Category Archives: Mat

Gratinert blomkål og oransjevin

Dagens mid­dag var gra­ti­nert blom­kål med oste­saus, bacon og pølse­bi­ter. Det vil­le sik­ket har blitt “fine­re” om jeg had­de valgt skin­ke i ste­det for pøl­ser. Men jeg synes sma­ken av røk­te pøl­ser pas­ser i den ret­ten. Kan­skje kun­ne det pas­set med røkt skin­ke, det har jeg fak­tisk ikke prøvd. Men pøl­ser fun­ge­rer utmer­ket. Hos oss er det­te en høst­rett, og det var seson­gens førs­te i dag.

Jeg plei­er å drik­ke øl til den­ne maten, og det fun­ge­rer utmer­ket. Men Siv er ikke noe glad i øl, så da tenk­te jeg at jeg skul­le for­sø­ke å fin­ne en vin som kun­ne pas­se. Det er ikke en rett det er helt lett å fin­ne en vin til. Jeg var gans­ke sik­ker på at en rødvin ikke vil­le pas­se. Jeg tenk­te i ret­ning av en litt fyl­dig hvit­vin, gjer­ne en char­don­nay med litt, men ikke vel­dig mye eik. Vi var på Ski i går, så jeg stakk inn­om Vin­mono­po­let der. Mens jeg sto der, slo det meg: Oran­sje­vin bør kun­ne fun­ge­re godt til det­te. Val­get falt på en oran­sje­vin fra Geor­gia, en Wine Thie­ves Rkat­si­te­li Dry Amber Wine 2019, den­ne gan­gen, uten at jeg viss­te noe sær­lig om akku­rat den­ne vinen. Den er laget av dru­en Rkat­si­te­li, en drue som er helt ukjent for meg. Jeg måt­te vel­ge blant de vine­ne de had­de i den butik­ken jeg var. Men jeg vet at Geor­gia er et spen­nen­de vin­land! Det­te var et godt kjøp til 180 kroner. 

For å si det med en gang: Jeg synes det­te ble en vel­lyk­ket kombinasjon. 

For de som ikke kjen­ner oran­sje­vin: Man skil­ler gjer­ne mel­lom to uli­ke pro­duk­sjons­pro­ses­ser for stil­le vin, en hvit­vins­pro­sess og en rødvins­pro­sess. Når man lager hvit­vin siler man fra skall, stil­ker og kjer­ner før gjæ­rin­gen star­ter. Far­gen og mye smak­stof­fer sit­ter i skal­let. Når man siler vekk skal­let, får man en hvit­vin, også om utgangs­punk­tet er røde/sorte dru­er. En blanc de noirs champag­ne er f.eks. en hvit champag­ne laget av røde/sorte druer.

Når man lager rødvin lar man skall, stil­ker og kjer­ner være med i gjæ­rin­gen. Hvor len­ge, kan nok variere. Man trek­ker da ut far­ge mm fra skal­let, tan­ni­ner og and­re smaks­stof­fer både fra skal­let, stil­ke­ne og kjernene. 

Når man lager rosé­vin vil man som regel star­te som for en rødvin, men skall mm siles fra etter kort tid, slik at vinen bare rek­ker å bli rosa, ikke rød.

En oran­sje­vin lages med hvite/grønne/gule dru­er i en rødvins­pro­sess, alt­så ved at man ikke siler vekk skall, kjer­ne og stil­ker. Man får da med farge­stof­fer, tan­ni­ner osv. 

Oran­sje­vin er ikke noen “offi­si­ell” kate­go­ri av vin, så man fin­ner ikke den som en egen kate­go­ri på Vin­mono­po­lets nett­si­der. Den jeg kjøp­te er kate­go­ri­sert som hvit­vin, men jeg har også fun­net oran­sje­vin kate­go­ri­sert som rosé­vin. Men man kan søke, og ikke minst spør­re den ofte kunn­skaps­rike betje­nin­gen hos Vin­mono­po­let. Hos Vin­mono­po­let på Ski, hvor jeg var, had­de de et eget vin­skap med oransjevin. 

