Category Archives: Ytringsfrihet

Opphavsrett og ytringsfrihet — del 1.

Det­te er det førs­te av to kom­men­ta­rer om for­hol­det mel­lom opp­havs­rett og ytrings­fri­het. Jeg luf­ter her en del syns­punk­ter som jeg tar sik­te på å utvik­le vide­re i en mer aka­de­misk artik­kel. Del 2 er her.

Ytrings­fri­he­ten  kan deles i tre hoved­ele­men­ter:

  • Med­de­lel­ses­fri­he­ten  — den klas­sis­ke ytring­fri­he­ten.
  • Infor­ma­sjons­fri­he­ten — fri­he­ten til å skaf­fe seg infor­ma­sjon.
  • Taus­hets­ret­ten — ret­ten til ikke å ytre seg.

Ytrings­fri­hets­kom­mi­sjo­nen tar også med infor­ma­sjons­krav og krav til infra­struk­tur. Infor­ma­sjons­krav kan ha en gren­se mot opp­havs­rett. Men kom­mi­sjo­nen drøf­ter det­te bare i rela­sjon til doku­men­ter fra offent­li­ge myn­dig­he­ter. Dis­se doku­men­te­ne vil være unn­tatt fra opp­havs­rett etter åvl § 9, slik at det ikke er noen grunn til å gå nær­me­re inn på det­te i den­ne sam­men­hen­gen. Infra­struk­tur­kra­vet berø­rer ikke opp­havs­ret­ten.

Opp­havs­ret­ten gir opp­havs­man­nen bl.a. en ene­rett til å gjø­re sitt verk til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. Man kan si at opp­havs­ret­ten gir ene­rett til vis­se ytrin­ger. Her er det til­syne­la­ten­de kla­re mot­set­nin­ger.

Con­ti­nue read­ing Opp­havs­rett og ytrings­fri­het — del 1.

Print Friendly, PDF & Email

Telenor og Pirate Bay — etter å ha lest kjennelsen

Jeg har nå lest kjen­nel­sen i saken som musikk­bran­sjen anla mot Tele­nor, med krav om at Tele­nor skul­le sten­ge til­gan­gen til Pirate Bay. Kjen­nel­sen har jeg gjort til­gjen­ge­lig her.

For å begyn­ne med kon­klu­sjo­nen: Jeg er ikke enig i ret­tens resul­tat. Jeg mener at det bur­de ha vært avsagt kjen­nel­se for å sten­ge til­gan­gen til Pirate Bay.

Ret­ten skri­ver på s. 7:

Ret­ten kon­sta­te­rer at både e‑handelsloven § 20 og opp­havs­retts­di­rek­ti­vet artik­kel 8.3 for­ut­set­ter at det fore­lig­ger et selv­sten­dig retts­grunn­lag for at tjenesteyteren/mellommannens påståt­te kren­kel­se skal kun­ne brin­ges til opp­hør. Dis­se bestem­mel­se­ne gir såle­des ikke selv noe slikt retts­grunn­lag.”

Så langt har jeg ingen pro­ble­mer med å føl­ge ret­ten.

Con­ti­nue read­ing Tele­nor og Pirate Bay — etter å ha lest kjen­nel­sen

Print Friendly, PDF & Email

Misforstått om opphavsrett og Creative Commons

Maja Soj­ta­ric, jour­na­list ved Uni­ver­si­te­tet i Tromsø skri­ver 4. novem­ber 2009 en artik­kel om opp­havs­rett og Crea­tiv Com­mons på forskning.no, under over­skrif­ten “Det­te er en remiks”. I artik­ke­len skri­ver hun bl.a:

Crea­ti­ve Com­mons-lisen­sen (CC) er mye mer flek­si­bel enn dagens opp­havs­rett.

