NTNU har brukt sannsynligvis veldig mye penger på å lage Eikrem-saken til en forferdelig smørje. Jeg har kommentert denne saken flere ganger. Jeg tror denne kommentaren fra 29. september 2018 var den første. En liten oppsummering av saken.
Førsteamanuensis Øyvind Eikrem uttalte seg om innvandringsspørsmål til bloggen Resett. Den er av mange grunner ikke blant de jeg bruker tid på å lese, så hva han faktisk sa, vet jeg ikke. Flere av hans kolleger mislikte dette, noe jeg i og for seg kan forstå. Jeg ville nok aldri ha uttalt meg til Resett. Men Øyvind Eikrem har selvfølgelig den samme rett til å uttale seg til Resett som andre har til å uttale seg til NRK, Aftenposten, Morgenbladet, Klassekampen, Adresseavisn og Universitetsavisa. Vi kan like det eller la være å like det, men han har selvfølgelig også rett til å gjøre det jeg og andre måtte mislike.
Det er særlig de upopulære meninger som krever ytringsfrihetens beskyttelse. I plenumsdommen Rt-1997-1821 Hvit valgallianse, skriver førstvoterende som talsperson for flertallet:
«Menneskerettighetsdomstolen har i flere avgjørelser fremhevet at ytringsfrihet er et av de helt fundamentale elementer i grunnlaget for et demokratisk samfunn. Det påpekes at denne frihet ikke bare omfatter rett til å fremsette utsagn som blir positivt mottatt eller som anses ufarlige, eventuelt ubetydelige, men også utsagn som virker støtende, sjokkerende eller som foruroliger.»
Magasinet Filter nyheter begynte å grave i saken, og mente at han opptrådte under pseudonym, visstnok Einar Tambarskjelve (eller Einar Dissemage som det vel blir på et mer moderne norsk) i en innvandringskritisk FaceBook gruppe. Det er ikke særlig ærerikt ikke å bruke eget navn når man ytrer seg, men det er tillatt. Noen ganger kan man ha et legitimt ønske om å holde to roller fra hverandre, og derfor velge et pseudonym. Dette har også blitt en sak ved NTNU.
NTNU har engasjert advokatfirmaet Simonsen, Vogt og Wiik (SVW) til å granske saken. Det har ganske sikkert vært dyrt. Det ser ikke ut til at det har vært særlig vel anvendte penger fra NTNU. Jeg har ikke lest deres rapport, og kjenner den bare gjennom det som har kommet frem i media, samt det journalisten fra Universitetsavisa refererte da jeg snakket med henne. Det hørtes ut som om hun kjente den rimelig godt.
Jeg får legge til at det er instituttet hvor Øyind Eikrem er ansatt, Institutt for sosialt arbeid, som har rotet dette til, og så langt jeg kan se ikke NTNU som sådan. Saken har versert noen år. Da den blusset opp i 2018, uttalte daværende rektor Gunnar Bovim til Univesitetsavisen:
” – Vi har håndtert denne saken dårlig. Eikrem skulle ikke fått munnkurv, sier han, og slår fast:
– Det er bare å legge seg flat her.
Men Bovim er klar på at håndteringen av Eikrem-saken runde II ikke er representativ for NTNUs holdning til akademisk ytringsfrihet.
– Her hos oss holder vi ytringsfrihetsfanen høyt. Det er blant annet derfor vi holder oss med en fri avis. Vi skal holde oss med en debattkultur hvor det er meget høyt under taket, og hvor folk ikke blir pålagt munnkurv for sine meningers skyld.
– Har du formidlet dette til instituttleder Riina Kiik?
– Jeg har gitt råd til ISAs leder om dette, ja. Her er det viktig å få fram at Kiik søkte råd på sentralt hold om hvordan hun skulle håndtere denne saken, før hun agerte. Jeg må bare konstatere at hun fikk dårlig råd fra oss. Dette har vi tatt opp internt i våre ledende organer.”
Hvis jeg under pseudonym skulle komme med politisk ukorrekte meninger i sosiale medier som ville ha provosert mine kolleger, så ville det ha vært UiO og mine kollekter helt uvedkomment. Jeg har ytringsfrihet og har full rett til å ytre meg, også på måter som mine kolleger måtte bli provosert av og sterkt mislike.
SVW skal ha kommet til at de pesudonyme uttalelsene på FB er i strid med strl § 185 og dermed straffbare. Jeg har ikke sett de konkrete uttalelsene, og har ingen mening om akkurat det spørsmålet. Men uansett: Det har ingen betydning for Øyvind Eikrems arbeidsforhold. Om jeg skulle gjøre noe ulovlig, hva enten der er å kjøre bil i fylla, slå ned en person, krenke noen privatliv eller komme med hatefulle eller diskriminerende ytringer, så vedkommer ikke det mitt arbeidsforhold ved UiO. Det er eventuelt et forhold for politiet.
Om jeg skal stole på journalisten fra Universitetsavisa, så skal SWV ha sagt at ytringen ikke ville være straffbar så lenge den var anonym, men ble straffbar fordi identiteten hevdes å være avslørt. Dette viser først og fremst at dette har ikke de som har skrevet rapporten forstått mye av. Skal man vurdere om en ytring er straffbar, må man se på ytringens innhold. I en eventuell straffesak må det bevises ut over enhver rimelig tvil at vedkommende person faktisk skrev den. Blir dette bevist, har det ingen betydning om ytringene ble fremsatt anonymt eller ikke. SWV skal også ha hevdet at selv om man ikke kan bevise at Øyvind Eikrem har skrevet de omstridte innleggene, så vil han likevel kunne holdes ansvarlig på grunn av hans tilknytning til gruppen. Jeg vet ikke om de mener at han kan straffes for å ha tilknytning til gruppen, jeg baserer meg her bare på det journalisten fortalte.
