Etter hviledagen byr 17 etappe på en ny “haikjeft”, med målgang på en topp. Etappen er identisk med fjerde etappe i årets Critérium du Dauphiné. Der viste Romain Bardet at ved å angripe like før toppen på Col d’Allos og kjøre som en villmann ned fra fjellet, er det mulig å få et forsprang som holder til å vinne etappen. Vi kan ta med at det var ikke så ulikt måten Edvald Boasson Hagen vant etappen inn til Pinerolo i 2011, dog med den forskjell at dagens etappe avslutter med en ny motbakke mot mål. Men slik Edvald ble frakjørt på etappen til Gap, skal vi nok ikke regne med ham i dag. Han kan nok trenge et år til før han har kommet seg etter oppholdet i Sky, og er tilbake der han var for noen år siden. Romain Bardet husker vel også hvordan han syklet tidligere i år, og prøver kanskje på en reprise. Skjønt det er sikkert også andre som husker hvordan han syklet. Vi får også ta med at det var omtrent slik Ruben Plaza vant til Gap på mandag.
Peter Sagan arbeider knallhardt. Er det noen som virkelig fortjener en etappeseier, så er det Peter Sagan. Men etappeseiere går til de som kommer først i mål, ikke til de som fortjener det mest. Dagens etappe er vel i hardeste laget for Peter Sagan, men han kommer sikkert til å forsøke. I praksis er det bare et uhell som nå kan hindre ham i å vinne den grønne trøyen.
Selv om etappen ikke har de aller hardeste klatringene, og slik sett fremstår som en slags oppvarming til det som venter i dagene som kommer, må vi regne med angrep. Chris Froome kommer til å bli angrepet, men forhåpentligvis bare av konkurrenter og ikke av publikum. Både Alberto Contador og Nairo Quintana har sagt at de vil i gult før Paris, og da må de sykle offensivt. Men vi må regne med at de som følger bak Chris Froome også kommer til å angripe hverandre. Det kan stå om å berge en podiumplass i Paris.
Som alltid når vi kommer inn i fjellene, sliter vi med å finne vin. Etappen går ganske langt syd, og vi er i Provence. Hele, eller i alle fall det meste av etappen går innenfor IGP-området Alpes-de-Haute-Provence. Jeg viser til noe av det jeg skrev om IGP-områder til 12. etappe, den opp til Plateu de Beille. I gode vinområder kan man vinne mye helt utmerket vin klassifisert på IGP-nivå, når produsenten ønsker muligheter til å kunne eksperimentere, og ikke være bundet av de strengere AOP-reglene. Men når vi er i et område hvor det kun lages vin på IGP-nivå, da tyder det på at produsentene her ikke har klart å løfte kvaliteten opp til det som skal til på det høyeste klassifikasjonsnivået. Det er tilfellet i Alpes-de-Haute-Provence.
Klimaet er middelhavsklima, men det er også påvirket av nærheten til fjellene.
Det produseres hvitvin, rosévin og rødvin i området. Druene er typiske middelhavsdruer. De hvite druene er ugni blanc, clairette, chardonnay og muscat à petits grains. De røde/blå/sorte er grenache, cinsault, syrah og carignan, samt merlot og cabernet sauvigon.
Vinene beskrives som fruktige og aromatiske, og er ikke laget for å skulle lagres.
En annen utfordring med viner fra slike områder er å få tak i den. Produksjonen er ikke så stor, og det meste drikkes lokalt — ikke minst av turister. Igjen gjelder at er man på stedet, da drikker man lokal vin. Men den er ikke lett å få tak i andre steder.
Målstedet Pra-Loup er også kjent for Génépi. Den er laget på en urt som så vidt jeg har klart å finne ut, er Burot — en urt beslektet med Malurt. Og drikken sies å være beslektet med den malurtbasere Absinth. Det sies at man i området kan kjøpe tørkede urter som tilsetes for uttrekk (infusjon) vodka, omtrent som man kjøper teposer.
Likøren grønn Chartreuse sies å være en drikk med samme utgangspunkt som Génépi, men den er langt mer kompleks og har nok langt flere urter. Og oppskriften er selvfølgelig hemmelig.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så ble det en spurt, og Andrè Greipel viste seg igjen som den raskeste. Peter Sagan festet grepet om den grønne trøyen, men fikk ikke den etappeseieren han så gjerne vil ha. Men jeg tror at Peter Sagan vil kunne plukke noen flere poeng på etappene som kommer, noe André Greipel neppe vil klare. Så kampen om den grønne trøyen kan godt være avgjort før rytterne kommer til Paris. Verken Alexander Kristoff eller Edvald Boasson Hagen nådde helt opp denne gangen heller. Tredje og femteplass er på ingen måte dårlig, men sykkel er i større grad enn mange andre idretter, en sport hvor “the winner takes it all”.
Man unngår ikke snakk om doping, og det er alltid den som leder som det stilles flest sørsmål ved, nå Chris Froome. Jeg vet selvfølgleig like lite som de fleste andre. Men jeg synes ærlig talt ikke at man er så veldig overlegen når man leder med tre minutter og ti sekunder etter å ha syklet nesten 2.500 kilometer. Det betyr at han i snitt har syklet ca 7-8/100 sekund fortere enn sine nærmeste konkurrenter per kilometer.
Christ Froome har så langt vunnet én etappe, og da med omtrent samme tidsmargin som Rafal Majka vant med dagen etter. Alle kan se at Alberto Contador ikke er like sterk som han var under Giro d’Italia, og at det er for hardt å satse på begge disse etapperittene samme sesong. Nairo Quintana synes å ha blitt sterkere i løpet av touren så langt. Han kan godt ta inn en del av Chris Froomes ledelse når rytterne kommer inn i Alpene. Tejay van Garderen er også fortsatt på skuddhold. Vincenzo Nibali fremstår bare som en skygge av sitt gamle jeg. Rioberto Uran er heller ikke i nærheten av det han har vist i tidligere år.
Sykkel er en lagsport. Det er helt tydelig at Sky er det sterkeste laget på de harde etappene. Chris Froome har gjerne hatt med seg to hjelperyttere helt inn i finalen på de hardeste etappene. Nairo Quintana har gjerne hatt med seg Alessandro Valverde, men Valverde synes ikke å ha vært så veldig opptatt av å hjelpe Quintana. De andre sammenlagtfavorittene har i stor grad vært alene på slutten. Det er vel også noe som bidrar til at man kan klare å sykle drøyt tre minutter fortere på 2.500 kilometer?
Dave Brailsford deltok i en diskusjon om dette på fransk TV etter gårsdagens etappe. Om Chris Froomes rykk opp til La Pierre-Saint-Martin på den 10. etappen. I følge Brailsford var dette en etappe de hadde sett seg ut på forhånd, og de kjørte helt etter planen: Noen få kilometer før mål flatet etappen litt ut. Da kunne Chris Froome dra nytte av sine tempoferdigheter og rykke, noe han lyktes med.
Om jeg husker rett, så sa Chris Froome omtrent dette etter at han og hele laget hadde kjørt hardt og han hadde vunnet en hard etappe i årets Criterium Dauphiné: Man kan kjøre sånn på én etappe, men verken han eller laget kan gjøre det flere dager på rad. På de to neste etappene i Pyreneene kjørte han og laget ikke for etappeseier, men kjørte heller avventende og svarte på angrep fra hovedkonkurrentene. Etter å ha forsøkt å følge Sky og Froome opp til La Pierre-Saint-Martin hadde vel disse rytterne også behov for å kjøre litt roligere, og hadde ikke så mye å angripe med i fjellene.
Årets tour er på ingen måte avgjort. Det kommer til å stå mellom Chris Froome, Nairo Quintana og Tejay van Garderen, men Chris Froome har enn så lenge et overtak.
På16. etappe får vi en forsmak på Alpene. Det går oppover og oppover, om enn ikke så veldig bratt, bortsett fra to topper (andre kategori) som skal passeres, før etappen avsluttes med en utforkjøring ned til Gap.
