Category Archives: Vin

I vini del Giro d’Italia 2022. 9. etappe: Isernia — Blockhaus

Som ven­tet ble det brudd­sei­er i går. Det er vans­ke­lig å for­ut­si vin­ne­re på sli­ke etap­per. Alt avhen­ger av om man kom­mer med i det ret­te brud­det. Men er det noe som er gans­ke for­ut­sig­bart, så er det at Tho­mas de Gendt er med i brudd. Men han har ikke hatt for vane å fin­ne. Om min hukom­mel­se er rett, annon­ser­te han etter fjor­årets Tour de Fran­ce to gode syk­kel­ben til salgs, men de var ikke i stand til å vin­ne. Men den­ne gan­gen hol­det det helt inn for brudd­kon­gen. Jeg unner ham en seier. 

Det blir en gans­ke hef­tig avslut­ning på den­ne uken i Giro d’I­ta­lia. Nå er det igjen en etap­pe med en del klat­ring og avslut­ning på top­pen. Jeg tar igjen med pro­fi­len. Nå skal klatre­egen­ska­per avgjø­re, og vi får se om f.eks. Tom Dumou­lin vir­ke­lig har fun­net igjen klatre­bena. Jeg føl­ger ikke godt nok med på det som skjer i syk­kel­spor­ten til å ha noen mening om hvil­ke and­re klat­re­re som kan være favo­rit­ter på den­ne etappen.

Det er på tide at sam­men­lagt­kan­di­da­te­ne begyn­ner å vise seg fram. På en etap­pe som det­te kan man vin­ne tid. Og det er gode mulig­he­ter for å tape tid.

Dagens etap­pe star­ter i regio­nen Moli­se og ende­ri Abruz­zo. Moli­se er en liten region. Den har en kort kyst­stri­pe mot Adria­ter­ha­vet, men består mest av fjell­om­rå­der. Skal man tro turist­re­kla­men lig­ger det snø på top­pe­ne til slut­ten av april. Det­te er ikke ter­reng for omfat­ten­de vin­pro­duk­sjon. Hol­der vi oss fort­satt til turist­re­kla­men, har mei­eri­pro­duk­ter som oste­ne strac­cia­ta di mozza­rel­la, cacio­ca­val­lo, man­teche, pec­o­ri­no og ricot­ta stor betydning. 

Men noe vin pro­du­se­res her også. Star­ten er innen­for de to for en stor del over­lap­pen­de vin­om­rå­de­ne DOC Pen­tro eller Pen­tro di Inse­ri­na, og DOC Tin­til­la del Moli­se. I Pen­tro pro­du­se­res bian­co, ros­so og rosa­to, alt­så hvit­vin, rødvin og rosa­to. Men jeg vet ikke stort om dis­se vine­ne. Inn­til for få år siden ble det ikke pro­du­sert det som beskri­ves som “kom­mer­si­el­le meng­der” av den­ne vinen. 

I DOC Tin­til­la del Moli­se pro­du­se­res rødvin av den loka­le blå/svarte dru­en Tin­til­la. Pro­duk­sjo­nen er ikke sær­lig stor, men beskri­ves som inter­es­sant. Vin­mono­po­let har to rødvi­ner fra Tin­til­la del Moli­se: Clau­dio Cipres­si Set­te Vig­ne Tin­ti­lia del Moli­se 2012 til 160 kr og Teni­men­ti Grieco 200 Metri til 220 kr.

Vi fort­set­ter inn i Abruz­zo, men hol­der oss i de ind­re, høy­ere­lig­gen­de deler av den­ne regio­nen. Som så ofte sli­ter jeg litt når jeg sam­men­lig­ner kar­te­ne over vin­om­rå­de­ne med kar­te­ne over etap­pe­ne. Vi er i alle fall inn­om den sto­re sam­le-DOCen DOC Abruz­zo. Innen­for den­ne klas­si­fi­ka­sjo­nen kan det pro­du­se­res man­ge for­skjel­li­ge viner, men det pro­du­se­res mest hvit­vin. Abruz­zo Pec­o­ri­no er den som har gjort seg mest bemer­ket, alt­så en hvit­vin laget av dru­en pecorino.

Tre and­re klas­si­fi­ka­sjo­ner dek­ker nes­ten det sam­me områ­det, og dis­se er vi også inn­om. Dis­se tre er: Tre­b­bia­no d’A­bruz­zo, Cera­suolo d’A­bruz­zo og Mon­te­pul­cia­no d’A­bruz­zo. I Ita­lia har man­ge viner navn av føl­gen­de type: Drue­type +Områ­de, så Tre­b­bia­no d’A­bruz­zo er vin laget av dru­en Tre­b­bia­no i Abruz­zo. Tre­b­bia­no er en grønn drue, så Tre­b­bia­no d’A­bruz­zo er en hvit­vin. Cera­suolo d’A­bruz­zo bry­ter litt med det­te, skjønt ikke helt. For det­te er jo Ita­lia. Cera­suolo d’A­bruz­zo er en rosé­vin laget av dru­en mon­te­pul­cia­no. Men Cera­suolo kom­mer fra ordet ceras­ca, som er det loka­le nav­net for kirske­bær, og refe­re­rer til vinens kirse­bær­lig­nen­de far­ge. Det er en gans­ke kraf­tig rosé­vin, og vine­ne fra de bes­te pro­du­sen­te­ne reg­nes som en av Ita­lias bes­te rosé­vi­ner. At man har loka­le navn, det er gans­ke typisk italiensk.

Hver gang vi er inn­om Mon­te­pul­cia­no d’A­bruz­zo, noe vi er gans­ke ofte i Giro d’I­ta­lia, plei­er jeg å ta med litt om navne­for­vir­rin­gen. Mon­te­pul­cia­no d’A­bruz­zo er en rødvin laget i Abruz­zo av dru­en mon­te­pul­cia­no. Men Mon­te­pul­cia­no er også en by i Tosca­na, hvor de lager vinen Vino nobi­le di Mon­te­pul­cia­no, alt­så en nobel vin fra Mon­te­pul­cia­no. Den er laget av av san­giove­se. Førs­te gang jeg drakk Mon­te­pul­cia­no d’A­bruz­zo kjen­te jeg Vino nobi­le di Mon­te­pul­cia­no, som er en gans­ke kraf­tig vin, noe Mon­te­pul­cia­no d’A­bruz­zo ikke er. Jeg ble over­ras­ket over at to viner laget av sam­me drue kun­ne være så uli­ke, inn­til jeg fant ut at de slett ikke har noe til fel­les, bort­sett fra nav­net og at beg­ge er røde. Jeg har inn­trykk av at jeg ikke er den enes­te som har gjort den tabben.

Etter dagens etap­pe er det hvile­dag. Had­de man tenkt norsk, vil­le man nok ha ven­tet med hvile­da­gen til tirs­dag, alt­så 17. mai. Men vi kan jo begyn­ne å ten­ke litt på 17. mai alle­re­de i dag. For meg hører det en mus­se­ren­de vin til 17. mai. Med Det juri­dis­ke fakul­tet i Uni­ver­si­tets­byg­nin­ge­ne i sen­trum som arbeids­plass, plei­er jeg å stik­ke inn­om fakul­te­tets arran­ge­ment i Kol­lek­gi­e­væ­rel­set, møte­rom­met på hjør­net Karl Johans gt / Uni­ver­si­tets­plas­sen, det med uret i vin­du­et, hvor jeg kan møte kol­le­ger med fami­li­er, spi­se litt snacks og nyte et glass mus­se­ren­de vin eller noe annet, mens vi ser og hører barne­to­get pas­se­re uten­for. Men når jeg står for ser­ve­rin­gen hjem­me hos meg selv, blir det som regel champag­ne. Med god vær­mel­ding reg­ner jeg med at det blir en blanc de blancs, alt­så en champag­ne laget bare av hvi­te, eller egent­lig grøn­ne dru­er. I prak­sis char­don­nay, som er den enes­te grøn­ne dru­en som er til­latt i champag­ne. Det blir sann­syn­lig­vis en flas­ke Hen­riot Blanc de Blancs som er en utmer­ket blanc de blancs, og jeg har dess­uten noen flas­ker liggende..

Men skal vi hol­de oss til Ita­lia og giro­en bør det bli noe ita­li­ensk, og kan­skje helst rosé. De lager mus­se­ren­de vin (spu­man­te) vel­dig man­ge ste­der i Ita­lia. Hvis man vil ha noe enk­let og lett­drik­ke­lig, kan man vel­ge Prosecco. Prosecco lages på en drue hvis offi­si­el­le navn nå er Glera, men som tid­li­ge­re het Prosecco. Det gjør den nok i stor grad fort­satt. Men i en ope­ra­sjon for å få geo­gra­fisk beskyt­tel­se av prosecco, skif­tet man navn til et av di loka­le drue­nav­ne­ne, nem­lig glera, og bruk­te en liten by som heter Prosecco som et geo­gra­fisk for­ank­rings­punkt. Det fin­nes rosé prosecco. Glera er en hvit/grønn drue, så jeg lur­te litt på hvor­dan man kun­ne lage en rosé­ut­ga­ve med den­ne. Men det er til­latt med noen and­re drue­sor­ter i prosecco. Jeg har ikke under­søkt alle, men sjek­ket en av de som de har på Vin­mono­po­let, Just Prosecco Rosé. Det er en bil­lig prosecco til 120 kr, og det var helt til­fel­dig at det ble den jeg pluk­ket ut. Den er laget med 85% glera og 15% pinot nero, som er det ita­li­ens­ke nav­net på pinot noir. 

Ita­lias nest­bes­te mus­se­ren­de vin lager de i områ­det rundt Tren­to, som vi kom­mer til, eller i alle fall i nær­he­ten av når vi kom­mer til etap­pe 17. Den bes­te er Fran­ciacor­ta som lages i Lom­bar­dia, men ditt kom­mer vi ikke i år. Jeg har noen gan­ger druk­ket Joset­ta Saf­fi­rio Neb­bio­lo d’Alba Brut Rosé fra Pie­mon­te, som også har vært et hyg­ge­lig bekjent­skap. Jeg tar med også to av de mer spe­si­el­le ita­li­ens­ke mus­se­ren­de, eller kan­skje per­len­de ita­li­ens­ke viner, som er mer røde enn rosé. Den førs­te er Lam­brus­co, som ikke er blant mine favo­rit­ter. Jeg hart tenkt å gi den en ny sjan­se nes­te gang giro­en er inn­om områ­det hvor den pro­du­se­res (i Lom­bar­dia), men det blir ikke i år. Jeg tar også med Bra­chet­to d’Acqui. Det er en søt, rød og gans­ke alk­hol­svak mus­se­ren­de vin. Den har en umis­kjen­ne­lig smak av jord­bær. Har du smak­te den en gang, vil du all­tid kjen­ne den igjen. Det er litt tid­lig i seson­gen for jord­bær, men det er min favo­ritt­vin til jord­bær. Vin­mono­po­let har for tiden åtte Bra­chet­to d’Acqui i sine lis­ter. Stort sett plei­er jeg å kjø­pe den de har på mitt loka­le pol­ut­salg. Det har ofte vært Il Fal­chet­to Bra­chet­to d’Acqui.

I mor­gen er det som nevnt hvile­dag, og vi ses igjen 17. mai. Men skal du ha vin til 17. mai, må du benyt­te hviledagen.

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2022-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2022

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email

I vini del Giro d’Italia 2022. 8. etappe: Napoli — Napoli (Procida Capitale Italiana della Cultura)

Så ble det en spen­nen­de etap­pe med et sterkt brudd, og kamp i brud­det helt inn til mål. Kouen Bou­w­man over­be­vis­te på slut­ten, med god hjelp fra Tom Dumou­lin. Det var godt lagarbeid. 

Dagens etap­pe star­ter å slut­ter i Napo­li. Det sies at enhver rei­se er en omvei hjem. Dagens etap­pe er en 153 km “små­knud­re­te” etap­pe fra Napo­li og hjem igjen til Napo­li. Ryt­ter­ne skal fire gan­ger gjen­nom en run­de som tar dem opp til Mon­te de Pro­ci­da. Til tross for nav­net er det ikke noe fjell å snak­ke om, ryt­ter­ne skal opp til 128 meter. Den sis­te pas­se­rin­gen er klas­si­fi­sert som fjer­de­ka­te­go­ri. Men selv om den ikke er sær­lig lang, 2,1 km, har den mak­si­mal stig­ning på 11%. En annen liten “knott”, Lago Lucri­no er bare 46 meter høy, men har brat­tes­te stig­ning på 14%. Jeg vil anta at noen vil for­sø­ke å angri­pe der og på noen av de and­re mind­re stig­nin­ge­ne, og at vi kan­skje vil få et brudd som kan gå inn. 

