Category Archives: Ytringsfrihet

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 2. Var Lars Holms utsagn en ærekrenkelse?

Lars Holm sa følgende:

«Rasister er ikke gode nordmenn»

Ansvar for ærekrenkelser er nå regulert i skadeserstatningsloven § 3-6a. Spørsmål 3 gjelder også ærekrenkelse, og da kan man rent oppgaveteknisk vurdere hva som skal drøftes under hvilket spørsmål. Det er ingen grunn til å diskutere det samme spørsmålet to ganger. I denne oppgaven er det nærliggende å ha en mer inngående drøftelse under spørsmål 3 enn under spørsmål 2. Det er alltid enklere å kunne vise tilbake til en tidligere drøftelse, enn å vise til at dette vil bli drøftet senere. Men vi må alltid forholde oss til oppgaven slik den er.

Spørsmålet er om Lars Holms utsagn “er egnet til å krenke en annens {Marte Kirkeruds] ærefølelse eller omdømme”. Skyldkravet er uaktsomhet, og vi må også her kunne legge til grunn at Lars Holm visste hva han sa og sa det med vilje.

Selv om det kan ha vært andre som overhørte Lars Holms kommentar, må vi her legge til grunn at Marte mener at hennes æresfølelse er krenket. Omdømmet skades neppe av en slik uttalelse i denne situasjonen.

Lars Holms utsagn er en karakterstikk av og kommentar til Marte Kirkeruds ytring. Det er ingen grunn til å gå inn i en omfattende drøftelse av om dette er en beskyldning eller en karakteristikk.

Når vi skal vurdere om en ytring er en krenkelse, må vi basere oss på en objektivisert vurdering. At MK opplevde seg krenket, betyr ikke nødvendigvis at ytringen er krenkende i rettslig forstand. Hvis vi i spørsmål 1 har konkludert med at MK kommer med en hatefull eller diskriminerende ytring basert på Ilyas’ etniske opprinnelse, vil det ikke være en krenkelse å betegne den som rasistisk. Skal man være riktig pirkete, er det forskjell mellom at noen kommer med en rasistisk ytring og at ytreren er rasist. Mange kan nok komme i skade for å si noe dumt, uten at dette nødvendigvis er karakteriserende for personen, men slike detaljer er det ingen grunn til å gå inn i.

Hvis ytringen skulle være krenkende, blir man ikke ansvarlig

“dersom den anses berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet.”

Denne type ytringer bidrar ikke til å fremme sannhet eller demokrati. Det er heller ikke åpenbart at den bidrar til å fremme individets frie meningsdannelse. Jeg vil her særlig legge vekt på situasjonen ytringen fremkom i, som svar på Martes rasistiske ytring. Etter min vurdering ligger denne type ytringer innenfor det man lovlig må kunne komme med.

Enkelte har ikke tatt utgangspunkt i Lars Holms ytring, med drøftet om det var en ærekrenkelse å anmelde Marte Kirkerud. Det blir feil.

 

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 1.

1. Er Marte Kirkeruds uttalelser i køen foran gatekjøkkenet straffbare?

Utgangspunkt

Dette var Marte Kirkeruds uttalelser i køen foran gatekjøkkenet:

«Din jævla utlending. Ikke kom her og ta plassen fra oss som bygde landet», svarte Marte. «Det var masse plass foran deg. Kom deg tilbake der du kom fra. Vi trenger og vil ikke ha apekatter som smitter gode nordmenn med korona!»

Spørsmålet er om uttalelsene er straffbare etter strl § 185. Det er ikke nødvendig å starte med “Adam og Eva” hver gang man skal løse en oppgave. Det er ganske mange som skriver mye om ytringsfrihet generelt, om Grl § 100 og EMK art 10. Vi kommer selvsagt ikke unna disse når strl § 185. skal vurderes mot ytringsfriheten. Men å skrive en generell innledning om dette er i praksis å kaste bort tid.

