Category Archives: Opphavsrett

Det­ter er egne artik­ler og kom­men­ta­rer om opp­havs­rett.

Rettigheter til forskningsresultater?

Kunn­skap er fri og kunn­skap skal være fri. Det har ald­ri vært nød­ven­dig å inn­hen­te sam­tyk­ke fra Albert Ein­stein eller hans arvin­ger for å kun­ne skri­ve e=mc2. Uni­ver­si­te­tet skal dri­ve forsk­ning og resul­ta­te­ne skal gjø­res kjent ved at de pub­li­se­res, gjen­nom forsk­nings­ba­sert under­vis­ning og i popu­lær­vi­ten­ska­pe­li­ge pub­li­ka­sjo­ner. Dis­se helt selv­føl­ge­li­ge utgangs­punk­te­ne synes de som ivrer for å regu­le­re ”ret­tig­he­ter til forsk­nings­re­sul­ta­ter” å ha glemt.

Kunn­skap er fri. Gjen­nom patent kan man få en tids­be­gren­set ene­rett til å utnyt­te en opp­fin­nel­se indu­stri­elt. Men den kunn­skap opp­fin­nel­sen repre­sen­te­rer er fri. Man kan også beskyt­te kunn­skap ved å hol­de den hem­me­lig, men hem­me­lig­hol­det gir ingen ret­tig­het.

Det har duk­ket opp et doku­ment av uklar opp­rin­nel­se med tit­te­len “Fel­les ret­tig­hets­po­li­tikk for Nor­ges uni­ver­si­te­ter”. Det har blitt fore­lagt til­lits­valg­te ved noen uni­ver­si­te­ter, men om det har blitt lagt fram ved UiO er jeg ikke sik­ker på. Doku­men­tet repre­sen­te­rer en tenk­ning som viten­ska­pe­lig ansat­te bør ta sterk avstand fra. [Doku­men­tet er nær­me­re kom­men­tert i inn­leg­get “Ret­nings­lin­jer for fel­les ret­tig­hets­po­li­tikk — kom­men­ta­rer”.]

Con­ti­nue read­ing Ret­tig­he­ter til forsk­nings­re­sul­ta­ter?

Print Friendly, PDF & Email

Retningslinjer for felles rettighetspolitikk — kommentarer

Bakgrunn

Det er man­ge i uni­ver­si­te­tets- og høg­skole­sek­to­ren som synes å drøm­me om at man kan tje­ne mye pen­ger på å kom­mer­sia­li­se­re forsk­nings­re­sul­ta­ter. Jeg tror ikke så mye på det­te og man kan lett kon­sta­te­re at de som ivrer for det­te i alle fall ikke selv har bedre­vet noen form for forsk­ning eller utred­ning av det områ­det man nå har kas­tet seg over.

Det har duk­ket opp et notat av ukjent opp­hav som heter “Fel­les ret­tig­hets­po­li­tikk for Nor­ges uni­ver­si­te­ter”. Nota­tet angir ikke hvem som har utar­bei­det det­te og det er ikke datert. Det­te har like­vel ikke for­hind­ret NTNU i å leg­ge det fram til behand­ling i sitt sty­re i møte 13. mars. 2008. Det ble ved­tatt, slik at det­te nota­tet når angir ved­tat­te ret­nings­lin­jer om ikke for alle Nor­ges uni­ver­si­te­ter, så i alle fall for NTNU.

Nota­tet er pre­get av en skri­ken­de man­gel på inn­sikt hos de som har for­fat­tet det — hvem nå det måt­te være. Mitt kla­re stand­punkt er at viten­ska­pe­lig ansat­te, med unn­tak for patent, ikke bør over­dra ret­tig­he­ter i stør­re omfang enn det som føl­ger av loven. Men uan­sett hva man måt­te mene om det­te poli­tis­ke spørs­må­let, så er det nota­tet som noen ano­ny­me har utar­bei­det som “Fel­les ret­tig­hets­po­li­tikk for Nor­ges uni­ver­si­te­ter” ueg­net som grunn­lag for behand­ling av dis­se spørs­må­le­ne.

Neden­for har jeg skre­vet noen kom­men­ta­rer til nota­tet. Kom­men­ta­re­ne er skre­vet til Fors­ker­for­bun­dets opp­havs­retts­ut­valg (jeg sit­ter i det utval­get), men er ikke behand­let i utval­get og står såle­des for min reg­ning. Det­te utgangs­punk­tet pre­ger per­spek­ti­vet: Det er de viten­ska­pe­lig ansat­tas ret­tig­he­ter jeg er utgangs­punk­tet.

