Category Archives: Ytringsfrihet

Sensurert musikk i Mozart og Madonna

Pro­gram­met “Mozart og Madon­na” i NRK P2 har sen­sur som ukens tema. Her kan vi ven­te å få høre mye av den musik­ken som av uli­ke grun­ner har blitt for­budt å spil­le, ikke minst for­budt i NRK selv.

Nå skri­ves det­te mens det ennå er noen minut­ter til førs­te sen­ding går på luf­ta, så om pro­gram­met inn­frir vet jeg ikke. Men det bør bli inter­es­sant å kun­ne låne øret til den­ne kob­lin­gen mel­lom musikk og sen­sur.

Mozart og Madon­na” sen­des hver uke­dag mel­lom kl. 09.03 og 10.00. Man­ge har and­re ting å gjø­re på det­te tids­punk­tet. Men pro­gram­met er til­gjen­ge­lig som podast. Gå  hit for å abon­ne­re i iTu­nes eller her for RSS-feed.

Print Friendly, PDF & Email

Liv Signe Navarsetes mageplask

Det gikk som det måt­te gå: Liv Sig­ne Navar­sete krøp til kor­set og regje­rin­gen trakk hele for­sla­get om å utvi­de “rasisme­be­stem­mel­sen” til også å omfat­te kren­ken­de omta­le av reli­gion. Jens Stol­ten­berg har nok ikke hatt det lett når han har skul­let for­sva­re et for­slag som han selv er mot.

Jeg tror regje­rin­gen har blitt mis­for­stått. Men den har blitt mis­for­stått for­di den selv ikke har for­stått. Sann­syn­lig­vis har den poli­tis­ke heste­han­de­len vært omtrent slik: AP og SV har vil­let opp­he­ve blas­femi­be­stem­mel­sen (strl § 142), slik de også vil­le da spørs­må­let var oppe i Stor­tin­get i for­bin­del­se med revi­sjo­nen av Grl § 100.  Det­te var i tråd med både Ytrings­fri­hets­kom­mi­sjo­nens og Straffe­lov­kom­mi­sjo­nens inn­stil­lin­ger. Sen­ter­par­ti­et vil­le i utgangs­punk­tet behol­de blas­femi­be­stem­mel­sen. Sen­ter­par­ti­et treng­te, om ikke en sei­er så i alle fall ikke et nytt neder­lag i en sak om verdi­spørs­mål. Så heste­hand­let man seg fram til et kom­pro­miss. Man vil­le fore­slå å opp­he­ve dagens blas­femi­be­stem­mel­se, men vil­le behol­de en sis­te rest som kun­ne fan­ge opp de gro­ves­te kren­kel­se­ne. Så langt vir­ker ikke det­te så galt, og varer ingen grunn til å tro at noe slikt vil­le vek­ke storm.

Pro­ble­met er den soven­de blas­femi­be­stem­mel­sen. Etter sin ord­lyd er dagens blas­femi­be­stem­mel­se gans­ke streng.  Man kan blir dømt hvis man “i ord eller hand­ling offent­lig for­hå­ner eller på en kren­ken­de eller såren­de måte viser ringe­akt for nogen tros­be­kjen­nel­se”.Vi har bestem­mel­sen, men alle er eni­ge om at den sover og at den skal fort­set­te med det. Sist noen ble dømt etter bestem­mel­sen var i 1912, og sis­te gang noen ble til­talt (men fri­kjent) var i 1933, da Arnulf Øver­land ble til­talt for blas­fe­mi etter å holdt fore­dra­get “Kris­ten­dom­men, den tien­de lande­pla­ge”. Så len­ge man ikke rører bestem­mel­sen kan de sove i fred. Der­for had­de det først og fremst sym­bolsk betyd­ning at besem­mel­sen ble opp­rett­holdt i 2004.

