Det er et sikkert vårtegn at bilister, som ikke kan trafikkreglene, vil belære folk som sykler om hvordan de skal opptre i trafikken. Avisene publiserer slikt helt ukritisk. Men fra en person som titulerer seg som «skadeforebygger» i et forsikringsselskap, venter jeg faktisk litt mer, enn fra den jevne, sykkelhatende bilist.
Therese Hofstad-Nielsen, som er skadeforebygger i Fremtind, sier: «Man må gå av og trille sykkelen når man skal over veien.» Det er helt feil.
Et første forbehold: Jeg kjenner denne saken kun av medieomtale, først og fremst i VG og NRK. Den første videoen viser at de bruker en bil for å presse syklisten ut i en vei hvor han åpenbart utsettes for fare. I denne saken fra NRK ser vi den første videoen. Angriperen blokkerer passasjen med bilen, kaster seg over syklisten og dytter ham ut i veien hvor det nettopp har passert en stor lastebil. Og det var vel fra en lastebil som kom bak at dette ble filmet. Det er livsfarlig, nærmest drapsforsøk.
Ja, det var han som angrep, så han er verstingen i denne fortellingen, derom kan det ikke være tvil. Angivelig skal den neste videoen, som man kan se i dette innslaget, vise hva som skjedde her. Jeg tror NRKs og VGs journalister trenger briller. Det videoen først og fremst viser er at de hadde parkert bilen slik at de blokkerte den fra før ganske dårlige gang- og sykkelveien på dette stedet. Det ser heller ikke ut som om han syklet spesielt fort. En antageigvis ikke topptrent mann klarer å løpe nesten like fort. Det er nok godt under 20 km/t. Angivelig skal videoen vise at syklisten ødela speilet på bilen. Det er i alle fall ikke jeg i stand til å se. Det vi ser er at syklisten blir angrepet allerede her. Jeg synes det er uforståelig at en som sykler kan dunke av et speil uten antydning til å miste balansen. Noen som har sett nøye på bildet synes det ser ut som om dette har vært fikset med gaffatape. Akkurat det har ikke jeg noen mening om.
Er det noe videoen viser, så er det at her er det dårlig plass. Bilisten har parkert så han har blokkert omtrent alt. Men som så altfor mange bilister, synes han å tro at noen centimeters klaring er “god plass” for folk som sykler. Det er bilistens oppførsel som er farlig. Han stod ulovlig, blokkerte trafikken og eskalerte det hele med sitt livsfarlige overfall. Han hadde ganske enkelt ikke noe der å gjøre, og det blir bare tøv å sammenligne seg selv med de som jobber i trafikken. Videoen viser også at en person løper etter han som sykler. Ellers viser den ingen ting.
Han sier han har fått mange støtteerklæringer. Ja, sykkelhaterne støtter hverande og hausser opp sykkelhatet i sosiale medier.
Han viser fingern, slår VG opp på førstesiden, tilsynelatende etter å ha gransket videoen.
Det er ikke noe å beklage seg over. Ikke nok med at de blokkerer gang- og sykkelveien, men de angriper ham også. Jeg ville sannsynligvis også ha vist fingern til de som parkerer på den måten. At noen gir uttrykk for sin misnøye, er ingen unskyldning for å angripe folk slik de gjorde. Om hadde jeg blitt utsatt for en slik aggerssiv villmann, så hadde det ikke falt meg inn å stoppe. Jeg hadde forsøkt å komme med unna. Men overfallsmannen brukte også bilen som våpen. Riktignok mente han, som så mange bilister, at han råkjørte pent og forsiktig. Han sier til VG:
“Jeg løper inn i bilen og kjører helt rolig etter syklisten, jeg råkjører ikke. Deretter skjer det som skjer på den andre videoen, forteller sjåføren mandag.”
Råkjøring kan være så mangt. Opptrer man farlig, som han er åpenbart gjorde når han brukte bilen til å avskjære syklisten og tvinge ham ut i kjørefeltet før hman kastet seg over ham, da er det råkjøring ille som noe annet.
Bilisten prøver å forsvare seg med at han hadde lov til å stå der. Til VG forteller angriperen:
“Sjåføren har forklart at de var på jobb da hendelsen skjedde. Han fortalte at han sto parkert på fortauet ved Ulvøya-broen med polititillatelse i forbindelse med en filmproduksjon, og at de ansatte hadde på seg refleksvester for å være godt synlige.”
