Category Archives: Opphavsrett

Detter er egne artikler og kommentarer om opphavsrett.

Man deler ikke filer – det vanskelige skillet mellom verk og eksemplar

Overgang fra salg av eksemplarer til nedlasting av filer er en større endring enn hva mange synes i stand til eller er villige til å innse. Mens man med begeistring tar for seg av nye muligheter, insisterer man på å beholde alt som var knyttet til det gamle. Manglende innsikt på dette punktet er en viktig kilde til forvirring når det gjelder ebøker, nettkopiering (“fildeling”) m.m. Etter først å ha skrevet begeistret om Amazon Kindle, referer Eirik Newth til et innlegg fra Dive Into Mark med kritiske kommentarer. Dive Into Marks hovedinnvending synes å være at man ved Kindle ikke lenger kan gi bort eller selge brukte bøker, låne dem bort, osv.

Når man kjøper en bok, en CD, en DVD, et bilde eller noe annet, så kjøper man et eksemplar. Man kjøper en fysisk gjenstand som er bærer av verket. Jeg kan gjøre hva vi vil med mitt eksemplar. Jeg kan notere i boken, jeg kan rive ut sidene og brette papirfly, jeg kan forsøke om en CD er egnet som freesbee – og jeg kan gi det bort, selge det eller låne det bort. Dette gjelder rådigheten jeg har i kraft av eiendomsrett til det eksemplaret jeg har kjøpt – altså bunken med innbundet papir påført trykksverte hvis det gjelder en bok.

Continue reading Man deler ikke filer – det vanskelige skillet mellom verk og eksemplar

Naivt av røde Jackson

Daniel Søland Jackson skriver i Dagbladet 20.11.07 at Fildeling er begynnelsen på en ny industriell revolusjon. I en tidligere kommentar på denne bloggen har jeg, etter en debatt i Studentersamfundet i Trondheim, skrevet at jeg mener at piratene er naive. Det var Daniel Søland Jackson som representerte piratene i den debatten, og altså var naivitetens hovedtalsmann.

Daniel Søland Jackson innser at de som lager musikk og andre åndsverk må ha noe å leve av. Det er tross alt litt bedre enn fjortispiratene. Han har to måter å finansiere dette på: Avgift på bredbånd og generelle skatter, altså betaling over statsbudsjettet.

At en som sitter i IT-utvalget i partiet Rødt vil eliminere alt som smaker av marked, er vel ikke særlig overraskende. Man kan si at den samme naiviteten begruner både valg av parti og “løsning” på finansiering av digital kultur.

Continue reading Naivt av røde Jackson

Noen kommentarer til musikkpirater og andre

Kommentarene til mitt innlegg om filkopiering via nettet var ganske forutsigbare. At noen mener at jeg representerer en røst fra steinalderen og ikke har skjønt noen ting, er bare hva man må regne med. Det er heller ikke overraskende at noen hardnakket mener at massekopiering av filer over internett er ok. Men noe av det kan det være verdt å svare på.

Eirik Newth har på sin blogg etterlyst tanker mulige forretningemodeller. Dette har jeg tatt opp i en egen kommentar.

Før jeg kommenterer dette nærmere, kan følgende slås fast: Det er ulovlig å gjøre verk tilgjengelig på internett uten opphavsmannens samtykke, enten dette skjer ved såkalt fildeling eller på annen måte. Det er heller ikke lov å kopiere filer til privat bruk dersom det man kopierer fra er ulovlig fremstilt eller ulovlig gjort tilgjengelig, hvilket i praksis vil si at det ikke er tillatt å laste ned fra internettkopister, også kalt “fildelere”.

Vi må forsvare retten til å kunne skape. Kopistene trenger ikke noe forsvar. Der det i dag er grunn til bekymring er når man risikerer å bli saksøkt om man bruker av kulturarven til å skape nye verk. Ole John Aandal har nylig kommet i medienes søkelys for det han stiller ut i Porsgrunn kunstforening. Han har bl.a. brukt bilder av halvnakne jenter, bilder han har funnet på nettet og brukt uten å spørre noen om tillatelse. Hans bruk av bildene er etter min mening klart ulovlig. Han burde åpenbart ha innhentet samtykke fra jentene (noe han ganske sikkert ikke ville ha fått), eller gjort dem ugjenkjennelige.

