Så er vi igjen klar for årets Tour de France. Rittet gjennomføres nå til normal tid, om sommeren.
Åpningsetappen er en 197,8 km kupert etappe. Det er seks kategoriserte stigninger. Fire fjerdekategori og to tredjekategori. Og det er kanskje et par til som kunne ha vært kategorisert på de samme nivåene. Etappen avslutter opp en tredjekategori. Det er ikke de store klatereutfordringene. Hadde etappen kommet senere i rittet, ville jeg ha tenkt at det er en typisk bruddetappe. Men et brudd får neppe går på første etappe. Det er ikke en etappe for spurterne. Jeg vil tro at det er en etappe som kan passe for typiske klassikerryttere. Kanskje er det en etappe som kan passe f.eks. Julian Alaphilippe og Primoz Roglic.
Jeg håper ikke fallene på første etappe viser seg å bli avgjørende. Velt hører med, men så tidlige velt bør ikke være avgjørende, verken for gul eller grønn trøye. Peter Sagan fikk vist seg fram, men var ikke rask nok på de siste meterne denne gangen. Det ble som ventet ingen tidsforskjeller av betydning. De tre beste fikk sine bonussekunder, ellers er det samme tid på alle til og med 162. plass. Dylan Groenewegen ligger nærmere fem minutter bak. Men det er uten betydning for konkurransen om den grønne poengtrøyen.
Andre etappe er 27,6 km lagtempo i Brussel. Det er delte meninger om lagtempo. Jeg liker dem. Da det var lagtempo rundt Montpellier for ti år siden, så jeg etappen i TV2s “studio” i målområdet, men Dag Otto Lauritzen som personlig ekspertkommentator. Jeg lærte mye om lagtempo den gangen. Her vil det bli tidsforskjeller, slik at den som er best plassert og som sykler på det sterkeste laget, vil kunne ikle seg den gule ledertrøyen. Etappen starter inne i Brussel, og ender ved Atomium, utenfor selve byen.
Drikke blir også i dag belgisk øl. Men siden vi stort sett holder oss i og rundt Brussel, vil jeg velge en institusjon i Brussel. Puben, baren eller hva man kaller det, A La Mort Subite (Til den plutselige død), ganske nær Grand Place. De har sitt eget øl, i tillegg til mye mer. Skjønt eget? Det kommer vi tilbake til.
Puben ligger omtrent der en del bankfolk pleide å møtes ved lunsjtid for å spille et spill som de kalte “Mort Subite”, altså plutselig død. Om jeg har forstått det rett, var “Mort Subite” da det var på tide å avslutte spillet, bryte opp og gå tilbake på jobb. Da puben ble etablert, valgte de å bruke det navnet.
Jeg skrev at de blant annet har sitt eget øl, men satte et spørsmålstegn etter. Noen ganger bør man helst la være å undersøke slikt for grundig. Jeg finner ingen direkte forbindelser mellom bryggeriet og puben. Bryggeriet hevder å ha brygget øl siden 1686, lenge før puben åpnet. Men de viser til puben når de skal forklare navnet, uten at de klargjør sammenhengen. Det er kanskje nok et eksempel på at man ikke skal sjekke ihjel en god historie.
Bryggeriet Mort Subite har gjennom diverse oppkjøp, endt opp som en del av Carlsberg & Heineken gruppen, ikke akkurat det man forbinder med en pub i Brussel.
Mort Subite er øl av typen oude geuze og oude kriek lambic. Dette er villgjæret øl. De tilsetter ikke gjær i bryggeprosessen, Bryggeriet er i Sennedalen, eller Zenne, (Senne er fransk, Zenne flamsk) nær Brussel, hvor det er villgjær i luften. Dette gjæret får ølet til å gjære. Geuze er et surøl, og kriek lambic er surøl smaksatt med kirsebær. Mort Subite bruker bare kirsebær fra Belgia. Selv er jeg ikke så veldig begeistret for kirsebær, og foretrekker lambic øl smaksatt med annen frukt, som bringebær, eple eller fersken. Men akkurat et er en smaksak.
