Category Archives: Jus

Opphavsrett, UiO/Universitetspolitikk

Forsvar den akademiske frihet!

3 Comments

Administrerende direktør og forskningsdirektøren ved Apoforsk sier opp i protest mot eiernes overstyring. I Norsk Framaceutisk Tidsskrift forklarer de hvorfor. Saken har ut fra det som skrives i nevnte artikkel, ikke noen direkte kobling med “rettigheter til forskningsresultater”. Men jeg ser det som utslag av den samme tankegangen som ligger bak ønsket om at institusjonene skal overta alle rettigheter til forskningsresultater: Det er et voksende skikt av forskningsbyråkrater som tilraner seg makt og som vil styre forskningen.

Styrelederen, Gunnar Ellingsen, sier til Aftenposten at “det er ikke et mål i seg selv å være en uavhengig forskningsinstitusjon”. Når folk med slike holdninger får makt i forskningssektoren, da er det grunn til å slå alarm. Slike holdninger truer forskningen.

Det er nok et stykke igjen før universitetene kjøres i grøfta slik man nå ser ved Apoforsk. Men kursen er feil. Vi må forsvare vår akademiske frihet. Vi skal selv kunne velge forskningstemaer og vi skal kunne publisere det vi vil hvor vi vil uten at byråkratene skal kunne legge seg opp i det. Og vi skal ikke gi fra oss alle rettigheter. Det er den akademiske frihet som gjør det verdt å være ved et universitet.

Forsvinner den akademiske frihet forsvinner også grunnen til å arbeide ved et universitet.

Opphavsrett, UiO/Universitetspolitikk

Rettigheter til forskningsresultater?

3 Comments

Kunnskap er fri og kunnskap skal være fri. Det har aldri vært nødvendig å innhente samtykke fra Albert Einstein eller hans arvinger for å kunne skrive e=mc2. Universitetet skal drive forskning og resultatene skal gjøres kjent ved at de publiseres, gjennom forskningsbasert undervisning og i populærvitenskapelige publikasjoner. Disse helt selvfølgelige utgangspunktene synes de som ivrer for å regulere ”rettigheter til forskningsresultater” å ha glemt.

Kunnskap er fri. Gjennom patent kan man få en tidsbegrenset enerett til å utnytte en oppfinnelse industrielt. Men den kunnskap oppfinnelsen representerer er fri. Man kan også beskytte kunnskap ved å holde den hemmelig, men hemmeligholdet gir ingen rettighet.

Det har dukket opp et dokument av uklar opprinnelse med tittelen “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter”. Det har blitt forelagt tillitsvalgte ved noen universiteter, men om det har blitt lagt fram ved UiO er jeg ikke sikker på. Dokumentet representerer en tenkning som vitenskapelig ansatte bør ta sterk avstand fra. [Dokumentet er nærmere kommentert i innlegget “Retningslinjer for felles rettighetspolitikk – kommentarer”.]

Continue reading Rettigheter til forskningsresultater? →

Opphavsrett, UiO/Universitetspolitikk

Retningslinjer for felles rettighetspolitikk – kommentarer

3 Comments

Bakgrunn

Det er mange i universitetets- og høgskolesektoren som synes å drømme om at man kan tjene mye penger på å kommersialisere forskningsresultater. Jeg tror ikke så mye på dette og man kan lett konstatere at de som ivrer for dette i alle fall ikke selv har bedrevet noen form for forskning eller utredning av det området man nå har kastet seg over.

Det har dukket opp et notat av ukjent opphav som heter “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter”. Notatet angir ikke hvem som har utarbeidet dette og det er ikke datert. Dette har likevel ikke forhindret NTNU i å legge det fram til behandling i sitt styre i møte 13. mars. 2008. Det ble vedtatt, slik at dette notatet når angir vedtatte retningslinjer om ikke for alle Norges universiteter, så i alle fall for NTNU.

Notatet er preget av en skrikende mangel på innsikt hos de som har forfattet det – hvem nå det måtte være. Mitt klare standpunkt er at vitenskapelig ansatte, med unntak for patent, ikke bør overdra rettigheter i større omfang enn det som følger av loven. Men uansett hva man måtte mene om dette politiske spørsmålet, så er det notatet som noen anonyme har utarbeidet som “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter” uegnet som grunnlag for behandling av disse spørsmålene.