For oversiktens skyld gjengir jeg lovbestemmelsene i denne gjennomgangen, men det er det ikke nødvendig å gjøre i en eksamensbesvarelse. Man bør av flere grunner ikke gjengi dem. Til eksamens skriver man for sensorene, og man må kunne regne med at sensorene kjenner disse bestemmelsene og har dem tilgjengelig. I en gjennomgang som dette skriver jeg for studenter og eventuelt andre interesserte, som neppe er like fortrolige med dette som vi må kunne regne med at sensorene er. Strl § 185 første ledd lyder:

Continue reading RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 1.

RINF 1100 eksamen 2021. Oppgaveteksten

RINF 1100 – ytringsfrihet og medieregulering, vår 2021

Ilyas var født i Norge av foreldre som hadde innvandret fra Pakistan. En sen kveld sto han utenfor et gatekjøkken. Marte Kirkerud, som var ganske beruset, stilte seg foran ham i køen. Ilyas pekte bakover og sa at hun fikk stille seg bakerst som andre.

«Din jævla utlending. Ikke kom her og ta plassen fra oss som bygde landet», svarte Marte. «Det var masse plass foran deg. Kom deg tilbake der du kom fra. Vi trenger og vil ikke ha apekatter som smitter gode nordmenn med korona!»

Lars Holm, som også sto i køen, reagerte på det Marte Kirkerud sa. «Rasister er ikke gode nordmenn», sa han. «Det var god plass foran ham i køen fordi det faktisk er noen som tar smittevern alvorlig».

Dagen etter anmeldte Lars Holm Marte Kirkerud for rasistiske uttalelser. Marte anmeldte Lars Holm for ærekrenkelser, siden han hadde kalt henne rasist. Denne anmeldelsen ble henlagt.

Saken ble omtalt av lokalavisen. «Rasisme i kebabkø» var overskriften. Journalist Wenche Hansen hadde snakket med Lars Holm. Hun hadde også forsøkt å få kommentarer Marte Kirkerud, men hun hadde bare avfeid journalisten og sagt at dette var slikt som avisen ikke hadde noe med. Ilyas ønsket heller ikke å uttale seg til avisen. I avisartikkelen ble Marte Kirkerud omtalt som nynazist og rusmisbruker. Det sto at Marte også tidligere var blitt anmeldt for rasistiske uttalelser, men disse sakene var blitt henlagt. Artikkelen var illustrert med et bilde fra en demonstrasjon mot innvandring, hvor Marte hadde en fremtredende plass.

Marte Kirkerud ble rasende da hun så avisoppslaget. Hun oppsøkte redaktør Solveig Storevik, og krevde å få vite hvem som hadde fortalt avisen om at hun tidligere var blitt anmeldt for rasistiske uttalelser. Marte, som hadde betydelige alkoholproblemer, avviste at hun var rusmisbruker. «Jeg har aldri brukt knark, og det må være lov å ta en dram uten å bli beskyldt for å være rusmisbruker» sa hun. Hun krevde å få vite hvem som hadde kommet med slike påstander om henne. Dessuten hadde de ikke lov til å bruke et bilde av henne. Redaktør Storevik sa at avisen aldri røpet sine kilder og sendte Marte Kirkerud ut.

Marte anmeldte avisen, journalist Wenche Hansen og redaktør Solveig Storevik for ærekrenkelser. Saken ble umiddelbart henlagt.

  1. Er Marte Kirkeruds uttalelser i køen foran gatekjøkkenet straffbare?
  2. Var det en ærekrenkelse at Lars Holm kalte Marte Kirkerud rasist?
  3. Var lokalavisens omtale av Marte Kirkerud ærekrenkende?
  4. Var det riktig av politiet å henlegge Marte Kirkeruds anmeldelser mot Lars Holm og mot lokalavisens journalist og redaktør?
  5. Hadde avisen rett til å publisere bildet av Marte Kirkerud?
  6. Har Marte Kirkerud krav på å få vite hvor avisen har fått sine opplysninger om henne fra?
  7. Hvilken betydning har det som drøftes i spørsmål 6, for avisens eventuelle ansvar for ærekrenkelser?

