[WPPA+ dbg msg: Photo 0 does not exist in call to wppa_get_picture_html(). Type = From : wppa-picture.php line: 44 in function wppa_get_picture_html - wppa_initialize_javascript - apply_filters - do_action]
Rapperen Marcus Kabelo Møll Mosele, som kaller seg Kamelen, ble i 23.september 2020, i Kristiansand tingrett dømt for å ha sagt “Fuck politiet” under en konsert i Kristiansand. Han anket saken, og han er nå frikjent av Agder lagmannsrett ved en dom 22. april 2021. Jeg har tidligere kommentert tingrettens dom. Siden han selv har bidratt til å skape blest om saken, ser jeg ikke noe stort poeng i å anonymisere denne gangen.
Jeg liker resultatet i lagmannsrettens dom. Men dessverre er ikke begrunnelsen for resultatet særlig interessant. Saken ble avgjort på spørsmålet om Kamelen hadde handlet forsettlig, som var et spørsmål om bevis. I tingrettens avgjørelse står det:
“Retten er etter bevisførselen overbevist om at tiltalte først begynte å rope «fuck politi» etter at han så polititjenestemennene i uniform inne på utestedet.”
I lagmannsrettens avgjørelse gjengis Kamelens forklaring slik:
“Mosele har forklart at han ikke mente å forulempet de to tjenestemennene ved å rope «fuck politi». Han visste ikke at politiet var i lokalet. Han ble ikke oppmerksom på dette før de tok tak i ham for å føre ham ut. Han stoppet da å rope. Han benekter at hans rop var ment som en fornærmelse av de to tjenestemennene. Opptredenen var en ordinær del av showet hans og ikke rettet mot noen bestemt person.”
Videre skriver lagmannsretten:
“Ved bevisvurderingen legger lagmannsretten til grunn det strafferettslige prinsippet om at enhver rimelig tvil om faktum ved vurderingen av skyldspørsmålet skal komme tiltalte til gode.
Ut fra forklaringen til Mosele og vitneforklaringfra hans manager karakteriseres den hiphopp-sjangeren Mosele utøver ‑gate-rapp ‑av samfunnskritiske tekster med angrep og negative karakteristikker av myndighetsorganer, bl.a. av politiet. Kritikken av politiet ved bruk av uttrykket «fuck the police», startet allerede i 1988 da den amerikanske gruppen N.W.A. lanserte en låt med denne tittelen. Frasen har senere fått fotfeste i kunstformen og brukes på konserter av rappartister i både inn-og utland som et uttrykk for en kritikk av «systemet», også av politietaten. Lagmannsretten forstår Moseles forklaring slik at han bruker uttrykket på samme måte i sine opptredener og tekster.
Videre legger lagmannsretten til grunn at Mosele i sine show ofte lar seg bære rundt i lokalet av publikum samtidig som han roper ut ulike ting som gjentas av tilhørerne, alt i takt med rytmene fra musikken. Meningen er å skape en samhandling mellom artist og publikum. Han bruker «stage dive» og «crowd surf» som en overgang mellom låter. Uttrykkene han bruker under «surfingen» kanha tilknytning til kommende eller nylig gjennomførte sangtekster på scenen. Ikke sjeldent roper han i denne forbindelsen «fuck politi». «Crowd surf» er således en del av hans konsert før han vender tilbake på scenen igjen etter dette.
Lagmannsretten legger videre til grunn tiltaltes forklaring om at han ved den aktuelle anledningen ikke var kjent med at politiet var i lokalet da han gikk på scenen. Politiet var ikke en del av arrangørens vaktstyrke. Det er heller ikke opplysninger som tilsier at Mosele hadde informasjon om at politiet hadde kommet til stede på grunn av ordensforstyrrelser.”
Det fortsetter med noe om at lysforholdene i lokalet var slike at Kamelen vanskelig kunne se at det var politi i lokalet, og det sies noe om et ganske dårlig videoopptak av hendelsen. Jeg sitter med det inntrykk at tingretten ganske ukritisk har tatt polititjenestemennens forklaringer for god fisk, mens lagmannsretten har hatt en bredere og mer kritisk bevisvurdeirng.