Å tro at man kan ta på en refleksvest og så hindre trafikken, er omtrent som alle bilister som tror at det er helt greit å parkere på fortau og i sykkelfelt om de bare setter på “skal bare lyset”.
“Bilføraren har fortalt at han jobbar ved Ulvøya og stod lovleg parkert der. Han seier at syklisten køyrde forbi i høg fart og trefte armen hans og spegelen på bilen.”
I tiden med Russlands angrep på Ukraina, Israels folkmord i Gaza og angrep på Libanon og et lite hyggelig valg i USA har medieledere stadig gjentatt hvor viktig det er med redaktørstyrte medier. For de verifiserer informasjonen før de publiserer, sier det selv. Men en påstand fra en bilist som angriper en person på sykkel, det sluker de redaktørstyrte mediene som god fisk, uten det minste forsøk på å verifisere påstanden. I den blå sykkelskyen er det mange som har blitt ganske drevne når det gjelder å kreve innsyn i det offentlige. Her gjorde noen det som journalistene burde ha gjort, men åpenbart ikke så noen grunn til å gjøre. Dette var svaret fra politiet:
Når biilsten har snakket usant om et helt sentralt spørsmål, har han forspilt sin troverdighet. Jeg vil ikke utelukke at en eller annen av de mange sykkelfiendtlige folkene i politiet har sagt at det er greit, uten å loggføre det.
Politiets første reaksjon var å ikke gjøre noen ting, men de involverte kunne kanskje anmelde selv. Men som det gjerne er: Når medieoppmerksomheten blir stor, synes ikke politiet at de kan fortsette å forholde seg helt passive, og har opprettet sak.
Det bør være mer enn godt nok grunnlag for å reise straffesak mot overfallsmannen. I tillegg bør han bøtlegges for å blokkere trafikken, som er noe helt annet enn overfallet. Mosseveisyklisten fikk en bot på 8000 kroner for å gjøre det som utrykkelig er tillatt etter trafikkreglene. En som hindrer trafikken og åpenbart utsetter andre for fare, bør ikke slippe noe billigere unna.
“Jeg har vært heldig og ikke blitt drapsmann. Syklister opptrer tankeløst” skrev trailersjåfør Roy Ove Markussen i et svar til mitt innlegg i Avisa Oslo. (Også på min blogg.) Jeg skrev et svar til dette, men det har ikke kommet på, så det ville vel ikke Avisa Oslo bruke. Avisa Oslo krever at man skriver debattinnlegg på et skjema, og når det er sendt inn er det borte. Så jeg har ingen kopi av det jeg skrev. Så dette blir i alle fall i hovedsak det jeg skrev. Men når jeg skriver på min egen blogg, ser jeg ingen grunn til å holde meg innenfor grensen på 3500 tegn, som Avisa Oslo har.
“Når man setter seg i et fly er man ikke heldig om man lander trygt. Når man kjører ombord på en båt er man ikke heldig når man går i land. Flygere er fagpersoner, sjøkapteiner er fagpersoner og yrkessjåfører er fagpersoner.
Som fagperson ser man sitt ansvar og tar det alvorlig. Alle har ansvar i trafikken men vi som yrkessjåfører har det største. Alle gjør feil, men våre feil har større konsekvenser. Vår rolle er å passe på at alle rundt oss kommer trygt hjem.”
Torsdag 26. september avsa Høyesterett dom i saken hvor en lastebilsjåfør kjørte over og drepte en person på sykkel i Ullevålsveien, ved krysset Waldemar Thranes gate. Sjåføren ble dømt for uaktsomt drap. <edit>Bildet nedenfor viser stedet hvor det skjedde, tatt på et annet tidspunkt enn påkjørslen. Det er hentet fra lagmannsrettens dom i saken (det ser ut til å være bilde fra Google Streed view), og er ikke med i kommentaren i Avisa Oslo.</edit>
Dagen før ble en syklist påkjørt av en lastebil på Alexander Kiellands plass. Syklisten ble fastklemt under lastebilen og overlevde heldigvis, men ble så vidt jeg vet alvorlig skadet.
