Category Archives: Tyskland

Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Oppsummering.

Jeg har kom­met til dag 16, og er nå frem­me i La Gran­de Mot­te. Eller jeg kom til dag 16 i går. Først en kort opp­sum­me­ring av de dage­ne jeg ikke har skre­vet om.

Dag 14 tok jeg toget fra Caen til Tours i Loire. På toget mer­ket jeg meg at over­set­te­ren av den, opp­rinneig tys­ke boken som på norsk heter “Sjar­men med tar­men”, ikke har klart å fin­ne noe til­sva­ren­de tit­tel med rim, på fransk. Den tys­ke ori­gi­nal­titte­en er “Darm mit Char­me”.  Jeg for­står hel­ler ikke hvor­for de på fransk skal gjø­re det til den dis­kre­te sjar­men.

Da jeg kom til Tours, rela­tivt tid­lig til meg å være, rundt kl. 15, tenk­te jeg å syk­le en tur i områ­det. Mens jeg spis­te en, typisk meg, sen lunsj, opp­da­get jeg at det ikke var vel­dig langt til Sau­mur, som er i et annet depar­te­ment og en annen region. Det­te ble for fris­ten­de for geocache­ren. Jeg tok toget til Sau­mur, med en plan om å syk­le til­ba­ke til Tours. Men akku­rat i det jeg gikk av toget i Sau­mur, begyn­te det å plask­reg­ne og tord­ne. Jeg tok på meg regn­tøy, syk­let for å fin­ne den geocachen jeg had­de sett meg ut (og fant den), og syk­let rett til­ba­ke til sta­sjo­nen, og tok førs­te toget til­ba­ke i ret­ning Tours. Toget sto fak­tisk på sta­sjo­nen da jeg kom dit, så det ble en kort visitt. Da vi var kom­met et styk­ke på vei­en til­ba­ke, had­de været klar­net opp, og jeg gikk av toget i Lange­ais, og syk­let for å fin­ne noen slott og noen geocacher. Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 — med syk­kel på Inter­rail. Opp­sum­me­ring.

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 4: Togdag. Rødbyhavn — Groningen

Som jeg nevn­te etter tred­je etap­pe, var ikke for­men så god som den bur­de være. Så jeg våk­net med gans­ke tun­ge og stø­le ben.Jeg drakk kan­skje litt lite under­veis i går. Selv om jeg etter­fyl­te med tre øl til mid­da­gen, så føl­te jeg meg fort­satt litt dehydrert da jeg våk­net.

Jeg kan se på det som et demens­fore­byg­gen­de til­tak. I det utmer­ke­de pro­gram­met “Ekko” på NRK P2, for­tal­te de nylig om forsk­nings­re­sul­ta­ter som vis­te at melke­syre bidrar til om ikke å hind­re, så i alle fall å utset­te demens. Man bør jevn­lig tre­ne slik at krop­pen pro­du­se­rer melke­syre. Det er godt for hjer­nen. Jeg fikk en del av det på vei fra Køge til Rødby­havn. Jeg har kom­met i en alder hvor slikt er inter­es­sant. Det er sik­kert vik­tig å begyn­ne tid­lig, så det bur­de være av inter­es­se for unge folk også. Men det er ikke slikt som unge er opp­tatt av, og som får dem til å tre­ne. Det er ikke det som moti­ve­rer meg hel­ler, men jeg tar det gjer­ne med som en bonus. Det vik­tigs­te for å hol­de hjer­nen i form, er å hol­de krop­pen i form.

I dag var det tog­dag. Jeg viss­te at jeg had­de lagt opp en krong­le­te rute, men den skul­le vise seg å bli mer krong­le­te enn jeg had­de ven­tet.

Jeg våk­net tid­lig , rundt kl. 0600. Selv om det hen­der jeg våk­ner på den tiden, så er jeg av natur et B-men­nes­ke. Det føles menings­løst å star­te dagen så tid­lig, hvis det ikke er for å rek­ke et tid­lig fly eller noe slikt. Sså jeg plei­er å ta en run­de med å sjek­ke e-post, nyhe­ter, Twit­ter og  Face­bo­ok, Og jeg så gien­nom bil­der, log­get noen cacher og skrev fer­dig blogg­ko­men­ta­ren fra dagen før.Jeg nevn­te i går at jeg bru­ker pro­gram­met DxO Photo Stu­dio til å behand­le bil­de­ne. Det er tung bil­led­be­hand­ling. Pro­gram­met skal først ana­ly­se­re bil­led­fi­le­ne, og der­et­ter behand­le dem. Det tar tid. Når det er noen hund­re bil­der, kan det være like greit å set­te PCen til å job­be natt­skift, og se på resul­ta­tet mor­ge­nen etter.

Jjeg var ikke klar til å dra før rundt kl. 08.00. Det var visst ikke egne syk­kel­plas­ser ombord, men jeg ble hen­vist til et sted som i utgangs­punk­tet var satt av for motor­syk­kel. Å strop­pe fast syk­ke­len mot veg­gen fun­ger­te helt greit.

Jeg spis­te fro­kost på fer­gen.

Det var litt krong­le­te å kom­me seg til sta­sjo­nen. Det går en gang­vei fra båten. Men jeg måt­te rundt alle køene av biler som skul­le ombord. Fjern­to­ge­ne kjø­rer ombord på fer­ge­ne. Så sta­sjo­nen i Putt­gar­den er nok ikke av de mest tra­fik­ker­te. Det er tross alt ikke stort mer enn et ferge­leie. Noen av spo­re­ne har åpen­bart ikke vært benyt­tet på en stund.

Mitt førs­te møte med Deut­sche Bahn, DB, var en skuf­fel­se. For de førs­te kom toget omtrent en halv time for­sin­ket. Når sant skal sies, var det et tog som kom fra Køben­havn, så DB kan nep­pe las­tes for den for­sin­kel­sen. En vogn var tyde­lig mer­ket med syk­kel.

Jeg gikk inn der, og sat­te syk­ke­len på plas­ser avsatt til syk­kel.

Etter en stund kom kon­duk­tø­ren og lur­te på hvem som eide syk­ke­len, og jeg måt­te erkjen­ne at den var min. Det er ikke til­latt med syk­ler på det­te toget, sa hun. Jeg stil­te meg nok­så ufor­stå­en­de til det, og pek­te på det sto­re syk­kel­mer­ket på vog­nen. Men det hjalp ikke. Jeg syn­tes hun kun­ne vise litt flek­si­bi­li­tet når det var god plass, og toget tross alt ikke skul­le vel­dig lang. Men her ble hun en kari­ka­tur av “Ord­n­ung muss sein!”. Jeg måt­te gå av på førs­te sta­sjon, Olden­burg, og ta et lokal­tog som kom litt sene­re, vide­re.

Mens jeg ven­tet, mer­ket jeg meg at den­ne for­bin­del­sen mot Skan­di­na­via nok ikke er en av hoved­jern­bane­strek­nin­ge­nen i Tysk­land. Det er enkelt­spor, med gam­le tresvil­ler, sli­ke som er ful­le av kre­osot.

Det var mye dår­li­ge­re plass på det­te toget, men reg­le­ne sa vel at det var til­latt med syk­ler her, og da måt­te det bli slik. I går had­de jeg en over­sikt over hva i alle fall jeg har med på en tur som den­ne. Jeg glem­te en vik­tig ting: Ha med noen baga­sje­strikk. Jeg har fle­re av dem, siden jeg bru­ker dem til å fes­te en bag på baga­sje­bret­tet. På mage tog er det noen kro­ker eller øyer som man kan bru­ke for å strop­pe fast syk­ke­len. Man har ikke mye nyt­te av dem hvis man ikke har noen form for strop­per.

Jeg tar med et annet bil­de, for å illust­re­re et annet av utstyrs­po­en­ge­ne mine fra i går: Baga­sje­brett som er laget slik at syk­kel­ves­ke­ne hen­ger lavt. I til­legg til at det gir et lave­re tyngde­punkt, er det også nød­ven­dig for å få plass til en bag oppå bag­sje­bæ­re­ren. På den­ne syk­ke­len, hvor syk­kel­ves­ke­ne er fes­tet oppe på baga­sje­bæ­re­ren, er det ikke lett å plas­se­re en bag til på top­pen.

Siden Euro­City-toget var så for­sin­ket, tok det ikke lang tid før lokal­to­get kom. Det var mye folk på det­te toget, men hel­dig­vis ikke så man­ge syk­ler. Den størs­te ulem­pen var at EC-toget gikk til Ham­burg, det regio­na­le toget bare til Lûbeck. Der­fra var det nytt tog til Ham­burg, og her var det man­ge syk­ler.

Man må stort sett opp eller ned et nivå fra spo­ret for å kom­me til et annet spor eller ut av sta­sjo­nen. Det er heis. Kapa­si­te­ten er ikke all­tid så god, så det blir litt kø, som her i Ham­burg. Jeg har en gang for­søkt å ta en ferie­las­tet syk­kel i en rulle­trapp. Det anbe­fa­les ikke.

Man lærer litt hele tiden. Ikke alle tys­ke tog tar med syk­ler. Når man ser på tid­ta­bel­le­ne for tys­ke tog, må man mer­ke seg syk­kel­sym­bo­let. Det med syk­kel­sym­bol tar syk­ler, de uten gjør det ikke.  Jeg opp­da­get etter hvert at hvis jeg had­de tatt en tid­li­ge­re båt, kun­ne jeg kan­skje ha ruk­ket et EC-tog fra Putt­gar­den til Ham­burg som tok syk­ler. Men det var det for sent å ten­ke på.

I Bre­men kon­sta­ter­te jeg at det førs­te toget vide­re til Leer ikke tok syk­ler, og jeg var ikke inter­es­sert i å ende i en dis­ku­sjon med en ny kon­duk­tør. Det var ca en time å ven­te på det nes­te toget, som tok syk­ler. Jeg fikk meg noe å spi­se, og fant et par geocacher i nær­he­ten av sta­sjo­nen, og tok toget som had­de syk­kel­vogn.

På det­te toget var det god plass, både til syk­ke­len og meg.

Da jeg kom til Leer begyn­te det å bli mer kom­pli­sert. Jeg kom til Leer, og sjek­ket opp­sla­get om tog fra sta­sjo­ne­ne, for å fin­ne ut når det skul­le gå tog vide­re til Gro­nin­gen. Jeg fant ikke noe. Jeg var gans­ke sik­ker på at det skul­le gå tog her. Jeg har syk­let fra Gro­ni­nen til Leer tid­li­ge­re, og har sett tog på vei fra Gro­nin­gen mot den tys­ke gren­sen. Det­te bil­det tok jeg for tre år siden i grense­om­rå­det mel­lom Neder­land og Tysk­land (men på Neder­landsk side av gren­sen).

Leer er den enes­te byen av noen stør­rel­se på tysk side av gren­sen, så det vir­ket helt ulo­gisk at det­te toget ikke gikk til Leer. Jeg had­de også goog­let, og fun­net ut at det skul­le være for­bin­del­se. Men det var ingen tog fra sta­sjo­nen i Leer. Det vis­te seg at den sta­sjo­nen som “toget” vide­re til Gro­nin­gen skul­le gå fra, ikke var jerne­bane­sta­sjo­nen, men bussta­sjo­nen.

Jeg goog­let litt mer, og fkk opp en for­bin­del­se til Gro­nin­gen. Selv om jeg søk­te etter tog, fikk jeg opp en buss­for­bin­del­se. Den sto mer­ket som en DB, alt­så Deutche Bahn for­bin­del­se, og jeg had­de nok ikke grans­ket den nøye nok og had­de over­sett at noen av den var med buss deler av stre­nin­gen.

Om man kun­ne ta med syk­kel på de bus­se­ne, vet jeg ikke. Etter mer goog­ling fant jeg ut at det ikke gikk noen tog her­fra til Gro­nin­gen. Det er ingen jern­bane­bro over elven Leer så langt nord, og der­for hel­ler ingen tog. Man måt­te kom­me seg til Weener. Om jeg for­sto det rett, er det fort­satt i Leer kom­mu­ne, men på den and­re siden av elven Leer fra Leer sen­trum. Det er ca en mil mel­lom dis­se to. Det går noen bus­ser. Men det var det­te med om de tar med syk­ler. Jeg sjek­ket tog­ti­de­ne fra Weener, og kon­sta­ter­te at jeg med litt flaks og en taxi kan­skje kun­ne rek­ke det. Det var ingen mulig­het til å rek­ke det førs­te med en buss. Hel­dig­vis sto det en gans­ke stor taxi der. Vi fikk lem­pet syk­ke­len og baga­sjen inn, og kjør­te til Weener sta­sjon, men den flak­sen jeg had­de håpet på, ute­ble. Jeg kom akku­rat tids­nok til å se det toget jeg had­de håpet å rek­ke, kjø­re ut av sta­sjo­nen. Det kos­tet med 35€, og vil­le defi­ni­tivt ha vært verdt det om jeg had­de ruk­ket toget. Det var en time til nes­te tog, og svært lite å ta seg til på den sta­sjo­nen.

Da toget fra Gro­nin­gen kom inn på sta­sjo­nen, sto det på toget at det skul­le til Leer. Så det er kan­skje ikke så mer­ke­lig at det­te ble litt for­vir­ren­de.

<edit>Jeg møt­te en dame fra Gro­enin­gen på en kon­fe­ran­se noen uker etter, og for­tal­te hen­ne om min tog­tur til Gro­enin­gen. Hun for­tal­te at det had­de vært en jern­bane­bro over elven Leer, og grei tog­for­bin­del­se mel­lom Gro­enin­gen og Bre­men, osv. Men for 2–3 år siden var det et skip som kjør­te på den bro­en og ska­det den. Siden har man dis­ku­tert og ikke blitt eni­ge om hvor­dan den skal gjen­opp­byg­ges, hvem som skal beta­le, osv. </edit>

Det var et lite tog­sett med fører­hus, eller i alle fall rom i beg­ge ender. Jeg fikk litt eks­tra kvelds­un­der­hold­ning. Da loko­mitv­fø­re­ren skul­le gå fra den ene enden til den and­re før å kjø­re til­ba­ke til Gro­nin­gen, klar­te han å smek­ke igjen døren til fører­hu­set, og opp­da­get at nøke­le­ne hans lå igjen der inne. Han fikk låne litt verk­tøy av meg, og fikk lir­ket eller dir­ket opp døren. Det er nok ikke noen sik­ker­hets­lås på de døre­ne. Man skal all­tid ha med et multi­verk­tøy på syk­kel­tur. Man vet ald­ri når det kan kom­me til nyt­te.

