Category Archives: Ytringsfrihet

Medienes bruk av andres bilder — refleksjoner rundt Dung Tran Larsen saken

Ekte­man­nen og svi­ger­mo­ren til den sav­ne­de Dung Tran Lar­sen har sak­søkt Ber­gens­avi­sen for bruk av fami­li­ens bil­der og kre­ver 1,7 mill. Fle­re til­sva­ren­de søks­mål mot and­re medi­er står i kø.

Noen inn­le­den­de pre­si­se­rin­ger: Jeg kjen­ner ikke detal­je­ne i den­ne saken. Det­te er gene­rel­le kom­men­ta­rer til noen av de spørs­mål saken rei­ser. Så langt jeg har oversikt,representerer hel­ler ikke vårt fir­ma, Bing Hodne­land, noen av par­te­ne i dis­se kon­flik­te­ne.

Foto­gra­fen har rett til sine bil­der. I opp­havs­ret­ten skil­les det mel­lom foto­gra­fis­ke verk og foto­gra­fis­ke bil­der. For at noe skal være et ånds­verk må det være resul­tat av en selv­sten­dig, ska­pen­de inn­sats. Ikke de bil­der vi tar på ferie, eller tar i tide og uti­de med kame­ra­et i våre mobil­te­le­fo­ner vil ha verks­høy­de. Men de er uan­sett ver­net etter åvl § 43a. Det er ikke lett å trek­ke gren­sen mel­lom når et foto­gra­fi er et ånds­verk og når det bare er et foto­gra­fisk bil­de. Men skil­let får bare betyd­ning i spe­si­el­le til­fel­ler, så vi går ikke nær­me­re inn på det.

Con­ti­nue read­ing Medie­nes bruk av and­res bil­der — reflek­sjo­ner rundt Dung Tran Lar­sen saken

Print Friendly, PDF & Email

Høyesterett har talt: Blogger er ikke offentlige

Høy­este­rett, eller Høy­este­retts anke­ut­valg om man skal være pre­sis, har talt: Det jeg gjør her, å skri­ve på en blogg, er ikke offent­lig i for­hold til straffe­lo­vens bestem­mel­ser. Kjen­nel­sen ble avsagt under dis­sens 2–1 Du kan fin­ne kjen­nel­sen her.

Det er grunn til å dis­ku­te­re om Ber­ges utta­lel­ser er og bør være straff­ba­re, uan­sett om de skul­le ha blitt ansett for å ha blitt frem­satt offent­lig. Han var sik­tet etter den såkal­te opp­vig­ler­pa­ra­gra­fen i § strl § 140, som blant annet gjør det sraff­bart der­som man

offent­lig opford­rer eller til­skyn­der til Iværkset­tel­sen af en straf­bar Hand­ling eller for­her­li­ger en saa­dan …”

Ber­ge var ikke sik­tet for kon­kre­te trus­ler, slik man har kun­net få inn­trykk av i media. Den som kom­mer med reel­le trus­ler kan straf­fes etter and­re bestem­mel­ser, se strl § 227. En trus­sel frem­satt i en mørk bak­gate er like straff­bar som en trus­sel frem­satt på trykk eller på inter­nett. Mul­la Kre­kar ble i Oslo ting­rett dømt bl.a. etter strl § 227 og ter­ror­be­sem­mel­sen i strl § 147a, men bli fri­kjent for til­ta­len etter strl § 140.

Con­ti­nue read­ing Høy­este­rett har talt: Blog­ger er ikke offent­li­ge

Print Friendly, PDF & Email

Offentlig eller ikke offentlig?

Gula­ting lag­manns­retts kjen­nel­se i saken om blog­ge­ren Eivind Berge har med­ført en del debatt. Det­te er et lite for­søk på klar­gjø­ring, uten pre­ten­sjo­ner om noen egent­lig ana­ly­se av alle de spørs­mål den­ne saken rei­ser. Eivind Ber­ge er til­talt etter strl § 140. Den­nes førs­te ledd lyder:

Den, som offent­lig opford­rer eller til­skyn­der til Iværkset­tel­sen af en straf­bar Hand­ling eller for­her­li­ger en saa­dan eller til­by­der at udføre eller bistaa ved Udfø­rel­sen af en saa­dan, eller som med­vir­ker til Opford­rin­gen, Til­skyn­del­sen, For­her­li­gel­sen eller Til­bu­det, straf­fes med Bøder eller med Hef­te eller Fæng­sel ind­til 8 Aar, dog i intet Til­fæl­de med høi­ere Fri­heds­straf end to Tredje­dele af den høi­es­te for Hand­lin­gen selv anven­de­li­ge.”

