Category Archives: Vin

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Ferge ved reisens slutt. Oppsummering.

meJada, jeg har brukt tit­te­len “Fer­ge ved rei­sens slutt” før, men jeg synes den tåler å bru­kes igjen. Blogg­kom­men­ta­rer skri­ves tross alt ikke for evig­he­ten. Jeg inn­røm­mer gjer­ne at den er, om ikke direk­te stjå­let fra, så i alle fall sterkt inspi­rert av tit­te­len på Erik Fos­nes Hans­nes gjen­nom­brudds­ro­man “Sal­me ved rei­sens slutt”. Så er det sagt.

LItt tog­pro­ble­mer og en ikke plan­lagt syk­kel­etat­ppe, gjor­de at jeg valg­te å skri­ve en ikke plan­lagt blogg­ko­men­tar. En tysk dame som skul­le på syk­kel­tur fra Oslo tll Gøte­borg, og som sto og ven­tet sam­ti­dig med meg på å kom­me ombord i båten, sa at tog­lin­jen mel­lom Buch­hlz og Har­burg had­de vært stengt på grunn av uvær. Hun sa storm, men man har det gjer­ne med å over­dri­ve det­te med vind.

Jeg kom meg fram til Ham­burg, et par timer etter plan­lagt tid. Jeg treng­te da en dusj, og var ikke fris­tet til å ta en syk­kel­run­de uten­for sen­trum i Ham­burg for å fin­ne noen inter­es­san­te cacher, De  får lig­ge der til nes­te gang jeg måt­te være i Ham­burg.

Jeg liker godt å syk­le. Men når jeg beve­ger meg i bys­ten­tra for å se meg om og gjø­re meg litt kjent, liker jeg enda bed­re å gå. Så den dagen jeg had­de i Ham­burg lot jeg syk­ke­len stå, og gikk rundt i byen. Jeg had­de lyst til å se Minia­tur Wun­der­land, ver­dens størs­te modell­jern­bane­an­legg. Jeg gikk ned til Hafncity, hvor det lig­ger. Jeg var der en gang mel­lom 10 og 11. Jeg kun­ne kjø­pe bil­lett til kl 14, eller jeg kun­ne kjø­pe en bil­lett og ven­te i kø, men da måt­te jeg i alle fall sit­te i kø en time, iføl­ge damen jeg kjøp­te bil­lett av. Jeg valg­te en bil­lett til kl 14, og fort­sat­te min vand­ring. Ikke over­ras­ken­de gikk mine vand­rin­ger blant annet i ret­ning noen geocacher. Det begyn­te å reg­ne. Jeg had­de for så vidt med meg regntl­øy, men det lå igjen på hotel­let. Yr had­de vars­let at det kun­ne kom­me litt regn. Men noen gan­ger kan man håpe på at de tar feil. Det kom nok uan­sett ikke mer regn enn de had­de sagt det skul­le kom­me. Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 del 2, Mon­pel­li­er — Kiel: Fer­ge ved rei­sens slutt. Opp­sum­me­ring.

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 9. Cochem — Koblenz. Slutten på sykkelturen.

Alt har en ende, og den­ne syk­kel­tu­ren ender her, i Kob­lenz. Her­fra skal jeg først ta toget til Bre­men, en tog­tur på ca fire timer. Jeg har bestilt over­nat­ting for to net­ter i Bre­men, slik at jeg får hele tors­da­gen der. Der­et­ter tar jeg toget til Ham­burg, som bare tar ca en time, og jeg bar bestilt over­nat­ting for to net­ter er også, slik at jeg også får hele lør­da­gen i Ham­burg. Søn­dag mor­gen tar jeg toget til Kiel, og båten til Oslo. Det var syk­kel­tu­ren jeg øns­ket å skri­ve om, så det kom­mer ikke til å bli noen dag­lig rap­por­te­ring om hva jeg måt­te fin­ne på å gjø­re i Bre­men eller Ham­burg. Jeg kom­mer nok til å bru­ke syk­ke­len for å ta meg rundt i Bre­men og Ham­burg. Men det blir bare gans­ke kor­te, lokal­tu­rer uten baga­sje. Men kan­skje skri­ver jeg en opp­sum­me­ring til slutt.

Goog­le had­de bereg­net 49,3 km fra uspe­si­fi­sert Cochem til uspe­si­fi­sert Kob­lenz, Det ble 51,6 km fra hotell til hotell. Det er innen­for aksep­ta­bel feil­mar­gin.

Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 del 2, Mon­pel­li­er — Kiel: Dag 9. Cochem — Kob­lenz. Slut­ten på syk­kel­tu­ren.

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 8. Bernkastel — Cochem

I går vis­te jeg et bil­de av Dok­tors­berg, hvor vin­mar­ken lå badet i sol. Det bil­det var tatt ca kl. 19.30. Bil­det neden­for er tatt fra omtrent sam­me sted. Dok­tors­berg lig­ger badet i sol. Nå er kl. ca 10.00 på for­mid­da­gen. Det­te er noe av det som gjør den­ne vin­mar­ken så spe­si­ell: Den får sol fra mor­gen til kveld, selv­sagt for­ut­satt at solen skin­ner.

Her er Bern­kas­tel sett fra Dok­tors­berg.

For en som har druk­ket en del Mosel-vin, er en rei­se gjen­nom Mosel på en måte en nos­tal­gisk opp­le­vel­se. Da vi var unge, la vi nok stør­re vekt på pris enn på kva­li­tet. Men vi var opp­tatt av å få best mulig kva­li­tet for det vi betal­te. Da vi begyn­te å inter­es­se­re oss litt mer for kva­li­tet, kom mye tll å dreie seg om Mosel. Det var nok ikke uten betyd­ning at en i gjen­gen had­de slekt­nin­ger i Tri­er, og bed­re kunn­skap om Moselvin enn de fles­te. Det hend­te dess­uten at han had­de med noen gyld­ne drå­per, etter å ha besøkt sine slekt­nin­ger i Tri­er .Da vi ikke var fullt så unge len­ger, hend­te det at vi kun­ne klat­re en del trinn opp­over kva­li­tets­sti­gen, i alle fall for å kun­ne sma­ke på den gode vinen. Selv om det ikke var den vinen vi van­lig­vis drakk.

Like neden­for Bern­kas­tel, kom­mer vi til Weh­len, som admi­ni­stra­tivt er en bydel i Bern­kas­tel. Her lig­ger vin­mar­ken Weh­le­ner Sonnenuhr.

Også det­te er en sol­vendt vin­mark, men den får ikke sol hele dagen. Og her er sol­u­ret som har gikk vin­mar­ken dens navn.

