Category Archives: Tyskland

Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Oppsummering.

Jeg har kommet til dag 16, og er nå fremme i La Grande Motte. Eller jeg kom til dag 16 i går. Først en kort oppsummering av de dagene jeg ikke har skrevet om.

Dag 14 tok jeg toget fra Caen til Tours i Loire. På toget merket jeg meg at oversetteren av den, opprinneig tyske boken som på norsk heter “Sjarmen med tarmen”, ikke har klart å finne noe tilsvarende tittel med rim, på fransk. Den tyske originaltitteen er “Darm mit Charme”.  Jeg forstår heller ikke hvorfor de på fransk skal gjøre det til den diskrete sjarmen.

Da jeg kom til Tours, relativt tidlig til meg å være, rundt kl. 15, tenkte jeg å sykle en tur i området. Mens jeg spiste en, typisk meg, sen lunsj, oppdaget jeg at det ikke var veldig langt til Saumur, som er i et annet departement og en annen region. Dette ble for fristende for geocacheren. Jeg tok toget til Saumur, med en plan om å sykle tilbake til Tours. Men akkurat i det jeg gikk av toget i Saumur, begynte det å plaskregne og tordne. Jeg tok på meg regntøy, syklet for å finne den geocachen jeg hadde sett meg ut (og fant den), og syklet rett tilbake til stasjonen, og tok første toget tilbake i retning Tours. Toget sto faktisk på stasjonen da jeg kom dit, så det ble en kort visitt. Da vi var kommet et stykke på veien tilbake, hadde været klarnet opp, og jeg gikk av toget i Langeais, og syklet for å finne noen slott og noen geocacher. Continue reading Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Oppsummering.

Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 4: Togdag. Rødbyhavn — Groningen

Som jeg nevnte etter tredje etappe, var ikke formen så god som den burde være. Så jeg våknet med ganske tunge og støle ben.Jeg drakk kanskje litt lite underveis i går. Selv om jeg etterfylte med tre øl til middagen, så følte jeg meg fortsatt litt dehydrert da jeg våknet.

Jeg kan se på det som et demensforebyggende tiltak. I det utmerkede programmet “Ekko” på NRK P2, fortalte de nylig om forskningsresultater som viste at melkesyre bidrar til om ikke å hindre, så i alle fall å utsette demens. Man bør jevnlig trene slik at kroppen produserer melkesyre. Det er godt for hjernen. Jeg fikk en del av det på vei fra Køge til Rødbyhavn. Jeg har kommet i en alder hvor slikt er interessant. Det er sikkert viktig å begynne tidlig, så det burde være av interesse for unge folk også. Men det er ikke slikt som unge er opptatt av, og som får dem til å trene. Det er ikke det som motiverer meg heller, men jeg tar det gjerne med som en bonus. Det viktigste for å holde hjernen i form, er å holde kroppen i form.

I dag var det togdag. Jeg visste at jeg hadde lagt opp en kronglete rute, men den skulle vise seg å bli mer kronglete enn jeg hadde ventet.

Jeg våknet tidlig , rundt kl. 0600. Selv om det hender jeg våkner på den tiden, så er jeg av natur et B-menneske. Det føles meningsløst å starte dagen så tidlig, hvis det ikke er for å rekke et tidlig fly eller noe slikt. Sså jeg pleier å ta en runde med å sjekke e-post, nyheter, Twitter og  Facebook, Og jeg så giennom bilder, logget noen cacher og skrev ferdig bloggkomentaren fra dagen før.Jeg nevnte i går at jeg bruker programmet DxO Photo Studio til å behandle bildene. Det er tung billedbehandling. Programmet skal først analysere billedfilene, og deretter behandle dem. Det tar tid. Når det er noen hundre bilder, kan det være like greit å sette PCen til å jobbe nattskift, og se på resultatet morgenen etter.

Jjeg var ikke klar til å dra før rundt kl. 08.00. Det var visst ikke egne sykkelplasser ombord, men jeg ble henvist til et sted som i utgangspunktet var satt av for motorsykkel. Å stroppe fast sykkelen mot veggen fungerte helt greit.

Jeg spiste frokost på fergen.

Det var litt kronglete å komme seg til stasjonen. Det går en gangvei fra båten. Men jeg måtte rundt alle køene av biler som skulle ombord. Fjerntogene kjører ombord på fergene. Så stasjonen i Puttgarden er nok ikke av de mest trafikkerte. Det er tross alt ikke stort mer enn et fergeleie. Noen av sporene har åpenbart ikke vært benyttet på en stund.

Mitt første møte med Deutsche Bahn, DB, var en skuffelse. For de første kom toget omtrent en halv time forsinket. Når sant skal sies, var det et tog som kom fra København, så DB kan neppe lastes for den forsinkelsen. En vogn var tydelig merket med sykkel.

Jeg gikk inn der, og satte sykkelen på plasser avsatt til sykkel.

Etter en stund kom konduktøren og lurte på hvem som eide sykkelen, og jeg måtte erkjenne at den var min. Det er ikke tillatt med sykler på dette toget, sa hun. Jeg stilte meg nokså uforstående til det, og pekte på det store sykkelmerket på vognen. Men det hjalp ikke. Jeg syntes hun kunne vise litt fleksibilitet når det var god plass, og toget tross alt ikke skulle veldig lang. Men her ble hun en karikatur av “Ordnung muss sein!”. Jeg måtte gå av på første stasjon, Oldenburg, og ta et lokaltog som kom litt senere, videre.

Mens jeg ventet, merket jeg meg at denne forbindelsen mot Skandinavia nok ikke er en av hovedjernbanestrekningenen i Tyskland. Det er enkeltspor, med gamle tresviller, slike som er fulle av kreosot.

Det var mye dårligere plass på dette toget, men reglene sa vel at det var tillatt med sykler her, og da måtte det bli slik. I går hadde jeg en oversikt over hva i alle fall jeg har med på en tur som denne. Jeg glemte en viktig ting: Ha med noen bagasjestrikk. Jeg har flere av dem, siden jeg bruker dem til å feste en bag på bagasjebrettet. På mage tog er det noen kroker eller øyer som man kan bruke for å stroppe fast sykkelen. Man har ikke mye nytte av dem hvis man ikke har noen form for stropper.

Jeg tar med et annet bilde, for å illustrere et annet av utstyrspoengene mine fra i går: Bagasjebrett som er laget slik at sykkelveskene henger lavt. I tillegg til at det gir et lavere tyngdepunkt, er det også nødvendig for å få plass til en bag oppå bagsjebæreren. På denne sykkelen, hvor sykkelveskene er festet oppe på bagasjebæreren, er det ikke lett å plassere en bag til på toppen.

Siden EuroCity-toget var så forsinket, tok det ikke lang tid før lokaltoget kom. Det var mye folk på dette toget, men heldigvis ikke så mange sykler. Den største ulempen var at EC-toget gikk til Hamburg, det regionale toget bare til Lûbeck. Derfra var det nytt tog til Hamburg, og her var det mange sykler.

Man må stort sett opp eller ned et nivå fra sporet for å komme til et annet spor eller ut av stasjonen. Det er heis. Kapasiteten er ikke alltid så god, så det blir litt kø, som her i Hamburg. Jeg har en gang forsøkt å ta en ferielastet sykkel i en rulletrapp. Det anbefales ikke.

Man lærer litt hele tiden. Ikke alle tyske tog tar med sykler. Når man ser på tidtabellene for tyske tog, må man merke seg sykkelsymbolet. Det med sykkelsymbol tar sykler, de uten gjør det ikke.  Jeg oppdaget etter hvert at hvis jeg hadde tatt en tidligere båt, kunne jeg kanskje ha rukket et EC-tog fra Puttgarden til Hamburg som tok sykler. Men det var det for sent å tenke på.

I Bremen konstaterte jeg at det første toget videre til Leer ikke tok sykler, og jeg var ikke interessert i å ende i en diskusjon med en ny konduktør. Det var ca en time å vente på det neste toget, som tok sykler. Jeg fikk meg noe å spise, og fant et par geocacher i nærheten av stasjonen, og tok toget som hadde sykkelvogn.

På dette toget var det god plass, både til sykkelen og meg.

Da jeg kom til Leer begynte det å bli mer komplisert. Jeg kom til Leer, og sjekket oppslaget om tog fra stasjonene, for å finne ut når det skulle gå tog videre til Groningen. Jeg fant ikke noe. Jeg var ganske sikker på at det skulle gå tog her. Jeg har syklet fra Groninen til Leer tidligere, og har sett tog på vei fra Groningen mot den tyske grensen. Dette bildet tok jeg for tre år siden i grenseområdet mellom Nederland og Tyskland (men på Nederlandsk side av grensen).

Leer er den eneste byen av noen størrelse på tysk side av grensen, så det virket helt ulogisk at dette toget ikke gikk til Leer. Jeg hadde også googlet, og funnet ut at det skulle være forbindelse. Men det var ingen tog fra stasjonen i Leer. Det viste seg at den stasjonen som “toget” videre til Groningen skulle gå fra, ikke var jernebanestasjonen, men busstasjonen.

Jeg googlet litt mer, og fkk opp en forbindelse til Groningen. Selv om jeg søkte etter tog, fikk jeg opp en bussforbindelse. Den sto merket som en DB, altså Deutche Bahn forbindelse, og jeg hadde nok ikke gransket den nøye nok og hadde oversett at noen av den var med buss deler av streningen.

Om man kunne ta med sykkel på de bussene, vet jeg ikke. Etter mer googling fant jeg ut at det ikke gikk noen tog herfra til Groningen. Det er ingen jernbanebro over elven Leer så langt nord, og derfor heller ingen tog. Man måtte komme seg til Weener. Om jeg forsto det rett, er det fortsatt i Leer kommune, men på den andre siden av elven Leer fra Leer sentrum. Det er ca en mil mellom disse to. Det går noen busser. Men det var dette med om de tar med sykler. Jeg sjekket togtidene fra Weener, og konstaterte at jeg med litt flaks og en taxi kanskje kunne rekke det. Det var ingen mulighet til å rekke det første med en buss. Heldigvis sto det en ganske stor taxi der. Vi fikk lempet sykkelen og bagasjen inn, og kjørte til Weener stasjon, men den flaksen jeg hadde håpet på, uteble. Jeg kom akkurat tidsnok til å se det toget jeg hadde håpet å rekke, kjøre ut av stasjonen. Det kostet med 35€, og ville definitivt ha vært verdt det om jeg hadde rukket toget. Det var en time til neste tog, og svært lite å ta seg til på den stasjonen.

Da toget fra Groningen kom inn på stasjonen, sto det på toget at det skulle til Leer. Så det er kanskje ikke så merkelig at dette ble litt forvirrende.

<edit>Jeg møtte en dame fra Groeningen på en konferanse noen uker etter, og fortalte henne om min togtur til Groeningen. Hun fortalte at det hadde vært en jernbanebro over elven Leer, og grei togforbindelse mellom Groeningen og Bremen, osv. Men for 2-3 år siden var det et skip som kjørte på den broen og skadet den. Siden har man diskutert og ikke blitt enige om hvordan den skal gjenoppbygges, hvem som skal betale, osv. </edit>

Det var et lite togsett med førerhus, eller i alle fall rom i begge ender. Jeg fikk litt ekstra kveldsunderholdning. Da lokomitvføreren skulle gå fra den ene enden til den andre før å kjøre tilbake til Groningen, klarte han å smekke igjen døren til førerhuset, og oppdaget at nøkelene hans lå igjen der inne. Han fikk låne litt verktøy av meg, og fikk lirket eller dirket opp døren. Det er nok ikke noen sikkerhetslås på de dørene. Man skal alltid ha med et multiverktøy på sykkeltur. Man vet aldri når det kan komme til nytte.

