Universitetet i Oslo har vedtatt at alle forelesninger høsten 2020 skal være digitale. Derfor lager jeg denne serien Innføring i opphavsrett og beslektede rettigheter.
Den primære målgruppen er studenter som tar kurset RINF 1200. RINF 1200 er et fag som ble laget til studieprogrammet Digitale medier. Det er et 10 studiepoeng fag, laget med sikte på studenter som ikke har juridisk bakgrunn, og som ikke har ambisjoner om å bli jurister med fordypning i opphavsrett. Det bør også kunne være interessent for andre som har behov for opphavsrettskunnska eller interesse av kunnskaper om opphavsrett, som personer i kultur- og mediebransjen, osv.
Jeg vil gjøre disse forelesningen tilgjengelig på YouTube og på semestersidene for faget innenfor UiO.
Når jeg først lager dette, velger jeg å gjøre det tilgjengelig for alle som måtte være interesst. Etter den oppsatte studieplanen skal det være ti forelesninger, hver på 2x45 minutter. Når jeg velger dette formatet, får innholdet styre lengden på den enkelte forelesning. Det er ikke som i en tradisjonell forelesningssituasjon, hvor man kan oppdage at tiden ikke strekker til, eller at det gjenstår 20 minutter når man er ferdig med dagens tema, og må begynne på det neste.
Fotografen, eller den fotografen har overdratt rettigheter til — f.eks. et billedbyrå som Scanpix, har enerett tli å gjøre fotografiet tilgjengelig for allmenheten. Publiserer man et bilde på sosiale medier, gjør man det tilgjengelig for allmenheten, og man krenker fotografens opphavsrett. Dette er en gjenganger, som jeg har kommentert flere ganger, senest i mars 2020.
Man kan også bruke andres bilder i forbindelse med nyhetsdekning, noen ganger mot å betale vederlag, andre ganger uten å betale vederlag. Disse reglene går jeg ikke inn på nå.
Mange snubler her. Det gjelder diverse private nettsider og publisering på sosiale medier, det gjelder kommuner, organisasjoner, kommersielle aktører og andre. Det gjelder ikke bare bilder, selv om det her problemet er størst. Jeg har f.eks. vært borte i tilfeller hvor noen har brukt andres dikt, uten samtykke. Det er de samme regler som gjelder for dette.
Kommentaren er oppdatert 31. mars 2020 kl. 23.50, se tilføyelse til slutt i kommentaren.
NRK melder at det har blitt tvist mellom den prisbelønnede naturfotografen Audun Rikardsen og «Foreningen mot klimahysteri» om bruk av et av Audun Rikardsens bilder. Som vanlig er meida mer opptatt av å få fram konflikten, at partene krever penger av hverandre og kommuniserer via advokater, enn av å få fram fakta i saken. Så jeg har ganske sparsomme opplysninger å bygge på, når jeg kommenterer dette.
Vi kan starte med noen utgangspunkter. Hvis fotografiet er resultat av en original og individuell skapende åndsinnsats vil fotografiet være vernet som et åndsverk, et fotografisk verk. De fleste av de bilder vi tar med våre mobiltelefoner, enten det er selfier eller bilder av biler parkert i sykkelfelt, er ikke resultat av en original og individuell skapende åndsinnsats. Så de vil ikke være åndsverk. Men slike bilder er vernet som fotografisk bilde, etter åvl § 23.
Så er vi ved et nytt årsskifteskifte, og nye verk “faller i det fri”. Som jeg pleier å minne om på disse tider, varer opphavsretten i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. Det er verk etter opphavere som døde i 1949 som denne gangen faller i det fri.
I blant annet EU/EØS og USA er vernetiden 70 år (i USA kan det være ganske komplisert, men det går jeg ikke inn på). Minstekravet etter Bernkonvensjonen er 50 år etter uløpet av opphavsers dødsår. Noen land har 50 års vernetid, og noen har lenger. Når et verk ikke lenger er vernet i hjemlandet, er det heller ikke vernet i andre land innenfor Bernkonvensjonen. Dette følger av Bernkonvensjonen art 7 (8).
Canada og Kina er blant de land som har 50 års vernetid, hvilket betyr at canadiske og kinesiske verk av opphavere som døde i 1969 eller tidligere, nå er fri. Det avgjørende for verkets nasjonalitet er hvor det ble publisert, ikke hvor opphaver er født eller er statsborger. Mange verk av canadiske opphavere som Neil Young, Leonard Cohen, Joni Mitchell og Buffy Sainte-Marie, har blitt først utgitt i USA, og vernetiden bestemmes da av reglene i USA. Det er ikke helt enkelt å finne ut av dette. Uansett har jeg holdt meg til opphavere som døde i 1949, og har ikke sett på verk som er fri fordi de er hjemmehørende i land med 50 års vernetid.
