Slik gårsdagens etappe utviklet seg, var det ganske åpenbart at vinneren måtte bli Wout van Aert. Når han overlevde klatringene, var de andre sjanseløse. I sammendraget ble det ingen endringer av betydning.
Dagens etappe er 164 km lang, og betegnes som “medium mountain”. Det er en slags rundløype med start og målgang i samme by.
Det ble en spennende etappe på søndag, og Adam Yates var den sterkeste denne gangen. Ricahrd Carapz imponerte også, og rykket opp til andre plass i sammendraget. Det ble en del endringer i sammendraget, uten at jeg går inn i detaljer. Det er ikke mange norske ryttere i årets Vuelta, det er bare Torstein Træen (Bahrain Victorious) og Sven Erik Bystrøm (Groupama-FDJ). Torstein Træen syklet flott så lenge det varte, men dessverre holdt det ikke helt til mål.
Dagens etappe er en 160 km lang fjelletappe. Selv om den er klassifisert som en fjelletappe, er den ikke på langt nær så heftig som søndagens etappe. Vi er i nordvest, og klimaet her er preget av Atlanterhavet. Det betyr generelt kjøligere og mer fuktig vær. Den første uken var mange plaget av varmen. Det bør ikke være noe problem her. Ifølge Yr skal det være det vi kan kalle godt norsk sommervær.
Jeg syntes sammenlagtkandidatene nølte litt lenge før de tråkket til, men det holdt. Det så ut som om de var mer opptatt av hverandre enn av å vinne tappen, og at de ville spare krefter til dagens etappe. Nok en gang ble det Primoz Roglic. Jeg hadde egentlig håpet at Enric Mas skulle lykkes denne gangen. Roglic tok ganske mye tid på Ben O’Connor, men han har forsatt ledertrøyen.
Dagens etappe er en 178 km lang fjelletappe. Det er tre kategoriserte stigninger, alle i førstekategori. De har stigninger på opptil 17 og 20%. Her kommer det til å falle av mange syklister. For en del år siden plukket jeg ut noen bakker i Osloområdet, slik at de av oss som sykler her har noe å sammenligne med når vi hører om stigningsprosenter. Det er flere av de bakkene, kanskje de fleste, hvor jeg ikke klarer å sykle opp.
Dette er den siste etappen i Syd-Spania i år. Egentlig er vi i hovedsak i områder vi allerede har vært innom, så vi tar turen litt lenger østover, mot Valencia. I alle fall så lenge vi er nær kysten, dyrkes det mer appelsiner og ris enn vindruer i dette området. Det er i dette området, nærmere bestemt i Valencia, vi finner opprinnelsen til paélla. Jeg er ingen stor kjenner av paélla. Jeg har gjerne fått det servert på ganske store arrangemnter, hvor noen menn har stått og svettet over en stor flatbundet paella-panne over et bål, i sterk varme. Man får sikkert bedre paélla enn den de lager i slike sammenhenger. Men jeg har sett at folk som kan mer om slikt enn meg, sier at rosévin er det som passer best til paélla.
Litt høyere opp mot fjellene, produseres vin. Vi kan starte i den første provinsen, Murcia, hvor vi finner området Jumilla. Jumilla ligger et stykke inn i landet, og er et område hvor nivået har blitt hevet kraftig de senere årene. Jeg må bare innrømme at Jumilla var et helt ukjent vinområde for meg, intill jeg begynte å forberede dette. Det lages i hovedsak rødvin av druen Monastrell, som er den samme druen som kalles Mourvédre i Frankrike. Det er en drue som i Frankrike brukes mye i blandinger i den sydlige delen av Rhône og i Languedoc. I Provence er den ganske dominerende.
Den ganske kraftige vinen fra Jumilla ble tidligere brukt til å “forbedre” den ofte litt tynne vinen fra Valencia, omtrent som man i tidligere tider brukte vin fra bl.a. Cahors og Bergerac til å “forbedre” Bordeauxvin.
Jeg kjøpte en flaske Parajes del Valle Monastrell Ecologico 2021 til fjorårets Vuelta, for å smake en vin herfra. Det lå heller ikke denne gangen noen mer grundige tanker bak dette valget enn at det var denne de hadde på det Vinmonopolutsalget jeg var innom. Det er en ganske kraftig vin med mye frukt og smak av mørke bær, moderat syre og lite tannin. Aperitif skriver om vinen, riktignok 2018-årgangen, under overskriften “Denne rødvinen er akkurat så kul som den ser ut”:
“[Den er] som skapt for sommerlige festligheter på våre breddegrader siden den både er leskende og fruktig og samtidig fyldig og mørk nok til å varme en kjølig sommerkveld. Den trives sammen med det meste fra grillen, også grønnsaker og blir enda mer innsmigrende om den får et romslig glass å rulle rundt i.”