Vi blir stadig minnet om den såkalte «blindsonen» som først og fremst er en blind sektor inne i hodene til de som kjører lastebiler og andre store kjøretøy. For noen år siden undersøkte den danske havarikommisjonen alle høyresvingpåkjørsler av syklister med lastebiler, og kom til at ingen kunne forklares med «blindsone.»
Lastebilsjåførene hadde hatt mulighet til å se personene på sykkel før de svingte, men de så seg ikke godt nok for.
Det finnes muligheter til i alle fall sterkt å redusere blindsonen, ved vinduer som gir bedre sikt, speil, kameraer, blindsonealarmer osv., men da må sjåførene bruke hjelpemidlene.
I en dom fra Borgarting lagmannsrett, etter en påkjørsel av en person på sykkel, sa et politivitne om såkalte blindsonespeil at: «de fleste lastebiler har slike speil, men det er ingen som bruker dem.»
I 2016 rygget en lastebilsjåfør på og drepte en 11 år gammel jente i en gang- og sykkelvei i nærheten av Tønsberg. Ifølge lagmannsrettens dom i saken hadde lastebilen ryggekamera men sjåføren brukte det ikke.
Vi som sykler får ofte høre at det vil være vi som går tapende ut av en konflikt med biler, særlig store lastebiler. Selvsagt må vi være forsiktige og aldri stole på at sjåfører i slike kjøretøy er aktsomme og følger trafikkreglene. Det er bedre å overleve uskadd enn å dø eller bli lemlestet med retten på sin side.
Hvis det er sant at lastebiler og andre store kjøretøy har så store blindsoner som lastebileierne vil ha oss til å tro, hvorfor tillates da slike livsfarlige kjøretøy i trafikken? Det er helt uforsvarlig å tillate slike biler hvis sjåførene ikke kan se områdene nær bilen. Sjåføren som drepte personen på sykkel i Ullevålsveien kjørte et 17 meter langt vogntog. Slike kjøretøy har ikke noe i byen å gjøre.
<edit>Jeg har hørt fra andre er det er ganske giftige kommentarer i kommentarfeltet i Avisa Oslo. Jeg leser vanligvis ikke kommentarfelt, heller ikke i den saken. Det er ingen grunn til å dykke ned i den verbale kloakken. Men det kom et seriøst svar fra traiersjåfør Roy Ove Markussen: “Jeg har vært heldig og ikke blitt drapsmann. Syklister opptrer tankeløst”. Jeg har skrevet et svar som jeg har sendt til Avisa Oslo. Det kommer nok her også, sannsynligvis litt utvidet på grunn av plassbegrensninger i Avisa Oslo, men jeg venter til Avisa Oslo eventuelt har publisert det.</edit>
Etter at det dukket opp en ny sak som ga grunn til å se på denne saken en gang til, har jeg valgt å gå grundig gjennom hele sakskomplekset og behandlingen i alle rettsinstanser. Dette er langlesing, så jeg har delt den opp i fem deler.
Jeg kommer ikke til å gi meg med Mosseveidommen før skadevirkningene er reparert. Jeg har liten tro på at det vil komme opp en ny sak for Høyesterett hvor det påstås at dommen er feil. Da må først en person bøtlegges for å sykle i kollektivfelt, vedkommende må nekte å vedta forelegget, og saken må gå helt til Høyesterett. Det er mange grunner til at det er lite sannsynlig, uten at jeg går nærmere inn på det.
Skaden må derfor rettes opp av en samferdselsminister som rydder opp i trafikkreglene, og i den sammenhengen gjør det klart at det er alvorlig ment når reglene sier at det er tillatt å sykle i kollektivfelt. Dessverre er ingen samferdselsministre som er særlig opptatt av at det skal være mulig å sykle. Det sitter langt inne å si det, men jeg tror faktisk at den samferdselsministeren som i moderne tid har vært mest opptatt av sykkel, er FrPs Ketil Solvik-Olsen. Men han var heller ikke noen sykkelpolitiker, så det sier egentlig mest om hvor lite andre samferdselsministre har brydd seg om sykkel. Knut Arild Hareide var opptatt av sykkel så lenge han var stortingsrepresentant. Men da han ble samferdselsminister glemte han sykkelen, og ble bare opptatt av å bygge motorvei.Samferdselsminister Knut Arild Hareide hadde helt glemt de spørsmålene som tidligere stortingsrepresentant Knut Arild Hareide hadde stilt til tidligere samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa.
