Category Archives: Italia

I vini del Giro d’Italia 2021. 21. etappe: Senago — Milano TISSOT ITT

Egan Ber­nal holdt unna godt nok til at ledel­sen bør være betrg­gen­de. To minut­ter, eller 1.59 om man skal være pir­ke­te, bør være betryg­gen­de på en 30 km tem­po, om det ikke skje noen uhell. Tobias Foss må ta igjen over fire minut­ter for å avan­se­re, og har ca seks minut­ter å gå på til Dan Mar­tin på plas­sen bak, så om det ikke skjer noen uhell, bør han behol­de sin 9. plass, den bes­te nors­ke plas­se­rin­gen i Giro d’I­ta­lia noen gang. 

Det har blitt en tra­di­sjon at Giro s’I­ta­lia avslut­tes med en temppe­tap­pe, som regel inn til Mila­no. For­sø­ket med å leg­ge avslut­nin­gen til Roma i 2018 var ikke sær­lig vel­lyk­ket. Det ble for risi­ka­belt med fle­re run­der i de tran­ge og sted­vis brat­te gate­ne i Roma. Når rit­tet avslut­tes med en tempo­etap­pe, betyr det at det ikke er avgjort før sis­te etap­pe, slik at sis­te etap­pe nær­mest er en ren para­de, som i Tour de Fran­ce. Det skil­ler ca 1.45 mel­lom fjer­de og åttende­plass, så mel­lom dis­se kan det nok blit noen endringer. 

Etap­pen star­ter i et av for­ste­de­ne og ender i sen­trum av Mila­no, på plas­sen foran Duo­mo. Vi fin­ner ikke noe vin pro­du­sert i byen Mila­no, eller jeg har i alle fall ikke klart å fin­ne noen slik vin. Vi hol­der oss til det som har blitt en tra­di­sjon: Vi vel­ger en flas­ke av Ita­lias bes­te mus­se­ren­de vin, Fran­ciacor­ta. Decan­ter har kalt Fran­ciacor­ta “one of Italy’s best kept spark­ling wine secrets”.  Fran­ciacor­ta står bare tibake for champag­ne. Når det er sagt: Det fin­nes varie­ren­de kva­li­te­ter av champag­ne. Jeg kjen­ner ikke noen fran­ciacor­ta som kan måle seg med den bes­te champag­nen, men så har jeg nok hel­ler ikke brukt like mye tid og pen­ger på fran­ciacor­ta som jeg har gjort på champagne.

Fran­ciacor­ta fikk DOCG-sta­tus i 1995. Som champag­ne er en mus­se­ren­de vin laget i Champag­ne etter reg­le­ne som gjel­der for den­ne, er fran­ciacor­ta en mus­se­ren­de vin laet i Fran­ciacor­ta, etter reg­le­ne som gjel­der for den­ne. Fran­ciacor­ta lages av dru­ene Char­don­nay, Pinot Noir og Pinot Blanc. Den lages med tra­di­sjo­nell meto­de, som champag­ne. Den stil­le vinen lag­res, ofte len­ge, “sur lie”, alt­så på gjær­res­te­ne, før den blan­des, til­set­tes most og gjæ­rer for and­re gang på flaske.

Fran­ciacor­ta er en gans­ke dyr vin. Slik må det bli når man skal ha dru­er av god kva­li­tet, en lang og kom­pli­sert pro­duk­sjons­pro­sess og lang lag­ring. Vin­mono­po­let har fran­ciacor­ta fra 250 kr og opp­over. Fak­tisk kan man for tiden få champag­ne til lave­re pris, men det­te er champag­ner som jeg ikke kjen­ner og som jeg der­for ikke mener noe om. 

Det er fem kva­li­tets­klas­ser av franciacorta.

Fran­ciacor­ta NV, non vin­ta­ge. Stan­dard cuvé, uten årgang­san­gi­vel­se. Den må ha lig­get minst 18 måne­der på gjær­res­te­ne, og kan ikke slip­pes på mar­ke­det før minst 25 måne­der etter høsting.

Fran­ciacor­ta Satèn. Det­te er en blanc de blanc, laget med minst 50% Char­don­nay, og inn­til 50% Pinot Blanc. Den har lave­re trykk enn det som er van­lig, 5 atmo­sfæ­rer i mot­set­ning til 6. Den må lag­res minst 24 måne­der på gjærrestene.

Fran­ciacor­ta Rosé. Som nav­net sier, en rosé. Den skal inne­hol­de minst 25% Pinot Noir, og lag­res i minst 24 måne­der på gjær­res­te­ne. Jeg må inn­røm­me at jeg ikke er helt sik­ker på pro­duk­sjons­pro­ses­sen her. Vanig­vis lages rosé mus­se­ren­de vin ved at man først lager en hvit vin, som så til­set­tes litt rødvin. Noen få lages som rosé­vin, alt­så ved at drue­skal­let fra sorte/røde dru­er får være med i gjæ­rings­pro­ses­sen en kort stund. Jeg synes rosé mus­se­ren­de vin laget på den sis­te måten er best. Men Giro d’I­ta­lias far­te er rosa, og da synes jeg en rosé fran­ciacor­ta er den ret­te vinen for finalen.

Mil­le­si­ma­to, eller årgangs­fran­ciacor­ta. Den lages bare av viner fra et enkelt år. Den skal lag­res minst 30 måne­der på gjær­res­te­ne, og kan ikke sip­pes på mar­ke­det før 37 måne­der etter høsting.

Riser­va. Den­ne må lag­res minst 60 måne­der på gjær­res­te­ne, og er det yppers­te fran­ciacor­ta kan by på.

Nå er det bare fire uker til Tour de Fran­ce star­ter, den­ne gan­gen med øl og cider i Bre­tag­ne. Vi ses da.

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2021-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2021

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email

I vini del Giro d’Italia 2021. 20. etappe: Verbania — Valle Spluga — Alpe Motta

Igjen fikk vi se at Egan Ber­nal ikke er uslåe­lig, og det ble en ny sei­er til Simon Yates. Spørs­må­let nå er om han kla­rer å hol­de ledel­sen i dag, og om den vil være til­strek­ke­lig til å hol­de unna på søn­da­gens tempo­etap­pe. Tobias Foss syk­let inn til en fin 9. plass, og hol­der niende­plas­sen i sammendraget. 

I dag skal ryt­ter­ne en tur inn­om Sveits. Det er sis­te sjan­se for fjell­gei­te­ne. Men siden det gjen­står en tempo­etap­pe i mor­gen, kan mye fort­satt end­re seg. Hvis man skal vin­ne en grand tour må man helst være god både til å klat­re og på tempo­etap­per. Det er på slik etap­per kan kan vin­ne eller tape såpass med tid at det gir seg utslag i sammendraget.

Den førs­te delen av etap­pen går langs inn­sjø­en Lago Mag­giore, som er den vest­ligs­te av de tre sto­re preal­pi­ne inn­sjø­er i Euro­pa, og den nest­størs­te etter Gar­da­sjø­en. Den lig­ger ikke vel­dig høyt, 191 moh, og sli­ke inn­sjø­er vir­ker sta­bi­lis­ren­de på kli­ma­et. Kli­ma­et beskri­ves som mildt, og det vokser ekso­tisk plan­ter i områ­de­ne langs innsjøen. 

Hvis vi rei­ser mot nord­vest fra dagens start­by (etap­pen går mot nord­øst) kan vi fin­ne vin i Oss­lo­naeda­len. Områ­det DOC val­li Osso­lan­de lig­ger rundt byen Domodo­sola. Områ­det fikk DOC-klas­si­fi­se­ring i 2009. Som i and­re alpe­om­rå­der har noen vil­let revi­ta­li­se­re en nær­mest utdø­en­de vin­tra­di­sjon. I Ita­li­ensk vin nev­nes Can­ti­ne Garon­ne som en av pio­ne­re­ne. Det mes­te av vinen lages av neb­bio­lo (som her kal­les prü­nent), men de lager også vin av mer­lot og char­don­nay, og viner som beskri­ves som blan­dings­vi­ner av pie­mon­te­sor­ter. Jeg fin­ner ikke vin her­fra i Vin­mono­po­lets lis­ter. Jeg vil anta at den er vans­ke­lig å fin­ne uten­for produksjonsområdet. 

Vi kom­mer så inn i det sveit­si­ke kan­to­net Ticono, som er det enes­te kan­to­net i Sveits hvor ita­li­ensk er det domi­ne­ren­de spår­ket. Det pro­du­se­res noe vin langs den sveit­sis­ke kys­ten av Lago Mag­giore. Jeg fin­ner litt infor­ma­sjon om pro­duk­sjon av mer­lot-baser­te viner i områ­det rundt Asco­na og Locar­no, og inn dalen mot Rove­redo det klar­tin­gen opp i fjel­le­ne star­ter. Det pro­du­se­res en del vin i Sveits. Jeg drik­ker sveit­sisk vin når jeg er i Sveits, men kan ikke hus­ke å ha druk­ket vin fra det­te områ­det, hvor jeg hel­ler ikke har vært. Jeg har til nå ikke druk­ket noe svei­tisk vin som har impo­nert meg. Som det mes­te som kom­mer fra Sveits er vinen dyr, også om man kjø­per den i Sveits, og gene­relt over­pri­set i for­hold til kvaliteten. 