Det er ganske mange mange interessante som sa farvel til det jordiske livet i 1949. Jeg velger å starte med en av de som kanskje ikke er blant de største kunstnerne. Men han er en av mine favoritter, og en av de store innen sin sjanger: Den danske tegneren og humoristen Robert Storm Petersen, kjent under signaturen Storm P.
Det gjør at jeg endelig fritt kan bruke en av mine favorittegninger, hans kommentar om akademikere, som jeg har gjengitt innledningsvis.
Etter denne akademikerkommentaren, går jeg til det som vanligvis ligger mitt hjerte nærmest: Musikk. Jeg vil fremheve to, i høyst ulike sjangere. Den første er Richard Strauss. Richard Strauss var en tysk komponist. Hans mest kjente verk er antageligvis Also sprach Zaratustra, som ble kjent for et bredt publikum da Stanley Kubrik valgte dette som åpningsmusikk til sin film 2001 en romodyssé.
Jeg forsøker så godt jeg kan å holde min sti ren når det gjelder opphavsrett og nærstående rettigheter. Selv om verket et fritt, vil utøvende kunstnere ha vern for sin kunstneriske prestasjon. Det er derfor ikke fritt fram når det gjelde å bruke innspillinger av Richard Strauss verker, selv om verket er fritt. Utøvende kunstner har enerett til å gjøre opptak av sin prestasjon, og til å gjøre opptaket tilgjengelige for allmenheten. Utøvende kunstners rettigheter varer i 50 år etter utløpet av det år fremføringen fant sted, og hvis det i løpet av denne perioden offentliggjøres eller utgis opptak av fremføringen, har dette opptaket vern i 70 år etter at det ble offentliggjort/utgitt.
Forlengelsen fra 50 til 70 år for opptak, ble innført 2014. En overgangsregel innebærer at forlengelsen får virkning for fremføringer som var vernet per 1. november 2013 er vernet i 70 år. Dette var akkurat tilstrekkelige til å sikre forlenget vern for alle innspillingene med The Beatles. Det finnes noen tidligere opptak med the Beatles, de berømmelige demoene som Decca sa nei til, noe fra Hamburgperioden og kanskje også tidligere. Men disse var neppe offentliggjort før deres første studioinnspilinger ble utgitt.
Det er ikke godt å vite hvilke av alle innspillinger på YouTube som er gjort tilgjengelig med opphavers og utøvers samtykke. For å være på den sikre siden, har jeg valgt denne innspillingen med Herbert von Karajan og Wiener Philharmoniker fra 1959, som ikke lenger er vernet. Det skal visstnok ha vært denne innspillingen Stanley Kubrick brukte i “2001, en romodyssé”, som virkelig bidro til å gjøre dette verket kjent.
Richard Strauss var ikke i slekt med de wienerske Straussene, hvis musikk gjerne blir fremført i Nyttårskonsertene fra Wien. Selv om orkesterverket Also sprach Zaratustra er det de fleste kjenner, i alle fall de første taktene, er det særlig som operakomponist Richard Strauss har blitt stående. Det komponeres ganske mange operaer. De fleste fremføres noen få ganger, og settes ikke opp på nytt etter første og eneste sesong. Jeg har lest at det er komponert rundt 5.000 operaer, uten at jeg har gjort noe forsøk på å kvalitetssikre det tallet. Av disse er det 40–50 operaer som utgjør et slags standarrepertoar som jevnlig settes opp på operascener rundt om i verden. Richard Strauss var en av de siste som komponerte seg inn i dette standardrepertoaret, med operaer som Der Rosenkavalier, Elektra og Salome, for å nevne noen av hans mest kjente operaer. Richard Strauss er ikke easy listening. Det er krevende musikk, som man må høre flere ganger. Men da blir man belønnet for innsatsen.
Det er fristende å legge til at selv om det i dag konsumeres mer musikk enn noen gang tidligere i historien, lyttes det lite til musikk. Man setter på noe enkel musikk som er lite oppmersomhetskrevende og lite forstyrrende, som en lydkulisse for å ungå den til tider plagsomme stillheten. Richard Strauss krever at man lytter.