Lagmannsretten unngår dermed å ta stilling til det prinsipielle spørsmålet, som er hovedgrunnen til at jeg har interessert meg for saken: Er det en straffbar forulemping av offentlig tjenestemann å si “Fuck politiet”, eller er det noe som ligger innenfor ytringsfriheten? Jeg mener at det ligger innenfor vår ytringsfrihet å si dette om politiet. Jeg har redegjort nærmere for det i omtalen av tingrettens dom, og gjentar bare dette utdraget var Høyesteretts dom Rt-2003–948, som riktignok gjaldt et annet spørsmål. Men synspunktene bør være relevante også i en sak som denne:
“Det er i rettspraksis slått fast at det må stilles særlige krav til polititjenestemenn i forbindelse med deres tjenesteutøvelse, og at selvbeherskelse både er en yrkesetisk plikt og en del av den faglige ferdighet som en politimann skal besitte, jf. blant annet Rt-1983–375. Politiloven av 1995 endrer ikke dette.”
Et profesjonelt politi bør tåle å høre noen skjellsord, selv om de selvsagt ikke behøver å like det. Men akkurat dette sier ikke lagmannsretten noe om. Siden det er ulik vurdering av sakens beviser som har vært avgjørende, er det lite sannsynlig at saken vil bli tatt til behandling i Høyesterett, om politiet mot formodning skulle anke saken. Det er ingen bevisførsel i Høyesterett, og de må legge til grunn det faktum som lagmanssretten anså som bevist.
NTNU har brukt sannsynligvis veldig mye penger på å lage Eikrem-saken til en forferdelig smørje. Jeg har kommentert denne saken flere ganger. Jeg tror denne kommentaren fra 29. september 2018 var den første. En liten oppsummering av saken.
Førsteamanuensis Øyvind Eikrem uttalte seg om innvandringsspørsmål til bloggen Resett. Den er av mange grunner ikke blant de jeg bruker tid på å lese, så hva han faktisk sa, vet jeg ikke. Flere av hans kolleger mislikte dette, noe jeg i og for seg kan forstå. Jeg ville nok aldri ha uttalt meg til Resett. Men Øyvind Eikrem har selvfølgelig den samme rett til å uttale seg til Resett som andre har til å uttale seg til NRK, Aftenposten, Morgenbladet, Klassekampen, Adresseavisn og Universitetsavisa. Vi kan like det eller la være å like det, men han har selvfølgelig også rett til å gjøre det jeg og andre måtte mislike.
Det er særlig de upopulære meninger som krever ytringsfrihetens beskyttelse. I plenumsdommen Rt-1997–1821 Hvit valgallianse, skriver førstvoterende som talsperson for flertallet:
«Menneskerettighetsdomstolen har i flere avgjørelser fremhevet at ytringsfrihet er et av de helt fundamentale elementer i grunnlaget for et demokratisk samfunn. Det påpekes at denne frihet ikke bare omfatter rett til å fremsette utsagn som blir positivt mottatt eller som anses ufarlige, eventuelt ubetydelige, men også utsagn som virker støtende, sjokkerende eller som foruroliger.»
Magasinet Filter nyheter begynte å grave i saken, og mente at han opptrådte under pseudonym, visstnok Einar Tambarskjelve (eller Einar Dissemage som det vel blir på et mer moderne norsk) i en innvandringskritisk FaceBook gruppe. Det er ikke særlig ærerikt ikke å bruke eget navn når man ytrer seg, men det er tillatt. Noen ganger kan man ha et legitimt ønske om å holde to roller fra hverandre, og derfor velge et pseudonym. Dette har også blitt en sak ved NTNU.
NTNU har engasjert advokatfirmaet Simonsen, Vogt og Wiik (SVW) til å granske saken. Det har ganske sikkert vært dyrt. Det ser ikke ut til at det har vært særlig vel anvendte penger fra NTNU. Jeg har ikke lest deres rapport, og kjenner den bare gjennom det som har kommet frem i media, samt det journalisten fra Universitetsavisa refererte da jeg snakket med henne. Det hørtes ut som om hun kjente den rimelig godt.
