Category Archives: Ytringsfrihet

Politisk reklame

Stavanger Aftenblad melder at den norske stat har tapt saken ved Den europeiske menneskerettgihetesdomstolen om politisk reklame. Forbudet mot politisk reklame anses for å stride mot ytringsfriheten og menneskerettighetene.

Man burde ikke være særlig overrasket over resultatet. Retten til ytringer om politiske spørsmål er ytringsfrihetens kjerne. Å tillate at man kan kjøpe seg plass til de fleste former for ytringer, men ikke politiske ytringer er særdeles problematisk og er nærmest umulig å forsvare i forhold til ytringsfriheten.

Foreløpig har jeg ikke sett selve dommen, så innholdet kan jeg ikke kommentere nærmere. Men jeg vil tro at det vil være mulig å stille de samme krav til sannhet m.m. som ved annen reklame. Og her er kanskje noe av problemets kjerne: De politikere som er så opptatt av at andre ikke skal kunne love noe deres produkt ikke kan levere, slenger gladelig ut løfter som de må vite de ikke kan oppfylle.

Man burde f.eks. kunne kreve at reglene om sammenlignende reklame i  Forskrift om sammenlignende reklame § 3 overholdes også for politisk reklame. Man vil da f.eks. kreve:

a) den ikke er villedende
c) den sammenligner objektivt én eller flere egenskaper ved disse varene og tjenestene som er konkrete, relevante, dokumenterbare og representative, herunder prisen
e) den bringer ikke i vanry eller taler nedsettende om en konkurrents varemerker, handelsnavn, andre kjennetegn, varer, tjenester, virksomhet eller situasjon

Hvis man må kunne dokumentere holdbarhet, og dessuten ikke kan tale nedsettende om konkurrentene, da bør vi kunne få en relativt edruelig reklame. Men det er vel her som så ofte ellers en fremmed tanke for politikerne at det de bestemmer at skal gjelde for andre, også skal gjelde for dem selv.

Faller sitatretten i fisk?

Oslo tingrett har avsagt dom i saken mellom Gøril Mauseth og NRK, og NRK tapte. Selve dommen kan man lese her. NRK har allerede varslet at saken vil bli anket, så foreløpig har teppet bare gått ned for første akt i denne saken.

Jeg synes dommen er problematisk, og håper at den ikke blir stående. Men før jeg diskuterer denne nærmere må jeg nok en gang understreke at jeg ikke har sett det omstridte filminnslaget, slik at jeg må holde meg til beskrivelsen i tingrettens dom. Det er en omfattende dom på 29 sider. Det er derfor ikke til å unngå at det blir nokså lange utdrag fra dommen, men de som vil får henge med videre.

Continue reading Faller sitatretten i fisk?

Etisk sensur?

Paul Bjerke tar i en artikkel i Prosa nr. 6-2008 (en kortversjon er publisert som kronikk i Aftenposten 27.11.2008). Paul Bjerke er ikke nærmere presentert i noen av de refererte artikler. I følge Wikipedia er Paul Bjerke “en kjent norsk samfunnsdebattant”, har vært redaktør i Klassekampen fra 1995 til 1997, og er nå stipendiat på Høgskulen i Volda. Det er stort sett hva man kan finne om man googler denne “kjente” samfunnsdebattanten.

Paul Bjerke mener at det bør innføres en sakprosaetikk og det kan leses mellom linjene at han ønsker seg noe tilsvarende Pressens faglige utvalg for sakprosaforlag. Nå er det bl.a. bøkene om Mia Gundersen, Olav Thon, Redningsselskapet og Egil Monn-Iversen som begrunner kravet om etiske regler. Men Paul Bjerke lanserte tilsvarende tanker for et år siden, da med utgangspunktet i bøkene til Carl I Hagen, Eli Hagen og Gerd-Liv Valla.

Ordet ytringsfrihet er ikke nevnt en eneste gang i Paul Bjerkes artikler. Vi har ytringsfrihet i Norge. Det er en tilkjempet rett med lange gradisjoner, en rett som er grunnlovsfestet og en del av menneskerettighetene. Ytringsfriheten kan være ubehagelig. Folk som driver et maktspill i kulissene må finne seg i at det de ønsker å holde skjult kan bli brettet ut, også forhold av mer privat art. Grensene må være vide. Man skal ikke være så redd for å trå over en grense at man alltid velger å holde munn “for sikkerhets skyld”. Ytringsfriheten er ikke uten grenser. Personvern er et av flere hensyn som kan begrunne innskrenkninger i ytringsfriheten.

