Category Archives: Ytringsfrihet

VGs billedbruk i omtalen av advokatfirmaet Rogstad. Høyesterett har talt

Så kom omsi­der den dom­men noen av oss har ven­tet på en stund, om VGs bruk av bil­der i sin omta­le av advo­kat­fir­ma­et Rog­stad. Jeg fulg­te VGs artik­ler om advo­kat­fir­ma­et Rog­stad med stor inter­es­se. Det­te er VGs sam­le­side med dis­se artik­le­ne. Men jeg har ikke nå gått til­ba­ke til dis­se artik­le­ne for å se på den kon­kre­te bil­led­bru­ken. Det er også påfal­len­de at VG per i dag, 7. juni 2022, ikke har omtalt dom­men, i alle fall ikke på nettet. 

Det er et skil­le i ånds­verk­lo­ven mel­lom foto­gra­fis­ke verk som er beskyt­tet av opp­havs­rett, og foto­gra­fis­ke bil­der som har vern etter den sær­li­ge rege­len i åvl § 23. For at noe skal være et foto­gra­fisk verk, må det være “uttrykk for ori­gi­nal og indi­vi­du­ell ska­pen­de ånds­inn­sats”. Foto­kunst hand­ler om å fan­ge øye­blik­ket, når motiv, lys osv er det ret­te. Det gjel­der også por­tret­ter. Et vir­ke­lig godt por­trett kla­rer “å fan­ge sje­len” til den som blir poret­tert. Jeg er ikke i tvil om at Mor­ten Krog­volds por­tret­ter er foto­gra­fis­ke verk, selv om han sik­kert også har noen mind­re vel­lyk­ke­de bil­der som han ikke offent­lig­gjør. Men de sel­fi­ene folk til sta­dig­het tar, er ikke foto­gra­fis­ke verk. 

I prak­sis har skil­let liten betyd­ning. Et foto­gra­fisk bil­de er ver­net i foto­gra­fens leve­tid og 15 år etter utlø­pet av foto­gra­fens døds­år, men uan­sett minst 50 år etter utlø­pet av det år bil­det ble tatt. Hvis foto­gra­fen er ukjent, er det ver­net i 50 år etter utlø­pet av det år bil­det ble laget. Et foto­gra­fisk verk er ver­net i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­res døds­år. Per i dag, 2022, vil foto­gra­fis­ke verk av foto­gra­fer som døde i 1951 eller tid­li­ge­re være fri. Foto­gra­fis­ke bil­der tatt i 1971 eller tid­li­ge­re vil være frie hvis de er tatt av foto­gra­fer som døde i 2006 eller tid­li­ge­re. Foto­gra­fen Ansel Adams døde i 1984. Hvis vi skul­le reg­ne hans bil­der som foto­gra­fis­ke bil­der og ikke foto­gra­fis­ke verk, vil bil­der tatt i 1971 eller tid­li­ge­re være frie. Reg­nes de som foto­gra­fis­ke verk vil de være ver­net fram til 1. janu­ar 2055. Han har sik­kert også tatt noen bil­der som ikke er vel­lyk­ket, men hol­der vi oss til hans offent­lig­gjor­te bil­der, er i alle fall ikke jeg i tvil om at det er foto­gra­fis­ke verk. Den frans­ke foto­gra­fen Henri Car­ti­er-Bres­son døde i 2004, alt­så for mer enn 15 år siden, så vi kan gjø­re den sam­me øvel­sen med ham. Hans bil­der er på en måte vans­ke­li­ge­re å plas­se­re, for han var en foto­graf som fikk “snap shots” til å bli stor kunst. Også hans offent­lig­gjor­te bil­der vil jeg anse som foto­gra­fis­ke verk.

De typis­ke por­tret­ter som bedrif­ter leg­ger ut som “presse­bil­der”, som en del av sin egen pre­sen­ta­sjon, vil stort sett være foto­gra­fis­ke bil­der. Når bil­de­ne er tatt av pro­fe­sjo­nel­le foto­gra­fer er det stort sett greit hånd­verk, men ikke noe mer. 

Et foto­gra­fisk verk vil, i mot­set­ning til et foto­gra­fisk bil­de, også være ver­net mot etter­gjø­ring (pla­giat). Det har nep­pe sær­lig betyd­ning for foto­gra­fi­er, i alle fall ikke for por­tret­ter. Hvis jeg skul­le for­sø­ke å etter­gjø­re Mor­ten Krog­volds por­tret­ter når jeg tar bil­der av per­soner, så vil­le jeg nep­pe lyk­kes. Jeg kan selv­føl­ge­lig vel­ge svart/hvitt, som han stort sett arbei­der med. Jeg kun­ne vel­ge å bru­ke film og ikke digi­talt kame­ra, even­tu­elt også en Has­sel­blad, om jeg had­de tatt meg råd til det. Men vir­ke­lig gode por­tret­ter hand­ler i stor grad om kom­mu­ni­ka­sjon mel­lom foto­gra­fen og den por­tret­ter­te, og der er nok Mor­ten Krog­vold vel­dig mye bed­re enn meg. 

Gene­relt vil det være bort­kas­tet tid å vur­de­re om et foto­gra­fi er et foto­gra­fisk verk eller et foto­gra­fisk bil­de. Vi får ikke alle opp­lys­nin­ger i den aktu­el­le saken. Men hvis vi for­ut­set­ter at bil­de­ne ikke er tatt i 1971 eller tid­li­ge­re, av en foto­graf som døde i 2006 eller tid­li­ge­re, har det abso­lutt ingen betyd­ning i den­ne saken. Hvis man har brukt et gam­melt foto­gra­fi, som vil være fritt hvis det er et foto­gra­fisk bil­de, men ver­net hvis det er et foto­gra­fisk verk, kan det være et poeng. Men gene­relt er det bed­re å behand­le det som et foto­gra­fisk verk, frem­for å bru­ke tid og even­tu­elt pen­ger til å enga­sje­re en advo­kat for å vur­de­re vans­ke­li­ge grensespørsmål.

Men når vi først er inne på det­te: Opp­havs­rett, og alt­så vern for foto­gra­fis­ke verk er for­ank­ret i inter­na­sjo­na­le kon­ven­sjo­ner og EU-direk­ti­ver. Jeg har nevnt Ansel Adams og Henri Car­ti­er-Bres­son. Hvis deres foto­gra­fi­er skal reg­nes som foto­gra­fis­ke verk, vil de være ver­net i Nor­ge etter Nor­ges for­plik­tel­ser etter inter­na­sjo­nal rett. Foto­gra­fis­ke bil­der er ikke regu­lert inter­na­sjo­nalt på til­sva­ren­de måte. Så om vi skul­le kom­me til at noen av de nevn­te foto­gra­fers bil­der er foto­gra­fis­ke bil­der, og ikke foto­gra­fis­ke verk, vil de ikke være ver­net i Nor­ge, uten at jeg utdy­per begrun­nel­sen for det. Om ikke en dom­stol skul­le kom­me til å se bort fra at reg­le­ne ikke gjel­der uten­lands­ke foto­gra­fer, slik Høy­este­rett gjor­de når det gjaldt ret­ten til eget bil­de i saken HR-2009–2318‑A Andy Finch. Hel­ler ikke det går jeg nær­me­re inn i.

Høy­este­rett har kon­klu­dert med at VG ikke kun­ne bru­ke bil­de­ne i med­hold av den gene­rel­le sitat­re­ge­len i åvl § 29, men at de kun­ne bru­ke dem etter tvangs­li­sens­re­ge­len i åvl § 36 annet ledd. Uan­sett hvil­ket retts­grunn­lag man støt­ter seg på, så er resul­ta­tet at VG had­de rett til å bru­ke bil­de­ne. Det spørs­må­let som gjen­står er om de må beta­le for bru­ken, eller ikke. Sitat­re­ge­len i åvl § 29 er en fri­bruks­re­gel, som bettyr at man ver­ken behø­ver å inn­hen­te sam­tyk­ke eller å beta­le veder­lag for bru­ken. Åvl § 36 annet ledd er en tvangs­li­sens­be­stem­mel­se, som betyr at man ikke tren­ger å inn­hen­te sam­tyk­ke, men må beta­le veder­lag for bruken.

For at man skal kun­ne site­re lov­lig etter åvl § 29 må det som site­res set­tes inn i en sam­men­heng. Det enk­le er at man skri­ver om det som site­res. Man kan ikke bru­ke et sitat som illust­ra­sjon eller blikk­fang. Men det­te er i seg selv et stort og vans­ke­lig tema, som jeg ikke skal gå ned i.

Adgan­gen til å site­re bil­der etter åvl § 29 er gans­ke sne­ver. Litt kort kan man si at en gjen­gi­vel­se av et helt bil­de ofte vil være mer enn hva som vil være til­latt etter sitat­re­ge­len, og gjen­gi­vel­se av utsnitt av bil­der kan være en kren­ken­de gjen­gi­vel­se som stri­der mot de ide­el­le ret­tig­he­ter etter åvl § 5. Det sis­te kan kan­skje modi­fi­se­res noe. Hvis man skal site­re i med­hold av åvl § 29 må det skje “i sam­svar med god skikk”. Et av ele­men­te­ne i den vur­de­rin­gen er at gjen­gi­vel­sen skal være lojal. I det lig­ger ikke at sen skal være snill og vel­vil­lig, men at den skal gi et dek­ken­de inn­s­trykk av det som site­res. Det kan nok ten­kes å være et områ­de mel­lom en gjen­gi­vel­se som kren­ker ide­el­le ret­tig­he­ter og det som er “i sam­svar med god skikk”, men det går jeg ikke nær­me­re inn på. Men det fin­nes situa­sjo­ner hvor det må være greit å gjen­gi deler av bil­der. Jeg bru­ker gjer­ne Vebjørn Sand som eksem­pel. Han ertet en gang på seg kunst-Nor­ge ved å hev­de at moder­nis­tis­ke kunst­ne­re ikke er i stand til å teg­ne en hånd. Jeg tok noen utsnitt med hen­der fra noen av Vebjørn Sands bil­der, som en illust­ra­sjon av hvor­dan han selv maler hen­der. Det­te mener jeg vi kan gjø­re i med­hold av den gene­rel­le sitatregelen.