Jeg syk­let omtrent sam­me rute, men mot­satt vei, for tre år siden. Da star­tet jeg i Assen og syk­let til Gro­nin­gen og vide­re til Leer. Der­fra syk­let jeg til Bre­men, til Ham­burg, til Tim­mendo­fer Strand (jeg vil­le egent­lig til Lûbeck, men det var ikke ledig hotell­rom der) og til Kiel, for å ta båten hjem. Men den turen tok meg fem dager. Nå har jeg klart meg med en dag, selv om jeg ikke had­de lagt opp den enk­les­te tog­for­bin­del­sen. Om noen vil se hva jeg skrev om dis­se rute­ne for tre år siden, så står det her.

Jeg syn­tes jeg kjen­te meg igjen noen ste­der. Da jeg så på det jeg skrev for tre år siden, kon­sta­ter­te jeg at jeg syk­let på en syk­kel­vei langs jern­ba­nen, så der var det nok rik­tig at jeg kjen­te meg igjen. Men jor­der, vei­er og sykel­vei­er, kan lig­ne en del på hver­and­re. Men jeg hus­ker som sagt at jeg så tog da jeg syk­let her sist, og at syk­let på en gang- og syk­kel­vei langs jern­ba­nen. Jeg mer­ket med også noen vel­trim­me­de trær som sto på geledd. Jeg vet ikke hvor van­lig det er å klip­pe trær på den­ne måten. Jeg har i alle fall ikke sett det­te noen and­re ste­der. Det­te bil­det tok jeg for tre år siden, men jeg så sli­ke trær da vi pas­ser­te den­ne gan­gen også.

Jeg skal kom­me til­ba­ke til Gro­nin­gen. Gro­nin­gen er av pio­neer­by­ene når det gjel­der til­rette­leg­ging for å syk­le. De valg­te tid­lig å gjø­re det som alle byer av noen stør­rel­se bør gjø­re. Byen ble delt inn i soner. Man kan kjø­re bil inn i en sone, skjønt mitt inn­trykk er at det blir sta­dig vans­ke­li­ge­re. Jeg har både kjørt bil og syk­let i Gro­nin­gen tid­li­ge­re. Hvis man kjø­rer inn i en sone, må man ut sam­me vei­en som man kjør­te inn. Skal man fra en sone til en annen, må man kjø­re ut og rundt, og så inn i den and­re sonen. Man kan ikke kjø­re gjen­nom sen­trum. I Oslo gjør man nå et halv­hjer­tet for­søk på noe lig­nen­de. Jeg mener sen­rum bør sten­ges helt for gjen­nom­kjø­ring med alt annet enn rute­gå­en­de kol­lek­tiv­trans­port. Taxi og turis­bus­ser bør ikke kun­ne kjø­re gjen­nom sen­trum. Jeg mener også at Grû­ner­løk­ka bør regu­le­res til en sone som man kan kjø­re inn i, men ikke gjen­nom.

Jeg var i Gro­nin­gen for tre år siden. Jeg mer­ket meg en gate hvor syk­lis­te­ne domi­ner­te, men hvor det var til­latt å kjø­re bil, og over­ras­ken­de mye bil­tra­fikk. Jeg hus­ker den godt, da jeg spis­te lunsj ved et ute­bord mot den­ne gaten. Nå var det ikke len­ger til­latt å kjø­re bil der.  Syk­len­de og gåen­de had­de over­tatt gaten. Og til alle som skal kom­me trek­ken­de med vare­tran­port: Ike noe pro­blem.. Vare­le­ve­ring er til­att innen­for angit­te tids­rom, som i alle bil­frie områ­der. Det­te bil­de tok jeg for tre år siden, og det var ikke den enes­te bilen som pas­ser­te mens jeg satt her. I dag er gaten bil­fri.

Den­ne hel­gen er det en slags musikk­fes­ti­val. Det er man­ge små sce­ner rundt i byen, hvor folk spil­ler. Jeg var mest opp­tatt av å få meg noe mat da jeg kom, så jeg hør­te ikke så mye på den­ne musik­ken. Men jeg hør­te en god del blues, og mye av det låt bra.

Som i alle neder­lands­ke byer er de man­ge syk­ler, og man­ge som syk­ler. Når jeg ser meng­den av par­ker­te syk­ler, ten­ker jeg på hvor ille det vil­le ha vært om det var biler. Da vil­le til og med Jar­le Aabø ha ment at det var blitt for man­ge biler i byen. Skjønt de fles­te som kjø­rer bil mener også at det er for man­ge biler i byen. Det er alle de and­re som ikke bur­de vært her, slik at JEG kan kjø­re uhind­ret og par­ke­re der det pas­ser MEG. Noen mener at pro­ble­met løses ved å leg­ge byen under asfalt, og tror at det blir en triv­lig by hvor han­de­len blomst­rer. Som om noen tri­ves på en kjempe­stor par­ke­rings­plass.

Jeg skal bli her to net­ter. Lør­dag er pla­nen å se litt nær­me­re på byen. Men jeg har også lagt opp en run­de i områ­det rundt Gro­nin­gen for å fin­ne noen for meg inter­es­san­te cacher. Så får vi se hva jeg rek­ker. Det blir i alle fall syk­ling uten baga­sje.

En opp­sum­me­ring av min førs­te tog­dag, som bare omfat­ter tys­ke tog, er slik:

  • Ikke alle tys­ke tog tar syk­ler.
  • Man kan søke på DBs nett­si­der slik at man bare får opp tog som tar syk­ler.
  • Man må se etter syk­kel­sym­bo­let når man ser på opp­sla­ge­ne med rute­ta­bel­ler.
  • Man kan ikke gene­ra­li­se­re ut fra et til­fel­le. Men så langt har tys­ke kon­duk­tø­rer vist liten flek­si­bi­li­tet når det gjel­der å ta med syk­kel på et tog som i utgangs­punk­tet ikke tar syk­ler, selv om det er god plass.
  • Det er gjer­ne mye folk og man­ge syk­ler på toge­ne.
  • Gir man folk et godt tog­til­bud, vil folk ta det i bruk.

Bikerail 2018 Med sykkel på Interrail — utreise: (Oslo — København — Montpellier.

Sykkelturer
Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2017. 3. etappe: Verviers — Longwy

Det ble en his­to­risk sei­er til Mar­cel Kit­tel. Sei­e­ren var his­to­risk for­di det er den førs­te etappe­sei­e­ren i Tour de Fran­ce på en syk­kel med skive­brem­ser,

Tred­je etap­pe star­ter like uten­for Liege, før den fort­set­ter gjen­nom Lux­em­burg og ender i Frank­ri­ke. Dagens etap­pe avslut­tes med en tredje­ka­te­to­ri stig­ning. De mest utpre­ge­de spur­ter­ne vil nok ha pro­ble­mer med å hen­ge med til mål her, Peter Sagan bør kun­ne være en per­son for en slik avslu­ting. Kan­skje kan også Edvald Boa­sson Hagen og Alex­an­der Kristoff gjø­re det bra.

Det er i år 60 år siden Roma­trak­ta­ten ble under­teg­net og EEC ble dan­net. Den 25. mars 1957 møt­tes repre­sen­tan­ter for de seks opp­rin­ne­li­ge lan­de­ne, Bel­gia, Tysk­land, Frank­ri­ke, Ita­lia, Lux­em­burg og Neder­land der Bel­gia, Tysk­land og Lux­em­burg møtes, i det som heter Ouren på tysk side og Lieler på Lux­em­burgsk side, for å under­teg­ne trak­ta­ten. Det er bare noen få kilo­me­ter syd­øst for det ste­det ryt­ter­ne krys­ser gren­sen fra Bel­gia inn i Lux­em­burg.

Lux­em­burg er et lite land. Det har fått en sen­tral posi­sjon i EU, med blant annet EU-dom­sto­len, og har for tiden pre­si­den­ten i EU-kom­mi­sjo­nen, Jean-Clau­de Junck­er. Men som vin­land er det et gans­ke ube­ty­de­lig land. I sitt “The World Atlas of Wine” har Hugh John­son og Jan­cis Robin­son ikke fun­net grunn til å gi Lux­em­burg en egen over­skrift. De har like­vel med noen set­nin­ger om Lux­em­burg i omta­len av Mosel i Tysk­land. Men Tom Ste­ven­son har tatt med litt om Lux­em­burg i sin World Ency­clo­pe­dia of Champag­ne & Spark­ling wine.

Jeg har ett min­ne om Lux­em­burgsk vin. For en god del år siden kjør­te vi til Lux­em­burg etter å ha til­brakt noen dager i Champag­ne. Av nys­gjer­rig­het og under sterk tvil kjøp­te jeg en flas­ke mus­se­ren­de vin fra Lux­em­burg til mid­dag. Den var laget med tra­di­sjo­nell meto­de, og ved­kom­men­de som ser­ver­te for­sik­ret oss om at den var god. Etter å ha druk­ket champag­ne i noen dager, var det ned­tur. Jeg hus­ker ikke len­ger hvil­ken vin vi drakk, men jeg hus­ker skuf­fel­sen. Men når jeg ten­ker etter, det er snart 30 år siden, så ting kan ha end­ret seg. Tom Ste­ven­son skri­ver i :

Most Lux­em­bourg spark­ling wine used to be tank-met­hod and very bland i style. How­e­ver, the intro­duc­tion of the Cré­mant de Lux­em­bourg appel­la­tion in 1991 for tra­ditio­nal-met­hod wines has improved stan­dards sig­ni­fi­cant­ly, and Lux­em­bourg pro­du­cers now make Cré­mant of much hig­her qua­li­ty than many of their French Cré­mant colle­agues.”

Pro­duk­sjon av mus­se­ren­de vin i Lux­em­burg star­tet ved at champagne­hu­set Mer­cier etab­ler­te seg i Lux­em­burg i 1885. De pro­du­ser­te champag­ne. Reg­le­ne var sik­kert ikke like stren­ge den gan­gen. De tok inn vin fra Champag­ne, som så ble laget fer­dig med andre­gangs­gjæ­ring m.m. i Lux­em­burg. Ved å gjø­re det på den­ne måten, kun­ne de kom­me inn under en toll­av­ta­le mel­lom Lux­em­burg og Tysk­land, slik at de unn­gikk Tysk­lands høye toll på fransk mus­se­ren­de vin på flas­ke.

Tom Ste­ven­son skri­ver at den førs­te mus­se­ren­de vinen laget med tra­di­sjo­nell meto­de i Lux­em­burg ble laget av Ber­nard-Mas­sard i 1921. Jeg kan ikke nok om det­te til å si hvil­ke opp­lys­nin­ger som stem­mer. Men Mer­cier fore­tok bare andre­gangs­gjæ­ring av en vin pro­du­sert i Frank­ri­ke, i Lux­em­burg. Så Ber­nard-Mas­sard var kan­skje den førs­te som pro­du­ser­te slik vin av dru­er dyr­ket i Lux­em­burg. Men om du pro­du­se­rer vin av egne dru­er, så pro­du­se­res det fort­satt mye vin i Lux­em­bourg av impor­ter­te dru­er, også av Ber­nard-Mas­sard.

Ber­nard-Mas­sard er, fort­satt iføl­ge Tom Ste­ven­son, den enes­te pro­du­sen­ten i Lux­em­bourg med ambi­sjo­ner om å ska­pe et inter­na­sjo­nalt ry. Men den pro­du­sen­ten som får høy­est sco­re i hans bok, er Desom. Jeg inn­ser at jeg må gi Cré­mant de Lux­em­bourg en ny sjan­se nes­te gang jeg er i Lux­em­bourg. Jeg reg­ner ikke med at det har noen hen­sikt å lete etter den and­re ste­der.

Det som pro­du­se­res av vin i Lux­em­bourg pro­du­se­res stort sett len­ger øst enn dagens etap­pe, langs elven Mosel, som er gren­sen mel­lom Lux­em­bourg og Tysk­land. Jeg tar meg ut i en liten, vir­tu­ell båt, og lar meg fly­te med støm­men neo­ver elven Mosel, og inn i Tysk­land. Da kom­mer vi til inter­es­san­te vin­om­rå­der. For å gjen­ta med selv, jeg had­de håpet at en etap­pe skul­le gå gjen­nom Mosel.

I unge år drakk jeg gans­ke mye halv­tørr moselvin: Rei­ler vom Hei­sen­stein, Saar-Rie­ling og Pie­spor­ter er blant de navn som bør være kjen­te for vin­drik­ke­re i min gene­ra­sjon.

Jeg had­de tenkt å skri­ve at Mosel er så langt nord som man kan dyr­ke vin, i alle fall før klima­end­rin­ge­ne begyn­te å gi sine virk­nin­ger. Men som jeg har sagt man­ge gan­ger før: Ingen lærer mer av det­te enn meg. Da jeg sam­let mate­ria­le til det­te, opp­da­get jeg at man pro­du­se­rer vin i dalen Ahr, et styk­ke nord for Mosel. Det var nytt for meg. Over­rask­enden nok pro­du­se­res det sær­lig rødvin, av Pinot Noir, eller Spät­bur­gun­der som den gjer­ne kal­les i Tysk­land. Men vi hol­der oss i Mosel, og besø­ker ikke Ahr den­ne gan­gen.

Mosel, eller Mosel­le som den heter i Frank­ri­ke og Musel på Lux­em­bour­gisk, star­ter i Vos­ges­mas­si­vet i Frank­ri­ke, ved Bal­lon d’Alsace. Den ren­ner gjen­nom depar­te­men­tet Lor­rai­ne. Fra det ste­det hvor Frank­ri­ke, Lux­em­bourg og Tysk­land møtes, er den grense­elv mel­lom Lux­em­bourg og Tysk­land, før den fort­set­ter inn i Tysk­land, før den ren­ner ut i Rhi­nen ved Kob­lenz. Elven Mosel slyn­ger seg gjen­nom Mosel­da­len i Tysk­land. Mosel er et av de vak­res­te vin­om­rå­de­ne, og den som er inter­es­sert i slikt, kan se effek­ten av mean­de­ring, hvor­dan elven gra­ver seg ut i slyn­ger. Men jeg for­kla­rer ikke det­te nå. Hvis man vil dra på tur til et områ­de hvor man kan kom­bi­ne­re et vak­kert land­skap, små roman­tis­ke byer, her repre­sen­tert ved Bern­kas­tel, og god vin, da er Mosel et sted å rei­se til.