Ytringsfrihetens grenser har blir trukket opp gjennom noen hundre år i Norge og internasjonalt, bl.a. av Den europeiske menneskerettsdomstolen.  Alt dette synes det som om Paul Bjerke glatt hopper over. I stedet skal det erstattes av etiske regler for forfattere – regler som vil bety at man ikke skal skrive det som er lovlig hvis blir for slemt.

Man kan gjerne diskutere etikk, også blant forfattere. Men hvis man krever et slikt etisk regelverk uten å problematisere forholdet til ytringsfriheten, da blir det ikke seriøst.

Den besværlige ytringsfriheten – Gørild Mauseths fiskesex

Gørild Mauseth har gått til sak mot NRK på grunn av deres bruk av sexscenen fra filmen “Brent av frost” i et TV-innslag. Jeg har ikke sett filmen eller NRK-innslaget. Jeg vil derfor ikke mene noe om hvorvidt NRK har opptrådt ulovlig i den konkrete saken. I den grad man kan stole på avisomtaler, kan må få en redegjørelse for saken i Dagbladet 27.03.2007. Men saken reiser noen prinsipielle spørsmål som det er verdt å diskutere.

Vi har rett til å sitere fra et offentliggjort verk “i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger”. Dette følger av åndsverkloven § 22. Sitatretten er ikke begrenset til tekst. Vi kan også sitere f.eks. musikk og film.

Sitatretten er i realiteten en ytringsfrihetsbestemmelse. Vi skal kunne underbygge det vi skriver og det vi eventuelt kritiserer gjennom sitater. For at jeg skal kunne sitere må jeg sette sitatet inn i en sammenheng hvor dette er relevant. Løsrevne uttalelser eller filmklipp som presenteres som morsomme enkeltinnslag ikke “sitat”. Men å vise en filmscene i forbindelse med omtale av en film hvor denne scenen blir parodiert, høres ut til å ligge innenfor det tillatte. Kravet om “god skikk” innebærer bl.a. at man ikke må sitere mer enn det som er nødvendig i forhold til formålet, og at man må sitere på en måte som ikke er misvisende, krenkende m.m. i forhold til det som siteres. Om NRKs bruk av filmklippet her var innenfor det tillatte, har jeg ikke grunnlag for å mene noe om.

Den som ytrer seg offentlig, enten det er i form av skriftstykker eller opptreden på film, har gitt fra seg noe av kontrollen. De fleste som har ytret seg i det offentlige som har nok sagt noe man gjerne skulle ha hatt usagt. Men man kan ikke spole tiden tilbake og redigere fortiden. Det man har sagt, står der. Vi må regne med å bli konfrontert med uttalelser vi i dag ikke vil stå inne for, bilder man ikke er særlig stolt av, osv.

Ytringsfriheten er ikke alltid behagelig. Det gjelder enten det er stortingsmenn som blir utskjelt av partikolleger, og for skuespillere som møter filmscener man selv helst vil glemme.

Gøril Mauseth har, fortsatt i følge medieomtalen, påberopt seg en klausul i avtalen med filmprodusenten om at denne scenen ikke skal kunne brukes utenfor sin kunstneriske sammenheng. En slik klausul er ikke bindende for andre enn de som er part i avtalen. Om en forfatter inngår en avtale med sitt forlag om at visse avsnitt i en bok ikke skal siteres, så behøver ingen andre å bry seg om denne avtalen. Og slik bør det være. Den som ytrer seg offentlig skal ikke kunne bestemme hvordan andre skal kunne forholde seg til ytringen, og skal ikke kunne bestemme at bare de som er “snille” skal få lov til å sitere. Man skal heller ikke måtte betale for å sitere. Det var nok heller naivt av Gøril Mauseth å tro at hun gjennom en slik klausul skulle kunne kontrollere hvordan scenen ville bli brukt i andre sammenhenger.

Tanchred Ibsen laget i sin tid filmen “To mistenkelige personer”, basert på Gunnar Alf Larsens nøkkelroman om det såkalte “Lensmannsmordet”. En av de som var dømt for dette drapet gikk til sak for å få stanset filmen. Han ønsket ikke ny oppmerksomhet rundt denne saken. Han fikk stanset filmen gjennom en dom fra Høyesterett Rt 1952 s. 1217. Men dermed skrev han seg inn i norsk rettshistorie og kulturhistorie, og han vil for alltid bli husket. Gøril Mauseth kan oppnå noe av det samme. Uansett utfall aktualiserer rettssaken filmscenen, og man rettferdiggjør å vise scenen for å kunne fortelle hva striden dreier seg om. Om NRK i det programmet som er utgangspunktet for rettssaken skulle ha overtrådt grensen for hva som er akseptabelt, så gjør dagens nyhetsinteresse at den uansett må kunne vises ved omtale av rettssaken.