Continue reading Noen kommentarer til musikkpirater og andre

Nettbaserte forretningsmodeller – innledning

Eirik Newth skriver i sin blogg at det er synd jeg i mitt innlegg i Dagbladet ikke kommenterer fremtidige forretningsmodeller for de som også i fremtiden ønsker å leve av sin opphavsrett. Det var mye jeg gjerne skulle ha tatt med og mye jeg gjerne skulle ha skrevet mer om. Men jeg syntes at min artikkel allerede var for lang. Denne kommentaren er lenger, og derfor har jeg delt den inn i flere deler.

Vi kan mene og tro mye, men ingen kan vite. Men det er alltid morsomt å spekulere i hvordan fremtiden vil se ut.

Jeg legger til grunn at de som skaper åndsverk også i fremtiden skal kunne få betaling for dette. Den som skal kunne bruke sin tid på å skape åndsverk må ha noe å leve av. Hvis de må bruke mye tid på en brødjobb blir det liten tid til å skape. Selv om penger ikke nødvendigvis får folk til å skape, så kan mangel på penger være en effektiv måte å hindre at man gjør det. En sulten kunstner vil som regel være mer opptatt av å skaffe seg mat enn av å skape kunst. Et lite språksamfunn som Norge kan neppe opprettholde et rikt kulturliv uten betydelig støtte fra det offentlige. Men den kan ikke bli slik at kulturarbeidere blir statsansatte på fast lønn.

De som er kulturforbrukere må betale for sitt kulturkonsum, selv om prisen kan være subsidiert. I Norge vil vi fortsatt ha en blanding av individuelle og kollektive ordninger. Men et kulturlivet kan ikke bare baseres på kollektive ordninger – ordninger som innebærer at man må søke og overbevise en eller annen stipendkomité om man skal få penger. Kollektive ordninger har en lei tendens til å bare støtte det etablerte. At staten nå støtter rock er mer et tegn på at rocken har blitt en del av det etablerte enn på at poltitikken endres. Det er mer symptomatisk at en av Norges viktigste kulturelle eksportartikler, Black Metal, ikke har mottatt noe støtte fra det offisielle Norge. Og uansett vil disse ordningene være nasjonale fenomener mens det som skjer på internett vil være globalt.

Jeg er blant dem som tror at tradisjonelle kulturelle uttrykk og de medier vi kjenner kommer til å leve en god stund til. Det spretter stadig fram teknologifrelste som spår en snarlig død for det vi har i dag. Stort sett tar de feil. Det meste lever videre. Det nye kommer i tillegg til det vi har, det erstatter det ikke – i alle fall ikke før etter ganske lang tid. Når det er sagt så er vel CDen noe av det som er mest utsatt. Vi har alltid måttet ha et stykke teknologi for å kunne høre hermetisert musikk, og spranget fra en generasjon teknologi til den neste er ikke så stor. Men det kan nok være mange som liker å ha det fysiske objeket, og det er noe nytt når man går over fra levering på fysisk medium til levering via nett. Det er ingen fornuftige grunner til at leksika skal fortsette å komme på papir. Leksikonprodusentene trodde i en periode at bare online-tjenester ville være aktuelle. Men både Encylopedia Britannica og Store Norske Leksikon har nylig kommet i nye utgaver i bokform fordi det viste seg at det var dette markedet ville ha. Om man vurderer prisen i forhold til atall oppslag de fleste gjør i sine leksika, så er prisen for hvert opplag sannsynligvis velgdig høy. Men man skal åpenbart ikke undervurdere verdien av å kunne ha eksemplaret selv og av å ha et flott bokverk i sin bokhylle. Folks valg er ikke alltid rasjonelle i sine valg.