Con­ti­nue read­ing Ret­nings­lin­jer for fel­les ret­tig­hets­po­li­tikk — kom­men­ta­rer

Print Friendly, PDF & Email

Dårlige råd fra Forbrukerrådet

Om vi skal tro Aften­pos­ten 19.02.08, så har den kjen­te posø­ren Jon Lech Johan­sen, også kjent som DVD-Jon slått til igjen. Han skal gjø­re til­gjen­ge­lig et pro­gram som skal gjø­re det mulig å “omstruk­tu­re­re filer fra ett for­mat til et annet, uav­hen­gig av hvil­ke sper­rer Apple eller Micro­soft har gitt file­ne”. Å kun­ne kon­ver­te­re fil­for­ma­ter er ikke noe nytt. Så det er ikke “omstruk­tu­re­rin­gen” men omgå­el­sen av sper­rer som er det spe­si­el­le. Hel­ler ikke det er noe spe­si­elt nytt. Men siden det er ulov­lig å omgå sli­ke sper­rer og å gjø­re til­gjen­ge­lig pro­gram­mer for det­te for­mål, så dis­tri­bu­eres slikt van­lig­vis i under­grun­nen.

Det som DVD-Jon nå, i føl­ge Aften­pos­ten, vil gjø­re er en repri­se på DeCSS-stun­tet, sann­syn­lig­vis også på den måten at han igjen tar æren for noe som and­re har utvik­let. Men det har kom­met en del ny lov­giv­ning siden sist. Så det som en gang kan­skje var lov­lig, er nå klart ulov­lig.

Man kan mene mye om DRM — Digi­tal Rights Man­ge­ment. Men sel­ska­pe­ne er i sin ful­le rett til å bru­ke sli­ke sys­te­mer om de skul­le øns­ke det, selv om prak­sis også har vist at de lett fal­ler for fris­tel­sen til å mis­bru­ke dem. DVD-Jon er egent­lig uin­ter­es­sant her. Han er en posør som igjen har klart å plas­se­re seg i medie­bil­det uten til­syne­la­ten­de å ha bidratt med noe nytt.

Men det er grunn til å set­te et sær­de­les stort spørs­måls­tegn ved For­bru­ker­rå­dets opp­tre­den i den­ne saken — der­som de er kor­rekt refe­rert i Aften­pos­ten. Råd­gi­ver og jurist i For­bru­ker­rå­det Tho­mas Nort­vedt er i føl­ge Aften­pos­ten posi­tiv til det nye pro­gram­met. At For­bru­ker­rå­det ikke liker DRM er en ærlig sak. Men at de stil­ler seg posi­ti­ve til dis­tri­bu­sjon av ulov­lig pro­gram­vare, det er sær­de­les beten­ke­lig.

Den sam­me Tho­mas Nort­vedt sier i føl­ge Aften­pos­ten føl­gen­de:

Det er nem­lig ikke noe ulov­lig i å bru­ke pro­gram­met. Etter en end­ring i ånds­verks­lo­ven i 2005, ble det fast­slått at å dele for eksem­pel en sang i mp3-for­mat med fami­lie eller en nær venn, ikke er i strid med loven.”

For hans del får man håpe at han er feil­si­tert. Det har ald­ri vært tvil­somt at man kan frem­stil­le kopi av et offent­lig­gjort musikk­opp­tak, f.eks. i mp3-for­mat, til pri­vat bruk. Det­te kan man gi til folk i fami­li­en og den nære venne­krets. Men det er ikke lov å bry­te en tek­nisk beskyt­tel­se for å gjø­re det­te, og det bør For­bru­ker­rå­dets repre­sen­tant vite om han skal utta­le seg offent­lig om sli­ke spørs­mål. Om det­te kan man lese i Ot prp nr. 46 2004–2005, avsnitt 3.5.1.5.3:

Hvis det ved kjøp av lyd­fil på Inter­nett inn­gås avta­le om hvil­ken avspil­ler som kan benyt­tes, vil lovens krav til rele­vant avspil­lings­ut­styr inne­bære at utstyr utover det som frem­går av avta­len ikke vil kun­ne være rele­vant: I rela­sjon til unn­ta­ket som her fore­slås inn­ført, vil i dis­se til­fel­ler bru­ker ikke med rime­lig­het kun­ne for­ven­te avspil­ling i strid med avta­len. Vil­kå­ret om rele­vant avspil­lings­ut­styr inne­bæ­rer såle­des i prak­sis at unn­ta­ket ikke er anven­de­lig når verk til­bys på fore­spør­sel i nett­verk, da avta­len i dis­se til­fel­ler vil avgjø­re hvil­ken avspil­ler som kan benyt­tes, og omgå­el­se for å mulig­gjø­re til­eg­nel­se på avspil­ler som ikke er «rele­vant» vil ram­mes av omgå­el­ses­for­bu­det.”

