Det ble nok en maktdemonstrasjon fra UAE, med Tadej Pogacar på første og Isaac del Toro på andre. Franske Paul Seixas tok tilbake den hvite ungdomstrøyen. Kampen om den hvite trøyen ser ut vil å bli den mest spennende. Men det kan også bli spenning om andreplassen. Jonas Vingegaard viste igjen noen svakhetstegn, i alle fall sammenlignet med Tadej Pogacar. Det var godt kjørt av Tobias Halland Johannessen, selv om det ikke holdt til mer enn en niendeplass til slutt. Han klarte å klarte fra 15. til 14. plass i sammendraget, uten at det betyr stort. Anthon Charmig kom dessverre utenfor tidsgrensen, og får derfor ikke fortsette.
I dag er det en 183,9 km lang fjelletappe med toppavslutning. Det er fire kategoriserte stigninger, men toppavslutning på en utenfor kategori. Det lukter Tadej Pogacar av denne etappen også.
Da ble det sveitsiske Mauro Schmid som fikk sin revnasje for spurttapet mot Jonas Abrahamse i fjor. Det ble en fargerik etappe hvor de holdt et vanvittig høyt tempo. Den store vinneren var på en måte Tom Pidcock som syklet seg opp fra tiende til fjerde plass i sammendraget. For UnoX var det ikke noen god dag. Magnus Cort Nielsen ble beste UnoX-rytter på 20. plass. Tobias Halland Johannessen liger på 15. plass i sammendraget.
I dag er det en 155 km lang fjelletappe. Mange vil kunne merke at det var en knallhard etappe i går, så det kan være en del slitne ryttere i dag.
Tim Merlier var igjen den raskeste, og tok sin tredje etappeseier i årets Tour. Men det ble en brutal velt på oppløpet. Det så ut til å gå mest utover Fernando Gaviria. Søren Wærenskjold, Jonas Abrahhamsen og Anthon Charmig gikk med i velten. Jonas Abrahamsen så ut til å være ved godt mot. Søren Wærenskjold sa følgende til TV2:
“Det går helt middels. Jeg har satt rekord i skrubbsår på rumpeballen. Det er ikke så mye hud igjen der.”
Om han starter på dagens etappe, var ikke klart da jeg avsluttet dette i går kveld. Flere andre ryttere bryter, som Fernando Gaviria og Jenno Berckmoes. Om flere bryter får vi vel ikke vite før vi ser hvem som stiller til start på dangens etappe.
I dag er det en 205 km lang, kupert etappe, den lengste i årets Tour. Nå er de over halvveis i Touren, og et brudd med ryttere som er ufarlige i sammendraget kan godt gå inn. De skal over en tredjekategori, samt Ballon d’Alsace, som er førstekategori, mot slutten av etappen. Noen vil nok falle av opp Ballon d’Alsace, så det bør være et brudd med klatresterke ryttere om det skal holde inn. Tobias Halland Johannessen ligger ca tre minutter etter topp ti, så det kan nok være lag som vil forsvare en topp ti-plassering som ikke vil tillate at et brudd hvor han er med, får lov til å gå.
Endelig var Søren Wærenskjold den raskeste og sikret en norsk etappeseier. UnoX har måtte gi opp ambisjonen om topp fem i sammendraget. Men to dager i gult og (minst) en etappeseir, det er ikke en dårlig uttelling, så langt. At spanske Juan Ayuso to den hvite ungdomstrøyen fra franske Paul Seixas dagen etter at Spania vant over Frankrike i semifinalen i fotball-VM, var neppe populært i Frankrike. Mads Pedersen sikret grepet om den grønne poengtrøyen. Ellers var det ingen endringer av betydning. Vi skal ikke glemme at Anthon Charmig ble mest offensive rytter.
I dag er det nok en flat etappe, 181 km lang. Det kan bli nok en massespurt. Det går opp de siste metrene, så kanskje er det igjen en avslutning som kan passe Mads Pedersen.
En gang var jeg opptatt av motorsport. Det er jeg ikke lenger, i alle fall er jeg det i liten grad. Men noen navn sitter igjen, som Circuit de Nevers Magny-Cours, hvor Fransk Grand Prix i Formel 1 ble arrangert fra 1991 til 2008. For meg ser det ut som om man starter med en runde inne på racingbanen, og at den reelle starten er når de forlater banen. Men akkurat her er jeg litt usikker.
Til gårsdagens etappe skrev jeg at man kunne ta turen noen mil nordover fra målbyen, til Sancerre. I dag starter vi omtrent der gårsdagens etappe sluttet, og setter kursen østover mot Burgund. Burgund er et realtivt lite vinområde. Bordeaux er neste fem ganger så stort, men Burgund er likevel omtrent 1,5 ganger så stort som Champagne. Grand Crus vinmarkene, hvor det dyrkes druer som gir opphav til viner som oppnår astronomiske priser, utgjør bare ca 2% av vinarealene i Burgund.
I Burgund produseres noen av verdens beste og dyreste viner, fortrinnsvis rødvin laget av Pinot Noir og hvitvin av Chardonnay. Begge disse druene er på sitt beste i Burgund. Når det etableres teltleirer utenfor Vinomonopolets spesialutsalgt av folk som kjemper om å få kjøpe vin til flere titusener av kroner per flaske, er det burgunderviner de vil ha.
På et overordnet nivå er Burgund realtivt oversiktlig. Kartene viser Burgund. Det lille kartet til høyre viser en oversikt over området, som går fra Dijon i nord til Lyon i sør. Chabils og noen andre små områder mangler. Det litt større kartet er Côte Challonais (som er grønt på det lille kartet), som er det området vi egentlig skal inn i.
Côte-d’Or — Gullskråningen. Det er hovedområdet i Burgund. Lengst mot nord, fra Dijon og omtrent til Beaune, ligger Côte de Nuits, hvor man i hovedsak produserer rødvin. Fra Beaune og sydover er Côte de Beaune, som er hovedområdet for hvitvin. Côte Challonais, som vi skal inn i, ligger som en sydlig forlengelse av Côte-d’Or. Området har navn etter dagens målby, Chalon-sur-Saône. De beste vinmarkene ligger i skråningene. I Côte Challonais er skråningen mer oppstykket enn lenger nord, og gir ikke like gode forhold. Chalon-sur-Saône var et gammelt keltisk handelssenter i det gamle Gallia.
Jeg har blitt anbefalt å sykle og smake vin i Burgund. Det er bare ca åtte mil mellom Dijon og Chalon-sur-Saône, så med noen stopp kan man rekke innom en del vinprodusenter. Dessverre har jeg ikke rukket det til nå, men muligheten kommer kanskje.
Syd for Côte Challonais er Macon, og syd for dette igjen er Beaujolais. Beaujolais er en helt annen vin en det vi vanligvis regner som burgundervin, selv om det er ganske vanlig å inkludere det i det geografiske området Burgund. Beaujolais er laget av druen Gamay. Vi skal ikke innom den vinen, men jeg minner om at ordentlig Beaujolais er noe helt annet enn Beaujolais Nouveau.
Går vi et stykke ned i detaljene blir det temmelig komplisert. Man kan antagelig vie et liv til å bli kjent med vinene fra Burgund. Hvis man vil prøve det, bør man helst ha arvet mye penger eller komme seg inn blant de profesjonelles, hvis jobb det er å smake og vurdere vin. Hvis man skal gjøre seg kjent med vinene fra Burgund på egen regning, kan det bli en temmelig dyr affære.
Men først til navnet Burgund. Jeg har vaklet mellom å bruke betegnelsen Burgund og det franske Bourgogne. Ofte foretrekker jeg å bruke de lokale, fremfor de fornorskede navnene. Men nå har jeg oppdaget et Burgund er et navn med skandinavisk opphav, så det er heller slik at Bourgogne er en forfranskning av det skandinaviske Burgund. Så nå har jeg bestemt meg for at jeg for fremtiden skal bruke navnet Burgund, i alle fall så lenge jeg skriver på norsk. Men jeg holder meg til det franske navnet når det gjelder det klassifiserte området AOC Bourgogne.
Kongedømmet og hertugdømmet Burgund ble etablert i middelalderen. Jeg går ikke inn i detaljene her. Bornholm ble kalt Burgundi, og i alle fall en teori går ut på at folk herfra vandret sørover via Polen og at det er herfra navnet kommer. Men kildene ser ut til å være usikre og sprikende, og jeg har ikke gravd meg ned i detaljene. Uansett velger jeg å bruke navnet Burgund.
Burgund er et gammelt vinområde. Det skal ha vært produsert vin her i rundt 2000 år. Gjennom middelalderen, fra omtrent det Vest-Romerske riktes endelige sammenbrudd i 476, var det Den katolske kirken som var en kulturbærer og sto for en slags sivilisasjon, fram til renessansen. Det er sparsomt med skriftlige kilder fra denne perioden. Det blir ofte sagt at germanerne, som romerne gjerne kalte barbarer, ikke var et skrivende folk. Men jeg har en viss tiltro til en teori om at de skrev på papyrus, som råtnet. I tørt ørkenklima kan papyrus holde seg godt, men i et fuktigere klima råtner det. Uansett forklaring, så har vi få skriftlige kilder.
Jeg har mange ganger vært innom klostrenes betydning for utvikling og utbredelse av vinkultur i Europa. Det er særlig tydelig i Burgund. Jeg har ikke gjort noe forsøk på å nøste opp klostrenes historie rent genrelt. Men min forståelse er at det er en slags videreføring av eneboere, eremitter som det hadde vært noen av i noen hundre år. Det norske ordet ‘kloster’ skriver seg fra den innelukkede gårdsplassien eller atriet som er typisk for klostere. Det blir litt mer interessant om vi går til det engelske monsatery eller det franske monasterie. Nøster vi oss bakover, ender vi i en sammensetning av det greske monos som betyr alene, og terion som er plass/sted for å gjøre noe. Så monastery er et sted for å være eller gjøre noe alene. Når det ble flere eneboere som viet sitt liv til religionen, søkte de vel sammen til steder hvor de kunne være alene i sine celler sammen. For ikke lenge siden var jeg i et 50-årslag i et av Norges få klostere, Utstein kloster. Det er i dag hotell og selskapslokale. I de gamle reglene for spisesalen sto det at samtale, unntatt om religiøse spørsmål, var forbudt. Det ble i alle fall ikke respektert under den festen.
Jeg går tilbake til Benedict av Nursia, som levde i Italia fra 480 til 547. Han reagerte mot det han syntes var romernes umoralske liv. Han var sterkt påvirket av noen regler som er kjent som Regula Magistri, eller mesterens regler — en anonym samling av regler for munker. Samlingen ble funnet i Concordia Regularum etter en annen Benedict i klosteret i Aniane. Jeg tar med dette bare fordi det er i det området hvor vi holder til i Frankrike, i det området hvor vi blant annet finner vinprodusenten Mas Daumas Gassac i dag, men det var en avsporing.
Tilbake til Benedict av Nursia. Som 14-åring flyttet han inn i en hule. Benedict fikk flere følgere. Han laget en samling med regler for klosterliv, med 78 kapitler. Han var påvirket av blant annet Regula Magistri og tankene til andre munker, som jeg ikke går nærmere inn på. Hans samling inneholdt det vanlige “ora et labora”, bønn og arbeid. Men den inneholdt også mye om organisering og administrasjon av klostere. Det var, om jeg har forstått det rett, ikke hans intensjon å starte en munkeorden. Men mange fulgte hans regler, og de klostrene som gjorde det ble til Benedictinerordenen.
Jeg velger å starte med Bèze klosteret, i det som i dag er kommunen Geverey, nord i Burgund. Det var et benedictinerkloster som ble etablert i 629. En del av markene ved siden av klosteret ble kjøpt av en vinbonde som het Bertin, og de ble kalt Champs de Bertin, som betyr noe slikt som Bertins mark. Senere ble dette forkortet til Chambertin. Chambertin-Clos de Bèze er et eget vinområdet i kommunen Geverey, og skal vissnok være enda bedre enn vinen fra vinmarken Chambertin. Flere vingårder i Burgund har Clos i navnet, som viser at dette er tidligere klostermark.
Et av de mest kjente klosterene var Cluny, som ble etablert i år 910. Tre kirker som var bygget mellom 300- og 1100-tallet, ble en del av klosteret. Selve klosteret var en gave fra William I, som var hertug av Aquitaine (hvor Bordeaux ligger) og greve av Auvergne. Med gaven fulgte vinmarker, skog, landbruksjord, mm. De skulle gi husly til fattige, fremmede og pilegrimer. I utgangspunktet var ikke klosteret så stort. Men den siste kirken som ble bygget på 1100-tallet, var verdens største inntil Peterskirken i Roma ble bygget. Om noen skulle koble Cluny med Paris, så stemmer det. Hôtel de Cluny, som i dag huser Frankrikes nasjonale middelaldermuseum, Musée de Cluny-Musée, ble opprinnelig bygget som en Parisbolig for abbeden i Cluny-klosteret. Hvordan munkene levde, vet jeg ikke. Men høysteånde geistlige levde åpenbart ikke noe beskjedent liv. I 973 ble abbeden i Cluny-klosteret kidnappet av muslimene i Fraxinet. Fraxinet eller Fraxinetum var et muslimsk område i Rhône, Provence, Nord-Italia og Sveits på slutten av 800- og et stykke inn på 900-tallet, omtrent på de tider da Harald Hårfagre forsøkte å samle Norge. Når jeg også nevner det, er det fordi vi startet første etappe med Cava i Barcelona, og Freixenet er en av de store cavaprodusentene. Muslimene i Fraxinet kom fra Spania. Men om der er noen form for kobling mellom området Fraxinet og cavaprodusentene Freixenet, vet jeg ikke.
Det siste klosteret jeg vil nevne, er Abbaye de Cîteaux, syd for Dijon. Noen munker mente at benedictinerklostrene hadde forfalt, og ikke fulgte Benedictins regler. Så de startet sitt eget kloster i 1098, med strengere praksis enn den man da fant i benedictinerklostrene. Dette var det første cistersienserklosteret. Klosteret på Hovedøya i Oslo var et cistercienserkloster. Senere var det noen som mente at praksis i cistercienserklostrene ikke var streng nok. De brøt ut og dannet Trappistordenen. I drikkesammenheng er Trappistene først og fremst kjent for øl, og det er flest slike klostere i Belgia. Jeg har aldri hør om Trappistvin, og vi skal ikke til Belgia og Trappistøl i år.
Det var mange flere klostere. Vi kan ikke ta dem alle. Klostrene fikk mange testamentariske gaver. Folk håpet at gaver til klostrene ville gi dem etter lettere reise gjennom skjærsilden når den tiden kom. De fikk vinmarker og mye annet, og flere av klostrene ble ganske velstående.
Nå har jeg visst sporet helt av fra den delen av Burgund som vi er inne i: Côte Challonais. Det produseres mes rødvin av Pinot Noir i dette området. Det er fem landsbyappelasjoner. Mercury er et område som utmerker seg med god kvalitet og korresponderende høy pris. Det er mest rødvin, laget av Pinot Noir, men også små kvanta av hvitvin. Givry er tilsvarende. Montagny er en appelasjon hvor det bare produseres hvitvin av Chanrdonnay. I Rully produseres både rødvin og hvitvin, og det er et viktig område for produksjon av musserende vin: Crèmant de Bourgogne. Den siste av disse landsbyappelasjonene er Bouzeron. Her produseres det hvitvin av den andre hvitvinsdruen i Burgund, som jeg til nå ikke har nevnt: Aligoté. Aligoté regnes ikke som like edel som Pinot Noir og Chardonnay. Den har vist seg å høre til Pinot-familien, som synes å være en virkelig storfamilie i drueslekten, uten at jeg vil går nærmere inn på den. Den gir ofte en ganske lett hvitvin med mye syre. I Bouzeron er den på sitt beste
Jeg har vært innom en del vintegneserier, der dette har passet. Les Moines de Bourgogne i serien Viniferas, handler om munkenes betydning i Burgund, særlig om Cistersienserordenen, og om vinproduksjon i Burgund. Jeg har ikke ettergått disse veldig nøye, men min forståelse er at de er historisk ganske korrekte, selv om det er pakket inn i en rammefortelling som skal gjøre dem lesverdig — en rammefortelling som neppe beskriver faktiske, historiske hendelser.