Mens opp­havs­ret­ten tra­di­sjo­nelt har beskyt­tet verk slik at ingen kan kopiere det, skri­ve det ut eller arbei­de vide­re med det uten først å spør­re ret­tig­hets­ha­ver om til­la­tel­se, inne­bæ­rer CC at den som har skapt ver­ket på for­hånd gir til­la­tel­se til kopie­ring og bruk, på vis­se vil­kår.

For eksem­pel er det all­tid krav om at den ori­gi­na­le opp­havs­per­sonen kredi­te­res, og ofte kre­ves det at ånds­ver­ket ikke kan bru­kes i kom­mer­si­ell sam­men­heng eller end­res på.

Crea­ti­ve Com­mons er der­med et geni­alt verk­tøy for dagens ung­dom som lever sine liv på nett og for­me­lig er klipp og lim-gene­ra­sjo­nen.”

Her viser  Maja Soj­ta­ric at hun har mis­for­stått både opp­havs­ret­ten og Crea­ti­ve Com­mons, og vi kan nok si at mis­for­stå­el­sen gjel­der fri­bruks­li­sen­ser i sin all­min­ne­lig­het. Det­te er utbred­te mis­for­stå­el­ser, men det er synd at en pub­li­ka­sjon som forskning.no videre­brin­ger dem på den­ne måten.

Con­ti­nue read­ing Mis­for­stått om opp­havs­rett og Crea­ti­ve Com­mons

Print Friendly, PDF & Email

Mauseth-saken ankes

Norsk skue­spil­ler­for­bund sier i en presse­mel­ding 2.11.09 at Mau­seth-saken ankes til Høy­este­rett. Jeg har tid­li­ge­re gitt uttrykk for at at resul­ta­tet i lag­manns­ret­ten var rik­tig, hvor NRK ble fri­kjent. Det vil etter min mening være uhold­bart om man skal inn­føre en form for sekund­jus hvor det blir kri­tisk når man klip­per en sce­ne eller noe annet som site­res.

At Skue­spil­ler­for­bun­det har beslut­tet å anke saken betyr ikke at den fak­tisk blir behand­let i Høy­este­rett. Kjære­måls­ut­val­get må slip­pe saken inn til Høy­este­rett. Men det er en prin­si­pi­ell sak, så det kan være inter­es­sant å få en avgjø­rel­se i Høy­este­rett.

Print Friendly, PDF & Email

Kristin Clemet om åpenhet om skattelister og annet

Jeg set­ter pris på Kris­tin Cle­met. Det betyr ikke at jeg nød­ven­dig­vis er enig med hen­ne. Men  jeg set­ter liker poli­ti­ke­re (og eks­po­li­ti­ke­re) som ten­ker selv, som har menin­ger og som ikke pak­ker dem inn i tak­ti­ke­ri og poli­tisk kor­rekt­het. Fran­cis Bacon sa en gang at “sann­he­ten kom­mer let­te­re fram gjen­nom feil enn gjen­nom for­vir­ring”. Kan­skje kan det skri­ves om til at inn­sikt opp­nås let­te­re gjen­nom klar uenig­het enn gjen­nom poli­tisk tåke­prat. Kris­tin Cle­met er ingen poli­tisk tåke­fyrs­te.

sin blogg kom­men­te­rer hun offent­lig­gjø­ring av skatte­lis­te­ne under over­skrif­ten “Dag­bla­det og skatte­lis­te­ne”, og peker på en slå­en­de paral­lell og dob­bel­mo­ral som jeg ikke har tenkt på: Offent­lig­gjø­ring av enkelt­sko­lers resul­ta­ter ved nasjo­na­le prø­ver.  Her skri­ver hun bl.a:

Intet kun­ne for­bau­se mind­re enn at Aas­heim og Simon­sen mener det de mener. Det jeg er mer for­bau­set over, er man­ge­len på prin­sip­per. Jeg har nem­lig ikke sett noen jour­na­lis­ter i Dag­bla­det (og kna­pt nok noen jour­na­lis­ter over­ho­det) som skri­ver like høy­stemt om beho­vet for åpen­het om sko­len. Sna­re­re tvert om: Marie Simon­sen er blant dem som aktivt har uttalt, i lik­het med SV, at hun syns det er beten­ke­lig å offent­lig­gjø­re sko­le­nes fag­li­ge resul­ta­ter.

