Category Archives: Jus

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 7. Hvilken betydning har det som drøftes i spørsmål 6, for avisens eventuelle ansvar for ærekrenkelser?

Her var det gans­ke man­ge som så ut til ikke å for­stå spørs­må­let. Vi kan omskri­ve det omtrent slik: Hvil­ken betyd­ning har det at avi­sen påbe­ro­per seg kilde­ver­net og ikke vil opp­gi sine kil­der, for avi­sens even­tu­el­le ansvar for ære­kren­kel­ser. Det hen­ger sam­men med redak­tør­an­sva­ret: Redak­tø­ren står ansvar­lig for inn­hol­det, også når det byg­ger på ano­ny­me kilder. 

Pres­sen har et refe­rat­pri­vi­le­gi­um, som inne­bæ­rer at pres­sen i liten grad har blitt holdt ansvar­lig for å videre­for­mid­le and­res ulov­li­ge ytrin­ger. Hvis man ikke opp­gir sine kil­der, kan pres­sen ikke vise til at man bare gjen­gir and­res ytrin­ger. Når pres­sen base­rer seg på ano­ny­me kil­der, vil utsag­ne­ne blir vur­dert som om de er fre­satt av ved­kom­men­de presse­or­gan selv, og ikke bare gjen­gir and­res ano­ny­me ytringer. 

Vi kan her vise til dom­men mot Tøns­bergs Blad Rt-2003–928, hvor Høy­este­rett utta­ler i avsnitt: 

Det å refe­re­re til ano­ny­me kil­der bør der­for i den­ne sam­men­heng like­stil­les med beskyld­nin­ger som avi­sen frem­set­ter uten kildeangivelse.”

Vide­re Rt-2007–687 Big Brot­her:

«Se og Hør har nyt­ta ano­ny­me kjel­der, og det let seg då ikkje i noko til­fel­le vur­de­re om dei har hand­la akt­samt eller ikkje.»

 

Print Friendly, PDF & Email

En kamel slapp gjennom nåløyet og ble frikjent. Fuck politiet.

Rap­pe­ren Mar­cus Kabelo Møll Mosele, som kal­ler seg Kame­len, ble i 23.september 2020, i Kris­tian­sand ting­rett dømt for å ha sagt “Fuck poli­ti­et” under en kon­sert i Kris­tian­sand. Han anket saken, og han er nå fri­kjent av Agder lag­manns­rett ved en dom 22. april 2021. Jeg har tid­li­ge­re kom­men­tert ting­ret­tens dom. Siden han selv har bidratt til å ska­pe blest om saken, ser jeg ikke noe stort poeng i å ano­ny­mi­se­re den­ne gangen. 

Jeg liker resul­ta­tet i lag­manns­ret­tens dom. Men dess­ver­re er ikke begrun­nel­sen for resul­ta­tet sær­lig inter­es­sant. Saken ble avgjort på spørs­må­let om Kame­len had­de hand­let for­sett­lig, som var et spørs­mål om bevis. I ting­ret­tens avgjø­rel­se står det:

Ret­ten er etter bevis­før­se­len over­be­vist om at til­tal­te først begyn­te å rope «fuck poli­ti» etter at han så politi­tje­neste­men­ne­ne i uni­form inne på utestedet.”

I lag­manns­ret­tens avgjø­rel­se gjen­gis Kame­lens for­kla­ring slik:

Mosele har for­klart at han ikke men­te å for­ulem­pet de to tje­neste­men­ne­ne ved å rope «fuck poli­ti». Han viss­te ikke at poli­ti­et var i loka­let. Han ble ikke opp­merk­som på det­te før de tok tak i ham for å føre ham ut. Han stop­pet da å rope. Han benek­ter at hans rop var ment som en for­nær­mel­se av de to tje­neste­men­ne­ne. Opp­tre­de­nen var en ordi­nær del av show­et hans og ikke ret­tet mot noen bestemt person.”

Vide­re skri­ver lagmannsretten:

Ved bevis­vur­de­rin­gen leg­ger lag­manns­ret­ten til grunn det straffe­retts­li­ge prin­sip­pet om at enhver rime­lig tvil om fak­tum ved vur­de­rin­gen av skyld­spørs­må­let skal kom­me til­tal­te til gode. 

Ut fra for­kla­rin­gen til Mosele og vitne­for­kla­ring­fra hans mana­ger karak­te­ri­se­res den hip­hopp-sjan­ge­ren Mosele utøver ‑gate-rapp ‑av sam­funns­kri­tis­ke teks­ter med angrep og neg­a­ti­ve karak­te­ris­tik­ker av myn­dig­hets­or­ga­ner, bl.a. av poli­ti­et. Kri­tik­ken av poli­ti­et ved bruk av uttryk­ket «fuck the police», star­tet alle­re­de i 1988 da den ame­ri­kans­ke grup­pen N.W.A. lan­ser­te en låt med den­ne tit­te­len. Fra­sen har sene­re fått fot­fes­te i kunst­for­men og bru­kes på kon­ser­ter av rap­par­tis­ter i både inn-og utland som et uttrykk for en kri­tikk av «sys­te­met», også av politi­eta­ten. Lag­manns­ret­ten for­står Mose­les for­kla­ring slik at han bru­ker uttryk­ket på sam­me måte i sine opp­tre­de­ner og tekster. 

Vide­re leg­ger lag­manns­ret­ten til grunn at Mosele i sine show ofte lar seg bære rundt i loka­let av pub­li­kum sam­ti­dig som han roper ut uli­ke ting som gjen­tas av til­hø­rer­ne, alt i takt med ryt­me­ne fra musik­ken. Menin­gen er å ska­pe en sam­hand­ling mel­lom artist og pub­li­kum. Han bru­ker «sta­ge dive» og «crowd surf» som en over­gang mel­lom låter. Uttryk­ke­ne han bru­ker under «sur­fin­gen» kan­ha til­knyt­ning til kom­men­de eller nylig gjen­nom­før­te sang­teks­ter på sce­nen. Ikke sjel­dent roper han i den­ne for­bin­del­sen «fuck poli­ti». «Crowd surf» er såle­des en del av hans kon­sert før han ven­der til­ba­ke på sce­nen igjen etter dette. 