Jeg syklet omtrent samme rute, men motsatt vei, for tre år siden. Da startet jeg i Assen og syklet til Groningen og videre til Leer. Derfra syklet jeg til Bremen, til Hamburg, til Timmendofer Strand (jeg ville egentlig til Lûbeck, men det var ikke ledig hotellrom der) og til Kiel, for å ta båten hjem. Men den turen tok meg fem dager. Nå har jeg klart meg med en dag, selv om jeg ikke hadde lagt opp den enkleste togforbindelsen. Om noen vil se hva jeg skrev om disse rutene for tre år siden, så står det her.

Jeg syntes jeg kjente meg igjen noen steder. Da jeg så på det jeg skrev for tre år siden, konstaterte jeg at jeg syklet på en sykkelvei langs jernbanen, så der var det nok riktig at jeg kjente meg igjen. Men jorder, veier og sykelveier, kan ligne en del på hverandre. Men jeg husker som sagt at jeg så tog da jeg syklet her sist, og at syklet på en gang- og sykkelvei langs jernbanen. Jeg merket med også noen veltrimmede trær som sto på geledd. Jeg vet ikke hvor vanlig det er å klippe trær på denne måten. Jeg har i alle fall ikke sett dette noen andre steder. Dette bildet tok jeg for tre år siden, men jeg så slike trær da vi passerte denne gangen også.

Jeg skal komme tilbake til Groningen. Groningen er av pioneerbyene når det gjelder tilrettelegging for å sykle. De valgte tidlig å gjøre det som alle byer av noen størrelse bør gjøre. Byen ble delt inn i soner. Man kan kjøre bil inn i en sone, skjønt mitt inntrykk er at det blir stadig vanskeligere. Jeg har både kjørt bil og syklet i Groningen tidligere. Hvis man kjører inn i en sone, må man ut samme veien som man kjørte inn. Skal man fra en sone til en annen, må man kjøre ut og rundt, og så inn i den andre sonen. Man kan ikke kjøre gjennom sentrum. I Oslo gjør man nå et halvhjertet forsøk på noe lignende. Jeg mener senrum bør stenges helt for gjennomkjøring med alt annet enn rutegående kollektivtransport. Taxi og turisbusser bør ikke kunne kjøre gjennom sentrum. Jeg mener også at Grûnerløkka bør reguleres til en sone som man kan kjøre inn i, men ikke gjennom.

Jeg var i Groningen for tre år siden. Jeg merket meg en gate hvor syklistene dominerte, men hvor det var tillatt å kjøre bil, og overraskende mye biltrafikk. Jeg husker den godt, da jeg spiste lunsj ved et utebord mot denne gaten. Nå var det ikke lenger tillatt å kjøre bil der.  Syklende og gående hadde overtatt gaten. Og til alle som skal komme trekkende med varetranport: Ike noe problem.. Varelevering er tilatt innenfor angitte tidsrom, som i alle bilfrie områder. Dette bilde tok jeg for tre år siden, og det var ikke den eneste bilen som passerte mens jeg satt her. I dag er gaten bilfri.

Denne helgen er det en slags musikkfestival. Det er mange små scener rundt i byen, hvor folk spiller. Jeg var mest opptatt av å få meg noe mat da jeg kom, så jeg hørte ikke så mye på denne musikken. Men jeg hørte en god del blues, og mye av det låt bra.

Som i alle nederlandske byer er de mange sykler, og mange som sykler. Når jeg ser mengden av parkerte sykler, tenker jeg på hvor ille det ville ha vært om det var biler. Da ville til og med Jarle Aabø ha ment at det var blitt for mange biler i byen. Skjønt de fleste som kjører bil mener også at det er for mange biler i byen. Det er alle de andre som ikke burde vært her, slik at JEG kan kjøre uhindret og parkere der det passer MEG. Noen mener at problemet løses ved å legge byen under asfalt, og tror at det blir en trivlig by hvor handelen blomstrer. Som om noen trives på en kjempestor parkeringsplass.

Jeg skal bli her to netter. Lørdag er planen å se litt nærmere på byen. Men jeg har også lagt opp en runde i området rundt Groningen for å finne noen for meg interessante cacher. Så får vi se hva jeg rekker. Det blir i alle fall sykling uten bagasje.

En oppsummering av min første togdag, som bare omfatter tyske tog, er slik:

  • Ikke alle tyske tog tar sykler.
  • Man kan søke på DBs nettsider slik at man bare får opp tog som tar sykler.
  • Man må se etter sykkelsymbolet når man ser på oppslagene med rutetabeller.
  • Man kan ikke generalisere ut fra et tilfelle. Men så langt har tyske konduktører vist liten fleksibilitet når det gjelder å ta med sykkel på et tog som i utgangspunktet ikke tar sykler, selv om det er god plass.
  • Det er gjerne mye folk og mange sykler på togene.
  • Gir man folk et godt togtilbud, vil folk ta det i bruk.

Bikerail 2018 Med sykkel på Interrail - utreise: (Oslo - København -- Montpellier.

Sykkelturer

Les vins du Tour de France 2017. 3. etappe: Verviers — Longwy

Det ble en historisk seier til Marcel Kittel. Seieren var historisk fordi det er den første etappeseieren i Tour de France på en sykkel med skivebremser,

Tredje etappe starter like utenfor Liege, før den fortsetter gjennom Luxemburg og ender i Frankrike. Dagens etappe avsluttes med en tredjekatetori stigning. De mest utpregede spurterne vil nok ha problemer med å henge med til mål her, Peter Sagan bør kunne være en person for en slik avsluting. Kanskje kan også Edvald Boasson Hagen og Alexander Kristoff gjøre det bra.

Det er i år 60 år siden Romatraktaten ble undertegnet og EEC ble dannet. Den 25. mars 1957 møttes representanter for de seks opprinnelige landene, Belgia, Tyskland, Frankrike, Italia, Luxemburg og Nederland der Belgia, Tyskland og Luxemburg møtes, i det som heter Ouren på tysk side og Lieler på Luxemburgsk side, for å undertegne traktaten. Det er bare noen få kilometer sydøst for det stedet rytterne krysser grensen fra Belgia inn i Luxemburg.

Luxemburg er et lite land. Det har fått en sentral posisjon i EU, med blant annet EU-domstolen, og har for tiden presidenten i EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker. Men som vinland er det et ganske ubetydelig land. I sitt “The World Atlas of Wine” har Hugh Johnson og Jancis Robinson ikke funnet grunn til å gi Luxemburg en egen overskrift. De har likevel med noen setninger om Luxemburg i omtalen av Mosel i Tyskland. Men Tom Stevenson har tatt med litt om Luxemburg i sin World Encyclopedia of Champagne & Sparkling wine.

Jeg har ett minne om Luxemburgsk vin. For en god del år siden kjørte vi til Luxemburg etter å ha tilbrakt noen dager i Champagne. Av nysgjerrighet og under sterk tvil kjøpte jeg en flaske musserende vin fra Luxemburg til middag. Den var laget med tradisjonell metode, og vedkommende som serverte forsikret oss om at den var god. Etter å ha drukket champagne i noen dager, var det nedtur. Jeg husker ikke lenger hvilken vin vi drakk, men jeg husker skuffelsen. Men når jeg tenker etter, det er snart 30 år siden, så ting kan ha endret seg. Tom Stevenson skriver i :

“Most Luxembourg sparkling wine used to be tank-method and very bland i style. However, the introduction of the Crémant de Luxembourg appellation in 1991 for traditional-method wines has improved standards significantly, and Luxembourg producers now make Crémant of much higher quality than many of their French Crémant colleagues.”

Produksjon av musserende vin i Luxemburg startet ved at champagnehuset Mercier etablerte seg i Luxemburg i 1885. De produserte champagne. Reglene var sikkert ikke like strenge den gangen. De tok inn vin fra Champagne, som så ble laget ferdig med andregangsgjæring m.m. i Luxemburg. Ved å gjøre det på denne måten, kunne de komme inn under en tollavtale mellom Luxemburg og Tyskland, slik at de unngikk Tysklands høye toll på fransk musserende vin på flaske.

Tom Stevenson skriver at den første musserende vinen laget med tradisjonell metode i Luxemburg ble laget av Bernard-Massard i 1921. Jeg kan ikke nok om dette til å si hvilke opplysninger som stemmer. Men Mercier foretok bare andregangsgjæring av en vin produsert i Frankrike, i Luxemburg. Så Bernard-Massard var kanskje den første som produserte slik vin av druer dyrket i Luxemburg. Men om du produserer vin av egne druer, så produseres det fortsatt mye vin i Luxembourg av importerte druer, også av Bernard-Massard.

Bernard-Massard er, fortsatt ifølge Tom Stevenson, den eneste produsenten i Luxembourg med ambisjoner om å skape et internasjonalt ry. Men den produsenten som får høyest score i hans bok, er Desom. Jeg innser at jeg må gi Crémant de Luxembourg en ny sjanse neste gang jeg er i Luxembourg. Jeg regner ikke med at det har noen hensikt å lete etter den andre steder.

Det som produseres av vin i Luxembourg produseres stort sett lenger øst enn dagens etappe, langs elven Mosel, som er grensen mellom Luxembourg og Tyskland. Jeg tar meg ut i en liten, virtuell båt, og lar meg flyte med stømmen neover elven Mosel, og inn i Tyskland. Da kommer vi til interessante vinområder. For å gjenta med selv, jeg hadde håpet at en etappe skulle gå gjennom Mosel.

I unge år drakk jeg ganske mye halvtørr moselvin: Reiler vom Heisenstein, Saar-Rieling og Piesporter er blant de navn som bør være kjente for vindrikkere i min generasjon.

Jeg hadde tenkt å skrive at Mosel er så langt nord som man kan dyrke vin, i alle fall før klimaendringene begynte å gi sine virkninger. Men som jeg har sagt mange ganger før: Ingen lærer mer av dette enn meg. Da jeg samlet materiale til dette, oppdaget jeg at man produserer vin i dalen Ahr, et stykke nord for Mosel. Det var nytt for meg. Overraskenden nok produseres det særlig rødvin, av Pinot Noir, eller Spätburgunder som den gjerne kalles i Tyskland. Men vi holder oss i Mosel, og besøker ikke Ahr denne gangen.

Mosel, eller Moselle som den heter i Frankrike og Musel på Luxembourgisk, starter i Vosgesmassivet i Frankrike, ved Ballon d’Alsace. Den renner gjennom departementet Lorraine. Fra det stedet hvor Frankrike, Luxembourg og Tyskland møtes, er den grenseelv mellom Luxembourg og Tyskland, før den fortsetter inn i Tyskland, før den renner ut i Rhinen ved Koblenz. Elven Mosel slynger seg gjennom Moseldalen i Tyskland. Mosel er et av de vakreste vinområdene, og den som er interessert i slikt, kan se effekten av meandering, hvordan elven graver seg ut i slynger. Men jeg forklarer ikke dette nå. Hvis man vil dra på tur til et område hvor man kan kombinere et vakkert landskap, små romantiske byer, her representert ved Bernkastel, og god vin, da er Mosel et sted å reise til.

