Bil­de på top­pen: Foto: Jen­ni­fer Moo, CC BY-ND 2.0.

Met­te Manus, dat­ter av Max Manus, rea­ge­rer sterkt på Jan Guil­lous bruk av farens navn i boken “Blå stjer­ne”, skri­ver Aften­pos­ten. Og leg­ger til at han får støt­te av man­ge for­fat­te­re. Jeg må ta det for­be­hold at jeg ikke har lest Jan Guil­lous roman, og at jeg hel­ler ikke har noen fag­li­ge for­ut­set­nin­ger for å vur­de­re om hans frem­stil­ling av his­to­ri­en er noe i nær­he­ten av sann. Jeg byg­ger på det som frem­kom­mer i Aften­pos­ten.

I en kom­men­tar skri­ver første­ama­nu­en­sis Arn­finn Moland:

“Jan Guil­lou har på sis­te side i sin sis­te roman, Blå stjer­ne, en skild­ring av mai­da­ge­ne i Oslo 1945.

Hans hoved­per­son, Johanne, betrak­ter sam­men med venn­in­nen Liv kron­prins Olav med sjå­før i åpen bil den 12. (sic!) mai på vei opp mot slot­tet.

(Dato­en 12. mai er spe­si­elt pre­si­sert av Guil­lou i et etter­ord, men den er feil, rik­tig dato er 13. mai.)

Johanne lurer på hvem som kjø­rer bilen, og Liv sva­rer at det er Max Manus.

På spørs­mål om hun kjen­ner ham, sva­rer hun nei, «men han er godt kjent fra Stock­holms res­tau­ran­ter, der han plei­er å slå om seg med skryt.»

Johanne spør om det ikke var han som skjøt «politi­sjef Mart­hin­sen».

«Jo», sva­rer Liv, «og tys­ker­ne hen­ret­tet bort­imot tred­ve styk­ker som hevn. Ingen nord­mann har for­år­sa­ket så man­ge lands­menns død som Max Manus.»”

Con­ti­nue read­ing Bruk og mis­bruk av his­to­ris­ke per­soner i fik­sjon →

[Jeg send­te den­ne til Aften­pos­ten, men de vil­le ikke bru­ke plass på den, så der­for kom­mer den her i ste­det.]

Ytrings­fri­het er en grunn­leg­gen­de ver­di og rett i et demo­kra­tisk sam­funn. Ytrings­fri­he­ten er ikke abso­lutt, slik fle­re poli­ti­ke­re i dag fin­ner det oppor­tunt å påstå. Men begrens­nin­ge­ne skal være ”nød­ven­di­ge i et demo­kra­tisk sam­funn”, som det heter i Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjo­nens artik­kel 10.

Ret­ten til å kren­ke er en vik­tig del av ytrings­fri­he­ten, selv om den hel­ler ikke er abso­lutt. Men at ret­ten er vik­tig, betyr ikke at det er vik­tig at noen kren­kes. Gra­den av ytrings­fri­het måles ikke i hvor man­ge som vil kren­ke mus­li­mer eller and­re. Ret­ten til å kren­ke er vik­tig for­di kri­tikk lett kan bli omde­fi­nert til kren­kel­ser av de som ikke liker den. Det er ikke vans­ke­lig å fin­ne eksemp­ler på at kri­ti­ke­re har blitt for­fulgt og dømt for­di de angi­ve­lig har kren­ket stats­over­ho­der, reli­gion og reli­giø­se leder­skik­kel­ser, osv. Det er den­ne ret­ten til kri­tikk som er vik­tig, og da får vi ta kren­kel­se­ne med på kjø­pet.

Con­ti­nue read­ing Ytrings­fri­het og kren­kel­ser →

Jeg er ikke Char­lie. Jeg mang­ler det mot som redak­sjo­nen og teg­ner­ne i Char­lie Hebdo har vist. Jeg er ikke så redd for å si hva jeg mener, ei hel­ler for å pro­vo­se­re om jeg fin­ner det hen­sikts­mes­sig. Men jeg er nok ikke vil­lig til å risi­ke­re livet for det. “Det er bed­re å dø stå­en­de enn å leve på knær­ne”, skal en av fol­ke­ne i Char­lie Hebdo ha sagt (jeg hus­ker ikke hvem av dem). Dess­uten er jeg en dår­lig teg­ner.

Jeg ser hel­ler ingen grunn til å pro­vo­se­re bare for å pro­vo­se­re. Men selv om jeg ikke vel­ger den for­men, så har and­re full rett til å gjø­re det. Jeg har lest Char­lie Hebdo fra tid til annen, men ikke jevn­lig. Bladet er ikke helt min stil. Men som en slags soli­da­ri­tets­hand­ling har jeg nå teg­net abon­ne­ment på Char­lie Hebdo.

Con­ti­nue read­ing Char­lie og oss and­re →