Jeg får legge til at det er instituttet hvor Øyind Eikrem er ansatt, Institutt for sosialt arbeid, som har rotet dette til, og så langt jeg kan se ikke NTNU som sådan. Saken har versert noen år. Da den blusset opp i 2018, uttalte daværende rektor Gunnar Bovim til Univesitetsavisen:
” — Vi har håndtert denne saken dårlig. Eikrem skulle ikke fått munnkurv, sier han, og slår fast:
- Det er bare å legge seg flat her.
Men Bovim er klar på at håndteringen av Eikrem-saken runde II ikke er representativ for NTNUs holdning til akademisk ytringsfrihet.
- Her hos oss holder vi ytringsfrihetsfanen høyt. Det er blant annet derfor vi holder oss med en fri avis. Vi skal holde oss med en debattkultur hvor det er meget høyt under taket, og hvor folk ikke blir pålagt munnkurv for sine meningers skyld.
- Har du formidlet dette til instituttleder Riina Kiik?
- Jeg har gitt råd til ISAs leder om dette, ja. Her er det viktig å få fram at Kiik søkte råd på sentralt hold om hvordan hun skulle håndtere denne saken, før hun agerte. Jeg må bare konstatere at hun fikk dårlig råd fra oss. Dette har vi tatt opp internt i våre ledende organer.”
Hvis jeg under pseudonym skulle komme med politisk ukorrekte meninger i sosiale medier som ville ha provosert mine kolleger, så ville det ha vært UiO og mine kollekter helt uvedkomment. Jeg har ytringsfrihet og har full rett til å ytre meg, også på måter som mine kolleger måtte bli provosert av og sterkt mislike.
SVW skal ha kommet til at de pesudonyme uttalelsene på FB er i strid med strl § 185 og dermed straffbare. Jeg har ikke sett de konkrete uttalelsene, og har ingen mening om akkurat det spørsmålet. Men uansett: Det har ingen betydning for Øyvind Eikrems arbeidsforhold. Om jeg skulle gjøre noe ulovlig, hva enten der er å kjøre bil i fylla, slå ned en person, krenke noen privatliv eller komme med hatefulle eller diskriminerende ytringer, så vedkommer ikke det mitt arbeidsforhold ved UiO. Det er eventuelt et forhold for politiet.
Om jeg skal stole på journalisten fra Universitetsavisa, så skal SWV ha sagt at ytringen ikke ville være straffbar så lenge den var anonym, men ble straffbar fordi identiteten hevdes å være avslørt. Dette viser først og fremst at dette har ikke de som har skrevet rapporten forstått mye av. Skal man vurdere om en ytring er straffbar, må man se på ytringens innhold. I en eventuell straffesak må det bevises ut over enhver rimelig tvil at vedkommende person faktisk skrev den. Blir dette bevist, har det ingen betydning om ytringene ble fremsatt anonymt eller ikke. SWV skal også ha hevdet at selv om man ikke kan bevise at Øyvind Eikrem har skrevet de omstridte innleggene, så vil han likevel kunne holdes ansvarlig på grunn av hans tilknytning til gruppen. Jeg vet ikke om de mener at han kan straffes for å ha tilknytning til gruppen, jeg baserer meg her bare på det journalisten fortalte.
Den som ytrer seg på FaceBook eller i andre fora er ansvarlig for sin egen ytring, men ikke for hva andre måtte ytre i den samme gruppen. I den såkalte “Kakerlakkdommen” HR-2020–184‑A står det i avsnitt 35:
“As ytring kom etter en rekke krenkende ytringer mot C i kommentarfeltet fra andre personer. A kan ikke straffes for andres kommentarer, og jeg er ikke enig med lagmannsretten i at A har gitt sin «tilslutning» til dem. Men disse andre kommentarene er egnet til å styrke den forståelse av As ytring som kan utledes av de ordene hun selv valgte, og som jeg har redegjort for.”
Ansatte har selvsagt ytringsfrihet. I SWV-rapporten skal det visstnok stå at Øyvind Eikrem ville ha vært beskyttet av den akademiske frihet om dette hadde vært sagt i egenskap av førsteamanuensis ved NTNU, men at han ikke er besyttet av dette siden det var uttalelser han kom med privat. Om dette er korrekt gjengitt, viser også dette at advokatene ikke har gjort en god jobb. Som norsk borger har Øyvind Eikrem sin ytringsfrihet som alle oss andre, også til å komme med uttalelser som de fleste av oss måtte mislike.