Nedenfor har jeg skrevet noen kommentarer til notatet. Kommentarene er skrevet til Forskerforbundets opphavsrettsutvalg (jeg sitter i det utvalget), men er ikke behandlet i utvalget og står således for min regning. Dette utgangspunktet preger perspektivet: Det er de vitenskapelig ansattas rettigheter jeg er utgangspunktet.

Continue reading Retningslinjer for felles rettighetspolitikk – kommentarer →

Digitale medier, Ytringsfrihet

Skal nettleverandører kunne sensurere nettet?

1 Comment

NRK melder at nen lille nettleverandøren Imbera har sensurert nettstedet til Human Rights Services. Man fryktet at HRS’ offentliggjøring av en av de omstridte Muhammed-tegningene skulle føre til sabotasje. Jeg kjenner ikke hvordan Imbera konkret har grepet inn, ut over det som har fremkommet gjennom media. Hege Storhaug sier til NRK at Imbera “gikk inn og redigerte siden vår, flyttet saker og slettet karikaturene av Muhammed.”

Jeg har absolutt ikke noen sans for det som Human Rights Services og Hege Storhaug står for. Jeg synes også at navnevalget “Human Rights Services” er særdeles misvisende. Det HRS bedriver har ganske lite med menneskerettigheter å gjøre. Men at jeg og forhåpentligvis mange andre mener dette betyr ikke at HRS skal sensureres. De har og skal ha ytringsfrihet som alle oss andre.

Den som tilbyr lagringstjenester på nett (webhotell) driver en kommersiell tjeneste. Som andre tjenesteytere kan de sette sine vilkår for tjenesten. De som ikke liker vilkårene kan velge en annen tjenesteyter.

Continue reading Skal nettleverandører kunne sensurere nettet? →

Opphavsrett

Dårlige råd fra Forbrukerrådet

3 Comments

Om vi skal tro Aftenposten 19.02.08, så har den kjente posøren Jon Lech Johansen, også kjent som DVD-Jon slått til igjen. Han skal gjøre tilgjengelig et program som skal gjøre det mulig å “omstrukturere filer fra ett format til et annet, uavhengig av hvilke sperrer Apple eller Microsoft har gitt filene”. Å kunne konvertere filformater er ikke noe nytt. Så det er ikke “omstruktureringen” men omgåelsen av sperrer som er det spesielle. Heller ikke det er noe spesielt nytt. Men siden det er ulovlig å omgå slike sperrer og å gjøre tilgjengelig programmer for dette formål, så distribueres slikt vanligvis i undergrunnen.

Det som DVD-Jon nå, i følge Aftenposten, vil gjøre er en reprise på DeCSS-stuntet, sannsynligvis også på den måten at han igjen tar æren for noe som andre har utviklet. Men det har kommet en del ny lovgivning siden sist. Så det som en gang kanskje var lovlig, er nå klart ulovlig.

Man kan mene mye om DRM – Digital Rights Mangement. Men selskapene er i sin fulle rett til å bruke slike systemer om de skulle ønske det, selv om praksis også har vist at de lett faller for fristelsen til å misbruke dem. DVD-Jon er egentlig uinteressant her. Han er en posør som igjen har klart å plassere seg i mediebildet uten tilsynelatende å ha bidratt med noe nytt.

Men det er grunn til å sette et særdeles stort spørsmålstegn ved Forbrukerrådets opptreden i denne saken – dersom de er korrekt referert i Aftenposten. Rådgiver og jurist i Forbrukerrådet Thomas Nortvedt er i følge Aftenposten positiv til det nye programmet. At Forbrukerrådet ikke liker DRM er en ærlig sak. Men at de stiller seg positive til distribusjon av ulovlig programvare, det er særdeles betenkelig.

Den samme Thomas Nortvedt sier i følge Aftenposten følgende:

“Det er nemlig ikke noe ulovlig i å bruke programmet. Etter en endring i åndsverksloven i 2005, ble det fastslått at å dele for eksempel en sang i mp3-format med familie eller en nær venn, ikke er i strid med loven.”