Avslutningen er den samme som 16. etappe i 2011, hvor det ble dobbelt norsk: Thor Hushovd vant foran Edvald Boasson Hagen. Men denne gangen skal de over en andrekategoristigning før de første gang er innom Gap. Den stigningen var ikke med i 2011. Vi koster på oss å mimre litt med et klipp fra den etappen.
Med Edvald Boasson Hagen fikk sin revansje ved å vinne på en særdeles overbevisende måte inn til Pinerolo dagen etter.
Bourg-de-Péage er et besynderlig navn, som betyr noe slikt som bomengebyen, ikke akkurat drømmebyen for Fremskrittspartiet. Skjønt i Frankrike er det helt vanlig at man betaler for å kjøre på motorveier, men det er noe helt annet. Byen utviklet seg rundt en bro over elven Isère, bygget av munkene i Saint Barnard de Romans i 1033. Ganske mange byer og landsbyer har vokst fram på steder der man kunne krysse en elv. Uten at jeg kjenner mer av deltajene i historien, så mer enn antyder navnet at man måtte betale for å krysse denne broen.
Når vi skal inn i fjellene, må vi bunkre ved starten. Bourg-de-Péage ligger litt nord for Valence, på østsiden, eller venstrebredden som franskmenn pleier å si, av Rhônen. Valence utgjør den sydlige avslutningen av det nordlige Rhône, men det er bare på høyrebredden at det produseres kvalitetsvin så langt sør. Vi må et stykke lenger mot sør, sør for Montélimar, før det igjen blir vinproduksjon av betydning i den sydlige delen av Rhône, med unntak for et lite område klassifisert som Côte du Rhône omtrent der elven Drôme renner ut i Rhône.
Like etter start er dagens etappe innom Crozes-Hermitage. Det er et området som særlig er kjent for rødvin, laget først og frmest laget av Syrah. Det er en utmerket vin til blant annet vilt. Selv om Rhône først og fremst er kjent for rødvin, lages det også hvitvin, først og fremst av druene rousanne og marsanne. Det gir en aromatisk hvitvin, som tåler å lagres. Det sies gjerne om denne vinen at den går i dvale etter noen år, for så å våkne opp igjen når den er ca 10 år gammel. Jeg anbefaler å smake på hvitvin fra Rhône.
Etappen dreier så mot syd, og passerer i et ganske vintørt område øst for Valence. Etappen dreier så østover, og følger for en stor del elven Drôme. Vi kommer inn i tre vinområder, som — om jeg har forstått det rett — stort sett er geografisk overlappende: Coteaux de Die, Clarette de Die og Cremant de Die.
Dette er et forvirrende område. Coteaux de Die produseres på et lite område innenfor et størire område. Det er en tørr hvitvin som lages på druen Clairette. Clairette de Die er en musserende vin laget på tradisjonell metode, med annengangsgjæring på flaske. Den lages i hovedsak av druen Muscat, altså ikke Clairette. Men Clairette kan være en tilleggsdrue. At Coteaux de Die lages på Clairette, mens Clairette de Die lages på Muscat — er det rart man blir litt forvirret?
Cremant de Die er også en musserende vin, som lages av minimum 55% Clairette.
Litt lenger øst kommer vi til vinområdet Châtillon-en-diois. Områdene her ligger i le for kalde vinder fra nord. Det lages her røde, hvite og roséviner. Rødvin og rosévin lages med mest Gamay (hoveddruen i Beujolais) og Pinot Noir. Hvitvin lages stort sett av Alligoté og Chardonnay.
I morgen er det hviledag. Det er nok mange som ser fram til det, ikke minst Jean-Christophe Péraud, som i det siste har holdt seg i den delen av feltet som den ene av fransk TVs to motoryskkelreportere, Cederic Vasseur, ga navnet “Peloton d’Ambulance” etter den store kræsjen på tredje etappe. Så da tar jeg også en pause fra touren. Det er kanskje en dag man kan dra ut og sykle selv?
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Det var stor skuffelse hos de franske kommentatorene da Steve Cummings kom som en kule, tilsynelatende fra intet, og snøt dem for det de trodde skulle bli en fransk dobbelseier, og det på en etappe hvor den franske presidenten var til stede, og det hele. På den annen side. 18. juli, Nelson Mandelas fødselsdag, er en viktig dag i Sør-Afrika. For å hylle Nelson Mandela syklet det Sør-Afrikanske laget MTN-Qhubeka med oransje hjelmer. Og hva kunne vel være bedre enn å ta lagets første grand tour-seier på akkurat denne dagen?
Det var litt morsomt å se president François Hollandes besøk hos fransk TV. Han var selvsagt også skuffet over at det som så ut til å skulle bli fransk sier, glapp. Etter at Gerard Holtz hadde gjort unna det avtalte intervjuet, hvor han fortalte om sin sykkelinteresse, ville Hollande også gjerne snakke med Laurent Jalabert. Han var også åpenbart en Jalabert-fan. Sammen mimret de litt om Laurent Jalaberts seier her i 1995, mens man nok en gang kjørte en reprise på Jalaberts avslutning av den etappen.
Peter Sagan, som satset frisk og svært gjerne vil ha en etappeseier, endte på femte plass, og sikret forspranget i kampen om den grønne trøyen. Jeg var overrasket over at andre lag med spurtere lot et brudd med Peter Sagan få gå. Men de var kanskje ikke sterke nok til å kjøre det inn, og Etixx QuickStep var kanskje ikke interessert, så lenge Rigoberto Uran også satt i bruddet.
Fredag så vi at Sky ikke gadd å svare da Vincenzo Nibali angrep opp Plateu de Beille, en klar demonstrasjon av at man ikke anså Nibali som noen trussel. I går lot lagene med sammenlagtkandidater et brudd med Rigoberto Uran få gå — også en klar demonstrasjon av at de ikke anser ham som noen trussel.
15. etappe starter, om ikke på samme sted, så i alle fall i samme by som gårsdagens målgang. Dette er André Greipels siste sjanse til å hente inn noe av Peter Sagans forsprang før Paris. Nå skal rytterne inn i fjellene, og mellomsprintene kommer også stort sett etter at man har passert noen fjell, så her vil ikke de mest upregede spurterne klare å hente mye. Dagens etappe går mer ned enn opp, så det er en etappe som favoriserer gode utforkjørere. Noen som ikke taper for mye opp den siste stigningen, vil kunne klare å kjøre inn en del ned bakkene. Og de som kommer først over den siste toppen vil kunne få problemer med å holde unna når utforspesialistene setter opp farten nedover — med mindre det er en god utforkjører som kommer først over toppen. Edvald Boasson Hagen har tidligere vist at han både kan klatre, og holde unna nedover. Så kanskje er det en etappe som kan passe ham?
Ellers har jeg oppdaget en morsom, ny tjeneste: Det engelske selskapet Dimension data leverer bl.a GPS-data fra syklistene i Tour de France. Går man inn på http://letour-livetracking.dimensiondata.com/ kan man velge hvilke ryttere man vil følge, og få data for dem. Hvis noen ønsker å følge med på hvordan Alexander Kristoff og Edvald Boasson Hagen ligger an, kan man markere dem som favoritter og få live oppdateringer. De understreker at dette er en betaversjon, som av og til kan gjøre merkelige ting. Og man får ikke helt kontinuerlige oppdateringer.
Vi starter i departementet Lozere, og siste del er i Ardeche. Ingen av dem er særlig godt kjent som vinområder. Lozere kommenterte jeg til forrige etappe, og det er ingen grunn til å gjenta det.
