Category Archives: Ytringsfrihet

Vil Danmark og Sverige ofre ytringsfriheten for å tekkes reaksjonære, muslimske ledere?

Å brenne hellige skrifter, flagg og andre symoboler er ytringer som er vernet av ytringsfriheten. Det kan være provoserende, ja. Men friheten til å provosere er en viktig del av ytringsfriheten. Nå ser det ut som om Danmark og Sverige kan være villige til å ofre denne grunnleggende friheten.

Det er ikke viktig å krenke noen, men retten til å krenke er viktig. Berettiget kritikk blir ofte straffet fordi den angivelig er krenkende for religionen, religiøse ledere eller statsledere. Den sterke, modige og flotte irske sangeren Sinéad O’Connor døde for kort tid siden. Hun sto opp mot urett, ikke minst urett begått av den katolske kirke. Som ung og uregjerlig kvinne ble hun plassert på et asyl for “falne kvinner”, drevet av nonner i Irland. Det var kvinner som var blitt gravide utenfor ekteskap, gjerne etter incest og/eller voldtekt. Hun fikk se dobbeltmoralen og ondskapen i den katolske kirken. Hun brente ikke Koranen eller Bibelen. Om jeg har forstått det rett var hun selv en sterkt troende person. Men hun sto opp mot de autoritære kreftene i kirken. Under en opptreden i TV-programmet “Saturday Night Live” i USA i 1992 rev hun i stykker et bilde av pave Ioannes Paul II. Det var en protest mot katolske presters seksuelle misbruk av unge gutter (sikkert også unge jenter), og mot hvordan kirken fra paven og nedover dekket over dette og beskyttet prestene.

Å krenke paven, det katolske presteskapet og veldig mange av verdens katolikker var en modig og riktig handling. Sinéad O’Connor fikk betale dyrt for dette og for andre provoserende utsagn og handlinger, selv om hun ikke ble fengslet og kanskje drept, slik hun sannsynligvis ville ha blitt om hun hadde gjort dette mot presteskapet og lederne i de muslimske landene som nå retter sin harme mot Danmark og Sverige. På spørsmål om det ødela hennes karriere, sa hun at hun aldri hadde vært interessert i noen karriere som popstjerne. Jeg anbefaler folk å se dokumentaren om henne, “Nothing Compares”, som er tilgjengelig i NRKs nettspiller.

Jeg er ingen religiøs person og blir ikke krenket av om noen setter fyr på Koranen eller andre hellige skrifter. Men jeg har respekt for det som er hellig for andre. Så jeg vil ikke gjøre noe som andre vil oppfatte som krenkende, med mindre jeg har en god grunn. Jeg synes Sinéad O’Connor hadde god grunn da hun rev i stykker bildet av paven, og Jyllandsposten hadde god grunn da de publiserte tegningene av Muhammed. Men jeg kan ikke se at de som nå brenner Koranen bare for å provosere har noen god grunn.

Når det gjelder religion og ytringsfrihet pleier jeg ofte å vise til redaktøren i den krisenkonservative avisen Dagen, Vebjørn Selbekk. Da Vebjørn Selbekk markerte seg som en forsvarer av ytringsfriheten og motstander av et blasfemiforbud etter Jyllandspostens publisering Muhammedtegningene, anså jeg ham for å være en av de mange opportunistene som dukket opp som forsvarere av ytringsfriheten og motstandere av blasfemiforbud, fordi de gjerne ville krenke muslimer. I 2004 hadde han markert seg som en forsvarer av blasfemiparagrafen. Jeg tok feil. Vebjørn Slebekk og jeg er dypt uenige om mye, men ikke om dette. Han har markert seg som en prinsippfast forsvarer av ytringsfriheten, også om religiøse personer skulle føle seg krenket. 14.januar 2015 sa han blant annet følgende til Aftenposten (eller kanskje sa han det til NTB, gjengitt av Aftenposten):

“— Jeg skrev en leder som jeg angrer dypt på i dag. Den spres nå på sosiale medier, og det fortjener jeg, sier Selbekk til Vårt Land.