For hans del får man håpe at han er feilsitert. Det har aldri vært tvilsomt at man kan fremstille kopi av et offentliggjort musikkopptak, f.eks. i mp3-format, til privat bruk. Dette kan man gi til folk i familien og den nære vennekrets. Men det er ikke lov å bryte en teknisk beskyttelse for å gjøre dette, og det bør Forbrukerrådets representant vite om han skal uttale seg offentlig om slike spørsmål. Om dette kan man lese i Ot prp nr. 46 2004-2005, avsnitt 3.5.1.5.3:

“Hvis det ved kjøp av lydfil på Internett inngås avtale om hvilken avspiller som kan benyttes, vil lovens krav til relevant avspillingsutstyr innebære at utstyr utover det som fremgår av avtalen ikke vil kunne være relevant: I relasjon til unntaket som her foreslås innført, vil i disse tilfeller bruker ikke med rimelighet kunne forvente avspilling i strid med avtalen. Vilkåret om relevant avspillingsutstyr innebærer således i praksis at unntaket ikke er anvendelig når verk tilbys på forespørsel i nettverk, da avtalen i disse tilfeller vil avgjøre hvilken avspiller som kan benyttes, og omgåelse for å muliggjøre tilegnelse på avspiller som ikke er «relevant» vil rammes av omgåelsesforbudet.”

Flertallet i Stortingskomiteen kom med en høyst tvilsom uttalelse i Innst O nr. 103 2004-2005, hvor de sier:

“Flertallet har merket seg at departementet mener en MP3-spiller ikke kan være en relevant avspiller for en CD-plate. Flertallet deler ikke dette syn. Flertallet ser at digitale musikkspor innkjøpt til avspilling på en CD klart bør kunne overføres og brukes på en MP3-spiller.”

Dette kan selvfølgelig flertallet gjerne mene. Men det er i betste fall tvilsomt om dette er i samsvar med direktivet og dermed i samsvar med våre forpliktelser etter EØS-avtalen. Og uansett gjaldt komiteens uttalelse kopiering fra kopibeskyttet CD (som platelselskapene heldigvis har gått bort fra) til mp3. Komiteen uttalte seg ikke om nedlastede filer, og det er det saken nå dreier seg om. Så der er det kun departementets uttalelse vi har å holde oss til, i tillegg til lovteksten og direktivet.

Hvis Forbrukerrådet vil drive kampanje, så må de gjerne det. At de samtidig melder seg ut av seriøs debatt får bli deres eget problem. Men man bør kunne vente at når de uttaler seg om rettslige spørsmål, så forstår de at folk gjerne vil tro på det som Forbrukerrådet sier. Da bør de ikke komme med uttalelser som er juridisk uholdbare.

Ytringsfrihet

Volden vil skjule sine ansikter

1 Comment

Vi har i den senere tid blitt rystet, men egentlig ikke særlig overrasket over dokumentert voldsbruk fra vektere av ymse slag. Det siste var videon om pågripelse av en som hadde nasket en salat til 45 kr. 23.11.07 kunne vi lese om en som ble sparket av vekter mens jeg lå på bakken. Slikt må man åpenbart regne med om man er rusmisbruker. “Junkier juger alltid” sier en vekter. Jeg er mer på linje med Knut Olav Åmås når han skriver “Junkier juger nok ikke alltid”. I “salat-saken” var det heldigvis en fotograf i nærheten så vi kan se hva som skjer. Det gir assosiasjoner i retning “Rodney King saken” hvor en video avslørte grov vold fra politiet i Los Angeles.

Nå skal ikke jeg gå inn i debatten om et privatisert og kommersialisert “politi” utenfor kontroll. Men de ansvarliges forsøk på å skjule seg er interessant. I “salat-videoen” prøver vekterne flere ganger å få fotografen til å slutte å filme, og spør om han har tillatelse. Selvsagt trenger man ikke tillatelse for å filme noe slikt.

Den direkte foranledningen til denne kommentaren er spaltist om informasjonsrådgiver Jarle Aabøs kommentar “Vold mot sniking?” i E24, om et lite hyggelig møte med Oslo Sporveier. At man har opplevd brutale vektere fra Oslo Sporveier er omtrent like lite overraskende som at man møter brutale vektere fra Securitas. Det er egentlig heller ikke overraskende at vekterne ikke ønsker å få dokumentert sin voldsbruk. Aabø skriver:

“Da det oppdages av de Sporveisansatte at jeg bruker et mobilkamera, vendes vreden mot meg. En kvinne kommer i fullt firsprang, ropende og går til angrep. Flere ganger slår hun etter meg, og treffer kamera og hodet. Hun er rasende, fordi jeg forsøker å dokumentere det hennes kolleger gjør mot en forsvarsløs ung gutt.”

