Nå kan vi glemme rykter og spekulasjoner. Etappene for Tour de France 2021 er endelig presentert. Det var meningen at Tour de France 2021 skulle ha startet i København, men dette er utsatt til 2022. Tour de France 2021 starter i Bretagne 26. juni, og avsluttes i Paris 18. juli. Vi får håpe at koronapandemien har avtatt innen sommeren, slik at Tour de France kan gjennomføres som planlagt.
Mange kommenterer de sportslige sidene ved neste års Tour de France. Jeg klarer ikke å la være å kommentere litt av det også når det hele først starter. Det er jo fordi jeg er interessert i både sykkel og vin at jeg holder på med dette. Men mitt første blikk på det som nå er presentert, er gjennom vinglasset.
For en avslutning, for et drama og for en syklist! Jeg hadde ikke trodd at de skulle bli en så spennende avslutning. Tadej Pogacar har ennå ikke fylt 22, han fyller 22 i morgen, mandag. I så ung alder vinner han gårsdagens tempoetappe og selveste Tour de France, og når han vinner i så ung alder får han også den hvite ungdomstøryen. Som om ikke det var nok, vant han også klatretrøyen. Jeg har ikke hele Tour de France historien i hodet, men jeg har forstått det slik at han er den yngste vinneren. Nå mangler det bare at laget, UAE, kroner det hele med at Alekxander Kristoff vinner dagens etappe i Paris.
Primož Roglic har også gjort en formidabel innsats. Jeg merket meg at han etter å ha innsett nederlaget, var en av de første til å gratulere Tadej Pogacar. Jeg har ikke gransket opptak av dette. Men for meg så ikke dette ut til å være en høflighetsgratulasjon. Det så faktisk ut som en hjertlig gratulasojn, hvor han i nederlagets øyeblikk var i stand til å gjlede seg over sin unge landsmanns suksess.
Nå er det finalen i Paris. Alt er i praksis avgjort, bortsett fra spurternes prestisjeoppgjør om å vinne denne etappen, antageligvis det gjeveste en spurter kan vinne.
Avslutningen i Paris er tradisjon, og “la même procédure que chaque année”. Etappen starter et sted utenfor Paris, og den er realtivt kort: 122 km, som er mer enn langt nok for de fleste av oss. For noen år siden ble avslutningsetappen kortet ned fra vanlig etappelengde, slik at paradedelen av etappen ble kortere. Det er hyggelig å se rytterne skåle i champagne, sykle i fotovennlige formasjoner, osv. Men det er greit at dette ikke varer for lenge. Selve konkurransen starter når de kommer inn på Rue de Rivoli, og de sykler 10 runder opp Champs Elysses til Etoile (Triumfbuen), ned igjen til Place de la Concorde, rundt og under Tuileriparken, opp til der hvor det står en statue av Jean d’Arc, og inn igjen på samme runden i Rue de Rivoli.
Det ble nok en dag hvor det er dejlig å være dansk. Det var nok en flott seier av Søren Kragh Andersen. Jeg skulle så gjene ha sett Edvald Boasson Hagen i tetgruppen. Men han er dessverre ikke hva han en gang var.
I dag skal alt avgjøres. Det er en 36 km tempoetappe, som avslutter opp La Planche des Belles Filles. Jeg har skrevet før at jeg kan more meg over stedsnavn, som Tulle som vi har vært innom tidligere. I dag starter etappen fra Lure, og det er ikke noe tull — dette er ingen lureetappa.
Dette har på så mange måter vært en merkelig Tour de France, ikke bare på grunn av koronapandemien. Etappene ligner i alle fall ikke på noe jeg kan huske. Slike lange ritt avgjøres i fjellene og på tempoetappene. Det er på disse etappene det er mulig å vinne tid. Man kan tape tid på andre etapper, f.eks. ved å komme på feil side hvis feltet splittes i sidevind. Det har vært mye fjell i årets utgave av Touren. Men dette er første og eneste tempoetappe. Og det er atpå til en klatretempo. Profilen er slik:
Jens Voigt kalte en gang slike tempoetapper for “semi rest-day”. De som har sammenlagtambisjoner må satse maksimalt. Noen typiske tempospesialister har ambisjoner om etappeseier. På en individuell tempo er alle overlatt til seg selv. Hjelperytterne kan ikke hjelpe sine kapteiner, og har selv ikke så mye å sykle for. Deres oppgave er stort sett å komme gjennom på anstendig vis og innenfor tidsgrensen. I år skiller det vet start bare 2 poeng på klatretrøyen. Dagens tempoetappe avsluttes opp det som er klassifisert som en førstekategori stigning. Her skal det deles ut ti klatrepoeng til vinneren, og deretter 8, 6, 4, 2 og 1 til de fem neste. Så her må vi regne med at noen vil satse.
