Håkon Wium Lie og Fred­rik Ljo­ne har etab­lert nett­ste­det rettspraksis.no, hvor de har lagt ut dom­mer. De mener at dom­mer må bør være offent­lig til­gjen­ge­lig. Det er ikke så vans­ke­lig å være enig i det. Men det betyr ikke at man fritt kan for­sy­ne seg av det and­re har gjort. De argu­men­te­rer med retts­sik­ker­het. Jeg tror at fri til­gang til dom­mer betyr like lite for retts­sik­ker­he­ten, som fri til­gang til forsk­nings­ar­tik­ler betyr for kunn­skaps­ni­vå­et i sam­fun­net. Hvis man vil bed­re retts­sik­ker­he­ten, bør man styr­ke dom­sto­le­ne og bed­re retts­hjelps­ord­nin­ge­ne. Det vil bety langt mer.

Lov­data er en selv­sten­dig stif­tel­se, ikke et offent­lig organ, som man kan få inn­trykk av når man leser pro­sesskri­vet fra rettspraksis.no. Den er selv­fi­nan­sie­ren­de, med inn­tek­ter fra sine tje­nes­ter.  I pro­sesskri­vet står det:

“Lov­data er ikke en pri­vat aktør som har inves­tert mid­ler i inn­sam­ling og bear­bei­ding av mate­ria­le. Lov­data er det offent­li­ges pub­li­ka­sjons­platt­form for digi­tal inn­hold.”

Det er etter min vur­de­ring feil. Det offent­li­ge har valgt Lov­data som tje­neste­yter for pub­li­se­ring av Norsk Lov­ti­dend, som er den enes­te offi­si­el­le pub­li­ka­sjo­nen for lover. Norsk Lov­ti­dend utgis av Lov­data på veg­ne av Jus­tis- og bered­skaps­de­par­te­men­tet. Norsk Lov­ti­dend er gra­tis til­gjen­ge­lig hos Lov­data. Norsk Lov­ti­dend er ikke ver­net.

Con­ti­nue read­ing Offent­lig­gjø­ring av dom­mer — rettspraksis.no og @lovdata →

Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter ulø­pet av opp­havs­man­nens døds­år. Jeg er nok ikke ale­ne om å mene at 70 år er for mye, men det er en dis­ku­sjon jeg ikke har tenkt å gå inn på her. Det betyr at hver gang et år løper ut og et nytt år star­ter, vil en rek­ke verk “fal­le i det fri”, alt­så ikke len­ger være opp­havs­retts­lig ver­net. Da 2017 måt­te trek­ke seg til­ba­ke for å gi plass for 2018, var det verk av opp­havs­menn som døde i 1947 som ble fri.

<edit 2018–01-07>Etter noen kom­men­ta­rer på Face­bo­ok og Twit­ter kan det være på plass med en opp­da­te­ring. For det førs­te: At jeg ikke vet noe om en del av de per­soner som er nevnt, betyr selv­sagt ikke at de er helt ukjen­te. Jeg har tross alt hen­tet dis­se nav­ne­ne fra diver­se lis­ter over folk som døde i 1947, og de som er totalt ukjen­te hav­ner ikke der.

Con­ti­nue read­ing Fri fra 2018 →

Høy­este­rett ga Auk­rust­stif­tel­sen og Hun­der­fos­sen fami­lie­park mehold i kon­flik­ten med Cap­ri­no om ret­tig­he­te­ne til “Il Tem­po Gigan­te”. Dom­men er til­gjen­ge­lig på Høy­este­retts nett­si­der.

Først en bemerk­ning om nors­ke dom­sto­ler, for de som ikke er for­tro­li­ge med sys­te­met: I Nor­ge har vi gene­rel­le dom­sto­ler, og nes­ten ingen spe­sial­dom­sto­ler. Nors­ke dom­me­re er gene­ra­lis­ter, og behand­ler alle typer saker. Man vel­ger ikke dom­me­re til den enkel­te sak ut fra ha saken hand­ler om. Det er et rota­sjons­sys­tem som gjør at det blir til­fel­dig hvem som får hvil­ke saks­ty­per.

I den­ne saken var høy­este­retts­dom­mer Arne Ring­nes først­vo­te­ren­de  den­ne saken, hvil­ket vil si at det er han som har for­mu­lert dom­men. Arne Ring­nes har len­ge vært en av Nor­ges frems­te eks­per­ter på opp­havs­rett. Jeg synes det er bra at det var en dom­mer med god inn­sikt i opp­havs­rett som for­mu­ler­te den­ne dom­men. Det er en grun­dig og vel­skre­vet dom, som gir en god gjen­nom­gang av de spørs­mål som dom­men rei­ser. Så til inn­hol­det i den­ne dom­men.

Hoved­pro­blem­stil­lin­ge­ne kan opp­sum­me­res slik:

Con­ti­nue read­ing Fest i Flå­kly­pa, dom­men om Il Tem­po Gigan­te →