I den aktu­el­le saken har VG brukt bil­de­ne i sam­men­set­nin­ger, blant annet ved at man har satt por­tret­te­ne på dress­kled­de krop­per. Det kan set­tes et spørs­måls­tegn ved om det er lojal bruk av bil­de­ne, og om det kan ha betyd­ning for vur­de­rin­gen av om bru­ken var i sam­svar med god skikk, eller ikke.

Et spørs­mål som ret­ten ikke tar stil­ling til, og som det kun­ne ha vært inter­es­sant å få avklart, er bru­ken av såkal­te “presse­bil­der”. Da mener jeg bil­der som bedrif­ter, offent­li­ge insti­tu­sjo­ner mm gjør til­gjen­ge­lig for bruk i media, og alt­så ikke tra­di­sjo­nel­le presse­fo­to­gra­fi­er. I dom­mens avsnitt 88 gien­gis bl.a. føl­gen­de fra ting­ret­tens avgjø­rel­se, som har fått til­slut­ning fra lagmannsretten:

De er helt typis­ke eksemp­ler på sli­ke bil­der som advo­ka­ter bru­ker på egne nett­si­der for å pro­fi­le­re seg og firmaet.”

Det­te drøf­tes i til­knty­ning til spørs­må­let om kilde­an­gi­vel­se og navn­gi­vel­se av foto­gra­fen. Det spørs­må­let som ikke behand­les er hvor­vidt det å pub­li­se­re sli­ke bil­der som en del av bedrifts­pro­fi­le­rin­gen på net­tet, må anses som et impli­sitt sam­tyk­ke til å bru­ke bil­de­ne i pres­sen. Jeg mener at bli­der lagt ut på den­ne måten må media fritt kun­ne gjen­gi, basert på impli­sitt sam­tyk­ke. Da er det ver­ken nød­ven­dig å påbe­ro­pe seg sitat­re­ge­len i åvl § 29 eller tvangs­li­sens­be­stem­mel­sen i åvl § 36 annet ledd. Sli­ke bil­der bør kun­ne bru­kes fritt, uten at det beta­les veder­lag. Bruk av sli­ke bil­der kan ikke være begren­set til bruk i sam­men­hen­ger som de som har gjort bil­de­ne til­gjen­ge­lig stil­ler seg posi­ti­ve til.

I den utstrek­ning jeg har vært med på sli­ke bil­der, har avta­len med foto­gra­fen vært at opp­drags­gi­ver har rett til fritt å gjen­gi bil­de­ne og til å gi and­re rett til å gjen­gi bil­de­ne. Jeg har ikke vært så involvert i selve avtale­inn­gå­el­sen at jeg kjen­ner detal­jer i den­ne, men jeg antar at en foto­graf da får betalt for å gi fra seg såpass omfat­ten­de rettigheter.

En opp­ha­ver har etter åvl § 5 krav på å bli navn­gitt, “slik som god skikk til­si­er såfremt navn­gi­vel­se er prak­tisk mulig”. Jeg kan vans­ke­lig ten­ke meg situa­sjo­ner hvor god skikk skul­le til­si at opp­ha­ver skal navn­gis, selv om navn­gi­vel­se ikke er prak­tisk mulig, men det spørs­må­let får lig­ge. Et mini­mums­vil­kår er at det er opp­gitt hvem foto­gra­fen er. Det er ikke all­tid opp­gitt når bil­der leg­ges ut som en del av en bedrifts­pre­sen­ta­sjon. Utgangs­punk­tet er at en opp­ha­ver ikke kan fra­skri­ve seg ret­ten til navn­gi­vel­se “med mind­re det gjel­der en bruk av ver­ket som er avgren­set etter art og omfang”. At man fra­skri­ver seg en slik rett når det gjel­der bestem­te bil­der, må lig­ge innen­for det man kan gjøre. 

I åvl § 25 annet ledd står bl.a. føl­gen­de om bruk av verk i med­hold av bestem­mel­se­ne i kapit­tel 3, som inklu­de­rer både sitat­be­stem­mel­sen og tvangs­li­sens­be­stem­mel­sen for bruk i pressen:

Når et verk gjen­gis offent­lig etter reg­le­ne i det­te kapit­let, kan det skje i det omfang og i den skik­kel­se for­må­let kre­ver. Ver­kets karak­ter må ikke for­and­res eller for­rin­ges. Kil­den skal all­tid angis slik som god skikk tilsier.”

Kilde­an­gi­vel­se er noe mer enn navn­gi­vel­se. Hvis noen skul­le site­re noe jeg har skre­vet, er kra­vet om navn­gi­vel­se opp­fylt om man f.eks. skri­ver noe slik: “Olav Tor­vund skri­ver …”. Hvis man skal angi kil­den, da skal man ikke bare opp­gi at jeg har skre­vet det, men også hvor det er hen­tet fra. I dom­mens avsnitt 89 står det:

Kra­vet om kredi­te­ring kan imid­ler­tid ikke tol­kes så strengt at det vil mot­vir­ke under­sø­ken­de jour­na­lis­tikk. Like fullt kun­ne VG i den­ne saken med for­del gått len­ger i å opp­gi hvor foto­gra­fi­ene er hen­tet fra, uten at det vil­le gått på bekost­ning av for­må­let med artiklene.”

Noe av det som etter min vur­de­ring er vik­tig i dom­men, er at Høy­este­rett sier at VGs omta­le må opp­fyl­le vil­kå­ret om “dags­hen­ding”. Høy­este­rett viser til prak­sis fra EU-dom­sto­len, og skri­ver i avsnitt 61:

Dom­sto­len tol­ker alt­så begre­pet «cur­rent event» slik at det er til­strek­ke­lig at repor­ta­sjen har all­menn nyhets­in­ter­es­se på det tids­punkt den pub­li­se­res. EU-dom­sto­len kre­ver her ikke at det skal være tids­nød knyt­tet til å inn­hen­te samtykke.”

Det­te åpner for at man kan gjen­gi bil­der i med­hold av tvangs­li­sens­be­stem­mel­sen i åvl § 36 annet ledd i under­sø­ken­de jour­na­lis­tikk som ikke er knyt­tet til akut­te, ytre nyhets­hen­del­ser. Saker som VGs omta­le av advo­kat­fir­ma­et Rog­stad blir en dags­hen­ding i det øye­blikk saken offent­lig­gjø­res og for­hol­de­ne avslø­res. Noe annet vil­le etter min vur­de­ring være en uak­sep­ta­bel inn­skren­king av ytrings- og pressefriheten. 

Her kan det leg­ges til at dagens medie­vir­ke­lig­het gjør at “dags­hen­ding” får en litt annen betyd­ning enn hva det had­de før. I papir­al­de­ren var gårs­da­gens avis i prak­sis gans­ke util­gjen­ge­lig his­to­rie alle­re­de dagen etter at den var utgitt. TV-nyhe­ter var borte når sen­din­gen var avslut­tet. Nå blir gårs­da­gens og fjor­årets “dags­hen­din­ger” lig­gen­de ute i alle fall i lang, om enn ikke evig tid. Som nevnt inn­led­nings­vis har VG en sam­le­side med dis­se artik­le­ne, inklu­dert de omstrid­te bildene.

I avsnitt 67 viser Høy­este­rett til Men­neske­retts­dom­sto­lens prak­sis, hvor det leg­ges vekt på om pub­li­se­rin­gen bidrar til den debatt av offent­lig inter­es­se. Uten å gå nær­me­re inn på det­te, kan det ikke være i tvil om at VGs avslø­rin­ger og omta­le av advo­kat­fir­ma­et Rog­stad har skapt og bidratt til en debatt av bety­de­lig offent­lig interesse.

I avsnit­te­ne 92 og 93 drøf­tes for­hol­det til EMK artik­kel 10

(92) VG og parts­hjel­pe­ren har anført at veder­lags­kra­vet etter rege­len om dags­hen­din­ger i
§ 36 and­re ledd vil kun­ne ha en ned­kjø­len­de effekt ved at det leg­ger hind­rin­ger i vei­en for
medias dek­ning av saker av sam­funns­mes­sig betyd­ning – og der­ved kan kom­me i kon­flikt
med EMK artik­kel 10 om ret­ten til infor­ma­sjons- og ytringsfrihet.

(93) Til det­te skal jeg bemer­ke at tvangs­li­sen­sen er begrun­net i et bevisst lovgiverstandpunkt.”

VG har i sine anførs­ler, dom­men avsnitt 31, sagt at gjengs pris for sli­ke bil­der er 415 kr per bil­de. Det­te er ikke nær­me­re drøf­tet i dom­men. Van­lig fri­lans­sats for foto­gra­fi­er er på rundt 3000 kr per bil­de, så hvor tal­let 415 kr er hen­tet fra, vet jeg ikke. Men i alle fall for et medie­hus som VG vil det nep­pe vir­ke sær­lig ned­kjø­len­de om de må beta­le 415 kr per bil­de. For mind­re res­surs­ster­ke medi­er, kan det nok ha betydning. 