Jarle Aabø fulgte opp saken. Han kontaktet informasjonssjef Bjørn Rydmark i Oslo T-Banedrift. Denne informasjonssjefen viste til “Transportvedtekter for AS Oslo Sporveier”, og sa, fortsatt i følge Aabø, at disse sier at “den reisende kan holdes tilbake så lenge vedkommende ikke oppgir korrekt navn, adresse og fødselsdato. Tilbakehold kan skje mens disse opplysninger verifiseres”.

Nysgjerrig som jeg ofte er, gikk jeg inn på Oslo Sporveiers nettsider for å finne ut hva som står i disse transportvedtektene. Men om transportvedtektene er tilgjengelige der, noe de selvsagt bør være, så er de godt gjemt. Jeg har i alle fall ikke funnet dem. Et forsøk på å søke på “transportvedtekter” ga heller ikke noe resultat. Derfor er det fortsatt et åpent spørsmål hva som står i dem. Men vel så viktig er at det også er åpent hva som er hjemmelsgrunnlaget for dette. Oslo Sporveier er ikke en lovgivende myndighet og har ikke noen annen rett til å utøve makt enn du og jeg har, med mindre de har en egen lovhjemmel for dette. Jeg tviler på at Oslo Sporveier har slik hjemmel, og det er uansett de selv som må dokumentere at dette finnes.

Om bruken av makt henviser samme Bjørn Rydmark til interne regler: “I T-banen har vi selvsagt et internt regelverk for hvordan kontroll skal utøves. Dette regelverk er som nevnt “interne”, og ikke tilgjengelige for offentligheten”. Jeg føler det ikke særlig betryggende at en bedrift som Oslo Sporveier viser til vedtekter som de i alle fall ikke gjør noe aktivt for å gjøre kjent, og ellers til interne og hemmelige regler.

Også informasjonssjef Bjørn Rydberg øsnker at maktbruk skal være skjult. Jarle Aabø skriver at han fikk følgende svar fra Rydberg:

“Du antyder at vi i vår virksomhet bedriver maktovergrep. Dette er en meget alvorlig beskyldning. Fotografering og offentliggjøring av bilder uten tjenestemannens godkjennelse er ikke tillatt. Her regner jeg med at du kjenner “vær varsom”-plakaten. Pressens Faglige Utvalg, som du kjenner godt, har behandlet flere slike tilfeller.”

Bjørn Rydbergs henvisning til “Vær Varsom plakaten” er ganske underlig. Han kan i alle fall ikke ha ment dens pkt. 1.3:

Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene.

Kanskje var det pkt. 1.4 Bjørn Rydberg tenkte på:

De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.

Men ved å be Bjørn Rydberg om kommentarer ville Jarle Aabø ha gjort akkurat det som denne bestemmelsen krever. Så får jeg legge til at jeg ikke har gjennomgått praksis fra Pressens Faglige Utvalg for å se om det kan være hold i denne påstanden fra Bjørn Rydberg.

Bjørn Rydberg påstår at “Fotografering og offentliggjøring av bilder uten tjenestemannens godkjennelse er ikke tillatt”. En informasjonssejf bør ha såpass innsikt i de regler som gjelder for billedbruk at han vet at dette ikke er sant. Den relevante lovbestemmelsen om dette er åndsvkerloven § 45c, som det har vært en rekke grunner til å kommentere i den senere tid. I denne står det bl.a:

Fotografi som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede, unntatt når
a) avbildningen har aktuell og allmenn interesse,
b) avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet,

Bilder som viser sporveisvekteres eller securitasvekteres voldsbruk har selvsagt aktuell og allmenn interesse. Det kan heller ikke være særlig tvil om at avbildningen av den enkelte vekter er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet.