Klostrene hadde gjerne immunitet mot det verdslige styret. Mens konger og adel intrigerte og kriget, kunne munkene i klostrene fortsette med sitt, f.eks. å lage vin. Det var status for aristokratiet å kunne servere god vin, så de var gode kunder hos klostrene og andre vinprodusenter.
I likehet med de fleste land, har ikke Frankrike alltid vært det Frankrike vi kjenner i dag. Det var flere kongedømmer som styrte deler av det som i dag er Frankrike, og det var hertugdømmer og grevskap med større eller mindre grad av selvstyre. Jeg går ikke inn i alt dette. Men hertugdømmet Burgund var i en periode fra middelalderen og et stykke ut i renessanen stort og mektig. Noen av hertugene blandet seg inn i vinproduskjonen. I 1395 forbød hertug Philippe le Hardi dyrking av druen Gamay i Burgund. Han mente det var skadelig å drikke vin laget av Gamay. Det skulle dyrkes Pinot Noir, eller Moreillon som denne eller dens forløper ble kalt den gangen. Det tok sin tid før dette fikk gjennomslag i praksis. Pinot Noir er en krevende drue å dyrke. Gamay ga stor avling, slik at vinbøndene kunne selge mye vin. At kvaliteten ikke var like god, var tydeligvis ikke så viktig. Og genrelt: Vi vet ikke noe om hvordan vinkvaliteten var den gangen.
Jeg fortsetter med to tegneserier til, denne gangen fra det mer morderne Brugund. Historien om munkene ender i Château du Clos de Vougeot. Clos de Bourgogne starter der. Det er to bøker. De står som volum en og volum 2, men det er selvstendige fortellinger. Clos de Bourgogne – Tome 01: Le monopole, her er det journalisten Géraldine Leroy-Barreyre som nøster opp bakgrunnen for at en vingård overraskende blir solgt.
Med tiden opphørte dyrkingen av Gamay i Burgund, og flyttet sydover til Beaujolais. I Beaujolais er grunnen i stor grad granitt, til forskjell fra den kalkholde grunnen i Burgund. Jeg har også sett jorden i Beaujolais omtalt som surere enn jorden i Burgund. Gamay gir bedre resultat i Beaujolais. Men vi skal ikke til Beaujolais i år.
Under den franske revolusjonen i 1789 var laicité, sekularitet, viktig. Klostrene ble stengt og deres eiendommer ble konfiskert av staten. Deres vinmarker ble solgt på auksjon. Det skjedde ikke akkurat i det året revolusjonan startet, i 1789, men utover i de tidlige 1790-årene.
Man auksjonerte ikke bare bort vinmarkene, men de enkelte radene med drueplanter på de ulike vinmarkene. Slik ble vinmarkene splittet opp på veldig mange eiere. Det ble ytterligere forsterket av Napoleons arvelov, som sa at arven skulle deles likt mellom arvingene. I et av mine vinatlas nevnes Clos de Tart i kommunen Morey-Saint-Denis i området Côte de Nuits som eksempel på denne oppsplittingen. Ifølge dem er det som om vinmarken til Chateau Mouton Rotchild i Bordeaux skulle ha vært splittet opp og delt mellom 80 ulike eiere.
Hoveddruen for rød burgundervin er Pinot Noir. Dette er en drue som tar mye preg av hvor og hvordan den er dyrket, og hvordan vinen har blitt produsert — vinifikasjonen. Som nevnt ble vinmarkene auksjonert bort rad for rad. Det sies at de som virkelig er eksperter ikke bare kan kjenne forskjell mellom viner fra ulike vinmarker, men også mellom vin laget av druer fra de ulike radene i en vinmark. Jeg går ikke god for dette, og tenker at siden de har ulike eiere, kan det også være ulikheter mellom prdusentene og ikke bare mellom rekkene av vinplanter. Jeg har aldri forsøkt om jeg kan smake slike forskjeller, men jeg tviler. Dette betyr at det ikke er tilstrekkelig å vite område, kommune og vinmark. Man må også vite hvilke produsenter som lager den beste vinen fra de ulike vinmarkene — og der melder jeg pass.
Man har ulike klassifiserte områder. Også i Burgund er det et hierarki. Vi har en regionklassifikasjon, AOC Borgogne. Dette er en klassifikasjon som kan brukes i hele Burgund. Over dette er det village-klassfisieringer, som angir området vinen kommer fra, som AOC Chablis, AOC Nuits Saint Georges, osv. En del vinmarker er klassifisert som grand cru eller permier cru. De beste vinmarkene ligger i skråningene på vestsiden. De som ligger i skråningen får best soleksponering, og jorden er best drenert. Det er her vi gjerne finner grand cru områdene. Litt ovenfor og nedenfor disse finner vi gjerne premier cru, og nede på flatene er de vinmarkene som ikke utmerker seg på denne måten.
Innenfor klassifiserte områder er det ofte det man i Frankrike kaller climat, uten at jeg helt har fått tak i hva det er. Det kan være den enkelte vinmark eller parsell, slik man andre steder klassifiserer vinmarkene. Lenger ned i detaljer skal jeg ikke gå. Som nevnt innledningsvis, blir det komplisert (og dyrt) om man vil gjøre seg kjent med disse.
De vinene som folk camper i kø foran spesialutsalgene for å kjøpe, er det bare noen få tilgjengelige flasker av. Disse står gjerne ikke i Vinmonopolets vanlige lister. De dyreste vinene jeg fant i Vinomopolets liste i april 2026 var Armand Rousseau Chambertin Grand Cru 2023 og Armand Rousseau Chambertin Clos de Bèze Grand Cru 2022, som begge koster 30 175 kr per flaske. Man regner vanligvis at man får seks glass (rødvin) fra en flaske, som betyr at hvert glass av disse vinene vil koste ca 5 000 kroner. De hadde ikke mange flasker av hver av disse, som om de fortsatt er tilgjengelige om noen skulle ha fått penger igjen på skatten, vet jeg ikke. Jeg har uansett ikke tenkt å kjøpe så dyre viner.
Den vinen som er aller mest ettertraktet blan samlerne, er Romanée-Conti. Jeg finner ikke den hos Vinmonopolet. Av nysgjerrighet gikk jeg til nettsidene til Londons beste vinhandler, Berry Bros & Rudd, for å se hva de kunne by på. De kunne by på noen utgaver av den vinen, til de nette summer av fra 13 800 til 16 500 GBP per flaske. Det står noe om at de ikke er leveringsklare, uten at jeg har forsøkt å finne ut hva det betyr i praksis. Jeg tror at de fleste som kjøper slike viner er samlere. De kjøper ikke vinen for å drikke den, skjønt noen vil sikkert gjerne vise hvor rike de er og servere slik vin. Noen vil ha kunst på veggen, andre vil ha en flaske Romanée-Conti i kjelleren, som de kan vise fram og skryte av at de har. Noen restauranter vil også gjerne kunne sette en slik vin på vinkartet — sikkert med et håp om at ingen noen gang kommer til å kjøpe den vinen og drikke den. Jeg har vært i vinkjelleren til en restaurant som hadde sin ene flaske Romanée-Conti i en glassmonter i kjelleren. Noen baserer seg sikkert også på det som kalles “The even bigger fool principle”, og håper at noen vil være villige til å kjøpe den for en enda høyere pris enn hva de betalte selv.
Beveger vi oss litt lenger sydover, kommer vi til xxx, som er hovedområdet for hvitvin i Burgund, ved siden av Chablis. Det meste av hvitvinen i Burgund lages av Chardonnay. Chardonnay er en ganske nøytral drue med relativt liten egenkarakter. Det er en drue som trives både i kjølige og varme områder. Den tar, i likhet med Pinot Noir, veldig mye smak fra stedet hvor den har vokst og fra hvordan vinen er produsert. Jeg tror ikke mange vil protestere mot at den beste hvitvinen laget av Chardonnay, kommer fra Burgund.
Dagens målby er litt syd for de områdene jeg når har nevnt, i det som kalles Côte Challonaise. Vi er ganske langt nord i dette området, nær grensen mot Côte d’Or.
Syd for Côte Calonaise finner vi området Macon, hvor kosteret Cluny lå.
For en tid tilbake var jeg på kurs om rød burgundervin hos Vinmonopolet. Vi smakte fem røde burgunderviner, fire av dem var det jeg vil kalle halvblindt. Vi fikk servert dem to og to. Det første paret var en Pommard og en Volnay. Det var samme produsent og samme årgang, så det skulle ikke være annen forskjell enn hvilke vinmarker druene kom fra. Vi fikk vite hva som kjennetegnet viner fra de to områdene, så skulle vi velge hvilket glass vi trodde inneholdt hvilken vin. Så ble det gjentatt med en Nuit-Saint-George og en Chambolle-Pussigny. Prismessig lå vinene på fra 4-500 til 1750 kroner per flaske. Jeg klarte å velge riktige viner. Men om jeg hadde fått servert en av dem i dag, med spørsmål om hva slags vin det er, ville jeg ha vært sjanseløs. Jeg ville vel ha klart å identifisere vinen som en Pinot Noir, og en god Pinot Noir ville jeg ha valgt å plassere i Burgund, selv om det ville ha vært basert mer på hva jeg ville anse for sannsynlig, mer enn at jeg ville klare å identifisere vinen. Nærmere enn det ville jeg neppe ha kommet.
I beste fall ville jeg ha klart å lande på en Pinot Noir fra Burgund. Det er små nyanseforskjeller mellom vinene. Mine lukt- og smaksorganer er heller ikke så finkalibrerte at jeg synes den vinen vi smakte som koster 1750 kroner var verdt mer enn tre ganger så mye som de som kostet 4-500 kroner. Å servere de aller dyreste vinene til de fleste av oss, ville være å kaste perler for svin. Det må være gode viner. Men at en flaske vin til 30 000 kroner er så mye bedre enn en vin til 1 500 kroner for en flaske at den forsvarer en pris som er 20 ganger så høy, det tviler jeg på. I alle fall tviler jeg på at jeg ville være i stand til å verdsette en slik vin. Men jeg har ikke smakt dem, så jeg vet ikke.
Hvordan finne de beste blant de franske vinene?
Jeg kunne ha lagt til: De beste vinenen innenfor sitt område eller innenfor sin kategori. Når det gjelder fransk vin holder jeg meg i hovedsak til fransk vinlitteratur. Når det gjelder oversikt over vinområdene, er to franske vinatlas mine to hovedkilder.
Grand Atlas des vignobles de France
Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France mitt førstevalg. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Det har detaljerte kart over alle vinområder, med opplysninger om geologi og jordsmonn, klima, druer og selvfølgelig vinen. Dette atlaset er mitt førstevalg når jeg orienterer meg for Les vins du Tour de Frace. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte. Jeg har sett etter tilsvarende atlas for andre viktige vinland, men har ennå ikke funnet noen.
Et annet vinatlas for Frankrike er L’Atlas des vins de France, utgitt av Le Monde. Som det nyeste atlaset på markdet, antar jeg at dette er det mest oppdaterte, uten at jeg direkte har sammenlignet atlasene. Kartene i Grand Atlas des vignobles de France er mer detaljerte. Men L'Atlas des Vins inkluderer IGP-områder, som gjør at vi finner noen av de ofte interessante områdene som er klassifisert på lavere nivå enn AOP. Men gjenomgangen av disse vinene er, av relativt åpenbare grunner, ikke så veldig detaljert.
Det har kommet noen flere vinatlas, så det stemmer ikke lenger at L’Atlas des vins de France er det nyeste på markedet. Det har også kommet vinatlas for enkelte regioner. Men disse har jeg så langt ikke sett nærmere på.
Når jeg leter etter gode vinprodusenter innefor de ulike områdene, hva enten det er vin langs Tour de France ruten, eller viner jeg selv ønsker å smake og eventuelt kjøpe, orienterer jeg meg i tre bøker. Det er veldig mange vinprodusenter som reklamerer med vinsmaking. Man kan ikke besøke dem helt tilfeldig. Da risikerer man å besøke mange middelmådige produsenter og gå glipp av de gode. Og det er minst et livslangt prosjekt å besøke alle.
Når jeg smaker på vin hos en produsent, føler jeg et visst press for å kjøpe noe, selv om man selvsagt bare kan si takk og gå. Man bør gjøre noen forundersøkelser, og velge ut gode produsenter. Det er til dette formålet jeg særlig benytter disse tre bøkene. De kommer i nye utgaver hvert år, og det er 2026-utgavene som nå er aktuelle. Jeg har alltid vanskelig for å bestemme meg når valget står mellom tre slike bøker, så jeg pleier å kjøpe alle tre og sammenholde opplysninger fra dem.
Le Guide des Meilleurs vins de France
Denne boken gis ut av vinmagasinet La Revue du Vin de France. I praksis er denne boken min favoritt og den jeg leter i først, uten at jeg dermed har grunnlag for å si at den er bedre enn de andre bøkene. Medarbeiderne i La Revue du Vin de France smaker rundt 50 000 viner i løpet av et år, og til denne boken velger de ut de beste innen sine kategorier. Årets utgave omfatter 1285 produsenter og 7800 viner.
For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. De har smakt ca 35 000 viner, og har valgt ut 7 000 av disse.
Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.
Det har også kommet en del slike årlige guider for utvalgte vinområder. Så langt har jeg ikke kjøpt noen av dem. Det er grenser for hvor mange slike bøker man kan kjøpe. Det er forresten ikke helt sant. Jeg har kjøpt en del bøker om mitt hjemmeområde, Languedoc, men jeg har ikke sett noen grunn til å ta dem med i denne oversikten.
Kanskje kommer jeg til å kjøpe noen for utvalgte områder som jeg har planer om å besøke. Da vil jeg nok også se på noen av bøkene om å være vinturist. Det er ikke nødvendigvis slik at de som produserer den beste vinen også er de som det er mest interessant å besøke. Noen av de beste vinprodusentene tar ikke imot turister, eller gjør det bare i begrenset grad. Jeg har forresten gjort et unntak til: Champagne.
Le livre des champagnes 2026
Jeg skrev om bøkene om de beste franske vinene at jeg ikke tok med bøker om de enkeltevinområder. Men jeg tar med denne guiden for champagne. De store champagnehusene bruker store ressurser på markedsføring. Man skal bare ha en ganske overfladisk interesse for vin, for å få med seg champagnehus som Möet & Chandon, Veuve Cliquout, osv. Men mindre champagnehus kan ofte ha vel så god champagne til en mindre avskrekkende pris enn de man får fra de store champagnehusene.
Det finnes også guidebøker for rimeligere viner. Jeg har kjøpt noen, men har sluttet å kjøpe dem. Det betyr ikke at jeg er snobbete og bare drikker dyr vin. Det meste av den vinen jeg drikker er relativt rimelig. Rimelige viner er ikke ekskludert fra de guidebøkene som er nevnt ovenfor, og virkelig gode, rimelige vinkjøp finner man også i dem. For eksempel har Le Guide des Meilleurs vins de France omtale av 600 viner som koster under 15 Euro. Hvis jeg virkelig leter etter vin, eventuelt oppsøker produsenter, da gjør jeg ikke det for å finne billig vin. Hvis jeg skal ha en rimelig vin, velger jeg en vin blant de jeg finner i supermarkedene, når jeg er i Frankrike.
Noen vinmagasiner
I tillegg til nevnte bøker, følger jeg med i vinomtaler i aviser m.m., først og fremst Aftenposten, Dagens Næringsliv og nettstedet Aperitif. I tillegg leser jeg de to franske vinmagasinene La Revue du Vin de France og Terre de Vins. Det siste utgis i Languedoc, og har en noe sydfransk profil. Videre leser jeg det engelske Decanter.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så ble det nok en maktdemonstrasjon fra Tadej Pogacar, og Jonas Vingegaard viste svakhetstegn. Det var frisk satsing av Richard Carapaz, men det holdt ikke. Det franske lyspunktet på Bastille-dagen var 19 år gamle Paul Seixas som kom inn på tredjeplass og tok da over den hvite ungdomstrøyen. Tobias Halland Joannessen kom inn på 18. plass, 4:50 etter Tadej Pogacar. Han er nå nede på 14. plass i sammendraet, 14:30 bak Tadej Pogacar, og omtrent ti minutter bak Paul Seixas, som i øyeblikket holder den femteplassen som Tobias Halland Joannessen i utgangspunktet siktet seg inn på. Den klarer han nok ikke.
