Joacim Lund, kulturjournalist og kommentator i Aftenposten i følge byline, skriver i Aftenposten at han orker ikke se et barn ta sine første skritt. Det er aldeles forferdelig, der de vakler ustøtt noen få skritt før de faller. Det er slikt som bare en mor kan like.

Som om det ikke er nok at barna skal gå, så skal de også ramle på ski, løpe etter baller de ikke treffer. Når de blir større skal de kjøres hit og dit for å løpe etter ulike baller, noe som gir trafikkaos og foruresning.

For ballfolket er en helg i oktober som … ja … 17. mai og julaften på én gang, men for mange av oss er det mindre lystbetont. Byen invaderes av støyende horder av voksne(?) folk i idiotiske klær som hoier og skriker — og måtte Gud forby: Blåser på sine støyende plasthorn, av enkelte ukyndige kalt “trompeter”. Takke meg til en småsur “Copacabana”.

Det er ikke noe bedre når barn skal bruke stemmen. Foreldrene påstår at de synger, men det er melodier bare en mor kan høre. Alle andre hører at det er surt uten at man er i nærheten av tonen. Når alle synger surt samtidig, men på hver sin måte kaller man det barnekor.

Verst av alt må det være om noen vil spille fiolin, og jeg har mange ganger tenkt at de som vil lære dette til barn må være blant klodens mest tålmodige personer. Her er det så mye som kan gå galt. Fela er ustemt, og skulle man klare å stemme så hjelper ikke det når man ikke klarer å plassere fingeren riktig så tonen blir akkurat så sur at det låter aledeles skrekkelig. Skulle de mot formodning treffe tonen høres det uansett mer ut som om de forsøker å ta livet av en katt enn at de forsøker å lage musikk.

Helst bør nok barn komme modnet og plastpakket, slik at man kan pakke ut en Solveig Kringlebotn, Ole Edvard Antonsen, Elbjørg Hemsing, Henning Kraggerud, Silvia Moi eller Trine Thing Helseth.

Jeg har spilt i korps og jeg har hatt barn i korps. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har blitt fyllt av lykke når jeg har samlet lopper eller andre ting man må gjøre for å få det hele til å gå rundt. Et sosialt nettverk, ja. Jeg ble kjent med skolen og andre foreldre med barn på skolen på en måte jeg aldri ville ha blitt om jeg ikke hadde hatt barn i korps. Skjønt, det hadde vel blitt det samme om barna hadde valgt andre aktiviteter.

Mitt inntrykk er ikke at foreldre presser barn til å spille i korps. Fra min tid i korpsverden var inntrykket heller at barna gjerne ville være med, men at foreldre sa nei fordi de ikke orket tanken på det de hadde hørt at korpsforeldre måtte gjøre.

Barn slutter med mange aktiviteter når man kommer i tenårene. Det som virket så spennende var kanskje ikke det likevel og det krevde mye mer enn hva barnet var forberedt på og villig til å yte. Og det er vel bare sånn det skal være. Barndom og ungdom er en periode med mye prøving og kanskje nesten like mye feilling. Kroppen koker av ustyrlige hormoner og annet blir viktigere enn skiløping, fotball og korpsmusikk. Unntaksvis kan det også hende at ungdom innser at de må bruke tid på skolen. Likevel henger noen foreldre igjen. Noen fortsetter å trene guttelaget i fotball lenge etter at deres barn har vokst ut av guttelaget og kanskje har lagt fotballen på hylla, andre fortsetter med korps.

Den største gleden er å glede andre er noe mange av oss har hørt mange ganger. Vi mennesker er vel slik utrustet at vi føler glede ved å se at våre barn utvikler seg og etter hvert mestrer ulike sider ved livet. Hvis det hadde vært et ork som vi bare gjorde av plikt uten å oppleve en personlig tilfredsstillelse ved det, da hadde nok mennesket ha dødd ut for lenge siden. Hvis det å oppfostre barn hadde vært en sur plikt som vi likevel gjorde ut fra et slagt moralsk ansvar, da hadde ikke mange barn vokst opp. Vi ville ha dødd ut lenge før noen hadde tenkt på en velferdsstat som kunne ta ansvar der foreldre svikter. Vi liker dessuten å lykkes selv også, f.eks. ved at loppemarkedet ble godt gjennomført når man først satte i gang. Jeg trenger ikke psykologer til å fortelle meg dette, langt mindre noen til å omfortolke dette til bare å være en form for egoisme.

Mot slutten har Joacim Lund likevel et poeng når han skriver:

“Selvsagt er jeg en surmaget grinebiter.”

Dette er det ikke vanskelig å være enig i. Han skriver seg inn blant de som ikke orker at barn er barn, og som derfor vil ha bort ballbinger, ikke lar dem trå på plenen, og altså ikke vil ha korps. Det kan tross alt forstyrre middagshvilen til gamle grinebitere og intet er vel mer viktig for gamle grinebitere enn deres middagshvil. Men ingen skal beskylde dem for å være egoister som vil frata andres gleder bare for å tilferedsstille seg selv. Man gjør det selvsagt ut fra en selvoppoftende omtanke for alle de andre surmagede grinebiterne som får forstyrret middagshvilen. Skjønt det er kanskje egoistisk å tildredsstille andre surmagede grinebitere også.

Men vi kan vel bare blåse en lang marsj i det han skriver.

Jeg har akkurat kommet tilbake etter å ha vært på “Classical Spectacular” i Royal Albert Hall. Det er flott at de lager show ut av et program med klassiske “svisker”. Her er det lasershow, flagg, allsang, musketter og kanoner, fyrverkeri og ballonger. De fyller hallen til seks konserter, hvilket vil si ca. 30.000 tilhørere.

Men hvorfor i all verden må de bruke mikrofoner, forsterkere og høytalere? En ting er at det burde være unødvendig å forsøke seg på et lydnivå som nærmer seg en rockekonsert. Hadde det bare fungert ville de ha vært OK. Men lyden var ikke bra.

Jeg har til gode å være på en klassisk konsert med forsterkning hvor lyden er god. De får det ikke til.  Jeg antar at det er kompleksiteten i lydbildet som de ikke klarer å håndtere. Antageligvis klarer de ikke å håndtere de komplekse overtonene. Det blir en metallisk blikkbokslyd, det blir tørt og hardt med alt for dominerende mellomtoner. Dessuten blir det grøtete.  Dog var det en bonus for en knottofil å bli sittende slik at vi så de som sto for lyd og lys under forestillingen. Royal Albert Hall er ikke kjent for god akustikk. Men Royal Philharmonic Orchestra, Royal Philharmonic Choir og operstjerner fra Covent Garden burde klare å fylle hallen uten å måtte ty til mikrofoner.

Jeg klarte ikke å la være å tenke på sommerens fantastiske operaforestilling med “La Traviata” i Orange (Frankrike). Dette var utendørs. Det 2000 år gamle teateret rommer 9.000 personer. Her var det ingen forsterkning, men alle hørte utmerket. Det blir en magi når musikk og ikke minst stemmer møter publikum direkte, uten å ha gått gjennom noen form for elektronikk. Derfor har jeg da også kjøpt billetter til oppsetningen av “Tosca” sommeren 2010. Den magien manglet i Royal Albert Hall.

Men for all del. Det var en flott opplevelse. Jeg kommer tilbake om det skulle klaffe slik at jeg er i London ved en senere anledning hvor dette settes opp.