Selv om den akademiske frihet på mange måter er ytringsfrihetens far eller mor (stryk det som ikke passer), så supplerer den i praksis den generelle ytringsfriheten. Som universitetsansatte er vi i en særlig priviligert stilling.
I en på mange måter ulykksalig sak ble en professor ved UiO avskjediget for noen år siden. Han ble oppfattet som en pest og en plage av sine kolleger og sine overordnede, og kom med mange kritiske utsagn om dem og deres kompetanse. Dessverre endte saken med at avdkjeden ble opprettholdt på et ganske formalistisk grunnlag: Han hadde ikke møtt på møter som ledelsesn hadde innkalt ham til, slik at den viktigste lærdommen av saken blir at hvis man blir kalt inn på teppet av ledelsen, da stiller man i det møtet, uansett hvor meningsløst og tåpelig man måtte mene at det er. Saken ble anket til Høyesterett, men ankeutvalget tillot ikke at saken ble fremmet for Høyesterett — av grunner jeg ikke går nærmere inn på. Ankeutvalget kom imidlertid med følgende utsagn, Rt-2011–1011, som også er relevant i Eikrem-saken.
«Høyesteretts ankeutvalg understreker at ytringsfriheten, slik denne blant annet kommer til uttrykk i Grunnloven § 100 første ledd og EMK artikkel 10 nr. 1, gir svært vide rammer for hva en vitenskapelig ansatt kan si om faglige og administrative spørsmål, selv om dette innebærer å tale ledelsen eller andre midt i mot. Den frie akademiske meningsutveksling er en grunnleggende verdi, og en forutsetning for at universiteter og høyskoler skal kunne fylle sin oppgave i et demokratisk samfunn. (…) Men også en vitenskapelig medarbeider må ta et visst hensyn ved sin opptreden overfor kolleger og andre han kommer i kontakt med i sin stilling. Han må også ha arbeidsmiljøet for øye. I de mest graverende tilfeller vil ytringsfriheten måtte vike også på en arena som dette, i den forstand at ytringer som er utilbørlige på grunn av form, tid, forum, omfang eller skadevirkninger, kan danne grunnlag for avskjed.»
Når det gjelder å ta et visst hensyn, betyr det selvsagt ikke at man skal la være å komme med kritiske ytringer, eller ytringer som ens kolleger og overordnede blir provosert av.
Sivilombudsmannen har ved flere anledninger vurdert saken om offentlig ansattes ytringsfrihet. Det har først og fremst vært offentlig ansattes uttalelser om eget arbeidsfelt. I en oppsummering fra 2015 skriver sivilombudsmannen:
“Det er også pekt på at det skal mye til før grensene for den ansattes ytringsfrihet er overskredet. Ytringer som ikke er undergitt taushetsplikt, og som i hovedsak gir uttrykk for arbeidstakerens egne oppfatninger, vil det vanligvis være anledning til å komme med. Det gjelder også ytringer som arbeidsgiveren oppfatter som uønskede, uheldige eller ubehagelige. Offentlige ansatte har et vidt spillerom – både i form og innhold – for offentlig å gi uttrykk for sin mening, også om eget arbeidsområde og egen arbeidsplass. Det er i utgangspunktet arbeidsgiveren som må bevise at ytringen påfører eller kan påføre virksomheten skade.”
En oppsummering:
Om Øyvind Eikrem har uttalt seg pseudonymt til en FB-gruppe, vedkommer dette ikke NTNU, uavhengig av om uttalelsene er i strid med strl § 185 eller ikke. Han har sin ytringsfrihet, og NTNU kan ikke legge seg opp i det.
Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. I 2021 betyr det at verk av opphavere som døde i 1950 eller tidligere i dag er frie. Vi trenger ikke samtykke for å kunne fremstille eksemplar av deres verk, eller til å gjøre verk tilgjengelig for allmennheten. Hvem som helst kan gi ut Henrik Ibsen og sette opp hans skuespill, vi kan spille Griegs musikk på konsert og spille den inn, uten å innhente samtykke og uten å betale vederlag til opphaver. Jeg pleier å lage årlige oversikter over opphavere hvis verk faller i det fri ved et årskifte, her er den siste med noen som ble fri fra inngangen til 2021 (med lenker til tidligere årganger).
Men ikke alt faller bort når det har gått 70 år. Vi har det såkalte klassikervernet i åvl § 108. Bestemmelsen lyder:
“Selv om opphavsrettens vernetid er utløpt, kan et åndsverk ikke gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphaverens eller verkets anseelse eller egenart eller på annen måte antas å kunne skade allmenne kulturinteresser.
Uten hensyn til om vernetiden er utløpt kan departementet, når opphaveren er død, forby at et åndsverk gjøres tilgjengelig for allmennheten på en slik måte eller i en slik sammenheng som nevnt i første ledd. Slikt forbud kan departementet også nedlegge på begjæring fra en opphaver som lever, dersom verket ikke er vernet her i riket.
Bestemmelsen i § 5 første ledd får tilsvarende anvendelse selv om opphavsrettens vernetid er utløpt, eller verket er uten vern her i riket.”
Klassikervernet er ikke forankret i internasjonale konvensjoner, men vi finner det i de nordiske landene. I Bernkonvensjonen art 6bis (2) om Moral rights, heter det:
“The rights granted to the author in accordance with the preceding paragraph shall, after his death, be maintained, at least until the expiry of the economic rights,”
Siste ledd i den norske bestemmelsen, som innebærer at plikten til navngivelse består, er uproblematisk. Spiller man Edvard Griegs musikk eller setter man opp Henrik Ibsens skuespill, så skal man ikke kunne hevde at det er noe man har laget selv. I musikk kan vi finne ganske mange eksempler på at noen har forsynt seg av klassikere, har laget mer “moderne” versjoner, gjerne popversjoner, som de har utgitt for å være egne komposisjoner. Et interessant eksempel i denne sammenhengen er andretemaet i andre sats i Mozarts pianosonate K457. I den innspillingen jeg har valgt, med Mitsuko Uchida må vi ca 3.20 inn i satsen for å komme til dette temaet.
Beethoven likte åpenbart dette, og brukte dette temaet i andre sats av sin pianosonate No 8 Pathtique, her fremført av Daniel Barenboim.
Det er laget minst to popsanger som er basert på denne. En er Billy Joels “This Night” (refrenget). Billy Joel har flere ganger fremholdt Beethoven som sin favorittkomponist.
Og Louise Tucker — Midnight Blue
Vi kan sikkert finne tilsvarende eksempler innenfor litteratur og billedkunst, men jeg kjenner litteraturhistorien og kunsthistorien langt dårligere enn jeg kjenner musikkhistorien.
Men hva innebærer det at et verk
“gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphaverens eller verkets anseelse eller egenart eller på annen måte antas å kunne skade allmenne kulturinteresser.”
I Sverige verserer ble det nylig avsagt en dom om dette i Stockholms Tingsrätt, Patent- och marknadsdomstolen. Svenska Akademien krevde at de nynazistiske organisasjonene Nordfront og Nordiska motståndsrörelsen skulle forbys å bruke klassiske litterære verk på sine nettsider. Tekstene ble gjengitt i sin originale form, slik at det ikke var et spørsmål om forvrengning av tekstene. Men de ble satt inn i en sammenheng som Svenska Akademien mente var krenkende. Jeg har gjengitt dommen her, og jeg retter en takk til Daniel Westman som har sendt meg dommen. Det er mange vedlegg til dommen som viser den aktuelle bruken. Disse har jeg utelatt, da det ble en veldig stor fil om jeg skulle ta med disse.
Det er ikke vanskelig å forstå at man misliker at nasjonale kulturskatter brukes av nynazister, akkurat som vi sterkt kan mislike at nazister nærmest har okkupert noen nasjonale symboler. Men som det så ofte sies: Vi kan ikke forby alt vi ikke liker. At noen ekstremister kan (mis)bruke deler av kulturen på den måten er noe vi må akseptere som noe av den prisen vi må betale for ytringsfriheten.