Vi er i regio­nen Cam­pa­nia, som er en av de mer inter­es­san­te vin­re­gio­ner i Ita­lia. Etap­pen går i det vin­om­rå­det som heter DOC Cam­pi Fle­grei, og ut fra en rent vin­mes­sig vur­de­ring er ikke det­te den mest inter­es­san­te delen av Campania.

Cam­pi Fle­grei betyr “de bren­nen­de mar­ke­ne”. Under hele det­te områ­det bob­ler og koker det i en såkalt super­vul­kan. Vul­ka­nen Vesuv, vul­ka­nen som i sin tid begrav­de Pom­peii og Her­ku­la­num er den enes­te akti­ve vul­ka­nen på det euro­pe­is­ke fast­lan­det, og den mest kjen­te i områ­det. Selv om Cam­pi Fle­grei ikke har hatt utbrudd siden 1538, vir­ker den­ne på man­ge måter mer skum­mel en Vesuv. Om en vul­kan er aktiv eller ikke, skal man ikke helt sto­le på. Vul­ka­nen som i 1973 had­de utbrudd på Hei­ma­ey, Vest­man­na­ey­jar på Island, var ansett som utdødd. Men det var den alt­så ikke. Det har fle­re gan­ger hendt at lan­om­rå­de­ne i Cam­pi Fle­grei har blitt løf­tet opp av pres­set under bak­ken. I peri­oden 1982–1984 løf­tet bak­ken seg ca 3,5 meter. Det er sta­dig mind­re jord­skjelv i områ­det. Det sis­te jeg har lest om skjed­de 29. april i år. Se mer om Cam­pi Fle­grei her.

Noe av det som gjør det­te vin­om­rå­det inter­es­sant er at vin­lu­sen phyl­lox­e­ra ikke liker seg i den type vul­kansk jord som det er i det­te områ­det. Her er det der­for i stor grad gam­le vin­stok­ker fra før vin­lu­sen phyl­lox­e­ra øde­la det mes­te av Euro­pas vin­stok­ker. Noen av vin­stok­ke­ne i det­te områ­det skal være fle­re hund­re år gamle. 

Når det dyr­kes vin­dru­er poder man den aktu­el­le drue­ty­pen på drue­stok­ken. Så roten kan være fra en drue­sort, mens den dru­en som dyr­kes er en helt annen. De fles­te drue­stok­ke­ne i Euro­pa i deg kom­mer fra Nord-Ame­ri­ka. Dis­se er resis­ten­te mot phyl­lox­e­ra. Det var sli­ke drue­stok­ker som tok med seg vin­lu­sen til Euro­pa, og som først bidro til å øde­leg­ge det mes­te av euro­pe­is­ke vin­stok­ker, og der­et­ter ble red­nin­gen. Om jeg har for­stått det rett, noe jeg ikke garan­te­rer at jeg gjør, så er det ikke uten betyd­ning hva slags vin­stokk det er. Vi leser mye om dru­er som f.eks. mer­lot og caber­net sau­vig­non, men det står sjel­den hva slags vin­stokk de er podet på. De snak­ket om det­te i en eller annen epi­so­de av Vin­mono­po­lets podkast. Men jeg har ikke gått til­ba­ke for å sjek­ke hvil­ken epi­so­de det­te var. 

De dru­ene som dyr­kes i områ­det er stort sett den grøn­ne Falang­hi­na. Dru­en gir let­te, slan­ke ‚lett syr­li­ge med mine­rals­ke ele­men­ter i duf­t­en. Vin­mono­po­let har ikke skilt ut Cam­pi Fle­grei som et eget områ­de under Cam­pa­nia, så vine­ne står bare under Cam­pa­nia, Øvri­ge. Jeg har fun­net to hvit­vi­ner fra Cam­pa­nia, Øvri­ge, laget på dru­en falang­hi­na. Det er Casa d’Am­bra Cam­pa­nia Falang­hi­na 2021 til 179 kr, og Ten. del Merig­gio Cam­pa­nia Falang­hi­na til 286 kr. 

Ellers reg­nes Napo­li som piz­za-hoved­sta­den i Ita­lia. Piz­za Mar­ghe­ri­ta med basi­li­kum, tomat og moza­rel­la skal være den klas­sis­ke. Det er fle­re his­to­ri­er om opp­rin­nel­sen. Noen sier at den ble laget til ære for Mar­ghe­ri­ta av Savoie en gang på 1300-tal­let. Men den mest popu­læ­re ver­sjo­nen synes å være at den ble laget da kong Umber­to I and dron­ning Mar­ghe­ri­ta besøk­te Napo­li i 1889. Dron­ning Mar­ghe­ri­ta skal ha vært lei av den frans­ke gour­met­ma­ten, og bestil­te tre piz­za­er fra Napo­lis mest kjen­te pizza­kokk, Raf­fa­ele Espo­si­to. De to førs­te, piz­za mari­na­ra med hvit­løk og piz­za Napo­li med ansjons, falt ikke i smak. Den tred­je, som var inspi­rert av far­ge­ne i det ita­li­ens­ke flag­get, lik­te dron­nin­gen. Raf­fa­ele Espo­si­to ga da piz­za­en navn etter dronningen.

Piz­za er en enkel måte å ta hånd om res­ter. Man baker en tynn brød­bunn, leg­ger på noen res­ter. Toma­ter har man vel stort sett all­tid for hån­den, så leg­ger man på ost. Napo­li var fat­tig, og man­ge uli­ke vari­an­ter av piz­za ble til­budt som bil­lig mat. 

Kaf­fe er også en klas­sisk drikk i Napo­li. Å til­by, eller kan­skje bare å drik­ke en kopp kaf­fe anses som en venn­lig­hets og venn­skaps­gest. Man drik­ker gjer­ne en kaf­fe stå­en­de ved bar­dis­ken. I Ita­lia kos­ter kaf­fen gjer­ne mer hvis man set­ter seg ved et bord. Det er tra­di­sjon for å kjø­pe en “caffè sospe­so”. Man beta­ler for en kaf­fe i til­legg til den man drik­ker selv, og den gis til noen som ber om den. Gjer­ne folk som ikke har pen­ger til å kjø­pe en kaf­fe selv. Den tra­di­sjo­nel­le meto­den for å lage kaf­fe i Napo­li er med en “cuc­cu­ma”. Det kan sies å være en kaffe­kan­ne i fle­re eta­sjer. Den ned­re delen fyl­les med vann. I midt­en er det et fil­ter og kaf­fe. Når van­net koker, snur man cuc­cu­ma­en på hodet, slik at det var­me van­net ren­ner gjen­nom fil­te­ret og ned i det som var den øvers­te delen, som nå har blitt den neders­te. Hvis jeg nå skal være kje­de­lig, så ser det for meg ut som en enkel form for kaffe­trak­ter. Men det er åpen­bart mer sjar­me­ren­de enn en kaffe­trak­ter. Hvis vi skal tro den­ne artik­ke­len om den­ne meto­den for å lage kaf­fe, bru­kes det mye robus­ta-kaf­fe når man lager slik kaf­fe på tra­di­sjo­nelt, napo­li­tansk vis. Det er to hoved­ty­per kaf­fe: Robus­ta og Ara­bi­ca. Ara­bi­ca reg­nes for den fines­te kaf­fen, og det står ofte på kaffe­pak­ke­ne at det er ren Ara­bi­ca. Vi ser ikke så ofte at det står at det er Robus­ta. Robus­ta bru­kes blant annet mye i pulver­kaf­fe. Og alt­så til tra­di­sjo­nell napo­li­tansk kaffe. 

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2022-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2022

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email

I vini del Giro d’Italia 2022. 7. etappe: Diamante — Potenza

Gårs­da­gens etap­pe var akku­rat så kje­de­lig som en lang, flat etap­pe kan være: 190 km rolig lang­tur, så en spurt. Arnaud Dema­re had­de mar­gi­ne­ne på sin side, men noen stor mar­gin var det ikke. 

Nav­net tyder på at det­te kan bli en dia­mant­etap­pe. I dag begyn­ner det å bli såpass mye klat­ring at noen kan ha ambi­sjo­ner om å vin­ne tid og å kjø­re av noen kon­kur­ren­ter. Etap­pen har fire klas­si­fi­ser­te stig­nin­ger. Kan­skje Mathieu van der Poel kan vise seg fram igjen på den­ne etappen. 

Dagens etap­pe star­ter i Cam­pa­nia, og vi er fort­satt i vin­om­rå­e­det DOC Ter­re di Con­sen­za. Fort­satt er det slik at den mest inter­es­san­te vinen pro­du­se­res oppe i høy­den, litt inne i lan­det. Mens dagens etap­pe så langt hol­der seg ved kys­ten. DOC Ter­re di Con­sen­za er et stort og mang­fol­dig vin­om­rå­de, og det er van­se­lig å fin­ne noe fel­les karateristiska.

Vi krys­ser over til regio­nen Basi­li­ca­ta. Basi­li­ca­ta er hel­ler ikke av de mest inter­es­san­te vin­om­rå­de­ne. Jeg site­rer åpnings­set­nin­gen fra kapit­te­let om Basi­li­ca­ta i Ita­li­ensk vin:

Basi­li­ca­ta er via sin beskjed­ne stør­rel­se ikke blant de tone­an­gi­ven­de ita­li­ens­ke vin­re­gio­ne­ne, men er ikke desto mind­re inne i en riven­de utvikling.”

Den­ne riven­de utvik­lin­gen skjer en del len­ger nord enn der dagens etap­pe ender, hvor man pro­du­se­rer det som er regio­nens sto­re, og så langt enes­te DOCG-klas­si­fi­ser­te vin: Agli­a­ni­co del Vul­tu­re. Under­veis er etap­pen inn­om DOC Ter­re del­l’Al­ta val d’Ag­ri. Men lite tyder på at vine­ne her­fra er verdt å lete etter. Det enes­te som står i Ita­li­ensk vin, under sam­le­over­skrif­ten “Øvri­ge DOC-viner fra Basi­li­ka­ta”, er: 

Ter­re del­l’Al­ta Val d’Ag­ri omfat­ter rødvin og rosé­vin på mer­lot og cabar­net sauvignon.”

Mer­lot og caber­net sau­vig­non er “inter­na­sjo­na­le”, hvil­ket i prak­sis vil si frans­ke dru­er, så man kan ikke ven­te noe lokalt sær­preg her. Vin­mono­po­let har fire viner fra Basi­li­ca­ta, de er alle rødvi­ner fra Agli­a­ni­co del Vul­tu­re, alt­så det områ­det vi ikke kom­mer til i dag. 

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2022-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2022

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email

I vini del Giro d’Italia 2022. 6. etappe: Palmi — Scalea (Riviera dei Cedri)

Calb Ewan og Mark Caven­dish klar­te ikke å hen­ge med over stig­nin­gen på gårs­da­gens etap­pe. Jeg had­de ikke ven­tet at den skul­le bli så utslags­gi­ven­de. Arnaud Dema­re grep sjan­sen, og sik­ret seg en etappe­sei­er. Førs­te etap­pe på det ita­li­ens­ke fast­lan­det er en flat etap­pe langs den ita­li­ens­ke vris­ten. Det er en fjer­de­ka­te­go­ri­stig­ning tid­lig å etap­pen, men den bør ikke gi sto­re utslag. Også det­te er en gans­ke flat etap­pe med flat avslut­ning, så det­te er ven­te­lig også en etap­pe for spurterne. 

Vi er i regio­nen Cala­b­ria. Cala­b­ria er en av de fat­tigs­te regio­ne­ne i Ita­lia, og det er et områ­de med lang tra­di­sjon for vin­pro­duk­sjon. Det skal også være et gans­ke mafia­in­fi­sert områ­de. Cala­b­ria er et områ­de hvor kva­li­tet len­ge måt­te vike for kvan­ti­tet. Fort­satt pro­du­se­res det sto­re meng­der uin­ter­es­sant vin. Nå har hel­dig­vis tren­den snudd, og en del pro­du­sen­ter har sat­set på og har bidratt til å heve kvaliteten.

Områ­det er variert, med det Jonis­ke hav i syd og det Tyr­rens­ke hav i nord. Og med fjell i mel­lom. Dagens etap­pe føl­ger stort sett kys­ten mot det Tyr­rens­ke hav i nord, og rent vin­mes­sig er det­te de minst inter­es­san­te områdene. 

