I går, 17. oktober 2022, ble etappene for Giro d’Italia 2023 presentert. Som vanlig ser jeg på etappene først og fremst ut fra en vininteresserts perspektiv. Det er sikkert nok av andre som vil skrive om etappene ut fra et sykelperspektiv.
Giro d’Italia 2023 starter 6. mai, med en 18,4 km lang tempoetappe i Abruzzo, med start i Fossacesia Marina og målgang i Ortona. Etappen går stort sett nordover langs kysten og er flat, til det gjenstår ca 1,5 km. Da går det oppover mot mål. Det er ikke en veldig hard stigning, men nok til at de som har åpnet for optimistisk vil straffes her.
Det ble en heftig etappe i går, og en overbevisende avslutning fra Woet van Aert. For en gangs skyld traff jeg med min antagelse om hvem som kunne vinne denne etappen. Og kongen av de danske bjerge holder fortsatt unna når det gjelder klatretrøyen. Jeg tviler på at han beholder den etter dagens etappe. Tadej Pogacar er neppe særlig opptatt av den konkurransen, men han ligger bare et poeng bak Magnus Cort Nielsen. Ellers var det dårlige nyheter at Vegard Stake Laengen testet positivit på covid-19, og måtte stå av toursen. Det er lenge siden vi har fått positive dopingprøver i Tour de France, men en annen type positive prøver har begynt å sette sitt preg på rittene. Men det betyr ikke at touren er fri for dopingmistanker.
Dagens etappe byr på mer reelle klatringer, med blant annet to førstekategori-stigninger. Dette er en etappe for sammenlagtkandidatene, som Tadej Pogacar.
Vi er fortsatt i Sveits, hvor rytterne skal sykle en runde. Først går etappen langs den østlige delen av Lac Léman. Rytterne snur 180 grader før de igjen kommer til Lausanne, og skal en runde inn i landet og over noen fjell. Etappen avsluttes i fjell i Frankrike. Da jeg syklet lang Rhônen for noen år siden, syklet jeg bl.a. strekningen omtrent fra den reelle starten til Montreux. Men det var nok en dag hvor jeg hadde overvurdert meg selv noe, og var på dette tidspunktet bare opptatt av å komme fram til det hotellet jeg hadde bestilt i Montreux, samt å få noe mat. 138,8 km ville være en kort etappe i Tour de France sammenheng, særlig når den går mer ned enn opp. Men for en tursyklist som meg var det mer enn nok.
Vi er i kantonen Valais. Eller Wallis, som det heter på tysk. Hvis vi reiser oppover Rhônedalen, kommer vi til språkgrensen i den lille byen Sierre. Jeg har flere ganger blitt overrasket over hvor skarpe språkgrensene kan være i flerspråklige områder. Men vi skal ikke opp til den tysktalende delen.
Etappen kommer ned til Lac Lemain omtrent der Rhônen renner ut i sjøen. Rhônen starer oppe i de sveitsiske alper. Jeg syklet en gang opp til den breen som Rhônen renner ut fra. Det var drøyt 1000 høydemeter fordelt på ca 15 km, opp til ca 2.300 meter, med stigninger på opp til 21% om vi skal tro Strava. Det er min hardeste klatring på sykkel til nå. Og siden jeg ikke blir yngre med årene, tviler jeg på at kommer til å sette ny personlig rekord når det gjelder sykling i motbakke.
Montreux ligger vakkert til, med utsikt over Lac Lemain. Bildet nedenfor er tatt fra Montreux, i retning Mont Blanc massivet.
Sveits er på mange måter som Norge: Vakkert og velfungerende, men dyrt — og litt kjedelig. Det er litt som man sier om at helvete og himmelen ikke er så veldig ulike.
I helvete er kokkene engelske, politiet er tyske, mekanikerne er franske, alt er organisert av italienere, og elskerne er sveitsiske. I himmelen er kokkene franske, politiet er engelske, mekanikerne er tyske, elskerne er italienske og alt er organisert av sveitsere.
Etappen fortsetter i retning Lausanne, som også er en vakker strekning med vinranker i skråningene ned mot sjøen.