Etter det jeg har fått opplyst, deles poengene ut til de som er raskest fra bunnen av bakken og opp. Jeg synes det virker merkelig, og ikke som noen god ordning. Det vil oppfordre de som kjemper om klatretrøyen, men ikke om en plass i sammendraget, til å sykle rolig til bunnen av bakken, for så å satse maksimalt opp bakken.
Slik sesongen har vært, har ikke jeg noen oversikt over hvilke ryttere som er troende til å satse på etappeseiere her. Tony Martin var i alle fall en typisk tempospesialist. Men han har ikke vært noen god klatrer, så dagens tempo passer neppe for ham. Primoz Roglic og Tom Dumoulin er begge både gode på tempo og gode til å klatre. På en tempoetappe må man finne sitt eget tempo. Det bør passe en “dieselklatrer” som Tom Dumoulin, som ikke er så god på kraftige rykk og raske aksellerasjoner i bakkene, men som er god til å holde et jevnt, høyt tempo. Men alle de tre jeg nå har nevnt, sykler på samme lag. Jeg skulle gjerne sett Richie Porte vinne denne etappen, men jeg vet ikke om han er god no.
Arrangørene av Tour de France har tidligere, jeg tror det var i 2012, hevdet at målstedet La Planche des Belles Filles har navn etter at dalens kvinner forsøkte å flykte fra vikingene som invaderte området på 1400-tallet. Vikingene får skylden for mye, mye mer enn de har fortjent. Vikingene har for en stor del fått sin historie skrevet av sine fiender. Jeg har aldri hørt om at de også gikk opp i fjellområdene så langt inne i Frankrike. Det er vanlig å regne at vikingtiden sluttet ca 1050. Noen vil tidfeste det mer presist og si at vikingtiden endte ved slaget ved Hastings i 1066. Vikingtiden varte i alle fall ikke til ut på 1400-tallet. I følge fransk Wikipedia har stedet navn etter en episode i 30-årskrigen i 1635, der kvinnene flyktet fra svenske soldater. Jeg holder meg til at vi kan skylde på svenskene. Nå er det denne historien arrangøren også forteller. Riktignok tidfester de det til 1636, men et år fra eller til spiller ingen rolle. Det var i alle fall damer som flyktet fra svenskene!
Under søking etter informasjon kom jeg over noe de kaller vin bleu, altså blå vin. Den lages på druene Oberlin og Kuhlmann, som begge er ukjente for meg. Man har søkt om beskyttelse for denne vinen, men jeg har ikke sett at de har fått det ennå. Produksjonen er liten, ca 10.000 liter per år. Det er neppe lett å finne den utenfor sitt lokale område. Jeg har verken sett eller smakt denne vinen. Ut fra det jeg klarer å finne ut, ser det ut som om de har fått varemerkebeskyttelse, men ikke opprinnelsesbeskyttelse. Neste gang jeg måtte være i området, vil jeg se om jeg kan smake den vinen.
Vi er i departementet Haute-Saône, i det IGP-klassifiserte vinområdet Franche-Comté Haut Saône. De produserer rød, hvit og rosévin, så mye mer har jeg ikke klart å finne ut om den vinen.
Målgang er på toppen av vosges-massivet. Områdene Alsace og Lorraine har gjennom historien vekslet mellom å høre til Frankrike og Tyskland. Vi kan ikke ta alt. Etter den fransk-tyske, eller kanskje heller fransk-prøysiske krigen i 1871 måtte Frankrike overlate Alsace og Lorraine til Tyskland. Etter første verdenskrig ble det igjen en del av Frankrike. Det var okkupert av Tyskland under andre verdenskrig, men ikke annektert. Toppen, omtrent der rytterne går i mål, var fra 1871 til 1918 grensen mellom Frankrike og Tyskland.
Skal vi finne interessant vin, må vi trille ned på andre siden og dra litt nordover, til Alsace. Jeg vil ikke gå i detaljer, det får vente til touren en gang går gjennom Alsace. Men når vi først er på disse kanter, kan vi ta en liten tur.
Det er fint å sykle i Alsace, og det går utmerket godt å kombinere sykkelturer med besøk hos vinprodusenter, vinsmaking osv.
Colmar er et utmerket utgangspunkt om du vil kombinere sykkel og vin i Alsace. Ved å ha Colmar som base, kan du ta mange dagsturer ut i vinområdene.
Med vakre Colmar som utgangspunkt, kan man finne mange små og romantiske byer med gode vinprodusenter.
Alsace ligger lenger sør enn Rheingau og Mosel. Derfor modnes druene bedre, og man har ikke hatt det samme problemet med manglende sukker som lenger nord, og man har produsert tørr riesling lenger enn man har gjort i Tyskland. Etter at jeg gikk lei den halvtørre, tyske vinen, valgte jeg stort sett Alsace når jeg skulle ha riesling. Men nå har også tyskerne lært å lage tørre viner. Jeg er i ferd med å gjenoppdage den tyske vinen.