Vi kan starte ved Schengen, som er et navn de fleste forbinder med en avtale, og ikke med et sted. Men det er en liten by i Luxemburg, der Luxemburg, Frankrike og Tyskland møtes. Herfra kan vi drive nedover elven. Langs venstrebredden er Luxemburg, og her dyrkes det meste av Luxemburgs vin. På høyrebredden er Tyskland, og det området som kalles Obermosel. På tysk side dyrkes for det meste  en drue som heter Elbling. Jeg må erkjenne at det er en drue som er ukjent for meg. Den sies å gi en vin med mye syre og ganske nøytral karakter. Den brukes for det meste til sekt, merket Mosel sekt. Druen dyrkes også i Luxemburg, ved siden av Müller-Thurgau og Auxerrois. I Luxemburg her chaptalisering, hvilket vil si å tilsette sukker til mosten, vanlig.

Ved Konz i Tyskland, renner elven Saar ut i Mosel, og litt lenger nede, ved Ruwer renner elven Ruwer ut. Både langs Saar og Ruwer produseres det utmerket riesling, men vi tar ikke noen avstikkere inn i de sidedalene. Litt nedenfor Trier, ved den lille byen Sellig, kommer vi inn i Mittelmosel. Det er i Mittelmosel, herfra til Zell, vi finner de store vinene i Mosel. Her skal vi noen steder fortøye vår virtuelle båt.

I Mosel, som i mange andre deler av Tyskland, har lavt sukkerinnhold i druene ført til at det var vanlig å lage halvtørr vin. At lite sukker skal gjøre at man heller lager halvtørr enn tørr vin, kan virke paradoksalt. Men lite sukker gir lav alkoholstyrke. Alkohol har en viss sødme. Den smaker kanskje ikke søtt, men den balanserer i alle fall syren i vinen. I tillegg gir den en viss fylde. Tørre, alkoholsvake viner vil virke spinkle og sure. For å kompensere for manglende alkoholstyrke, avbrøt man gjæringen mens det ennå var restsukker igjen i vinen. Dette sukkeret balanserte syren, og ga en viss fylde til vinen. Smaken endret seg, og markedet ville ha tørre, ikke halvtørre viner. De halvtørre, tyske vinene mistet sin popularitet. Klimaendringene har så langt hatt positiv effekt for vinprodusentene i Mosel. Nå har man også i Mosel lært å lage tørre viner. Når det er sagt: Til asiatisk og krydret mat, samt sushi må man ha en vin med en viss sødme. Her er en halvtørr riesling ofte et godt valg.

Alle de store vinene fra Mosel er laget av riesling. Men riesling modner bare på ideelle steder, sydvendte, bratte skråninger som får mye soleksponering, og hvor solen også reflekteres fra elven inn i vinmarken. Andre steder dyrkes druene Müller-Thurgau og Sylvaner, som ikke gir like gode viner.

Vårt første stopp er Trittenheim. Den beste vinmarken her er Apotheke. Vi fortsetter herfra til Piesport, byen som har gitt navn til denne delen av Mittelmosel. Piesport ligger i en bue med flere sydvendte vinmarker som danner et amfi. Den mest kjente og beste vinmarken er Goldtröpfchen. Andre kjente vinmarker er Domherr, Falkenberg, Gärtchen, Grafenberg, Günterslay, Hofberger, Kreuzwingert, Schubertslay og Treppchen. Videre nedover runder vi en åsrygg mot Minheim, en åsrygg som skjermer Piesportområdet fra kalde vinder fra øst. Når vi har rundet Minheim, kommer vi inn i området med Wintrich og Kesten, hvor vinmarken Ohligsberg er den mest kjente. Piesport har vært brukt som en samlebetegnelse for viner fra dette området, hvor neppe noen av druene har kommet fra de kjente vinmarkene. Slik bruk av navn har visstnok avtatt. Men min ungdoms Piesporter var nok ingen edel vin. Hvis den hadde vært det, hadde jeg nok ikke hatt penger til å kjøpe den. Da vi var unge, var det viktig at vinen var billig.

Vi fortsetter nedover, og neste stopp er Bernkastel. Her finner vi den mest kjente og beste vinmarken i Mosel: Doktor. Jeg synes helsereferansene til gode vinmarker er interessante, med Apotheke i Trittenheim og Doktor i Bernkastel. Noen sier at Bernkastel Doktor er Tysklands beste vinmark. Jeg kjenner ikke disse vinmarkene godt nok til å stille Bernkastel Doktor opp mot Erbach Markobrunn i Rheingau. Fra begge disse vinmarker får vi tysk vin på sitt beste.

Druene dyrkes for en stor del i bratte skråninger, så bratt at det aller meste må gjøres for hånd.  Solen kan virkelig steke i disse skråningene.

Sammenligner man med Rheingau, som vi var innom i går, så er Moselviner gjerne “slankere”. På sitt beste er det en strålende vin. Klassifiseringen er som for Rheingau. Også her må vi kjenne vinmarkene for å finne de aller beste. I et område hvor det ofte er et problem å få modne druer, er de syndvendte skråninger som gir best resultat.

Fortsetter vi litt til nedover elven, kommer vi til Graach og vinmarken Graacher Himmelreich. Herfra kommer vi over til Wehlen, og vinmarken Wehlener Sonnenuhr. Vi kan fortsette til Zeltinger hvor vi finner Zeltinger Sonnenuhr. Jeg tar også med Reil enda lenger nede. Nå har vi passert de mest interessante vinområdene, men jeg tar med dette av nostalgiske grunner. I unge år drakk jeg en god del Reiler vom Heissen Stein. Nostalgien er ikke så sterk at jeg lenger tilbake til den vinen.

Jeg avslutter med Zell, hvor man produserer vinen Zeller Scwarze Katz, en vin som jeg også drakk en del av da jeg var ung — neppe i den beste kvaliteten.

Jeg må innrømme at jeg ikke har drukket særlig mye Moselvin i de senere år, men innser at jeg bør fornye mitt bekjentskap med den vinen. Jeg har merket meg produsenten Markus Molitor, som en produsent som leverer god kvalitet i mange prisklasser.

Sist høst ga Ingvild Tennfjord terningkast 6 til Markus Molitor Tradition Riesling, og skrev:

“Markus Molitor i Mosel vet hva han holder på med. Mestrer til fulle balansen mellom syre og sødme. Vanligvis er vinene hans langt dyrere. Denne er billig, men likevel danker han ut konkurransen i samme prissegment. 11 gram sukker, og en perfekt sushivin. Prøv også til krabbe og kreps. Lav alkohol. Elsker den.”

Fortsetter vi nedover Mosel, kommer vi til Koblenz, hvor Mosel renner sammen med Rhinen ved Deutsches Eck.

Her er sirkelen sluttet, og vi er tilbake der vi var i går. Vi må komme oss tilbake til touren, og komme til mål. De virkelig spreke kan selvsagt sykle, men det er en tur på 225 km, og det er i alle fall lenger enn en dagsetappe for meg. Men toget fra Koblenz til Luxemburg by tar 2 timer og 23 minutter, og da er man ca 36 km fra dagens målby. Man kan komme videre med tog til man i alle fall er veldig nær den franske grensen, kanskje også videre, men der har jeg ikke sjekket rutetidene.

Vi avslutter i et av Frankrikes rustbelter. Her var det gruvedrift og industri, men det er ikke så mye igjen av den. For sykkelinteresserte nevner jeg at områdene rundt Roubaix er tilsvarende. Arenberg er et samfunn bygget rundt gruver, som nå er nedlag. Men det hører til et annet sykkelritt. Jeg var i området hvor dagens etappe ender, for noen år siden, i en litt annen årstid (skjønt det var midten av mars, og overraskende mye snø for årstiden). I Hussigny-Godbrange, den lille byen eller landsbyen hvor syklistene tar til venstre i det de sykler inn i den siste fjerdekategoristigningen, var det nedlagte gruver. Jeg er født på industristedet Herøya, og har vokst opp der og andre steder i Porsgrunn. Jeg er industrinostalgiker, og synes at synet av nedlagt industri er deprimerende.

World Atlas of Wine

Klas­si­keren, Hugh John­sons “The World Atlas of Wine” foreligger nå i 8. utg, nå i sam­ar­beid med Jac­nis Robin­son. Tid­li­gere utga­ver, i alle fall utga­vene 3 til 6 har kom­met på norsk under tit­te­len “Vinens ver­den”. Da jeg for­hørte meg om også den 7. utg ville komme på norsk, fikk jeg til svar at det ikke var noen pla­ner om det. Det skjer mye i vin­ver­den så man bør ha siste utgave.  Jeg hol­der meg her til den engelske utgaven. Boken dek­ker hele ver­den. Det er den første boken jeg går til når jeg skal gjøre meg kjent med nye vinland. Den gir en god over­sikt, er rikt illust­rert og inn­e­hol­der flotte kart. Hvis du bare skal ha én vin­bok, er det denne du bør ha!

Du kan kjøpe den fra Amazon UK

Wine Atlas of Germany

For mer inngående informasjon om tysk vin, er dette den beste boken jeg her funnet. Her er det detaljerte kart over og informasjon om tyske vinområder. Men, og det er et stort MEN her. Dette er en engelsk oversettelse fra 2014 av en tysk utgave fra 2007. Det synes ikke som om den engelske utgaven er oppdatert i forhold til den tyske. Det er dumt. Tysk vinklassifisering ble, så vidt jeg har klart å finne ut, endret i 2012. I atlaset refereres det til at noen vinmarker er klassifisert som Erstes Gewächs. Men i 2012 ble det også inført Grosses Gewächs. Om jeg har forstått det rett er Grosses Gewächs omtrent som grand cru og Erstes Gewächs som permier cru i fransk klassifisering. Kartene er ikke oppdatert i forhold til dette, slik at vi ikke ser hvilke av vinmarkene som er klassifiert på hvilke av disse to nivåene. Kartene over tyske vinområder i Hugh John­son og Jancis Robinson “The World Atlas of Wine” synes å være bedre oppdatert, men er mindre detaljerte. Jeg skulle gjerne ha sett et opdatert atlas. 

Tom Stevenson: World Encyclopedia of Champagne & Sparkling wine

Tom Stevenson: World Encyclopedia of Champagne & Sparkling wine er standardverket om musserende vin. Som tittelen antyder, er det mest champagne. Men her er det gitt mye plass til andre europeiske land (blant dem Sverige og Danmark, men ikke Norge), til musserende viner fra Afrika og Asia.

Kjøp den fra Amazon UK eller Amazon US.

0198609906Jan­cis Robin­sons Jan­cis Robin­sons The Oxford Com­pa­nion to Wine er et vin­lek­si­kon hvor ten­ke­lige og uten­ke­lige temaer er orga­ni­sert alfa­be­tisk. Det er en stor og inn­holds­rik bok som har fått mange priser. The Oxford Com­pa­nion to Wine er en nyt­tig bok å ha i vin­bi­blio­te­ket, men det er ikke den første boken jeg ville ha kjøpt. Den er fin som opp­slags­verk, men ikke en bok man leser så mye i for å få over­sikt over vin­om­rå­der. Den har hel­ler ikke så mange kart og illust­ra­sjo­ner som de to foregående.

