Category Archives: Jus

Forsvar ytringsfriheten – nei til ny blasfemibestemmelse

Regjeringen har varslet at de vil fremme et forslag om å utvide bestemmelsen om hatefulle ytringer til også å omfatte “kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn”. Vi er vitne til er underlig skuespill som tjener regjeringen Stoltenberg lite til ære.

Til tross for at ingen fra regjeringen har kunne si hva “kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn” er, mener de at det ikke er noen innstramming. Dagens blasfemibestemmelse i strl § 142 har sovet lenge. Sist noen ble dømt for blasfemi var visstnok i 1912 og den siste som ble tiltalt (og frikjent) var Arnulf Øverland i 1933.

Hvis man vedtar en ny lovbestemmelse om blasfemi kan man ikke samtidig vedta at loven skal sove videre. Uansett formulering så vil man vekke en sovende hund, og med dagens polariserte religionsdebatter må man regne med at en slik bestemmelse vil bli brukt. Uansett formulering vil man blåse liv i noe det ikke bør blåses liv i. Svaret er enkelt og greit: Det bør ikke vedtas noen slik lov. Skriv under på oppropet mot bestemmelsen og send det til politikerne.

Prosessen er mildest talt underlig. Det er ikke fremmet noe forslag. Regjeringen har bare varslet om at et slikt forslag vil bli fremmet. Ingen, sannsynligvis heller ikke i regjeringen, vet foreløpig hvordan forslaget vil se ut. Likevel opptrer regjeringen som om saken er avgjort og vedtatt.  Det skal piskes gjennom, og Jens Stolteberg synes å mene at tiden for debatt er over.

Det er Senterpartiet som har trumfet saken gjennom. Liv Signe Navarsete førsøker å skyve mye av ansvaret over på justisminister Knut Storberget. Men om han kanskje er arkitekten bak kompromisset, så er det ikke noe som tyder på at han har ønsket dette. Så det er ganske ufine beskyldninger som Navarsete her kommer med i et forsøk på å skyve ansvaret fra seg.

Heldigvis bestemmer verken Jens Stoltenberg eller andre politikere hva som skal debatteres. Det vi ser er at debatten så vidt har begynt. Torbjørn Jagland leverer et viktig  bidrag i sitt debattinnlegg “Pisk mot ytringsfrihet“. Han fremholder det som egentlig burde være helt selvfølgelig: Det er Stortinget som vedtar lover. En statsminister kan ikke bestemme at tre partiers stortingsgrupper skal bindes. Det vil være å sette Stortinget ut av funksjon og gjøre det til et rent sandpåstrøingsorgan. Og det er et paradoks at det er i en sak om ytringsfrihet at statsministeren vil legge lokk på stortingsrepresentantene ytringsfrihet.

Harald Stanghelle treffer også spikeren på hodet i sin kommentar “Prinsipper på politisk billigsalg“.

Nå har også KrF-leder Dagfinn Høybråten gått mot forslaget.  Det blir en tragikomikk over det hele dersom AP og SV mot bl.a. KrFs stemmer skal tvinge igjennom et vern for religion som de selv er mot. Nå får Senterpartiet også motstand fra sine egne, når Trondheim SP går mot forslaget.

Det kan være lov å håpe på at Jens Stoltenberg ikke vil klare å piske sin stortingsgruppe til lydighet og av det varslede forslaget ikke vil bli vedtatt — om det i det hele tatt blir fremmet.

Russiske og USAnske domstoler – like gale?

I går kunne vi lese at en domstol i Colorado har tvangsoverført distribusjonsrettigheter til svenske og norske filmer til et USAnsk eiendomsselskap. Svenske og norske filmfolk reagerer, med god grunn. Jeg kjenner ikke USAnsk rett og Colorado state law godt nok til å kunne vurdere om dommen holder etter lokal rett. Men jeg velger inntil videre heller å se dette som et eksempel på de absurde dommer man av og til kan få når en lokal dommer i USA får en fiks idé, i tillegg til den generelle lærdom at USAnske domstoler lett tilsidesetter utenlendingers interesser.

I 2007 raste USA mot Russland. De truet bl.a. med å blokkere for at Russland skulle kunne bli medlem i WTO. Grunnen var nettjenesten allofmp3.com. De distribuerte musikk billig på nett, og hevdet at det var lovlig. En russisk domstol ga allofmp3.com medhold i at dette faktisk var lovlig. I vesten så vi dette først og fremst som en bekreftelse på at russiske domstoler ikke er seriøse. Men domstolen i Colorado synes ikke å være det spor bedre enn den russiske domstolen.

Beatles-nedtur: Podcast er trukket

Gleden over Podcast-serien “Daglig Beatles” skulle vise seg å bli kortvarig. NRK har måttet trekke dette, fordi avtalene med FONO og IFPI ikke tillot dette. Og det var vel egentlig for godt til å være sant.