— Da var situasjonen slik at daværende regjeringen Bondevik med støtte fra Frp vedtok å videreføre blasfemiparagrafen. Jeg støttet det i lederen, men nå har jeg skiftet mening. Vi kan ikke ha en blasfemiparagraf som politiske tanker kan gjemme seg bak. De danske Muhammed-tegningene var ikke først og fremst et angrep på islam som religion, men et angrep på politiske ideologier,”

Jeg pleier også å anbefale en artikkel “Jeg tror kristne tåler kritikk bedre nå”, om hvordan Hedningesamfunnet gjennom sine provokasjon bidro til å gjøre kristenfolket i Norge mer tolerante . Den er skrevet av (tidligere?) seniorrådgiver i Human-Etisk forbund, Even Gran, og publisert i nettopp avisen Dagen 18. mars 2020. Han avslutter artikkelen slik:

«Jeg tror muslimene er på vei også. Det er ikke vanskelig å forstå at det kan være smertefullt at noen tråkker på det man føler aller sterkest for. Men i et moderne, liberalt samfunn må man nesten tåle det. Og da tror jeg ikke vi har så mange andre metoder enn eksponeringsterapi.

Blir man utsatt for slikt en del ganger, må man etter hvert bare akseptere at «noen folk er sånn», og slutte å ta seg så nær av det. Er man trygg nok i sin gudstro vil man vel også stole på at slike folk uansett vil få sin straff. Hva vet vel jeg. Resultatet er uansett at man venner seg til provokasjonene og lærer seg å heve seg over det.

For å komme dit har både Hedningsamfunnet og Vebjørn Selbekk tatt en for laget. De fortjener en takk fra oss som ønsker en framtid med ytringsfrihet, religionsfrihet og mangfold i et liberalt og tolerant samfunn.»

Sverige er i en situasjon hvor de “må gå på gummisåler” til Tyrkia og Ungarn har ratifisert deres NATO-medlemskap. Danmark har ingen slike hensyn å ta, så for Danmarks vedkommende blir det mer at de ikke tør å stå opp for sine verdier.

Hvis jeg hadde sittet med ansvar i Sverige, noe jeg heldigvis ikke gjør, ville jeg har forsøkt å “trå vannet” til NATO-spørsmålet er avgjort. Sverige har en lang ytringsfrihetstradisjon. Det vil være høyst problematisk å innskrenke ytringsfriheten, så det må utredes nøye. Men de skal se hva de kan gjøre. Og det vil ta tid, forhåpentligvis så lang tid at NATO-spørsmålet er avgjort. Og da kan de konkludere med at ytringsfriheten også omfatter rett til å brenne hellige skrifter. Om noen da fortsatt synes det skulle være interessant å brenne Koranen, vil forhåpentligvis mediene ha mistet interessen for dette.

Hvis man ikke vil at noen skal tukle med dine etterlatte skrifter (eller noe annet).

Den politiske korrekthet har rammet Roald Dahls fortellinger for barn. Språket skal bli flikket på, slik at Augustus Glup i Charlie og sjokoladefabrikken ikke lenger skal være feit, men blir enorm. Det er overgrep mot teksten, en forbrytelse mot forfatteren, skriver Anne Holt. Jeg har vanskelig for å se at det er noe mindre stigmatiserende å bli karakterisert som enorm enn som feit. Barn er ikke så dumme at de ikke gjennomskuer dette. Det er ikke akkurat overraskende at salget av Roald Dahls bøker har økt kraftig etter at språkpyntingen ble kjent. Gyldendal sier at det er uaktuelt å ta inn endringene, som visstnok bare er for det engelskspråklige markedet. Det er vek Krenkostan USA som leder an her.

En del av Don Rosas historier om Onkel Skrue vil ikke bli utgitt på nytt. Jeg kjenner ikke disse historiene særlig godt. Begrunnelsen gjør meg skeptisk. “historiene passer ikke lenger med selskapets verdier.” Onkel Skrues grådighet og interesse for å tjene penger passer ganske godt med Disneys verdier. Men det er i alle fall en del gamle historier fra Disney som har bidratt til barndommens ganske fordomsfulle bilde av f.eks. Afrika. Det er ingen grunn til å gi ut disse historiene på nytt. Men om dette er Don Rosas historier, det vet jeg ikke.

