Category Archives: Kultur

En kulturminister som jubler over å ta 600 mill fra kulturen!

Her jub­ler de for førs­te napp i 600-mil­lio­nerspot­ten” mel­der nrk.no, og viser bil­de av “kul­tur­mi­nis­ter” Anni­ken Huit­d­feldt som jub­ler over at AP vil ta 600 mill fra kul­tu­ren. For ikke len­ge siden avfei­de den sam­me “kul­tur­mi­nis­te­ren” kri­tikk mot ope­ra­ens lave antall opera­pro­duk­sjo­ner med at “ope­ra­en er et kul­tur­hus for foket”, en kri­tikk som bl.a. er godt for­mu­lert av NRKs musikk­an­mel­der Ragn­hild Vei­re.  Vi har alt­så en “kul­tu­mi­nis­ter” som jub­ler over at man tar 600 mill fra et kul­tur­hus, og som synes å tro at ope­ra bare er et hus.

I en twit­ter­dis­ku­sjon ble vi for­sik­ret av Anders Hal­se om at det vil gå like mye til kul­tu­ren. Det tror jeg ikke noe på. Idret­ten vet nok hva de gjør når de kre­ver mer av hånd­fas­te pen­ger som fak­tisk fin­nes, og lar kul­tu­ren ta til tak­ke med luft, eller poli­tis­ke løf­ter som det også kal­les. Poli­ti­ke­re lover så mye i hytt og pine til alle gode for­mål. Jeg tror ikke det døyt på det de lover. Det gjør nok ikke idret­ten hel­ler, ellers kun­ne de også nøyd seg med løf­ter og ikke krevd et stør­re suge­rør ned i tippe­kas­sa. De enk­le rea­li­te­ter er at man vil ta 600 mill av tippe­mid­le­ne fra kul­tu­ren og gi dem til idret­ten. Res­ten er nep­pe mer en dekk­ope­ra­sjon og poli­tisk tåke­leg­ging. Kul­tu­ren kom­mer til å bli avspist med tom­me løf­ter og poli­tisk tall­trik­sing.

Kul­tu­ren kan umu­lig være tjent med en “kul­tur­mi­nis­ter” som Anni­ken Huit­feldt.

Print Friendly, PDF & Email

Moms på e‑bøker og e‑tjenester

Regje­rin­gen har sagt nei til moms­fri­tak for e‑bøker, og fore­slått moms på e‑tjenester levert fra utlan­det. Dis­ku­sjo­nen rundt dis­se for­sla­ge­ne har vært rote­te. Moms på e‑bøker og moms på e‑tjenester levert fra utlan­det er to uli­ke spørs­mål.

Når man har valgt å støt­te lit­ter­tu­rer ved å gi moms­fri­tak for bøker er det menings­løst at det­te ikke også skal gjel­de e‑bøker. Det bør være like reg­ler, uav­hen­gig av medi­um. Så enkelt er egent­lig det­te spørs­må­let.

Finans­de­par­te­men­tets begrun­nel­se er under­lig og svak. Det kan synes som om Finans­de­par­te­men­tet mener at moms­fri­ta­ket skal være pris­ut­jev­ning mel­lom papir­bø­ker og e‑bøker, når man mener at lave­re pro­duk­sjons­kost­na­der for e‑bøker til­si­er at dis­se tåler moms. Man skul­le tro at moms­fri­ta­ket egent­lig er en støt­te til Nors­ke Skog, og ikke kul­tur­støt­te.

Moms på tje­nes­ter fra utlan­det er et helt annet spørs­mål. Ingen av oss liker å beta­le avgif­ter. Men fak­tum i dag er at det er moms på inn­spilt musikk, noter, video m.m. Vi kan godt la være å like det og vi kan dis­ku­te­re kul­tur­moms. Men det bør uan­sett være like­be­hand­ling ved kjøp innen­lands og kjøp uten­lands. Det er vans­ke­lig å argu­men­te­re for at nors­ke leve­ran­dø­rer skal måt­te leg­ge på 25% moms, som uten­lands­ke kon­kur­ren­ter slip­per.

