blitt helt enig med meg selv om hvor­dan jeg vil struk­tu­re­re disse.

Den nes­te hoved­de­len vil være om opp­havs­ret­tens over­gang og over­dra­gel­se av opp­havs­ret­ten. Per i dag vet jeg ikke hvor man­ge fore­les­nin­ger det vil bli under den hovedoverskriften.

Etter det­te vil det bli en fore­les­ning om data­ma­skin­pro­gram­mer, og så en om tek­nisk beskyttelse. 

Der­et­ter vil det føl­ge en fore­les­ning om sank­sjo­ner, og så en om inter­na­sjo­nal regu­le­ring. Men inter­na­sjo­nal regu­le­ring er kom­pli­sert, Så her kom­mer jeg bare til å gi en over­sikt over noen hovedpunkter.

Til slutt vil det bli en opp­sum­me­rings­fore­les­ning som sær­lig er ret­tet til stu­den­ter som skal ta eksa­men i faget RINF 1200.

Jeg opp­da­get at eksa­men for dis­se stu­den­te­ne er alle­re­de 3. novem­ber. Så jeg må skyn­de meg å bli fer­dig. Jeg synes høst­se­mes­te­ret er mer enn kort nok som det er, og synes det er alt­for tid­lig for eksa­men. Men det er ikke noe jeg har herre­døm­me over. 

Oversikt over videoforelesninger: Innføring i opphavsrett, RINF 1200

Grunnleggende opphavsrett
Nærstående rettigheter
Avgrensning av opphavsretten
Andre temaer

Over­sikt over blogg­inn­legg om opp­havs­rett
Blogg­inn­legg spe­si­fikt for faget RINF 1200, opp­havs­rett og beslek­te­de ret­tig­he­ter, bl.a. kom­men­ta­rer til tid­li­ge­re eksamensoppgaver

Andre videoforelesninger

 

Print Friendly, PDF & Email