Vi kommer så over i Ardèche. Jeg nevner at jeg har et ganske sært forhold til byen Aubenas, hvor det er mellomsprint og langing. Jeg har bare vært der på et svært kort besøk. Da vi kjøpte leilighet i Frankrike, og jeg begynte et arbeid for å restaurere det lille jeg en gang hadde kunnet av fransk, og kanskje løfte mine ferdigheter opp på et nivå hvor jeg faktisk kunne bruke fransk, hentet jeg fram et gammelt språkkurs som opprinnelig var produsert av NRK (egentlig var det vel et svensk kurs som var bearbeidet til norsk av NRK). Det var en serie med seks bøker og tilhørende kassetter (som jeg spilte over til mp3-format), som het “Par Ici”. Hovedpersonene i de bøkene bor i Aubenas, så derfor leste jeg en del om Aubenas og Ardeche, uten at jeg aner om det ga et noenlunde korrekt bilde av byen og området. Noen av dem flyttet til Lyon på grunn av arbeidsløsheten i Aubenas, men lengtet hele tiden tilbake. Men jeg skal ikke gå nærmere inn på det.
“Ser man på turistinformasjon fra Ardeche fremhever de sin vin. Det har de grunn til. Men dette er Rhône-vin fra høyrebredden, altså vest-siden av elven. Foruten den tidligere nevnte Saint-Joseph omfatter det Cornas, Saint-Péray og Côtes-du-Vivarais, samt noe vin klassifisert som Côtes-du-Rhône. Når man klatrer opp på fjellplatået og inn i det som landskapsmessig kan kalles det egentlige Ardeche, forlater man de interessante vinmarkene.”
Noen ganger må man bare erkjenne at man har lært litt siden sist. Som en slags unnskyldning, får jeg si dette: Det er ikke så vanskelig å få en viss oversikt over fransk vin på det øverste klassifikasjonsnivået, det som før het AOC, og som nå heter AOP. Men på nivået under, IGP, der er det vanskelig å få oversikt. Det meste av vinlitteraturen nøyer seg gjerne med AOP-nivået, som kan være mer enn omfattende nok. Men IGP-klassifisert vin behøver ikke på noen måte å stå tilbake for AOP-vin.
I mitt “hjemmeområde”, Languedoc Roussillon, er noe av den beste vinen klassifisert på dette nivået. Her kan man forholde seg ganske fritt til tradisjonene, og det er gjerne her nyskapingen skjer. Noen forsøker å dyrke kvalitetsvin i områder som tidligere ikke har hatt slik produksjon, forsøker seg med druer som tradisjonelt ikke har vært dyrket i området, osv. Først når man har oppnådd suksess og kvalitetsnivået er etablert, da kan man begynne å håpe på en AOP-klassifisering.
Det er på IGP-nivået man må lete etter interessant vin fra Ardèche, om vi ikke går til de tidligere nevnte Rhône-klassifiseringene langs Rhônens høyrebredd. Det var litt tilfeldig at jeg oppdaget noen perler herfra. Like før påske var jeg i Paris, som jeg pleier å være på den tiden. Vi spiste på en liten restaurant som heter Qui Plume la Lune, en restaurant jeg varmt anbefaler. Vi bestilte en av stedets mangeretters menyer (man har ikke noe valg, de har ikke à la carte), med tilhørende vinmey. Stedet hadde ikke bare utsøkt mat, men også meget gode og interessante viner. Jeg har sagt det før, men det tåler å gjentas: Jeg har oppdaget mange gode viner og lært mye om vin ved å følge vinkelnernes anbefalinger på gode restauranter, gjerne i form av den vinmenyen de har satt sammen, samt å stille noen spørsmål om noen av disse vinene.
De to første vinene vi fikk var hvitviner fra Ardèche. Den første var en Chardonnay produsert av Louis Latour. Grande Ardèche 2009. Louis Latour er en meget anerkjent Burgund-produsent. Men de begynte å se seg om etter andre steder hvor de kunne produsere en rimeligere Chardonnay av god kvalitet, utenfor Burgund. I 1979 landet de på Ardèche, hvor de har bygget opp en produksjon. Denne vinen var en av de beste Chardonnay-viner jeg har smakt som er produsert utenfor Burgund, kanskje den beste. Stilen er som hvit burgunder, med blant annet et preg av moderat fatlagring. Hadde jeg ikke visst hva det var, ville jeg ganske sikkert ha plassert denne vinen i Burgund og gitt den ganske god score blant hvite burgundere. Men en utsalgspris på 12,90€ (for 2012-årgang) gir dette svært god vin for pengene. Og det er langt unna hva man må betale for en god, hvit burgunder.
Den andre vinen var produsert av Sylvain Bock, som satser på naturvin. Ingen bruk av svovel i klaringen av vinen, eller andre kjemikalier i noen del av produksjonsprosessen. Det var en vin med det noen kryptiske navnet “Ne fais pas sans blanc”. Den er laget med 2/3 chardonnay og 1/3 grenache blanc. Den er ikke fatlagret. Den har en meget frisk og ren smak. Det er ingen dyr vin. Jeg har sett den til salgs for 11,60€.
Begge disse produsentene holder til iAlba la Romaine, som er en gammel romersk by. Det produseres 60% rødvin og 40% hvitvin i området.
Ingen av disse vinene er i salg i Norge. Sist jeg sjekket, hadde Vinmonopolet sju viner fra Ardèche i sine lister: En rosé, fire røde og to hvite (hvorav en er utsolgt). Området er angitt som “Frankrike, Rhône Sør, Ardèche”, som jeg ikke får til å stemme helt. Selv om noen av de klassifiserte Rhône-områdene ligger i Ardèche, er det ikke noe område i Rhôneklassifiseringen som heter Ardèche. De to hvitvinene er laget med andre druer enn de to som jeg har smakt.
Jeg må bare konstatere at jeg må bite i meg det jeg skrev for fem år siden, og innse at jeg ikke hadde gjort godt nok forarbeid den gangen. Så veldig mye vet jeg fortsatt ikke om viner fra Ardèche, men det føyer seg til den stadig lengre listen over vinområder som bør utforskes nærmere. Den som har lever får se (og kanskje smake).
Noe tilfledig har jeg kommet over bryggeriet Bourganel i Val les bains, som ligger litt nord for Aubenas. De har de vanlige typene, som Blonde, Ambré, Brun og Blanch. I tillegg har de noen smaksatte øltyper. Jeg smakte først deres Biere aux Myrtilles de l’Ardeche, som er øl med blåbær fra Ardeche. Jeg synes øl med blåbær er ganske godt, så denne likte jeg.
Ardeche er også kjent for sin kastanjeproduksjon. Så det er ikke overraskende at de også har øl smaksatt med kastajne. Det har jeg vært borte i før, bl.a. i øl fra Korsika. Kastanje har ikke en veldig gjennomtrengende smak, så det er OK. Men jeg synes ikke at kasanjen hever kvaliteten på ølet.
Under sterk tvil kjøpte jeg også en flaske Biere au Nougat. Nougat har en ganske karakteristisk smak, og er ganske søtt. Det blir ikke et øl etter min smak, så jeg kommer nok ikke til å kjøpe det igjen.
De har også et øl med kastanjehonning. Der satte jeg grensen. En ting er at jeg generelt ikke er noe glad i honning. Dessuten liker jeg ikke veldig søte tilsetninger i øl. Så tvilen kom denne gangen ikke tiltalte til gode, så jeg kjøpte ikke det ølet.
Jeg har to ganske ulike minner fra målbyen Valence. Da jeg var på Interrail i 1975, hadde vi ganske tilfeldig valgt ut Valence som en by hvor vi gjorde en stopp. Som det gjerne var for oss unge interrailere, så var vi dårlig forberedt og visste ikke noe om stedet på forhånd. Vi var jo ikke som alle de vanlige turistene, som gikk rundt og drasset på guidebøker, må vite! Vi skulle oppdage, om ikke verden, så i alle fall Europa, på egenhånd. Vi tok inn på et billig hotell, og spiste på en ganske enkel restaurant. Her kom vi i snakk med en ganske nedtrykt belgier, som hadde vært i en bilulykke. Hans kone lå fortsatt på sykehuset. Ellers tilbrakte vi mye av dagen i byens store park, uten å vite om det var noe annet interessant å finne på i byen. Vi skulle reise videre med nattog til Barcelona. Toget hadde antageligvis startet i Paris, og var i Valence ca 03.30. Å vente på toget midt på natten i en helt stengt by, er ikke særlig spennende.