Fler­tal­let i Stor­tings­ko­mi­te­en kom med en høyst tvil­som utta­lel­se i Innst O nr. 103 2004–2005, hvor de sier:

Fler­tal­let har mer­ket seg at depar­te­men­tet mener en MP3-spil­ler ikke kan være en rele­vant avspil­ler for en CD-pla­te. Fler­tal­let deler ikke det­te syn. Fler­tal­let ser at digi­ta­le musikk­spor inn­kjøpt til avspil­ling på en CD klart bør kun­ne over­fø­res og bru­kes på en MP3-spil­ler.”

Det­te kan selv­føl­ge­lig fler­tal­let gjer­ne mene. Men det er i bets­te fall tvil­somt om det­te er i sam­svar med direk­ti­vet og der­med i sam­svar med våre for­plik­tel­ser etter EØS-avta­len. Og uan­sett gjaldt komi­te­ens utta­lel­se kopie­ring fra kopi­be­skyt­tet CD (som pla­tel­sel­ska­pe­ne hel­dig­vis har gått bort fra) til mp3. Komi­te­en uttal­te seg ikke om ned­las­te­de filer, og det er det saken nå drei­er seg om. Så der er det kun depar­te­men­tets utta­lel­se vi har å hol­de oss til, i til­legg til lov­teks­ten og direk­ti­vet.

Hvis For­bru­ker­rå­det vil dri­ve kam­pan­je, så må de gjer­ne det. At de sam­ti­dig mel­der seg ut av seriøs debatt får bli deres eget pro­blem. Men man bør kun­ne ven­te at når de utta­ler seg om retts­li­ge spørs­mål, så for­står de at folk gjer­ne vil tro på det som For­bru­ker­rå­det sier. Da bør de ikke kom­me med utta­lel­ser som er juri­disk uhold­ba­re.

Print Friendly, PDF & Email

TONOs vederlagskrav for musikk på arbeidsplasser — en gjenvisitt

Dag­bla­det skri­ver at sel­ska­pet Micro­fon, som ble kjent på en lite flat­te­ren­de måte da de påtok seg å kre­ve inn “Musikk til arbei­det” pen­ger for TONO, er i ferd med å gå kon­kurs. Det er egent­lig ikke så inter­es­sant for and­re enn Micro­fons kredi­to­rer. Men for meg er det en påmin­nel­se om dis­ku­sjo­nen om TONOs krav for to år siden, om at man skul­le beta­le TONO-veder­lag for å ha en radio eller en PC med lyd­kort på sin arbeids­plass. Jeg var den gang meget kri­tisk, og er det fort­satt.

For tiden hol­der jeg på med en serie podcasts om opp­havs­rett, og jeg har akku­rat vært igjen­nom spørs­må­let rundt den­ne type svakt begrun­ne­de og uri­me­li­ge veder­lags­krav. Seri­en er ennå ikke “ready for pri­me time”. Men den inne­hol­der en del kri­tis­ke kom­men­ta­rer, og noen av dem kan det være grunn til å pre­sen­te­re også her.

Men før jeg går inn i det­te vil jeg pre­si­se­re føl­gen­de: Selv­føl­ge­lig skal kom­po­nis­ter og musi­ke­re ha veder­lag når deres musikk spil­les offent­lig. Når musikk spil­les i radio, som bak­grunns­mu­sikk i res­tau­ran­ter og kjøpe­sent­re, på dis­ko­te­ker, på vente­væ­rel­ser, på fly, tog, bus­ser osv, så skal det beta­les veder­lag for det­te. Der­om hers­ker det ingen tvil og det vil­le også være uri­me­lig om man bare skul­le kun­ne bru­ke musik­ken i sli­ke sam­men­hen­ger uten at de som har skapt og frem­ført den får noe for det.

Opp­havs­man­nen har bl.a. ene­rett til å frem­føre ver­ket for all­menn­he­ten. TONO hev­der, eller hev­det i alle fall den gan­gen, at når jeg har en radio eller en PC med lyd­kort så frem­fø­rer jeg musikk. For­stå det den som kan.