Den andre jeg vil nevne, er som nevnt i en helt annen sjanger: Huddie William Ledbetter,kjent under navnet Leadbelly eller Lead Belly. Han skrev Lead Belly selv. Som for de fleste andre folkemusikere er det vanskelig å avgjøre hvilke sanger han egentlig laget selv. De levde som best de kunne av å spille det publikum ville høre, hvilket gjerne var datidens slagere. Men de som reiste rundt og samlet og spilte inn musikk, var mest interessert i “autentisk” blues, slik at de bare spilte inn en del av deres repertoar. Det var også som “autentiske” bluesmusikere de senere ble “gjenoppdaget”, og nådde ut til et nytt og større publikum. Her fremfører han en av sine mest kjente sanger: Good Night Irene.
Vernetiden for verk hjemmehørende i USA er komplisert. For verk skapt før 1. januar 1978, om jeg har forstått det rett, var det et krav om at verket måtte registreres for å bli opphavsrettslig vernet. Det hadde en vernetid på 28 år fra registrering. Dette kunne forlenges for nye 28 år, som ble endret til 47 år og siden til 67 år. En del verk ble aldri opphavsrettslig vernet på grunn av mangelnde registrering. For verk skapt etter 1. januar 1978 er vernetiden 70 år etter opphavers dødsår.
Om vi skal tro Ross Russels biografi om Charlie Parker “Bird Lives”, eller “Charlie Parker lever”, som den heter i Olav Angells norske oversettelsen, som jeg har, ble en del av Charlie Parkers mest kjente låter aldri vernet, fordi Charlie Parker ikke skrev under på de dokumentene som ble gjort klare for ham av andre (s. 181).
Mange bluesmusikere, f.eks. Robert Johnson, sørget ikke for å registrere sine låter. Om Leadbelly gjorde det, eller om de som spilte inn musikken gjorde det for ham, vet jeg ikke. Kanskje har hans låter aldri vært vernet. Men for all del. Reglene i USA er kompliserte, med mange endringer og overgangsregler, og man må vurdere hvert enkelt verk. Jeg har ikke satt meg inn i alle detaljer.
Om jeg har forstått det rett, noe jeg ikke garanterer at jeg har, fikk man bare opphavsrett for det som var registrert. Det var dette, slik jeg har forstått det, som gjorde at det kunne bli en diskusjon i saken mellom Marvin Gayes arvinger, og Robin Thicke og Pharrell Williams (“Blurred Lines”) om hvorvidt Marvin Gayes arvinger skulle tillates å spille av Marvin Gaye sang “Got to Give It Up” i retten. Hvis ikke selve den innspilte versjonen var registrert, ville heller ikke den versjonen være vernet i sin helhet. Men blander man USAnsk opphavsrett og USAnsk prosess, blir det komplisert. I denne saken ble selve krenkelsesspørsmålet avgjort av en jury, som er en sikker oppskrift på en håpløs dom.
Siden jeg kommenterte utøvende kunstners rettigheter i forbindelse med Richard Strauss, får jeg plukke opp tråden og gjøre det er også, for å gjøre det enda mer komplisert. Jeg mener vi ganske sikkert kan anta at dette ikke er en fremføring fra det hinsidige, og at vi kan vi legge til grunn at innspillingen må ha vært gjort i 1949, eller sannsynligvis tidligere, slik at den ville ha vært fri etter de reglene jeg har referert ovenfor.
Men utøvende kunstnere har et internasjonalt vern etter Romakonvensjonen “for the Protection of Performers, Producers of Phonograms and Broadcasting Organizations” fra 1961. USA er ikke med i den konvensjonen. Det internasjonale vernet for opphavsrett og nærstående rettigheter forutsetter gjensidighet. Utenlandske verk og prestasjoner er vernet i Norge, hvis norske opphavere og utøvende kunstnere har et tilsvarende vern i det andre landet. Når USA står utenfor Romakonvensjonen, betyr det at utøvende kunstnere fra USA ikke har vern i Norge. Også dette blir komplisert når vi går ned i detaljene, som jeg ikke skal gjøre. Men også av den grunn ville Leadbellys innspillinger uansett ikke ha vært vernet i Norge.
Da jeg skulle velge en innspilling av “Also Sprach Zarathustra”, slo det meg at jeg antageligvis kunne ha valgt en hvilken som helst innspilling fra USA. Men den internasjonale reguleringen på dette området blir komplisert, og jeg har ikke vurdert dette spørsmålet grundig. Så jeg er ikke klar for å si at vi fritt kan bruke alle innspillinger fra USA av musikk som har falt i det fri.