Les vins du Tour de France 2017

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

 

Les vins du Tour de France 2017. 2. etappe: Düsseldorf — Liege

Tony Martin klarte ikke å innfri hjemmefansens forventninger. Det var trist å se Alejandro Valverde og Ion Izagirre kræsje ut av Touren som de gjorde.

I dag er det to fjernekategori stigninger. Noen vil ganske sikkert gå i brudd for å få poeng og kunne starte i klatretrøyen i morgen. Men det blir nok sannsynligvis en massespurt til slutt.

Som jeg skrev i innledningen til årets Tour,  ble jeg skuffet da jeg så at andre etappe skulle gå til Belgia og Liege. Belgia er verdens mest interessante øllland. For å sitere “World Atlas of Beer”:

“Belgium is to beer what France is to wine or the Scottish Highlands is to whisky.”

Men touren har ofte vært innom Belgia. Vi var i Belgia i 2010, 2102, 2015 og nå i 2017. Og det er nå bekreftet at starten i Tour de France 2019 vil være i Brussel, og Antwerpen har meldt se på i konkurransen om starten i 2020. Så det vil bli mange muligheter til å smake belgisk øl.

Touren har ikke vært i Tyskland siden 1987, og når vi endelig er der, kunne vi ha blitt der litt lenger. Jeg hadde håpet at andre og tredje etappe skulle gå gjennom vinområdene i Tyskland, enten langs Rhinen eller Mosel. Jeg kommer til å jukse litt. Jeg vil skrive i alle fall litt om tysk vin, og et utvalg av belgisk øl. Vi kommer relativt nær Mosel i morgen, så jeg sniker inn litt vin herfra i morgen.

Som ølland er Belgia på en måte Tysklands rake motsetning. Tyskland hadde renhetsloven som ble innført i Bayer 1516 og gjort gjeldende for hele Tyskland fra 1857. I dag er det så mange unntak fra denne, at den ikke lenger har den samme praktiske betydningen. Selv om også Tyskland har hatt og har mange lokale bryggerier, har det vært variasjoner over ganske begrensede temaer. I Belgia har alt vært tillatt. Det hevdes at det i Belgia brygges over 400 ulike ølsorter. Man kan selvsagt diskutere hva som er en ølsort, og hva som bare er varianter av den samme. Det lar vi ligge. Men hver gang jeg ser dette tallet, tenker jeg på Charles de Gaulles uttalelse at det er umulig å styre et land med 400 oster. Belgia har ettertrykkelig vist at det er mye vanskeligere å styre et land med 400 ølsorter. I Belgia er det tradisjon for å tilsette ulike krydder, frukt osv, noe som ikke var tillatt under den tyske renhetsloven.

Gjennom historien har Belgia vært invadert veldig mange ganger. Det sies at en av belgiernes forsvarsmekanismer har vært å tviholde på det lokale, i ølbrygging og mye annet.

Også i Belgia er en stor del av det ølet som drikkes undergjæret lager. Stella Artois og Jupiler er kjedelige, industriproduserte lager som går igjen over alt. Jupiler produseres i Liege. Men det er ikke disse som gjør Belgia til et interessant ølland. Så vi passerer disse i stillhet.

På veien mot Liege, etter å passert den tysk-belgiske grensen, passerer vi relativt nær to bryggerier som det er verdt å nevne. Det første er Brasserie Grain d’Orge, i Hombourg.  Jeg må erkjenne at det er et bryggeri jeg ikke kjenner. Det finnes flere andre bryggerier som også brygger øl under navnet Grain d’Orge, så her er det en viss fare for forveksling.

Her er en rating fra Beeradvoat av øl fra Brasserie Grain d’Orge.  Her er en tilsvarende rating fra Ratebeer.

Det andre bryggeriet er Val Dieu i Aubel. Val Dieu, betyr Guds dal. Val-Dieu Abbey er et tidligere cistersienserkloster. Klosteret ble etablert i 1216, Det har gjennom historien blitt ødelagt og gjenoppbygget mange ganger, men klosteret ble nedlagt i alle fall for foreløpig siste gang, i 2001. På sine nettsider skriver bryggeriet at de er det eneste autentiske klosterølet i Belgia. Ølet brygges i det gamle klosteret, i tradisjon etter ølbryggingen i klosteret. Jeg tar dette med eneste autentiske klosterølet med klype salt, eller kanskje helst en neve salte nøtter — som smaker godt sammen med øl.

Ølbrygging er en gammel tradisjon i belgiske klostere. Det var dels for å skaffe klosteret inntekter, men også til eget bruk. Vi skal huske på at vannet ofte var forurenset og kunne være farlig å drikke. Derfor drakk man heller øl. Som en, jeg har glemt hvem, kom til å si: Det finnes ikke farlige stoffer i øl. Det tok ikke lang tid før avholdsbevegelsen reagerte på den.

I dag er det mange bryggerier med klosternavn. For mange av dem er det en lisensiering av varmerket, til et bryggeri som brygger øl i klosterets navn.  Et kjent eksempel er Grimbergen. Munker i Norbertinerklosteret litt nord for Brussel, startet å brygge øl i 1128. De ble kjent for sin gjestfrihet og for sitt øl.  Da Frankrike invaderte Belgia på slutten av 1700-tallet, stengte de klostrene. Da stanset også ølbryggingen. Senere ble klosteret gjenopprettet, men de fortsatte ikke med ølbrygging. Munkene kjøpte sitt øl fra lokale bryggerier.

I 1958 kontaktet Brouwerij Maes klosteret, og spurte om de kunne markedsføre et mørkt øl de hadde utviklet under navnet “Grimbergen”. Fram til 1978 ble ølet brygget i Waterloo. Senere ble produksjonen flyttet til Brouwerij van Alken i Alken. Maes ble overtatt av Heineken i 2008, og varemerket “Grimbergen” ble solgt til Carlsberg. Men Heineken fikk en langvarig lisens til å selge øl under navnet Grimbergen i Belgia. Øl som selges under navnet Grimbergen utenfor Belgia er brygget hos Kronenbourg i Strasbourg, ganske fjernet fra noe belgisk kloster. Når de kaller det klosterøl, “Biére d’Abbaye”, med årstallet 1128, er det en “sannhet” med betydelige modifikasjoner. På det Grimbergen-ølet jeg fra tid til annen kjøper i Frankrike, som er brygget i Stasbourg, står det: “Brassée dans la tradition de l’Abbaye”, altså “brygget i klosterets tradisjon”. Heller ikke det kan sies å være helt sant. Men skal man ha øl fra et av de store industribryggerien, som de ofte selger fra fat i puber og barer, da synes jeg at Grimbergen er blant de bedre. På franske flyplasser får man ofte valget mellom Heineken og Grimbergen, og da foretrekker jeg uten tvil Grimbergen.

AffligemBlondAffligem er et annet “klosterøl” som ikke brygges i et kloster. Klosteret Affligem ble etablert i 1074, og ligger i dagens Belgia. Det er dokumentert at det ble brygget øl i 1129, og ølbryggingen vedvarte i noen hundre år. Uheldigvis hadde klosteret en meget strategisk beliggenhet på en høyde, som gjorde at det flere ganger ble ødelagt i kriger.  Etter den franske revolusjon, ville de franske myndigheter avskaffe den katolske kirkens makt. De stengte klostre og beslagla deres eiendom. Når man ser på hvilke eiendommer den katolske kirke og klostre hadde, ser man at det nok ikke bare var religiøse grunner til at verdslige herskere tok opp kampen med den katolske kirken og dens institusjoner. Klosteret ble stengt i 1796. I 1868 ble det som var igjen av klosteret kjøpt av noen munker, som gjenoppbygget det. I 1885 hadde de startet ølbrygging, og klosteret var gjenoppbygget i 1887. Bryggingen fortsatte til 1940, da bryggeriet led samme skjebne som en del andre bryggerier: Etter Belgias kapitulasjon, ble de tvunget til å gi fra seg kobberkjelene til den tyske okkupasjonsmakten, som trengte kobberet til sin våpenindustri.

I 1956 startet de å samarbeide med det lille, lokale bryggeriet De Smedt. I dag brygges Affligem av De Smedt, i nært samarbeid med munkene i klosteret. Klosteret eier varemerket Affligem, og må godkjenne alle endringer, nye øltyper m.m. Men bryggeriet De Smedt eies nå av Heineken, som står for markedsføring og distribusjon av Affligem.

Leffe_blondEt av de mest kjente belgiske “klosterøl” er Leffe. Klosteret ble etablert i 1152, i nærheten av Namur i Vallonia (den franskspråklige delen av Belgia). Som i så mange andre klostre, brygget man øl, for en stor del basert på ingredienser som vokste vilt i nærheten av klosteret. Som så mange andre klostre har det blitt ødelagt og gjenoppbygget mange ganger i historien. Etter den franske revolusjonen ble klosteret ødelagt og forlatt. I 1902 kom munker tilbake til klosteret. I 1952 ble ølbryggingen gjenopptatt i samarbeid med det flamske bryggeriet Lootvoet. Bryggeriet ble senere kjøpt av Interbrew, som er en del av verdens største bryggerikonsern, Anheuser-Busch InBev, som er basert i Belgia. I dag brygges alt Leffe øl av Stella Artois i Leuven. Men Leffeklosteret får fortsatt royalty av salget.

I noen tilfeller er det et verdslig bryggeri som er etablert i klosteret, som står for bryggingen i klosterets navn. Det er her vi finner Val Dieu. Skal man ha autentisk klosterøl, bør man kjøpe Trappistøl. Det er øl brygget i Trappistkloster. Men det er ingen slike på vår vei denne gangen, så vi åpner ikke slikt øl i dag.

Tilbake til Val Dieu. De brygger noen av de øltyper vi er kjent med fra Belgia: Blond, Brown og Triple. I tillegg brygger de en Grand Cru, en Winter Ale og en Cuvé 800.

Hvis vi hadde krysset grensen ca en mil lenger sør, hadde vi sett et av de grensefenomer som jeg synes er interessant. Her er det en belgisk korridor gjennom det som ellers er tysk territorium. Jeg husker ikke helt historikken her. Det var en belgisk jernbanelinje, som Belgia fikk beolde som sitt territorium. Belgia hadde et av verdens tetteste banenett. Man som så mange andre land skulle man være “moderne” etter andre verdenskrig, og satset på vei og privatbil, fremfor jernbane. Jerbanelinjen er nedlagt, men Belgia har beholdt territoriet. Jernbanelinjen er nå erstattet av en gang- og sykkelvei. Hvis man først legger ned jernbanelinjer, er dette noe av det beste man kan bruke dem til. De har ingen bratte bakker, og er fine å sykle på. Flåmsbanen, som er Europas nestbratteste jernbane med vanlig friksjonsspor (noen med tannstang og tannhjul er brattere), er på det bratteste 5,6%. Så utfordrende klatringer, det møter man ikke på nedlagte jernbanespor.