Når man vil­le fore­slå å erstat­te dagens bestem­mel­se med en ny, og mind­re streng blas­femi­be­stem­mel­se, da vil­le man vek­ke en soven­de hund. Man kan ikke ved­ta en ny lov­be­stem­mel­se og for­ut­set­te at den skal bli en soven­de bestem­mel­se fra ved­ta­gel­sen. Det vars­le­de for­sla­get vil­le ha betydd en utvi­del­se av den for­mel­le ytrings­fri­he­ten, men sann­syn­lig­vis en inn­skrenk­ning av den reel­le ytrings­fri­he­ten. Der­for var det grunn til å rea­ge­re, og der­for kan det være grunn til å fei­re at for­sla­get er truk­ket.

Det kan sies mye om dår­lig poli­tisk hånd­verk i den­ne saken. Det svek­ker regje­rin­gen, ikke minst i for­hold til Stor­tin­get. Men det­te skal jeg la lig­ge.

Noen par­ti­er vil sik­kert for­sø­ke å fiske i rørt vann for å se om de kan få noen vel­ge­re på kro­ken. Men oppo­si­sjo­nen bør gå stil­le i døre­ne. Da spørs­må­let om å opp­he­ve blas­femi­pa­ra­gra­fen i 2004 gikk Høy­re, KrF og FrP inn for å behol­de bestem­mel­sen. Om de nå skul­le ha ombe­stemt seg, så kan de like­vel ikke skry­te av å være prin­sipp­fas­te for­sva­re­re av ytrings­fri­he­ten på det­te områ­det.

Print Friendly, PDF & Email

Forsvar ytringsfriheten — nei til ny blasfemibestemmelse

Regje­rin­gen har vars­let at de vil frem­me et for­slag om å utvi­de bestem­mel­sen om hate­ful­le ytrin­ger til også å omfat­te “kva­li­fi­ser­te angrep på tros­set­nin­ger og livs­syn”. Vi er vit­ne til er under­lig skue­spill som tje­ner regje­rin­gen Stol­ten­berg lite til ære.

Til tross for at ingen fra regje­rin­gen har kun­ne si hva “kva­li­fi­ser­te angrep på tros­set­nin­ger og livs­syn” er, mener de at det ikke er noen inn­stram­ming. Dagens blas­femi­be­stem­mel­se i strl § 142 har sovet len­ge. Sist noen ble dømt for blas­fe­mi var visst­nok i 1912 og den sis­te som ble til­talt (og fri­kjent) var Arnulf Øver­land i 1933.

Hvis man ved­tar en ny lov­be­stem­mel­se om blas­fe­mi kan man ikke sam­ti­dig ved­ta at loven skal sove vide­re. Uan­sett for­mu­le­ring så vil man vek­ke en soven­de hund, og med dagens pola­ri­ser­te reli­gions­de­bat­ter må man reg­ne med at en slik bestem­mel­se vil bli brukt. Uan­sett for­mu­le­ring vil man blå­se liv i noe det ikke bør blå­ses liv i. Sva­ret er enkelt og greit: Det bør ikke ved­tas noen slik lov. Skriv under på opp­ro­pet mot bestem­mel­sen og send det til poli­ti­ker­ne.

Pro­ses­sen er mil­dest talt under­lig. Det er ikke frem­met noe for­slag. Regje­rin­gen har bare vars­let om at et slikt for­slag vil bli frem­met. Ingen, sann­syn­lig­vis hel­ler ikke i regje­rin­gen, vet fore­lø­pig hvor­dan for­sla­get vil se ut. Like­vel opp­trer regje­rin­gen som om saken er avgjort og ved­tatt.  Det skal pis­kes gjen­nom, og Jens Stolte­berg synes å mene at tiden for debatt er over.

Det er Sen­ter­par­ti­et som har trum­fet saken gjen­nom. Liv Sig­ne Navar­sete før­sø­ker å sky­ve mye av ansva­ret over på jus­tis­mi­nis­ter Knut Stor­ber­get. Men om han kan­skje er arki­tek­ten bak kom­pro­mis­set, så er det ikke noe som tyder på at han har øns­ket det­te. Så det er gans­ke ufi­ne beskyld­nin­ger som Navar­sete her kom­mer med i et for­søk på å sky­ve ansva­ret fra seg.