Noe annet er om det er prak­tisk gjen­nom­før­bart. Regje­rin­gen viser til EU-reg­ler om for­enk­let regist­re­ring. For land innen­for EU vil man nok kun­ne hånd­te­re det­te, og man har for så vidt hel­ler ikke helt det sam­me under­lig­gen­de pro­ble­met. Avgifts­sys­te­met er har­mo­ni­sert i den for­stand at det fun­ge­rer på tvers av lande­gren­ser. Ved leve­ring av varer er prin­sip­pet at man beta­ler moms i sel­ger­lan­det og at det ikke reg­nes moms i mot­ta­ker­lan­det. Hvis jeg bestil­ler varer fra Eng­land til Frank­ri­ke beta­ler jeg engelsk moms. For e‑tjenester snur man det­te til at det skal beta­les moms i mot­ta­ker­lan­det.

Om Nor­ge kan hek­te seg på EU-sys­te­met gjen­står å se. EØS-avta­len omfat­ter ikke skat­ter og avgif­ter — det er der­for vi kan kjø­pe moms­fritt i EU-land, at vi kan ha egne (og langt mind­re) kvo­ter for import av vin og brenne­vin. Mitt inn­trykk er at EU slett ikke er begeist­rert for at uten­for­lan­det Nor­ge sta­dig vil ha nye sær­ord­nin­ger.

Om jeg har for­stått det rett så fun­ge­rer sys­te­met slik at uten­lans­ke sel­ge­re (uten­for EU) må regist­re­re seg i ett valg­fritt EU-land. Hvis alle som skal sel­ge til Nor­ge må regist­re­re seg i Nor­ge i til­legg til i et EU-land, så spør det vel hvor mangs som gjør det­te.

Jeg er ikke i stand til å se hvor­dan man skal kla­re å hånd­heve sys­te­met over­for leve­ran­dø­rer uten­for EU. Man får inn­trykk av at det er basert på fri­vil­lig­het. De sto­re leve­ran­dø­re­ne vil vel regist­re­re seg, med mind­re de ser at det gir dem dår­li­ge­re kon­kur­ranse­vil­kår enn de som ikke regist­re­rer seg og beta­ler moms. Men kjø­per man et pro­gram fra et lite sel­skap — kan­skje et enmanns­sel­skap — i f.eks. USA, så vil nep­pe de for­stå pro­blem­stil­lin­gen om moms-regist­re­ring i Nor­ge.

For den som ikke vil har vi nep­pe noen tvangs­mid­ler. Sel­ge­re i USA er under­lagt USAnsk lov. Så vidt jeg vet har det vært retts­sa­ker i USA om inn­kre­ving av sales-tax (USA har ikke moms) ved salg til and­re del­sta­ter. Resul­ta­tet var — om min hukom­mel­se er til å sto­le på — at man ikke ble ansett plik­tig til å kre­ve inn avgif­ter for and­re del­sta­ter. Da vil man nok ikke kom­me langt med et pålegg om at de skal kre­ve inn moms for Nor­ge.

Print Friendly, PDF & Email

Surmaget grinebiter om barn og korps

Joa­cim Lund, kul­tur­jour­na­list og kom­men­ta­tor i Aften­pos­ten i føl­ge byline, skri­ver i Aften­pos­ten at han orker ikke se et barn ta sine førs­te skritt. Det er alde­les for­fer­de­lig, der de vak­ler ustøtt noen få skritt før de fal­ler. Det er slikt som bare en mor kan like.

Som om det ikke er nok at bar­na skal gå, så skal de også ram­le på ski, løpe etter bal­ler de ikke tref­fer. Når de blir stør­re skal de kjø­res hit og dit for å løpe etter uli­ke bal­ler, noe som gir tra­fikkaos og for­ures­ning.

For ball­fol­ket er en helg i okto­ber som … ja … 17. mai og jul­af­ten på én gang, men for man­ge av oss er det mind­re lyst­be­tont. Byen inva­de­res av støy­en­de hor­der av voks­ne(?) folk i idio­tis­ke klær som hoi­er og skri­ker — og måt­te Gud for­by: Blå­ser på sine støy­en­de plast­horn, av enkel­te ukyn­di­ge kalt “trom­pe­ter”. Tak­ke meg til en små­sur “Copa­ca­bana”.

Det er ikke noe bed­re når barn skal bru­ke stem­men. For­eld­re­ne påstår at de syn­ger, men det er melo­di­er bare en mor kan høre. Alle and­re hører at det er surt uten at man er i nær­he­ten av tonen. Når alle syn­ger surt sam­ti­dig, men på hver sin måte kal­ler man det barne­kor.

