Category Archives: Mat

I vini del Giro d’Italia 2016: 16. etappe. Bressanone/Brixen — Andalo

Giro_2016_00-16Så er det på an igjen. Noe av spen­nin­gen nå blir om Ste­ven Kru­ij­swijk vil kla­re å hol­de på sin ledel­se på 2.12.

Etter hvile­da­gen er det mer fjell på 16. etap­pe. Etap­pen er ikke sær­lig lang: 132 km. Den star­ter ned­over, før det blir to top­per som skal besei­res, med en avslut­ning som kan ta de sis­te kref­te­ne fra en del ryt­te­re.

Giro_2016_16Vi er i Ita­lia, eller vi kan i alle fal­le late som om vi er der. Så la oss star­te dagen på ita­li­ensk vis, med en god kaf­fe. Ita­lia er lan­det som ga oss espres­so og cap­pu­ci­no. Aften­pos­ten skrev på søn­dag om hvor­dan loka­le cafe­ei­ere fryk­ter Star­bucks, som nå vil etab­le­re seg. Med en guns­tig skatte­av­ta­le med Neder­land, kla­rer Star­bucks å unn­gå å beta­le skatt i de fles­te land hvor de dri­ver, slik at de får lave­re kost­na­der enn loka­le cafe­er. Kjøp kaf­fe på en lokal cafe, ikke hos Star­bucks!

Etap­pen går ned Adi­ge-dalen fra start­byen Bres­sanone til Bol­za­no, der tar ryt­ter­ne en omvei opp i fjel­le­ne vest for dalen, de kom­mer ned igjen i Tren­ti­no, for å svin­ge opp i fjel­le­ne igjen. Som nevnt på søn­dag, skal vi i dag for oss noen av under­om­rå­de­ne i Alto Adi­ge, samt noen av vine­ne fra Tren­ti­no.

Vi star­ter i Val­le d’Iscaro (Eisack­ta­ler). Det er et smalt og lang­strakt områ­de som strek­ker seg fra områ­de­ne rundt start­byen Bres­sanone til Bol­za­no. De førs­te ca 40 km av etap­pen, fram til man skal opp den førs­te klat­rin­gen, går gjen­nom det­te vin­om­rå­det. Her går etap­pen stort sett ned­over, med et fall på ca 300 meter i løpet av 40 km. Det kom­mer til å få fort, så ryt­ter­ne har nep­pe tid til å se på vin­mar­ke­ne.

Det er syv hvi­te end­rue­vi­ner som kom­mer fra det­te områ­det, eller i alle fall som sel­ges med en slik beteg­nel­se. Det er sær­lig Ries­ling som har utmer­ket seg, med en ren, frisk og intens vin­stil. Det­te er viner som min­ner mer om Øster­rike enn om Ita­lia.

Vi er i grense­om­rå­det mot Øster­rike (og Sveits), så vi skal ikke være over­ras­ket over at mye kan min­ne om Øster­rike. Tren­ti­no — Alto-Adi­ge har ikke vært en del av Ita­lia i 150 år. Områ­det var en del av Øster­rike-Ungarn, ble annek­tert av av Frank­ri­ke under Napo­le­on, var i en peri­ode under Bay­eren, gikk til­ba­ke til Øster­rike og ble ikke en del av Ita­lia før etter førs­te ver­dens­krig. Mus­so­li­ni gjen­nom­før­te en ita­li­se­rings­po­li­tikk. Men i 1943 ble områ­det annek­tert av Tysk­land. Etter kri­gen ble det igjen ita­li­ensk, og fra 1947 ble tysk side­stilt med ita­li­ensk som offi­si­elt språk. Det er har vært uover­ens­stem­mel­ser mel­lom Ita­lia og Øster­rike om grense­om­rå­de­ne helt opp til vår egen tid. Så sent som i 1971 ble det inn­gått en trak­tat mel­lom Ita­lia og Øster­rike om det­te områ­det, som blant annet for­ut­set­ter bety­de­lig selv­sty­re i regio­nen og at Øster­rike ikke blan­der seg inn i regio­nens ind­re anlig­gen­der. Etter at Øster­rike ble EU-med­lem i 1995 har for­hol­de­ne bed­ret seg ytter­li­ge­re.