Dagens etappe er 161 km lang og flat. Dette er en av de ganske få flate spurtetappene i årets Tour. I dag er det spurtlagene som skal på jobb. De andre kan ta det relativt rolig.
Startbyen Vichy ligger ved elven Allier, som renner ut i Loire nær dagens målby Nevers. Til 9. etappe nevnte jeg det IGP-klassifiserte området Val de Loire, og sa at det ikke syntes å være noe særlig interessant å finne der. Dagens etappe går i sin helhet innenfor dette området, og det har ikke blitt noe mer interessant i løpet av de to siste dagene. Området rundt startbyen kan riktignok smykke seg med å angi underområdet, slik at det blir IGP Val de Loire Allier, og området rundt målbyen kan på tilsvarende måte nevne underområdet slik at det blir IGP Val de Loire Nièvre, men de blir ikke mer interessante av den grunn.
Hvis man vil ha en ganske lokal vin, kan man fortsette 5-6 mil nordover fra dagens målby, til Sancerre. Der finner vi hvitvin laget av Savignon blanc, som kan sies å være den arketypiske Savignon blanc vinen. De lager også rødvin og rosévin av Pinot Noir. Jeg har noen ganger sagt at rød Sancerre er overpriset, fordi området har et kjent navn. Men jeg kom til å si det på et kurs jeg var på om Rød burgundervin hos Vinmonopolet. Da protesterte kursholderen, og mente at det var gode kjøp, ikke minst sammenlignet med Pinot Noir fra Burgund, som ligger noen mil lenger øst. Jeg bøyer meg for ekspertisen, og skal i alle fall ikke gjenta det før jeg har vurdert vinen mer inngående. Mer vil jeg ikke si om Sancerre, før neste gang Touren måtte være innom der.
Det høres nedlatende ut når jeg sier at det ikke er verdt å lete etter vin fra disse områdene. Det er ikke vanskelig å forstå at man også gjerne vil produsere vin av “internasjonale” druer. Det er ikke så mange restauranter som serverer norsk tradisjonsmat i Norge, selv om besøkende kan etterspørre akkurat det. I Frankrike er det også mange italienske, diverste varianter av asiatiske og restauranter med mat fra andre steder i Frankrike enn der man er, og burgersteder er det over alt. Man ønsker variasjon. Men vi leter ikke etter italiensk mat fra Frankrike. Hvis vi vil smake ekte italiensk mat, da må vi til Italia for å finne den. Og “italiensk mat” finnes egentlig ikke, for det er så store regionale forskjeller. På samme måte er det liten grunn til å lete etter hvitvin laget av Chardonnay eller rødvin laget av Merlot i områder som ikke har utmerket seg. Det betyr ikke at vinen er dårlig, akkurat som “italiensk mat” servert i Frankrike kan være god.
Jeg leste for ikke så lenge siden en artikkel om startbyen Vichy i et reisemagasin. Artikkelen begynner omtrent slik, med min ikke helt presise oversettelse fra fransk:
“De som aldri har besøkt Vichy har gjerne et bilde i hodet av en by med kurbadgjester og en by som fortsatt skammer seg over å ha vært stedet som huset marskalk Pétains kollaboratørregjering i perioden fra 1940 til 1944.”
Pétain var Frankrikes Quisling. Innledningen traff meg på en måte, bortsett fra at jeg ikke visste noe om kurbadene, bare at det var stedet for Pétains regjering, ofte omtalt som Vichy-regjeringen. Napoléon III reiste til Vichy for å ta en kur i 1861. Han likte byen og kom tilbake flere ganger senere, og fikk sin byplanlegger i Paris, baron Hauseman til å planlegge boulevarder og blant annet en ny jernbanestasjon i Vichy. Nå er vel alle steder som omtales i reisemagasiner steder som det er verdt å besøke. Vichy har lenge vært blant de franske byer jeg har lyst til å besøke, men da basert på at det var stedet for Pétains regjering, slik at den har en viss historisk interesse. Men til nå har det blitt med tanken.
Vi har nå kommet dit at vi kan ta en slurk av vinen for å smake på den. Vi bør ta en ganske god munnfull. Vår smaks- og luktesans er kroppens alarmsystem. Smaken forteller oss om det vi har i munnen er noe vi kan svelge, eller noe vi bør spytte ut igjen. Vi har fem grunnsmaker, som vi smaker på tungen:
Søtt. Det er smaken av energi og karbohydrat.
Umami: Det er smaken av protein
Surt: Smaken av umoden frukt.
Salt: Vi trenger salt for å regulere en del av kroppens funksjoner.
Luktesansen er mer nyansert. Vi smaker ikke før vi har fått det vi vil smake i munnen. De fem grunnsmakene har i seg selv lite eller ingen lukt. Det er vanskelig å kjenne forskjellen mellom salt og sukker om vi bare lukter på det. Vi må ha det på tungen. Derfor kan vinen gi et annet inntrykk når vi får den i munnen og aromaen kombineres med grunnsmakene. Når vi smaker tar vi en ganske god slurk av vinen, og roterer den rundt i munnen en stund, før vi svelger eller sputter ut.
Når det er sagt, så er det mye vi forbinder med ulike smaker, som har en tydelig aroma. Vi kan f.eks. kjenne aroma av sitron og lime, som vi forbinder med noe syrlig. Vi kan ha aromaer som gir assosiasjoner til noe søtt, selv om det egentlig ikke er sødmen vi lukter.
Når vi smaker på vinen kjenner vi etter om den er tørr eller ikke. Om vinen er tørr, er et spørsmål om hvor mye restsukker det er i vinen. Ikke alt sukkeret i druene blir omdannet til alkohol (og CO2) i løpet av gjæringsprosessen. Det vil alltid være noe igjen. Noen ganger inneholder druemosten så mye sukker at gjæret ikke klarer å omdanne alt sukkeret til alkohol før det har blitt så mye alkohol i vinen at gjæren dør av alkoholforgiftning, og man kan stoppe gjæringe på ulike måter før alt sukkeret har gjæret ut, for å beholde sødme i vinen.
Videre kjenner vi etter hvor mye syre det er i vinen. Det kjenner vi gjerne ved at spyttproduksjonen i munnen øker. Sukker og syre kan kamuflere hverandre. Cola er veldig surt, men inneholder så mye sukker at vi i liten grad kjenner syren. Syren er nødvendig for å balansere sødmen. Sukkerlake smaker ikke godt. Det er gjerne ganske mye syre i søte viner.
Særlig når det gjelder rødvin og oransjevin, kjenner vi etter tanniner eller garvestoffer i vinen. Det gjør at vinen snerper i munnen, og at munnen på en måte tørker ut. Noe som kan være vanskelig er det som kalles munnfølelse eller kropp, som er et spørsmål om hvor fyldig vinen kjennes i munnen. Det er et spørsmål om konsistens og viskositet. Munnfølelsen av vann kan være lett og smal, mens f.eks. mangojuice eller helmelk kan være fyldig og på en måte bre seg ut og fylle hele munnen. Vi kan kjenne etter om det er mye eller lite alkohol. Alkohol bidrar til å gi vinen kropp og sødme. Alkohol smaker ikke søtt, men den balanserer syre. Tidligere laget man mye halvtørr hvitvin i Tyskland, jeg drakk mye slik vin da jeg var ung. Tyskland ligger langt nord og har et ganske kjølig klima. Der kan det være en utfordring å få druene ordentlig modne. Når druene ikke er skikkelig modne inneholder de gjerne lite sukker og mye syre. Lite sukker ga ganske alkoholsvake viner. Hvis disse vinene var helt tørre, slik de ville være om alt sukkeret som fantes i druene fikk gjære ut, ville de virke spinkle og sure. Det ville ikke være nok alkohol til å balansere syren i vinen og til å gi den “kropp”. Derfor ble gjæringen gjerne avbrutt før vinen var helt utgjæret, slik at man beholdt en del restsukker i vinen.
Det meste av det vi kjenner som smak, er egentlig lukt. Det er en kanal fra munnhulen opp til luktorganet, og smaken kombineres med ulike lukter. Alt dette kan vi kjenne ved å holde vinen og gjerne la den sirkulere litt i munnen og puste ut gjennom nesen, før vi spytter ut eller svelger. Det er da vi får smaksopplevelsen, som er en kombinasjon av lukt og smak. Profesjonelle smakere svelger ikke, de spytter ut vinen, i alle fall når de er på jobb. Selv om man gjerne skjenker lite vin i glassene når man skal smake vinen, typisk 3-5 cl, blir det (for) mye vin om man svelger hvis man kanskje smaker 30-40 viner. Jeg er ikke en profesjonell vinsmaker. Hvis jeg skal smake mange viner, spytter jeg ut. Andre ganger svelger jeg.
Det siste spørsmålet er hvor “lang” vinen er, som er et spørsmål om hvor lenge ettersmaken sitter igjen etter at vi har svelget eller spyttet ut. Det er aromaene i vinen vi er ute etter, ikke syre og alkohol som gjerne kan henge i litt lenger.
Tungen er også veldig følsom når det gjelder konsistens og tekstur. Vi kjenner forskjellen i konsistens, viskositet mellom f.eks. helmelk og skummet melk. Noen viner er slanke, slik at vi stort sett bare kjenner den på tungen. Andre har mer kropp og brer seg på en måte ut i munnen. Det er dette som omtales som munnfølelse.
Smaksopplevelser er subjektive. Vi kan ha ulik følsomhet for grunnsmakene, og det er visst særlig forholdet til bitterhet, som kan variere. Noen kjenner visse aromaer, andre kjenner dem ikke. I Vinmonopolets podkast episode 407 om Cognac og druebrennevin, snakker de blant annet om ulikheter mellom Cognac fra ulike produksjonsområder. Programlederen, senior varefaglig rådgiver Nilklas Lundmark sier at hans aromaknagg når det gjelder Cognac fra Grande Champagne er basilikum og tomatstilk. Hans gjest, produktansvarlig for brennevin hos Vinmonopolet, Idar Sørensen, sier at han ikke kan kjenne tomatstilkaromaen. Han vet at mange finner denne aromaen i den cognacen, men han er ikke i stand til å kjenne den. Disse folkene er profesjonelle, hvis jobb blant annet er å smake og vurdere vin og brennevin. Når de ikke kjenner det, behøver ikke vi amatører å skjemmes over at vi heller ikke klarer å identifisere alle de aromaene som ekspertene snakker om. Og la det være sagt: Jeg kjenner ikke cognac så godt at jeg på smak og aroma kan skille mellom cognac fra ulike prouksjonsområder i Cognac. Cognac er dessuten i stor grad blend, hvor man er mer opptatt av å få fram merkevarens karakter enn terroir.
Hvis vi vet litt om hva vi skal lete etter, finner vi det gjerne lettere enn om vi bare leter mer eller mindre i blinde for å se om vi skulle komme over noe av interesse. Den som har kunnskap får gjerne en rikere opplevelse enn den som ikke har kunnskap, uansett om det gjelder vin, mat, musikk, billedkunst, litteratur, fotball, osv. Og som på så mange av livets områder må vi trene opp våre ferdigheter, det holder ikke med teoretisk kunnsksap.
Når dette er sagt: Vi må ikke bli så analytiske når vi smaker vin at vi glemmer det viktigste: Var det en god vin eller ikke, og hva var det som gjorde at den var god eller ikke god? I morgen skal vi igjen finne vin.
Det er skrevet mange bøker om smak og å smake vin. Jeg går ikke videre med dette. Jeg velger å vise til Vinmonopolets publikasjon Vinbladet 2024/2 og 2025/3.
Jeg kunne ha lagt til: De beste vinenen innenfor sitt område eller innenfor sin kategori. Når det gjelder fransk vin holder jeg meg i hovedsak til fransk vinlitteratur. Når det gjelder oversikt over vinområdene, er to franske vinatlas mine to hovedkilder.
Grand Atlas des vignobles de France
Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France mitt førstevalg. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Det har detaljerte kart over alle vinområder, med opplysninger om geologi og jordsmonn, klima, druer og selvfølgelig vinen. Dette atlaset er mitt førstevalg når jeg orienterer meg for Les vins du Tour de Frace. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte. Jeg har sett etter tilsvarende atlas for andre viktige vinland, men har ennå ikke funnet noen.
Et annet vinatlas for Frankrike er L’Atlas des vins de France, utgitt av Le Monde. Som det nyeste atlaset på markdet, antar jeg at dette er det mest oppdaterte, uten at jeg direkte har sammenlignet atlasene. Kartene i Grand Atlas des vignobles de France er mer detaljerte. Men L'Atlas des Vins inkluderer IGP-områder, som gjør at vi finner noen av de ofte interessante områdene som er klassifisert på lavere nivå enn AOP. Men gjenomgangen av disse vinene er, av relativt åpenbare grunner, ikke så veldig detaljert.
Det har kommet noen flere vinatlas, så det stemmer ikke lenger at L’Atlas des vins de France er det nyeste på markedet. Det har også kommet vinatlas for enkelte regioner. Men disse har jeg så langt ikke sett nærmere på.
Når jeg leter etter gode vinprodusenter innefor de ulike områdene, hva enten det er vin langs Tour de France ruten, eller viner jeg selv ønsker å smake og eventuelt kjøpe, orienterer jeg meg i tre bøker. Det er veldig mange vinprodusenter som reklamerer med vinsmaking. Man kan ikke besøke dem helt tilfeldig. Da risikerer man å besøke mange middelmådige produsenter og gå glipp av de gode. Og det er minst et livslangt prosjekt å besøke alle.
Når jeg smaker på vin hos en produsent, føler jeg et visst press for å kjøpe noe, selv om man selvsagt bare kan si takk og gå. Man bør gjøre noen forundersøkelser, og velge ut gode produsenter. Det er til dette formålet jeg særlig benytter disse tre bøkene. De kommer i nye utgaver hvert år, og det er 2026-utgavene som nå er aktuelle. Jeg har alltid vanskelig for å bestemme meg når valget står mellom tre slike bøker, så jeg pleier å kjøpe alle tre og sammenholde opplysninger fra dem.
Le Guide des Meilleurs vins de France
Denne boken gis ut av vinmagasinet La Revue du Vin de France. I praksis er denne boken min favoritt og den jeg leter i først, uten at jeg dermed har grunnlag for å si at den er bedre enn de andre bøkene. Medarbeiderne i La Revue du Vin de France smaker rundt 50 000 viner i løpet av et år, og til denne boken velger de ut de beste innen sine kategorier. Årets utgave omfatter 1285 produsenter og 7800 viner.
For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. De har smakt ca 35 000 viner, og har valgt ut 7 000 av disse.
Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.
Det har også kommet en del slike årlige guider for utvalgte vinområder. Så langt har jeg ikke kjøpt noen av dem. Det er grenser for hvor mange slike bøker man kan kjøpe. Det er forresten ikke helt sant. Jeg har kjøpt en del bøker om mitt hjemmeområde, Languedoc, men jeg har ikke sett noen grunn til å ta dem med i denne oversikten.
Kanskje kommer jeg til å kjøpe noen for utvalgte områder som jeg har planer om å besøke. Da vil jeg nok også se på noen av bøkene om å være vinturist. Det er ikke nødvendigvis slik at de som produserer den beste vinen også er de som det er mest interessant å besøke. Noen av de beste vinprodusentene tar ikke imot turister, eller gjør det bare i begrenset grad. Jeg har forresten gjort et unntak til: Champagne.
Le livre des champagnes 2026
Jeg skrev om bøkene om de beste franske vinene at jeg ikke tok med bøker om de enkeltevinområder. Men jeg tar med denne guiden for champagne. De store champagnehusene bruker store ressurser på markedsføring. Man skal bare ha en ganske overfladisk interesse for vin, for å få med seg champagnehus som Möet & Chandon, Veuve Cliquout, osv. Men mindre champagnehus kan ofte ha vel så god champagne til en mindre avskrekkende pris enn de man får fra de store champagnehusene.