Men hva er den prin­si­pi­el­le for­skjel­len mel­lom åpen­het om skat­ten og om sko­len? Er skat­ten vi beta­ler vik­ti­ge­re enn kva­li­te­ten på sko­len?

Selv­sagt kan det ikke argu­men­te­res prin­si­pi­elt for at det bør være åpen­het om skat­ten og ikke om sko­len. Der­imot kan det kan­skje argu­men­te­res for det mot­sat­te: Skatte­lis­te­ne inne­hol­der nem­lig (ofte feil­ak­ti­ge) opp­lys­nin­ger om indi­vi­der, mens skole­lis­te­ne bare inne­hol­der opp­lys­nin­ger om sko­ler — som nett­opp ikke kan hen­fø­res til bestem­te indi­vi­der.”

Con­ti­nue read­ing Kris­tin Cle­met om åpen­het om skatte­lis­ter og annet

Print Friendly, PDF & Email

Den årlige personvernkrenkelsen

I natt ble lig­nings­tal­le­ne lagt ut slik at folk kan hen­ges ut med høy inn­tekt, lav inn­tekt, høy skatt, lav skatt, osv. Noen skal hen­ges ut for “grå­dig­het” mens en del barn skal mob­bes for­di for­eld­re­ne har lav inn­tekt.

Da Kris­tin Hal­vor­sen over­tok som finans­mi­nis­ter i 2005 var rask med å løpe “Se og Hør” og de tab­lo­i­de graf­ser­nes ærend ved å rever­se­re den mode­ra­te inn­stram­ming som hen­nes for­gjen­ger had­de gjort. Det gjen­står å se om hen­nes etter­føl­ger, Sig­bjørn John­sen, er like begeist­ret for graf­sing i folks pri­va­te for­hold.

Con­ti­nue read­ing Den årli­ge per­son­vern­kren­kel­sen

Print Friendly, PDF & Email

Olympisk rekord i galskap og grådighet?

Foto­gra­fen Richard Giles la 12. august det­te bil­det av Bei­jing Olym­pics Water Cube sam­men med en del and­re bil­der, ut på Flickr under en Crea­ti­ve Com­mon BY-NC lisens. Det er et flott bil­de.

6. okto­ber sen­der Den inter­na­sjo­na­le olym­pis­ke komi­té, IOC, et brev til Richard Giles, hvor det bl.a. står føl­gen­de:

The Inter­na­tio­nal Olym­pic Com­mi­tee (IOC) has recent­ly beca­me awa­re  that you are cur­rent­ly licen­sing pic­tu­res from the 2008 Bei­jing games on your flickr account at the following address http://www.flickr.com/photos/richardgiles/sets/72157606780890410/

As you know, when ente­ring any Olym­pic venue, you are sub­ject to the terms and con­ditions on the back of entry tick­ets, under which ima­ges of the Game taken by you may not be used for any pur­pose other then pri­va­te, which does not inclu­de licen­sing of the pic­tu­res to third par­ties.

In addition, please be advised that the Olym­pic iden­ti­fi­ca­tions, such as the Olym­pic rings, the emblems and the mascots of the Olym­pic games, the word “Olym­pic” and ima­ges of the Olym­pic Games belong to the IOC and can­not be used wit­hout its prior writ­ten con­sent.”

Man er for­be­redt på det ver­ste fra en orga­ni­sa­sjon som IOC. Men det­te over­går like­vel mine vil­les­te fan­ta­si­er i så måte.