I Alsace lages det også mye hvitvin av Pinot Gris, og ikke minst av Gewurztraminer, som er en blomstrende og særpreget vin . De lager også noe rødvin av Pinot Noir, og en utmerket Crémant d’Alsace.
Ikke overraskende ble det en heftig etappe i går. Det var flott kjørt av Ineos-Grenadiers med dobbeltseier. Synd at Mark Hirschi falt og dermed falt ut av finalen. Rictche Porte var igjen utsatt for uhell med punktering på kritisk tidspunkt, og ingen mekaniker med et hjul der han skulle ha stått.
I dag er det siste “flate” etappe før finalen i Paris. Skjønt helt flat er den ikke. Men sammenlignet med det rytterne har vært gjennom de siste dagene, er det ganske flatt. 166,5 km med litt opp og ned, men ingen store klatreutordringer.
Spørsmålet nå er hvem som har noen krefter igjen etter flere harde dager. Kanskje noen ser en mulighet for at et brudd kan gå inn. De med sammenlagtambisjoner vil sannsynligvis satse på en rolig dag for å lade opp til morgendagens viktige tempoetappe.
På dagens etappe må vi starte med mat. Etappen starter i Bresse, som er kjent for sin kylling. Bresse-kyllingen er Frankrikes, og dermed kanskje også verdens beste. Så dagens hovedrett kan gjerne være kylling. Da jeg søkte etter oppdatert informasjon, fant jeg mange produsenter i USA som hevdet å produsere Bresse-kylling, og det så ut som om man betegnet Bresse som en kyllingrase, og det er en kyllingrase som heter Bresse Gauloise. Men ordenlig Bresse-kylling kommer fra det området hvor man starter i dag.
Ikke uventet ble det en heftig avslurning på gårsdagens etappe. Intet er avgjort, men det skal bli vanskelig å få den gule trøyen av Primoz Roglics skuldre.
I dag er det siste etappe i Alpene. Etappen er 168 km lang. Her er det mer enn nok av fjell. Men de siste snaut 20 km går i hovedsak nedover. Vi har sett at det er mulig å tape tid også utfor, men de som ligger best an i sammendraget har stort sett også vist seg å være gode utforkjørere. Det blir i alle fall en helt annen type avslutning enn den vi hadde i går. En sagtakket etappe med harde stigninger kan vise seg å bli en stor utfordring for spurterne, i alle fall hvis det blir kjørt hard i motbakkene. Da kan de bli vanskelig å komme innenfor tidsgrensen.
Apropos tidsgrensen: Jeg synes det er et fremskritt at tidsgrensen nå vises straks vinneren har kommet i mål, og at det telles nedover. Jeg kan ikke huske å ha sett den før i år. Det er ganske komplisert å regne ut tidsgrensen. Jeg har noen tidligere år forsøkt å lage et regneark hvor jeg kan legge inn en del parametere, og få tidsgensen når vinneren kommer i mål. Men det er bedre at vi får en offisiell tid for dette.
Her er det i beste fall vanskelig å finne vin. Hvis rytterne hadde fortsatt litt lenger, og kjørt ned i dalen mot nordøst, da ville de ha kommet ned til Côte d’Arve. Arve er den elven som renner gjennom dalen, og ut i Lac Leman litt øst for Geneve.
Côte d’Arve er en sydvendt skråning som får mykje lys og mykje varme, og som gjør det mulig å dyrke vin akkurat her. Det produseres mest musserende vin, bl.a. med den lokale druen Gringet, sammen med la mondeuse blanche, la grosse roussette og le bon blanc. Det beste området er Ayze. Den musserende vinen herfra kalles ofte champagne savoyard, men det er selvfølgelig ikke en betegnelsen produsentene får lov til å bruke. I området lages også noe vanlig hvitvin. Men produksjonen er liten.
Det var en flott seier av Lennard Kämna. Fjorårsvinner Egan Bernal har åpenbart gitt opp tanken på en god sammenlagtplassering i år. For ham spiller det vel ingen rolle om han blir nr 12 eller 24. I går var det vel en blanding av å hvile før dagnes og morgendagens etapper, og å tape så mye tid i sammendraget at han blir ufarlig for alle med sammenlagtambisjoner og kan ha håp om å få komme med i et brudd.
Dagens etappe er også slik at den første halvdelen er flat, før rytterne for to utenforkategori stigninger, av avslutter på den siste. Primoz Roglic og Jumbo Visma synes å ha god kontroll. Men man vet ikke hva som kan skje på en etappe som dagens. Det bør i alle fall bli spennende.
Etappen går først innover Grésivasdalen, som vi var innom i går. Den er ikke så interessant at den er verdt en reprise. Vi stopper derfor ikke for vinhøst før vi har kommet et stykke lenger opp i dalen, omtrent på høyde med dagens mellomsprint.