Litt sør for Bres­sanone, kom­mer vi inn i Val­le Isca­ro Klaus­ner Lei­ta­cher. Klaus­ner Lei­ta­cher er en drue. Det er ikke lett å fin­ne ut mye om den­ne vinen. i Ita­li­ensk vin nev­nes den bare i en biset­ning i avsnit­tet om Val­le d’Iscaro, hvor det om vin­ty­pe­ne står “For­uten den stort sett ikke-eksis­te­ren­de røde Klaus­ner Lei­ta­cher .…”. Vi kan i alle fall kon­klu­de­re med at det er en rød vin, og at Klaus­ner Lei­ta­cher er en rød/svart/blå drue. Vinen eller dru­en er ikke nevnt i Jan­cis Robin­sons “Oxford Com­pa­nion to Wine”, ver­ken under eget stikk­ord, eller i omta­len av Alto Adi­ge. Dru­en er hel­ler ikke nevnt, ver­ken i Jan­cis Robin­sons “Wine Gra­pes” eller i Ian d’Agata “Nati­ve Wine Gra­pes of Italy”. Så det­te er åpen­bart en ekso­tisk drue og vin, og en vin jeg ald­ri har smakt.

Søking på net­tet leder meg stort sett til ita­li­ens­ke nett­si­der, som ikke er sær­lig nyt­ti­ge for meg, når jeg ikke leser ita­li­ensk. Av alle ste­der fant jeg litt infor­ma­sjon på det frans­ke nett­ste­det grand-vin.fr. Iføl­ge det­te nett­ste­det er det en rød drue med deli­ka­te aro­ma­er av røde bær og vis­nen­de(!) røde bloms­ter. Det gir en vin med lite tan­ni­ner, som bør drik­kes ung. Kom­mer jeg over en slik vin, skal jeg i alle fall kjø­pe en flas­ke og sma­ke den. Men man fin­ner den nep­pe uten­for områ­det hvor den pro­du­se­res.

Når vi nær­mer oss Bol­za­no, kom­mer vi over i det omfat­ten­de områ­det Valdadige/Etschtaler DOC. Det­te omfat­ter områ­der i Tren­ti­no og Vene­to, i til­legg til Alto Adi­ge. Stort sett har den en under­ord­net betyd­ning i for­hold til de and­re DOCe­ne. Men innen­for den­ne DOCen kan man lage hvit­vin av Gar­gane­ga, rødvin av Enantio og en fizzan­te av Pinot bian­co, som ikke kan pro­du­se­res under noen av de and­re DOCe­ne i områ­det.

Rundt Bol­za­no lig­ger Col­li di Bolzano/Bozner Lei­ten. Her lages det stort sett rødvin av Schi­a­va. Vine­ne omta­les ikke som sær­lig inter­es­san­te.

I skrå­nin­ge­ne nord for Bol­za­no lig­ger San­ta Maddalena/St. Mag­da­le­ner. For­fat­ter­ne av Ita­li­ensk vin omta­ler det­te som det mest inter­es­san­te av under­om­rå­de­ne, men er ikke begeist­ret for dru­en Schi­a­va, og synes det er synd at et så godt vin­om­rå­de i stor grad bru­kes til å dyr­ke lite inter­es­san­te dru­er, uten poten­sia­le til å pro­du­se­re stor vin. Det ser ut til at etap­pen går sør for Bol­za­no, så vi kom­mer ikke inn­om her.

På vei­en opp mot fjel­let, går etap­pen gjen­nom områ­de­ne Terlano/Terlaner og Lagio di caldaro/Klaterersee. De domi­ne­ren­de dru­ene er Pinot bian­co og Sau­vig­non blanc. Gode pro­duk­ter er Can­ti­na Ter­la­no, Cas­tel Schwan­burg og Can­ti­na And­ri­a­no.

Lagio di Cal­daro lig­ger vest for dalen, der man skal syk­le på vei­en mot fjel­let, halv­veis mel­lom Bol­za­no og pro­vins­gren­sen til Tren­ti­no. Det lages også her rødvin basert på Schi­a­va, mulig til­satt litt Lag­rein. Pro­du­sen­te­ne her hev­der at det­te er erke­ty­pisk Schi­av­a­vin. Gode pro­du­sen­ter er Can­ti­na Cla­daro, Can­ti­na Col­te­ren­zio, Can­ti­na San Michel­se Apia­no og Klos­ter­hof.