Det finnes også guidebøker for rimeligere viner. Jeg har kjøpt noen, men har sluttet å kjøpe dem. Det betyr ikke at jeg er snobbete og bare drikker dyr vin. Det meste av den vinen jeg drikker er relativt rimelig. Rimelige viner er ikke ekskludert fra de guidebøkene som er nevnt ovenfor, og virkelig gode, rimelige vinkjøp finner man også i dem. For eksempel har Le Guide des Meilleurs vins de France omtale av 600 viner som koster under 15 Euro. Hvis jeg virkelig leter etter vin, eventuelt oppsøker produsenter, da gjør jeg ikke det for å finne billig vin. Hvis jeg skal ha en rimelig vin, velger jeg en vin blant de jeg finner i supermarkedene, når jeg er i Frankrike.
Noen vinmagasiner
I tillegg til nevnte bøker, følger jeg med i vinomtaler i aviser m.m., først og fremst Aftenposten, Dagens Næringsliv og nettstedet Aperitif. I tillegg leser jeg de to franske vinmagasinene La Revue du Vin de France og Terre de Vins. Det siste utgis i Languedoc, og har en noe sydfransk profil. Videre leser jeg det engelske Decanter.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Jeg burde selvfølelig ha nevnt Mathieu van der Poel som en av favorittene til søndagen etappe. Det var sterkt av Tobias Hallend Johannessen. Han hadde jeg nok ikke regnet med på den etappen. Det var sterkt kjørt. Det skjedde ingen endringer i toppen.
I dag er det Frankrikes nasjonaldag, Bastille-dagen. Det er den dagen alle franske syklister drømmer om å vinne en etappe. I tillegg spiller Frankrike semifinale i Fotball-VM i dag.
Dagens etappe er en 167 km lang fjelletappe. Rytterne får ingen myk start etter hviledagen. Det er en “sagtakket” etappe, med seks kategoriserte stigninger, den siste rett før finalen.
Etappen går nesten i sin helhet i Cantal, men gjør en liten sving innoem Aveyron. Som jeg nevnte til 9. etappe er Cantal mer kjent for ost enn for vin. Cantal er en ost som har mye til felles med Cheddar. I Cantal mener de at det var her engelskmennene lære å lage ost, som de så har kopiert i England. Hva de mener om dette i England, vet jeg ikke.
Vi besøkte startbyen Aurillac for noen år siden. Dessverre høljeregnet der hele tiden, så det ble ikke mye utforsking av stedet. Det ble ikke mer vinsmaking enn den ene lokale rødvinen de hadde på det ganske ordinære hotellet vi bodde på. Det var ikke en vin som gjorde noe dypt inntrykk. Jeg kjøpte med meg noen flasker lokalt øl, som jeg i alle fall da syntes var mer interessant enn vinen jeg hadde smakt.
Det er noen som forsøker seg med vinproduksjon. De produsentene jeg har lest om er små, og de dyrker er veldig stort antall ulike druer. Det gir inntrykk av at de er i en prøve- og feileperiode, hvor de vil finne ut hvilke druer som gir gode resultater. Men deres viner har fått god omtale. Det er nok ikke lett å få tak i disse vinene hvis man ikke er i området.
Jeg fortsetter miniserien om å smake vin. Å beskrive lukt og smak er vanskelig. Det er som med farger. Vi kan si at fargen rød er lysbølger med dominerende bølgelenge mellom 625 og 760 nanometer. Det er en helt korrekt beskrivelse, men for de fleste av oss sier den ingen ting. Den sier i alle fall ikke noe om hvordan vi oppfatter fargen rød. Vi velger derfor å beskrive den med referanser til ulike røde ting som vi kjenner. Tilsvarende er det med lukt og smak. Vi refererer til noe som vi kjenner, og som har noe av de samme smakene og aromaene som det vi kan finne i vinen. Her går jeg tilbake til det jeg siterte fra Aftenpostens intervju med Halvor Heuch. Vi må kjenne etter hvordan ulike ting lukter og smaker. Hvis vi ikke kan identifisere lukten og smaken av epler, sitron, lime, appelsin, osv, da kan de heller ikke fungere som referanser når vi skal beskrive lukt og smak.
Etter at vi har “smakt med øynene” er det neste å lukte på vinen, aller først for å kjenne at det ikke er noen tydelige feil i vinen, som f.eks. korksmak. Jeg går ikke gjennom vinfeil. Jeg viser igjen til Vinmonopolets podkast. De har to episoder om vinfeil:
Deretter kjenner vi etter om den har en intens eller svak aroma, som enkelt sagt er et spørsmål om hvor nær nesen vi må ha glasset for å kjenne vinens aroma. Så kan vi snurre på glasset, og se om vi kan klare å identifisere ulike aromakomponenter. Det vi kjenner som lukt, aroma eller bouquet er flyktige (volatile) molekyler som vårt luktorgan oppe i nesen kan identifisere. Når vi bruker tulipanformede glass, fyller vi opp glasset til der det er bredest, slik at det får størst mulig overflate og kan frigjøre flest mulig aromamolekyler. Når vi snurrer på glasset, bidrar vi til å frigjøre slike molekyler. Når glasset er smalere på toppen, bidrar det til å samle aromamolekylene. Vi kan visstnok identifisere 400 000 ulike lukter, men ta også det tallet med en klype salt.
Her kan vi virkelig begynne å grave oss ned i detaljer, noe jeg ikke skal gjøre her. Man skiller gjerne mellom primæraromaer, sekundæraromer og tertiæraromer.
Primæraromaene er de som kommer ganske direkte fra druen. Det er vanlig å dele dem inn i florale aromer (blomsterdufter) og fruktaromaer. Blant de siste er sitrus, epler, steinfrukt som fersken og aprikos, samt eksotiske frukter som ananas, mango og pasjonsfrukt slike man ofte vil kunne kjenne. Mer enn dette nyanserer jeg ikke her. I rødvin vil det være mer røde og sorte bær, som jordbær og bringebær, kirsebær, solbær, bjørnebær, blåbær, mørke plommer, osv.
Sekundæraromaene er slike som utvikles under gjæringsprosessen. Det skjer store endringer når vinen gjærer. Du kan lese mer om slike aromer i artikkelen Fermenteringsaromaer i vin, på Vinmonopolets nettsider.
Tertiæraromaene er de som utvikles under lagring av vinen. Jeg går ikke nærmere inn på sekundær- og tertiæraromaer.
Som nevnt knytter vi aromaer, eller aromaelementer til noe vi kjenner som har denne aromaen. Det er ikke så enkelt som man kan få inntrykk av når man leser vinanmeldelser, og de skriver duft av modne epler, røde bær, grønn parprika, osv. Dette omtales ofte som aromaknagger, noe vi kan “henge” de ulike aromaene på. Det er som regel små nyanser, og det krever trening å identifisere dem. Og hvis vi ikke har noe bevisst forhold til hvordan ulike frukter, blomster osv lukter, mangler vi referansen. Vi må derfor lukte på ting, på ulike frukter, blomster, grønsaker, osv, for å kunne kjenne igjen og beskrive de ulike aromaelementene.
Lukt kan skape sterke minner. Men det er minner som vi i større grad gjenkjenner enn gjenskaper. Når vi kjenner lukten av noe, kan det gjøre at vi henter fram tydelige minner om noe vi har opplevd. Jeg kan ikke skryte på meg å ha lest Marcle Proust “På sporet av den tapte tid”. Men det jeg har lest om en romanen er at utgangspunktet er minner knyttet til aromaene av en madelaine-kake og te. Men lukt er vanskelig å gjenskap mentalt, i alle fall synes jeg det kan være vanskelig å gjenskape lukt. Men det er sannsynligvis også en treningssak.
Lukt er personlig. Ikke noe er feil når du assosierer en aroma i en vin med en lukt du kjenner. Hvis den fungerer som en aromaknagg for deg, så er den utmerket. De kan være ganske personlige. På en smaking av viner laget av Chardonnay, ledet av Thea Engvik, sa hun at noen på en tidligere smaking hadde sagt om en vin at den hadde en duft av bestefars bil. Det viste seg at han hadde en variant av Wunderbaum i bilen, med den aromaen. Hun spurte under smakingen om aromaen da vi smakte Chablis, og en svarte at den luktet fredag. Fungerer slikt som aromaknagger for deg, så er det helt utmerket. Men når de blir så personlige, kommuniserer de dårlig. Ingen vil forstå hva du mener om du sier at vinen dufter av bestefars bil eller fredag. Noen kan bli litt for kreative når de skal beskrive aromaer vi vin. Tidligere vinanmelder i Aftenposten, Geir Salvesen, har en slags rekord her, da han skrev om en vin at den duftet som armhulen til en libanesisk magedanserinne. Jeg antar at han skrev om Chateau Musar, men jeg er ikke sikker. Det var i alle fall en libanesisk vin.
Vi bruker luktesansen til mye. Noen dyr orienterer seg først og fremst med luktesansen. Vi kan lukte mat. Lite er så effektivt for å tiltrekke seg kunder på en kafé under f.eks. et loppemarked, som lukten av nystekte vafler. Ofte er dekoding og tolking av ulike sanseinntrykk kompliserte, mentale prosesser. Lukt har en snarvei inn i hjernen, som jeg ikke skal gjøre noe forsøk på å forklare. Lukt kommuniserer også på det ubevisste plan. Vi kan kjenne lukten av fare, lukt er viktig for seksuell tiltrekning, osv. Og da er det ikke de søte duftene som kosmetikkindustrien vil selge oss, som har mest virkning. Noen dyr, f.eks. hunder, har langt mer følsomme luktorganer enn hva vi mennesker har. Men om de av den grunn har en bedre luktesans, er noe som kan diskuteres. Det handler om å tolke disse signalene. Hvis det stort sett tolkes som mat, mulighet for sex, frykt, noen man kjenner, osv, så er egentlig ikke luktesansen så veldig god. Kanskje er den når det kommer til stykket bedre hos en som kan kjenne at dette (sannsynligvis) er en Pinot Noir.
Hvordan finne de beste blant de franske vinene?
Jeg kunne ha lagt til: De beste vinenen innenfor sitt område eller innenfor sin kategori. Når det gjelder fransk vin holder jeg meg i hovedsak til fransk vinlitteratur. Når det gjelder oversikt over vinområdene, er to franske vinatlas mine to hovedkilder.
Grand Atlas des vignobles de France
Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France mitt førstevalg. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Det har detaljerte kart over alle vinområder, med opplysninger om geologi og jordsmonn, klima, druer og selvfølgelig vinen. Dette atlaset er mitt førstevalg når jeg orienterer meg for Les vins du Tour de Frace. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte. Jeg har sett etter tilsvarende atlas for andre viktige vinland, men har ennå ikke funnet noen.
Et annet vinatlas for Frankrike er L’Atlas des vins de France, utgitt av Le Monde. Som det nyeste atlaset på markdet, antar jeg at dette er det mest oppdaterte, uten at jeg direkte har sammenlignet atlasene. Kartene i Grand Atlas des vignobles de France er mer detaljerte. Men L'Atlas des Vins inkluderer IGP-områder, som gjør at vi finner noen av de ofte interessante områdene som er klassifisert på lavere nivå enn AOP. Men gjenomgangen av disse vinene er, av relativt åpenbare grunner, ikke så veldig detaljert.
Det har kommet noen flere vinatlas, så det stemmer ikke lenger at L’Atlas des vins de France er det nyeste på markedet. Det har også kommet vinatlas for enkelte regioner. Men disse har jeg så langt ikke sett nærmere på.
Når jeg leter etter gode vinprodusenter innefor de ulike områdene, hva enten det er vin langs Tour de France ruten, eller viner jeg selv ønsker å smake og eventuelt kjøpe, orienterer jeg meg i tre bøker. Det er veldig mange vinprodusenter som reklamerer med vinsmaking. Man kan ikke besøke dem helt tilfeldig. Da risikerer man å besøke mange middelmådige produsenter og gå glipp av de gode. Og det er minst et livslangt prosjekt å besøke alle.
Når jeg smaker på vin hos en produsent, føler jeg et visst press for å kjøpe noe, selv om man selvsagt bare kan si takk og gå. Man bør gjøre noen forundersøkelser, og velge ut gode produsenter. Det er til dette formålet jeg særlig benytter disse tre bøkene. De kommer i nye utgaver hvert år, og det er 2026-utgavene som nå er aktuelle. Jeg har alltid vanskelig for å bestemme meg når valget står mellom tre slike bøker, så jeg pleier å kjøpe alle tre og sammenholde opplysninger fra dem.
Le Guide des Meilleurs vins de France
Denne boken gis ut av vinmagasinet La Revue du Vin de France. I praksis er denne boken min favoritt og den jeg leter i først, uten at jeg dermed har grunnlag for å si at den er bedre enn de andre bøkene. Medarbeiderne i La Revue du Vin de France smaker rundt 50 000 viner i løpet av et år, og til denne boken velger de ut de beste innen sine kategorier. Årets utgave omfatter 1285 produsenter og 7800 viner.
For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. De har smakt ca 35 000 viner, og har valgt ut 7 000 av disse.
Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.
Det har også kommet en del slike årlige guider for utvalgte vinområder. Så langt har jeg ikke kjøpt noen av dem. Det er grenser for hvor mange slike bøker man kan kjøpe. Det er forresten ikke helt sant. Jeg har kjøpt en del bøker om mitt hjemmeområde, Languedoc, men jeg har ikke sett noen grunn til å ta dem med i denne oversikten.
Kanskje kommer jeg til å kjøpe noen for utvalgte områder som jeg har planer om å besøke. Da vil jeg nok også se på noen av bøkene om å være vinturist. Det er ikke nødvendigvis slik at de som produserer den beste vinen også er de som det er mest interessant å besøke. Noen av de beste vinprodusentene tar ikke imot turister, eller gjør det bare i begrenset grad. Jeg har forresten gjort et unntak til: Champagne.
Le livre des champagnes 2026
Jeg skrev om bøkene om de beste franske vinene at jeg ikke tok med bøker om de enkeltevinområder. Men jeg tar med denne guiden for champagne. De store champagnehusene bruker store ressurser på markedsføring. Man skal bare ha en ganske overfladisk interesse for vin, for å få med seg champagnehus som Möet & Chandon, Veuve Cliquout, osv. Men mindre champagnehus kan ofte ha vel så god champagne til en mindre avskrekkende pris enn de man får fra de store champagnehusene.
Det finnes også guidebøker for rimeligere viner. Jeg har kjøpt noen, men har sluttet å kjøpe dem. Det betyr ikke at jeg er snobbete og bare drikker dyr vin. Det meste av den vinen jeg drikker er relativt rimelig. Rimelige viner er ikke ekskludert fra de guidebøkene som er nevnt ovenfor, og virkelig gode, rimelige vinkjøp finner man også i dem. For eksempel har Le Guide des Meilleurs vins de France omtale av 600 viner som koster under 15 Euro. Hvis jeg virkelig leter etter vin, eventuelt oppsøker produsenter, da gjør jeg ikke det for å finne billig vin. Hvis jeg skal ha en rimelig vin, velger jeg en vin blant de jeg finner i supermarkedene, når jeg er i Frankrike.
Noen vinmagasiner
I tillegg til nevnte bøker, følger jeg med i vinomtaler i aviser m.m., først og fremst Aftenposten, Dagens Næringsliv og nettstedet Aperitif. I tillegg leser jeg de to franske vinmagasinene La Revue du Vin de France og Terre de Vins. Det siste utgis i Languedoc, og har en noe sydfransk profil. Videre leser jeg det engelske Decanter.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Tim Merlier er for tiden den raskeste av spurterne for tiden, og tok også hjem gårsdagens etappe. Jeg merker meg litt krangling mellom Søren Wærenskjold og Biriman Girmay. Jeg har ikke finstudert hva som skjedde, og har ikke noen mening om den saken. Mads Pedersen har fortsatt den grønne poengtrøyen, men Tim Merlier ot Biriman Girmay tar innpå.
Det er en 185 km lang, kupert etappe. Det ser ut som en typisk bruddetappe. Da blir det et spørsmål om å komme i det rette bruddet. Skulle feltet, eller en stor del av det komme samlet mot mål, er det ingn avslutning for de utpregede spurterne. Det går oppover mot slutten, og da kan også dette være en etappe som passer Mads Pedersen.
Det er ikke lett å finne interessant vin langs dagens etappe. Men den kan i alle fall by på noen morsomme stedsnavn.