Flere forfattere skrev seg inn i evigheten i 1949, blant dem to nobelprisvinnere. Den første jeg vil nevne, er vår egen Sigrid Undset. Sigrid Undsets arvinger har nok, i likhet med arvingene etter f.eks. Knut Hamsun, nytt godt av at vernetiden ble utvidet fra 50 til 70 år. I de fleste tilfeller har det liten praktisk betydning. De fleste verk er glemt av de fleste før opphaver dør, og de blir i alle fall glemt kort tid etterpå, med unntak for spsielt interesserte og den nærmeste familie.
Min farfar, som også het Olav Torvund, skrev tre romaner som ble gitt ut på slutten av 1940- og begynnelsen av 1950-tallet. De har ikke satt noen dype spor i norsk litterturhistorie. Han døde i 1969, så om det fortsatt hadde vært en vernetid på 50 år, ville hans verk også nå vært frie. Hva slags inntekter min farfar fikk fra sine romaner, vet jeg ikke. Det er i alle fall veldig lenge siden det kom noen inntekter fra de bøkene, og jeg har ingen tro på at han vil bli gjenoppdaget som en stor forfatter det litteraturinteresserte Norge har oversett.
Lang vernetid kan i praksis heller gi komplikasjoner enn inntekter. Min farfar skrev mange artikler, dels i mange blader, samt noen artikler i nynorskleksikonet Norsk Allkunnebok. Da Norsk Allkunnebok skulle modernisere seg og bli tilgjengelig på nett, trengte de samtykke fra älle forfattere som hadde skrevet i leksikonet. For etter åvl § 69 annet ledd, innebærer samtykke til å gjøre verk tilgjengelig på papir, ikke samtykke til å gjøre dem tilgjengelig på andre måter, f.eks. på nett. Norsk Allkunnebok trengte samtykke fra blant annet de som hadde rettigheter til min farfars artikler, for å kunne gjøre de tilgjengelig på nett.
Jeg fikk spørsmål om jeg var i slekt med denne Olav Torvund, og kunne bekrefte at han var min farfar. Men jeg kunne også si at jeg ikke var i posisjon til å gi dem det nødvendige samtykke, men jeg sa meg villig til å bistå med å skaffe slikt samtykke, og jeg sørget for at de fikk samtykke fra de som den gang satt på rettighetene til min farfars verk. Utgiverne av Norsk Allkunnebok var heldige i det tilfellet. Det fant en person med sammen navn som de kunne spørre, og de fant en som forsto hva de spurte om, og hva som skulle til for å bringe det i orden. Det er ikke lett å finne ut hvem som er gjenlevende arvinger etter noen som skrev noe, og som kanskje døde for 50–60 år siden, og finner de noen, er det ganske sannsynlig at de ikke forstår hva det spørres etter.
Det har vært sagt at Sigrid Undsets arvinger har vært ganske vanskelige å ha med å gjøre for folk som har villet sett opp Sigrid Undset på teater, eller lage film basert på hennes romaner. Nå behøver man ikke lenger spørre hennes arvinger for å gjøre dette, og de vil heller ikke lenger få noe vederlag for at dette settes opp.
Jeg mener at 70 års vernetid er for lang. 50 år, som vi hadde inntil 1994, og som er Bernkonvensjonens minimum, er etter min mening mer enn nok. Jeg kan ikke se noen mindre grunn til at de som arver rettigheter til åndsverk skal kunne tjene penger på arven, enn at de som arver eiendom eller aksjer tjener penger på det de arver. Men kunsten utvikler seg hele tiden. Man bygger alltid på det andre har gjort før. På et eller annet tidspunkt må man kunne si at disse verkene tilhører vår felles kulturarv, slik at andre må stå fritt til å bygge videre på disse, uten at noen arvinger skal kunne bestemme hva som er akseptabelt og hva som ikke er det.
Den andre nobelprivinneren som døde i 1949, var belgiske Maurice Maeterlinck. Jeg må bare innrømme at jeg ikke kjenner noen av hans verker. Hans far, som var notar, ville at han skulle bli jurist, noe han også ble. Det kan godt hende at Belgia gikk glipp av en dyktig jurist i ham. Men i alle fall når noen lykkes, synes jeg det er godt at noen har gitt opp en juristkarriere (eller andre borgerlige karrierer), for heller å ofre seg for kunsten. Hva jurister som Robert Schuman, Peter Tchaikovskij, Igor Stravinsikj, Cole Porter og Paul Simon kunne ha drevet det til som jurister, vil vi aldri få vite. Jeg mener vi bør være glade for at de valgte kunsten. Som nevnt, kjenner jeg ikke noen av Maurice Maeterlincks verker. Men han må ha skrevet verk av betydning for å få Nobelprisen.