Alle spørsmål skal besvares.

 

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 7. Hvilken betydning har det som drøftes i spørsmål 6, for avisens eventuelle ansvar for ærekrenkelser?

Her var det ganske mange som så ut til ikke å forstå spørsmålet. Vi kan omskrive det omtrent slik: Hvilken betydning har det at avisen påberoper seg kildevernet og ikke vil oppgi sine kilder, for avisens eventuelle ansvar for ærekrenkelser. Det henger sammen med redaktøransvaret: Redaktøren står ansvarlig for innholdet, også når det bygger på anonyme kilder.

Pressen har et referatprivilegium, som innebærer at pressen i liten grad har blitt holdt ansvarlig for å videreformidle andres ulovlige ytringer. Hvis man ikke oppgir sine kilder, kan pressen ikke vise til at man bare gjengir andres ytringer. Når pressen baserer seg på anonyme kilder, vil utsagnene blir vurdert som om de er fresatt av vedkommende presseorgan selv, og ikke bare gjengir andres anonyme ytringer.

Vi kan her vise til dommen mot Tønsbergs Blad Rt-2003-928, hvor Høyesterett uttaler i avsnitt:

“Det å referere til anonyme kilder bør derfor i denne sammenheng likestilles med beskyldninger som avisen fremsetter uten kildeangivelse.”

Videre Rt-2007-687 Big Brother:

«Se og Hør har nytta anonyme kjelder, og det let seg då ikkje i noko tilfelle vurdere om dei har handla aktsamt eller ikkje.»

 

En kamel slapp gjennom nåløyet og ble frikjent. Fuck politiet.

Rapperen Marcus Kabelo Møll Mosele, som kaller seg Kamelen, ble i 23.september 2020, i Kristiansand tingrett dømt for å ha sagt “Fuck politiet” under en konsert i Kristiansand. Han anket saken, og han er nå frikjent av Agder lagmannsrett ved en dom 22. april 2021. Jeg har tidligere kommentert tingrettens dom. Siden han selv har bidratt til å skape blest om saken, ser jeg ikke noe stort poeng i å anonymisere denne gangen.

Jeg liker resultatet i lagmannsrettens dom. Men dessverre er ikke begrunnelsen for resultatet særlig interessant. Saken ble avgjort på spørsmålet om Kamelen hadde handlet forsettlig, som var et spørsmål om bevis. I tingrettens avgjørelse står det:

“Retten er etter bevisførselen overbevist om at tiltalte først begynte å rope «fuck politi» etter at han så polititjenestemennene i uniform inne på utestedet.”

I lagmannsrettens avgjørelse gjengis Kamelens forklaring slik:

“Mosele har forklart at han ikke mente å forulempet de to tjenestemennene ved å rope «fuck politi». Han visste ikke at politiet var i lokalet. Han ble ikke oppmerksom på dette før de tok tak i ham for å føre ham ut. Han stoppet da å rope. Han benekter at hans rop var ment som en fornærmelse av de to tjenestemennene. Opptredenen var en ordinær del av showet hans og ikke rettet mot noen bestemt person.”

Videre skriver lagmannsretten:

“Ved bevisvurderingen legger lagmannsretten til grunn det strafferettslige prinsippet om at enhver rimelig tvil om faktum ved vurderingen av skyldspørsmålet skal komme tiltalte til gode.

