Category Archives: Vin

Les vins du Tour de France 2019. 11. etappe. Albi — Toulouse

Jeg noter­te meg meg inter­es­se at etap­pen inn til Albi at et ble den tred­je spurt­sei­e­ren til Jum­bo Vis­ma, med den tred­je spur­te­ren. Lagets tre spur­te­re lig­ger på 10, 11 og 12. plass i poeng­kon­kur­ran­sen, med 66, 64 og 64 poeng. Hvis det had­de vært lagsprint vil­le de ha hev­det seg godt. Men det er ikke akku­rat slik lag­inn­sat­sen bør være, om man prø­ver på noe mer enn å få etappe­sei­ere. Dylan Gro­enewe­gen må ha ras­ke folk til å kjø­re opp­trekk, men de er kan­skje ikke så godt orga­ni­sert som lag?

Det­te er en “stil­le før stor­men” etap­pe, og spur­ter­nes sis­te sjan­se før de skal inn i fjel­le­ne i Pyre­ne­ene. Det er en rela­tivt kort, 167 km, flat etap­pe. For de som har sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner kan det være en grei opp­var­ming før fjel­le­ne. Folk rea­ge­rer ulikt på en hvile­dag, selv om ryt­ter­ne gjer­ne prak­ti­se­rer gans­ke aktiv hvi­le. Man tar gjer­ne en “lett trille­tur” på ca 100 km, for å hol­de sys­te­met i gang. Jeg er gans­ke sik­ker på at jeg ikke vil­le ha klart å hol­de føl­ge med dem i det de kal­ler en lett trille­tur. Noen er umid­del­bart fit for fight etter en slik hvile­dag, and­re tren­ger litt mer tid til å kjø­re seg i gang igjen.

Etap­pens førs­te del går gjen­nom et gans­ke lite kjent, men intrer­es­sant vin­om­rå­de: Gail­lac. Man­dag var vi inn­om Mar­cil­lac, som reg­nes som det øst­ligs­te av de vest­li­ge vin­om­rå­de­ne. Gail­lac er det vest­ligs­te av de øst­li­ge vin­om­rå­de­ne, alt­så det vest­ligs­te av de som i utgangs­punk­tet har et Mid­del­havs­kli­ma.

Dagens mel­lom­sprint er i byen Gail­lac. Da jeg besøk­te byen i fjor, ble jeg min­net om litt trist kvinne­his­to­rie. I et gam­melt hos­pi­tal, som så vidt jeg hus­ker ble dre­vet var non­ner, var det en luke i veg­gen hvor man ano­nymt kun­ne leg­ge fra seg uøns­ke­de barn.

Iføl­ge pla­ket­ten som infor­mer­te om ste­det, var det­te i virk­som­het fra 1811 til 1842. Det var ikke greit å være ens­lig mor, ei hel­ler barn av en ens­lig mor på begyn­nel­sen av 1800-tal­let.

Man skal ikke glem­me slk his­to­rie. Men vi går til­ba­ke til vinen. Gail­lac lig­ger ved elven Tarn (som har gitt navn til depar­te­men­tet Tarn), som ren­ner ut i Garon­ne. Det er et av de elds­te vin­om­rå­de­ne i Frank­ri­ke, med vin­pro­duk­sjon helt til­ba­ke fra romer­ti­den. Noen hev­der at det­te er det elds­te vin­om­rå­det i Frank­ri­ke, and­re mener at det ble pro­du­sert vin enda tid­li­ge­re i områ­det rundt Narbon­ne. Jeg skal ikke blan­de meg inn i den dis­ku­sjo­nen.

Gail­lac lig­ger mel­lom Mid­del­ha­vet og Atlan­ter­ha­vet, og sies å kun­ne pro­du­se­re viner innen­for beg­ge stil­ret­nin­ger — i til­legg til mer typisk inn­lands­vi­ner. Den­ne mulig­he­ten til å pro­du­se­re vin i fle­re sti­ler er på en måte Gail­lacs styr­ke, på en annen måte dets svak­het. Det har gjort at viner fra Gail­lac ikke har noen klar iden­ti­tet, og der­med er det en vin det ikke er lett å mar­keds­føre.

Uan­sett pro­du­se­res det en helt spe­si­ell mus­se­ren­de vin, med det som kal­les Met­hode Gail­la­coi­se. All god mus­se­ren­de vin lages med en etter­gjæ­ring på flas­ke. Den van­li­ge meto­den, gjer­ne omtalt som champag­ne­me­to­den, selv om det strengt tatt ikke er lov å bru­ke den beteg­nel­sen, er at det til­set­tes suk­ker etter at vinen har gjæ­ret ut, og før den tap­pes på flas­ke. Egent­lig til­set­tes en søt(et) drue­most som kal­les liqueur de tira­ge. Med Met­hode Gail­la­coi­se er det egent­lig ikke noen etter­gjæ­ring. Vinen tap­pes på flas­ke før den er gjæ­ret ut, slik at den gjæ­rer fer­dig på flas­ken.

Det­te til­sva­rer pro­duk­sjo­nen av Blancet­te de Limoux, Met­hode Ancest­ra­le, som vi kom­mer til­ba­ke til på den 15. etap­pen. Beg­ge dis­se vine­ne lages på en drue som heter Mauzac.

Det gir en gans­ke karak­te­ris­tisk smak. Jeg må med­gi at jeg fore­trek­ker annen mus­se­ren­de vin, helst en god champag­ne. Men det er en inter­es­sant vin som viser hvor­dan den­ne type vin en gang var, og man bør sma­ke den om man får mulig­he­ten.

Etap­pen ender i Tou­lou­se, og kom­mer øst­fra inn til byen. Det er noen vin­om­rå­der nord­vest for Tou­lou­se. Men de er ikke vel­dig inter­es­san­te, så vi lar de være til et år en etap­pe går den vei­en.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2019. 10. etappe. Saint-Flour — Albi

Det så len­ge så loven­de ut for Edvald Boa­sson Hagen. Men så holdt det ikke helt til slutt den­ne gan­gen hel­ler, dess­ver­re.

Så er det ende­lig en rela­tivt flat etap­pe for spur­ter­ne. Jeg har i de sene­re år syk­let en del turer med­strøms langs elver i Euro­pa. Dagens etap­pe min­ner meg om hvor­for jeg liker det kon­sep­tet: Det vil fort­satt være en del mot­bak­ker, men det går mer ned enn opp.

I dag sat­ser jeg på ost og vin. Star­ten er i områ­det Can­tal, hvor de pro­du­se­rer osten Can­tal. Can­tal er en av Frank­ri­kes elds­te oster. Den skal ha vært pro­du­sert siden gal­ler­ti­den. Det er en halv­hard ost, laget på kumelk og for­met som en sylin­der. Det fin­nes to typer Can­tal: Can­tal Fer­mi­er som er laget på upas­teu­ri­sert melk, og Can­tal Lai­tier som er en masse­pro­du­sert ost laget på pas­tu­ri­sert melk. Can­tal pro­du­se­res av vin­ter­melk, mel­ket i peri­oden 15. novem­ber til 15. april, da kyr­ne er fôret med høy. Som­mer­mel­ken, fra den tiden kyr­ne er på bei­te, bru­kes til å pro­du­se­re osten Salers.

Osten kan min­ne om Ched­dar. I områ­det hvor den pro­du­se­res, mener man at det var her engelsk­menn i sin tid lær­te å lage ost, slik at det­te er ori­gi­na­len til Ched­dar. Jeg går ikke nød­ven­dig­vis god for den his­to­ri­en.

Etter ca 66 km, omtrent kl. 14 om time­pla­nen i det offi­si­el­le pro­gram­met viser seg å stem­me, pas­se­rer ryt­ter­ne lands­byen Laguio­le, som har gitt navn til osten Laguio­le. Den skal først ha blitt laget på 1800-tal­let av noen mun­ker i et klos­ter i fjel­le­ne, som siden ga opp­skrif­ten til loka­le bøn­der. Den har vært AOC-beskyt­tet siden 1961. Den lages på upas­teu­ri­sert kumelk, fra kura­se­ne Fransk Sim­men­tal eller Aubrac. Den obser­van­te leser vil se at Fransk Sim­men­tal er den ene av de to kura­se­ne som gir melk til Com­té. Kyre­ne skal ha bei­tet i områ­der som lig­ger over 800 meter over havet. Den kan kun lages av melk som er mel­ket i peri­oden mel­lom mai og okto­ber. Det er i den peri­oden kyr­ne er ute på bei­te. De kan gjer­ne lage ost av vin­ter­mel­ken også, men den osten blir ikke Laguio­le.

Noen and­re oster som er verdt å nev­ne, og ikke minst å sma­ke på, er Saint Nectai­re og Bleu d’Auvergne.

Men vi må ha litt vin til den­ne osten. Vi ven­ter litt med den, til syk­lis­te­ne pas­se­rer Rodez etter ca 120 km, like før mel­lom­sprin­ten. Her kan vi dra et lite styk­ke vest­over til Mar­cil­lac. Vi er inne i den syd­li­ge delen av Mas­sif Cen­tral. Mas­sif Cen­tral er her et skil­le mel­lom vest og øst, mel­lom Atlan­ter­havs­kli­ma og Mid­del­havs­kli­ma. Mar­cil­lac er det øst­ligs­te av de vest­li­ge vin­om­rå­de­ne, alt­så det øst­ligs­te av områ­de­ne som har et slags Atlan­ter­havs­kli­ma.

Mar­cil­lac består av en laby­rint av små daler. Områ­det er skjer­met av fjel­le­ne og syd­vendt, slik at det er et gans­ke varmt mikro­kli­ma i Mar­cil­lac. Områ­det, eller i alle fall det klas­si­fi­ser­te AOC-områ­det, er ikke stort. Det er 180 ha og det pro­du­se­res årlig ca 7.000 hl. Det bur­de bli omtrent 100.000 flas­ker.

90% av pro­duk­sjo­nen er dru­en Man­sois, som er det loka­le nav­net på Fer Sevar­dou. Men man dyr­ker også de to “Bor­deaux-dru­ene” Mer­lot og Caber­net Franc. Vinen er dyp rød og med ikke alt for frem­tre­den­de tan­ni­ner. Den kan der­for drik­kes rela­tivt ung, men tåler også lag­ring.

Vi kan også rei­se litt len­ger vest­over, til Cahors. Cahors er kjent for en kraf­tig rødvin pro­du­sert på Mal­bec, som lokalt cal­les Cot. Cahors lig­ger langs elven Lot, som ren­ner ut i Garon­ne, som ren­ner ut i havet ved Bor­deaux.