Vi kan star­te ved Schen­gen, som er et navn de fles­te for­bin­der med en avta­le, og ikke med et sted. Men det er en liten by i Lux­em­burg, der Lux­em­burg, Frank­ri­ke og Tysk­land møtes. Her­fra kan vi dri­ve ned­over elven. Langs venstre­bred­den er Lux­em­burg, og her dyr­kes det mes­te av Lux­em­burgs vin. På høyre­bred­den er Tysk­land, og det områ­det som kal­les Ober­mo­sel. På tysk side dyr­kes for det mes­te  en drue som heter Elbling. Jeg må erkjen­ne at det er en drue som er ukjent for meg. Den sies å gi en vin med mye syre og gans­ke nøy­tral karak­ter. Den bru­kes for det mes­te til sekt, mer­ket Mosel sekt. Dru­en dyr­kes også i Lux­em­burg, ved siden av Mül­ler-Thur­gau og Auxer­rois. I Lux­em­burg her chap­ta­li­se­ring, hvil­ket vil si å til­set­te suk­ker til mos­ten, van­lig.

Ved Konz i Tysk­land, ren­ner elven Saar ut i Mosel, og litt len­ger nede, ved Ruwer ren­ner elven Ruwer ut. Både langs Saar og Ruwer pro­du­se­res det utmer­ket ries­ling, men vi tar ikke noen avstik­ke­re inn i de side­da­le­ne. Litt neden­for Tri­er, ved den lil­le byen Sel­lig, kom­mer vi inn i Mit­tel­mo­sel. Det er i Mit­tel­mo­sel, her­fra til Zell, vi fin­ner de sto­re vine­ne i Mosel. Her skal vi noen ste­der for­tøye vår vir­tu­el­le båt.

I Mosel, som i man­ge and­re deler av Tysk­land, har lavt suk­ker­inn­hold i dru­ene ført til at det var van­lig å lage halv­tørr vin. At lite suk­ker skal gjø­re at man hel­ler lager halv­tørr enn tørr vin, kan vir­ke para­dok­salt. Men lite suk­ker gir lav alko­hol­styr­ke. Alko­hol har en viss sød­me. Den sma­ker kan­skje ikke søtt, men den balan­se­rer i alle fall syren i vinen. I til­legg gir den en viss fyl­de. Tør­re, alko­hol­sva­ke viner vil vir­ke spink­le og sure. For å kom­pen­se­re for mang­len­de alko­hol­styr­ke, avbrøt man gjæ­rin­gen mens det ennå var rest­suk­ker igjen i vinen. Det­te suk­ke­ret balan­ser­te syren, og ga en viss fyl­de til vinen. Sma­ken end­ret seg, og mar­ke­det vil­le ha tør­re, ikke halv­tør­re viner. De halv­tør­re, tys­ke vine­ne mis­tet sin popu­la­ri­tet. Klima­end­rin­ge­ne har så langt hatt posi­tiv effekt for vin­pro­du­sen­te­ne i Mosel. Nå har man også i Mosel lært å lage tør­re viner. Når det er sagt: Til asia­tisk og kryd­ret mat, samt sushi må man ha en vin med en viss sød­me. Her er en halv­tørr ries­ling ofte et godt valg.

Alle de sto­re vine­ne fra Mosel er laget av ries­ling. Men ries­ling mod­ner bare på ide­el­le ste­der, syd­vend­te, brat­te skrå­nin­ger som får mye sol­eks­po­ne­ring, og hvor solen også reflek­te­res fra elven inn i vin­mar­ken. And­re ste­der dyr­kes dru­ene Mül­ler-Thur­gau og Syl­va­ner, som ikke gir like gode viner.

Vårt førs­te stopp er Trit­ten­heim. Den bes­te vin­mar­ken her er Apot­heke. Vi fort­set­ter her­fra til Pie­sport, byen som har gitt navn til den­ne delen av Mit­tel­mo­sel. Pie­sport lig­ger i en bue med fle­re syd­vend­te vin­mar­ker som dan­ner et amfi. Den mest kjen­te og bes­te vin­mar­ken er Gold­tröp­fchen. And­re kjen­te vin­mar­ker er Dom­herr, Fal­ken­berg, Gärtch­en, Gra­fen­berg, Gün­ter­slay, Hof­ber­ger, Kreu­zwin­gert, Schu­berts­lay og Tre­ppchen. Vide­re ned­over run­der vi en åsrygg mot Min­heim, en åsrygg som skjer­mer Pie­sport­om­rå­det fra kal­de vin­der fra øst. Når vi har run­det Min­heim, kom­mer vi inn i områ­det med Wintrich og Kesten, hvor vin­mar­ken Ohligs­berg er den mest kjen­te. Pie­sport har vært brukt som en sam­le­be­teg­nel­se for viner fra det­te områ­det, hvor nep­pe noen av dru­ene har kom­met fra de kjen­te vin­mar­ke­ne. Slik bruk av navn har visst­nok avtatt. Men min ung­doms Pie­spor­ter var nok ingen edel vin. Hvis den had­de vært det, had­de jeg nok ikke hatt pen­ger til å kjø­pe den. Da vi var unge, var det vik­tig at vinen var bil­lig.

Vi fort­set­ter ned­over, og nes­te stopp er Bern­kas­tel. Her fin­ner vi den mest kjen­te og bes­te vin­mar­ken i Mosel: Dok­tor. Jeg synes helse­re­fe­ran­se­ne til gode vin­mar­ker er inter­es­san­te, med Apot­heke i Trit­ten­heim og Dok­tor i Bern­kas­tel. Noen sier at Bern­kas­tel Dok­tor er Tysk­lands bes­te vin­mark. Jeg kjen­ner ikke dis­se vin­mar­ke­ne godt nok til å stil­le Bern­kas­tel Dok­tor opp mot Erbach Markob­runn i Rhein­gau. Fra beg­ge dis­se vin­mar­ker får vi tysk vin på sitt bes­te.

Dru­ene dyr­kes for en stor del i brat­te skrå­nin­ger, så bratt at det aller mes­te må gjø­res for hånd.  Solen kan vir­ke­lig ste­ke i dis­se skrå­nin­ge­ne.

Sam­men­lig­ner man med Rhein­gau, som vi var inn­om i går, så er Moselvi­ner gjer­ne “slan­ke­re”. På sitt bes­te er det en strå­len­de vin. Klas­si­fi­se­rin­gen er som for Rhein­gau. Også her må vi kjen­ne vin­mar­ke­ne for å fin­ne de aller bes­te. I et områ­de hvor det ofte er et pro­blem å få mod­ne dru­er, er de synd­vend­te skrå­nin­ger som gir best resul­tat.

Fort­set­ter vi litt til ned­over elven, kom­mer vi til Graach og vin­mar­ken Graacher Him­mel­reich. Her­fra kom­mer vi over til Weh­len, og vin­mar­ken Weh­le­ner Sonnenuhr. Vi kan fort­set­te til Zel­tin­ger hvor vi fin­ner Zel­tin­ger Sonnenuhr. Jeg tar også med Reil enda len­ger nede. Nå har vi pas­sert de mest inter­es­san­te vin­om­rå­de­ne, men jeg tar med det­te av nos­tal­gis­ke grun­ner. I unge år drakk jeg en god del Rei­ler vom Heis­sen Stein. Nos­tal­gi­en er ikke så sterk at jeg len­ger til­ba­ke til den vinen.

Jeg avslut­ter med Zell, hvor man pro­du­se­rer vinen Zel­ler Scwarze Katz, en vin som jeg også drakk en del av da jeg var ung — nep­pe i den bes­te kva­li­te­ten.

Jeg må inn­røm­me at jeg ikke har druk­ket sær­lig mye Moselvin i de sene­re år, men inn­ser at jeg bør for­nye mitt bekjent­skap med den vinen. Jeg har mer­ket meg pro­du­sen­ten Mar­kus Moli­tor, som en pro­du­sent som leve­rer god kva­li­tet i man­ge pris­klas­ser.

Sist høst ga Ing­vild Tenn­fjord ter­ning­kast 6 til Mar­kus Moli­tor Tra­dition Ries­ling, og skrev:

Mar­kus Moli­tor i Mosel vet hva han hol­der på med. Mest­rer til ful­le balan­sen mel­lom syre og sød­me. Van­lig­vis er vine­ne hans langt dyre­re. Den­ne er bil­lig, men like­vel dan­ker han ut kon­kur­ran­sen i sam­me pris­seg­ment. 11 gram suk­ker, og en per­fekt sus­hi­vin. Prøv også til krab­be og kreps. Lav alko­hol. Els­ker den.”

Fort­set­ter vi ned­over Mosel, kom­mer vi til Kob­lenz, hvor Mosel ren­ner sam­men med Rhi­nen ved Deut­sches Eck.

Her er sir­ke­len slut­tet, og vi er til­ba­ke der vi var i går. Vi må kom­me oss til­ba­ke til touren, og kom­me til mål. De vir­ke­lig spre­ke kan selv­sagt syk­le, men det er en tur på 225 km, og det er i alle fall len­ger enn en dagsetap­pe for meg. Men toget fra Kob­lenz til Lux­em­burg by tar 2 timer og 23 minut­ter, og da er man ca 36 km fra dagens mål­by. Man kan kom­me vide­re med tog til man i alle fall er vel­dig nær den frans­ke gren­sen, kan­skje også vide­re, men der har jeg ikke sjek­ket rute­ti­de­ne.

Vi avslut­ter i et av Frank­ri­kes rust­bel­ter. Her var det gruve­drift og indu­stri, men det er ikke så mye igjen av den. For syk­kel­in­ter­es­ser­te nev­ner jeg at områ­de­ne rundt Rou­baix er til­sva­ren­de. Aren­berg er et sam­funn byg­get rundt gru­ver, som nå er ned­lag. Men det hører til et annet syk­kel­ritt. Jeg var i områ­det hvor dagens etap­pe ender, for noen år siden, i en litt annen års­tid (skjønt det var midt­en av mars, og over­ras­ken­de mye snø for års­ti­den). I Hus­sig­ny-God­bran­ge, den lil­le byen eller lands­byen hvor syk­lis­te­ne tar til venst­re i det de syk­ler inn i den sis­te fjer­de­ka­te­go­ri­stig­nin­gen, var det ned­lag­te gru­ver. Jeg er født på indu­stri­ste­det Her­øya, og har vokst opp der og and­re ste­der i Pors­grunn. Jeg er indu­stri­nos­tal­gi­ker, og synes at synet av ned­lagt indu­stri er depri­me­ren­de.

1845336895En av klas­si­kerne, Hugh John­sons “The World Atlas of Wine” har nylig kom­met i en 7. utg, nå i sam­ar­beid med Jac­nis Robin­son. Tid­li­gere utga­ver, i alle fall utga­vene 3 til 6 har kom­met på norsk under tit­te­len “Vinens ver­den”. Da jeg for­hørte meg om også den 7. utg vil­le kom­me på norsk, fikk jeg til svar at det ikke var noen pla­ner om det. Det har skjedd mye i vin­ver­den fra 2007 (6. utg) til 2013 (7. utg). Så jeg vil ikke anbe­fale noen å kjø­pe den gam­le utga­ven i dag. Jeg hol­der meg her til den engels­ke utga­ven. Boken dek­ker hele ver­den, selv­føl­ge­lig også Ita­lia. Den gir en god over­sikt, er rikt illust­rert og inn­e­hol­der flot­te kart. Hvis du bare skal ha én vin­bok, er det den­ne du bør ha!

Wine Atlas of Germany

For mer inn­gå­en­de infor­ma­sjon om tysk vin, er det­te den bes­te boken jeg her fun­net. Her er det detal­jer­te kart over og infor­ma­sjon om tys­ke vin­om­rå­der. Men, og det er et stort MEN her. Det­te er en engelsk over­set­tel­se fra 2014 av en tysk utga­ve fra 2007. Det synes ikke som om den engels­ke utga­ven er opp­da­tert i for­hold til den tys­ke. Det er dumt. Tysk vink­las­si­fi­se­ring ble, så vidt jeg har klart å fin­ne ut, end­ret i 2012. I atla­set refe­re­res det til at noen vin­mar­ker er klas­si­fi­sert som Ers­tes Gewächs. Men i 2012 ble det også inført Gros­ses Gewächs. Om jeg har for­stått det rett er Gros­ses Gewächs omtrent som grand cru og Ers­tes Gewächs som perm­i­er cru i fransk klas­si­fi­se­ring. Kar­te­ne er ikke opp­da­tert i for­hold til det­te, slik at vi ikke ser hvil­ke av vin­mar­ke­ne som er klas­si­fiert på hvil­ke av dis­se to nivå­ene. Kar­te­ne over tys­ke vin­om­rå­der i Hugh John­son og Jan­cis Robin­son “The World Atlas of Wine” synes å være bed­re opp­da­tert, men er mind­re detal­jer­te. Jeg skul­le gjer­ne ha sett et opda­tert atlas. 

Tom Stevenson: World Encyclopedia of Champagne & Sparkling wine

Tom Ste­ven­son: World Ency­clo­pe­dia of Champag­ne & Spark­ling wine er stan­dard­ver­ket om mus­se­ren­de vin. Som tit­te­len anty­der, er det mest champag­ne. Men her er det gitt mye plass til and­re euro­pe­is­ke land (blant dem Sve­ri­ge og Dan­mark, men ikke Nor­ge), til mus­se­ren­de viner fra Afri­ka og Asia.

Kjøp den fra Ama­zon UK eller Ama­zon US.

0198609906Jan­cis Robin­sons Jan­cis Robin­sons The Oxford Com­pa­nion to Wine er et vin­lek­si­kon hvor ten­ke­lige og uten­ke­lige tema­er er orga­ni­sert alfa­be­tisk. Det er en stor og inn­holds­rik bok som har fått man­ge pri­ser. The Oxford Com­pa­nion to Wine er en nyt­tig bok å ha i vin­bi­blio­te­ket, men det er ikke den førs­te boken jeg vil­le ha kjøpt. Den er fin som opp­slags­verk, men ikke en bok man leser så mye i for å få over­sikt over vin­om­rå­der. Den har hel­ler ikke så man­ge kart og illust­ra­sjo­ner som de to fore­gå­en­de.