Etter den førs­te mel­lom­sprin­ten DOC Lamen­zia, DOC Sca­vig­na og DOC Savuto. Fel­les for dis­se områ­de­ne er at de mer inter­es­san­te vine­ne pro­du­se­res oppe i høy­den, et styk­ke inn i lan­det. Ikke langs kys­ten, der dagens etap­pe går. I DOC Lamen­zia pro­du­se­res hvit­vin basert på Greco bian­co, samt rød- og rosé­vin laget av Gag­li­op­po, Mag­liocco og Greco nero. Om det­te er helt ukjen­te dru­er, så er nett­opp det­te noe av det som gjør ita­li­ensk vin så inter­es­sant. Det fin­nes et stort antall loka­le drue­sor­ter som man ikke fin­ner and­re ste­der. Vin­mono­po­let har en Greco bian­co, men uten mer pre­sis steds­an­gi­vel­se enn Cala­b­ria, øvri­ge”: Cant. Lavo­ra­ta Cala­b­ria Greco Bian­co. Den kos­ter 208 kr. De har også en rødvin, Cant. Lavo­ra­ta Greco Nero Cala­b­ria, fra sam­me pro­du­sent til 251kr. Men som sagt har jeg ikke mer pre­si­se opp­lys­nin­ger om hvor i Cala­b­ria dis­se vine­ne kom­mer fra. De øvri­ge vine­ne fra Cala­b­ria som Vin­mono­po­let har i sine lis­ter, kom­mer fra and­re deler av Calabria. 

Beve­ger vi oss vide­re til DOC Sca­vig­na. Sca­vig­nia bian­co er basert på Tra­mi­ner aro­ma­ti­co. Det­te er en nær slekt­ning av Gewurtz­tra­mi­ner som sær­lig er kjent fra Alsa­ce. Men dru­en kom­mer, etter det jeg har for­stått opp­rin­ne­lig fra Alto Adi­ge. Den dyr­kes også i Fri­uli, om vi hol­der oss til Ita­lia. Rød- rosé­vin er typisk laget av Aglianico. 

I DOC Savuto pro­du­se­res en Mon­to­ni­co bian­co-basert hvit­vin, og rød- og rosé­vi­ner laget av Gag­li­op­po og Aglianico. 

Vi avslut­ter i det størs­te vin­om­rå­det i Cala­b­ria: DOC Ter­re di Con­sen­za. Det er et stort områ­de, og det er stor varia­sjon i vin­pro­duk­sjo­nen. Igjen må vi et styk­ke inn i lan­det for å fin­ne den mest inter­es­san­te vinen, mens etap­pen hol­der seg langs kysten.

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2022-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2022

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email

I vini del Giro d’Italia 2022. 4. etappe: Avola — Etna-Nicolosi (Rif. Sapienza)

At Mark Caven­dish har ruti­nen som skal til for å posi­sjo­ne­re seg når det blir en spurt, bur­de ikke over­ras­ke. Man at den snart 37 år gam­le syk­lis­ten har råska­pen og hur­tig­he­ten som skal til for fak­tik å vin­ne, er gans­ke utro­lig. Det var vir­ke­lig en flott avslut­ning av Mark Caven­dish på søndag. 

Nå har vi for­flyt­tet oss til Ita­lia, nær­me­re bestemt til Sici­lia. Nå får klat­rer­ne sjan­sen til å vise seg fram, på den førs­te etap­pen med toppav­slut­ning på vul­ka­nen Etna. 

Ryt­te­re med sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner vil nok ikke for­has­te seg. Men noen vil nok gjer­ne ha en etappe­sei­er og kan­skje sik­re seg den rosa leder­trøy­en. Mathieu van der Poel har tid­li­ge­re vist at han behers­ker alt, også klat­ring. Men det spørs om han er inter­es­sert i for­sva­re den rosa trøy­en etter at han har nådd det førs­te målet: En etappe­sei­er i Giro d’I­ta­lia. Men man vet ald­ri hva han kan fin­ne på.

Så har Giro­en kom­met hjem til Ita­lia. Noen ord om Ita­lia som vin­land, før vi kom­mer til Sici­lia. Jeg har ikke opp­da­ter­te tall, men jeg tror Ita­lia er det lan­det hvor det pro­du­se­res mest vin. I nord er det fjell som omslut­ter Po-slet­ten og lav­lan­det mot nord-øst. Fjell­kje­den Appen­ni­ne­ne går som et lår­ben eller hva man vil kal­le det, gjen­nom den ita­li­ens­ke stø­ve­len. Lan­det er langt og smalt. Kli­ma­et er gans­ke ulikt i nord og i sør, og på beg­ge sider av Appen­ni­ne­ne. Ita­lia ble ikke sam­let til en stat før i 1871. Før det­te var det man­ge små­sta­ter. Det sies at kri­ge­ne mel­lom dis­se små­sta­te­ne utkjem­pes på nytt hver helg, på ita­li­ens­ke fotballbaner.

Det er sto­re kul­tu­rel­le for­skjel­ler. En gang jeg var på et møte i Roma, fikk vi klar beskjed fra vår vert, en inn­født romer, at det ikke fan­tes noe slikt som “Ita­li­ensk kjøk­ken”, slik utlen­din­ger har en tendens til å tro. Men det er man­ge regio­na­le kjøk­ken med sto­re ulik­he­ter. Lokal­pa­trio­tis­men er stor. Jeg har inn­trykk av at man vil drik­ke den loka­le vinen, og man har vans­ke­lig for å aksep­te­re at en vin pro­du­sert and­re ste­der kan være bedre. 

Også i geo­lo­gisk for­stand pres­ser Afri­ka på Euro­pa. Den afri­kans­ke kon­ti­nen­tal­pla­ten sky­ver Ita­lia (og Den ibe­ris­ke halv­øy) foran seg. Der de kol­li­de­rer, rei­ser Alpe­ne og Pyre­ne­ene seg. Det­te gjør også at Ita­lia er et geo­lo­gisk aktivt områ­de med vul­ka­ner og gans­ke hyp­pi­ge jord­skjelv. Jord­skjelv har lett for å få kata­stro­fa­le føl­ger for­di det er man­ge gam­le hus som ikke er byg­get med tan­ke på å mot­stå jord­skjelv. Nyere bygg er ofte byg­get av mafia­sel­ska­per, som ikke prio­ri­te­rer sikkerhet.

Det pro­du­se­res vin i nes­ten alle deler av Ita­lia. Men som vi skal mer­ke den sis­te uken, pro­du­se­res det lite vin i høyfjellsområdene. 

På man­ge måter har Frank­ri­ke satt gull­stan­dar­den for viner. Men Ita­lia har hatt stor betyd­ning for euro­pe­isk vin­kul­tur. Det var gre­ker­ne som brak­te vinen til Ita­lia, blant annet til Sici­lia. Men romer­ne had­de med seg vinen utover i Euro­pa. Etter at romer­ri­ket brøt sam­men, sør­get den katols­ke kir­ke, ikke minst gjen­nom klost­re­ne, for videre­ut­vik­ling av vin­pro­duk­sjon. Og den katols­ke kir­ke har også sitt hoved­sete i Roma. Men vi får kom­me oss til Sici­lia og dagens etappe.

Sici­lia har utvik­let seg til å bli et av de mest inter­es­san­te vin­om­rå­de­ne i Ita­lia. Vi star­ter i den syd-øst­li­ge delen, i vin­om­rå­det DOC Noto. Mos­cato di Noto var områ­dets klas­sis­ke dess­vert­vin. Hol­der vi oss til boken Ita­li­ensk vin er det sær­lig pro­du­sen­ten Pla­ne­ta som har bidrattt til å løf­te den­ne vinen, etter en end­ring av reg­le­ne i 2008. Det pro­du­se­res også rødvin i områ­det, med nero d’a­vo­la som hoveddrue. 

Etap­pen fort­set­ter nord­over mot Etna. Vin­om­rå­det Etna dan­ner en bue rundt fjel­let i et bel­te mel­lom 400 og 1050 m.o.h. Det­te at vin­mar­ke­ne lig­ger så høyt, gjør at det er noe kjø­li­ge­re enn den syd­li­ge belig­gen­he­ten skul­le tilsi. 

Etna er en av ver­dens mest akti­ve vul­ka­ner, og det er nes­ten kon­stant akti­vi­tet der. Til tross for den høye akti­vi­te­ten reg­nes ikke Etna for å være spe­si­elt far­lig. Lava­en fra vul­ka­nen fly­ter gans­ke sak­te, og er ikke noen vel­dig stor trus­sel mot omkring­lig­gen­de lands­byer. Men det kan nok bli mer enn inter­es­sant å syk­le opp på vul­ka­nen om den skul­le ha et nytt utbrudd. I 2011 var det et utbrudd tre dager før den 9. etap­pen opp til Etna, og var en stund tvil om etap­pen kun­ne gjen­nom­fø­res. Men det gikk bra den gangen.

Den vul­kans­ke jor­den er fat­tig på humus, men rik på mine­ra­ler, noe som pre­ger vinen. Hvit­vi­ne­ne lages på den loka­le dru­en Car­ri­can­te. Hvit­vi­nen er frisk og til­ta­len­de. De røde vin­ty­pe­ne Ros­so og Rosa­to lages på de loka­le dru­ene Nerol­lo Mas­ca­le­se og Nerel­lo Cap­pu­cio.

Pla­ne­ta er en prdu­sent som pro­du­se­rer vin av høy kva­li­tet over det mes­te av Sici­lia, også Etna. Jeg drakk nylig en Pla­ne­ta Etna Bian­co, som var et hyg­ge­lig bekjent­skap. Det pro­du­se­res også rødvin og rosé­vin. Hoved­dru­en er nerel­lo mas­ca­le­se, som skal ugjø­re minst 80%. Dru­en beskri­ves som en mel­lom­ting mel­lom pinot noir og neb­bio­lo, men er mer saftig. 

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2022-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2022

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email

I vini del Giro d’Italia 2022. 3. etappe: Kaposvár — Balatonfüred

Simon Yates vis­te at han er til­ba­ke i slag, med en flott tempo­etap­pe. At Mathieu van der Poel skul­le gjø­re det godt på den­ne etap­pen var hel­ler ingen over­ras­kel­se. Og vi må ikke gleme en fin­fin 6. plass til Tobias Foss, som har gitt ham en 7. plass i sammendraget. 

Tred­je etap­pe er en flat etap­pe, og her har jeg sjek­ket pro­fi­len bed­re enn jeg gjor­de til førs­te etap­pe. Her er det ingen mot­bak­ke mot slut­ten, det går fak­tisk litt ned­over. Jeg antar at den­ne etap­pen vil bli avgjort i en masse­spurt og far­ten kom­mer til å bli høy. Vi får bare håpe det ikke skjer noen uhell i den­ne avslutningen. 

Det­te er tred­je og sis­te dag i Ungarn. Dagens etap­pe star­ter i Kaposvár og ender i Bala­ton­füred, på nord­si­den av Balatonsjøen. 

Kaposvár lig­ger syd for Bala­ton­sjø­en. Vi er nær vin­re­gio­nen Pan­no­nia. Det­te reg­nes som det frems­te rødvins­om­rå­det i Ungarn. Jeg tar med områ­det Szekszárd. De bes­te vine­ne fra områ­det har i stor grad vært laget på “inter­na­sjo­na­le”, som i prak­sis vil si frans­ke dru­er, typisk dru­er fra Bor­deaux. Men det blir sta­dig mer Kék­frankos blant de bes­te vine­ne. Til and­re etap­pe nevn­te jeg Egri Bikavér. Det er en viss uenig­het om det var Eger eller Szekszárd som var opp­ha­vet til Bikavér. Det er ingen tvil om at de som sel­ges som Egri Bikavér kom­mer fra Eger. I Szekszárd bru­kes en del av dru­en Kadar­ka i Bikavér-blan­din­gen. Den er en drue som er vans­ke­lig å dyr­ke, noe som gjor­de den lite popu­lær i kom­mu­nist­ti­den. Nå er for­hol­de­ne end­ret seg, og man har begynt å bru­ke Kadar­ka også i Eger.

I det­te områ­det pro­du­se­res det også rosé­vin som får god omta­le. Vin­mono­po­let her ikke noen ungarsk rosé i sine lis­ter, så det er ikke lett å sma­ke den i Nor­ge. Det pro­du­se­res en rosé og en mør­ke­re vin som kal­les Sil­ler. Den beskri­ves som en mel­lom­ting mel­lom en rosé- og en rødvin. En god pro­su­sent skal være Tamas Dúz­si. Vin­pro­du­sen­te­ne i Szekszárd har gått sam­men om å mar­keds­føre Stil­ler under nav­net Fux­li. Dis­se rosé­vi­ne­ne kan være laget av en blan­ding av Kék­frankos og Kadar­ka, eller det kan være end­rue­vi­ner laget på en av dis­se to.