Noe jeg lærte på mine interrailturer var at man ikke oppdager så mye når man ikke vet hva man skal se etter. Altså at man bør forberede seg når man skal reise.
35 år senere var jeg der igjen. Den gang hadde jeg valgt ut byen som et passende sted for å markere vår 30-års bryllupsdag. Nå hadde jeg gjort forundersøkelser, og hadde bedre råd enn da jeg var ung interrailer. Jeg hadde bestilt en suite på Maison Pic, som enten er et lite hotell med en trestjerners restaurant, eller en tresjerners restaurant med et utmerket hotell, alt etter hvordan man ser det. Jeg har beskrevet Maison Pic nærmere her, og skal ikke gjenta det. Det er et besøk som tåler å gjentas, når anledningen måtte by seg.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så ble det endelig en seier til den evige toer, Greg Van Avermaet. Nå deles ikke seiere ut til den som fortjener det mest. Men om noen fortjener å vinne etter å ha vært nær så mange ganger, så er det Greg Van Avermaet. Men om Peter Sagen fikk nok en andreplass, har han allerede vunnet så mye i sin karriere at han på ingen måte er noen evig toer. Og han har den grønne trøyen, som jeg tror han vil beholde.
Alexander Kristoff har åpenbart ikke klart å bevare formen fra tidligere i sesongen, og Edvald Boasson Hagen synes ennå ikke å ha funnet den.
I dag venter nok en opp og ned etappe. Også dette er en etappe hvor et brudd med ufarlige ryttere kan få lov til å gå. Lagene til sammenlagtfavorittene vil kunne velge å spare seg til Alpene, fremfor å bruke krefter på å kjøre inn et brudd som ikke betyr noe fra eller til i sammendraget. Spurtlagene vet at de mest typiske spurterne vil være sjanseløse i avslutningen av dagens etappe. I morgen venter en mer typisk spurtetappe, så de kan velge å spare kreftene til da.
14. etappe tar oss gjennom den delen av Massif Central som heter Les Cevennes. En stor del av etappen går gjennom dalen Gorges du Tarn, og avsluttes opp stigningen i Mende, opp til la Croix Neuve, en stigning gjerne kalles La Montée Laurent Jalabert (Laurent Jalabert er fra Mende). Jeg følger Tour de France på fransk TV. Der er Laurent Jalabert ekspertkommentator. Noe morsomt må de vise om denne bakken.
Det er 3 km med en gjennomsnittlig stigning på 10,1% og 13% på det bratteste. Man skal være god til å klatre for å vinne her. Sist denne avslutningen ble syklet i Tour de France, i 2010, vant Joaquim Rodriguez.
Denne gangen må vi starte med en innføring i deler av fransk geografi. Frankrike har fem fjellområder. Alle kjenner Alpene. Alle som følger Tour de France kjenner også Pyreneene. Mellom disse har vi Massif Central, som vi skal gjennom i dag. I tillegg er Vosges vest for Alsace, med toppen La Planche des Belles Filles, hvor det var målgang i 2012 og 2014. Videre Jura ved grensen mot Sveits øst for Lac Lemain, hvor det var målgang på Col de la Croix i 2012. De som er litt interessert i geologisk historie, kjenner Juratiden. Den har navn fra Jurafjellene, og det er herfra vi også har navn som Jurassic Parc. Men jeg skal ikke gå noe nærmere inn på det.
I Tour de France er man innom Alpene og Pyreneene hvert år. Det er ofte vært lagt inn noen flate og lette etapper mellom disse, ute ved kysten, slik at man ikke så ofte har besøkt Massif Central. Men det hender. Det hender man har etapper i Jura, som Planche de belle filles (ballon d’alsace).
Massif Central er gammelt fjell — rundt 500 mill år eller så. I området er det mange utdødde vulkaner — vi får i alle fall håpe de er utdødde. Man trodde at vulkanen på Vestamannejer på Isaland var utdødd, helt til den begravde det meste av øya og byen i 1973. Man kan aldri stole på vuklaner.
For 200 millioner år siden var store deler av Massif Central dekket av hav. Sand, skjell, død fisk og mye annet sank til bunns, og ble etter hvert forstenet. Dette dannet tykke kalkstenslag.
Den sydlige delen av Massif Central, kalt Les Cevennes, består for en stor del av slike kalkstenslag. De danner noen høysletter, som lokalt kalles Causse. Når rytterne tar av fra Gorges du Tarn i Saint-Enimie, for å sykle over til Mende, sykler de over Causse de Sauveterre.
Kartet nedenfor viser geologien i departementet Lozere, som det meste av dagens etappe går gjennom. De røde områdene er granitt, som blant annet omfatter Mont Lozere og områdene lenger nord i Massif Central. Hadde vi beveget oss litt lenger syd, til Mont Aigoual, er det også et granittområde. Granitt er, om jeg har forstått det rett, en bergart som dannes nede i magmaen. Det en vulkansk bergart, men ikke en bergart som dannes ved utbrudd, som lava og basalt. Og som man vet: Granitt er hardt, så det er ikke overraskende at de høyeste fjellene i området er granitt. De har motstått erosjon bedre enn annet fjell.
De blå områdene er kalkstein, dannet på gammel sjøbunn. Dagens eatppe går gjennom dette kalksteinsområdet. Dette er sedimentære bergarter, altså som er avsatt lagvis etter som nytt materiale sank til bunns, og som igjen bidro til å øke trykket og dermed forsteningen. Man kan tydelig se lagdelingen i fjellet, som her langs bakken opp fra Saint-Enimie mot Causse de Sauveterre, hvor rytterne skal sykle i dag.
Gorges du Tarn er et eksempel på hva vann kan utrette om det bare får lov til å holde på lenge nok. Den er en av flere slike daler i området. Vannet graver seg ned. I tillegg forvitrer dalsidene, som bidrar til å vide den ut.
Prosessen er både mekanisk og kjemisk. Regnvann løser opp kalkstein. Det bidrar til erosjon. Men det er også denne prosessen som danner dryppsteinshuler, som det finnes mange av i området. Mellom Gorges du Tarn og Gorges du Jonte litt lenger syd, finner vi Aven Armand. ‘Aven’ betegner en grotte som har åpningen opp, mens Grotte er grotter som har åpning fra siden. Bildet nedenfor er fra Aven Armand. Skulle du være i området, så besøk noen slike grotter.
Oppe på kalksteinsplatåene er det ganske tørt og ikke veldig fruktbart. Om jeg har forstått det rett, henger det sammen med at vannet trenger gjennom kalksteinen. Men jeg må innrømme at jeg nå refererer ganske mye som jeg mener å huske fra hva guider har fortalt, og hva jeg har lest — uten at jeg har funnet tilbake til kildene. Jeg er jurist og ikke geolog, så jeg garanterer ikke riktigheten av alt jeg sier om dette.
Det vokser for det meste gress og busker på disse platåene. En av de tradisjonelle næringene i området er sauehold, og sauen beiter på disse områdene. Dette er et ganske typisk landskap fra Les Grande Causses, omtrent ved Côte de Sauveterre, som rytterne skal over mellom Sainte-Enimie og Mende.
Målgangen er ved la Croix Neuve, en bakke på ca 3 km med en gjennomsnittlig stigning på 10,1%, og selve målgangen er ved en flystripe på platået på toppen. Om jeg har forstått det rett, brukes denne flystripen mest av seilflygere.