Det produseres mye vin i Valais, både hvit og rød. Men den mest interessante sveitsiske vinen jeg har smakt, var vi innom i går. Det jeg ellers har drukket av vin fra disse områdene har vært OK, men overpriset. Det er viner jeg drikker når jeg er i området, men som jeg ellers ikke anstrenger meg for å få tak i.
Et stykke etter at rytterne har passert Montreux svinger de inn i landet og sykler en runde inn i landet før de krysser sine spor, og svinger oppover dalen. Så dreier de av og sykler opp i fjellene og inn i Frankrike. Det er ikke noe vin å hente i den franske delen av etappen.
I morgen er det hviledag, og vi er tilbake på tirsdag.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Det ble en forrykende etappe og en maktdemonstrasjon av Tadej Pogacar. Kongen av de danske bjerge, Magnus Cort Nielsen, hadde samlet opp nok poeng til å beholde klatretrøyen, selv om han ikke fikk et eneste poeng i går. Men han leder bare med et poeng på Tadej Pogacar, og tre poeng til dansken Jonas Vingegaard. Jeg tror ikke Magnus Cort Nielsen vil beholde den trøyen veldig lenge.
Det er ingen store klatreutfordringer på dagens etappe. Det er heller ingen etappe for spurterne. Et brudd kan gå inn, og det kan være en etappe som kan passe for en rytter som Woet van Aert.
Vi skal gjennom Jura, før etappen fortsetter i Sveits og avsluttes i OL-pampenes by Lausanne. Jura er et av flere vinområder jeg har oppdaget gjennom å lete etter vin langs etappene i Tour de France.
Vinområdet Jura strekker seg omtrent nord-syd. Det er ca 80km langt og 2–4 km bredt. Det er fire geografiske AOP-områder og to særpregede viner med egen AOP-status. Côtes-du-Jura strekker seg hele veien fra sør til nord.
Man har også her et hierarki med Côtes-du-Jura som basis-AOP, mens de tre beste områdene har egen AOP-status. Disse tre andre er Arbois, Chateau Chalon og L’Etoile. Arbois er den nordligste delen. Dagens etappe krysser Jura i Arbois. Arbois var et av de første områdene som fikk AOC-status i Frankrike og er den største av Jura-appellationene. Det produseres omtrent 70% rød og 30% hvit vin. En av mine svenske venner har fortalt at hvitvin fra Arbois anbefales til svensk jule- og påskesild.
En for meg litt merkelig norsk tradisjon er å drikke rødvin, særlig rød bordeaux-vin til torsk. Tanniner og fisk går dårlig sammen. Jeg foretrekker hvitvin til torsk, gjerne en hvit bordeaux eller en chardonnay med litt, men ikke mye fatpreg. Rolet Côtes du Jura La dent de Charnet Chardonnay, eller en annen chardonnay fra Jura har blitt en av de viner jeg gjerne serverer til torsk.
Jeg tar med to spesialiteter fra Jura. Det er Vin Jaune og Vin-Paille.
En “Vin de Paille” og en “Vin Jaune” innkjøpt til Tour de France et tidligere år.
I Chateau-Chalon produseres bare Vin-Jaune (gul vin) som lages av druen Savagnin. Denne vinen skal ligge mer enn seks år på eikefat, som ikke fylles helt opp. De får et får et florlag på toppen som beskytter mot oksydering under denne lagringen. Vinen kan minne om en fihno sherry. Jeg må innrømme av vin jaune ikke er blant mine favoritter. Men så er jeg heller ikke så veldig glad i sherry. Vin Jaune tappes på spesielle flasker som kalles Clavelin og rommer 62 cl. Flaskestørrelsen er visstnok valgt for å vise hvor mye vin som har blitt borte under lagringen, slik at det man vanligvis får på en 75cl flaske nå bare fyller 62cl. Bresse-kylling og Vin Jaune er en lokal kombinasjon.