Til­fel­dig­he­te­ne vil­le at jeg så en doku­men­tar på NRK sist man­dag, med et eld­re ekte­par som rei­ser på kana­ler. Den­ne gan­gen gikk turen fra Locar­no, ned Lago Mag­giore og vide­re gjen­nom en kanal til Mila­no, som iføl­ge dem er Euro­pas elds­te kanal. De var inn­om stein­brud­det i Can­dog­lia, kjent for sin rosa mar­mor. Mar­mor her­fra ble brukt til å byg­ge kate­dra­len Duo­mo i Mila­no. Det er foran den­ne giro­en ender søn­dag. Vi kan være opp­gitt over at en del bygge­pro­sjek­ter tar lang tid. Men her holdt de på i 600 år, og de tren­ger sta­dig ny mar­mor til ved­li­ke­hol­det. Mar­mo­ren ble trans­por­tert på kana­len til Mila­no. Det var også mye annet inter­es­sant om det­te områ­det, blant annet om det som ble beskre­vet som den førs­te hip­pie-kolo­ni­en og ste­det for vega­ne­re, Mon­te Verità, fra tiden rundt år 1900. De som vil vite mer, får se programmet.

Jeg la mer­ke til at det så ut til å være fine syk­kel­vei­er langs kana­le­ne til Mila­no. I gam­le dager ble båte­ne på kana­le­ne gjer­ne truk­ket av hes­ter på land. Der­for er det gjer­ne ser­vice­vei­er langs kana­le­ne, ofte på beg­ge sider. Man­ge av dis­se er nå byg­get om til syk­kel­vei­er. Jeg har syk­let på en del sli­ke vei­er langs kana­ler i Europa.

Til­ba­ke til sveit­sisk vin. Da jeg grans­ket kar­te­ne litt mer nøye, opp­da­get jeg at det ikke er så langt her­fra til vinor­må­der i Sveits som jeg har smakt viner fra, Hvis vi føl­ger E62 vide­re fra Domodo­sola, kom­mer vi ned i dalen Wallis, som dene heter på tysk. Vi kom­mer til ste­det Brig, litt len­ger nede i dalen kom­mer vi til Visp, og tar vi av der­fra opp i fjel­le­ne kom­mer vil til Vispen­ter­mi­nen, som hev­der å ha Euro­pas høy­est­lig­gen­de vin­mar­ker. Det er ikke helt sant, men De sveit­sis­ke alper er ikke områ­det hvor man ven­ter å fin­ne vin­mar­ker opp­til 1150 moh. Jeg besøk­te ste­det da jeg syk­let langs Rhô­nen i 2016. Fort­set­ter vi enda len­ger ned­over dalen, kom­mer vi til byen Sier­re, og det­te er språk­gren­sen mel­lom den tysk­språk­li­ge og fransks­råk­li­ge delen av Sveits (Roman­die). Neden­for Sier­re heter dalen Valais. Språk­gren­sen er over­ras­ken­de skarp. Men det skal jeg ikke for­føl­ge vide­re. Vi må til­ba­ke til sykkeletappen.

Etap­pen slut­ter på en topp i Lom­bar­dia, Alpe Mot­ta, 1727 moh. Der er det ikke noe vin å fin­ne, i alle fall ikke vin som er pro­du­sert lokalt. 

Om jeg går noen tiår til­ba­ke, sann­syn­lig­vis til­ba­ke til 1960-tal­let, hus­ker jeg noen artik­ler om grense­om­rå­de­ne mel­lom Ita­lia og Sveits. Den ene var om det håp­løse ita­li­ens­ke post­ve­se­net, og hand­let om bedrf­ter som hver dag send­te kurér fra Nord-Ita­lia til Sveits, for å post­leg­ge all uten­lands­pos­ten der. Vide­re les­te jeg en artik­kel om smug­ling av siga­ret­ter fra Sveits til Ita­lia, hvor ita­li­ens­ke tol­le­re jak­tet på smug­ler­ne, mens sveit­sis­ke tol­le­re gjer­ne øns­ket dem god tur. Jeg håper og tror at det ita­li­ens­ke post­ve­se­net har blitt bed­re enn det var den gan­gen, skjønt post­ve­se­net har blitt dår­li­ge­re i det mes­te av i alle fall den vest­li­ge ver­den, etter at man stort sett slut­tet å sen­de brev, og den lønn­som­me delen av virk­som­he­ten har blitt utsatt for kon­kur­ran­se (mens pos­ten sit­ter igjen med plik­ten til å leve­re post i spredt­byg­de områ­der med lite volum og dår­lig lønn­som­het). Hvor­dan mar­ke­det for smug­ling er mel­lom de to lan­de­nen, vet jeg ikke. 

I mor­gen er det fina­le. Da skal det hele avgjøres.

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2021-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2021

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email

I vini del Giro d’Italia 2021. 19. etappe: Abbiategrasso — Alpe di Mera (Valsesia)

Det var ingen over­ras­kel­se av det ble brudd­siere i går. Det var en typisk etap­pe for slikt, og når de fles­te lage­ne had­de folk i brud­det, var ingen sær­lig moti­vert for å kjø­re det inn. Sli­ke tids­dif­fe­ran­ser får meg til å ten­ke på Tour de Fran­ce i 2006, da den antatt ufar­li­ge Óscar Pereiro Sío fikk omtrent 30 minut­ters ledel­se på en etap­pe, sam­men med Jens Voigt, og Óscar Pereiro Sío fikk gul trøye. Han veks­let med Floyd Lan­dis om å ha den gule trøy­en, inn­til Flody Lan­dis ble tatt for doping og ute­stengt, og da var det ingen som klar­te å kjø­re inne Óscar Pereiro Sío, slik at vant Tour de Fran­ce det året. Sam­men­lagt­fa­vo­rit­te­ne er ikke tru­et av utbry­te­re i årets Giro. Men 23 minut­ter og 30 sekun­der er mye.

Igjen er det fjell, med mål­gang på top­pen av en første­ka­te­go­ri stig­ning. På grunn av den tra­gis­ke tau­bane­ulyk­ken for en uke siden, er etap­pen lagt om. Den skul­le ha gått over Mot­ta­ro­ne, ste­den den­ne tau­ba­nen går til. Den­ne og Colam di Varal­lo er drop­pet og erstat­tet av and­re, ikke fullt så har­de fjell. 

Det er på dis­se tre sis­te etap­pe­ne folk må angri­pe Egan Ber­nal, og se om de kan vin­ne mer tid. Om jeg har for­stått det rett, er ikke Ber­nal en vel­dig sterk tem­po­ryt­ter, og vil nor­malt tren­ge noe å gå på før den avslut­ten­de tempo­etap­pen. Tobias Foss er sterk på tem­po, noe han vis­te med sin tredje­plass på åpnings­etap­pen. Så vi kan håpe at han kan kla­re å klat­re ytter­li­ge­re noen plas­se­rin­ger fra sin nien­de plass. 

Etap­pen star­ter i Lom­bar­dia, men det tar ikke lang tid før vi er over i Pie­mon­te. Men vi er len­ger nord i Pie­mon­te enn vi var under de tre førs­te etap­pe­ne. Vi skal inn i del delen som kal­les Alto-Pie­mon­te, som betyr den høy­ere delen av Piemonte.

Som van­lig på etap­per som den­ne, må vi bunk­re langs den førs­te delen av etap­pen. Det er to gans­ke sto­re klas­si­fi­ser­te områ­der. På øst­si­den av elven Sesia fin­ner vi DOC Col­line Nova­re­si og på vest­si­den DOC Cos­te del­la Sesia. Det er klas­si­fi­ser­te områ­der som ble opp­ret­tet på 1990-tal­let, med mind­re restrik­ti­ve reg­ler enn de som gjel­der innen­for de mind­re vin­om­rå­de­ne i dis­trik­tet. Det­te gir mulig­het til å benyt­te fle­re drue­ty­per og til å blan­de dru­er fra uli­ke områ­der innen­for den sto­re klas­si­fi­ka­sjo­nen. Det­te har blitt popu­lært, og man­ge pro­du­se­rer nå vin innen­for dis­se klas­si­fi­se­rin­ge­ne. Vi hol­der oss stort set på øst­si­den av Sesia, så det er Col­line Nova­re­si som er mest inter­es­sant den­ne gangen.

Innen­for Col­line Nova­re­si fin­ner vi fle­re mind­re klas­si­fi­ser­te områ­der. Det førs­te vi kom­mer til er DOC Fara, som er et lite områ­de og ut fra beskri­vel­se­ne ikke det mest inter­esse­an­te i den­ne delen av Pie­mon­te. Her er det til­lat å bru­ke mer uva rara (maks 40%) enn neb­bio­lo (30–50%) i vinen. Ves­po­lina skal utgjø­re 10–30%.

Vi fort­set­ter, og kom­mer til det lil­le områ­det DOC Sizza­no. Sizza­no skal inne­hol­de 40–60% neb­bio­lo, og 15–40% ves­po­lina, som her er obli­ga­to­risk Uva rara kan også benyt­tes. Jeg må med­gi at jeg ikke kjen­ner Fara og Sizza­no-viner annet enn av omtale. 