Vi var her for noen år siden. Det var ikke noe særlig sykkelføre den gangen. Men det var faktisk i midten av mars. Vi kjørte bil fra Maastricht i Nederland til Metz i Frankrike. Poenget med den turen var å finne geocacher i fem land på en dag (Nederland, Tyskland, Belgia, Luxembourg og Frankrike). Det var med litt blandede følelser jeg hentet ut en leiebil med sommerdekk på flyplassen i Brussel, etter at det, til årstiden å være, hadde falt usedvanlig mye snø i Belgia.

Vi tok en tur innom dette området, bare fordi jeg er fascinert av denne type enklaver. (Skal man være pirkete, er det strengt tatt ikke enklaver, siden det er åpent til Belgia i endene. Streng tatt er det slik at disse korridorene (det er to) gjør de tyske territoriene vest for korridorene til tyske enklaver i Belgia. Men det får være grenser for pirk.) Hvor mange ganger  vi krysset grensen mellom Tyskland og Belgia den dagen, vet jeg ikke. Men det var mange.

Men jeg vil tilbake til Tyskland og Rhinen, og til tysk vin. Selv om syklistene ikke får med seg vinen, tar vi en avstikker for å smake på noen edle dråper.

Rhinen starter i De sveitsiske alper, ved Oberalppass. Ruten EuroVelo 15, Rhinruten,  følger Rhinen fra dens spede begynnelse, til den renner ut i havet ved Hoeck van Holland, litt utenfor Rotterdam. Jeg syklet det meste av denne ruten i fjor sommer. Ca 1300 km på to uker, er litt mer enn en vanlig familieferie på sykkel. Men man kan sykle deler av denne ruten. Hvis man er av de spreke og klatrevillige, kan man sykle opp til der den starter. Eller man kan gjøre som jeg gjorde: Ta toget til Oberalppass, og starte fra toppen.

Rhinen er for en stor del grenseelv mellom Sveits og Tyskland fra Bodensee til Basel. Herfra går den ganske rett nordover, med Frankrike (Alsace) langs venstrebredden i øst, og Tyskland langs høyrebredden. Her forlot jeg elven på min tur, for å sykle gjennom vinområdene i Alsace, litt lenger vest. Jeg fant igjen Rhinen litt før jeg kom til Strasbourg.  På tysk side har vi her vinområdet Baden, og det er her vi kommer til Schwartzwald. Omtrent på høyde med Karlsruhe knekker grensen 90 garder vestover, og herfra renner Rhinen gjennom Tyskland, til den renner inn i Nederland. Vi har nå vinområdet Pfalz vest for Rhinen, og fortsatt Baden i øst. Vinområdet Baden ender ved Mannheim, og Pfalz ved Worms på vestsiden. Men på vestsiden går det over til Rheinhessen.

Ved Mainz og Wiesbaden dreier elven vestover. Nord for elven, mellom Wiesbaden og Rüdesheim, ligger Rheigau. Det er et sydvendt område som får mye soleksponering, og er Tysklands beste vinområde. Rheingau er gulgrønne området på kartet under, over det brunoransje Rheinhessen og det røde er .Pfaltz.  Det fiolette området vest for Rheinhessen og sydvest for byen Bingen er Nahe.

Rheingau er hjemmeområdet for riesling. I de rette områdene kan riesling gi alt fra lette og syrefriske tørre viner, til veldig søte trockenbeerenauslese. Riesling gir best resultat i litt kjølige områder. Den gir stort sett best resultat i Tyskland, Frankrike (Alsace), Østerrike og New Zeeland. En god riesling kan lagres lenge. Jeg har en gang smakt riesling produsert i USA. Det var en søt, og ikke særlig elegant vin. I den grad den var representativ, gir ikke riesling god vin i USA.

Da jeg var i Alsace sist sommer, hadde produsentene stor tro på 2014-årgangen. Da han som serverte meg vin hos Balthazar Ress i Rheingau vaklet mellom 2014 og 2015-årgangene, og endte med 2015, nevnte jeg produsentene i Alsace som hadde særlig stor tro på 2014-årgangen. Han kommenterte det omtrent slik: “I Alsace er det egentlig for varmt til å dyrke riesling. Så for dem var et kjølig år som 2014 utmerket, men for oss var et varmt år som 2015 mye bedre.” Jeg syntes ikke at jeg kunne nok, verken om vinene eller om årgangene, til å argumentere mot dette.

Ved Rüdesheim/Bingen dreier Rhinen nordover. Herfra til Koblenz sykler man gjennom Mittlerhein, som er den flotteste delen av Rhinen, med blant annet klippen Lorelei.

I Koblenz renner de to elvene Rhinen og Mosel samme ved Deutches Eck, (Tyske hjørnet).

Mosel har jeg tenkt å ta en avstikker til i morgen, så vi seiler forbi denne nå. Nord for Koblenz kommer vi inn i Rhur og den mer industrialiserte delen av Rhinen. Her er det mye industri og en del kommersielle havner langs elven, som gjør at sykkelveiene ofte går et stykke fra elven.

Fortsetter vi nedover elven, kommer til vil Bonn og Köln, før vi kommer tilbake til Düsseldorf.

Tysk vin kan være vanskelig å orientere seg i. Tysk vin er delt inn i fire kvalitetsnivåer: Deutscher Wein, Landwein, Qualitätswein (QbA) og Prädikatswein. Den siste gruppen er delt inn etter druenes modenet i Kabinett, Spätlese, Auslese, Beerenauslese, Eiswein og Trockenbeerenauslese. Innenfor de tre første kategoriene finner vi tørre, halvtørre og fruktige/søtlige viner. De tre siste er søte.

Vi kan starte med området og produsenten. Vi er i Rheingau. Den eldste produsenten er Schloss Johannisberg. Der skal de ha produsert vin i 900 år. Jeg har ofte kjøpt vin fra Schloss Johannisberg, men jeg var ikke innom dem da jeg var i Rheingau i fjor. Man rekker ikke alt, dessverre.

Jeg velger som eksemler to vinprodusenter som jeg besøkte da jeg syklet gjennom området i fjor sommer. Jeg brukte bare en dag på å sykle gjennom Rheingau, så det ble ikke tid til å besøke mange produsenter. Jeg skulle hatt flere dager her. Den første var Kloster Eberbach.

De har vinmarker flere steder, noen ganger bare parseller i en vinmark. De har sin standardvin, som kan ha druer fra alle vinmarker. Men det går nok ikke så mye druer fra de beste vinmarkene i denne vinen. Så har de viner fra enkeltvinmarker. Her har Kloster Eberbach satt ut prøver som viser jordsmonnet i ulike vinmarker.

Besøker man Kloster Eberbach bare for å smake, uten å kjøpe vin, må man betale for hvert glass. Kjøper man vin, trekker de dette fra på kjøpesummen. Jeg synes det er en utmerket måte å gjøre det på. Når jeg besøker en vinprodusent og smaker på vinen, føler jeg et visst press for å kjøpe vin, selv om man selvfølgelig kan gå uten å kjøpe noe. Jeg var på sykkeltur og skulle sykle videre til Amsterdam, og kunne ikke ta med et par kasser vin i tillegg til den bagasjen jeg hadde. Da kunne jeg smake på vin med god samvittighet, uten å kjøpe noe. Jeg har flere gangrer kjøpt riesling fra Kloster Eberbach i tax-free butikken på Gardermoen.

Den andre vinprodusenten jeg besøkte, var Balthazar Ress. Jeg var på en smaking av deres viner i Oslo for noen år siden, så det var en produsent jeg i noen grad kjente fra før. Det var en viktig grunn til at jeg valgte ut dem da jeg var i Rheigau. Det er interessant å komme “hjem” til de man har møtt før. Da jeg kom inn i smakerommet/butikken, sa jeg med en gang at jeg var på sykkeltur, og ikke kunne kjøpe med meg noe vin. Det var helt greit, sa de. Og skjenket villig vin. Etter å ha gjort dette klart, kunne jeg smake uten å føle noe kjøpepress. Her er de vinene jeg smakte på hos Balthazar Ress:

Hvis vi skal orientere oss i vinene, må vi vite området, produsentene, kvalitetsbetegnelsen og for de beste: Vinmarken. Balthazar Ress’ standardvin er von Unserm. I alle fall var det denne de serverte som sin standardvin. Jeg ser at Vinmonopolet nå har en som bare heter Riesling Trocken, som er noe rimeligere. Men der er produksjonsområdet bare angitt til Rhinen, ikke Rheingau, som von Unserem. Så denne vinen kan komme fra alle steder langs Rhinen. Jeg kan ikke ta med alle deres viner. Klatrer man oppover i kvalitetshierarkiet, må man kjenne vinmarken, omtrent som i Burgund.

Vi kan bruke deres Rüdesheim Berg Rottland GG som eksempel. Øverst er angitt produsenten. Under dette er stedet hvor druene kommer fra, byen Rüdesheim, vest i Rheingau. Under dette er vinmarken angitt. Berg antyder at det er på en høyde, og den heter Rottland. Rottland er en ganske bratt skråning, ca 33% helning, som får mye sol.

Jeg smakte den hos Balthazar Ress, og jeg har kjøpt den på Vinmonopolet etter at jeg kom hjem. Det er en utmerket riesling.

GG står for Grosses Gewächs, som sier det samme som Grosse Lage, som betyr noe slikt som stort område. Det er  omtrent som Grand Cru i Frankrike. På nivået under finnes Erste Lage, som blir som Premier Cru om vi er i Frankrike. Jeg har lenket til Grosse Lage og Erste Lage fra Balthazar Ress som eksempler, siden det er en produsent jeg har blitt litt kjent med. Men det betyr ikke at jeg påstå at de er noe bedre enn andre kvalitetsprodusenter i Rheingau.

Under angivelsen av vinmark står at det er fra Rheingau, at det er riesling og at den er tørr (trocken).  Min vin var en vanlig trocken, men den finnes også som spätlese, auslese og trockenbeerenauslese.

Den mest eksklusive vinmarken i Rheingau er Erbach Markobrunn. Det er et lite område. Bare noen få produsenter har parseller her, men blant de som har er både Kloster Eberbach og Baltazar Ress.

På smakingen i Oslo, sa baronessen som presentere vinene, at man bare kunne skaffe seg vinmark her på en av to måter: Enten arver man den, eller man gifter seg til den. Hun hadde gjort det siste. Det er aldri noe til salgs. Vi smakte Erbach Markobrunn i Oslo, og det er noe av det beste Rheingau kan by på. De bød ikke på den da jeg besøkte dem i fjor sommer. Men jeg fikk nylig en Erbach Markobrunn auslese fra Balthazar Ress, i en ganske søt utgave, servert som dessertvin på en restauranten Park 29 i Oslo. Den inngikk i vinmenyen de serverte til dagens treretter. Vinmonopolet har den for tiden ikke inne.