Lag­manns­ret­ten leg­ger vide­re til grunn til­tal­tes for­kla­ring om at han ved den aktu­el­le anled­nin­gen ikke var kjent med at poli­ti­et var i loka­let da han gikk på sce­nen. Poli­ti­et var ikke en del av arran­gø­rens vakt­styr­ke. Det er hel­ler ikke opp­lys­nin­ger som til­si­er at Mosele had­de infor­ma­sjon om at poli­ti­et had­de kom­met til ste­de på grunn av ordensforstyrrelser.”

Det fort­set­ter med noe om at lys­for­hol­de­ne i loka­let var sli­ke at Kame­len vans­ke­lig kun­ne se at det var poli­ti i loka­let, og det sies noe om et gans­ke dår­lig video­opp­tak av hen­del­sen. Jeg sit­ter med det inn­trykk at ting­ret­ten gans­ke ukri­tisk har tatt politi­tje­neste­men­nens for­kla­rin­ger for god fisk, mens lag­manns­ret­ten har hatt en bre­de­re og mer kri­tisk bevisvurdeirng.

Lag­manns­ret­ten unn­går der­med å ta stil­ling til det prin­si­pi­el­le spørs­må­let, som er hoved­grun­nen til at jeg har inter­es­sert meg for saken: Er det en straff­bar for­ulem­ping av offent­lig tje­neste­mann å si “Fuck poli­ti­et”, eller er det noe som lig­ger innen­for ytrings­fri­he­ten? Jeg mener at det lig­ger innen­for vår ytrings­fri­het å si det­te om poli­ti­et. Jeg har rede­gjort nær­me­re for det i omta­len av ting­ret­tens dom, og gjen­tar bare det­te utdra­get var Høy­este­retts dom Rt-2003–948, som rik­tig­nok gjaldt et annet spørs­mål. Men syns­punk­te­ne bør være rele­van­te også i en sak som denne:

Det er i retts­prak­sis slått fast at det må stil­les sær­li­ge krav til politi­tje­neste­menn i for­bin­del­se med deres tje­neste­ut­øvel­se, og at selv­be­hers­kel­se både er en yrkes­etisk plikt og en del av den fag­li­ge fer­dig­het som en politi­mann skal besit­te, jf. blant annet Rt-1983–375. Politilo­ven av 1995 end­rer ikke dette.”

Et pro­fe­sjo­nelt poli­ti bør tåle å høre noen skjells­ord, selv om de selv­sagt ikke behø­ver å like det. Men akku­rat det­te sier ikke lag­manns­ret­ten noe om. Siden det er ulik vur­de­ring av sakens bevi­ser som har vært avgjø­ren­de, er det lite sann­syn­lig at saken vil bli tatt til behand­ling i Høy­este­rett, om poli­ti­et mot for­mod­ning skul­le anke saken. Det er ingen bevis­før­sel i Høy­este­rett, og de må leg­ge til grunn det fak­tum som lag­manss­ret­ten anså som bevist. 

Print Friendly, PDF & Email

NTNU, Eikrem-saken og ytringsfrihet

NTNU har brukt sann­syn­lig­vis vel­dig mye pen­ger på å lage Eik­rem-saken til en for­fer­de­lig smør­je. Jeg har kom­men­tert den­ne saken fle­re gan­ger. Jeg tror den­ne kom­men­ta­ren fra 29. sep­tem­ber 2018 var den førs­te. En liten opp­sum­me­ring av saken.

Første­ama­nu­en­sis Øyvind Eik­rem uttal­te seg om inn­vand­rings­spørs­mål til blog­gen Resett. Den er av man­ge grun­ner ikke blant de jeg bru­ker tid på å lese, så hva han fak­tisk sa, vet jeg ikke. Fle­re av hans kol­le­ger mis­lik­te det­te, noe jeg i og for seg kan for­stå. Jeg vil­le nok ald­ri ha uttalt meg til Resett. Men Øyvind Eik­rem har selv­føl­ge­lig den sam­me rett til å utta­le seg til Resett som and­re har til å utta­le seg til NRK, Aften­pos­ten, Mor­gen­bla­det, Klasse­kam­pen, Adresse­avisn og Uni­ver­si­tets­avi­sa. Vi kan like det eller la være å like det, men han har selv­føl­ge­lig også rett til å gjø­re det jeg og and­re måt­te mislike. 

Det er sær­lig de upo­pu­læ­re menin­ger som kre­ver ytrings­fri­he­tens beskyt­tel­se. I ple­nums­dom­men Rt-1997–1821 Hvit valg­al­li­an­se, skri­ver først­vo­te­ren­de som tal­s­per­son for flertallet: 

«Men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len har i fle­re avgjø­rel­ser frem­he­vet at ytrings­fri­het er et av de helt fun­da­men­ta­le ele­men­ter i grunn­la­get for et demo­kra­tisk sam­funn. Det påpe­kes at den­ne fri­het ikke bare omfat­ter rett til å frem­set­te utsagn som blir posi­tivt mot­tatt eller som anses ufar­li­ge, even­tu­elt ube­ty­de­li­ge, men også utsagn som vir­ker stø­ten­de, sjok­ke­ren­de eller som foruroliger.»

Maga­si­net Fil­ter nyhe­ter begyn­te å gra­ve i saken, og men­te at han opp­tråd­te under pseu­do­nym, visst­nok Einar Tambar­skjel­ve (eller Einar Dis­se­mage som det vel blir på et mer moder­ne norsk) i en inn­vand­rings­kri­tisk Face­Bo­ok grup­pe. Det er ikke sær­lig ære­rikt ikke å bru­ke eget navn når man ytrer seg, men det er til­latt. Noen gan­ger kan man ha et legi­timt øns­ke om å hol­de to rol­ler fra hver­and­re, og der­for vel­ge et pseu­do­nym. Det­te har også blitt en sak ved NTNU.

