Som ingen kan ha unngått å få med seg, har den såkalte justisminister Sylvi Listhaug kommet med et rabiat utspill om Arbeiderpartiet og terrorister. Realiteten er at hun er en furten og bitter taper, som ikke tåler at deres håpløse forslag ble nedstemt i Stortinget. Det vitner ikke om demokratisk sinnelag når man reagerer slik Sylvi Listhaug har gjort i denne saken.
Dette skrives i bakkant av to seminarer som jeg har deltok på i går. Det første var i regi av Koipnor, om læremidler i høyere utdanning. Det andre var på By:Larm, om musikkøkonomi, hvor vi presenterte prosjektet MUSTEC.
Når de politikerne som står for en vanvittig overskridelse når de skal bygge til seg selv, skal ha andre til å spare, kaller man det “Effektiviseringsprosjektet”, og har ikke annet å komme med en generell politisk svada om digitalisering. Det er selvfølgelig ikke effektivisering. Det er ostehøvelkutt, uten retning og mening, og uten andre mål enn å spare penger. Politikerne kan starte med å digitalisere Stortingsbygget. Skjønt starter de med det, får vi nok bare enda et eksempel på et skandaløst, offentlig IT-prosjekt. Så det er best de ikke prøver.
Lærebok. Stort sett er det dårlig betalt fritidsarbeid å skrive lærebøker. Men noen av oss gjør det likevel, og vi gjør det i alle fall ikke for pengenes skyld, skriver professor Olav Torvund.
Som lærebokforfatter og faglitterær forfatter kjenner jeg meg ikke særlig godt igjen i det Helge Høivik skriver om lærebokproduksjon. Situasjonen kan sikkert variere fra fag til fag. Jeg skal la dette med kjendisfokuset i forlagsbransjen ligge. Det er helt irrelevant når det gjelder lærebøker. «Mitt» forlag, Universitetsforlaget, har dessuten ikke noe kjendisfokus – selv om det også er en bedrift som må tjene penger for at de skal kunne fortsette å gi ut kvalitetslitteratur.
?Jeg ser heller ikke det urimelige i at de som skal bruke litteratur, enten det er lærebøker eller forskningslitteratur, betaler for dette. Noen må betale regningen uansett, og det er i alle fall ikke holdbart at det skjer ved at det forventes mer gratisarbeid fra universitetsansatte. Studentene synes å være mer opptatt av læremidlenes kvalitet enn av pris. Continue reading En bedre ordning for produksjon av lærebøker?→
Dette er en gjennomgang av den oppgaven som ble gitt til eksamen i faget RINF 1200, Opphavsrett og beslektede rettigheter høsten 2017. Den er skrevet først og fremst med tanke på de studenter som var oppe til eksamen, og fremtidige studenter som vil se på tidligere eksamensoppgaver.
Opphavsretten varer i 70 år etter uløpet av opphavsmannens dødsår. Jeg er nok ikke alene om å mene at 70 år er for mye, men det er en diskusjon jeg ikke har tenkt å gå inn på her. Det betyr at hver gang et år løper ut og et nytt år starter, vil en rekke verk “falle i det fri”, altså ikke lenger være opphavsrettslig vernet. Da 2017 måtte trekke seg tilbake for å gi plass for 2018, var det verk av opphavsmenn som døde i 1947 som ble fri.
<edit 2018–01-07>Etter noen kommentarer på Facebook og Twitter kan det være på plass med en oppdatering. For det første: At jeg ikke vet noe om en del av de personer som er nevnt, betyr selvsagt ikke at de er helt ukjente. Jeg har tross alt hentet disse navnene fra diverse lister over folk som døde i 1947, og de som er totalt ukjente havner ikke der.
Høyesterett ga Aukruststiftelsen og Hunderfossen familiepark mehold i konflikten med Caprino om rettighetene til “Il Tempo Gigante”. Dommen er tilgjengelig på Høyesteretts nettsider.
Først en bemerkning om norske domstoler, for de som ikke er fortrolige med systemet: I Norge har vi generelle domstoler, og nesten ingen spesialdomstoler. Norske dommere er generalister, og behandler alle typer saker. Man velger ikke dommere til den enkelte sak ut fra ha saken handler om. Det er et rotasjonssystem som gjør at det blir tilfeldig hvem som får hvilke sakstyper.
I denne saken var høyesterettsdommer Arne Ringnes førstvoterende denne saken, hvilket vil si at det er han som har formulert dommen. Arne Ringnes har lenge vært en av Norges fremste eksperter på opphavsrett. Jeg synes det er bra at det var en dommer med god innsikt i opphavsrett som formulerte denne dommen. Det er en grundig og velskrevet dom, som gir en god gjennomgang av de spørsmål som dommen reiser. Så til innholdet i denne dommen.