De produserer også en rødvin, laget av Pinot Noir, eller Spätburgunder som den gjerne kalles i Tyskland. Det er en god vin, men det er er hvitvin som er deres viktigste produkt. De bød også på en oransje vin. Jeg var litt innom oransje vin til 13. etappe i årets Giro d’Italia, og litt mer utførlig til 5. etappe i 2012. Oransje vin er en vin laget i en rødvinsprosess, gjæring med skall, kjerner, stilker etc, med hvite druer. Den italienske La Stoppa Ageno har fått mange gode omtaler, men den har aldri blitt en av mine favoritter. Den oransje vinen fra Baltazar Ress, likte jeg langt bedre. Den var lysere i fargen, og hadde langt mindre tanniner enn La Stoppa. Om dette først og fremst skyldes ulike druer (pinot grigio for Ageno, og riesling for Baltazar Ress), vet jeg ikke. Det kan også være forskjell i hvor lenge skallene etc får være med i gjæringsprosessen. I alle fall: Dette var en oransjevin jeg likte.

En annen god produsent i Rheingau, som er godt kjent i Norge er Leitz, som holder til i Rüdesheim. Deres viner fikk jeg muligheten til å bli kjent med under en “winemaker’s dinner” i Oslo.

Som nevnt syklet jeg langs Rhinen sist sommer, fra der den starter i den sveitsiske alper, til den renner ut i havet i Hoek van Holland, litt utenfor Rotterdam. Vil man  velge en delstrekning, anbefaler jeg varmt strekningen fra Bingen til Koblenz, om man sykler medstrøms. Det er kort vei fra Frankfurt til Wiesbaden, så det kan være en grei reiserute for å komme dit. Noen rolige dager i Rheingau med god vin, før man reiser videre. Mittelrhein, fra Rüdesheim og Bingen til Koblenz er et  vakkert område, og det er lagt godt til rette for å sykle. Turen er ca 70 km. Hvis man ikke vil sykle, kan man reise med båt.

Det er også mulig å reise med tog eller bil. Men da går det så fort at man ikke får med seg så mye av Rhinlandskapet.

I Tyskland er det lagt godt til rette for at man skal kunne ta med sykkelen på toget, kan man ta toget videre eller tilbake til utgangspunktet. Jeg ville til Bonn, først og fremst fordi det er Ludwig van Beethovens fødeby, men syntes de ville bli for langt å sykle fra Bingen til Bonn på en dag. Så jeg syklet fra Bingen til Koblenz, og tok toget til Bonn. Dagen etter syklet jeg fra Bonn til Düsseldorf.

For Tour de France kunne man helt sikkert ha funnet mer utfordrende veier enn de jeg syklet, langs elven. En rute sydover langs Rhinen kunne ha vært mer utfordrende og vakrere enn dagens etappe til Liege.

For den som vil lære mer om øl, har jeg gjerne anbefalt The World Atlas of Beer. Som nav­net anty­der, dek­ker den hele ver­den. Den fin­nes på norsk med tit­te­len “Den store ølbo­ken”. Jeg har holdt meg engelske utga­ven. Den norske utga­ven har jeg ikke lest, men inn­hol­det bør være det samme. Boken er flott illust­rert, slik at det er en fin bok å bla i, og den inn­e­hol­der mye inter­es­sant lesning. Boken er utgitt i Eng­land. Det er i Europa vi fin­ner de inter­es­sante øl-tradisjonene. Bøker utgitt i USA har en tendens til å gi usan­ske bryg­ge­rier større plass enn de for­tje­ner, i alle fall vur­dert i et inter­na­sjo­nalt per­spek­tiv. Den er skre­vet i sam­ar­beid mel­lom en engelsk for­fat­ter (Tim Webb) og en cana­disk for­fat­ter (Step­hen Beaumont), så de kla­rer å beholde et inter­na­sjo­nalt perspektiv.

Boken kom i ny utgave oktober 2016, og denne utgaven er så vidt jeg vet ikke utgitt på norsk.

9788248913405Hvis dine vinam­bi­sjo­ner er å bli litt flin­kere til å velge vin, og å ha litt større utbytte av å smake og drikke vin, da er min anbe­fa­ling Ing­vild Tenn­fjords bok “Skål!”. Det er ikke en bok for deg som vil bril­li­ere med vin­kunn­skap. Vil du bli vinsnobb, er dette ikke boken for deg. Men det er en vel­dig god, venn­lig og upre­ten­siøs inn­fø­ring i vinverden. Gå hit for nær­mere omtale av boken.

1845336895En av klas­si­kerne, Hugh John­sons “The World Atlas of Wine” foreligger i  7. utg, nå i sam­ar­beid med Jac­nis Robin­son. Tid­li­gere utga­ver, i alle fall utga­vene 3 til 6 har kom­met på norsk under tit­te­len “Vinens ver­den”. Da jeg for­hørte meg om også den 7. utg ville komme på norsk, fikk jeg til svar at det ikke var noen pla­ner om det. Det har skjedd mye i vin­ver­den fra 2007 (6. utg) til 2013 (7. utg). Så jeg vil ikke anbe­fale noen å kjøpe den gamle utga­ven i dag. Jeg hol­der meg her til den engelske utgaven. Boken dek­ker hele ver­den, selv­føl­ge­lig også Frankrike og Tyskland. Den gir en god over­sikt, er rikt illust­rert og inn­e­hol­der flotte kart. Hvis du bare skal ha én vin­bok, er det denne du bør ha!

Wine Atlas of Germany

For mer inngående informasjon om tysk vin, er dette den beste boken jeg her funnet. Her er det detaljerte kart over og informasjon om tyske vinområder. Men, og det er et stort MEN her. Dette er en engelsk oversettelse fra 2014 av en tysk utgave fra 2007. Det synes ikke som om den engelske utgaven er oppdatert i forhold til den tyske. Det er dumt. Tysk vinklassifisering ble, så vidt jeg har klart å finne ut, endret i 2012. I atlaset refereres det til at noen vinmarker er klassifisert som Erstes Gewächs. Men i 2012 ble det også inført Grosses Gewächs. Om jeg har forstått det rett er Grosses Gewächs omtrent som grand cru og Erstes Gewächs som permier cru i fransk klassifisering. Kartene er ikke oppdatert i forhold til dette, slik at vi ikke ser hvilke av vinmarkene som er klassifiert på hvilke av disse to nivåene. Kartene over tyske vinområder i Hugh John­son og Jancis Robinson “The World Atlas of Wine” synes å være bedre oppdatert, men er mindre detaljerte. Jeg skulle gjerne ha sett et opdatert atlas. 

Les vins du Tour de France 2017

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Continue reading Les vins du Tour de France 2017. 2. etappe: Düsseldorf — Liege

Les vins du Tour de France 2017. 1. etappe: Prolog i Düsseldorf

Årets tour starter med en 14 km tempo i Düsseldorf. Her hviler det et stort press på den tyske tempospesialisten Tony Martins skuldre. Hjemmepublikum venter at han skal vinne, og at han starter morgendagens etappe i gul ledertrøye. Den som vinner dagens etappe vil sannsynligvis beholde denne i alle fall til de starter på tredje etappe. Morgendagens etappe vil sannsynligvis ende med en massespurt, og da vil vinneren ikke få tilstrekkelig tidsdifferense til at ledertrøyen skifter skuldre. Tredje etappe slutter i motbakke, om enn ikke av de aller bratteste. Men bratt nok til at de mest typiske spurterne neppe henger med, på den annen side neppe bratt og lang nok til at det blir store tidsforskjeller.

Continue reading Les vins du Tour de France 2017. 1. etappe: Prolog i Düsseldorf

Les vins du Tour de France 2017. Innledning

Årets Tour starter i Düsseldorf i Tyskland. Det er første gangen siden 1987 at Touren er innom Tyskland. Da doping herjet sykkelsporten, også i Tyskland, sa Tyskland nei. Tysk TV sluttet å sende Tour de France. Men nå har tyskere som André Greipel, John Degenkolb, Tony Martin, og Marcel Kittel, satt sitt preg på blant annet Tour de France.

Touren starter med prolog i Düsseldorf. Da er vi nord for vingrensen, skjønt det stemmer kanskje ikke helt når klimaendringene har flyttet denne grensen nordover. Selv i Norge proudseres det nå vin. Men i Düsseldorf får vi ta en øl.

Jeg var skuffet da jeg så ruten videre fra Düsseldorf. Jeg hadde håpet at vi nå skulle kunne ta for oss tysk vin. Men rytterne skal rett fre Düsseldorf til Liege i Belgia, og det er ikke mye vin langs den etappen. Herfra skal rytterne gjennom Luxembourg, før vi kommer inn i Frankrike.

Men jeg lar meg ikke stoppe så lett. Så jeg tar litt belgisk øl og litt tysk vin til andre etappe. Luxemburgsk vin produseres stort sett langs grenseelven mot Tyskland, Mosel. Mosel er mer interessant litt lenger nede i Tyskland, så vi vil flyte med strømmen inn i Moseldalen i Tyskland under tredje etappe.

Den første virkelig interessante etappen fra et vinsynspunkt, er 7. etappe inn til Nuit St Georges i Burgund. Her er det mye god vin. 10. etappe, inn til området Bergerac, som er et utmerket vinområde som er mindre kjent enn det fortjener.  11. etappe tar oss gjennom området for Armagnac, så det blir sterkt drikke til den etappen. 16. etappe tar oss gjennom et av de viktigste områdene i Rhône, Hermitage.  Som vanlig er det vanskelig å finne vin i fjellene. Og tradisjonen tro blir det champagne til finalen i Paris.

9788248913405Hvis dine vinam­bi­sjo­ner er å bli litt flin­kere til å velge vin, og å ha litt større utbytte av å smake og drikke vin, da er min anbe­fa­ling Ing­vild Tenn­fjords bok “Skål!”. Det er ikke en bok for deg som vil bril­li­ere med vin­kunn­skap. Vil du bli vinsnobb, er dette ikke boken for deg. Men det er en vel­dig god, venn­lig og upre­ten­siøs inn­fø­ring i vinverden. Gå hit for nær­mere omtale av boken.

World Atlas of Wine

Klas­si­keren, Hugh John­sons “The World Atlas of Wine” foreligger nå i 8. utg, nå i sam­ar­beid med Jac­nis Robin­son. Tid­li­gere utga­ver, i alle fall utga­vene 3 til 6 har kom­met på norsk under tit­te­len “Vinens ver­den”. Da jeg for­hørte meg om også den 7. utg ville komme på norsk, fikk jeg til svar at det ikke var noen pla­ner om det. Det skjer mye i vin­ver­den så man bør ha siste utgave.  Jeg hol­der meg her til den engelske utgaven. Boken dek­ker hele ver­den. Det er den første boken jeg går til når jeg skal gjøre meg kjent med nye vinland. Den gir en god over­sikt, er rikt illust­rert og inn­e­hol­der flotte kart. Hvis du bare skal ha én vin­bok, er det denne du bør ha!