Saken rei­ser to hoved­spørs­mål, som beg­ge er vans­ke­li­ge. Det ene er om inn­hol­det i Evind Ber­ges ytrin­ger “opford­rer eller til­skyn­der til Iværkset­tel­sen af en straf­bar Hand­ling eller for­her­li­ger en saa­dan”. Det rei­ser vans­ke­li­ge spørs­mål om ytrings­fri­he­tens gren­ser, som jeg den­ne gan­gen lar lig­ge. Det annet er om even­tu­el­le opp­ford­rin­ger er frem­satt offent­lig.

Con­ti­nue read­ing Offent­lig eller ikke offent­lig?

Print Friendly, PDF & Email

Man får ikke patent på ord, Aftenposten

Tøft å ta patent på ord” skri­ver Aften­pos­ten 17.06.2012 (papir) og avslø­rer sin uvi­ten­het alle­re­de i over­skrif­ten. Ingen får patent på ord. Patent er for­be­holdt opp­fin­nel­ser av tek­nisk karak­ter. Det kan godt hen­de at Ekor­nes har hatt patent på noen av de tek­nis­ke løs­nin­ge­ne i Stress­less-sto­len. Men de vil ald­ri kun­ne få patent på ordet “Stress­less”. Der­imot kan de få vare­merke­be­skyt­tel­se, som er noe annet enn patent.

Con­ti­nue read­ing Man får ikke patent på ord, Aften­pos­ten

Print Friendly, PDF & Email

Hvem vil stå fram med sin svakhet og sine nederlag?

For et par dager siden skrev jeg om ano­ny­me nett­de­bat­ter. Marias meto­de had­de en tanke­vek­ken­de kom­men­tar som ikke har slup­pet taket. Hun har også selv skre­vet tanke­vek­ken­de om tema­et.

Det er vik­tig å høre mest­rings­his­to­ri­er. Men skal vi lære av and­res erfa­ring og for­stå deres situa­sjon må vi også vite noe om hva som gikk galt og hvor­dan det skjed­de. Men det er ikke sine neder­lag folk så gjer­ne for­tel­ler om under fullt navn.

To his­to­ri­er fly­ter til over­fla­ten. En grup­pe stu­den­ter fra Juss-Buss og JURK had­de laget fil­men Gjeld under soning. Den tar opp på man­ge måter tri­vi­el­le spørs­mål som pro­bele­mer med å beta­le sine lån, hus­leie, inkasso­trus­ler osv. Men det er saker som blir langt vans­ke­li­ge­re når man sit­ter inne og soner en dom, enn for oss som er ute i det fri. Fil­men ble lan­sert på et arran­ge­me­net i Rag­nar Frisch Audi­to­ri­um, et loka­le vi som som har levd noen år kan­skje kjen­ner best som Ulle­vål kino. Jus­tis­mi­nis­ter Knut Stor­ber­get var en av de som holdt inn­led­ning, og jeg had­de sagt ja til å lede det hele.

Con­ti­nue read­ing Hvem vil stå fram med sin svak­het og sine neder­lag?

Print Friendly, PDF & Email

Anonyme nettdebatter

I kjøl­van­net av ter­ro­ren i Oslo og på Utøya har dis­ku­sjo­nen om ano­ny­me nett­de­bat­ter blus­set opp igjen. Det er en vik­tig og vans­ke­lig debatt.