Vi kom­mer så til den vest­li­ge enden av Bala­ton­sjø­en og føl­ger sjø­en øst­over til Bala­ton­füred. Vi var inn­om Bala­ton­sjø­en til førs­te etap­pe. Men det begren­set seg til en form for nos­tal­gisk mim­ring om bil­lig hvit­vin som nep­pe var ries­ling, til tross for nav­net. Som så ofte lig­ger noen av de bes­te vin­mar­ke­ne på nord­si­den av sjø­er eller elver. Skrå­nin­ge­ne er syd­vend­te, og får mye direk­te sol­eks­po­ne­ring. I til­legg reflek­te­res solen fra van­net, noe som for­ster­ker effek­ten av den direk­te sol­eks­po­ne­rin­gen. Sjø­er vir­ker dess­uten sta­bi­li­se­ren­de på tem­pe­ra­tu­ren. Det blir ikke alt­for kaldt om vin­te­ren, og de vir­ker avkjø­len­de om sommeren. 

Vin­mono­po­let har to hvit­vi­ner fra Bala­ton som er laget av 100% Olasz­ries­ling. En, Bala­ton­füre­di Riz­ling 2019, er en bil­lig­vin til 130 kr. Jeg vil anta at den er på nivå med den Bala­ton “ries­ling” jeg drakk som ung. Den and­re, Figula Gel­la Olasz­ries­ling 2017, er gans­ke dyr — 397 kro­ner. Jeg ten­ker på sam­me måte i for­hold til den som til de dyre Egri Bikavér viner jeg nevn­te i går: Jeg beta­ler ikke så mye for en vin bare for å sjek­ke hvor mye bed­re den er enn den vinen jeg drakk da jeg var ung. Vin­mono­po­let har også en Figula Köves 2016 til 1485 kr. Det står ikke noe om hvil­ke dru­er den er laget av. Hvis jeg unn­taks­vis skal beta­le så mye for en flas­ke vin, da skal jeg vir­ke­lig være sik­ker på at den er vel­dig god.

Det lages også en del hvit­vin av Szürke­barát, som er det ungars­ke nav­net på Pinot Gris eller vi bør kan­skje hol­de oss til det ita­li­ens­ke Pinot Gri­gio, siden det er Giro d’I­ta­lia. Ingen av hvit­vi­ne­ne fra Bala­ton i Vin­mono­po­lets lis­ter er laget på den­ne druen.

Det pro­du­se­res også en del rødvin i Balato­n­om­rå­det, for­trinns­vis på Kék­frankos. Vin­mono­po­let har to sli­ke viner fra Bala­ton: Bökö János Kék­frankos 2018 til 211 kr, som er i det pris­om­rå­det hvor jeg plei­er å kjø­pe vin. Den and­re er St. Donat Mag­ma Kék­frankos 2018 til 250 kr.

På den­ne sis­te dag i Ungarn må vi ta med litt om musikk. En av fransk­menns hobby­er på 1800-tal­let var å lage revo­lu­sjon. I febru­ar 1848 fikk vi februar­re­vo­lu­sjo­nen i Frank­ri­ke. Det har blitt sagt at når man nyser i Paris blir Euro­pa for­kjø­let. Revo­lu­sjo­nen spred­te seg til sto­re deler av Euro­pa. Selv om den ble slått ned, fikk den virk­ning man­ge ste­der. I Dan­mark før­te den til avskaf­fel­se av ene­vel­det. Også i Ungarn før­te revo­lu­sjo­nen til poli­tis­ke end­rin­ger, som jeg ikke går inn på her. Men man­ge revo­lu­sjo­næ­re flyk­tet fra Ungarn, og man­ge ungars­ke flykt­nin­ger kom til Ham­burg. De had­de med seg en urba­ni­sert utga­ve av den ungars­ke sigøy­ner­mu­sik­ken. Jeg vet det er poli­tisk ukor­rekt å si sigøy­ner, men rom­mu­sikk klin­ger ikke sær­lig godt. En av de som ble begeist­ret for den­ne musik­ken var den unge Johan­nes Brahms. En av dis­se musi­ker­ne var den jødis­ke fio­li­nis­ten Eduard Hoff­man. Som ungarsk patriot skif­tet han navn til Eduard Rime­nyi. En gang i 1850 var Rime­ny­is akkom­pag­na­tør blitt syk. Den da 16 år gam­le Johan­nes Brahms ble enga­sjert til å akkom­pag­ne­re Eduard Rime­nyi under en kon­sert. De fort­sat­te sam­ar­bei­det senere. 

I 1853 fant den da 23 år gam­le Eduard Rime­nyi og 19 år gam­le Johan­nes Brahms ut at de vil­le dra på en kon­sert­tur­né sam­men. De var et mer­ke­lig par. Johan­nes Brahms var beskje­den, nær­mest sky. Han så mye yng­re ut enn han var, og had­de et pent, jente­ak­tig utse­en­de. Det skjeg­get han sene­re ble så kjent for, var en slags kom­pen­sa­sjon for at han var så sent fysisk utvik­let. Han begyn­te ikke å få ordent­lig skjegg­vekst før han var i midt­en av 30-åre­ne. Eduard Rime­nyi var muli­gens ikke høy, men i alle fall mørk. Utad­vent, arro­gant og han opp­før­te seg som om han var en stor fio­lin­vir­tuous. Etter seks uker reis­te de til Han­no­ver, hvor de besøk­te en av Eduard Rime­ny­is stu­die­ka­me­ra­ter fra musikkon­ser­va­to­ri­et i Wien, fio­li­nis­ten Joseph Joachim. 

Joseph Joa­chim var bare 22 år gam­mel, men var alle­re­de berømt som fio­li­nist. Han had­de hatt sitt gjen­nom­brudd da han 12 år gam­mel frem­før­te Beet­ho­vens fio­lin­kon­sert, diri­gert av Felix Men­dels­sohn. Beet­ho­vens fio­lin­kon­sert had­de da ikke vært frem­ført på 35 år. Joseph Joa­chim var, som Eduard Rime­nyi, ungarsk­født jøde. Joseph Joa­chim ble begeist­ret for Johan­nes Brahms musikk og de ble gode ven­ner. Brahms og Reme­ny­is opp­hold i Han­no­ver ble kort, av grun­ner jeg ikke går nær­me­re inn på. Da de reis­te ga Joseph Joa­chim dem et intro­duk­sjons­brev til Franz Liszt. Den ungarsk­fød­te piano­vir­tuo­sen Franz Liszt var den sto­re musikk­stjer­nen i Euro­pa. Kan­skje så Joseph Joa­chim at det var noe i for­hol­det mel­lom Johan­nes Brahms og Eduard Rime­nyi som ikke stem­te. Han sa til Johan­nes Brahms at hvis det skul­le bli noen pro­ble­mer, var han all­tid vel­kom­men hos ham. 

Franz Liszt holdt hoff i Wie­mar, omgitt av ja-menn og kvin­ne­li­ge fans, det er fris­ten­de å kal­le dem grou­pies. Hans posi­sjon var slik at han kun­ne “make or break” en musi­kalsk kar­rie­re. Reme­nyi og Brahms kom til Franz Liszt 12. juni 1853. Liszt ba Brahms spil­le. Brahms var star­struck og lam­slått, og sa nei. Liszt tok da note­ne til en av Brahms kom­po­si­sjo­ner, og spil­te den rett fra bladet, sam­ti­dig som han kom­men­ter­te musik­ken. Liszt lik­te Brahms’ musikk og han lik­te Brahms. Men Brahms lik­te ikke Liszt. Han lik­te ikke Liszts nær­mest fyrs­te­li­ge opp­frø­sel og dyr­kel­sen av ham i Wei­mar, og hel­ler ikke hvor­dan Liszt snak­ket om “den nye musik­ken”, alt­så sin egen musikk. Brahms synes Liszt var over­fla­disk med omtren­te­lig for­hold til form og kom­po­si­sjons­tek­nikk. Det skar seg mel­lom Brahms og Liszt. Eduard Rime­nyi vil­le ikke risi­ke­re at han akkom­pag­na­tør skul­le øde­leg­ge hans kar­rie­re, og det ble slut­ten på sam­ar­bei­det medllom Brahms og Rimenyi. 

Johan­nes Brahms reis­te til­ba­ke til Joseph Joa­chim. Hva Joseph Joa­chim men­te om Franz Liszt vet jeg ikke. Men Joseph Joa­chims spille­stil beskri­ves som “anti-vir­tuous”, noe han had­de til fel­les med Johan­nes Brahms, og som var vel­dig ulikt show­man­nen og vir­tuou­sen Franz Liszt. Johan­nes Brahms var vir­tuous, men det var ald­ri vir­tuou­si­tet for vir­tuou­si­te­tens skyld. Brahms var hos Joa­chim i to måne­der, mens han øvde, kom­po­ner­te og holdt kon­ser­ter med Joseph Joa­chim. Joseph Joa­chim ga Brahms et intro­duk­sjons­brev til sine gode ven­ner Robert og Cla­ra Schu­mann. De ble også begeist­ret for Brahms og hans musikk. Robert Schu­mann skrev en artik­kel om Johan­nes Brahms, hvor Brahms ble beskre­vet som den nye Beet­ho­ven og frem­ti­den for tysk musikk, nes­ten en slags Mes­sias-skik­kel­se. Artik­ke­len ga John­nes Brahms umid­del­bar berøm­mel­se, men var også en for­ban­nel­se. Han fikk et enormt for­venings­press, og fikk ikke mulig­he­ten til å byg­ge opp sin kar­rie­re mer “orga­nisk”. Det­te pres­set bidro til at Brahms bruk­te 20 år på å kom­po­ne­re sin førs­te symfoni. 

Vi har kom­met langt bort fra Ungarn. Vi må til­ba­ke til Brahms begeist­ring for den ungars­ke musik­ken han hør­te i Ham­burg. Blant Brahms mest kjen­te musikk er hans “ungars­ke dan­ser”. Når han bru­ker et annet lands musikk på den måten, er det det som gjer­ne kal­les ekso­tis­me. Tysk­fød­te Brahms er den som best har klart å fan­ge den ungars­ke sigøy­ner­mu­sik­ken i “klas­sisk” musikk, selv om vi ikke skal for­le­des til å tro at det­te vir­ke­lig er ungarsk sigøy­ner­mu­sikk. Uan­sett, her er hans Ungarsk dans no 5, frem­ført av Ungarns sym­foni­or­kes­ter Buda­pest, i Musik­ve­ri­en i Wien. 

Etter dis­se tre dage­ne i Ungarn skal Giro-sir­ku­set flyt­te seg til Ita­lia, og det tar litt tid. Så i mor­gen er det “flytte­dag”, eller hvile­dag som det gjer­ne kal­les. Vi ses på tirsdag.

World Atlas of Wine

Klas­si­keren, Hugh John­sons “The World Atlas of Wine” fore­lig­ger nå i 8. utg, nå i sam­ar­beid med Jac­nis Robin­son. Tid­li­gere utga­ver, i alle fall utga­vene 3 til 6 har kom­met på norsk under tit­te­len “Vinens ver­den”. Da jeg for­hørte meg om også den 7. utg vil­le kom­me på norsk, fikk jeg til svar at det ikke var noen pla­ner om det. Det skjer mye i vin­ver­den så man bør ha sis­te utga­ve.  Jeg hol­der meg her til den engels­ke utga­ven. Boken dek­ker hele ver­den. Det er den førs­te boken jeg går til når jeg skal gjø­re meg kjent med nye vin­land. Den gir en god over­sikt, er rikt illust­rert og inn­e­hol­der flot­te kart. Hvis du bare skal ha én vin­bok, er det den­ne du bør ha!

Du kan kjø­pe den fra Ama­zon UK

Hungarian Wine

Jeg kjøp­te den­ne boken da jeg for­be­red­te meg til Giro d’I­ta­lia i 2020, for å lære mer om ungarsk vin. Den er skre­vet som en reise­guide for folk som vil rei­se i Ungarn for å gjø­re seg kjent med lan­dets vin.

Jeg kjøp­te den i papir­ut­ga­ve. Det ser ut til at den er utsolgt, men den er til­gjen­ge­lig som e‑bok i Kind­le-utga­ve, fra Ama­zon UK.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2022-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2022

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email

I vini del Giro d’Italia 2022. 2. etappe: Budapest — Budapest TISSOT ITT

Jeg var nok litt for opp­tatt av vin, og så ikke godt nok på etap­pen før gårs­da­gens førs­te etap­pe. Jeg had­de mer­ket meg at etap­pen var flat, men had­de over­sett den avslut­ten­de stig­nin­gen. Med den avslut­nin­gen var det ingen over­ras­kel­se at Mathieu Van Der Poel den etap­pen. Han kan også godt vin­ne dagens etap­pe, som også avslut­ter opp en bak­ke. Den som over­ras­ket og impo­ner­te mest var Caleb Ewan, helt til han falt kort tid før mål. Jeg vil­le ikke ha tip­pet at han skul­le kla­re å hen­ge med så godt på en etap­pe med en slik avslut­ning. Det så ut til at det ikke var noen and­re som kan las­tes for den vel­ten. Vi får bare håpe at han ikke ska­det seg på en slik måte at han ikke kan fortsette. 