Jeg bur­de alle­re­de for en dag eller to siden ha sagt noe om områ­det som Mosel­da­len er en del av. Det er et gans­ke lavt fjell­om­rå­de som kal­les Rhin­mas­si­vet. På tysk kal­les det Rhei­nisch­es Schie­ferge­bir­ge, som for­tel­ler oss at det stort sett er skiferfjell.Det omfat­ter Arden­ne­ne i det øst­li­ge Bel­gia og nord­øst­li­ge Frank­ri­ke, Lux­em­burg, Eifel, som er nord-vest siden av Mosel, og en del av Bel­gia og Lux­erm­burg, Huns­rück, som er syd-øst for Mosel og vest for Rhi­nen. På den and­re siden av Rhi­nen fin­ner vi bl.a. Westerwald og Tau­nus­fjel­le­ne. Det omfat­ter mer, men jeg tar ikke med alt. Mosel­da­len skjæ­rer seg gjen­nom det­te mas­si­vet. Jeg for­står det slik at det geo­lo­gisk sett er ett fjell­om­rå­de, og at Mosel­da­len er gravd ut av is og vann. Den har en pro­fil som tyder på at det er vann og ikke is som har gjort den størs­te delen. Så vi er alt­så mel­lom Eifel og Huns­rück.

Mosel­da­len er også et tyde­lig eksem­pel på meand­re­ring, det som gjør at elver ten­de­rer mot å buk­te seg gjen­nom et land­skap. Når noe beve­ger seg i en kur­ve, vil all­tid det som er ytterst beve­ge seg for­te­re enn det som er innerst. Van­net har størst fart i ytter­svin­gen, og gra­ver der­for mer der enn i inner­svin­gen. Dess­uten er det slik at van­net som ren­ner ned­over møter en hind­ring når det er en sving, og kraf­ten i van­net vil all­tid ha ret­ning rett fram i den svin­gen. Dis­se to effek­te­ne for­ster­ker hver­and­re, og resul­ta­tet er at det blir grad­vis stør­re bukt­nin­ger, når van­net gra­ver ut i ytter­svin­ge­ne. Før eller siden vil van­net bry­te gjen­nom, “roten” av en slik bukt­ning, slik at det blir en øy. Kan­skje slut­ter elven å ren­ne rundt, når den har fun­net et nytt løp.

Hvis vi tar for oss den­ne bukt­nin­gen mel­lom Kröv og Enkirch, vil van­net før eller siden bry­te gjen­nom og lage et nytt løp tvers­o­ver. Dagens elve­løp rundt Tra­ben-Tra­bach vil få lite vann, og kan­skje gro igjen. Men van­net arbei­der lang­somt, så det­te er ikke noe som vi vil få opp­le­ve. Sann­syn­lig­vis vil det ikke skje før len­ge etter at menns­ke­ne har klart å utryd­de seg selv.

Jeg spis­te lunsj på en res­tau­rant i Reil, for­øv­rig nok en res­tau­rant hvor man bare kun­ne beta­le med kon­tan­ter. Da jeg var ung drakk vi gans­ke mye Rei­ler vom Heis­sen Stein. Av rent nos­tal­gis­ke grun­ner måt­te jeg ha et glass av den. Jeg viss­te godt at det ikke var vel­dig lurt å drik­ke et glass vin etter først å ha druk­ket en øl, når det var en god del mil igjen å syk­le. Men man skal ikke all­tid la for­nuf­ten vin­ne. Men jeg var ikke mer nos­tal­gisk enn at jeg valg­te en tørr utga­ve. Min ung­doms Rei­ler var halv­tørr.

Tra­ben så ut som en mor­som liten by. Det er man­ge av dem langs Mosel, men den­ne så ut til å være litt stør­re enn de fles­te and­re. Hvis jeg skul­le ha delt etap­pen fra Bern­kas­tel til Cochem i to, vil­le jeg ha vur­dert det­te som et over­nat­tings­sted. De har en artig port til bro­en over til byen. Kan­skje skyld­tes det arbeid på bro­en. Men den var skil­tet for­budt å syk­le i kjøre­fel­tet. Tra­fik­ken var lys­re­gu­lert for­bi arbeids­ste­det. Og det var skil­tet at man måt­te gå av syk­ke­len på for­tau­et. Jeg syk­let over. Jeg syk­let fra bilis­te­ne som kjør­te i kø da tra­fik­ken den vei­en fikk grønt lys, selv med min ferie­las­te­de syk­kel.

Her rekla­me­res det med at i den­ne byen bor Mosel­dron­nin­gen fra et visst år, og tid­li­ge­re tysk vin­prin­ses­se. Nå har vi ikke vin­dron­nin­ger og vin­prin­ses­ser i Nor­ge. Men jeg tvi­ler på at slik mar­keds­fø­ring had­de blitt sær­lig godt mot­tatt hos oss.

Om den­ne skulp­tu­ren repre­sen­te­rer dagens tys­ke barne­opp­dra­gel­se, vet jeg ikke. Barne­ver­net vil­le nep­pe ha vært sær­lig begeist­ret for den.  Men man har uan­sett sin ytrings­fri­het og rett til å gi uttrykk for poli­tisk ukor­rek­te stans­punk­ter. Også gjen­nom skulp­tur. Om den­ne for­tje­ner å bli kalt kunst, er jeg mer tvi­len­de til.

Det er man­ge cam­ping­plas­ser langs Mosel, og her som hjem­me synes en del cam­ping­vog­ner å være hyt­ter med hjul, som even­tu­elt kan flyt­tes. Men som ikke blir flyttet.Jeg har inn­trykk av at man­ge av de jeg møter som syk­ler på syk­kel­vei­ene her, er cam­ping­tur­s­ter som har med seg syk­ler, og bru­ker syk­ke­len til å kom­me seg rundt i nær­om­rå­det.

Det er man­ge som syk­ler på elsyk­ler. Hel­dig­vis er det noen som har tenkt på dem også, og ikke bare på at Tes­la-fol­ket må kun­ne lade bile­ne sine. Jeg har ald­ri sett noen lade­sta­sjo­ner for elsyk­ler i Nor­ge. Det bur­de være en selv­sagt ting. Man gir sto­re beløp til boretts­lag mm for at de skal instal­le­re lade­re til elbil, men ikke noe til elsyk­kel. I Nor­ge skal folk kjø­re bil, om enn med en annen motor enn før. Syk­le, slikt kan man hol­de på med and­re ste­der.

Jeg har noen gan­ger vært inn­om at Goog­le vil ha meg til å ta “snar­vei­er”, mens jeg vil føl­ge elven. Hvis jeg ikke adly­der det førs­te for­sla­get, prø­ver Goog­le seg på nytt, med nye “vei­er” for å kom­me inn på den vei­en Goog­le synes jeg bur­de ha tatt. Goog­le vil­le ha meg vekk fra den­ne vei­en:

For i ste­det å lede meg inn på den­ne “snar­vei­en”. Er noen over­ras­ket over at jeg ikke fulg­te Goog­les råd?

Noen men­te åpen­bart at and­re trans­port­mid­ler enn syk­kel var bed­re egnet i bratt  ter­reng. Det er ikke en trans­port­for for meg. Jeg hol­der med til syk­ke­len.

Zell er også et steds­navn jeg hus­ker fra yng­re år.