Verst av alt må det være om noen vil spil­le fio­lin, og jeg har man­ge gan­ger tenkt at de som vil lære det­te til barn må være blant klo­dens mest tål­mo­di­ge per­soner. Her er det så mye som kan gå galt. Fela er ustemt, og skul­le man kla­re å stem­me så hjel­per ikke det når man ikke kla­rer å plas­se­re fin­ge­ren rik­tig så tonen blir akku­rat så sur at det låter ale­de­les skrek­ke­lig. Skul­le de mot for­mod­ning tref­fe tonen høres det uan­sett mer ut som om de for­sø­ker å ta livet av en katt enn at de for­sø­ker å lage musikk.

Helst bør nok barn kom­me mod­net og plast­pak­ket, slik at man kan pak­ke ut en Solveig Kringle­botn, Ole Edvard Anton­sen, Elbjørg Hem­sing, Hen­ning Krag­ge­rud, Sil­via Moi eller Tri­ne Thing Helse­th.

Jeg har spilt i korps og jeg har hatt barn i korps. Jeg kan ikke hus­ke at jeg noen gang har blitt fyllt av lyk­ke når jeg har sam­let lop­per eller and­re ting man må gjø­re for å få det hele til å gå rundt. Et sosi­alt nett­verk, ja. Jeg ble kjent med sko­len og and­re for­eld­re med barn på sko­len på en måte jeg ald­ri vil­le ha blitt om jeg ikke had­de hatt barn i korps. Skjønt, det had­de vel blitt det sam­me om bar­na had­de valgt and­re akti­vi­te­ter.

Mitt inn­trykk er ikke at for­eld­re pres­ser barn til å spil­le i korps. Fra min tid i korps­ver­den var inn­tryk­ket hel­ler at bar­na gjer­ne vil­le være med, men at for­eld­re sa nei for­di de ikke orket tan­ken på det de had­de hørt at korps­for­eld­re måt­te gjø­re.

Barn slut­ter med man­ge akti­vi­te­ter når man kom­mer i ten­åre­ne. Det som vir­ket så spen­nen­de var kan­skje ikke det like­vel og det krev­de mye mer enn hva bar­net var for­be­redt på og vil­lig til å yte. Og det er vel bare sånn det skal være. Barn­dom og ung­dom er en peri­ode med mye prø­ving og kan­skje nes­ten like mye feil­ling. Krop­pen koker av ustyr­li­ge hor­mo­ner og annet blir vik­ti­ge­re enn ski­lø­ping, fot­ball og korps­mu­sikk. Unn­taks­vis kan det også hen­de at ung­dom inn­ser at de må bru­ke tid på sko­len. Like­vel hen­ger noen for­eld­re igjen. Noen fort­set­ter å tre­ne gutte­la­get i fot­ball len­ge etter at deres barn har vokst ut av gutte­la­get og kan­skje har lagt fot­bal­len på hyl­la, and­re fort­set­ter med korps.

Den størs­te gle­den er å gle­de and­re er noe man­ge av oss har hørt man­ge gan­ger. Vi men­nes­ker er vel slik utrus­tet at vi føler gle­de ved å se at våre barn utvik­ler seg og etter hvert mest­rer uli­ke sider ved livet. Hvis det had­de vært et ork som vi bare gjor­de av plikt uten å opp­le­ve en per­son­lig til­freds­stil­lel­se ved det, da had­de nok men­nes­ket ha dødd ut for len­ge siden. Hvis det å opp­fost­re barn had­de vært en sur plikt som vi like­vel gjor­de ut fra et slagt moralsk ansvar, da had­de ikke man­ge barn vokst opp. Vi vil­le ha dødd ut len­ge før noen had­de tenkt på en vel­ferds­stat som kun­ne ta ansvar der for­eld­re svik­ter. Vi liker dess­uten å lyk­kes selv også, f.eks. ved at loppe­mar­ke­det ble godt gjen­nom­ført når man først sat­te i gang. Jeg tren­ger ikke psy­ko­lo­ger til å for­tel­le meg det­te, langt mind­re noen til å omfor­tol­ke det­te til bare å være en form for ego­is­me.