Jeg er ikke helt sikker på hva navnet på startbyen, Malemort, kommer fra. Men sammensetningen av ‘mal’ og ‘mort’ får meg til å tenke på ‘dårlig død’.
Underveis skal rytterne innom Tulle, og det er ikke noe tull. Før det hele avsluttes i Ussel. Vi var innom Tulle da vi var på disse kanter av Frankrike tidligere i år. Vi stoppet der for lunsj, samt for å lade den elbilen vi kjørte (en leiebil med ganske begrenset rekkevdde).
Og vi fortsaatte til Ussel etterpå. Jeg har lenge hatt lyst til å besøke disse stedene. Ikke fordi de er spesielt interessante, det er de ikke, men på grunn av navnene som jeg synes er morsomme. I år var vi på vei fra Bretagne “hjem” til La Grande Motte, og når dessuten Tour de France skulle innom disse to stedene, var tiden inne for å legge en omvei om disse. Jeg har oppdaget at det er flere steder i Frankrike som heter Ussel, men jeg har ikke klart å finne ut om det er et ord som har en bestemt betydning på fransk.
Da vi var innom Ussel for et par måender siden, hadde de allerede begynt å pynte til målgang i Tour de France. Det er stas å være startby, og enda mer stas å være der det er målgang. Byene eller kommunene betaler en del til Tour de France arrangøren for at de skal være start eller målby. Jeg aner ikke hvor mye de betaler. Det er ikke like stor stas å bare være et sted de sykler gjennom. Så det var inten tegn til Tour de France pynting i Tulle.
Frankrike er et land med mange rundkjøringer. Jeg mener å ha lest at det er flere rundkjøringer i Frankrike enn i resten av Europa til sammen. Som i så mange land, pynter man ofte rundkjøringene med noe som har lokal tilknytning. Når det er målgang i Tour de France, skiftes gjerne den vanlige rudkjøringspynten ut med noe som har Tour de France tema.
Jeg følger “Leseklubben” i NRK P2. Jeg leser de bøkene de velger ut, i det tempoet de legger opp til. Hvis man synes det er for slitsomt å lese, kan man høre bøkene som lydbøker. Lydbøkene er tilgjengelige i en begrenset periode. Sommeren 2025 ga NRK oss den gaven at de la ut alle bøkene som lydbøker. Det var da jeg kom inn i Leseklubben. Kanskje gjør de noen tilsvarende denne sommeren også. Høsten 2025 leste vi Knut Hamsuns “Markens Grøde”. Han brukte uttrykket at ‘man var ussel’ hvis man var syk. Det er litt delte meninger om lydbøker i forhold til bøker man må lese selv. Lydbokopplevelsen avhenger ikke bare av boken som leses, men også av hen som leser boken. Han som leste Markens Grøde, Nils Johnson, leste veldig godt. Så her kunne lydboken anbefales. Jeg leste kapitlene i den trykte boken først, og hørte dem som lydbok etterpå.
Etappen gjør en sving sydover før den går nordover. Mellom den andre og den tredje kategoriserte stigningen dreier etappen østover, ved et sted som heter Treignac. Jeg vet ingen ting om det stedet. Til 7. etappe sporet jeg av, og tok med litt om en som i beste fall er en bifigur i denne sammenhengen: Den myteomspunnede engelske kongen Richard Løvehjerte. Etter en ganske ugrei reise hjem fra korstogene, hvor han blant annet ble tatt til fange i Østerike og holdt fanget i Trifels-slottet i dagens Tyskland, ble han i England en relativt kort stund, før han reiste ut for å holde på med sin favorittbeskjeftigelse: Å føre krig. Han ville vinne tilbake områder som var tapt til Frankrike, av grunner vi ikke går inn på. Han ble drept under beleiringen av et lite slott i Châlus-Chabrol i Limousin, omtrent ni mil vest for Treignac. Siden det egentlig var så lite å skrive om dette området, og jeg allerede hadde sporet av med Richard Løvehjerte til en tidligere etappe, valgte jeg å ta med denne avsporingen også.
Vi er i det området som heter Limousin. Limousins viktigste bidrag til vinproduksjonen, er eikeskogen. Tømmer fra denne skogen brukes til å lage eikefat, som brukes til lagring av en del vin. Fatene, eller tønnene er kelternes bidrag til vinkulturen. Franskmenn kaller gjerne kelterne for gallere (skjønt noen ganger kaller de også seg selv for gallere). Som de fleste vet, fantes det en liten gallerlandsby et sted i Bretagne (som er et keltisk område), som arkeologene fortsatt ikke har klart å finne, og som romerne aldri klarte å overvinne. Det var en annen drikk enn vin den landsbyen var mest kjent for.
Tønnene er enklere å håndtere enn de gamle amforaene, som romerne brukte. I motsetning til amforaene, kan fatene stables. Trefatene er litt eliptiske i fasongen, som gjør dem ganske lette å manøvrere, i motsetning til f.eks. de sylinderiske oljefatene. Når vinen lagres på eikefat får den aroma fra fatet, typisk vanilje (vanillin) og kokos. Det mange av oss i Norge er oppvokst med som “vanilje” er ikke vanilje, men vanillin, som er et biprodukt fra treforedlingsindustrien. Vanilje fremstilles av vaniljeorkidéer, og Madagaskar er det største produsentlandet. Det er et dyrt krydder. Noen har uttrykt en viss frustrasjon over at mange i Norge ikke vet å sette pris på ekte vanilje, fordi deres referanse er Freia vaniljesukker, som inneholder vanillin og ikke vanilje. Men et er tydelige smaksforskjeller. Smaker man vaniljeis, er det ikke vanskelig å smake om det er vaniljeis laget med ekte vanilje, eller om det egentlig er en vanillinis.
Tre er ikke helt lufttett. Det kommer inn litt luft, og vinen utsettes for det som kalles mikrooksydering. Fatene blir gjerne brent (toastet) på innsiden, noe som også kan gi smak til vinen. Det er forskjell mellom fransk eik og eik fra USA. USAnsk eik gir mer aroma av vanilje og kokos, mens fransk eik gir mer neddempede aromaer. Nye fat gir mer aroma enn brukte fat.
Vinmonopolets podkast 409 Blindsmaking: Høst, varmt treverk og sitronsorbet var en blindsmaking, som på en god måte illustrerer hvordan sensoriske inntrykk kombineres med kunnskap, for å finne fram til hva slags vin det er. De smakte en vin. Den hadde en del eikepreg, og en av deltagerne syntes det var så markert smak av vanilje og kokos, at det måtte være brukt amerikansk eik. Han visste at man bruker mye amerikansk eik i Rioja, og landet, helt riktig, på at det de smakte var en Rioja.
Her legger jeg inn en parentes om noe jeg har nevnt før: Det er mye interessant i Vinmonopolets podkaster, og jeg synes det er interessant å høre på deres episoder med blindsmaking. Det er interesseant å høre hvordan de resonnerer, og det er en trøst for oss amatører hvor ofte proffene bommer når de blindsmaker.
Eikefat er dyrt. Jeg har hørt priser fra 700 til 1000 Euro for et fat, men ta akkurat det med en klype salt. Hukommelsen er ingen sikker kilde. Noen som ønsker å gi vinen et fatpreg, bruker billigere løsninger som å bruke eikestaver eller eikeflis i vinen. I en del områder er dette ikke tillatt. De som for en del år siden smakte californisk hvitvin laget av Chardonnay, kan huske en ganske overdreven bruk av eik, med ganske tunge eikearomaer i vinen. Jeg tror at stilen stort sett er endret, i alle fall for den litt bedre vinen. Men i en del av den billigere og dårligere vinen fra Californias Central Valley, kan de nok fortsatt bruke mye eik (helst staver og flis, ikke fat) for å kamuflere (andre) feil i vinen. For tiden boikotter jeg varer fra USA så godt jeg kan, og det er ikke vanskelige å ikke kjøpe USAnsk vin. Jeg kommer ikke til å oppdatere mine erfaringer med Chardonnay fra California før USA eventuel har rettet opp skadevirkningene etter Trump, om det i det hele tatt lar seg gjøre.
Et annet av områdets bidrag til gastronomien, er kjøttférasen Limousin. Biltypen limousin har også sitt navn herfra, men etymologien og forbindelsen til området er uklar. Det er noen teorier, som jeg ikke går nærmere inn på. Rikfolk var vant til at de satt inne i hestevognen, mens kusken satt ute. Slik ville de også ha det når de gikk over til biler. Sjåføren satt foran, i gamle biler gjerne ute, mens herskapet satt inne. Da kunne de snakke sammen uten at kusken/sjåføren hørte det. Dessuten følte de seg vel for fine til å sitte i nærheten av tjenestefolk som en kusk eller sjåfør. Da jeg studerte kjørte jeg taxi i Oslo. Det var på mange måter en interessant erfaring. En var at folk som sitter i baksetet i en taxi ofte oppfører seg som om de er alene, og sjåføren er en ikke-person. Det kunne være ektepar som hadde holdt masken mens de var sammen med andre, og som lot krangelen gå for fullt i taxien, folk som snakket uhemmet om forretningshemmeligheter, osv.
Det produseres noe vin langs dagens etappe også, men neppe vin som det er verdt å lete etter. Ved starten er vi i området IGP Coreze, og vi kommer senere inn i IGP Puy de Dôme. Den siste ligger innenfor det store området IGP Val de Loire, som geografisk omfatter alle AOC-klassifiserte områdene i Loire og en del til. Jeg finner ikke ut stort mer om de to første enn at de produserer rødvin, hvitvin og rosévin. Lite tyder på at dette er viner det er verdt å lete etter utenfor området. Når det gjelder IGP Val de Loire, vil jeg gjette på at dette er en klassifisering som mest brukes av produsenter i de mer kjente vinområdene i Loire, når de f.eks. velger å bruke druer som ikke er tillatt innenfor de strengere reglene som gjelder for AOC-klassifisering. Men dette er bare noe jeg tror, jeg har ikke undersøkt det.
Jeg finner ikke noe vin eller annet drikke som det er verdt å feste seg ved, til denne etappen, og heller ikke langs de to kommende etappene. Jeg tenkte derfor å si litt om det å smake generelt, og om å smake vin spesielt i løpet av disse tre etappene. Hvis du vil ha dette fra noen som, i motsetning til meg, er profesjonelle på dette området, kan du lese artikkelen Slik smaker du vin, på Vinmonopolets nettsider.
Generelt er det slik at den som har kunnskap har større utbytte av det man ser, lukter, smaker eller hører på, enn en som ikke har kunnskap om dette. Da kommer man forbi stadiet hvor ens inntrykk er begrenset til liker/ikke liker, godt/ikke godt, pent/stygt, osv. Hvis man kan en del om vin, vil man ha større utbytte av å smake vin og få en større nytelse (eller skuffelse), enn om man ikke kan noe. Den som kan en del om musikk, har større utbytte av å høre på musikk enn den som ikke kan noe om dette. Og den som kan en del om sykkel har større utbytte av å se et sykkelritt, en den som ikke kan noe om sykkel.
Når dette publiseres pågår fortsatt fotball-VM. Jeg er ikke særlig interessert i fotball, men jeg er ganske sikker på at de som kan en del om fotball har langt større utbytte av å se en fotballkamp enn hva jeg har. Hvis vi lærer mer om vin og om å smake vin, kommer vi forbi stadiet om vi liker eller ikke liker vinen. Vi lærer oss hvilke typer vin vi liker eller ikke liker, og hva som gjør at vi liker eller ikke liker den. Jeg siterer følgende fra artikkelen Slik smaker du vin:
“Vinekspertene – vi som jobber på Polet, journalister eller den vennen som alltid tar ansvar for vinvalget på restaurant – har ikke nødvendigvis noe bedre lukte- eller smakssans enn deg. Forskjellen er bare at vi har trent på å assosiere og sette ord på det vi smaker. Her er våre råd og tips for at du kan gjøre det samme.”
Nå er det nok sannsynligvis slik at noen har bedre luktesans enn andre, akkurat som noen har bedre gehør enn andre. Ifølge artikkelen “Anosmi. Lite lukt, mye kaos” i Vinbladet 2024/2 lider 4-5% av verdens befolkning av anosmi, som er total mangel på luktesans. Opptil 16% har hyposmi, som er nedsatt luktesans. Jeg antar at noen har dårligere luktesans enn en slags normal, uten at det har blitt laget en diagnose av det, og noen har sikkert bedre luktesans enn andre. Den svenske champagneeksperten Richard Juhlin er en person med en særdeles velutviklet luktesans. Om han har et usedvanlig følsomt luktorgan, eller om han “bare” er ekstremt dyktig til å prosessere disse sanseinntrykkene, har jeg ikke grunnlag for å mene noe om. Han skal visstnok kunne identifisere 8 000 forskjellige champagner.
For oss gamlinger er det triste faktum at luktesansen svekkes med alderen. 25% av alle over 50 år har redusert luktesans. Noen fikk redusert luktesans etter Covid, men de fleste fikk den heldigvis tilbake igjen.
Smak og behang skal ikke diskueres, blir det ofte sagt. Det er tøv. Smak og behag kan og skal absolutt diskuteres. Vi må bare akseptere at det er subjektive størrelser og at vi kan ha ulik smak. Det finnes ikke noen objektive svar på hva som er godt og hva som ikke er godt. Men vi kan finne noen egenskaper som gjør at nesten alle liker det, og noe som gjør at nesten ingen liker det. Min svoger, som er professor i medisin, sa en gang at iskrem på være biologisk perfekt sammensatt mat. Det er noe alle barn liker første gang de smaker det. Men det betyr ikke at vi kan leve bare av iskrem.
Mitt inntrykk er at mange ikke tar seg tid til å smake på det de spiser og drikker. Før jul 2025 intervjuet Aftenposten Norges fremste akevittekspert, Halvor Heuch. Jeg har ikke tenkt å skrive om akevitt i denne sammenhengen, men akkurat det han sier her, gjelder all smaking:
“Som oftest, etter mitt inntrykk, er det «tut og kjør» som gjelder: Folk sluker mat og drikke uten å kjenne etter, og norsk akevitt fortjener mye mer respekt enn som så. Bruk et halvt minutt, gjerne mer, på å nyte duften og alle smakene. Deretter svelger du.”
Vårt førsteinntrykk når vi smaker vin, er utseende. Satt på spissen, kan vi si at vi først “smaker” med øynene. I 2001 gjennomførte tre professorer i ønologi (vinvitenskap), i Bordeaux og Montpellier et eksperiment. De ba ønologistudenter beskrive aromaene i to viner, en hvit og en rød. De beskrev de hvite med aromaer man typisk assosierer med en del hvitvin, som sitrus, eple, aprikos, fersken og ananas, mens de røde vinen ble beskrevet med aromaer man forbinder med rødvin, som røde og sorte bær, som solbær, bringebær og blåbær. “Problemet” var at det var den samme vinen. De hadde tilsatt et rødt fargestoff uten smak i hvitvinen, og servert den som rød.
Senere gjennomførte de et annet eksperiment. En rødvin ble servert fra en flaske med en etikett som sa at dette var en vin av høy kvalitet. Den ble beskrevet i rosende ordelag. Senere serverte de den samme vinen fra en flaske som sa at dette var en ganske simpel bordvin, og vinen ble beskrevet som en enkel bordvin. Man kan kanskje si at smaking er en del psykologi.
Jeg pleier å høre på Vinmonopolets podkast. En del episoder er blindsmakinger. Da får de servert drikke i sorte glass, slik at det ikke er mulig å se hva som er i glasset. Dermed blir ikke lukt- og smaksopplevelsen påvirket av det visuelle.
Når vi ser på en vin bør vi ha godt lys og se på vinen mot en hvit bakgrunn. Et restaurantlokale er som regel lite egnet. Smaksrommene hvor proffene smaker vin, ligner mer på laboratorier enn på restauranter og spisestuer. Dette er fra prøve- kursrommet hos Maison des vins du Languedoc, hvor jeg var på et kurs tidligere i år.
Et første spørsmål er om vinen er klar. Det skal den helst være, men naturvin er for tiden en mote, og den vil ofte være ufiltrert — da er den ikke alltid helt klar. Vin som har vært lagret, kan ha fått bunnfall. Vi ser så på fargen. Fargespektrene er ulike for hvitvin, rødvin og rosévin. Vi kan starte med hvitvin. Den kan være blek eller ha en dypere farge. Fargen kan være gul omtrent som sitronsaft, den kan ha litt grønnskjær, den kan gå mer mot gyllen, mot ravgult og nesten over mot oransje eller brunt.