At det er et bevisst lov­gi­ver­stand­punkt, er ikke et tungt­vei­en­de argu­ment når det gjel­der for­hol­det til EMK. EMK set­ter gren­ser hva slags lover som kan ved­tas, og da er lov­gi­vers egne vur­de­rin­ger og valg ikke avgjørende. 

Avslut­nings­vis ven­der jeg til­ba­ke til åvl § 36, og gjen­gir dens førs­te og annet ledd:

Et verk som inn­går i en dags­hen­ding kan ved medias omta­le av dags­hen­din­gen gjen­gis i sam­svar med god skikk og i den utstrek­ning for­må­let betinger.

Også et offent­lig­gjort kunst­verk, offent­lig­gjort foto­gra­fisk verk eller offent­lig­gjort film­verk som har til­knyt­ning til dags­hen­din­gen uten å inn­gå i den, kan på sam­me vil­kår som i førs­te ledd gjen­gis mot veder­lag. Det­te gjel­der ikke verk som er skapt i ervervs­virk­som­het med hen­blikk på gjen­gi­vel­se i media.”

Hvis et verk inn­går i en dags­hen­ding, gir førs­te ledd en fri­bruks­be­stem­mel­se, mens and­re ledd gir en tvangs­li­sens. Da må dags­hen­din­gen knyt­te seg til ver­ket, eller even­tu­elt det foto­gra­fis­ke bil­det. Jeg bru­ker gjer­ne Odd Nerd­rum og Vebjørn Sand som eksemp­ler her. De er beg­ge flin­ke til å ska­pe medie­opp­merk­som­het rundt seg selv og sine bil­der, og det er man­ge til­fel­ler hvor nett­opp ver­ke­ne er sen­tra­le i dags­hen­din­gen. I den aktu­el­le saken var det advo­kat­fir­ma­ets virk­som­het og orga­ni­se­ring som utgjor­de dags­hen­din­gen, ikke bil­de­ne som var brukt til å illust­re­re artiklene. 

Men nå som Høy­este­rett har kom­met med sin dom om bil­led­bru­ken, da er bil­de­ne sen­tra­le i den­ne dags­hen­din­gen. Så ved omta­le av den­ne saken, vil bil­de­ne fritt kun­ne gjen­gis etter førs­te ledd, uten at det må beta­les vederlag.

Høy­este­rett har opp­he­vet lag­manns­ret­tens dom, som ga VG med hold og fri­fant dem for kra­vet fra advo­kat­fir­ma­et Rog­stad. Det betyr at saken må til­ba­ke til Bor­gar­ting lag­manns­rett, som må avsi ny dom basert på at VG had­de rett til å bru­ke bil­de­ne i med­hold av tvangs­li­sens­be­stem­mel­sen i åvl § 36 annet ledd. De spørs­må­le­ne som står åpne er hvor mye VG må beta­le, og saks­om­kost­nin­ger. Jeg er ikke godt nok opp­da­tert når det gjel­der sivil­pro­sess til å si om VG også kan trek­ke inn “impli­sitt sam­tyk­ke”, hvis det tid­li­ge­re ikke har vært påberopt.

Noe av det jeg sær­lig rea­ger­te på da saken ver­ser­te ved lave­re dom­sto­ler, var kra­ve­nes stør­rel­se. For lag­manns­ret­ten krev­de advo­kat­fir­ma­et Rog­stad til sam­men 1,7 mill i erstat­ning og 360 000 i opp­reis­ning. De har basert seg på at det er 18 bil­der som er pub­li­sert 182 gan­ger, og har basert seg på 6 000 kr per bil­de. 6 000 kr er anta­ge­lig­vis basert på en fri­lans­sats på 3 000 kr per bil­de. Når de kom­mer til 6 000 kr per bil­de, er det sann­syn­lig­vis basert på at man etter åvl § 81 annet ledd kan kre­ve det dob­belte av rime­lig veder­lag for bru­ken ved ulov­lig bruk. Når VG har fått med­hold i at de had­de rett til å pub­li­se­re bil­de­ne etter åvl § 36 annet ledd, vil det ikke være aktu­elt å kre­ve dob­belt beta­ling etter den­ne bestem­me­slen. Da er det et spørs­mål om veder­lag for lov­lig bruk.

Ved pub­lisei­rng av et enkelt bil­de uten sam­tyk­ke, er det ikke uri­me­lig å ta utgangs­punkt i van­lig fri­lans­sats. Det synes å være en gans­ke etab­lert prak­sis, også at man kre­ver dob­belt sats ved ulov­lig bruk, alt­så 6 000 kr for et bil­de. Noen kre­ver også tre gan­ger fri­lans­sat­sen når foto­gra­fen ikke er navn­gitt. Om det er en prak­sis som har fes­tet seg, vet jeg ikke.

Men det man har krav på er rime­lig veder­lag. Det frem­står ikke som rime­lig veder­lag å kre­ve det­te for hvert av 18 “presse­bil­der”, og i alle fall ikke å mul­ti­pli­se­re det med 182 basert på at bil­de­ne er pub­li­sert 182 gan­ger. <edit>Hvordan de har reg­net seg fram til veder­lags­kra­vet på 1,7 mill, frem­går ikke av noen av dom­me­ne. Hvis vi reg­ner 6000*18*182 blir resul­ta­tet ca 19,7 mill, så de har i alle fall redu­sert kra­vet i for­hold til det. Men fort­satt er det etter min vur­de­ring hin­si­des hva som er rime­lig veder­lag for slik billedbruk.</edit>

I sin begrun­nel­se viser avo­kat­fir­ma­et Rog­stad til at “artik­le­ne har med­ført bety­de­li­ge pro­ble­mer både for fir­ma­et og for de ansat­te”. Kri­tisk omta­le må de fin­ne seg i. Jeg går ikke inn i en ære­kren­kel­ses­vur­de­ring. Men så len­ge VG har hatt godt kilde­grunn­lag og har behand­let saken på jour­na­lis­tisk for­svar­lig måte, kan de ikke kre­ve noe for det. I avsnitt 72 sier Høy­este­rett at “fun­dert på for­svar­lig jour­na­lis­tisk arbeid og
et til­freds­stil­len­de fak­ta- og kilde­grunn­lag”. Det er påvist en fakta­feil, som VG har ret­tet opp. De advo­kat­fir­ma­et Rog­stad kan kre­ve veder­lag for er bil­led­bru­ken, ikke at en neg­a­tiv opp­merk­som­het rundt fir­ma­ets orga­ni­se­ring og virk­som­het, har ska­det firmaet. 

Print Friendly, PDF & Email

Ytringsfrihet i akademia. Noen refleksjoner etter Eikremsaken ved NTNU

<edit> Det var visst skjedd en feil ved pub­li­se­rin­gen av førs­te ver­sjon, slik at mye av teks­ten kom to gan­ger. Det er nå (for­hå­pent­lig­vis) ret­tet opp </edit>

Kon­flik­ten mel­lom Øyvind Eik­rem og NTNU er for­likt. Vi jus­pro­fes­so­rer for­står at par­ter kan vel­ge å inn­gå for­lik frem­for en lang tvist i retts­ap­pa­ra­tet med et utfall som ingen kan for­ut­si. Men vi liker det ikke når det er saker som rei­ser spørs­mål av prin­si­pi­ell retts­lig betyd­ning. Da vil vi ha en retts­lig avkla­ring, helst fra Høyesterett. 

For­li­ket, slik det er omtalt i media inne­bæ­rer i kort­ver­sjon at Øyvind Eik­rem får lønn i fem år uten å ha noen arbeids­plik­ter. Før NTNU gikk med på det­te had­de de brukt mer enn 3 mill til advo­ka­ter. Jeg tvi­ler på at NTNU vil­le ha gått med på et så roms­lig og dyrt for­lik hvis de had­de trodd at de had­de en god sak. 

Jeg har inter­es­sert meg for den­ne saken ut fra per­spek­ti­vet ytrings­fri­het i aka­de­mia. Jeg har stort sett fulgt saken gjen­nom media, først og fremst Khrono, som har hatt den mest omfat­ten­de dek­nin­gen. Men jeg har også og har hatt til­gang bl.a. en uslad­det ver­sjon av det 42 sider lan­ge frem­leggs­no­ta­tet som ble behand­let av sty­ret i NTNU og kan­skje også noen and­re doku­men­ter som ikke har blitt offent­lig­gjort. I frem­leggs­no­ta­tet vises det til en doku­ment­sam­ling, som ut fra hen­vis­nin­ge­ne ser ut til å ha vært gans­ke omfat­ten­de. Den­ne har jeg ikke sett. 