Mot slut­ten har Joa­cim Lund like­vel et poeng når han skri­ver:

Selv­sagt er jeg en sur­ma­get grine­bi­ter.”

Det­te er det ikke vans­ke­lig å være enig i. Han skri­ver seg inn blant de som ikke orker at barn er barn, og som der­for vil ha bort ball­bin­ger, ikke lar dem trå på ple­nen, og alt­så ikke vil ha korps. Det kan tross alt for­styr­re mid­dags­hvi­len til gam­le grine­bi­te­re og intet er vel mer vik­tig for gam­le grine­bi­te­re enn deres mid­dags­hvil. Men ingen skal beskyl­de dem for å være ego­is­ter som vil fra­ta and­res gle­der bare for å til­fe­reds­stil­le seg selv. Man gjør det selv­sagt ut fra en selv­oppof­ten­de omtan­ke for alle de and­re sur­ma­ge­de grine­bi­ter­ne som får for­styr­ret mid­dags­hvi­len. Skjønt det er kan­skje ego­is­tisk å til­d­reds­stil­le and­re sur­ma­ge­de grine­bi­te­re også.

Men vi kan vel bare blå­se en lang marsj i det han skri­ver.

Print Friendly, PDF & Email

Norsk bokbransje i steinalderen

Mam­mut er et utdødd dyr, bort­sett fra i norsk bok­bran­sje. Der lever mam­mu­ten fort­satt, men kan­skje ikke i bes­te vel­gå­en­de. Men man begyn­ner å ane hvor­for det­te for­his­to­ris­ke dyret har over­levd i den­ne bran­sjen.

Vi har len­ge kun­net føl­ge med i bran­sjens fam­ling for å få på plass en løs­ning for e‑bøker. Men også på and­re områ­der svik­ter det.

Jeg for­søk­te å fin­ne opp­lys­nin­ger på net­tet om hvil­ke bøker som er på Mam­mut­sal­get. Det skul­le vise seg ikke å være lett. Et goog­le-søk ledet meg til nett­ste­det n, og det vir­ket loven­de. Men her får jeg beskjed om at jeg kan log­ge meg inn for å se pdf-avi­sen. Et for­søk hos Nor­li, Ark og Bok­k­li­den. Men ingen av de kun­ne by på en Mam­mut­ka­ta­log.

Tanum kun­ne by på kata­lo­gen, så det var mulig å fin­ne den på nett. Så hvis jeg kjø­per bøker for det bli hos Tanum den­ne gan­gen. (Men man­gel på tid til å lese bøke­ne er etter hvert et stør­re pro­blem enn mang­len­de pen­ger til å kjø­pe dem. Bøker jeg ikke kjøp­te da de kom kom­mer jeg nep­pe til å lese om jeg kjø­per dem på salg.)

Ærlig talt: Det­te er for dår­lig. I 2010 bør det være en selv­føl­ge at man fin­ne kata­lo­gen og å kun­ne bestil­le på nett.

Print Friendly, PDF & Email

Opphavsrettskonflikt mellom NRK og musikkforlag

Før det som skul­le vært en over­fø­ring av Ber­gens fil­har­mo­nis­kes kon­sert med bl.a. “Tod und Ver­klärung” av Richard Strauss i dag (28.01.10) kl. 19.25 fikk vi høre at det­te styk­ket ikke vil­le bli over­ført for­di det var kon­flikt mel­lom NRK og musikk­for­la­ge­ne.

Når et orkes­ter spil­ler  orkes­ter­mu­sikk lei­er man note­ne fra det musikk­for­la­get som er utgi­ver av musikk­ver­ket. I til­legg beta­les TONO-veder­lag for selve frem­fø­rin­gen. Når kon­ser­ten sen­des i radio beta­ler NRK i til­legg veder­lag for selve radio­sen­din­gen. Om jeg hus­ker rett (det var direk­te sen­ding som i alle fall ikke ennå er til­gjen­ge­lig i nett­ra­dio, så jeg får ikke sjek­ket), beta­ler NRK 1.800 kr pr minutt i TONO-veder­lag for en sen­ding som det­te. Det­te for­de­les mel­lom musikk­for­lag og kom­po­nist.

Men musikk­for­la­ge­ne kre­ver i til­legg at også NRK beta­ler leie for note­ne. Om jeg opp­fat­tet det som ble sagt rett, så har NRK til nå betalt det­te. Men nå sier de nei.