Cahors og man­ge av de and­re vin­pro­du­se­ren­de områ­de­ne i den­ne regio­nen, kom i skyg­gen av Bor­deaux. Går vi et noen hund­re år til­ba­ke i tid, var ikke Bor­deaux et områ­de for pro­duk­sjon av kva­li­tets­vin. Inn­til man fikk dre­nert områ­der, pro­du­ser­te de en gans­ke tynn vin. Men Bor­deaux var en stor havne­by, stra­te­gisk plas­sert der elve­ne Garon­ne og Dor­dog­ne ren­ner ut i havet. Trans­port av vin fra vin­pro­du­se­ren­de områ­der inne i lan­det, gikk stort sett langs dis­se ele­ve­ne ut til Bor­deaux. Man var ikke så nøye med opp­ri­nenl­sen den gan­gen, og kraf­ti­ge­re vin fra bl.a Cahors ble blan­det med Bor­deaux­vin for å for­bed­re den­ne — og den ble solgt som Bor­deaux­vin. I Bor­deaux vil­le man hel­ler ikke ski­pe ut vin fra and­re før de had­de fått solgt sin egen. Der­med ble vin fra Bor­deaux kjent i eks­port­mar­ke­de­ne, sær­lig i Eng­land. Mens and­re viner for­ble ukjen­te.

Mål­byen Albi står på UNESCO World Her­ita­ge list.

I det ryt­ter­ne posi­sjo­ne­rer seg for spur­ten, er vi nær et annet inter­es­sant vin­om­rå­det, Gail­lac. Men det besø­ker vi når ryt­ter­ne for­la­ter Albi på ons­dag. I mor­gen, etter ti dager med syk­ling, får ryt­ter­ne ende­lig en vel­for­tjent hvile­dag i Albi.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2019. 9. etappe. Saint-Étienne — Brioude

Det var impo­ne­ren­de syk­ling av Tho­mas de Gent i går. Det at man kla­rer å stik­ke av fra fel­tet og hol­de unna er etter min mening langt mer sti­li­ge sei­re enn å kom­me 8 cm foran neste­mann i en spurt. Jeg var også rime­lig for­nøyd med at jeg had­de satt opp Juli­an Alap­hil­lip som en av favo­rit­te­ne til etap­pen. Fort­satt er det helt åpent, i alle fall bort­sett fra poeng­trøy­en. Peter Sagan var der i dag også, og tok poeng. At det er åpent, gjør at det blir spen­nen­de å føl­ge med.

Det er den 14. juli, Bas­tille­da­gen, Frank­ri­kes nasjo­nal­dag. Det er den dagen alle frans­ke syk­lis­ter drøm­mer om å vin­ne etap­pen i Tour de Fran­ce.

I dag er det nok en kupert etap­pe, som star­ter hvor vi kom i mål i går. Det er tre kate­go­ri­ser­te stig­nin­ger. En første­ka­te­go­ri som kom­mer rundt 36 km, og to tredje­ka­te­go­ri. Hvis noen skal angri­pe i den førs­te stig­nin­gen, må det være noen som har ambi­sjo­ner om å få et for­sprang som de kan hol­de til mål. Å arbei­de hardt for å få et for­sprang som blir kjørt inn, er nep­pe en smart tak­tikk. Mitt inn­trykk er at ingen av lage­ne er ster­ke nok til å gjø­re det­te. Om noen får et for­sprang her, vil det sann­syn­lig­vis blir kjørt inn, silk at vi ikke ser noen seriø­se angrep. Jeg vil tro at lage­ne vil kla­re å få sine spur­te­re over, og da er det ned­over mot slut­ten. Så jeg tror det­te blir nok et spurt­opp­gjør i stor fart. Skjønt direk­tø­ren for etap­pe­ne, Thier­ry Gou­venou, skri­ver i det offi­si­el­le pro­gram­met at en ting som er sik­kert, er at de rene spur­ter­ne ikke være med i avslut­nin­gen på dagens etap­pe. Jeg antar at han kjen­ner eat­ppen bed­re enn meg.

Jeg kla­re ikke å fin­ne en fransk favo­ritt. Jeg tror Juli­an Alap­hi­lip­pe vil kla­re å behode den gule trøy­en, men jeg tvi­ler på at han vil vin­ne etap­pen. Jeg tar med blant favo­rit­te­ne en jeg under­veis i går kom til å ten­ke på at jeg bur­de hatt med: Michael Matt­hews. Hvis Peter Sagan sit­ter med over den sis­te top­pen, og Thier­ry Gou­venou får rett, tror jeg ikke man­ge av de and­re som kom­mer over vil slå Peter Sagan i en spurt. Vi kan også håpe på Edvald Boa­sson Hagen. Kom­men­ta­tor­ne på frans­ke TV har snak­ket over­ras­ken­de mye om ham, og har sta­dig min­net om at han er en vel­dig god utfor­kjø­rer. Og han har vun­net lig­nen­de etap­per før.

Etap­pen krys­ser Mas­sif Cen­tral fra øst til vest. Den syd­li­ge delen av Frank­ri­ke domi­ne­res, i alle fall geo­lo­gisk, av tre fjell­mas­si­ver. I øst er det Alpe­ne. Alpe­ne dan­nes i kol­li­sjons­so­nen mel­lom den afri­kans­ke og den euro­pe­is­ke kon­ti­nen­tal­pla­ten. Også i geo­lo­gisk for­stand sky­ver Afri­ka Ita­lia foran seg, slik at den kol­li­de­rer med kon­ti­nen­tal­euro­pa. Det er den­ne geo­lo­gis­ke spen­nin­gen som gjør at det er man­ge akti­ve vul­ka­ner og at det ofte er jord­skjelv i Ita­lia. Vi pas­se­rer nær Puy de Dome, et av de størs­te og høy­es­te vul­kank­ra­ter­ne i Mas­sif Cen­tral.

I vest dan­nes Pyre­ne­ene i en annen kol­li­sjons­sone, hvor Afri­ka sky­ver den Ibe­ris­ke halv­øy foran seg. Ibe­ria har en inter­es­sant for­his­to­rie, men den går vi ikke inn på her. Også Pyre­ne­ene er gans­ke ungt fjell, yng­re enn Alpe­ne.

Mel­lom og litt nord for dis­se lig­ger Mas­sif Cen­tral. Det er mye eld­re fjell enn de to and­re, og er for en stor del vul­kansk fjell. Det er man­ge utdød­de vul­ka­ner i Masif Cen­tral. Skjønt utdød­de og utdød­de. Man vet ald­ri. Alle trod­de at vul­ka­nen på Vest­man­na­ey­jar var utdødd, før den fikk sitt utbrudd i 1963.

Ordent­li­ge fjell er som isfjell. Bare en liten del er over over­fla­ten. Størs­te delen fly­ter i mag­ma­en. Når et gam­mel fjell som Mas­sif Cen­tral angri­pes fra beg­ge kan­ter av unge jyp­lin­ger som Alpe­ne og Pyre­ne­ene, er det enor­me kref­ter i sving under bak­ken. Her har mye fjell blitt kas­tet om, snudd rundt å blan­det sam­men gjen­nom noen mil­lio­ner år.

I går kun­ne vi i alle fall fin­ne en del inter­es­sant drik­ke på begyn­nel­sen av etap­pen, men vi fant ikke noe mot slut­ten. I dag star­ter vi der de slut­tet i går, og det har ikke kom­met noe mer drik­ke siden den gang. Langs etap­pen fin­ner jeg ingen ting. Vi er i et tynt befol­ket områ­de. Det er sik­kert noen som lager vin her. Men jeg fin­ner ingen refe­ran­ser til vin det er verdt å lete etter.

Ikke engang de loka­le turist­re­kla­me­ne for­sø­ker å fris­te med loka­le spe­sia­li­te­ter, ver­ken av vått eller tørt. I turist­re­kla­men plei­er man ikke være sær­lig krav­stor før man skri­ver om de som er kjent for sin gode vin, sine fan­tas­tis­ke skin­ker, oster osv. Men her var det alt­så ikke noe.

Mål­byen Briou­de hev­der å være den fines­te små­byen i Frank­ri­ke, men de er nep­pe ale­ne om å mene det. Den loka­le kir­ken er lis­tet som den størs­te attrak­sjo­nen. Men kir­ker har man i alle byer og lands­byer, og jeg klar­te ikke å fin­ne noe som skul­le gjø­re den mer inter­es­sant enn and­re kir­ker.

Det mest inter­es­san­te jeg fant av en slags kuli­na­risk karak­ter nær Briou­de, lig­ger i kom­mu­nen Chante­u­ges. Her dri­ver de opp­drett av smolt, alt­så små lakse­barn. De dri­ver ikke lakse­opp­drett. Men elven Alli­er, som er en side­elv til Loire, var en gang en god lakse­elv. De får fram smolt som de set­ter ut for at den skal leg­ge ut på vei­en ut i havet, for så å kom­me til­ba­ke til ste­det den kom fra om noen år, som en gans­ke stor villaks .

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2019. 8. etappe. Mâcon — Saint-Étienne

Som jeg antok i går: Den med størst topp­fart vil­le vin­ne, og i går var det Dylan Gro­enewe­gen. I og med at han fikk førs­te etap­pe øde­lagt av en velt gans­ke kort tid før mål, var det helt greit at han vant. Peter Sagan er all­tid helt der oppe. Selv om han ikke all­tid vin­ner, får han meg seg poeng og har nå 55 poengs ledel­se på neste­mann i poeng­kon­kur­ran­sen.

I dag er det en 200 km lang, kupert etap­pe med syv kate­go­ri­ser­te stig­nin­ger for­delt gjen­nom hele etap­pen. På en slik etap­pe kan et brudd gå inn. Det blir nep­pe en masse­spurt. I alle fall tvi­ler jeg på at de mest utpre­ge­de spur­ter­ne vil hen­ge med til mål på den­ne etap­pen. Det er dess­uten litt mot­bak­ke mot mål. Men det er hel­ler ikke en etap­pe for fjell­gei­te­ne. Kan­skje noen av de som hev­der seg i arden­ner­klas­si­ker­ne bør være favo­rit­ter på dagens etap­pe, folk som Juli­an Alap­hi­lip­pe og  Jakob Fugl­sang? Vi skal hel­ler ikke glem­me at Alex­an­der Kristoff har vun­net i Arden­ne­ne, men jeg er ikke over­be­vist om at dagens etap­pe vil pas­se ham. Men ryt­ter­ne kan være avhen­gi­ge av å kom­me med i det ret­te brud­det, som ikke er lett, sær­lig ikke når man kon­kur­re­rer om den gule trøy­en.

Etap­pen star­ter i Mâcon, i den syd­li­ge enden av Bur­gund. Byen Mâcon er depar­te­ments­ho­ved­stad, eller Prefec­tu­re som de sier i Frank­ri­ke, i depar­te­men­tet Saô­ne-et-Loire. Så selv om Cha­lon sur Saô­ne, hvor vi var i går er stør­re, er Mâcon prefec­tu­re. Mâcon lig­ger til elven Saô­ne, som er gren­sen mel­lom depar­te­men­te­ne Saô­ne-et-Loire og Jura.

Vi er i den syd­ligs­te enden av Bur­gund, på gren­sen til Beau­jo­lais.

I Mâcon pro­du­se­res rødvin og hvit­vin. Selv om jeg van­lig­vis liker å star­te med hvit­vi­nen, tar jeg rødvi­nen først den­ne gan­gen. Den lages av Pinot Noir og Gamay, som er dru­ene i hen­holds­vis Bur­gund og Beau­jo­lais, så den mar­ke­rer at vi er i over­gan­gen mel­lom de to. Rødvi­nen er gjer­ne fruk­tig, og er laget for å skul­le drik­kes ung.