Så ble det nok en etappe med dobbelt slovensk. Etappen var en maktdemonstrasjon av Jumbo Visma. Når de har igjen fem ryttere til det gjenstår ca ni km, og de har med tre blant topp 12 i mål på en etappe som dette, da blir det ikke lett å slå dem. Egan Bernal er i praksis ute av kampen om å vinne Touren. Jeg liker å se at Richie Portehan igjen er tilbake blant de beste, etter de uhell han har vært utsatt for.
Etter andre hviledag er det ingen “kjære mor”. Nå er det rett inn i fjell. Riktignok ikke de hardeste, men det blir ikke mye oppvarming før det braker løs. Jeg regner med at noen vil gå rett i brudd, og det vil bli kamp fram til mellomsprinten, først og fremst mellom Decueninick Quick-Step og Bora Hansgrohe. Peter Sagan vil jakte på poeng. Om Sam Bennett ikke henger helt med på en litt kupert etappe fram mot mellomsprinten, vil laget sende fram andre som skal hindre at Peter Sagan tar de poengene. Touren er på ingen måte avgjort. Som Tadej Pogacar sa etter sin triumf på søndag: “At the moment, Roglic seems unstoppable. But today Bernal cracked and maybe one day myself or Primoz will crack too. There are still a lot of opportunities ahead.”
Som jeg har vært innom flere ganger, er det alltid en utfordring for oss som leter etter vin, når syklistene skal inn i fjellene. Skjønt Alpene er ikke like vanskelig som Pyreneene. Det produseres ikke vin i fjellene. Men i Alpene er det daler, og i en del av disse dalene produseres det vin. Vinen produseres typisk i sydvendte skråninger med et gunstig mikroklima.
I går var det godt å være dansk i Danmark. Søren Kragh Andersen vant på det jeg synes er den stiligste måten å vinne på: Ved å sykle fra feltet og vinne solo. Han kan nok takke de andre lagenes nøling for at han lyktes. Man kunne nok undre seg over Sunwebs taktikk underveis. Men de vant, og da er ikke det noe å diskutere.
No ser et atter slike fjell og dalar. I dag er det 175 km fjelletappe. Profilen på etappen er interessant.
Vi får antageligvis to etapper i en i dag. Litt mer enn den første halvdelen er helt flat, og mellomsprinten kommer etter 58 km. Vi må regne med en kamp mellom spurtlagene fram til mellomsprinten. Da har de gjort jobben sin, og går nok de inn i et slags survival modus, og sammenlagtlagene overtar for å holde farten til den første av de to førsekategori stigningen, der kampen om etappeseier og plassen i sammendraget begynner. Det hele avgjøres på den avluttende utenforkategori stigningen. Her blir det knallhard kamp mellom sammenlagtkanonene og noen klatrespesialister.
I innledningen til denne serien skrev jeg at 2020 er “året det var så bratt”. Vi gjør oss i dag ferdig med den andre uken. Touren startet med en etappe i den sydlige delen av Alpene, deretter var det en hard etappe i Massif Central opp til Mont Aigoual, så var det en mellometappe før to etapper i Pyreneene. Så var det et par flate eller relativt flate etapper, før en hard etappe til Puy Mary Cantal. Så en halvhard etappe til Lyon, før dagens etappe som avluttes i Jurafjellene. Og rytterne har ennå ikke kommet til Alpene. Etter Alpene skal de også en tur innom Vosges-massivet, før finalen i Paris. De er innom alle fjellmassivene i Frankrike i løpet av denne touren, kanskje med unntak for Ardennene om vi regner dette området som et fjellmasiv.
Vi starter der vi endte i går: I Lyon. Så vidt jeg vet var Lyon den første byen som plasserte ut bysykler. De siste gangene jeg har vært i Lyon har jeg vært på sykkeltur, og har hatt min egen sykkel. Så jeg har ikke hatt behov for bysyklene. Sist jeg så bysyklene var de av samme type som de som de hadde i Paris. I Paris har de nå byttet ut de syklene, men status i Lyon kjenner jeg ikke.
Jeg syklet noe av den strekningene rytterne skal sykle i dag, men i motsatt retning sommeren 2016, da jeg syklet sykkelruten ViaRhôna. Det er en tur jeg kan anbefale. Man kan starte i Geneve og sykle til Middelhavet, eller gjøre som jeg gjorde og starte der Rhônen starter i De sveitsiske alper.
Tilretteleggingen variere, og utvikles stadig. De fineste strekningene for en som sykler på tur, er der hvor det går egne sykkelveier, adskilt fra veier med biltrafikk.
Selv om etappen ikke følger elven, går etappen grovt sett langs Rhônen. Men om vi er langs elven Rhônen, så er vi utenfor vinområdet Rhônen. Det var slutt da vi forlot Lyon.