Ut fra forklaringen til Mosele og vitneforklaringfra hans manager karakteriseres den hiphopp-sjangeren Mosele utøver -gate-rapp -av samfunnskritiske tekster med angrep og negative karakteristikker av myndighetsorganer, bl.a. av politiet. Kritikken av politiet ved bruk av uttrykket «fuck the police», startet allerede i 1988 da den amerikanske gruppen N.W.A. lanserte en låt med denne tittelen. Frasen har senere fått fotfeste i kunstformen og brukes på konserter av rappartister i både inn-og utland som et uttrykk for en kritikk av «systemet», også av politietaten. Lagmannsretten forstår Moseles forklaring slik at han bruker uttrykket på samme måte i sine opptredener og tekster.

Videre legger lagmannsretten til grunn at Mosele i sine show ofte lar seg bære rundt i lokalet av publikum samtidig som han roper ut ulike ting som gjentas av tilhørerne, alt i takt med rytmene fra musikken. Meningen er å skape en samhandling mellom artist og publikum. Han bruker «stage dive» og «crowd surf» som en overgang mellom låter. Uttrykkene han bruker under «surfingen» kanha tilknytning til kommende eller nylig gjennomførte sangtekster på scenen. Ikke sjeldent roper han i denne forbindelsen «fuck politi». «Crowd surf» er således en del av hans konsert før han vender tilbake på scenen igjen etter dette.

Lagmannsretten legger videre til grunn tiltaltes forklaring om at han ved den aktuelle anledningen ikke var kjent med at politiet var i lokalet da han gikk på scenen. Politiet var ikke en del av arrangørens vaktstyrke. Det er heller ikke opplysninger som tilsier at Mosele hadde informasjon om at politiet hadde kommet til stede på grunn av ordensforstyrrelser.”

Det fortsetter med noe om at lysforholdene i lokalet var slike at Kamelen vanskelig kunne se at det var politi i lokalet, og det sies noe om et ganske dårlig videoopptak av hendelsen. Jeg sitter med det inntrykk at tingretten ganske ukritisk har tatt polititjenestemennens forklaringer for god fisk, mens lagmannsretten har hatt en bredere og mer kritisk bevisvurdeirng.

Lagmannsretten unngår dermed å ta stilling til det prinsipielle spørsmålet, som er hovedgrunnen til at jeg har interessert meg for saken: Er det en straffbar forulemping av offentlig tjenestemann å si “Fuck politiet”, eller er det noe som ligger innenfor ytringsfriheten? Jeg mener at det ligger innenfor vår ytringsfrihet å si dette om politiet. Jeg har redegjort nærmere for det i omtalen av tingrettens dom, og gjentar bare dette utdraget var Høyesteretts dom Rt-2003–948, som riktignok gjaldt et annet spørsmål. Men synspunktene bør være relevante også i en sak som denne:

“Det er i rettspraksis slått fast at det må stilles særlige krav til polititjenestemenn i forbindelse med deres tjenesteutøvelse, og at selvbeherskelse både er en yrkesetisk plikt og en del av den faglige ferdighet som en politimann skal besitte, jf. blant annet Rt-1983–375. Politiloven av 1995 endrer ikke dette.”

Et profesjonelt politi bør tåle å høre noen skjellsord, selv om de selvsagt ikke behøver å like det. Men akkurat dette sier ikke lagmannsretten noe om. Siden det er ulik vurdering av sakens beviser som har vært avgjørende, er det lite sannsynlig at saken vil bli tatt til behandling i Høyesterett, om politiet mot formodning skulle anke saken. Det er ingen bevisførsel i Høyesterett, og de må legge til grunn det faktum som lagmanssretten anså som bevist.

NTNU, Eikrem-saken og ytringsfrihet

NTNU har brukt sannsynligvis veldig mye penger på å lage Eikrem-saken til en forferdelig smørje. Jeg har kommentert denne saken flere ganger. Jeg tror denne kommentaren fra 29. september 2018 var den første. En liten oppsummering av saken.