Så til de langt mer inter­es­san­te. For her fin­ner vi vir­ke­lig god hvit­vin, laget på Char­don­nay. I alle fall noen av dem har jeg kjent len­ge, men må inn­røm­me at jeg ikke har tatt med bry­et med å loka­li­se­re dem, utover at de er fra et områ­de i Bur­gund. Sløvt, nær­mest util­gi­ve­lig sløvt, om jeg skal si det selv. Vi star­ter med den som kan­skje er best kjent, som er litt syd og vest for byen Mâcon: Poully-Fus­se. Den må ikke for­veks­les med Poully-Fumé fra Loire, nabo­vi­nen til San­cer­re. Noen av de bes­te områ­de­ne innen­for Poully-Fus­se er Les Ver­chè­res og Le Clos-Reys­si­er.

Noen litt mind­re områ­der len­ger syd er Pouil­ly Loche og Poully-Vin­zel­les. Dis­se må jeg bare med­gi at jeg ikke kjen­ner. Saint Veran er der­imot kjent. Den reel­le star­ten på dagens etap­pe er i Loche, og den fort­set­ter rett inn i Vin­zel­les.

Beau­jo­lais lig­ger øst for elve Saô­ne, mel­lom Mâcon og Lyon. Beau­lo­lais har på en måte blitt et offer for sin egen suk­sess, med Beau­jo­lais Nuveau. Det­te er årets vin som tap­pes tid­lig, og som sma­ker der­et­ter. Det er saft-og-vann. De av oss som hus­ker strei­ke­ne på Vin­mono­po­let på 1980-tal­let, hus­ker Beua­jo­lais Nuveau som en slags krise­vin. Den gang var det vans­ke­li­ge­re enn det er nå for res­tau­ran­ter å impor­te­re sin egen vin. Men man­ge had­de en stå­en­de til­la­tel­se til å impor­te­re Beau­lo­lais Nuveau, nær­mest for­di hold­bar­he­ten av vinen var kor­te­re en saks­be­hand­lings­ti­den for å få import­ti­la­tel­se. Så mens res­tau­ran­ter var tom­me for den vinen de van­lig­vis fikk levert fra Vin­mono­po­let, had­de de Beau­jo­lais Nuveau. Da strei­ke­ne var over, var det man­ge res­tau­ran­ter som had­de til­bud på Beau­jo­lais Nuveau gans­ke len­ge. Men en Beau­jo­lais er så mye mer og så mye bed­re enn den tyn­ne Nuveau-vinen.

Det er en gans­ke lett rødvin, men den er rela­tivt mørk i far­gen. Slik det er van­lig i Frank­ri­ke, er den klas­si­fi­sert på tre kva­li­tets­ni­vå­er. Basis­ni­vå­et er Beau­jo­lais. Over det­te er Beau­jo­lais Vil­la­ge uten nær­me­re steds­an­gi­vel­se. Og på top­pen er de som har egne crus og egne navn. Dis­se crus områ­de­ne er i den nord­re delen av Beau­jo­lais, og vi skal inn­om gans­ke man­ge.

Etap­pen går først inn i Saint-Amour. Vi fort­set­ter over i Ché­nas. Om vi også er en liten tur inn­om Juli­é­nas, er jeg ikke sik­ker på. Det er ikke all­tid lett å sam­men­lig­ne kart over etap­pen og kart over vin­om­rå­de­ne på detalj­nivå.

Uan­sett fort­set­ter vi til Mou­lin-à-vent. Mou­lin-à-vent omta­les gjer­ne som “Kon­gen av Beau­jo­lais”, og er sam­ti­dig den minst typis­ke Beau­jo­lais. Den er kraf­ti­ge­re, har mer struk­tur og er mer lag­rings­dyk­tig enn en typisk beua­jo­lais. Den kan gjer­ne lag­res i ti år. Den kan min­ne mer om en Bourgog­ne eller en Rhô­ne enn en typisk Beau­jo­lais.

Her­fra fort­set­ter vi til Fleu­rie. Vine­ne her­fra er kjent for å ha en gans­ke bløt struk­tur, med en fruk­tig og flo­ral boquet. Jeg tror ikke vi skal inn­om Chi­roubles.

Men vi skal inn­om det områ­det jeg synes har så mor­somt navn: Mor­gon. Det er en av de mør­kes­te beu­jo­lai­svi­ne­ne, som også tåler noen års lag­ring. Den­ne vinen får meg all­tid til å ten­ke på san­gen fra musi­ka­len Okla­ho­ma, med nynorsk tekst — jeg reg­ner med at den må være fra Det Nors­ke Teat­rets opp­set­ning i 1949: Å for ein strå­lan­de mor­gon, å for ein strå­lan­de dag. I mitt hode er det Knut Skram som syn­ger den. San­gen pas­ser kan­skje ikke med at det er en av de mør­kes­te vine­ne fra Beau­jo­lais. Det blir ikke en helt strå­lan­de mor­gon med mørk vin. Men litt må vi tåle.

Omtrent ved mel­lom­sprin­ten ser det ut til at vi for­la­ter crus-områ­de­ne i Beau­jo­lais, og ryt­ter­ne set­ter kur­sen inn mot bak­ke­ne. Vi må bunk­re ved star­ten av etap­pen, for her­fra til mål er det ikke mye inter­es­sant vin å fin­ne.

Etter ca 126 km pas­se­rer ryt­ter­ne den lil­le byen, eller lands­byen Brus­sieu. Her er det en gam­mel sølv­gru­ve. Den var etter det jeg for­står i drift fra 1439 til en gang ut på 1700-tal­let, men er nå gjort om til muse­um.

Når jeg kom­mer til Saint-Etien­ne, fin­ner jeg mest infor­ma­sjon om fot­ball. Jeg må bare bekla­ge til alle fot­ball­fan: Jeg har ald­ri inter­es­sert med noe sær­lig for fot­ball, så infor­ma­sjon om det må dere lete etter and­re ste­der.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2019. 7. etappe: Belfort — Chalon-sur-Saône

Det er ingen kla­re favo­rit­ter i årets Tour. Det var hel­ler ingen som pek­te seg ut i går. Ingen ser ut til å være ster­ke nok til å kun­ne kon­trol­le­re, og avven­te det som kom­mer sene­re. Her vil de som har sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner måt­te angri­pe når mulig­he­te­ne byr seg. Det bidrar til å gjø­re Touren spen­nen­de.

Det som over­ras­ket meg mest i går, var at André Grei­pel satt i brud­det så len­ge som han gjor­de i går. Det var gans­ke åpen­bart at det­te var en etap­pe han ikke kun­ne vin­ne, og det var vans­ke­lig å se hvor­for han bruk­te så mye kref­ter som han gjor­de.

I dag er den en lang, 230 km, flat etap­pe. Det er tre klas­si­fi­ser­te stig­nin­ger, en tred­je- og to fjer­de­ka­te­go­ri­stig­nin­ger. Men de er alle i førs­te halv­del av etap­pen, og det er nep­pe noen som kom­mer til å bli kjørt av så mye at de ikke kla­rer å hen­te inn det­te før mål. Så her bør det bli nok en spurt, og den­ne gang med alle spur­ter­ne på plass fel­tet. Det går slakt ned­over på slut­ten, så det­te er en etap­pe for de med høy­est topp­fart, og en smu­le flaks.

Bel­fort, som lig­ger i et lite depar­te­ment Ter­ri­toire de Bel­fort, skal være et områ­de hvor man kan obser­ve­re man­ge fug­ler, om man drar litt uten­for byen. Jeg syk­let inn­om byen i fjor, først og fremst for­di jeg vil­le fin­ne en geocache i depar­te­men­tet Ter­ri­toire de Bel­fort. Byen frem­sto ikke som sær­lig inter­es­sant, så langt jeg kun­ne obser­ve­re. Den står ikke på lis­ten over byer jeg ten­ker på å dra til­ba­ke til. Vin­mes­sig er hel­ler ikke områ­det sær­lig inter­es­sant. Vi kan fin­ne vin klas­si­fi­sert som IGP Fran­che-Com­té. Men det er ikke en vin å lete etter, om man ikke er på ste­det.

Jeg vel­ger å star­te med litt ost, en av mine favo­rit­ter: Com­té. Så vidt jeg har fun­net ut, er det egent­lig Gruyè­re de Com­té, alt­så Gruyè­re fra Com­té. Det er den AOP-klas­si­fi­ser­te osten som det pro­du­se­res mest av i Frank­ri­ke, 45.000 tonn per år.

Områ­det for man kan pro­du­se­re Com­té

Gruyè­re er en av de klas­sis­ke sveit­si­ke oste­ne, ved siden av Emment­ha­ler (som vi i Nor­ge kal­ler Sveit­ser­ost). Vi er tross alt i grense­om­rå­det mel­lom Frank­ri­ke og Sveits. Men den frans­ke osten kal­les van­lig­vis bare Com­té. Det er en hard (jeg har sett den klas­si­fi­sert som halv­hard, men jeg synes den er gans­ke hard) ost, laget på upas­teu­ri­sert kumelk. Man tul­ler ikke med slikt i Frank­ri­ke. Det skal være melk fra kyr av nær­me­re angitt rase, enten Mont­bé­li­ar­de eller Fransk Sim­men­tal, som har bei­tet i bestem­te områ­der i Jura. Det er ikke til­fel­dig at man i områ­det vi i alle fall kom­mer i nær­he­ten av på slut­ten av etap­pen, ikke bare vur­de­rer områ­de hvor vin­dru­ene er dyr­ket, men også den enkel­te vin­mark og i noen til­fel­ler deler av vinrmark. Folk som har råd til slikt (det har ikke jeg) beta­ler van­vit­ti­ge sum­mer for å få vin fra de bes­te dele­ne av den bes­te vin­mar­ken. Ter­roir, som fransk­menn kal­ler det, har betyd­ning ikke bare for vin.

Det stil­les krav til fôret for kyr hvis melk skal bru­kes til pro­duk­sjon av Com­té, blant annet til inn­hol­det av urter. Det er kun til­latt med 1,3 ku per hek­tar bei­te. De sis­te pro­duk­sjons­tal­le­ne jeg har er fra 2005. Det er i alt 1 200 000 hek­tar beite­mark som er god­kjent for pro­duk­sjon av melk til Com­té. Det var da 3 163 melke­bøn­der, 175 yste­ri­er og 188 mod­ne­ri­er. Der man har tra­di­sjon for å pro­du­se­re kva­li­tet er det gjer­ne tra­di­sjo­nelt hånd­verk i liten ska­la. Det er den­ne type pro­duk­ter norsk land­bruk må kon­kur­re­re med, om de skal kon­kur­re­re på kva­li­tet. Jeg har begren­set tro på at ny tek­no­lo­gi skal øke kva­li­te­ten i vesent­lig grad, slik man synes å tro i det tek­no­logi­op­ti­mis­tis­ke Nor­ge.