Tar vi utgangs­punkt i norsk rett har selv­føl­ge­lig ikke IOC ret­tig­her til bil­der tatt under OL. Åvl § 24 sier klart at bygg­verk fritt kan avbil­des, og det gjel­der selv­føl­ge­lig også olym­pis­ke bygg­verk. At noen vil­kår tryk­ket bak på en bil­lett skal inn­bære at man har fra­sagt seg fun­da­men­ta­le ret­tig­he­ter og inn­skren­ket sin ytrings­fri­het er nær­mest uten­ke­lig.

Det er selv­føl­ge­lig også slik at jeg og alle and­re kan skri­ve om OL, IOC, osv, uten å spør­re IOC om lov til det­te, akku­rat som jeg kan skri­ve om Coca Cola og IBM.

Saken kan være et inter­es­sant eksem­pel på hvor kom­pli­sert det­te kan bli når det hele løf­tes opp på et inter­na­sjo­nalt nivå. OL fant sted i Bei­jing. Richard Giles er fra Aust­ra­lia og har kan­skje kjøpt sine bil­let­ter der. IOC hol­der til i Sveits.  Og Flickr er en USA-basert tje­nes­te som er til­gjen­ge­lig over hele ver­den. Hvil­ket lands rett man skal ta utgangs­punkt i om man seriøst skal vur­de­re IOCs krav.

I alle fall har IOC gitt oss som under­vi­ser innen­for noen av de berør­te områ­de­ne et eksem­pel på hvor van­vit­ti­ge krav noen kan få seg tli å frem­set­te. Jeg tar sjan­sen på å utro­pe det­te til olym­pisk rekord i gal­skap og grå­dig­het, i alle fall om vi hol­der oss innen­for gre­nen imma­te­rial­rett.

Print Friendly, PDF & Email

Politiske drittpakker

Et av argu­men­te­ne mot poli­tisk rekla­me er at man ikke øns­ker “ame­ri­kans­ke til­stan­der”, som i prak­sis betyr at man ikke øns­ker rekla­me som pri­mært har til hen­sikt å rak­ke ned på mot­stan­der­ne. Det er ikke vans­ke­lig å være enig i at det­te er en form for poli­tisk valg­kamp som vi ikke øns­ker.

I dag, 6. august 2009, kun­ne vi i “Kul­tur­nytt” høre fag­folk og poli­tis­ke kom­men­ta­to­rer vur­de­re par­ti­enes reklame­fil­mer, og dritt­pak­ker ble selv­føl­ge­lig nevnt. Men omtrent sam­ti­dig, i “Poli­tisk kvar­ter” fikk gene­ra­len i kam­pen mot poli­tisk rekla­me, kul­tur­mi­nis­ter Trond Gis­ke, ser­ve­re en solid dritt­pak­ke. Hans “bud­skap” var at Venst­res nei til en FrP-regje­ring ikke er tro­ver­dig. Noen av oss har hel­ler ikke glemt at Arbei­der­par­ti­et for inn­til ikke så len­ge siden had­de en parti­sek­re­tær som vir­ket langt mer opp­tatt av å snak­ke om FrP enn om AP (og som på den måten gans­ke sik­kert har bidratt til FrPs oppls­ut­ning).

Jeg vil ikke her dis­ku­te­re om Venst­res nei til en FrP-regje­ring er tro­ver­dig eller ikke. Men Trond Gis­ke viser med all mulig tyde­lig­het at poli­ti­ker­ne ikke tren­ger TV-rekla­me for å for­søp­le den poli­tis­ke debat­ten med sine dritt­pak­ker. Poli­ti­ker­ne, i alle fall poli­ti­ke­re fra sto­re par­ti­er, får mer enn nok av gra­tis sende­tid til å spre sin møkk.