Det nes­te områ­det er det verdt å stop­pe ved: DOCG Ghem­me. Går vi et par hund­re år til­ba­ke var neb­bio­lo-baser­te viner her­fra og fra nabo­dis­trik­tet på and­re siden av elven DOCG Gat­ti­na­ra, mer etter­trak­tet enn de i dag mer berøm­te neb­bio­lo-vine­ne fra Langhe: Barolo og Bar­ba­res­co. Gat­ti­na­ra er kupert, Ghem­me er fla­te­re, og jord­smon­net er ulikt. Viner fra Ghem­me er ofte litt blø­te­re enn de fra Ghem­me og vine­ne fra Langhe. Viner fra Ghem­me og Gat­ti­na­ra kan være gode kjøp om man vil ha en god neb­bio­lo til litt lave­re pris enn Barolo og Bar­ba­res­co. Man beta­ler all­tid litt eks­tra for nav­net hvis man vil ha berømt­he­ter. Men man­ge har begynt å opp­da­ge kva­li­te­ten i viner fra det­te områ­de, noe som begyn­ner å reflek­te­res i prisene. 

Når vi fort­set­ter vide­re nord­over, kom­mer vi inn i DOC Boca. Det er et lite områ­de i natur­re­ser­va­tet Mon­te Fène­ra. Vin­mar­ke­ne lig­ger høyt, ca 500 moh, og det er et av de kjø­ligs­te områ­de­ne i Alto Pie­mon­te. Vine­ne skal inne­hol­de 70–90% neb­bio­lo, blan­det med ves­po­lina og even­tu­elt croa­ti­na. Også det­te er en vin som er ukjent for meg. I Ita­li­ensk vin beskri­ves den som en vin med fin bou­quet og at det kan bli en av de mest ele­gan­te og bur­gun­der­lig­nen­de vine­ne fra Alto Pie­mon­te. Det ser ut til å være en vin det kan være verdt å lete etter. Vin­mono­po­let har fire Boca-viner, som ikke akku­rat er rime­li­ge. De kos­ter fra ca 470 til 550 kro­ner per flaske.

Her­fra fort­set­ter vi inn i fjel­le­ne, og der er det ikke mer vin å hente. 

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2021-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2021

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email

I vini del Giro d’Italia 2021. 18. etappe: Rovereto — Stradella

Så fikk vi s vis­se svak­hets­tegn fra Egan Ber­nal. Skjønt svakt­het og svak­het, men i går var and­re enda ster­ke­re. Egan Ber­nal har i alle fall vist at han ikke er uover­vin­ne­lig i årets Giro. Men ledel­sen vir­ker fort­satt betryg­gen­de, for­ut­satt at han ikke fort­set­ter å tape tid til sine nær­mes­te kon­kur­ren­ter. Men noen kan bli inspi­rert av gårs­da­gens etap­pe og angri­pe. Tobias Foss kom på 11. plass, og lig­ger fort­satt som nr 9 i sammendraget.

Dagens etap­pe er lang (231 km) og stort sett flat. Det­te er spur­ter­nes sis­te sjan­se. Den har noen “hum­per” mot slut­ten. De har blitt beteg­net som “murer”, alt­så gans­ke brat­te, men kor­te bak­ker. Det gjør at det­te nep­pe er en favo­ritt­etap­pe for spur­ter­ne. Jeg vil tro at noen vil prø­ve å gå i brudd mot slut­ten, i håp om å få et for­sprang til mål. Spurt­la­ge­ne vil prø­ve å hind­re at de får gå, mens sam­men­lagt­la­ge­ne ikke kom­mer til å bry seg. Igjen ser jeg for meg at det kan være en etap­pe for Peter Sagan. 

Etap­pen star­ter i Vene­to og fort­set­ter i Lom­bar­dia. Jeg er litt usik­ker på om vi er inn­om områ­det for Val­po­licl­la, men der var vi på 13. etap­pe, så vi syk­ler for­bi den vinen den­ne gan­gen. Litt len­ger vest, langs Gar­da­sjø­en er vi i områ­det Bardo­li­no. Gar­da­sjø­en er et stort varme­ma­ga­sin, som vir­ker sta­bi­lis­ren­de på kli­ma­et: Mind­re varmt om som­mer­en, og mind­re kaldt om vin­te­ren. Vi har DOC Bardo­li­no og DOCG Bardo­li­no Superio­re (som inklu­de­rer Clas­si­co-områ­det). Bardo­li­no er, som val­po­li­cel­la, en blan­dings­vin laget i hoved­sak av dru­ene cor­vi­na, cor­vi­none, ron­di­nel­la og moli­na­ra. Det er nå også til­latt å bru­ke caber­net sau­vig­non og mer­lot, maks 10% av hver. Sam­men­lig­net med Val­po­li­cel­la er Bardo­li­no gjer­ne let­te­re og har mind­re syre. Den egner seg ikke for lag­ring, og bør drik­kes ung.

Omtrent 1/3 av pro­duk­sjo­nen er en rosa­to, alt­så rosé­vin, Bardo­li­no Chia­ret­to.

Litt syd for og del­vis over­lap­pen­de med Bardo­li­no, fin­ner vi DOC Custo­za. Det er et hvit­vins­om­rå­de, og vine­ne sel­ges ofte som Bian­co di Custo­za. Det er ni til­lat­te drue­ty­per, og vine­ne kan variere mye, fra gans­ke nøy­tra­le til å være blant de bes­te hvit­vi­ne­ne fra Veneto. 

I syd­enden av Gar­da­sjø­en lig­ger de del­vis over­lap­pen­de områ­de­ne DOC Luga­na og DOC San Mar­ti­no del­la Bat­tag­lia. Det­te er områ­der som dels lig­ger i Vene­to, dels i Lom­bar­dia. Beg­ge er hvit­vins­om­rå­der. DOC Luga­na lages av dru­en tur­bia­na, som tid­li­ge­re ble kalt tre­b­bia­no de luga­na. DOC San mar­ti­no del­la Bat­tag­lia lages av fri­ula­no. Som nav­net anty­der, er fri­ula­no en drue fra Fri­uli. Men jeg lot være å omta­le den da vi var der.

Vi bur­de kan­skje ha sagt mer om dru­en Fri­ula­no da vi var i Fri­uli. Tid­li­ge­re ble viner laget av den­ne dru­en i Fri­uli kalt Tocai frui­la­no eller bare Tocai. Etter de opp­rin­ne­li­ge pla­ne­ne skul­le Giro d’I­ta­lia 2020 ha star­tet med tre etap­per i Ungarn, og jeg had­de for­be­redt tre etap­per med omta­le av ungarsk vin. Ungarns vin­mes­si­ge stolt­het er deres Toka­jer. Da Ungarn og Slo­va­kia ble med­le­mer i EU i 2007, bestem­te EU at bare Ungarn og Slo­va­kia kun­ne bru­ke tokai/tocai/tokaji som geo­gra­fisk beteg­nel­sen for viner. Ita­lia pro­te­ster­te, men deres pro­test ble ikk etatt til føl­ge. Det offi­si­el­le drue­nav­net er fort­satt Tocai Frui­la­no, I Fri­uli gikk man over til å kal­le vinen Fri­ula­no. I Vene­to og Lom­bar­dia kal­ler man den Tai. 

Den førs­te mel­lom­sprin­ten er i Cre­mo­na. Vi er syd i Lom­bar­dia, nær gren­sen til Emi­lia-Romag­na. Vin­mes­sig er det ikke et vel­dig spen­nen­de områ­de. Men Cre­mo­na har mye annet spen­nen­de å by på. 

Det er her de moder­ne instru­men­te­ne i fio­lin­fa­mi­li­en ble per­fek­sjo­nert. Det­te er ste­det for kjen­te fio­lin­byg­ge­re som Ama­ti, Stra­di­va­ri og Guarne­ri, som har satt stan­dar­den som alle fio­lin­byg­ge­re stre­ver etter. Fio­lin­famii­en er fio­lin, bratch og cel­lo. Det­te er instru­men­ter som har rela­tivt like klan gjen­nom hele regis­te­ret fra dyp bass til vel­dig høy sopran. De kan spil­le både sterkt og svakt gjen­nom hele regis­te­ret, og har stor uttrykk­s­full­het — i hen­de­ne på en som behers­ker instru­men­tet. De er hva man kan kal­le grunn­mu­ren i orkest­re, noe som sik­kert også har sam­men­heng med at de er de elds­te instru­men­te­ne i orkest­re­ne. Blåse­in­stru­men­ter had­de den i den­ne sam­men­hen­gen sto­re ulem­pen at de ikke kun­ne stem­mes, og fun­ger­te dår­lig sam­men med de and­re instru­men­te­ne. De ble i den førs­te tiden ble blåse­in­strumne­ter brukt til spe­si­el­le effek­ter, men bidro egent­lig ikke til musik­ken. Men det er en annen historie. 

