Marcel Kittel imponerer med sine spurter. De andre kan snakke om opptrekkstog som fungerer og ikke fungerer. Han aksellererer forbi disse togene.
I dag er det nok en flat etappe. Det er spurternes siste sjanse før Pyreneene. Her går det til og med slakt nedover de siste fem kilometerne. Så her kommer det til å gå fort. Jeg blir ikke overrasket om Marcel Kittel henter hjem nok en seier. Sammenlagtfavorittene vil nok bare være opptatt av å holde seg utenfor problemer, og å spare krefter til fjellene som venter.
I dag skal vi holde oss til litt sterkere saker, nemlig armagnac. Armagnac er druebrennevin, en brandy. Armagnac er en brandy laget i et nærmere angitt område i Frankrike, som rytterne i dag skal gjennom, akkurat som cognac er en brandy laget i Cognac. De lager brandy mange steder, men de kan ikke kalle sin brandy for cognac eller armagnac.
Armagnac er den eldste formen for fransk brandy. Den har vært produsert siden 1300-tallet. Produksjon av brandy representerer et møte mellom tre kulturer. Den romerske, som introduserte vinene (som romerne, i likhet med så mye annet, hadde lært av grekerne), araberne som introduserte destillasjonskunsten, og kelterne som introduserte tønnene.
Produksjonsområdet i Armagnac er delt inn i tre områder: Bas Armagnac, Haut Armagnac og Tenaréze. Bare ca 1% produseres i Haut Armagnac, så det området betyr ikke særlig mye i praksis.
Armagnac starter som en ganske kjedelig hvitvin. Man bruker druer som gir relativt lite alkohol og mye syre. Ti forskjellige druer er tillatt, men i praksis brukes bare de første fire på denne listen.
- Ugni Blanc 55%
- Baco (aka Baco 22A) 35%
- Folle Blanche 5%
- Colombard 5%
- Plant de Graisse
- Meslier St François
- Clairette de Gascogne
- Jurançon blanc
- Mauzac Blanc
- Mauzac Rosé
Vinen blir så destillert. I Armagnac brukes vanligvis i en Alambic Armagnacais. Disse er ofte ganske små, noen ganger mobile.
Apparatet er laget av kobber. Det er en kontinuerlig destillasjonsprosess. Vin fylles opp i vinbeholderen på toppen. Vinen brukes til å kjøle ned destillatet. Når denne kommer inn i kolonnen (fordamingskammeret), er den allerede varm. Denne vinen ledes over fordamingsplater, som gjør at en del av alkoholen fordamper umiddelbart, og ikke kommer ned i kokekaret. Ved denne prosessen kommer vin og damp i kontakt med hverandre. Dampen ledes så over til kjølekammeret, hvor destillatet kondenseres og samles opp som Armagnac.
Armagnac destilleres en gang, til en styrke på mellom 52 og 72,4%. Man destillerer til høy alkoholstyrke for finesse i armagnac som ikke er ment å skulle lagres lenge, og for Blanche Armagnac (armagnac som ikke er lagret). Man destillerer til lavere alkoholstyrke for å ta vare på frukt og rikhet i armagnac som er ment å skulle lagres.
I 2005 ble reguleringen endret, slik at det ble tillatt å produsere Blanche de armagnac, en armagnac som ikke er lagret. Denne har jeg ikke smakt, men generelt foretrekker jeg lagret brennevin, i alle fall brennevin som drikkes bart og ikke i blandede drinker. Ellers er kravene til (fat)lagring for de ulike kvalitetsbetegnelser:
- VS: 1 year
- VSOP: 4 years
- NAPOLEON: 6 years
- XO: 6 years
- 20 years 20 years
Det produseres også vintage armagnac (årgang). Dette skal være fra en innhøsting fra det året som er angitt, og den skal være lagret i minimum 10 år. Den engelske vinhandleren Berry Bros and Rudd har et utvalg av Armagnac i årganger fra 1893 til de yngste som kan selges. Tidligere hadde de et eget tax free utsalg på London Heatrhow. Utvalget var ikke så stort. Men kan kunne bestille fra hele deres lager, og plukke det opp når man skulle fly hjem. Jeg pleide å bestille et par flasker (á 0,5l) i årgang 1955, det året jeg er født, når jeg skulle hjem fra London. Jeg samlet disse til min 50-årsdag, som begynner å bli noen år siden. Men jeg har fortsatt noen flasker igjen. Dessverre har de ikke lenger det utsalget. Min årgang er dessuten utsolgt.