And­re etap­pe er en 9,2 km lang tempo­etap­pe i Buda­pest. Egent­lig er det en typisk åpnings­pro­log, men de har vel valgt ikke å ha en pro­log da de star­tet på en fre­dag. 9,2 km er ikke langt nok til å gi tids­for­skjel­ler av betyd­ning. Mathieu Van Der Poel har en ledel­se på fra 4 til 14 sekun­der om vi hol­der oss til de 25 bes­te. Jeg vil ikke bli over­ras­ket om han vin­ner dagens etap­pe, og i alle fall behol­der ledel­sen i sammendraget.

Vi hol­der oss innen­for byen. Jeg skrev i går at det pro­du­se­res noe mus­se­ren­de vin innen­for det som er gren­se­ne til Buda­pest, men det er en vin som ikke vir­ker vel­dig inter­es­sant. Dess­uten har jeg ikke fun­net ut sær­lig mye om den, og jeg har ikke smakt den. Den er ikke i salg i Nor­ge. Der­for har jeg tenkt å benyt­te den­ne dagen til å ta turen i mot­satt ret­ning av der etap­pe­ne i Ungarn går, til de områ­de­ne man åpen­bart vil­le ha valgt der­som man had­de prio­ri­tert vin. 

Vi tar førs­te stopp i Eger­re­gio­nen, som er det førs­te vin­om­rå­det vi kom­mer til om vi rei­ser mot nord-øst, eller sna­re­re øst-nord-øst fra Buda­pest. Eger­re­gio­nen (som også omfat­ter Matrá og Bükk) er i are­al den nest­størs­te vin­re­gio­nen i Ungarn. Vi går til det områ­det som heter Eger. Den mest kjen­te vinen fra det­te områ­det er Egri Bikavér, eller okse­blod. Legen­den vil ha de til at den otto­mans­ke inva­sjons­hæ­ren men­te at de som for­svar­te seg var ful­le av okse­blod, men det var nok helst den loka­le rødvi­nen. I alle fall skal det være fra det­te beteg­nel­sen Bikavér eller okse­blod kommer. 

Bikavér er en blan­dings­vin, som gjer­ne har en litt kryd­ret fruk­tig­het og ikke sær­lig mar­ker­te tan­ni­ner. Stan­dard Bikavér skal være laget av minst tre typer dru­er. Ingen av dem kan utgjø­re mer enn 50%. Den størs­te delen skal være Kék­frankos. Den skal lag­res seks måne­der på fat og minst et år på flas­ke før den sel­ges. Bikavér Superior skal være laget av minst fem drue­ty­per, og Kék­frankos skal utgjø­re 30–50%. Kék­frankos er i sam­me fami­lie som den øste­riks­te Blau­frän­kisch. Det står ikke noe om hvor mye okse­blod det skal være i vinen.

Kva­li­te­ten har nok vært gans­ke blan­det, eller om vi vil utblan­det eller utvan­net. Det til­la­tes høyt dyr­kings­ut­byt­te, som gir en van­dig og lite kon­sen­trert most. Robert Smyth skri­ver om den­ne vinen i Hun­ga­ri­an Wine:

The repu­ta­tion of this once-potent wine was sever­ly dim­med by the wate­ry, mass­pro­du­ced plonk that was exported by the Com­mu­nist wine co-ope­ra­ti­ve to undis­cer­ning col­le­ge stu­dents in the UK and US, and alt­hough Bikavér is now get­ting increas­ing­ly serious, it is strugg­ling to make suffi­cent­ly over­all qua­li­ty leap to take past the bott­om shelves.”

Plonk” er et engelsk ord jeg liker, selv om jeg ikke liker plonk. Det er mer selv­for­la­ren­de enn det nors­ke “skvip”.

Nå var det ikke bare stu­den­ter som kjøp­te den­ne vinen. Som jeg nevn­te i inn­led­nin­gen til årets Giro-serie, var det den­ne vinen min far plei­de å kjø­pe. Jeg har muli­gens også kjøpt den selv i unge år, men jeg har først og fremst druk­ket den hjem­me hos mine for­eld­re når det ble ser­vert rødvin til maten. Det var den gan­gen Vin­mono­po­let had­de et stort tap­pe­ri, og kjøp­te vin i bulk som de tap­pet på flas­ker selv. 

Den­ne virk­som­he­ten ble avvik­let da Vin­mono­po­let ble delt som føl­ge av EØS-avta­len, slik at Vin­mono­po­let beholdt detalj­sal­get, mens det ble åpnet opp for fri kon­kur­ran­se når det gjel­der import, som også inklu­de­rer salg til res­tau­ran­ter. Den­ne ord­nin­gen har være vel­lyk­ket, og har bidratt til å gjø­re Vin­mono­po­let til kan­skje ver­dens bes­te vin­hand­ler — dog med noen modi­fi­ka­sjo­ner som føl­ger av norsk alko­hol­po­li­tikk når det gjel­der mar­keds­fø­ring, slik at de f.eks. ikke kan by på smaks­prø­ver. Før årtu­sen­skif­tet had­de Vin­mono­po­let rundt 800 artik­ler i sitt sort­i­ment, nå er det mer enn 30 000. Ingen butik­ker har så mye på lager, men det fin­nes i bestil­lings­ut­val­get og blir van­lig­vis levert i løpet av et par dager. Man tren­ger ikke bestil­le sto­re kvan­ta, det går utmer­ket å bestil­le en flas­ke hvis det er en vin man har lyst til å smake.

Det er man­ge år siden jeg drakk Egri Bikavér, og jeg hus­ker nok eti­ket­ten bed­re enn jeg hus­ker vinen. Vin­mono­po­let har tre Egri Bikavér. Den ene, Gál Lajos Egri Bikavér 2019 er en bil­lig­vin til 131 kr per flas­ke. Jeg antar at den­ne lig­ner mest på den Egri Bikavér som jeg har druk­ket. De har også to dyre­re viner. St. Andrea Egri Bikavèr Hangács 2016 kos­ter 363 kro­ner, og den dyres­te er St. Andrea Igazán Egri Bika­ver 2016 til 529 kro­ner. Jeg ven­der igjen til­ba­ke til Robert Smyth og hans bok Hun­ga­ri­an Wine. Han beskri­ver St. Andrea som en av de bes­te pro­du­sen­te­ne i områ­det, som er i stand til å få fram den ele­gan­se i vinen som man tror er mulig, men som svært få kla­rer å opp­nå. Han omta­ler ikke noen av de to vine­ne som er å få hos Vin­mono­po­let, men det er i alle fall en god pro­du­sent. Men med pri­ser på 363 og 529 kro­ner per flas­ke, kon­kur­re­rer de med vel­dig mye god vin. Jeg kjø­per nok ikke en så dyr vin bare for å sma­ke om ste­det har mer å by på enn den vinen jeg fikk ser­vert hjemme.

Vi fort­set­ter mot øst-nord-øst, og vi begyn­ner å nær­me oss gren­sen til Ukrai­na. Her kom­mer vi til juve­len i kro­nen: Tokaj. I unge år drakk jeg en del hvit­vin som het Tokay­er. Det var en halv­tørr hvit­vin som vi gjer­ne drakk den gan­gen. Ikke spe­si­elt god, men bil­lig. Tokay med y var len­ge den van­li­ge engels­ke skrive­må­ten på viner her­fra, og det var tyde­lig­vis den som var valgt av Vin­mono­po­let for deres hjem­me­tap­pe­de hvit­vin. Tokaj er nav­net på en liten by som har gitt navn til regio­nen. Offi­si­elt heter den Tokaj-Heg­yal­ja, men den er kjent som Tokaj. På vineti­ket­te­ne står det ofte Tokaji. Det­te er en ungarsk adjek­tiv­form av Tokaj som betyr fra Tokaj. Tokaj har vært på UNESCOS World Her­ita­ge List siden 2002. Vinen Tokaji Aszú er først omtalt i 1571. Jord­smon­net er vul­kansk, og kom­mer fra ca 400 vul­ka­ner i områ­det. Jeg tror ikke noen av dem er akti­ve nå. Tokaj lig­ger der elve­ne Tisza og Bod­rog møtes, som gir et gans­ke fuk­tig kli­ma med en del tåke, hvor mugg­sop­pen botry­tis trives.

I dag for­bin­der vi Tokaji først og fremst med den søte des­sert­vi­nen Tokaji Aszú. Men det fin­nes også tør­re viner fra områ­det. Hoved­dru­en i Tokaji Aszú er Fur­mint. Det er en aro­ma­tisk grønn, eller kan­skje hel­ler gul drue med tynt skall. Den angri­pes lett av botry­tis, som noe mis­vi­sen­de ofte kal­les edel­råte. Det er ikke råte, men en mugg­sopp som per­fo­re­rer skal­let. Van­net i dru­en for­dam­per, og man sit­ter igjen med en drue, nær­mest en rosin, med vel­dig kon­sen­trert smak og suk­ker. I Tokaj begyn­te man å pro­du­se­re vin av sli­ke dru­er omtrent 100 år før de begyn­te å pro­du­se­re slik vin av Ries­ling i Tysk­land, og omtrent 200 år før de begyn­te å pro­du­se­re den søte vinen i Sau­ter­nes på den sam­me måten.

Vin­mono­po­let har i øye­blik­ket 57 hvit­vi­ner fra­To­kaj i sitt vare­ut­valg. Om jeg har for­stått det rett, er det de som beteg­nes Tokaji Aszú som er de søte botry­tis vine­ne. Fle­re viner beteg­nes som “Late har­verst”. Det er dru­er som har blitt høs­tet sent, hvor også mye av van­net i dru­ene har for­dam­pet. Kan­skje har de ven­tet på at dru­ene skul­le bli angre­pet av botry­tis, noe som ikke skjer hvert år. Kra­ve­ne til lag­ring av “late harvest“vinerer ikke like stren­ge som for Tokaji Aszú. 

All botry­tis­vin er kost­bar vin. De inn­tør­ke­de dru­ene er små med lite væs­ke, og det trengs vel­dig man­ge dru­er for å lage en flas­ke vin. Dru­ene må pluk­kes for hånd, en for en. Dess­ver­re er sli­ke søte des­sert­vi­ner ikke på moten, så pro­du­sen­te­ne sli­ter med å få solgt vinen til pri­ser som for­sva­rer pro­duk­sjons­kost­na­de­ne. Jeg kjen­ner ikke situa­sjo­nen i Tokaj vel­dig godt. Men i Sau­ter­nes i Frank­ri­ke har man­ge pro­du­sen­ter begynt å lage tør­re viner, i til­legg til de søte des­sert­vi­ne­ne. Gene­relt har mar­ke­det utvik­let seg slik at folk vil ha tør­re viner. Da jeg var ung, som begyn­ner å bli en del år siden, drakk vi gjer­ne halv­tør­re hvit­vi­ner. Hvis vi vir­ke­lig skul­le flot­te oss og kjø­pe champag­ne, kjøp­te vi en halv­tørr utga­ve. De er ikke sær­lig popu­læ­re i dag. Går man enda len­ger til­ba­ke, vil­le man gjer­ne ha søte viner, om enn ikke så søte som botry­tis­vi­ne­ne gjer­ne er. Jeg liker søt des­sert­vin, men da bare et lite glass sam­men med des­sert. Vi spi­ser ikke des­sert sær­lig ofte, og om vi gjør det åpner vi van­lig­vis ikke en flas­ke des­sert­vin. Når jeg kjø­per des­sert­vin, kjø­per jeg all­tid halvflasker. 

Søt des­sert­vin inne­hol­der mye suk­ker. Men den må også inne­hol­de nok syre for å få en balan­sert smak, ellers blir det bare søtt kliss. Og den må inne­hol­de and­re smaks- og aromastoffer.

På Tokaji Aszú opp­gis ofte søt­hets­gra­den i puttonyos. Van­lig­vis er det 5 eller 6. Puttony er en slags bøt­te som man bruk­te når man høs­tet botry­ti­san­grep­ne dru­er, og som rom­mer ca 25 kg med sli­ke dru­er. Tokaji Aszú lages van­lig­vis i fat som rom­mer 136 liter. Vinen må lag­res i to år på dis­se fate­ne, og ytter­li­ge­re et år på flas­ke før den kan sel­ges. Antall puttonyos angir hvor mye botry­tis­dru­er det er i blan­din­gen. 5 puttonyos angir at det er botry­tis­dru­er til­sva­ren­de 5 sli­ke bøt­ter i et 136 liters fat. Jeg vet ikke hvor mye 25kg er i volum, Men 6 bøt­ter blir 150 kg, og da kan det ikke være mye annet i et fat som rom­mer 136 liter. Jeg vet ikke noe om pres­sing osv av sli­ke druer. 

Om du har sans for det søte, så prøv gjer­ne en (halv)flaske Tokaji Aszú.