Jeg har smakt oran­sje­vin fra helt lys som er mer gul enn oran­sje, til gans­ke hef­tig vin med kraf­ti­ge tan­ni­ner. Jeg liker dem litt midt på tre­et. Som regel har jeg kjøpt oran­sje­vin fra Fri­uli i Ita­lia, Slo­ve­nia og nå Georgia. 

Jeg har noen gan­ger valgt oran­sje­vin til mat som jeg van­lig­vis vil vel­ge øl til, f.eks. pinne­kjøtt, og det fun­ge­rer godt. Det var den­ne erfa­rin­gen som fikk meg til å ten­ke på oran­sje­vin den­ne gangen. 

Som et gene­relt tips vil champag­ne også ofte pas­se godt til sli­ke ret­ter. Champag­ne pas­ser til alt! Det er champag­nes syre og kom­plek­si­tet, blant annet det som omta­les som auto­lyse­preg — smak etter at vinen har lig­get lag­ret “sur lie”, på gjær­res­te­ne, i lang stund før and­re gangs gjæ­ring. Det er alt­så ikke bob­le­ne som er poen­get her. En prosecco, som er en enkel og frukt­dre­vet vin, vil ikke fun­ge­re. Kan­skje med et mulig unn­tak for prosecco laget “col fon­do”, som er den tra­di­sjo­nel­le pro­duk­sjons­me­to­den, hvor ikke utgjæ­ret vin tap­pes på flas­ke og gjæ­rer fer­dig på flas­ken. Gjær­res­te­ne blir ikke fjer­net, slik man gjør når man lager champag­ne. Men jeg har ikke for­søkt prosecco col fon­do til slik mat, så det er bare en tan­ke om at det kan­skje kan fungere. 

Hvis du vil vite mer om oran­sje­vin, anbe­fa­ler jeg noen av Vin­mono­po­lets podkastepisoder:

Print Friendly, PDF & Email

I vini del Giro d’Italia 2022. 11. etappe: Santarcangelo di Romagna — Reggio Emilia Parmigiano Reggiano Food Stage

Tobias Foss fikk vist seg litt fram på 17. mai-etap­pen. Men det var vir­ke­lig flott å se Biniam Gir­may vin­ne etap­pen, som den førs­te svar­te afri­ka­ner som vin­ner en grand tour etap­pe. Det var his­to­risk, og kom­mer til å bety mye for syk­kel­spor­ten i Afri­ka gene­relt og i Eri­trea spe­si­elt. Det var også flott å se spurt­ri­val Mathieu van der Poel gi tom­mel opp til Gir­may alle­re­de før de pas­ser­te mål­stre­ken. Alle vil selv­føl­ge­lig gjer­ne vin­ne, men om de unnet noen annen en etappe­sei­er, så var det nok Gir­may. Men Gir­may tren­ger litt opp­læ­ring i hvor­dan man åpner flas­ker med mus­se­ren­de vin. Nå er det meldt at han ble sendt til syke­hus og at det er uvisst om han kan star­te på dagens etap­pe. Jeg håper vir­ke­lig ikke det er noe alvorlig!

Det er egent­lig tra­gisk å se hvor­dan mus­se­ren­de vin behand­les ved sli­ke anled­nin­ger. I Giro d’I­ta­lia bru­ker de ikke edle­re bob­ler enn prosecco. Men når pro­du­sen­te­ne har inves­tert arbeid og pen­ger i å få bob­ler i vinen, er det trist å se at de spru­ter med vinen. Bob­le­ne skal være i vinen når man drik­ker den, det er ikke noe som skal bru­kes for å søle med vinen. 

Con­ti­nue read­ing I vini del Giro d’Italia 2022. 11. etap­pe: San­tar­cange­lo di Romag­na — Reg­gio Emi­lia Par­mig­ia­no Reg­gia­no Food Sta­ge

Print Friendly, PDF & Email

Supperåd: Aspargessuppe

Det er aspar­ges­se­song. Jeg liker aspar­ges, og vi spi­ser ofte den grøn­ne utga­ven, som er til­gjen­ge­lig hele året. Men nå er den hvi­te til­gjen­ge­lig, og den er best. Grønn aspar­ges bru­ker jeg ofte som til­be­hør. Hvit aspar­ges er en (for)rett i seg selv. Noen gan­ger, litt sene­re på året, kan man få tak i lokal, kort­reist, grønn aspar­ges, vi kan i alle fall få den i utvalg­te butik­ker her i Oslo­om­rå­det. Den kom­mer ofte fra Vest­fold. Når man får aspar­ges helt fersk, høs­tet sam­me dag, kan man spi­se den rå.