Den politiske ytringsfriheten har et særlig sterkt vern etter Grl § 100 tredje ledd. Jeg viser her til førstvoterende som talsperson for flertallet i plenumsdommen Rt-1997–1821 “Hvit valgallianse”:
«Menneskerettighetsdomstolen har i flere avgjørelser fremhevet at ytringsfrihet er et av de helt fundamentale elementer i grunnlaget for et demokratisk samfunn. Det påpekes at denne frihet ikke bare omfatter rett til å fremsette utsagn som blir positivt mottatt eller som anses ufarlige, eventuelt ubetydelige, men også utsagn som virker støtende, sjokkerende eller som foruroliger.»
Dette må også gjelde når verk vi setter pris på blir brukt i en sammenheng som vi sterkt misliker.
Det er av åpenbare grunner ikke opphaverne som reagerer på slik bruk. Arvingene kan mislike det, men de har ikke lenger noen rettighetr til verkene. Det typiske er at det er representanter for en selvbestaltet, konservativ elite som reagerer når et verk gjengis på en måte som strider mot deres oppfatning av hvordan dette verket skal presenteres. Det kan være Wenche Foss som forlater en oppsetning av “John Gabriel Borkman”, som hun ikke orket å se. For all del: Det er en ærlig sak å mislike en konsert, teateroppsetning, en musikkinnspilling osv, og så gå i pausen, som Wenche Foss gjorde. Hun krevde ikke at oppsetningen skulle forbys.
For en gjennomgang av klassikervernet i Norge fram til år 2000, se Anne Beth Lange “Klassikervernet i norsk rett”, Complex 1/2000. Her finner man en omfattende, men ikke komplett oversikt over praksis. Noen forsøk på å stanse påstått krenkende versjoner av verk har heldigvis ikke ført fram, som da noen ville forby en tegneserieutgave av Peer Gynt og et forsøk på å forby Det norske teateret å sette opp Henrik Ibsens “Gjengangere” i en nynorsk versjon. Men sporene skremmer likevel. Blant det som har blitt forbudt og som i en periode på ti år ble nektet solgt og nektet spilt på radio i Norge, er Duke Ellingtons innspilling av Edvard Griegs “I Dovregubbens hall”. For en oversikt over Grieg i jazzutgaver, se NRK-artikkelen “Grieg som swinger”.
Duke Ellingtons Grieg-innspillinger er nok ikke det beste Duke Ellington har gjort, og det er ikke den beste innspillingen jeg har hørt av Griegs musikk — hvilket selvfølgelig er en subjektiv oppfatning. Men det krenker ikke Grieg og Griegs musikk. Om det krenker noe, så er det enkelte kulturkonservatives oppfatning om hvordan Griegs musikk skal spilles. De bør ikke få bestemme dette. De fleste betydningfulle komponister har vært og er åpne for musikk og andre kulturutrykk langt utenfor main stream. Grieg var opptatt av og åpen for norsk folkemusikk, som han brukte i sin musikk. Edvard Grieg døde i 1907. Jazzen var da i sin spede begynnelse, og hadde ennå ikke kommet til Norge. Jeg tror at Edvard Grieg og andre såkalte “klassiske” komponister hadde vært åpne for jazz, og for den saks skyld rock, om de hadde levd litt senere.
Jeg har nevnt at politiske ytringer har et særlig sterkt vern. Det samme gjelder kunstneriske ytringer. Det er derfor et alvorlig angrep på ytringsfriheten om man forbyr kunstneriske ytringer man ikke liker. Når det gjelde ytringsfrihet generelt og vern for ulike typer ytringer, viser jeg til min bok Ytringsfrihet og medieregulering.
Hvis vi først skal innom mulig krenkende gjengivelser av Grieg, synes jeg at den versjonen av Norsk dans no 2, som NRK spiller som kjenningsmelodi til “Norge Rundt” hver fredag er verre enn Duke Ellingtons vesjoner. For ikke å snakke om når den samme melodien brukes som lokketoner av iskrembiler.
Vi kan også ta med Arne Domnerus’ innspilling av “Ja vi elsker”, som også ble forbudt i Norge.