En ubehagelig likhet

I dag kan vi lese at David Irving likevel har tenkt å reise til Lillehammer for å lage sitt eget arrangement. Det må han gjerne gjøre. David Irving har, som alle andre, sin ytringsfrihet. Og andre har en like selvfølgelig rett til ikke å komme eller å gi uttrykk for hva de mener om det David Irving står for.

Men bildet som illustrerer artikkelen gir en litt ekkel påminnelse om Knut Steens Kong Olav-monument. Knut Steen har gitt Kong Olav den samme gesten som David Irving viser på Aftenpostens bilde. Det var denne gesten som mange, meg selv inkludert, ikke likte. Den gir assosiasjoner mer i retning det David Irving står får enn det vi forbinder med Kong Olav. Bildet av David Irving blir en bekreftelse av at det var riktig av Oslo kommune å si nei til statuen.

Da jeg søkte etter et egnet bilde av Knut Steens monument var jeg også innom hans nettgalleri. Når man ser på noe av det som vises på hans nettgalleri kan man godt forstå at Knut Steen ble forespurt, for her vises mye interessant. Men kongestatuen er bare ikke vellykket.

Så skal Kristin Halvorsen nok en gang gi støtte til “Se og Hør”.

Natt til onsdag 15. oktober står vi igjen overfor årets virkelig store personvernkrenkelse: Nå skal et nytt sett av opplysninger om vår inntekt, formue osv. Det er klart for at vi skal grafse i familie, naboers og kjendisers inntektsforhold. Bondevik II-regjeringen, med Per Kristian Foss som finansminister, sørget for at adgangen til grafsing i alle fall ble begrenset. Men da Kristin Halvorsen overtok var hun raskt ute med sin “Se og Hør” politikk: Nå skulle det igjen være fritt fram for grafsing.

Jeg er ikke i stand til å se noen god grunn til denne grafsingen. Det har ingen kontrollfunksjon. Hvis vi vil vite hvor mye ulike grupper bidrar med, kan dette gjøres uten at man absolutt skal se på navngitte enkeltpersoner.

Skattebetalerforeningen har laget et opprop mot denne grafsingen.  Gå til http://www.neitilskattelister.no/ og skriv under på oppropet!

Holocaust-fornekterne

David Irving og andre Holocaust-fornektere har igjen kommet i medienes søkelys, takket være at David Irving har blitt invitert til Lillehammer litteraturfestival. Jeg har ingen sans for David Irving og det han står for. Hadde det vært opp til meg ville han nok ikke ha blitt invitert, og jeg forstår at folk reagerer.

Men det lar seg ikke benekte at David Irving og andre Holocaust-fornektere har blitt ofre for et meningsforbud som harmonerer dårlig med den ytringsfrihet vi i vår del av verden liker å smykke oss med. David Irving har selv sittet i fengsel i Østerike for sine meningers skyld. Andre Holocaust-fornektere har blitt dømt for sine meninger i Tyskland, og en australier står i fare for å bli dømt i Tyskland for meninger han har gitt uttrykk for på Internett.

Det har alltid vært folk som benekter fakta, enten det er “Komiske Ali” i Irak, kristenfundamentalistiske kreasjonister i USA eller andre. Men vi forbyr ikke noen å uttrykke sine meninger selv om de strider mot fakta. Meninger møtes med argumenter, ikke forbud.

Det er de upopulære meninger som trenger ytringsfrihetens vern. Det politisk korrekte er ikke truet. Ytringfriheten utfordres av politiske og religiøse ekstremister, pornografer, dyneløftende tabloidjournalister, varslere, hardtslående sluggerjournalister osv. Ved å forby David Irving og andres meninger har man dessverre gjort ham til en ytringsfrihetsmartyr. Det har bidratt til å gjøre ham kjent for et bredere publikum og til at man i alle fall kan forstå hvorfor en litteraturfestival kan tenke seg å invitere ham til å innlede undre en hovedoverskrift om “sannhet”. Slik går det gjerne når man bruker makt mot meninger.

Jeg tar skarp avstand fra David Irvings meninger. Men han har en like selvfølgelig rett til å hevde sine meninger som alle andre.

Lars Lillo /Andrine Sæther vs Se og Hør

Høyesterett har talt og “Se og Hør” er frikjent. I alle fall en stund fremover vil dommen være tilgjengelig på Lovdatas gratissider. Dommen ble avsagt under dissens 3-2, så det var en knapp sier. Dette viser også at saken er et grensetilfelle.