Rødvin kan være rubinrød. Den kan gå mot fiolett, litt i retning oransje og mursteinsrød.
Etter denne etappen er det hviledag, som er lagt til Cantal. Cantal er mer kjent for ost enn for vin, men det går vi ikke nærmere inn på. Vi tar også en hviledag, og er tilbake til 10. etappe, på tirsdag.
Hvordan finne de beste blant de franske vinene?
Jeg kunne ha lagt til: De beste vinenen innenfor sitt område eller innenfor sin kategori. Når det gjelder fransk vin holder jeg meg i hovedsak til fransk vinlitteratur. Når det gjelder oversikt over vinområdene, er to franske vinatlas mine to hovedkilder.
Grand Atlas des vignobles de France
Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France mitt førstevalg. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Det har detaljerte kart over alle vinområder, med opplysninger om geologi og jordsmonn, klima, druer og selvfølgelig vinen. Dette atlaset er mitt førstevalg når jeg orienterer meg for Les vins du Tour de Frace. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte. Jeg har sett etter tilsvarende atlas for andre viktige vinland, men har ennå ikke funnet noen.
Et annet vinatlas for Frankrike er L’Atlas des vins de France, utgitt av Le Monde. Som det nyeste atlaset på markdet, antar jeg at dette er det mest oppdaterte, uten at jeg direkte har sammenlignet atlasene. Kartene i Grand Atlas des vignobles de France er mer detaljerte. Men L'Atlas des Vins inkluderer IGP-områder, som gjør at vi finner noen av de ofte interessante områdene som er klassifisert på lavere nivå enn AOP. Men gjenomgangen av disse vinene er, av relativt åpenbare grunner, ikke så veldig detaljert.
Det har kommet noen flere vinatlas, så det stemmer ikke lenger at L’Atlas des vins de France er det nyeste på markedet. Det har også kommet vinatlas for enkelte regioner. Men disse har jeg så langt ikke sett nærmere på.
Når jeg leter etter gode vinprodusenter innefor de ulike områdene, hva enten det er vin langs Tour de France ruten, eller viner jeg selv ønsker å smake og eventuelt kjøpe, orienterer jeg meg i tre bøker. Det er veldig mange vinprodusenter som reklamerer med vinsmaking. Man kan ikke besøke dem helt tilfeldig. Da risikerer man å besøke mange middelmådige produsenter og gå glipp av de gode. Og det er minst et livslangt prosjekt å besøke alle.
Når jeg smaker på vin hos en produsent, føler jeg et visst press for å kjøpe noe, selv om man selvsagt bare kan si takk og gå. Man bør gjøre noen forundersøkelser, og velge ut gode produsenter. Det er til dette formålet jeg særlig benytter disse tre bøkene. De kommer i nye utgaver hvert år, og det er 2026-utgavene som nå er aktuelle. Jeg har alltid vanskelig for å bestemme meg når valget står mellom tre slike bøker, så jeg pleier å kjøpe alle tre og sammenholde opplysninger fra dem.
Le Guide des Meilleurs vins de France
Denne boken gis ut av vinmagasinet La Revue du Vin de France. I praksis er denne boken min favoritt og den jeg leter i først, uten at jeg dermed har grunnlag for å si at den er bedre enn de andre bøkene. Medarbeiderne i La Revue du Vin de France smaker rundt 50 000 viner i løpet av et år, og til denne boken velger de ut de beste innen sine kategorier. Årets utgave omfatter 1285 produsenter og 7800 viner.
For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. De har smakt ca 35 000 viner, og har valgt ut 7 000 av disse.
Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.
Det har også kommet en del slike årlige guider for utvalgte vinområder. Så langt har jeg ikke kjøpt noen av dem. Det er grenser for hvor mange slike bøker man kan kjøpe. Det er forresten ikke helt sant. Jeg har kjøpt en del bøker om mitt hjemmeområde, Languedoc, men jeg har ikke sett noen grunn til å ta dem med i denne oversikten.
Kanskje kommer jeg til å kjøpe noen for utvalgte områder som jeg har planer om å besøke. Da vil jeg nok også se på noen av bøkene om å være vinturist. Det er ikke nødvendigvis slik at de som produserer den beste vinen også er de som det er mest interessant å besøke. Noen av de beste vinprodusentene tar ikke imot turister, eller gjør det bare i begrenset grad. Jeg har forresten gjort et unntak til: Champagne.
Le livre des champagnes 2026
Jeg skrev om bøkene om de beste franske vinene at jeg ikke tok med bøker om de enkeltevinområder. Men jeg tar med denne guiden for champagne. De store champagnehusene bruker store ressurser på markedsføring. Man skal bare ha en ganske overfladisk interesse for vin, for å få med seg champagnehus som Möet & Chandon, Veuve Cliquout, osv. Men mindre champagnehus kan ofte ha vel så god champagne til en mindre avskrekkende pris enn de man får fra de store champagnehusene.
Det finnes også guidebøker for rimeligere viner. Jeg har kjøpt noen, men har sluttet å kjøpe dem. Det betyr ikke at jeg er snobbete og bare drikker dyr vin. Det meste av den vinen jeg drikker er relativt rimelig. Rimelige viner er ikke ekskludert fra de guidebøkene som er nevnt ovenfor, og virkelig gode, rimelige vinkjøp finner man også i dem. For eksempel har Le Guide des Meilleurs vins de France omtale av 600 viner som koster under 15 Euro. Hvis jeg virkelig leter etter vin, eventuelt oppsøker produsenter, da gjør jeg ikke det for å finne billig vin. Hvis jeg skal ha en rimelig vin, velger jeg en vin blant de jeg finner i supermarkedene, når jeg er i Frankrike.
Noen vinmagasiner
I tillegg til nevnte bøker, følger jeg med i vinomtaler i aviser m.m., først og fremst Aftenposten, Dagens Næringsliv og nettstedet Aperitif. I tillegg leser jeg de to franske vinmagasinene La Revue du Vin de France og Terre de Vins. Det siste utgis i Languedoc, og har en noe sydfransk profil. Videre leser jeg det engelske Decanter.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Det var ikke noen overraskelse at Tim Merlier vant en etappe som gårsdagens. Det var sterket kjørt av Søren Wærenskjold, selv om det “bare” holdt til andreplass. Andreplass er veldig bra i et slikt selskap, men på etapper i slike ritt gjelder at “The winner takes it all”. Bare de helt spesielt interesserte merker seg hvem som blir nummer to og tre. Det skjedde som ventet ingen endringer i sammendraget, og Mads Pedersen beholdt den grønne poengtrøyen.
I dag er det en 182 km lang, flat etappe, så den vil vel antageligvis forløpe ikke ulikt gårsdagens etappe. Marginene er så små at det er vanskelig å tippe noen vinner på slike etapper.
Til 7. etappe skrev jeg at Bordeaux ligger omtrent der de to elvene Dordogne og Garonne renner sammen. Dagens startby Périgueux ligger ved elven l’Isle, som er en sideelv til Dordogne, og målbyen Bergerac ligger ved Dordogne. Spoler vi tiden noen hundre år tilbake, var elvene de viktigste transportårene i Europa. Vi trenger vel egentlig ikke å gå så langt tilbake, og de er ganske viktige fortsatt. Varer fra Bergerac, og jeg vil tro også Périgueux ble sendt med båt nedover elven til Bordeaux, og ble eventuelt skipet ut herfra. Man hadde ikke nymotens påfunn som frihandel og fri konkurranse. I Bordeaux skipet man først ut sin egen vin. Som jeg også nevnte til 7. etappe, var vinen fra Bordeaux ganske lys. Det som i dag er Bordeaux’ mest prestisjefulle område, Medoc, var stort sett et sumpområde og det ble ikke dyrket stor annet enn bygg fram til 1600-tallet. Området ble da drenert av nederlendere, noe som gjorde området egnet for vindyrking.
Man ville forbedre den lyse og ganske tynne vinen fra Bordeaux, og det gjorde man ved å blande inn kraftigere vinere fra områdene lenger inne, som bl.a. Bergerac. Det ble solgt som bordeauxvin. Resultatet ble en kraftigere, og etter manges mening bedre bordeauxvin, mens viner fra f.eks. Bergerac forble ukjente. Man hentet visstnok vin helt fra Spania, som ble brukt til å forbedre bordeauxvinen. Jeg minner om det jeg skrev til 7. etappe, om at elven Garonne starter i Spania. Med dagens regler og regime ville dette vært svindel og store vinskandaler.
Startbyen heter Perigueux, men området den ligger i heter Périgord.
Om vi holder oss til gastronomien, er startbyen Périgueux mer kjent for and, foie gras, valnøtter, trøfler og jordbær, enn for vin. Det er vel politisk ukorrekt å si at man liker foie gras, men her må jeg bare bekjenne mine synder. Jeg synes foie gras er godt, og jeg bestiller det gjerne som forrett på restauranter i Frankrike, gjerne med et glass Sauternes til. Skjønt, som jeg kommer tilbake til, bør vi til denne etappen heller velge Monbazillac fremfor Sauternes.
Jeg liker jordbær. Jordbær er sommer for meg. Jeg skjærer jordbær i skiver og har dem på brød, med et lite sukkerdryss. Og de er gode til mye annet. Vi i Norge liker å tro at vi har de aller beste jordbærene. At de får mye lys og ikke for mye varme, med lang modning bidrar til smaken. Hvis vi kjøper importerte jordbær, gjerne fra Belgia eller Nederland, får vi bekreftet vår oppfatning av at de norske bærene er best. Jeg tror at dette blant annet skyldes at bærene plukkes før de er helt modne, for at de skal tåle transporten bedre. Frukt er alltid best når den har fått bli moden før den høstes. Slik er det med mye importert frukt. Hvis vi spiser f.eks. ananas, bananer eller mango i de landene hvor disse dyrkes, og frukten ikke er høstet før den er moden, er det noe helt annet og mye bedre enn det vi får kjøpt i Norge.
Jeg spiser mye jordbær i Frankrike, når de er i sesong. Franske jordbær kan være aldeles utmerket. I alle fall der vi pleier å handle i Norge, er det slik at de har jordbær, og dette er den typen de har i dag — gjerne uten angivelse av hva slags bær det er. Det står ofte bare at de er norske. I Frankrike kan vi ofte velge mellom mange ulike sorter, som gjerne har ulik pris. Min favoritt er en som heter Garriguette, som merkelig nok også er den som pleier å være den dyreste. Den har mye smak av markjordbær, og er visst en kryssning av markjordbær og hagejordbær. De dyrker den i Périgueux, sammen med mange andre sorter jordbær. Og de dyrker dem også lenger syd, i Languedoc, hvor jeg gjerne holder til. Jeg kjøper lokale bær.
Vinområder i Bergerac. Vi kan starte med området AOC Bergerac. Dette grenser til det østligste vinområdet på Bordeauxs høyrebredd, altså høyrebredden til elven Dordogne. Jordsmonn mm i Bergerac er ikke ulikt det vi finner i f.eks. Saint Emillon.
Jeg skal ta noen lange steg tilbake i historien. Noen vil sikkert mene at det er et sidespor. I 1598 utstedte den franske koingen Henry IV ediktet av Nantes. Det garanterte religionsfrihet for protestantene i Frankrike, de som gjerne ble kalt hugenotter. Dette ble tilbakekalt av Louis XIV, eller Ludvig 14. som man gjerne sier på norsk, i 1685. Da valgte mange protestanter å forlate Frankrike. Mange av dem flyttet til Nederland. Det var ganske mange av dem i området rundt Bergerac. Når disse hadde flyttet til Nederland, åpnet det seg et eksportmarked i Nederland for vin fra Bergerac.
Det var mange driftige personer blant protestantene som forlot Frankrike. Jeg vil nevne en av dem, selv om det er en klar avsporing fra vinen, noe jeg hintet om da vi til etappe 7 var innom vin laget av druen baroque. Estienne Roger var boktrykker. Han var født i Caen, og jeg har dessverre ikke klart å finne noen tilknytnig til Bergerac. Han startet boktrykkeri i Amsterdam, og han trykket blant annet noter. Han ga ut flere samlinger med italiensk musikk, blant annet Antonio Vivaldis “L’estro Armonico”. Estienne Roger var kjent for god trykkvalitet og hadde god distribusjon. En av disse samlingene fant veien til hoffet i Weimar. Der var det en ung konsertmester ved navn Johann Sebastian Bach. Han studerte notene, arrangerte flere av Vivaldis konster for cembalo, slik at han kunne spille dem selv og gjøre seg kjent med formen. Slik lærte Johann Sebastian Bach konsertformen, og komponerte konserter som tok formen langt videre enn hva hans læremester Antonio Vivaldi hadde gjort.
Litt syd for dagens målby, på sydsiden av elven Dordogne, ligger området Monbazillac. Her produserer de søt vin av druer som har blitt angrepet av soppen botrytis. Om produksjon av søt vin, viser jeg til det jeg skrev til 6. etappe. Soppen perforerer skallet på druen, som gjør at mye av vannet fordamper. Det skjer også mye annet med og i druen i denne prosessen. Til slutt blir druen nesten som en rosin, med mye sukker og mye syre. Det er så mye sukker og så lite vann i disse innskrumpede druene, og gjærsoppen dør av alkoholforgiftning før den har klart å omdanne alt sukkeret til alkohol. Resultatet er en søt vin. Det er en vin laget på samme måte som i Sauternes, og det er derfor jeg ovenfor skrev at man bør velge en vin fra Monbazillac om man skal være så politisk ukorrekt at man spiser foie gras fra Perigord. Dette er dyre viner. Når det er så lite vann i druene, trenger man mange druer for å kunne lage en flaske vin. Druene må plukkes en for en, slik at man bare plukker druer som er angrepet slik at de er egnet for å lage denne typen vin. Men vinene fra Monbazillac er ikke like dyre som de fra Sauternes.
Om jeg har forstått det rett, bruker noen en teknikk hvor de klipper stilken til druene delvis av, slik at de struper vanntilførselen til druene, noe som bidrar til tørkeprosessen. Men akkurat dette har jeg ikke klart å finne ut som mye om.
Hvordan finne de beste blant de franske vinene?
Jeg kunne ha lagt til: De beste vinenen innenfor sitt område eller innenfor sin kategori. Når det gjelder fransk vin holder jeg meg i hovedsak til fransk vinlitteratur. Når det gjelder oversikt over vinområdene, er to franske vinatlas mine to hovedkilder.
Grand Atlas des vignobles de France
Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France mitt førstevalg. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Det har detaljerte kart over alle vinområder, med opplysninger om geologi og jordsmonn, klima, druer og selvfølgelig vinen. Dette atlaset er mitt førstevalg når jeg orienterer meg for Les vins du Tour de Frace. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte. Jeg har sett etter tilsvarende atlas for andre viktige vinland, men har ennå ikke funnet noen.
Et annet vinatlas for Frankrike er L’Atlas des vins de France, utgitt av Le Monde. Som det nyeste atlaset på markdet, antar jeg at dette er det mest oppdaterte, uten at jeg direkte har sammenlignet atlasene. Kartene i Grand Atlas des vignobles de France er mer detaljerte. Men L'Atlas des Vins inkluderer IGP-områder, som gjør at vi finner noen av de ofte interessante områdene som er klassifisert på lavere nivå enn AOP. Men gjenomgangen av disse vinene er, av relativt åpenbare grunner, ikke så veldig detaljert.
Det har kommet noen flere vinatlas, så det stemmer ikke lenger at L’Atlas des vins de France er det nyeste på markedet. Det har også kommet vinatlas for enkelte regioner. Men disse har jeg så langt ikke sett nærmere på.
Når jeg leter etter gode vinprodusenter innefor de ulike områdene, hva enten det er vin langs Tour de France ruten, eller viner jeg selv ønsker å smake og eventuelt kjøpe, orienterer jeg meg i tre bøker. Det er veldig mange vinprodusenter som reklamerer med vinsmaking. Man kan ikke besøke dem helt tilfeldig. Da risikerer man å besøke mange middelmådige produsenter og gå glipp av de gode. Og det er minst et livslangt prosjekt å besøke alle.