Jeg kjøpte en flaske Mort Subite lambic kriek her i Frankrike, hvor jeg er nå, og tenkte at det måtte passe fint til denne Brusseletappen. Jeg må medgi at jeg ble litt skuffet da jeg begynte å grave litt i historien, og oppdaget at dette var et øl som nå produseres av en av de store bryggerigigantene Carlsberg & Heineken, og ikke på et pubbryggeri i Brussel. På den annen side er det en type øl som bare kan brygges i et område om ikke i, så i alle fall i nærheten av Brussel, og om jeg har forstått det rett, er det fortsatt det gamle bryggeriet, selv om det har fått et gigantkonsern som eier. Så det er faktisk et øl som er stedsbundet.
Surøl, altså Geuze, er ikke mitt favorittøl. Første gang jeg smakte lambic fruktøl, ble jeg heller ikke begeistret. For det smakte ikke øl. Men her må man nullstille seg. Det innfridde ikke de forventningene jeg hadde, for jeg ventet noe som smakte øl. Men det er en frisk, ølbasert drikk med fruktsmak. Jeg synes det er en utmerket sommerdrikk.
Årets Tour de France åpner med en 195,5 km lang etappe som starter og ender i Brussel. Etappen går stort sett syd for Brussel.
Belgia var, og jeg vil si fortsatt er verdens mest spennende ølland. Når jeg er litt forbeholden, så er det fordi øl ha bli mote, og man brygger ulike typer øl på så mange steder. Men Belgia har en øltradisjon som ingen andre land har. Sammenligner man øl og vin, er øl i liten grad preget av stedet hvor det er produsert, i motsetning til vin. Det er ikke uten grunn at Vinmonopolet har begynt å gruppere øl etter type, ikke etter land.
Spoler vi tiden noen hundre år tilbake, var øl dagligdrikken i land hvor det var for kaldt til å produsere vin. Vannet var ofte forurenset, og kunne være en alvorlig smittekilde. Drikkevannskandalen på Askøy var var nok liten, sammenlignet med de epidemier som i gamle dager kunne spres ved forurenset drikkevann. Det var bedre å drikke øl eller vin.
Noe man kan konstatere med dagens øltrend, er at smått ikke alltid betyr godt. Videre er det slik, det er i alle fall min vurdering, at det er grenser for hvor interessant IPA fra veldig mange små bryggerier er. De fleste er ganske like, og det er ikke uten grunn at noen har blitt mer kjente enn andre.
Det har vært hevdet om Belgia at de gjennom historien har vært invadert og okkupert av så mange, og noe av deres motstand har vært å holde fast på sine lokale tradisjoner, herunder lokale øltradisjoner.
Belgia er et delt land. Noen hevder at det ikke er ett land. Charles de Gaulle sa en gang at Belgia var funnet på av England, for å irritere Frankrike. De Gaulle sa også at det var umulig å regjere et land med mer enn 400 oster. Belgia har vist at det kan være enda vanskeligere å regjere et land med mer enn 1000 ølsorter — eller hvor mange det er. Det komme an på hvordan man teller. Belgia består av den flamskspråklige delen Flandern, og den franskspråkelige delen Wallonia. I tidligere tider var Wallonia den velstående delen. Det var der man blant annet hadde kullgruver. Men kull er ikke det som gir økonomisk aktivitet og velstand i dag, så det har langt på vei blitt Belgias rustbelte. Flandern har overtatt det økonomiske lederskapet.
I dag er det mange bryggerier med klosternavn. For mange av dem er det en lisensiering av varmerket, til et bryggeri som brygger øl i klosterets navn. Et kjent eksempel er Grimbergen. Munker i Norbertinerklosteret litt nord for Brussel, startet å brygge øl i 1128. De ble kjent for sin gjestfrihet og for sitt øl. Da Frankrike invaderte Belgia på slutten av 1700-tallet, stengte de klostrene. Da stanset også ølbryggingen. Senere ble klosteret gjenopprettet, men de fortsatte ikke med ølbrygging. Munkene kjøpte sitt øl fra lokale bryggerier.