De hvi­te aspar­ge­se­ne jeg har kjøpt til nå den­ne seson­gen, har kom­met fra Neder­land eller Bel­gia. Jeg spur­te i den butik­ken hvor vi plei­er å gjø­re våre hoved­inn­kjøp, Jacobs på Major­stu­en (som for meg fort­satt er Cen­tra), om til­gang på varer i dis­se koro­na­ti­der. Det var vans­ke­lig med varer fra noen land, sa hun i fiske­dis­ken. De fikk f.eks. ikke inn fransk østers. Mens fra and­re land var det ikke noe pro­blem. Dess­uten, og det var ikke akku­rat hen­nes ord, så er den enes død den and­res brød, også her: Hun for­tal­te at siden res­tau­ran­te­ne er stengt, fikk de inn en del varer som van­lig­vis vil­le ha gått til res­tau­ran­ter. Men om det påvir­ker til­gan­gen på aspar­ges, og hvor de kom­mer fra, vet jeg ikke. Det er uan­sett Tysk­land som er det sto­re aspar­ges­lan­det. Der er aspar­ges­se­son­gen omtrent hel­lig, fra den star­ter, til den slut­ter brått ved St. Hans. 

Con­ti­nue read­ing Suppe­råd: Aspar­ges­sup­pe

Print Friendly, PDF & Email

I vini del Giro d’Italia 2016: 16. etappe. Bressanone/Brixen — Andalo

Giro_2016_00-16Så er det på an igjen. Noe av spen­nin­gen nå blir om Ste­ven Kru­ij­swijk vil kla­re å hol­de på sin ledel­se på 2.12.

Etter hvile­da­gen er det mer fjell på 16. etap­pe. Etap­pen er ikke sær­lig lang: 132 km. Den star­ter ned­over, før det blir to top­per som skal besei­res, med en avslut­ning som kan ta de sis­te kref­te­ne fra en del ryttere.

Giro_2016_16Vi er i Ita­lia, eller vi kan i alle fal­le late som om vi er der. Så la oss star­te dagen på ita­li­ensk vis, med en god kaf­fe. Ita­lia er lan­det som ga oss espres­so og cap­pu­ci­no. Aften­pos­ten skrev på søn­dag om hvor­dan loka­le cafe­ei­ere fryk­ter Star­bucks, som nå vil etab­le­re seg. Med en guns­tig skatte­av­ta­le med Neder­land, kla­rer Star­bucks å unn­gå å beta­le skatt i de fles­te land hvor de dri­ver, slik at de får lave­re kost­na­der enn loka­le cafe­er. Kjøp kaf­fe på en lokal cafe, ikke hos Starbucks!

Etap­pen går ned Adi­ge-dalen fra start­byen Bres­sanone til Bol­za­no, der tar ryt­ter­ne en omvei opp i fjel­le­ne vest for dalen, de kom­mer ned igjen i Tren­ti­no, for å svin­ge opp i fjel­le­ne igjen. Som nevnt på søn­dag, skal vi i dag for oss noen av under­om­rå­de­ne i Alto Adi­ge, samt noen av vine­ne fra Trentino.

Vi star­ter i Val­le d’Is­ca­ro (Eisack­ta­ler). Det er et smalt og lang­strakt områ­de som strek­ker seg fra områ­de­ne rundt start­byen Bres­sanone til Bol­za­no. De førs­te ca 40 km av etap­pen, fram til man skal opp den førs­te klat­rin­gen, går gjen­nom det­te vin­om­rå­det. Her går etap­pen stort sett ned­over, med et fall på ca 300 meter i løpet av 40 km. Det kom­mer til å få fort, så ryt­ter­ne har nep­pe tid til å se på vinmarkene.