Når jeg smaker på vin hos en produsent, føler jeg et visst press for å kjøpe noe, selv om man selvsagt bare kan si takk og gå. Man bør gjøre noen forundersøkelser, og velge ut gode produsenter. Det er til dette formålet jeg særlig benytter disse tre bøkene. De kommer i nye utgaver hvert år, og det er 2026-utgavene som nå er aktuelle. Jeg har alltid vanskelig for å bestemme meg når valget står mellom tre slike bøker, så jeg pleier å kjøpe alle tre og sammenholde opplysninger fra dem.
Le Guide des Meilleurs vins de France
Denne boken gis ut av vinmagasinet La Revue du Vin de France. I praksis er denne boken min favoritt og den jeg leter i først, uten at jeg dermed har grunnlag for å si at den er bedre enn de andre bøkene. Medarbeiderne i La Revue du Vin de France smaker rundt 50 000 viner i løpet av et år, og til denne boken velger de ut de beste innen sine kategorier. Årets utgave omfatter 1285 produsenter og 7800 viner.
For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. De har smakt ca 35 000 viner, og har valgt ut 7 000 av disse.
Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.
Det har også kommet en del slike årlige guider for utvalgte vinområder. Så langt har jeg ikke kjøpt noen av dem. Det er grenser for hvor mange slike bøker man kan kjøpe. Det er forresten ikke helt sant. Jeg har kjøpt en del bøker om mitt hjemmeområde, Languedoc, men jeg har ikke sett noen grunn til å ta dem med i denne oversikten.
Kanskje kommer jeg til å kjøpe noen for utvalgte områder som jeg har planer om å besøke. Da vil jeg nok også se på noen av bøkene om å være vinturist. Det er ikke nødvendigvis slik at de som produserer den beste vinen også er de som det er mest interessant å besøke. Noen av de beste vinprodusentene tar ikke imot turister, eller gjør det bare i begrenset grad. Jeg har forresten gjort et unntak til: Champagne.
Le livre des champagnes 2026
Jeg skrev om bøkene om de beste franske vinene at jeg ikke tok med bøker om de enkeltevinområder. Men jeg tar med denne guiden for champagne. De store champagnehusene bruker store ressurser på markedsføring. Man skal bare ha en ganske overfladisk interesse for vin, for å få med seg champagnehus som Möet & Chandon, Veuve Cliquout, osv. Men mindre champagnehus kan ofte ha vel så god champagne til en mindre avskrekkende pris enn de man får fra de store champagnehusene.
Det finnes også guidebøker for rimeligere viner. Jeg har kjøpt noen, men har sluttet å kjøpe dem. Det betyr ikke at jeg er snobbete og bare drikker dyr vin. Det meste av den vinen jeg drikker er relativt rimelig. Rimelige viner er ikke ekskludert fra de guidebøkene som er nevnt ovenfor, og virkelig gode, rimelige vinkjøp finner man også i dem. For eksempel har Le Guide des Meilleurs vins de France omtale av 600 viner som koster under 15 Euro. Hvis jeg virkelig leter etter vin, eventuelt oppsøker produsenter, da gjør jeg ikke det for å finne billig vin. Hvis jeg skal ha en rimelig vin, velger jeg en vin blant de jeg finner i supermarkedene, når jeg er i Frankrike.
Noen vinmagasiner
I tillegg til nevnte bøker, følger jeg med i vinomtaler i aviser m.m., først og fremst Aftenposten, Dagens Næringsliv og nettstedet Aperitif. I tillegg leser jeg de to franske vinmagasinene La Revue du Vin de France og Terre de Vins. Det siste utgis i Languedoc, og har en noe sydfransk profil. Videre leser jeg det engelske Decanter.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Hvor lenge var Adam i Paradis, eller hvor lenge var Torstein Træen i gult? Jeg hadde håpet at han skulle holde unna og beholde trøyen en stund til. Det hadde vært fint med en norsk syklist i gult når Norge spiller kvartfinale mot England. Men slik ble det dessverre ikke. Fallet på vei ned fra Tourmalet gjorde det hele bare verre. Men så langt jeg kan bedømme, kan ingen andre enn han selv lastes for akkurat det. Han skal ha sagt at han var så sliten at han ikke klarte å bremse ordentlig. Det var trist å se en resignert Torstein Træen sykle til mål sammen med Anders Halland Johannessen, og komme inn på 51. plass, nesten en halvtime etter Tadej Pogacar. I går kveldt meldte UnoX har Torstein Træen hadde fått hjernerystelse og hadde brukket noen ribbein, og ikke kommer til å starte i dag. En trist sorti. Men sykkelsporten kan være brutal.
Tadej Pogacar vant, med overaskende mye til Jonas Vingegaard.
I dag kan fjellgeitene ta det rolig, og overlate jobben til spurtlagene. Det er det en 175 km lang, flat etappe, som sannsynligvis vil ende med en massespurt.
Etappen starter i departementet Landes. Landes er et departement mellom Pyreneene og Gironde (hvor Bordeaux ligger). Landes er ikke kjent for vin. Når Tour de France starter er aspargesseongen slutt. Men jeg var i Frankrike det meste av mai og den første uken i juni. Da var asparges en nærmest fast forrett — jeg liker asparges. Det meste av den aspargesen vi kjøpte, kom fra Landes.
I vinområdet Tursan finner vi noe som er interessant, eller som i alle fall jeg synes er interessant, og som jeg ikke oppdaget før jeg begynte å gå mer ned i detaljene langs denne etappen. Her finner vi en drue som heter Baroque, eller Baroque blanc. Det er en lokal drue som visstnok ikke dyrkes utenfor dette området. Det er en hvit drue som gir en ganske fyldig hvitvin med en nøtteaktig aroma. Opprinnelsen er ikke helt klar, men man tror den kommer fra en kryssning av Folle Blanche og Sauvignon blanc. Den var en periode populær blant vinbønder fordi den er ganske motstandsdyktig mot meldugg, som kunne ødelegge mange druer. På 1980-tallet var druen nesten utryddet. Men den ble reddet etter en innsats fra Michel Guérard, eieren av trestjernes restauranten Les Prés d’Eugénie i Eugénie-les-Bains. Med druer fra en vinmark tilhørende ham selv og hans kone, produserte de en fyldig hvitvin basert på denne druen.
Når det gjelder flere lite kjente vinområder, har jeg skrevet at det er vin man drikker hvis man er der, men som det vanligvis ikke er noen grunn til å lete etter. Det gjelder først og fremst alle de stedene hvor man lager vin av de såkalt “internasjonale” druene, druer som brukes i vinproduksjon veldig mange steder. Det er liten grunn til å lete etter vin laget av Merlot eller Chardonnay, som ikke har utmerket seg i forhold til vin laget av de samme druene andre steder. Men når det er en lokal drue som ikke dyrkes andre steder, da blir jeg nysgjerrig. Jeg har ikke smakt vin laget av denne druen, men det er en vin jeg vil forsøke å få tak i. Det finnes også en protugisisk rødvinsdrue som heter Tinta Barroca, men den vet jeg ikke mer om enn det jeg leste hos Vinmonoplet da jeg lette etter informasjon om den franske druen Baroque.
Det beste vil selvfølgelig være å besøke restauranten Les Prés d’Eugénie, og drikke vinen der. Å spise på tresjerners restauranter pleier å være en dyr fornøyelse. Men 305 Euro for Grand Menu (våren 2026) er ikke den verste prisen jeg har sett for noe slikt. Vinen kommer nok i tillegg.
Som alle epokebetegnelser er ‘barokk’ en betegnelse som ettertiden har funnet på. Det var ingen som sa at vi lever i middelalderen, i renessansen eller i barokken. Barokk er opprinnelig et portugisisk ord. Det betød noe slikt som en deformert perle, og ble brukt nedsettende om den overdådige barokkstilen. Men selv om ordet barokk eller baroque i utgangspunktet var en nedsettende betegnelse, klinger ordet godt i mine musikkinteresserte ører. Jeg kommer til å ta en liten avstikker til barokkomponistene Antonio Vivaldi og Johann Sebastian Bach til neste etappe, selv om ingen av disse komponistene var franske og vi ikke er i nærheten av noen steder som vanligvis forbindes med disse.
Som sagt innledningsvis, er ikke Landes et departement vi forbinder med vin. Nå er det noen år siden sist jeg var der, men jeg husker det som et flatt landskap med ganske mye skog. Vi tar ikke flere vinpauser før vi nærmer oss slutten av etappen: Bordeaux.
Etappen ender i Bordeaux. Det er et navn som klinger godt i alle vininteressertes ører. Byen Bordeaaux ligger strategisk plassert som utskipingshavn for vin produsert i områdene rundt og innenfor Bordeaux. Det er ingen vinproduksjon, i alle fall ikke vinproduksjon av betydning inne i selve Bordeaux, selv om det er plantet noen vinranker mellom trikkeskinnene i byen.
Det var vin skipet ut fra Bordeaux som gjorde bordeauxvin kjent, akkurat som det var uskipingshavnen Porto som gjorde portvin kjent (som ikke produseres i Porto, men i “dalstroka innafor”, langs elven Duoro). Hovedmarkedet var England. Her må vi innom en av historiens interssante damer: Éléonore d’Aquitaine, eller Eleanor of Aquitaine som hun kalles i England. Hun var hertuginne av Aquiatine fra 1124 til 1204. Hertugdømmet Aquitaine omfattet området omtrent fra Loire til Pyreneene, og ganske langt inn i de sentrale deler av dagens Frankrike. Hun arvet hertugdømmet Aquitaine, og var en regjerende og ikke bare en inngiftet hertuginne. Dette gjorde henne attraktiv i aristokratiet.
Fra 1137 til 1152 var hun gift med kong Louis VII av Frankrike, og fransk dronning. En dronnings viktigste oppgave var å føde sønner som kunne arve tronen. Sammen fikk de døtrene Marie og Alix, men ingen sønner. I 1149 krevde Louis VII at paven skulle oppløse ekteskapet, begrunnet med at de to var for nært beslektet. Den reelle grunnen var nok at hun ikke hadde født noen sønner, og det var alltid kvinnene som fikk skylden for slikt. I 1152 ble ekteskapet oppløst. Det samme året giftet Éléonore seg med Henry, hertugen av Normandie. I 1154 ble Henry konge av England som Henry II, og Éléonore ble dronning. Éléonore er den eneste, i alle fall som jeg vet om, som har vært dronning både i Frankrike og England, i tillegg til å være regjerende hertuginne i Aquitaine (som hun styrte sammen med sine menn). Med Henry II fikk Éléonore fem sønner og tre døtre — så hun fikk i alle fall vist Louis VII at hun kunne få sønner. En av disse sønnene var Richard I, kjent som Richard Løvehjerte, som var konge i England fra 1189 til 1199. Richard var i mange år på korstog, og borte fra England og Frankrike. Da var Éléonore i praksis regent. Det er mer drama rundt hennes historie, men det går vi ikke nærmere inn på.
Det er mange myter om Richard Løvehjerte, og mye av det er nettopp myter. Richard gjorde som en del vikingkonger, og hadde med sin egent poet, eller skald som det het i norrøn tid. Det var poeten Ambroise som ga ham tilnavnet coeur de lion, eller løvehjerte. Det navnet bidro nok til mytedannelsen. En konge med et slikt tilnavn, måtte ha vært en storslått, sterk, modig og rettferdig konge. Men Richard Løvehjerte er i beste fall en bifigur i vår sammenheng. Om noen vil ha mer Løvehjerte, så er Astrid Lindgrens “Brødrene Løvehjerte” sommerboken i NRK P2 Leseklubben. ProgramlederneKristine Lossius Thorin og Kristoffer Olsen leser den sammen med Else Koss Furuseth, og den er tilgjengelig som lydbok her. Lydboken er lest inn av Svein Tindberg og vil være tilgjengelig hos NRK fram til 22. august.
Når jeg skriver om Éléonore her, er det fordi hun som hertuginne av Aquitaine og dronning av Frankrike var godt kjent med vin fra Bordeaux, og det tok hun med seg da hun ble engelsk dronning. Det gjorde vin fra Bordaux populær i England, og la grunnlaget for den store eksporten dit. Den rødvinen som ble produsert og eksportert hadde lite til felles med det som kjennetegner dagens røde bordauxvin. Det var en ganske lys vin, nesten som en litt mørk rosévin, som er grunnen til at man i England kaller rød bordeauxvin for claret, en betegnelse som i dag er ganske misvisende. Jeg tenker meg datidens røde bordeauxvin omtrent som dagne rosévin fra Tavel i den sydlige delen av Rhône. Men om dette stemmer, eller om jeg bommer fullstendig, vet jeg ikke. Her får vi la historien ligge, og hoppe til dagens vinområde Bordeaux.
Jeg er litt i villrede når det gjelder størrelsen på vinregioner i Frankrike. Kildene spriker, og det er mulig man beregner på ulike måter. Ifølge et av mine vinatlas er Bordeaux er Frankrikes største vinområde. Ifølge dette har det et areal på 121 500 kektar (ha) og en årlig produksjon på 6 mill hektoliter vin. Rhône er ifølge dette neststørst, med 75 000 ha og ca 3 mill hl, mens Languedoc-Roussillon (som jeg trodde var størst) har på 63 400 ha og 2 450 000 hl. Burgund er ikke stort mer enn 1/5 av Bordeaux, med 27200 ha og 1 450 000 hl, om vi ikke ta med Beaujolais. Jeg har mange ganger lest at Languedoc er det største vinområdet i Frankrike, men det stemmer i alle fall ikke med opplysningene i dette vinatlaset.
Bordeaux er et mangfoldig område. Her finner vi noen av de aller dyreste vinene og en del ganske ordinære viner. Vi kan ikke dekke hele området til en etappe, så vi må velge ut de delene som etappen er innom.
De to elvene Dordogne og Garonne renner sammen ved byen Ambés, et stykke vest for Bordeaux (som ligger langs Garonne), og ut i havet. Om den siste delen, Gironde, er en fjord eller en elv, kan sikkert diskuteres. På fransk kaller de det estuaire. Den diskusjonen skal jeg ikke gå inn i. Dordogne har sin kilde i Massif Central, og er 490 km lang. Garonne har sin kilde i Val d’Aran i de spanske Pyreneene, og renner via bl.a Toulouse til Bordeaux. Den er 575 km lang.
Bordeaux er et stort område. Innenfor dette området kan man produsere vin på AOC nivå som Bordeaux Blanc, Bordeaux Rosé og Bordeaux Rouge, samt Crémant de Bordeaux. På klassifikasjonsnivået under har man IGP Atlantique, som omfatter hele Bordeaux, Périgord (som vi kommer til i morgen) og området hvor man produserer cognac. EUs klassifikasjonssystem har to nivåer: PDO (Protected Designation of Origin) og PGI (Protected Geographical Indication). I blant annet Italia har man et ekstra høyere nivå, DOCG, mens DOC tilsvarer det franske AOC/AOP. Men innenfor AOC-klassifikasjoene gjelder det Orwelske prinsippet om at alle er like, men noen er likere enn andre. Det er et hierarki. Vi har underregioner som f.eks. AOC Medoc, og innenfor der har vi igjen kommuneappelasjoner, hvor vi finner noen av de mest prestisjefulle rødvinene fra Bordeaux. Fra byen Bordeaux og nordover er det AOC Margeaux, AOC Saint Jullien, AOC Pauillac og AOC Saint-Estéphe. Det er noen flere, men dette er de viktigste. Vi skal ikke inn i disse områdene, så derfor tar jeg ikke med mer om dem.
Innenfor de ulike klassifikasjonene stilles det krav til vinen. Det typiske er at vinen skal være laget av nærmere angitte druer, som skal være dyrket innenfor det angitte området og vinen skal også være produsert innenfor dette området. Det er tillatt å produsere vin laget av andre druer, men da kan den ikke lenger klassifiseres på AOC-nivå. Om noen skulle velge å produsere en hvitvin av Chardonnay eller en rødvin av Pinot Noir i Bordeaux, ville ikke disse vinene kunne ha vært klassifisert som AOC Bordeaux blanc eller -rouge. Den måtte da (antageligvis) har blitt klassifisert som IGP Atlantique.