Et forbud mot fremføring av nasjonalsanger i ymse versjoner står i et særdeles problematisk forhold til Ytringsfriheten. Den politiske ytringsfrihet har et skjerpet vern etter Grl § 100 tredje ledd, som kommer i tillegg til ytringsfrihetsvernet for kunstneriske ytringer. Jeg merker ikke noen politiske under eller overtoner i Arne Domnerus innspillinger av Ja vi elsker. Men vi kan gå til en annen klassiker når det gjelder fremføring av nasjonalsanger, nemlig Jimi Hendrix’ fremføring av USAs nasjonalsang “Star Sprangled Banner” under Woodstockfestivalen i 1969.
Det er vanskelig ikke å tenke på at denne ble fremført mens debatten om Vietnamkrigen var på sitt mest intense i USA. Man hører bombefly, flyalarmer og bomber som faller i fremføringen. Jeg får legge til at Jimi Hendrix selv har sagt at fremføringen ikke var ment slik, men jeg velger likevel å forstå den i en slik sammenheng.
De fleste verk er glemt lenge før det har gått 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. De som fortsatt er interessante etter så lang tid, er så robuste at de tåler at vi herjer med dem. Edvard Griegs “I Dovregubbens hall” står fjellstøtt. Duke Ellingtons innspilling har de fleste glemt. Det hadde jeg også gjort, om det ikke i sin tid var blitt truffet et forbudsvedtak.
Noen forbudsvedtak gjelder bruk i reklame. En av de reklamene jeg husker, er at Levis brukte Michelangelos bilde fra Det sixtinske kapell, som ble femstilt slik at Gud overrakte en Levis-bukse til menneskene. Den er også glemt av de fleste, bortsett fra oss som er opptatt av “klassikervernet”. Men her får jeg legge til at kommesielle ytringer har et svakt ytringsfrihetsvern. Det er mange former for reklame som er forbudt hos oss (f.eks. reklame for tobakk og alkohol), uten at det blir ansett som noe alvorlig inngrep i ytringsfriheten. Så forbud mot å bruke klassiske verk i reklame møter ikke de samme ytringsfrihetsproblemer som når de brukes i politiske sammenhenger eller er gjenstand for kunstnerisk bearbeidelse. Det er dessuten som regel bare en fordel om noen vil forby en reklame. Det gir en medieoppmerksomhet som knapt kan kjøpes for penger.
Når det gjelder ærekrenkelser har man et visst vern i 15 år etter at en person døde. Det er dette som har kommet til overlaten i debatten i kjølvannet av Marte Michelets bok “Hva visste hjemmefronten”. Jeg har skrevet flere kommentarer om den saken, dette er den siste. Vi har ikke lenger noen forbud mot blasfemi i Norge. Men vi har denne etterlevningen etter et slags ærekrenkelses- og blasfemivern i klassikervernet. Vi kan i dag hevde at en av de gamle kulturpersonligheter var en pedofil overgriper, at han var en ivrig skjørtejeger som var kronisk utro mot sin ektefelle og voldtok mange kvinner, at han begikk underslag, at han grovt utnyttet sine venner, osv. Det er bare å legge til krenkende påstander. Den som måtte komme med slike påstander uten å kunne dokumentere dem, må regne med kraftig og antageligvis velfortjent kritikk. Men det er ikke ulovlig og straffbart å hevde noe slikt.
Men skulle man fremføre eller utgi en litt for frisk, utradisjonell og provoserende versjon av vedkommendes verk, da kan man risikere sensur og og eventuelt straff hvis man ikke bøyer seg for sensuren. Slikt hører ikke hjemme i 2021.
Køpenickiade er definert slik i Wikipedia: En form for svindel eller lurendreieri, særlig en frekk bløff der en eller flere personer urettmessig gir seg ut for å representere offentlige myndigheter. Betegnelsen viser til en begivenhet i 1906 i Köpenick, i dag en bydel i Berlin, der den 57 år gamle arbeidsløse skomakeren og tidligere straffedømte Wilhelm Voigt, i uniform lurte til seg bykassen. Er man frekk nok og gjør sin svindel på en tilstrekkelig spektakulær måte, går man inn i historien som en slags helt. «Kapteinen fra Köpenick» (Hauptmann von Köpenick) har til og med fått sin egen statue ved rådhuset i Köpenick — og ikke minst gitt opphavet til ordet Køpenickiade. Han fikk mer en sine 15 minutes of fame.