Hel­dig­vis bestem­mer ver­ken Jens Stol­ten­berg eller and­re poli­ti­ke­re hva som skal debat­te­res. Det vi ser er at debat­ten så vidt har begynt. Tor­bjørn Jag­land leve­rer et vik­tig  bidrag i sitt debatt­inn­legg “Pisk mot ytrings­fri­het”. Han frem­hol­der det som egent­lig bur­de være helt selv­føl­ge­lig: Det er Stor­tin­get som ved­tar lover. En stats­mi­nis­ter kan ikke bestem­me at tre par­ti­ers stor­tings­grup­per skal bin­des. Det vil være å set­te Stor­tin­get ut av funk­sjon og gjø­re det til et rent sand­på­strø­ings­or­gan. Og det er et para­doks at det er i en sak om ytrings­fri­het at stats­mi­nis­te­ren vil leg­ge lokk på stor­tings­re­pre­sen­tan­te­ne ytrings­fri­het.

Harald Stang­hel­le tref­fer også spi­ke­ren på hodet i sin kom­men­tar “Prin­sip­per på poli­tisk bil­lig­salg”.

Nå har også KrF-leder Dag­finn Høy­brå­ten gått mot for­sla­get.  Det blir en tra­gi­ko­mikk over det hele der­som AP og SV mot bl.a. KrFs stem­mer skal tvin­ge igjen­nom et vern for reli­gion som de selv er mot. Nå får Sen­ter­par­ti­et også mot­stand fra sine egne, når Trond­heim SP går mot for­sla­get.

Det kan være lov å håpe på at Jens Stol­ten­berg ikke vil kla­re å pis­ke sin stor­tings­grup­pe til lydig­het og av det vars­le­de for­sla­get ikke vil bli ved­tatt — om det i det hele tatt blir frem­met.

Print Friendly, PDF & Email

Politisk reklame

Stav­an­ger Aften­blad mel­der at den nors­ke stat har tapt saken ved Den euro­pe­is­ke men­neske­rett­gi­he­tes­dom­sto­len om poli­tisk rekla­me. For­bu­det mot poli­tisk rekla­me anses for å stri­de mot ytrings­fri­he­ten og men­neske­ret­tig­he­te­ne.

Man bur­de ikke være sær­lig over­ras­ket over resul­ta­tet. Ret­ten til ytrin­ger om poli­tis­ke spørs­mål er ytrings­fri­he­tens kjer­ne. Å til­la­te at man kan kjø­pe seg plass til de fles­te for­mer for ytrin­ger, men ikke poli­tis­ke ytrin­ger er sær­de­les pro­ble­ma­tisk og er nær­mest umu­lig å for­sva­re i for­hold til ytrings­fri­he­ten.

Fore­lø­pig har jeg ikke sett selve dom­men, så inn­hol­det kan jeg ikke kom­men­te­re nær­me­re. Men jeg vil tro at det vil være mulig å stil­le de sam­me krav til sann­het m.m. som ved annen rekla­me. Og her er kan­skje noe av pro­ble­mets kjer­ne: De poli­ti­ke­re som er så opp­tatt av at and­re ikke skal kun­ne love noe deres pro­dukt ikke kan leve­re, slen­ger glade­lig ut løf­ter som de må vite de ikke kan opp­fyl­le.