Man skal være var­som med å mene for mye om en sak når man har så kna­ppe infor­ma­sjo­ner, sær­lig når infor­ma­sjo­nen kom­mer fra en ene part i kon­flik­ten. Men det er ærlig talt vans­ke­lig å se noen rime­lig grunn til at musikk­for­la­get skal kre­ve note­leie to gan­ger, hvor­av den ene gan­gen fra noen som fak­tisk ikke bru­ker note­ne. Så her er min sym­pa­ti på NRKs side.

Resul­ta­tet var at NRK spil­te CD i ste­det for å over­fø­re førs­te del av kon­ser­ten. Etter Tod und Ver­klärung” fort­sat­te kon­ser­ten med “Kin­der­to­ten­lie­der” av Gus­tav Mahler og Sym­fo­ni nr 2 av Johan­nes Brahms. Gus­tav Mahler og Johan­nes Brahms døde beg­ge for mer enn 70 år siden slik at deres verk har falt i det fri. Der­med er det ikke nød­ven­dig med noe sam­tyk­ke for å frem­føre deres ver­ker og det skal ikke beta­les TONO-veder­lag. Så den­ne delen av kon­ser­ten ble over­ført.

I det­te til­fel­let ble resul­ta­tet at musikk­for­lag og Richard Strauss’ arvin­ger gikk glipp av 1.800 kr pr minutt for­di de i til­legg vil­le at NRK skul­le beta­le for leie av note­ne. Det er dumt hvis uri­me­li­ge krav fra musikk­for­lag skal føre til at kom­po­nis­ter går glipp av TONO-veder­lag når deres verk spil­les i radio.

Print Friendly, PDF & Email

Store norske og Wikipedia — et eksempel

Sto­re norsk lek­si­kon er nok en gang i kri­se. De utkon­kur­re­res først og fremst av Wiki­pe­dia, men sik­kert også av and­re nettje­nes­ter.

Wiki­pe­dia er utmer­ket til sitt bruk. Men jeg øns­ker også et kva­li­tets­sik­ret inn­hold på net­tet. Jeg er også litt spent på hvor len­ge dug­nads­ån­den hol­der. Fra and­re pro­sjek­ter ser man at entu­si­as­men har en tendens til å avta når det blir “busi­ness as usu­al” og ikke len­ger er nytt og spen­nen­de — i alle fall så len­ge man ikke gjør noe som en selv har direk­te nyt­te av.

For tiden arbei­der jeg med en full­sten­dig gjen­nom­gang og revi­sjon av min “Opp­havs­rett — en intro­duk­sjon”. Jeg bru­ker som et illustr­sjons­ek­sem­pel Sigrid Und­sets verk Kris­tin Lav­ran­dat­ter. På nett vil man gjer­ne len­ke til utfyl­len­de infor­ma­sjon, og jeg tenk­te at jeg for en gangs skyld skul­le len­ke til Sto­re nors­ke i ste­det for til Wiki­pe­dia.

For meg ble det en liten ansku­el­ses­un­der­vis­ning i ulik­he­ter på det bok­ba­ser­te og det nett­ba­ser­te, og viser at Sto­re nors­ke har en lang vei å gå om de skal kla­re å hev­de seg på net­tet. Det førs­te jeg mer­ket meg var at Sto­re nors­ke ikke kom opp på førs­te side da jeg goog­let Kris­tin Lav­rans­dat­ter. Det gjor­de selv­føl­ge­lig Wiki­pe­dia.

Artik­ke­len i Sto­re nors­ke er kva­li­tets­sik­ret. Men den er kort, tørr og lek­si­kalsk. Et tra­di­sjo­nelt kon­ver­sa­sjons­lek­si­kon skul­le inne­hol­de litt om alt. Selv om papir­ut­ga­ven av Sto­re nors­ke kom i 16 tyk­ke bind, blir det ikke plass til mye om hvert tema. Det er nep­pe man­ge, om noen som øns­ker at opp­slags­ar­tik­ke­len om akku­rat det de måt­te være inter­es­sert i skal være så kort og så kna­pp i for­men. Men de fær­rest vil­le kjø­pe et lek­si­kon i 150 bind, og da måt­te det bli som det ble. Den lek­si­kals­ke for­men er først og fremst er resul­tat av plass­man­gel i papir­lek­si­kon.

