Eirik Newth skriver i sin blogg at det er synd jeg i mitt innlegg i Dagbladet ikke kommenterer fremtidige forretningsmodeller for de som også i fremtiden ønsker å leve av sin opphavsrett. Det var mye jeg gjerne skulle ha tatt med og mye jeg gjerne skulle ha skrevet mer om. Men jeg syntes at min artikkel allerede var for lang. Denne kommentaren er lenger, og derfor har jeg delt den inn i flere deler.

Vi kan mene og tro mye, men ingen kan vite. Men det er alltid morsomt å spekulere i hvordan fremtiden vil se ut.

Jeg legger til grunn at de som skaper åndsverk også i fremtiden skal kunne få betaling for dette. Den som skal kunne bruke sin tid på å skape åndsverk må ha noe å leve av. Hvis de må bruke mye tid på en brødjobb blir det liten tid til å skape. Selv om penger ikke nødvendigvis får folk til å skape, så kan mangel på penger være en effektiv måte å hindre at man gjør det. En sulten kunstner vil som regel være mer opptatt av å skaffe seg mat enn av å skape kunst. Et lite språksamfunn som Norge kan neppe opprettholde et rikt kulturliv uten betydelig støtte fra det offentlige. Men den kan ikke bli slik at kulturarbeidere blir statsansatte på fast lønn.

De som er kulturforbrukere må betale for sitt kulturkonsum, selv om prisen kan være subsidiert. I Norge vil vi fortsatt ha en blanding av individuelle og kollektive ordninger. Men et kulturlivet kan ikke bare baseres på kollektive ordninger – ordninger som innebærer at man må søke og overbevise en eller annen stipendkomité om man skal få penger. Kollektive ordninger har en lei tendens til å bare støtte det etablerte. At staten nå støtter rock er mer et tegn på at rocken har blitt en del av det etablerte enn på at poltitikken endres. Det er mer symptomatisk at en av Norges viktigste kulturelle eksportartikler, Black Metal, ikke har mottatt noe støtte fra det offisielle Norge. Og uansett vil disse ordningene være nasjonale fenomener mens det som skjer på internett vil være globalt.

Jeg er blant dem som tror at tradisjonelle kulturelle uttrykk og de medier vi kjenner kommer til å leve en god stund til. Det spretter stadig fram teknologifrelste som spår en snarlig død for det vi har i dag. Stort sett tar de feil. Det meste lever videre. Det nye kommer i tillegg til det vi har, det erstatter det ikke – i alle fall ikke før etter ganske lang tid. Når det er sagt så er vel CDen noe av det som er mest utsatt. Vi har alltid måttet ha et stykke teknologi for å kunne høre hermetisert musikk, og spranget fra en generasjon teknologi til den neste er ikke så stor. Men det kan nok være mange som liker å ha det fysiske objeket, og det er noe nytt når man går over fra levering på fysisk medium til levering via nett. Det er ingen fornuftige grunner til at leksika skal fortsette å komme på papir. Leksikonprodusentene trodde i en periode at bare online-tjenester ville være aktuelle. Men både Encylopedia Britannica og Store Norske Leksikon har nylig kommet i nye utgaver i bokform fordi det viste seg at det var dette markedet ville ha. Om man vurderer prisen i forhold til atall oppslag de fleste gjør i sine leksika, så er prisen for hvert opplag sannsynligvis velgdig høy. Men man skal åpenbart ikke undervurdere verdien av å kunne ha eksemplaret selv og av å ha et flott bokverk i sin bokhylle. Folks valg er ikke alltid rasjonelle i sine valg.

Neste: Forretningsmodeller>> 

 <<Forrige: Innledning

En nettbasert distribusjon må ha muligheten til en kontrollert distribusjon slik at den som ønsker det kan legge ut filer for salg. Det må være en betalingsløsning knyttet til dette og muligheten for en ukontrollert kopiering vil måtte være begrenset. Når jeg sier at løsningen må ha dette er det fordi jeg tror at også fremtidige forretningsmodeller vil være basert på det grunnleggende prinsippet om at den som leverer en var eller tjeneste får betalt for det som leveres og brukeren betaler for bruken. Hvis det ikke finnes løsninger som kan ivareta dette vil kanskje det som distribueres være fritt, men det vil bli mindre å distribuere. Jeg tror at DRM vil være en del av et slikt system. DRM kombinert med et rettslig forbud mot å bryte beskyttelsen er et krafig verktøy.

Det er ikke særlig overraskende at underholdningsindustrien har misbrukt dette verktøyet, og at det nå slår tilbake. Underholdningsindustrien kommer sikkert til å skyte seg i foten flere ganger. De har ikke akkurat utmerket med en evne til å lytte til markedet og blør nå kraftig for sine feil. Men DRM kan implementeres på mange måter. Et generelt angrep på DRM er ikke bedre begrunnet enn underholdningsbransjens angrep på fildelingsteknologien.

Continue reading Nettbaserte forretningsmodeller – forretningsmodeller →

<<Forrige: Betalingstjenester 

Når det nærmest er krig mellom pirater og underholdningsindustrien må vi også vente å møte krigens logikk. Det vil si at vi går fra galt til verre inntil den ene er heldød mens den andre fortsatt bare er halvdød. Jo større skadene er og jo vanskeligere motstanden er, desto sterkere virkemidler vil man ta i bruk. Vi må regne med at man vil komme til å statuere noen eksempler for å markere at piratvirksomhet ikke er akseptabelt og innebærer en ubehagelig risiko.

Underholdningsindustrien har til nå stort sett hatt retten på sin side, hvilket også vil si tilgang til statenes maktapparat. Det har vært et klart stemningsskifte i forhold til opphavsrettsutviklingen. Fram til årtusenskiftet kunne programvare- og medieindustrien få igjennom nesten hva som helst, og de møtte svært liten motstand. Men i de senere år har det skjedd noe, og det kom tydelig til uttrykk i den norske debatten rundt revisjonen av åndsverkloven i 2005.

Dette er ikke noe særnorsk fenomen. Kanskje vil nå pendelen svinge ut til den andre siden, før det hele om en del år stabiliserer seg. Men opphavsretten er forankret i internasjonale konvensjoner, og det er nok mange av de som mener noe om spørsmålet som undervurderer vanskelighetene med å endre på dette. Når vi er EU-medlem uten stemmerett kan vi heller ikke påvirke noe på den arenaen.

Continue reading Nettbaserte forretningsmodeller – rettsutvikling →