Disse avtalen tillater bare at man legger ut programmer som har vært sendt for inntil fire uker siden, og denne serien gikk i 2007. Som kjent er 2007 mer enn fire uker siden.

Når det gjelder mer opplysninger om dette viser jeg til nrkbeta.no.

Selv har jeg serien slik den opprinnelig ble podcastet, og har laget en spilleliste hvor musikken er på plass. (Supplert med originaler til coverlåter, innspillinger som Beatles lånte fra og ble inspirert av, osv). Så for meg betyr det egentlig ikke så mye. Men det var dumt at et så spennende prosjekt ikke lot seg realisere.

NRKs nyttårsgave til alle Beatles-interesserte

Senhøstes 2008 inngikk NRK og TONO en avtale som gir NRK rett til å inkludere musikk i podcasts som NRK legger ut på nettet. Nå kvitterer NRK med en skikkelig nyttårsgave til alle Beatles-interesserte. Hele serien “Daglig Beatles” som ble sendt 2007 er nå lagt ut på nytt, denne gangen med musikken. RSS-feed er http://podkast.nrk.no/program/beatles_komplett.rss.

Dette er en milepæl på mange måter. Det var virkelig et gjennombrudd da NRK og TONO inngikk sin avtale. Og nå er det visstnok første gang at Beatles’ musikk er tilgjengelig for lovlig nedlasting på nett. Og det er gratis, fra NRK. Til nå har ikke en gang tjenester som iTunes kunnet legge ut Beatles. Serien skal ligge ute i fire uker. Så her er det bare å laste ned mens man kan.

Jeg lenker, altså er jeg. Dansk lenkemanifest

“Jeg linker, derfor er jeg. Det er mantraet på internettet.” Slik starter presentasjonen av en gruppe danske journalisters lenkemanifest. De har formulert “seks lover om lenking”. Disse lyder:

“Første lov: Vi linker videre til kilderne til de oplysninger, som vi bruger i vores journalistiske produkter. Har vi læst, set eller hørt væsentlig ny information på et eksternt site, linker vi til det – om f.eks. virksomheder, personer eller undersøgelser.

Anden lov: Vi linker direkte og præcist til den benyttede information på det eksterne site. Det er ordentlig service for læserne frem for blot at linke til forsiden på det eksterne site.

Tredje lov: Vi er præcise i vores informationer om, hvor et link fører hen; om hvem der har produceret de oplysninger, der linkes til, og hvornår. Læserne skal vide, hvor de kommer hen, inden de følger et link.

Fjerde lov: Vi anerkender, at en artikel bestående af præcise eksterne links til oplysninger, der beskriver forskellige vinkler af et emne, er et journalistisk produkt.

Femte lov: Vi er åbne for indkomne links til vores egne sites, fordi vi ønsker at være en integreret del af nettets økosystem.

Sjette lov: Vi tilstræber at gøre det nemt for alle at linke direkte til vores artikler.”

De addresserer dermed både at de skal heve kvaliteten på det de selv skriver ved å angi lenker til kilder, og at de skal legge til rette for lenking til deres artikler. Det er lett å være enig i dette. For egen del har jeg særlig hatt fokus på at adgangen til å lenke skal være fri, og at den etter dagens opphavsrett er fri. Når også pressen selv argumenterer for dette, da får vi håpe at de som fortsatt vil sensurere nettet ved å hevde enerett til lenking snart innser at de står med ryggen mot fremtiden og sloss for en tapt sak.

Politisk reklame

Stavanger Aftenblad melder at den norske stat har tapt saken ved Den europeiske menneskerettgihetesdomstolen om politisk reklame. Forbudet mot politisk reklame anses for å stride mot ytringsfriheten og menneskerettighetene.

Man burde ikke være særlig overrasket over resultatet. Retten til ytringer om politiske spørsmål er ytringsfrihetens kjerne. Å tillate at man kan kjøpe seg plass til de fleste former for ytringer, men ikke politiske ytringer er særdeles problematisk og er nærmest umulig å forsvare i forhold til ytringsfriheten.

Foreløpig har jeg ikke sett selve dommen, så innholdet kan jeg ikke kommentere nærmere. Men jeg vil tro at det vil være mulig å stille de samme krav til sannhet m.m. som ved annen reklame. Og her er kanskje noe av problemets kjerne: De politikere som er så opptatt av at andre ikke skal kunne love noe deres produkt ikke kan levere, slenger gladelig ut løfter som de må vite de ikke kan oppfylle.