Jeg øns­ker ikke en søp­le­te poli­tisk debatt, og øns­ker ikke en poli­tisk rekla­me som kan bidra ytter­li­ge­re til det­te. Men søp­pe­let er der uav­hen­gig av medi­er, og poli­tis­ke reklame­fil­mer vises i de fles­te and­re medi­er enn TV (kino, inter­nett, osv). Der­for er det vans­ke­lig å for­sva­re et for­bud som skal skjer­me et så for­søp­let medi­um som kom­mer­si­elt TV er, mot poli­tisk søp­pel som fly­ter alle and­re ste­der. Den enes­te kana­len hvor det­te ikke fly­ter er “Fri­ka­na­len”, som skul­le være alter­na­ti­vet til poli­tisk rekla­me. Ingen poli­tis­ke par­ti­er har fun­net det bry­et verdt å sat­se på en kanal som ingen ser på.

Men kan­skje traff en i dagens radiode­batt, Eli­sa­beth Hart­mann fra “Sis­te Skrik” om jeg hus­ker rett, spi­ke­ren på hodet da hun sa omtrent det­te: “Når vi ser de reklame­fil­me­ne som de poli­tis­ke par­ti­ene har laget skal vi være gla­de for at vi slip­per å se dem på TV”.

Print Friendly, PDF & Email

Rettsliggjøring og overnasjonalitet

Ani­ne Kier­ulf tar opp vik­ti­ge spørs­mål om rett­lig­gjø­ring i en artik­kel i Dag­bla­det 4. juni 2009 under over­skrif­ten “Retts­stat og demo­kra­ti”.

Jeg har all­tid for­und­ret meg over debat­ten om retts­lig­gjø­ring, i alle fall at retts­lig­gjø­ring skal være et demo­kra­tisk pro­blem. Ret­ten er et resul­tat av demo­kra­tis­ke pro­ses­ser og kan end­res gjen­nom demo­kra­tis­ke beslut­nin­ger.

Retts­lig­gjø­ring hand­ler for meg først og fremst om å ta poli­ti­ker­nes ved­tak på alvor slik at dis­se fak­tisk blir bin­den­de, også for poli­ti­ker­ne selv. Det betyr at man tar kon­se­kven­sen av poli­tis­ke ved­tak, og at poli­ti­ker­ne må ved­stå seg kon­se­kven­se­ne. Jeg synes det er et stør­re pro­blem, også for demo­krat­ei­et, at poli­ti­ker­ne sta­dig kom­mer med ved­tak som er  “poli­tisk for­plik­ten­de”, men ikke “retts­lig bin­den­de”.

Aksep­te­rer det poli­tis­ke fler­tal­let ikke resul­ta­tet av en “retts­lig­gjort” avgjø­rel­se kan loven end­res. Hvis det vir­ke­lig has­ter, da kan det gjø­res i løpet av et par uker. Det tar ikke sær­lig mye len­ger tid å ved­ta en lov(endring) enn det tar å tref­fe and­re poli­tis­ke ved­tak. Det kan rik­tig­nok bare gjø­res med virk­ning frem­over, men det bør ikke være et stort pro­blem. Men det er ikke like lett å løpe fra et lov­ved­tak som det er å løpe fra løf­ter og “poli­tisk bin­den­de” ved­tak.  Det­te kre­ver at poli­ti­ker­ne ser pro­ble­met i øyne­ne og har rygg­rad nok til å kon­fron­te­re det på ærlig vis. Da kan de ikke si og love en ting, og så løpe fra ansva­ret og kon­se­kven­se­ne når de mel­der seg. Men at poli­ti­ker­ne tvin­ges til å være ærli­ge i for­hold til hva de fak­tisk mener, til å være edrue­lig i for­hold til hva som fak­tisk kan gjen­nom­fø­res og til å aksep­te­re (og der­med også vur­de­re) kon­se­kven­se­ne av sine løf­ter og ved­tak, det kan da umu­lig være et demo­kra­tisk pro­blem? At poli­ti­ker­ne kan opp­le­ve det som ube­ha­ge­lig ikke å kun­ne løpe fra det de har ved­tatt kan man for­stå. Men demo­kra­ti­et er ikke til for å beskyt­te poli­ti­ker­ne.