Øyvind Eik­rem har kom­met med kon­tro­ver­si­el­le og poli­tisk ukor­rek­te utta­lel­ser, og har blitt beskyldt for utsagn han ikke har erkjent å ha frem­satt. Jeg er dypt uenig med det han har sagt og det han påstås å ha sagt. Men vi må være i stand til å ten­ke prin­si­pi­elt og ikke spar­ke folk for å ha kom­met med utta­lel­ser vi mis­li­ker. Det er de upo­pu­læ­re menin­ger som tren­ger ytrings­fri­he­ten vern. Jeg star­ter med det­te sita­tet fra først­vo­te­ren­de som tal­s­per­son for fler­tal­let i ple­nums­dom­men om Hvit valg­al­li­an­se, Rt-1997–1821:

Men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len har i fle­re avgjø­rel­ser frem­he­vet at ytrings­fri­het er et av de helt fun­da­men­ta­le ele­men­ter i grunn­la­get for et demo­kra­tisk sam­funn. Det påpe­kes at den­ne fri­het ikke bare omfat­ter rett til å frem­set­te utsagn som blir posi­tivt mot­tatt eller som anses ufar­li­ge, even­tu­elt ube­ty­de­li­ge, men også utsagn som vir­ker stø­ten­de, sjok­ke­ren­de eller som for­uro­li­ger. Det kan gjø­res inn­skrenk­nin­ger i ytrings­fri­he­ten, men for at det­te skal kun­ne god­tas, må inn­gre­pet anses nød­ven­dig i et demo­kra­tisk sam­funn. Det stil­les stren­ge krav til begrun­nel­sen for en begrens­ning i ytrings­fri­he­ten, og det kre­ves for­holds­mes­sig­het mel­lom inn­gre­pet og for­må­let med det­te. Unn­tak fra ytrings­fri­he­ten må under­gis en restrik­tiv for­tolk­ning. Et sen­tralt ele­ment ved nød­ven­dig­hets­vur­de­rin­gen er om det fore­lig­ger et påtren­gen­de sam­funns­mes­sig behov for inn­gre­pet – “pres­sing soci­al need”. Om det­te kan jeg blant annet vise til de såkal­te “Spy­catch­er”– dom­me­ne, Serie A Nr 216, dom­mens punkt 60, og 217, dom­mens punkt 50 (EMD-1988–13585) og (EMD-1987–13166).”

Sivil­om­bu­det har i en rek­ke saker uttalt seg om offent­lig ansat­tes ytrings­frhet gene­relt. Jeg viser til nær­me­re drøf­tel­se av Jon Wes­sel Aas «Offent­lig ansat­tes ytrings­fri­het», som kan opp­sum­me­res slik:

  • «Det er som hoved­re­gel ikke adgang til reak­sjo­ner fra arbeids­gi­ver med mind­re ytrin­ge­ne inne­bæ­rer åpen­bar risi­ko for ska­de på arbeids­gi­vers legi­ti­me og sak­li­ge inter­es­ser. Det er som nevnt, arbeids­gi­ver som må påvi­se at den aktu­el­le ytring inne­bæ­rer slik risiko.
  • Ytrin­ger som ikke er under­gitt taus­hets­plikt og som hoved­sa­ke­lig er uttrykk for ansat­tes egne opp­fat­nin­ger, vil nor­malt være beskyt­tet av ytringsfrihet.
  • Det gjel­der også ytrin­ger som arbeids­gi­ver opp­fat­ter som uøns­ke­de, uhel­di­ge eller ubehagelige.
  • Offent­lig ansat­te har vide­re vidt spille­rom (i form og inn­hold) for å ytre seg offent­lig om sin mening – også om eget arbeids­om­rå­de og egen arbeidsplass.» 

Aka­de­misk ansat­te har en vide­re ytrings­fri­het en and­re offent­lig ansat­te. Jeg viser her til Høy­este­retts anke­ut­valgs utta­lel­se i Ned­kvit­ne-saken, Rt-2011–1011, avsnitt 8:

Høy­este­retts anke­ut­valg under­stre­ker at ytrings­fri­he­ten, slik den­ne blant annet kom­mer til uttrykk i Grunn­lo­ven § 100 førs­te ledd og EMK artik­kel 10 nr. 1, gir svært vide ram­mer for hva en viten­ska­pe­lig ansatt kan si om fag­li­ge og admi­ni­stra­ti­ve spørs­mål, selv om det­te inne­bæ­rer å tale ledel­sen eller and­re midt i mot. Den frie aka­de­mis­ke menings­ut­veks­ling er en grunn­leg­gen­de ver­di, og en for­ut­set­ning for at uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler skal kun­ne fyl­le sin opp­ga­ve i et demo­kra­tisk sam­funn. Det vises i den­ne for­bin­del­se til EMDs dom 23. juni 2009 i saken Sor­guc mot Tyr­kia (17089/03) (EMD-2003–17089) avsnitt 35, jf. avsnitt 21. Men også en viten­ska­pe­lig med­ar­bei­der må ta et visst hen­syn ved sin opp­tre­den over­for kol­le­ger og and­re han kom­mer i kon­takt med i sin stil­ling. Han må også ha arbeids­mil­jø­et for øye. I de mest gra­ve­ren­de til­fel­ler vil ytrings­fri­he­ten måt­te vike også på en are­na som det­te, i den for­stand at ytrin­ger som er util­bør­li­ge på grunn av form, tid, forum, omfang eller skade­virk­nin­ger, kan dan­ne grunn­lag for avskjed. Den ansat­tes vil­je til dia­log med arbeids­gi­ve­ren for å få kon­flik­ter over på kon­struk­ti­ve spor, vil også utgjø­re en del av bil­det. Avvei­nin­gen må skje i tråd med Grunn­lo­ven § 100 and­re og tred­je ledd og EMK artik­kel 10 nr. 2.”

Den­ne saken ble dess­ver­re avgjort på et gans­ke for­ma­lis­tisk grunn­lag, slik at spørs­må­let om hans ytrings­fri­het ikke fikk noen reell behand­ling. Han had­de latt være å møte i møter han var inn­kalt til av ledel­sen. Så det enes­te vi kan trek­ke ut av den saken, er at uan­sett hvor menings­løst man synes det måt­te være, så stil­ler man hvis man blir kalt inn på tep­pet av ledelsen. 

Hva er det så Øyvind Eik­rem skal ha gjort?

Han kom for det førs­te med noen utta­lel­ser til det kon­tro­ver­si­el­le, høyre­eks­tre­me nett­ste­det Resett.no etter en drap­sak i Trond­heim, som fle­re av hans kol­le­ger og muli­gens også stu­den­ter rea­ger­te på. Han har selv­føl­ge­lig den sam­me ret­ten til å utta­le seg til Resett som jeg har til å utta­le meg til Khrono, Aften­pos­ten og NRK. Og han har rett til å kom­me med syns­punk­ter som jeg og man­ge med meg er dypt ueni­ge i.

Han skal også ha kom­met med sterkt inn­vand­rings­kri­tis­ke, kall det gjer­ne hate­ful­le eller rasis­tis­ke ytrin­ger en en grup­pe på Face­bo­ok. Alle dis­se utsag­ne­ne er frem­satt under pseu­do­nym, og han har ald­ri erkjent å ha frem­satt dis­se ytrin­ge­ne. Advo­kat­fir­ma­et Simon­sen Vogt Wiig har laget en rap­port for NTNU hvor de bl.a. har gått gjen­nom dis­se utsag­ne­ne. Jeg har gjen­tat­te gan­ger uten hell for­søkt å fin­ne den­ne rap­por­ten, men den ser ikke ut til å være offent­lig til­gjen­ge­lig. Jeg kjen­ner vur­de­rin­ge­ne i den­ne rap­por­ten kun fra det som frem­kom­mer i frem­leggs­no­ta­tet til sty­ret ved NTNU, samt det som har vært omtalt i media. De kon­klu­de­rer med at utsag­ne­ne stri­der mot straffe­lo­ven § 185 om hate­ful­le ytrin­ger og er ulov­li­ge. Sli­ke bestem­mel­ser som begren­ser ytrings­fri­he­ten må all­tid for­stå på bak­grunn av Grunn­lo­ven § 100 om ytrings­fri­het, og må der­for tol­kes gans­ke restrk­tivt. For en mer omfat­ten­de gjen­nom­gang av retts­prak­sis om strl § 185 og dens for­gjen­ger i den gam­le straffe­lo­ven § 135a viser jeg til min bok Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring s. 115–149. Jeg har ikke vur­dert de utsagn som er gjen­gitt i saks­frem­leg­get vel­dig grun­dig, men det er i alle fall ikke klart at de er ulov­li­ge. Her kan det være på sin plass å min­ne om at det er en stor grå­sone mel­lom det man­ge av oss vil mene er uak­sep­ta­belt og uan­sten­dig, og det som er ulovlig.

Øyvind Eik­rem har som nevnt ikke erkjent at det er han som har skre­vet de omstrid­te inn­leg­ge­ne. En annen har erkjent at han sto bak noen av kom­men­ta­re­ne på det han karak­te­ri­ser­te som en tulle­pro­fil på Face­bo­ok. Om det­te står det i saksfremlegget:

Det for­hold at xxx har erkjent å stå bak ytrin­ge­ne er også omtalt av Khrono, i en artik­kel fra 23. august 2020, jf. doku­ment­sam­lin­gen s. 97. Etter rek­tors vur­de­ring er det ikke nød­ven­dig å ta stil­ling til hvor­vidt erklæ­rin­gen er tro­ver­dig, da avskjeds­ved­tak byg­ger på at Eik­rem uan­sett had­de til­gang til pro­fi­len, uten at han gjor­de noe for å «hind­re spred­nin­gen av frem­med­fiendt­lig og hate­ful­le ytrin­ger», jf. doku­ment­sam­lin­gen side 345. Det for­hold at xxx benyt­tet seg av en «tulle­pro­fil» som alle­re­de var inn­log­get på Eik­rems iPad under­byg­ger tvert imot at Eik­rem har dis­po­nert og hatt til­gang til den ano­ny­me Facebook-profilen.”

Advo­kat­fir­ma­et Simon­sen Vogt Wiig skri­ver, gjen­gitt etter saksfremlegget:

«Det er SVWT sin kon­klu­sjon at Eik­rem har hatt til­gang til å dis­po­ne­re, her­under pub­li­se­re inn­legg, kom­men­ta­rer og “likes”, på Face­bo­ok kon­to omtalt av Fil­ter Nyhe­ter 20. febru­ar 2020, og at han må hol­des ansvar­lig for inn­hol­det i de ytrin­ger som der er publisert.»