I Nor­ge har man sen­tra­li­sert, indu­stria­li­sert og stan­dar­di­sert oste­ne, slik at man har vis­ket bort alt lokalt sær­preg. Jeg har ald­ri sett noen krav til hva slags melk det skal være i de van­li­ge nors­ke oste­ne. Bort­sett fra at nors­ke land­bruks­or­ga­ni­sa­sjo­ner vil ha oss til å tro at så len­ge det bare er norsk, er det topp kva­li­tet. Hvil­ket ikke er sant. Vi har fått noen få oste­pro­du­sen­ter i Nor­ge som har begynt å hev­de seg. Men de har gjer­ne avta­ler med noen melke­bøn­der som leve­rer melk etter deres spe­si­fi­ka­sjo­ner. Den­ne osten er ikke sam­men­lign­bar med den typis­ke, nors­ke indu­s­trio­sten.

Kyr­ne som gir melk til Com­té skal ha friskt fôr. Silo­for er ikke til­latt. Mel­ken, og der­med osten får smak etter hva kyr­ne spi­ser. Man kan bare i begren­set grad gjøds­le bei­te­ne. I peri­oder hvor det ikke er prak­tisk mulig å fôre kyr­ne i hen­hold til kra­ve­ne, kan ikke den osten som pro­du­se­res klas­si­fi­se­res som AOC eller AOP Com­té. (Frank­ri­ke bru­ker AOC, i EU er beteg­nel­sen AOP). Melk fra kyr som ald­ri er uten­for fjø­set, og som fôres på kraft­fôr, vil ald­ri kun­ne bru­kes i pro­duk­sjon av kva­li­tets­ost. Det fin­nes også uklas­si­fi­sert, og der­med også uin­ter­es­sant Com­té, som sann­syn­lig­vis er laget indu­stri­elt med pas­teu­ri­sert melk, slik det mes­te av den stort sett uin­ter­es­san­te nors­ke osten pro­du­se­res. Den osten kjø­per jeg ikke.

Mel­ken skal trans­por­te­res til pro­duk­sjons­ste­det umid­del­bart etter mel­king. Man kan ikke sam­le opp mel­ken, og kjø­re den i tank­bil til et yste­ri i en annen del av lan­det. Enhver klas­si­fi­sert ost har sine krav til pro­duk­sjon. De er selv­sagt ikke like, men inne­hol­der krav til mel­ken, fôret, pro­duk­sjons­sted, lag­ring, osv. Det er slik man pro­du­se­rer kva­li­tet.

Kva­li­tets­pro­duk­sjon er i utgangs­punk­tet enk­let, men i prak­sis vans­ke­lig. Det gjel­der å ha de bes­te råva­re­ne, og res­ten er tra­di­sjo­nelt, omsorgs­fullt hånd­verk. Det­te gjel­der enten man pro­du­se­rer mat eller vin. Det betyr selv­sagt også at dyre­ne skal ha det godt, hva enten det gjel­der kjøtt- eller melke­pro­duk­sjon. Det er ingen hem­me­li­ge til­set­nings­stof­fer, slik Tine rekla­me­rer med at det er i Jarsl­berg­os­ten.

Man kan selv­sagt ikke dri­ve lisens­pro­duk­sjon av Com­té i and­re land, slik Tine gjør med Jarsl­berg, og der­med ytter­li­ge­re utvan­ner det osten måt­te ha av sær­preg. Men så er da hel­ler ikke Jarls­berg en klas­si­fi­sert kva­li­tets­ost. Det er en gans­ke kje­de­lig indu­s­triost, men ikke så kje­de­lig som nord­menns ynd­lig­sost: Den totalt smak­løse Nor­ve­gia.

En ost laget på upas­teu­ri­sert melk har en mye rike­re smak enn ost laget på pas­teu­ri­sert melk. Men det stil­ler stren­ge­re krav til pro­duk­sjo­nen. I Nor­ge får man stort sett ikke lov til å lage ost av upas­teu­ri­sert melk, et krav som man sann­syn­lig­vis må ha når all pro­duk­sjon er sen­tra­li­sert og indu­stria­li­sert, og melk fra fle­re melke­bøn­der blan­des i de sam­me, sto­re tank­bi­le­ne for trans­port til oste­fab­rik­ke­ne.

Jeg plei­er å gå til en annen del av Frank­ri­ke og en annen ost, om jeg vil demon­stre­re for­skjel­len mel­lom ost laget av pas­teu­ri­sert og upas­teu­ri­sert melk, til Brie, som lig­ger mel­lom Paris og Champag­ne. Brie er i seg selv ikke beskyt­tet, og det pro­du­se­res mye ost som ikke har noe med områ­det Brie å gjø­re, også i Nor­ge. Men noe brie er klas­si­fi­sert, blant annet Brie de Meaux, som pro­du­se­res i områ­det rundt byen Meaux, av upas­teu­ri­sert melk. Kjøp et styk­ke Brie de Meaux, og sam­men­lign den med en annen Brie, gjer­ne en fransk, laget på pas­teu­ri­sert melk, og smak for­skjel­len. Osten laget på upas­teu­ri­sert melk er ikke skar­pe­re, men mye rike­re i sma­ken.

Ost må være moden. Det mes­te av den osten som sel­ges er Nor­ge er umo­den. Mye av den Com­té som sel­ges er lag­ret 6 mån­der eller kor­te­re, som etter min smak er for kort. Det kos­ter å hol­de varer på lager til mod­ning, så en moden ost er dyre­re enn en umo­den ost — akku­rat som en lag­ret vin er dyre­re enn en vin som ikke er lag­ret. Der vi plei­er å kjø­pe mat i Frank­ri­ke, har de et godt utvalg, med ulik lag­ring: 6 md, 12 md, 18 md, og noen gan­ger 24 og 36 md. Jeg plei­er å kjø­pe en Com­té som er lag­ret i 18 måne­der.

Kva­li­tet kos­ter, også når det gjel­der mat. I Nor­ge er man syke­lig opp­tatt av pris, og i vel­dig liten grad opp­tatt av kva­li­tet.

Da nors­ke aviser for noen år siden jak­tet på varer som var “utgått på dato” i butik­ke­ne, kom vår loka­le oste­hand­ler på Frog­ner med føl­gen­de hjerte­sukk: “Jeg håper at de ikke kom­mer hit. Vi har ost som ikke er gått ut på dato, men vi kan jo ikke sel­ge ost som ikke er moden.” Hel­dig­vis kan man i gode butik­ker få oster som er lag­ret, også av Nor­ve­gia, Jarls­berg og Sveis­ter, som er noe helt annet enn den plast­pak­ke­de osten vi fin­ner i bil­lig­bu­tik­ke­ne.

Men vi må ha noe å drik­ke, kan­skje til osten.

Den førs­te drikke­pau­sen bør være i Arbois, etter at ryt­ter­ne har gjort unna det som er av stig­nin­ger. Vi er i Jura. Vin­om­rå­det Jura strek­ker seg omtrent nord-syd. Det er ca 80km langt og 2–4 km bredt.

Det er fire geo­gra­fis­ke AOP-områ­der og to viner med AOP-sta­tus. Côtes-du-Jura strek­ker seg hele vei­en fra nord til sør. Jeg opp­fat­ter det slik at man også her har et hie­rar­ki med Côtes-du-Jura som basis-AOP, mens de tre bes­te områ­de­ne har egen AOP-sta­tus. Dis­se tre and­re er Arbois, Cha­teau Cha­lon og L’Etoile.

Dagens etap­pe pas­se­rer gjen­nom Arbois, som er den nord­ligs­te delen av vin­om­rå­de­ne i Jura. Arbois var et av de førs­te områ­de­ne som fikk AOC-sta­tus i Frank­ri­ke og er den størs­te av Jura-appel­la­tio­ne­ne. Det pro­du­se­res omtrent 70% rød og 30% hvit vin. En av mine svens­ke ven­ner har for­talt at hvit­vin fra Arbois anbe­fa­les til svansk jule- og påske­sild.

Jeg tar med to spe­sia­li­te­ter fra Jura, selv om det er viner som pro­du­se­res len­ger syd enn der dagens etap­pe krys­ser vin­om­rå­ene. Det er Vin Jau­ne og Vin-Pail­le.

En “Vin de Pail­le” og en “Vin Jau­ne” inn­kjøpt til Tour de Fran­ce

I Cha­teau-Cha­lon pro­du­se­res bare Vin-Jau­ne (gul vin) som lages av dru­en Sava­g­nin. Den­ne vinen skal lig­ge mer enn seks år på eike­fat, som ikke fyl­les helt opp. De får et  får et flor­lag på top­pen som beskyt­ter mot oksy­de­ring under den­ne lag­rin­gen. Vinen kan min­ne om en fih­no sher­ry. Jeg må inn­røm­me av vin jau­ne ikke er blant mine favo­rit­ter. Men så er jeg hel­ler ikke så vel­dig glad i sher­ry. Vin Jau­ne tap­pes på spe­si­el­le flas­ker som kal­les Clave­lin og rom­mer 62 cl. Flaske­stør­rel­sen er visst­nok valgt for å vise hvor mye vin som har blitt borte under lag­rin­gen, slik at det man van­lig­vis får på en 75cl flas­ke nå bare fyl­ler 62cl. Bres­se-kyl­ling og Vin Jau­ne er en lokal kom­bi­na­sjon.

Foto: Wiki­me­dia Com­mons

En annen spe­sia­li­tet i Jura er Vin-Pail­le. Det­te betyr “strå-vin”. Dru­ene, som kan være sava­g­nin, char­don­nay og poul­sard, ble tra­di­sjo­nelt tør­ket på strå­mat­ter innen­dørs i 2–3 måne­der. Van­net for­dam­per og dru­ene blir omtrent som rosi­ner, med vel­dig høyt suk­ker­inn­hold. Det­te gir en søt vin. I dag bru­kes gjer­ne and­re mate­ria­ler enn strå for å lage tørke­mat­ter for vinen, men ellers er pro­ses­sen den sam­me.

Mel­lom Arbois og mål­byen, går etap­pen gjen­nom Bres­se, områ­det hvor de pro­du­se­rer Frank­ri­ke, og anta­ge­lig­vis ver­dens bes­te kyl­ling. Så dagens hoved­rett kan gjer­ne være kyl­ling. I Frank­ri­ke er det van­lig at Bres­se-kyl­ling lig­ger i kjøtt­dis­ken med både hode og ben. Kan­skje er jeg litt ping­le­te. Men det fikk meg len­ge til ikke å kjø­pe den­ne kyl­lin­gen. Det fris­tet ikke å stå på kjøk­ke­net og kap­pe hode og føt­ter av en kyl­ling, selv om den selv­føl­ge­lig var like død som den kyl­lin­gen man kjø­per mer fer­dig pre­pa­rert. En dag tok jeg like­vel mot til meg og ba om en Bres­se-kyl­ling. Man­nen bak dis­ken spur­te om han skul­le gjø­re den klar, og jeg svar­te let­tet ja. Han kap­pet hode og føt­ter, ren­set ut inn­vol­ler og ga meg kyl­lin­gen slik vi er vant til å få den når vi kjø­per hel land­kyl­ling. Siden har det blitt en del Bres­se-kyl­ling.