Man bur­de f.eks. kun­ne kre­ve at reg­le­ne om sam­men­lig­nen­de rekla­me i  For­skrift om sam­men­lig­nen­de rekla­me § 3 over­hol­des også for poli­tisk rekla­me. Man vil da f.eks. kre­ve:

a) den ikke er ville­den­de
c) den sam­men­lig­ner objek­tivt én eller fle­re egen­ska­per ved dis­se vare­ne og tje­nes­te­ne som er kon­kre­te, rele­van­te, doku­men­ter­ba­re og repre­sen­ta­ti­ve, her­under pri­sen
e) den brin­ger ikke i van­ry eller taler ned­set­ten­de om en kon­kur­rents vare­mer­ker, han­dels­navn, and­re kjenne­tegn, varer, tje­nes­ter, virk­som­het eller situa­sjon

Hvis man må kun­ne doku­men­te­re hold­bar­het, og dess­uten ikke kan tale ned­set­ten­de om kon­kur­ren­te­ne, da bør vi kun­ne få en rela­tivt edrue­lig rekla­me. Men det er vel her som så ofte ellers en frem­med tan­ke for poli­ti­ker­ne at det de bestem­mer at skal gjel­de for and­re, også skal gjel­de for dem selv.

Print Friendly, PDF & Email

Faller sitatretten i fisk?

Oslo ting­rett har avsagt dom i saken mel­lom Gøril Mau­seth og NRK, og NRK tap­te. Selve dom­men kan man lese her. NRK har alle­re­de vars­let at saken vil bli anket, så fore­lø­pig har tep­pet bare gått ned for førs­te akt i den­ne saken.

Jeg synes dom­men er pro­ble­ma­tisk, og håper at den ikke blir stå­en­de. Men før jeg dis­ku­te­rer den­ne nær­me­re må jeg nok en gang under­stre­ke at jeg ikke har sett det omstrid­te film­inn­sla­get, slik at jeg må hol­de meg til beskri­vel­sen i ting­ret­tens dom. Det er en omfat­ten­de dom på 29 sider. Det er der­for ikke til å unn­gå at det blir nok­så lan­ge utdrag fra dom­men, men de som vil får hen­ge med vide­re.

Con­ti­nue read­ing Fal­ler sitat­ret­ten i fisk?

Print Friendly, PDF & Email

Etisk sensur?

Paul Bjer­ke tar i en artik­kel i Pro­sa nr. 6–2008 (en kort­ver­sjon er pub­li­sert som kro­nikk i Aften­pos­ten 27.11.2008). Paul Bjer­ke er ikke nær­me­re pre­sen­tert i noen av de refe­rer­te artik­ler. I føl­ge Wiki­pe­dia er Paul Bjer­ke “en kjent norsk sam­funns­de­bat­tant”, har vært redak­tør i Klasse­kam­pen fra 1995 til 1997, og er nå sti­pen­diat på Høg­sku­len i Vol­da. Det er stort sett hva man kan fin­ne om man goog­ler den­ne “kjen­te” sam­funns­de­bat­tan­ten.

Paul Bjer­ke mener at det bør inn­fø­res en sak­pro­saetikk og det kan leses mel­lom lin­je­ne at han øns­ker seg noe til­sva­ren­de Pres­sens fag­li­ge utvalg for sak­prosa­for­lag. Nå er det bl.a. bøke­ne om Mia Gun­der­sen, Olav Thon, Red­nings­sel­ska­pet og Egil Monn-Iver­sen som begrun­ner kra­vet om etis­ke reg­ler. Men Paul Bjer­ke lan­ser­te til­sva­ren­de tan­ker for et år siden, da med utgangs­punk­tet i bøke­ne til Carl I Hagen, Eli Hagen og Gerd-Liv Val­la.

Ordet ytrings­fri­het er ikke nevnt en enes­te gang i Paul Bjer­kes artik­ler. Vi har ytrings­fri­het i Nor­ge. Det er en til­kjem­pet rett med lan­ge gra­di­sjo­ner, en rett som er grunn­lovs­fes­tet og en del av men­neske­ret­tig­he­te­ne. Ytrings­fri­he­ten kan være ube­ha­ge­lig. Folk som dri­ver et makt­spill i kulis­se­ne må fin­ne seg i at det de øns­ker å hol­de skjult kan bli bret­tet ut, også for­hold av mer pri­vat art. Gren­se­ne må være vide. Man skal ikke være så redd for å trå over en gren­se at man all­tid vel­ger å hol­de munn “for sik­ker­hets skyld”. Ytrings­fri­he­ten er ikke uten gren­ser. Per­son­vern er et av fle­re hen­syn som kan begrun­ne inn­skrenk­nin­ger i ytrings­fri­he­ten.