Continue reading Hvis man ikke vil at noen skal tukle med dine etterlatte skrifter (eller noe annet).

Hvor mye ressurser skal politi og påtalemyndigheten bruke på å verne egoet til hårsåre representanter for seg selv?

“Eks-advokat tiltalt for plakataksjon mot statsadvokat” kan vi lese i Rett24. På en av plakatene sto det at statsadvokat Geir Evanger var «etterlyst» og «siktet for innførsel av meget betydelig mengde hasj og MDMA». Plakaten var utstyrt med et bilde av Evanger, politiets logo, samt en QR-kode. QR-koden ledet til en artikkel om den såkalte Sult-saken, der 50 kilo cannabis og 20 kilo MDMA ble innført fra Nederland til Norge. Tre tiltalte personer ble der frikjent på grunnlag av politiprovokasjon. Her har NRK en samleside med artikler om den såkalte “Sult-saken”.

Jeg kjenner denne “sult-saken” kun gjennom omtale i media. Geir Evanger var en av aktorene i denne saken, men jeg vet ikke hva slags rolle han eventuelt ellers hadde i denne saken. Det var klart en ulovlig politiprovokasjon, som førte til at de tiltalte ble frifunnet. Det er faktisk ikke ofte at noen blir frikjent i Norge fordi bevis er innhentet ved hjelp av ulovlige politimetoder. Heller ikke for politiet er det slik at målet helliger middelet. Men som de fleste tilfeller hvor representanter for politi og påtalemyndighet gjør noe ulovlig, så slipper de unna uten noen reaksjon. Speisalenheten for henleggelse av politisaker kom til at det ikke var uforsvarlig av politiet.

Continue reading Hvor mye ressurser skal politi og påtalemyndigheten bruke på å verne egoet til hårsåre representanter for seg selv?

Ytringsfrihet. Et ukjent fremmedord i idretten

Jeg sendte denne til NRK/Ytring, men de fant ikke plass til den. Sportsvaskerne i NRK er kanskje enige med rennleder Torbjørn Broks Pettersen i at de ikke vil ha mer oppmerksomhet om slike sider ved toppidretten. Her er det jeg skrev:

Den svenske langrennsløperen Emil Johansson Kringstad demonstrerte mot at oljeselskapet Equinor får være sponsor for langrennssporten. Sammen med Greenpeace stilte han med plakaten som sa «Morgendagen smelter», med klar referanse til Equinors kampanje «Morgendagens helter». For dette ble han «belønnet» med en bot på 999 sveitsiske franc, tilsvarende ca 10 000 kroner. Summen var ikke tilfeldig. Man ville hindre det lille en idrettsutøver har av rettssikkerhet ved at en «bot» på under 1000 SFR ikke kan ankes. «Hvis vi hadde gitt en høyere bot, kunne vi risikert at han hadde anket for å få mer oppmerksomhet rundt saken, og det ønsker ikke vi å bidra til», sier rennleder Torbjørn Broks Pettersen, ifølge NRK.

Det er dessverre ikke noe enestående eksempel. Vår grunnlovfestede menneskerett ytringsfrihet er et ukjent fremmedord i idretten. Jeg kunne gitt flere eksempler, men lar det bli med dette ene. (Jeg har gjennom årene samlet en del eksempler.) Idretten svarer omtrent som de pleier å gjøre i de diktaturer som gjerne blir tildelt store, internasjonale idrettsmesterskap: Alle har ytringsfrihet så lenge de ikke bryter loven. Det hører vi ofte fra Kina og Russland, og det er slik myndighetene i Qatar svarer om manglende ytringsfrihet. Og etter idrettens «lover» er det straffbart å ytre seg, blant annet om politikk.