Oppsummeringsvis kan man si at Høyesterett la til grunn at et bryllup er noe som hører privatlivet til, samtidig som det at noen gifter seg ikke bare er en privat opplysning. Spørsmålet var om den konkrete teksten og billedbruken var krenkende. Flertallet mente at dette ikke var krenkende. Det var en tekst omtrent så fjollete som man vel må vente av et kjendisblad, med forsøk på å flette inn referanser til De Lillos sanger. Men noe kritisk eller krenkende innhold var det nok ikke. Bildene var, slik de er beskrevet i dommen, heller ikke spesielt nærgående og kan nok i seg selv ikke være krenkende. Men å ta bilder fra et bryllup må etter min mening ses på som en inntrengning i den private sfære.

Jeg er imidlertid overrasket over det generelle perspektivet i saken, og en del av begrunnelsen. Lillo-Stenberg / Sæther har valg primært å angripe dette som et angrep på privatlivets fred, etter strl § 390. Ved å bygge på dette grunnlaget kan man nok se tekst og bilder i sammenheng. Men jeg ville ha vurdert tekste som mindre interessant i denne sammenhengen. Man kan ikke hindre noen i å skrive om en slik begivenhet, men jeg vil tro at Se og Hør ikke hadde vurdert det som så interessant om de ikke hadde hatt bilder. Strl § 390 har blant annet en “rettsstridsvurdering”, som i dette tilfellet blir en vurdering av om det var en (rettsstridig) krenkelse.

Continue reading Lars Lillo /Andrine Sæther vs Se og Hør

Skal nettleverandører kunne sensurere nettet?

NRK melder at nen lille nettleverandøren Imbera har sensurert nettstedet til Human Rights Services. Man fryktet at HRS’ offentliggjøring av en av de omstridte Muhammed-tegningene skulle føre til sabotasje. Jeg kjenner ikke hvordan Imbera konkret har grepet inn, ut over det som har fremkommet gjennom media. Hege Storhaug sier til NRK at Imbera “gikk inn og redigerte siden vår, flyttet saker og slettet karikaturene av Muhammed.”

Jeg har absolutt ikke noen sans for det som Human Rights Services og Hege Storhaug står for. Jeg synes også at navnevalget “Human Rights Services” er særdeles misvisende. Det HRS bedriver har ganske lite med menneskerettigheter å gjøre. Men at jeg og forhåpentligvis mange andre mener dette betyr ikke at HRS skal sensureres. De har og skal ha ytringsfrihet som alle oss andre.

Den som tilbyr lagringstjenester på nett (webhotell) driver en kommersiell tjeneste. Som andre tjenesteytere kan de sette sine vilkår for tjenesten. De som ikke liker vilkårene kan velge en annen tjenesteyter.

Continue reading Skal nettleverandører kunne sensurere nettet?

Volden vil skjule sine ansikter

Vi har i den senere tid blitt rystet, men egentlig ikke særlig overrasket over dokumentert voldsbruk fra vektere av ymse slag. Det siste var videon om pågripelse av en som hadde nasket en salat til 45 kr. 23.11.07 kunne vi lese om en som ble sparket av vekter mens jeg lå på bakken. Slikt må man åpenbart regne med om man er rusmisbruker. “Junkier juger alltid” sier en vekter. Jeg er mer på linje med Knut Olav Åmås når han skriver “Junkier juger nok ikke alltid”. I “salat-saken” var det heldigvis en fotograf i nærheten så vi kan se hva som skjer. Det gir assosiasjoner i retning “Rodney King saken” hvor en video avslørte grov vold fra politiet i Los Angeles.

Nå skal ikke jeg gå inn i debatten om et privatisert og kommersialisert “politi” utenfor kontroll. Men de ansvarliges forsøk på å skjule seg er interessant. I “salat-videoen” prøver vekterne flere ganger å få fotografen til å slutte å filme, og spør om han har tillatelse. Selvsagt trenger man ikke tillatelse for å filme noe slikt.

Den direkte foranledningen til denne kommentaren er spaltist om informasjonsrådgiver Jarle Aabøs kommentar “Vold mot sniking?” i E24, om et lite hyggelig møte med Oslo Sporveier. At man har opplevd brutale vektere fra Oslo Sporveier er omtrent like lite overraskende som at man møter brutale vektere fra Securitas. Det er egentlig heller ikke overraskende at vekterne ikke ønsker å få dokumentert sin voldsbruk. Aabø skriver:

“Da det oppdages av de Sporveisansatte at jeg bruker et mobilkamera, vendes vreden mot meg. En kvinne kommer i fullt firsprang, ropende og går til angrep. Flere ganger slår hun etter meg, og treffer kamera og hodet. Hun er rasende, fordi jeg forsøker å dokumentere det hennes kolleger gjør mot en forsvarsløs ung gutt.”