Vi må star­te med det vik­tigs­te utgangs­punk­tet: Ytrings­fri­het. Ytrings­fri­het er ver­di­fullt, men slett ikke noe som bare er pent og beha­ge­lig. Det kan gjø­re vondt når grav­en­de jour­na­lis­ter nag­ler en til noe man helst vil skju­le. Og det kan gjø­re vondt å lese menin­ger vi skul­le øns­ke ingen had­de. Det er de upo­pu­læ­re ytrin­ger som sær­lig tren­ger ytrings­fri­he­tens vern. Poli­tisk kor­rek­te main-stre­am stand­punk­ter er ald­ri tru­et.

Ytrings­fri­he­ten gjel­der også for nyna­zis­ter, rasis­ter og muslim­ha­te­re — selv om vi skul­le øns­ke at det ikke fan­tes noen som ytrer sli­ke menin­ger. En av ytrings­fri­he­tens begrun­nel­ser er at syns­punk­ter skal kom­me fram og even­tu­elt bli imøte­gått. På den måten kan man kan­skje kom­me nær­me­re en sann­het enn om syns­punk­ter blir usagt og der­med uimot­sagt.

Con­ti­nue read­ing Ano­ny­me nett­de­bat­ter

Print Friendly, PDF & Email

Rasistiske ytringer

Opp­hev rasisme­pa­ra­gra­fen” skri­ver Nils August Ander­sen i Miner­va etter at AUF har anmeldt Chris­ti­an Tybring-Gjed­de for rasis­me. Han nev­ner også at Akh­tar Chaud­ry og and­re har kalt Per Wil­ly Amund­sen rasist. Der­et­ter dis­ku­te­rer Nils August Ander­sen om det Chris­ti­an Tybring-Gjed­de og Per Wil­ly Amund­sen er legi­ti­me menin­ger. Vi får så et avsnitt om kul­tu­rel­le fak­to­rer, før vi igjen er til­ba­ke til det som over­skrif­ten sier. Opp­hev rasisme­pa­ra­gra­fen.

Men den såkal­te “rasisme­pa­ra­gra­fen” har kna­pt nok vært dis­ku­tert i artik­ke­len. Folk kan fritt anmel­de. AUF kan anmel­de Chris­ti­an Tybring-Gjed­de. At det er tåpe­lig og dumt og bare gir Tybring-Gjed­de eks­tra opp­merk­som­het, er ikke tema her. Men det er åpen­bart at den­ne anmel­del­sen ald­ri kan føre til noe annet enn hen­leg­gel­se. Vi kan mis­li­ke Chris­ti­an Tybring-Gjed­des syns­punk­ter, noe jeg gjør, men de er klart innen­for hva det er lov til å si. En menings­løs anmel­del­se som ender i hen­leg­gel­se er ingen grunn til å opp­he­ve en lov­be­stem­mel­se.

Con­ti­nue read­ing Rasis­tis­ke ytrin­ger

Print Friendly, PDF & Email

Barnehagetendenser i Mariknotten barnehage: Får ikke være FB-venner

Fædre­lands­ven­nen kan mel­de at ansat­te i Marik­not­ten barne­hage i Ven­ne­sla ikke len­ger får lov til å være Face­Bo­ok-ven­ner med bar­nas for­eld­re (også gjen­gitt i Aften­pos­ten). Ved­ta­ket er enstem­mig får vi vite, uten at vi får vite klart hvem som var enstem­mig. Men det synes å ha vært leder­grup­pen i barne­ha­gen. Sty­rer Siren Wet­r­hus Knut­sen angir det­te som grunn:

Hen­sik­ten, sier hun, er å hind­re «glip­per».

- Det er ikke taus­hets­be­lagt infor­ma­sjon jeg ten­ker på — for den skal vi ikke spre uan­sett, men hel­ler at ansat­te i en biset­ning nev­ner ting som har skjedd på jobb, for­kla­re­rer sty­re­ren.

Hun ved­går at det har vært minst én epi­so­de tid­li­ge­re, der for­eld­re åpen­bart fikk infor­ma­sjon de ikke skul­le hatt. Opp­ha­vet var angi­ve­lig kon­takt med ansat­te på nett­sam­fun­net.”