Den lokale osten Comté, som er en av mine favoritter, sammen med en Vin-Jaune, sies å være en klassiker. I Frankrike pleier jeg å kjøpe Comté som er lagret 18 måneder. Neste gang jeg måtte være i Jura vil jeg prøve den sammen med vin-jaune. Men da kjøper jeg et glass, ikke en flaske. Jeg må først bli enig meg med selv om at jeg liker vin-jaune før jeg kjøper en flaske til.
Foto: Wikimedia Commons
En annen spesialitet i Jura er Vin-Paille. Dette betyr “strå-vin”. Druene, som kan være savagnin, chardonnay og poulsard, ble tradisjonelt tørket på stråmatter innendørs i 2–3 måneder. Vannet fordamper og druene blir omtrent som rosiner, med veldig høyt sukkerinnhold. Dette gir en søt vin. I dag brukes gjerne andre materialer enn strå for å lage tørkematter for vinen, men ellers er prosessen den samme.
Vi skal over til Sveits. Grenseområdet mellom Jura og Sveits er et gammelt smuglerområde. Myndigheter har i alle år finansiert sine kriger og andre aktiviteter med toll og andre skatter og avgifter, de har beskyttet hjemmeproduksjonen og de har villet hindre at strategiske produkter har blitt solgt ut av landet. Mye som var skattlagt i Frankrike var langt billigere i Sveits, så som tobakk, krydder, klokkedeler, tøyer og mye annet. Dette ble smuglet inn i Frankrike, og det ufremkommelige grenseområdet i Jurafjellene var et eldorado for smuglere. Men trafikken gikk også den andre veien. I Franche-Comté produseres salt, som var en strategisk og ettertraktet vare som man ikke ønsket at skulle bli solgt ut av landet. Det ble smuglet til Sveits.
Sveits har fire offisielle språk: Tysk, fransk, italiensk og reto-romansk. Om jeg husker rett, var språket til den sveitsiske tempospesialisten Fabian Cancellara, reto-romansk. Vi skal inn i den franskspråklige delen, som heter Romandie, som sykkelinteresserte kjenner fra rittet Romandie rundt.
80% av den sveitsiske vinen dyrkes visstnok i Romandie. I det området vi er i virker Lac Léman eller Genevesjøen som et stort varmemagasin som gir et ganske mildt klima. Skjønt da jeg var i Geneve i begynnelsen av februar i 2012, bidro denne sjøen til å gjøre det ekstra surt. Men rundt -10 grader og vind inn fra sjøen beveget man seg ikke utendørs mer enn høyst nødvendig. Disse bildene er fra Geneve akkurat på den tiden jeg var der. Men vi skal ikke plage oss selv med kalde vinterdager. Om sommeren bidrar slike sjøer til at det ikke blir for varmt.
Det er vakkert når vinrankene går helt ned til sjøen, og Mont Blanc troner i bakgrunnen.
Vi er i kantonen Vaude, hvor det produseres ganske mye vin. Den mest vanlige druen i dette området er Chasselas. Det sies at høstingsutbyttet er alt for stort, og at det derfor ikke lages særlig interessant vin. Men enkelte produsenter lager interessant vin. Det meste av vinen blir drukket lokalt.
Det dyrkes stadig mer rødvin i Sveits, først og fremst laget av Pinot Noir. Men det lages også rødvin av Gamay, og av det de kaller Dôle, som i følge Jancis Robinson er en blanding av Pinot Noir og Gamay.
Som jeg har sagt noen ganger, vil jeg gjerne ha lokal vin når jeg er i et vinproduserende område. Så når jeg er i Sveits, da drikker jeg sveitsisk vin (eller sveitsisk øl). Men jeg har ennå ikke funnet mye sveitsisk vin som det er verdt å lete etter utenfor landet. Det er kanksje like greit, for det er lite vin, omtrent bare 2% av produksjonen, som eksporteres. Skjønt Jancis Robinson skriver at det finnes små produsenter som produserer god kvalitet, først og fremst av rødvin, men at lite av denne vinen kommer ut på det vanlige markedet. Dessuten: Jeg synes sveitsisk vin er overpriset. Man får mye mer for pengene om man kjøper vin fra andre land.