Vi må finne noe vin. Syd og vest for Grand Colombier finner vi det ganske ukjente vinområdet Bugey, mellom Jura og Savoie. Bugey fikk AOP-klassifikasjon i 2011. Noen av vinene fra Bugey har ofte et geografisk navn etter navnet Bugey. .
Vi kan starte med de vinen som bare heter Bugey, om som kan produseres i hele området. Her produseres hvit, rosé og rødvin, samt hvit og rosé musserende og perelnde vin.
Hvitvinen skal lages med minimum 70% chardonnay. I tillegg kan man bruke druene alligoté, altesse, jacquère, mondeuse blanche og pinot gris.
Rødvin lages av gamay, mondeuse noire og pinot noir.
Rosévin skal ha til sammen minst 70% gamay og/eller pinot noir. Det står i kriteriene at gamay skal være hvit juice, hvilket må bety at det ikke skal være skallkontakt med denne druen. Det betyr at all fargen må komme fra piont noir. I tillegg kan man ha mondeuse noire, pinot gris og poulsard. Jeg kjenner ikke prosessen som benyttes ved produksjon av denne denne vinen.
Hvit musserende skal ha til sammen minst 70% av chardonnay, jacquère og molette. I tillegg kan man ha aligoté, altesse, gamay noir (hvit juice), mondeuse blanche, mondeuse noire, pinot gris, pinot noir og poulsard.
Musserende og perlende vin skal lages med annengangsgjæring på flaske, og den skal ligge minst ni måeder på gjærrestene (sur lie).
Som nevnt kan man også noen steder sette til et geografisk navn etter Bugey. Vi kan starte litt nord-vest for der de avslutter, i Bugey-Cerdon. Hvis jeg har forståt dette rett, så fører et kjølig klima og lange vintre til at gjæringen stopper, og annengangsgjæringen skjer på våren uten at vinen tappes om. Vinen skal merkes “Methode Ancestrale”. Det er en alkoholsvak musserende vin. Dette er en metode for å fremstille musserende vin som vi var innom til 7. etappe, da vi gjorde en avstikker til Gaillac.
For de andre geografiske områdene gjelder først og fremst noe strengere krav når det gjelder druer, med færre tillatte tilleggsdruer enn den vinen som bare kan kalles Bugey. Bugey-Montagnieu ligger der Rhônen gjør en sving mot nord-vest.
Jeg spoler tiden fire år tilbake, da jeg syklet denne veien langs Rhônen. I Norge er vi bortskjemt med det som kanskje er verdens beste mobilnett. Det er ikke perfekt og det er huller med dårlig dekning. Men man skal ikke langt utenfor Norge før dekningen kan bli mye dårligere, også i det vi tenker på som modenre og velutviklede land. Da jeg syklet her i 2016 hadde jeg med meg en norsk og en fransk mobiltelefon. Men dekningen var så dårlig at det ikke var noen grunn til å tenke på å bruke datakommunikasjon og internett på noen av dem. Det var ganske stressende, for jeg var kommet til den tiden på dagen da jeg begynte å lete etter et sted å overnatte. Det var ikke mulig å finne noe. Jeg fant til slutt et hotell hvor jeg ikke fant folk, men i alle fall et telefonnummer. Men jeg fikk ikke forbindelse på telefon heller. Dessuten sto det at de bare tok grupper. Jeg håpet at de i det minste kunne gi meg noen tips. Det var bare å fortsette langs den ruten jeg hadde sett meg ut, og til slutt kom jeg til en liten by hvor jeg med litt fra noen andre som var på sykkeltur, fant et hotell som hadde plass. Jeg håper mobildekningen er bedre nå.
Vi får vende tilbake til vinen. Det området som heter Virieu-le-Grand ligger i skråningen på sydsiden av Grand Colombier.
I de områdene som betegnes Roussette du Bugey lages hvitvin på druen Altesse, eller Roussette som den kalles lokalt. Dette er en drue jeg særlig forbinder med Savoie, og området for denne i Bugey er området som grenser mot Savoie.
Det er ikke lett å finne vin fra Bugey utenfor området. Jeg smakte vinen da jeg var i området for fire år siden. Når sant skal sies, fant jeg ikke noe vin jeg syntes var særlig interessant. Men det må da legges til jeg drakk vinen på ganske tilfeldig valgte restauranter. Det var ikke akkurat restauranter som satset på å vise fram det beste omådet hadde å by på. Jeg vet ikke om det finnes slike restauranter — jeg fant dem i alle fall ikke. Det var heller restauranter som serverte rimelig, lokal vin. Så stedet kan nok ha bedre vin å by på enn den jeg har smakt.