Les vins du Tour de France 2017

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

 

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2017. 2. etappe: Düsseldorf — Liege

Tony Mar­tin klar­te ikke å inn­fri hjem­me­fan­sens for­vent­nin­ger. Det var trist å se Ale­jan­dro Val­ver­de og Ion Izag­ir­re kræ­sje ut av Touren som de gjor­de.

I dag er det to fjer­ne­ka­te­go­ri stig­nin­ger. Noen vil gans­ke sik­kert gå i brudd for å få poeng og kun­ne star­te i klatre­trøy­en i mor­gen. Men det blir nok sann­syn­lig­vis en masse­spurt til slutt.

Som jeg skrev i inn­led­nin­gen til årets Tour,  ble jeg skuf­fet da jeg så at and­re etap­pe skul­le gå til Bel­gia og Liege. Bel­gia er ver­dens mest inter­es­san­te øll­land. For å site­re “World Atlas of Beer”:

Bel­gi­um is to beer what Fran­ce is to wine or the Scot­tish High­lands is to whis­ky.”

Men touren har ofte vært inn­om Bel­gia. Vi var i Bel­gia i 2010, 2102, 2015 og nå i 2017. Og det er nå bekref­tet at star­ten i Tour de Fran­ce 2019 vil være i Brus­sel, og Ant­wer­pen har meldt se på i kon­kur­ran­sen om star­ten i 2020. Så det vil bli man­ge mulig­he­ter til å sma­ke bel­gisk øl.

Touren har ikke vært i Tysk­land siden 1987, og når vi ende­lig er der, kun­ne vi ha blitt der litt len­ger. Jeg had­de håpet at and­re og tred­je etap­pe skul­le gå gjen­nom vin­om­rå­de­ne i Tysk­land, enten langs Rhi­nen eller Mosel. Jeg kom­mer til å juk­se litt. Jeg vil skri­ve i alle fall litt om tysk vin, og et utvalg av bel­gisk øl. Vi kom­mer rela­tivt nær Mosel i mor­gen, så jeg sni­ker inn litt vin her­fra i mor­gen.

Som ølland er Bel­gia på en måte Tysk­lands rake mot­set­ning. Tysk­land had­de ren­hets­lo­ven som ble inn­ført i Bay­er 1516 og gjort gjel­den­de for hele Tysk­land fra 1857. I dag er det så man­ge unn­tak fra den­ne, at den ikke len­ger har den sam­me prak­tis­ke betyd­nin­gen. Selv om også Tysk­land har hatt og har man­ge loka­le bryg­ge­ri­er, har det vært varia­sjo­ner over gans­ke begren­se­de tema­er. I Bel­gia har alt vært til­latt. Det hev­des at det i Bel­gia bryg­ges over 400 uli­ke ølsor­ter. Man kan selv­sagt dis­ku­te­re hva som er en ølsort, og hva som bare er vari­an­ter av den sam­me. Det lar vi lig­ge. Men hver gang jeg ser det­te tal­let, ten­ker jeg på Char­les de Gaul­les utta­lel­se at det er umu­lig å sty­re et land med 400 oster. Bel­gia har etter­tryk­ke­lig vist at det er mye vans­ke­li­ge­re å sty­re et land med 400 ølsor­ter. I Bel­gia er det tra­di­sjon for å til­set­te uli­ke kryd­der, frukt osv, noe som ikke var til­latt under den tys­ke ren­hets­lo­ven.

Gjen­nom his­to­ri­en har Bel­gia vært inva­dert vel­dig man­ge gan­ger. Det sies at en av bel­gier­nes for­svars­me­ka­nis­mer har vært å tvi­hol­de på det loka­le, i ølbryg­ging og mye annet.

Også i Bel­gia er en stor del av det ølet som drik­kes under­gjæ­ret lager. Stel­la Artois og Jupi­ler er kje­de­li­ge, indu­stri­pro­du­ser­te lager som går igjen over alt. Jupi­ler pro­du­se­res i Liege. Men det er ikke dis­se som gjør Bel­gia til et inter­es­sant ølland. Så vi pas­se­rer dis­se i still­het.

På vei­en mot Liege, etter å pas­sert den tysk-bel­gis­ke gren­sen, pas­se­rer vi rela­tivt nær to bryg­ge­ri­er som det er verdt å nev­ne. Det førs­te er Bras­se­rie Grain d’Orge, i Hom­bourg.  Jeg må erkjen­ne at det er et bryg­ge­ri jeg ikke kjen­ner. Det fin­nes fle­re and­re bryg­ge­ri­er som også bryg­ger øl under nav­net Grain d’Orge, så her er det en viss fare for for­veks­ling.

Her er en rating fra Beer­ad­voat av øl fra Bras­se­rie Grain d’Orge.  Her er en til­sva­ren­de rating fra Ratebe­er.

Det and­re bryg­ge­ri­et er Val Dieu i Aubel. Val Dieu, betyr Guds dal. Val-Dieu Abbey er et tid­li­ge­re cis­ter­si­en­ser­klos­ter. Klos­te­ret ble etab­lert i 1216, Det har gjen­nom his­to­ri­en blitt øde­lagt og gjen­opp­byg­get man­ge gan­ger, men klos­te­ret ble ned­lagt i alle fall for fore­lø­pig sis­te gang, i 2001. På sine nett­si­der skri­ver bryg­ge­ri­et at de er det enes­te auten­tis­ke klos­terølet i Bel­gia. Ølet bryg­ges i det gam­le klos­te­ret, i tra­di­sjon etter ølbryg­gin­gen i klos­te­ret. Jeg tar det­te med enes­te auten­tis­ke klos­terølet med kly­pe salt, eller kan­skje helst en neve sal­te nøt­ter — som sma­ker godt sam­men med øl.

Ølbryg­ging er en gam­mel tra­di­sjon i bel­gis­ke klos­te­re. Det var dels for å skaf­fe klos­te­ret inn­tek­ter, men også til eget bruk. Vi skal hus­ke på at van­net ofte var for­uren­set og kun­ne være far­lig å drik­ke. Der­for drakk man hel­ler øl. Som en, jeg har glemt hvem, kom til å si: Det fin­nes ikke far­li­ge stof­fer i øl. Det tok ikke lang tid før avholds­be­ve­gel­sen rea­ger­te på den.

I dag er det man­ge bryg­ge­ri­er med klos­ter­navn. For man­ge av dem er det en lisen­sie­ring av var­mer­ket, til et bryg­ge­ri som bryg­ger øl i klos­te­rets navn.  Et kjent eksem­pel er Grim­ber­gen. Mun­ker i Nor­ber­ti­ner­klos­te­ret litt nord for Brus­sel, star­tet å bryg­ge øl i 1128. De ble kjent for sin gjest­fri­het og for sitt øl.  Da Frank­ri­ke inva­der­te Bel­gia på slut­ten av 1700-tal­let, steng­te de klost­re­ne. Da stan­set også ølbryg­gin­gen. Sene­re ble klos­te­ret gjen­opp­ret­tet, men de fort­sat­te ikke med ølbryg­ging. Mun­ke­ne kjøp­te sitt øl fra loka­le bryg­ge­ri­er.

I 1958 kon­tak­tet Brou­we­rij Maes klos­te­ret, og spur­te om de kun­ne mar­keds­føre et mørkt øl de had­de utvik­let under nav­net “Grim­ber­gen”. Fram til 1978 ble ølet bryg­get i Water­loo. Sene­re ble pro­duk­sjo­nen flyt­tet til Brou­we­rij van Alken i Alken. Maes ble over­tatt av Heine­ken i 2008, og vare­mer­ket “Grim­ber­gen” ble solgt til Carls­berg. Men Heine­ken fikk en lang­va­rig lisens til å sel­ge øl under nav­net Grim­ber­gen i Bel­gia. Øl som sel­ges under nav­net Grim­ber­gen uten­for Bel­gia er bryg­get hos Kro­nen­bourg i Stras­bourg, gans­ke fjer­net fra noe bel­gisk klos­ter. Når de kal­ler det klos­terøl, “Bié­re d’Abbaye”, med års­tal­let 1128, er det en “sann­het” med bety­de­li­ge modi­fi­ka­sjo­ner. På det Grim­ber­gen-ølet jeg fra tid til annen kjø­per i Frank­ri­ke, som er bryg­get i Stas­bourg, står det: “Brassée dans la tra­dition de l’Abbaye”, alt­så “bryg­get i klos­te­rets tra­di­sjon”. Hel­ler ikke det kan sies å være helt sant. Men skal man ha øl fra et av de sto­re indu­stri­bryg­ge­ri­en, som de ofte sel­ger fra fat i puber og barer, da synes jeg at Grim­ber­gen er blant de bed­re. På frans­ke fly­plas­ser får man ofte val­get mel­lom Heine­ken og Grim­ber­gen, og da fore­trek­ker jeg uten tvil Grim­ber­gen.

AffligemBlondAff­li­gem er et annet “klos­terøl” som ikke bryg­ges i et klos­ter. Klos­te­ret Aff­li­gem ble etab­lert i 1074, og lig­ger i dagens Bel­gia. Det er doku­men­tert at det ble bryg­get øl i 1129, og ølbryg­gin­gen ved­var­te i noen hund­re år. Uhel­dig­vis had­de klos­te­ret en meget stra­te­gisk belig­gen­het på en høy­de, som gjor­de at det fle­re gan­ger ble øde­lagt i kri­ger.  Etter den frans­ke revo­lu­sjon, vil­le de frans­ke myn­dig­he­ter avskaf­fe den katols­ke kir­kens makt. De steng­te klost­re og beslag­la deres eien­dom. Når man ser på hvil­ke eien­dom­mer den katols­ke kir­ke og klost­re had­de, ser man at det nok ikke bare var reli­giø­se grun­ner til at verds­li­ge hers­ke­re tok opp kam­pen med den katols­ke kir­ken og dens insti­tu­sjo­ner. Klos­te­ret ble stengt i 1796. I 1868 ble det som var igjen av klos­te­ret kjøpt av noen mun­ker, som gjen­opp­byg­get det. I 1885 had­de de star­tet ølbryg­ging, og klos­te­ret var gjen­opp­byg­get i 1887. Bryg­gin­gen fort­sat­te til 1940, da bryg­ge­ri­et led sam­me skjeb­ne som en del and­re bryg­ge­ri­er: Etter Bel­gias kapi­tu­la­sjon, ble de tvun­get til å gi fra seg kob­ber­kje­le­ne til den tys­ke okku­pa­sjons­mak­ten, som treng­te kob­be­ret til sin våpen­in­du­stri.

I 1956 star­tet de å sam­ar­bei­de med det lil­le, loka­le bryg­ge­ri­et De Smedt. I dag bryg­ges Aff­li­gem av De Smedt, i nært sam­ar­beid med mun­ke­ne i klos­te­ret. Klos­te­ret eier vare­mer­ket Aff­li­gem, og må god­kjen­ne alle end­rin­ger, nye ølty­per m.m. Men bryg­ge­ri­et De Smedt eies nå av Heine­ken, som står for mar­keds­fø­ring og dis­tri­bu­sjon av Aff­li­gem.

Leffe_blondEt av de mest kjen­te bel­gis­ke “klos­terøl” er Lef­fe. Klos­te­ret ble etab­lert i 1152, i nær­he­ten av Namur i Val­lo­nia (den fransk­språk­li­ge delen av Bel­gia). Som i så man­ge and­re klost­re, bryg­get man øl, for en stor del basert på ingre­di­en­ser som voks­te vilt i nær­he­ten av klos­te­ret. Som så man­ge and­re klost­re har det blitt øde­lagt og gjen­opp­byg­get man­ge gan­ger i his­to­ri­en. Etter den frans­ke revo­lu­sjo­nen ble klos­te­ret øde­lagt og for­latt. I 1902 kom mun­ker til­ba­ke til klos­te­ret. I 1952 ble ølbryg­gin­gen gjen­opp­tatt i sam­ar­beid med det flams­ke bryg­ge­ri­et Loot­vo­et. Bryg­ge­ri­et ble sene­re kjøpt av Inter­brew, som er en del av ver­dens størs­te bryggeri­kon­sern, Anheu­ser-Busch InBev, som er basert i Bel­gia. I dag bryg­ges alt Lef­fe øl av Stel­la Artois i Leu­ven. Men Leffe­klos­te­ret får fort­satt royal­ty av sal­get.

I noen til­fel­ler er det et verds­lig bryg­ge­ri som er etab­lert i klos­te­ret, som står for bryg­gin­gen i klos­te­rets navn. Det er her vi fin­ner Val Dieu. Skal man ha auten­tisk klos­terøl, bør man kjø­pe Trappi­støl. Det er øl bryg­get i Trappist­klos­ter. Men det er ingen sli­ke på vår vei den­ne gan­gen, så vi åpner ikke slikt øl i dag.

Til­ba­ke til Val Dieu. De bryg­ger noen av de ølty­per vi er kjent med fra Bel­gia: Blond, Brown og Trip­le. I til­legg bryg­ger de en Grand Cru, en Win­ter Ale og en Cuvé 800.

Hvis vi had­de krys­set gren­sen ca en mil len­ger sør, had­de vi sett et av de grense­fe­no­mer som jeg synes er inter­es­sant. Her er det en bel­gisk kor­ri­dor gjen­nom det som ellers er tysk ter­ri­to­ri­um. Jeg hus­ker ikke helt his­to­rik­ken her. Det var en bel­gisk jern­bane­lin­je, som Bel­gia fikk beol­de som sitt ter­ri­to­ri­um. Bel­gia had­de et av ver­dens tet­tes­te bane­nett. Man som så man­ge and­re land skul­le man være “moder­ne” etter and­re ver­dens­krig, og sat­set på vei og pri­vat­bil, frem­for jern­bane. Jer­bane­lin­jen er ned­lagt, men Bel­gia har beholdt ter­ri­to­ri­et. Jern­bane­lin­jen er nå erstat­tet av en gang- og syk­kel­vei. Hvis man først leg­ger ned jern­bane­lin­jer, er det­te noe av det bes­te man kan bru­ke dem til. De har ingen brat­te bak­ker, og er fine å syk­le på. Flåms­ba­nen, som er Euro­pas nest­brat­tes­te jern­bane med van­lig frik­sjons­spor (noen med tann­stang og tann­hjul er brat­te­re), er på det brat­tes­te 5,6%. Så utford­ren­de klat­rin­ger, det møter man ikke på ned­lag­te jern­bane­spor.