Nå er det bare frem­fø­ring for all­menn­he­ten som omfat­tes av ene­ret­ten. Så vi behø­ver nok ikke fryk­te krav om TONO-veder­lag for våre pri­va­te radio­er og hjem­me-PCer. Men når det gjel­der hva som skal anses for frem­fø­ring i for­hold til åvl § 2 kan det ikke ha noen betyd­ning hvem som utplas­se­rer radio­en eller PCen. Så om vi skal tro TONO så frem­fø­rer alle våre radio­er, TVer og PCer med lyd­kort musikk bare ved sin blot­te eksis­tens. Vi bør være gla­de for at det ikke er sant — det vil­le blitt et for­fer­de­lig spe­tak­kel om det fak­tisk had­de vært slik.

Det hører med i bil­det at man dess­ver­re i en dom avsagt av Högs­ta dom­sto­len i Sve­ri­ge i 1980 ga ret­tig­hets­ha­ver­ne med­hold i at det å plas­se­re et TV på et hotell­rom er anses for en frem­fø­ring og Euro­pa­dom­sto­len har sene­re kom­met til et til­sva­ren­de resul­tat i en annen sak. Men sam­ti­dig sies det klar i for­tal­ten til det såkal­te Info­socdi­rek­ti­vet pkt. 27. Så de har i alle fall beve­get seg på kan­ten i dis­se sake­ne — jeg vil si at de har snub­let i den­ne kan­ten og lan­det på feil side.

Rent fak­tisk må en til­gjenge­lig­gjø­ring i form av en frem­fø­ring inne­bære at man sør­ger for å brin­ge ver­ket fram til mot­ta­ker, slik at den­ne kan til­eg­ne seg ver­ket på en eller annen måte. Når de hev­der at det også er en frem­fø­ring i opp­havs­retts­lig for­stand at man gjør til­gjen­ge­lig utstyr som er nød­ven­dig for å kun­ne til­eg­ne seg et verk som and­re har gjort til­gjen­ge­lig, da påstår man at beteg­nel­se­ne “til­gjenge­lig­gjø­ring” og “frem­fø­ring” skal gis en utvi­det anven­del­se, alt­så at de gis et mer omfat­ten­de anven­del­ses­om­rå­de enn det ord­ly­den gir dek­ning for. Men da må man i det mins­te erkjen­ne at det er det­te man gjør og argu­men­te­re for hvor­for anven­del­ses­om­rå­det bør utvi­des.

Det er bare frem­fø­ring for all­menn­he­ten som omfat­tes av ene­ret­ten. At en frem­fø­ring som hotel­let står for i et hotell­rom som alle kan leie seg inn på er for all­menne­he­ten er det ikke vans­ke­lig å aksep­te­re. Men når de hev­der at der­som jeg skul­le spil­le musikk på min PC på kon­to­ret også er en frem­fø­ring for all­menn­he­ten, da blir det absurd.

På det­te punkt er jeg sær­de­les kri­tisk til TONOs argu­men­ta­sjon, og jeg mener den gren­ser til det ure­de­li­ge. Da TONO send­te ut sitt famø­se brev stil­te juri­disk råd­gi­ver Svein Kors­hamn i TONO til nett­møte i Dag­bla­det. Her sa han blant annet:

På sam­me måte er det i bedrif­ter med over 50 ansat­te. Høy­este­rett stad­fes­tet i den såkal­te “Bedrifts­mu­sikk­dom­men” i 1953 at frem­fø­rin­ger i bedrif­ter av en viss stør­rel­se er offent­li­ge. Gren­sen på 50 ble etter dom­men for­hand­let frem.

Det­te er et så mis­vi­sen­de refe­rat av den dom­men det refe­re­res til at det gren­ser mot løgn. Men slik argu­men­te­rer TONO i det­te spørs­må­let og det er slik dom­men stort sett blir refe­ret fra den kan­ten. De frem­stil­ler det som om det­te er klart fast­slått og at det ikek fore­lig­ger noen tvil. Det er ikke sant.

I den dom­men det vises til var saken at den del pro­duk­sjons­be­drif­ter spil­te musikk over høy­ta­ler­an­leg­get i bedrif­tens pro­duk­sjons­lo­ka­ler. Musik­ken ble dels hen­tet fra radio, dels fra pla­ter. I de aktu­el­le bedrif­te­ne arbei­det det mel­lom 150 og 200 per­soner i dis­se loka­le­ne. Den som var i pro­duk­sjonlo­ka­let fikk høre den musik­ken som den musikk­an­svar­li­ge valg­te å spil­le, enten de vil­le eller ikke. At det­te er en frem­fø­ring er det ingen tvil om, ei hel­ler at frem­fø­rin­gen i en slik situa­sjon vil være uten­for det pri­va­te områ­det og der­med for all­menn­he­ten.