Førsteamanuensis Øyvind Eikrem uttalte seg om innvandringsspørsmål til bloggen Resett. Den er av mange grunner ikke blant de jeg bruker tid på å lese, så hva han faktisk sa, vet jeg ikke. Flere av hans kolleger mislikte dette, noe jeg i og for seg kan forstå. Jeg ville nok aldri ha uttalt meg til Resett. Men Øyvind Eikrem har selvfølgelig den samme rett til å uttale seg til Resett som andre har til å uttale seg til NRK, Aftenposten, Morgenbladet, Klassekampen, Adresseavisn og Universitetsavisa. Vi kan like det eller la være å like det, men han har selvfølgelig også rett til å gjøre det jeg og andre måtte mislike.

Det er særlig de upopulære meninger som krever ytringsfrihetens beskyttelse. I plenumsdommen Rt-1997-1821 Hvit valgallianse, skriver førstvoterende som talsperson for flertallet:

«Menneskerettighetsdomstolen har i flere avgjørelser fremhevet at ytringsfrihet er et av de helt fundamentale elementer i grunnlaget for et demokratisk samfunn. Det påpekes at denne frihet ikke bare omfatter rett til å fremsette utsagn som blir positivt mottatt eller som anses ufarlige, eventuelt ubetydelige, men også utsagn som virker støtende, sjokkerende eller som foruroliger.»

Magasinet Filter nyheter begynte å grave i saken, og mente at han opptrådte under pseudonym, visstnok Einar Tambarskjelve (eller Einar Dissemage som det vel blir på et mer moderne norsk) i en innvandringskritisk FaceBook gruppe. Det er ikke særlig ærerikt ikke å bruke eget navn når man ytrer seg, men det er tillatt. Noen ganger kan man ha et legitimt ønske om å holde to roller fra hverandre, og derfor velge et pseudonym. Dette har også blitt en sak ved NTNU.

NTNU har engasjert advokatfirmaet Simonsen, Vogt og Wiik (SVW) til å granske saken. Det har ganske sikkert vært dyrt. Det ser ikke ut til at det har vært særlig vel anvendte penger fra NTNU. Jeg har ikke lest deres rapport, og kjenner den bare gjennom det som har kommet frem i media, samt det journalisten fra Universitetsavisa refererte da jeg snakket med henne. Det hørtes ut som om hun kjente den rimelig godt.

Jeg får legge til at det er instituttet hvor Øyind Eikrem er ansatt, Institutt for sosialt arbeid, som har rotet dette til, og så langt jeg kan se ikke NTNU som sådan. Saken har versert noen år. Da den blusset opp i 2018, uttalte daværende rektor Gunnar Bovim til Univesitetsavisen:

” – Vi har håndtert denne saken dårlig. Eikrem skulle ikke fått munnkurv, sier han, og slår fast:

– Det er bare å legge seg flat her.

Men Bovim er klar på at håndteringen av Eikrem-saken runde II ikke er representativ for NTNUs holdning til akademisk ytringsfrihet.

– Her hos oss holder vi ytringsfrihetsfanen høyt. Det er blant annet derfor vi holder oss med en fri avis. Vi skal holde oss med en debattkultur hvor det er meget høyt under taket, og hvor folk ikke blir pålagt munnkurv for sine meningers skyld.

– Har du formidlet dette til instituttleder Riina Kiik?

– Jeg har gitt råd til ISAs leder om dette, ja. Her er det viktig å få fram at Kiik søkte råd på sentralt hold om hvordan hun skulle håndtere denne saken, før hun agerte. Jeg må bare konstatere at hun fikk dårlig råd fra oss. Dette har vi tatt opp internt i våre ledende organer.”

Hvis jeg under pseudonym skulle komme med politisk ukorrekte meninger i sosiale medier som ville ha provosert mine kolleger, så ville det ha vært UiO og mine kollekter helt uvedkomment. Jeg har ytringsfrihet og har full rett til å ytre meg, også på måter som mine kolleger måtte bli provosert av og sterkt mislike.