I Cre­mo­na er det et muse­um med instru­men­ter laget av byens sto­re fio­lin­ma­ke­re. En fio­lin og til­sva­ren­de er leven­de instru­men­ter, og de må hel­dig­vis spil­les for å hol­des i live. Det gjør at sli­ke instru­men­ter ikke er godt egnet som inves­te­rings­ob­jek­ter som bare låses inn i en bank­boks eller stil­les ut for å vises fram som en kunst­gjen­stand og et inves­te­rings­ob­jekt. I Cre­mo­na er det en fio­li­nist hvis jobb det er å spil­le på alle instru­men­te­ne i muse­et hver dag. For en fio­li­nist som ikke er helt i topp­di­vi­sjo­nen må det være en fin jobb å kun­ne spil­le på så man­ge flot­te instrumenter. 

Det er ikke man­ge musi­ke­re som har råd til å kjø­pe sli­ke instru­men­ter til de pri­ser de omset­tes for. Om min hukom­mel­se stem­mer, sa Truls Mørk en gang at han fikk til­bud om å kjø­pe en Straci­va­ri­us cel­lo, til den net­te sum av ca 45 mill. Han sa han skul­le sjek­ke bank­kon­to­en, men tvil­te på at det var dek­ning. And­re had­de dek­ning på kon­to, f.eks. Chris­ten Sve­aas, som kjøp­te cel­lo­en og stil­te den til Truls Mørks dis­po­si­sjon. Så Truls Mørk fikk på et vis sin Stra­di­va­ri­us, selv om han ikke kun­ne kjø­pe den og ikke eier den selv. Hel­dig­vis fin­nes det stif­tel­ser som kjø­per sli­ke instru­men­ter, og stil­ler dem til dis­po­si­sjon for talent­ful­le musi­ke­re. I Nor­ge inves­te­rer Dex­tra Musi­ca, et dat­ter­sel­skap av Spare­bank­stif­tel­sen DNB i instru­men­ter på den­ne måten. De har kjøpt instru­men­ter som de har stilt til dis­po­si­sjon for talent­ful­le nors­ke musi­ke­re. Slik får frem­ra­gen­de musi­ke­re til­gang til instru­men­ter de ald­ri vil­le hatt råd til å kjø­pe selv, og instru­men­te­ne blir spilt av noen av de bes­te musi­ker­ne, til gle­de for konsertpublikum.

Det har vært spe­ku­lert mye i hva som gjør dis­se instru­men­te­ne så frem­ra­gen­de. Jeg har tro på det enk­le: Gode mate­ria­ler og frem­ra­gen­de hånd­verk, omtrent som når man skal lage god vin. Det nyt­ter ikke å lage en mal og byg­ge topp­fio­li­ner ved å føl­ge den­ne opp­skrif­ten. Fio­lin­byg­ge­ren må for­stå hva som må gjø­res med akku­rat det­te tre­styk­ket for at det skal bli en god fio­lin. Tre er et leven­de mate­ria­le, også etter at det er “dødt”. Et instru­ment uvik­ler seg når det blir spilt. En av mine musi­ker­ven­ner fikk omtrent føl­gen­de kom­men­tar til sin nyer­ver­ve­de kon­tra­bass, fra en av våre frems­te bas­sis­ter: Det blir sik­kert et godt instru­ment om 100 år. 

Selv om en fio­lin ikke utset­ter for meka­nisk sli­ta­sje på sam­me måte som meka­nik­ken i et pia­no, utset­tes det for en sli­ta­sje ved at krop­pen vibre­rer når man spil­ler på det. Instru­men­te­ne varer ikke evig. Det mes­te, bort­sett fra selve krop­pen, er gjer­ne skif­tet ut på sli­ke instru­men­ter. Man har en ny og len­ger hals til­pas­set moder­ne spille­tek­nikk, annen type stol som stren­ge­ne hvi­ler mot, osv. På Stra­di­va­ris tid var fio­li­ne­ne utstyrt med tarm­stren­ger. I dag bru­ker man stål­s­tren­ger, som utset­ter instru­men­te­ne for en stør­re belastning. 

Avslut­nin­gen på dagens etap­pe er i omå­det nær byen Pavia. Vin­om­rå­det Oltre­po Pave­se lig­ger syd­øst for Pavia, ved foten av Appen­ni­ne­ne. Hvis jeg leser kar­te­ne rett, er det det­te områ­det vi skal inn i. Her fin­ner vi DOCG Oltre­po Pave­se Meoto­do Clas­si­co, hvor det lages mus­se­ren­de vin på tra­di­sjo­nelt vis. Det­te omta­les som et områ­de med et stort poten­sia­le, men jeg må bare inn­røm­me at jeg ikke kjen­ner den­ne vinen. Det er nå defi­nert 12 vin­ty­per som kan pro­du­se­res innen­for Oltre­po Pave­se, og jeg har ikke over­sik­ten over alle. Jeg mer­ker meg de røde vinen San­gue de Giu­da (Judas’ blod), som ofte er søt­lig og lett per­len­de. Skal man vur­de­re ut fra blod­mat (som jeg ikke er noe glad i), har blod en søt­lig smak. I en per­len­de utga­ve, da må man kun­ne si at det bru­ser i blo­det. Når det sær­lig brus­te i Judas’ blod, skal jeg ikke spe­ku­le­re i.

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2021-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2021

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email

I vini del Giro d’Italia 2021. 17. etappe: Canazei — Sega di Ala

Jeg må visst bite i meg det jeg skrev om Ine­os og Egan Ber­nal på man­dag. Det var flott syk­ling og en flott sei­er i grise­væ­ret. Dess­ver­re fikk vi ikke se så mye av det som skjed­de, pga drå­lig TV-dek­ning. Tobias Foss hol­der sin 9. plass. Kan­skje kan han slå Dag Erik Peder­sen som kom på 10. plass i 1984. Den sto­re tape­ren man­dag var Remco Evene­po­el. Om jeg opp­fat­tet det rett, sa lag­le­del­sen at de vil­le ta ham ut av rit­tet hvis han tap­te mer enn to minut­ter til Ber­nal på Zon­co­lan. Da tap­te han ca 1.30. I går tap­te han 24 minut­ter. Rik­tig­nok sier de til CyclingWeekly at de vil se på årets Giro som “a lear­ning expe­ri­en­ce”. Vi får se om han stil­ler til start.

Det blir spen­nen­de å se hvor man­ge som stil­ler til start på den­ne førs­te etap­pen etter den and­re hvile­da­gen. Det star­ter ned­over de førs­te ca 40 km, så går det litt opp­over og litt ned igjen før førs­te kate­go­ri­ser­te stig­ning, en tredje­ka­te­go­ri. Det er van­lig­vis ikke lett for brudd å kom­me løs ned­over. Men noen kom­mer vel til å prø­ve, og for­sø­ke å hol­de unna til de møer den førs­te av de to første­ka­te­go­ri­stig­nin­ge­ne, etter ca 140 km. 

Con­ti­nue read­ing I vini del Giro d’Italia 2021. 17. etap­pe: Cana­zei — Sega di Ala

Print Friendly, PDF & Email

I vini del Giro d’Italia 2021. 16. etappe: Sacile — Cortina d’Ampezzo

Om jeg skal være ærlig, synes jeg det­te begyn­ner å bli kje­de­lig. Man kan vans­ke­lig kri­ti­se­re Ine­os og Egan Ber­nal for å kjø­re defen­sivt i den posi­sjo­nen de er. Ingen had­de vel i prak­sis noe å kjø­re for når det gjel­der de uli­ke sam­men­lag­kon­kur­ran­se­ne. Som jeg skrev i går, vil­le gårs­da­gens etap­pe være en typisk brudd­e­tap­pe. Men når brud­det vin­ner med 17 minut­ter og 21 sekun­der på en etap­pe som i går, da blir det gans­ke uin­ter­es­sant. Alle lage­ne som kun­ne hatt kjøre­styr­ke til å gjø­re noe, had­de vel sine folk frem­me i brud­det, og så ingen grunn til å kjø­re det inn. God under­hold­ning blir det i alle fall ikke av slikt. Sto­re kræsj, som på begyn­nel­sen av gårs­da­gens etap­pe vil vi helst bli spart for. Det ble litt action og spen­ning på det regn­våte føret mot slut­ten. Men jeg håper det blir mer spen­nen­de på de kom­men­de etappene. 

På en måte er det en slags del­fi­na­le i dag, med Cima Coppi, det høy­es­te punk­tet i Giro­en på Pas­so Pordoi 2239 m/oh. Bare til sam­men­lig­ning er Gald­hø­pig­gen 2 468,8 m/oh.

Hvis noen vil utford­re Egan Ber­nal, må de angri­pe. Ine­os syk­ler defen­sivt. Så len­ge de har kon­troll på sine kon­kur­ren­ter i sam­men­dra­get, bryr de seg ikke om hvem som vin­ner etap­pen. And­re lag må gjø­re job­ben med å kjø­re inn brudd. Men Egan Ber­nal vil vel angri­pe sine sam­men­lagt­kon­kur­ren­ter hvis han har noe å angri­pe med når det nær­mer seg mål, slik han gjor­de opp til Zoncolan .

Hvem vin­ner dagens etap­pe? Jeg til­la­ter meg å spo­re helt av her, og gra­tu­le­re Bob Dylan med 80-års­da­gen i dag. Jeg lar ham sva­re på spørs­må­let, med hans førs­te sto­re hit (som var en hit med Peter , Paul and Mary, ikke ham selv): The answer my fri­end, is blowing in the wind. En paren­tes til even­tu­el­le musikk­ner­der: Jeg synes en podkast­se­rie som heter A his­tory of rock in 500 songs er inter­es­sant. Det­te er epi­so­de 109 om Peter, Pauls & Marys ver­sjon av Blowin’ in the Wind, for de som måt­te være inter­es­sert i å høre litt mer om den. Men vi hol­der oss til Bob Dylan, er i en ung utga­ve i et opp­tak fra mars 1963.