I 1958 kontaktet Brouwerij Maes klosteret, og spurte om de kunne markedsføre et mørkt øl de hadde utviklet under navnet “Grimbergen”. Fram til 1978 ble ølet brygget i Waterloo. Senere ble produksjonen flyttet til Brouwerij van Alken i Alken. Maes ble overtatt av Heineken i 2008, og varemerket “Grimbergen” ble solgt til Carlsberg. Men Heineken fikk en langvarig lisens til å selge øl under navnet Grimbergen i Belgia. Øl som selges under navnet Grimbergen utenfor Belgia er brygget hos Kronenbourg i Strasbourg, ganske fjernet fra noe belgisk kloster. Når de kaller det klosterøl, “Biére d’Abbaye”, med årstallet 1128, er det en “sannhet” med betydelige modifikasjoner. På det Grimbergen-ølet jeg fra tid til annen kjøper i Frankrike, som er brygget i Stasbourg, står det: “Brassée dans la tradition de l’Abbaye”, altså “brygget i klosterets tradisjon”. Heller ikke det kan sies å være helt sant. Men skal man ha øl fra et av de store industribryggerien, som de ofte selger fra fat i puber og barer, da synes jeg at Grimbergen er blant de bedre. På franske flyplasser får man ofte valget mellom Heineken og Grimbergen, og da foretrekker jeg uten tvil Grimbergen.
Affligem er et annet “klosterøl” som ikke brygges i et kloster. Klosteret Affligem ble etablert i 1074, og ligger i dagens Belgia. Det er dokumentert at det ble brygget øl i 1129, og ølbryggingen vedvarte i noen hundre år. Uheldigvis hadde klosteret en meget strategisk beliggenhet på en høyde, som gjorde at det flere ganger ble ødelagt i kriger. Etter den franske revolusjon, ville de franske myndigheter avskaffe den katolske kirkens makt. De stengte klostre og beslagla deres eiendom. Når man ser på hvilke eiendommer den katolske kirke og klostre hadde, ser man at det nok ikke bare var religiøse grunner til at verdslige herskere tok opp kampen med den katolske kirken og dens institusjoner. Klosteret ble stengt i 1796. I 1868 ble det som var igjen av klosteret kjøpt av noen munker, som gjenoppbygget det. I 1885 hadde de startet ølbrygging, og klosteret var gjenoppbygget i 1887. Bryggingen fortsatte til 1940, da bryggeriet led samme skjebne som en del andre bryggerier: Etter Belgias kapitulasjon, ble de tvunget til å gi fra seg kobberkjelene til den tyske okkupasjonsmakten, som trengte kobberet til sin våpenindustri.
I 1956 startet de å samarbeide med det lille, lokale bryggeriet De Smedt. I dag brygges Affligem av De Smedt, i nært samarbeid med munkene i klosteret. Klosteret eier varemerket Affligem, og må godkjenne alle endringer, nye øltyper m.m. Men bryggeriet De Smedt eies nå av Heineken, som står for markedsføring og distribusjon av Affligem.
Et av de mest kjente belgiske “klosterøl” er Leffe. Klosteret ble etablert i 1152, i nærheten av Namur i Vallonia (den franskspråklige delen av Belgia). Som i så mange andre klostre, brygget man øl, for en stor del basert på ingredienser som vokste vilt i nærheten av klosteret. Som så mange andre klostre har det blitt ødelagt og gjenoppbygget mange ganger i historien. Etter den franske revolusjonen ble klosteret ødelagt og forlatt. I 1902 kom munker tilbake til klosteret. I 1952 ble ølbryggingen gjenopptatt i samarbeid med det flamske bryggeriet Lootvoet. Bryggeriet ble senere kjøpt av Interbrew, som er en del av verdens største bryggerikonsern, Anheuser-Busch InBev, som er basert i Belgia. I dag brygges alt Leffe øl av Stella Artois i Leuven. Men Leffeklosteret får fortsatt royalty av salget.
Når vi er innom Belgia og øl, må vi innom Trappistøl. Det er et velkjent begrep for ølentusiaster. Det er øl brygget i et Trappistkloster. Trappistordenen sprang ut av Cistercienserordenen, etter at noen mente at denne var blitt for liberal. Ordenen ble stiftet av abbeden ved de franske La Trappe-klosteret i 1664. Vi kan legge til at Cistercienserordenen ble etablert i 1098 av munker som mente at Benedictinerordenen var blitt for liberal, og som ville være mer tro mot reglene fra den hellige St. Benedict. Det synes som det alltid er noen som vil være mer rettroende enn de rettroende. Men vi skal holde oss til øl, ikke til teologi.