Når de siden refe­re­rer til 50, eller 30 som jeg ofte­re har sett, så gjel­der det en avta­le som i sin tid ble frem­for­hand­let mel­lom TONO og Indu­stri­for­bun­det (som siden har blitt en del av NHO). En slik avta­le vil gjel­de for de som er par­ter i avta­len, men har ingen retts­kilde­mes­sig ver­di. Den kan ikke påbe­ro­pes over­for and­re som et uttrykk for gjel­den­de rett, slik TONO gjør.

Men det som vir­ke­lig skil­ler situa­sjo­nen i den­ne dom­men fra det som TONO nå påstår er frem­fø­ring for all­menn­he­ten er at det i 1953 gjaldt frem­fø­ring for en stor grup­pe som var sam­let i ett loka­le, og hvor de selv ikke kun­ne sty­re musik­ken. Dom­men gir ingen dek­ning for å si at det også er en frem­fø­ring for all­menn­he­ten om jeg på mitt kon­tor skul­le spil­le musikk når jeg sit­ter der ale­ne. Det er ikke antall ansat­te i bedrif­ten, men hvor man­ge musik­ken frem­fø­res for som er avgjø­ren­de for om frem­fø­ring skjer for all­menn­he­ten.

TONO viser en stor iver etter å kun­ne “beskat­te” uli­ke situa­sjo­ner. Jeg set­ter “beskat­te” i anfør­sels­tegn, for det er ikke skatt. Men det blir like galt å kal­le det veder­lag når det kre­ves pen­ger uten at det fak­tisk skjer noen frem­fø­ring. TONO har også påstått at len­king er frem­fø­ring, og har frem­met krav om veder­lag fra tje­nes­ter som f.eks. len­ker til nett­ra­dio­er.

Det er på høy tid at man set­ter foten ned og sier at nok er nok. I til­legg til at kra­ve­ne er uri­me­li­ge, bidrar også TONO sterkt til å set­te hele opp­havs­ret­ten i van­ry. Ingen for­står rime­lig­he­ten i sli­ke krav, noe som hel­ler ikke er noe rart når det fak­tisk ikke er noen rime­lig­het i kra­ve­ne. Beret­ti­get reak­sjon mot uri­me­li­ge krav vil lett bli til en ube­ret­ti­get kri­tikk mot opp­havs­ret­ten som sådann. Det er ingen opp­havs­menn tjent med. Skul­le TONO vin­ne fram med sin opp­havs­retts­im­pe­ria­lis­me vil det kun­ne bli en Phyr­ros-sei­er som ikke bare TONOs med­lem­mer, men alle opp­havs­menn kan kom­me til å måt­te beta­le dyrt for.

Print Friendly, PDF & Email

Retten til eget bilde nok en gang

Det er ikke len­ge siden sist jeg kom­men­ter­te bruk av per­son­bil­der uten den avbil­de­des sam­tyk­ke. Da var det kunst­ne­ren Ole John Aan­dal som had­de stilt ut bil­der han had­de fun­net på net­tet. Den­ne gan­gen er det foto­gra­fen Jørn Tom­ter som har tatt bil­der av den nors­ke russe­fei­rin­gen. Man­ge gjør mye dumt i russe­ti­den. Jørn Tom­ter har blant annet brukt bil­der av topp­løse russe­jen­ter.

Hel­ler ikke den­ne gan­gen har foto­gra­fen fått til­la­tel­se til å tryk­ke bil­de­ne. Foto­gra­fen viser til at han had­de fått til­la­tel­se til å være med russe­bus­sen som foto­graf. Hel­ler ikke den­ne gan­gen har jeg sett de omdis­ku­ter­te bil­de­ne, og kan ikke kom­men­te­re dem kon­kret. Men gene­relt gjel­der at en foto­graf skal ha sam­tyk­ke til å gjen­gi bli­det offent­lig, se åvl § 45c. Om man får lov til å ta bil­der, så betyr ikke det at man har sam­tyk­ke til å offent­lig­gjø­re bil­de­ne.

Man kan ikke bare set­te over­skrif­ten “kunst” på bil­de­ne og der­med set­te til side alle hen­syn til de som er avbil­det. Også kunst­ne­re må respek­te­re de som avbil­des.

Print Friendly, PDF & Email

Tvungne publiseringskanaler — et angrep på den akademiske frihet

Artik­ke­len er skre­vet sam­men med pro­fes­sor Hel­ge Røn­ning og ble opp­rin­ne­lig pub­li­sert i Fors­ker­fo­rum nr. 9/2007. Både Hel­ge Røn­ning og jeg er med­lem­mer av Fors­ker­for­bun­dets opp­havs­retts­ut­valg.