Artik­ke­len er pre­get av å være skre­vet for papir­ut­ga­ven. Den inne­hol­der ingen len­ker til annet stoff om det­te. Det er ikke en gang en len­ke til artik­ke­len om Sigrid Und­set, eller for den saks skyld til Liv Ull­manns film basert på roma­nen. Den har en lis­te over anbe­falt lit­te­ra­tur. Her lis­tes tre bøker, den nyes­te fra 1997.

På net­tet har man ikke man­gel på plass og kan skri­ve litt mer om hvert enkelt tema. Og man kan ikke minst gjø­re inn­hol­det mer dyna­misk med len­ker m.m. Kort sagt gir omta­len i Wiki­pe­dia mye mer.

Sto­re nors­ke er kva­li­tets­sik­ret. Men hva betyr egent­lig det? (Ikke noe galt om de som skri­ver i Sto­re nors­ke her, jeg har selv skre­vet fle­re artik­ler i ver­ket.) Når jeg skri­ver om juri­dis­ke emner, da går jeg selv­føl­ge­lig ikke til Wiki­pe­dia. Men jeg går hel­ler ikke til SNL. Det er mitt fag og jeg går til pri­mær­kil­der og den ordent­li­ge fag­lit­te­ra­tu­ren. Men nev­ner jeg en bok som et litt til­fel­dig valgt eksem­pel på et verk som fin­nes i fle­re ver­sjo­ner (roman, film, scene­ver­sjon m.m.), da er Wiki­pe­dia godt nok for for­må­let. På sam­me måte antar jeg at lit­te­ra­tur­vi­te­re ikke går til Wiki­pe­dia når de skal skri­ve om Kris­tin Lav­rans­dat­ter, men kan­skje går de dit for litt infor­ma­sjon om et retts­lig spørs­mål som ikke er sen­tralt i deres frem­stil­ling.

Det­te er bare ett eksem­pel. Kan­skje var jeg uhel­dig. Men det ble for meg en illust­ra­sjon på at Sto­re nors­ke må sat­se vel­dig mye om det skal kla­re seg på nett. De fles­te, kan­skje alle (og helt sik­kert mine egne) artik­ler må skri­ves om for å til­pas­ses nett­for­ma­tet. De må fri­gjø­res fra for­mat­be­grens­nin­gen og inn­hol­det må gjø­res mye rike­re. Hvis det­te skal gjø­res og man skal opp­rett­hol­de kva­li­tets­sik­ring som består i at dis­se skri­ves eller gjen­nom­gås av fag­folk mot beta­ling, da blir det en kjempe­in­ves­te­ring. Det er en inves­te­ring jeg tvi­ler på at noen er vil­li­ge til å ta.

Man må også spør­re om de tra­di­sjo­nel­le kon­ver­sa­sjons­lek­si­ka er dinorau­rer som har hatt sin tid. Tid­li­ge­re kun­ne dis­ku­sjo­ner rundt mid­dags­bor­det avslut­tes ved at man hen­tet fram lek­si­ko­net. Man fikk hjelp til skole­opp­ga­ver, til løs­ing av kryss­ord og quiz, osv. Nå er net­tet så mye mer effek­tivt, enten man øns­ker kor­te defi­ni­sjo­ner eller mer omfat­ten­de artik­ler skre­vet av fag­folk. Selv om det gjør litt vondt å si det, så tror jeg Sto­re nors­ke lek­si­kon til­hø­rer his­to­ri­en. Nye mil­lio­ner vil være å bære hav­re til om ikke en død, så i alle fall en døen­de hest.

Det ble len­ke til Wiki­pe­dia i det jeg skri­ver. Og jeg tvi­ler på at jeg vil bru­ke tid på å lete i Sto­re nors­ke nes­te gang jeg skal ha en til­sva­ren­de refe­ran­se.

Print Friendly, PDF & Email

Årets julekalender 2009 er på plass.

Classical Spectacular (London): Flott, men hvor for må de bruke mikrofoner?

Jeg har akku­rat kom­met til­ba­ke etter å ha vært på “Clas­si­cal Specta­cu­lar” i Royal Albert Hall. Det er flott at de lager show ut av et pro­gram med klas­sis­ke “svis­ker”. Her er det laser­show, flagg, all­sang, mus­ket­ter og kano­ner, fyr­ver­ke­ri og bal­lon­ger. De fyl­ler hal­len til seks kon­ser­ter, hvil­ket vil si ca. 30.000 til­hø­re­re.