Men: Chardonnay, Gamay og Pinot Noir, det er druer som dyrkes mange steder og som gir bedre vin andre steder. Når disse er hoveddruene, får ikke vinen en stedegen karakter. Roussette du Bugey kan har mer særpreg. Men jeg må erkjenne at den har jeg ikke smakt.
Det var målgang i Culoz i 2016. Det er her etapen svinger opp til Grand Colombier. Jeg var i Culoz noen uker før Touren kom hit i 2016. De var godt forberedt.
På veien inn mot byen hedret man gamle sykkelhelter.
Dette var det nærmeste jeg kom Grand Colombier da jeg var her.
Damen som drev denne restauranten var stolt av bildet av seg selv sammen med Nairo Quintana, en gang han besøkte restauranten hennes. Damen viste stolt fram bildet, og jeg angrer på at jeg ikke tok bilde hav henne sammen med dette bildet.
Rhônen er grenseelv mellom departementene Ain og Savoie, og Ain og Isére. Vi skal bare krysse elven for å komme til Savoie. De årene jeg har lett etter vin langs etappene i Tout de France og Giro d’Italia har jeg oppdaget en del mindre kjente vinområder som er lite kjent med god grunn. De lager en OK, men likevel ganske ordniær vin. Bugey må jeg innrømme er et slikt område. Men det er også noen skjulte skater. Savoie er en slik skatt. Her finnes det en del lite kjent, men svært god vin. Vi krysser imidlertid ikke elven denne gangen. Det får vente til de kommende etappene.
I morgen er det hviledag, noe slitne ryttere ganske sikkert ser fram til. Vi er tilbake sammen med neste etappe, på tirsdag.
Det ble en heftig etappe i går, og slikt kommer vi nok til å se mer av. Når ikke noe lag er sterkt nok til å kontrollere slik Sky har gjort de senere år, blir det mer spennende. Rittet er fortsatt ganske åpent.
Dagens etappe er 197 km lang. Tour de France har klassifisert den som flat. Vurdert ut fra profilen, er jeg ikke helt enig.
Men sammenligner vi med gårsdagens etappe, er det i alle fall ikke like heftige klatringer. Det mest spennende blir om Peter Sagan og de mer typiske spurterne som Sam Bennett henger med over den første toppen. Jeg har en mistanke om at Peter Sagan kan pønske på noen på denne etappen. Men da må laget klare å holde ham i fronten, herunder å kontrollere eventuelle brudd, og de må klare å kjøre av de mer utpregede spurterne før nedkjøringen fra den siste av de høyere toppene, som av en eller annen grunn ikke er klassifisert.
Dagens etappe starter i Clermong Ferrand, som også gårsdagens etappe var innom. Vi var innom vinområdene rundt Clermont Ferrand i går, og de er ikke så interessante at de er verdt en reprise.
Clermond Ferrand er kanskje mest kjent for produksjon av bildekk (og sykkeldekk og andre dekk): Michelin.
Hei, jeg er Michelin. Det er et dekknavn.
Mat og vininteresserte forbinder kanskje Michelin mer med deres guidebøker. Men Michelin var opprinnelig og er fortsatt en dekkprodusent. De begynte å lage sine kart og guidebøker for å få folk til å reise mer (med bil), slik at de kunne selge flere bildekk. Jeg har inntrykk av at utgivelsen av kart og guidebøker nå drives ganske adskilt fra dekkproduksjonen. Men jeg har ikke undersøkt det.
Michelin har to serier av guidebøker. Den grønne er en vanlig guidebok med severdigheter m.m. Også disse er gitt stjerner. Men det er den røde guiden med hoteller og restauranter som har blitt den mest kjente. Det finnes mange restaurantguider. Michelinguiden skiller seg fra de andre ved at den er basert på rapporter fra profesjonelle inspekttører, mens de fleste andre er basert på vurderinger fra gjester. Jeg bruker ofte den røde Michelin guiden når jeg er på reise. Den inneholder ikke bare de stjernerestaurantene som får mye omtale hver gang den nye utgaven slippes. Min erfaring er at ingen dårlige restauranter kommer inn i Michelinguiden. Også de rimeligere restaurantene som er omtalt av Michelin gir som regel god valuta for pengene.
Michelinbyen Clermont Ferrand har én restaurant med to stjerner og fire med én. Skulle jeg komme tilbake dit, vil jeg vel spise på en av dem, og håpe på at de har god, lokal vin.
Dagens etappe går fra Michelinbyen Clermont Ferrand til matbyen Lyon. Lyon ligger der elvene Rhône og Saône renner sammen, og fortsetter som Rhône. Vinmessig er Lyon på en måte plassert midt i mellom. Men siden vi har vært innom Michelin-stjerner, kan vi ta med at Lyon har fire to-stjerners og 15 en-stjerners restauranter. Paul Bocuse nylig degradert fra tre til to stjerner, noe som i alle fall Eivind Hellstrøm var svært kritisk til. De turde vel ikke å gjøre det før etter at Paul Bocuse selv var død.