Neste: Forretningsmodeller>> 

Nettbaserte forretningsmodeller – forretningsmodeller

 <<Forrige: Innledning

En nettbasert distribusjon må ha muligheten til en kontrollert distribusjon slik at den som ønsker det kan legge ut filer for salg. Det må være en betalingsløsning knyttet til dette og muligheten for en ukontrollert kopiering vil måtte være begrenset. Når jeg sier at løsningen ha dette er det fordi jeg tror at også fremtidige forretningsmodeller vil være basert på det grunnleggende prinsippet om at den som leverer en var eller tjeneste får betalt for det som leveres og brukeren betaler for bruken. Hvis det ikke finnes løsninger som kan ivareta dette vil kanskje det som distribueres være fritt, men det vil bli mindre å distribuere. Jeg tror at DRM vil være en del av et slikt system. DRM kombinert med et rettslig forbud mot å bryte beskyttelsen er et krafig verktøy.

Det er ikke særlig overraskende at underholdningsindustrien har misbrukt dette verktøyet, og at det nå slår tilbake. Underholdningsindustrien kommer sikkert til å skyte seg i foten flere ganger. De har ikke akkurat utmerket med en evne til å lytte til markedet og blør nå kraftig for sine feil. Men DRM kan implementeres på mange måter. Et generelt angrep på DRM er ikke bedre begrunnet enn underholdningsbransjens angrep på fildelingsteknologien.

Continue reading Nettbaserte forretningsmodeller – forretningsmodeller

Nettbaserte forretningsmodeller – rettsutvikling

<<Forrige: Betalingstjenester 

Når det nærmest er krig mellom pirater og underholdningsindustrien må vi også vente å møte krigens logikk. Det vil si at vi går fra galt til verre inntil den ene er heldød mens den andre fortsatt bare er halvdød. Jo større skadene er og jo vanskeligere motstanden er, desto sterkere virkemidler vil man ta i bruk. Vi må regne med at man vil komme til å statuere noen eksempler for å markere at piratvirksomhet ikke er akseptabelt og innebærer en ubehagelig risiko.

Underholdningsindustrien har til nå stort sett hatt retten på sin side, hvilket også vil si tilgang til statenes maktapparat. Det har vært et klart stemningsskifte i forhold til opphavsrettsutviklingen. Fram til årtusenskiftet kunne programvare- og medieindustrien få igjennom nesten hva som helst, og de møtte svært liten motstand. Men i de senere år har det skjedd noe, og det kom tydelig til uttrykk i den norske debatten rundt revisjonen av åndsverkloven i 2005.

Dette er ikke noe særnorsk fenomen. Kanskje vil nå pendelen svinge ut til den andre siden, før det hele om en del år stabiliserer seg. Men opphavsretten er forankret i internasjonale konvensjoner, og det er nok mange av de som mener noe om spørsmålet som undervurderer vanskelighetene med å endre på dette. Når vi er EU-medlem uten stemmerett kan vi heller ikke påvirke noe på den arenaen.

Continue reading Nettbaserte forretningsmodeller – rettsutvikling

Nettbaserte forretningsmodeller – oppsummering

 << Forrige: Rettsutvikling

En forretningsmodell må gjøre det mulig å levere innhold mot betaling på en måte som knytter betaling til bruk av innholdet. En form for DRM vil sannsynligvis være en del av en slik løsning, men det vil være i en mer brukervennlig implementering enn det vi har sett i dag. Dette vil bare være en av mange distribusjonsmodeller. Det vil være mye gratis innhold og reklamefinansiert innhold. En del vil leveres til abonnenter på ulike tjenester, enten som enkeltabonnement eller som del av en pakke.

Vi vil fortsatt ha behov for utvalgs- og kvalitetssikringstjenester, altså redaksjonelt arbeid. Dette må vi betale for på en eller annen måte. Men det vil være mer mangfoldig og kunne få andre former enn de vil til nå har vært vant til.

Vi må ha betalingstjenester som først og fremst er enkle. Mikrobetalinger er et dødfødt konsept.

Har pirater moral?

Dagbladet Magasinet (nettutgaven) har 31. oktober en interessant reportasje om piratenes strategimøte. En av “heltene” er den 23 år gamle nederlenderen Erik Dubbelboer. Han driver en av de største søkemotorene for Bit Torrent, hvor det spres et meget stort antall ulovlige filer.