 

Her­fra kom­mer “Zel­ler Schwart­ze Katz”, en vin jeg også har druk­ket en del av i bil­li­ge vari­an­ter. Men ikke noen edle­re utga­ver. Det er sik­kert dru­er fra den­ne vin­mar­ken som ald­ri fant vei­en til den vinen vi drakk.

Jeg had­de sett meg ut den lil­le byen Cochem som et mulig mål for dagens etap­pe. Det var et nok­så til­fel­dig valg. Det så ut til å være et litt stør­re sted enn de fles­te småbyene/landsbyene langs Mosel, hvil­ket gjer­ne betyr bed­re over­nat­tings­mu­lig­he­ter. Og det var omtrent halv­veis mel­lom Bern­kas­tel og Kob­lenz. Jeg hus­ker ikke hvor langt Goog­le påsto at det var fra Bern­kas­tel til Cochem, men jeg har nok kom­met godt over halv­veis. Etap­pen ble på ca 85 km.

Når man kom­mer til et over­nat­tings­sted er det fint å se et slikt skilt. Ikke så å for­stå at man ikke er vel­kom­men and­re ste­der. Men det plei­er å bety at de har en sik­ker syk­kel­par­ke­ring. I det­te til­fel­let er syk­ke­len par­kert i en låst gara­sje.

Cochem synes først og fremst å være et turist­sted. Det er man­ge hotel­ler her, og påfal­len­de man­ge dis­ko­te­ker og Tan­z­kel­ler til å være en små­by. Her er det nok turis­te­ne som skal svin­ge seg. Men også her end­te jeg på en res­tau­rant som ikke tok kreditt­kort. Det får være gren­ser for turist­venn­lig­het.

Et tegn på at ste­det først og fremst er et turist­sted, er at fro­kost­ser­ve­rin­gen på det lil­le hotel­let jeg bor på, ikke star­ter før 08.30. Hvis folk er der i for­bin­del­se med jobb, vil man­ge ikke ha tid til å ven­te så len­ge. Jeg valg­te å gå en tur ut i 7-tiden, for å ta noen bil­der. Et lande­mer­ke i Cochem er slot­tet som tro­ner over byen. Det lig­ger slik til at det gjør seg best i mor­gen­sol.

Det var fris­ten­de å stik­ke inn­om et bake­ri for en tid­lig fro­kost, Men jeg mot­sto den fris­tel­sen, og er straks klar for fro­kost på hotel­let.

Nes­te og sis­te etap­pe er til Kob­lenz. Goog­les avstands­an­gi­ve­ler er ikke all­tid til å sto­le på. Goog­le vil vel­ge korteste/raskeste vei, mens jeg vil føl­ge elven. Men det ser ut til at også Goog­le har valgt en rute som stort sett føl­ger elven til Kob­lenz, og Goog­le opp­gir avsan­den til 48,3 km. Det er ca 2,5 timer syk­ling i et greit tem­po. Jeg had­de men­talt for­be­redt med på even­tu­elt å ta tog sis­te delen, om det skul­le bli vans­ke­lig å rek­ke fram. Men jeg tror ikke det blir noe pro­blem.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier — Kiel

Sykkelturer

 

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 7. Trier — Bernkastel

Som jeg skrev i går, våk­net jeg litt sent. Jeg var trøtt da je la meg og sov­net gans­ke raskt, til tross for var­men. Men jeg våk­net igjen rundt 02.30, og lå en stund og prøv­de å sove. Men jeg sov­net ikke. Jeg sto opp, i alle fall gikk jeg ut av sen­gen, skrev en del på den dagens blogg­kom­men­tar, og gikk og la meg igjen. Vin­du­et sto på vidt gap, og mot mor­ge­nen ble det mer leve­lig tem­pe­ra­tur. Jeg våk­net rundt kl. 07.00, og tenk­te at det var på tide å stå opp. Men innen jeg hadd fått bestemt meg, var klok­ken plut­se­lig blitt over 9. Hvis jeg skul­le hatt ambi­sjo­ner om å syk­le langt, bur­de jeg ha vært klar til å dra på det tids­punk­tet. Så jeg kon­klu­der­te raskt med at det ikke var noen grunn til å sat­se på å kom­me len­ger enn til Bern­kas­tel. Jeg bestil­te også hotell med en gang.

Goog­le maps er prak­tisk, men jeg har ikke full til­lit til dem. Goog­le vil gjer­ne fin­ne korteste/raskeste vei (som ikke all­tid er det sam­me). Mosel buk­ter jeg gjen­nom land­ska­pet.

Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 del 2, Mon­pel­li­er — Kiel: Dag 7. Tri­er — Bern­kas­tel

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 6. Metz til Trier. Det grenseløse Europa og litt Marx

Det­te var på man­ge måter en gans­ke begive­hets­løs dag, og de ble også turens lengs­te etap­pe til nå, ca 116 km. Jeg tror ikke det blir noen len­ger etap­per. Både land­ska­pet og vinen gjen­nom Mosel­da­len i Tysk­land er langt mer inter­es­sant enn det jeg var gjen­nom i dag, så her er det grunn til å bereg­ne litt bed­re tid.

I dag har jeg syk­let på god syk­kel­in­fra­struk­tur nes­ten hele dagen. Jeg kom­mer til­ba­ke til den. Goog­le har hel­ler ikke for­søkt å lure meg inn på noen “snar­vei­er”. Den delen av Lor­rai­ne som  jeg nå syk­let gjen­nom, er for en stor del gam­melt indu­s­tri­om­rå­de. Vel er jeg indu­stri­nos­tal­gi­ker, men det er ikke sær­lig inter­es­sant å syk­le langs indu­s­tri­om­rå­der.

Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 del 2, Mon­pel­li­er — Kiel: Dag 6. Metz til Tri­er. Det grense­løse Euro­pa og litt Marx

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 5. Toul — Metz

Jeg star­tet dagen med å syk­le til vin­pro­du­sen­ten Leliev­re i lands­byen Lucey, for å fin­ne ut litt mer om vin gris. Jeg snak­ket med ham som står til høy­re på for­side­bil­det på nett­si­den, alt­så på venst­re side for oss. Det var den nær­mes­te pro­du­sen­ten, sa hotell­ver­ten. Det var en 5–6 km syk­kel­tur.

Jeg kun­ne kon­sta­te­re at det mes­te jeg trod­de jeg viss­te om vinen, var feil, bort­sett fra far­gen. Jeg kun­ne også kon­sta­te­re at vin­hand­le­ren i Toul hel­ler ikke had­de pei­ling, noe han bur­de ha hatt når han hveder at lokal vin er en av hans spe­sia­li­te­ter. Det han beskrev for meg da jeg spur­te, var en rosé­vin­pro­duk­sjon. Når jeg påpek­te det, mum­let han noe om drue­sor­te­ne. Men det er mye rosé­vin laget på Pinot Noir og Gamey. Etter det sa han bare at man måt­te sma­ke, men det sier ikke noe om pro­duk­sjons­pro­ses­sen.