NTNU har enga­sjert advo­kat­fir­ma­et Simon­sen, Vogt og Wiik (SVW) til å grans­ke saken. Det har gans­ke sik­kert vært dyrt. Det ser ikke ut til at det har vært sær­lig vel anvend­te pen­ger fra NTNU. Jeg har ikke lest deres rap­port, og kjen­ner den bare gjen­nom det som har kom­met frem i media, samt det jour­na­lis­ten fra Uni­ver­si­tets­avi­sa refe­rer­te da jeg snak­ket med hen­ne. Det hør­tes ut som om hun kjen­te den rime­lig godt. 

Jeg får leg­ge til at det er insti­tut­tet hvor Øyind Eik­rem er ansatt, Insti­tutt for sosi­alt arbeid, som har rotet det­te til, og så langt jeg kan se ikke NTNU som sådan. Saken har ver­sert noen år. Da den blus­set opp i 2018, uttal­te davæ­ren­de rek­tor Gun­nar Bovim til Unive­si­tets­avi­sen:

” — Vi har hånd­tert den­ne saken dår­lig. Eik­rem skul­le ikke fått munn­kurv, sier han, og slår fast:

- Det er bare å leg­ge seg flat her.

Men Bovim er klar på at hånd­te­rin­gen av Eik­rem-saken run­de II ikke er repre­sen­ta­tiv for NTNUs hold­ning til aka­de­misk ytringsfrihet.

- Her hos oss hol­der vi ytrings­fri­hets­fa­nen høyt. Det er blant annet der­for vi hol­der oss med en fri avis. Vi skal hol­de oss med en debatt­kul­tur hvor det er meget høyt under taket, og hvor folk ikke blir pålagt munn­kurv for sine menin­gers skyld.

- Har du for­mid­let det­te til insti­tutt­le­der Rii­na Kiik?

- Jeg har gitt råd til ISAs leder om det­te, ja. Her er det vik­tig å få fram at Kiik søk­te råd på sen­tralt hold om hvor­dan hun skul­le hånd­te­re den­ne saken, før hun ager­te. Jeg må bare kon­sta­te­re at hun fikk dår­lig råd fra oss. Det­te har vi tatt opp internt i våre leden­de organer.”

Hvis jeg under pseu­do­nym skul­le kom­me med poli­tisk ukor­rek­te menin­ger i sosia­le medi­er som vil­le ha pro­vo­sert mine kol­le­ger, så vil­le det ha vært UiO og mine kol­lek­ter helt uved­kom­ment. Jeg har ytrings­fri­het og har full rett til å ytre meg, også på måter som mine kol­le­ger måt­te bli pro­vo­sert av og sterkt mislike.

SVW skal ha kom­met til at de pesu­do­ny­me utta­lel­se­ne på FB er i strid med strl § 185 og der­med straff­ba­re. Jeg har ikke sett de kon­kre­te utta­lel­se­ne, og har ingen mening om akku­rat det spørs­må­let. Men uan­sett: Det har ingen betyd­ning for Øyvind Eik­rems arbeids­for­hold. Om jeg skul­le gjø­re noe ulov­lig, hva enten der er å kjø­re bil i fyl­la, slå ned en per­son, kren­ke noen pri­vat­liv eller kom­me med hate­ful­le eller dis­kri­mi­ne­ren­de ytrin­ger, så ved­kom­mer ikke det mitt arbeids­for­hold ved UiO. Det er even­tu­elt et for­hold for politiet.

Om jeg skal sto­le på jour­na­lis­ten fra Uni­ver­si­tets­avi­sa, så skal SWV ha sagt at ytrin­gen ikke vil­le være straff­bar så len­ge den var ano­nym, men ble straff­bar for­di iden­ti­te­ten hev­des å være avslørt. Det­te viser først og fremst at det­te har ikke de som har skre­vet rap­por­ten for­stått mye av. Skal man vur­de­re om en ytring er straff­bar, må man se på ytrin­gens inn­hold. I en even­tu­ell straffe­sak må det bevi­ses ut over enhver rime­lig tvil at ved­kom­men­de per­son fak­tisk skrev den. Blir det­te bevist, har det ingen betyd­ning om ytrin­ge­ne ble frem­satt ano­nymt eller ikke. SWV skal også ha hev­det at selv om man ikke kan bevi­se at Øyvind Eik­rem har skre­vet de omstrid­te inn­leg­ge­ne, så vil han like­vel kun­ne hol­des ansvar­lig på grunn av hans til­knyt­ning til grup­pen. Jeg vet ikke om de mener at han kan straf­fes for å ha til­knyt­ning til grup­pen, jeg base­rer meg her bare på det jour­na­lis­ten fortalte.

Den som ytrer seg på Face­Bo­ok eller i and­re fora er ansvar­lig for sin egen ytring, men ikke for hva and­re måt­te ytre i den sam­me grup­pen. I den såkal­te “Kaker­lakk­dom­men” HR-2020–184‑A står det i avsnitt 35:

As ytring kom etter en rek­ke kren­ken­de ytrin­ger mot C i kom­men­tar­fel­tet fra and­re per­soner. A kan ikke straf­fes for and­res kom­men­ta­rer, og jeg er ikke enig med lag­manns­ret­ten i at A har gitt sin «til­slut­ning» til dem. Men dis­se and­re kom­men­ta­re­ne er egnet til å styr­ke den for­stå­el­se av As ytring som kan utle­des av de orde­ne hun selv valg­te, og som jeg har rede­gjort for.”

Ansat­te har selv­sagt ytrings­fri­het. I SWV-rap­por­ten skal det visst­nok stå at Øyvind Eik­rem vil­le ha vært beskyt­tet av den aka­de­mis­ke fri­het om det­te had­de vært sagt i egen­skap av første­ama­nu­en­sis ved NTNU, men at han ikke er bes­yt­tet av det­te siden det var utta­lel­ser han kom med pri­vat. Om det­te er kor­rekt gjen­gitt, viser også det­te at advo­ka­te­ne ikke har gjort en god jobb. Som norsk bor­ger har Øyvind Eik­rem sin ytrings­fri­het som alle oss and­re, også til å kom­me med utta­lel­ser som de fles­te av oss måt­te mislike. 