Selv mener piratene – fortsatt i følge Dagbladet – at de representerer det «gode» mot de «onde». Det er noe slikt terrorister også tenker, selv om man selvfølgelig ikke kan sammenligne musikk- og filmpiratenes handlinger med terrorisme. Piratguruenes virksomhet minner mer om de som i skjul sørger for at penger ikke tilflyter skattemyndighetene eller som hvitvasker penger.

Hvis vi ønsker at musikere og filmskapere skal fortsette med å skape musikk og film så må de også ha muligheter til å leve av det de gjør. Man liker å hvitvaske sin samvittighet ved å hevde at de bare stjeler fra grådige plateselskaper, ikke fra artistene. Mange hevder at de vil betale dersom de bare vet at pengene kommer til artistene, ikke til rike plateselskaper. Det tror jeg ikke noe på. Det koster ingen ting å si at man ville ha betalt dersom …, men å faktisk betale er noe annet. Dessuten er det feil at pengene ikke (også) går til artister, komponister, osv. Det er samme form for moral som man finner hos de som unnskylder forsikringsbedrageri med at det bare går ut over rike forsikringsselskaper. Selvfølgelig er det andre forsikringskunder som betaler regningen, akkurat som det i førse rekke er musikere som lider under piratenes herjinger.

Continue reading Har pirater moral?

Også “kunstnere” må ta hensyn til andre

NRK melder 14. november 2007 at Ole John Aandal har laget en utstilling hvor han bl.a. bruker bilder av halvnakne jenter som han har funnet på nettet. Så lenge jeg ikke har sett selve utstillingen er det ikke mulig å kommentere den konkrete billedbruken. Men det er mulig å stille opp noen utgangspunkter.

Ole Johan Aandal svever åpenbart i den misforståelse at han kan gjøre hva han vil med det han måtte finne på nettet. Det er feil. Jeg har ikke noe mer rett til å bruke et bilde jeg finner på nettet enn et bilde jeg finner i en bok, på en utstilling eller et annet sted. At han “kommenterer de nye mediene” og “internett har kommet for å bli”, slik han uttrykker det overfor Dagbladet, gir ham ikke noen generell rett til å bruke det andre har skapt.

Noen har tatt bildene, og de har rettigheter som fotograf. Bildene det her er snakk om er neppe åndsverk, men er uansett vernet etter åvl § 43a. Andres bilder er ikke “felleseie” som hvem som helst fritt kan utnytte.

Continue reading Også “kunstnere” må ta hensyn til andre

Fjern plate- og videodistributørenes konkurranseprivilegium

NRK kulturnytt kan i dag, 2. november 2007, melde at de internasjonale plateselskapene i Norge (Sony, EMI, Warner og Universal) kun gir ut én debutant.

Det er et problem for plateselskapene som ikke sikrer sin fremtid, men det er ikke noe stort problem for norsk musikkliv. Det gis ut mange debutanter, det ble i en kommentar i Kulturnytt nevnt at det kommer ut 10 debutanter hver dag. Men disse kommer på uavhengige plateselskaper.

Plateselskapene fikk for en del år siden en særbeskyttelse mot konkurranse gjennom paralellimport. Importører av video kom av en uforståelig grunn med under den samme beskyttelsen. Bestemmelsen hadde en kulturpolitisk begrunnelse. Ved å beskyttes mot konkurranse skulle plateselskapenes inntektsstrømmer sikres, noe som skulle komme satsingen på norsk musikk til gode.

Jeg har tidligere kalt dette et monument over en naiv politiker og en dyktig lobbyist. Jeg har ikke et sekund trodd at de internasjonale plateselskapene ville satse en krone mer på norsk musikk som takk for beskyttelsen. De tenker kommersielt og gir bare ut det de tror de skal tjene penger på. Det interessesante som skjer i norsk musikk kommer ut på de uavhengige selskapene. De har ikke import av internasjonale bestselgere og har derfor ingen fordel av konkurransevernet.

Videodistributører satser ikke noe på norsk filmproduksjon, så for dem er beskyttelsen en ren gavepakke som sikrer større inntekter til aksjonærene.

Bestemmelsen som beskytter plate- og videoimportørene burde aldri ha blitt vedtatt. Det er på tide at man fjerner denne meningsløse beskyttelsen av importselskapene.