Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter ulø­pet av opp­havs­man­nens døds­år. Jeg er nok ikke ale­ne om å mene at 70 år er for mye, men det er en dis­ku­sjon jeg ikke har tenkt å gå inn på her. Det betyr at hver gang et år løper ut og et nytt år star­ter, vil en rek­ke verk “fal­le i det fri”, alt­så ikke len­ger være opp­havs­retts­lig ver­net. Da 2017 måt­te trek­ke seg til­ba­ke for å gi plass for 2018, var det verk av opp­havs­menn som døde i 1947 som ble fri.

<edit 2018–01-07>Etter noen kom­men­ta­rer på Face­bo­ok og Twit­ter kan det være på plass med en opp­da­te­ring. For det førs­te: At jeg ikke vet noe om en del av de per­soner som er nevnt, betyr selv­sagt ikke at de er helt ukjen­te. Jeg har tross alt hen­tet dis­se nav­ne­ne fra diver­se lis­ter over folk som døde i 1947, og de som er totalt ukjen­te hav­ner ikke der.

Con­ti­nue read­ing Fri fra 2018 →

Høy­este­rett ga Auk­rust­stif­tel­sen og Hun­der­fos­sen fami­lie­park mehold i kon­flik­ten med Cap­ri­no om ret­tig­he­te­ne til “Il Tem­po Gigan­te”. Dom­men er til­gjen­ge­lig på Høy­este­retts nett­si­der.

Først en bemerk­ning om nors­ke dom­sto­ler, for de som ikke er for­tro­li­ge med sys­te­met: I Nor­ge har vi gene­rel­le dom­sto­ler, og nes­ten ingen spe­sial­dom­sto­ler. Nors­ke dom­me­re er gene­ra­lis­ter, og behand­ler alle typer saker. Man vel­ger ikke dom­me­re til den enkel­te sak ut fra ha saken hand­ler om. Det er et rota­sjons­sys­tem som gjør at det blir til­fel­dig hvem som får hvil­ke saks­ty­per.

I den­ne saken var høy­este­retts­dom­mer Arne Ring­nes først­vo­te­ren­de  den­ne saken, hvil­ket vil si at det er han som har for­mu­lert dom­men. Arne Ring­nes har len­ge vært en av Nor­ges frems­te eks­per­ter på opp­havs­rett. Jeg synes det er bra at det var en dom­mer med god inn­sikt i opp­havs­rett som for­mu­ler­te den­ne dom­men. Det er en grun­dig og vel­skre­vet dom, som gir en god gjen­nom­gang av de spørs­mål som dom­men rei­ser. Så til inn­hol­det i den­ne dom­men.

Hoved­pro­blem­stil­lin­ge­ne kan opp­sum­me­res slik:

Con­ti­nue read­ing Fest i Flå­kly­pa, dom­men om Il Tem­po Gigan­te →

Solveig Aare­skjold går i Dag­bla­det ut mot “bun­ad­mono­po­let”, repre­sen­tert ved Hus­fli­den som vil mono­po­li­se­re bunads­tra­di­sjo­nen. Hun vil­le sy sin egen bunad, men fikk ver­ken kjø­pe møns­ter eller stoff. Hun måt­te kjø­pe fer­dig­skår­ne mate­rial­pak­ker for å få kjøpt stoff. Slik for­sø­ker Hus­fli­den, helt ube­ret­ti­get, å mono­po­li­se­re en folke­tra­di­sjon.

“De er ikke alle­manns­eie, som man­ge tror. Der­for er man nødt til å kjø­pe en mate­rial­pak­ke når man skal sy bunad”

sier Hil­de Øya, som er dag­lig leder ved Hei­men Hus­fli­den i Oslo.

Det­te er helt feil. Gam­le folke­drak­ter er alle­manns­eie, akku­rat som folke­mu­sikk og folke­even­tyr. Om buna­der skul­le ha vært opp­havs­retts­lig ver­net, hvil­ket de ikke er, vil­le ikke Hus­fli­den hatt noen ret­tig­he­ter. De som har hoved­æren for å ha gjen­skapt gam­le folke­drak­ter, som har blitt til vår tids buna­der er Adolph Tide­mand, som teg­net og mal­te man­ge folke­drak­ter. Og Hul­da Gar­borg, som laget drak­ter man kun­ne dan­se i, inspi­rert av gam­le folke­drak­ter. Om noen skul­le hatt noen ret­tig­he­ter, vil­le det ha vært dem. Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens døds­år. Adolph Tide­mann døde i 1876 og Hul­da Gar­borg i 1934. Så deres verk er uan­sett fri i dag. Bil­det på top­pen er et av Aldolph Tide­mands male­ri­er av kvin­ner i bunad. Her er et annet av hans bunads­ma­le­ri­er:

Con­ti­nue read­ing Buna­den er alle­man­s­eie. 17. mai-tøv fra Hus­fli­den →

Jeg del­tok i dele­ga­sjo­nen til Norsk fag­lit­te­rær for­fat­ter- og over­set­ter­for­ening under den åpne hørin­gen 9. mai. Det var en inter­es­sant opp­le­vel­se. Hver dele­ga­sjon had­de fått til­delt fem minut­ter for å frem­føre sitt bud­skap.