Selv om den aka­de­mis­ke fri­het på man­ge måter er ytrings­fri­he­tens far eller mor (stryk det som ikke pas­ser), så sup­ple­rer den i prak­sis den gene­rel­le ytrings­fri­he­ten. Som uni­ver­si­tets­an­sat­te er vi i en sær­lig pri­vi­li­gert stilling. 

I en på man­ge måter ulykk­sa­lig sak ble en pro­fes­sor ved UiO avskje­di­get for noen år siden. Han ble opp­fat­tet som en pest og en pla­ge av sine kol­le­ger og sine over­ord­ne­de, og kom med man­ge kri­tis­ke utsagn om dem og deres kom­pe­tan­se. Dess­ver­re end­te saken med at avd­kje­den ble opp­rett­holdt på et gans­ke for­ma­lis­tisk grunn­lag: Han had­de ikke møtt på møter som ledel­sesn had­de inn­kalt ham til, slik at den vik­tigs­te lær­dom­men av saken blir at hvis man blir kalt inn på tep­pet av ledel­sen, da stil­ler man i det møtet, uan­sett hvor menings­løst og tåpe­lig man måt­te mene at det er. Saken ble anket til Høy­este­rett, men anke­ut­val­get til­lot ikke at saken ble frem­met for Høy­este­rett — av grun­ner jeg ikke går nær­me­re inn på. Anke­ut­val­get kom imid­ler­tid med føl­gen­de utsagn, Rt-2011–1011, som også er rele­vant i Eikrem-saken.

«Høy­este­retts anke­ut­valg under­stre­ker at ytrings­fri­he­ten, slik den­ne blant annet kom­mer til uttrykk i Grunn­lo­ven § 100 førs­te ledd og EMK artik­kel 10 nr. 1, gir svært vide ram­mer for hva en viten­ska­pe­lig ansatt kan si om fag­li­ge og admi­ni­stra­ti­ve spørs­mål, selv om det­te inne­bæ­rer å tale ledel­sen eller and­re midt i mot. Den frie aka­de­mis­ke menings­ut­veks­ling er en grunn­leg­gen­de ver­di, og en for­ut­set­ning for at uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler skal kun­ne fyl­le sin opp­ga­ve i et demo­kra­tisk sam­funn. (…) Men også en viten­ska­pe­lig med­ar­bei­der må ta et visst hen­syn ved sin opp­tre­den over­for kol­le­ger og and­re han kom­mer i kon­takt med i sin stil­ling. Han må også ha arbeids­mil­jø­et for øye. I de mest gra­ve­ren­de til­fel­ler vil ytrings­fri­he­ten måt­te vike også på en are­na som det­te, i den for­stand at ytrin­ger som er util­bør­li­ge på grunn av form, tid, forum, omfang eller skade­virk­nin­ger, kan dan­ne grunn­lag for avskjed.»

Når det gjel­der å ta et visst hen­syn, betyr det selv­sagt ikke at man skal la være å kom­me med kri­tis­ke ytrin­ger, eller ytrin­ger som ens kol­le­ger og over­ord­ne­de blir pro­vo­sert av. 

Sivil­om­buds­man­nen har ved fle­re anled­nin­ger vur­dert saken om offent­lig ansat­tes ytrings­fri­het. Det har først og fremst vært offent­lig ansat­tes utta­lel­ser om eget arbeids­felt. I en opp­sum­me­ring fra 2015 skri­ver sivil­om­buds­man­nen:

Det er også pekt på at det skal mye til før gren­se­ne for den ansat­tes ytrings­fri­het er over­skre­det. Ytrin­ger som ikke er under­gitt taus­hets­plikt, og som i hoved­sak gir uttrykk for arbeids­ta­ke­rens egne opp­fat­nin­ger, vil det van­lig­vis være anled­ning til å kom­me med. Det gjel­der også ytrin­ger som arbeids­gi­ve­ren opp­fat­ter som uøns­ke­de, uhel­di­ge eller ube­ha­ge­li­ge. Offent­li­ge ansat­te har et vidt spille­rom – både i form og inn­hold – for offent­lig å gi uttrykk for sin mening, også om eget arbeids­om­rå­de og egen arbeids­plass. Det er i utgangs­punk­tet arbeids­gi­ve­ren som må bevi­se at ytrin­gen påfø­rer eller kan påfø­re virk­som­he­ten skade.”

En opp­sum­me­ring:

Om Øyvind Eik­rem har uttalt seg pseu­do­nymt til en FB-grup­pe, ved­kom­mer det­te ikke NTNU, uav­hen­gig av om utta­lel­se­ne er i strid med strl § 185 eller ikke. Han har sin ytrings­fri­het, og NTNU kan ikke leg­ge seg opp i det.

Jeg viser ellers til min bok “Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring”, hvor det blant annet er et kapit­tel om ansat­tes ytringsfrihet. 

Print Friendly, PDF & Email

Klassikervernet: Trenger vi egne ærekrenkelses- og blasfemibestemmelser for historiske opphavere?

Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­ha­vers døds­år. I 2021 betyr det at verk av opp­ha­ve­re som døde i 1950 eller tid­li­ge­re i dag er frie. Vi tren­ger ikke sam­tyk­ke for å kun­ne frem­stil­le eksemp­lar av deres verk, eller til å gjø­re verk til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. Hvem som helst kan gi ut Hen­rik Ibsen og set­te opp hans skue­spill, vi kan spil­le Griegs musikk på kon­sert og spil­le den inn, uten å inn­hen­te sam­tyk­ke og uten å beta­le veder­lag til opp­ha­ver. Jeg plei­er å lage årli­ge over­sik­ter over opp­ha­ve­re hvis verk fal­ler i det fri ved et års­kif­te, her er den sis­te med noen som ble fri fra inn­gan­gen til 2021 (med len­ker til tid­li­ge­re årganger).