Douglas Adams har sagt føl­gen­de om vårt for­hold til tek­no­lo­gi og annet som er nytt:

Any­thing that is in the world when you’re born is nor­mal and ordi­na­ry and is just a natu­ral part of the way the world works. Any­thing that’s invented betwe­en when you’re fifte­en and thir­ty-five is new and exci­ting and revo­lu­tio­na­ry and you can pro­bab­ly get a care­er in it. Any­thing invented after you’re thir­ty-five is against the natu­ral order of things.”

Det er gans­ke åpen­bart at sty­rer og leder­grup­pe i Marik­not­ten barne­hage var eld­re enn 35 da Face­Bo­ok og and­re sosia­le medi­er duk­ket opp.

Det er ikke førs­te gang man hører om slikt. De nev­ner selv en annen barne­hage i kom­mu­nen, og i bak­ho­det sur­rer noen til­sva­ren­de saker fra sko­ler. Det er i bes­te fall pro­ble­ma­tisk at en arbeids­gi­ver vil regu­le­re sine ansat­tes pri­vat­liv på den­ne måten. Jeg antar at barne­hage­an­sat­te ikke er full­sten­dig venne­løse, og kan­skje har noen av deres ven­ner barn i barne­ha­gen. Selv har jeg hatt fle­re av mine ven­ners barn som stu­den­ter, så hvor­for skul­le ikke det kun­ne skje også i en barne­hage? Skal man nek­te ansat­te i en barne­hage å hol­de kon­takt med sine ven­ner, eller skal man si at det bare kan skje ansikt til ansikt, ved brev og via tele­fon med drei­e­ski­ve?

Folk må lære seg at Face­Bo­ok ikke er pri­vat. Det gjel­der enten man er barne­hage­an­satt, vara­ord­fø­rer eller uni­ver­si­tets­læ­rer. Sier man noe som er til­strek­ke­lig dumt på Face­Bo­ok vil det fort bli kjent, også langt ut over “venne­kret­sen”. Pro­ble­met er ikke hvem man er ven­ner med, men hva man skri­ver. Det vil­le være utmer­ket om en arbeids­gi­ver tar opp hva som er greit og hva det ikke er greit å skri­ve på Face­Bo­ok og and­re sosia­le medi­er. Men å nek­te sine ansat­te venn­skap, det er å går for langt.

Noen bru­ker gjer­ne Face­bo­ok til å for­tel­le om en tøff dag på job­ben”, sier peda­go­gisk leder Jan­ne Spikke­land. Man bør kan­skje ikke gjø­re det. Den som arbei­der i en barne­hage, på en sko­le, på et syke­hus og and­re ste­der hvor man kom­mer i tett kon­takt med and­re men­nes­ker bør være var­som­me med hva de skri­ver om hva som hend­te på job­ben. Noen får pro­ble­mer for­di sje­fen får vite det. Men da går det i alle fall bare ut over en selv. Når det er and­re som har gjort dagen tøff, sær­lig om det er barn eller pasi­en­ter, bør man være litt for­sik­tig med hva man skri­ver. Det bør man være uav­hen­gig av hvem man er “ven­ner” med.

Som alle and­re viten­ska­pe­lig ansat­te ved uni­ver­si­tet og høg­sko­ler, så har også jeg vært opp­gitt og frust­rert over hvor dår­li­ge besva­rel­ser enkel­te, eller fak­tisk gans­ke man­ge stu­den­ter leve­rer. Sær­lig er det frust­re­ren­de når man sit­ter med en stor bun­ke eksa­mens­be­sva­rel­ser og egent­lig vil­le ha brukt tiden til noe helt annet. Men jeg vil­le nok ikke la den frust­ra­sjo­nen få utløp på Face­Bo­ok eller i and­re offent­li­ge medi­er.

Man bør også ha et litt reflek­tert for­hold til hvem man bli “venn” med. Om jeg skal anty­de noen ret­nings­lin­jer vil det blant annet være at man ikke skal bli “venn” med noen man ikke kjen­ner annet enn gjen­nom å ha deres barn i barne­ha­gen eller som ele­ver. Kan­skje bør man hel­ler ikke selv ta ini­tia­ti­vet til en slik kon­takt. Men å kre­ve at man skal kut­te kon­tak­ten ven­ner der­som deres barn begyn­ner i den­ne barne­ha­gen, det er å gå for langt. De er tross alt voks­ne men­nes­ker, ikke barne­hage­barn.