Du kan kjøpe den fra Amazon UK

0198609906Jan­cis Robin­sons Jan­cis Robin­sons The Oxford Com­pa­nion to Wine er et vin­lek­si­kon hvor ten­ke­lige og uten­ke­lige temaer er orga­ni­sert alfa­be­tisk. Det er en stor og inn­holds­rik bok som har fått mange priser. The Oxford Com­pa­nion to Wine er en nyt­tig bok å ha i vin­bi­blio­te­ket, men det er ikke den første boken jeg ville ha kjøpt. Den er fin som opp­slags­verk, men ikke en bok man leser så mye i for å få over­sikt over vin­om­rå­der. Den har hel­ler ikke så mange kart og illust­ra­sjo­ner som de to foregående. Hvis man vil stu­dere i detalj franske (klas­si­fi­serte) vin­om­rå­der er Grand Atlas des vig­nob­les de France uten tvil den beste boken. Det er det klart beste vinat­las jeg har sett. Det har detal­jerte kart over alle vin­om­rå­der, med opp­lys­nin­ger om geo­logi og jords­monn, klima, druer og selv­føl­ge­lig vinen. Dette atla­set har vært min hoved­re­fe­ranse til denne og tid­li­gere årgan­ger av Les vins du Tour de Frace. Men det dek­ker bare Frank­rike og er på fransk. Det siste vil sik­kert vil være en bety­de­lig ulempe for enkelte. Jeg har sett etter til­sva­rende atlas for andre vik­tige vin­land, men har ennå ikke fun­net noen.

2916231226Et annet vinat­las for Frank­rike er L’Atlas des vins de France, utgitt av Le Monde. Som det nyeste atlaset på markdet, antar jeg at dette er det mest oppdaterte, uten at jeg direkte har sammenlignet atlasene. Kartene i Grand Atlas des vig­nob­les de France er mer detaljerte. Men L'Atlas des Vins inkluderer IGP-områder, som gjør at vi finner noen av de ofte interessante områdene som er klassifisert på lavere nivå enn AOP. Men gjenomgangen av disse vinene er, av relativt åpenbare grunner, ikke så veldig detaljert.

Kjøo fra

 

Fjelletappene er gjerne de mest spektakulære, både når det gjelder selve konkurransen, og ikke minst lanskapet som vises.

Når vi er i fjellene, vil jeg trekke fram boken Mountain High, med undertittel Europe’s greatest cycle climbs. Her er det beskrivelse av Europas 50 mest kjente fjelloverganger, i alle fall de fjellovergangene som er mest kjent for sykkelinteresserte. Vi får beskrivelser, historikk, bilder og tekniske beskrivelser. Dette er en flott bok om man drømmer om å sykle noen av disse bakkene, om man litt mer konkret vurderer å gjøre det, om man planlegger å se syklister på nært hold  — eller om man bare vil sitte i sofaen og se andre slite seg opp disse bakkene.

Boken er organisert slik at fjellene presenteres i stigende rekkefølge, altså de laveste først og de høyeste til slutt. Jeg synes det er litt forvirrende. Det hadde vært bedre å organisere dem etter geografisk område. Men det er kart og registre, så det går greit å finne fram likevel.

Boken kan bestilles hos Amazon UK.

Les vins du Tour de France 2017

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Variert drikkemeny i Tour de France 2017

tdf2017map_routeRuten for Tour de France ble presentert i går. Av kommentarer som har flimret forbi, var en at TdF-arrangøren har tatt inn over seg Brexit, og har lagt ruten så langt vekk fra Storbritannia som mulig. Man holder seg langt mot øst.

Medier opptatt av sykkel har dekket det rimelig godt, så de som er interessert har sikkert fått med seg det viktigste, sett fra et sykkelsynspunkt. Jeg er selvsagt opptatt av det sportslige når det gjelder sykkel og Tour de France. Men akkurat nå overlater jeg det til andre. Jeg fokuserer mest på hva slags drikke vi kan finne langs ruten.

Det har vært kjent lenge at Tour de France 2017 starter med en tempoetappe i Düsseldorf.  Vi er for langt nord til å finne lokal vin, så vi får ut etter øl. Noe må vi kunne finne.

Continue reading Variert drikkemeny i Tour de France 2017

Rhinruten dag 14, 7. august. Kjedelig landskap, men fin musikk

BeethovenEn av grunnen til at jeg ønsket å stoppe i Bonn var at dette er Ludwig van Beethovens fødeby, og da måtte jeg selvsagt innom Beethoven Haus. Det er søndag i dag, og det åpnet ikke før kl. 11. Det gikk med et par timer til det besøket, så da ble det ganske sent før jeg kom av gårde.

På den annen side var planen ikke å dra lenger enn til Düsseldorf, som er 3-4 timer sykling. Men da blir det nok overnatting i Düsseldorf og tog videre til Nederland  mandag formiddag.

Jeg lot sykkelen og bagasjen stå igjen på hotellet, og gikk. Skal man se en by, er det enda bedre å gå enn å sykle. Bonn har sin egen “Walk of fame”.

20160807113120

Jeg får som regel problemer om jeg skel peke ut den største på et område, i alle fall på områder hvor man ikke har sammenlignbare, kvantifiserbare data å ta utgangspunkt i. Hvem er historiens største komponist? Jeg er ikke i stand til å gi noe svar. Men jeg kan si hvilke tre som skal på pallen, uten å ragnere dem. I kronologisk orden er det Johan Sebastian Bach, Wolfgang Mozart og Ludwig van Beethoven. Når det gjelder Mozart, så brukte han aldri navnet Amadeus, derfor gjør ikke jeg heller det. Wolfgang holder til daglig bruk. Hans døpenavn var Johannes Chrysthosomus Wolfgangus Theophilus Mozart. Theophilius er en gresk form. Den tyske formen av dette navnet er Gottlieb, og Amadeus er en latinifering av dette. Det navnet ble tatt i bruk da Mozart-dyrkingen og Mozart-mytene begynte å vokse en stund etter hans død. Men det var Beethoven det skulle handle om denne gangen.

Inne i Beethoven Haus var det ikke lov å fotografere. Så jeg må nøye med med et bilde fra gaten, med turister som vil inn i huset.

20160807125545

Ludvwg van Beethoven ble sannsynligvis født 16, desember 1770 i Bonn. Når jeg skriver sannsynligvis, er det fordi fødsesdagen ikke er dokumentert, og derfor ukjent. Men det er dokumentert at  han ble døpt 17. desember 1770, og da er det så sannsynlig at han ble født dagen før, at man regner det som hans fødselsdag.

Han vokste opp med en meget alkoholisert og brutal far, Johann van Beethoven, som var tenor i hoffkapellet i Bonn, og arbeidet samtidig som piano- og fiolinlærer. Johann så tidlige Ludwigs musikalske talent, og ville ha han fram som vidunderbarn. Fire år gammel begynte faren å undervise ham i piano og fiolin, men undervisningen var dårlig. Han skulle bli en ny Mozart. Da Ludwig var nærmere 8 år, arrangerte faren en konsert, hvor han i annonsen skrev at han var seks år. Skulle man selge vidunderbarn, skulle de være så unge som mulig.  Det var hofforganisten Christian Gottlob Neefe som ble Ludwigs første ordentlige musikklærer, og som også ble en slags farsfigur for Ludwig. Som organist kjente Neefe Johan Sebastian Bachs musikk, som på den tiden var gått helt av moten. Ludwig lære blant annet Das Vohltemperierte Klaver. Neefe skrev en artikkel om den talentfulle Ludwig van Beethoven i et musikktidsskrift.

17 år gammel reiste Brrthoven til Wien i et håp om å treffe Mozart. Det er ikke kjent om de virkelig møttes. Han reiste tilbake til Bonn etter to uker, da hans mot var blitt alvorlige syk. Moren døde kort tid etter, og faren sank dypere ned i sin alkoholisme. Ifølge audioguiden i Beethoven Haus var det da alkoholproblemene startet, men de hadde vært der mye lenger, ifølge andre kilder. Det ble Ludwig som måtte ta hånd om sine to yngre brødre. Han sørget for at farens lønn, fra hoffkapellet, eller i alle fall deler av den (jeg er ikke helt sikker her), ble overført til Ludwig, så han ikke skulle drikke opp alt sammen. Jeg synes nok at den guidede turen i huset (Audioguide) tegnet et ganske snilt bilde av Beethovens oppvekst i Bonn. Om jeg holder meg til andre kilder var den mye verre.

22 år gammel reiste Beethoven til Wien, med stipend fra kurfyrsten i Bonn, for å studere med Franz Joseph Haydn. Det ble ingen suksess. Ludwig var en dårlig student. Han måtte åpenbart lære ting på sin egen måte, ikke ved å bli undervist av aldrende komponister.

Ludwig etablerte seg som pianovirtuos i Wien. Han hadde en vill og nesten brutal spillestil, som datidens pianoer ikke tålte særlig godt. Og han var en fabelaktig improvisatør. Det ble sagt i hans samtid at de som ikke hadde hørt ham improvisere, bare hadde fått med seg halvparten av hans musikk. Det finnes selvsagt ingen opptak av Beethovens improvisasjoner, så vi går nok glipp av mye.

Pianoet var i en rivende utvikling på Beeethovens tid. Det første pianoet ble bygget av Bartholomeo Christofori i Italia i 1708, et instrument han kalte Gravi Cembalo piano e forte. Et stort cembalo, sterkt og svakt. Et cembalo har plektre som knipser strengene. Tonen er relativt kort, og instrumentet har ingen dynamikk. Christofori laget en mekanikk med hammere som slår på strengene, i stedet for plektre som knipser dem. Gjennom 1700-tallet var det likevel cembalo som dominerte.

Beehoven ble en yndling blant det øverste aristokratiet i Wien. De likte denne villmannen fra Bonn, et slags naturmenneske som passet med tiden romantiske idealer. Det kan nok hende at hans van-navn gjorde det lettere å få innpass i de kretser. Det kunne minne om det tyske “von”, som tyder på adelig herkomst. Men hans van var av flamsk opprinnelse, fra Brabant i dagens Belgia, og indikerte ikke noe adelskap, menr enn “Johann fra Svingen” skulle indikere adelskap i Norge. van Beethoven betyr visst noe slikt som “fra beteåkeren”. Hans venner i aristokratiet betalte ham store pengebeløp. De ville at han skulle bli værende i Wien og komponere musikk der. De ville sikre at han ikke lot seg friste til en godt betlt stilling et annet sted.

Dette gjorde at Beethoven, til forskjell fra de fleste andre kunstnere, ikke beøvde å ta hensyn til en arbeidsgiver eller et publikum. Bach var ansatt dels av fyrster, dels av kirken, og måtte først og fremst komponere den musikken de ønsket. Mozart fra free lance musiker i Wien, og måtte komponere musikk som oppdragsgivere var interessert i, og som publikum ville høre. Beethovens viktigste publikum var en avant garde i Wien, som betalte ham meget godt for at han skulle komponere den musikken han ville komponere.

Beethoven viste ikke respekt for noen, heller ikke for de aristokrater som underholdt ham økonoisk. Da prins Lichnovsky ville ha ham til å spille under en middag hvor Beethoven også deltok, nektet han. Prins Lichnovsky hadde også invitert noen franske, høyere offiserer. Frankrike oppkuperte på den tiden Wien, og Beethoven nektet å spille for fiendens offiserer. Da prins Lobkovits forsøkte å overtale ham, sa Beethoven omtrent dette: “Det du er, er du gjennom fødsel og tilfeldigheter. Det jeg er, er jeg i kraft av meg selv. Av prinser har det alltid vært og vil alltid være mange. Men det finnes bare én Beethoven.” Med disse ordene forlot Beethoven selskapet.