Men ikke alt fal­ler bort når det har gått 70 år. Vi har det såkal­te klas­si­ker­ver­net i åvl § 108. Bestem­mel­sen lyder:

Selv om opp­havs­ret­tens verne­tid er utløpt, kan et ånds­verk ikke gjø­res til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten på en måte eller i en sam­men­heng som er kren­ken­de for opp­ha­ve­rens eller ver­kets anse­el­se eller egen­art eller på annen måte antas å kun­ne ska­de all­men­ne kulturinteresser.

Uten hen­syn til om verne­ti­den er utløpt kan depar­te­men­tet, når opp­ha­ve­ren er død, for­by at et ånds­verk gjø­res til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten på en slik måte eller i en slik sam­men­heng som nevnt i førs­te ledd. Slikt for­bud kan depar­te­men­tet også ned­leg­ge på begjæ­ring fra en opp­ha­ver som lever, der­som ver­ket ikke er ver­net her i riket.

Bestem­mel­sen i § 5 førs­te ledd får til­sva­ren­de anven­del­se selv om opp­havs­ret­tens verne­tid er utløpt, eller ver­ket er uten vern her i riket.”

Klas­si­ker­ver­net er ikke for­ank­ret i inter­na­sjo­na­le kon­ven­sjo­ner, men vi fin­ner det i de nor­dis­ke lan­de­ne. I Bern­kon­ven­sjo­nen art 6bis (2) om Moral rights, heter det: 

The rights gran­ted to the aut­hor in accor­dan­ce with the pre­ce­ding para­graph shall, after his death, be main­tai­ned, at least until the expiry of the eco­no­mic rights,”

Sis­te ledd i den nors­ke bestem­mel­sen, som inne­bæ­rer at plik­ten til navn­gi­vel­se består, er upro­ble­ma­tisk. Spil­ler man Edvard Griegs musikk eller set­ter man opp Hen­rik Ibsens skue­spill, så skal man ikke kun­ne hev­de at det er noe man har laget selv. I musikk kan vi fin­ne gans­ke man­ge eksemp­ler på at noen har for­synt seg av klas­si­ke­re, har laget mer “moder­ne” ver­sjo­ner, gjer­ne pop­ver­sjo­ner, som de har utgitt for å være egne kom­po­si­sjo­ner. Et inter­es­sant eksem­pel i den­ne sam­men­hen­gen er andre­te­ma­et i and­re sats i Mozarts piano­so­na­te K457. I den inn­spil­lin­gen jeg har valgt, med Mitsuko Uchi­da må vi ca 3.20 inn i sat­sen for å kom­me til det­te temaet.

Beet­ho­ven lik­te åpen­bart det­te, og bruk­te det­te tema­et i and­re sats av sin piano­so­na­te No 8 Path­ti­que, her frem­ført av Dani­el Barenboim.

Det er laget minst to pop­s­an­ger som er basert på den­ne. En er Bil­ly Joels “This Night” (refren­get). Bil­ly Joel har fle­re gan­ger frem­holdt Beet­ho­ven som sin favorittkomponist.

Og Loui­se Tuck­er — Mid­night Blue

Vi kan sik­kert fin­ne til­sva­ren­de eksemp­ler innen­for lit­te­ra­tur og bil­led­kunst, men jeg kjen­ner lit­te­ra­tur­his­to­ri­en og kunst­his­to­ri­en langt dår­li­ge­re enn jeg kjen­ner musikkhistorien. 

Men hva inne­bæ­rer det at et verk

gjø­res til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten på en måte eller i en sam­men­heng som er kren­ken­de for opp­ha­ve­rens eller ver­kets anse­el­se eller egen­art eller på annen måte antas å kun­ne ska­de all­men­ne kulturinteresser.”

I Sve­ri­ge ver­se­rer ble det nylig avsagt en dom om det­te i Stock­holms Tings­rätt, Patent- och mark­nads­dom­sto­len. Svens­ka Aka­de­mi­en krev­de at de nyna­zis­tis­ke orga­ni­sa­sjo­ne­ne Nord­front og Nor­dis­ka mot­stånds­rörel­sen skul­le for­bys å bru­ke klas­sis­ke lit­te­rære verk på sine nett­si­der. Teks­te­ne ble gjen­gitt i sin ori­gi­na­le form, slik at det ikke var et spørs­mål om for­vreng­ning av teks­te­ne. Men de ble satt inn i en sam­men­heng som Svens­ka Aka­de­mi­en men­te var kren­ken­de. Jeg har gjen­gitt dom­men her, og jeg ret­ter en takk til Dani­el West­man som har sendt meg dom­men. Det er man­ge ved­legg til dom­men som viser den aktu­el­le bru­ken. Dis­se har jeg ute­latt, da det ble en vel­dig stor fil om jeg skul­le ta med disse. 

Det er ikke vans­ke­lig å for­stå at man mis­li­ker at nasjo­na­le kul­tur­skat­ter bru­kes av nyna­zis­ter, akku­rat som vi sterkt kan mis­li­ke at nazis­ter nær­mest har okku­pert noen nasjo­na­le sym­bo­ler. Men som det så ofte sies: Vi kan ikke for­by alt vi ikke liker. At noen eks­tre­mis­ter kan (mis)bruke deler av kul­tu­ren på den måten er noe vi må aksep­te­re som noe av den pri­sen vi må beta­le for ytringsfriheten.

Den poli­tis­ke ytrings­fri­he­ten har et sær­lig sterkt vern etter Grl § 100 tred­je ledd. Jeg viser her til først­vo­te­ren­de som tal­s­per­son for fler­tal­let i ple­nums­dom­men Rt-1997–1821 “Hvit valgallianse”:

«Men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len har i fle­re avgjø­rel­ser frem­he­vet at ytrings­fri­het er et av de helt fun­da­men­ta­le ele­men­ter i grunn­la­get for et demo­kra­tisk sam­funn. Det påpe­kes at den­ne fri­het ikke bare omfat­ter rett til å frem­set­te utsagn som blir posi­tivt mot­tatt eller som anses ufar­li­ge, even­tu­elt ube­ty­de­li­ge, men også utsagn som vir­ker stø­ten­de, sjok­ke­ren­de eller som foruroliger.»