Vi var der for et par måneder siden. Noe av det som alltid er frustrerende når man skal forberede slikt som dette om Tour de France, er at kart over etappene og detaljer først offentliggjøres i begynnelsen av juni. På den tiden vi var der, hadde vi bare et grovt oversiktskart over hele touren, og måtte gjette oss til resten. Vi kjørte faktisk opp den avsluttende bakken, uten å vite at dette var avslutningen på etappen. (Selv om bakken “bare” er klassifisert som andrekategori, er 3 km med 10,1% stigning mer enn hva jeg klarer, så jeg prøvde meg ikke på sykkel.) Jeg burde nok ha gjort litt bedre research, siden dette er en avslutning som har vært brukt flere ganger før. Men det gjorde at jeg ikke tok noen bilder fra stedet hvor dagens målgang er. Neste gang jeg måtte være på de kanter, skal jeg sørge for å dokumentere det ordentlig. Men tar vi av fra hovedveien omtrent der rytterne går i mål, kommer vi til et utsiktspunkt med flott utsikt over Mende. Der står det også et stort kors, som er godt synlig fra byen. Det var dit vi var på vei da vi kjørte opp avslutningsbakken.
Men så langt har dette blitt en svært så tørr etappe, uten noe å drikke. Det meste av etappen går i departementet Lozere, som er i regionen Languedoc-Roussillon. Languedoc-Roussillon er det området i Frankrke, og vel også i verden hvor det produseres mest vin. Men det er de fire andre departementene, og ikke Lozere som bidrar til dette. Lozere er et av Frankrikes tynnest befolkede departementer, har ikke mye interessant vin å by på. Det er seks kommuner hvor man kan produsere vin klassifisert som IGP Pays d’Oc, altså landvin fra Languedoc. Som et apropos til debatten om norsk kommunestruktur: Frankrike har 36.000 kommuner. Mer enn 20.000 har færre enn 500 innbyggere. Hadde det ikke vært for at Frankrike er en del av det store og farlige landet kjent som Utlandet, og er med i EU (til og med en av grunnleggerne), måtte det ha vært et eldorado for Senterpartiet. Seks kommuner i Frankrike, det er ikke stort. Noe viktig vinområde er dette ikke.
Nede i en dal som Gorges du Tarn dyrkes det ikke veldig mye, og vin finner man lite av. Hadde vi forflyttet oss lenger sydover i Languedoc-Roussillon, kunne vi ha sett at man kan produsere særdeles god vin på slike kalksteinsplatåer, som f.eks. i Terrasses de Larac. Men når vi er mer enn 1000 meter over havet, da er for høyt (i praksis for kaldt) for vinproduksjon.
Vi kan gå tilbake til området nær starten på dagens etappe, og velge en vin fra Côte de Millau. Sist jeg var i området, kjøpte jeg en Le domaine du Vieux Noyer, Rosé. De regnes for å være en av de bedre produsentene i området. Men det kom ikke blant mine favorittviner. Den hadde en smak av jordbær og bringerbær, slik man venter å finne i en rosé. Men den hadde også et visst preg av tørket frukt, nesten som tørket fiken. Og det er ikke hva man venter å finne i en rosévin.
Vi kan også gå til den andre enden av Gorges du Tarn, til det området som heter Ispagnac. Om vi kaster et lite blikk på det geologiske kartet onvenfor, er vi da i et av de områdene som er merket med grønt, hvilket vil si at det er skifer, og ikke lenger et kalksteinsområde.
Jeg leter alltid etter lokal vin. Så da vi var i Gorges du Tarn, bestilte jeg en rødvin fra Domaine des Cabridelles. Det er synd å si det, men det var ikke en vin som falt i min smak. Så jeg kommer nok til å lete etter en annen vin neste gang jeg måtte være på de kanter.
Det ble visstnok produsert en god del vin i området før vinlusen phylloxera utryddet det meste av europeiske vinstokker på andre halvdel av 1800-tallet. Den gang var det bare de beste områdene som ble replantet med nye vinstokker, og Gorges du Tarn var tydeligvis ikke et slikt område. Så vinproduksjonen i området forsvant.
Nå har entusiaster begynt å plante vinstokker i de sydvendte skråningene bak Sainte-Enimie.
Hvis man skal tro den lokale turistreklamen, produseres det vin av god kvalitet. Men når sant skal sies, har jeg ikke så veldig stor tillit til lokal turistreklame når det gjelder akkurat dette. Selv har jeg ikke smakt denne vinen, så jeg har ikke noen selvstendig grunnlag for å mene noe om den. Drikk lokal vin når du er i området. Men jeg har så langt ikke funnet noe vin herfra som det er verdt å lete etter.
Jeg anbefaler en tur i Gorges du Tarn, om enn ikke for vinens skyld. Du kan lese mer og Gorges du Tarn her. Den som interesserer seg for slikt, kan drive fjellklatring, strikkhopping, huleklatring, og ikke minst kanopadling. Det er også mulighet for mange fotturer, til dels i ganske bratt terreng. Det er interessant natur (som står på UNESCOs verdensarvliste), med variert dyre- og fugleliv. Det er ikke alle stiene som passer for folk med høydeskrekk, som meg. Jeg har bare vært her med bil, og har ikke syklet i området (dessverre). Men skulle jeg planlegge en sykkeltur i Gorges du Tarn, ville jeg nok velge å sykle den i motsatt retning av det rytterne gjør på dagens etappe. Etappen går oppstrøms. Sykler man nedstrøms vil det fortsatt bli både opp og ned, men det blir mer ned enn opp. Med mindre jeg var opptatt av klatretrening, ville jeg ikke ha lagt inn turen over til Mende, som innebærer ganske mye stigning. Jeg ville ha startet i Florac eller Ispagnac, og syklet ned derfra.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Da er rytterne ferdige med Pyreneene. Nok en dag har Sky vist styrke. Det var liten grunn for dem til å kjempe om etappeseier, så lenge de hadde kontroll på sammenlagtkandidatene. Nok en gang satt trioen Chris Froome, Geraint Thomas og RIche Porte igjen helt til finalen. Etter det jeg forstår er det klart at Richie Porte forlater Sky etter denne sesongen, for å kjøre for et lag hvor han kan være kaptein. Slik Geraint Thomas kjører, bør han også være klar for større oppgaver enn å hjelpe Chris Froome.
13. etappe er en småkupert etappe etter Pyreneene. Klatrerne og sammenlagtkandidatene kan ta det rolig noen dager, og lade opp til Alpene. Dagens etappe inneholder noen stigninger, men ingen virkelig store.
Etter kraftanstrengelsene i fjellene fremstår dette som en etappe hvor et ufarlig brudd kan få lov til å gå inn. Det vil ha blitt så store tidsdifferanser at mange ryttere er helt ufarlige i sammendraget. En tredjekategori og to fjerdekategoristigninger er for lite til å bety noen endringer i kampen om klatretrøyen.
To ryttere som er helt uten betydning i sammendraget er Edvald Boasson Hagen og Alexander Kristoff, som ligger henholdsvi 1.23 og 1.47 bak Chris Froome. Begge har også helt meldt seg ut av kampen om den grønne trøyen, i den grad de i det hele tatt har meldt seg på. Så vi kan håpe på at i alle fall en av dem klarer å komme seg med i et brudd.
Det går mye opp og ned. Etappen avslutter med en 570 meter lang bakke med 9,6% stigning. Det er ikke en avslutning for typiske spurtere. Men den kan kanskje passe Edvald Boasson Hagen. Den vil nok også kunne passe Peter Sagan. Men siden han har den grønne trøyen, vil nok verken Lotto Soudal, Giant Apecin eller Etixx QuickStep tillate at et brudd hvor han er med får gå.
Dagens etappe går langs en slags vinmessig øst/vest grense. Vi kan starte med å se litt på terrenget, ved dette satellittbildet fra NASA.
Fjellområdet omtrent midt på bildet er Massif Central, mens fjellet nederst på venstre side er Pyreneene. Den sydlige utløperen av Massif Central heter Montagne Noir. Massif Central er ikke så høyt og dramatisk som Pyreneene og Alpene. I dag starter etappen litt utenfor (syd-øst) for Toulouse, som ligger litt vest for sydspissen av Montagne Noir. Vannskillet i Canal du Midi, som forbinder Atlanterhavet og Middelhavet, er omtrent i Toulouse.