Vi var her for noen år siden. Det var ikke noe sær­lig syk­kel­føre den gan­gen. Men det var fak­tisk i midt­en av mars. Vi kjør­te bil fra Maast­richt i Neder­land til Metz i Frank­ri­ke. Poen­get med den turen var å fin­ne geocacher i fem land på en dag (Neder­land, Tysk­land, Bel­gia, Lux­em­bourg og Frank­ri­ke). Det var med litt blan­de­de følel­ser jeg hen­tet ut en leie­bil med som­mer­dekk på fly­plas­sen i Brus­sel, etter at det, til års­ti­den å være, had­de falt used­van­lig mye snø i Bel­gia.

Vi tok en tur inn­om det­te områ­det, bare for­di jeg er fasci­nert av den­ne type enkla­ver. (Skal man være pir­ke­te, er det strengt tatt ikke enkla­ver, siden det er åpent til Bel­gia i ende­ne. Streng tatt er det slik at dis­se kor­ri­do­re­ne (det er to) gjør de tys­ke ter­ri­to­rie­ne vest for kor­ri­do­re­ne til tys­ke enkla­ver i Bel­gia. Men det får være gren­ser for pirk.) Hvor man­ge gan­ger  vi krys­set gren­sen mel­lom Tysk­land og Bel­gia den dagen, vet jeg ikke. Men det var man­ge.

Men jeg vil til­ba­ke til Tysk­land og Rhi­nen, og til tysk vin. Selv om syk­lis­te­ne ikke får med seg vinen, tar vi en avstik­ker for å sma­ke på noen edle drå­per.

Rhi­nen star­ter i De sveit­sis­ke alper, ved Obe­ralp­pass. Ruten Euro­Ve­lo 15, Rhin­ru­ten,  føl­ger Rhi­nen fra dens spe­de begyn­nel­se, til den ren­ner ut i havet ved Hoeck van Hol­land, litt uten­for Rot­ter­dam. Jeg syk­let det mes­te av den­ne ruten i fjor som­mer. Ca 1300 km på to uker, er litt mer enn en van­lig fami­lie­fe­rie på syk­kel. Men man kan syk­le deler av den­ne ruten. Hvis man er av de spre­ke og klatre­vil­li­ge, kan man syk­le opp til der den star­ter. Eller man kan gjø­re som jeg gjor­de: Ta toget til Obe­ralp­pass, og star­te fra top­pen.

Rhi­nen er for en stor del grense­elv mel­lom Sveits og Tysk­land fra Boden­see til Basel. Her­fra går den gans­ke rett nord­over, med Frank­ri­ke (Alsa­ce) langs venstre­bred­den i øst, og Tysk­land langs høyre­bred­den. Her for­lot jeg elven på min tur, for å syk­le gjen­nom vin­om­rå­de­ne i Alsa­ce, litt len­ger vest. Jeg fant igjen Rhi­nen litt før jeg kom til Stras­bourg.  På tysk side har vi her vin­om­rå­det Baden, og det er her vi kom­mer til Schwartz­wald. Omtrent på høy­de med Karls­ruhe knek­ker gren­sen 90 gar­der vest­over, og her­fra ren­ner Rhi­nen gjen­nom Tysk­land, til den ren­ner inn i Neder­land. Vi har nå vin­om­rå­det Pfalz vest for Rhi­nen, og fort­satt Baden i øst. Vin­om­rå­det Baden ender ved Mann­heim, og Pfalz ved Worms på vest­si­den. Men på vest­si­den går det over til Rhein­hes­sen.

Ved Mainz og Wies­ba­den drei­er elven vest­over. Nord for elven, mel­lom Wies­ba­den og Rüdes­heim, lig­ger Rhei­gau. Det er et syd­vendt områ­de som får mye sol­eks­po­ne­ring, og er Tysk­lands bes­te vin­om­rå­de. Rhein­gau er gul­grøn­ne områ­det på kar­tet under, over det bru­no­ran­sje Rhein­hes­sen og det røde er .Pfaltz.  Det fio­let­te områ­det vest for Rhein­hes­sen og syd­vest for byen Bin­gen er Nahe.

Rhein­gau er hjem­me­om­rå­det for ries­ling. I de ret­te områ­de­ne kan ries­ling gi alt fra let­te og syre­fris­ke tør­re viner, til vel­dig søte trockenbe­er­e­naus­le­se. Ries­ling gir best resul­tat i litt kjø­li­ge områ­der. Den gir stort sett best resul­tat i Tysk­land, Frank­ri­ke (Alsa­ce), Øster­rike og New Zee­land. En god ries­ling kan lag­res len­ge. Jeg har en gang smakt ries­ling pro­du­sert i USA. Det var en søt, og ikke sær­lig ele­gant vin. I den grad den var repre­sen­ta­tiv, gir ikke ries­ling god vin i USA.

Da jeg var i Alsa­ce sist som­mer, had­de pro­du­sen­te­ne stor tro på 2014-årgan­gen. Da han som ser­ver­te meg vin hos Bal­t­hazar Ress i Rhein­gau vak­let mel­lom 2014 og 2015-årgan­ge­ne, og end­te med 2015, nevn­te jeg pro­du­sen­te­ne i Alsa­ce som had­de sær­lig stor tro på 2014-årgan­gen. Han kom­men­ter­te det omtrent slik: “I Alsa­ce er det egent­lig for varmt til å dyr­ke ries­ling. Så for dem var et kjø­lig år som 2014 utmer­ket, men for oss var et varmt år som 2015 mye bed­re.” Jeg syn­tes ikke at jeg kun­ne nok, ver­ken om vine­ne eller om årgan­ge­ne, til å argu­men­te­re mot det­te.

Ved Rüdesheim/Bingen drei­er Rhi­nen nord­over. Her­fra til Kob­lenz syk­ler man gjen­nom Mitt­ler­hein, som er den flot­tes­te delen av Rhi­nen, med blant annet klip­pen Lore­lei.

I Kob­lenz ren­ner de to elve­ne Rhi­nen og Mosel sam­me ved Deutch­es Eck, (Tys­ke hjør­net).

Mosel har jeg tenkt å ta en avstik­ker til i mor­gen, så vi sei­ler for­bi den­ne nå. Nord for Kob­lenz kom­mer vi inn i Rhur og den mer indu­stria­li­ser­te delen av Rhi­nen. Her er det mye indu­stri og en del kom­mer­si­el­le hav­ner langs elven, som gjør at syk­kel­vei­ene ofte går et styk­ke fra elven.

Fort­set­ter vi ned­over elven, kom­mer til vil Bonn og Köln, før vi kom­mer til­ba­ke til Düs­sel­dorf.

Tysk vin kan være vans­ke­lig å ori­en­te­re seg i. Tysk vin er delt inn i fire kva­li­tets­ni­vå­er: Deut­scher Wein, Land­wein, Qua­litäts­wein (QbA) og Prä­di­kat­s­wein. Den sis­te grup­pen er delt inn etter dru­enes mode­net i Kabi­nett, Spät­lese, Aus­le­se, Beer­e­naus­le­se, Eis­wein og Trockenbe­er­e­naus­le­se. Innen­for de tre førs­te kate­go­ri­ene fin­ner vi tør­re, halv­tør­re og fruktige/søtlige viner. De tre sis­te er søte.

Vi kan star­te med områ­det og pro­du­sen­ten. Vi er i Rhein­gau. Den elds­te pro­du­sen­ten er Schloss Johan­n­is­berg. Der skal de ha pro­du­sert vin i 900 år. Jeg har ofte kjøpt vin fra Schloss Johan­n­is­berg, men jeg var ikke inn­om dem da jeg var i Rhein­gau i fjor. Man rek­ker ikke alt, dess­ver­re.

Jeg vel­ger som eksem­ler to vin­pro­du­sen­ter som jeg besøk­te da jeg syk­let gjen­nom områ­det i fjor som­mer. Jeg bruk­te bare en dag på å syk­le gjen­nom Rhein­gau, så det ble ikke tid til å besø­ke man­ge pro­du­sen­ter. Jeg skul­le hatt fle­re dager her. Den førs­te var Klos­ter Eber­bach.

De har vin­mar­ker fle­re ste­der, noen gan­ger bare par­sel­ler i en vin­mark. De har sin stan­dard­vin, som kan ha dru­er fra alle vin­mar­ker. Men det går nok ikke så mye dru­er fra de bes­te vin­mar­ke­ne i den­ne vinen. Så har de viner fra enkelt­vin­mar­ker. Her har Klos­ter Eber­bach satt ut prø­ver som viser jord­smon­net i uli­ke vin­mar­ker.

Besø­ker man Klos­ter Eber­bach bare for å sma­ke, uten å kjø­pe vin, må man beta­le for hvert glass. Kjø­per man vin, trek­ker de det­te fra på kjøpe­sum­men. Jeg synes det er en utmer­ket måte å gjø­re det på. Når jeg besø­ker en vin­pro­du­sent og sma­ker på vinen, føler jeg et visst press for å kjø­pe vin, selv om man selv­føl­ge­lig kan gå uten å kjø­pe noe. Jeg var på syk­kel­tur og skul­le syk­le vide­re til Amster­dam, og kun­ne ikke ta med et par kas­ser vin i til­legg til den baga­sjen jeg had­de. Da kun­ne jeg sma­ke på vin med god sam­vit­tig­het, uten å kjø­pe noe. Jeg har fle­re gang­rer kjøpt ries­ling fra Klos­ter Eber­bach i tax-free butik­ken på Gar­der­moen.

Den and­re vin­pro­du­sen­ten jeg besøk­te, var Bal­t­hazar Ress. Jeg var på en sma­king av deres viner i Oslo for noen år siden, så det var en pro­du­sent jeg i noen grad kjen­te fra før. Det var en vik­tig grunn til at jeg valg­te ut dem da jeg var i Rhei­gau. Det er inter­es­sant å kom­me “hjem” til de man har møtt før. Da jeg kom inn i smakerommet/butikken, sa jeg med en gang at jeg var på syk­kel­tur, og ikke kun­ne kjø­pe med meg noe vin. Det var helt greit, sa de. Og skjen­ket vil­lig vin. Etter å ha gjort det­te klart, kun­ne jeg sma­ke uten å føle noe kjøpe­press. Her er de vine­ne jeg smak­te på hos Bal­t­hazar Ress:

Hvis vi skal ori­en­te­re oss i vine­ne, må vi vite områ­det, pro­du­sen­te­ne, kva­li­tets­be­teg­nel­sen og for de bes­te: Vin­mar­ken. Bal­t­hazar Ress’ stan­dard­vin er von Unserm. I alle fall var det den­ne de ser­ver­te som sin stan­dard­vin. Jeg ser at Vin­mono­po­let nå har en som bare heter Ries­ling Trock­en, som er noe rime­li­ge­re. Men der er pro­duk­sjons­om­rå­det bare angitt til Rhi­nen, ikke Rhein­gau, som von Unse­rem. Så den­ne vinen kan kom­me fra alle ste­der langs Rhi­nen. Jeg kan ikke ta med alle deres viner. Klat­rer man opp­over i kva­li­tets­hie­rar­ki­et, må man kjen­ne vin­mar­ken, omtrent som i Bur­gund.

Vi kan bru­ke deres Rüdes­heim Berg Rott­land GG som eksem­pel. Øverst er angitt pro­du­sen­ten. Under det­te er ste­det hvor dru­ene kom­mer fra, byen Rüdes­heim, vest i Rhein­gau. Under det­te er vin­mar­ken angitt. Berg anty­der at det er på en høy­de, og den heter Rott­land. Rott­land er en gans­ke bratt skrå­ning, ca 33% hel­ning, som får mye sol.

Jeg smak­te den hos Bal­t­hazar Ress, og jeg har kjøpt den på Vin­mono­po­let etter at jeg kom hjem. Det er en utmer­ket ries­ling.

GG står for Gros­ses Gewächs, som sier det sam­me som Gros­se Lage, som betyr noe slikt som stort områ­de. Det er  omtrent som Grand Cru i Frank­ri­ke. På nivå­et under fin­nes Ers­te Lage, som blir som Pre­mi­er Cru om vi er i Frank­ri­ke. Jeg har len­ket til Gros­se Lage og Ers­te Lage fra Bal­t­hazar Ress som eksemp­ler, siden det er en pro­du­sent jeg har blitt litt kjent med. Men det betyr ikke at jeg påstå at de er noe bed­re enn and­re kva­li­tets­pro­du­sen­ter i Rhein­gau.

Under angi­vel­sen av vin­mark står at det er fra Rhein­gau, at det er ries­ling og at den er tørr (trock­en).  Min vin var en van­lig trock­en, men den fin­nes også som spät­lese, aus­le­se og trockenbe­er­e­naus­le­se.

Den mest eks­klu­si­ve vin­mar­ken i Rhein­gau er Erbach Markob­runn. Det er et lite områ­de. Bare noen få pro­du­sen­ter har par­sel­ler her, men blant de som har er både Klos­ter Eber­bach og Bal­tazar Ress.

På sma­kin­gen i Oslo, sa baro­nes­sen som pre­sen­te­re vine­ne, at man bare kun­ne skaf­fe seg vin­mark her på en av to måter: Enten arver man den, eller man gif­ter seg til den. Hun had­de gjort det sis­te. Det er ald­ri noe til salgs. Vi smak­te Erbach Markob­runn i Oslo, og det er noe av det bes­te Rhein­gau kan by på. De bød ikke på den da jeg besøk­te dem i fjor som­mer. Men jeg fikk nylig en Erbach Markob­runn aus­le­se fra Bal­t­hazar Ress, i en gans­ke søt utga­ve, ser­vert som des­sert­vin på en res­tau­ran­ten Park 29 i Oslo. Den inn­gikk i vin­me­ny­en de ser­ver­te til dagens tre­ret­ter. Vin­mono­po­let har den for tiden ikke inne.