Margaret Mitchell ble tatt av vinden og blåste ut av denne verden i 1949. Skjønt hun ble ikke tatt av vindene, hun ble tatt, eller egentlig kjørt ned og drept av en råkjører. Hennes “Gone with the Wind” har ikke bare skrevet seg inn i litteraturhistorien, men også i opphavsrettshistorien. I 2001 ga Alice Randall ut boken The Wind Done Gone. Mens “Gone with the Wind” handler om livet til Scarlett O’Hara, datteren av en rik slaveeier, forteller “The Wind Done Gone” den samme historien sett gjennom en av slavenes øyne. Slaven Cynara var en datter som Scarlett O’Haras far hadde fått med en slavekvinne. Det ble plagiatsak, som endte med forlik — som så mange slike saker gjør. Men fra i dag er altså “Gone with the Wind” fri.
Når man går gjennom oversikter over folk som døde i et år, f.eks. 1949, finner man mange som i opphavsrettslig forstand er uinteressante, som politikere, idrettssutøvere, osv. Det er også mange forfattere, komponister og billedkunstnere som i alle fall for meg er helt ukjente, og som jeg ikke har sett noen grunn til å ta med i denne sammehenhengen. Så får heller andre komme med kommentarer om hvorfor han eller hun burde ha vært med.
Dette er kommentarer til eksamensoppgaven fra høsten 2019, i kurset “RINF 1200 Opphavsrett og beslektede emner”. Til orientering: Dette er et 10-studiepoeng kurs, beregnet for folk som ikke er og heller ikke har ambisjoner om å bli jurister, men som kan trenge litt kunnskaper i opphavsrett, som folk i media, kultursektoren, IT-bransjen, osv. Denne gjennomgangen er først og fremst skrevet for de som var oppe til eksamen i høst, og for fremtidige studenter som vil vite litt mer om hva slags oppgaver som gis til eksamen. Det juridiske fakultet er ikke spesielt raske med å legge eksamensoppgaver ut på nett. Når jeg skriver dette, er den siste eksamensoppgaven som ligger ute fra høsten 2016, så jeg inkliuderer oppgaveteksten i kommentaren.
Stavanger tingrett avsa 28. august 2019 en dom om vederlag for uberettiget bruk av fotografi i en “Nettavis”. En enkeltstående tingrettsdom har ikke stor rettskildemessig vekt. Resultatet er etter min mening ganske selvsagt. Men saken viser at det nytter å gå til sak for å kreve verderlag/erstatning for urettmessig bruk av fotografier.
Om saksøkte kan vi lese følgende i dommen:
“Saksøkte Ekte Media AS eier og driver etter det opplyste nettstedet ektenyheter.no, med medsaksøkte Onar Åm som ansvarlig redaktør. Åm er etter det opplyste eneste aksjonær, enestyre og daglig leder i selskapet.
Av nettstedets omtale av seg selv fremgår det at det er et sted der leseren vil finne fakta og synspunkter som de store mediene underslår. Under programerklæringen fremkommer det blant annet at publikasjonen tror på en minimalistisk stat som legger til rette for et fritt samfunn, som fungerer som en garantist for vestlige tradisjoner, kultur og identitet.”
Norge fikk en ny åndsverklov 15. juni 2018. Det var derfor nødvendig å revidere min bok “Opphavsrett for begynnere”. Denne reviderte, andre utgaven foreligger nå.
Boken er en innføringsbok skrevet for alle som har behov for en viss innsikt i opphavsrett uten å gå dypt ned i juridiske detaljer, som forfattere, kunstnere, forlagsfolk, mediefolk, IT-folk, folk i rettighetshaverorganisasjoner, osv.
Boken forutsetter ikke juridiske forkunnskaper. Jeg er inhabil når det gjelder å vurdere boken. Det er nok forlaget også, men jeg tar likevel inn forlagets presentasjon av boken:
Den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket, står det i åndsverkloven. Men hva betyr det for deg som eier, bruker eller forvalter et åndsverk? Og hva er egentlig et åndsverk?