Jeg besøkte nylig den utmerkede og spennende restauranten Under ved Lindesnes. De hadde satt sammen to vinpakker til sin meny, en litt utradisjonell og en med mer klassiske viner. Vi valgte den utradisjonelle. En av vinene var den sveitsiske Mythopia Shining 2009. Det var virkelig en interessant vin. Den er laget av Pinot Noir, og er lagret ti år på fat, hvor den får et florlag som sherry og vin-jaune. Det lages to fat á 400 liter per år, så det er ikke en volumvin. Fargen var lysere og med mer bruntoner enn vi vanligvis finner i en pinot noir. Skulle jeg ha gjettet bare basert på fargen, ville jeg nok ha satset på en relativt moden nebbiolo. Smaken hadde ikke det preget av røde bær som vi forbinder med pinot noir. Men det var en god og spennende vin, som vi fikk servert til and. Aperitif har den i sin “polliste”, men den er markert som utsolgt, og finnes ikke lenger hos Vinmonopolet. Ifølge Aperitif kostet den 635 kr per flaske da den var å få på Vinmonopolet.
Men når sant skal sies, så er det en så spesiell vin at det ikke er lett å tenke seg hva man skal bruke den til. Den kan fungere som en vin man får et relativt lite glass av som del av en vinpakke til en omfattende meny. Men om jeg hadde hatt en flaske av den, kunne det ha blitt en utfordring.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
I Østfold ønsker man å prøve ut såkalte “2 minus 1” veier. En “2 minus 1” vei er en vei med bredde omtrent som en vanlig tofeltsvei, men hvor man har ett kjørefelt i midten, og et ganske bredt sykkelfelt på hver side. Biltrafikk i begge retninger bruker kjørefeltet i midten, men må nødvendigvis svinge ut i sykkelfeltet når det er møtende biltrafikk. Systemet, som presenteres som en dansk løsning, er illustrert slik av det danske Vejdirektoratet:
Selv møtte jeg en slik løsning første gang i Nederland sommeren 2015. Der syntes jeg den fungerte ganske godt.
Denne kommer sent. Internet på mitt hotell i Colmar fungerte så dårlig at jeg til slutt ga opp. Jeg fikk ganske enkelt ikke lastet opp bilder. Uten bilder blir dette for tørt.
Etter frokost gikk jeg ut for å finne en geocache i Basel by. Basel by og landområdet rundt, er to ulike kantoner. Jeg fant en rett ved hotellet, så det var greit. Men så var det dette med landkantonet. Noen cacher er av ulike grunner mer attraktive enn andre. Hva som er attraktivt kan variere etter personlige preferanser. Noen elsker å løse vanskelige mysterier. Andre liker cacher som det er vanskelig å få tak i, f.eks. ved at man må klatre høyt opp i et tre, i en fjellvegg, en en bro, osv. Men gamle cacher er attraktive.
Jeg våknet altfor tidlig, slik jeg har en tendens til å gjøre. Men jeg snudde meg rundt, og sovnet antagelig igjen. I alle fall var klokken blitt veldig mye mer da jeg så på den igjen, og da var det på tide å stå opp og få en solid frokost. Det ble litt sent for jeg kom av gårde, langt senere enn når ambisiøse syklister starter dagen. Men jeg er ikke så ambisiøs på dette området. Det passer meg ganske greit å ha en rolig start på dagen.
Også i Schaffhausen fant jeg det som bør finnes ved envher jernbanestasjon av noen størrelse: En velostation, med sikker sykkelparkering, sykkelutleie og sykkelservide.
Og et kart med foreslåtte sykkleturer i byen.
I dag var det ingen tog eller ferger. Jeg endte til slutt, litt senere enn jeg hadde tenkt, i Basel. Dagens etappe endte på ca 128 km, som var litt lenger enn jeg hadde tenkt at den skulle bli. Jeg oppdaget at min GPS-klokke hadde stoppet å logge,så det er et hull mellom de to kartene.