De pro­du­se­rer også en rødvin, laget av Pinot Noir, eller Spät­bur­gun­der som den gjer­ne kal­les i Tysk­land. Det er en god vin, men det er er hvit­vin som er deres vik­tigs­te pro­dukt. De bød også på en oran­sje vin. Jeg var litt inn­om oran­sje vin til 13. etap­pe i årets Giro d’Italia, og litt mer utfør­lig til 5. etap­pe i 2012. Oran­sje vin er en vin laget i en rødvins­pro­sess, gjæ­ring med skall, kjer­ner, stil­ker etc, med hvi­te dru­er. Den ita­li­ens­ke La Stop­pa Age­no har fått man­ge gode omta­ler, men den har ald­ri blitt en av mine favo­rit­ter. Den oran­sje vinen fra Bal­tazar Ress, lik­te jeg langt bed­re. Den var lyse­re i far­gen, og had­de langt mind­re tan­ni­ner enn La Stop­pa. Om det­te først og fremst skyl­des uli­ke dru­er (pinot gri­gio for Age­no, og ries­ling for Bal­tazar Ress), vet jeg ikke. Det kan også være for­skjell i hvor len­ge skal­le­ne etc får være med i gjæ­rings­pro­ses­sen. I alle fall: Det­te var en oran­sje­vin jeg lik­te.

En annen god pro­du­sent i Rhein­gau, som er godt kjent i Nor­ge er Leitz, som hol­der til i Rüdes­heim. Deres viner fikk jeg mulig­he­ten til å bli kjent med under en “winemaker’s din­ner” i Oslo.

Som nevnt syk­let jeg langs Rhi­nen sist som­mer, fra der den star­ter i den sveit­sis­ke alper, til den ren­ner ut i havet i Hoek van Hol­land, litt uten­for Rot­ter­dam. Vil man  vel­ge en del­strek­ning, anbe­fa­ler jeg varmt strek­nin­gen fra Bin­gen til Kob­lenz, om man syk­ler med­strøms. Det er kort vei fra Frank­furt til Wies­ba­den, så det kan være en grei reise­rute for å kom­me dit. Noen roli­ge dager i Rhein­gau med god vin, før man rei­ser vide­re. Mit­tel­rhein, fra Rüdes­heim og Bin­gen til Kob­lenz er et  vak­kert områ­de, og det er lagt godt til ret­te for å syk­le. Turen er ca 70 km. Hvis man ikke vil syk­le, kan man rei­se med båt.

Det er også mulig å rei­se med tog eller bil. Men da går det så fort at man ikke får med seg så mye av Rhin­land­ska­pet.

I Tysk­land er det lagt godt til ret­te for at man skal kun­ne ta med syk­ke­len på toget, kan man ta toget vide­re eller til­ba­ke til utgangs­punk­tet. Jeg vil­le til Bonn, først og fremst for­di det er Lud­wig van Beet­ho­vens føde­by, men syn­tes de vil­le bli for langt å syk­le fra Bin­gen til Bonn på en dag. Så jeg syk­let fra Bin­gen til Kob­lenz, og tok toget til Bonn. Dagen etter syk­let jeg fra Bonn til Düs­sel­dorf.

For Tour de Fran­ce kun­ne man helt sik­kert ha fun­net mer utford­ren­de vei­er enn de jeg syk­let, langs elven. En rute syd­over langs Rhi­nen kun­ne ha vært mer utford­ren­de og vak­re­re enn dagens etap­pe til Liege.

For den som vil lære mer om øl, har jeg gjer­ne anbe­falt The World Atlas of Beer. Som nav­net anty­der, dek­ker den hele ver­den. Den fin­nes på norsk med tit­te­len “Den sto­re ølbo­ken”. Jeg har holdt meg engels­ke utga­ven. Den nors­ke utga­ven har jeg ikke lest, men inn­hol­det bør være det sam­me. Boken er flott illust­rert, slik at det er en fin bok å bla i, og den inn­e­hol­der mye inter­es­sant les­ning. Boken er utgitt i Eng­land. Det er i Euro­pa vi fin­ner de inter­es­sante øl-tra­di­sjo­ne­ne. Bøker utgitt i USA har en tendens til å gi usan­ske bryg­ge­rier stør­re plass enn de for­tje­ner, i alle fall vur­dert i et inter­na­sjo­nalt per­spek­tiv. Den er skre­vet i sam­ar­beid mel­lom en engelsk for­fat­ter (Tim Webb) og en cana­disk for­fat­ter (Step­hen Beaumont), så de kla­rer å behol­de et inter­na­sjo­nalt per­spek­tiv.

Boken kom i ny utga­ve okto­ber 2016, og den­ne utga­ven er så vidt jeg vet ikke utgitt på norsk.

9788248913405Hvis dine vinam­bi­sjo­ner er å bli litt flin­kere til å vel­ge vin, og å ha litt stør­re utbyt­te av å sma­ke og drik­ke vin, da er min anbe­fa­ling Ing­vild Tenn­fjords bok “Skål!”. Det er ikke en bok for deg som vil bril­li­ere med vin­kunn­skap. Vil du bli vinsnobb, er det­te ikke boken for deg. Men det er en vel­dig god, venn­lig og upre­ten­siøs inn­fø­ring i vin­ver­den. Gå hit for nær­mere omta­le av boken.

1845336895En av klas­si­kerne, Hugh John­sons “The World Atlas of Wine” fore­lig­ger i  7. utg, nå i sam­ar­beid med Jac­nis Robin­son. Tid­li­gere utga­ver, i alle fall utga­vene 3 til 6 har kom­met på norsk under tit­te­len “Vinens ver­den”. Da jeg for­hørte meg om også den 7. utg vil­le kom­me på norsk, fikk jeg til svar at det ikke var noen pla­ner om det. Det har skjedd mye i vin­ver­den fra 2007 (6. utg) til 2013 (7. utg). Så jeg vil ikke anbe­fale noen å kjø­pe den gam­le utga­ven i dag. Jeg hol­der meg her til den engels­ke utga­ven. Boken dek­ker hele ver­den, selv­føl­ge­lig også Frank­ri­ke og Tysk­land. Den gir en god over­sikt, er rikt illust­rert og inn­e­hol­der flot­te kart. Hvis du bare skal ha én vin­bok, er det den­ne du bør ha!

Wine Atlas of Germany

For mer inn­gå­en­de infor­ma­sjon om tysk vin, er det­te den bes­te boken jeg her fun­net. Her er det detal­jer­te kart over og infor­ma­sjon om tys­ke vin­om­rå­der. Men, og det er et stort MEN her. Det­te er en engelsk over­set­tel­se fra 2014 av en tysk utga­ve fra 2007. Det synes ikke som om den engels­ke utga­ven er opp­da­tert i for­hold til den tys­ke. Det er dumt. Tysk vink­las­si­fi­se­ring ble, så vidt jeg har klart å fin­ne ut, end­ret i 2012. I atla­set refe­re­res det til at noen vin­mar­ker er klas­si­fi­sert som Ers­tes Gewächs. Men i 2012 ble det også inført Gros­ses Gewächs. Om jeg har for­stått det rett er Gros­ses Gewächs omtrent som grand cru og Ers­tes Gewächs som perm­i­er cru i fransk klas­si­fi­se­ring. Kar­te­ne er ikke opp­da­tert i for­hold til det­te, slik at vi ikke ser hvil­ke av vin­mar­ke­ne som er klas­si­fiert på hvil­ke av dis­se to nivå­ene. Kar­te­ne over tys­ke vin­om­rå­der i Hugh John­son og Jan­cis Robin­son “The World Atlas of Wine” synes å være bed­re opp­da­tert, men er mind­re detal­jer­te. Jeg skul­le gjer­ne ha sett et opda­tert atlas. 

Les vins du Tour de France 2017

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2017. 1. etappe: Prolog i Düsseldorf

Årets tour star­ter med en 14 km tem­po i Düs­sel­dorf. Her hvi­ler det et stort press på den tys­ke tempo­spe­sia­lis­ten Tony Mar­tins skuld­re. Hjem­me­pub­li­kum ven­ter at han skal vin­ne, og at han star­ter mor­gen­da­gens etap­pe i gul leder­trøye. Den som vin­ner dagens etap­pe vil sann­syn­lig­vis behol­de den­ne i alle fall til de star­ter på tred­je etap­pe. Mor­gen­da­gens etap­pe vil sann­syn­lig­vis ende med en masse­spurt, og da vil vin­ne­ren ikke få til­strek­ke­lig tids­dif­fe­ren­se til at leder­trøy­en skif­ter skuld­re. Tred­je etap­pe slut­ter i mot­bak­ke, om enn ikke av de aller brat­tes­te. Men bratt nok til at de mest typis­ke spur­ter­ne nep­pe hen­ger med, på den annen side nep­pe bratt og lang nok til at det blir sto­re tids­for­skjel­ler.

Con­ti­nue read­ing Les vins du Tour de Fran­ce 2017. 1. etap­pe: Pro­log i Düs­sel­dorf

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2017. Innledning

Årets Tour star­ter i Düs­sel­dorf i Tysk­land. Det er førs­te gan­gen siden 1987 at Touren er inn­om Tysk­land. Da doping her­jet syk­kel­spor­ten, også i Tysk­land, sa Tysk­land nei. Tysk TV slut­tet å sen­de Tour de Fran­ce. Men nå har tys­ke­re som André Grei­pel, John Degen­kolb, Tony Mar­tin, og Mar­cel Kit­tel, satt sitt preg på blant annet Tour de Fran­ce.

Touren star­ter med pro­log i Düs­sel­dorf. Da er vi nord for ving­ren­sen, skjønt det stem­mer kan­skje ikke helt når klima­end­rin­ge­ne har flyt­tet den­ne gren­sen nord­over. Selv i Nor­ge proud­se­res det nå vin. Men i Düs­sel­dorf får vi ta en øl.

Jeg var skuf­fet da jeg så ruten vide­re fra Düs­sel­dorf. Jeg had­de håpet at vi nå skul­le kun­ne ta for oss tysk vin. Men ryt­ter­ne skal rett fre Düs­sel­dorf til Liege i Bel­gia, og det er ikke mye vin langs den etap­pen. Her­fra skal ryt­ter­ne gjen­nom Lux­em­bourg, før vi kom­mer inn i Frank­ri­ke.

Men jeg lar meg ikke stop­pe så lett. Så jeg tar litt bel­gisk øl og litt tysk vin til and­re etap­pe. Lux­em­burgsk vin pro­du­se­res stort sett langs grense­el­ven mot Tysk­land, Mosel. Mosel er mer inter­es­sant litt len­ger nede i Tysk­land, så vi vil fly­te med strøm­men inn i Mosel­da­len i Tysk­land under tred­je etap­pe.

Den førs­te vir­ke­lig inter­es­san­te etap­pen fra et vin­syns­punkt, er 7. etap­pe inn til Nuit St Geor­ges i Bur­gund. Her er det mye god vin. 10. etap­pe, inn til områ­det Ber­ge­rac, som er et utmer­ket vin­om­rå­de som er mind­re kjent enn det for­tje­ner.  11. etap­pe tar oss gjen­nom områ­det for Armag­nac, så det blir sterkt drik­ke til den etap­pen. 16. etap­pe tar oss gjen­nom et av de vik­tigs­te områ­de­ne i Rhô­ne, Hermi­ta­ge.  Som van­lig er det vans­ke­lig å fin­ne vin i fjel­le­ne. Og tra­di­sjo­nen tro blir det champag­ne til fina­len i Paris.

9788248913405Hvis dine vinam­bi­sjo­ner er å bli litt flin­kere til å vel­ge vin, og å ha litt stør­re utbyt­te av å sma­ke og drik­ke vin, da er min anbe­fa­ling Ing­vild Tenn­fjords bok “Skål!”. Det er ikke en bok for deg som vil bril­li­ere med vin­kunn­skap. Vil du bli vinsnobb, er det­te ikke boken for deg. Men det er en vel­dig god, venn­lig og upre­ten­siøs inn­fø­ring i vin­ver­den. Gå hit for nær­mere omta­le av boken.

1845336895En av klas­si­kerne, Hugh John­sons “The World Atlas of Wine” har nylig kom­met i en 7. utg, nå i sam­ar­beid med Jac­nis Robin­son. Tid­li­gere utga­ver, i alle fall utga­vene 3 til 6 har kom­met på norsk under tit­te­len “Vinens ver­den”. Da jeg for­hørte meg om også den 7. utg vil­le kom­me på norsk, fikk jeg til svar at det ikke var noen pla­ner om det. Det har skjedd mye i vin­ver­den fra 2007 (6. utg) til 2013 (7. utg). Så jeg vil ikke anbe­fale noen å kjø­pe den gam­le utga­ven i dag. Jeg hol­der meg her til den engels­ke utga­ven. Boken dek­ker hele ver­den, selv­føl­ge­lig også Ita­lia. Den gir en god over­sikt, er rikt illust­rert og inn­e­hol­der flot­te kart. Hvis du bare skal ha én vin­bok, er det den­ne du bør ha!

0198609906Jan­cis Robin­sons Jan­cis Robin­sons The Oxford Com­pa­nion to Wine er et vin­lek­si­kon hvor ten­ke­lige og uten­ke­lige tema­er er orga­ni­sert alfa­be­tisk. Det er en stor og inn­holds­rik bok som har fått man­ge pri­ser. The Oxford Com­pa­nion to Wine er en nyt­tig bok å ha i vin­bi­blio­te­ket, men det er ikke den førs­te boken jeg vil­le ha kjøpt. Den er fin som opp­slags­verk, men ikke en bok man leser så mye i for å få over­sikt over vin­om­rå­der. Den har hel­ler ikke så man­ge kart og illust­ra­sjo­ner som de to fore­gå­en­de.

Hvis man vil stu­dere i detalj frans­ke (klas­si­fi­serte) vin­om­rå­der er Grand Atlas des vig­nob­les de Fran­ce uten tvil den bes­te boken. Det er det klart bes­te vinat­las jeg har sett. Det har detal­jerte kart over alle vin­om­rå­der, med opp­lys­nin­ger om geo­logi og jords­monn, kli­ma, dru­er og selv­føl­ge­lig vinen. Det­te atla­set har vært min hoved­re­fe­ranse til den­ne og tid­li­gere årgan­ger av Les vins du Tour de Frace. Men det dek­ker bare Frank­rike og er på fransk. Det sis­te vil sik­kert vil være en bety­de­lig ulem­pe for enkel­te. Jeg har sett etter til­sva­rende atlas for and­re vik­tige vin­land, men har ennå ikke fun­net noen.