Vin gris fra Lor­rai­ne lages ved at man pres­ser dru­ene på en måte som gjør at man får meg seg noe av far­gen fra skal­let, før gjæ­ring. Skal­let er ikke med i gjæ­rin­gen, men pres­sin­gen gjør at man får en rosa most.

Den­ne gjæ­res så til vin, slik man gjør med en hvit­vin. Vin gris er i rea­li­ten en rosa hvit­vin. Hvor­dan man opp­le­ver en vin, avhen­ger av hva slags for­vent­nin­ger man har. Jeg har all­tid tenkt på vin gris som en litt mer­ke­lig rosé­vin. Nå smak­te jeg den med and­re for­vent­nin­ger. Den har far­ge som en rosé, og den luk­ter i noen grad som rosé, men med mind­re aro­ma av røde bær enn vi ofte fin­ner i en rosé. Men når man sma­ker den, sma­ker den hvit­vin. Iføl­ge vin­pro­du­sen­ten pas­ser en vin gris utmer­ket til røke­laks. Jeg skal tes­te det om jeg får mulig­he­ten, men da må jeg først få tak i noe av vinen. De har den ikke på Vin­mono­po­let.

Som jeg har nevnt før, smak­te jeg vin gris fra Lor­rai­ne førs­te gang på bok­mes­sen i Frank­furt sist høst. Jeg sjek­ket bil­de­ne i det FB-albu­met jeg laget fra den turen, og det er fak­tisk den sam­me pro­du­sen­ten jeg besøk­te den­ne gan­gen.

Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 del 2, Mon­pel­li­er — Kiel: Dag 5. Toul — Metz

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 4. Epinal — Toul.

Man blir til tider inn­hen­tet av hver­da­gens tri­via­li­te­ter, selv om man­har prøvd å stik­ke av fra dem. Som at det må lages en eksa­mens­opp­ga­ve til utsatt prø­ve. Jeg had­de fes­tet meg ved en dato. Men det vis­te seg at jeg had­de fes­tet meg ved eksa­mens­da­gen, ikke fris­ten for å leve­re opp­ga­ve. Så jeg fikk plut­se­lig dår­lig tid. Det øde­la en del av kvel­den og mor­nin­gen, og for­sin­ket star­ten på dagen. Men jeg fikk i alle fall laget og sendt fra meg en opp­ga­ve.

I dag var bena bed­re. Syk­lis­ten Greg Lemond sa en gang omtrent det­te: “Det blir ikke let­te­re, det går bare for­te­re.” Jeg mener at det må nyan­se­res noe. Det blir let­te­re. Men det må ikke bli for lett. Hvis bena spin­ner på tom­gang, det er ikke noen god følel­se. Vi må ha litt mot­stand. Når det går let­te­re på våre moder­ne syk­ler med man­ge gir, leg­ger vi bare inn et høy­ere gir, så det kjen­nes så tungt som vi synes det skal være. Og da går det for­te­re. I dag var det let­te­re, der­for gikk det også for­te­re, og jeg var til­ba­ke på omtrent nor­mal marsj­fart. Det ble en etap­pe på drøyt 91 km i dag.

Like uten­for Epi­nal kom jeg inn på en fin syk­kel­vei langs en kanal. Egent­lig gikk den stort sett mel­lom elven og kana­len.

Som jeg har skre­vet før, er vann­vei­ene fort­satt vik­ti­ge trans­port­årer i Euro­pa. Den gang jeg had­de litt nær­me­re kon­takt med ship­ping enn jeg har nå, lær­te jeg at skip blant annet klas­si­fi­se­res etter hvil­ke kana­ler de kan gå gjen­nom. For de sto­re hav har vi Suez­max og Pan­a­max, som er de størs­te båte­ne som kan gå gjen­nom hen­holds­vis Suez- og Pan­amak­an­len. Stør­rel­sen å inn­lands­ka­na­le­ne, og ikke minst slu­se­ne i Euro­pa, varie­rer. Det er sik­ker man­ge uli­ke klass­fi­se­rin­ger både av kana­le­ne og kanal­bå­te­ne. Den­ne båten var åpen­bart kon­stru­ert som det mak­si­ma­le som kan gå i den­ne, og til­sva­ren­de kana­ler. Man skul­le ha en stø hånd for å manøv­re­re den inn i slu­sen.

Mitt inn­trykk er at sli­ke kanal­bå­ter ofte er fami­lie­be­drif­ter, og fami­li­en bor i båten. Som det så ofte er når man er på sjø­en, er den man­nen som manøv­re­re båten, mens kona må hop­pe i land, eller som her: Fes­te tros­sa.

Det er man­ge som syk­ler på tur på dis­se syk­kel­vei­en. At folk som er på syk­kel­tur har syk­kel­klær, er like selv­sagt som at folk på ski­tur har ski­klær. Man møter ikke man­ge på ski­tur i “van­li­ge klær”, og det er like tåpe­lig å snak­ke ned­set­ten­de om “kon­domsyk­lis­te­ne” som det er å snak­ke ned­set­te­ne om folk på ski­tur i ski­klær, Men det viser igjen man­ge nord­menns mildt sagt pro­ble­ma­tis­ke for­hold til at noe syk­ler.

Som sagt, det er man­ge som bru­ker syk­kel­vei­ene.

Ved slu­se­ne er det gjer­ne sluse­vok­ter­bo­li­ger, fra den tiden da alle slu­se­ne var manu­elt betjen­te.

Ved hver slu­se går vei­en litt ned­over, og her sky­ter man litt fart, en fart man hol­der gans­ke lett på fla­ten neden­for.

Det har vært en del indu­stri langs elven. Men mye av det vir­ker nå ned­lagt.

Det er tørt også i Frankrke, og jeg har sett fle­re ste­der at trær­ne begyn­ner å få høst­far­ger alle­re­de rundt måneds­s­skif­tet juli/august. Men at træ­ne som vokser mel­lom kana­len og elven også er tør­re, er mer over­ras­ken­de. Her bur­de det være vann nok. Men siden det er vann nok, har de kan­skje ikke sær­lig dype røt­ter.

I vin­pro­duk­sjon er kuns­tig vann­ing ikke til­latt de fles­te ste­der. En av grun­ne­ne til det­te, er at når vin­stok­ke­ne til tider må gjen­nom peri­oder med tør­ke, sky­ter de røt­te­ne dype­re ned i jor­den, hvor det fort­satt kan være vann. For mye vann gir dess­uten mye vann og lite smak i dru­ene. Går man for kva­li­tet og ikke kvan­ti­tet, må vin­stok­ke­ne ha det litt tøft i peri­oder.

Det­te ste­det had­de i alle fall et inter­es­sant navn. Men jeg så ikke noe som skul­le gjø­re det sær­lig sexy.