I mor­gen er det igjen hvil­dag. Det er på den­ne and­re hvile­da­gen at en del ryt­te­re, ikke minst blant spur­te­re, opp­da­ger noen gam­le ska­der som har blitt ver­re, eller noe annet som gjør det gans­ke pas­sen­de å stå av giro­en nå. Det er bare én etap­pe til hvor spur­ter­ne kan ha noe å hen­te, nem­lig etap­pe 18 på tors­dag. De er vel hel­ler ikke til så mye hjelp på de har­de fjelletappene. 

Vi er til­ba­ke på ons­dag, så får vi se hvor man­ge ryt­te­re som hen­ger med på de sis­te etappene. 

Con­ti­nue read­ing I vini del Giro d’Italia 2021. 16. etap­pe: Saci­le — Corti­na d’Ampezzo

Print Friendly, PDF & Email

I vini del Giro d’Italia 2021. 15. etappe: Grado — Gorizia

Jeg had­de ikke ven­tet at brud­det, eller noen fra brud­det skul­le gå inn og vin­ne gårs­da­gens etap­pe. Det er sjel­den å se en så lyk­ke­lig etappe­vin­ner som Loren­zo For­tu­nato i går. Han syk­ler for Pro Tour laget Eolo-Kome­ta Cycling Team, som i lik­het med Loren­zo For­tu­nato del­tar i sin førs­te grand tour. Alber­to Con­ta­dor, som er involvert i laget, har sagt at han skal syk­le fra Mila­no til Mad­rid om de får en etappe­sei­er. Nå har de etappe­sei­e­ren, så da er det vel bare å be om å få klar­gjort en sykkel. 

Det ser ut som Ine­os bare har fokus på sam­men­lagt­sei­e­ren, og ingen kan egent­lig kri­ti­se­re dem for det. Nå styr­ket de Egan Ber­nals ledel­se. De lar brud­de­ne gå så len­ge det ikke sit­ter noen der som tru­er dem i sam­men­dra­get. Det blir nep­pe mind­re attrak­tivt å gå i brudd på de etap­pe­ne som er igjen. 

Dagens etap­pe er gans­ke kort (147km) og rela­tivt flat, men det er en litt hum­pe­te etap­pe. Det er tre fjer­de­ka­te­go­ri­stig­nin­ger. Skjønt det er ikke helt sant. Det er én fjer­de­ka­te­go­ri­stig­ning som de skal over tre gan­ger. Det er en gans­ke kort, men hef­tig bak­ke opp til 3 km før mål, med 14% stig­ning på det brat­tes­te. De sis­te tre kilo­met­re­ne går det stort sett ned­over. Hvis spur­ter­ne hen­ger med over den­ne sis­te bak­ken, kan det bli stor fart og en spurt mot mål. Men jeg tror de vil være kjørt av. Det er nok en del som gjer­ne vil at etap­pen skal være en rela­tivt rolig gjen­nom­kjø­ring. I utgangs­punk­tet vil­le jeg ha tenkt at det­te er en etap­pe for klas­si­ker­ryt­te­re. Det er ver­ken en typisk klat­re- eller spurt­etap­pe. Jeg ten­ker at en Peter Sagan i form bør ha en mulig­het her. Man­ge er slit­ne etter gårs­da­gens etap­pe, og de har en ny hard fjell­e­tap­pe foran seg. Det kan være nok en etap­pe hvor et brudd kan få gå. Det ser i alle fall ikke ut til at Ine­os vil bruk ener­gi på å hind­re dem i det. 

De stig­nin­gen de skal over tre gan­ger, Gorn­je Cero­vo, lig­ger i Slo­ve­nia. I alt skal ryt­ter­ne inn­om Slo­ve­nia fire gan­ger. Tre gan­ger når de skal over den­ne top­pen, og den sis­te stig­nin­gen tre km før mål er også i Slo­ve­nia. Gren­sen mel­lom Ita­lia og Slo­ve­nia går gjen­nom dagens mål­by. Nå er ingen av de slo­vens­ke hel­te­ne Pri­mož Rog­lic eller Tadej Poga­car med i årets Giro, sik­kert til stor skuf­fel­se for slo­vens­ke fan når etap­pen skal inn­om Slo­ve­nia. Men de fikk en ny helt i går, Jan Trat­nik, som sik­kert alle­re­de var helt hjem­me i Slo­ve­nia, selv om jeg ikke viss­te om ham før gårs­da­gens etap­pe. Vi får håpe at det ikke er noen koro­na­re­strik­sjo­ner som ska­per kom­pli­ka­sjo­ner ved de grense­pas­se­rin­ge­ne, slik det var i 2020. Da ble en etap­pe som skul­le vært inn­om Frank­ri­ke lagt om på grunn av sli­ke restrik­sjo­ner. Hvis de må i karan­te­ne og på karan­tene­ho­tell, kom­mer den etap­pen til å bli en lang­dryg affære.

Firu­li har, som hele Ita­lia, en inter­es­sant his­to­rie. De lå i noen hund­re år under romer­ne, og det var de som intro­du­ser­te vin­dyr­king i områ­det, slik de gjor­de i så man­ge områ­der. Etter det Vest-romers­ke rikets fall, ble områ­det inva­dert av lango­bar­de­ne. Jeg må inn­røm­me at jeg hus­ker det­te som navn på en folke­grup­pe, anta­ge­lig­vis ger­mansk. Men det er omtrent alt jeg vet om lango­bar­de­ne. Områ­det ble sene­re okku­pert av Den Vene­zi­ans­ke repub­likk, som i 1420 klar­te de å anek­te­re i alle fall den vest­li­ge delen av Fri­uli. Etter Napo­le­ons­kri­ge­ne ble områ­det over­tatt av kei­ser­ri­ket Øster­rike-Ungarn, som var en kjem­pe på leir­føt­ter. Områ­det var popu­lært ferie­om­rå­de for det øste­riks­ke aris­to­kra­ti­et, som bidro til at de fikk gans­ke kva­li­tets­be­viss­te vin­kun­der. Ita­lia ble sam­let til et land først i 1861, men om jeg har for­stått det rett ble ikke Fri­uli en del av Ita­lia før i 1866. Den øst­li­ge delen av Fri­uli ble ikke en del av Ita­lia før etter førs­te ver­dens­krig. Frui­li er en auto­nom region med beyde­lig selv­sty­re, men jeg vet ikke hvor langt slikt selv­sty­re går i praksis.

Start­byen Gra­do er kjent for aspar­ges, som dyr­kes i sand­jor­den i for­ste­de­ne. Det er aspar­gesse­ong. Jeg tvi­ler på at de aspar­ge­se­ne vi kjø­per i Nor­ge kom­mer her­fra. Men hvit aspar­ges, gjer­ne med en god (ita­li­ensk) skin­ke og en god hvit­vin, det er en utmer­ket sesongrett. 

I nord lig­ger de karins­ke og julis­ke alper. Her kan det ikke dyr­kes vin. Men fjel­le­ne gir en beskyt­tel­se mot kal­de vin­der fra nord. I sør lig­ger Adria­ter­ha­vet, som vir­ker sta­bi­li­se­ren­de på kli­ma­et. Såkalt inter­na­sjo­na­le, i prak­sis frans­ke dru­er har len­ge vært vik­ti­ge i Fri­uli. I de fles­te områ­der er det­te dru­er som typisk ble plan­tet på 1970 og ‑80-tal­let. Men i det­te områ­det går tra­di­sjo­nen ca 150 år til­ba­ke. Den frans­ke grev Thé­o­do­re de la Tour gif­tet seg med den loka­le adels­kvin­nen Elvi­ne Rit­ter de Zaho­ni. Hun fikk med seg slot­tet Vil­la Rus­siz i med­gift fra sine for­eld­re. Den frans­ke gre­ven had­de med seg frans­ke vin­stok­ker som pinot gris/grigio, pinot bian­co, pinot noir/nero, sau­vig­nong blanc og mer­lot. Dis­se ble sene­re dis­ti­bu­ert til and­re pro­du­sen­ter, og er nå en del av den loka­le vinidentiteten.

Som nevnt i går, er det i de øst­li­ge områ­de­ne, mot gren­sen til Slo­ve­nia vi fin­ner de mest inter­es­san­te vin­om­rå­de­ne. Ute i lagu­nen er det ikke noe vin. Vi må kom­me oss på inn­si­den, hvor vi kom­mer inn i områ­det DOC Fri­uli Aquileia. Aque­lia var der romer­ne etab­ler­te en kolo­ni, og i romer­ti­den var det et sen­ter for vin­pro­duk­sjon. Men vine­ne her­fra er i dag ikke på høy­de med det som pro­du­se­res langs gren­sen mot Slo­ve­nia. Så vi syk­ler for­bi dis­se vine­ne i dag.