Frank­ri­ke har en lang tra­di­sjon for kva­li­tets­ten­king når det gjel­der mat, som omtalt oven­for om Com­té­os­ten. Bres­se-kyl­ling fôres ikke opp på impor­tert, bra­si­li­ansk soya. Det er stren­ge krav til for, til plass, osv. Slikt gir resul­ta­ter. I Nor­ge ten­ker man ikke slik. Man prø­ver å lure folk til å tro at man har kva­li­tet bare for­di den er norsk — men den går i alle fall ikke jeg på. Jeg har f.eks. spist mye fransk mat av langt bed­re kva­li­tet enn den vi er vant med å få i Nor­ge. Det betyr ikke at all fransk mat har topp­kva­li­tet. Men et er et utvalg som gir meg som for­bru­ker mulig­het til å vel­ge. Utval­get fin­nes for­di man ikke har lagt ned all lokal pro­duk­sjon og sen­tra­li­sert det hele i indu­stri­ell pro­duk­sjon.

Hjem­me er ikke Bres­se-kyl­ling lett å få tak i. Men velg i alle fall kva­li­tet om du skal ha kyl­ling. Stan­dard kyl­ling­fi­lét fra Prior og til­svarn­de pro­du­sen­ter er små, gans­ke tør­re og smak­løse. Den salt­vanns­in­ji­ser­te kyl­ling­fi­le­ten nord­menn kjø­per når de har­ry­hand­ler i Sve­ri­ge er nep­pe bed­re (jeg har ald­ri spist den). For de som dri­ver opp­drett, det være seg av fisk eller kyl­ling, er fôr­fak­tor et sen­tralt begrep. Hvor mye fôr trengs for å pro­du­se­re en kilo kjøtt, og hvor mye kos­ter fôret? Når en kyl­ling blir stør­re enn ca 800 gram stger fôr­fak­to­ren bety­de­lig. Det kre­ves mer fôr for å øke kjøtt­vek­ten ytter­li­ge­re. Kyl­lin­ger slak­tes mens de er små for­di det er det mest lønn­som­me, ikke for­di det gir best kjøtt­kva­li­tet. Kyl­ling som får vokse seg stør­re sma­ker bed­re, men blir også dyre­re.

Dagens mål­by, Cha­lon-sur-Saô­ne, er den størs­te byen depar­te­men­tet Saô­ne-et-Loire i Bur­gund. Bur­gund bur­de få det til å funk­le i glas­se­ne hos vinel­s­ke­re. Men selv Côte-de-Beau­ne er den størs­te byen, er det ikke den vik­tigs­te vin­byen. Den var vik­tig for vin­pro­duk­sjo­nen for­di det var en vik­tig havne­by ved elven Saô­ne. Men vi ser at den lig­ger litt øst for de inter­es­san­te vin­om­rå­de­ne i Bur­gund.

Bur­gund er et vik­tig, men også meget kom­pli­sert vin­om­rå­de. Her er det ikke bare spørs­mål om områ­de og pro­du­sent, vi må ned på den enkel­te vin­mark. Og jeg har ikke råd til å inves­te­re så mye i min dan­nel­se at jeg kan sma­ke meg gjen­nom alle de gode vine­ne fra Bur­gund. I 2017 gikk den 7. etap­pen gjen­nom noen av de bes­te områ­de­ne i Bur­gund, og jeg hen­vi­ser inter­es­ser­te til min omta­le av den etap­pen.

Vi er ikke bare øst, men også litt syd for de bes­te vin­om­rå­de­ne. Det nær­mes­te er Côte Cha­lon­nai­se.

De mest kjen­te vine­ne her­fra er Mercu­rey og Giv­ry. Mercu­rey kom­mer ikke fra det fines­te og mest snob­be­te områ­det i Bourgog­ne, så man kan få vin til en ikke alt for høy pris — i alle fall til bur­gun­der å være. Vine­ne er rela­tivt robus­te, men uten den sam­me fines­se som i de bes­te deler av Bur­gund. Hvis det skal være full pak­ke i dag, bør det være en Bresskyl­ling med hvit­vin fra Arbois og/eller en rødvin fra Mercu­rey.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2019. 6. etappe. Mulhouse — La Planche des Belles Filles

Det var ikke akku­rat noen over­ras­kel­se at Peter Sagan vant gårs­da­gens etap­pe. Det var frust­re­ren­de at Edvald Boa­sson Hagen punk­ter­te på verst ten­ke­lig tids­punkt, på begyn­nel­sen av den sis­te klas­si­fi­ser­te stig­nin­gen. Men det var impo­ne­ren­de at han klar­te å kjø­re seg opp igjen, og kom­me i mål som nr. 12. Etter en slik opp­hen­ting er det ikke over­ras­ken­de at han ikke had­de det eks­tra som skal til for å hev­de seg i spur­ten.

I dag møter ryt­ter­ne den førs­te klatre­etap­pen, med mål­gang på top­pen av La Plan­che des Bel­les Fil­les.

Da det­te er den førs­te klare­etap­pen, kan det være grunn til å ta med etappe­pro­fi­len også.

Her er det tre første­ka­te­go­ri, to and­re- og to tredje­ka­te­go­ri­stig­nin­ger, med mål­gang på top­pen av en første­ka­te­go­ri. Her vil sann­syn­lig­vis noen med sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner vise seg fram, og det vil være kamp om klatre­po­en­ge­ne. Ofte vil det være slik at den som syk­ler i klatre­trøy­en etter de førs­te etap­pe­ne ikke plei­er å være noen typis­ke klat­re­re. De blir gjer­ne å bli hek­tet av på den førs­te ordent­li­ge klatre­etap­pen.

Arran­gø­re­ne av Tour de Fran­ce har tid­li­ge­re hev­det at mål­ste­det La Plan­che des Bel­les Fil­les har navn etter at dalens kvin­ner for­søk­te å flyk­te fra vikin­ge­ne som inva­der­te områ­det på 1400-tal­let. Vikin­ge­ne får skyl­den for mye, mye mer enn de har for­tjent. Vikin­ge­ne har for en stor del fått sin his­to­rie skre­vet av sine fien­der. Jeg har ald­ri hørt om at de også gikk opp i fjell­om­rå­de­ne så langt inne i Frank­ri­ke. Det er van­lig å reg­ne at viking­ti­den slut­tet ca 1050. Noen vil tid­fes­te det mer pre­sist og si at viking­ti­den end­te ved sla­get ved Has­tings i 1066. Viking­ti­den var­te i alle fall ikke til ut på 1400-tal­let. I føl­ge fransk Wiki­pe­dia har ste­det navn etter en epi­so­de i 30-års­kri­gen i 1635, der kvin­ne­ne flyk­tet fra svens­ke sol­da­ter. Jeg hol­der meg til at vi kan skyl­de på svens­ke­ne.

Det som er mer inter­es­ser­te i fire hjul med fos­sil motor­kraft enn to hjul med sprek mus­kel­kraft, vil ha gle­de av å besø­ke Cité de l’Auto­mo­bile i Mul­house. Her skal de bl.a. ha den størs­te sam­lin­gen av Bugat­ti­er.

Da jeg var ung, var jeg opp­tatt av biler. Det er en inter­es­se som har tapt seg, selv om f.eks. Bugat­ti fort­satt klin­ger bra. I dag synes jeg tog er mer inter­es­sant, og vil­le ha prio­ri­tert en tur med toget Tra­in Thur Dol­ler Alsa­ce. Kull­fyr­te damp­tog er ikke akku­rat det man vel­ger for­di det er kli­ma eller på and­re måter miljø­venn­lig, men det er like­vel sjar­me­ren­de.

Wiki­me­dia com­mon. Foto: Fabrice.BAREUX . GNU Free Docu­men­ta­tion Licen­se ver­sion 1.2

I fjor syk­let jeg langs Moselle/Mosel, fra der den star­ter i Bus­sang til den ren­ner sam­men med Rhi­nen i Kob­lenz. Jeg krys­set over fra Alsa­ce til Vos­ges et annet sted enn dagens etap­pe. Mitt vei­valg, som var basert på Goog­le maps, var ikke det smar­tes­te, og jeg har vans­ke­lig for å tro at Goog­le vir­ke­lig men­te at jeg skul­le ta den vei­en. Jeg hen­ter fram noen bil­der fra min krys­sing fra Fel­le­ring til Bus­sang.

Når jeg ser på kar­tet, jeg jeg at jeg må ha reist paral­lelt med muse­ums­to­get Tra­in Thur Dol­ler Alsa­ce da jeg tok toget fra Mul­house til Fel­le­ring. Men det var med et gans­ke moder­ne, om enn lang­somt lokalt­tog. Det stop­pet 15 gan­ger i løpet av tog­tur på en kna­pp time.

Det star­tet fint, med en fin vei mer­ket som en syk­kel­rute.

Med tiden tok asfal­ten slutt. Det var greit nok. Det er ikke noe pro­blem å syk­le på grus­vei.

Det begyn­te også å gå gans­ke kraf­tig opp­over, noe jeg også var for­be­redt på. Jeg viss­te at jeg skul­le opp ca 500 høyde­me­ter.

Jeg er vokst opp med en far som var vel­dig glad i å se på kart. Når han plan­la en tur, plei­de han å fin­ne kor­tes­te vei. Jeg lær­te tid­lig at kor­tes­te vei slett ikke all­tid er den bes­te vei­en, og hel­ler ikke all­tid den ras­kes­te. Når man vel­ger kor­tes­te vei, nes­ten for enhver pris, har det fått beteg­nel­sen “Far­far-navi­ge­ring” hos oss.

Goog­le kan også til tider dri­ve “Far­far-navi­ge­ring”. Da Goog­le vil­le ha meg opp her, ble jeg skep­tisk.

Og ver­re skul­le det bli. Det var til dels dår­lig sti. Den var bred nok, men under­la­get var dår­lig. Det var stig­nin­ger på mel­lom 15 og 30%, om man skal tro Stra­va. Det var selv­følg­leig helt uak­tu­elt å syk­le. Det var mer enn tungt nok å tril­le en syk­kel med ferie­ba­ga­sje opp dis­se brat­te sti­ene.

Da Alsa­ce og Lor­rai­ne var en del av Tysk­land, var det­te grense­om­rå­det mel­lom Tysk­land og Frank­ri­ke, og jeg had­de en følel­se av at jeg ble ledet inn på en gam­mel smug­ler­rute. Men jeg kom til slutt fram til Bus­sang, hvor vi fin­ner Moselle/Mosels kil­de.

Min etap­pe fra Bus­sang til Epi­nal går sam­men med dagens etap­pe fra Saint-Mau­rice-de-Mosel­le til Le Thil­lot. Jeg syk­let en stor del av strek­nin­gen på en ned­lagt jern­bane­lin­je som var gjort om til syk­kel­vei. Det var en fin syk­kel­vei.

Ryt­ter­ne i Tour de Fran­ce føl­ger nok hoved­vei­en.