Jeg så ikke noen fris­ten­de cafe­er da det betyn­te å bli tid for lunsj. Det er langt fær­re cafe­er enn man tror. Jeg sving­te inn til et super­mar­ked, for å kjø­pe en sand­wich eller noe annet å spi­se. Her traff jeg en grup­pe ame­ri­ka­ne­re på syk­kel­tur i Euro­pa. De syk­let den sam­me etap­pen som meg, bare mot­satt vei. Det var varmt, og jeg had­de lyst på is. Frans­ke super­mar­ke­det sel­ger gjer­ne ikke små­is enkelt­vis. Man må kjø­pe en pak­ke med typisk fire eller seks is. Jeg tenk­te at jeg kun­ne dele med ame­ri­ka­ner­ne, pluk­ket en eske med seks is ut av frys­ren, og spur­te en av dem som da hold på å beta­le, om de had­de lyst på en iskrem. Vi har alle­re­de kjøpt en eske, så du kan få av oss, sa de. De var fire, og det var seks is i esken. Det ble på et vis litt bak­vendt i var­men, ved at jeg måt­te spi­se des­ser­ten først, før den rakk å smel­te.

Av en eller annen tåpe­lig grunn fikk jeg ikke rotet meg til å ta et ordent­lig bil­de av grup­pen. Jeg er ikke noe god til det med å stil­le opp folk for et gruppe­bil­de.

Goog­le kom også den­ne gan­gen med noen litt krea­ti­ve vei­valg. Men det var i det mins­te gans­ke flatt, og det gikk an å syk­le. Selv om noen av vei­ene ikke pas­set vel­dig godt for eld­re her­re på syk­kel­tur.

Jeg har nevnt tid­li­ge­re at vin­den har en ned­kjø­len­de effekt som gjør at det ikke er så ille å syk­le i varmt vær som man vil tro, om man ikke har prøvd det — bort­sett fra hvis man skal opp lan­ge og sei­ge bak­ker. Men er vei­en dår­lig så det går sak­te, for­svin­ner den effek­ten. Det føles der­for var­me­re å syk­le på dår­lig vei enn på god. And­re kjø­ler seg ned med litt naken­ba­ding i elven.

Toul er en gam­mel fest­nings­by, eller i alle fall befes­tet by, med soli­de murer, vold­grav, bypor­ter osv, selv om bebyg­gel­sen innen­for byen synes å være av noe nyere dato enn fest­nings­ver­ke­ne. I dag er det sli­ke “sol­da­ter” som vok­ter byen langs vold­gra­ven, uten­for bymu­ren.

En av grun­ne­ne til at jeg valg­te å leg­ge vei­en om Toul, var for å kun­ne gjø­re meg litt bed­re kjent med områ­dets viner. En av de vine­ne de er sær­lig kjent for, er en “vin gris”, som blir grå vin. Så len­ge vi hol­der oss til de van­li­ge kate­go­ri­ene hvit, rød og rosé, er det gans­ke greit. Men blan­der vi inn grått og oran­ge, den sis­te far­gen skal jeg ikke blan­de inn den­ne gan­gen, blir det vans­ke­li­ge­re.

De gan­ge­ne Tour de Fran­ce har vært inn­om Lor­rai­ne, har jeg for­søkt å fin­ne ut mer om vine­ne. Jeg har lest en del om den. Men jeg fikk fak­tisk ikke smakt den før sist høst, av alle ste­der på bok­mes­sen i Frank­furt. En vin­pro­du­sent fra Lor­rai­ne had­de fun­net ut at han skul­le ha en stand i sek­sjo­nen for bøker om mat og drik­ke. Når sant skal sies, er ikke vinen så vel­dig inter­es­sant. Men like­vel …

Det er i utgang­psunk­tet to pro­duk­sjons­pro­ses­ser for stil­le vin. Far­gen, garve­syre og mye av sma­ken sit­ter i skal­let, til dels også i kjer­ne­ne (garve­syre). I en hvit­vins­pro­sess siles skall, stil­ker og kjer­ner vekk før gjæ­rin­gen star­ter. Man kan godt gjø­re det med røde/svarte dru­er, og få en hvit vin, en blanc de noirs (hvit av svar­te). Den vil fort­satt sma­ke litt “rødt”, selv om den er hvit.

Når man lager rødvin, er skall, kjer­ner mm med i gjæ­rings­pro­ses­sen, og vinen får far­ge, garve­syre, mer smak, osv.

Når man lager rosé­vin, er det en avbrudt rødvins­pro­sess. Skall mm får være med en stund, til vinen har fått øns­ket far­ge. Det kan være stor varia­sjon blant rosé­vi­ner, fra helt blek­ro­sa, til nes­ten røde.

Hvis man bru­ker en rødvins­pro­sess med hvi­te dru­er, hvor de får gjø­re med skall, etc, får vi de som kal­les en oran­sje­vin.

I vårt områ­de i Syd-Frank­ri­ke pro­du­se­rer de en vin som de kal­ler vin gris, eller gjer­ne “gris de gris”, alt­så grå av grå. Det er en vin laget som en rødvin, men av rosa (grå) dru­er. Dru­ene beskri­ves ofte i svart/hvitt. De som kal­les hvi­te er ofte grøn­ne eller gule, slett ikke hvi­te. Og de røde er mer mørkeblå/svarte enn røde. I en slik farge­ska­la blir de som er i mel­lom grå. Men vin gris fra Lor­rai­ne er ikke laget slik. Jeg var inn­om en vin­bar jeg had­de fått anbe­falt. Skjønt det var mer en vin­hand­ler med en viss ser­ve­ring, enn en vin­bar. De had­de ikke den vinen jeg var inter­es­sert i, i glass. Bare i flas­ker. Er man på syk­kel­tur kan man ikke fyl­le opp en alle­re litt for tung baga­sje med noen flas­ker vin. Og å kjø­pe tre flas­ker vin bare for å sma­ke på vinen, blir litt i over­kant. Jeg had­de alle­re­de druk­ket et glass vin gris på en annen bar, så jeg had­de i alle fall fått sma­ke den. Men han som drev butikken/baren var i alle fall vil­lig til å sva­re på noen spørs­mål om vinen. Ut fra hans for­kla­ring, lages vin gris som en rosé­vin, alt­så med en avbrutt rødvins­pro­sess, i hoved­sak med Pinot Noir. Jeg får ikke det­te til å stem­me. Mar­keds­fø­rings­mes­sig er det gans­ke menings­løst å vel­ge en vin­be­skri­vel­se som kna­pt noen for­bin­der noe med. Hvis den fak­tisk er laget som en rosé­vin, gir det hel­ler ingen mening å omta­le den som en spe­sia­li­tet — slik uav­hen­gi­ge vin­skri­ben­ter gjør. Men det var så langt jeg kom i dag. Jeg lurer på om ikke jeg må ta en liten tur inn­om en vin­pro­du­sent, før jeg syk­ler vide­re.

Jeg har lest at man noen ste­der tap­per vekk vin tid­lig i pro­duk­sjo­nen av rødvin, for å kon­sen­tre­re vinen og sma­ken. Det­te omta­les som “blø­ding” av vinen. Den vinen som tap­pes vekk, og som har blitt rosa, har jeg sett omtalt som vin gris. Hvis jeg besø­ker en vin­pro­du­sent, må jeg fin­ne en høf­lig måte å spør­re på.