SVW skal ha kommet til at de pesudonyme uttalelsene på FB er i strid med strl § 185 og dermed straffbare. Jeg har ikke sett de konkrete uttalelsene, og har ingen mening om akkurat det spørsmålet. Men uansett: Det har ingen betydning for Øyvind Eikrems arbeidsforhold. Om jeg skulle gjøre noe ulovlig, hva enten der er å kjøre bil i fylla, slå ned en person, krenke noen privatliv eller komme med hatefulle eller diskriminerende ytringer, så vedkommer ikke det mitt arbeidsforhold ved UiO. Det er eventuelt et forhold for politiet.

Om jeg skal stole på journalisten fra Universitetsavisa, så skal SWV ha sagt at ytringen ikke ville være straffbar så lenge den var anonym, men ble straffbar fordi identiteten hevdes å være avslørt. Dette viser først og fremst at dette har ikke de som har skrevet rapporten forstått mye av. Skal man vurdere om en ytring er straffbar, må man se på ytringens innhold. I en eventuell straffesak må det bevises ut over enhver rimelig tvil at vedkommende person faktisk skrev den. Blir dette bevist, har det ingen betydning om ytringene ble fremsatt anonymt eller ikke. SWV skal også ha hevdet at selv om man ikke kan bevise at Øyvind Eikrem har skrevet de omstridte innleggene, så vil han likevel kunne holdes ansvarlig på grunn av hans tilknytning til gruppen. Jeg vet ikke om de mener at han kan straffes for å ha tilknytning til gruppen, jeg baserer meg her bare på det journalisten fortalte.

Den som ytrer seg på FaceBook eller i andre fora er ansvarlig for sin egen ytring, men ikke for hva andre måtte ytre i den samme gruppen. I den såkalte “Kakerlakkdommen” HR-2020-184-A står det i avsnitt 35:

“As ytring kom etter en rekke krenkende ytringer mot C i kommentarfeltet fra andre personer. A kan ikke straffes for andres kommentarer, og jeg er ikke enig med lagmannsretten i at A har gitt sin «tilslutning» til dem. Men disse andre kommentarene er egnet til å styrke den forståelse av As ytring som kan utledes av de ordene hun selv valgte, og som jeg har redegjort for.”

Ansatte har selvsagt ytringsfrihet. I SWV-rapporten skal det visstnok stå at Øyvind Eikrem ville ha vært beskyttet av den akademiske frihet om dette hadde vært sagt i egenskap av førsteamanuensis ved NTNU, men at han ikke er besyttet av dette siden det var uttalelser han kom med privat. Om dette er korrekt gjengitt, viser også dette at advokatene ikke har gjort en god jobb. Som norsk borger har Øyvind Eikrem sin ytringsfrihet som alle oss andre, også til å komme med uttalelser som de fleste av oss måtte mislike.

Selv om den akademiske frihet på mange måter er ytringsfrihetens far eller mor (stryk det som ikke passer), så supplerer den i praksis den generelle ytringsfriheten. Som universitetsansatte er vi i en særlig priviligert stilling.

I en på mange måter ulykksalig sak ble en professor ved UiO avskjediget for noen år siden. Han ble oppfattet som en pest og en plage av sine kolleger og sine overordnede, og kom med mange kritiske utsagn om dem og deres kompetanse. Dessverre endte saken med at avdkjeden ble opprettholdt på et ganske formalistisk grunnlag: Han hadde ikke møtt på møter som ledelsesn hadde innkalt ham til, slik at den viktigste lærdommen av saken blir at hvis man blir kalt inn på teppet av ledelsen, da stiller man i det møtet, uansett hvor meningsløst og tåpelig man måtte mene at det er. Saken ble anket til Høyesterett, men ankeutvalget tillot ikke at saken ble fremmet for Høyesterett — av grunner jeg ikke går nærmere inn på. Ankeutvalget kom imidlertid med følgende utsagn, Rt-2011-1011, som også er relevant i Eikrem-saken.