Etter­på ten­ker man på det man bur­de ha sagt, og det man kan­skje bur­de ha sagt litt tyde­li­ge­re, ikke minst når man hører en del av de and­res orga­ni­sa­sjo­ner.

Noe av det som gjor­de det til en sær­lig inter­es­sant og litt sel­som opp­le­vel­se, var at man­ge vis­te til en artik­kel jeg skrev om opp­havs­rett i opp­drags­for­hold, for ca 18 år siden, både til støt­te or syns­punk­ter jeg er enig i, og syns­punk­tet jeg ikke er enig i.. Jeg har valgt å gjø­re den artik­ke­len til­gjen­ge­lig på nett, for de som måt­te være inter­es­sert.

Siden jeg skrev den­ne artik­ke­len, har det blitt avsagt i alle fall to dom­mer som berø­rer det­te spørs­må­let. Rt-2001–872 (Løk­ke Sørensen/Frimerke) og LB-2004–33030 – RG-2006–760 (Kok­kin). I beg­ge dom­me­ne fikk opp­drags­ta­ger med­hold i at ret­tig­he­te­ne ikke var gått over til opp­drags­gi­ver, og det ble lagt til grunn at anset­tel­se og opp­drags­for­hold behand­les ulikt. I beg­ge dis­se dom­me­ne er det vist til min artik­kel. Con­ti­nue read­ing En i alle fall fore­lø­pig sis­te kom­men­tar til den for­slåt­te § 71 i ny ånds­verk­lov →

En av de mest omdis­ku­ter­te bestem­mel­ser i for­sla­get til ny ånds­verk­lov, er for­sla­gets § 71 om over­gang av opp­havs­rett i anset­tel­ses- og opp­drags­for­hold. Her har jeg på en måte møtt meg selv i døren, i den for­stand at en artik­kel som ble tryk­ket i NIR 1999 s. 123 om “Opp­havs­rett i opp­drags­for­hold” har blitt anført som støt­te til syns­punk­ter jeg på ingen måte er enig i, i alle fall ikke i dag. Jeg må inn­røm­me at jeg ikke had­de lest min gam­le artik­kel, og jeg hus­ker slett ikk hva jeg skrev i en artik­kel for 18 år siden. Men nå har jeg hen­tet den fram, har lest den på nytt og synes ikke at den støt­ter opp om det som er fore­slått som ny § 71.

Om jeg skal opp­sum­me­re, men hen­blikk på den fore­slåt­te § 71, blir det:

Opp­havs­rett vil ofte gå over fra ansatt til arbeids­gi­ver i kraft av anset­tel­ses­av­ta­len, uten eks­pli­sitt regu­le­ring. Det ulov­fes­te­de prin­sip­pet, slik det ble for­mu­lert av Rag­nar Knoph, er:

”Syns­punk­tet må være at prin­si­pa­len vin­ner den rett over åndsver­ket som er nød­ven­dig og rime­lig, hvis arbeids­av­ta­len skal nå sitt for­mål, men hel­ler ikke mer.”

Hvor omfat­ten­de ret­tig­he­ter arbeids­gi­ver får, vil bero på en kon­kret vur­de­ring. Rett til end­ring eller rett til videreo­ver­dra­gel­se vil van­lig­vis ikke gå over til arbeids­gi­ver, men er ikke ute­luk­ket. Det beror på en kon­kret vur­de­ring. En ansatt infor­ma­sjons­kon­su­lent som skri­ver for­slag til sel­ska­pe­ts års­be­ret­ning eller et infor­ma­sjons­skriv, må aksep­te­re at sel­ska­pet har rett til å end­re det­te.

Ved opp­drags­for­hold er de ikke ute­luk­ket at ret­tig­he­ter kan gå over uten eks­pli­sitt avta­le, men hoved­re­ge­len i dag må være at de anses for ikke å gjø­re det. En lov­fes­ting av at ret­tig­he­te­ne går over til opp­drags­gi­ver, vil inne­bære en bety­de­lig end­ring i opp­drags­ta­gers dis­fa­vør.

Siden den­ne artik­ke­len ble skre­vet, er det avsagt i alle fall to dom­mer som berø­rer spørs­må­let. Rt-2001–872 (Løk­ke Sørensen/Frimerke) og LB-2004–33030 — RG-2006–760 (Kok­kin). I beg­ge dom­me­ne fikk opp­drags­ta­ger med­hold i at ret­tig­he­te­ne ikke var gått over til opp­drags­gi­ver, og det ble lagt til grunn at anset­tel­se og opp­drags­for­hold behand­les ulikt. Artik­ke­len er også til­gjen­ge­lig i en pdf-ver­sjon her. Her kom­mer artik­ke­len:

Con­ti­nue read­ing Opp­havs­rett i opp­drags­for­hold →