Et mer grunn­leg­gen­de spørs­mål kan være i hvor stor grad man skal kun­ne bin­de frem­ti­den. Det er man­ge eksemp­ler på at poli­ti­ke­re i prak­sis har mis­likt Grunn­lo­ven når den­ne har stått som en skran­ke for å gjen­nom­føre det som et sty­rings­iv­rig fler­tall for tiden øns­ker. Der­som man har det nød­ven­di­ge fler­tall vil det være mulig å byg­ge ned ver­net av eien­doms­ret­ten og til­la­te mer omfat­ten­de inn­grep uten erstat­ning enn hva man i dag kan gjø­re etter Grl § 105, akku­rat som det er mulig å inn­skren­ke ytrings­fri­he­ten. Men det skal mer til enn et kna­pt stor­gings­fler­tall. Selv synes jeg det er bra at vi har vis­se grunn­leg­gen­de ret­tig­he­ter som skif­ten­de stor­tings­fler­tall ikke kan skal­te og val­te med som de vil.

Fred­rik Sejer­sted mener tyde­lig­vis at det til enhver tid sit­ten­de fler­tall ikke behø­ver å for­hol­de seg til sli­ke grunn­leg­gen­de prin­sip­per, når han i Dag­bla­det 3. juni 2009 skri­ver:

Så len­ge et folke­valgt fler­tall på Stor­tin­get er imot poli­tisk TV-rekla­me er det­te ikke bare legi­timt, men prin­si­pi­elt for­nuf­tig euro­pa­po­li­tikk.”

Man må skil­le mel­lom retts­lig­gjø­ring og over­na­sjo­na­li­tet. Nor­ge kan ikke bestem­me hvor­dan over­na­sjo­na­le reg­ler skal være og hvor­dan de prak­ti­se­res, like lite som en kom­mu­ne i Nor­ge kan fast­set­te lover og bestem­me hvor­dan de skal hånd­he­ves. Man har selv­føl­ge­lig en viss inn­fly­tel­se, med mind­re man vel­ger å stil­le seg uten­for beslut­nings­pro­ses­se­ne sam­ti­dig som man reelt er bun­det av beslut­nin­ge­ne, slik Nor­ge har valgt å gjø­re gjen­nom EØS-avta­len. Men det at man har valgt en til­knyt­ning som set­ter Nor­ge på side­lin­jen og såle­des har et stort demo­kra­tisk under­skudd, er resul­tat av en demo­kra­tisk pro­sess i Nor­ge. Hvis man synes det inter­na­sjo­na­le sam­ar­bei­det kos­ter mer enn det sma­ker, da kan Nor­ge vel­ge å tre ut.

Stor­tings­fler­tal­let kan bestem­me at men­neske­ret­tig­he­te­ne ikke skal gå foran norsk lov. Da vil­le for­bu­det mot poli­tisk TV-rekla­me retts­lig sett vært  mind­re pro­ble­ma­tisk, selv om Nor­ges inter­na­sjo­na­le omdøm­me nok vil­le bli svek­ket. Hvis Nor­ge stil­ler seg blant de land som avvi­ser avgjø­rel­ser fra EMD som “inn­blan­ding i ind­re anlig­gen­der”, da kan ikke nors­ke poli­ti­ke­re være like kjepp­høye når de kri­ti­se­rer men­neske­retts­brudd and­re ste­der. Poli­ti­ker­ne må vel­ge mel­lom å ta den poli­tis­ke belast­nin­gen med å gå ut av sys­te­met eller aksep­te­re å være bun­det av det. Det er det­te som er den vik­tigs­te poli­tis­ke kon­se­kven­sen av retts­lig­gjø­ring på et inter­na­sjo­nalt nivå, og jeg er ikke i stand til å se at det kan være et demo­kra­tisk pro­blem.