Det fin­nes en del nett­bu­tik­ker som sel­ger diver­se utstyr og effek­ter for geocache­re. Men at det har blitt sto­re butik­ker for slikt, det var nytt for meg.

Toul er en mer­ke­lig by. Det er fis­ten­de å lage bil­li­ge ord­spill på toul­le­te. Jeg gikk en run­de og så meg om i byen etter at jeg had­de fått meg en meget nød­ven­dig dusj. Det var da jeg gikk rolig rundt, at jeg opp­da­get hvor varmt det vir­ke­lig var, og hvor­dan solen stek­te. Rundt en fon­te­ne var det et slags sen­trum med man­ge barer, bras­se­ri­er og res­tau­ran­ter. Så jeg tenk­te at hit skul­le jeg gå for å spi­se litt sene­re. Men da jeg kom dit en gang mel­lom 20.15 og 20.30 var alt i ferd med å sten­ge. Det var ikke som i Køge, hvor de fles­te res­tu­r­an­ter steng­te kjøk­ke­net rundt 20.30. De ryd­det inn sto­ler og bord, og had­de begynt å vas­ke. At alle res­tau­ran­ter og barer sten­ger mel­lom 20.00 og 20.30, det var gans­ke over­ras­ken­de.

Jeg fant et spise­sted, men det var ikke man­ge ste­der å vel­ge mel­lom. Da jeg gikk til­ba­ke til hotel­let ca kl. 22, var det stein­dødt. Jeg så ett sted, en cafe/bar, som fort­satt holdt åpent etter kl. 22.

Hotel­let jeg bor på har et meget utsta­bilt inter­nett, som kom­mer og går, menst går.  Jeg måt­te til slutt set­te opp inter­nett via mobil­te­le­fo­nen for i det hele tatt å få las­tet opp bil­der og gjort fer­dig den­ne kom­men­ta­ren.

I dag er pla­nen å syk­le til Metz, som skal være ca 75 km iføl­ge Goog­le.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier — Kiel

Sykkelturer

 

 

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 3. Bussang — Epinal. Starten på sykkelturen.

Bena var ikke så ille som jeg had­de fryk­tet, og jeg sov gjen­nom nat­ten uten å våk­ne med kram­pe. Men sti­ve og stø­le, det var bena. Den ene leg­gen treng­te litt masa­sje, litt tøy­eing og måt­te gås for­sik­tig i gang før jeg kun­ne gå nor­malt på den.

I Bus­sang spil­ler kirke­klok­ke­ne “Three Blind Mice”, eller en fal­len­de dur-akkord i grunn­stil­ling, som det også kan kal­les, hvert kvar­ter, til­syne­la­ten­de gjen­nom hele nat­ten. Det var det sis­te jeg hør­te for jeg sov­net, og det førs­te jeg hør­te da jeg våk­net. De vir­ket nes­ten litt mor­gen­trøt­te. Tem­po­et vir­ket litt tre­ge­re på mor­ge­nen. Men det var kan­skje bare mine mor­gen­trøt­te ører.

Hotel­let var greit nok, om enn litt ned­slitt — som det mes­te i Bus­sang. Det dri­ves av en hyg­ge­lig dame. Men jeg for­står meg ikke på folk som vel­ger teppe­gulv på badet. Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 del 2, Mon­pel­li­er — Kiel: Dag 3. Bus­sang — Epi­nal. Star­ten på syk­kel­tu­ren.

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2018. 21. etappe: Houilles — Paris Champs-Élysées

Så er det hele avgjort. Geraint Tho­mas er årets vin­ner av Tour de Fran­ce, Tom Dumou­lin er nr 2 og Chris Froo­me nr 3. Jeg har inn­trykk av at alle, også Geraint Tho­mas’ arges­te kon­kur­ren­ter, vir­ke­lig unner ham den sei­e­ren — selv om noen and­re gjer­ne skul­le ha vun­net selv. BBC Wales har fei­ret med å ikle den wali­sis­ke dra­gen en gul trøye.

Kam­pen om den grøn­ne poeng­trøy­en og klatre­trøy­en var avgjort for len­ge siden. Det sam­me var kam­pen om den hvi­te ung­doms­trøy­en. Nå må Peter Sagan, Juli­an Alap­hi­lip­pe og Pier­re Roger Latour bare full­fø­re avslut­nings­etap­pen. Etap­pen er, som den har pleid å være i de sene­re år, gans­ke kort, “bare” 116 km, og flat. Det blir nok som van­lig para­de­ring inn til Champs Ellysé­es, med foto­gra­fe­ring, litt skå­ling, osv. Så star­ter rit­tet på ordent­lig når de kom­mer i til run­den i Paris, som etter all sann­syn­lig­het kom­mer til å bli et opp­gjør mel­lom de spur­ter­ne som har klart å full­fø­re årets utga­ve av Touren. Vi kan håpe på Alex­an­der Kristoff eller Edvald Boa­sson Hagen. Men jeg har en følel­se av at Peter Sagan tar den­ne også. Et av spen­nings­mo­men­te­ne er om Syl­vain Cha­va­n­el kom­mer til å gå i brudd på sin sis­te Tour de Fran­ce etap­pe. Jeg synes de and­re ryt­ter­ne bør la ham få lov til å gå i et TV-brudd, for å tak­ke av en vete­ran som avslut­ter sin 18, og sis­te Tour de Fran­ce.

Etap­pen tar oss gjen­nom byde­len Saint Ger­main en-Laye, byde­len hvor kom­po­nis­ten Clau­de Debus­sy ble født 22. august 1862. Clau­de Debus­sy vis­te tid­lig sitt sto­re musi­kals­ke talent, og ble tatt opp på musikkon­ser­va­to­ri­et i Paris som tiåring. Kon­ser­va­ti­ve pro­fes­so­rer var kri­tis­ke til hans utra­di­sjo­nel­le kom­po­si­sjo­ner. Men han vant like­vel Frank­ri­kes mest pre­sti­sje­fyl­te musikk­pris for unge kom­po­nis­ter, Prix de Rome, som inne­bar et sti­pend for vide­re stu­di­er i Roma, som 22-åring med kan­ta­ten L’enfant pro­digue.

Clau­de Debus­sy er en av de vik­tigs­te kom­po­nis­te­ne fra inn­gan­gen til det 20. århund­re. Han for­lot den van­li­ge tona­li­te­ten. Hans har­mo­ni­er er ikke funk­sjo­nel­le i den for­stand at de dri­ver musik­ken frem­over, men mer “farge­leg­ging” med klan­ger. Det hev­des at få kom­po­nis­ter har blitt så mye pla­giert som Debus­sy, og at alle som kom­po­ne­rer film­mu­sikk står i stor gjeld til ham. Musik­ken hans blir gjer­ne kalt impre­sjo­nis­tisk, en beteg­nel­se han selv skarpt avvis­te.