Det­te må også gjel­de når verk vi set­ter pris på blir brukt i en sam­men­heng som vi sterkt misliker.

Det er av åpen­ba­re grun­ner ikke opp­ha­ver­ne som rea­ge­rer på slik bruk. Arvin­ge­ne kan mis­li­ke det, men de har ikke len­ger noen ret­tig­hetr til ver­ke­ne. Det typis­ke er at det er repre­sen­tan­ter for en selv­be­stal­tet, kon­ser­va­tiv eli­te som rea­ge­rer når et verk gjen­gis på en måte som stri­der mot deres opp­fat­ning av hvor­dan det­te ver­ket skal pre­sen­te­res. Det kan være Wen­che Foss som for­la­ter en opp­set­ning av “John Gab­ri­el Bork­man”, som hun ikke orket å se. For all del: Det er en ærlig sak å mis­li­ke en kon­sert, tea­ter­opp­set­ning, en musikk­innspil­ling osv, og så gå i pau­sen, som Wen­che Foss gjor­de. Hun krev­de ikke at opp­set­nin­gen skul­le forbys.

For en gjen­nom­gang av klas­si­ker­ver­net i Nor­ge fram til år 2000, se Anne Beth Lan­ge “Klas­si­ker­ver­net i norsk rett”, Com­plex 1/2000. Her fin­ner man en omfat­ten­de, men ikke kom­plett over­sikt over prak­sis. Noen for­søk på å stan­se påstått kren­ken­de ver­sjo­ner av verk har hel­dig­vis ikke ført fram, som da noen vil­le for­by en tegne­se­rie­ut­ga­ve av Peer Gynt og et for­søk på å for­by Det nors­ke tea­te­ret å set­te opp Hen­rik Ibsens “Gjen­gan­ge­re” i en nynorsk ver­sjon. Men spo­re­ne skrem­mer like­vel. Blant det som har blitt for­budt og som i en peri­ode på ti år ble nek­tet solgt og nek­tet spilt på radio i Nor­ge, er Duke Elling­tons inn­spil­ling av Edvard Griegs “I Dovre­gub­bens hall”. For en over­sikt over Grieg i jazz­ut­ga­ver, se NRK-artik­ke­len “Grieg som swin­ger”.

Duke Elling­tons Grieg-inn­spil­lin­ger er nok ikke det bes­te Duke Elling­ton har gjort, og det er ikke den bes­te inn­spil­lin­gen jeg har hørt av Griegs musikk — hvil­ket selv­føl­ge­lig er en sub­jek­tiv opp­fat­ning. Men det kren­ker ikke Grieg og Griegs musikk. Om det kren­ker noe, så er det enkel­te kul­tur­kon­ser­va­ti­ves opp­fat­ning om hvor­dan Griegs musikk skal spil­les. De bør ikke få bestem­me det­te. De fles­te betyd­ning­ful­le kom­po­nis­ter har vært og er åpne for musikk og and­re kul­turu­t­rykk langt uten­for main stre­am. Grieg var opp­tatt av og åpen for norsk folke­mu­sikk, som han bruk­te i sin musikk. Edvard Grieg døde i 1907. Jaz­zen var da i sin spe­de begyn­nel­se, og had­de ennå ikke kom­met til Nor­ge. Jeg tror at Edvard Grieg og and­re såkal­te “klas­sis­ke” kom­po­nis­ter had­de vært åpne for jazz, og for den saks skyld rock, om de had­de levd litt senere.

Jeg har nevnt at poli­tis­ke ytrin­ger har et sær­lig sterkt vern. Det sam­me gjel­der kunst­ne­ris­ke ytrin­ger. Det er der­for et alvor­lig angrep på ytrings­fri­he­ten om man for­byr kunst­ne­ris­ke ytrin­ger man ikke liker. Når det gjel­de ytrings­fri­het gene­relt og vern for uli­ke typer ytrin­ger, viser jeg til min bok Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring.

Hvis vi først skal inn­om mulig kren­ken­de gjen­gi­vel­ser av Grieg, synes jeg at den ver­sjo­nen av Norsk dans no 2, som NRK spil­ler som kjen­nings­me­lo­di til “Nor­ge Rundt” hver fre­dag er ver­re enn Duke Elling­tons vesjo­ner. For ikke å snak­ke om når den sam­me melo­di­en bru­kes som lokke­to­ner av iskrembiler.

Vi kan også ta med Arne Dom­ne­rus’ inn­spil­ling av “Ja vi els­ker”, som også ble for­budt i Norge. 

Et for­bud mot frem­fø­ring av nasjo­nal­san­ger i ymse ver­sjo­ner står i et sær­de­les pro­ble­ma­tisk for­hold til Ytrings­fri­he­ten. Den poli­tis­ke ytrings­fri­het har et skjer­pet vern etter Grl § 100 tred­je ledd, som kom­mer i til­legg til ytrings­fri­hets­ver­net for kunst­ne­ris­ke ytrin­ger. Jeg mer­ker ikke noen poli­tis­ke under eller over­to­ner i Arne Dom­ne­rus inn­spil­lin­ger av Ja vi els­ker. Men vi kan gå til en annen klas­si­ker når det gjel­der frem­fø­ring av nasjo­nal­san­ger, nem­lig Jimi Hend­rix’ frem­fø­ring av USAs nasjo­nal­sang “Star Sprang­led Ban­ner” under Wood­stock­fes­ti­va­len i 1969.

Det er vans­ke­lig ikke å ten­ke på at den­ne ble frem­ført mens debat­ten om Viet­nam­kri­gen var på sitt mest inten­se i USA. Man hører bombe­fly, fly­alar­mer og bom­ber som fal­ler i frem­fø­rin­gen. Jeg får leg­ge til at Jimi Hend­rix selv har sagt at frem­fø­rin­gen ikke var ment slik, men jeg vel­ger like­vel å for­stå den i en slik sammenheng. 