Ytrings­fri­he­tens gren­ser har blir truk­ket opp gjen­nom noen hund­re år i Nor­ge og inter­na­sjo­nalt, bl.a. av Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­dom­sto­len.  Alt det­te synes det som om Paul Bjer­ke glatt hop­per over. I ste­det skal det erstat­tes av etis­ke reg­ler for for­fat­te­re — reg­ler som vil bety at man ikke skal skri­ve det som er lov­lig hvis blir for slemt.

Man kan gjer­ne dis­ku­te­re etikk, også blant for­fat­te­re. Men hvis man kre­ver et slikt etisk regel­verk uten å pro­ble­ma­ti­se­re for­hol­det til ytrings­fri­he­ten, da blir det ikke seriøst.

Print Friendly, PDF & Email

Den besværlige ytringsfriheten — Gørild Mauseths fiskesex

Gørild Mau­seth har gått til sak mot NRK på grunn av deres bruk av sex­sce­nen fra fil­men “Brent av frost” i et TV-inn­slag. Jeg har ikke sett fil­men eller NRK-inn­sla­get. Jeg vil der­for ikke mene noe om hvor­vidt NRK har opp­trådt ulov­lig i den kon­kre­te saken. I den grad man kan sto­le på avis­om­ta­ler, kan må få en rede­gjø­rel­se for saken i Dag­bla­det 27.03.2007. Men saken rei­ser noen prin­si­pi­el­le spørs­mål som det er verdt å dis­ku­te­re.

Vi har rett til å site­re fra et offent­lig­gjort verk “i sam­svar med god skikk og i den utstrek­ning for­må­let betin­ger”. Det­te føl­ger av ånds­verk­lo­ven § 22. Sitat­ret­ten er ikke begren­set til tekst. Vi kan også site­re f.eks. musikk og film.

Sitat­ret­ten er i rea­li­te­ten en ytrings­fri­hets­be­stem­mel­se. Vi skal kun­ne under­byg­ge det vi skri­ver og det vi even­tu­elt kri­ti­se­rer gjen­nom sita­ter. For at jeg skal kun­ne site­re må jeg set­te sita­tet inn i en sam­men­heng hvor det­te er rele­vant. Løs­rev­ne utta­lel­ser eller film­klipp som pre­sen­te­res som mor­som­me enkelt­inn­slag ikke “sitat”. Men å vise en film­sce­ne i for­bin­del­se med omta­le av en film hvor den­ne sce­nen blir paro­di­ert, høres ut til å lig­ge innen­for det til­lat­te. Kra­vet om “god skikk” inne­bæ­rer bl.a. at man ikke må site­re mer enn det som er nød­ven­dig i for­hold til for­må­let, og at man må site­re på en måte som ikke er mis­vi­sen­de, kren­ken­de m.m. i for­hold til det som site­res. Om NRKs bruk av film­klip­pet her var innen­for det til­lat­te, har jeg ikke grunn­lag for å mene noe om.

Den som ytrer seg offent­lig, enten det er i form av skrift­styk­ker eller opp­tre­den på film, har gitt fra seg noe av kon­trol­len. De fles­te som har ytret seg i det offent­li­ge som har nok sagt noe man gjer­ne skul­le ha hatt usagt. Men man kan ikke spo­le tiden til­ba­ke og redi­ge­re for­ti­den. Det man har sagt, står der. Vi må reg­ne med å bli kon­fron­tert med utta­lel­ser vi i dag ikke vil stå inne for, bil­der man ikke er sær­lig stolt av, osv.

Ytrings­fri­he­ten er ikke all­tid beha­ge­lig. Det gjel­der enten det er stor­tings­menn som blir utskjelt av parti­kol­le­ger, og for skue­spil­le­re som møter film­sce­ner man selv helst vil glem­me.