Den som ytrer seg på FaceBook eller i andre fora er ansvarlig for sin egen ytring, men ikke for hva andre måtte ytre i den samme gruppen. I den såkalte “Kakerlakkdommen” HR-2020-184-A står det i avsnitt 35:
“As ytring kom etter en rekke krenkende ytringer mot C i kommentarfeltet fra andre personer. A kan ikke straffes for andres kommentarer, og jeg er ikke enig med lagmannsretten i at A har gitt sin «tilslutning» til dem. Men disse andre kommentarene er egnet til å styrke den forståelse av As ytring som kan utledes av de ordene hun selv valgte, og som jeg har redegjort for.”
Ansatte har selvsagt ytringsfrihet. I SWV-rapporten skal det visstnok stå at Øyvind Eikrem ville ha vært beskyttet av den akademiske frihet om dette hadde vært sagt i egenskap av førsteamanuensis ved NTNU, men at han ikke er besyttet av dette siden det var uttalelser han kom med privat. Om dette er korrekt gjengitt, viser også dette at advokatene ikke har gjort en god jobb. Som norsk borger har Øyvind Eikrem sin ytringsfrihet som alle oss andre, også til å komme med uttalelser som de fleste av oss måtte mislike.
Selv om den akademiske frihet på mange måter er ytringsfrihetens far eller mor (stryk det som ikke passer), så supplerer den i praksis den generelle ytringsfriheten. Som universitetsansatte er vi i en særlig priviligert stilling.
I en på mange måter ulykksalig sak ble en professor ved UiO avskjediget for noen år siden. Han ble oppfattet som en pest og en plage av sine kolleger og sine overordnede, og kom med mange kritiske utsagn om dem og deres kompetanse. Dessverre endte saken med at avdkjeden ble opprettholdt på et ganske formalistisk grunnlag: Han hadde ikke møtt på møter som ledelsesn hadde innkalt ham til, slik at den viktigste lærdommen av saken blir at hvis man blir kalt inn på teppet av ledelsen, da stiller man i det møtet, uansett hvor meningsløst og tåpelig man måtte mene at det er. Saken ble anket til Høyesterett, men ankeutvalget tillot ikke at saken ble fremmet for Høyesterett — av grunner jeg ikke går nærmere inn på. Ankeutvalget kom imidlertid med følgende utsagn, Rt-2011-1011, som også er relevant i Eikrem-saken.
«Høyesteretts ankeutvalg understreker at ytringsfriheten, slik denne blant annet kommer til uttrykk i Grunnloven § 100 første ledd og EMK artikkel 10 nr. 1, gir svært vide rammer for hva en vitenskapelig ansatt kan si om faglige og administrative spørsmål, selv om dette innebærer å tale ledelsen eller andre midt i mot. Den frie akademiske meningsutveksling er en grunnleggende verdi, og en forutsetning for at universiteter og høyskoler skal kunne fylle sin oppgave i et demokratisk samfunn. (…) Men også en vitenskapelig medarbeider må ta et visst hensyn ved sin opptreden overfor kolleger og andre han kommer i kontakt med i sin stilling. Han må også ha arbeidsmiljøet for øye. I de mest graverende tilfeller vil ytringsfriheten måtte vike også på en arena som dette, i den forstand at ytringer som er utilbørlige på grunn av form, tid, forum, omfang eller skadevirkninger, kan danne grunnlag for avskjed.»
Når det gjelder å ta et visst hensyn, betyr det selvsagt ikke at man skal la være å komme med kritiske ytringer, eller ytringer som ens kolleger og overordnede blir provosert av.
Sivilombudsmannen har ved flere anledninger vurdert saken om offentlig ansattes ytringsfrihet. Det har først og fremst vært offentlig ansattes uttalelser om eget arbeidsfelt. I en oppsummering fra 2015 skriver sivilombudsmannen:
“Det er også pekt på at det skal mye til før grensene for den ansattes ytringsfrihet er overskredet. Ytringer som ikke er undergitt taushetsplikt, og som i hovedsak gir uttrykk for arbeidstakerens egne oppfatninger, vil det vanligvis være anledning til å komme med. Det gjelder også ytringer som arbeidsgiveren oppfatter som uønskede, uheldige eller ubehagelige. Offentlige ansatte har et vidt spillerom – både i form og innhold – for offentlig å gi uttrykk for sin mening, også om eget arbeidsområde og egen arbeidsplass. Det er i utgangspunktet arbeidsgiveren som må bevise at ytringen påfører eller kan påføre virksomheten skade.”
En oppsummering:
Om Øyvind Eikrem har uttalt seg pseudonymt til en FB-gruppe, vedkommer dette ikke NTNU, uavhengig av om uttalelsene er i strid med strl § 185 eller ikke. Han har sin ytringsfrihet, og NTNU kan ikke legge seg opp i det.
Jeg viser ellers til min bok “Ytringsfrihet og medieregulering”, hvor det blant annet er et kapittel om ansattes ytringsfrihet.