Om det skul­le være rik­tig at Eik­rem har hatt til­gang til pro­fi­len og ikke har gjort noe for å hind­re spred­nin­gen, så må det­te være et åpen­bart uhold­bart grunn­lag for å begrun­ne avskjed. Rek­tor hev­der at Eik­rem har et slags redak­tør­an­svar for en pri­vat FB-pro­fil, og det at han ikke har utøvet det­te på en etter NTNUs mening god nok måte, skal alt­så være avskjeds­grunn. Det er gans­ke enkelt absurd. Øyvind Eik­rem har ikke ansvar for annet enn det han even­tu­elt har skre­vet selv. At advo­kat­fir­ma­et Simon­sen Vogt Wiig kan hev­de at Øyvind Eik­rem har et slikt ansvar, bidrar ikke til at jeg har til­lit til det arbei­det de har gjort, selv om jeg ikke har lest selve rapporten. 

Om Øyvind Eik­rem under pseu­do­nym skal ha skre­vet inn­legg med et ulov­lig inn­hold på en FB-grup­pe, så kan det uan­sett ikke være avskjeds­grunn. Det er intet som knyt­ter dis­se utta­lel­se­ne til NTNU, og de kan ikke ha betyd­ning for hans ansettelsesforhold. 

Jeg går til­ba­ke til den førs­te saken som Høye­se­rett behand­let hvor noen ble dømt for å ha frem­satt hatefulle/rasistiske ytrin­ger, Rt-1977–114. En lek­tor ved en videre­gå­en­de sko­le, eller det het vel fort­satt gym­nas den gan­gen, had­de kom­met med utta­lel­ser hvor han bl.a. had­de for­svart jøde­ut­ryd­de­le­se­ne og vil­le depor­te­re jøder bosatt i Nor­ge. Det nær­me­re inn­hold i utta­lel­se­ne går jeg ikke inn på.

Han ble sene­re avskje­di­get, og den saken kom også opp for­Høy­es­rett, og dom­men er gjen­gitt i Rt-1982–1729. Avskje­den var begrun­net med at han også had­de frem­satt syns­punk­ter til­sva­ren­de de han var straffe­dømt for, i sin under­vis­ning. Det benek­tet han selv, men når vi skal vur­de­re det retts­li­ge må vi byg­ge på det dom­sto­le­ne fant bevist og som de byg­get sin avgjø­rel­se på. I Eik­rem-saken er det ingen anførs­ler om at Øyvind Eik­rem i sin under­vis­ning skal ha kom­met med ytrin­ger til­sva­ren­de de han påstås å ha frem­satt på FB.

I den­ne sis­te av de to dom­me­ne sies det en del om at lære­re er avhen­gig av til­lit, som i prak­sis kan begren­se deres ytrings­fri­het noe. Det er et syns­punkt som jeg ikke dis­ku­te­rer nær­me­re i den­ne sam­men­hen­gen. Uan­sett vil en viten­ska­pe­lig ansatt ved et uni­ver­si­tet har en vide­re ytrings­fri­het enn en lek­tor i videre­gå­en­de sko­le. Jeg viser her til Uni­ver­si­tets- og høy­skole­lo­ven § 1–5 (4), hvor det står:

(4) Den som gir under­vis­ning ved insti­tu­sjon under den­ne lov har et selv­sten­dig fag­lig ansvar for inn­hold og opp­legg av den­ne innen­for de ram­mer som insti­tu­sjo­nen fast­set­ter eller som føl­ger av lov eller i med­hold av lov.”

Det kan nok dis­ku­te­res hvor stram­me ram­mer insti­tu­sjo­nen kan fast­set­te for slik under­vis­ning. Jeg går ikke inn i de spørs­må­le­ne. Men ram­me­ne kan nok ikke være så stram­me at man ikke skal kun­ne kom­me med kon­tro­ver­si­el­le syns­punk­ter som står i oppo­si­sjon til de domi­ne­ren­de syns­punk­ter i det fag hvor man underviser. 

I frem­leggs­no­ta­tet opp­sum­me­res syns­punk­ter fra stu­den­ter på den­ne måten:

Eik­rems opp­tre­den over­for stu­den­ter: NTNU har mot­tatt bekym­rings­mel­din­ger fra stu­den­ter, der det blant annet kom­mer frem at de opp­le­ver ube­hag når de skal kon­tak­te Eik­rem for fag­lig hjelp, og at de fryk­ter å bli møtt med for­dom­mer basert på hudfarge.”

Det er ikke refe­rert til noen kon­kre­te hen­del­ser. Alle som har vært stu­den­ter har nok opp­levd at det har vært pro­fes­so­rer og and­re under­vi­se­re som man har kvi­et seg for å kon­tak­te for fag­lig hjelp, med eller uten grunn. En del av oss har nok også opp­levd at den vi fryk­tet og var red­de for å kon­tak­te vis­te seg å være en imøte­kom­men­de og venn­lig per­son, mens noen som i sin ordi­næ­re under­vis­ning gjor­de mye for å frem­stå som vel­dig stu­dent­venn­li­ge, var gans­ke arro­gan­te og avvi­sen­de om man tok kon­takt med dem. Vi skal selv­sagt være imøte­kom­men­de over­for stu­den­ter og behand­le stu­den­ter med resepkt, i alle fall innen rime­lig­he­tens gren­ser. Det er nok ikke all­tid til­fel­le, men det kan ikke være noe som begrun­ner avskjed.

Som nevnt er det ikke refe­rert til kon­kre­te hen­del­ser. Det drei­er seg om en frykt for at det kan være slik, en frykt som i hoved­sak synes å være baser­te på medie­støy­en rundt den­ne saken. Man kan ikke begrun­ne en avskjed med en ikke kon­kre­ti­sert og kan­skje ube­grun­net frykt hos studenter. 

Som nevnt er det ikke refe­rert til kon­kre­te hen­del­ser. Det drei­er seg om en frykt for at det kan være slik, en frykt som i hoved­sak synes å være baser­te på medie­støy­en rundt den­ne saken. Man kan ikke begrun­ne en avskjed med en ikke kon­kre­ti­sert og kan­skje ube­grun­net frykt hos studenter.

Det er også anført fra NTNU at Øyvind Eik­rem skal ha uttrykt mis­til­lit over­for ledel­sen og kol­le­ger. Slik ledel­sen har hånd­tert den­ne saken, er det gans­ke åpen­bart at man ikke kan ha til­littil dem. Hvis jeg had­de blitt utsatt for en behand­ling i nær­he­ten av det Øyvind Eik­rem har blitt utsatt for, vil­le hel­ler ikke jeg ha hatt til­lit til ledel­sen. Han skal hel­ler ikke ha vært sam­ar­beids­vil­lig over­for det advo­kat­fir­ma som NTNU har enga­sjert i saken. Jeg kan ikke se at man plik­te å sam­ar­bei­de med med pri­va­te som er enga­sjert til å dri­ve etter­forsk­ning i en sak som den­ne. De vil­le også under­sø­ke hans jobb-PC for å fin­ne ut om han kan ha hatt til­gang til den omstrid­te FB-kon­to­en fra den­ne PCen. Jeg vil­le også ha mot­satt meg det­te, og ikke sam­ar­bei­det. Det har hel­dig­vis ikke vært en aktu­ell situa­sjon, så jeg har ikke hatt behov for å ta stil­ling til hva jeg vil­le ha gjort i en slik situasjon.

<edit>Nå har det akku­rat blitt kjent at NTNU har fått et over­tre­del­ses­ge­byr på 150 000 kr fra Data­til­sy­net for ulov­lig inn­syn i hans epost­kon­to, hvil­ket bare bekref­ter at man ikke kan ha til­lit til en slik ledelse</edit>

Om noen av kol­le­ge­ne kan vi lese føl­gen­de i saksfremlegget:

Den 4. novem­ber 2020 pub­li­ser­te Nidar­os en artik­kel der sti­pen­dia­te­ne Anne Aas­back og Malin Fæve­len stod frem og for­tal­te at de had­de vært øyen­vit­ner til at Eik­rem var inn­log­get på den omtal­te Facebook-profilen.”

Kol­le­ger som spio­ne­rer på hva man gjør og rap­por­te­rer til ledel­sen, kan man ha til­lit til sli­ke? Jeg vil­le i alle fall ikke hatt det. Sli­ke hand­lin­ger vil bidra til å øde­leg­ge ethvert faglmiljø.

Jeg er over­be­vist om at NTNU had­de hatt en svært dår­lig sak, og saken had­de blitt prøvd for en dom­stol. Jeg skul­le gjer­ne hatt en avgjø­rel­se fra Høy­este­rett i den­ne saken, men det får vi ikke.

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Innledning

Først litt gene­relt om den­ne type opp­ga­ve, som i jus­ter­mi­no­lo­gi kal­les prak­ti­kum. Man skal gjø­re det som er nød­ven­dig for å kom­me fram til en retts­lig for­ank­ret og begrun­net løs­ning av de spørs­mål opp­ga­ven rei­ser. Det er et poeng å få fram det som er rele­vant og ute­luk­ke det som ikke er rele­vant. Det er ikke en opp­gave­type hvor man skal demon­stre­re hvor mye man kan. En omfat­ten­de rede­gjø­rel­se for det som ikke er rele­vant for løs­nin­gen gir i alle fall ikke plusspoeng. 