Om jeg hus­ker rett, det­te tar jeg bare etter hukom­mel­sen, kom­mer det real­tivt fuk­tig og kjø­lig luft vest­fra, fra Atlan­ter­ha­vet, som gjør at det på vest­si­den av Vos­ges­mas­si­vet kan være real­tivt kjø­lig og fuk­tig, men som gir en føn­ef­fekt på øst­si­den, alt­så i Alsa­ce. Det­te skal være en grunn til god vin­pro­duk­sjon i Alsa­ce, men lite i Vos­ges. Det er på vest­si­den vi fin­ner ski­om­rå­de­ne.

Når vi møter fjell er det all­tid vans­ke­lig å fin­ne vin, i alle fall inter­es­sant vin. Hvis jeg er i et områ­de hvor det pro­du­se­res vin, drik­ker jeg all­tid lokal vin, selv om det ikke er et områ­de som er kjent for sine viner. Men det betyr ikke at det er noen grunn til å lete etter den vinen de måt­te lage, når man ikke er der. Hvis jeg fant noe lokal vin da jeg var der, så gjor­de den i alle fall ikke noe inn­trykk. Jeg tror jeg drakk vin fra Alsa­ce, og at det var den de reg­net som sin loka­le vin.

Etap­pen krys­ser Route du vin d’Al­sa­ce ikke len­ge etter start. Man bør helst ta med vin fra start på den­ne etap­pen. Men jeg har ikke noe å leg­ge til om den vinen, utover det jeg skrev til gårs­da­gens etap­pe.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2019. 5. etappe: Saint-Dié-des-Vosges — Colmar

Så ble det bare nes­ten for Alex­an­der Kristoff den­ne gan­gen også. Quick­step står igjen fram som et lag som vin­ner man­ge etap­per. Og Peter Sagan er all­tid der. Om han ikke vin­ner, så er han blant de som får med seg poeng, og sik­rer gre­pet om poeng­trøy­en.

Dagens etap­pe er kupert etap­pe på 175,5 km. Hvis det had­de vært litt sene­re i Touren, kun­ne det ha vært en etap­pe hvor et brudd kun­ne gå inn. Men jeg tvi­ler på at et brudd får gå alle­re­de på 5. etap­pe. Avslut­nin­gen er flat, så det blir sann­syn­lig­vis en spurt. Men de mest utpre­ge­de spur­ter­ne vil kun­ne få pro­ble­mer med å hen­ge med hele vei­en til mål. Kan­skje kan det være en etap­pe som pas­ser folk som Edvald Boa­sson Hagen, Alex­an­der Kristoff, Greg van Aver­ma­et og Peter Sagan.

I dag skal vi til Alsa­ce. Alsa­ce (og Lor­rai­ne) har gjen­nom his­to­ri­en veks­let mel­lom å høre til Tysk­land og Frank­ri­ke, alt etter hvem som har vun­net og tapt de man­ge kri­ger de har utkjem­pet. Her fin­ner vi en blan­ding av tysk og fransk kul­tur.

Alsa­ce var det førs­te områ­det i Frank­ri­ke hvor man mer­ket en Route du vin, og nå er det også syk­kel­rute for oss som liker vin.

Hvis man vil gjø­re seg kjent med vinen i Alsa­ce, er Col­mar en utmer­ket base. Det er en fin og roman­tisk liten by, med hyg­ge­li­ge gater og kana­ler, og gode res­tau­ran­ter. Hva mer kan man egent­lig øns­ke seg?

20160801104821
20160801104332

Det kan være greit å bli min­net om hvor langt man er hjem­me­fra.

20160801100605

Etap­pen går gjen­nom Berg­heim, en lands­by jeg så langt ikke har besøkt. Vin­pro­du­sen­ter som anbe­fa­les her­fra, er Michel Deiss , Syl­vie Spiel­mann, Gus­ta­ve Lorentz , Geor­ges et Clau­de Frey­bur­ger , Louis Frey­bur­ger et Fils og Emi­le et Yvet­te Hel­bei­sen. Fle­re av dis­se frem­he­ves som pro­du­sen­ter av Gewurz­tra­mi­ner.

Etap­pen fort­set­ter til Ribeau­villé, hvor vi blant annet fin­ner den kjen­te vin­pro­du­sen­ten Trim­bach, og man­ge gode vin­mar­ker.

Riquewir, den nes­te byen eller lands­byen etap­pen går gjen­nom, er ste­det hvor vi blant and­re pro­du­sen­ter fin­ner Dopff & Iron og Hügel.

De fort­set­ter til Kay­ser­berg, som var den førs­te vin­lands­byen jeg besøk­te da jeg var i områ­det for tre år siden. Den lig­ger i grei sykkel­av­stand fra Col­mar.

20160801132004
20160801125557
20160801131254
20160801133227

Men det­te ble lite vin. Den førs­te vinen fra Alsa­ce som jeg lær­te å kjen­ne, er Gewurz­tra­mi­ner, laget på dru­en Gewurz­tra­mi­ner. Dru­en kom­mer opp­rin­ne­lig fra Adi­ge­da­len i Ita­lia, men er mest kjent som en Alsa­ce­drue. Det er en aro­ma­tisk drue, som gir en aro­ma­tisk og “blomst­ren­de” vin. Den kan være litt for blomst­ren­de og ofte litt for søt for min smak. Men det er en vin som pas­ser f.eks. til røkt fisk, og den har len­ge vært anbe­falt som vinen til røke­laks. Den ser­ve­res også ofte som des­sert­vin.

Jeg er glad i ries­ling. I unge år drakk jeg mye halv­tørr ries­ling fra Mosel og Rhi­nen. Men jeg ble, som så man­ge and­re, lei av den­ne halv­tør­re vinen. I Tysk­land har det vært vans­ke­lig å pro­du­se­re god, tørr vin. Para­dok­salt nok er det lavt suk­ker­inn­hold i dru­ene som gjør det­te vans­ke­lig. Alko­hol har en viss sød­me. Alko­hol sma­ker ikke søtt, men den balan­se­rer syre og gir “kropp” til vinen. Lite suk­ker gir en alko­hol­svak vin. En tørr vin med lite alko­hol vil ofte vir­ke sur og spin­kel. Der­for kom­pen­ser­te man i Tysk­land med å stop­pe gjæ­rin­gen mens det var en del rest­suk­ker igjen, og fikk halv­tørr vin.

Alsa­ce lig­ger len­ger syd, og man har tra­di­sjo­nelt fått mer mod­ne dru­er. Der­for kun­ne man her pro­du­se­re tør­re viner. På en måte gjen­opp­da­get jeg ries­ling via vine­ne fra Alsa­ce. Nå pro­du­se­rer de også utmer­ke­de tør­re viner i Tysk­land. Da jeg besøk­te Alsa­ce i 2016, had­de de sto­re for­vent­nin­ger til 2014-årgan­gen. Noen dager sene­re på den sam­me turen var jeg i Rhein­gau, og besøk­te blant and­re Bal­t­ha­sar Ress. Der had­de de stør­re tro på 2015-årgan­gen. Jeg nevn­te at de i Alsa­ce had­de frem­he­vet 2014, og fikk omtrent føl­gen­de svar: Ja, i Alsa­ce er det egent­lig litt for varmt til å dyr­ke ries­ling, så de fore­trek­ker litt kjø­li­ge år. Jeg skal ikke blan­de meg inn i den dis­ku­sjo­nen, og synes man får utmer­ket ries­ling både fra Mosel, Rhi­nen og Alsa­ce. Men mens ries­ling dyr­ket i nord gjer­ne får en litt “spis­se­re” syre, pre­get av sitrus og grøn­ne epler, vil ries­ling dyr­ket len­ger sør få mer preg av ekso­tis­ke fruk­ter.

En annen popu­lær hvit­vins­drue i ALsa­ce er pinot gris. Det er dru­en som i Ita­lia er kjent som pinot gri­gio, og i Tysk­land ofte kal­les Grau­bur­gun­der. Den har ikke like mar­kert syre som reise­ling, og kan ofte ha en litt kryd­ret karak­ter.

Edel­zwick­er er en vin laget med blan­ding av fle­re dru­er, men det skal være de “edle” dru­ene.

I Alsa­ce pro­du­se­res også rødvin av pinot noir, som ofte kal­les Blau­bur­gun­der i tysk­ta­len­de land. Da jeg var i Rhein­gau ble jeg over­ras­ket over å høre at pinot noir har en len­ger tra­di­sjon i Rhein­gau enn ries­ling, selv om det i dag er ries­ling som domi­ne­rer. Om det til­sva­ren­de gjel­der for Alsa­ce, vet jeg ikke. Men prøv også områ­dets rødvin.

De lager også en utmer­ket cré­mant i Alsa­ce. Cré­mant er beteg­nel­sen på frans­ke mus­se­ren­de vin, laget med tra­di­sjo­nell meto­de, alt­så med andre­gangs­gjæ­ring på flas­ke, som i Champag­ne. De får ikke len­ger lov til å kal­le det champag­ne­me­to­den. Hvis man vil ha en god mus­se­ren­de vin, men synes champag­ne blir for dyrt, er en cré­mant et godt alter­na­tiv. Cré­mant d’A­sa­ce, Cré­mant d’Bourgog­ne, Cré­mant d’Loire og noen and­re. Jeg fore­trek­ker en cré­mant frem­for den langt enk­le­re prosecceo, og også frem­for spansk cava.

Alsa­ce er også et områ­de med øltrdi­sjon. Blant annet er Kro­nen­bourg fra Alsa­ce, men fra Stras­bourg litt len­ger nord. Ordet bras­se­rie er det frans­ke ordet for bryg­ge­ri, og ble beteg­nel­sen på bryg­geri­pu­ber, eller hva man skal kal­le dem, som folk fra Alsa­ce etab­ler­te i Paris. I dag er Bofin­ger, nær Bastil­le, et klas­sisk, alsacisk bras­se­ri i Paris. Det er verd å besø­ke av man­ge grun­ner, om man er i Paris.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2019. 4. etappe. Reims — Nancy. Mer champagne

Champag­nen slo har­de­re enn jeg had­de ven­tet. Jeg had­de ikke ven­tet at Mike Teunis­sen, eller Tøy­nis­sen som noen har kalt ham, skul­le tape så mye. Det var også en impo­ne­ren­de opp­vis­ning av Juli­an Alap­hi­lip­pe på slut­ten. Man må sat­se, og håpe at det hol­der — og den­ne gan­gen gjor­de det det.

Dagens etap­pe er en 213,5 km flat etap­pe fra Reims i Champag­ne, til Nancy i Lor­rai­ne.

Som jeg skrev i går, var min opp­rin­ne­li­ge plan å kon­sen­tre­re med om Éper­nay i går, og ta Reims, her­under Mon­tag­ne de Reims i dag. Men siden de fak­tisk syk­let over Mon­tag­ne de Reims i går, måt­te jeg ta det områ­det da.

Så får jeg ta et av de områ­de­ne syd for Éper­nay i dag, nem­lig Côte des Blancs. Områ­det har nav­net etter at det er er plan­tet 95% Char­don­nay, alt­så hvi­te dru­er. Mens vi i går var gjen­nom det vik­tigs­te områ­det for Pinot Noir, tar vi nå en avstik­ker det til vik­tigs­te områ­det for Char­don­nay.