«Høyesteretts ankeutvalg understreker at ytringsfriheten, slik denne blant annet kommer til uttrykk i Grunnloven § 100 første ledd og EMK artikkel 10 nr. 1, gir svært vide rammer for hva en vitenskapelig ansatt kan si om faglige og administrative spørsmål, selv om dette innebærer å tale ledelsen eller andre midt i mot. Den frie akademiske meningsutveksling er en grunnleggende verdi, og en forutsetning for at universiteter og høyskoler skal kunne fylle sin oppgave i et demokratisk samfunn. (…) Men også en vitenskapelig medarbeider må ta et visst hensyn ved sin opptreden overfor kolleger og andre han kommer i kontakt med i sin stilling. Han må også ha arbeidsmiljøet for øye. I de mest graverende tilfeller vil ytringsfriheten måtte vike også på en arena som dette, i den forstand at ytringer som er utilbørlige på grunn av form, tid, forum, omfang eller skadevirkninger, kan danne grunnlag for avskjed.»

Når det gjelder å ta et visst hensyn, betyr det selvsagt ikke at man skal la være å komme med kritiske ytringer, eller ytringer som ens kolleger og overordnede blir provosert av.

Sivilombudsmannen har ved flere anledninger vurdert saken om offentlig ansattes ytringsfrihet. Det har først og fremst vært offentlig ansattes uttalelser om eget arbeidsfelt. I en oppsummering fra 2015 skriver sivilombudsmannen:

“Det er også pekt på at det skal mye til før grensene for den ansattes ytringsfrihet er overskredet. Ytringer som ikke er undergitt taushetsplikt, og som i hovedsak gir uttrykk for arbeidstakerens egne oppfatninger, vil det vanligvis være anledning til å komme med. Det gjelder også ytringer som arbeidsgiveren oppfatter som uønskede, uheldige eller ubehagelige. Offentlige ansatte har et vidt spillerom – både i form og innhold – for offentlig å gi uttrykk for sin mening, også om eget arbeidsområde og egen arbeidsplass. Det er i utgangspunktet arbeidsgiveren som må bevise at ytringen påfører eller kan påføre virksomheten skade.”

En oppsummering:

Om Øyvind Eikrem har uttalt seg pseudonymt til en FB-gruppe, vedkommer dette ikke NTNU, uavhengig av om uttalelsene er i strid med strl § 185 eller ikke. Han har sin ytringsfrihet, og NTNU kan ikke legge seg opp i det.

Jeg viser ellers til min bok “Ytringsfrihet og medieregulering”, hvor det blant annet er et kapittel om ansattes ytringsfrihet.

Klassikervernet: Trenger vi egne ærekrenkelses- og blasfemibestemmelser for historiske opphavere?

Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. I 2021 betyr det at verk av opphavere som døde i 1950 eller tidligere i dag er frie. Vi trenger ikke samtykke for å kunne fremstille eksemplar av deres verk, eller til å gjøre verk tilgjengelig for allmennheten. Hvem som helst kan gi ut Henrik Ibsen og sette opp hans skuespill, vi kan spille Griegs musikk på konsert og spille den inn, uten å innhente samtykke og uten å betale vederlag til opphaver. Jeg pleier å lage årlige oversikter over opphavere hvis verk faller i det fri ved et årskifte, her er den siste med noen som ble fri fra inngangen til 2021 (med lenker til tidligere årganger).

Men ikke alt faller bort når det har gått 70 år. Vi har det såkalte klassikervernet i åvl § 108. Bestemmelsen lyder:

“Selv om opphavsrettens vernetid er utløpt, kan et åndsverk ikke gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphaverens eller verkets anseelse eller egenart eller på annen måte antas å kunne skade allmenne kulturinteresser.”

Continue reading Klassikervernet: Trenger vi egne ærekrenkelses- og blasfemibestemmelser for historiske opphavere?