Vi svin­ger øst­over og inn i DOC Ison­zo del Fri­uli. Det er lett å ten­ke at Ita­lia lig­ger vel­dig langt syd, men vi er her på omtrent den sam­me bredde­grad som den syd­li­ge delen av Bur­gund. Vi er nær Adria­ter­ha­vet som har en tem­pe­re­ren­de effekt. Mil­de vin­der fra Adria­ter­ha­vet og kjø­li­ge vin­der fra Alpe­ne gir tem­pe­ra­tur­va­ria­sjo­ner som er guns­ti­ge. Sær­lig Char­don­nay, Pinot Gri­gio og Sau­vig­non Blanc gir gode resul­ta­ter i det­te området.

Jeg er usik­ker på om etap­pen også er inn­om DOC Carso, ned mot Tries­te. Her duk­ker det opp en del dru­er som er ukjen­te for meg Vitrovs­ka, som for meg ikke høres sær­lig ita­li­ensk ut. Den er en krys­ning mel­lom mal­va­sia bian­ca lun­ga og glera, sies å være den mest inter­es­san­te. Ellers dyr­kes en del mal­va­sia istria­na og den blå/sorte terrano. 

Når vi kom­mer litt len­ger nord, blir det mer inter­es­sant. Vi kom­mer da til DOC Col­lio Gorizia­no, litt vest og nord­vest for dagens mål­by. Den omta­les visst også bare som DOC Col­lio. Det pro­du­se­res mest hvit­vin og dru­ene pinot gri­gio, sau­vig­non blanc og fri­uli­a­no domi­ne­rer. I det­te områ­det lages noen av Ita­lias bes­te hvitviner.

Vi skal enda litt len­ger mot nord for å kom­me inn i de aller bes­te vin­om­rå­de­ne. De områ­de­ne vi har vært inn­om er alle klas­si­fi­sert som DOC, men litt len­ger mot nord­vest, ved foten av fjel­le­ne, fin­ner vi fire DOCG klas­si­fi­ser­te områ­der. Men vi stop­per her.

Det blir mest om de van­li­ge vine­ne rød, hvit og rosé. Men oran­sje­vin blir sta­dig mer popu­lært. Oran­sje­vin er vin laget av hvite/grønne dru­er, men laget slik man lager rødvin: Alt­så med skall­kon­takt under gjæ­rin­gen. Jeg har smakt diver­se oran­sje­vi­ner fra noen som blir litt for sner­pe­te, til helt lyse som blir som en litt gul hvit­vin. Det er ingen “offi­si­ell” kate­go­ri. Hos Vin­mono­po­let er de stort sett lis­tet som hvit­vin, men jeg har også sett at noen har vært lis­tet som rosé­vin. Fri­uli er et områ­det hvor det pro­du­se­res en del oran­sje­vin, og en del natur­vin. Natur­vin er vel­i­dig in, men jeg er ikke sær­lig godt kjent med den. I en av epi­so­de­ne i Vin­mono­po­lets utmer­ke­de podkast anbe­fal­te de oran­sje­vin fra Fri­uli til pinne­kjøtt. De er nøye med at de ikke skal mar­keds­føre bestem­te viner. Så de opp­ly­ser ald­ri om pro­du­sen­ter mm — som noen gan­ger kan være frust­re­ren­de. Jeg bestil­te en Radi­kon Pinot Griogio. Om jeg har for­stått det rett, er det stort sett pinot gri­gio som bru­kes til oran­sje­vin, i alle fall i det­te områ­det (jeg har druk­ket oran­sje­vin i Tysk­land laget av ries­ling, og noen jeg ikke vet hva slags dru­er de er laget av). Den­ne vinen fun­ger­te godt til pinnekjøtt. 

Slo­vensk vin vet jeg lite om. Men Gorizia-høy­den er et land­skaps­om­rå­de som går både inn i Ita­lia og Slo­ve­nia, og ut fra beskri­vel­se­ne er vine­ne rela­tivt like. Jeg smak­te en gang en utmer­ket slo­vensk oran­sje­vin, som vi fikk ser­vert på en res­tau­rant i Tallin. Men jeg har visst glemt å note­re detal­jer om den vinen. 

Mål­byen Gorizia skal være euro­pe­isk kul­tur­ho­ved­stad i 2025. Den sies å være et sted hvor latinsk, tysk/østeriksk og sla­visk kul­tur møtes.

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2021-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2021

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email

I vini del Giro d’Italia 2021. 14. etappe: Cittadella — Monte Zoncolan

Gårs­da­gens etap­pe ble akku­rat så udra­ma­tisk som man kun­ne ven­te. Hoved­fel­tet kon­trol­ler­te brud­det, og det bl een spurt. Gicomo Nizzolo fikk ende­lig sin sei­er etter en impo­ne­ren­de spurt, etter vel å ha rekord i antall andreplasser.

Nå begyn­ner alvo­ret, som i den­ne sam­men­heng betyr hef­ti­ge fjell­e­tap­per. Avslut­nin­gen opp til Mon­te Zon­co­lan er 14,1 km, 1199 m stig­ning som gir et snitt på 8,5%, og med 27% på det brat­tes­te. Her kan det vin­nes og tapes mye tid. De som har sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner må vise styr­ke her. 

Vi star­ter i Vene­to og ender i Fri­uli-Vene­zia Giulia. På sli­ke fjell­e­tap­per må vi gjer­ne ta med vin fra førs­te del av etap­pen. Så også den­ne gan­gen. Både Vene­to og Fri­uli-Vene­zia Giulia er blant Ita­lias mer inter­es­san­te vin­om­rå­der. men på den­ne etap­pen er nok syk­lin­gen det mest spektakulære. 

Prosecco had­de for inn­til rela­tivt få år siden ingen geo­gra­fisk avgren­sing. Prosecco var en drue, og alle kun­ne pro­du­se­re mus­se­ren­de vin av dru­en prosecco. Den øken­de popu­la­ri­te­ten før­te til at pro­du­sen­te­ne i det tra­di­sjo­nel­le pro­duk­sjons­om­rå­det for prosecco øns­ket å beskyt­te pro­duk­sjons­om­rå­det. Man valg­te å end­re det offi­si­el­le nav­net på dru­en fra prosecco til et av de loka­le nav­ne­ne på dru­en: Glera. Så fant man en liten by i Tries­te, nær gren­sen til Slo­ve­nia som heter Prosecco, som man kun­ne bru­ke som et for­ank­rings­punkt for den geo­gra­fis­ke avgrens­nin­gen. For å få med den­ne lil­le byen, ble det geo­gra­fis­ke områ­det gans­ke sterkt utvi­det fra det tra­di­sjo­nel­le dyr­kings­om­rå­det for prosecco. DOC Prosecco har der­med blitt et vel­dig stort geo­gra­fisk områ­de. Det omfat­ter en stor del av Fri­uli og det mes­te av Veneto. 

Star­ten på dagens etap­pe synes å være i eller nær et av de bes­te områ­de­ne for Prosecco, DOCG Coneg­li­a­no-Val­dob­bi­da­ne. Jeg skri­ver “synes å være”, for når man skal sam­men­lig­ne kar­tet over prosecco-områ­det med etappe­kar­tet øverst, ser man at det kan være vans­ke­lig å få detal­je­ne på plass. Jeg har ikke noe detal­jert vinat­las for Ita­lia, slik jeg har for Frank­ri­ke. Det nyes­te vinat­la­set jeg kla­rer å fin­ne for Ita­lia ble utgitt i 1992. Det kan hen­de det fin­nes noen på ita­li­ensk, men det er et språk jeg ikke leser. De jeg har for Frank­ri­ke er på fransk. Det har skjedd så mye i vin­ver­den de sis­te 30 åre­ne, så et så gam­melt atlas er ikke sær­lig interessant. 

Som nevnt er pro­duk­sjons­om­rå­det for Prosecco vel­dig stort, og det bør være mulig å fin­ne lokal­pro­du­sert prosecco langs det mes­te av dagens etap­pe, fram til man star­ter på klat­rin­ge­ne. Men den bes­te fin­ner vi gans­ke nær star­ten på etappen. 

Ser vi bort fra prosecco, hol­der dagens etap­pe seg unna de mest inter­es­san­te vin­om­rå­de­ne i Vene­to og Fri­uli- Vene­zia Giulia. I Vene­to er vi i DOC Pia­ve og DOCG Pia­ve Malanot­te. Det­te er et av de man­ge ita­li­ens­ke områ­de­ne hvor man kan lage viner med en lang rek­ke drue­sor­ter, i det­te til­fel­let 11. Det­te er dess­uten et frukt­bart områ­de, som gjer­ne med­fø­rer høyt utbyt­te, som ofte går på bekost­ning av kva­li­te­ten. Mer­lot er den domi­ne­ren­de røde/sorte dru­en. Hvis jeg vil ha en vin laget av mer­lot, vil­le jeg nok ikke lete etter en mer­lot fra Pia­ve. Det blir igjen viner man drik­ker hvis man er i områ­det, men ikke leter etter ellers. DOCG Pia­ve Malanot­te har den sam­me geo­gra­fis­ke avgrens­nin­gen som DOC Pia­ve. Det er en vin laget av dru­en raboso. Den får jeg med­gi at jeg ikke kjen­ner. Iføl­ge Ita­li­ensk vin var det, da den boken ble fer­dig­stilt i 2018, ble det dyr­ket 517 offi­si­elt god­kjen­te vin­dru­er i Ita­lia. Jeg kjen­ner ikke, og vil nep­pe noen gang bli kjent med alle. Hol­der vi oss fort­satt til Ita­li­ensk vin er raboso-vine­ne de mest inter­es­san­te, da de “skil­ler seg ut fra den grå mas­sen av kor­rek­te viner på grunn av sin egen­art”. Jeg note­rer meg den som en vin som bør prøves.