Selv om man van­lig­vis har man­ge hjelpe­mid­ler til­gjen­ge­lig, og på hjem­me­ek­sa­men i prak­sis alle hjelpe­mid­ler, må man ha lært det man skal kun­ne før eksa­men. Det nyt­ter ikke å lære seg det nød­ven­di­ge under eksa­men. Enkel­te besva­rel­ser er pre­get av at her har noen lett febrilsk etter noe man kan støt­te seg til, og har skre­vet med utgangs­punkt i det. Det går sjel­den, om noen gang, bra. 

Man­ge har tyde­lig­vis pro­ble­mer med å dis­po­ne­re tiden. Vi ser det ved at det er omfat­ten­de drøf­tel­ser av de førs­te spørs­må­le­ne, og så blir det vel­dig kna­pt mot slut­ten. Uan­sett hvil­ket fag man stu­de­rer, så er det å dis­po­ne­re tiden rik­tig under eksa­men kri­tisk. Det er noe man bør ha arbei­det med på for­hånd, slik at man er men­talt for­be­redt på selve eksa­mens­si­tua­jo­nen når star­ten går.

RINF 1100 er et fag med 10 stu­die­po­eng, utvik­let for stu­den­ter som ikke pri­mært stu­de­rer jus. Det er et fag hvor det ikke for­ut­set­tes juri­dis­ke for­kunn­ska­per. Besva­rel­se­ne blir bedømt på en annen måte enn om det had­de vært et for­dyp­nings­fag for jusstudenter. 

 

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 6. Har Marte Kirkerud krav på å få vite hvor avisen har fått sine opplysninger om henne fra?

Hun [Marte Kirkerud] oppsøkte redaktør Solveig Storevik, og krevde å få vite hvem som hadde fortalt avisen om at hun tidligere var blitt anmeldt for rasistiske uttalelser.”

Det­te er et spørs­mål om pres­sens kildevern. 

Kilde­ver­net står sterkt og er en av pres­sens grunn­ver­di­er. Gene­relt er taus­hets­ret­ten en del av ytrings­fri­he­ten. Vi har ingen plikt til å gi opp­lys­nin­ger med mind­re det er en lov­hjem­let opp­lys­nings­plikt. Pres­sen har en utvi­det taus­hets­rett ved at den i straffe­pro­sess­lo­ven § 125 og tviste­lo­ven § 22–11 langt på vei er fri­tatt fra den gene­rel­le plik­ten til å for­kla­re seg som vit­ner for domstolene. 

Mar­te hen­ven­der seg til redak­tø­ren av en avis (trykt skrift), så det er ingen tvil om at bestem­mel­se­ne om utvi­det taus­hets­rett (kilde­vern) kom­mer til anven­del­se her. 

I den­ne saken er det liten grunn til å gå inn på mulige­ten til å påleg­ge pres­sen å gi opp­lys­nin­ger. Det er ingen vek­ti­ge sam­funns­in­ter­es­ser som til­si­er at sli­ke opp­lys­nin­ger må gis i en sak som den­ne. Opp­ga­ven gir ingen opp­ford­ring til å drøf­te unn­tak fra kildevernet. 

 

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 5. Hadde avisen rett til å publisere bildet av Marte Kirkerud?

Artik­ke­len var illust­rert med et bil­de fra en demon­stra­sjon mot inn­vand­ring, hvor Mar­te had­de en frem­tre­den­de plass.”

Det­te er et spørs­mål om ret­ten til eget bil­de, etter åvl § 104. Utgangs­punk­tet er at man må ha sam­tyk­ke til å gjen­gi foto­gra­fi av per­son offent­lig. Vi kan kon­sta­te­re at et bil­de som tryk­kes i avi­sen gjen­gis offent­lig. Vi har ikke sett bil­det, men det opp­ly­ses at Mar­te had­de en frem­tre­den­de plass, og da må vi kun­ne gå ut fra at hun var gjen­kjen­ne­lig. Mar­te had­de ikke sam­tyk­ket til offent­lig­gjø­rin­gen av bildet. 

Det er fem unn­tak fra sam­tykke­kra­vet i åvl § 104. Det er bare de tre førs­te som det er grunn til å vur­de­re i den­ne sammenhengen. 

a) avbildningen har aktuell og allmenn interesse”.

Her er det nær­lig­gen­de å vise til­ba­ke til drøf­tel­sen under spørs­mål 3. Hvis man kon­klu­de­rer med at det var en kren­kel­se å navn­gi MK og å beskyl­de hen­ne for å være nyna­zist og rus­mis­bru­ker, da blir det vans­ke­lig å hev­de at et bil­de av MK har aktu­ell og all­menn ineresse. 

Kra­vet må ikke for­stås så strengt at det å være et bil­det fra den aktu­el­le situa­sjo­nen for at det skal ha aktu­ell og all­menn inter­es­se. Det er ikke uvan­lig at medi­er ved omta­ler av per­soner, hen­ter fram bil­der av ved­kom­men­de fra sine arki­ver. Det må i utgangs­punk­tet være greit, så len­ge omta­len av iden­ti­fi­ser­bar per­son har aktu­ell og all­menn inter­es­se. Men bil­det må også vur­de­res med utgangs­punkt i sam­men­hen­gen det bru­kes i. Et bil­de tatt av en per­son i et demon­stra­sjons­tog vil ikke være rele­vant ved omta­le av saker som gjel­der noe helt annet. For å ta et litt søkt eksem­pel (som jeg ikke vil­le ha nevnt i en eksa­mens­be­sva­rel­se): Hvis MK had­de uttalt seg om barne­hage­po­li­tikk eller prio­ri­te­ring av koron­a­vak­si­ner, vil­le et bil­de av hen­ne i et demon­stra­sjons­tog være gans­ke malplassert.

b) avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet

Vi har ikke sett bil­det. Men når bil­det bru­kes i en sak som omhand­ler Mar­te, og ikke demon­stra­sjo­nen, må vi tro at det er Mar­te og ikke demon­stra­sjo­nen som er vik­tig her.

c bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse

Man­ge leg­ger vekt på, og noen avgjør spørs­må­let med utgangs­punkt i det­te. Ved bil­de av for­sam­ling eller folke­tog vil det i prak­sis være vans­ke­lig å inn­hen­te sam­tyk­ke fra samt­li­ge som kan gjen­kjen­nes på det­te bil­det. Men når det er bil­de av en bestemt per­son, er det per­sonen og ikke for­sam­lin­gen som er det vesentlige.

Fle­re viser til MEMO-dom­men, Rt-2009–265. Den skil­ler seg fra vår sak ved at bil­det ble brukt til illust­ra­sjon av en sak som ikke had­de noe med den avbil­de­de per­sonen å gjø­re. Her bru­kes bil­det i en sak om Mar­te Kirke­rud. Det er uttalt i dom­men at “i en repor­ta­sje som direk­te omhand­let demon­stra­sjons­to­get, had­de det nep­pe vært i strid med ånds­verk­lo­ven § 45c (som nå er videre­ført i åvl § 104) å bru­ke bil­det på maga­si­nets for­si­de”. Avis­om­ta­len hand­ler ikke om demonstrasjonen.

Min konklusjon er at avisen ikke hadde rett til å publisere bildet. 

 

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 4. Var det riktig av politiet å henlegge Marte Kirkeruds anmeldelser mot Lars Holm og mot lokalavisens journalist og redaktør?

Det­te bør være enkelt. Poli­ti­et etter­fors­ker og even­tu­elt påta­ler straff­ba­re for­hold. Ære­kren­kel­ser er ikke straff­ba­re hos oss. Det var der­for rik­tig av poli­ti­et å hen­leg­ge anmel­del­se­ne som “intet straff­bart forhold”. 

Noen kom­mer nær­mest med en repri­se av drøf­tel­se­ne under spørs­mål 2 og 3, og dis­ku­te­re ytrn­ge­nes inn­hold, grad av kren­kel­se, osv. Men det er ikke rele­vant i den­ne sammenhengen.

Rent opp­gave­tek­nisk kan spørs­mål som det­te være vans­ke­li­ge. Det kre­ver en viss fag­lig selv­sik­ker­het for å kun­ne avgjø­re et spørs­mål på et så enkelt grunn­lag, og den­ne fag­li­ge selv­sik­ker­he­ten mang­ler ofte stu­den­ter. Man har en tendens til å kom­me med unød­ven­di­ge begrun­nel­ser mer for å over­be­vi­se seg selv, enn at det er nød­ven­dig for å avgjø­re spørsmålet. 

 

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 2. Var Lars Holms utsagn en ærekrenkelse?

Lars Holm sa følgende:

«Rasis­ter er ikke gode nordmenn»

Ansvar for ære­kren­kel­ser er nå regu­lert i ska­des­er­stat­nings­lo­ven § 3–6a. Spørs­mål 3 gjel­der også ære­kren­kel­se, og da kan man rent opp­gave­tek­nisk vur­de­re hva som skal drøf­tes under hvil­ket spørs­mål. Det er ingen grunn til å dis­ku­te­re det sam­me spørs­må­let to gan­ger. I den­ne opp­ga­ven er det nær­lig­gen­de å ha en mer inn­gå­en­de drøf­tel­se under spørs­mål 3 enn under spørs­mål 2. Det er all­tid enk­le­re å kun­ne vise til­ba­ke til en tid­li­ge­re drøf­tel­se, enn å vise til at det­te vil bli drøf­tet sene­re. Men vi må all­tid for­hol­de oss til opp­ga­ven slik den er.