Jarle Aabø fulgte opp saken. Han kontaktet informasjonssjef Bjørn Rydmark i Oslo T-Banedrift. Denne informasjonssjefen viste til “Transportvedtekter for AS Oslo Sporveier”, og sa, fortsatt i følge Aabø, at disse sier at “den reisende kan holdes tilbake så lenge vedkommende ikke oppgir korrekt navn, adresse og fødselsdato. Tilbakehold kan skje mens disse opplysninger verifiseres”.

Nysgjerrig som jeg ofte er, gikk jeg inn på Oslo Sporveiers nettsider for å finne ut hva som står i disse transportvedtektene. Men om transportvedtektene er tilgjengelige der, noe de selvsagt bør være, så er de godt gjemt. Jeg har i alle fall ikke funnet dem. Et forsøk på å søke på “transportvedtekter” ga heller ikke noe resultat. Derfor er det fortsatt et åpent spørsmål hva som står i dem. Men vel så viktig er at det også er åpent hva som er hjemmelsgrunnlaget for dette. Oslo Sporveier er ikke en lovgivende myndighet og har ikke noen annen rett til å utøve makt enn du og jeg har, med mindre de har en egen lovhjemmel for dette. Jeg tviler på at Oslo Sporveier har slik hjemmel, og det er uansett de selv som må dokumentere at dette finnes.

Om bruken av makt henviser samme Bjørn Rydmark til interne regler: “I T-banen har vi selvsagt et internt regelverk for hvordan kontroll skal utøves. Dette regelverk er som nevnt “interne”, og ikke tilgjengelige for offentligheten”. Jeg føler det ikke særlig betryggende at en bedrift som Oslo Sporveier viser til vedtekter som de i alle fall ikke gjør noe aktivt for å gjøre kjent, og ellers til interne og hemmelige regler.

Også informasjonssjef Bjørn Rydberg øsnker at maktbruk skal være skjult. Jarle Aabø skriver at han fikk følgende svar fra Rydberg:

“Du antyder at vi i vår virksomhet bedriver maktovergrep. Dette er en meget alvorlig beskyldning. Fotografering og offentliggjøring av bilder uten tjenestemannens godkjennelse er ikke tillatt. Her regner jeg med at du kjenner “vær varsom”-plakaten. Pressens Faglige Utvalg, som du kjenner godt, har behandlet flere slike tilfeller.”

Bjørn Rydbergs henvisning til “Vær Varsom plakaten” er ganske underlig. Han kan i alle fall ikke ha ment dens pkt. 1.3:

Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene.

Kanskje var det pkt. 1.4 Bjørn Rydberg tenkte på:

De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.

Men ved å be Bjørn Rydberg om kommentarer ville Jarle Aabø ha gjort akkurat det som denne bestemmelsen krever. Så får jeg legge til at jeg ikke har gjennomgått praksis fra Pressens Faglige Utvalg for å se om det kan være hold i denne påstanden fra Bjørn Rydberg.

Bjørn Rydberg påstår at “Fotografering og offentliggjøring av bilder uten tjenestemannens godkjennelse er ikke tillatt”. En informasjonssejf bør ha såpass innsikt i de regler som gjelder for billedbruk at han vet at dette ikke er sant. Den relevante lovbestemmelsen om dette er åndsvkerloven § 45c, som det har vært en rekke grunner til å kommentere i den senere tid. I denne står det bl.a:

Fotografi som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede, unntatt når
a) avbildningen har aktuell og allmenn interesse,
b) avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet,

Bilder som viser sporveisvekteres eller securitasvekteres voldsbruk har selvsagt aktuell og allmenn interesse. Det kan heller ikke være særlig tvil om at avbildningen av den enkelte vekter er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet.

Det er selvsagt ikke hyggelig å bli avbildet i situasjoner som dette. Men Oslo sporveiers vektere og vekterselskapene må tåle dette. De driver en virksomhet som ligger i lovens yttergrense når det gjelder bruk av makt. Da må de tåle å få søkelyset rettet mot sin maktbruk. Hvis de mener at noe av deres virksomhet ikke tåler offentlighet, så bør de slutte med virksomheten.