Det er selvsagt ikke hyggelig å bli avbildet i situasjoner som dette. Men Oslo sporveiers vektere og vekterselskapene må tåle dette. De driver en virksomhet som ligger i lovens yttergrense når det gjelder bruk av makt. Da må de tåle å få søkelyset rettet mot sin maktbruk. Hvis de mener at noe av deres virksomhet ikke tåler offentlighet, så bør de slutte med virksomheten.

Opphavsrett

TONOs vederlagskrav for musikk på arbeidsplasser – en gjenvisitt

Leave a comment

Dagbladet skriver at selskapet Microfon, som ble kjent på en lite flatterende måte da de påtok seg å kreve inn “Musikk til arbeidet” penger for TONO, er i ferd med å gå konkurs. Det er egentlig ikke så interessant for andre enn Microfons kreditorer. Men for meg er det en påminnelse om diskusjonen om TONOs krav for to år siden, om at man skulle betale TONO-vederlag for å ha en radio eller en PC med lydkort på sin arbeidsplass. Jeg var den gang meget kritisk, og er det fortsatt.

For tiden holder jeg på med en serie podcasts om opphavsrett, og jeg har akkurat vært igjennom spørsmålet rundt denne type svakt begrunnede og urimelige vederlagskrav. Serien er ennå ikke “ready for prime time”. Men den inneholder en del kritiske kommentarer, og noen av dem kan det være grunn til å presentere også her.

Men før jeg går inn i dette vil jeg presisere følgende: Selvfølgelig skal komponister og musikere ha vederlag når deres musikk spilles offentlig. Når musikk spilles i radio, som bakgrunnsmusikk i restauranter og kjøpesentre, på diskoteker, på venteværelser, på fly, tog, busser osv, så skal det betales vederlag for dette. Derom hersker det ingen tvil og det ville også være urimelig om man bare skulle kunne bruke musikken i slike sammenhenger uten at de som har skapt og fremført den får noe for det.

Opphavsmannen har bl.a. enerett til å fremføre verket for allmennheten. TONO hevder, eller hevdet i alle fall den gangen, at når jeg har en radio eller en PC med lydkort så fremfører jeg musikk. Forstå det den som kan.

Nå er det bare fremføring for allmennheten som omfattes av eneretten. Så vi behøver nok ikke frykte krav om TONO-vederlag for våre private radioer og hjemme-PCer. Men når det gjelder hva som skal anses for fremføring i forhold til åvl § 2 kan det ikke ha noen betydning hvem som utplasserer radioen eller PCen. Så om vi skal tro TONO så fremfører alle våre radioer, TVer og PCer med lydkort musikk bare ved sin blotte eksistens. Vi bør være glade for at det ikke er sant – det ville blitt et forferdelig spetakkel om det faktisk hadde vært slik.

Det hører med i bildet at man dessverre i en dom avsagt av Högsta domstolen i Sverige i 1980 ga rettighetshaverne medhold i at det å plassere et TV på et hotellrom er anses for en fremføring og Europadomstolen har senere kommet til et tilsvarende resultat i en annen sak. Men samtidig sies det klar i fortalten til det såkalte Infosocdirektivet pkt. 27. Så de har i alle fall beveget seg på kanten i disse sakene – jeg vil si at de har snublet i denne kanten og landet på feil side.

Rent faktisk må en tilgjengeliggjøring i form av en fremføring innebære at man sørger for å bringe verket fram til mottaker, slik at denne kan tilegne seg verket på en eller annen måte. Når de hevder at det også er en fremføring i opphavsrettslig forstand at man gjør tilgjengelig utstyr som er nødvendig for å kunne tilegne seg et verk som andre har gjort tilgjengelig, da påstår man at betegnelsene “tilgjengeliggjøring” og “fremføring” skal gis en utvidet anvendelse, altså at de gis et mer omfattende anvendelsesområde enn det ordlyden gir dekning for. Men da må man i det minste erkjenne at det er dette man gjør og argumentere for hvorfor anvendelsesområdet bør utvides.

Det er bare fremføring for allmennheten som omfattes av eneretten. At en fremføring som hotellet står for i et hotellrom som alle kan leie seg inn på er for allmenneheten er det ikke vanskelig å akseptere. Men når de hevder at dersom jeg skulle spille musikk på min PC på kontoret også er en fremføring for allmennheten, da blir det absurd.