Continue reading Ytringsfrihet. Et ukjent fremmedord i idretten

Atle Antonsen saken — noen refleksjoner

Atle Antonsen har dummet seg ut i fylla men uttalelser til Sumaya Jirde Ali. Uttalelsene skader hans karriere som komiker. Kanskje vil det ødelegge karrieren totalt. Det vil tiden vise. Hans markedsverdi har uansett sunket kraftig. Men det er ikke noe jeg har tenkt å kommentere nærmere.

Jeg skal nøye meg med å kommentere straffbarheten. Et utgangspunkt må være helt klart: Det er mye som er uakseptabel oppførsel som ikke er straffbar. Et relativt nærliggende eksempel er at ærekrenkelser ikke lenger er straffbare i Norge. Det betyr selvsagt ikke at det er akseptabel oppførsel å servere grove ærekrenkelser. Jeg mener det var en feil å gjøre ærekrenkeler helt straffrie. Begrunnelsen for dette går jeg ikke nærmere inn på her, men henviser til min bok Ytringsfrihet og medieregulering s. 216-218.

Continue reading Atle Antonsen saken — noen refleksjoner

Hatbrev mot lesbisk par — er det en straffbar ytring?

Vi har i flere medier, f.eks. i NRKno, kunnet lese om det lesbiske paret i Valdres som mottok et anonymt brev med grovt sjikanerende innhold. Saken er politianmeldt, og NRK skriver bl.a:

“Politiet tar det på alvor. Vi er blitt møtt med stor respekt. De skal ta en vurdering ut fra hvordan de håndterer saken, og ut fra sine prosedyrer,”

Dette er en av ytringene i det anonyme brevet:

“«Hadde jeg vist at ungen min skulle gå sammen med «sønnen» til to fittesleikere hadde jeg bytta skole. Hvem av dere er liksom mora og hvem er faren.?»

Det jeg vil ta opp, er om denne ytringen er straffbar. En eventuell hjemmel for straff vil være strl § 185 om hatefulle ytringer, som lyder:

“Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a. hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b. religion eller livssyn,
c. seksuelle orientering,
d. kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, eller
e. nedsatte funksjonsevne.”

Det kan ikke være særlig mye tvil om at utsagnene i brevet er egnet til “å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres … seksuelle orientering”. Utsagnet gjelder to identifiserte personer. Brevskriver uttaler seg ikke om homofile/lesbiske generelt. Dette er noe Høyesterett har tillagt avgjørende vekt i saker om rasistske uttalelser. I den såkalte Kakerlakkdommen, HR-2020-184-A, står det i avsnitt 23:

Continue reading Hatbrev mot lesbisk par — er det en straffbar ytring?

VGs billedbruk i omtalen av advokatfirmaet Rogstad. Høyesterett har talt

Så kom omsider den dommen noen av oss har ventet på en stund, om VGs bruk av bilder i sin omtale av advokatfirmaet Rogstad. Jeg fulgte VGs artikler om advokatfirmaet Rogstad med stor interesse. Dette er VGs samleside med disse artiklene. Men jeg har ikke nå gått tilbake til disse artiklene for å se på den konkrete billedbruken. Det er også påfallende at VG per i dag, 7. juni 2022, ikke har omtalt dommen, i alle fall ikke på nettet.

Det er et skille i åndsverkloven mellom fotografiske verk som er beskyttet av opphavsrett, og fotografiske bilder som har vern etter den særlige regelen i åvl § 23. For at noe skal være et fotografisk verk, må det være “uttrykk for original og individuell skapende åndsinnsats”. Fotokunst handler om å fange øyeblikket, når motiv, lys osv er det rette. Det gjelder også portretter. Et virkelig godt portrett klarer “å fange sjelen” til den som blir porettert. Jeg er ikke i tvil om at Morten Krogvolds portretter er fotografiske verk, selv om han sikkert også har noen mindre vellykkede bilder som han ikke offentliggjør. Men de selfiene folk til stadighet tar, er ikke fotografiske verk.