Bodensee og Langeargen er turiststeder. Det merkes blant annet på frokosttidene på hotellet. Her startet ikke frokostserveringen før 07.30. Det er tidlig nok for meg, så det er ikke noe problem. Men der man har forretningegjester m.m., starter den gjerne tidligere. På et av mine tidligere hoteller ble jeg advart om at det var en gruppe som hadde bestilt frokost mellom 06.00 og 06.30, og at det kunne bli ganske fullt i frokostromemt på det tidspunktet. Jeg spurte om det var en gruppe japanske turister, som pleier å være svært så effektive med å presse mye inn på hver dag. Men det var det ikke. Det var en gruppe syklister. Noen syklister liker å starte tidlig. Jeg kan godt forstå dem, men jeg foretrekker en litt mer forsiktig start på dagen.
I dag er det Olsok, og altså min navnedag. Den feires langs Bodensee, med en ferge over og tilbake til Sveits.
Hvorfor skal kirkene rige med klokkene tidlig om morgenen? Mange kirker ringer timeslag med klokkene. Om de gjør det hele natten, vet jeg ikke, for de våkner jeg vanligvis ikke av — heller ikke her hvor tre kirker slår timeslag. Men at en av kirkene skal sette i gang med kraftig og langvarig ringing klokken 6 en torsdag morgen, det er det vanskeligere å akseptere.
En liten avsporing om timeslag. Universitetet i Uppsala, som er et gammelt universitet, gjør krav på å være opphavet til det akademiske kvarteret. (Det kan godt hende at andre også gjør krav på det samme, jeg bare refererer hva folk ved Uiversitetet i Uppsala har fortalt) Studentne hadde ikke praktiske armbåndsur, smarttelefoner eller smartklokker. De bodde på studenthjem, eller nasjoner som det heter i Uppsala, ganske nær universitetet. Når kirkene slo timeslag, visste de at nå hadde de et kvarter til forelesningne begynte.
Tradisjonen var at skrev man klokken 12, visste alle at man egentlig mente 12.15. Jeg har blitt fortalt at for en del år tilbake mente man at dette var en ganske meningsløs tradisjon. Men universitetene i Stockholm og Uppsala skilte lag da skulle kvitte seg med det akademiske kvarteret, utan at jeg husker hvem som gikk hvilken vei. Det ene begynte å angi tiden til 12.15 (slik man vanligvis gjør ved universitetene i Norge), det andre beholdt tidsangivelsen, men gikk over til at man faktisk startet på annonsert tidspunkt, atlså f.eks. 12.00.
Hvis poenget med å ta toget bare hadde vært å spare motbakker, kunne jeg ha nøyd meg med å ta toget til Gais, hvor jeg måtte bytte tog. Opp til Gais var det bratt.Jeg oppdaget at jeg hadde glemt å stoppe min GPS da jeg gikk på toget (den er korrigert nå). Men den viste at togets stigning var gjennomsnittlig 10% den første kilometeren.
Men fra Gais til Appenzell var det dels flatt, dels gikk det nedover. Så jeg kunne ha trillet lett nedover fra Gais til Appenzell. Men det visste jeg ikke da jeg kjøpte togbillett. Dessuten, som jeg sa i går, jeg synes slike tog er morsomme.
En utfordring med Webcamcacher er at webkameraet må virke når man er der. Noe av problemet med slike cacher, og en grunn til at man ikke lenger tillater at de opprettes, er dårlig oppføling fra cacheeiere. Når kameraet ikke virker, noe cacheier vanligvis ikke har herredømme over, logget folk med bilde av seg selv på stedet. Slike logger skulle ha vært slettet. Skal man logge en webcamcahe som funnet, må man ha lagret bilde av seg selv fra webkameraet. Det holder ikke å ta en selfie der kameraet der. når det ikke virker.