Vest for Massif Central er klimaet preget av Atlanterhavet. Det kommer mye kjølig og fuktig luft inn herfra. Når den presses inn i trakten mellom Montagne Noir og Pyreneene, presses luften opp og avkjøles. Den som ikke har glemt all fysikken fra skolen, ved at luften da kan holde på langt mindre fuktighet enn når den er varm. Så fuktigheten skilles ut og faller ned som regn, eller til tider haggel. At man får den type være som man hadde i går, er ikke helt uvanlig på denne siden av Pyreneene.
Syd og øst for Massif Central er området preget av Middelhavet. Inne i den vestlige delen av Massif Central kan dette variere.
Reiser vi litt mot syd-øst fra Toulouse, slik at vi kommer så vidt over på østsiden av den sydlige utsitkkeren av Montagne Noire, kommer vi til vinområdet Cabardès. Cabardès regnes til Languedoc, som er middelhavsvin. Men Cabardès er et av de vestligste vinområdene i Languedoc, slik at det er et av de vestligste av de østlige vinområdene. Men området er klimamessig også preget av kontakten med Atlanterhavet. Her dyrkes druer kjent fra Bordeaux, i tillegg til de typiske middelhavsdruer.
Drar vi fra Toulouse i retning nord-vest, kommer vi først til vinområdet Fronton og deretter til Saint-Sardon. Dette er vestlige, Atlanterhavsrettede vinområder.
Det mest interessante vinområdet rytterne passerer på dagens etappe, er Gaillac, lit vest for dagens etappe. Gaillac ligger ved elven Tarn (som har gitt navn til departementet Tarn), som renner ut i Garonne. Det er et av de eldste vinområdene i Frankrike, med vinproduksjon helt tilbake fra romertiden. Noen hevder at dette er det eldste vinområdet i Frankrike, andre mener at det ble produsert vin enda tidligere i området rundt Narbonne. Jeg skal ikke blande meg inn i den diskusjonen.
Gaillac ligger mellom Middelhavet og Atlanterhavet, og sies å kunne produsere viner innenfor begge stilretninger — i tillegg til mer typisk innlandsviner. Denne muligheten til å produsere vin i flere stiler er på en måte en styrke, på en annen måte en svakhet. Det har gjort at viner fra Gaillac ikke har noen klar identitet.
Opprinnelig fikk ikke Bordeaux sin posisjon i vinverden på grunn av vinens kvalitet. Før man lærte seg å drenere vinmarkene, var vinen ganske tynn og sur. Går vi noen hundre år tilbake, ville man ha søte, ikke tørre viner. Men Bordeaux har en strategisk beliggenhet, der den ligger ved uløpet av elvene Garonne og Dordogne. Vin fra andre områder ble sendt nedover disse elvene til Bordeaux, og videre ut i verden derfra. Men i Bordeaux ville man ikke skipe ut denne vinen før deres egen vin var solgt.
På de tider var man ikke så nøye med hvor vinen egentlig kom fra. Kraftigere vin fra andre områder, blant annet Gaillac, ble blandet med bordeauxvin for å forbedre denne, og det ble solgt som bordauaxvin. På den måten ble viner fra Bordeaux kjent, mens vin fra bl.a. Gaillac forble ukjent — og slik er situasjonen i stor grad fortsatt.
Gaillac er et av de områdene som hevder å være stedet hvor man først produserte musserende vin. Jeg skal ikke mene noe om akkurat det heller. Men de som kan dokumentere den eldste produksjonen av musserende vin er Limoux, som er et stykke lenger syd.
Uansett produseres det en helt spesiell musserende vin, med det som kalles Methode Gaillacoise. All god musserende vin lages med en ettergjæring på flaske. Den vanlige metoden, gjerne omtalt som champagnemetoden, selv om det strengt tatt ikke er lov å bruke den betegnelsen, er at det tilsettes sukker etter at vinen har gjæret ut, og før den tappes på flaske. Egentlig tilsettes en søt(et) druemost som kalles liqueur de tirage. Med Methode Gaillacoise tilsettes ikke sukker. Det er kun naturlig sukker fra overmodne druer. Det gir en ganske karakteristisk smak (her må jeg medgi at jeg så langt ikke har smakt vinen, og kan bare gjengi andres beskrivelse). I dag produseres også mer moderne musserende vin, tilpasset dagens smak.
Reiser vi litt mot nord-vest fra dagens målby, kommer vi til Marcillac, som er et annet interessant vinområde.
Marcillac består av en labyrint av små daler. Området er skjermet av fjellene og sydvendt, slik at det er et ganske varmt mikroklima i Marcillac. Området, eller i alle fall det klassifiserte AOP-området, er ikke stort. Det er 180 ha og det produseres årlig ca 7.000 hl. Det burde bli omtrent 100.000 flasker.
90% av produksjonen er druen Mansois, som er det lokale navnet på Fer Sevardou. Men man dyrker også de to “Bordeaux-druene” Merlot og Cabernet Franc. Vinen beskrives som dyp rød og med ikke alt for fremtredende tanniner. Den kan derfor drikkes relativt ung, men tåler også lagring.
Selv om det ikke er så veldig langt mellom Marcillac og Gaillac, forflytter vi oss mellom de østligste områdene i vest, til de vestligste områdene i øst. Mens Marcillac ligger i den vestlige avslutningen av høyslettene i Languedoc og ser mot Middelhavet, danner Gaillac den østlige avslutningen av Aquitaine-bassenget og ser mot Atlanterhavet. De ligger rygg mot rygg og ser hver sin vei.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Sky viser styrke når både Richie Porte og Geraint Thomas nok en gang sitter med helt inn i finalen. Sky har også fortsatt hele laget intakt, mens Tinkoff Saxo har mistet Ivan Basso og Daniele Bennati. Tinkoff Saxo har satset på å vinne alt: Giro d’Italia og Tour de France til Alberto Contador, i tillegg til grønn trøye for Peter Sagan. Lite tyder på at Alberto Contador er i stand til å vinne årets tour. Men Peter Sagan bør kunne klare den grønne trøyen. I tillegg til avslutningsetappen i Paris, gjenstår bare en klar spurtetappe, mens det er flere halvharde etapper som kan passe f.eks. Peter Sagan. Men vi er bare halvveis, så mye kan fortsatt skje.
Laurent Jalabert, ekspertkommentator for fransk TV, minnet om at vi ikke skal glemme Tejay van Garderen. Han tåler stor belastning over lang tid, og henger med hele veien. BMC har også fortsatt hele laget intakt. Men han mangler aksellerasjonen til Alberto Contador og Chris Froome, og sykler dermed mindre spektakulært — og bilr lettere oversett.
Zakkari Dempster fra Bora Argon 18 ble, om jeg har forstått det rett, den første i år som havnet utenfor tidsgrensen, og jeg regner med at han derfor ikke starter i dag. Han blir neppe den siste.
12. etappe er en typisk haikjeft. Vi må regne med at Chris Froome vil bli angrepet fra alle kanter. Selv kan han avvente angrep og forsvare seg mot dem. Det er ingen grunn til at han skal angripe selv, men mindre han også denne gangen mener han har krefter til å sette inn et rykk de siste fem kilometerne opp mot mål.
Nå er vi inne i et vinfattig område. Ariège er et av de tynnest befolkede departementene i Frankrike. Går man inn på siden for Gastronomie et les produits du terroir på nettsidene til turismyndighetene i Ariège, finner vi ikke ett ord om vin. Slike turiskontorer pleier ikke å være så veldig selektive med hva de reklamerer for, og all vin som produseres på de underligste steder er selvsagt av høy kvalitet — i følge turiskontorene. Så når det ikke nevnes av disse, da er det ikke mye man har å vise til.