På dette punkt er jeg særdeles kritisk til TONOs argumentasjon, og jeg mener den grenser til det uredelige. Da TONO sendte ut sitt famøse brev stilte juridisk rådgiver Svein Korshamn i TONO til nettmøte i Dagbladet. Her sa han blant annet:

På samme måte er det i bedrifter med over 50 ansatte. Høyesterett stadfestet i den såkalte “Bedriftsmusikkdommen” i 1953 at fremføringer i bedrifter av en viss størrelse er offentlige. Grensen på 50 ble etter dommen forhandlet frem.

Dette er et så misvisende referat av den dommen det refereres til at det grenser mot løgn. Men slik argumenterer TONO i dette spørsmålet og det er slik dommen stort sett blir referet fra den kanten. De fremstiller det som om dette er klart fastslått og at det ikek foreligger noen tvil. Det er ikke sant.

I den dommen det vises til var saken at den del produksjonsbedrifter spilte musikk over høytaleranlegget i bedriftens produksjonslokaler. Musikken ble dels hentet fra radio, dels fra plater. I de aktuelle bedriftene arbeidet det mellom 150 og 200 personer i disse lokalene. Den som var i produksjonlokalet fikk høre den musikken som den musikkansvarlige valgte å spille, enten de ville eller ikke. At dette er en fremføring er det ingen tvil om, ei heller at fremføringen i en slik situasjon vil være utenfor det private området og dermed for allmennheten.

Når de siden refererer til 50, eller 30 som jeg oftere har sett, så gjelder det en avtale som i sin tid ble fremforhandlet mellom TONO og Industriforbundet (som siden har blitt en del av NHO). En slik avtale vil gjelde for de som er parter i avtalen, men har ingen rettskildemessig verdi. Den kan ikke påberopes overfor andre som et uttrykk for gjeldende rett, slik TONO gjør.

Men det som virkelig skiller situasjonen i denne dommen fra det som TONO nå påstår er fremføring for allmennheten er at det i 1953 gjaldt fremføring for en stor gruppe som var samlet i ett lokale, og hvor de selv ikke kunne styre musikken. Dommen gir ingen dekning for å si at det også er en fremføring for allmennheten om jeg på mitt kontor skulle spille musikk når jeg sitter der alene. Det er ikke antall ansatte i bedriften, men hvor mange musikken fremføres for som er avgjørende for om fremføring skjer for allmennheten.

TONO viser en stor iver etter å kunne “beskatte” ulike situasjoner. Jeg setter “beskatte” i anførselstegn, for det er ikke skatt. Men det blir like galt å kalle det vederlag når det kreves penger uten at det faktisk skjer noen fremføring. TONO har også påstått at lenking er fremføring, og har fremmet krav om vederlag fra tjenester som f.eks. lenker til nettradioer.

Det er på høy tid at man setter foten ned og sier at nok er nok. I tillegg til at kravene er urimelige, bidrar også TONO sterkt til å sette hele opphavsretten i vanry. Ingen forstår rimeligheten i slike krav, noe som heller ikke er noe rart når det faktisk ikke er noen rimelighet i kravene. Berettiget reaksjon mot urimelige krav vil lett bli til en uberettiget kritikk mot opphavsretten som sådann. Det er ingen opphavsmenn tjent med. Skulle TONO vinne fram med sin opphavsrettsimperialisme vil det kunne bli en Phyrros-seier som ikke bare TONOs medlemmer, men alle opphavsmenn kan komme til å måtte betale dyrt for.

Digitale medier, Opphavsrett, Ytringsfrihet

Retten til eget bilde nok en gang

1 Comment

Det er ikke lenge siden sist jeg kommenterte bruk av personbilder uten den avbildedes samtykke. Da var det kunstneren Ole John Aandal som hadde stilt ut bilder han hadde funnet på nettet. Denne gangen er det fotografen Jørn Tomter som har tatt bilder av den norske russefeiringen. Mange gjør mye dumt i russetiden. Jørn Tomter har blant annet brukt bilder av toppløse russejenter.

Heller ikke denne gangen har fotografen fått tillatelse til å trykke bildene. Fotografen viser til at han hadde fått tillatelse til å være med russebussen som fotograf. Heller ikke denne gangen har jeg sett de omdiskuterte bildene, og kan ikke kommentere dem konkret. Men generelt gjelder at en fotograf skal ha samtykke til å gjengi blidet offentlig, se åvl § 45c. Om man får lov til å ta bilder, så betyr ikke det at man har samtykke til å offentliggjøre bildene.