Jeg synes at armagnac er mer interessant enn cognac. Mer interessant betyr ikke nødvendigvis bedre, men nettopp mer interessant. Armagnac får man i stor grad fra enkeltprodusenter og i spesifikke årganger, mens cognac er, i likhet med champagne, et mer standardisert produkt. En Martell VSOP skal smake som en Martell VSOP, uansett hvilket år den er produsert. Så man blander ulike produkter, for å få sin stil. Jeg synes produkter med preg av stedet den er laget, er mer interessante.
En gang for ganske lenge siden, det må ha vært på slutten av 1980- eller på 1990-tallet hadde jeg en interessant opplevelse med armagnac. Vi var på en restaurant i Oslo, så vidt jeg husker var det på Feinschmecker, hvor de hadde et stort utvalg av ulike armagnacer. De hadde i alle fall to armagnacer fra samme produsent i ulike årganger, jeg tror det var 1963 og 1971 (jeg husker dessverre ikke hvilken produsent det var). Til vår overraskelse var 1971-årgangen betydelig dyrere enn 1963-årgangen. Det var bare en måte å finne ut om dette hadde noe for seg. Vi måtte ha en av hver årgang. 1971-årgangen var rund og avbalansert, mens 1963-årgangen hadde dårligere balanse og fortsatt en litt råere smak. Jeg var overrasket over at ulikheter i årganger i det som er en ganske enkel vin hadde overlevd destillasjonsprosessen, og fortsatt var så markerte etter mange års lagring. Men det var de altså.
Nå finnes det også standardisert merkevare av armagnac, og det har begynt å komme cognac fra individuelle produsenter i enkeltårganger. Men hovedbildet er likevel et annet.
Armagnac har ofte en litt råere, jeg er fristet til å si mer maskulin smak enn cognac, noe som antageligvis kan tilskrives at armagnac destilleres en gang, mens cognac vanligvis destilleres to ganger.
I stedet Labastide d’Armagnac finner vi noe som for meg er ganske merkelig. et kapell for syklister, Notre-Dame des Cyclistes. Jeg oppdaget dette ved en tilfeldighet, da vi var på de kanter for et drøyt år siden. Vi så skiltet, og svingte inn, uten å ha noen anelse om hva dette er for noe.
Den 22. oktober fant presten Joseph Massie ut at han ville lage et kapell for syklister, inspirert av Madonna del Ghisallo i Italia. Den 18. mai 1959, aksepterte pave John XXIII å gjøre det gamle kapellet til et nasjonalt sted for syklister. Tour de France har passert stedet i 1984, 1989, 1995 og 2000. Dette er den siste etappen før Pyreneene. Men jeg tviler på om noen av syklistene vil ta en avstikker til kapellet for å be en bønn før de går løs på fjellene.
Som så mange middelalderbyer har Labastide d’Armagnac en fin plass.
Det kan være et fint sted å sette seg ned og ta et glass armagnac.
Et annet vinatlas for Frankrike er L’Atlas des vins de France, utgitt av Le Monde. Som det nyeste atlaset på markdet, antar jeg at dette er det mest oppdaterte, uten at jeg direkte har sammenlignet atlasene. Kartene i Grand Atlas des vignobles de France er mer detaljerte. Men L'Atlas des Vins inkluderer IGP-områder, som gjør at vi finner noen av de ofte interessante områdene som er klassifisert på lavere nivå enn AOP. Men gjenomgangen av disse vinene er, av relativt åpenbare grunner, ikke så veldig detaljert.
Kjøp fra
Les vins du Tour de France 2017
Les Vins du Tour de France
I vini del Giro d'Italia
Mat og vin
Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.
Hvor bratt er det der de sykler?
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Ønsker du bedre forhold for syklende?
Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.