Et angrep på den aka­de­mis­ke fri­het

I Fors­ker­fo­rum 7/2007 får prin­sip­pet om såkalt ”Open Access” omfat­ten­de dek­ning. Det er et stort inter­vju med Rune Nil­sen og et mind­re med Karin Gun­der­sen. Ellers består opp­sla­get av to såkal­te fakta­bok­ser. Over­skrif­ten er: ”Open access må inn i arbeids­kon­trak­ta­ne”.

Et uklart begrep

Før debat­ten om ”open access” kan begyn­ne må man gjø­re rede for hva man mener med det­te. I Fors­ker­fo­rums opp­slag er begre­pet ”open access” ikke ordent­lig defi­nert. Man   vur­de­rer ikke hvil­ke kon­se­kven­ser det vil få for forsk­nin­gens fri­het om prin­sip­pet iverk­set­tes på uni­ver­si­te­ter og forsk­nings­in­sti­tu­sjo­ner. Vide­re under­slås alle opp­havs­retts­li­ge spørs­mål.

Con­ti­nue read­ing Tvung­ne pub­li­se­rings­ka­na­ler — et angrep på den aka­de­mis­ke fri­het

Print Friendly, PDF & Email

Nettkopiering — dagens kommentar

Etter at debatt­re­dak­tø­ren i dagbladet.no ba meg kom­men­te­re repor­ta­sjen om de såkal­te fil­de­ler­ne (som jeg fore­trek­ker å kal­le nett­ko­pis­ter), har jeg hatt mer fokus på den­ne virk­som­he­ten enn jeg van­lig­vis har. Det var kan­skje der­for jeg fes­tet meg ved to saker i dagens “Kul­tur­nytt” (23.11.07). Den ene saken var at det nors­ke sel­ska­pet Fun­com had­de en for­hånds­pre­sen­ta­sjon av sin sto­re spill­sat­sing “Age of Conan”. Jeg er ikke noen data­spil­ler, og skal la være å mene noe om selve spil­let. Men i føl­ge “Kul­tur­nytt” har Fun­com inves­tert 200 mill i utvik­lin­gen av det­te spil­let. Det ble nevnt at det­te er det dob­belte hva den hit­til dyres­te nors­ke fil­men, “Slipp Jim­my fri”, kos­tet.

Nett­ko­pis­te­nes grunn­leg­gen­de filo­so­fi er at alt som kan kopie­res er fritt og skal være gra­tis for dem. Data­pro­gram­mer, her­under data­spill, er beskyt­tet under de sam­me reg­le­ne som musikk, film osv. Så om man skal ta nett­ko­pis­te­ne seriøst, så mener de alt­så at de fritt og gra­tis skal kun­ne for­sy­ne seg av et pro­dukt som det har kos­tet 200 mill å utvik­le. Hvis det skul­le være som pira­te­ne øns­ker, så vil­le selv­føl­ge­lig ingen inves­te­re i å utvik­le sli­ke spill eller and­re pro­gram­mer.

For meg er det en uhørt frekk­het når folk får seg til å hev­de over­for de som lager musikk, film, data­pro­gram­mer, lit­te­ra­tur osv, omtrent det­te: “Flott, vi har krav på å få det du har laget, og vi har krav på å få det gra­tis. Skaff deg en spon­sor hvis du vil ha pen­ger å leve av, vi beta­ler ikke.” Pira­te­nes for­søk på å for­sva­re sin virk­som­het frem­står bare som dår­li­ge for­søk på å hvit­vas­ke sin dår­li­ge sam­vit­tig­het. Det er en rå og hen­syns­løs ego­is­me fra pira­te­ne som kre­ver å kun­ne ta fra and­re uten å yte noe til­ba­ke.

Den and­re saken som ble nevnt var at fol­ke­ne bak fil­men “Kill Bul­jo” nå går løs på de som las­ter ned fil­men fra nett­ko­pie­rings­tje­nes­ter. Om jeg opp­fat­tet det rik­tig, så sa man at de anmel­der de som kopie­rer. Man har iden­ti­fi­sert nett­ko­pis­te­ne ved hjelp av IP-num­mer.
Jeg har i en av mine kom­men­ta­rer i den­ne debat­ten sagt at vi må reg­ne med at musikk- og film­bran­sjen i stør­re grad vil gå etter fil­de­ler­ne. At vi skul­le få sli­ke saker så fort, had­de jeg ikke reg­net med. Jeg tror hel­ler ikke at politi­an­mel­del­se er det mest effek­ti­ve i en slik sam­men­heng. Men vi kom­mer nok uan­sett til å se mer til det­te.

