Fædrelandsvennen kan melde at ansatte i Mariknotten barnehage i Vennesla ikke lenger får lov til å være FaceBook-venner med barnas foreldre (også gjengitt i Aftenposten). Vedtaket er enstemmig får vi vite, uten at vi får vite klart hvem som var enstemmig. Men det synes å ha vært ledergruppen i barnehagen. Styrer Siren Wetrhus Knutsen angir dette som grunn:

“Hensikten, sier hun, er å hindre «glipper».

– Det er ikke taushetsbelagt informasjon jeg tenker på – for den skal vi ikke spre uansett, men heller at ansatte i en bisetning nevner ting som har skjedd på jobb, forklarerer styreren.

Hun vedgår at det har vært minst én episode tidligere, der foreldre åpenbart fikk informasjon de ikke skulle hatt. Opphavet var angivelig kontakt med ansatte på nettsamfunnet.”

Douglas Adams har sagt følgende om vårt forhold til teknologi og annet som er nytt:

“Anything that is in the world when you’re born is normal and ordinary and is just a natural part of the way the world works. Anything that’s invented between when you’re fifteen and thirty-five is new and exciting and revolutionary and you can probably get a career in it. Anything invented after you’re thirty-five is against the natural order of things.”

Det er ganske åpenbart at styrer og ledergruppe i Mariknotten barnehage var eldre enn 35 da FaceBook og andre sosiale medier dukket opp.

Det er ikke første gang man hører om slikt. De nevner selv en annen barnehage i kommunen, og i bakhodet surrer noen tilsvarende saker fra skoler. Det er i beste fall problematisk at en arbeidsgiver vil regulere sine ansattes privatliv på denne måten. Jeg antar at barnehageansatte ikke er fullstendig venneløse, og kanskje har noen av deres venner barn i barnehagen. Selv har jeg hatt flere av mine venners barn som studenter, så hvorfor skulle ikke det kunne skje også i en barnehage? Skal man nekte ansatte i en barnehage å holde kontakt med sine venner, eller skal man si at det bare kan skje ansikt til ansikt, ved brev og via telefon med dreieskive?

Folk må lære seg at FaceBook ikke er privat. Det gjelder enten man er barnehageansatt, varaordfører eller universitetslærer. Sier man noe som er tilstrekkelig dumt på FaceBook vil det fort bli kjent, også langt ut over “vennekretsen”. Problemet er ikke hvem man er venner med, men hva man skriver. Det ville være utmerket om en arbeidsgiver tar opp hva som er greit og hva det ikke er greit å skrive på FaceBook og andre sosiale medier. Men å nekte sine ansatte vennskap, det er å går for langt.

“Noen bruker gjerne Facebook til å fortelle om en tøff dag på jobben”, sier pedagogisk leder Janne Spikkeland. Man bør kanskje ikke gjøre det. Den som arbeider i en barnehage, på en skole, på et sykehus og andre steder hvor man kommer i tett kontakt med andre mennesker bør være varsomme med hva de skriver om hva som hendte på jobben. Noen får problemer fordi sjefen får vite det. Men da går det i alle fall bare ut over en selv. Når det er andre som har gjort dagen tøff, særlig om det er barn eller pasienter, bør man være litt forsiktig med hva man skriver. Det bør man være uavhengig av hvem man er “venner” med.

Som alle andre vitenskapelig ansatte ved universitet og høgskoler, så har også jeg vært oppgitt og frustrert over hvor dårlige besvarelser enkelte, eller faktisk ganske mange studenter leverer. Særlig er det frustrerende når man sitter med en stor bunke eksamensbesvarelser og egentlig ville ha brukt tiden til noe helt annet. Men jeg ville nok ikke la den frustrasjonen få utløp på FaceBook eller i andre offentlige medier.

Man bør også ha et litt reflektert forhold til hvem man bli “venn” med. Om jeg skal antyde noen retningslinjer vil det blant annet være at man ikke skal bli “venn” med noen man ikke kjenner annet enn gjennom å ha deres barn i barnehagen eller som elever. Kanskje bør man heller ikke selv ta initiativet til en slik kontakt. Men å kreve at man skal kutte kontakten venner dersom deres barn begynner i denne barnehagen, det er å gå for langt. De er tross alt voksne mennesker, ikke barnehagebarn.