Når vi kom­mer ned fra fjel­let, kom­mer vi inn i Tren­ti­no. Tren­ti­no er et stort DOC-områ­de, som også rom­mer fle­re mind­re klas­si­fi­ser­te områ­der. Nes­ten 75% av vinen fra regio­nen er Tren­ti­no DOC. Men man­ge typer vin kan ikle seg den eti­ket­ten. Jeg må igjen støt­te meg på “Ita­li­ensk vin”. I føl­ge den­ne kan vi skil­le mel­lom føl­gen­de kate­go­ri­er:

  1. Tren­ti­no etter­fulgt av en av fire type­be­teg­nel­ser: Bian­co, Rosa­to, Ros­so eller Vino San­to.
  2. Tren­ti­no etter­fulgt av en drue­sort, hvor minst 85% skal utgjø­res av nevn­te druesort(er). Det er 18 uli­ke mulig­he­ter.
  3. Tren­ti­no etter­fulgt av nav­net på et unde­rom­dråde.

I den førs­te kate­go­ri­en er det bare Vino San­to som omta­les som inter­es­sant, men pro­duk­sjo­nen er liten. Den er pro­du­sert på nosio­la, en lokal drue. Får man tak i en slik vin bør man slå til, sier eks­per­ti­sen. Jeg skal føl­ge det rådet om jeg får sjan­sen.

Char­don­nay er den domi­ne­ren­de drue­sor­ten, og de bes­te vine­ne fra områ­det sies å være Tren­ti­no Car­don­nay. Vin­mono­po­let har 22 sli­ke viner. Men også and­re dru­er gir gode viner.

Siden det­te hand­ler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste nors­ke refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lol­li, Finn Åro­sin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utga­ve i 2010, og er i alle fall den bes­te boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den bes­te på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli den­ne.

I vini del Giro d’Italia 2016

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email

Ost, opprinnelse og varemerker

Syn­nø­ve Fin­den fikk en mid­ler­ti­dig for­føy­ning mot seg i Fol­lo ting­rett. De får ikke lov til å skri­ve at deres ost “Kongs­gård” er av jarls­berg­type. Tine har regist­rert vare­mer­ke “Jarls­berg”, samt uli­ke vari­an­ter av det­te, både som ord­mer­ke, figur­mer­ke og kom­bi­nert mer­ke.

Jarsl­berg er en tra­di­sjo­nell oste­type, utvik­let i Vest­fold. I Far­mann-kro­nik­ken 24. juni 2005, : “Osten og æren”, skri­ver Odd Gun­nar Skage­stad:

For det førs­te – den merke­va­ren som i våre dager frem­stil­les og mar­keds­fø­res av TINE under den vel­kjen­te Jarls­berg-logo­en, er en rela­tivt nyut­vik­let ver­sjon av den tra­di­sjo­nel­le Jarls­berg­os­ten. En del av æren for dagens merke­pro­dukt må såle­des til­skri­ves det for­ed­lings­ar­bei­det som ble dre­vet på Nor­ges Land­bruks­høy­sko­le på slut­ten av 1950-tal­let, under pro­fes­sor Ole Mar­tin Yst­gaards ledel­se. Den vik­tigs­te nyvin­nin­gen i så måte var til­set­nin­gen av pro­pion­syre­kul­tur, som bed­ret på hull­set­ning og smak. Men grunn­pro­duk­tet var og for­ble den tra­di­sjo­nel­le oste­ty­pen, med røt­ter i Våle i Vest­fold.

Om Jarls­berg­os­tens his­to­rie – og for­his­to­rie – flo­re­rer imid­ler­tid de mest fan­tasi­ful­le myter, som det nå bur­de være på tide å ryd­de opp i.”

Con­ti­nue read­ing Ost, opp­rin­nel­se og vare­mer­ker

Print Friendly, PDF & Email

Mer markedsføringsjuks fra Gilde? @Forbrukerradet @yngveekern

Hos Ultra på Major­stu­en (tid­li­ge­re Cen­tra), fant jeg ytre­fi­lét av lam mer­ket “Gour­met lam. Spe­si­elt utvalgt fra Sir­dals­hei­ene”.  Nå vet jeg av erfa­ring at Nor­tu­ra, som Gil­de er en del av, er svært så omtrent­lig med steds­an­gi­vel­ser. De kjøp­te opp lam­me­kjøtt­pro­du­sen­ten Hal­ling­skar­vet, og straks kom Hal­ling­skar­vet til å omfat­te omtrent alle fjell­om­rå­de­ne i Sør-Nor­ge, sann­syn­lig­vis også Sir­dals­hei­ene. Jeg var skep­tisk. Ikke til kva­li­te­ten på kjøt­tet, men til mer­kin­gen. Så jeg les­te bak­side­teks­ten.