Man burde f.eks. kunne kreve at reglene om sammenlignende reklame i  Forskrift om sammenlignende reklame § 3 overholdes også for politisk reklame. Man vil da f.eks. kreve:

a) den ikke er villedende
c) den sammenligner objektivt én eller flere egenskaper ved disse varene og tjenestene som er konkrete, relevante, dokumenterbare og representative, herunder prisen
e) den bringer ikke i vanry eller taler nedsettende om en konkurrents varemerker, handelsnavn, andre kjennetegn, varer, tjenester, virksomhet eller situasjon

Hvis man må kunne dokumentere holdbarhet, og dessuten ikke kan tale nedsettende om konkurrentene, da bør vi kunne få en relativt edruelig reklame. Men det er vel her som så ofte ellers en fremmed tanke for politikerne at det de bestemmer at skal gjelde for andre, også skal gjelde for dem selv.

Faller sitatretten i fisk?

Oslo tingrett har avsagt dom i saken mellom Gøril Mauseth og NRK, og NRK tapte. Selve dommen kan man lese her. NRK har allerede varslet at saken vil bli anket, så foreløpig har teppet bare gått ned for første akt i denne saken.

Jeg synes dommen er problematisk, og håper at den ikke blir stående. Men før jeg diskuterer denne nærmere må jeg nok en gang understreke at jeg ikke har sett det omstridte filminnslaget, slik at jeg må holde meg til beskrivelsen i tingrettens dom. Det er en omfattende dom på 29 sider. Det er derfor ikke til å unngå at det blir nokså lange utdrag fra dommen, men de som vil får henge med videre.

Continue reading Faller sitatretten i fisk?

Etisk sensur?

Paul Bjerke tar i en artikkel i Prosa nr. 6-2008 (en kortversjon er publisert som kronikk i Aftenposten 27.11.2008). Paul Bjerke er ikke nærmere presentert i noen av de refererte artikler. I følge Wikipedia er Paul Bjerke “en kjent norsk samfunnsdebattant”, har vært redaktør i Klassekampen fra 1995 til 1997, og er nå stipendiat på Høgskulen i Volda. Det er stort sett hva man kan finne om man googler denne “kjente” samfunnsdebattanten.

Paul Bjerke mener at det bør innføres en sakprosaetikk og det kan leses mellom linjene at han ønsker seg noe tilsvarende Pressens faglige utvalg for sakprosaforlag. Nå er det bl.a. bøkene om Mia Gundersen, Olav Thon, Redningsselskapet og Egil Monn-Iversen som begrunner kravet om etiske regler. Men Paul Bjerke lanserte tilsvarende tanker for et år siden, da med utgangspunktet i bøkene til Carl I Hagen, Eli Hagen og Gerd-Liv Valla.

Ordet ytringsfrihet er ikke nevnt en eneste gang i Paul Bjerkes artikler. Vi har ytringsfrihet i Norge. Det er en tilkjempet rett med lange gradisjoner, en rett som er grunnlovsfestet og en del av menneskerettighetene. Ytringsfriheten kan være ubehagelig. Folk som driver et maktspill i kulissene må finne seg i at det de ønsker å holde skjult kan bli brettet ut, også forhold av mer privat art. Grensene må være vide. Man skal ikke være så redd for å trå over en grense at man alltid velger å holde munn “for sikkerhets skyld”. Ytringsfriheten er ikke uten grenser. Personvern er et av flere hensyn som kan begrunne innskrenkninger i ytringsfriheten.

Ytringsfrihetens grenser har blir trukket opp gjennom noen hundre år i Norge og internasjonalt, bl.a. av Den europeiske menneskerettsdomstolen.  Alt dette synes det som om Paul Bjerke glatt hopper over. I stedet skal det erstattes av etiske regler for forfattere – regler som vil bety at man ikke skal skrive det som er lovlig hvis blir for slemt.

Man kan gjerne diskutere etikk, også blant forfattere. Men hvis man krever et slikt etisk regelverk uten å problematisere forholdet til ytringsfriheten, da blir det ikke seriøst.

NRK sender podcast med musikk

Alle som har benyttet seg av NRKs ganske rikholdige podcasttilbud kan ikke ha unngått å merke at musikken har vært strippet ut. NRK har ikke hatt rettigheter til å inkludere musikk. NRK og TONO har nå inngått en avtale som gir NRK rett til å sende podcast av programmer med musikk! Det er lett å forstå at det ikke har vært enkelt å få på plass en slik avtale. Dette betyr at NRK gjør musikk tilgjengelig for gratis nedlasting, selv om den er pakket inn i et program. Rene musikkprogrammer kan ikke legges ut på denne måten. Det kan ikke være mer enn 70% musikk i programmene.

NRK lover en rekke nye podcastsendinger, nå også med musikk.

Kunstreisen kommer nå med sin første podcast. Det er virkelig et program som bør være i dette formatet. Her får vi guider til verdens kunstmuseer, og så har man fram til nå ikke kunnet ta dem med seg om man skulle besøke et av de steder de er innom.