Det er syv hvi­te end­rue­vi­ner som kom­mer fra det­te områ­det, eller i alle fall som sel­ges med en slik beteg­nel­se. Det er sær­lig Ries­ling som har utmer­ket seg, med en ren, frisk og intens vin­stil. Det­te er viner som min­ner mer om Øster­rike enn om Italia.

Vi er i grense­om­rå­det mot Øster­rike (og Sveits), så vi skal ikke være over­ras­ket over at mye kan min­ne om Øster­rike. Tren­ti­no — Alto-Adi­ge har ikke vært en del av Ita­lia i 150 år. Områ­det var en del av Øster­rike-Ungarn, ble annek­tert av av Frank­ri­ke under Napo­le­on, var i en peri­ode under Bay­eren, gikk til­ba­ke til Øster­rike og ble ikke en del av Ita­lia før etter førs­te ver­dens­krig. Mus­so­li­ni gjen­nom­før­te en ita­li­se­rings­po­li­tikk. Men i 1943 ble områ­det annek­tert av Tysk­land. Etter kri­gen ble det igjen ita­li­ensk, og fra 1947 ble tysk side­stilt med ita­li­ensk som offi­si­elt språk. Det er har vært uover­ens­stem­mel­ser mel­lom Ita­lia og Øster­rike om grense­om­rå­de­ne helt opp til vår egen tid. Så sent som i 1971 ble det inn­gått en trak­tat mel­lom Ita­lia og Øster­rike om det­te områ­det, som blant annet for­ut­set­ter bety­de­lig selv­sty­re i regio­nen og at Øster­rike ikke blan­der seg inn i regio­nens ind­re anlig­gen­der. Etter at Øster­rike ble EU-med­lem i 1995 har for­hol­de­ne bed­ret seg ytterligere.

Litt sør for Bres­sanone, kom­mer vi inn i Val­le Isca­ro Klaus­ner Lei­ta­cher. Klaus­ner Lei­ta­cher er en drue. Det er ikke lett å fin­ne ut mye om den­ne vinen. i Ita­li­ensk vin nev­nes den bare i en biset­ning i avsnit­tet om Val­le d’Is­ca­ro, hvor det om vin­ty­pe­ne står “For­uten den stort sett ikke-eksis­te­ren­de røde Klaus­ner Lei­ta­cher .…”. Vi kan i alle fall kon­klu­de­re med at det er en rød vin, og at Klaus­ner Lei­ta­cher er en rød/svart/blå drue. Vinen eller dru­en er ikke nevnt i Jan­cis Robin­sons “Oxford Com­pa­nion to Wine”, ver­ken under eget stikk­ord, eller i omta­len av Alto Adi­ge. Dru­en er hel­ler ikke nevnt, ver­ken i Jan­cis Robin­sons “Wine Gra­pes” eller i Ian d’A­gata “Nati­ve Wine Gra­pes of Italy”. Så det­te er åpen­bart en ekso­tisk drue og vin, og en vin jeg ald­ri har smakt.

Søking på net­tet leder meg stort sett til ita­li­ens­ke nett­si­der, som ikke er sær­lig nyt­ti­ge for meg, når jeg ikke leser ita­li­ensk. Av alle ste­der fant jeg litt infor­ma­sjon på det frans­ke nett­ste­det grand-vin.fr. Iføl­ge det­te nett­ste­det er det en rød drue med deli­ka­te aro­ma­er av røde bær og vis­nen­de(!) røde bloms­ter. Det gir en vin med lite tan­ni­ner, som bør drik­kes ung. Kom­mer jeg over en slik vin, skal jeg i alle fall kjø­pe en flas­ke og sma­ke den. Men man fin­ner den nep­pe uten­for områ­det hvor den produseres.

