Bilde på toppen: Foto: Jennifer Moo, CC BY-ND 2.0.

Mette Manus, datter av Max Manus, reagerer sterkt på Jan Guillous bruk av farens navn i boken “Blå stjerne”, skriver Aftenposten. Og legger til at han får støtte av mange forfattere. Jeg må ta det forbehold at jeg ikke har lest Jan Guillous roman, og at jeg heller ikke har noen faglige forutsetninger for å vurdere om hans fremstilling av historien er noe i nærheten av sann. Jeg bygger på det som fremkommer i Aftenposten.

I en kommentar skriver førsteamanuensis Arnfinn Moland:

“Jan Guillou har på siste side i sin siste roman, Blå stjerne, en skildring av maidagene i Oslo 1945.

Hans hovedperson, Johanne, betrakter sammen med venninnen Liv kronprins Olav med sjåfør i åpen bil den 12. (sic!) mai på vei opp mot slottet.

(Datoen 12. mai er spesielt presisert av Guillou i et etterord, men den er feil, riktig dato er 13. mai.)

Johanne lurer på hvem som kjører bilen, og Liv svarer at det er Max Manus.

På spørsmål om hun kjenner ham, svarer hun nei, «men han er godt kjent fra Stockholms restauranter, der han pleier å slå om seg med skryt.»

Johanne spør om det ikke var han som skjøt «politisjef Marthinsen».

«Jo», svarer Liv, «og tyskerne henrettet bortimot tredve stykker som hevn. Ingen nordmann har forårsaket så mange landsmenns død som Max Manus.»”

Continue reading Bruk og misbruk av historiske personer i fiksjon →

[Jeg sendte denne til Aftenposten, men de ville ikke bruke plass på den, så derfor kommer den her i stedet.]

Ytringsfrihet er en grunnleggende verdi og rett i et demokratisk samfunn. Ytringsfriheten er ikke absolutt, slik flere politikere i dag finner det opportunt å påstå. Men begrensningene skal være ”nødvendige i et demokratisk samfunn”, som det heter i Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 10.

Retten til å krenke er en viktig del av ytringsfriheten, selv om den heller ikke er absolutt. Men at retten er viktig, betyr ikke at det er viktig at noen krenkes. Graden av ytringsfrihet måles ikke i hvor mange som vil krenke muslimer eller andre. Retten til å krenke er viktig fordi kritikk lett kan bli omdefinert til krenkelser av de som ikke liker den. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at kritikere har blitt forfulgt og dømt fordi de angivelig har krenket statsoverhoder, religion og religiøse lederskikkelser, osv. Det er denne retten til kritikk som er viktig, og da får vi ta krenkelsene med på kjøpet.

Continue reading Ytringsfrihet og krenkelser →

Jeg er ikke Charlie. Jeg mangler det mot som redaksjonen og tegnerne i Charlie Hebdo har vist. Jeg er ikke så redd for å si hva jeg mener, ei heller for å provosere om jeg finner det hensiktsmessig. Men jeg er nok ikke villig til å risikere livet for det. “Det er bedre å dø stående enn å leve på knærne”, skal en av folkene i Charlie Hebdo ha sagt (jeg husker ikke hvem av dem). Dessuten er jeg en dårlig tegner.

Jeg ser heller ingen grunn til å provosere bare for å provosere. Men selv om jeg ikke velger den formen, så har andre full rett til å gjøre det. Jeg har lest Charlie Hebdo fra tid til annen, men ikke jevnlig. Bladet er ikke helt min stil. Men som en slags solidaritetshandling har jeg nå tegnet abonnement på Charlie Hebdo.

Continue reading Charlie og oss andre →