Print Friendly, PDF & Email

Konsesjonspliktig ytringsfrihet?

Medie­til­sy­net har i fat­tet ved­tak om at P4s loka­le nyhets­sen­din­ger i Ber­gen for­mid­let i det fem­te riks­net­tet er ulov­li­ge og må opp­hø­re.

Den som skal dri­ve kring­kas­ting gjen­nom såkal­te bakke­ba­ser­te nett (omfat­ter ikke satel­litt og kabel) må ha kon­se­sjon. Selve kon­se­sjons­plik­ten frem­går av kring­kas­tings­lo­ven § 2–1, som refe­re­rer til § 2–2 hvor kon­se­sjons­plikt for sende­an­legg er regu­lert. Etter § 2–1 kan det gis kon­se­sjon “til drift av kring­kas­ting og lokalk­ring­kas­ting­føl­ger”, og det føl­ger av bestem­mel­sen at det kan set­tes vil­kår for kon­se­sjo­ner.

Av Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen (EMK) art 10 førs­te avsnitt, sis­te punkt­um føl­ger at sta­ter kan kre­ve kon­se­sjon (lisen­sie­ring) for kring­kas­ting. En kon­se­sjons­ord­ning er i seg selv der­for upro­ble­ma­tisk i for­hold til EMK.

I sli­ke saker kom­mer det pro­ble­ma­tis­ke med kon­se­sjons­plikt på spis­sen: Hvis dere sen­der noe annet enn det vi har gitt dere lov til å sen­de og/eller ikke sen­der det dere har påtatt dere å sen­de, da risi­ke­rer dere å mis­te kon­se­sjo­nen. Jeg har i øye­blik­ket ikke tid til å gå grun­dig inn på de pro­ble­mer det­te rei­ser. Men det er i alle fall vik­tig å se at pålegg om at sen­din­ger må opp­hø­re på grunn av deres inn­hold, ikke bare er et spørs­mål om byrå­kra­tisk kon­se­sjons­plikt. Det er også et spørs­mål om ytrings­fri­het.

Print Friendly, PDF & Email

Trangere kår for ytringsfrihet i Europa?

Det har i det sis­te kom­met to retts­li­ge avgjø­rel­ser i Euro­pa som gir grunn til bekym­ring for ytrings­fri­he­tens kår. Det er en avgjø­rel­se fra Frank­ri­ke og en fra Neder­land, to land som man van­lig­vis for­bin­der med fri­het, ikke sen­sur.

18. febru­ar ble den frans­ke jour­na­lis­ten Éric Zem­mour i Chamb­re du tri­bu­nal cor­rec­tion­nel de Paris dømt for rasis­tis­ke utta­lel­ser. I et TV-pro­gram 6. mars 2010 had­de han kom­met med utta­lel­ser som Aften­pos­ten har over­satt slik (det må være litt pin­lig for Aften­pos­ten å bru­ke engels­ke The Guar­di­an som kil­de for nyhe­ter om Frank­ri­ke. Leser ingen i Aften­pos­tens uten­riks­re­dak­sjon fransk?):

Men hvor­for ble dis­se men­ne­ne stop­pet syt­ten gan­ger? Hvor­for? For­di de fles­te narko­lan­ge­re enten er afri­ka­ne­re eller ara­be­re. Det er et fak­tum.”

(“Mais pourquoi on est con­trôlé 17 fois? Pourquoi? Par­ce que la plu­part des tra­fiquants sont noirs et ara­bes, c’est com­me ça, c’est un fait”, gjen­gitt etter Le Figa­ro. Jeg har ikke klart å fin­ne selve avgjø­rel­sen.)

Sam­me dag had­de han som svar på et spørs­mål sagt at en arbeids­gi­ver har rett til å nek­te anset­tel­se av svar­te og ara­be­re.

Den frans­ke ret­ten har kon­klu­dert med at Érik Zem­mour har over­skre­det sin ytrings­fri­het. Con­ti­nue read­ing Tran­ge­re kår for ytrings­fri­het i Euro­pa?

Print Friendly, PDF & Email