World Atlas of Wine

Klas­si­keren, Hugh John­sons “The World Atlas of Wine” fore­lig­ger nå i 8. utg, nå i sam­ar­beid med Jac­nis Robin­son. Tid­li­gere utga­ver, i alle fall utga­vene 3 til 6 har kom­met på norsk under tit­te­len “Vinens ver­den”. Da jeg for­hørte meg om også den 7. utg vil­le kom­me på norsk, fikk jeg til svar at det ikke var noen pla­ner om det. Det skjer mye i vin­ver­den så man bør ha sis­te utga­ve.  Jeg hol­der meg her til den engels­ke utga­ven. Boken dek­ker hele ver­den. Det er den førs­te boken jeg går til når jeg skal gjø­re meg kjent med nye vin­land. Den gir en god over­sikt, er rikt illust­rert og inn­e­hol­der flot­te kart. Hvis du bare skal ha én vin­bok, er det den­ne du bør ha!

Du kan kjø­pe den fra Ama­zon UK

Hungarian Wine

Jeg kjøp­te den­ne boken da jeg for­be­red­te meg til Giro d’I­ta­lia i 2020, for å lære mer om ungarsk vin. Den er skre­vet som en reise­guide for folk som vil rei­se i Ungarn for å gjø­re seg kjent med lan­dets vin.

Jeg kjøp­te den i papir­ut­ga­ve. Det ser ut til at den er utsolgt, men den er til­gjen­ge­lig som e‑bok i Kind­le-utga­ve, fra Ama­zon UK.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2022-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2022

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email

I vini del Giro d’Italia 2022. 1. etappe: Budapest — Visegrád

Så er vi i gang med førs­te etap­pe. Det er en 195 km lang, flat etap­pe som star­ter i Buda­pest. Jeg antar at det vil bli en ner­vøs etap­pe som ender med et spurt­opp­gjør. Fel­tet har ikke fått satt seg og man vet ikke helt i hva slags form kon­kur­ren­te­ne er. Alle er red­de for å tape, og noen vil gjer­ne vin­ne dagens etap­pe, slik at de kan star­te med den rosa leder­trøy­en i morgen. 

Det pro­du­se­res noe mus­se­ren­de vin i områ­det rundt Buda­pest, hvor dagens etap­pe star­ter. Jeg har pro­ble­mer med å fin­ne annet enn gans­ke reklame­pre­get infor­ma­sjon om den­ne vinen, hvor de skry­ter av hvor god den er, at noen mener den er like god som champag­ne, osv. To av de mest kjen­te synes å være Tör­ley og Hun­ga­ria. Men jeg har pro­ble­mer med å fin­ne ut noe om hva slags dru­er som benyt­tes, pro­duk­sjons­me­to­de, osv. Det er kan­skje ikke så mye grunn til å bekym­re seg om det. Vin­mono­po­let har en mus­se­ren­de vin fra Ungarn, Chapel Hill Char­don­nay Brut. Som nav­net sier er den i alle fall i hoved­sak laget av char­don­nay, men den synes å være fra en annen del av Ungarn. Det er en bil­lig mus­se­ren­de vin, som kos­ter 130 kro­ner på Vin­mono­po­let. En vin til den pri­sen er i alle fall ikke laget med tra­di­sjo­nell meto­de. Kall meg gjer­ne snob­be­te, men jeg er skep­tisk til en vin som bare kos­ter 130 kr for en flas­ke. Det nors­ke avgifts­sys­te­met, hvor alko­hol­av­gif­ten er den sam­me per enhet alko­hol uav­hen­gig av vinens kva­li­tet, gjør at man får lite vin for pen­ge­ne hvis man kjø­per en bil­lig vin. Skjønt man får vel kvan­ti­ta­tivt like mye vin, men kva­li­te­ten plei­er ikke være god.

Etap­pen går ned til den øst­li­ge enden av Bala­ton­sjø­en, og drei­er der nord­over. Jeg nevn­te i inn­led­nin­gen i går at en av de vine­ne jeg kjen­te fra Ungarn, var Bala­ton Ries­ling. Skjønt kjen­te og kjen­te. Det må være rundt 45 år siden sist jeg drakk den vinen, og den gang var det vik­ti­ge­re at vinen var bil­lig enn at den var god. Den har ikke gitt noen uut­slet­te­li­ge min­ner, selv om jeg hus­ker nav­net. Når jeg har lest meg litt opp på det­te, tvi­ler jeg på at den fak­tisk var laget av den dru­en vi kjen­ner som Ries­ling. De dyr­ker en drue som kal­les Olasz­riz­ling. I Vin­mono­po­lets artik­kel om ungarsk vin, står det at det­te er Ungarns mest plan­te­de grøn­ne drue, og den dyr­kes i sto­re deler av Sen­tral-Euro­pa. I Øster­rike kal­les den Wel­schries­ling (uten­landsk Ries­ling), og i Ita­lia kal­les den “Ita­li­ensk rie­se­ling” (Ries­ling Ita­li­co). Men den har ingen ting med dru­en Ries­ling å gjø­re og den er hel­ler ikke ita­li­ensk. På 1970-tal­let var man nep­pe så nøye med slikt i Ungarn, og ikke i Nor­ge hel­ler. Så det jeg inn­til nylig trod­de var ries­ling, har nok vært en helt annen drue — en drue som ikke gir en vel­dig inter­es­sant vin.

Etap­pen går mot nord-vest, og i den­ne ret­nin­gen kom­mer vi til de områ­de­ne hvor det pro­du­se­res en del rødvin laget av den dru­en som i Øster­rike kal­les Blau­frän­kisch. I Ungarn kal­les den Kék­frankos. Det er en rela­tivt tan­nin­rik drue. Det sies kva­li­te­ten i Ungarn ikke når opp mot den kva­li­te­ten som pro­du­se­res i Øster­rike. I det­te områ­det dyr­kes det også en del Pinot Noir, men det sies også å være en pro­duk­sjon som er i en start­fase, og det er uvisst om de vil kla­re å få god kva­li­tet. Etap­pen drei­er mot nord og nord-øst før vi kom­mer inn i dis­se rødvins­om­rå­de­ne. Vin­mono­po­let har en artik­kel om Blau­frän­kisch.

World Atlas of Wine

Klas­si­keren, Hugh John­sons “The World Atlas of Wine” fore­lig­ger nå i 8. utg, nå i sam­ar­beid med Jac­nis Robin­son. Tid­li­gere utga­ver, i alle fall utga­vene 3 til 6 har kom­met på norsk under tit­te­len “Vinens ver­den”. Da jeg for­hørte meg om også den 7. utg vil­le kom­me på norsk, fikk jeg til svar at det ikke var noen pla­ner om det. Det skjer mye i vin­ver­den så man bør ha sis­te utga­ve.  Jeg hol­der meg her til den engels­ke utga­ven. Boken dek­ker hele ver­den. Det er den førs­te boken jeg går til når jeg skal gjø­re meg kjent med nye vin­land. Den gir en god over­sikt, er rikt illust­rert og inn­e­hol­der flot­te kart. Hvis du bare skal ha én vin­bok, er det den­ne du bør ha!

Du kan kjø­pe den fra Ama­zon UK

Hungarian Wine

Jeg kjøp­te den­ne boken da jeg for­be­red­te meg til Giro d’I­ta­lia i 2020, for å lære mer om ungarsk vin. Den er skre­vet som en reise­guide for folk som vil rei­se i Ungarn for å gjø­re seg kjent med lan­dets vin.

Jeg kjøp­te den i papir­ut­ga­ve. Det ser ut til at den er utsolgt, men den er til­gjen­ge­lig som e‑bok i Kind­le-utga­ve, fra Ama­zon UK.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2022-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2022

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email

I vini del Giro d’Italia 2022. Innledning

Så er det igjen klart for Giro d’I­ta­lia. I 2020 var pla­nen å star­te Giro d’I­ta­lia i Ungarn. Pan­de­mi­en sat­te en stop­per for det­te. Giro­en ble utsatt til høs­ten, og ruten ble end­ret slik at det ikke ble noen grense­krys­sin­ger. Giro­en det året gikk innen­for Ita­lia. I år står igjen Ungarn på pla­nen. Årets Giro star­ter alle­re­de på fre­da­gen, alstå i mor­gen. Jeg reg­ner med at star­ten er for­skjø­vet slik for å gi plass til en eks­tra hvile­dag når sir­ku­set skal flyt­te fra Ungarn til Italia.

Om jeg skal være helt ærlig, ble jeg betenkt da Ungarn igjen “valg­te” Vik­tor Orban. Val­get ble ikke gjen­nom­ført slik et demo­kra­tisk valg skal gjen­nom­fø­res. Ungarn er på man­ge måter et inter­es­sant land. Men så len­ge Vik­tor Orban regje­rer, står det ikke på lis­ten over land jeg har pla­ner om å besø­ke. Lys­ten til å besø­ke Ungarn har ikke blitt stør­re av at Ungarn sabo­te­rer EUs sank­sjo­ner mot Russ­land eller Russ­lands inva­sjon av og krig mot Ukraina.

Før jeg begyn­te å plan­leg­ge for åpnings­etap­pe­ne i Giro d’I­ta­lia 2020, kjen­te jeg til tre ungars­ke viner: Bala­ton Ries­ling, som vi drakk en del av i en bil­lig­ut­ga­ve da jeg var ung — som begyn­ner å bli gans­ke len­ge siden. Vide­re rødvi­nen Egri Bika­ver (okse­blod). Det var den rødvi­nen min far plei­de å kjø­pe, så jeg har druk­ket den vinen en del gan­ger, selv om den ald­ri har vært blant mine favo­rit­ter. Ende­lig er det Tokaij, som er mest kjent som en søt des­sert­vin. Jeg tenk­te å leg­ge det opp som en pas­sen­de vin­meny gjen­nom et mål­tid, ved å star­te med hvit­vin fra Bala­ton-regio­nen, der­et­ter rødvin (Egri Bika­ver), for så å avslut­te med en des­sert­vin. Det vis­te seg imid­ler­tid ikke å stem­me med geo­gra­fi­en. Jeg rakk ikke å bestem­me meg for om jeg skul­le prio­ri­te­re geo­gra­fi­en eller vinen før det ble klart at Giro­en ikke vil­le bli gjen­nom­ført etter den planen. 

Etter tre etap­per i Ungarn, fort­set­ter giro­en på Sici­lia, som har blitt et av Ita­lias mest inter­es­san­te vin­om­rå­der. Der­fra går det nord­over med den tra­di­sjo­nel­le “hel­ve­tes­uken” i fjel­le­ne den sis­te uken, før det hele avslut­tes med en tempo­etap­pe i Romeo og Julies by “Vero­na”.

World Atlas of Wine

Klas­si­keren, Hugh John­sons “The World Atlas of Wine” fore­lig­ger nå i 8. utg, nå i sam­ar­beid med Jac­nis Robin­son. Tid­li­gere utga­ver, i alle fall utga­vene 3 til 6 har kom­met på norsk under tit­te­len “Vinens ver­den”. Da jeg for­hørte meg om også den 7. utg vil­le kom­me på norsk, fikk jeg til svar at det ikke var noen pla­ner om det. Det skjer mye i vin­ver­den så man bør ha sis­te utga­ve.  Jeg hol­der meg her til den engels­ke utga­ven. Boken dek­ker hele ver­den. Det er den førs­te boken jeg går til når jeg skal gjø­re meg kjent med nye vin­land. Den gir en god over­sikt, er rikt illust­rert og inn­e­hol­der flot­te kart. Hvis du bare skal ha én vin­bok, er det den­ne du bør ha!

Du kan kjø­pe den fra Ama­zon UK

Hungarian Wine

Jeg kjøp­te den­ne boken da jeg for­be­red­te meg til Giro d’I­ta­lia i 2020, for å lære mer om ungarsk vin. Den er skre­vet som en reise­guide for folk som vil rei­se i Ungarn for å gjø­re seg kjent med lan­dets vin.

Jeg kjøp­te den i papir­ut­ga­ve. Det ser ut til at den er utsolgt, men den er til­gjen­ge­lig som e‑bok i Kind­le-utga­ve, fra Ama­zon UK.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2022-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2022

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2021. 21. etappe: Chatou — Paris Champs-Élysées

Jeg had­de håpet at Jonas Vinge­gaard skul­le få sin etappe­sei­er i går. Men slik gikk det ikke. Wout van Aert er en av dis­se ryt­ter­ne som kan alt. Han ble nr 2 da han spur­tet mot Mark Caven­dish på 10. etap­pe, før han vant etap­pen som gikk to gan­ger over Mont Ventoux. Og nå vin­ner han tempo­etap­pen. Nå har han visst sagt at han vil spur­te om sei­e­ren på Champs Ellysé­es. Men det skjed­de ingen end­rin­ger av betyd­ning i sam­men­dra­get etter gårs­da­gens etappe. 