Når vi nær­mer oss Bol­za­no, kom­mer vi over i det omfat­ten­de områ­det Valdadige/Etschtaler DOC. Det­te omfat­ter områ­der i Tren­ti­no og Vene­to, i til­legg til Alto Adi­ge. Stort sett har den en under­ord­net betyd­ning i for­hold til de and­re DOCe­ne. Men innen­for den­ne DOCen kan man lage hvit­vin av Gar­gane­ga, rødvin av Enantio og en fizzan­te av Pinot bian­co, som ikke kan pro­du­se­res under noen av de and­re DOCe­ne i området.

Rundt Bol­za­no lig­ger Col­li di Bolzano/Bozner Lei­ten. Her lages det stort sett rødvin av Schi­a­va. Vine­ne omta­les ikke som sær­lig interessante.

I skrå­nin­ge­ne nord for Bol­za­no lig­ger San­ta Maddalena/St. Mag­da­le­ner. For­fat­ter­ne av Ita­li­ensk vin omta­ler det­te som det mest inter­es­san­te av under­om­rå­de­ne, men er ikke begeist­ret for dru­en Schi­a­va, og synes det er synd at et så godt vin­om­rå­de i stor grad bru­kes til å dyr­ke lite inter­es­san­te dru­er, uten poten­sia­le til å pro­du­se­re stor vin. Det ser ut til at etap­pen går sør for Bol­za­no, så vi kom­mer ikke inn­om her.

På vei­en opp mot fjel­let, går etap­pen gjen­nom områ­de­ne Terlano/Terlaner og Lagio di caldaro/Klaterersee. De domi­ne­ren­de dru­ene er Pinot bian­co og Sau­vig­non blanc. Gode pro­duk­ter er Can­ti­na Ter­la­no, Cas­tel Schwan­burg og Can­ti­na And­ri­a­no.

Lagio di Cal­daro lig­ger vest for dalen, der man skal syk­le på vei­en mot fjel­let, halv­veis mel­lom Bol­za­no og pro­vins­gren­sen til Tren­ti­no. Det lages også her rødvin basert på Schi­a­va, mulig til­satt litt Lag­rein. Pro­du­sen­te­ne her hev­der at det­te er erke­ty­pisk Schi­av­a­vin. Gode pro­du­sen­ter er Can­ti­na Cla­daro, Can­ti­na Col­te­ren­zio, Can­ti­na San Michel­se Apia­no og Klos­ter­hof.

Når vi kom­mer ned fra fjel­let, kom­mer vi inn i Tren­ti­no. Tren­ti­no er et stort DOC-områ­de, som også rom­mer fle­re mind­re klas­si­fi­ser­te områ­der. Nes­ten 75% av vinen fra regio­nen er Tren­ti­no DOC. Men man­ge typer vin kan ikle seg den eti­ket­ten. Jeg må igjen støt­te meg på “Ita­li­ensk vin”. I føl­ge den­ne kan vi skil­le mel­lom føl­gen­de kategorier:

  1. Tren­ti­no etter­fulgt av en av fire type­be­teg­nel­ser: Bian­co, Rosa­to, Ros­so eller Vino Santo.
  2. Tren­ti­no etter­fulgt av en drue­sort, hvor minst 85% skal utgjø­res av nevn­te druesort(er). Det er 18 uli­ke muligheter.
  3. Tren­ti­no etter­fulgt av nav­net på et underomdråde.

I den førs­te kate­go­ri­en er det bare Vino San­to som omta­les som inter­es­sant, men pro­duk­sjo­nen er liten. Den er pro­du­sert på nosio­la, en lokal drue. Får man tak i en slik vin bør man slå til, sier eks­per­ti­sen. Jeg skal føl­ge det rådet om jeg får sjansen.

Char­don­nay er den domi­ne­ren­de drue­sor­ten, og de bes­te vine­ne fra områ­det sies å være Tren­ti­no Car­don­nay. Vin­mono­po­let har 22 sli­ke viner. Men også and­re dru­er gir gode viner.

Siden det­te hand­ler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste nors­ke refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lol­li, Finn Åro­sin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utga­ve i 2010, og er i alle fall den bes­te boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den bes­te på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.

I vini del Giro d’Italia 2016

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp. 

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra andre. 