Spørs­må­let er om Lars Holms utsagn “er egnet til å kren­ke en annens {Mar­te Kirke­ruds] ære­fø­lel­se eller omdøm­me”. Skyld­kra­vet er uakt­som­het, og vi må også her kun­ne leg­ge til grunn at Lars Holm viss­te hva han sa og sa det med vilje.

Selv om det kan ha vært and­re som over­hør­te Lars Holms kom­men­tar, må vi her leg­ge til grunn at Mar­te mener at hen­nes æres­fø­lel­se er kren­ket. Omdøm­met ska­des nep­pe av en slik utta­lel­se i den­ne situasjonen.

Lars Holms utsagn er en karak­ter­stikk av og kom­men­tar til Mar­te Kirke­ruds ytring. Det er ingen grunn til å gå inn i en omfat­ten­de drøf­tel­se av om det­te er en beskyld­ning eller en karakteristikk. 

Når vi skal vur­de­re om en ytring er en kren­kel­se, må vi base­re oss på en objek­ti­vi­sert vur­de­ring. At MK opp­lev­de seg kren­ket, betyr ikke nød­ven­dig­vis at ytrin­gen er kren­ken­de i retts­lig for­stand. Hvis vi i spørs­mål 1 har kon­klu­dert med at MK kom­mer med en hate­full eller dis­kri­mi­ne­ren­de ytring basert på Ilyas’ etnis­ke opp­rin­nel­se, vil det ikke være en kren­kel­se å beteg­ne den som rasis­tisk. Skal man være rik­tig pir­ke­te, er det for­skjell mel­lom at noen kom­mer med en rasis­tisk ytring og at ytre­ren er rasist. Man­ge kan nok kom­me i ska­de for å si noe dumt, uten at det­te nød­ven­dig­vis er karak­te­ri­se­ren­de for per­sonen, men sli­ke detal­jer er det ingen grunn til å gå inn i.

Hvis ytrin­gen skul­le være kren­ken­de, blir man ikke ansvarlig 

der­som den anses beret­ti­get etter en avvei­ning av de hen­syn som begrun­ner ytringsfrihet.”

Den­ne type ytrin­ger bidrar ikke til å frem­me sann­het eller demo­kra­ti. Det er hel­ler ikke åpen­bart at den bidrar til å frem­me indi­vi­dets frie menings­dan­nel­se. Jeg vil her sær­lig leg­ge vekt på situa­sjo­nen ytrin­gen frem­kom i, som svar på Mar­tes rasis­tis­ke ytring. Etter min vur­de­ring lig­ger den­ne type ytrin­ger innen­for det man lov­lig må kun­ne kom­me med. 

Enkel­te har ikke tatt utgangs­punkt i Lars Holms ytring, med drøf­tet om det var en ære­kren­kel­se å anmel­de Mar­te Kirke­rud. Det blir feil. 

 

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 1.

1. Er Marte Kirkeruds uttalelser i køen foran gatekjøkkenet straffbare?

Utgangspunkt

Det­te var Mar­te Kirke­ruds utta­lel­ser i køen foran gatekjøkkenet:

«Din jæv­la utlen­ding. Ikke kom her og ta plas­sen fra oss som byg­de lan­det», svar­te Mar­te. «Det var mas­se plass foran deg. Kom deg til­ba­ke der du kom fra. Vi tren­ger og vil ikke ha ape­kat­ter som smit­ter gode nord­menn med korona!»

Spørs­må­let er om utta­lel­se­ne er straff­ba­re etter strl § 185. Det er ikke nød­ven­dig å star­te med “Adam og Eva” hver gang man skal løse en opp­ga­ve. Det er gans­ke man­ge som skri­ver mye om ytrings­fri­het gene­relt, om Grl § 100 og EMK art 10. Vi kom­mer selv­sagt ikke unna dis­se når strl § 185. skal vur­de­res mot ytrings­fri­he­ten. Men å skri­ve en gene­rell inn­led­ning om det­te er i prak­sis å kas­te bort tid. 

For over­sik­tens skyld gjen­gir jeg lov­be­stem­mel­se­ne i den­ne gjen­nom­gan­gen, men det er det ikke nød­ven­dig å gjø­re i en eksa­mens­be­sva­rel­se. Man bør av fle­re grun­ner ikke gjen­gi dem. Til eksa­mens skri­ver man for sen­so­re­ne, og man må kun­ne reg­ne med at sen­so­re­ne kjen­ner dis­se bestem­mel­se­ne og har dem til­gjen­ge­lig. I en gjen­nom­gang som det­te skri­ver jeg for stu­den­ter og even­tu­elt and­re inter­es­ser­te, som nep­pe er like for­tro­li­ge med det­te som vi må kun­ne reg­ne med at sen­so­re­ne er. Strl § 185 førs­te ledd lyder:

Med bot eller feng­sel inn­til 3 år straf­fes den som for­sett­lig eller grovt uakt­somt offent­lig set­ter frem en dis­kri­mi­ne­ren­de eller hate­full ytring. Som ytring reg­nes også bruk av sym­bo­ler. Den som i and­res nær­vær for­sett­lig eller grovt uakt­somt frem­set­ter en slik ytring over­for en som ram­mes av den­ne, jf. annet ledd, straf­fes med bot eller feng­sel inn­til 1 år.”

De dele­ne av annet ledd som kan være rele­van­te i vår sam­men­heng, er:

Med dis­kri­mi­ne­ren­de eller hate­full ytring menes det å true eller for­hå­ne noen, eller frem­me hat, for­føl­gel­se eller ringe­akt over­for noen på grunn av deres
a) hud­far­ge eller nasjo­na­le eller etnis­ke opp­rin­nel­se,
b) reli­gion eller livssyn,”

Vi kan kon­sta­te­re at Mar­tes utta­lel­ser ikke ble sagt i en poli­tisk sam­men­heng, slik at de ikke nyter godt av der sær­li­ge ytrings­fri­hets­ver­net for poli­tis­ke ytringer. 

Krav om forsett eller grov uaktsomhet

For at en ytring skal være straff­bar etter strl § 185 må den være frem­satt “for­sett­lig eller grovt uakt­somt”. Vi må kun­ne gå ut fra at Mar­te sa det hun sa med vil­je, slik at hun sa det med for­sett. Det er ingen grunn til å dis­ku­te­re det nær­me­re i den­ne opp­ga­ven. Det er ingen grunn til å dis­ku­te­re det­te spørs­må­let inngående. 

Offentlig

Det nes­te vil­kå­ret er at ytrin­gen må være frem­satt offent­lig. Hva som skal reg­nes for offent­lig er regu­lert i strl § 10.

Med offent­lig sted menes et sted bestemt for almin­ne­lig ferd­sel eller et sted der all­menn­he­ten ferdes.

En hand­ling er offent­lig når den er fore­tatt i nær­vær av et stør­re antall per­soner, eller når den lett kun­ne iakt­tas og er iakt­tatt fra et offent­lig sted. Består hand­lin­gen i frem­set­tel­se av en ytring, er hand­lin­gen også offent­lig når ytrin­gen er frem­satt på en måte som gjør den egnet til å nå et stør­re antall personer.”

Plas­sen foran et gate­kjøk­ken er, må vi reg­ne med, bestemt for almin­ne­lig ferd­sel, og et sted der all­menn­he­ten fer­des. En ytring er offent­lig når den er “frem­satt på en måte som gjør den egnet til å nå et stør­re antall per­soner”. Det er alt­så spørs­mål om ytrin­gen er egnet til å opp­fat­tes av fle­re per­soner, ikke om den fak­tisk ble opp­fat­tet av et stør­re antall personer.

En ytring frem­satt på et offent­lig sted vil være egnet til å nå et stør­re antall per­soner. Men det føl­ger av for­ar­bei­de­ne og retts­prak­sis at en ytring frem­satt på offent­lig sted må ha blitt opp­fat­tet av minst én annen per­son, se Rt-2012–536 Dør­vakt, avsnitt 14:

Straffe­bu­det kre­ver etter førs­te ledd førs­te punkt­um at den dis­kri­mi­ne­ren­de utta­lel­sen er frem­satt offent­lig. Straffe­lo­ven § 7 nr. 2 defi­ne­rer når en hand­ling anses for­øvd offent­lig. I for­ar­bei­de­ne til § 135a, jf. Ot.prp.nr.33 (2004–2005) side 215, er uttalt følgende:

«Der­som ytrin­gen ikke er egnet til å nå et ‘stør­re antall per­soner’, kan den like­vel ram­mes av straffe­bu­det der­som den er frem­satt på et offent­lig sted. Det er imid­ler­tid da et vil­kår at minst én per­son må ha opp­fat­tet ytringen.”

Noen har vist til dom­men, uten å nev­ne at dom­men viser til for­ar­bei­de­ne. Det er selv­sagt helt OK

Mar­tes utta­lel­se ble frem­satt på et offent­lig sted, og ble i alle fall opp­fat­tet av Lars Holm, slik at det vil­kå­ret er oppfylt. 

Fremsatt overfor den som rammes i nærvær av andre

Vi kan også mer­ke oss føl­gen­de i strl § 185 førs­te ledd, sis­te punktum:

Den som i and­res nær­vær for­sett­lig eller grovt uakt­somt frem­set­ter en slik ytring over­for en som ram­mes av den­ne, jf. annet ledd, straf­fes med bot eller feng­sel inn­til 1 år.”

Ytrin­gen ble frem­satt over­for en som ble ram­met av dem (Ilyas) i and­res (Lars Holms) nær­vær. Her er det ikke et vil­kår at ytrin­gen er frem­satt offenl­tig. Om man kom­mer inn under det ene eller and­re alter­na­ti­vet, får betyd­ning for straffe­ram­men, men det er det ingen grunn til å gå nær­me­re inn på i den­ne oppgaven. 