Før jeg går til vinen, tar jeg også med at Lyon har en sykkeltunnel. Om jeg klarte å lese kartet riktig, går den gjennom den siste høyden som rytterne skal sykle opp på, før målgang. Syklister og gående deler sin tunnel med kollektivtrafikk, med de er adskilt med en mur. Det er en annen tunnel for biltrafikk.
Vi kommer inn til Lyon gjennom det vinområdet som heter Coteaux-du-Lyonnais. I det eneste franske vinatlase som jeg har her hjemme i Oslo, betegnes Coteaux-du-Lyonnais som en bindestrek mellom Beaujolais i nord og Rhône i syd.
Fjellet i Coteaux-du-Lyonnais er stort sett vulkansk, men det har vært mange omdanninger siden vulkanene i området var aktive. Området er delt inn i syv underområder. Men jeg har kun klart å finne ut litt om ulikheter i grunnen, uten at det har fremtått hva det eventuelt har å si for vinen i dette tilfellet. Så da graver jeg meg ikke ned i det.
For røde viner dominerer druen gamay, som er hoveddruen i Beaujolais. Vinen beskrives som ganske lett og fruktig, ikke ulike Beaujolais. Det produseres noe hvitvin av chardonnay, som også beskrives som fruktig og som skal drikkes ung.
Produksjonen er liten, så jeg tror også denne vinen er vanskelig å få tak i utenfor området. Den har nok kommet litt i skyggen av sine naboer, og ut fra beskrivelsen er det antageligvis Beaujolais som har overskygget denne vinen. Og når sant skal sies har også Baujoilas’ popularitet avtatt de senere tiårene. De hadde lenge kommersiell suksess med sin Beaujoilas Noveau. Men de klarte langt på vei å undergrave den ordentlige Beaujolais med dette som var en jippo som smakte omtrent som saft og vann. Folk drakk Beaujolais Noveau og trodde at slik er Beaujolais — og der tok de feil. Beaujolais produseres i et område nord for Lyon, på høyrebredden (vestsiden) av Saône.
Bauloias har et kvalitetshierarki. Først er det vanlig Beaujolais. Over der er det Beaujolais Village, og på toppen er det ti Beaujolais cru, med egne navn. Men all Beaujolais at beste kvalitet produseres i den nordlige delen av Beaujolais, nær grensen mot Burgund. Vi er syd for Beaujolais, så vi går ikke til den nordlige delen denne gangen.
Jeg velger heller å ta en tur sydover, til det nordligste av de klassifiserte områdene i Rhône: Côte-Rôtie.
Côte-Rôtie betyr egentlig den stekte kanten eller skråningen. Det er bratte skråninger, som gjør at de beste vinmarkene får mye sol. Guigal var en av pionerene når det gjelder å opparbeide Côte-Rôtie fra 1970-tallet. I dag har alle de store Rhône produsentene vinmarker i Côte-Rôtie.
Områdene litt innenfor den lille byen Ampuis, kjent som Côte-Brune og Côte-Blonde regnes for noen av de beste. Côte-Rôtie lages i hovedsak av syrah, men det er tillatt å ha inntil 20% viognier, som er en hvit drue, i vinen. Det kan myke opp den ganske stramme syrah-druen. Tendensen nå er å bruke stadig mindre viognier, og mye lages med 100% syrah.
Grensene for tillatt dyrkingsområde for Côte-Rôtie er visst ikke helt avklart, i alle fall om vi skal tro Hugh Johnson og Jancis Robinson. Produksjonsområdene har blitt utvidet i takt med vinens stigende popularitet, og det dyrkes nå druer også på toppen av skråningen, hvor det flater ut og druene ikke får like mye sol. Det kan da være problemer med å få tilstrekkelig modne druer.
Produksjonen er ganske liten. Jeg skrev at produksjonen av Coteaux-du-Lyonnais er liten. Men den er omtrent dobbelt så stor som produksjonen av Côte-Rôtie. Men anerkjente kvalitetsviner er gjerne i større grad tilgjengelig utenfor eget område enn mer ordinære viner, og vinen prises etter etterspørselen.
Côte-Rôtie er en ganske dyr vin, og dette er også et område hvor man bør kjenne vinmarkene hvis man vil ha den beste vinen, forutsatt at man kan og er villig til å betale for den. Jeg skal ikke påstå at jeg kjenner alle vinmarkene. Vinmonopolet har Côte-Rôtie som koster fra ca 470 til ca 3 000 kr per flaske. Jeg synes Côte-Rôtie er en utmerket vin til vilt. Vi pleier å spise rypebryst andre juledag, og da velger jeg gjerne en Côte-Rôtie. Men jeg går vanligvis ikke høyere opp på kvalitetsskalaen enn til Guigals “standard” Côte-Rôtie, som de pleier å ha på Gardermoen.
