Jeg skal en tur i stallen, hente fram en av mine mange kjepphester og ri den en tur. Første gang jeg tok opp dette spørsmålet var etter at EMI utga restaurerte utgaver av alle Beatles-innpillinger på den ikke helt tilfeldige datoen 9. september 2009 (number nine, number nine, number nine). Jeg skrev en artikkel om dette i NIR 2016 s. 190. Jeg tar også opp spørsmålet i min bok Opphavsrett for begynnere, 2. utg. s 154-155.

Når jeg tar dette opp på nytt, er det fordi Decca nå har gitt ut sir George Soltis innspillinger av Richard Wagners Ring-syklus i en remastret utgave. Da HMV-produsenten Walter Legge tilfeldig møtte George Solti og produsent John Culshaw i Wien mens de holdt på med innspillingen av “Das Rheingold”, sa Walter Legge at det var et vakkert verk, men de ville ikke selge mer enn 50 eksemplarer av platene. Til nå er det solgt 18 millioner plater med Soltis innspillinger av Ringen. Jeg har ikke hørt de nye utgavene, og skal man høre gjennom alle fire operaene tar det ca 15 timer. Det er ikke akkurat “easy listening” som man setter på i bakgrunnen. Men holder vi oss til omtalen i Gramophone, låter de bedre enn noen gang.

Nok en gang har vi kommet til starten av en nytt år, skjønt det som strengt tatt betyr noe i opphavsrettslig sammenheng er at året 2022 har løpt ut, og at det når har gått 70 år etter utløpet av dødsåret til opphavere som døde i 1952. I de fleste tilfeller betyr vernetiden lite. I den grad de verk vi skaper i det hele tatt blir lagt merke til, vil de være glemt lenge før det har gått 70 år etter at vi selv har gått ut av tiden. Men noen opphavere og deres verk blir stående, og er fortsatt interessante også 70 år etter opphavers død. Her er noen av de hvis verk fortsatt ikke er glemt, og som fra i dag har falt i det fri.

Knut Hamsun

Vi starter i Norge denne gangen. En av de som døde i 1952 var Knut Hamsun. Nå har også hans opphavsrettslige stier grodd igjen. Jeg regner med at Knut Hamsuns forfatterskap er ganske godt kjent blant de som leser dette, så jeg går ikke gjennom det. Men jeg nevner at han fikk Nobelprisen i 1920. Han het opprinnelig Knut Pedersen og var født i Vågå. Da han var tre år gammel, flyttet familien til gården Hamsund på Hamarøy i Nordland. 18 år gammel utga han sin første roman, “Den gaadefulde”, under navnet Knut Hamsund Pedersen. Etter at han hadde møtt Mark Twain skrev han en artikkel om forfatteren i 1884. Ved en trykkfeil i denne artikkelen ble d’en utelatt i Hamsund. Knut Hamsun likte denne tilfeldige navneendringen, og brukte siden denne formen.