DSC_0117På bak­si­den kan vi lese at dis­se utvalg­te gour­ment lam (orde­lings­feil her) kom­mer fra Sir­dals­hei­ene og områ­de­ne rundt. Hvor sto­re dis­se områ­de­ne rundt er, og hvor de lig­ger, det fin­ner ikke Gil­de grunn til å opp­ly­se oss om. Kan­skje Sir­dals­hei­ene har blitt like sto­re som Hal­ling­skar­vet ble etter at Gil­de over­tok pro­duk­sjo­nen av lam­me­kjøtt?

Con­ti­nue read­ing Mer mar­keds­fø­rings­juks fra Gil­de? @Forbrukerradet @yngveekern

Print Friendly, PDF & Email

Beskytte brunost?

IGPBrun­os­ten kan bli svensk” kan vi lese i en alar­me­ren­de over­skrift i VG. I dag kan brun­ost lages på svensk melk, og det vil visst tre av fire nord­menn ha slutt på. “vi nord­menn [bur­de] kla­re å beskyt­te brun­os­ten mot juks og fan­te­ri”, sier direk­tør Nina Sun­dqvist i Mat­merk til VG. Vi kan også lese at nord­menn vil beskyt­te blant annet fåri­kål, skrei og røke­laks.

Nå er kan­skje det størs­te pro­ble­met at man ikke bur­de få lov til å kal­le brun­ost for en ost, i og med at det fak­tisk ikke er ost. Det er en del gul jukse­ost som sel­ges med beteg­nel­ser som “revet” o.l, i håp om at folk ikke skal opp­da­ge at det er et syn­te­tisk pro­dukt og ikke ost. Det kan de ikke sel­ge som ost. Det­te er et spørs­mål om ville­den­de mar­keds­fø­ring. Men det lar jeg lig­ge.

Opp­rin­ne­lig var vare­mer­ker en form for for­bru­ker­be­skyt­tel­se. Når et pro­dukt had­de en pro­du­sents mer­ke, skul­le man være sik­ker på at man fikk et pro­dukt fra den­ne prod­sen­ten. Etter hvert har mar­keds­fø­rin­gen blitt vel så vik­tig. Med man­ge uli­ke lisens­pro­duk­ter, og man­ge merke­va­rer pro­du­sert i de sam­me fab­rik­ke­ne, sier ikke vare­mer­ket nød­ven­dig­vis så mye om opp­rin­nel­sen.

Con­ti­nue read­ing Beskyt­te brun­ost?

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2012: 9. Kamp mot klokken i klokkebyen

Når det star­ter med velt i nøy­tral sone før etap­pen egent­lig har star­tet, da må man nes­ten reg­ne med mer velt når det vir­ke­lig drar seg til. Slik det så ut i dag skal man bare være gla­de for at ingen ble alvor­lig ska­det. Det var selv­føl­ge­lig erger­lig at Edvald Boa­sson Hagen var en av de som ble hef­tet av dagens velt, og der­med i prak­sis lig­ger for langt bak i kam­pen om den hvi­te ung­doms­trøy­en. Men han slapp i alle fall unna selve vel­ten.

I dag blir det nok noe helt annet. Det er bare en for­smak på hva som ven­ter i vir­ke­li­ge fjell. Men med mål­gang på top­pen av en første­ka­te­go­ri blir det nok ikke noen masse­spurt.

Det­te blir nok sis­te dagen vi ser Fabi­an Can­cel­la­ra i gult under den­ne touren. Kan­skje skal han hjel­pe hvem det nå måt­te være Radio­S­hack sat­ser på den­ne gan­gen til den sis­te stig­nin­gen. Men der­fra og inn bør han kjø­re så bil­lig som mulig til top­pen og spa­re kref­ter til den etap­pen vi har kom­met til. 9. etap­pe er en 38 km tempo­etap­pe fra Arc-et-Senans til Besançon.

 

På fransk kal­les en tempo­etap­pe for con­tre le mon­tre, som betyr mot klok­ken. Det pas­ser fint at en slik etap­pe går i mål og tiden tas i Besançon. For det­te har vært en klokke­by. En gang var det en bety­de­lig klokke­pro­du­sjon her. Det er ikke så mye igjen av den. Men Phi­lip­pe Lebru har gjen­opp­li­vet tra­di­sjo­nen og har etab­lert sel­ska­pet Uti­nam. Det er også et klokke­mu­se­um i Besançon: Musée du Temps. Mens man i Nor­ge snak­ker om hvor­vidt man skal byg­ge høy­has­tig­hets­tog, byg­ger man i Euro­pa. Besançon ble kob­let til det frans­ke TGV-net­tet i desem­ber 2011. På den nye sta­sjo­nen er det klok­ke fra Uti­nam: Lamat­rice-Uti­niam.