Continue reading VGs billedbruk i omtalen av advokatfirmaet Rogstad. Høyesterett har talt

Ytringsfrihet i akademia. Noen refleksjoner etter Eikremsaken ved NTNU

<edit> Det var visst skjedd en feil ved publiseringen av første versjon, slik at mye av teksten kom to ganger. Det er nå (forhåpentligvis) rettet opp </edit>

Konflikten mellom Øyvind Eikrem og NTNU er forlikt. Vi jusprofessorer forstår at parter kan velge å inngå forlik fremfor en lang tvist i rettsapparatet med et utfall som ingen kan forutsi. Men vi liker det ikke når det er saker som reiser spørsmål av prinsipiell rettslig betydning. Da vil vi ha en rettslig avklaring, helst fra Høyesterett.

Forliket, slik det er omtalt i media innebærer i kortversjon at Øyvind Eikrem får lønn i fem år uten å ha noen arbeidsplikter. Før NTNU gikk med på dette hadde de brukt mer enn 3 mill til advokater. Jeg tviler på at NTNU ville ha gått med på et så romslig og dyrt forlik hvis de hadde trodd at de hadde en god sak.

Continue reading Ytringsfrihet i akademia. Noen refleksjoner etter Eikremsaken ved NTNU

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Innledning

Først litt generelt om denne type oppgave, som i justerminologi kalles praktikum. Man skal gjøre det som er nødvendig for å komme fram til en rettslig forankret og begrunnet løsning av de spørsmål oppgaven reiser. Det er et poeng å få fram det som er relevant og utelukke det som ikke er relevant. Det er ikke en oppgavetype hvor man skal demonstrere hvor mye man kan. En omfattende redegjørelse for det som ikke er relevant for løsningen gir i alle fall ikke plusspoeng.

Selv om man vanligvis har mange hjelpemidler tilgjengelig, og på hjemmeeksamen i praksis alle hjelpemidler, må man ha lært det man skal kunne før eksamen. Det nytter ikke å lære seg det nødvendige under eksamen. Enkelte besvarelser er preget av at her har noen lett febrilsk etter noe man kan støtte seg til, og har skrevet med utgangspunkt i det. Det går sjelden, om noen gang, bra.

Mange har tydeligvis problemer med å disponere tiden. Vi ser det ved at det er omfattende drøftelser av de første spørsmålene, og så blir det veldig knapt mot slutten. Uansett hvilket fag man studerer, så er det å disponere tiden riktig under eksamen kritisk. Det er noe man bør ha arbeidet med på forhånd, slik at man er mentalt forberedt på selve eksamenssituajonen når starten går.

RINF 1100 er et fag med 10 studiepoeng, utviklet for studenter som ikke primært studerer jus. Det er et fag hvor det ikke forutsettes juridiske forkunnskaper. Besvarelsene blir bedømt på en annen måte enn om det hadde vært et fordypningsfag for jusstudenter.

 

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 6. Har Marte Kirkerud krav på å få vite hvor avisen har fått sine opplysninger om henne fra?

“Hun [Marte Kirkerud] oppsøkte redaktør Solveig Storevik, og krevde å få vite hvem som hadde fortalt avisen om at hun tidligere var blitt anmeldt for rasistiske uttalelser.”

Dette er et spørsmål om pressens kildevern.

Kildevernet står sterkt og er en av pressens grunnverdier. Generelt er taushetsretten en del av ytringsfriheten. Vi har ingen plikt til å gi opplysninger med mindre det er en lovhjemlet opplysningsplikt. Pressen har en utvidet taushetsrett ved at den i straffeprosessloven § 125 og tvisteloven § 22-11 langt på vei er fritatt fra den generelle plikten til å forklare seg som vitner for domstolene.

Marte henvender seg til redaktøren av en avis (trykt skrift), så det er ingen tvil om at bestemmelsene om utvidet taushetsrett (kildevern) kommer til anvendelse her.

I denne saken er det liten grunn til å gå inn på muligeten til å pålegge pressen å gi opplysninger. Det er ingen vektige samfunnsinteresser som tilsier at slike opplysninger må gis i en sak som denne. Oppgaven gir ingen oppfordring til å drøfte unntak fra kildevernet.