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email

Ost, opprinnelse og varemerker

Syn­nø­ve Fin­den fikk en mid­ler­ti­dig for­føy­ning mot seg i Fol­lo ting­rett. De får ikke lov til å skri­ve at deres ost “Kongs­gård” er av jarls­berg­type. Tine har regist­rert vare­mer­ke “Jarls­berg”, samt uli­ke vari­an­ter av det­te, både som ord­mer­ke, figur­mer­ke og kom­bi­nert merke.

Jarsl­berg er en tra­di­sjo­nell oste­type, utvik­let i Vest­fold. I Far­mann-kro­nik­ken 24. juni 2005, : “Osten og æren”, skri­ver Odd Gun­nar Skage­stad:

For det førs­te – den merke­va­ren som i våre dager frem­stil­les og mar­keds­fø­res av TINE under den vel­kjen­te Jarls­berg-logo­en, er en rela­tivt nyut­vik­let ver­sjon av den tra­di­sjo­nel­le Jarls­berg­os­ten. En del av æren for dagens merke­pro­dukt må såle­des til­skri­ves det for­ed­lings­ar­bei­det som ble dre­vet på Nor­ges Land­bruks­høy­sko­le på slut­ten av 1950-tal­let, under pro­fes­sor Ole Mar­tin Yst­gaards ledel­se. Den vik­tigs­te nyvin­nin­gen i så måte var til­set­nin­gen av pro­pion­syre­kul­tur, som bed­ret på hull­set­ning og smak. Men grunn­pro­duk­tet var og for­ble den tra­di­sjo­nel­le oste­ty­pen, med røt­ter i Våle i Vestfold.

Om Jarls­berg­os­tens his­to­rie – og for­his­to­rie – flo­re­rer imid­ler­tid de mest fan­tasi­ful­le myter, som det nå bur­de være på tide å ryd­de opp i.”

Con­ti­nue read­ing Ost, opp­rin­nel­se og vare­mer­ker

Print Friendly, PDF & Email

Mer markedsføringsjuks fra Gilde? @Forbrukerradet @yngveekern

Hos Ultra på Major­stu­en (tid­li­ge­re Cen­tra), fant jeg ytre­fi­lét av lam mer­ket “Gour­met lam. Spe­si­elt utvalgt fra Sir­dals­hei­ene”.  Nå vet jeg av erfa­ring at Nor­tu­ra, som Gil­de er en del av, er svært så omtrent­lig med steds­an­gi­vel­ser. De kjøp­te opp lam­me­kjøtt­pro­du­sen­ten Hal­ling­skar­vet, og straks kom Hal­ling­skar­vet til å omfat­te omtrent alle fjell­om­rå­de­ne i Sør-Nor­ge, sann­syn­lig­vis også Sir­dals­hei­ene. Jeg var skep­tisk. Ikke til kva­li­te­ten på kjøt­tet, men til mer­kin­gen. Så jeg les­te baksideteksten.

DSC_0117På bak­si­den kan vi lese at dis­se utvalg­te gour­ment lam (orde­lings­feil her) kom­mer fra Sir­dals­hei­ene og områ­de­ne rundt. Hvor sto­re dis­se områ­de­ne rundt er, og hvor de lig­ger, det fin­ner ikke Gil­de grunn til å opp­ly­se oss om. Kan­skje Sir­dals­hei­ene har blitt like sto­re som Hal­ling­skar­vet ble etter at Gil­de over­tok pro­duk­sjo­nen av lammekjøtt?

Con­ti­nue read­ing Mer mar­keds­fø­rings­juks fra Gil­de? @Forbrukerradet @yngveekern

Print Friendly, PDF & Email

Beskytte brunost?

IGPBrun­os­ten kan bli svensk” kan vi lese i en alar­me­ren­de over­skrift i VG. I dag kan brun­ost lages på svensk melk, og det vil visst tre av fire nord­menn ha slutt på. “vi nord­menn [bur­de] kla­re å beskyt­te brun­os­ten mot juks og fan­te­ri”, sier direk­tør Nina Sun­dqvist i Mat­merk til VG. Vi kan også lese at nord­menn vil beskyt­te blant annet fåri­kål, skrei og røkelaks.