Con­ti­nue read­ing Les vins du Tour de Fran­ce 2012: 9. Kamp mot klok­ken i klokke­byen

Print Friendly, PDF & Email

The Family Meal

Nylig duk­ket boken “The Fami­ly Meal” opp i post­kas­sen — strengt tatt i form av en hente­lapp om pak­ke som måt­te hen­tes på post­kon­to­ret. Det er hjem­me­mat med Fer­ran Adrià. Om nav­net er Fer­ran Adrià er ukjent, så er det hoved­per­sonen bak det som plei­de å top­pe ran­kin­gen som ver­dens bes­te res­tau­rant: El Bulli. (Før Noma i Køben­havn over­tok tro­nen). The Fam­liy Meal er beteg­nel­sen på den maten som ble ser­vert de ansat­te på El Bulli. Det­ter er enkel hver­dags­mat. De spis­te ikke den sofis­ti­ker­te mat­kuns­ten som de ser­ver­te sine gjes­ter. Ingen had­de vel egent­lig kun­net spi­se slik mat hver dag.

Jeg er ikke helt sik­ker på hva jeg ven­tet da jeg bestil­te boken. Men akku­rat det­te var det kan­skje ikke. Det var en posi­tiv over­ras­kel­se. Det er flott å lese opp­skrif­ter på Pas­ta Bol­gone­se, Tag­li­a­tel­le Car­bo­na­ra, Che­es­bur­ger osv fra fol­ke­ne på El Bulli. I en bok fra en av de frems­te guru­ene for alle mat­snob­ber er det befri­en­de å lese slikt som det­te:

Whe­ne­ver stock appears in a reci­pe, you can use sto­re-bought con­cen­trated or fresh liquid stock, or homema­de stock. A con­cen­trated bouil­lon cube pro­du­ces an instant stock when dis­solved in boi­ling water. Many chefs pre­fer not to use this kind of stock, but it is a valid option for the home cook, with the advan­ta­ges of being cheap and easy to use.”

Opp­skrif­te­ne som inne­hol­der pas­ta er også så usnob­be­te at det står “kok pas­ta så len­ge som det står på pak­ken”. Vi kan også lese at pas­ta og ham­bur­ge­re er blant favo­rit­te­ne til fol­ket på El Bulli. De laget all­tid eks­tra når det var pas­ta, for­di det da var så man­ge som for­syn­te seg to gan­ger.

Boken er flott illust­rert. Det er ikke så mye av den mat­por­no­en man så ofte ser i dagens koke­bø­ker fra kjen­dis­kok­ker. Det er detal­jer­te bil­led­se­ri­er som viser til­be­red­nin­gen av maten.

Alle opp­skrif­te­ne er laget med mål for 2, 6, 20 og 75 per­soner — 75 var vel antal­let per­soner de laget mat til på El Bulli.

Vi spi­ser alle (?) enkel mat til hver­dags. Det er noe befri­en­de i å kun­ne syn­de mot mat­snob­be­ri­et med El Bulli-fol­ke­nes vel­sig­nel­se. Det­te er en bok som vil kom­me til å bli brukt! Bestill hos Ama­zon UK.

Print Friendly, PDF & Email

Mat og vin

Det­te ble opp­rin­ne­lig skre­vet til Giro d’Italia 2012. Men kom­bi­na­sjo­nen mat og vin duk­ker opp i så man­ge sam­men­hen­ger, så jeg har valgt å skri­ve det­te som en gene­rell gjen­nom­gang av team­et. Her er det også refe­ran­ser til en del bøker om emnet. Van­lig­vis vel­ger man vin til maten, men her blir det hel­ler å vel­ge mat til vinen.