Men hvor­for i all ver­den må de bru­ke mik­ro­fo­ner, for­ster­ke­re og høy­ta­le­re? En ting er at det bur­de være unød­ven­dig å for­sø­ke seg på et lyd­nivå som nær­mer seg en rocke­kon­sert. Had­de det bare fun­gert vil­le de ha vært OK. Men lyden var ikke bra.

Jeg har til gode å være på en klas­sisk kon­sert med for­sterk­ning hvor lyden er god. De får det ikke til.  Jeg antar at det er kom­plek­si­te­ten i lyd­bil­det som de ikke kla­rer å hånd­te­re. Anta­ge­lig­vis kla­rer de ikke å hånd­te­re de kom­plek­se over­to­ne­ne. Det blir en metal­lisk blikk­bok­s­lyd, det blir tørt og hardt med alt for domi­ne­ren­de mel­lom­to­ner. Dess­uten blir det grø­te­te.  Dog var det en bonus for en knotto­fil å bli sit­ten­de slik at vi så de som sto for lyd og lys under fore­stil­lin­gen. Royal Albert Hall er ikke kjent for god akus­tikk. Men Royal Phil­har­mo­nic Orchest­ra, Royal Phil­har­mo­nic Choir og oper­stjer­ner fra Covent Gar­den bur­de kla­re å fyl­le hal­len uten å måt­te ty til mik­ro­fo­ner.

Jeg klar­te ikke å la være å ten­ke på som­mer­ens fan­tas­tis­ke opera­fo­re­stil­ling med “La Tra­via­ta” i Oran­ge (Frank­ri­ke). Det­te var uten­dørs. Det 2000 år gam­le tea­te­ret rom­mer 9.000 per­soner. Her var det ingen for­sterk­ning, men alle hør­te utmer­ket. Det blir en magi når musikk og ikke minst stem­mer møter pub­li­kum direk­te, uten å ha gått gjen­nom noen form for elekt­ro­nikk. Der­for har jeg da også kjøpt bil­let­ter til opp­set­nin­gen av “Tos­ca” som­mer­en 2010. Den magi­en mang­let i Royal Albert Hall.

Men for all del. Det var en flott opp­le­vel­se. Jeg kom­mer til­ba­ke om det skul­le klaf­fe slik at jeg er i Lon­don ved en sene­re anled­ning hvor det­te set­tes opp.

Print Friendly, PDF & Email

Om deling og stjeling

Nett­ko­pis­te­ne, de som ulov­lig gjør til­gjen­ge­lig og skaf­fer seg urett­mes­sig til­gang til opp­havs­retts­lig ver­net mate­ria­le via nett­ko­pie­rings­tje­nes­ter (“fil­de­ling”) for­sva­rer seg gjer­ne med at de ikke bedri­ver noen form for tyve­ri. Det er et for­søk på å hvit­vas­ke egen sam­vit­tig­het, omtrent på lin­je med svind­le­re som hev­der at de bare bedrar for­sik­rings­sel­ska­per, ban­ker og and­re rike insti­tu­sjo­ner, ikke van­li­ge folk. Og det er et for­søk på å vin­ne opi­nio­nen.

Hvis man skal se strengt juri­disk på det­te ram­mes ikke ulov­lig til­gjenge­lig­gjø­ring og ned­las­ting av tyveri­be­stem­mel­sen i straffe­lo­vens § 257. Men det blir som å insis­te­re på at den som las­ter ned musikk fra iTu­nes, Musikkon­line og and­re til­sva­ren­de tje­nes­ter ikke kjø­per musik­ken, for­di den avta­le som da inn­gås strengt tatt ikke er en kjøps­av­ta­le. (Den som vil ha begrun­nel­sen kan lese mer her.) Det er ingen grunn til å for­ta­pe seg i sli­ke juri­dis­ke spiss­fin­dig­he­ter i en dis­ku­sjon om ulov­lig til­gjenge­lig­gjø­ring og ned­las­ting av musikk.