Martes utsagn

Så til selve utsagnet. 

I HR-2020–2133‑A, som jeg må inn­røm­me at opp­ga­ven er litt inspi­rert av, kom en per­son med føl­gen­de utta­lel­se uten­for et gatekjøkken:

dra deg hjem der du kom fra, din jæv­la utlen­ding’ og ‘sån­ne som deg kan dra hjem til Afri­ka igjen’ og/eller lignende”

Høy­este­rett kom til at det­te var straffbart.

Med utgangs­punkt i den­ne dom­men, kan vi kon­sta­te­re at Mar­tes utsagn er straffbart. 

Man kan også vise til Rt-2012–536 dør­vakt. Her ble en dør­vakt skjelt ut som:

jæv­la neg­er’ eller ‘jæv­la svarting”

Jeg synes det er enda kla­re­re ras­tis­tisk utsagn enn “jæv­la utlending.” 

I “krangle­dom­men” HR-2018–674‑A kom utskjel­lin­gen som svar å en pro­vo­ka­sjon, så det tref­fer ikke like godt her. I “Kaker­lakk­dom­men” HR-2020–184‑A skrev til­tal­te på Facebook:

Fan­dens svar­te avkom reis til­ba­ke til Soma­lia og bli der din kor­rup­te kakerlakk.”

Det­te til­si­er også at MKs utsagnt er ulovlig. 

Ser vi på retts­prak­sis har utlen­din­ger bli kalt “Kaker­lakk” HR-2020–184‑A og “Rot­ter” HR-2020–185‑A. Det er all­tid vans­ke­lig å pluk­ke enkelt­ord ut av sli­ke utsagn. Vi må vur­de­re slikt ut fra den sam­men­heng hvor de er frem­satt. Så om “ape­katt” i den­ne sam­men­hen­gen er ver­re eller bed­re enn and­re dyr som har vært nevnt, er det vans­ke­lig å avgjø­re. Men det er nok ned­ver­di­gen­de å karak­te­ri­se­re folk på den­ne måten, slik at det trek­ker i ret­ning av at det er en hate­full og dis­kri­mi­ne­ren­de ytring. 

Gate­kjøk­ken­dom­men HR-2020–2133‑A, er nok den mest rele­vant. Men jeg nev­ner at and­re dom­mer også støt­ter opp om resul­ta­tet, siden det er gans­ke man­ge som ikke har med Gatekjøkkendommen. 

Det er en del saker hvor det har vært frem­satt gro­ve og åpen­bart feil­ak­ti­ge beskydlnin­ger om utlen­din­ger. En påstand om at de smit­ter and­re med koro­na, er nep­pe i seg selv nok til å gjø­re ytrin­gen ulovlig.

En del, egent­lig over­ras­ken­de man­ge, har tatt utgangs­punkt i den delen av utsag­net hvor MK sier “Kom deg til­ba­ke der du kom fra”, og skri­ver at øns­ket om depor­ta­sjon har blitt ansett for gro­ve integri­tets­kren­kel­ser. Det er et godt styk­ke fra å si at noen bur­de dra til­ba­ke til der de kom fra, til å vil­le depor­te­re folk .

 

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1100 eksamen 2021. Oppgaveteksten

RINF 1100 – ytringsfrihet og medieregulering, vår 2021

Ilyas var født i Nor­ge av for­eld­re som had­de inn­vand­ret fra Pakis­tan. En sen kveld sto han uten­for et gate­kjøk­ken. Mar­te Kirke­rud, som var gans­ke beru­set, stil­te seg foran ham i køen. Ilyas pek­te bak­over og sa at hun fikk stil­le seg bakerst som andre.

«Din jæv­la utlen­ding. Ikke kom her og ta plas­sen fra oss som byg­de lan­det», svar­te Mar­te. «Det var mas­se plass foran deg. Kom deg til­ba­ke der du kom fra. Vi tren­ger og vil ikke ha ape­kat­ter som smit­ter gode nord­menn med korona!»

Lars Holm, som også sto i køen, rea­ger­te på det Mar­te Kirke­rud sa. «Rasis­ter er ikke gode nord­menn», sa han. «Det var god plass foran ham i køen for­di det fak­tisk er noen som tar smitte­vern alvorlig».

Dagen etter anmeld­te Lars Holm Mar­te Kirke­rud for rasis­tis­ke utta­lel­ser. Mar­te anmeld­te Lars Holm for ære­kren­kel­ser, siden han had­de kalt hen­ne rasist. Den­ne anmel­del­sen ble henlagt.

Saken ble omtalt av lokal­avi­sen. «Rasis­me i kebab­kø» var over­skrif­ten. Jour­na­list Wen­che Han­sen had­de snak­ket med Lars Holm. Hun had­de også for­søkt å få kom­men­ta­rer Mar­te Kirke­rud, men hun had­de bare avfeid jour­na­lis­ten og sagt at det­te var slikt som avi­sen ikke had­de noe med. Ilyas øns­ket hel­ler ikke å utta­le seg til avi­sen. I avis­ar­tik­ke­len ble Mar­te Kirke­rud omtalt som nyna­zist og rus­mis­bru­ker. Det sto at Mar­te også tid­li­ge­re var blitt anmeldt for rasis­tis­ke utta­lel­ser, men dis­se sake­ne var blitt hen­lagt. Artik­ke­len var illust­rert med et bil­de fra en demon­stra­sjon mot inn­vand­ring, hvor Mar­te had­de en frem­tre­den­de plass.

Mar­te Kirke­rud ble rasen­de da hun så avis­opp­sla­get. Hun opp­søk­te redak­tør Solveig Store­vik, og krev­de å få vite hvem som had­de for­talt avi­sen om at hun tid­li­ge­re var blitt anmeldt for rasis­tis­ke utta­lel­ser. Mar­te, som had­de bety­de­li­ge alko­hol­pro­ble­mer, avvis­te at hun var rus­mis­bru­ker. «Jeg har ald­ri brukt knark, og det må være lov å ta en dram uten å bli beskyldt for å være rus­mis­bru­ker» sa hun. Hun krev­de å få vite hvem som had­de kom­met med sli­ke påstan­der om hen­ne. Dess­uten had­de de ikke lov til å bru­ke et bil­de av hen­ne. Redak­tør Store­vik sa at avi­sen ald­ri røpet sine kil­der og send­te Mar­te Kirke­rud ut.

Mar­te anmeld­te avi­sen, jour­na­list Wen­che Han­sen og redak­tør Solveig Store­vik for ære­kren­kel­ser. Saken ble umid­del­bart henlagt.

  1. Er Mar­te Kirke­ruds utta­lel­ser i køen foran gate­kjøk­ke­net straffbare?
  2. Var det en ære­kren­kel­se at Lars Holm kal­te Mar­te Kirke­rud rasist?
  3. Var lokal­avi­sens omta­le av Mar­te Kirke­rud ærekrenkende?
  4. Var det rik­tig av poli­ti­et å hen­leg­ge Mar­te Kirke­ruds anmel­del­ser mot Lars Holm og mot lokal­avi­sens jour­na­list og redaktør?
  5. Had­de avi­sen rett til å pub­li­se­re bil­det av Mar­te Kirkerud?
  6. Har Mar­te Kirke­rud krav på å få vite hvor avi­sen har fått sine opp­lys­nin­ger om hen­ne fra?
  7. Hvil­ken betyd­ning har det som drøf­tes i spørs­mål 6, for avi­sens even­tu­el­le ansvar for ærekrenkelser?

Alle spørs­mål skal besvares.

 

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 7. Hvilken betydning har det som drøftes i spørsmål 6, for avisens eventuelle ansvar for ærekrenkelser?

Her var det gans­ke man­ge som så ut til ikke å for­stå spørs­må­let. Vi kan omskri­ve det omtrent slik: Hvil­ken betyd­ning har det at avi­sen påbe­ro­per seg kilde­ver­net og ikke vil opp­gi sine kil­der, for avi­sens even­tu­el­le ansvar for ære­kren­kel­ser. Det hen­ger sam­men med redak­tør­an­sva­ret: Redak­tø­ren står ansvar­lig for inn­hol­det, også når det byg­ger på ano­ny­me kilder. 

Pres­sen har et refe­rat­pri­vi­le­gi­um, som inne­bæ­rer at pres­sen i liten grad har blitt holdt ansvar­lig for å videre­for­mid­le and­res ulov­li­ge ytrin­ger. Hvis man ikke opp­gir sine kil­der, kan pres­sen ikke vise til at man bare gjen­gir and­res ytrin­ger. Når pres­sen base­rer seg på ano­ny­me kil­der, vil utsag­ne­ne blir vur­dert som om de er fre­satt av ved­kom­men­de presse­or­gan selv, og ikke bare gjen­gir and­res ano­ny­me ytringer. 

Vi kan her vise til dom­men mot Tøns­bergs Blad Rt-2003–928, hvor Høy­este­rett utta­ler i avsnitt: 

Det å refe­re­re til ano­ny­me kil­der bør der­for i den­ne sam­men­heng like­stil­les med beskyld­nin­ger som avi­sen frem­set­ter uten kildeangivelse.”

Vide­re Rt-2007–687 Big Brot­her:

«Se og Hør har nyt­ta ano­ny­me kjel­der, og det let seg då ikkje i noko til­fel­le vur­de­re om dei har hand­la akt­samt eller ikkje.»

 

Print Friendly, PDF & Email