2916231226Et annet vinat­las for Frank­rike er L’Atlas des vins de Fran­ce, utgitt av Le Mon­de. Som det nyes­te atla­set på mark­det, antar jeg at det­te er det mest opp­da­ter­te, uten at jeg direk­te har sam­men­lig­net atla­se­ne. Kar­te­ne i Grand Atlas des vig­nob­les de Fran­ce er mer detal­jer­te. Men L’Atlas des Vins inklu­de­rer IGP-områ­der, som gjør at vi fin­ner noen av de ofte inter­es­san­te områ­de­ne som er klas­si­fi­sert på lave­re nivå enn AOP. Men gjen­om­gan­gen av dis­se vine­ne er, av rela­tivt åpen­ba­re grun­ner, ikke så vel­dig detal­jert.

Kjøo fra

 

Fjell­e­tap­pe­ne er gjer­ne de mest spek­ta­ku­læ­re, både når det gjel­der selve kon­kur­ran­sen, og ikke minst lan­ska­pet som vises.

Når vi er i fjel­le­ne, vil jeg trek­ke fram boken Moun­tain High, med under­tit­tel Europe’s grea­test cycle climbs. Her er det beskri­vel­se av Euro­pas 50 mest kjen­te fjell­over­gan­ger, i alle fall de fjell­over­gan­ge­ne som er mest kjent for syk­kel­in­ter­es­ser­te. Vi får beskri­vel­ser, his­to­rikk, bil­der og tek­nis­ke beskri­vel­ser. Det­te er en flott bok om man drøm­mer om å syk­le noen av dis­se bak­ke­ne, om man litt mer kon­kret vur­de­rer å gjø­re det, om man plan­leg­ger å se syk­lis­ter på nært hold  — eller om man bare vil sit­te i sofa­en og se and­re sli­te seg opp dis­se bak­ke­ne.

Boken er orga­ni­sert slik at fjel­le­ne pre­sen­te­res i sti­gen­de rekke­føl­ge, alt­så de laves­te først og de høy­es­te til slutt. Jeg synes det er litt for­vir­ren­de. Det had­de vært bed­re å orga­ni­se­re dem etter geo­gra­fisk områ­de. Men det er kart og regist­re, så det går greit å fin­ne fram like­vel.

Boken kan bestil­les hos Ama­zon UK.

Les vins du Tour de France 2017

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email

Variert drikkemeny i Tour de France 2017

tdf2017map_routeRuten for Tour de Fran­ce ble pre­sen­tert i går. Av kom­men­ta­rer som har flim­ret for­bi, var en at TdF-arran­gø­ren har tatt inn over seg Brexit, og har lagt ruten så langt vekk fra Stor­bri­tan­nia som mulig. Man hol­der seg langt mot øst.

Medi­er opp­tatt av syk­kel har dek­ket det rime­lig godt, så de som er inter­es­sert har sik­kert fått med seg det vik­tigs­te, sett fra et syk­kel­syns­punkt. Jeg er selv­sagt opp­tatt av det sports­li­ge når det gjel­der syk­kel og Tour de Fran­ce. Men akku­rat nå over­la­ter jeg det til and­re. Jeg foku­se­rer mest på hva slags drik­ke vi kan fin­ne langs ruten.

Det har vært kjent len­ge at Tour de Fran­ce 2017 star­ter med en tempo­etap­pe i Düs­sel­dorf.  Vi er for langt nord til å fin­ne lokal vin, så vi får ut etter øl. Noe må vi kun­ne fin­ne.

Con­ti­nue read­ing Variert drikke­meny i Tour de Fran­ce 2017

Print Friendly, PDF & Email

Rhinruten dag 14, 7. august. Kjedelig landskap, men fin musikk

BeethovenEn av grun­nen til at jeg øns­ket å stop­pe i Bonn var at det­te er Lud­wig van Beet­ho­vens føde­by, og da måt­te jeg selv­sagt inn­om Beet­ho­ven Haus. Det er søn­dag i dag, og det åpnet ikke før kl. 11. Det gikk med et par timer til det besø­ket, så da ble det gans­ke sent før jeg kom av går­de.

På den annen side var pla­nen ikke å dra len­ger enn til Düs­sel­dorf, som er 3–4 timer syk­ling. Men da blir det nok over­nat­ting i Düs­sel­dorf og tog vide­re til Neder­land  man­dag for­mid­dag.

Jeg lot syk­ke­len og baga­sjen stå igjen på hotel­let, og gikk. Skal man se en by, er det enda bed­re å gå enn å syk­le. Bonn har sin egen “Walk of fame”.

20160807113120

Jeg får som regel pro­ble­mer om jeg skel peke ut den størs­te på et områ­de, i alle fall på områ­der hvor man ikke har sam­men­lign­ba­re, kvan­ti­fi­ser­ba­re data å ta utgangs­punkt i. Hvem er his­to­ri­ens størs­te kom­po­nist? Jeg er ikke i stand til å gi noe svar. Men jeg kan si hvil­ke tre som skal på pal­len, uten å rag­ne­re dem. I kro­no­lo­gisk orden er det Johan Sebas­ti­an Bach, Wolf­gang Mozart og Lud­wig van Beet­ho­ven. Når det gjel­der Mozart, så bruk­te han ald­ri nav­net Ama­deus, der­for gjør ikke jeg hel­ler det. Wolf­gang hol­der til dag­lig bruk. Hans døpe­navn var Johan­nes Chryst­hoso­mus Wolf­gan­gus Theop­hi­lus Mozart. Theop­hi­li­us er en gresk form. Den tys­ke for­men av det­te nav­net er Gott­lieb, og Ama­deus er en latini­fe­ring av det­te. Det nav­net ble tatt i bruk da Mozart-dyr­kin­gen og Mozart-myte­ne begyn­te å vokse en stund etter hans død. Men det var Beet­ho­ven det skul­le hand­le om den­ne gan­gen.

Inne i Beet­ho­ven Haus var det ikke lov å foto­gra­fe­re. Så jeg må nøye med med et bil­de fra gaten, med turis­ter som vil inn i huset.

20160807125545

Lud­vwg van Beet­ho­ven ble sann­syn­lig­vis født 16, desem­ber 1770 i Bonn. Når jeg skri­ver sann­syn­lig­vis, er det for­di fød­ses­da­gen ikke er doku­men­tert, og der­for ukjent. Men det er doku­men­tert at  han ble døpt 17. desem­ber 1770, og da er det så sann­syn­lig at han ble født dagen før, at man reg­ner det som hans fød­sels­dag.

Han voks­te opp med en meget alko­ho­li­sert og bru­tal far, Johann van Beet­ho­ven, som var tenor i hoff­ka­pel­let i Bonn, og arbei­det sam­ti­dig som pia­no- og fio­lin­læ­rer. Johann så tid­li­ge Lud­wigs musi­kals­ke talent, og vil­le ha han fram som vid­un­der­barn. Fire år gam­mel begyn­te faren å under­vi­se ham i pia­no og fio­lin, men under­vis­nin­gen var dår­lig. Han skul­le bli en ny Mozart. Da Lud­wig var nær­me­re 8 år, arran­ger­te faren en kon­sert, hvor han i annon­sen skrev at han var seks år. Skul­le man sel­ge vid­un­der­barn, skul­le de være så unge som mulig.  Det var hoff­or­ga­nis­ten Chris­ti­an Gott­lob Nee­fe som ble Lud­wigs førs­te ordent­li­ge musikk­læ­rer, og som også ble en slags fars­fi­gur for Lud­wig. Som orga­nist kjen­te Nee­fe Johan Sebas­ti­an Bachs musikk, som på den tiden var gått helt av moten. Lud­wig lære blant annet Das Vohltempe­ri­er­te Kla­ver. Nee­fe skrev en artik­kel om den talent­ful­le Lud­wig van Beet­ho­ven i et musikk­tids­skrift.

17 år gam­mel reis­te Brrt­ho­ven til Wien i et håp om å tref­fe Mozart. Det er ikke kjent om de vir­ke­lig møt­tes. Han reis­te til­ba­ke til Bonn etter to uker, da hans mot var blitt alvor­li­ge syk. Moren døde kort tid etter, og faren sank dype­re ned i sin alko­ho­lis­me. Iføl­ge audio­guid­en i Beet­ho­ven Haus var det da alko­hol­pro­ble­me­ne star­tet, men de had­de vært der mye len­ger, iføl­ge and­re kil­der. Det ble Lud­wig som måt­te ta hånd om sine to yng­re brød­re. Han sør­get for at farens lønn, fra hoff­ka­pel­let, eller i alle fall deler av den (jeg er ikke helt sik­ker her), ble over­ført til Lud­wig, så han ikke skul­le drik­ke opp alt sam­men. Jeg synes nok at den gui­de­de turen i huset (Audio­guide) teg­net et gans­ke snilt bil­de av Beet­ho­vens opp­vekst i Bonn. Om jeg hol­der meg til and­re kil­der var den mye ver­re.

22 år gam­mel reis­te Beet­ho­ven til Wien, med sti­pend fra kur­fyrs­ten i Bonn, for å stu­de­re med Franz Joseph Haydn. Det ble ingen suk­sess. Lud­wig var en dår­lig stu­dent. Han måt­te åpen­bart lære ting på sin egen måte, ikke ved å bli under­vist av ald­ren­de kom­po­nis­ter.

Lud­wig etab­ler­te seg som piano­vir­tuos i Wien. Han had­de en vill og nes­ten bru­tal spille­stil, som dati­dens pia­no­er ikke tål­te sær­lig godt. Og han var en fabel­ak­tig impro­vi­sa­tør. Det ble sagt i hans sam­tid at de som ikke had­de hørt ham impro­vi­se­re, bare had­de fått med seg halv­par­ten av hans musikk. Det fin­nes selv­sagt ingen opp­tak av Beet­ho­vens impro­vi­sa­sjo­ner, så vi går nok glipp av mye.

Pia­no­et var i en riven­de utvik­ling på Beeet­ho­vens tid. Det førs­te pia­no­et ble byg­get av Bart­holomeo Chris­to­fo­ri i Ita­lia i 1708, et instru­ment han kal­te Gra­vi Cem­ba­lo pia­no e for­te. Et stort cem­ba­lo, sterkt og svakt. Et cem­ba­lo har plekt­re som knip­ser stren­ge­ne. Tonen er rela­tivt kort, og instru­men­tet har ingen dyna­mikk. Chris­to­fo­ri laget en meka­nikk med ham­me­re som slår på stren­ge­ne, i ste­det for plekt­re som knip­ser dem. Gjen­nom 1700-tal­let var det like­vel cem­ba­lo som domi­ner­te.

Beeho­ven ble en ynd­ling blant det øvers­te aris­to­kra­ti­et i Wien. De lik­te den­ne vill­man­nen fra Bonn, et slags natur­men­nes­ke som pas­set med tiden roman­tis­ke idea­ler. Det kan nok hen­de at hans van-navn gjor­de det let­te­re å få inn­pass i de kret­ser. Det kun­ne min­ne om det tys­ke “von”, som tyder på ade­lig her­komst. Men hans van var av flamsk opp­rin­nel­se, fra Bra­bant i dagens Bel­gia, og indi­ker­te ikke noe adel­skap, menr enn “Johann fra Svin­gen” skul­le indi­ke­re adel­skap i Nor­ge. van Beet­ho­ven betyr visst noe slikt som “fra bete­åke­ren”. Hans ven­ner i aris­to­kra­ti­et betal­te ham sto­re penge­be­løp. De vil­le at han skul­le bli væren­de i Wien og kom­po­ne­re musikk der. De vil­le sik­re at han ikke lot seg fris­te til en godt bet­lt stil­ling et annet sted.

Det­te gjor­de at Beet­ho­ven, til for­skjell fra de fles­te and­re kunst­ne­re, ikke beøv­de å ta hen­syn til en arbeids­gi­ver eller et pub­li­kum. Bach var ansatt dels av fyrs­ter, dels av kir­ken, og måt­te først og fremst kom­po­ne­re den musik­ken de øns­ket. Mozart fra free lance musi­ker i Wien, og måt­te kom­po­ne­re musikk som opp­drags­gi­ve­re var inter­es­sert i, og som pub­li­kum vil­le høre. Beet­ho­vens vik­tigs­te pub­li­kum var en avant gar­de i Wien, som betal­te ham meget godt for at han skul­le kom­po­ne­re den musik­ken han vil­le kom­po­ne­re.

Beet­ho­ven vis­te ikke respekt for noen, hel­ler ikke for de aris­to­kra­ter som under­holdt ham øko­no­isk. Da prins Lich­nov­sky vil­le ha ham til å spil­le under en mid­dag hvor Beet­ho­ven også del­tok, nek­tet han. Prins Lich­nov­sky had­de også invi­tert noen frans­ke, høy­ere offi­se­rer. Frank­ri­ke opp­ku­per­te på den tiden Wien, og Beet­ho­ven nek­tet å spil­le for fien­dens offi­se­rer. Da prins Lob­ko­vits for­søk­te å over­tale ham, sa Beet­ho­ven omtrent det­te: “Det du er, er du gjen­nom fød­sel og til­fel­dig­he­ter. Det jeg er, er jeg i kraft av meg selv. Av prin­ser har det all­tid vært og vil all­tid være man­ge. Men det fin­nes bare én Beet­ho­ven.” Med dis­se orde­ne for­lot Beet­ho­ven sel­ska­pet.

Beet­ho­ven var en kom­po­nist som byg­get sto­re verk fra enk­le tema­er. Han revi­der­te og skrev på nytt hele tiden, til han til slutt ble for­nøyd. Beet­ho­ven kas­tet ald­ri et papir. Der­for vet vi i dag gans­ke mye om hans arbeids­form når han kom­po­ner­te, og hvil­ke skis­ser han vur­der­te og for­kas­tet. Til sam­men­lig­ning had­de Mozart gjer­ne hele kom­po­si­sjo­nen fer­dig i hodet, før han “kopier­te den ut”, som han selv kal­te det. Det fin­nes ingen skis­ser fra Mozart, og hans ori­gi­nal­ma­nu­skrip­ter er stor sett uten ret­tel­ser.