Da jeg kom til Appenzell, måtte jeg til min store skuffelse konstatere at kameraet ikke virket. Da jeg gikk inn på nettsiden for kameraet, stod det en beskjed om det at det ville være ute av drift i minst en dag. Og da var det utgjort at denne dagen var akkurat den dagen jeg var der. Men helt resultatløs var turen ikke. Jeg fikk en tur med et morsomt tog og jeg fikk se Appenzell, Og jeg kunne ikke dra derfra uten å ha funnet minst én annen cache, Jeg hadde også funnet og loggen en cache ved togbytte i Gais, og det ga meg cacher i to kantoner hvor jeg ikke hadde noen cache fra før.
Appenzell er en fin, liten by. Det er ikke noe skiområde, i alle fall ikke et skiområde som kan konkurrere med de mer kjente skiområdene i de sveitsiske alper. Det betyr at byen ikke har blitt ødelagt av store, stygge hoteller og leilighetskomplekser.
Det gamle sentrum er som en klisje av en sveitisk alpeby, med sveitsik gjøkurarkitektur. Det er nesten som man venter på det skal komme en gjøk ut av et vindu og si Ko-Ko.
Hvis man vil ha hagegnomer, har de et stort utvalg her. Jeg har inntrykk av at sveitsere er glade i hagegnomer. Jeg har sett ganske mange i ulike hager i Sveits.
Jeg konstaterte at de også har et lokalt bryggeri. Men når jeg sykler, drikker jeg ikke øl, i alle fall ikke annet enn alkoholfritt øl, før jeg er ferdig med dagens etappe. Så det ølet fikk bli usmakt.
Det gikk med en del tid til utflukten til Appenzell, så jeg kom egentlig ganske sent i gang med dagens sykkeltur. Den endte på litt i underkant av 80 km.
Ned valgte jeg en rute som var skiltet til Altstätten. Det var en helt annen rute enn den jeg hadde planlagt, men det var helt greit. Noe av det man har gjort mange steder i Sveits, er at når det har blitt bygget ny vei, da er den gamle lagt til rette for sykling. Det betyr ikke nødvendigvis at det er forbudt å kjøre bil der. Man må bare iverksette tiltak som begrenser bilkjøring, så som lav fartsgrense, kanskje andre fartsbegrensende tiltak (det er vanligvis ikke tilstrekkelig å bare sette opp skilt, de bryr ikke bilistene seg om.
Jeg tok munnen for full da jeg i går skrev at nå var det slutt på tog for en stund.
Det ble en ganske sen start på dagen. Det var en lang dag i går, og det ble sent før jeg var i seng. Selv om jeg våknet tidlig, unødvendig tidlig om jeg skal være ærlig, så følte jeg ingen trang til å stå opp. Jeg ble liggende en stund i håp om å sove litt til, men jeg tror ikke jeg sovnet. Unasett ble det en sen frokost.
Det var ikke tilfeldig at jeg hadde valgt Chur, og derfor var det litt synd at jeg hadde sett så lite av den. Hotellet mitt var utenfor sentrum, og det var greit nok. Jeg måtte gå inn til sentrum i går for å finne en restaurant som fortsatt serverte mat da jeg hadde fått dusjet og var klar for en sen middag. Men mye var det ikke jeg fikk sett av sentrum. Jeg etterlot bagasjen på hotellet, og dro ut på lokal sykkeltur.
I dag var i alle fall foreløpig siste transportstrekning med tog. Riktignok var første halvdel av dagen på tog, men så ble det sykkel.
I Sveits skal man reserver plass for sykkel på InterCity tog. Da jeg oppdaget at første strekning, Bern – Brig var et InterCity tog, forsøkte jeg å reservere. Men på nettsidene sto det at man ikke kunne reservere plass for sykkel på det toget. Det var en uklar og tvetydig melding. Det kunne bety at man på dette kunne ta med sykkelen, og håpe at man fant plass til den der det var satt av plass til sykler. Eller det kunne bety at alle sykkelplassene var bortbestilt. Jeg tok sjansen på det første, syklet til stasjonen og satte sykkelen på toget. Det var i alle fall ingen som spurte om jeg hadde reservert og truet med å kaste meg av. Jeg kom til Brig med sykkelen. Men jeg hadde sjekket at det var mulig å reise en annen vei en snau time senere, på tog som ikke var InterCity tog.