Debus­sy var kri­tisk til Richard Wag­ner, som had­de man­ge til­hen­ge­re blant de som vil­le være moder­ne. Debus­sy sa at Wag­ner var en vak­ker sol­ned­gang som man­ge mis­opp­fat­tet som en sol­opp­gang. Debus­sy var gene­relt kri­tisk til alt tysk, noe som ikke er sær­lig over­ras­ken­de for en som var født åtte år før den fransk-prøy­sis­ke kri­gen, med blant annet en lang belei­ring av Paris.

Kunst­ne­re som bry­ter med kon­ven­sjo­ne­ne blir ikke all­tid godt mot­tatt i sin sam­tid, hel­ler ikke blant and­re kunst­ne­re. En av de and­re sto­re fra det 20. århund­re, Igor Stra­vinskij, stu­der­te en peri­ode med Niko­lai Rim­skij Korsa­k­ov. Da Stra­vinskij kom til å nev­ne Debus­sy, svar­te Rim­skij Korsa­k­ov omtrent det­te: “Ikke hør på det, du kan ende opp med å like det.” Stra­vinskij end­te opp med å like det.

Her er en av Clau­de Debus­sys vik­ti­ge kom­po­si­sjo­ner: “Pré­lu­de à l’après-midi d’un fau­ne”, med Ber­li­ner­fil­har­mo­ni­ker­ne, diri­gert av Simon Ratt­le.

Det pro­du­se­res noe vin i og i nær­om­rå­de­ne rundt Paris. Jeg har vært inn­om dem noen gan­ger før. Men skal vi fin­ne det som må reg­nes som lokal­vi­nen i Paris, må vi dra ca 50 km øst­over fra Paris. Len­ger behø­ver ikke rei­se, før vi kom­mer til de nær­mes­te vin­mar­ke­ne i Champag­ne. Det er hel­ler ingen vin som pas­ser bed­re for å mar­ke­re avslut­nin­gen av et ritt som Tour de Fran­ce.

Champag­ne er en mus­se­ren­de vin som er laget av dru­er dyr­ket innen­for nær­me­re avgren­se­de områ­det i Champag­ne, pro­du­sert etter de reg­ler som gjel­der for champag­ne, i Champag­ne. Det lages mye utmer­ket mus­se­ren­de vin, men det er ikke champag­ne. Når sant skal sies, har jeg til nå ikke smakt mus­se­ren­de vin pro­du­sert and­re ste­der, som kan måle seg med en god champag­ne.

Det mes­te av det som sel­ges av champag­ne, pro­du­se­res av sto­re champagne­hus. Dis­se dyr­ker til dels dru­er selv, men kjø­per en stor del av sine dru­er fra uav­hen­gi­ge drue­pro­du­sen­ter. Den­ne champag­nen er merke­vare, som skal sma­ke mest mulig likt fra år til år. En Moët & Chan­don Brut Impè­ri­al skal sma­ke som en Moët & Chan­don Brut Impè­ri­al i år som for tre år siden. De lages gjer­ne av dru­er fra fle­re pro­du­sen­ter, dyr­ket i uli­ke områ­der og ofte av ulik årgang — som vi skal kom­me til­ba­ke til.

Noen pro­du­sen­ter dyr­ker sine egne dru­er. Noen pro­du­se­rer kun fra egne dru­er, and­re sup­ple­rer med dru­er fra and­re. I de sene­re år har vi sett en trend hvor drue­dyr­ker­ne pro­du­se­rer sin egen champag­ne. Jeg synes det er en spen­nen­de utvik­ling, men det gjør det vans­ke­li­ge­re å hol­de over­sik­ten. Det er man­ge små pro­du­sen­ter, hvor­av noen utmer­ke­de. Deres champag­ne er ofte rime­li­ge­re enn champag­nen fra de sto­re champagne­hu­se­ne. Guy Charle­mag­ne, som har blitt vel­dig popu­lær i Nor­ge, er et eksem­pel på en slik champag­ne fra et lite champagne­hus som dyr­ker sine egne dru­er.

Champag­ne lages av tre typer dru­er: Char­don­nay, pinot noir og pinot meuni­er. Av his­to­ris­ke grun­ner er en del and­re dru­er til­latt, men de betyr ingen ting i prak­sis. De to vik­tigs­te byene i Champag­ne er Reims og Eper­nay. Vin­om­rå­de­ne i Champag­ne er loka­li­sert slik:

By DalGobboM¿!i? — Own work, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=5264890

Det er fire vik­ti­ge dyr­kings­om­rå­der for dru­er i Champag­ne. Val­lée de la Mar­ne lig­ger nær­mest Paris. Her dyr­kes i hoved­sak Pinot Meuni­er, som reg­nes som den minst edle av champag­ned­ru­ene. Det er ofte kjø­lig langs elven, og den­ne dru­en tåler kjø­lig kli­ma bed­re enn de and­re Champag­ned­ru­ene. I Mon­tag­ne de Reims, mel­lom Reims og Eper­nay, dyr­kes i hoved­sak Pinot Noir. Côte de blanc er det bes­te dyr­kings­om­rå­det for Char­don­nay.  Aube og Côte de Bär, len­ger syd, ble len­ge sett litt ned på av pro­du­sen­ter i Reims og Eper­nay. De vil­le stort sett ikke inn­røm­me at de kjøp­te dru­er her­fra. Men de gjor­de det.

I de sene­re år har det blitt pro­du­sert mye inter­es­sant champag­ne i Aube. Noen mener at noe av den bes­te champag­nen nå kom­mer her­fra. Det er et områ­de som lig­ger nær­me­re Bur­gund enn byene Reims og Eper­nay, og kul­tu­ren er påvir­ket fra Bur­gund. Man er blant annet mye mer opp­tatt av ter­roir, at vinen skal ha preg fra hvor den er dyr­ket, enn man tra­di­sjo­nelt har vært i Champag­ne.

Men siden vi er i Paris, og ikke i Champag­ne, hol­der vi oss til de delen av Champag­ne som er nær­mest Paris, alt­så områ­de­ne rundt Reims og Eper­nay. Alt­så dis­se områ­de­ne:

Champag­ne lages først som en stil­le vin. Den lig­ger sur lie, på gjær­res­te­ne. Den skal lig­ge slik i minst 15 måne­der, men den lag­res ofte len­ger. Vinen tar smak av gjær­res­te­ne, noe som gir champag­ne en viss aro­ma av gjær­bakst, man plei­er ofte å si brioche. Det lyder ikke like fint om man sier at den har litt gjær­smak. Vinen til­set­tes så drue­most, og gjæ­rer en gang til på flas­ken. Man drei­er flas­ke­ne sak­te, slik at de til slutt står på hodet og alt gjær med mer sam­les i hal­sen. Det­te fry­ses, flas­ken åpnes og prop­pen sky­tes ut. Flas­ken blir så etter­fylt og kor­ket.