Opphavsrett er en engasjerende, praktisk og oversiktlig innføring i grunnleggende opphavsrett, skrevet for deg som møter opphavsrett i praksis. Boka er egnet for alle fra jurister som trenger et oppslagsverk, til journalister og ansatte i mediehus som har behov for et verktøy i møte med opphavsrettslige problemstillinger. Boka har blitt revidert og inneholder nå den nye åndsverkloven og de seneste rettsavgjørelsene.
Til Cappelen Damm: Gjenta dette mange ganger: Fakta er fri, fakta er fri, fakta er fri. Dette gjelder selvsagt også biografiske opplysninger, om Roald Amundsen og andre.
Opphavsretten verner utforming. Hvis noen etterligner måten en historie er fortalt på, kan det være en opphavsrettskrenkelse. Det var dette som var noe av problemet med Karsten Alnæs’ “Historien om Norge”. Det er historikere og andre forskeres lodd at det de måtte grave fram av kunnskap, blir en gave til samfunnet som hvem som helst fritt kan benytte seg av.
Dette er en skrevet først og fremst for de som var oppe til eksamen i faget RINF 1200, Opphavsrett og beslektede emner, høsten 2018. Og for de som skal studere og ta eksamen i dette faget i fremtiden. Jeg deler oppgaven i tre deler og angir disse som del 1, del 2 og del 3 selvo om oppgaveteksten ikke var inndelt på denne måten, og drøfter de enkelte spørsmål under hver del.
Del I.
“En av Lilleviks store sønner, fotografen Pedro Holmås, hadde en utstilling i Galleri Storevik i nabobyen Storevik. Galleriet laget en katalog med bildene, som de solgte til besøkende på utstillingen. De la også ut katalogen, i praksis alle bildene fra utstillingen, på galleriets nettsider. Pedro likte ikke dette. Han ønsket at folk skulle kjøpe kopier av hans bilder, ikke få fine gjengivelser i katalogen. Han likte heller ikke at bildene ble gjort tilgjengelig på nettet, i ganske høy oppløsning. Gallerieier Martine Krikeby mente at det var en lang tradisjon for at galleriene laget kataloger med bilder de stilte ut, og at det måtte de ha lov til å gjøre. I 2018 måtte det være en selvfølge at de også kunne lage en nettkatalog når de hadde en utstilling. Martine mente at de ikke hadde plikt til å betale for å gjøre bildene tilgjengelig i katalogen eller på nettet.
1. Kan Galleri Storevik publisere bildene i (papir)katalogen?
2. Kan Galleri Storevik gjøre bildene (katalogen) tilgjengelig på nettet?
3. Må galleriet betale for bruken av bildene.”
Opphavsretten varer 70 fra utløpet av opphavers dødsår. Ved hvert årskifte faller verk av en rekke opphavere i det fri. Ved inngangen til 2019 er det verk av opphavere som døde i 1948 som faller i det fri. På listene over folk som døde dette året, finner man en god del tyske og japanske krigsforbrytere som ble henrettet. Jeg regner med at disse ikke etterlot seg noen verk som har noen særlig interesse i dag.
I det vi spretter champagnen for å feire overgangen til 2019, faller verk av blant annet disse opphavere i det fri. Det er sikkert mange flere som kunne ha vært nevnt, men det er disse jeg kom over. Den for meg mest kjente personen som døde i 1948 er Mahatma Gandhi. Det er skrevet mange bøker om ham, og det er også laget filmer. Han skrev sikkert noe, men det er ikke som forfatter eller opphaver av andre verk han er mest kjent for.
Når vi skal velge frie verk, kan vi starte med “Den glade enke”, men musikk av Franz Lehar, hvis verk fra i dag er fri. Filmen er regissert av Ernst Lubitsch, som døde i 1947, så hans verk har allerede vært fri et år. Men som vi skal komme til nedenfor, er film litt komplisert når det gjelder vernetid. Her er “Den glade enke” med Jeanette MacDonald og Maurice Chevalier i de to sentrale rollene.
Den opprnnelig tyske billekunstneren og forfatteren Kurt Schwitters, som før krigen flyttet til Norge, og flyktet til Storbritannia da Tyskland invaderte Norge, er også blant dem hvis verk er fri fra 1. januar 2019.
Gustav Vigeland døde i 1944, så hans verk har allerede vært frie i noen år. Fra første januar 2019 er også verkene til hans yngre bror Emanuel Vigeland også frie. Dette glassmaleriet «Jesus fordriver kremmerne fra templet» er i Oslo domkirke.