Avslut­nings­etap­pen er langt på vei en para­de. For en del år siden kor­tet man ned avslut­nings­etap­pen. Den var tid­li­ge­re omtrent like lang som van­li­ge etap­per, og parade/transportetappen inn til der rit­tet i rea­li­te­ten star­ter i Paris, ble vel­dig lang og lang­tek­ke­lig. Årets etap­pe er 108,4 km. Etter 52 km kom­mer ryt­ter­ne inn på run­den inne i Paris hvor ryter­ne skal syk­le de avslut­ten­de 56 km. Run­den skal syk­les slik at mål­gang er ved 10. pas­se­ring av mål på Champs Ellysé­es. Rit­tet star­ter i prak­sis når de kom­mer inn på den­ne run­den. Fra da er det fullt kjør. Hvis det blir regn har etap­pen noen gan­ger blitt nøy­tra­li­sert i det ryt­ter­ne kom­me inn hit. Da er det tiden her som tel­ler — slik at man ikke risi­ke­rer at et even­tu­elt uhell på de avslut­ten­de run­de­ne skal får betyd­ning for sammendraget. 

Det mes­te er nå avgjort. Det gjen­står to kon­kur­ran­ser. Den førs­te er etappe­sei­e­ren. Noen for­sø­ker å gå i brudd. Det er all­tid noen som vil vise seg fram ved å gå i brudd, men de blir som regel kjørt inn. I 2005 lyk­tes Alex­an­der Vino­kou­rov med å gå i brudd og å vin­ne fra brud­det. Men som regel ender det i en spurt, og det er den mest prsti­sje­fyl­te etap­pen en spur­ter kan vin­ne. Jeg tror Mark Caven­dish vil ta den­ne også. Det er hans sis­te mulig­het i år til å slå Eddy Merckx’ rekord. Han har vist at han er i form, og han kjen­ner den­ne avslut­nin­gen. Han har vun­net her i alle fall fem gan­ger tid­li­ge­re. På den avslut­ten­de etap­pen vil hele laget kjø­re for Mark Caven­dish. Og Dece­u­ninck — Quick-Step har vist at ingen and­re lag kjø­rer bed­re spurt­opp­trekk enn hva de gjør. Men alt kan skje i en spurt.

Den and­re kon­kur­ran­sen som gjen­står er kon­kur­ran­sen om den grøn­ne trøy­en. Som ven­tet tok ingen av de som kon­kur­re­rer om den­ne poeng på gårs­da­gens tempo­etap­pe, hvil­ket vil si at Son­ny Col­brel­li ikke en gang har et teo­re­tisk mulig­het til å vin­ne den­ne om Mark Caven­dish full­fø­rer. Michael Matt­hews må ha fle­re poeng enn Caven­dish, da Caven­dish vin­ner med fle­re etappe­sei­ere ved poeng­lik­het. Det vil si at Matt­hews må ha få 36 poeng mer enn Caven­dish på den sis­te etap­pen. Det er mulig. Ser vi bare på slut­ten får vin­ne­ren 50 poeng. And­re plass gir 30 poeng, så han må vin­ne. 6. plass gir 14 poeng. Så hvis M Matt­hews vin­ner og Caven­dish ikke blir bed­re enn nr 6, har Matt­hews 36 poengs ledel­se, før vi tar med mel­lom­sprin­ten. Den­ne er like etter at de har pas­sert mål for tred­je gang. Her er det mulig å få 20 poeng. Vide­re 17, 15, 13, 11, 10, 9 osv. Regn med at det blir kamp om dis­se poen­ge­ne. Vi kun­ne ha laget man­ge sce­an­ri­er med uli­ke poeng­kom­bi­na­sjo­ner. Men vi står over det i dag. Lage­ne vil få fram sin kan­di­dat, men også arbei­de for å hind­re at hoved­kon­kur­ren­ten får poeng. 

Den­ne avslut­nings­etap­pen er all­tid en vin­mes­sig utford­ring. Det er ikke stor vin­pro­duk­sjon i nær­om­rå­de­ne til Paris. Men noe fin­nes. Og det nye av i år er at man har fått IGP-klas­si­fi­se­ring for vine­ne: IGP Île de Fran­ce. Om jeg har for­stått det rett, kan viner fra og med årgang 2020 sel­ges med den klas­si­fi­se­rin­gen. Île de Fran­ce, det er den regio­nen hvor Paris og de omkrin­gig­gen­de depar­te­men­ter lig­ger i. Det er en aner­kjen­nel­se av vine­ne fra det­te områ­det. Men det betyr ikke at pro­duk­sjo­nen er stør­re. Det er rundt 150 vin­mar­ker i Île de France.

Selve Paris er byen innen­for ring­vei­en Peri­phe­ri­que. Paris er hel­dig som har beholdt den bygren­sen. Det har gjort det mulig å føre en poli­tikk med kraf­tig sat­sing på syk­kel, gan­ge og kol­lek­tiv­tra­fikk, og reduk­sjon av bil­tra­fikk. De har ikke nøyd seg med ufor­plik­ten­de mål, men har gjen­nom­ført kon­kre­te til­tak. Den poli­tik­ken har stor støt­te i Paris. Man­ge i for­ste­de­ne er mind­re for­nøy­de. Men for­ste­de­ne lig­ger uten­for Paris, slik at de som bor der ikke har stem­me­rett i Paris.

I Paris har man, i mot­set­ning til Oslo og and­re nors­ke byer, sat­set på bed­re syk­kel­til­rette­leg­ging som et koro­na­til­tak. Jeg er van­lig­vis i Paris minst en gang i året. Men korona­pan­de­mi­en har med­ført at jeg ikke har vært der siden vår­en 2019. Når vi er i Paris plei­er vi stort sett å beve­ge oss rundt med bysyk­kel. Ut fra de bil­de­ne jeg har sett, gle­der jeg meg til igjen å kun­ne syk­le i Paris.

Det pro­du­se­res noe vin i Paris, Men det er nær­mest en kurio­si­tet. Den mest kjen­te vin­mar­ken i Paris er på Mon­tmar­tre. Vinen sel­ges i for­bin­del­se med en slags inn­høs­tings­fest i okto­ber. Den sies å min­ne om Bea­jou­lais Nouveau, og den er dyr. 

Det pro­du­se­res også noe i Bel­le­vil­le. Bel­le­vil­le, som er Edit Piafs områ­de, lå uten­for det egent­li­ge Paris til 1860 og var en lands­by mer enn en by. Bel­le­vil­le lå også uten­for områ­det for vin- og brenne­vin­skatt. I de såkal­te guin­get­tes ble det ser­vert bil­lig vin pro­du­sert i områ­det. Beskri­vel­sen av dem få meg til å ten­ke på heu­ri­ger i Wien, men jeg vet ikke om sam­men­lig­nin­gen er treffende.

I dag dyr­kes det vin på et 500 m² stort områ­de i Parc de Bel­le­vil­le, som et min­ne om byde­lens for­tid som vin­pro­du­sent. Men hvor­dan vinen er og hvor­dan man får tak i den, vet jeg ikke. Det pro­du­se­res også noe vin i and­re byde­ler. Men pro­duk­sjo­nen er liten, og det må stort sett reg­nes som kuriositeter.

I depar­te­men­te­ne uten­for Paris pro­du­se­res den en del, men ikke mye vin. Blant annet i Ver­sail­les, som dagens etap­pe skal gjen­nom. Da kan det pas­se med å star­te med vin dyr­ket i Ver­sail­les hager. Om jeg har for­stått det rett, så er vin­stok­ke­ne plan­tet i det som var Marie Antoi­net­tes hager. Det dyr­kes Mer­lot. Den førs­te vinen her­fra, i alle fall i moder­ne tid, ble tap­pet i 2006. Men det er bare to mål vin­mark. I 2006 ble det pro­du­sert ca 200 flas­ker á 50 cl. Jeg tror det­te er en vin som det er vans­ke­lig å få tak i, og jeg vil anta kurio­si­tets­fak­to­ren gjør at den er vel­dig over­pri­set i for­hold til vinkvaliteten.

Men Tour de Fran­ce avslut­nin­gen i Paris er først og fremst tra­di­sjon. Og min tra­di­sjon er champag­ne. Vin­om­rå­de­ne i Champag­ne star­ter sånn ca 50 km øst for Paris, så ser vi litt stort på det er champag­ne Paris’ vin. De kler hver­and­re godt. Det kan være grunn til å gjen­ta det­te: Champag­ne er en mus­se­ren­de vin laget i Champag­ne, etter de reg­ler som gjel­der for pro­duk­sjon av champag­ne. Det pro­du­se­res utmer­ket mus­se­ren­de vin and­re ste­der, men det er ikke champag­ne. Nylig kun­ne vi lese at Russ­land had­de ved­tatt at bare mus­se­ren­de vin laget i Russlad skul­le kun­ne kal­les champag­ne. Det er omtrent like idio­tisk som om Frank­ri­ke had­de bestemt at bare kaviar pro­du­sert i Frank­ri­ke kan kal­les rus­sisk kaviar (de pro­du­se­rer utmer­ket kaviar i Frank­ri­ke, i Aqui­tai­ne). Frans­ke champagne­pro­du­sen­ter svar­te med at de da vil­le slut­te å eks­por­te­re champag­ne til Russ­land. Rus­sis­ke oli­gar­ker er gla­de i å drik­ke dyr champag­ne. Jeg hol­der dem mis­tenkt for å like eti­ket­te­ne og pris­lap­pe­ne vel så godt som inn­hol­det. Det har visst fått rus­si­ke myn­dig­he­ter til å ten­ke seg om. Vi bryr oss uan­sett ikke om tåpe­li­ge ved­tak fra rus­sis­ke myn­dig­he­ter. Champag­ne er mus­se­ren­de vin pro­du­sert i Champag­ne, intet annet. 

Mus­se­ren­de vin inne­hol­der CO2 som er opp­løst i vinen og som dan­ner kull­syre. Det­te gjør at det er trykk i vinen, van­lig­vis til­sva­ren­de 12 atmo­sfæ­rer i champagne.

Man kan lage mus­se­ren­de vin på fire måter. Da vi var i Limoux til 14. etap­pe, nevn­te jeg blan­quet­te de Limoux, en mus­se­ren­de vin som pro­du­se­res ved at den tap­pes på flas­ke før den er utgjæ­ret. Man pro­du­se­rer mus­se­ren­de vin på til­sva­ren­de måte i Gail­lac, og jeg nev­te til etap­pe 8 at natur­vin­bøl­gen har gjort viner pro­du­sert på den­ne måten popu­læ­re, de kal­les gjer­ne pét nat, pétil­lant natu­rel. Jeg gjen­tar at mus­se­ren­de vin opp­rin­ne­lig var resul­tat av uhell. Det vis­te seg at vinen ikke var utgjæ­ret da den ble tap­pet, og når det var­me­re om vår­en begyn­te noe av vinen å gjæ­re på nytt på flas­ke­ne. I dag har man lært å kon­trol­le­re den­ne pro­ses­sen. Vinen må tap­pes på rett tids­punkt og den må tap­pes på flas­ker som tåler tryk­ket. Det jeg har smakt av viner laget på den­ne måten har vært inter­es­san­te. Men hvis jeg skal ha en mus­se­ren­de vin som er god, vel­ger jeg hel­ler en champag­ne, en cré­mant eller en annen mus­se­ren­de vin laget på den­ne måten. 

Den tra­di­sjo­nel­le meto­den for pro­duk­sjon av mus­se­ren­de vin er at man først lager en stil­le vin. Som regel er det fle­re, som man blan­der i en cuvée. Den­ne vinen blir tap­pet på flas­ker og blir til­satt ugjæ­ret most og gjær, og så gjæ­rer vinen en and­re gang på flas­ke. Man har en ten­kikk for å fjer­ne det bunn­fal­let som sam­ler seg på flas­ken, vinen kor­kes, lag­res en stund og sen­des ut på mar­ke­det. Det pro­du­se­res vin laget på den­ne måten man­ge ste­der. I Frank­ri­ke kal­les slik mus­se­ren­de vin for cré­mant. Man kan få en utmer­ket cré­mant til en langt hyg­ge­li­ge­re pris enn chamagne. 

En del vin lages med andre­gangs gjæ­ring på tank. Det mes­te av prosecco pro­du­se­res på den­ne måten. Jeg vet ikke om man for noen type mus­se­ren­de vin gjør de så sim­pelt at man til­set­ter kull­syre under trykk, slik man gjør i brus­pro­duk­sjon. Sam­men med en venn for­søk­te jeg en gang å lage “champag­ne” (vi viss­te ikke bed­re den gan­gen) av en flas­ke rødvin på den­ne måten. Den skum­met vold­somt, men godt var det ikke.