Så ble det endelig en triumf for Marc Hirschi. Etter to ganger med nesten, er det neppe mange som ikke unner ham den seieren. Og han gjorde det virkelig med stil. Det er kanskje dagen for å feire med en Toblerone.
I dag er det en fjelletappe på 191 km. Det er til sammen syv kategoriserte stigninger, hvorav første og siste er førstekategori, de i mellom er andre- og tredjekategori. Etappen har målgang på toppen av en førstekategori stigning. Her blir det en kamp mellom lagene med sammenlagtambisjoner.
Etappen går gjennom den nord-østlige delen av Massif Central.
converted PNM file
Etter ca 20 km sykler rytterne gjennom Clermont Ferrand. Det er morgendagens startby, så jeg kommer tilbake til den i morgen.
Massif Central består for en stor del av gamle vulkaner. Det sies å være det området som har flest utdødde vulkaner.Jeg henter fram et annet utsnitt av NASAs sattellitbilde over Frankrike, som gir et inntrykk av hvordan landskapet ser ut. Her ser vi tydlige noen av vulkanformasjonene. Oppe på en slik vulkantopp er dagens målgang.
Dette med at vulkaner er utdødd, skal man aldri helt stole på. Vulkanen Eldfell på Hemaey, som er den største av øyene i Vestmannaeyjar på Island ble omtalt som utdødd, helt til den hadde utbrudd i 1973. Her er et av husene, som bare nesten ble begravd av lavaen.
Jeg tar med dette bildet av en topp av den typen de skal opp på i dag, men målgangen er ikke på denne. Dette er Puy de Dôme, og bildet er tatt fra Clermont Ferrand.
Når vi omsider kommer til et altfor forsinket Giro d’Italia (hvis det blir kjørt), vil tredje etappe (5. oktober) gå på vulkanen Etna på Sicilia, og der har den vulkanske jorden positiv innvirkning på vinproduksjonen. Det er nok altfor lenge siden noen av vulkanene av vulkanene i Massif Central har hatt utbrudd, til å få en like sterk effekt som på Etna.
Hvis vi skal finne vin langs dagens etappe, må vi lete i området rundt Clermont-Ferrand, i vinområdet Côtes-d’Auvergne. Selv om vi tar byen i morgen, satser vi på at vi da skal finne annen vin.
Dette er spredt, og består av ganske små områder rundt Clermont Ferrand, områdene er mindre enn dette kartet gir inntrykk av.
Området er delt inn i fem crus. Nord for Clermont Ferrand finner vi Madargues, Châteaugay og Chanturgue. Syd for byen finner vi Corrent og Boudes. Chanturgue ligger inne i Clermont Ferrand, og er langt på vei utradert av urbanisering. Vinmarkene ligger i de bratte skråningene på sidene av de vulkanske konene. Rødvin og rosévin lages i hovedsak av gamay, samt noe pinot noir. Det produseres noe hvitvin av chardonnay.
Varierende innslag av vulkansk stein gjør at du ulike cru har sine særpreg. Jeg kjenner denne vinen bare av ganske begrenset omtale, og gjør denne gangen ikke noe forsøk på å si noe mer om de ulike crus. Produksjonen er liten, og jeg regner med at det er vanskelig å få tak i vinen utenfor regionen.
Etappen går fra Clermont Ferrand og sydover. Noen vil ha oppdaget at jeg liker å reise med tog. Det går tog mellom Clermont Ferrand og Nîmes. Det er en svingete linje gjennom Cevennene, og det er ikke raskeste måten. Men det er en fin tur. Grunnen til at jeg var i Clermont Ferrand for to år siden, var at jeg ønsket å reise med dette toget.
Man må jobbe litt for å finne fram til dette toget. Hvis man søker på togforbindelse fra Clermont Ferrand til Nîmes, vi man stort sett få forslag om å ta toget til Lyon, og deretter ta toget til Nîmes, eventuelt videre til Montpellier som jeg ville ha valgt. Den rutene er raskere, men ikke like fin som turen gjennom Cevennene. Jeg tror også dette vil være en fin sykkeltur, på ca 350 km. Jeg ville nok ha måttet fordele den turen over 3–4 dager.
Etappen ender i området Cantal. Cantal er i kulinarisk sammenheng kjent for osten Cantal. Det er en av de eldste ostetypene i Frankrike, og har blitt produsert helt fra gallernes tid. Man fornærmer kanskje franskmenn ved å si at det er en Cheddar-type ost, for de vil nok heller si at Cheddar er en Cantal-type eller noe tilsvarende. I alle fall skal engelskmenn ha lært osteproduksjon her (eller kanskje var det noen herfra som tok med seg kunnskapen til England). Skjønt også i franske ostebøker klassifiseres den som en ost i Cheddar-familien.