Jeg drakk den på en varm sommerkveld, og trengte egentlig ikke en vin som skulle varme. Jeg tenkte at dette ikke er noen typisk sommervin, i alle fall ikke når det er varmt. Da vil jeg helst ha noe som er litt lettere. Men ettersommeren går snart over i høst. Når man forsøker å få med siste rest av sommer, kan den nok passe bedre. Den er uansett et godt kjøp selv om den nå koster 50 kr mer enn den gjorde i fjor.
En spesialitet i området er Fondillón. Den er stort sett laget av Monastrell-druer. Noen tørker druene i solen før de presses og det lager vin, andre lar druene henge veldig lenge før de høster dem. Resultatet er uansett en søt vin. Noen forsterker vinen med druebrennevin, slik at gjæringen stopper ved rundt 16% alkohol, mens noen lar vinen gjære veldig lenge og sier at de kan oppnå 17-18% naturlig alkohol. Også dette er viner som var helt ukjente for meg inntil jeg begynte å forberede denne bloggserien. Og enn så lenge kjenner jeg dem bare av omtale.
I går lovet jeg å komme til den høyestliggende vinmarken i Europa. Et stykke vest for dagens etappe, opp mot Sierra Nevada finner vi Bodega Barranco Oscuro, som har vinmarker hvor de blant annet dyrker Pinot Noir opp til 1386 meter. Deres nettsider er bare på spansk, og jeg kan ikke spansk. Jeg klarer å få såpass mye ut av disse at de produserer hvitvin, rosévin, rødvin og musserende vin. Men mer enn det vet jeg ikke om vinene herfra.
Jeg forlater flamencoen for denne gang. Men ikke gitaren. Nå skal jeg til en av de virkelig store spanske gitaristene: Andrés Segovia. Andrés Segovia var født i Andalucia, i Linares, som ligger noen mil nord for Granada, og omtrent like mange mil øst for Cordoba. Han var ikke så begeistret for den tradisjonelle, spanske gitarmusikken, altså flamenco. Han ville at gitaren skulle være et ordentlig, seriøst konsertinstrument. Han var stort sett selvlært, og utviklet spilleteknikken og bidro også til å utvikle gitaren som instrument. Han transkriberte, eller arrangerte om man vil, musikk av blant andre Francesco Tarrega og Johann Sebastian Bach for gitar. Det var også mange komponister som komponerte musikk for Andrés Segovia. Han bidro til å utvikle den klassiske gitaren slik vi kjenner den i dag, en gitar som blant annet har en større kasse en de eldre gitarene, og dermed også får kraftigere lyd.
Selv om han fikk bygget gitarer med mer kraft enn de som fantes tidligere, er den klassiske gitaren et ganske intimt instrument. Jeg hørte aldri Andrés Segovia på konsert. Han sluttet å gi konserter omtrent da han ble 75 år, en gang rundt midten av 1970-tallet. Han var født i 1893. Men jeg har vært på konsert med en av de store i generasjonen etter Andrés Segovia: Julian Bream, også det i Oslo konserthus. Jeg antar at Julian Bream spilte på en av de beste gitarene som det var mulig å få, uten at jeg vet noe mer om hans instrument. Men selv i hendene på en av verdens beste gitarister, manglet en klassisk gitar uten noen form for forsterkning den kraften som trengs for å fylle en konsertsal som Oslo konserthus.
Andrés Segovia debuterte i Granada 16 år gammel. Et av de ikoniske byggene i Granada er Alhambra-moskeen. Her spiller Andrés Segovia Alhambra, komponert av Francesco Tarrega.Jeg går tilbake til Framcisco Tarrega, og hans antageligvis mest kjente komposisjon, i alle fall den som er mest kjent under hans navn. Recuerdos de la Alhambra. Alhambra er er palasset til de mauriske, eller muslimske herskerne i Granada.