Trappistøl skal være brygget i et Trappistkloster, enten av munkene selv eller under deres overoppsyn. Bryggerivirksomheten skal være sekundær i forhold til klosterlivet. Det heter seg at de skal være “non profit”, og at inntektene skal gå til drift av klosteret og til veldedige formål. For meg høres det ut som en regel om hvordan et eventuelt overskudd skal benyttes, og ikke en regel om at man ikke skal drive med sikte på overskudd. Man skal også arbeide for måtehold og motarbeide alkoholmisbruk, slik sett kan det nesten høres ut som Vinmonopolet. (Og i Norge skal som kjent overskudd fra alkoholomsetning enten gå til staten eller til Avinor for å finansiere flyplasser, samt til det selskapet som har vunnet anbudet om å selge på norske flyplasser.)
Det er en lang tradisjon for ølbrygging i klostere, og Trappistklostere har brygget øl i flere hundre år. På 1900-tallet begynte mange bryggerier, som ikke hadde noen forbindelse med Trappistordenen, å selge sitt øl som Trappistøl. Trappistordenen gjorde flere forsøk på å stoppe dette, og om jeg har oppfattet det rett, vant de fram med et søksmål mot et bryggeri i Gent i 1962.
I 1997 kom åtte trappistklostere sammen og dannet Den internasjonale trappistforeningen. Det var seks belgiske, et nederlandsk og et tysk kloster. Det tyske, Mariawald, har ikke brygget øl siden 1953, så det bryr ikke vi oss om. De laget en logo, som kan brukes på Trappistprodukter, produsert i henhold til de fastsatte regler. Slik fremstår det på en måte mer som en merkeordning enn et egentlig varemerke eller opprinnelsesmerke. Det omfatter ikke bare øl, men også ost og vin. (Jeg har smakt ost fra trappistklostere, men har aldri kommet over noe vin fra noen av dem. Kanskje produserer de bare altervin til internt bruk?) Dette kunne egentlig være utgangspunkt for noen hyggelige varemerkestudier, men det får eventuelt bli til en annen gang.
Trappistøl er ikke en type øl. Så hva slags øl man brygger, varierer fra bryggeri til bryggeri. Det finnes i dag ti trappistbryggerier. Av disse er seks i Belgia, to i Nederland, et i Østerike og et i USA. De fleste forbinder det nok med belgisk øl, og det er i Belgia vi finner de mest kjente trappistbryggeriene.
Av Belgias seks Trappistbryggerier, ligger tre i Wallonia. Etappen går ikke innom noen av stedene hvor disse ligger, men vi tar dem med likevel. Trappistbryggeriene er først og fremst klostre som brygger øl. Går man på deres nettsider, vil man gjerne finne mer opplysninger om klosteraktiviteter som messer osv, og lite om ølbryggingen. Stort sett er besøkende velkommen til å delta i messer, men de tar ikke imot interesserte ølhunder i bryggeriene.
Det mest kjente, og mest kommersielle Trappistbryggeriet er Chimay. Noen har hevdet at deres ølproduksjon er så stor og kommersialisert at de ikke lenger lever opp til Trappistreglene, blant annet om overskudd m.m. Men vi som er mest opptatt av ølet, bryr oss ikke så mye om slikt. Det andre Trappistbryggeriet i Wallonia er Orval. Det tredje er Rochfort. Det ver vel verdt å prøve ølet fra alle disse bryggeriene, i tillegg til annet belgisk øl.
Nå kan vi glemme spekulasjonene og ryktene. Ruten for Tour de France 2019 er presentert. Det var allerede anonsert at “Grand depart” skulle være i Brussel. Men det var tidligere annonsert at starten skulle være 1. juli, som ville bringe starten tilbake til det normale, etter at den ble utsatt en uke pga fotball-VM i 2018. Men da ruten ble presentert, presenterte man start i Brussel lørdag 6. juli, og touren varer helt til 28. juli.