Kunst-køpenickiaden Werner Jensen

Køpenickiade er definert slik i Wikipedia: En form for svindel eller lurendreieri, særlig en frekk bløff der en eller flere personer urettmessig gir seg ut for å representere offentlige myndigheter. Betegnelsen viser til en begivenhet i 1906 i Köpenick, i dag en bydel i Berlin, der den 57 år gamle arbeidsløse skomakeren og tidligere straffedømte Wilhelm Voigt, i uniform lurte til seg bykassen. Er man frekk nok og gjør sin svindel på en tilstrekkelig spektakulær måte, går man inn i historien som en slags helt. «Kapteinen fra Köpenick» (Hauptmann von Köpenick) har til og med fått sin egen statue ved rådhuset i Köpenick — og ikke minst gitt opphavet til ordet Køpenickiade. Han fikk mer en sine 15 minutes of fame.

Hvordan Werner Jensen, alias John Hedemark vil skrive seg inn i kunst- og kriminalihistorien må vi nok vente noen år før vi får se. John Hedemark har laget malerier som han har solgt under pseudonymene Werner Jensen, Knut Ohlesen og Erik Krohn. Politiet har åpenbart hatt behov for å avlede oppmerksomheten fra grove overtramp ved ransaking av ungdommer mistenkt for bruk av ubetydelige mengder cannabis. En spektakulær kunstaksjon kunne tydeligvis være formålstjenelig.

Politiet var raskt ute med å si at maleriene ville bli destruert. Nå har de moderert seg litt der, og sier at de eventuelt vil påstå at de skal inndras til fordel for staten hvis det blir straffesak. Så får vi se om han blir dømt for noe.

Continue reading Kunst-køpenickiaden Werner Jensen

Ytringsfrihet og medieregulering. Avsluttende repetisjonsforelesninger.

Jeg har nå avsluttet forelesningsseriene om ytringsfrihet og medieregulering. De to siste forelesningene er to repetisjonsforelesninger som først og fremt er laget for studenter som skal opp til eksamen i faget RINF 1100. De inneholder ikke noe nytt som ikke har vært gjennogått i tidligere forelesninger.

Om noen skulle leke med tanke å lage tilsvarende vidoeforelesninger i sine fag, har jeg oppsummert noe av erfaringene i innlegget Hjemmelagde forelesningsvideoer. Noen erfaringer og tips.

Forelesninger om ytringsfrihet og medieregulering

Innledning

Hatefulle og diskriminerende ytringer

Ærekrenkelser

Privatlivets fred mm

Repetisjon

Jeg har laget to repetisjonsforelesninger som er en hurtiggjennomgang av de temaene som har vært gjennomgått i forelesningene. Den  er først og fremst laget for studenter som skal opp til eksamen i faget RINF 1100.

Andre videoforelsninger

Ytringsfrihet og medieregulering. Flere videoforelesninger

Nå har jeg lagt ut fire forelesninger om ytringsfrihet og medieregulering. Temaene for disse forelesningene er:

Dette avslutter det jeg vil kalle den ordinære delen av denne forelesningsserien. Jeg har lovet studentene som skal opp til eksamen i faget RINF 1100 en repetisjonsforelesning, som i praksis antageligvis kommer til å bli to forelesninger. Men jeg kommer til å gjøre også disse tilgjengelig her. Disse tar jeg sikte på å gjøre tilgjengelig ganske kort tid etter påske.

Forelesninger om ytringsfrihet og medieregulering

Innledning

Hatefulle og diskriminerende ytringer

Ærekrenkelser

Privatlivets fred mm

Repetisjon

Jeg har laget to repetisjonsforelesninger som er en hurtiggjennomgang av de temaene som har vært gjennomgått i forelesningene. Den  er først og fremst laget for studenter som skal opp til eksamen i faget RINF 1100.

Andre videoforelsninger