Hvis vi vil ha et for­plik­ten­de inter­na­sjo­nalt sam­ar­beid, da må vi aksep­te­re at det også for­plik­ter oss. At det er for­plik­ten­de viser seg først og fremst ved at vi må ret­te oss etter de ved­tak som tref­fes, også om vi selv er uenig i ved­ta­ket. Aksep­te­rer man EMD, da må vi også ret­te oss etter avgjø­rel­ser som går mot Nor­ge og går mot det som et poli­tisk fler­tall i Nor­ge måt­te øns­ke. Nor­ge kan bestem­me seg for at det­te vil vi ikke være med på, men da må man også ta den poli­tis­ke belast­nin­gen det vil være å gå ut. Fred­rik Sejer­sted liker åpen­bart ikke at også Nor­ge skal være bun­det av noe som ikke er Norsk, når han i tid­li­ge­re nevn­te artik­kel  i Dag­bla­det 3. juni 2009 skri­ver:

De nye retts­li­ge for­plik­tel­se­ne er inter­na­sjo­na­le, og de er uen­de­lig mye mer vidt­rek­ken­de og detal­jer­te enn de få ret­tig­he­te­ne vi har i den nors­ke Grunn­lo­ven. Vide­re er de i mot­set­ning til Grunn­lo­vens reg­ler nes­ten umu­li­ge å end­re. Og ende­lig tol­kes og for­val­tes de av juris­ter svært mye len­ger fra den nasjo­na­le vir­ke­lig­het enn våre egne høy­este­retts­dom­me­re.”

Det er nå en gang slik at man på inter­na­sjo­nalt nivå ikke all­tid skal leg­ge alt for stor vekt på den nasjo­na­le vir­ke­lig­het.  EMD har sagt at man på noen områ­der har en bety­de­lig nasjo­nal skjønns­mar­gin i for­hold til hva slags inn­skrenk­nin­ger i ytrings­fri­het eller and­re ret­tig­he­ter, mens man på and­re områ­der har liten skjønns­mar­gin. De har sagt at det er liten skjønns­mar­gin når det gjel­der poli­tis­ke ytrin­ger, hvil­ket betyr at når det gjel­der hva som skal til­la­tes av inn­grep i akku­rat den type ytrin­ger har de nasjo­na­le poli­ti­ke­re ikke så mye de skul­le ha sagt. Man kan like det eller la det være, men det er ikke opp til den tapen­de part i en retts­sak å avgjø­re om man skal være bun­det av resul­ta­tet eller ikke. Vi har aksep­tert sys­te­met, og da må vi også aksep­te­re de kon­se­kven­ser vi ikke liker. If you can’t stand the heat, get out of the kitch­en.

Det er ikke vans­ke­lig å være enig når Fre­drk Sejer­sted skri­ver at man må “avkla­re hva de [inter­na­sjo­na­le for­plik­tel­se­ne] egent­lig går ut på og hvil­ket hand­lings­rom som (over­ras­ken­de ofte) fort­satt gjen­står for regje­ring og Stor­ting”. Men det er for­skjell på å avkla­re og å bort­for­kla­re. I det som var utgangs­punk­tet for debat­ten, Trond Gis­kes for­søk på vri seg unna dom­men om poli­tisk TV-rekla­me er det vans­ke­lig å kom­me for­bi at EMD klart har sagt at et reklame­for­bud som bare gjel­der ett medi­um ikke er til­strek­ke­lig begrun­net, at den klart avvi­ser Nor­ges påstand om at det ikke er til­strek­ke­li­ge alter­na­ti­ver til et gene­relt for­bud mot poli­tisk TV-rekla­me, og at de gir klar til­slut­ning til Høy­este­retts mindre­tall på de avgjø­ren­de punk­te­ne. Men Fre­de­rik Sejer­sted gir noe av for­kla­rin­gen selv, når han skri­ver:

Når tvis­ter opp­står mel­lom inter­na­sjo­nal rett og van­lig norsk rett og poli­tikk, er det dis­se juris­te­ne som har i opp­drag å for­sva­re det nasjo­na­le hand­lings­rom på veg­ne av regje­ring og Stor­ting. De står i fron­ten, og ser utvik­lin­gen. Selv har jeg tid­li­ge­re i syv år vært sta­tens advo­kat i EU/E­ØS-retts­sa­ker, og for­svart Stor­tin­gets lover …”

Han synes å ha pro­ble­mer med å kom­me ut av den­ne rol­len.