Studio Sokrates kan det nå bli mer verdt å høre på. Et program basert på den ganske så usannsynlige kombinasjonen jazz og filosofi halter når man, som til nå, bare får filosofien og ikke jazzen.

Bluesasylet står kanskje i fare for å falle ut på grunn av 70%-regelen.  Men også det skulle jeg gjerne kunnet laste ned og høre på når det passer med.

Får vi også Hallo i uken som podcast blir lørdagen litt mer fleskibel. Da vil det ikke lenger være like viktig å være i nærheten av en radio mellom 15.03 og 15.40 den dagen.

Den besværlige ytringsfriheten – Gørild Mauseths fiskesex

Gørild Mauseth har gått til sak mot NRK på grunn av deres bruk av sexscenen fra filmen “Brent av frost” i et TV-innslag. Jeg har ikke sett filmen eller NRK-innslaget. Jeg vil derfor ikke mene noe om hvorvidt NRK har opptrådt ulovlig i den konkrete saken. I den grad man kan stole på avisomtaler, kan må få en redegjørelse for saken i Dagbladet 27.03.2007. Men saken reiser noen prinsipielle spørsmål som det er verdt å diskutere.

Vi har rett til å sitere fra et offentliggjort verk “i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger”. Dette følger av åndsverkloven § 22. Sitatretten er ikke begrenset til tekst. Vi kan også sitere f.eks. musikk og film.

Sitatretten er i realiteten en ytringsfrihetsbestemmelse. Vi skal kunne underbygge det vi skriver og det vi eventuelt kritiserer gjennom sitater. For at jeg skal kunne sitere må jeg sette sitatet inn i en sammenheng hvor dette er relevant. Løsrevne uttalelser eller filmklipp som presenteres som morsomme enkeltinnslag ikke “sitat”. Men å vise en filmscene i forbindelse med omtale av en film hvor denne scenen blir parodiert, høres ut til å ligge innenfor det tillatte. Kravet om “god skikk” innebærer bl.a. at man ikke må sitere mer enn det som er nødvendig i forhold til formålet, og at man må sitere på en måte som ikke er misvisende, krenkende m.m. i forhold til det som siteres. Om NRKs bruk av filmklippet her var innenfor det tillatte, har jeg ikke grunnlag for å mene noe om.

Den som ytrer seg offentlig, enten det er i form av skriftstykker eller opptreden på film, har gitt fra seg noe av kontrollen. De fleste som har ytret seg i det offentlige som har nok sagt noe man gjerne skulle ha hatt usagt. Men man kan ikke spole tiden tilbake og redigere fortiden. Det man har sagt, står der. Vi må regne med å bli konfrontert med uttalelser vi i dag ikke vil stå inne for, bilder man ikke er særlig stolt av, osv.

Ytringsfriheten er ikke alltid behagelig. Det gjelder enten det er stortingsmenn som blir utskjelt av partikolleger, og for skuespillere som møter filmscener man selv helst vil glemme.

Gøril Mauseth har, fortsatt i følge medieomtalen, påberopt seg en klausul i avtalen med filmprodusenten om at denne scenen ikke skal kunne brukes utenfor sin kunstneriske sammenheng. En slik klausul er ikke bindende for andre enn de som er part i avtalen. Om en forfatter inngår en avtale med sitt forlag om at visse avsnitt i en bok ikke skal siteres, så behøver ingen andre å bry seg om denne avtalen. Og slik bør det være. Den som ytrer seg offentlig skal ikke kunne bestemme hvordan andre skal kunne forholde seg til ytringen, og skal ikke kunne bestemme at bare de som er “snille” skal få lov til å sitere. Man skal heller ikke måtte betale for å sitere. Det var nok heller naivt av Gøril Mauseth å tro at hun gjennom en slik klausul skulle kunne kontrollere hvordan scenen ville bli brukt i andre sammenhenger.

Tanchred Ibsen laget i sin tid filmen “To mistenkelige personer”, basert på Gunnar Alf Larsens nøkkelroman om det såkalte “Lensmannsmordet”. En av de som var dømt for dette drapet gikk til sak for å få stanset filmen. Han ønsket ikke ny oppmerksomhet rundt denne saken. Han fikk stanset filmen gjennom en dom fra Høyesterett Rt 1952 s. 1217. Men dermed skrev han seg inn i norsk rettshistorie og kulturhistorie, og han vil for alltid bli husket. Gøril Mauseth kan oppnå noe av det samme. Uansett utfall aktualiserer rettssaken filmscenen, og man rettferdiggjør å vise scenen for å kunne fortelle hva striden dreier seg om. Om NRK i det programmet som er utgangspunktet for rettssaken skulle ha overtrådt grensen for hva som er akseptabelt, så gjør dagens nyhetsinteresse at den uansett må kunne vises ved omtale av rettssaken.