Nå er kan­skje det størs­te pro­ble­met at man ikke bur­de få lov til å kal­le brun­ost for en ost, i og med at det fak­tisk ikke er ost. Det er en del gul jukse­ost som sel­ges med beteg­nel­ser som “revet” o.l, i håp om at folk ikke skal opp­da­ge at det er et syn­te­tisk pro­dukt og ikke ost. Det kan de ikke sel­ge som ost. Det­te er et spørs­mål om ville­den­de mar­keds­fø­ring. Men det lar jeg ligge.

Opp­rin­ne­lig var vare­mer­ker en form for for­bru­ker­be­skyt­tel­se. Når et pro­dukt had­de en pro­du­sents mer­ke, skul­le man være sik­ker på at man fikk et pro­dukt fra den­ne prod­sen­ten. Etter hvert har mar­keds­fø­rin­gen blitt vel så vik­tig. Med man­ge uli­ke lisens­pro­duk­ter, og man­ge merke­va­rer pro­du­sert i de sam­me fab­rik­ke­ne, sier ikke vare­mer­ket nød­ven­dig­vis så mye om opprinnelsen.

Con­ti­nue read­ing Beskyt­te brun­ost?

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2012: 9. Kamp mot klokken i klokkebyen

Når det star­ter med velt i nøy­tral sone før etap­pen egent­lig har star­tet, da må man nes­ten reg­ne med mer velt når det vir­ke­lig drar seg til. Slik det så ut i dag skal man bare være gla­de for at ingen ble alvor­lig ska­det. Det var selv­føl­ge­lig erger­lig at Edvald Boa­sson Hagen var en av de som ble hef­tet av dagens velt, og der­med i prak­sis lig­ger for langt bak i kam­pen om den hvi­te ung­doms­trøy­en. Men han slapp i alle fall unna selve velten.

I dag blir det nok noe helt annet. Det er bare en for­smak på hva som ven­ter i vir­ke­li­ge fjell. Men med mål­gang på top­pen av en første­ka­te­go­ri blir det nok ikke noen massespurt.

Det­te blir nok sis­te dagen vi ser Fabi­an Can­cel­la­ra i gult under den­ne touren. Kan­skje skal han hjel­pe hvem det nå måt­te være Radio­S­hack sat­ser på den­ne gan­gen til den sis­te stig­nin­gen. Men der­fra og inn bør han kjø­re så bil­lig som mulig til top­pen og spa­re kref­ter til den etap­pen vi har kom­met til. 9. etap­pe er en 38 km tempo­etap­pe fra Arc-et-Senans til Besançon.

 

På fransk kal­les en tempo­etap­pe for con­tre le mon­tre, som betyr mot klok­ken. Det pas­ser fint at en slik etap­pe går i mål og tiden tas i Besançon. For det­te har vært en klokke­by. En gang var det en bety­de­lig klokke­pro­du­sjon her. Det er ikke så mye igjen av den. Men Phi­lip­pe Lebru har gjen­opp­li­vet tra­di­sjo­nen og har etab­lert sel­ska­pet Uti­nam. Det er også et klokke­mu­se­um i Besançon: Musée du Temps. Mens man i Nor­ge snak­ker om hvor­vidt man skal byg­ge høy­has­tig­hets­tog, byg­ger man i Euro­pa. Besançon ble kob­let til det frans­ke TGV-net­tet i desem­ber 2011. På den nye sta­sjo­nen er det klok­ke fra Uti­nam: Lamat­rice-Uti­niam.

Con­ti­nue read­ing Les vins du Tour de Fran­ce 2012: 9. Kamp mot klok­ken i klokke­byen

Print Friendly, PDF & Email

The Family Meal

Nylig duk­ket boken “The Fami­ly Meal” opp i post­kas­sen — strengt tatt i form av en hente­lapp om pak­ke som måt­te hen­tes på post­kon­to­ret. Det er hjem­me­mat med Fer­ran Adrià. Om nav­net er Fer­ran Adrià er ukjent, så er det hoved­per­sonen bak det som plei­de å top­pe ran­kin­gen som ver­dens bes­te res­tau­rant: El Bulli. (Før Noma i Køben­havn over­tok tro­nen). The Fam­liy Meal er beteg­nel­sen på den maten som ble ser­vert de ansat­te på El Bulli. Det­ter er enkel hver­dags­mat. De spis­te ikke den sofis­ti­ker­te mat­kuns­ten som de ser­ver­te sine gjes­ter. Ingen had­de vel egent­lig kun­net spi­se slik mat hver dag.