En champag­ne laget bare med hvi­te dru­er, alt­så char­don­nay, kal­les en blanc de blancs. Sam­men­lig­ner man en blanc de noirs med en blanc de blancs, kjen­ner man at det er en smak av røde bær i blanc de noirs. En blanc de blancs er van­lig­vis fris­ke­re og let­te­re. Skal jeg vel­ge en champag­ne til ape­ri­tif, sær­lig på en varm som­mer­dag, vil jeg vel­ge en blanc de blancs.

Det er man­ge gode champagne­hus i Reims, som Krug, Lan­son, Pom­me­ry, Tait­tin­ger, Louis Roe­de­rer, Ruinart og Veu­ve Cliquout. Men det er man­ge fler. Det bur­de ikke være vans­ke­lig å fin­ne godt drik­ke fra dis­se pro­du­sen­te­ne. Vi kan også fin­ne god blanc de blancs.

Flas­ker lig­ger lag­ret i kjel­le­ren hos Tait­tin­ger i Reims.

Hvis jeg vir­ke­lig skul­le pluk­ke en vir­ke­lig god blanc de blancs, vil­le det være Tait­tin­ger Com­tes de Champag­ne Blanc de Blancs. Den er å få i tax-free butik­ken på Gar­der­moen, og blir ofte omtalt som et “røver­kjøp” til “bare” 1349. På Vin­mono­po­let kos­ter den 1795. Nei, jeg plei­er ikke å kjø­pe så dyr champag­ne. Men jeg smak­te den da vi besøk­te Tait­tin­ger for et par år siden. Det er vir­ke­lig en av de bed­re champag­ner jeg har smakt. Jeg har vært fris­tet noen gan­ger når jeg har kom­met hjem til Gar­der­moen. Men til nå har jeg klart å mot­stå den fris­tel­sen. Når en vin som kos­ter 1349 på tax free omta­les som røver­kjøp, kan man lure på hvem som er røve­ren og hvem som blir røvet. Jeg plei­er ikke å kjø­pe viner til mer enn 1.000 kr flas­ken. Men en dag kom­mer jeg nok til å fal­le for fris­tel­sen, for den er vir­ke­lig god.

Når vi nær­mer oss Nancy, går etap­pen gjen­nom Toul. Her har de en spe­sia­li­tet som de kal­ler vin gris, alt­så grå vin. Det­te er ikke en offi­si­ell klas­si­fi­se­ring, så den er gans­ke for­vir­ren­de.

Jeg har nett­opp kjøpt noen kas­ser vin gris, eller gris de gris “hjem­me” i Lan­gue­doc. I utgangs­punk­tet er det to pro­duk­sjons­pro­ses­ser for (stil­le) vin. I en rødvins­pro­sess lar man skall, kjer­ner og gjer­ne stil­ker være sam­men med mosen und­re gjæ­rin­gen. Far­ge, garve­syre (tan­ni­ner) sit­ter i skal­let, kjer­ne­ne osv. I en hvit­vins­pro­sess siler man skall, kjer­ner mm fra, slik at man får en blank most. Hvis man lager vin av røde/svarte dru­er med en hvit­vins­pro­sess, får man bland de noirs. Lager man en vin i en rødvins­pro­sess med hvi­te dru­er, får man det som kal­les en oran­ge vin. Jeg har smakt tysk, ita­li­ensk og por­tu­gi­sisk oran­ge­vin, men inge fransk. Så den syk­ler vi for­bi den­ne gan­gen.

En rosé­vin lages van­lig­vis som en avbrutt rødvins­pro­sess, hvor man lar skall mm få være med en stund, før de siles fra.

En vin gris, eller gris de gris fra Lan­gue­doc er en vin pro­du­sert av rosa dru­er, i en rødvins­pro­sess. Vår nær­mes­te vin­pro­du­sent, Petit Chaumont, for­klar­te at de pro­du­ser­te sin gris det gris på gre­nache, cin­caut og noen and­re røde dru­er. Men i den mag­re sand­jor­den hvor de dyr­ker sine dru­er, får dis­se dru­ene så lite far­ge at resul­ta­tet blir en rosa vin. Vi kjøp­te også noe gris de gris hos Jar­ras, blant annet vin fra his­to­ris­ke vin­mar­ker. Vin­lu­sen phyl­lox­e­ra øde­la det mes­te av eiro­pe­is­ke vin­stok­ker i løpet av and­re halv­del av 1800-tal­let. Red­nin­gen ble at man plan­tet ame­ri­kan­ke vin­stok­ker som var reis­ten­te mot vin­lu­sen, og podet euro­pe­is­ke vin­plan­ter på ame­ri­kans­ke stok­ker. Men phyl­lox­e­ra tri­ves ikke i sand­jord. Så noe av den­ne vin de sab­le pro­du­se­res av opp­rin­ne­li­ge, euro­pe­is­ke vin­stok­ker som ikke har blitt podet.

Jeg besøk­te vin­pro­du­sen­ten Leliev­re i lands­byen Lucey sist som­mer, da jeg syk­let langs Mosel, for å fin­ne ut litt mer om vin gris.

Jeg kun­ne kon­sta­te­re at det mes­te jeg trod­de jeg viss­te om vinen, var feil, bort­sett fra far­gen. Jeg had­de stilt en vin­hand­ler i Tould noe spørs­mål om den­ne vinen, og kun­ne også kon­sta­te­re at han hel­ler ikke had­de pei­ling, med mind­re jeg mis­for­stod alt pro­du­sen­ten for­klar­te meg. Jeg synes en vin­hand­ler som hveder at lokal vin er en av hans spe­sia­li­te­ter bør kun­ne noe om den mest spe­si­el­le vinen ste­det kan by på. Det han beskrev for meg da jeg spur­te, var en rosé­vin­pro­duk­sjon. Når jeg påpek­te det, mum­let han noe om drue­sor­te­ne. Men det er mye rosé­vin laget på Pinot Noir og Gamey. Etter det sa han bare at man måt­te sma­ke, men det sier ikke noe om pro­duk­sjons­pro­ses­sen.

Vin gris fra Lor­rai­ne lages ved at man pres­ser dru­ene på en måte som gjør at man får meg seg noe av far­gen fra skal­let, før gjæ­ring. Skal­let er ikke med i gjæ­rin­gen, men pres­sin­gen gjør at man får en rosa most.

Den­ne gjæ­res så til vin, slik man gjør med en hvit­vin. Vin gris er i rea­li­ten en rosa hvit­vin. Hvor­dan man opp­le­ver en vin, avhen­ger av hva slags for­vent­nin­ger man har. Jeg har all­tid tenkt på vin gris som en litt mer­ke­lig rosé­vin. Nå smak­te jeg den med and­re for­vent­nin­ger. Den har far­ge som en rosé, og den luk­ter i noen grad som rosé, men med mind­re aro­ma av røde bær enn vi ofte fin­ner i en rosé. Men når man sma­ker den, sma­ker den hvit­vin. Iføl­ge vin­pro­du­sen­ten pas­ser en vin gris utmer­ket til røke­laks. Jeg skal tes­te det om jeg får mulig­he­ten, men da må jeg først få tak i noe av vinen. De har den ikke på Vin­mono­po­let.

Noe upre­sist kan man si at en vin gris fra Loir­ra­ne er en rosa hvit­vin, mens en gris de gris fra Lan­gue­doc er en vel­dig lys rødvin.

Jeg tror det var Fracis Bacon som sa at sann­he­ten kom­mer let­te­re fram gjen­nom feil enn gjen­nom for­vir­ring. Ved å kor­ri­ge­re fle­re feil og sup­ple­re infor­ma­sjo­nen, bidrar jeg kan­skje mer til for­vir­ring enn til å ret­te opp feil. Men vi kom­mer kan­skje et lite steg nær­me­re enn form for sann­het. Jeg besøk­te akku­rat Château de la Croix Chab­riè­res i Tri­cas­tin i Rhô­ne­da­len. De skal ikke syk­le akku­rat der i år, men er man kan besø­ke vin­går­der like­vel. Eie­ren, som vis­te oss rundt, for­klar­te at for tiden er lys rosé­vin på moten, så de pro­du­ser­te en del av den. Han for­klar­te pro­ses­sen akku­rat som jeg har fått for­klart pro­ses­sen for vin gris i Lor­rai­ne. Han kal­te den rosé pres­sé. Den litt mør­ke­re rosé­vi­nen ble pro­du­sert som jeg har beskre­vet rosé­vin­pro­duk­sjon. Jeg spur­te ham om rosé pres­sé var sam­me pro­ses­sen som man bru­ker for vin gris i Lor­rai­ne. Han sa at han var fra Toul, og kjen­te vin gris godt. Han sa at rosé pres­sé og vin gris er det sam­me. Så nå som jeg ende­lig trod­de jeg had­de fått ryd­det litt opp i den­ne grå­so­nen, vis­te det seg at noe av det jeg trod­de jeg viss­te, ikke stem­te like­vel.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2019. 3. etappe. Første champagneetappe: Binche –Épernay

Det ble ikke de helt sot­re tids­for­skjel­le­ne. Det kun­ne man hel­ler ikke ven­te på en såpass kort lag­tem­po som i går. Det skil­te 1.58 fra førs­te til sis­te lag, men en del som ikke klar­te å hen­ge med sitt lag til mål fikk dår­li­ge­re tid. Lot­to Jum­bo vant lag­tem­po, og Mike Teunis­sen beholdt der­med det gule leder­trøy­en. Den kom­mer han Dagens etap­pe er en 215 km lang, litt kupert etap­pe. Det er noen tred­je- og fjer­de­ka­te­go­ri­stig­nin­ger mot slut­ten. Her vil noen kun­ne for­sø­ke å gå i brudd, men det avhen­ger av hvor­dan etap­pen har utvik­let seg fram til det­te. Det er anta­ge­lig­vis ikke nok stig­nin­ger til å ska­pe de sto­re tids­for­skjel­le­ne. Lot­to Jum­bo vil for­sva­re den gule trøy­en, og vil nep­pe la noen få de nød­ven­di­ge 40 sekun­der for å ta trøy­en.

I dag star­ter vi i Bel­gia, og ender i Champag­ne i Frank­ri­ke.

I dag lar vi øl være øl, og går til avslut­nin­gen i Champag­ne. Jeg star­ter med litt champagne­mu­sikk, men ikke den vel­kjen­te Champage­ga­lop­pen. Jeg har valgt “Champag­ne of Cour­se”, med grup­pen Min Bul. Grup­pen besto av Ter­je Ryp­dal på gitar og sopran­sax, Bjør­nar And­re­sen bass og Espen Ruud på trom­mer. De spil­te en gans­ke fri jazz. Det er bassos­ti­na­tet til Bjør­nar And­re­sen som er rygg­ra­den i den­ne låten. Jeg har all­tid syn­tes at det­te er et kjempte­tøft bass­te­ma, som brant seg fast da jeg hør­te det for førs­te gang for snart 50 år siden. Den­ne låten er 11 minut­ter lang, og jeg har full for­stå­el­se for at man ikke vil høre det hele. Men la den gå len­ge nok til at du får bass­te­ma­et “på hjer­nen”.