Etter at det dukket opp en ny sak som ga grunn til å se på denne saken en gang til, har jeg valgt å gå grundig gjennom hele sakskomplekset og behandlingen i alle rettsinstanser. Dette er langlesing, så jeg har delt den opp i fem deler.
“Ved forelegg utferdiget av politimesteren i Oslo er han satt under tiltale ved Oslo tingrett for overtredelse av
Vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3 første ledd for å ha overtrådt bestemmelsen om at enhver skal ferdes hensynsfullt og væreaktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.
Grunnlag: Mandag 24. september 2018 ca. kl. 16.30 på E18 Mosseveien mellom Ormsundveien og Ulvøya var han ikke tilstrekkelig hensynsfull, aktpågivende og varsom, idet han syklet i kollektivfeltet til tross for at trafikken på stedet ikke tillot dette. Han holdt lavere hastighet enn det som var skiltet fartsgrense på stedet. Som følge av syklingen fortettet trafikken seg og det oppstod kø bak ham, og han hindret således trafikkflyten på stedet. I tillegg fremkalte han potensielt trafikkfarlige situasjoner for seg selv.”
Jeg tror ikke at jeg har lest selve forelegget, i alle fall har jeg det ikke for hånden og husker i alle fall ikke detaljer. Så jeg må holde meg til det som er gjengitt i dommene. At politiet driter seg ut ved å skrive at “han holdt lavere hastighet enn det som var skiltet fartsgrense på stedet”, som om skiltet fartsgrense er en slags påbudt minstefart, overrasker ikke. Men at ingen av rettsinstansene som prøvde saken sa at dette var et helt uholdbart standpunkt, det er i beste fall svakt og overraskende. Jeg kommer tilbake til det senere.
Etter at det dukket opp en ny sak som ga grunn til å se på denne saken en gang til, har jeg valgt å gå grundig gjennom hele sakskomplekset og behandlingen i alle rettsinstanser. Dette er langlesing, så jeg har delt den opp i fem deler.
Jeg fulgte også hovedforhandlingen i lagmannsretten. I lagmannsretten er det i slike saker syv dommere, to fagdommere og fem lekdommere. Etter straffeprosessloven § 35 kreves det et flertall på minst fem dommere for domfellelse. En av de som stemmer for fellende dom må være en fagdommer. I denne saken var det dissens 6-1. En av lekdommerne stemte for frifinnelse. Uten å ha undersøkt det ordentlig tidligere, har jeg tenkt at det særlig er lekdommerne som identifiserer seg med bilistene og opptrer sykkelfiendtlig. Men i denne saken er det lekdommere som har utvist litt fornuft.
Lagmannsrettens dommere opptrådte mer profesjonelt under hovedforhandlingen enn fagdommeren i tingretten, slik at det ikke på samme måten var mulig å lese deres holdninger ut fra kroppsspråk, osv. Men resultatet ble nedslående: Han ble dømt i lagmannsretten. Dommen er tilgjengelig her.
Til de som ikke er fortrolige med prosessen i norske domstoler. Når en ankesak behandles i lagmannsretten, er det vanligvis en fullstendig ny behandling av saken, med full bevisførsel osv. I tingretten ble det ført tre vinter, i lagmannsretten seks. Dette til forskjell fra behandlingen i Høyesterett, som jeg kommer tilbake til når jeg kommer til den dommen, hvor det ikke er bevisførsel.
Etter at det dukket opp en ny sak som ga grunn til å se på denne saken en gang til, har jeg valgt å gå grundig gjennom hele sakskomplekset og behandlingen i alle rettsinstanser. Dette er langlesing, så jeg har delt den opp i fem deler.
Da har vi kommet til den endelige avgjørelsen i Høyesterett.