Jeg er ikke helt sik­ker på hva jeg ven­tet da jeg bestil­te boken. Men akku­rat det­te var det kan­skje ikke. Det var en posi­tiv over­ras­kel­se. Det er flott å lese opp­skrif­ter på Pas­ta Bol­gone­se, Tag­li­a­tel­le Car­bo­na­ra, Che­es­bur­ger osv fra fol­ke­ne på El Bulli. I en bok fra en av de frems­te guru­ene for alle mat­snob­ber er det befri­en­de å lese slikt som dette:

Whe­ne­ver stock appears in a reci­pe, you can use sto­re-bought con­cen­trated or fresh liquid stock, or homema­de stock. A con­cen­trated bouil­lon cube pro­du­ces an instant stock when dis­solved in boi­ling water. Many chefs pre­fer not to use this kind of stock, but it is a valid option for the home cook, with the advan­ta­ges of being cheap and easy to use.”

Opp­skrif­te­ne som inne­hol­der pas­ta er også så usnob­be­te at det står “kok pas­ta så len­ge som det står på pak­ken”. Vi kan også lese at pas­ta og ham­bur­ge­re er blant favo­rit­te­ne til fol­ket på El Bulli. De laget all­tid eks­tra når det var pas­ta, for­di det da var så man­ge som for­syn­te seg to ganger.

Boken er flott illust­rert. Det er ikke så mye av den mat­por­no­en man så ofte ser i dagens koke­bø­ker fra kjen­dis­kok­ker. Det er detal­jer­te bil­led­se­ri­er som viser til­be­red­nin­gen av maten.

Alle opp­skrif­te­ne er laget med mål for 2, 6, 20 og 75 per­soner — 75 var vel antal­let per­soner de laget mat til på El Bulli.

Vi spi­ser alle (?) enkel mat til hver­dags. Det er noe befri­en­de i å kun­ne syn­de mot mat­snob­be­ri­et med El Bulli-fol­ke­nes vel­sig­nel­se. Det­te er en bok som vil kom­me til å bli brukt! Bestill hos Ama­zon UK.

Print Friendly, PDF & Email

Mat og vin

Det­te ble opp­rin­ne­lig skre­vet til Giro d’I­ta­lia 2012. Men kom­bi­na­sjo­nen mat og vin duk­ker opp i så man­ge sam­men­hen­ger, så jeg har valgt å skri­ve det­te som en gene­rell gjen­nom­gang av team­et. Her er det også refe­ran­ser til en del bøker om emnet. Van­lig­vis vel­ger man vin til maten, men her blir det hel­ler å vel­ge mat til vinen.

Den som kan en del om syk­kel har stør­re gle­de av å føl­ge et syk­kel­ritt enn en som ikke har fått med seg så mye mer enn at den førs­te i mål vin­ner. Den som kan noe om musikk vil ha stør­re gle­de av musikk enn en som bare synes det “låter fint”. Kan­skje vil en som kan en del om musikk synes at en enkel pop­låt blir kje­de­lig og uin­ter­es­sant, mens and­re vil være avvi­sen­de til musikk som kre­ver noe av lyt­te­ren. Den som kan noe om kunst vil ha stør­re utbyt­te av kunst enn en som bare kan mene om noe er pent eller stygt, og at man ikke for­står hva det skal fore­stil­le. Men en som kan noe om kunst vil kan­skje synes at deko­ra­tiv kitsch er uin­ter­es­sant. Og da har vi kom­met til at den som kan litt om vin vil ha stør­re gle­de av vinen. Kan man noe om vin og mat vil man ha stør­re gle­de av totalopplevelsen.

Con­ti­nue read­ing Mat og vin

Print Friendly, PDF & Email