Den som kan en del om syk­kel har stør­re gle­de av å føl­ge et syk­kel­ritt enn en som ikke har fått med seg så mye mer enn at den førs­te i mål vin­ner. Den som kan noe om musikk vil ha stør­re gle­de av musikk enn en som bare synes det “låter fint”. Kan­skje vil en som kan en del om musikk synes at en enkel pop­låt blir kje­de­lig og uin­ter­es­sant, mens and­re vil være avvi­sen­de til musikk som kre­ver noe av lyt­te­ren. Den som kan noe om kunst vil ha stør­re utbyt­te av kunst enn en som bare kan mene om noe er pent eller stygt, og at man ikke for­står hva det skal fore­stil­le. Men en som kan noe om kunst vil kan­skje synes at deko­ra­tiv kitsch er uin­ter­es­sant. Og da har vi kom­met til at den som kan litt om vin vil ha stør­re gle­de av vinen. Kan man noe om vin og mat vil man ha stør­re gle­de av total­opp­le­vel­sen.

Con­ti­nue read­ing Mat og vin

Print Friendly, PDF & Email

Makroner

Mak­ro­ner. Lek­re små bak­verk i man­ge far­ger og med man­ge sma­ker. Hvis du er vant til at det lages kokos­mak­ro­ner til jul, så glem dem. De har bare nav­net til fel­les, i til­legg til at de beg­ge er små­ka­ker. Mak­ro­ner lages av det jeg plei­er å kal­le man­del­ma­r­engs, men jeg vet ikke om det er en kor­rekt beteg­nel­se. Mar­engs er stiv­pis­ket egge­hvi­te og suk­ker, mak­ro­ner er stiv­pis­ket egge­hvi­te, suk­ker og fin­mal­te mand­ler. Ingre­di­en­se­ne er som i kranske­kake, men de lages på helt uli­ke måter.

Con­ti­nue read­ing Mak­ro­ner

Print Friendly, PDF & Email

Andebryst

I går sto ande­bryst på meny­en. Jeg reg­ner ande­bryst som en av mine spe­sia­li­te­ter. Det er et hyg­ge­lig kom­pli­ment når fami­li­en sier at de ald­ri bestil­ler ande­bryst på res­tau­rant, kan­skje med unn­tak for de aller bes­te, for­di de blir all­tid skuf­fet. De får dem bed­re hjem­me.

Det var et ande­bryst fra Gårdsand som lå over fra sist søn­dag (hvor vi valg­te å ste­ke et mind­re enn vi had­de kjøpt inn), og om vi skal være vir­ke­lig pir­ke­te gikk ut på dato i går. For å ta den førs­te av fle­re paren­te­ser: Man skal ikke hen­ge seg alt for mye opp i sli­ke dato­stemp­ler. For kjøtt er pro­ble­met ofte hel­ler at det er for ungt enn for gam­melt. I alle fall så len­ge vi snak­ker om hele styk­ker. Kjøtt­deig og annet opp­malt kjøtt er en annen his­to­rie. Det­te gjel­der i enda stør­re grad for ost. Da tab­loid­pres­sen for noen år siden trå­let butik­ker etter varer som var gått ut på dato, var får loka­le oste­hand­ler litt bekym­ret for om de skul­le kom­me inn­om hans butikk også. For som han sa det: Vi har ost som ikke har gått ut på dato også, men vi kan ikke sel­ge ost som ikke er moden. Men til­ba­ke til ande­brys­tet.

Til­fel­dig­vis skrev Aften­pos­ten om til­be­red­ning av ande­bryst i går, så jeg bestem­te meg for å prø­ve den vari­an­ten de pre­sen­ter­te. Men jeg stus­set jeg vel­dig på deres angi­vel­se av steke­tid. Det­te skri­ver Aften­pos­ten: Con­ti­nue read­ing Ande­bryst

Print Friendly, PDF & Email

I Vini del Giro d’Italia 2011: 2. etappe. Piemontevin, parmesan og parmaskinke til fiolintoner

2. etap­pe fra  Alba til Par­ma er lang og flat, 242 km. Den star­ter i regio­nen Pie­mon­te og ender i Emi­lia-Romag­na. Det er bare en gans­ke liten bak­ke mot slut­ten av etap­pen. Skjønt liten og liten. Det er lett for oss som ser på. Men skul­le vi for­sø­ke oss på å syk­le den, vil­le nok man­ge av oss mene at den er gans­ke hard. Sær­lig vil­le vi mene det når vi møter bak­ken etter først å ha syk­let 230 km. Men om syk­lis­te­ne ikke møter så man­ge høy­der, så er det man­ge vin- og mat­mes­si­ge høye­punk­ter langs dagens etap­pe. Con­ti­nue read­ing I Vini del Giro d’Italia 2011: 2. etap­pe. Pie­mon­te­vin, par­me­san og par­ma­skin­ke til fio­lin­to­ner

Print Friendly, PDF & Email