Dette var på mange måter en ganske begivehetsløs dag, og de ble også turens lengste etappe til nå, ca 116 km. Jeg tror ikke det blir noen lenger etapper. Både landskapet og vinen gjennom Moseldalen i Tyskland er langt mer interessant enn det jeg var gjennom i dag, så her er det grunn til å beregne litt bedre tid.
I dag har jeg syklet på god sykkelinfrastruktur nesten hele dagen. Jeg kommer tilbake til den. Google har heller ikke forsøkt å lure meg inn på noen “snarveier”. Den delen av Lorraine som jeg nå syklet gjennom, er for en stor del gammelt industriområde. Vel er jeg industrinostalgiker, men det er ikke særlig interessant å sykle langs industriområder.
Før gårsdagens etappe tok jeg Fernando Gaviria ut av mitt Tour Manager lag, og satte inn Greg van Avermaet i stedet. Det var ikke noe dumt bytte. Jeg byttet også ut en mer rendyrket klatrer, og satte inn Vincenzo Nibali, som jeg tror vil kunne gjøre det bra på dagens etappe. Peter Sagan viste at vi aldri kan avskrive ham. Jeg holder ham ikke som favoritt i dag, og jeg holdt ham forsåvidt heller ikke som favoritt i går. Men han er alltid i stand til å sanke poeng.
Sjette etappe er nok en kuppert etappe, som ender med den kjente bakken Mûr de Bretagne, som rytterne skal opp to ganger. Jeg vil tro at feltet vil komme ganske samlet fram til man skal opp Mûr de Bretagne første gang. Der vil noen angripe, og det vil være angrep når de skal opp til mål.Jeg tror Greg van Avermaet og Vincenzo Nibali kan være sterke kandidater her. Etappen er antageligvis litt for hard for Peter Sagan. Men man vet aldri hva han kan stelle i stand.
En gang jeg forsøkte å finne noe å sammenligne med, kom jeg til at Mûr det Bretagne er omtrent som bakken opp til Grefsenkollen. Når den skal sykles to ganger etter at man først har syklet ca 160 km, kan det blir hardt nok.
Jeg velger å ta med profilen, også for denne etappen.
Så er vi i gang igjen. I morgen kan vi la fotball være fotball, og følge med på Tour de France. Jeg er i Frankrike som jeg pleier å være på denne tiden. Ikke for å følge Tour de France sirkuset. Jeg pleier selvsagt å se det live når det er i vårt område, men det er de ikke i år. Det betyr at jeg ikke får oppleve hvordan det forsterkede TV2-teamet vil fungere. Men det må bare bli enda bedre når det nå er forsterket med Thor Hushovd. Men fransk TV er ikke dårlig i sin dekning de heller.
Slik er årets Tour:
Alle etappene går i Frankrike i år. Sett i et vinperspektiv, er det ikke en veldig interessant Tour. Touren starter rundt utløpet av Loire. Der kan vi finne noe vin, men ikke nok til tre etapper. Så vi må nok snike oss et stykke oppover Loire og ta med vin fra områdene der.
Derfra går det nordover mot Bretagne, som ikke er kjent for noen vinproduksjon. Det fortsetter videre nordover i retning Roubaix. Her kan det bli interessant sykling, men ikke noe interessant vin.
Herfra forflytter sirkuset seg sørover mot Alpene. I fjellene er det ikke noe vin å finne, men kanskje kan vi finne no vin i dalene her. Når rytterne krysser Rhônen på etappene 13 og 14, skal vi klare å finne noe vin. Vi skal også finne noe før de igjen går inn i fjellene i Pyreneene. Vi kommer til å følge tradisjonen og avslutte med champagne i Paris. I tillegg til å være en verdig vin til å feire slike avslutninger, er champagne faktisk Parisområdets vin.
Tour de France byr på bedre kart i år enn hva de har gjort tidligere i år. Jeg synes fortsatt det er dumt at kartene publiseres så sent, men i år kan vi i alle fall si at de kom sent, men godt. De har laget ett stort kart hvor alle etappene er lagt inn, hvor vi kan zoome inn og ut, og zoome inn på detaljnivå. De kartene jeg har gjengitt er ikke like detaljerte. Men ved å klikke på dem, kommer du til TfFs kart.
Så kan vi legge alle rykten til side. Nå er Tour de France 2018 presentert. I 2018 vil hele Touren gå i Frankrike.