De fles­te champag­ner er en blan­ding, en cuvée satt sam­men av fle­re viner, ofte av ulik årgang. Det­te er en pro­sess som kre­ver mye erfa­ring. Vine­ne blan­des før andre­gangs gjæ­ring, så man må kun­ne for­ut­se hvor­dan slutt­re­sul­ta­tet blir.

Nes­ten all champag­ne lages som hvit vin. Far­gen sit­ter i drue­skal­let. Hvis det­te siles fra før gjæ­rin­gen, får man en hvit­vin. De fles­te rosé champag­ner lages som en hvit champag­ne, som så til­set­tes litt rødvin. Jeg fore­trek­ker min champag­ne hvit.

En champag­ne laget av bare hvi­te dru­er, i prak­sis char­don­nay, kal­les blanc de blancs, alt­så hvit av hvi­te. Det gir en frisk champag­ne. Det har vært en varm som­mer, og vær­mel­din­gen for Paris søn­dag etter­mid­dag er fort­satt varmt vær. Da vil en blanc de blancs være mitt valg. Hvis jeg vir­ke­lig skul­le pluk­ke en vir­ke­lig god blanc de blancs, vil­le det være Tait­tin­ger Com­tes de Champag­ne Blanc de Blancs. Den er å få i tax-free butik­ken på Gar­der­moen til “bare” 1299. På Vin­mono­po­let kos­ter den 1750. Nei, jeg plei­er ikke å kjø­pe så dyr champag­ne. Men jeg smak­te den da vi besøk­te Tait­tin­ger. Det er vir­ke­lig en av de bed­re champag­ner jeg har smakt. Jeg har vært fris­tet noen gan­ger når jeg har kom­met hjem til Gar­der­moen. Men til nå har jeg klart å mot­stå den fris­tel­sen.

En hvit champag­ne laget av bare røde/svarte dru­er, kal­les blanc de noirs. Den vil som regel være laget på Pinot Noir, men kan også være laget av Pinot Meunieur, eller en blan­ding av de to. En slik champag­ne er gjer­ne en god champag­ne til mat. Da vi var i Champag­ne for et drøyt år siden, drakk vi en utmer­ket blanc de noirs fra koope­ra­ti­vet Mail­ly, som lig­ger i Mon­tag­ne de Reims. Det pro­du­se­rer vin bare fra grand cru vin­mar­ker områ­det det koope­ra­ti­vet lig­ger. Det er en utmer­ket blanc de noirs til en OK pris.

Jeg har holdt meg til champag­ne av god kva­li­tet, men stort sett ikke til topp-champag­ne­ne. Det pro­du­se­res også mye champag­ne av hel­ler mid­del­må­dig kva­li­tet. Man­ge koope­ra­ti­ver leve­rer “bil­lig” champag­ne til super­mar­ked­kje­der som sel­ger den under eget navn. Vin­mono­po­let har stort sett ikke slik champag­ne. Det er “ekte” champag­ne, men da kan en cre­mant eller en anne mus­se­ren­de vin være å fore­trek­ke.

Nå kom­mer en man­dag med abs­ti­nen­ser. Hva skal vi gjø­re når Tour det Fran­ce er over? Selv star­ter jeg på del to av min bike­rail-tur, hvor jeg skal rei­se hjem med tog og syk­kel. Jeg skal rei­se med tog til der Moselle/Mosel star­ter, og skal der­et­ter syk­le langs Moselle/Mosel til Kob­lenz, og ta toget til Bre­men, Ham­burg og Kiel, og så ta båten hjem fra Kiel. Jeg skal nok få tiden til å gå.

Nes­te år er det ikke noe fot­ball-VM eller annet som for­styr­rer ryt­men for Tour de Fran­ce, så da star­ter Touren til mer nor­mal tid: 1. juli. Star­ten i 2019 er i Brus­sel, og det mar­ke­rer også at det er 50 år siden den bel­gis­ke syk­kel­le­gen­den Eddy Merckx for førs­te gang kun­ne ifø­re seg den gule trøy­en i Tour de Fran­ce.

Touren star­ter med en 192 km lang etap­pe som går fra Brus­sel til Charl­roi, og til­ba­ke til Brus­sel. Der­et­ter er det en 28 km lag­tem­po som star­ter ved Palais Royal, og ender ved Atomi­um.

Hvor­dan fort­set­tel­sen vil være, er ikke offent­lig­gjort. Det får vi vite i okto­ber. Men jeg vil bli over­ras­ket om det ikke blir en etap­pe eller to inn i Nord-Frank­ri­ke. Det betyr at det vil bli noen dager med bel­gisk og der­et­ter fransk øl, før vi kan fin­ne noe vin. Jeg håper det også blir en etap­pe eller to i “mitt” områ­de, Lan­gue­doc.

Tour de France 2018

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2018. 20. etappe: Saint-Pée-sur-Nivelle — Espelette (Tempo)

Det ble gans­ke hef­tig på dagens etap­pe, med flott avslut­ning av Pri­moz Rog­lic. Først i går opp­da­get jeg en kalk­u­la­tor for å berg­ne tids­gre­ner. Jeg håper den er der og opp­da­te­res til nes­te år, slik at jeg da kan føl­ge med på det­te fra de førs­te fjell­e­tap­pe­ne. Peter Sagan slet seg gjen­nom etap­pen, og had­de det åpen­bart ikke godt. Men han kom seg i mål innen­for tids­gren­sen.

Nå skal det hele avgjø­res. Dagens etap­pe er en indi­vi­du­ell tempo­etap­pe på 31 km. Det er stort sett sam­men­lagt­fa­vo­rit­te­ne som har noe å kjø­re for på en slik tempo­etap­pe, i til­legg til even­tu­el­le tempo­spe­sia­lis­ter av typen Fabi­an Can­cel­la­ra og Tony Mar­tin, som syk­ler for etappe­sei­er. Men jeg kan ikke se at det er noen utpre­ge­de tempo­syk­lis­ter med nå, som ikke kjem­per om en plass i sam­men­dra­get.

Hjelpe­ryt­ter­ne har gjort job­ben sin. De kan ikke hjel­pe sine kap­tei­ner på tempo­etap­pen, og skal bare full­fø­re med æren i behold, med god mar­gin til tids­gren­sen. Jens Voigt kal­te en gang sli­ke tempo­etap­per for en “semi rest day”. Peter Sagan og Juli­an Alap­hi­lippe skal også bare kjø­re gjen­nom på en ansten­dig måte, for å sik­re de den grøn­ne og den prik­ke­te trøy­en som de alt har vun­net, for­ut­satt at de full­fø­rer. Hvis Peter Sagan er resti­tu­ert, vil han sik­kert kjø­re for å vin­ne på Champs Elyssé­es. Men han behø­ver bare å full­fø­re for å få den grøn­ne trøy­en.

Con­ti­nue read­ing Les vins du Tour de Fran­ce 2018. 20. etap­pe: Saint-Pée-sur-Nivel­le — Espe­let­te (Tem­po)

Print Friendly, PDF & Email