Det fin­nes en video av en fore­les­ning hvor en ung Leo­nard Bern­stein går gjen­nom uli­ke for­kas­te­de skis­ser til deler av førs­te sats i Beet­ho­vens 5. sym­fo­ni. Der får vi høre hvor­dan det kun­ne ha blitt, og hvor­for det var riktitg at en del av sks­se­ne ble for­kas­tet. Jeg synes slikt er vel­dig inter­es­sant.

På et vis liv­nær­te Beet­ho­ven seg kunst­ne­risk av sine per­son­li­ge kri­ser, som ga ham kunst­ne­risk kraft som gjor­de at han nær­mest redi­fi­ser­te seg selv og der­med musik­ken. Hans pro­ble­mer med hør­se­len er vel­kjent, selv om den ikke var helt som man­ge myter vil ha det til. På slut­ten av 1700-tal­let, alt­så før han var blitt 30 år, mer­ket han at hør­se­len ble sta­dig dår­li­ge­re. Men helt døv ble han ikke før i 1818. Hør­se­len kun­ne variere fra dag til dag. Han var liv­redd for at noen skul­le opp­da­ge hans dår­li­ge hør­sel, så det før­te til at han iso­ler­te seg. Han ble dypt depri­mert. I 1801 skrev han et brev, så vidt jeg hus­ker sti­let til sine to brød­re, som ald­ri ble sendt. Det­te var en lang kla­ge over sin egen situa­sjon, ver­den i sin all­min­ne­lig­het og Guds urett­fer­dig­het. Det bar preg av å være et avskjeds­brev fra en som vur­der­te selv­mord. Bre­vet, som ble fun­net blant Beet­ho­vens papi­rer etter at han var død, er kjent som Hei­li­gen­stadt-tes­ta­men­tet.

Men han kjem­pet seg ut av den­ne kri­sen blant annet ved å kom­po­ne­re sin tred­je sym­fo­ni. Et revo­lu­sjo­ne­rede verk på så man­ge måter, og et defi­ni­tivt far­vel til Wie­ner­klas­si­sis­men. Det er all­tid et pro­blem når man skal plas­se­re Beet­ho­ven i de van­li­ge musi­kals­ke epo­ke­ne. Han kom fra Wie­ner­klas­si­si­men, men spreng­te ram­me­ne for den., Han banet vei for roman­tik­ken, men var egetn­lig ikke en del av den. Ingen av dis­se epo­ke­ne had­de plass til en gigant som Beet­ho­ven. Egent­lig kan man si at han til­hø­rer Beet­ho­ven, på siden av og over dis­se van­li­ge klas­si­fi­se­rin­gen.

Den tred­je sym­fo­ni­en, kjent som Eroi­ca, hel­ten, ble opp­rin­ne­lig dedi­kert til Napo­le­on. Men etter at Napo­le­on, som had­de blitt sett på som en opp­rø­rer og fri­hets­kjem­per mot arve­li­ge aris­to­kra­tis­ke priv­li­gi­er og det gam­le regi­met, utro­pe seg selv til kei­ser, strøk han over den dedi­ka­sjo­nen. Men den egent­lig hel­ten i den tred­je sym­fo­ni­en var nok ald­ri Napo­le­on, det var Lud­wig van Beet­ho­ven.

I dag er det mangs som spil­ler musikk på instru­men­ter fra den tiden kom­po­nis­ten lev­de. Jeg har mye sans for det. Men Beet­ho­vens musikk var ofte for vans­ke­lig og kom­pli­sert for dati­dens musi­ke­re. Og Beet­ho­ven var en vans­ke­lig mann å sam­ar­bei­de med, også for musi­ke­re. Så musik­ken hans ble ofte dår­lig frem­ført i hans sam­tid. Stryke­in­stru­men­ter har ikke end­ret seg vesent­lig siden begyn­nel­sen av 1800-tal­let. I Beet­ho­ven Haus fin­nes det fire stryke­in­stru­men­ter som Beet­ho­ven fikk i gave fra en av sine aris­to­kra­tis­ke ven­ner, to fio­li­ner, en bratch og en cel­lo, alt­så instru­men­te­ne i en stryke­kvar­tett. Å høre Beet­ho­vens stryke­kvar­tet­ter spilt på Beet­ho­vens egne instru­men­ter, er abso­lutt inter­es­sant.

Men som nevnt tid­li­ge­re var pia­no­et i en riven­de utvik­ling. Sine piano­kom­po­si­sjo­ner skrev han nær­mest for et pia­no slik han men­te et pia­no bur­de være, ikke slik de pia­no­ene som fan­tes i hans sam­tid var. Han vil­le sann­syn­lig­vis ha els­ket at hans musikk spil­les på et moder­ne Stein­way fly­gel, som er nær­me­re det instru­men­tet han drøm­te om, enn sam­ti­dens pia­no­er. Det er selv­sagt inter­es­sant å høre musik­ke spilt på sli­ke pia­no­er som Beet­ho­ven had­de. Men man yter kan­skje musik­ken mer rett­fer­dig­het ved å spil­le den på et moder­ne pia­no. I hans piono­kon­ser­ter spil­ler solis­ten gjer­ne over orkes­te­ret, slik at pia­no­et må kun­ne over­døve orkes­te­ret. Der had­de dati­dens pia­no­er pro­ble­mer. Det­te til for­skjell fra f.eks. Mozart, hvor orkes­te­ret hol­der seg pent i bak­grun­nen i sol­o­par­ti­ene.

Han 9. sym­fo­ni reg­nes som et av 1800-tal­lets aller vik­tigs­te ver­ker. På slut­ten av livet kom­po­ner­te han mest for seg selv, uten å så mye tan­ke på at musik­ken skul­le frem­fø­res. Omtrent som Bach på slut­ten av sitt liv. Beet­ho­vens sise stryke­kvar­tet­ter var kan­skje 100 år for­ut for sin tid.

Jeg kun­ne ha fort­satt med vel­dig mye mer om Beet­ho­ven, men det er på tide å slut­te her. Bare en opp­sum­me­ren­de kom­men­tar som gjel­der for Bach, Mozart og Beet­ho­ven og man­ge and­re sto­re kom­po­nis­ter. I dag kla­ger folk over den ufor­ståe­li­ge sam­tids­mu­sik­ken som ikke er til å høre på. I sin sam­tid kom­po­ner­te Bach, Mozart og Beet­ho­ven avan­sert, vans­ke­lig og avant gar­dis­tisk sam­tids­mu­sikk. Det var ikke Beet­ho­vens sym­fo­ni­er som oftest ble frem­ført i kon­sert­sa­le­ne i hans sam­tid. Det var sym­fo­ni­er av kom­po­nis­ter som kom­po­ner­te tra­di­sjo­nel­le verk etter dati­dens smak, kom­po­nis­ter som i dag er glemt av and­re enn de spe­si­elt inter­es­ser­te.

Det var en varm dag. På vei­en til­ab­ke til hotel­let pas­ser­te jeg en iscafé som heter Eis­la­bor. De had­de heng opp en lis­te fra et rei­se­nett­sted, jeg har glemt hvil­ket, som had­de kåret ver­dens 9 bes­te isca­fe­er, og Eis­la­bor var en av dis­se ni. Jeg har ikke tes­tet alle isca­fe­er i ver­den, men de had­de i alle fall god is. Og ste­det var popu­lært på en varm dag.

20160807131052

Klok­ken begyn­te å nær­me seg 14 innen jeg var klar til å syk­le vide­re. Jeg had­de ikke syk­let man­ge hund­re meter før jeg had­de pas­sert 1.000 syk­le­de kilo­me­ter på den­ne turen, og etter en drøy mil pas­ser­te jeg 2.000 syk­le­de ferie­kilo­me­ter, om jeg tar med turen langs Rhô­nen i juni. Når sant skal sies, begyn­ner jeg å kjen­ne at jeg er litt sli­ten.

Også på strek­nin­gen mel­lom Bonn og Køln er det mye indu­stri. Indu­stri­en lig­ger i stor grad langs elven. Den ble nok anlagt der for­di den bruk­te vann fra elven, for å ha til­gang til trans­port på elven, og for­di avfall ble slup­pet rett ut i elven. Indu­stri­ut­slipp og uren­set kloakk fra de man­ge byene langs elven, gjor­de at elven for en del år til­ba­ke var sterkt for­uren­set, og fikk til­nav­net Urhi­nen. Slik er det hel­dig­vis ikke len­ger. Men indu­stri­en lig­ger der den lig­ger, og sten­ger ofte for en mulig syk­kel­vei langs elven. Der­med går syk­kel­vei­en len­ger fra elven, langs vei­er og gjen­nom begyg­gel­se. Og når den kom­mer ned mot elven, er det ikke mye igjen av den Rhin­ro­man­tik­ken som var på strek­nin­gen mel­lom Bin­gen og Kob­lenz. Så jeg gjen­tar at hvis man vil syk­le langs Rhi­nen i Tysk­land, da bør man syk­le mel­lom Wies­ba­den og Kob­lenz.

20160807154025

Jeg had­de plan­lagt et stopp i Køln, og jeg had­de to cacher på lis­ten over inter­es­san­te cacher, som jeg fant. Jeg for­bin­der ikke Køln med så vel­dig mye. Det er Køl­ner­do­men.

20160807181507Og det er Keith Jar­retts legen­da­ris­ke Køln­kon­sert. Den fin­nes på Yout­ube. Men Keith Jar­rett for­tje­ner bed­re lyd enn man får der.

En liten paren­tes om lyd. Det er ikke mye som kre­ver så mye av et musikk­an­legg som piano­mu­sikk. Orgel har rik­tig­nok de dypes­te bass­to­ne­ne. Men pio­ano­ets dyna­mikk kre­ver vel­dig mye, fra et kraf­tig anslag til en tone som klin­ger ut. Ansla­get gir det som kal­les tran­sien­ter, vel­dig kor­te, men kraf­ti­ge toner i ansla­get. Om man skal låne en ter­mi­no­lo­gi fra et annet områ­de, kan man si at et musikk­an­legg må ha en vold­som aksel­le­ra­sjon for å kun­ne gjen­gi det­te godt, i for­ster­ke­ren, men ikke mnst i høy­ta­ler­ne.

Akkus­tisk muiskk er gene­relt vans­ke­li­ge­re å gjen­gi enn pop, rock osv, som i stor grad er laget for å bli spilt på elektriske/elektroniske instru­men­ter, og frem­fø­res via høy­ta­le­re. Kon­sert­ly­den er høy­ere, men ikke nød­ven­dig­vis så mye bed­re. Jeg er glad i ope­ra. Men jeg er glad i ope­ra live. En god stem­me har en magi som ingen mik­ro­fon eller høy­ta­ler kla­rer å gjen­gi. Det sam­me gjel­der pia­no og sym­fo­nisk musikk. For orkes­ter er det nok mer klang­ny­an­se­ne enn dyna­mik­ken som er utford­rin­gen. Inter­es­sen for god lyd synes å ha blitt borte, nå som folk stort sett spil­ler musikk fra mobil­te­le­fo­ner og and­re små, bil­li­ge avspil­le­re, gjen­nom bil­li­ge hode­te­le­fo­ner eller et lite og bil­lig høy­ta­ler­an­legg.

Syk­kel­ru­ten mel­lom Køln og Düs­sel­dorf var ikke noe mer inter­es­sant enn mel­lom Bonn og Køln. Også her var det mye indu­stri, noen gan­ger også kjen­te bedrif­ter.

20160807202812

Det er selv­føl­ge­lig man­ge and­re kjen­te bedrif­ter også. Men for en som er født og opp­vokst på Her­øya og i Pors­grunn, har Hydro en spe­si­ell klang. Skjønt vi, eller i alle fall jeg, mener at det egent­li­ge Hydro er det som i dag heter Yara.

Det er mulig jeg kun­ne ha fun­net en litt fine­re, men også len­ger vei på and­re siden av vei­en. Men jeg var ikke sær­lig inter­es­sert i å ta en len­ger rute enn nød­ven­dig.

Da jeg kom fram til Düs­sel­dorf var klok­ken blitt så man­ge at det det bare ble tid til å ta en dusj og få seg noe mat. Så det som står på pla­nen for Düs­sel­dorf får utstå til man­dag for­mid­dag.

Rhinruten

Sykkelturer

 

 

 

Print Friendly, PDF & Email

Rhinruten dag 13, 6. august: Mittelrhein, blant historiske og mytiske damer

Jeg dis­ku­ter­te syk­kel­ru­ter med hotell­ver­ten i Rüdes­heim. Han anbe­fal­te ruten til Kob­lenz, på Rhi­nens venstre­bredd. Jeg fulg­te hans råd, og skal kom­me til­ba­ke til at det er en anbe­fa­ling jeg gjen­re skri­ver under på. Til Kob­lenz var drøyt 60 km, og jeg kun­ne godt ten­ke meg å kom­me litt len­ger. Men til Bonn, som jeg had­de sett meg som nes­te stoppe­sted, syn­tes jeg der var for langt. Jeg var i alle fall ikke klar for en slik etap­pe. Hotell­ver­ten sa at det mel­lom Kob­lenz og Bonn i stor grad er indu­s­tri­om­rå­der, og at det ikke er noe fint å syk­le der. Jeg tok hans ord for det. Så jeg kon­klu­der­te etter­hvert med at jeg vil­le syk­le til Kob­lenz, og ta toget der­fra til Bonn, hvil­ket jeg gjor­de. Det ble i alt 77,2 km km syk­ling.

_20160807_003628

 

Men først var det noen meka­nis­ke pro­ble­mer som måt­te fik­ses. Det var en ulyd i bak­hju­let. Jeg had­de for­søkt fle­re gan­ger å se hva det kun­ne være, men fant ikke noe på de førs­te for­sø­ke­ne. Mot slut­ten så jeg at det som så ut til å være det som hol­der bremse­ski­ven bak på plass, var løs. Jeg for­sø­ket å kjen­ne på om jeg kun­ne få den på plass. Men jeg had­de akku­rat syk­let ned en gans­ke lang og bratt bak­ke, så bremse­ski­ven var glo­varm. Umu­lig å gjø­re noe da. Des­uten var jeg nes­ten frem­me ved hotel­let, så jeg fort­sat­te dit. Men å syk­le vide­re med tvil­som­me brem­ser, med løse deler, det til­tal­te meg ikke.

Con­ti­nue read­ing Rhin­ru­ten dag 13, 6. august: Mit­tel­rhein, blant his­to­ris­ke og mytis­ke damer

Print Friendly, PDF & Email