Gøril Mau­seth har, fort­satt i føl­ge medie­om­ta­len, påbe­ropt seg en klau­sul i avta­len med film­pro­du­sen­ten om at den­ne sce­nen ikke skal kun­ne bru­kes uten­for sin kunst­ne­ris­ke sam­men­heng. En slik klau­sul er ikke bin­den­de for and­re enn de som er part i avta­len. Om en for­fat­ter inn­går en avta­le med sitt for­lag om at vis­se avsnitt i en bok ikke skal site­res, så behø­ver ingen and­re å bry seg om den­ne avta­len. Og slik bør det være. Den som ytrer seg offent­lig skal ikke kun­ne bestem­me hvor­dan and­re skal kun­ne for­hol­de seg til ytrin­gen, og skal ikke kun­ne bestem­me at bare de som er “snil­le” skal få lov til å site­re. Man skal hel­ler ikke måt­te beta­le for å site­re. Det var nok hel­ler naivt av Gøril Mau­seth å tro at hun gjen­nom en slik klau­sul skul­le kun­ne kon­trol­le­re hvor­dan sce­nen vil­le bli brukt i and­re sam­men­hen­ger.

Tan­ch­red Ibsen laget i sin tid fil­men “To mis­ten­ke­li­ge per­soner”, basert på Gun­nar Alf Lar­sens nøk­kel­ro­man om det såkal­te “Lens­manns­mor­det”. En av de som var dømt for det­te dra­pet gikk til sak for å få stan­set fil­men. Han øns­ket ikke ny opp­merk­som­het rundt den­ne saken. Han fikk stan­set fil­men gjen­nom en dom fra Høy­este­rett Rt 1952 s. 1217. Men der­med skrev han seg inn i norsk retts­his­to­rie og kul­tur­his­to­rie, og han vil for all­tid bli hus­ket. Gøril Mau­seth kan opp­nå noe av det sam­me. Uan­sett utfall aktua­li­se­rer retts­sa­ken film­sce­nen, og man rett­fer­dig­gjør å vise sce­nen for å kun­ne for­tel­le hva stri­den drei­er seg om. Om NRK i det pro­gram­met som er utgangs­punk­tet for retts­sa­ken skul­le ha over­trådt gren­sen for hva som er aksep­ta­belt, så gjør dagens nyhets­in­ter­es­se at den uan­sett må kun­ne vises ved omta­le av retts­sa­ken.

Print Friendly, PDF & Email

En ubehagelig likhet

I dag kan vi lese at David Irving like­vel har tenkt å rei­se til Lil­le­ham­mer for å lage sitt eget arran­ge­ment. Det må han gjer­ne gjø­re. David Irving har, som alle and­re, sin ytrings­fri­het. Og and­re har en like selv­føl­ge­lig rett til ikke å kom­me eller å gi uttrykk for hva de mener om det David Irving står for.

Men bil­det som illust­re­rer artik­ke­len gir en litt ekkel påmin­nel­se om Knut Steens Kong Olav-monu­ment. Knut Steen har gitt Kong Olav den sam­me ges­ten som David Irving viser på Aften­pos­tens bil­de. Det var den­ne ges­ten som man­ge, meg selv inklu­dert, ikke lik­te. Den gir asso­sia­sjo­ner mer i ret­ning det David Irving står får enn det vi for­bin­der med Kong Olav. Bil­det av David Irving blir en bekref­tel­se av at det var rik­tig av Oslo kom­mu­ne å si nei til sta­tu­en.

Da jeg søk­te etter et egnet bil­de av Knut Steens monu­ment var jeg også inn­om hans nett­gal­le­ri. Når man ser på noe av det som vises på hans nett­gal­le­ri kan man godt for­stå at Knut Steen ble fore­spurt, for her vises mye inter­es­sant. Men konge­sta­tu­en er bare ikke vel­lyk­ket.

Print Friendly, PDF & Email

Så skal Kristin Halvorsen nok en gang gi støtte til “Se og Hør”.