Print Friendly, PDF & Email

Pirater i opphavsmenns tjeneste?

En gans­ke van­lig påstand i pira­te­nes for­søk på å for­sva­re sin virk­som­het er at opp­havmen­ne­ne egent­lig tje­ner på pira­te­nes virk­som­het. Tan­ken er at ens verk blir kjent på den­ne måten og at det er en effek­tiv mar­keds­fø­ring.

Ingen kan leve av bare å være kjent. Det hjel­per ikke en musi­ker om en mil­lion men­nes­ker lyt­ter til musik­ken hvis ingen av dis­se beta­ler for musik­ken. For musi­ke­re kan det kan­skje bety at fle­re vil kom­me på kon­ser­ter. Men det er en fat­tig trøst for kom­po­nis­ter. For­fat­te­re vil nok hel­ler ikke fyl­le så man­ge kon­sert­sa­ler om de drar på tur­né for å lese høyt fra bøker som er pirat­ko­piert i et stort antall.

Man fin­ner nok enkelt­ek­semp­ler på at spred­ning blant pira­ter har hatt en posi­tiv mar­keds­fø­rings­ef­fekt. Men det er nok bare i unn­taks­til­fel­ler at en slik mar­keds­fø­rings­ef­fekt kom­mer i nær­he­ten av å veie opp for skade­virk­nin­ge­ne som føl­ger av pirat­virk­som­he­ten.

Hvor stor skade­virk­nin­gen er varie­rer sann­syn­lig­vis for uli­ke verks­ty­per, uten at jeg kjen­ner noen under­sø­kel­ser som sier noe kon­kret om det­te. Film er best på kino. Det kan hen­de at en under­grunns­mar­keds­fø­ring av en film ved pirat­ko­pie­ring bidrar til å gjø­re fil­men omtalt og kjent, slik at fle­re øns­ker å se den på kino. Det pri­mæ­re mar­ke­det for TV-seri­er er TV-sel­ska­per. Etter­mar­ke­det for TV-seri­er på DVD er anta­ge­lig mar­gi­nalt i for­hold til pri­mær­mar­ke­det. I en kom­mer­si­ell TV-ver­den finan­sie­res serie­ne av rekla­me i for­bin­del­se med sen­ding. Jo fle­re seere, desto høy­ere reklame­inn­tek­ter. Høy­ere for­ven­te­de reklame­inn­tek­ter vil bety at fjern­syns­sel­ska­pe­ne beta­ler mer for seri­en. Fjern­syns­sel­ska­pe­ne taper nep­pe så vel­dig man­ge seere på at serie­ne blir pirat­ko­piert, og kan få en del eks­tra seere for­di seri­en har fått mye (forhånds)omtale. Man må være mer enn nor­malt inter­es­sert i ved­kom­men­de serie for å gid­de å las­te den ned, så de fles­te som gjør det­te ser den nok like­vel.

Musikk er anta­ge­lig den uttrykk­s­form som taper mest på pirat­ko­pie­ring. Pirat­ko­pie­ring kan nok bidra til å gjø­re musik­ken kjent. Men har man først fått en musikk­fil som ikke er alt for hardt kom­pri­mert, så gir det liten mer­ver­di å kjø­pe “the real thing”. Der­for er det grunn til å tro at tapet som føl­ger av pirat­ko­pie­ring er langt stør­re enn det man måt­te tje­ne ved salg som den­ne form for “mar­keds­fø­ring” har ført til. At artis­ter som trek­ker like man­ge folk på sine kon­ser­ter som de gjor­de tid­li­ge­re bare sel­ger en brøk­del av de pla­te­ne gjor­de for noen år siden, bekref­ter det­te. Musi­ke­re kan for­tel­le at for noen år siden var det all­tid man­ge på kon­ser­ter som had­de med en CD de vil­le ha sig­nert. Nå kom­mer folk i ste­de med hjem­me­bren­te CDer og vil ha dis­se sig­nert.

Gra­tis for­mid­ling bru­kes mye ved mar­keds­fø­ring. Plate­sel­ska­pe­ne leg­ger ut musikk­vi­deo­er på YouT­ube. De sen­der ut sto­re meng­der gra­tis filer, osv. Skul­le man se at man tje­ner på at musik­ken er til­gjen­ge­lig i kopie­rings­nett­verk som Pirate­bay, så kan de selv leg­ge den ut der. Så pira­te­nes virk­som­het er nok først og fremst til inn­tekt for pira­te­ne selv (og ikke minst for pira­tentre­pre­nø­rer som tje­ner godt på sine tje­nes­ter), og alt snak­ket om mar­keds­fø­ring er bare et for­søk på å hvit­vas­ke sin sam­vit­tig­het.