Man kan ikke bare sette overskriften “kunst” på bildene og dermed sette til side alle hensyn til de som er avbildet. Også kunstnere må respektere de som avbildes.

Opphavsrett, UiO/Universitetspolitikk

Tvungne publiseringskanaler – et angrep på den akademiske frihet

3 Comments

Artikkelen er skrevet sammen med professor Helge Rønning og ble opprinnelig publisert i Forskerforum nr. 9/2007. Både Helge Rønning og jeg er medlemmer av Forskerforbundets opphavsrettsutvalg.


Et angrep på den akademiske frihet

I Forskerforum 7/2007 får prinsippet om såkalt ”Open Access” omfattende dekning. Det er et stort intervju med Rune Nilsen og et mindre med Karin Gundersen. Ellers består oppslaget av to såkalte faktabokser. Overskriften er: ”Open access må inn i arbeidskontraktane”.

Et uklart begrep

Før debatten om ”open access” kan begynne må man gjøre rede for hva man mener med dette. I Forskerforums oppslag er begrepet ”open access” ikke ordentlig definert. Man   vurderer ikke hvilke konsekvenser det vil få for forskningens frihet om prinsippet iverksettes på universiteter og forskningsinstitusjoner. Videre underslås alle opphavsrettslige spørsmål.

Continue reading Tvungne publiseringskanaler – et angrep på den akademiske frihet →

Digitale medier, Opphavsrett

Nettkopiering – dagens kommentar

1 Comment

Etter at debattredaktøren i dagbladet.no ba meg kommentere reportasjen om de såkalte fildelerne (som jeg foretrekker å kalle nettkopister), har jeg hatt mer fokus på denne virksomheten enn jeg vanligvis har. Det var kanskje derfor jeg festet meg ved to saker i dagens “Kulturnytt” (23.11.07). Den ene saken var at det norske selskapet Funcom hadde en forhåndspresentasjon av sin store spillsatsing “Age of Conan”. Jeg er ikke noen dataspiller, og skal la være å mene noe om selve spillet. Men i følge “Kulturnytt” har Funcom investert 200 mill i utviklingen av dette spillet. Det ble nevnt at dette er det dobbelte hva den hittil dyreste norske filmen, “Slipp Jimmy fri”, kostet.

Nettkopistenes grunnleggende filosofi er at alt som kan kopieres er fritt og skal være gratis for dem. Dataprogrammer, herunder dataspill, er beskyttet under de samme reglene som musikk, film osv. Så om man skal ta nettkopistene seriøst, så mener de altså at de fritt og gratis skal kunne forsyne seg av et produkt som det har kostet 200 mill å utvikle. Hvis det skulle være som piratene ønsker, så ville selvfølgelig ingen investere i å utvikle slike spill eller andre programmer.

For meg er det en uhørt frekkhet når folk får seg til å hevde overfor de som lager musikk, film, dataprogrammer, litteratur osv, omtrent dette: “Flott, vi har krav på å få det du har laget, og vi har krav på å få det gratis. Skaff deg en sponsor hvis du vil ha penger å leve av, vi betaler ikke.” Piratenes forsøk på å forsvare sin virksomhet fremstår bare som dårlige forsøk på å hvitvaske sin dårlige samvittighet. Det er en rå og hensynsløs egoisme fra piratene som krever å kunne ta fra andre uten å yte noe tilbake.

Den andre saken som ble nevnt var at folkene bak filmen “Kill Buljo” nå går løs på de som laster ned filmen fra nettkopieringstjenester. Om jeg oppfattet det riktig, så sa man at de anmelder de som kopierer. Man har identifisert nettkopistene ved hjelp av IP-nummer.
Jeg har i en av mine kommentarer i denne debatten sagt at vi må regne med at musikk- og filmbransjen i større grad vil gå etter fildelerne. At vi skulle få slike saker så fort, hadde jeg ikke regnet med. Jeg tror heller ikke at politianmeldelse er det mest effektive i en slik sammenheng. Men vi kommer nok uansett til å se mer til dette.