Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. I 2021 betyr det at verk av opphavere som døde i 1950 eller tidligere i dag er frie. Vi trenger ikke samtykke for å kunne fremstille eksemplar av deres verk, eller til å gjøre verk tilgjengelig for allmennheten. Hvem som helst kan gi ut Henrik Ibsen og sette opp hans skuespill, vi kan spille Griegs musikk på konsert og spille den inn, uten å innhente samtykke og uten å betale vederlag til opphaver. Jeg pleier å lage årlige oversikter over opphavere hvis verk faller i det fri ved et årskifte, her er den siste med noen som ble fri fra inngangen til 2021 (med lenker til tidligere årganger).
Men ikke alt faller bort når det har gått 70 år. Vi har det såkalte klassikervernet i åvl § 108. Bestemmelsen lyder:
“Selv om opphavsrettens vernetid er utløpt, kan et åndsverk ikke gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphaverens eller verkets anseelse eller egenart eller på annen måte antas å kunne skade allmenne kulturinteresser.
Uten hensyn til om vernetiden er utløpt kan departementet, når opphaveren er død, forby at et åndsverk gjøres tilgjengelig for allmennheten på en slik måte eller i en slik sammenheng som nevnt i første ledd. Slikt forbud kan departementet også nedlegge på begjæring fra en opphaver som lever, dersom verket ikke er vernet her i riket.
Bestemmelsen i § 5 første ledd får tilsvarende anvendelse selv om opphavsrettens vernetid er utløpt, eller verket er uten vern her i riket.”
Klassikervernet er ikke forankret i internasjonale konvensjoner, men vi finner det i de nordiske landene. I Bernkonvensjonen art 6bis (2) om Moral rights, heter det:
“The rights granted to the author in accordance with the preceding paragraph shall, after his death, be maintained, at least until the expiry of the economic rights,”
Siste ledd i den norske bestemmelsen, som innebærer at plikten til navngivelse består, er uproblematisk. Spiller man Edvard Griegs musikk eller setter man opp Henrik Ibsens skuespill, så skal man ikke kunne hevde at det er noe man har laget selv. I musikk kan vi finne ganske mange eksempler på at noen har forsynt seg av klassikere, har laget mer “moderne” versjoner, gjerne popversjoner, som de har utgitt for å være egne komposisjoner. Et interessant eksempel i denne sammenhengen er andretemaet i andre sats i Mozarts pianosonate K457. I den innspillingen jeg har valgt, med Mitsuko Uchida må vi ca 3.20 inn i satsen for å komme til dette temaet.
Beethoven likte åpenbart dette, og brukte dette temaet i andre sats av sin pianosonate No 8 Pathtique, her fremført av Daniel Barenboim.
Det er laget minst to popsanger som er basert på denne. En er Billy Joels “This Night” (refrenget). Billy Joel har flere ganger fremholdt Beethoven som sin favorittkomponist.
Og Louise Tucker — Midnight Blue
Vi kan sikkert finne tilsvarende eksempler innenfor litteratur og billedkunst, men jeg kjenner litteraturhistorien og kunsthistorien langt dårligere enn jeg kjenner musikkhistorien.
Men hva innebærer det at et verk
“gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphaverens eller verkets anseelse eller egenart eller på annen måte antas å kunne skade allmenne kulturinteresser.”
I Sverige verserer ble det nylig avsagt en dom om dette i Stockholms Tingsrätt, Patent- och marknadsdomstolen. Svenska Akademien krevde at de nynazistiske organisasjonene Nordfront og Nordiska motståndsrörelsen skulle forbys å bruke klassiske litterære verk på sine nettsider. Tekstene ble gjengitt i sin originale form, slik at det ikke var et spørsmål om forvrengning av tekstene. Men de ble satt inn i en sammenheng som Svenska Akademien mente var krenkende. Jeg har gjengitt dommen her, og jeg retter en takk til Daniel Westman som har sendt meg dommen. Det er mange vedlegg til dommen som viser den aktuelle bruken. Disse har jeg utelatt, da det ble en veldig stor fil om jeg skulle ta med disse.