Det som er er hevet over tvil er at man ulov­lig til­eg­ner seg og gir vide­re ver­di­er som til­hø­rer and­re. Man kan lure på om de som hard­nak­ket hev­der at de ikke bedri­ver tyve­ri er så pimi­ti­ve inne i hode­ne sine at de ikke for­står at ver­di­en av en CD-pla­te ikke er den plas­tik­ken man kjø­per, mne det inn­hold som gjø­res til­gjen­ge­lig via det­te medi­et. Det fysis­ke pro­duk­tet ale­ne kos­ter vel et sted mel­lom 3 og 5 kr, om vi tar med bok­sen, cover­inn­legg og selve pla­ten. Det som kos­ter er å pro­du­se­re musik­ken, fra den tiden kom­po­nist og musi­ker bru­ker på å lage den, inn­spil­lings­kost­na­der, osv. Det er den­ne ver­di­en man stje­ler, enten man gjø­re det ved å stje­le CD-pla­ter eller ved å kopiere filer.

Vi bru­ker beteg­nel­sen tyve­ri i man­ge sam­men­hen­ger. I det sis­te har det f.eks. vært skre­vet en del om iden­ti­tets­ty­ve­ri­er. Det er selv­føl­ge­lig ikke slik at den som stje­ler en annens iden­ti­tet kap­per hodet av ved­kom­men­de per­son for å få med seg noe fysisk hvor iden­ti­te­ten kan­skje sit­ter. Man til­eg­ner seg infor­ma­sjon som mis­bru­kes til uli­ke bedra­gers­ke trans­ak­sjo­ner. Men vi kal­ler det iden­ti­tets­ty­ve­ri og lever greit med det, selv om dis­se hand­lin­ge­ne er mye len­ger fra det egent­li­ge tyve­ri­et enn det som nett­ko­pis­te­ne dri­ver med.

Hvis jeg deler en flas­ke vin med noen, da får and­re nyte godt av vinen. Men det blir mind­re til meg. Det er det­te som kjenne­teg­ner deling: Man gir bort noe av sitt eget. Men hvis jeg for­tel­ler ver­den at det er fritt fram å for­sy­ne seg av sau­er på som­mer­bei­te i fjel­let, av fru­ten på trær­ne i Har­dan­ger eller av bygge­ma­te­ria­ler på en bygge­plass, da bedri­ver jeg ikke deling. Jeg kan dele mine tan­ker eller min musikk med and­re som måt­te være inter­es­sert i å høre på. Men å si til all ver­den at de kan kopiere and­res musikk og å leg­ge for­hol­de­ne til ret­te for at and­re skal kun­ne kopiere musik­ken, det er mer som å hjel­pe folk til å gå på eple­slang hos and­re. Det er ikke deling.

Man kan all­tid dis­ku­te­re valg av ord. Men ulov­lig nett­ko­pie­ring har langt mer til fel­les med sim­pelt tyve­ri enn med deling.

Print Friendly, PDF & Email

En ubehagelig likhet

I dag kan vi lese at David Irving like­vel har tenkt å rei­se til Lil­le­ham­mer for å lage sitt eget arran­ge­ment. Det må han gjer­ne gjø­re. David Irving har, som alle and­re, sin ytrings­fri­het. Og and­re har en like selv­føl­ge­lig rett til ikke å kom­me eller å gi uttrykk for hva de mener om det David Irving står for.

Men bil­det som illust­re­rer artik­ke­len gir en litt ekkel påmin­nel­se om Knut Steens Kong Olav-monu­ment. Knut Steen har gitt Kong Olav den sam­me ges­ten som David Irving viser på Aften­pos­tens bil­de. Det var den­ne ges­ten som man­ge, meg selv inklu­dert, ikke lik­te. Den gir asso­sia­sjo­ner mer i ret­ning det David Irving står får enn det vi for­bin­der med Kong Olav. Bil­det av David Irving blir en bekref­tel­se av at det var rik­tig av Oslo kom­mu­ne å si nei til sta­tu­en.

Da jeg søk­te etter et egnet bil­de av Knut Steens monu­ment var jeg også inn­om hans nett­gal­le­ri. Når man ser på noe av det som vises på hans nett­gal­le­ri kan man godt for­stå at Knut Steen ble fore­spurt, for her vises mye inter­es­sant. Men konge­sta­tu­en er bare ikke vel­lyk­ket.

Print Friendly, PDF & Email