Her er Recuerdos de la Alhambra, fremført av Spanias store gitarist: Andres Segovia
Etter denne etappen er det hviledag, og vi er tilbake på tirsdag. Da har Vueltaen flyttet seg til den nørdvestlige delen av Spania, hvor klimaet og vinen her helt annerledes enn det vi har hatt til nå.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Det var ikke noen stor overraskelse at Wout van Aert stakk av med seieren på gårsdagens etappe. Når man først har kvittet seg med de utpregde spurterne, er det ikke så mange som slår ham i en spurt.
Dagens etappe er 159 km lang, og blir betegnet som “Medium Mountain”. Den har en toppavslutning. Også denne er tredjekategori. Den er ikke så lang, men den har partier med opptil 20% stigning, så det er ikke utenkelig at noen vil angripe her for å få en etappeseier og/eller vinne tid på konkurrentene. Det kan også tenkes at et brudd kan gå inn, og da vil mye avhenge av hvem som eventuelt sitter i dette bruddet når de kommer til den avsluttende stigningen.
Nå skal vi inn i landet og inn i fjellene. Det er ikke noen virkelig høye fjell, men etappen går ganske høyt, fra ca 500 meter over havet på det laveste, og opp til 1229 meter. Nå er det en del høytliggende vinmarker i Spania. Både Sveits og Italia gjør krav på å ha Europas høyestliggende vinmarker, med vinmarker som ligger på 1150 meter. Men de blir de slått av Spania, hvor det er vinmarker som ligger på 1700 meter. Lenge hevdet Argentina å ha de høyesliggende vinmarkene på ca 3 000 meter, men nå er det Tibet som ligger på topp, men vinmarker på 3 563,31 meter. Hvis noen lurer på hvordan man måler slike høyder, anbefalere jeg geologenes kommentar til 19. etappe i årets Tour de France: Hvor høyt er høyt?
De spanske vinmarkene på rundt 1700 meter ligger i og for seg i Spania, men ikke i Europa. De er på skråningen mot Teide, på Kanariøyen Tenerif. Holder vi oss på det spanske fastlandet, ligger den høyeste vinmarken på 1386 meter. Vi er ikke så veldig langt unna, men det passer likevel bedre å inkludere den i morgen.
Poenget med denne litt lange innledningen, som viste seg å ende i morgen, er at i slike høyder som dagens etappe, er det få vinmarker. Skjønt klimaendringene gjør at en del produsenter trekker oppover i høyden. Langs dagens etappe har jeg ikke lyktes med å finne noe. Men jeg har ikke klart å finne noen jeg ikke allerede har nevnt.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Det ble Ben O’Connors dag i går, med både etappeseier og en ganske solid ledelse på den røde ledertrøyen. Det var en imponerende oppvisning. Jeg så ikke hele etappen, men den spanske landskapet kan være fascinerende.
Dagens etappe er 180,5 km lang kupert etappe. Det er en andrekategori stigning drøyt 30 km før mål. Feltet kan nok bli tynnet ut opp den bakken. Som jeg kommer litt tilbake til, er Córdoba den byen i Europa med høyest gjennomsnittstemperatur i juli og august. Ifølge Yr vil det bli 39 grader og sol, så varmen kan bli en utfordring.
Det ble som ventet et spurtoppgjør i går, og Pavel Bittner var den raskeste denne dagen. Men Primoz Roglic beholdt ledertrøyen, og Wout van Aert beholdt poengtrøyen.
Dagens etappe er en 185,5 km lang fjelletappe med toppavslutning. Riktignok er den siste stigningen en tredjekategori, som kanskje ikke er hard nok til at det blir en kamp mellom gigantene. Kanskje kan et brudd gå inn.
Som ventet ble det en helt annen type ritt i går. Primoz Roglic viste at han mener alvor, og tok både etappeseier og den røde ledertrøyen. Wout van Aert behold poengtrøyen.
I dag er det en 177 km lang etappe som betegnes som flat. Den ser for meg ganske kupert ut. Men den starter på 500 meter og ender med en flat avslutning på havnivå. Etter ca 120 km er det en uklassifisert stigning som ser ut til å være ganske bratt, men den virker så kort at den neppe kommer til å bety særlig mye. Fra toppen av den er det stort sett nedover til en helt flat avslutning. Så det blir nok et spurtoppgjør i dag også.
Så lyktes det til slutt for Wout van Aert, som vant etappen og sikret ledelsen både i sammendraget og poengkonkurransen.