Print Friendly, PDF & Email

Navngivelse av siktet — VG og Boliviasaken

Etter å ha lest ret­tens avgjø­rel­se i saken om VG-netts navn­gi­vel­se av en av de sik­te­de i Boli­via-saken blir bil­det noe mer nyan­sert enn hva man får intrykk av gjen­nom media. Men vi skal ikke glem­me at saken er avgjort etter at ret­ten bare har hørt en av par­te­ne. De har hørt sik­te­des ver­sjon av saken. VG ble ikke vars­let før avgjø­rel­se ble truf­fet og fikk ikke leg­ge fram sitt syn på saken. Det er et brudd på det grunn­leg­gen­de prin­sip­pet om kon­tra­diskjon. Ret­ten har hatt et ensi­dig grunn­lag for sin avgjø­rel­se, og det pre­ger avgjø­rel­sen. Det er ikke man­ge mot­fore­stil­lin­ger, ver­ken fak­tisk eller retts­lig.

Hol­der vi oss til selve navn­gi­vel­sen, som media foku­ser­te på, mener jeg at det ikke er ulov­lig å navn­gi sik­te­de i en sak som har fått stor opp­merk­som­het. Man kan dis­ku­te­re om pres­sen bør navn­gi per­soner. Jeg synes folk navn­gis for ofte. Men et annet spørs­mål er om det er ulov­lig. Hvis avi­sen skri­ver NN er til­talt for kokainsmug­ling i Boli­via”, da vil­le det etter min vur­de­ring ha vært lov­lig. Rt-1999–1742 (som fin­nes på http://www.personvern.uio.no/pvpn/avgjorelser/hoyesterett/hr_d19991117.html for de som ikke har Lov­data).

Pro­ble­met i den aktu­el­le saken er at VG også gjen­ga bil­de og knyt­tet per­sonen til hand­lin­ger, hen­del­ser og and­re per­soner på en måte som i føl­ge avgjø­rel­sen er urik­tig. Her min­ne jeg om at ret­ten bare byg­ger på den ene parts saks­frem­stil­ling.

Utgangs­punk­tet etter åvl § 45c er at man ikke kan gjen­gi et foto­gra­fi offent­lig uten avbil­de­des sam­tyk­ke. Det er noen unn­tak, bl.a. hvis bil­det har “aktu­ell og all­menn inter­es­se”. Det er høyst dis­ku­ta­belt om et bil­de av sik­te­de har “aktu­ell og all­menn inter­es­se”. Jeg mener det ikke har det, og at bil­led­bru­ken der­med var ube­ret­ti­get. Det er også verdt å mer­ke seg at EMD synes å ha lagt sær­lig stor vekt på bruk av bil­der, uten at jeg nå går nær­me­re inn på det­te. Les mer om bil­led­bruk i en artik­kel på Jon Wes­sel-Aas’ blogg.

Ret­ten sier at det er ære­kren­ken­de og der­med i strid med strl § 247 å kob­le jen­tas navn til per­soner, ste­der og hen­del­ser på en etter jen­tas og der­med ret­tens mening urik­tig måte. Det kan set­tes et stort spørs­måls­tegn ved den­ne tolk­nin­gen, men det går jeg ikke nær­me­re inn på.

Når man ser navn­gi­vel­se, bil­led­bruk og det man kob­ler per­sonen med, da blir avgjø­rel­sen noe mer dis­ku­ta­bel. Det er ikke like åpen­bart at resul­ta­tet er feil.

Jeg har lagt ut avgjø­rel­sen i ano­ny­mi­sert form her.

Print Friendly, PDF & Email