Hovedproblemstillingene kan oppsummeres slik:
Pengepredikanten i Visjon Norge, Jan Hanvold, har påberopt seg opphavsrett for å fjerne materiale som han åpenbart misliker at skal bli kjent. De har sørget for å få twitterkontoen @smultringer , også kjent som Helene Harepus (derfor hashtag #heleneharepus), suspendert fra Twitter. Dette er misbruk av opphavsrett for å sensurere og kneble kritiske ytringer. Så langt har han dessverre lykkes. De reglene han har påberopt seg, er USAnske og ikke norske regler. Og Twitter innretter seg etter USAnske regler.
Pengepredikanten Jan Hanvold opptrer som Guds selvutnevnte kasserer, som sier at gjerrige folk, altså de som ikke gir store beløp til Jan Hanvold og hans virksomhet, går til Helvete.
Det kunne ha vært interessant å få en teologisk underbyggelse av hans gjerrighetspåstander.Sjansen for helbredelse er større om man gir ham 10.000 kr, enn om de gir mindre beløp.
Man må aktivisere sin tro, sier pengepredikant Jan Hanvold. Man kan ikke bare vente på at noe skal komme dalende ned fra himmelen. Man må så for å kunne høste. Bønn er altså ikke nok, hvis den ikke følges av betydelige bestikkelser som skal kanaliseres gjennom Jan Hanvold, og har tar en stor provisjon for å ta i mot og forvalte de pengene. Jeg er ikke en religiøs person, og ikke spesielt bibelkyndig. Men jeg kan ikke huske at Jesus noen gang skal ha sagt at man må betale penger for å få nåde fra Gud. Men pengepredikanter som Jan Hanvold har det med å dikte opp sin egen gud, som de kan kanalisere sine egne tanker og dine penger gjennom.
Jeg har akkurat kommet hjem etter å ha hørt Oslofilharmoniens konsert på Slottsplassen. De fremførte blant annet to verk av George Gershwin. Rhapsody in Blue, med den unge kinesisk-amerikanske pianisten George Li.
Han har ennå ikke fylt 22 år, så det er en pianist vi vil høre mer til i fremtiden. Summertime ble sunget av den kanadiske sangeren Measha Bruegergosman.
Solveig Aareskjold går i Dagbladet ut mot “bunadmonopolet”, representert ved Husfliden som vil monopolisere bunadstradisjonen. Hun ville sy sin egen bunad, men fikk verken kjøpe mønster eller stoff. Hun måtte kjøpe ferdigskårne materialpakker for å få kjøpt stoff. Slik forsøker Husfliden, helt uberettiget, å monopolisere en folketradisjon.
“De er ikke allemannseie, som mange tror. Derfor er man nødt til å kjøpe en materialpakke når man skal sy bunad”
sier Hilde Øya, som er daglig leder ved Heimen Husfliden i Oslo.
Dette er helt feil. Gamle folkedrakter er allemannseie, akkurat som folkemusikk og folkeeventyr. Om bunader skulle ha vært opphavsrettslig vernet, hvilket de ikke er, ville ikke Husfliden hatt noen rettigheter. De som har hovedæren for å ha gjenskapt gamle folkedrakter, som har blitt til vår tids bunader er Adolph Tidemand, som tegnet og malte mange folkedrakter. Og Hulda Garborg, som laget drakter man kunne danse i, inspirert av gamle folkedrakter. Om noen skulle hatt noen rettigheter, ville det ha vært dem. Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Adolph Tidemann døde i 1876 og Hulda Garborg i 1934. Så deres verk er uansett fri i dag. Bildet på toppen er et av Aldolph Tidemands malerier av kvinner i bunad. Her er et annet av hans bunadsmalerier:
Jeg deltok i delegasjonen til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening under den åpne høringen 9. mai. Det var en interessant opplevelse. Hver delegasjon hadde fått tildelt fem minutter for å fremføre sitt budskap.
Etterpå tenker man på det man burde ha sagt, og det man kanskje burde ha sagt litt tydeligere, ikke minst når man hører en del av de andres organisasjoner.
Noe av det som gjorde det til en særlig interessant og litt selsom opplevelse, var at mange viste til en artikkel jeg skrev om opphavsrett i oppdragsforhold, for ca 18 år siden, både til støtte or synspunkter jeg er enig i, og synspunktet jeg ikke er enig i.. Jeg har valgt å gjøre den artikkelen tilgjengelig på nett, for de som måtte være interessert.
Siden jeg skrev denne artikkelen, har det blitt avsagt i alle fall to dommer som berører dette spørsmålet. Rt-2001–872 (Løkke Sørensen/Frimerke) ogLB-2004–33030 – RG-2006–760 (Kokkin). I begge dommene fikk oppdragstager medhold i at rettighetene ikke var gått over til oppdragsgiver, og det ble lagt til grunn at ansettelse og oppdragsforhold behandles ulikt. I begge disse dommene er det vist til min artikkel. Continue reading En i alle fall foreløpig siste kommentar til den forslåtte § 71 i ny åndsverklov→
Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.