Dette er den første etappen i Spania, med en smak av det Vueltaen har mye av for de som faktisk skal sykle, og ikke drikke vin. I dag skal rytterne gi seg i kast med en 170,5 km lang fjelletappe, med toppavslutning. Jeg skrev til første etappe at det tok lang tid før det gikk opp for meg hvor mye fjell det er i Spania. Disse fjellene skal rytterne nå få merke. Nå er det slutt på moroa, som Wout var Aert sa da han ble intervjuet etter målgang. Årets Vuelta er ekstrem. Rytterne skal opp ca 61 000 høydemeter i løpet av de tre ukene i Vueltaen. Til sammenligning var det ca 46 000 høydemetre i årets Giro d’Italia og ca 51 000 i årets Tour de France. De som kan mer om slikt enn meg, sier at det typiske i en grand tour er ca 50 000 høydemeter, og at 61 000 er ekstremt, men enn de som jeg holder meg til kan huske at det har vært i en grand tour. (Geraint Thomas og andre i podkasten “Watts Occuring”).
Gårsdagens etappe så i utgangspunktet ut til å kunne bli et fyrverkeri. Det ble den ikke. Det ble ganske kjedelig fram til den siste bakken, da Wout Poels angrep og til slutt vant spurten.
Årets Vuelta avslutter med en 101 km lang, flat etappe inn til Madrid. Det ser ut til å være en “Tour de France” avslutning, hvor alt i praksis er avgjort, bortsett fra etappeseieren og konkurransen om poengtrøyen. Rytterne sykler inn til Madrid, og der skal de sykle en runde på 5,8 km ti ganger. Det blir nok en massespurt som avgjør denne etappen. Kaden Groves leder med 19 poeng foran Remco Evenepoel i konkurransen om poengtrøyen. Skal Remco Evenepoel denne konkurransen må han få minst 19 poeng mer enn Kaden Groves på dagens etappe (jeg vet ikke hvordan det blir om de får like mange poeng). Det er mulig å få inntil 70 poeng på dagens etappe, 50 til vinneren i mål og 20 til vinneren av den innlagte spurten. Normalt bør Kaden Groves klare å hale i land dette, men man vet aldri. Han må f.eks. ikke havne i en velt, slik at gjorde på 19. etappe.
Det mest spennende på gårsdagens etappe så ut til å bli hvem som skulle vinne den innlagte spurten. Det er kjedelig når en velt skal avgjøre hvem som vinner, eller i alle fall hvem som ikke vinner etappen, særlig når det kan vise seg å få betydning for hvem som til slutt kan ikle seg den grønne poengtrøyen. Det ble ikke delt ut noen klatrepoeng, og det ble som ventet ingen endringer i sammendraget.
I dag er det en kupert etappe på 208,4 km. Det er den lengste etappen i årets Vuelta. Man sier ofte at noen etapper er sagtakkede. Det er ikke ofte man ser en så sagtakket etappe som dagens, med intet mindre enn ti tredjekategoristigninger. Skjønt om man skal være pirkete, så der det “bare” syv slike stigninger, men tre av dem skal sykles to ganger slik at de skal over ti ganger. Etappen kan i profil minne litt om en VM-løype som ikke har veldig krevende stigninger, men hvor man skal over dem mange ganger — noe som suger krefter. Skjønt i VM-løyper er gjerne stigningene kortere og brattere.
Den ser ut som en typisk bruddetappe. Men dette er den siste muligheten rytterne og lagene har til å forbedre sin posisjon i sammendraget. Og det vil være siste mulighet for de lagene som ikke har noen topp spurter til å få en etappeseier. Så det vil i alle fall ikke bli en normal bruddetappe. Jeg blir ikke overrasket om Remco Evenepoel går for og får sin fjerde etappeseier her, mens Jumbo Visma kontrollerer og holder ledertrioen samlet. Selv om det er mange stigninger, kan man maksimalt oppnå 30 klatrepoeng på dagens etappe. Der har Remco Evenepoel så solid ledelse at ingen kan ta ham igjen. Han må bare fullføre rittet.
Om jeg har forstått det rett, skal det deles ut 40 i konkurransen om poengtrøyen i dag. Den innlagte spurten kommer først litt opp i den siste stigningen, og mange spurtere vil antageligvis være kjørt av innen den tid. Kaden Groves leder med 53 poeng til Remco Evenepoel, så Groves vil beholde poengtrøyen etter dagens etappe, også om Evenepoel skulle komme alene til denne bakken og til mål. Det er vel mer sannsynlig at Kaden Groves tar poeng på avslutningsetappen enn at Remco Evenepoel gjør det. Men denne konkurransen er ikke avgjort.