De fles­te verk er glemt len­ge før det har gått 70 år etter utlø­pet av opp­ha­vers døds­år. De som fort­satt er inter­es­san­te etter så lang tid, er så robus­te at de tåler at vi her­jer med dem. Edvard Griegs “I Dovre­gub­bens hall” står fjell­støtt. Duke Elling­tons inn­spil­ling har de fles­te glemt. Det had­de jeg også gjort, om det ikke i sin tid var blitt truf­fet et forbudsvedtak. 

Noen for­buds­ved­tak gjel­der bruk i rekla­me. En av de rekla­me­ne jeg hus­ker, er at Levis bruk­te Michel­ange­los bil­de fra Det six­tins­ke kapell, som ble fem­stilt slik at Gud over­rak­te en Levis-buk­se til men­nes­ke­ne. Den er også glemt av de fles­te, bort­sett fra oss som er opp­tatt av “klas­si­ker­ver­net”. Men her får jeg leg­ge til at kom­me­si­el­le ytrin­ger har et svakt ytrings­fri­hets­vern. Det er man­ge for­mer for rekla­me som er for­budt hos oss (f.eks. rekla­me for tobakk og alko­hol), uten at det blir ansett som noe alvor­lig inn­grep i ytrings­fri­he­ten. Så for­bud mot å bru­ke klas­sis­ke verk i rekla­me møter ikke de sam­me ytrings­fri­hets­pro­ble­mer som når de bru­kes i poli­tis­ke sam­men­hen­ger eller er gjen­stand for kunst­ne­risk bear­bei­del­se. Det er dess­uten som regel bare en for­del om noen vil for­by en rekla­me. Det gir en medie­opp­merk­som­het som kna­pt kan kjø­pes for penger. 

Når det gjel­der ære­kren­kel­ser har man et visst vern i 15 år etter at en per­son døde. Det er det­te som har kom­met til over­la­ten i debat­ten i kjøl­van­net av Mar­te Michelets bok “Hva viss­te hjem­me­fron­ten”. Jeg har skre­vet fle­re kom­men­ta­rer om den saken, det­te er den sis­te. Vi har ikke len­ger noen for­bud mot blas­fe­mi i Nor­ge. Men vi har den­ne etter­lev­nin­gen etter et slags ære­kren­kel­ses- og blas­femi­vern i klas­si­ker­ver­net. Vi kan i dag hev­de at en av de gam­le kul­tur­per­son­lig­he­ter var en pedo­fil over­gri­per, at han var en ivrig skjørte­je­ger som var kro­nisk utro mot sin ekte­fel­le og vold­tok man­ge kvin­ner, at han begikk under­slag, at han grovt utnyt­tet sine ven­ner, osv. Det er bare å leg­ge til kren­ken­de påstan­der. Den som måt­te kom­me med sli­ke påstan­der uten å kun­ne doku­men­te­re dem, må reg­ne med kraf­tig og anta­ge­lig­vis vel­for­tjent kri­tikk. Men det er ikke ulov­lig og straff­bart å hev­de noe slikt. 

Men skul­le man frem­føre eller utgi en litt for frisk, utra­di­sjo­nell og pro­vo­se­ren­de ver­sjon av ved­kom­men­des verk, da kan man risi­ke­re sen­sur og og even­tu­elt straff hvis man ikke bøy­er seg for sen­su­ren. Slikt hører ikke hjem­me i 2021.

Print Friendly, PDF & Email

Kunst-køpenickiaden Werner Jensen

Køpe­nick­ia­de er defi­nert slik i Wiki­pe­dia: En form for svin­del eller luren­drei­e­ri, sær­lig en frekk bløff der en eller fle­re per­soner urett­mes­sig gir seg ut for å repre­sen­te­re offent­li­ge myn­dig­he­ter. Beteg­nel­sen viser til en begi­ven­het i 1906 i Köpe­nick, i dag en bydel i Ber­lin, der den 57 år gam­le arbeids­løse sko­ma­ke­ren og tid­li­ge­re straffe­døm­te Wil­helm Voigt, i uni­form lur­te til seg bykas­sen. Er man frekk nok og gjør sin svin­del på en til­strek­ke­lig spek­ta­ku­lær måte, går man inn i his­to­ri­en som en slags helt. «Kap­tei­nen fra Köpe­nick» (Haupt­mann von Köpe­nick) har til og med fått sin egen sta­tue ved råd­hu­set i Köpe­nick — og ikke minst gitt opp­ha­vet til ordet Køpe­nick­ia­de. Han fikk mer en sine 15 min­utes of fame.

Hvor­dan Wer­ner Jen­sen, alias John Hede­mark vil skri­ve seg inn i kunst- og kri­mi­nali­his­to­ri­en må vi nok ven­te noen år før vi får se. John Hede­mark har laget male­ri­er som han har solgt under pseu­do­ny­me­ne Wer­ner Jen­sen, Knut Ohle­sen og Erik Krohn. Poli­ti­et har åpen­bart hatt behov for å avle­de opp­merk­som­he­ten fra gro­ve over­tramp ved ran­sa­king av ung­dom­mer mis­tenkt for bruk av ube­ty­de­li­ge meng­der can­na­bis. En spek­ta­ku­lær kunst­ak­sjon kun­ne tyde­lig­vis være formålstjenelig.

Poli­ti­et var raskt ute med å si at male­ri­ene vil­le bli destru­ert. Nå har de mode­rert seg litt der, og sier at de even­tu­elt vil påstå at de skal inn­dras til for­del for sta­ten hvis det blir straffe­sak. Så får vi se om han blir dømt for noe. 

Con­ti­nue read­ing Kunst-køpe­nick­ia­den Wer­ner Jen­sen

Print Friendly, PDF & Email

Ytringsfrihet og medieregulering. Avsluttende repetisjonsforelesninger.