Champag­ne lages av tre uli­ke duer: Pinot noir, pinot meuni­er og char­don­nay. Pinot noir og pinot meuni­er er svar­te dru­er, mens char­don­nay er en grønn drue. Far­gen sit­ter i skal­let. Hvis skal­le­ne fra en sort dru­et siles bort før gjæ­ring, får vi en hvit vin. En hvit vin laget på svar­te dru­er på den­ne måten, kal­les blanc de noirs. Mye, kan­skje det mes­te av den champag­nen vi kjø­per, er en blan­ding av alle tre.

Vi hol­der oss til den delen av Champag­ne som lig­ger rela­tivt nær Paris, for­ank­ret i byene Reims og Eper­nay. Mel­lom Reims og Eper­nay fin­ner vi Mon­tag­ne de Reims, hoved­om­rå­det for å dyr­ke pinot noir. Syd for Eper­nay lig­ger Côte de Blancs, hoved­om­rå­det for dyr­king av char­don­nay. I Val­lée det Mar­ne dyr­kes sær­lig pinot meuni­er. Her kan det være gans­ke kjø­lig, og områ­det kan være frost­ut­satt. Pinot meuni­er tåler det­te bed­re enn de and­re druene.

Et styk­ke syd for dis­se områ­de­ne lig­ger Côte de Bar eller Aube. Det­te er et områ­de som lig­ger nær­me­re Chab­lis enn hoved­by­ene i Champag­ne, og kul­tu­ren er mer pre­get av tanke­gan­gen i Chab­lis og Bourgog­ne enn i Champag­ne. Mye champag­ne mar­keds­fø­res av sto­re champagne­hus som pas­ser på at deres merke­va­rer er kon­sis­ten­te. En Möet & Chan­don Brut Impe­ri­al skal sma­ke som en Môet & Chan­don Brut Impe­ri­al, uan­sett i hvil­ket år den er laget. Det er omtrent som for cog­nac. I Côte de Bar er man mer opp­tatt av det som fransk­menn kal­ler ter­roir, at vinen skal ha preg av ste­det hvor den har vokst. Man­ge mener at Côte de Bar nå er de mest inter­es­san­te champagne­om­rå­det. Det var det­te områ­det som i sin tid fikk meg til å star­te med dis­se vin­blog­ge­ne. Det var 16. juli 2009, under 12. etap­pe fra Ton­ne­re til Vit­tel. Fransk TV had­de len­ge et pro­gram de kal­te “Avant Tour”, hvor doy­en i fransk sports­jour­na­lis­tikk, den nå pen­sjo­ner­te Gerard Holtz reis­te gjen­nom dagens etap­pe en stund før rit­tet star­tet, og had­de repor­ta­sjer om loka­le spe­sia­li­te­ter. Den­ne etap­pen gikk gjen­nom det­te områ­det, og han møt­te noen champagne­pro­du­sen­ter. Den gang viss­te jeg ikke at man pro­du­ser­te champag­ne såpass langt syd for Reims og Eper­nay, og jeg tenk­te at det kun­ne være inter­es­sant å føl­ge etap­pe­ne for å se hva slags vin vi kun­ne fin­ne der. Hvis jeg skul­le lære mer om fransk (og sene­re ita­li­ensk) vin, var det å føl­ge etap­pe­ne i syk­kel­rit­tet en like god sys­te­ma­tikk som en noen annen . Og fra 2010 var jeg i gang. Men vi får kom­me til­ba­ke til det områ­det en gang Touren går gjen­nom her.

Vine­ne laget på de uli­ke dru­ene gjæ­res hver for seg til base­vin, og blan­des før and­re gangs gjæ­ring. Man skal ha god tre­ning for å lage en god cuvée. Sma­ken end­rer seg gjen­nom andre­gangs­gjæ­rin­gen, og alko­hol­pro­sen­ten øker med ca et pro­sent­po­eng. Å for­ut­si hvor­dan resul­ta­tet vil bli etter den­ne pro­ses­sen, er vanskelig.

Base­vi­nen skal være lag­ret i minst 15 måne­der. Den lag­res på bunn­fal­let, som bidrar til å gi champag­ne en slags aro­ma av gjær­bakst. Det­te kal­les gjer­ne auto­ly­se. Brioche er en van­lig aromak­nagg for den­ne. I en cuvée kan det ofte være viner av uli­ke årgan­ger. Årgangs­champag­ne lages bare i eks­tra gode år. Da skal all vinen være fra det sam­me året, og den skal være lag­ret i minst 30 måne­der før den blandes. 

Hvis man lager en champag­ne av bare grøn­ne dru­er, i prak­sis cha­don­nay, kal­les den en blanc de blancs. Jeg har nevnt blanc de noirs. Den kan være laget av bare pinot noir, bare pinot meuni­er eller en blan­ding av de to. Som oftest er den laget av pinot noir, som reg­nes som den edles­te dru­en av de to.

Det lages også rosé champag­ne. Den lages van­lig­vis som en hvit champag­ne, som så til­set­tes litt rødvin. Noen få pro­du­sen­ter lager rosé champag­ne slik man lager rosé­vin, ved at skal­let fra de svar­te dru­ene får være med i gjæ­rin­gen en kort stund før de siles fra. Jeg synes rosé champag­ne (og annen mus­se­ren­de vin) laget å den­ne måten er bed­re enn hvit champag­ne til­satt rødvin. 

Champag­ne er en utmer­ket mat­vin, som i grun­nen kan drik­kes til all slags mat. Man kan da ten­ke litt på hva slags champag­ne man vil vel­ge til hvil­ken mat. Til litt kraf­tig mat kan en blanc de noirs være et utmer­ket valg. Champag­ne pas­ser godt til litt rusitkk mat, noe som kan være kon­tra­in­tui­tivt. Hvis du vil ha vin til norsk jule­mat, prøv champag­ne. Jeg var en gang på et mat­kurs med Lars Bar­men, hvor tema­et var mat som pas­ser til champag­ne. En av hans favo­rit­ter, som han gjern lik­te å ser­ve­re som en slags vel­komst­snack, var wie­ner­pøl­ser og champag­ne. Man skal da selv­sagt ha gode wie­ner­pø­ler, og man bør drop­pe ketchup.

Det er meldt bra vær i Paris på finale­da­gen. 27 gra­der og sol vars­ler Yr. På en fin, varm som­mer­dag vil jeg gjer­ne ha en frisk vin, og da vil jeg vel­ge en blanc de blancs. Champag­ne er en dyr vin. En kost­bar pro­duk­sjons­pro­sess kom­bi­nert med pre­sti­sje bidrar til det­te. For en del av de mes­te kjent mer­ke­ne, beta­ler vi nok en del eks­tra for mar­keds­fø­rin­gen. Vin fra litt mind­re champagne­hus kan være bed­re kjøp. Jeg har noen gan­ger kjøpt Die­bolt-Val­lois Blanc de Blancs Brut som kos­ter 334 kro­ner, hvis jeg har vil­let ha en blanc de blancs. 334 kr er dyrt, men det er ikke dyrt for en champag­ne. Etter at Ing­vild Tenn­fjord had­de en begeist­ret omta­le av den, har jeg noen gan­ger kjøpt Hen­riot Blanc de Blancs. Den kos­ter 450 kr for en flas­ke, men er en alde­les utmer­ket blanc de blancs. Hvis du vir­ke­lig vil slå på stor­trom­men, kan du kjø­pe en Tait­tin­ger Com­tes de Champag­ne Blanc de Blancs Brut. Jeg smak­te den en gang vi besøk­te Tat­tin­ger, og det er kan­skje den bes­te blanc de blancs jeg har smakt. Man kan gjø­re et “godt” kjøp av den­ne vinen på Gar­der­moen. Der kos­ter den 1399, mot 2000 på Vin­mono­po­let. Jeg må inn­røm­me at jeg en gang falt for fris­tel­sen til å kjø­pe en flas­ke. Men den har ennå ikke blitt drukket. 

Hvis jeg vil ha en blanc de noirs, plei­er jeg å vel­ge Mail­ly Champag­ne Grand Cru Blanc de Pinot Noir Brut. Mail­ly er et koope­ra­tiv i Mon­tag­ne de Reims som pro­du­se­rer champag­ne fra grand cru vin­mar­ker i områ­det. 460 kr for en grand cru champag­ne er ikke vel­dig dyrt. De har også and­re champag­ner, fort­satt laget med dru­er fra grand cru vin­mar­ker, og i alle fall de jeg har smakt, er utmer­ke­de kjøp. Jeg blir ikke all­tid helt klok på Vin­monop­lets klas­si­fi­se­ring av viner. Vel­ger vi Mus­se­ren­de vin/Frankrike/Champagne får vi valg mel­lom fle­re under­dis­trikt. Mail­ly står under “øvri­ge” og ikke under Mon­tag­ne de Reims. Men de lig­ger vit­ter­lig i Mon­tag­ne de Reims, og ut fra de jeg har lest om dem bru­ker de bare dru­er fra det­te området. 

Det pro­du­se­res også stil­le vin i champag­ne. Den vil være klas­si­fi­sert som Coteaux Champe­nois. Nys­gjer­rig­he­ten fikk meg en gang til å kjø­pe en slik vin (jeg hus­ker ikke hvil­ken), og det er bare å si: Ikke tenk på å gjø­re det. Det var en char­don­nay, og den var gans­ke dyr — godt over 400 kro­ner for en flas­ke. Den var ikke vedt pri­sen. Man får vel­dig mye bed­re hvit­vin, også char­don­nay, for 400+ kro­ner fra and­re ste­der. Kjøp hel­ler en hvit­vin fra Bourgogne.

Avslut­nin­gen er 18. juli 2021, 4 dager før vi min­nes at det er ti år siden den fore­de­li­ge ter­ror­hand­lin­gen mot Regje­rings­kvar­ta­let og Utøya. Da det­te skjed­de var jeg i Frank­ri­ke og fulg­te med på en vel­dig spen­nen­de etap­pe i Tour de Fran­ce, en etap­pe som fort ble gans­ke uin­ter­es­sant da jeg begyn­te å se mel­din­ger om det som skjed­de hjem­me. Vi kom­mer til å kun­ne lese og høre mye om ter­ror­hand­lin­gen i dage­ne som kom­mer, og jeg tror and­re har mer å bidra med enn hva jeg har. A‑Magasinet har hatt noen fine artik­ler. En med inter­vju­er med over­le­ven­de og pårø­ren­de, et inter­vju med davæ­ren­de jus­tis­mi­nis­ter Knut Stor­ber­get og en kom­men­tar fra Finn Skår­de­rud. Jeg kan ikke unn­gå å ta med Snor­re Valens Frp må som alle and­re tåle å stå i ube­ha­get. Han har også skre­vet boken Utøy­a­kor­tet. Jeg stop­per her. Fle­re kun­ne ha vært nevnt, og fle­re vil gans­ke sik­ker kom­me. Men jeg tar med en len­ke til det jeg skrev gans­ke umid­del­bart etter­på, som en slags avslut­ning på min blogg­se­rie om Tour de Fran­ce 2011: En post­trau­ma­tisk Tour de Fran­ce-opp­sum­me­ring. Jeg lar den stå ure­di­gert, slik jeg pub­li­ser­te den etter den for­fer­de­li­ge dagen. Jeg tar også med en len­ke til det Johan Kag­ge­stad skrev etter Tour de Fran­ce det­te året: Da bob­len brast. Vi har ikke lov til å glem­me. Men jeg skal ikke dve­le mer ved det­te i den­ne sammenhengen.

I 2022 star­ter Tour de Fran­ce i Køben­havn. Førs­te etap­pe er en pro­log (13 km tem­po) inne i Køben­havn 30. juni. And­re etap­pe går fra Ros­kli­de over Store­belt­bro­en til Nyborg på Fyn. Vind over bro­en kan gjø­re den etap­pen inter­esse­ant. Den tred­je etap­pen i Dan­mark går på Jyl­land fra Vej­le til Søn­der­borg. Vej­le er en av de få byer i Dan­mark som kan by på noen­lun­de ordent­li­ge bak­ker. Om vi skal vel­ge drik­ke til den delen av Touren, må det bli dansk øl. Hvor Touren fort­set­ter etter det­te, får vi vite i oktober.

Jeg var “til­fel­dig­vis” i Dan­mark da Giro d’I­ta­lia star­tet der i 2012. En av etap­pe­ne pas­ser­te rett for­bi hagen til en av mine dans­ke ven­ner. Vi satt i hen­nes hage og drakk rosé champag­ne og så på syk­lis­te­ne som pas­ser­te. Det er ikke utsann­syn­lig at jeg kom­mer til å være i Dan­mark når Tour de Fran­ce star­ter der i 2022. 

Tour de France 2021

Inn­led­ning — da er Tour det Fran­ce 2021 presentert

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email