Chris Froome og Sky viser styrke. Richie Porte på andre etter vinneren Froome, og Greaint Thomas på 6., alle foran Tejay van Garederen og Alberto Contador, da blir det ikke lett å finne noen mottrekk. Men alle kan ha en dårlig dag eller uhell, så det er for tidlig å gi opp. Moviestar må også vurdere hvor løs kanon Alessandro Valverde skal få lov til å være. Han hadde i alle fall en manøvre hvor man ikke fikk inntrykk av at det var Quintana han kjørte for. Men det er vel ikke så lett å være degradert kaptein.
11. etappe er en klassisk Pyreneeretappe, med fjell som Col d’Aspin og Col du Tourmalet. Her må vi regne med at sammenlagtkandidatene kommer til å angripe hverandre.
Til slike fjelletapper er det vanskelig å finne vin. Vi starter med Jurançon. Jurançon er et område syd og vest for Pau. Rytterne sykler østover fra Pau, og er strengt tatt ikke innom Jurançon. Egentlig var rytterne nærmere Jurançon i går. Men jeg valgte å spare denne vinen til i dag. Jurançon er et landskap med åser og daler som stor sett går i nord-syd retning. Vinen dyrkes for det meste i åsene.
I Jurançon har det vært dyrket vin lenge. Om jeg husker historien rett, var det pilegrimer på vei hjem fra Santiago de Compostella som hadde med seg vinstokker fra Spania til bl.a. dette området. Pilegrimene har betydd mye for utbredelse av bl.a. vin i Europa. Vin fra området er nevnt i tekster fra 998. Det var her uttrykket “cru” først ble tatt i bruk ved klassifisering av vin. Det skjedde på 1300-tallet. Området er preget av et klima med varm vind fra Spania og mye sol. Det gir druer med mye sukker og det produseres mye søt vin.
Det produseres to hovedtyper av vin, begge hvite. Den ene er Le Jurançon som er søt og Le Jurancon Sec, som er tørr — slik navnet sier. De er laget på druene petit og gros manseng og petit courbu. Druene til den beste søte Le Jurançon høstes sent, gjerne så sent som i november eller desember. Dette gir overmodne druer med mye sukker.
Vinmonopolet har fire Jurançon-viner i sine lister. Av disse er en tørr og tre søte. En av dem kommer på halvflakse. Søt vin er ikke noe man drikker mye av. Jeg foretrekker å kjøpe halvflasker av slik vin.
Jeg tar med to Jurançon-viner jeg har kjøpt til tidligere etapper når touren har vært innom her. Begge er produsert av Uroulat.
Ved starten av dagens etappe kan vi finne mye god vin. Men når vi kommer inn i fjellene er det best å nyte medbragt.
På denne etappen skal rytterne innom byen Lourdes, kjent som Den katolske kirkes Disneyland. Vannet i stedets kilde skal angivelig ha mirakelvirkninger. Det er nesten grotesk å besøke stedet, hvor syke mennesker kommer i et desperat håp om å bli helbredet. I en del andre byer har man sykkelfelt. I Lourdes har man rullestolfelt for de som skal trille fram til mirakelkilden. Selv har jeg en boks peppermyntesukkertøy laget med hellig vann fra Lourdes. Men jeg har ikke erfart at de hjelper noe bedre enn annet hvis jeg har vondt i halsen.
I det minste de litt overtroiske, og særlig katolske syklister, burde vel fylle opp drikkeflaskene med mirakelvann før dagens etappe, og bruke det når de blander sportsdrikk til flaskene. Nå har vel El Diablo pensjonert seg, så rytterne trenger ikke gjøre som den katolske og overtroiske rytteren Gigi i sykkeltegneserien Le Tour de France:
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Nå starter kapittel 2 i årets tour. Fra flatt og småkuppert til fjell. Det er nå sammenlagtkandidatene må begynne å vise seg fram for alvor. Ryttere reagerer litt ulikt på hviledager, så det blir interessant å se hvem som er på hugget. Chris Froome må regne med angrep fra alle kanter. Sammenlagtkandidatene har ennå sine lag intakt, så de slipper i det minste å kjempe alene. Men det er nå det vil vise seg hvor sterke lagene er.
10. etappe sykles på 14. juli, Frankrikes nasjonaldag. Dette er den etappen alle franske syklister drømmer om å vinne. Etappen avsluttes på toppen av en høykategoristigning. Men fram til den siste stigningen må den kunne regnes som småkupert. Her vil nok noen bruke laget til å holde høy fart til der den siste stigningen begynner, i et forsøk på å slite ut konkurrenter. Og så blir det angrep i den siste bakken.
Som alltid har vi en utfordring når vi skal finne vin langs fjelletappene. Men noe skal vi finne langs den første delen av etappen, hvor det fortsatt bare er småkupert.
Så ble det fransk seier, og stor jubel her i Frankrike. Og Peter Sagan demonstrerer hvorfor og hvordan han vil sikre seg den grønne poengtrøyen. Om han ikke vinner, så er han alltid med og tar poeng i avslutninger hvor mer typiske spurtere er sjanseløse. Det var slik Erik Zabel pleide å vinne, Thor Hushovd har vunnet slik, akkurat som Peter Sagan også har gjort tidligere.
Jeg burde ha skrevet det i går eller i forgårs. Armorikmassivet, som stort sett utgjør Bretagne, er rester av en gamme fjellkjede. Det er gammelt og hardt fjell, men mange øst/vestgående forkastninger, som lager de bakkene vi har sett en del av i går, og vil se mer av i dag. Jeg går ikke mer inn i geologien, men tar med et geologisk kart over området, som viser noe av dette.
9. etappeer en 28 km lagtempo. Jeg liker lagtempo. Her gjelder det å ha et sterkt lag. Et lag med en stjerne og et støtteapparat gjør det ikke nødvendigvis godt på slike etapper. Lagets tid bestemmes av femtemann over mål. Laget skal være godt samkjørt og ha trent lagtempo for å kunne hevde seg i denne øvelsen. Årets lagtempo er hard. Den er ikke så lang. Men den ender i en motbakke på 1,7km, med en gjennomsnittlig stigning på 6,2%. Den er litt kortere og ikke fullt så bratt som Mûr de Bretagne. Men å holde fem ryttere samlet opp her, det kan bli en utfordring.
Jeg vil tro at noen lag vil velge å la de antatt minst klatresterke ta mange og lange føringer første del av etappen, og så droppe dem og la de fem antatt mest klatresterke hjelpe hverandre til mål i mest mulig samlet flokk.
Orica GreenEdge er et lag som har vunnet flere lagtempoetapper. Noe av det som alltid er morsomt å se fra store sykkelritt er deres videoer “Back Stage Pass”. Nedenfor kartet har jeg tatt inn deres video fra første etappe, lagtempoen, i årets Giro d’Italia. Men den etappen var helt flat, og det er nok litt andre egenskaper man på ta fram med dagens avslutning. Orica GreenEdge er dessuten det laget som er hardest rammet av skader, med tre ryttere som allerede har brutt. Med seks ryttere igjen, har de ikke så mange å velge blant når taktikken skal legges opp for en lagtempo som dette. Det er ikke uten grunn at man ikke kan ha en lagtempo for sent i et langt etapperikk. Men lagene med sammenlagtfavoritter er fortsatt intakte. For dem er det om å gjøre å vinne, eller i alle fall ikke tape tid. Noen kan ha ambisjoner om å vinnet etappen. Men for andre er det bare en etappe man skal komme gjennom på en anstendig måte, og trygt innenfor tidsgrensen.
Det var heldigvis ikke flere alvorlige velt i går. Alexander Kristoff var med, men manglet det siste som skulle til. Skjønt timingen sviktet vel også denne gangen. Og dømmekraften har åpenbart sviktet hos hans lagkamerat Luca Polini, som testet posivit for kokain. At det går an å gjøre noe så dumt!