Vi kom­mer så over i Fri­uli-Vene­zia Giulia, eller Fri­uli for å gjø­re det litt enk­le­re. Det­te er en region som pro­du­se­rer noe av den bes­te hvit­vi­nen i Italia.

Regio­nen har et navn som kan vir­ke for­vir­ren­de. Byen Vene­zia lig­ger ikke i den­ne regio­nen, men i Vene­to. Nav­net skri­ver seg fra Den vene­zi­ans­ke repub­lik­kens tid, og Giulia er et navn etter Juli­us Cæsar. Vi kan dele Fri­uli inn i en vest­lig og en øst­lig del. Vin­mes­sig er den øst­li­ge delen den mest inter­es­san­te. Dit skal vi i mor­gen. I dag skal vi hol­de oss i den mind­re inter­es­san­te, vest­li­ge delen. Vi har et stort områ­de som heter DOC Gra­ve del Fri­uli, et navn som skri­ver seg fra den grus­hol­di­ge jor­den. Det er et stort områ­de som strek­ker seg nes­ten fra kys­ten og inn til fjel­le­ne. Det er stor varia­sjon, både i jord­smonn og kli­ma. Det dyr­kes i stor grad inter­na­sjo­na­le dru­er. Så langt jeg har kun­net fin­ne ut, har de ikke noe klart lokalt særpreg.

DOC Fri­uli er en para­ply­klas­si­fi­ka­sjon som ble inn­ført i 2016. Under den­ne para­ply­en pro­du­se­res det ti hvit­vins­ty­per, syv rødvi­ner og fire spu­man­te. Igjen er det viner hvor det er vans­ke­lig å fin­ne en klar iden­ti­tet. Det antas at det vil være let­te­re å mar­keds­føre vin som DOC Fri­uli enn under deres mind­re og mind­re kjen­te, men kan­skje kva­li­ta­tivt noe bed­re klas­si­fi­se­rin­ger. Det er i alle fall let­te­re å hus­ke at Fri­uli kan være et inter­es­sant områ­de enn å hus­ke nav­ne­ne på de mind­re områdene.

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2021-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2021

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email

I vini del Giro d’Italia 2021. 13. etappe: Ravenna — Verona

Det var på man­ge måter en typisk brudd­e­tap­pe i går, men jeg had­de ikke ven­tet at et brudd skul­le få gå og få mye tid to dager på rad. 

I dag er det klart for nok en flat etap­pe. Man skal opp til sam­men 200 høyde­met­re i løpet av 198 kilo­me­ter. Det er ikke nok til at det deles ut et enes­te klatre­po­eng på dagens etap­pe. Det blir nok spurt i dag også.

Vi er til­ba­ke i Romag­na, og det har ikke blitt mer inter­es­sant vin der siden vi var der på xxx etap­pe. Men også her ute reg­nes den nord­li­ge delen til Emi­lia. DOC Bosco Eliceo lig­ger langs Adria­ter­havs­kys­ten og omfat­ter start­byen Raven­na. Den lig­ger dels i Eimi­lia, dels i Romagna. 

Vi gjør førs­te stopp i Fer­rar,. som skal være den førs­te plan­lag­te byen.  Erco­le I d’Este var her­tug i Fer­ra­ra fra 1471 til 1505. Han enga­sjer­te i 1484 arki­tek­ten Bia­gio Ros­set­ti for å lage en mas­ter­plan for utvi­del­se av byen. Den mer typis­ke byut­vi­kin­gen var nok at “Byen og gate­ne voks­te orga­nisk og utvik­let seg uten noen over­ord­net plan, først og fremst til­pas­set topo­gra­fi­en.”, som det ble sagt om mid­del­al­der­byen i Oslo. Fer­ra­ra er en nes­ten intakt mid­del­al­der- og renes­sanse­by, som står på UNESCOs “World Her­ita­ge List”.

Det har noen gan­ger slått meg, som et depri­me­ren­de para­doks for byplan­leg­ge­re, at det vi i dag gjer­ne set­ter pris på i gam­le, idyl­lis­ke byer, kjenne­teg­nes ved at det ikke var planlagt.

Noen av oss fobin­der også Fer­ra­ra med Mozart ope­ra “Cosi fan Tut­te”. Cosi fan tut­te betyr slik gjør alle, hvil­ket her betyr at ingen damer er tro­fas­te, og alle lar seg for­øre — sær­lig dame­ne i Fer­ra­ra, hvor hand­lin­gen fin­ner sted.

Ope­ra­en har en libret­to, som egent­lig betyr liten bok, og er teks­ten i en ope­ra, av Loren­zo da Pon­te, som også skrev libret­ti til “Figa­ros bryl­lup” og “Don Gio­van­ni”, to ope­ra­er jeg set­ter høy­ere enn “Cosi fan Tut­te”. His­to­ri­en i ope­ra­en er en klas­sisk come­dia del arte his­to­rie med part­ner­for­ve­klsing. Den gam­le lurin­gen Don Alfon­so hev­der over­for de to her­rer Fer­ran­do og Gugliel­mo at det ikke fin­nes noe slikt som en tro­fast kvin­ne. Han vil vise at det også gjel­der deres for­lo­ve­der, Dora­bel­la og Fio­rdi­li­gi, som de mener vil være evig tro­fas­te. Colum­bi­na er en klas­sisk come­dia del arte rol­le, en smart tje­ner som set­ter spil­let i gang, i den­ne opea­ren repre­sen­tert ved tje­neste­pi­ken Despina. Dame­ne skal set­tes på prø­ve. Fer­ran­do og Gugliel­mo later som  om de har fått en inn­kal­ling til det mili­tæ­re, og må rei­se med en gang. De rei­ser bort, og kom­mer til­ba­ke i for­kled­ning, og hver av dem skal for­fø­re den and­res for­lo­ve­de, og så er spil­let i gang.

Det høres ikke akku­rat ut som noen Shake­spea­re- eller Ibsen-kva­li­tet i den­ne his­to­ri­en. Skjønt mye av den sam­men his­to­ri­en fin­nes i Boc­cac­cios “Deca­me­ro­nen”, og i nett­opp Shake­spea­res “Cym­ber­line”. Man fin­ner også noen av ele­men­te­ne i Shake­spea­res “The Taming of the Shrew”, som har fått tit­te­len “Troll kan tem­mes” i norsk over­set­tel­se. Så kan­skje er det litt Shake­spea­re-kva­li­te­ter i his­to­ri­en like­vel. Men Ibsen? Han skrev ingen kome­di­er. Når det­te er sagt om litt lett­ben­te kome­di­er, er det fris­ten­de å leg­ge til Piet Heins ord:

Den som kun tar spøk for spøk,
og alvor kun alvor­lig.
Den har i gru­enn fat­te beg­ge dele
gans­ke dårlig.

Ingen kun­ne som Mozart karak­te­ri­se­re per­soner gjen­nom musik­ken, ikke minst der Fer­ran­do og Gugliel­mo går over fra å være med på et spill satt i sce­ne av Don Alfo­nos og Despina, til fak­tisk å vil­le for­fø­re den and­res for­lo­ve­de, sam­ti­dig som de tror at deres egen for­lo­ve­de vil være tro­fast og mot­stå den and­res tilnærmelser.

Nes­te stopp er Mant­o­va. Den lig­ger i Lom­ba­ri­da, og på vei­en dit skal vi gjen­nom Lam­brus­co-områ­de­ne i Lom­bar­dia. Her viser jeg igjen til det jeg skrev om Lam­brus­co til xxx etap­pe. Den førs­te ope­ra­en ble frem­ført i Firen­ze i 1600. Men det førs­te ope­ra­mes­ter­verk ble frem­ført i Mant­o­va i 1607: Clau­dio Mon­te­ver­dis xxxx. Det er den elds­te ope­ra­en som fort­satt jevn­lig set­tes opp på opera­hus rundt om i ver­den. Den gang had­de man ikke fun­net på ordet over­tu­re. Så Mon­te­ver­di kal­te åpnin­gen bare for Toc­ca­ta. Den er blant mine favo­rit­ter i all sin enkel­het. Det er en C‑durskala spilt opp fra C til G og ned igjen, der­et­ter noen arp­eg­gio­er med C‑durakkorder og noen varia­sjo­ner. Jeg hra valgt en inn­spil­ling diri­gert av Jor­di Savall.