Jeg har nå avslut­tet fore­les­nings­se­rie­ne om ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring. De to sis­te fore­les­nin­ge­ne er to repe­ti­sjons­fore­les­nin­ger som først og fremt er laget for stu­den­ter som skal opp til eksa­men i faget RINF 1100. De inne­hol­der ikke noe nytt som ikke har vært gjen­nog­ått i tid­li­ge­re forelesninger.

Om noen skul­le leke med tan­ke å lage til­sva­ren­de vidoefore­les­nin­ger i sine fag, har jeg opp­sum­mert noe av erfa­rin­ge­ne i inn­leg­get Hjem­me­lag­de fore­les­nings­vi­deo­er. Noen erfa­rin­ger og tips.

Forelesninger om ytringsfrihet og medieregulering

Innledning

Hatefulle og diskriminerende ytringer

Ærekrenkelser

Privatlivets fred mm

Repetisjon

Jeg har laget to repe­ti­sjons­fore­les­nin­ger som er en hur­tig­gjen­nom­gang av de tema­ene som har vært gjen­nom­gått i fore­les­nin­ge­ne. Den  er først og fremst laget for stu­den­ter som skal opp til eksa­men i faget RINF 1100.

Andre videoforelsninger

Print Friendly, PDF & Email

Ytringsfrihet og medieregulering. Flere videoforelesninger

Nå har jeg lagt ut fire fore­les­nin­ger om ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring. Tema­ene for dis­se fore­les­nin­ge­ne er:

Det­te avslut­ter det jeg vil kal­le den ordi­næ­re delen av den­ne fore­les­nings­se­ri­en. Jeg har lovet stu­den­te­ne som skal opp til eksa­men i faget RINF 1100 en repe­ti­sjons­fore­les­ning, som i prak­sis anta­ge­lig­vis kom­mer til å bli to fore­les­nin­ger. Men jeg kom­mer til å gjø­re også dis­se til­gjen­ge­lig her. Dis­se tar jeg sik­te på å gjø­re til­gjen­ge­lig gans­ke kort tid etter påske. 

Forelesninger om ytringsfrihet og medieregulering

Innledning

Hatefulle og diskriminerende ytringer

Ærekrenkelser

Privatlivets fred mm

Repetisjon

Jeg har laget to repe­ti­sjons­fore­les­nin­ger som er en hur­tig­gjen­nom­gang av de tema­ene som har vært gjen­nom­gått i fore­les­nin­ge­ne. Den  er først og fremst laget for stu­den­ter som skal opp til eksa­men i faget RINF 1100.

Andre videoforelsninger

Print Friendly, PDF & Email

Flere videoforelesninger. Provokasjon, ansattes ytringsfrihet, informasjonsfrihet mm.

Den­ne ons­da­gen leg­ger jeg ut fire nye fore­les­nin­ger, om 

Det­te er de sis­te fore­les­nin­ge­ne om det som direk­te gjel­der ytrings­fri­het og ikke minst begrens­nin­ger i ytrings­fri­he­ten. De gjen­væ­ren­de fore­les­nin­ger vil være om medi­e­re­gu­le­ring, Man kan si at medi­e­re­gu­le­ring også for det mes­te vil være regu­le­ring av ytringsfrihet. 

I saker har de som har kom­met med ytri­in­ge­ne vist til at de bare har svart på spørs­mål, even­tu­elt at det har vært svar på en pro­vo­ka­sjon. Pres­sen gjen­gir ofte ytrin­ger som etter sitt inn­hold er ulov­li­ge, uten at de har blit til­talt for med­virk­ning. Pres­sen har et refe­rat­pri­vi­le­gi­um. Den tred­je av dagens fore­les­nin­ger hand­ler om ansat­tes ytri­ings­fri­het, og den sis­te er om infor­ma­sjons­fri­het: Ret­ten til å mot­ta og ha informasjon

Det vil kom­me noen fore­les­nin­ger om medi­e­re­gu­le­ring, som avslut­ter den­ne seri­en. Jeg kom­mer også til å lage en eller to repe­ti­sjons­fore­les­nin­ger, som jeg først og fremst lager for stu­den­ter som skal ta eksa­men i faget RINF 1100. 

Forelesninger om ytringsfrihet og medieregulering

Innledning

Hatefulle og diskriminerende ytringer

Ærekrenkelser

Privatlivets fred mm

Repetisjon

Jeg har laget to repe­ti­sjons­fore­les­nin­ger som er en hur­tig­gjen­nom­gang av de tema­ene som har vært gjen­nom­gått i fore­les­nin­ge­ne. Den  er først og fremst laget for stu­den­ter som skal opp til eksa­men i faget RINF 1100.

Andre videoforelsninger

Print Friendly, PDF & Email

Ytringsfrihet og medieregulering. Nye videoforelesninger

Så er det igjen ons­dag, og det er tid for å leg­ge ut en ny blokk med fore­les­nin­ger. De tema­er som tas opp i dis­se fore­les­nin­ge­ne er

Vi begyn­ner nå å nær­me oss slut­ten av den delen som hand­ler om ytrings­fri­he­tens grenser. 

Con­ti­nue read­ing Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring. Nye video­fore­les­nin­ger

Print Friendly, PDF & Email

Ytringsfrihet og medieregulering. Fem nye forelesninger med hovedtema vern om privatliv

Jeg rakk ikke helt den dead line jeg har gitt meg selv med alle de fore­les­nin­ge­ne jeg had­de pla­ner om å slip­pe i dag. I dag er det fem fore­les­nin­ger med et slags hoved­tema om vern av pri­vat­liv. Det er blant annet en fore­les­ning om det tema­et som har blus­set opp med for­ny­et aktua­li­tet i kjøl­van­net av debat­ten rundt Mar­te Michelets bok “Hva viss­te hjem­me­fron­ten”: Vern for avdøde per­soners minne.

Dagens tema­er er:

Con­ti­nue read­ing Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring. Fem nye fore­les­nin­ger med hoved­tema vern om pri­vat­liv

Print Friendly, PDF & Email