Starten i år er forskjøvet til 7. juli, noe som har vært kjent lenge. Man vil unngå kollisjon med fotball-VM. Det kommer til å bli et spennende sykkelritt med mange spektakulære etapper. Men akkurat det overlater vi til sykkelpressen. Som vanlig får vi bare en oversikt, som jeg synes er frustrerende. Jeg forstår ikke hvorfor Tour de France ikke publiserer mer detaljerte kart for etappene, men holder de tilbake til en gang i juni 2018.
Sett i et vinperspektiv, blir Tour de France 2018 ikke veldig spennende. Touren starter i Vendée, ved utløpet av Loire. De tre første etappene går i Loire. Der skal vi finne noe vin, selv om vi antagelig må jukse litt og hente litt vin et stykke fra etappene. Loire er et spennende vinområde som ikke får den oppmerksomheten det fortjener.
Herfra drar Touren mot nordvest, til Bretagne. Her produseres det ikke vin, så vi må holde oss til øl og eventuelt cider. Det blir nok mest øl for meg. Jeg er ikke særlig begeistret for cider.
Touren fortsetter litt østover til Chartres, og deretter nordover mot Roubaix. Her i fransk Flandern er det tradisjon for ølbrygging, men vi er for langt nord for vinprodusksjon. Selv om klimaendringene har flyttet vingrensen nordover, og det nå også produseres vin i Belgia, er det ikke noen særlig interessant vinproduksjon her.
Fra Roubaix forflytter Touren seg til Alpene, hvor det som alltid vil være vanselig å finne et interessant utvalg av vin. Touren krysser Rhônedalen, men ikke der vi finner den mest interessante vinen fra Rhône. Den fortsetter gjennom Ardeche, hvor det er en del interessant vin. Vi får se hva vi finner når vi får detaljene. Denne etappen ender i Mende i Lozere. Det er en etappe med en spektakulær avslutning. Men jeg har til nå ikke klart å finne noen interessant vin i departementet Lozere.
Kanskje kan vi finne noe interssant vin langs etappen fra Millau til Carcassonne. Her trenger i mer detaljer. Etappen dagen etter går gjennom Ariège, et departement hvor det alltid er vanskelig å finne interssant vin. Kanskje kan vi finne noe langs starten på etappen — igjen må vi vente til vi får mer detaljer.
Deretter kommer det mer fjell, og vi vil nok fortsatt ikke kunne finne noe vin inne i Pyreneene. Vi kan antageligvis finne noe langs etappen til Pau.
Tradisjonen tro avsluttes det hele i Paris, og da blir det som vanlig champagne.
Årets tour starter med en 14 km tempo i Düsseldorf. Her hviler det et stort press på den tyske tempospesialisten Tony Martins skuldre. Hjemmepublikum venter at han skal vinne, og at han starter morgendagens etappe i gul ledertrøye. Den som vinner dagens etappe vil sannsynligvis beholde denne i alle fall til de starter på tredje etappe. Morgendagens etappe vil sannsynligvis ende med en massespurt, og da vil vinneren ikke få tilstrekkelig tidsdifferense til at ledertrøyen skifter skuldre. Tredje etappe slutter i motbakke, om enn ikke av de aller bratteste. Men bratt nok til at de mest typiske spurterne neppe henger med, på den annen side neppe bratt og lang nok til at det blir store tidsforskjeller.
Ruten for Tour de France ble presentert i går. Av kommentarer som har flimret forbi, var en at TdF-arrangøren har tatt inn over seg Brexit, og har lagt ruten så langt vekk fra Storbritannia som mulig. Man holder seg langt mot øst.
Medier opptatt av sykkel har dekket det rimelig godt, så de som er interessert har sikkert fått med seg det viktigste, sett fra et sykkelsynspunkt. Jeg er selvsagt opptatt av det sportslige når det gjelder sykkel og Tour de France. Men akkurat nå overlater jeg det til andre. Jeg fokuserer mest på hva slags drikke vi kan finne langs ruten.
Det har vært kjent lenge at Tour de France 2017 starter med en tempoetappe i Düsseldorf. Vi er for langt nord til å finne lokal vin, så vi får ut etter øl. Noe må vi kunne finne.