Jeg har nylig hen­tet fram igjen den­ne pla­ten, for å bru­ke et av de and­re spo­re­ne som eksem­pel i en helt annen sam­men­heng. Jeg opp­da­get da at den ble utgitt i 1970. Jeg hør­te en del på den­ne pla­ten da den kom, og jeg kon­sta­te­rer at jeg da bare var 15 år gam­mel. Det over­ras­ker meg at jeg som 15-åring var inter­es­sert i den­ne musik­ken, men det må jeg alt­så ha vært.

Men til­ba­ke til champag­ne. Jeg er svak for ord­spill, bil­li­ge eller ikke, og lar sjel­den mulig­he­ten gå fra meg. Når etap­pen star­ter i bin­che og ender i Eper­nay, vil jeg si at man ikke bør bin­che­d­rik­ke champag­ne.

De to byene Reims og Éper­nay blir ikke eni­ge om hvem av dem som er den egent­li­ge champagne­ho­ved­sta­den. Jeg skal ikke ta stil­ling i akku­rat det spørs­må­let. Dagens etap­pe tar oss inn­om beg­ge ste­der. Den går gjen­nom Reims og det vik­tig områ­det for dyr­king av dru­er, sær­lig Pinot Noir, Mon­tag­ne de Reims, før den ender i Éper­nay.

Tour de Fran­ce er litt frust­re­ren­de ved at de i okot­ber annon­se­rer hoved­trek­ke­ne for nes­te års Tour. Men, i mot­set­ning til Giro d’I­ta­lia pub­li­se­rer de ikke kart over etap­pe­ne sam­ti­dig. Vi vet hva som er start­by og hva som er mål­by, og fra over­sikts­kar­tet og til dels beskri­vel­sen kan vi mer eller mind­re pre­sist gjet­te oss til hvor etap­pen kom­mer til å gå. Kar­te­ne plei­er først å kom­me i juni det år det skal syk­les. Da det ble annon­sert mål­gang i Éper­nay, og start på nes­te etap­pe i Reims, ga opp­leg­get seg nes­ten selv: Det måt­te bli champag­ne fra Éper­nay til dagens etap­pe, og fra Reims i mor­gen. Da kar­te­ne ble pub­li­sert, og jeg kun­ne se mer på detal­je­ne, ble det ikke helt slik.

Champag­ne pro­du­se­res av tre dru­er. To røde: Pinot Noir og Pinot Meuni­er, og en hvit: Char­don­nay. Pinot Noir og Char­don­nay reg­nes som de edle av dis­se dru­ene. Pinot Meuni­er tåler kul­de bed­re, og dyr­kes sær­lig i Vallé de Mar­ne, hvor det kan være gans­ke kjø­lig.

Far­gen sit­ter i drue­skal­le­ne. Hvis man siler vekk skal­le­ne før gjæ­rin­gen, får man en hvit vin, selv om den er laget av røde dru­er. I Champag­ne er det van­lig å pro­du­se­re alt som en hvit vin, både av røde og hvi­te dru­er. Vinen gjæ­res som en stil­le vin, og lag­res med gjær­res­te­ne (sur lie) i minst 15 måne­der, ofte len­ger. Den til­set­tes så litt søt drue­most, og gjæ­rer på nytt i flas­ke­ne. Det er det­te som gir kull­syre og bob­ler i vinen. Når den er fer­dig gjæ­ret, ven­des og rote­res flas­ke­ne lang­somt, slik at de til slutt står med top­pen ned, og alle gjær­res­ter sam­ler seg som en propp i hal­sen. Den­ne fry­ses ned, flas­ken åpnes og prop­pen sky­tes ut, flas­ken etter­fyl­les med litt most (eller kan­skje vin, jeg er fak­tisk ikke sik­ker), før den kor­kes med den kjen­te champagne­kor­ken, eti­ket­te­res og lag­res ytter­li­ge­re en stund, før den er klar til å sen­des ut på mar­ke­det.

De fles­te champag­ner er en cuvée, en blan­ding av viner laget på de tre dru­ene. Å lage en god cuvée kre­ver erfa­ring og dyk­tig­het. Man blan­der stil­le viner, og man må kun­ne for­ut­se hvor­dan vinen vil være etter å ha gjæ­ret en gang til og har fått bob­ler, og litt høy­ere alko­hol­styr­ke.

Man­ge av de sto­re champagne­hu­se­ne kjø­per dru­er fra uli­ke drue­pro­du­sen­ter, og de har som mål at deres cuvée skal sma­ke mest mulig likt fra år til år. En Moët & Chan­don Brut Impe­ri­al skal sma­ke som Moët & Chan­don Brut Impe­ri­al, uav­hen­gig av i hvil­ket år den er pro­du­sert. Årgangs­champag­ne pro­du­se­res bare i sær­lig gode år.

Vi har de sene­re åre­ne sett en trend hvor drue­pro­du­sen­te­ne vil lage deres egen vin, den sam­me utvik­lin­gen som vi har sett i man­ge and­re vin­om­rå­der. Jeg hen­ter er inn en utta­lel­se fra Oli­vi­er Jul­li­en, en av de leden­de vin­pro­du­sen­te­ne i Lan­gue­doc: Når man har gjort alt hva man kan for å dyr­ke dru­er av best mulig kva­li­te, da vil man ikke se at de blan­des med dru­er fra and­re pro­du­sen­ter. Den­ne tren­den er mest tyde­lig i Côte du Bar, len­ger syd i Champag­ne, et områ­de vi ikke er inn­om i år. Men vi ser det i hele Champag­ne.

En vin laget bare av røde, eller svar­te dru­er, kal­les Blanc de noirs, hvis av svar­te. Det kan være både Pinot Noir og Pinot Meuni­er, men som regel vil det være Pinot Noir. En vin laget bare av hvi­te dru­er, Char­don­nay, kal­les Blanc de blancs, hvit av hvi­te.

Siden dagens etap­pe går gjen­nom Motag­ne de Reims, det bes­te dyr­kings­om­rå­det for Pinot Noir, vil jeg den­ne gan­gen stop­pe ved en Blanc de Noirs. Champag­ne er utmer­ket drik­ke til mat. En Blanc de Noirs kan da være et godt valg, avhen­gig av hva man spi­ser. Et koope­ra­tiv som heter Mail­ly, som lig­ger i land­byen Mail­ly i Mon­tag­ne de Reims pro­du­se­rer champag­ne kun med dru­er fra Grand Crus vin­mar­ke­ne i områ­det. De har en utmer­ket Blanc de Noirs, som er rela­tivt rime­lig — til å være en grand crus champag­ne.

Når ryt­ter­ne kom­mer inn til sen­trum av Éper­nay, syk­ler de opp Ave­nue de Champag­ne, hvor de vil pas­se­re champagne­hus som Moët & Can­don, Per­ri­er-Jouët, m.fl. Om jeg hus­ker geo­gra­fi­en rik­tig, tar de til høy­re i rund­kjø­rin­gen like før de kom­mer til Mer­cier. Selv om Mer­cier har en fin drikke­vogn, blir det nep­pe noen drikke­pau­se for ryt­ter­ne her. Men vin­ner­la­get kan sik­kert span­de­re et lite glass på ryt­ter­ne.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2019. Innledning

I mor­gen bra­ker det løs. Det er igjen tid for Tour de Fran­ce. Noen har bemer­ket at det ikke ble noen vin­om­ta­ler av Giro d’I­ta­lia i år. Giro d’I­ta­lia kom i år mens jeg var i uli­ke inn­spurts­fa­ser for to bøker. Det var kor­rek­tur­run­de for and­re utga­ve av “Opp­havs­rett for begyn­ne­re”, som etter det for­la­get har opp­lyst skal være klar i løpet av som­mer­en. Og jeg hol­der på å fer­dig­stil­le manus til “Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring”. Det sis­te er jeg fort­satt ikke fer­dig med, men jeg sat­ser på at jeg skal kla­re å hånd­te­re ett slikt manus ved siden av vin og Tour de Fran­ce, og en del annet.

Årets Tour de Fran­ce star­ter i Bel­gia, med to etap­per i og rundt Brus­sel. Så det blir først to dager med bel­gisk øl. Vi møter vinen med et smell på tred­je etap­pe, som går til Eper­nay. Reims og Eper­nay må gjer­ne krang­le om hvil­ken av de to som er selve champagne­ho­ved­sta­den. Vi får utmer­ket champag­ne fra beg­ge byene, og vi skal inn­om beg­ge to.

Touren fort­set­ter til Alsa­ce, før kur­sen set­tes mot Bur­gund. Dess­ver­re er vi ikke inn­om de mest spen­nen­de vin­om­rå­de­ne i Bur­gund. Men hvis man ikke er for kre­sen, skal det nok bli mulig å fin­ne noen gode viner. Det blir Beau­jo­lais på vei­en ut av Bur­gund.

Den 9. etap­pen, gjen­nom Mas­sif Cen­tral, blir vans­ke­li­ge­re. Det er ikke mye inter­es­sant vin å fin­ne i det­te områ­det. Kan­skje vi får ta med litt ost, som kan nytes til vin på sene­re etap­per. Vi går inn i en fase av Touren hvor det blir vans­ke­li­ge­re å fin­ne fin. Det er hel­ler ikke mye å fnne langs den 10. etap­pen fra Rodez til Albi. Fra Albi til Tou­lou­se bør det være mulig å fin­ne noe, men ikke noe vel­dig inter­es­sant. Der­et­ter er det inn i Pyre­ne­ene, og der skal man lete godt for å fin­ne noe pas­se inter­es­sant vin. Det blir så en tempo­etap­pe rundt Pau. Der har vi vært man­ge gan­ger før, så det blir en gjen­vi­sitt til vine­ne fra det områ­det. Etter det­te er den en kort og hek­tisk fjell­e­tap­pe, på “bare” 117 km. Der blir det også vans­ke­lig å fin­ne inter­es­sant vin.

Den 15. etap­pen er også en fjell­e­tap­pe, men den star­ter i alle fall i et inter­es­sant vin­om­rå­de.

Etter en hvile­dag er det en run­de rundt Nîmes. Nîmes er en inter­es­sant by, og etap­pen blir eks­tra spek­ta­ku­lær ved at de skal syk­le over den romers­ke kom­bi­ner­te aqua- og via­duk­ten Pont du Gard. Nes­te etap­pe star­ter her­fra, men den går gjen­nom inter­es­san­te vin­om­rå­der, så vi ven­ter ikke ved Pont du Gard på den etap­pen. Etter det­te er det to alpe­etap­per, hvor touren i rea­li­te­ten avgjø­res. I fjel­le­ne er det som all­tid vans­ke­lig å fin­ne vin. Men i Alpe­ne er det en del daler hvor de pro­du­se­rer god vin. Jeg har ikke fått sett så nøye på dis­se etap­pe­ne ennå.

Det hele avslut­tes, tra­di­sjo­nen tro, i Paris. Til fina­len blir det, tra­di­sjo­nen tro, champag­ne.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Print Friendly, PDF & Email