Det er ikke vanskelig å forstå at man misliker at nasjonale kulturskatter brukes av nynazister, akkurat som vi sterkt kan mislike at nazister nærmest har okkupert noen nasjonale symboler. Men som det så ofte sies: Vi kan ikke forby alt vi ikke liker. At noen ekstremister kan (mis)bruke deler av kulturen på den måten er noe vi må akseptere som noe av den prisen vi må betale for ytringsfriheten.
Den politiske ytringsfriheten har et særlig sterkt vern etter Grl § 100 tredje ledd. Jeg viser her til førstvoterende som talsperson for flertallet i plenumsdommen Rt-1997–1821 “Hvit valgallianse”:
«Menneskerettighetsdomstolen har i flere avgjørelser fremhevet at ytringsfrihet er et av de helt fundamentale elementer i grunnlaget for et demokratisk samfunn. Det påpekes at denne frihet ikke bare omfatter rett til å fremsette utsagn som blir positivt mottatt eller som anses ufarlige, eventuelt ubetydelige, men også utsagn som virker støtende, sjokkerende eller som foruroliger.»
Dette må også gjelde når verk vi setter pris på blir brukt i en sammenheng som vi sterkt misliker.
Det er av åpenbare grunner ikke opphaverne som reagerer på slik bruk. Arvingene kan mislike det, men de har ikke lenger noen rettighetr til verkene. Det typiske er at det er representanter for en selvbestaltet, konservativ elite som reagerer når et verk gjengis på en måte som strider mot deres oppfatning av hvordan dette verket skal presenteres. Det kan være Wenche Foss som forlater en oppsetning av “John Gabriel Borkman”, som hun ikke orket å se. For all del: Det er en ærlig sak å mislike en konsert, teateroppsetning, en musikkinnspilling osv, og så gå i pausen, som Wenche Foss gjorde. Hun krevde ikke at oppsetningen skulle forbys.
For en gjennomgang av klassikervernet i Norge fram til år 2000, se Anne Beth Lange “Klassikervernet i norsk rett”, Complex 1/2000. Her finner man en omfattende, men ikke komplett oversikt over praksis. Noen forsøk på å stanse påstått krenkende versjoner av verk har heldigvis ikke ført fram, som da noen ville forby en tegneserieutgave av Peer Gynt og et forsøk på å forby Det norske teateret å sette opp Henrik Ibsens “Gjengangere” i en nynorsk versjon. Men sporene skremmer likevel. Blant det som har blitt forbudt og som i en periode på ti år ble nektet solgt og nektet spilt på radio i Norge, er Duke Ellingtons innspilling av Edvard Griegs “I Dovregubbens hall”. For en oversikt over Grieg i jazzutgaver, se NRK-artikkelen “Grieg som swinger”.
Duke Ellingtons Grieg-innspillinger er nok ikke det beste Duke Ellington har gjort, og det er ikke den beste innspillingen jeg har hørt av Griegs musikk — hvilket selvfølgelig er en subjektiv oppfatning. Men det krenker ikke Grieg og Griegs musikk. Om det krenker noe, så er det enkelte kulturkonservatives oppfatning om hvordan Griegs musikk skal spilles. De bør ikke få bestemme dette. De fleste betydningfulle komponister har vært og er åpne for musikk og andre kulturutrykk langt utenfor main stream. Grieg var opptatt av og åpen for norsk folkemusikk, som han brukte i sin musikk. Edvard Grieg døde i 1907. Jazzen var da i sin spede begynnelse, og hadde ennå ikke kommet til Norge. Jeg tror at Edvard Grieg og andre såkalte “klassiske” komponister hadde vært åpne for jazz, og for den saks skyld rock, om de hadde levd litt senere.
Jeg har nevnt at politiske ytringer har et særlig sterkt vern. Det samme gjelder kunstneriske ytringer. Det er derfor et alvorlig angrep på ytringsfriheten om man forbyr kunstneriske ytringer man ikke liker. Når det gjelde ytringsfrihet generelt og vern for ulike typer ytringer, viser jeg til min bok Ytringsfrihet og medieregulering.