Hvor­vidt pirat­ko­pie­ring rent fak­tisk fører til økt salg eller ikke, er like­vel ikke det avgjø­ren­de. Hvis jeg skul­le gi ut musikk, så vil jeg ha meg fra­bedt “hjelp” fra pira­ter. Det er jeg og ingen and­re som da skal bestem­me hva som even­tu­elt skal gjø­re gra­tis til­gjen­ge­lig, hvor­dan det­te skal gjø­res, gjen­nom hvil­ke kana­ler, osv. Selv om det unn­taks­vis skul­le vise seg at pira­te­ne had­de rett, så er det opp­havs­man­nen som bestem­mer. Jeg har ald­ri kun­net for­dra de som hev­der å vite hva som er til mitt eget bes­te, også selv om de av og til skul­le ha rett. Jeg vil ikke høre fra pira­ter at jeg egent­lig er tjent med at de plynd­rer meg.

Print Friendly, PDF & Email

Creative Commons — usansk imperialisme på opphavsrettens område

Lar­ry Les­sig har satt søke­ly­set på en rek­ke uhel­di­ge utvik­lings­trekk innen opp­havs­ret­ten. Ret­tig­hets­ha­ver­ne har stram­met gre­pet mer og mer. Jeg har null sym­pa­ti med de som vil stje­le and­res verk uten å beta­le for dem. Men det krea­ti­ve rom har blitt sta­dig tran­ge­re når under­hold­nings­in­du­stri­en nid­kjært pas­ser på sine ret­tig­he­ter og tru­er med rui­ne­ren­de erstat­nings­krav om man ikke dan­ser etter deres pipe.

Lar­ry Les­sigs svar har vært å etab­le­re Crea­ti­ve Com­mons. Det har fått en nær­mest reli­giøs til­hen­ger­ska­re. Man sier fra seg ret­tig­he­ter for å åpne opp rom­met for ska­pen­de inn­sats, som en reak­sjon mot de sene­re års til­stram­min­ger. Men usa­ne­re skal all­tid over­dri­ve. Det er i USA opp­havs­retts­ut­vik­lin­gen vir­ke­lig har gått av skaf­tet, og sva­ret fra Lar­ry Les­sig er pre­get av det­te. Det er en usansk løs­ning på et usansk pro­blem. Vi har pro­ble­met også hos oss, om enn i mind­re alvor­lig grad. Men pro­ble­met kan ikke løses på usan­ske pre­mis­ser.

Con­ti­nue read­ing Crea­ti­ve Com­mons — usansk impe­ria­lis­me på opp­havs­ret­tens områ­de

Print Friendly, PDF & Email

Man deler ikke filer — det vanskelige skillet mellom verk og eksemplar

Over­gang fra salg av eksemp­la­rer til ned­las­ting av filer er en stør­re end­ring enn hva man­ge synes i stand til eller er vil­li­ge til å inn­se. Mens man med begeist­ring tar for seg av nye mulig­he­ter, insis­te­rer man på å behol­de alt som var knyt­tet til det gam­le. Mang­len­de inn­sikt på det­te punk­tet er en vik­tig kil­de til for­vir­ring når det gjel­der ebø­ker, nett­ko­pie­ring (“fil­de­ling”) m.m. Etter først å ha skre­vet begeist­ret om Ama­zon Kind­le, refe­rer Eirik Newth til et inn­legg fra Dive Into Mark med kri­tis­ke kom­men­ta­rer. Dive Into Marks hoved­inn­ven­ding synes å være at man ved Kind­le ikke len­ger kan gi bort eller sel­ge bruk­te bøker, låne dem bort, osv.

Når man kjø­per en bok, en CD, en DVD, et bil­de eller noe annet, så kjø­per man et eksemp­lar. Man kjø­per en fysisk gjen­stand som er bærer av ver­ket. Jeg kan gjø­re hva vi vil med mitt eksemp­lar. Jeg kan note­re i boken, jeg kan rive ut side­ne og bret­te papir­fly, jeg kan for­sø­ke om en CD er egnet som frees­bee – og jeg kan gi det bort, sel­ge det eller låne det bort. Det­te gjel­der rådig­he­ten jeg har i kraft av eien­doms­rett til det eksemp­la­ret jeg har kjøpt – alt­så bun­ken med inn­bun­det papir påført trykk­sver­te hvis det gjel­der en bok.

Con­ti­nue read­ing Man deler ikke filer — det vans­ke­li­ge skil­let mel­lom verk og eksemp­lar

Print Friendly, PDF & Email