Beethoven var en komponist som bygget store verk fra enkle temaer. Han reviderte og skrev på nytt hele tiden, til han til slutt ble fornøyd. Beethoven kastet aldri et papir. Derfor vet vi i dag ganske mye om hans arbeidsform når han komponerte, og hvilke skisser han vurderte og forkastet. Til sammenligning hadde Mozart gjerne hele komposisjonen ferdig i hodet, før han “kopierte den ut”, som han selv kalte det. Det finnes ingen skisser fra Mozart, og hans originalmanuskripter er stor sett uten rettelser.

Det finnes en video av en forelesning hvor en ung Leonard Bernstein går gjennom ulike forkastede skisser til deler av første sats i Beethovens 5. symfoni. Der får vi høre hvordan det kunne ha blitt, og hvorfor det var riktitg at en del av skssene ble forkastet. Jeg synes slikt er veldig interessant.

På et vis livnærte Beethoven seg kunstnerisk av sine personlige kriser, som ga ham kunstnerisk kraft som gjorde at han nærmest redifiserte seg selv og dermed musikken. Hans problemer med hørselen er velkjent, selv om den ikke var helt som mange myter vil ha det til. På slutten av 1700-tallet, altså før han var blitt 30 år, merket han at hørselen ble stadig dårligere. Men helt døv ble han ikke før i 1818. Hørselen kunne variere fra dag til dag. Han var livredd for at noen skulle oppdage hans dårlige hørsel, så det førte til at han isolerte seg. Han ble dypt deprimert. I 1801 skrev han et brev, så vidt jeg husker stilet til sine to brødre, som aldri ble sendt. Dette var en lang klage over sin egen situasjon, verden i sin allminnelighet og Guds urettferdighet. Det bar preg av å være et avskjedsbrev fra en som vurderte selvmord. Brevet, som ble funnet blant Beethovens papirer etter at han var død, er kjent som Heiligenstadt-testamentet.

Men han kjempet seg ut av denne krisen blant annet ved å komponere sin tredje symfoni. Et revolusjonerede verk på så mange måter, og et definitivt farvel til Wienerklassisismen. Det er alltid et problem når man skal plassere Beethoven i de vanlige musikalske epokene. Han kom fra Wienerklassisimen, men sprengte rammene for den., Han banet vei for romantikken, men var egetnlig ikke en del av den. Ingen av disse epokene hadde plass til en gigant som Beethoven. Egentlig kan man si at han tilhører Beethoven, på siden av og over disse vanlige klassifiseringen.

Den tredje symfonien, kjent som Eroica, helten, ble opprinnelig dedikert til Napoleon. Men etter at Napoleon, som hadde blitt sett på som en opprører og frihetskjemper mot arvelige aristokratiske privligier og det gamle regimet, utrope seg selv til keiser, strøk han over den dedikasjonen. Men den egentlig helten i den tredje symfonien var nok aldri Napoleon, det var Ludwig van Beethoven.

I dag er det mangs som spiller musikk på instrumenter fra den tiden komponisten levde. Jeg har mye sans for det. Men Beethovens musikk var ofte for vanskelig og komplisert for datidens musikere. Og Beethoven var en vanskelig mann å samarbeide med, også for musikere. Så musikken hans ble ofte dårlig fremført i hans samtid. Strykeinstrumenter har ikke endret seg vesentlig siden begynnelsen av 1800-tallet. I Beethoven Haus finnes det fire strykeinstrumenter som Beethoven fikk i gave fra en av sine aristokratiske venner, to fioliner, en bratch og en cello, altså instrumentene i en strykekvartett. Å høre Beethovens strykekvartetter spilt på Beethovens egne instrumenter, er absolutt interessant.

Men som nevnt tidligere var pianoet i en rivende utvikling. Sine pianokomposisjoner skrev han nærmest for et piano slik han mente et piano burde være, ikke slik de pianoene som fantes i hans samtid var. Han ville sannsynligvis ha elsket at hans musikk spilles på et moderne Steinway flygel, som er nærmere det instrumentet han drømte om, enn samtidens pianoer. Det er selvsagt interessant å høre musikke spilt på slike pianoer som Beethoven hadde. Men man yter kanskje musikken mer rettferdighet ved å spille den på et moderne piano. I hans pionokonserter spiller solisten gjerne over orkesteret, slik at pianoet må kunne overdøve orkesteret. Der hadde datidens pianoer problemer. Dette til forskjell fra f.eks. Mozart, hvor orkesteret holder seg pent i bakgrunnen i solopartiene.

Han 9. symfoni regnes som et av 1800-tallets aller viktigste verker. På slutten av livet komponerte han mest for seg selv, uten å så mye tanke på at musikken skulle fremføres. Omtrent som Bach på slutten av sitt liv. Beethovens sise strykekvartetter var kanskje 100 år forut for sin tid.

Jeg kunne ha fortsatt med veldig mye mer om Beethoven, men det er på tide å slutte her. Bare en oppsummerende kommentar som gjelder for Bach, Mozart og Beethoven og mange andre store komponister. I dag klager folk over den uforståelige samtidsmusikken som ikke er til å høre på. I sin samtid komponerte Bach, Mozart og Beethoven avansert, vanskelig og avant gardistisk samtidsmusikk. Det var ikke Beethovens symfonier som oftest ble fremført i konsertsalene i hans samtid. Det var symfonier av komponister som komponerte tradisjonelle verk etter datidens smak, komponister som i dag er glemt av andre enn de spesielt interesserte.

Det var en varm dag. På veien tilabke til hotellet passerte jeg en iscafé som heter Eislabor. De hadde heng opp en liste fra et reisenettsted, jeg har glemt hvilket, som hadde kåret verdens 9 beste iscafeer, og Eislabor var en av disse ni. Jeg har ikke testet alle iscafeer i verden, men de hadde i alle fall god is. Og stedet var populært på en varm dag.

20160807131052

Klokken begynte å nærme seg 14 innen jeg var klar til å sykle videre. Jeg hadde ikke syklet mange hundre meter før jeg hadde passert 1.000 syklede kilometer på denne turen, og etter en drøy mil passerte jeg 2.000 syklede feriekilometer, om jeg tar med turen langs Rhônen i juni. Når sant skal sies, begynner jeg å kjenne at jeg er litt sliten.

Også på strekningen mellom Bonn og Køln er det mye industri. Industrien ligger i stor grad langs elven. Den ble nok anlagt der fordi den brukte vann fra elven, for å ha tilgang til transport på elven, og fordi avfall ble sluppet rett ut i elven. Industriutslipp og urenset kloakk fra de mange byene langs elven, gjorde at elven for en del år tilbake var sterkt forurenset, og fikk tilnavnet Urhinen. Slik er det heldigvis ikke lenger. Men industrien ligger der den ligger, og stenger ofte for en mulig sykkelvei langs elven. Dermed går sykkelveien lenger fra elven, langs veier og gjennom begyggelse. Og når den kommer ned mot elven, er det ikke mye igjen av den Rhinromantikken som var på strekningen mellom Bingen og Koblenz. Så jeg gjentar at hvis man vil sykle langs Rhinen i Tyskland, da bør man sykle mellom Wiesbaden og Koblenz.

20160807154025

Jeg hadde planlagt et stopp i Køln, og jeg hadde to cacher på listen over interessante cacher, som jeg fant. Jeg forbinder ikke Køln med så veldig mye. Det er Kølnerdomen.

20160807181507Og det er Keith Jarretts legendariske Kølnkonsert. Den finnes på Youtube. Men Keith Jarrett fortjener bedre lyd enn man får der.

En liten parentes om lyd. Det er ikke mye som krever så mye av et musikkanlegg som pianomusikk. Orgel har riktignok de dypeste basstonene. Men pioanoets dynamikk krever veldig mye, fra et kraftig anslag til en tone som klinger ut. Anslaget gir det som kalles transienter, veldig korte, men kraftige toner i anslaget. Om man skal låne en terminologi fra et annet område, kan man si at et musikkanlegg må ha en voldsom aksellerasjon for å kunne gjengi dette godt, i forsterkeren, men ikke mnst i høytalerne.

Akkustisk muiskk er generelt vanskeligere å gjengi enn pop, rock osv, som i stor grad er laget for å bli spilt på elektriske/elektroniske instrumenter, og fremføres via høytalere. Konsertlyden er høyere, men ikke nødvendigvis så mye bedre. Jeg er glad i opera. Men jeg er glad i opera live. En god stemme har en magi som ingen mikrofon eller høytaler klarer å gjengi. Det samme gjelder piano og symfonisk musikk. For orkester er det nok mer klangnyansene enn dynamikken som er utfordringen. Interessen for god lyd synes å ha blitt borte, nå som folk stort sett spiller musikk fra mobiltelefoner og andre små, billige avspillere, gjennom billige hodetelefoner eller et lite og billig høytaleranlegg.

Sykkelruten mellom Køln og Düsseldorf var ikke noe mer interessant enn mellom Bonn og Køln. Også her var det mye industri, noen ganger også kjente bedrifter.

20160807202812

Det er selvfølgelig mange andre kjente bedrifter også. Men for en som er født og oppvokst på Herøya og i Porsgrunn, har Hydro en spesiell klang. Skjønt vi, eller i alle fall jeg, mener at det egentlige Hydro er det som i dag heter Yara.

Det er mulig jeg kunne ha funnet en litt finere, men også lenger vei på andre siden av veien. Men jeg var ikke særlig interessert i å ta en lenger rute enn nødvendig.

Da jeg kom fram til Düsseldorf var klokken blitt så mange at det det bare ble tid til å ta en dusj og få seg noe mat. Så det som står på planen for Düsseldorf får utstå til mandag formiddag.

Rhinruten

Sykkelturer

 

 

 

Rhinruten dag 13, 6. august: Mittelrhein, blant historiske og mytiske damer

Jeg diskuterte sykkelruter med hotellverten i Rüdesheim. Han anbefalte ruten til Koblenz, på Rhinens venstrebredd. Jeg fulgte hans råd, og skal komme tilbake til at det er en anbefaling jeg gjenre skriver under på. Til Koblenz var drøyt 60 km, og jeg kunne godt tenke meg å komme litt lenger. Men til Bonn, som jeg hadde sett meg som neste stoppested, syntes jeg der var for langt. Jeg var i alle fall ikke klar for en slik etappe. Hotellverten sa at det mellom Koblenz og Bonn i stor grad er industriområder, og at det ikke er noe fint å sykle der. Jeg tok hans ord for det. Så jeg konkluderte etterhvert med at jeg ville sykle til Koblenz, og ta toget derfra til Bonn, hvilket jeg gjorde. Det ble i alt 77,2 km km sykling.

_20160807_003628

 

Men først var det noen mekaniske problemer som måtte fikses. Det var en ulyd i bakhjulet. Jeg hadde forsøkt flere ganger å se hva det kunne være, men fant ikke noe på de første forsøkene. Mot slutten så jeg at det som så ut til å være det som holder bremseskiven bak på plass, var løs. Jeg forsøket å kjenne på om jeg kunne få den på plass. Men jeg hadde akkurat syklet ned en ganske lang og bratt bakke, så bremseskiven var glovarm. Umulig å gjøre noe da. Desuten var jeg nesten fremme ved hotellet, så jeg fortsatte dit. Men å sykle videre med tvilsomme bremser, med løse deler, det tiltalte meg ikke.

Continue reading Rhinruten dag 13, 6. august: Mittelrhein, blant historiske og mytiske damer