Natt til ons­dag 15. okto­ber står vi igjen over­for årets vir­ke­lig sto­re per­son­vern­kren­kel­se: Nå skal et nytt sett av opp­lys­nin­ger om vår inn­tekt, for­mue osv. Det er klart for at vi skal graf­se i fami­lie, nabo­ers og kjen­di­s­ers inn­tekts­for­hold. Bon­de­vik II-regje­rin­gen, med Per Kris­ti­an Foss som finans­mi­nis­ter, sør­get for at adgan­gen til graf­sing i alle fall ble begren­set. Men da Kris­tin Hal­vor­sen over­tok var hun raskt ute med sin “Se og Hør” poli­tikk: Nå skul­le det igjen være fritt fram for graf­sing.

Jeg er ikke i stand til å se noen god grunn til den­ne graf­sin­gen. Det har ingen kon­troll­funk­sjon. Hvis vi vil vite hvor mye uli­ke grup­per bidrar med, kan det­te gjø­res uten at man abso­lutt skal se på navn­git­te enkelt­per­soner.

Skatte­be­ta­ler­for­enin­gen har laget et opp­rop mot den­ne graf­sin­gen.  Gå til http://www.neitilskattelister.no/ og skriv under på opp­ro­pet!

Print Friendly, PDF & Email

Holocaust-fornekterne

David Irving og and­re Holo­caust-for­nek­te­re har igjen kom­met i medie­nes søke­lys, tak­ket være at David Irving har blitt invi­tert til Lil­le­ham­mer lit­te­ra­tur­fes­ti­val. Jeg har ingen sans for David Irving og det han står for. Had­de det vært opp til meg vil­le han nok ikke ha blitt invi­tert, og jeg for­står at folk rea­ge­rer.

Men det lar seg ikke benek­te at David Irving og and­re Holo­caust-for­nek­te­re har blitt ofre for et menings­for­bud som har­mo­ne­rer dår­lig med den ytrings­fri­het vi i vår del av ver­den liker å smyk­ke oss med. David Irving har selv sit­tet i feng­sel i Øste­rike for sine menin­gers skyld. And­re Holo­caust-for­nek­te­re har blitt dømt for sine menin­ger i Tysk­land, og en aust­ra­li­er står i fare for å bli dømt i Tysk­land for menin­ger han har gitt uttrykk for på Inter­nett.

Det har all­tid vært folk som benek­ter fak­ta, enten det er “Komis­ke Ali” i Irak, kris­ten­fun­da­men­ta­lis­tis­ke krea­sjo­nis­ter i USA eller and­re. Men vi for­byr ikke noen å uttryk­ke sine menin­ger selv om de stri­der mot fak­ta. Menin­ger møtes med argu­men­ter, ikke for­bud.

Det er de upo­pu­læ­re menin­ger som tren­ger ytrings­fri­he­tens vern. Det poli­tisk kor­rek­te er ikke tru­et. Ytring­fri­he­ten utford­res av poli­tis­ke og reli­giø­se eks­tre­mis­ter, por­no­gra­fer, dyne­løf­ten­de tab­loid­jour­na­lis­ter, vars­le­re, hardt­slå­en­de slug­ger­jour­na­lis­ter osv. Ved å for­by David Irving og and­res menin­ger har man dess­ver­re gjort ham til en ytrings­fri­hets­mar­tyr. Det har bidratt til å gjø­re ham kjent for et bre­de­re pub­li­kum og til at man i alle fall kan for­stå hvor­for en lit­te­ra­tur­fes­ti­val kan ten­ke seg å invi­te­re ham til å inn­le­de und­re en hoved­over­skrift om “sann­het”. Slik går det gjer­ne når man bru­ker makt mot menin­ger.

Jeg tar skarp avstand fra David Irvings menin­ger. Men han har en like selv­føl­ge­lig rett til å hev­de sine menin­ger som alle and­re.

Print Friendly, PDF & Email