I Bordeaux heter mange, kanskje de fleste viner Chateau et eller annet. Det er noen flotte slott der, men de fleste såkalte slott er ganske alminnelige driftsbygninger. For at en vin skal kunne kalles Chateau et eller annet, må druene være dyrket på denne eiendommen. Også i Bordeaux er det viner med rene merkenavn, uten at de er knyttet til en bestemt eiendom. Da kan produsenten ha kjøpt druer dyrket på ulike steder, og klassifisere vinen som f.eks. en AOC Bordeaux rouge, AOC Medoc, osv. Le Cardinal er en slik merkevarevin fra Bordeaux som jeg har drukket noen ganger, som er klassifisert som AOC Bordeaux. Det er lenge siden jeg har drukket den, så jeg vil ikke mene noe om vinen.
I Bordeaux er det eiendommene som er klassifisert, også når det gjelder grand crus og premiere crus, ikke minst innenfor den berømte klassifiseringen fra 1955, som i praksis bare omfatter produsenter i Medoc, samt Chateau Haut Brion i Péssac-Leognan. De ulike områdene i Bordeaux har sine ulike klassifiseringssystemer, og jeg går ikke nærmere inn på dem. I Burgund, og for så vidt også Alsace er vinmarkene klassifisert. En produsent kan ha parseller i ulike vinmarker, og i alle fall på de beste vinene vil vinmarken være angitt. Slik er det altså ikke i Bordeaux. Vi får komme oss tilbake til Tour de France.
Dagens etappe kommer inn i området Bordeaus sydfra, og krysser elven Garonne ved Cadillac. Den reiser så østover, og følger i hovedsak elven Garonne. Dette området mellom Garonne og Dordogne kalles Entre-deux-Mers, som betyr mellom to hav. Det er misvisende, for det er et område mellom to elver, ikke mellom to hav. Her produseres mye vin, men det er ikke her vi finner den vinen som har gjort Bordeaux berømt. Det produseres særlig hvitvin i Entre-deux-Mers. Vinmonopolet har ti hvitviner og en rødvin fra Entre-deux-Mers.
Hoveddruen i tørr, hvit bordeauxvin er Sauvignon Blanc. Men man bruker også en del Semillon, og noen ganger også andre druer. Sauvignon Blanc er druen som blant annet brukes i Sancerre og Puilly Fumé, og er gjerne den første druen vininteresserte lærer seg å identifisere, med dens aroma av stikkelsbær- og solbærblader. Denne aromaen er gjerne enda mer fremtrende i viner laget av Sauvignon Blanc i New Zeeland. Hvit bordeauxvin er ofte fatlagret, og det er interessant å sammenligne en fatlagret vin laget av Sauvignon Blanc, med f.eks. en Sancerre. Her må jeg erkjenne at jeg ikke kjenner noen av de hvitvinene fra Entre-deux-Mers som for tiden finnes på Vinmonopolet.
Det produseres mye hvitvin i Entre-deux-Mers. Men den beste tørre, hvite bordauxvinen produseres på Garonnes venstrebredd, i omrdået Graves, og særlig i området Péssac-Léognan innenfor Graves. En av de virkelig gode, men også dyre produsentene her er Chateau Smith Haut-Lafitte. Deres hvitvin er laget med 80-90% Sauvignon Blanc, og er fatlagret. En annen utmerket og dyr, men ikke fullt så dyr produsent er Chateau Carbonnieux. Deres hvitvin er laget med 60-70% Sauvignon Blanc, og resten Semillon — det varierer noe fra årgang til årgang. Begge disse slottene lager også utmerket rødvin, som jeg ikke går næmere inn på nå. Jeg besøkte disse slottene da vi var i området i 2024.
Etappen krysser Garonne og kommer som nevnt inn i Entre Deux Mers ved Cadillac. Den går ganske nær elven, gjennom et område som kan klassifiseres som Côtes de Bordeaux, Premieres Côtes de Bordeaux eller Côtes de Bordeaux Cadillac. Innenfor disse kan det produseres hvitvin og rødvin. Côte de Bordeaux omfatter et større område, og om jeg har forstått det rett er Premieres Côtes de Bordeaux et underområde, uten at jeg har fått tak i hva som er forskjellen bortsett fra det geografiske området. Côtes de Bordeaux Cadillac omfatter slike viner fra kommunen Cadillac.
AOC Cadillac er en appelasjon for søt hvitvin. Den lages av druene Muscadelle, Sauvignon Blanc, Sauvignon Gris og Semillon. Jeg har vært innom dette tidligere. Detroit, de troit, er et fransk navn som betyr trangt eller trangt sund. I en av mine vinbøker står det at tørre hvitviner herfra bare kan klassifiseres som Bordeaux blanc. Jeg får ikke det til å stemme med at området geografisk ligger innenfor Côtes de Bordeaux, Premieres Côtes de Bordeaux eller Côtes de Bordeaux Cadillac, klassifiseringer som også omfatter tørr hvitvin. Men jeg kan ikke tilstrekkelig om dette til å avgjøre hva som er riktig.
Jeg er så gammel at jeg husker Hep Stars‘ Cadillac, og jeg har brukt den noen ganger når Touren har vært innom Cadillac. Noen har minnet meg om at Pink Cadillac kan være et alternativ. Så her kommer Cadillacen i rosa:
Dette fikk tankene mine til å spore av. I Randers i Danmark er det en ivrig Elvisfan som har samlet veldig mye Elvis-memorabilia. Han hadde så mye mye at han måtte bygge et eget hus til samlingen sin. Så han bygget en kopi av Graceland, som er et Elvismuseum. Jeg mente å huske at der var det en rosa Cadillac som hadde tilhørt Elvis. Men det ble nok en bekreftelse på at hukommelsen ikke er en troverdig kilde. For det første er den ikke rosa, men rød. Dessuten er det ikke en Cadillac, men en Lincoln.
Han har også bygget en kopi av det langt mer beskjedne huset hvor Elvis ble født. Det danske Graceland er litt morsomt, også om man ikke er en veldig stor Elvis-fan. Men vi må tilbake til Bordeuax og vin.
Hvis man er i Bordeaux, bør man besøke La Cité du Vin. Dette er ikke en produsent, så man kan ikke lete etter vin derfra. Men det er utstillinger, vinsmakinger, mm.
Det franske vinbladet Terre de Vins hadde sommeren 2025 en kåring av de beste stedene for vinturisme i Frankrike. Et av de anbefalte stedene var Olala Bordeaux. Jeg kjenner dem bare av omtale. De har vinsmakinger, arrangerer vinturer, osv.
Da vi var i Bordeaux for noen år siden, var vi på en vintur i Medoc, som vi bestilte gjennom noen som organiserer slike turer. Det var bare oss tre, og vår sjåfør/guide. Vi besøkte tre vinslott: Ch Cantenac Brown, Ch Leoville Barton og Ch Mouton Rotchild. Ch Mouton Rotchild er ifølge turarrangøren det eneste av de toppklassifiserte slottene man kan besøke. De sa at de ikke alltid fikk det til, men hvis vi var interessert ville de prøve å inkludere det. Vi var interessert og vi bseøkte slottet. Turen ble litt dyrere når vi også skulle ha med Ch Mouton Rotchild, men vi syntes det var verdt det.
Hvis man har litt tid, kan man også melde seg på kurs/smaking hos L’École du Vin de Bordeaux. Min plan er å melde meg på et heldagskurs hos dem, men det har jeg ikke rukket ennå.
Bordeaux er et av verdens mest kjente vinområder. Det finnes selvfølgelig tegneserier om dette. Jeg starter med serien Chateaux Bordeux. Det er 12 bøker, man kan ikke kalle dem hefter når de har stive permer, om vinproduksjon og vinmarkedet i Bordeaux. Jeg starter med bind 2, Châteaux Bordeaux – Tome 02: L’Oenologue. Det så ut som om bind 1 bare er tilgjengelig i en Kindle-versjon, og jeg er litt skeptisk til å lese slikt som dette på Kindle.
Alexandra Baudricourt er datter av en vinprodusent i Bordeaux. Hennes foreldre er skilt, og hun har lenge bodd med sin mor i USA. Da faren dør, arver hun og brødrene vingården Le Chêne-Courbe. Etter å ha tenkt seg om, bestemmer hun seg for å drive vingården videre. Hun kan i utgangspunktet ikke noe om vinproduksjon, og vi lærer i takt med henne gjennom de 12 bindene.
Det er også to bind om å starte og drive restaurant. Alexandra Baudricourt kommer til at hun vil åpne restaurant på Le Chêne-Courbe, og vi får vite mye om å drive restaurant. Her er lenke til det første av de to bindene: Chateaux Bordeaux. À Table.
Det er fristende å si at det selvfølgelig også er laget en tegneserie om den berømte klassifiseringen av slottene i Bordeaux i 1855. Vinifera – 1855, le classement.
De seriene som jeg har nevnt, også de jeg har nevnt tidligere er alle skrevet av Eric Corbyran, men det er ulike tegnere. Han ser ut til å være en meget produktiv tegneserieforfatter, og har skrevet om mange ulike emner og mange fler om vin enn de jeg har nevnt. Jeg har bare lest hans vintegneserier, og kan ikke si noe om de andre.
Jeg har ikke kontrollert den han skriver mot det jeg finner i andre kilder. Men mitt inntrykk er at det vinfaglige og vinhistoriske stemmer godt. Men rammefortellingene er selvfølgelig ikke hentet direkte fra en virkelighet, selv om de også antageligvis er basert på slikt som godt kunne ha hendt, og kanskje har hendt.
Hvordan finne de beste blant de franske vinene?
Jeg kunne ha lagt til: De beste vinenen innenfor sitt område eller innenfor sin kategori. Når det gjelder fransk vin holder jeg meg i hovedsak til fransk vinlitteratur. Når det gjelder oversikt over vinområdene, er to franske vinatlas mine to hovedkilder.
Grand Atlas des vignobles de France
Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France mitt førstevalg. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Det har detaljerte kart over alle vinområder, med opplysninger om geologi og jordsmonn, klima, druer og selvfølgelig vinen. Dette atlaset er mitt førstevalg når jeg orienterer meg for Les vins du Tour de Frace. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte. Jeg har sett etter tilsvarende atlas for andre viktige vinland, men har ennå ikke funnet noen.
Et annet vinatlas for Frankrike er L’Atlas des vins de France, utgitt av Le Monde. Som det nyeste atlaset på markdet, antar jeg at dette er det mest oppdaterte, uten at jeg direkte har sammenlignet atlasene. Kartene i Grand Atlas des vignobles de France er mer detaljerte. Men L'Atlas des Vins inkluderer IGP-områder, som gjør at vi finner noen av de ofte interessante områdene som er klassifisert på lavere nivå enn AOP. Men gjenomgangen av disse vinene er, av relativt åpenbare grunner, ikke så veldig detaljert.
Det har kommet noen flere vinatlas, så det stemmer ikke lenger at L’Atlas des vins de France er det nyeste på markedet. Det har også kommet vinatlas for enkelte regioner. Men disse har jeg så langt ikke sett nærmere på.
Når jeg leter etter gode vinprodusenter innefor de ulike områdene, hva enten det er vin langs Tour de France ruten, eller viner jeg selv ønsker å smake og eventuelt kjøpe, orienterer jeg meg i tre bøker. Det er veldig mange vinprodusenter som reklamerer med vinsmaking. Man kan ikke besøke dem helt tilfeldig. Da risikerer man å besøke mange middelmådige produsenter og gå glipp av de gode. Og det er minst et livslangt prosjekt å besøke alle.
Når jeg smaker på vin hos en produsent, føler jeg et visst press for å kjøpe noe, selv om man selvsagt bare kan si takk og gå. Man bør gjøre noen forundersøkelser, og velge ut gode produsenter. Det er til dette formålet jeg særlig benytter disse tre bøkene. De kommer i nye utgaver hvert år, og det er 2026-utgavene som nå er aktuelle. Jeg har alltid vanskelig for å bestemme meg når valget står mellom tre slike bøker, så jeg pleier å kjøpe alle tre og sammenholde opplysninger fra dem.
Le Guide des Meilleurs vins de France
Denne boken gis ut av vinmagasinet La Revue du Vin de France. I praksis er denne boken min favoritt og den jeg leter i først, uten at jeg dermed har grunnlag for å si at den er bedre enn de andre bøkene. Medarbeiderne i La Revue du Vin de France smaker rundt 50 000 viner i løpet av et år, og til denne boken velger de ut de beste innen sine kategorier. Årets utgave omfatter 1285 produsenter og 7800 viner.
For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. De har smakt ca 35 000 viner, og har valgt ut 7 000 av disse.
Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.
Det har også kommet en del slike årlige guider for utvalgte vinområder. Så langt har jeg ikke kjøpt noen av dem. Det er grenser for hvor mange slike bøker man kan kjøpe. Det er forresten ikke helt sant. Jeg har kjøpt en del bøker om mitt hjemmeområde, Languedoc, men jeg har ikke sett noen grunn til å ta dem med i denne oversikten.
Kanskje kommer jeg til å kjøpe noen for utvalgte områder som jeg har planer om å besøke. Da vil jeg nok også se på noen av bøkene om å være vinturist. Det er ikke nødvendigvis slik at de som produserer den beste vinen også er de som det er mest interessant å besøke. Noen av de beste vinprodusentene tar ikke imot turister, eller gjør det bare i begrenset grad. Jeg har forresten gjort et unntak til: Champagne.
Le livre des champagnes 2026
Jeg skrev om bøkene om de beste franske vinene at jeg ikke tok med bøker om de enkeltevinområder. Men jeg tar med denne guiden for champagne. De store champagnehusene bruker store ressurser på markedsføring. Man skal bare ha en ganske overfladisk interesse for vin, for å få med seg champagnehus som Möet & Chandon, Veuve Cliquout, osv. Men mindre champagnehus kan ofte ha vel så god champagne til en mindre avskrekkende pris enn de man får fra de store champagnehusene.
Det finnes også guidebøker for rimeligere viner. Jeg har kjøpt noen, men har sluttet å kjøpe dem. Det betyr ikke at jeg er snobbete og bare drikker dyr vin. Det meste av den vinen jeg drikker er relativt rimelig. Rimelige viner er ikke ekskludert fra de guidebøkene som er nevnt ovenfor, og virkelig gode, rimelige vinkjøp finner man også i dem. For eksempel har Le Guide des Meilleurs vins de France omtale av 600 viner som koster under 15 Euro. Hvis jeg virkelig leter etter vin, eventuelt oppsøker produsenter, da gjør jeg ikke det for å finne billig vin. Hvis jeg skal ha en rimelig vin, velger jeg en vin blant de jeg finner i supermarkedene, når jeg er i Frankrike.
Noen vinmagasiner
I tillegg til nevnte bøker, følger jeg med i vinomtaler i aviser m.m., først og fremst Aftenposten, Dagens Næringsliv og nettstedet Aperitif. I tillegg leser jeg de to franske vinmagasinene La Revue du Vin de France og Terre de Vins. Det siste utgis i Languedoc, og har en noe sydfransk profil. Videre leser jeg det engelske Decanter.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så var det Olav Kooij som var den raskeste i spurten i går. I går skrev jeg at jeg holder litt med Pedersen, da jeg er gift med en Pedersen. Men det er ikke så galt med en som heter Olav heller. Søren Wærenskjold kom på 10. plass. Torstein Træen var uheldig og ble hindret av en velt kort før femkilometersmerket, slik at han ikke fikk samme tid som de han da satt sammen med. Men han fikk samme tid som de han konkurrerer med om den gule trøyen, så den beholder han. Mads Pedersen ble nr 7 og beholdt den grønne poengtrøyen.
I dag er det en 186 km lang fjelletappe. Rytterne skal over både Col d’Aspin og Tourmalet. Det mest spennende, sett med norske øyne er om Torstein Træen klarer å beholde den gule ledertrøyen. Jeg tror ikke at Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard har hastverk med å ta tilbake ledertrøyen. Jeg kjenner ikke klatrestyrken til de som ligger nærmest Torstein Træen. Hvis han beholder ledertrøyen gjennom dagens etappe, da er et god grunn til å tro at han vil beholde den fram til hviledagen. Lenger fram har jeg ikke sett på etappene i dette prespektivet.
For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. De har smakt ca 35 000 viner, og har valgt ut 7 000 av disse.
Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.