Vi kom­mer ikke stort nær­me­re Vene­zia i løpet av Giro­en, så jeg run­der av mine opera­rants med å si at det førs­te offent­li­ge opera­hu­set xxx ble åpnet i Vene­zia i 1637. Det fikk vel­dig stor betyd­ning, og vi må si på godt og vondt. Nå kun­ne de som øns­ket og som had­de pen­ger se og hør ope­ra mot å kjø­pe en bil­lett. Man var ikke len­ger avhen­gig av å bli invi­tert av ade­len, når en ope­ra ble frem­ført hos dem. Men det gjor­de også at musik­ken ble kom­mer­si­ell og kom­mer­sia­li­sert. Man sat­te opp ope­ra­er som appel­ler­te til et ikke alt­for sofis­ti­kert pub­li­kum, og det var vik­tig å hol­de pro­duk­sjons­kost­na­de­ne nede. Ope­ra ble big show bizz.

Jeg skrev at libret­to­en i Cosi van Tut­te kan­skje ikke holdt Shake­spea­re-nivå. Men mål­byen Vero­na er Romeo & Julies by. Shake­spea­re fant ikke på sine his­to­ri­er selv. I dag vil­le han anta­ge­lig­vis ha fått alvor­li­ge pla­giat­be­skyld­nin­ger ret­tet mot seg. Shake­spea­res geni var ikke å fin­ne på god ehis­to­ri­er, men å ta en his­to­rie og for­tet­te den til et dra­ma. To unge men­nes­ker for­els­ker seg i hver­and­re på tvers av en nær­mest uover­sti­ge­lig avgrunn — her en kon­flikt mel­lom de to adels­fa­mi­lie­ne Capu­let og Mon­ta­gue. Shake­spea­re behøv­de ikke å dra til Ita­lia for å fin­ne en slik kon­flikt. Eng­land had­de mer enn nok av fei­der mel­lom adels­fa­mi­li­er til man­ge Romeo- og Julie-for­tel­lin­ger. Vi kan bare nev­ne Rose­kri­gen. Men Shake­spea­re byg­get på roma­nen på vers, “The Tra­gicall His­torye of Romeus and Juli­et”, pub­li­sert at Arthur Brooke, som skal være basert på en roman av den ita­li­ens­ke for­fat­te­ren Matteo Ban­del­lo. Det er litt uli­ke teori­er om det­te, men de går jeg ikke inn på. Hvis ikke Shake­spea­re had­de brukt den­ne som utgangs­punkt for sitt skue­spill, vil­le den roma­nen sann­syn­lig­vis ha vært glemt i dag.

Romeo og Julie fin­nes i man­ge musi­kals­ke vari­an­ter, som ope­ra og bal­lett. Den frans­ke kom­po­nis­ten Hec­tor Ber­lioz kom­po­ner­te noe så sært som en ope­ra uten ord, det var det han kal­te kom­po­si­sjo­nen selv, med Romeo og Julie. Noe av det bes­te vi fin­ner av inn­fø­rin­ger i musik­kens utvik­ling, er seks fore­les­nin­ger som Leo­nard Bern­stein holdt på Har­vard Uni­ver­sity i 1973. De fin­nes på YouT­ube. Jeg går et styk­ke inn i den 4. fore­les­nin­gen hvor han demon­stre­rer hvor­dan man gjen­fin­ner ele­men­ter fra Hec­tor Ber­lioz’ kom­po­si­sjon i Richard Wag­ners ope­ra Tristan og Isol­de. Jeg kan ikke anbe­fa­le sterkt nok til alle som måt­te være inter­es­sert i hvor­dan musik­ken har utvik­let seg, å se Leo­nard Bern­steins fore­les­nin­ger. Det er ikke ofte vi er i nær­he­ten av slikt som at Bos­ton Sym­pho­ny Orchest­ra diri­gert av Leo­nard Bern­stein spil­ler inn musikk for at de skal bru­kes som eksemp­ler i en fore­les­ning. Hvis du vil høre mer om Hec­tor Ber­lioz “Romeo and Juli­et”, må du gå litt bak­over i den­ne forelesningen. 

Den vik­tigs­te kom­po­si­sjo­nen på førs­te halv­del av 1800-tal­let var Beet­ho­vens 9. sym­fo­ni. Den vik­tigs­te kom­po­si­sjo­nen på and­re halv­del av 1800-tal­let var Wag­ners Tri­stand og Isol­de. Beg­ge var slik at musik­ken ikke kun­ne bli den sam­me etter­på. Leo­nard Bern­stein viser hvor­dan Hec­tor Ber­lioz på man­ge måter var en bro mel­lom Beet­ho­ven og Wagner. 

Men vi må få oss noe vin. Vi er i Vene­to. Vero­na lig­ger i kan­ten av områ­det Val­po­li­cel­la, som betyr dalen med de man­ge kjel­le­re. Det er noen and­re teori­er om nav­nets opp­rin­nel­se, men jeg går ikke nær­me­re inn på det. 

Val­po­li­cel­le lages hoved­sak­lig av fire drue­sor­ter. Cor­vi­na og cor­vi­none bidrar med kropp, fyl­de og smak, rodi­nel­la med far­ge, duft og struk­tur, og moli­na­ra til­fø­rer syre og bit­ter­het. Tenden­sen har gått i mer coroci­na­ba­ser­te viner. Det kan etter dagens reg­ler være inn­til 95% coro­vi­na i en Valpolicella. 

Det er de to vine­ne Ama­ro­ne og Recioto som har løf­tet val­po­li­cel­la opp i topp­di­vi­sjo­nen. Beg­ge dis­se er passitovi­ner, hvil­ket vil si at de er laget av tør­ke­de dru­er. Dru­ene tør­kes i egne tørke­hus eller på tørke­loft. Ama­ro­ne er en kra­fit og alko­hol­sterk vin. Det kre­ves at den skal hol­de minst 14%. Recioto er en søt vin. Utmer­ket til f.eks. sjo­ko­lade­ba­ser­te desserter.

En annen kjent vin fra Val­po­li­cel­la er Ripas­so, som betyr å pas­se­re igjen. En van­lig val­po­li­cel­la hel­les over res­te­ne etter gjæ­ring av Amaraone eller Recioto. Den plas­se­rer seg et sted mel­lom van­lig val­po­li­cel­la og ama­ro­ne, og er rime­li­ge­re enn amarone. 

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2021-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2021

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email

I vini del Giro d’Italia 2021. 12. etappe: Siena — Bagno di Romagna (Chianti Classico)

Jeg ble over­ras­ket over at brud­det fikk en så stor ledel­se som de fikk i går. De er slikt som får drøm­mer til å gå i opp­fyl­lel­se for unge syk­lis­ter som Mauro Schmid, og som gir deres kar­rie­re et løft når de har en etappe­sei­er i Giro d’I­ta­lia å vise for seg. Tobias Foss impo­ner­te, og lig­ger nå på 9. plass i sam­men­dra­get. Egan Ber­nal tryg­get sin ledel­se i sammendraget. 

Nå er det nok en tag­ge­te etap­pe, med fire stig­nin­ger i tred­je kate­go­ri. Det er en lang etap­pe, 212 km. Spur­ter­ne er anta­ge­lig­vis kjørt av len­ge før de kom­mer til fina­len. Men det går litt opp­over de sis­te kilo­met­re­ne, så de had­de nok ikke klart å kom­me opp i topp­fart uan­sett. Jeg vil­le ha tenkt at det kun­ne være en “stil­le før stor­men” etap­pe, hvor et brudd kun­ne gå inn. Men siden brud­det fikk gå inn i går, skjer det nep­pe igjen i dag. Fre­dag er det en av de sis­te etap­pe­ne for spur­ter­ne, før Zon­co­lan på lørdag. 

Det­te er årets Chi­an­ti-etap­pe. Til 6. etap­pe nevn­te jeg at man i Mar­che had­de fått laget en spe­si­ell flas­ke for Ver­decchio-vinen. I alle fall de av oss som har det mes­te av livet bak oss, hus­ker chi­an­ti og bast­flas­ke­ne. Også for chi­an­ti ble det slik at den ble hus­ket mer for flas­ke­ne enn for inn­hol­det i dem. Jeg hus­ker ita­li­ens­ke res­tau­ran­ter som had­de flas­ker med chi­an­ti hen­gen­de fra kro­ker i taket. I og med at var­men sti­ger opp, var det nep­pe det bes­te ste­det å ha vinen, hva enten det er for lang­tids­lag­ring eller for å få rik­tig ser­ve­ringstem­pe­ra­tur. Men det var en artig gimmick. 

Hvis man vil bli tatt seriøst i vin­ver­den, må man kvit­te seg med ryk­tet som en bil­lig turist­vin. Jeg had­de akku­rat skre­vet “I dag er det ikke man­ge, om noen av pro­du­sen­te­ne som tap­per vinen på dis­se bast­flas­ke­ne”, og så duk­ket den­ne omta­len opp hos Ape­ri­tif. Ikke bare en Chi­an­ti, men en Chi­an­ti Clas­si­co på bast­flas­ke! Hvem vet. Kan­skje er det et nos­tal­gi­mar­ked til folk som har hyg­ge­li­ge min­ner knyt­te til dis­se flas­ke­ne, men som med åre­ne har blitt mer kres­ne når det gjel­der vinen, og har råd til å beta­le litt eks­tra? Jeg må inn­røm­me at jeg falt for fris­tel­sen til å bestil­le et par flasker. 

Con­ti­nue read­ing I vini del Giro d’Italia 2021. 12. etap­pe: Sie­na — Bag­no di Romag­na (Chi­an­ti Clas­si­co)

Print Friendly, PDF & Email