Hvis vi først skal innom mulig krenkende gjengivelser av Grieg, synes jeg at den versjonen av Norsk dans no 2, som NRK spiller som kjenningsmelodi til “Norge Rundt” hver fredag er verre enn Duke Ellingtons vesjoner. For ikke å snakke om når den samme melodien brukes som lokketoner av iskrembiler.
Vi kan også ta med Arne Domnerus’ innspilling av “Ja vi elsker”, som også ble forbudt i Norge.
Et forbud mot fremføring av nasjonalsanger i ymse versjoner står i et særdeles problematisk forhold til Ytringsfriheten. Den politiske ytringsfrihet har et skjerpet vern etter Grl § 100 tredje ledd, som kommer i tillegg til ytringsfrihetsvernet for kunstneriske ytringer. Jeg merker ikke noen politiske under eller overtoner i Arne Domnerus innspillinger av Ja vi elsker. Men vi kan gå til en annen klassiker når det gjelder fremføring av nasjonalsanger, nemlig Jimi Hendrix’ fremføring av USAs nasjonalsang “Star Sprangled Banner” under Woodstockfestivalen i 1969.
Det er vanskelig ikke å tenke på at denne ble fremført mens debatten om Vietnamkrigen var på sitt mest intense i USA. Man hører bombefly, flyalarmer og bomber som faller i fremføringen. Jeg får legge til at Jimi Hendrix selv har sagt at fremføringen ikke var ment slik, men jeg velger likevel å forstå den i en slik sammenheng.
De fleste verk er glemt lenge før det har gått 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. De som fortsatt er interessante etter så lang tid, er så robuste at de tåler at vi herjer med dem. Edvard Griegs “I Dovregubbens hall” står fjellstøtt. Duke Ellingtons innspilling har de fleste glemt. Det hadde jeg også gjort, om det ikke i sin tid var blitt truffet et forbudsvedtak.
Noen forbudsvedtak gjelder bruk i reklame. En av de reklamene jeg husker, er at Levis brukte Michelangelos bilde fra Det sixtinske kapell, som ble femstilt slik at Gud overrakte en Levis-bukse til menneskene. Den er også glemt av de fleste, bortsett fra oss som er opptatt av “klassikervernet”. Men her får jeg legge til at kommesielle ytringer har et svakt ytringsfrihetsvern. Det er mange former for reklame som er forbudt hos oss (f.eks. reklame for tobakk og alkohol), uten at det blir ansett som noe alvorlig inngrep i ytringsfriheten. Så forbud mot å bruke klassiske verk i reklame møter ikke de samme ytringsfrihetsproblemer som når de brukes i politiske sammenhenger eller er gjenstand for kunstnerisk bearbeidelse. Det er dessuten som regel bare en fordel om noen vil forby en reklame. Det gir en medieoppmerksomhet som knapt kan kjøpes for penger.
Når det gjelder ærekrenkelser har man et visst vern i 15 år etter at en person døde. Det er dette som har kommet til overlaten i debatten i kjølvannet av Marte Michelets bok “Hva visste hjemmefronten”. Jeg har skrevet flere kommentarer om den saken, dette er den siste. Vi har ikke lenger noen forbud mot blasfemi i Norge. Men vi har denne etterlevningen etter et slags ærekrenkelses- og blasfemivern i klassikervernet. Vi kan i dag hevde at en av de gamle kulturpersonligheter var en pedofil overgriper, at han var en ivrig skjørtejeger som var kronisk utro mot sin ektefelle og voldtok mange kvinner, at han begikk underslag, at han grovt utnyttet sine venner, osv. Det er bare å legge til krenkende påstander. Den som måtte komme med slike påstander uten å kunne dokumentere dem, må regne med kraftig og antageligvis velfortjent kritikk. Men det er ikke ulovlig og straffbart å hevde noe slikt.
Men skulle man fremføre eller utgi en litt for frisk, utradisjonell og provoserende versjon av vedkommendes verk, da kan man risikere sensur og og eventuelt straff hvis man ikke bøyer seg for sensuren. Slikt hører ikke hjemme i 2021.