Jeg har nå avsluttet forelesningsseriene om ytringsfrihet og medieregulering. De to siste forelesningene er to repetisjonsforelesninger som først og fremt er laget for studenter som skal opp til eksamen i faget RINF 1100. De inneholder ikke noe nytt som ikke har vært gjennogått i tidligere forelesninger.
Jeg har laget to repetisjonsforelesninger som er en hurtiggjennomgang av de temaene som har vært gjennomgått i forelesningene. Den er først og fremst laget for studenter som skal opp til eksamen i faget RINF 1100.
Dette avslutter det jeg vil kalle den ordinære delen av denne forelesningsserien. Jeg har lovet studentene som skal opp til eksamen i faget RINF 1100 en repetisjonsforelesning, som i praksis antageligvis kommer til å bli to forelesninger. Men jeg kommer til å gjøre også disse tilgjengelig her. Disse tar jeg sikte på å gjøre tilgjengelig ganske kort tid etter påske.
Jeg har laget to repetisjonsforelesninger som er en hurtiggjennomgang av de temaene som har vært gjennomgått i forelesningene. Den er først og fremst laget for studenter som skal opp til eksamen i faget RINF 1100.
Denne onsdagen legger jeg ut fire nye forelesninger, om
Dette er de siste forelesningene om det som direkte gjelder ytringsfrihet og ikke minst begrensninger i ytringsfriheten. De gjenværende forelesninger vil være om medieregulering, Man kan si at medieregulering også for det meste vil være regulering av ytringsfrihet.
I saker har de som har kommet med ytriingene vist til at de bare har svart på spørsmål, eventuelt at det har vært svar på en provokasjon. Pressen gjengir ofte ytringer som etter sitt innhold er ulovlige, uten at de har blit tiltalt for medvirkning. Pressen har et referatprivilegium. Den tredje av dagens forelesninger handler om ansattes ytriingsfrihet, og den siste er om informasjonsfrihet: Retten til å motta og ha informasjon
Det vil komme noen forelesninger om medieregulering, som avslutter denne serien. Jeg kommer også til å lage en eller to repetisjonsforelesninger, som jeg først og fremst lager for studenter som skal ta eksamen i faget RINF 1100.
Jeg har laget to repetisjonsforelesninger som er en hurtiggjennomgang av de temaene som har vært gjennomgått i forelesningene. Den er først og fremst laget for studenter som skal opp til eksamen i faget RINF 1100.
Jeg rakk ikke helt den dead line jeg har gitt meg selv med alle de forelesningene jeg hadde planer om å slippe i dag. I dag er det fem forelesninger med et slags hovedtema om vern av privatliv. Det er blant annet en forelesning om det temaet som har blusset opp med fornyet aktualitet i kjølvannet av debatten rundt Marte Michelets bok “Hva visste hjemmefronten”: Vern for avdøde personers minne.
“Det er et rettslig spørsmål om denne 15-årsfristen også avgrenser negativt når oppreisning kan tilkjennes. Etter å ha gått gjennom rettskildene har vi kommet til at dette er et spørsmål det er mulig å prosedere for retten.”
Det er i alle fall noe de ikke bør vinne fram med. Rettslig sett er det uholdbart. Grunnloven § 100 sier at innskrenkinger i ytringsfriheten skal være fastsatt i lov. Det samme står i Den europeiske menneskerettskonvensjonen art 10. Oppreisning for krenkelse av avdøde personer vil uten tvil være en innskrenking av ytringsfriheten, og det krever hjemmel i lov. Den lovbestemmelsen vi har er skadeserstatningsloven § 3–6a, som gir hjemmel for å kreve oppreisning for krenkelser dersom den krenkede døde mindre enn 15 år før krenkelsen. Noen lovhjemmel for å kreve oppreisning for krenkelser av personer som døde tidligere enn dette, finnes ikke.