Syklistforeningen og Norges Cykleforbund gikk inn som partshjelpere, og saken ble anket til Høyesterett. Det hender at noen går inn som parthjelper i saker de mener at prinsipiell interesse for interesser de representerer, og det betyr i praksis at de gjerne tar ansvaret for å føre saken, og ikke minst for kostnadene ved å føre saken. Syklistforeningen og Norges Cykleforbund hadde engasjert John Christian Elden til å føre saken for Høyesterett. Den som skal føre en sak for Høyesterett må ha møterett for Høyesterett, hvilket vil si at hen må ha ført noen prøvesaker og har fått godkjent disse. John Christian Elden er en av våre fremste og mest erfarne strafferettsadvokater. Jeg håper at jeg aldri vil få behov for en forsvarer i en straffesak. Men skulle så skje, ville John Christian Eldenvært høyt oppe på listen over advokater jeg ville ha ønsket.
Jeg starter med å si litt om Høyesterett. Jeg kjenner ikke det indre liv i Høyesterett særlig godt. Vanligvis er det fem dommere som deltar i behandlingen av en sak, de saker som behandles i avdeling. Det er en viss rotasjon mellom dommerne, og det er en form for tilfeldighetsprinsipp som avgjør hvilke dommere som behandler de ulike sakene, uten at jeg kjenner detaljene i dette. Den av de fem dommerne som har lengst ansiennitet administrer saken og leder forhandlingene. Hvis justitiarius (Høyesteretts leder) deltar i behandlingen, administerer alltid justitiarius, uavhengig av ansiennitet. Mosseveisaken ble administrert av justitiarius Toril Øie.
Hele saken er en rettsskandale fra det øyeblikk en politijurist fikk hånd om saken, og valgte ikke å henlegge den.
Generelt har jeg ingen tillit til politiet i slike saker. Politiet har så ettertrykkelig og over lang tid demonstrert at de er en sykkelfiendtlig etat. At en politibetjent som lukter syklistblod kaster seg over en syklist og anmelder, overrasker ikke.
Men saken burde ha vært stoppet lenge før den havnet for noen domstol. Jeg hadde et slags håp om at når en politijurist fikk se saken, så ville den ha blitt håndtert på en forsvarlig måte. Men korpsånden i politiet er tydeligvis slik at man ikke opponerer mot det en politibetjent kommer trekkende med. I den grad rettsavgjørelsene i det hele tatt er begrunnet, er begrunnelsene i beste fall syltynne. Det er stort sett fri synsing basert på nesgrus bilblindhet og sykkelhat.
Jeg har begrenset tillit til norske tingretter og lagmannsretter når det gjelder saker som involverer folk som sykler. Til det er det avsagt altfor mange dommer hvor det er åpenbart at dommerne identifiserer seg med bilistene, og dømmer i bilistenes favør, selv der det er åpenbar og grov uaktsomhet fra bilistenes side. Men fram til 3. september 2020 hadde jeg en viss tillit til Høyesterett. Da avsa Høyesterett den famøse dommen, og tilliten til dem generelt, og de fem dommerne som avsa denne dommen spesielt, raknet. At selv Høyesterett skulle bli med på dette var sjokkerende dårlig.
Norge har et sykkelfiendtlig bilpoliti. For politiet i Norge er folk som sykler eller går verdiløse, og bør helst holde seg langt borte fra veiene. Mens bilistene er hellige. Det sykkelfiendtlige bilpolitiet har slått til igjen:
En syklist krenket det som bilistene anser som sin hellige grunn, ved å sykle på E6 på Skullerud, ifølge avisa Oslo. For det blir syklisten anmeldt, og politiet har tatt midlertidig beslag i førerkortet. Jeg visste ikke at man trengte førerkort for å sykle. Hvis politiet har tatt beslag i førerkort for noe annet, er det et rent hevntokt fra politiet. Opplysnigene i avisen er sparsomme. Det står bare at vedkommende syklet på veien, og at politiet mottok flere nødanrop. Sikkert fra bilister som fikk angstanfall da de så at det faktisk var mulig å sykle, og som straks sendte sine bønner til “O hellige bilpoliti”. De ble bønnhørt.
Noen enkle fakta: E6 ved Skullerud er ikke motorvei. E6 er motorvei fra Klemetsrud og videre sørover. Jeg tar sjansen på å låne dette bildet (jeg har ikke spurt) tatt av han som kaller seg Sykkelmafiaen på Bluesky, som viser skiltet som sier at det er slutt på motorvei ved Klemetsrud.