8. etappe går i Bretagne. Det er igjen en småkupert etappe, som i utgangspunktet ser ut som en typisk bruddetappe. Men vi er fortsatt i den første uken, så det spør om noe brudd får lov til å gå inn. Etappen avsluttes opp Mûr-de-Bretagne, en bakke på ca 2 km med en gjennomsnittlig stigning på 6,9%. Skal man ha noe å sammenligne med, så er det omtrent som å sykle Grefsenkollveien opp til Grefsenkollen. Og vi kan kanksje minne om at de ikke bare skal sykle opp. De skal spurte opp, etter først å ha syklet ca 180 km.
Det er ikke en etappe for de typiske spurterne. Sist denne ble syklet i Tour de France, vant Cadel Evans, om vi skal tro fransk TV. Så dette er en avslutning for folk som kan klatre.
Alle kultiverte mennesker vet at det var en liten landsby i Gallia som romerne aldri klarte å okkupere, til tross for utallige og iherdige forsøk. Landsbyen har aldri blit funnet, så vi vet ikke eksakt hvor den var. Men den var nok et sted i Bretagne, om enn litt lenger vest enn dagens etappe tar oss. Asterix er oversatt til mange språk, også bretonsk. Det er bra, for det er antagelig nærmere det språk Asterix, Obelix og de andre faktisk snakket, enn dagens fransk. Skjønt hvem vet. Bretonsk kom vestfra i tidlig middelalder. Hvilket språk man snakket i Bretagne før dette, altså på Asterix’ tid, vet jeg ikke. Kanskje var det en variant av frankisk, som var et germansk språk. Nederlandsk regnes i dag som en språklig etterkommer etter frankisk.
Bretagne er en av flere ufranske deler av Frankrike. Man snakket tradisjonelt bretonsk, et språk som ikke er beslektet med fransk. Det er et keltisk språk, som kan minne om walisisk og gaelisk (som man snakker i deler av Irland og Skotland). Så vidt jeg vet må man lenger vest i Bretagne for å komme til de områdene hvor folk fortsatt snakker bretonsk. Det sier en del om franskmenns arrogante holdning overfor språklige minoriteter, at de ganske konsekvent omtaler det som en dialekt, og ikke som et eget språk. Lenge ble slike minoritetsspråk undertrykt i Frankrike. Det kan ofte være vanskelig å trekke skille mellom en dialekt og et språk. Man sier gjerne at et språk er en dialekt med en hær og en marine, altså at det er mer et spørsmål om politikk enn om lingvistikk. Men når det gjelder fransk og bretonsk, er det ingen tvil om at det er ulike språk.
Bretagne er heller ikke noe vindistrikt. Om jeg har forstått det rett, er det slik at franske regler gjr det vanskelig å produsere og kommersialisere vin fra et departement som ikke regnes som vinproduserende. (Skjønt noen klarer det likevel, så det er nok noen detaljer her jeg ikke har fått med meg.) Men det skjer visstnok en liberalisering i EU med virkning fra 2016, som også skal gjøre det lettere å produsere vin i Bretagne. Men mine informasjoner om dette er sparsomme, så ta det med en klype godt salt.
Det er først og fremst øl og cider som er tradisjonelt drikke i Bretagne. Tidligere var det en bretonsk butikk i Paris som solgte bretonsk mat og bretonsk drikke. Jeg pleide å ta en tur innom der for oppdatering og nye forsyninger når Tour de France skulle innom Bretagne. Men sist jeg var der, var det stengt dør og hvitkalkede vinduer. Så den var borte. Nettsidene deres har også forsvunnet. Kanskje finnes det andre slike butikker i Paris, men jeg har i alle fall ikke funnet dem.
Ciderprodusentene i Bretagne styrker sin organisering. Produsentforeningen er i ferd med å skifte navn til Maison Cidricole de Bretagne. Når jeg skriver dette, har endringen ikke skjedd. Endringen skal etter planen vedtas på et møte i Nantes 27. juni, slik at det bør være vedtatt når dette publiseres.
Det departementet som i dag heter Loire Atlantique, som er en del av regionen Pays-de-la-Loire, var historisk en del av Bretagne. Så selv om Nantes, hvor møtet holdes, i dag er i Pays-de-la-Loire, så er det altså historisk en del av Bretagne. Når vi er innom Nantes, får vi ta med at den store sykkelkonferansen Velo City 2015 ble arrangert tidligere i år. Det er skuffende at ingen norske medier dekker slike arrangementer, men det er en annen sak.
“Label Rouge” er et offisielt fransk kvalitetsmerke for mat, også sjømat, samt andre landbruksprodukter som f.eks. blomster. Man finner det på kylling, på kjøtt, osv. Jeg kjenner ikke detaljer om dette merket, og vet ikke hvordan det plasseres i forhold opprinnelsesmerker som AOP, IGP osv.
Jeg må bare innrømme at cider ikke er blant mine favorittdrikker. Da Touren var innom Bretagne i 2011, kjøpte jeg et variert utvalg av bretonsk cider, etter anbefaling fra butikken Chemins de Bretagne i Paris, som dessverre ikke finnes lenger. Nå skal man gjerne la mat og drikke som kanskje overrasker noe i smak, få en ny sjanse — slik at man andre gang kan smake med mer riktige forventninger. Men jeg har ikke gjort det denne gangen, så jeg tar inn det jeg skrev om cider i 2011:
“Cider er kanskje den mest typiske bretonske drikken. Det begynner å bli en del år siden sist jeg var i Bretagne. Men spiser jeg på bretonske restauranter i andre deler av Frankrike, er gjerne cider den drikk som er inkludert i standardmenyen. Cider serveres gjerne i keramikkboller som minner om tekopper uten hank.
Cider er gjæret eplesaft. Den lages som søt (Cidre Doux), halvtørr (Demi-Sec) og tørr (Cidre Brut). Den er relativt alkoholsvak, i området 3–5%.
Min første cider er en Blanc de Pommes fra Vallée de la Seiche. Det er en lys cider laget på én eplesort. Den er fruktig og lett syrlig og har 4% alkohol. Produsenten anbefaler denne til Kir Bretonne.
Min neste cider er en Fermier Cidre de Bretagne, laget av Bertrand Abraham. Når noe er merket fermier betyr at det er laget på gården. Dette er en liten produsent, og etter det jeg kan se har de ikke egen nettside.
Den tredje cider kjøpt inn for denne anledningen er Cidre de Fouesnantfra Manoir de Kinkiz. Dette er den mest tradisjonelle av de tre, og damen hos Chemins-de-Bretagne advarte om at ikke alle liker den. Derfor måtte jeg selvfølgelig ha en flaske. Den mest maleriske beskrivelsen av denne fant jeg på ratebeer.com:
“Aroma of old 1950’s linoleum tile, fresh apples, dirty socks; like I just walked into an old farmer’s home to sit at the table and hear his story. I can smell his flannel shirt, the duck in the oven, the fresh vegetables. Taste is very earthy — fermented apple, cheese, sour apple skins. Wet finish. This is an exceptional cider, way outside the norm, but fascinating to taste. There’s something new in every sip.”
Det lages også cider av pære, skjønt produsenten Vallée de la Seiche (som også produserer dette), skriver på sine nettsider at det er et misbruk av språket å kalle dette « cidre de poires ». De kalle sin drikk ganske enkelt La Poire. Den sies å passe godt i en Kir, og damer skal like denne godt — fortsatt i følge produsenten. Jeg har denne gang holdt meg til epler. Men det jeg tidligere har smakt av pærecider, eller hva man måtte velge å kalle det, har vært litt for søtt etter min smak. Den mangler den syrlighet og dermed den friskhet som vi finner i epler.
På bretonske restauranter serveres gjerne cider til galettes, som er usukrede pannekaker laget av bokhvete, eller blé noir, som det heter på fransk. Bokhvete er ikke et kornslag, men egentlig en nøtt, har jeg lest meg til. Den vokser best i sur og skrinn jord og trenger mye vann. Derfor mener folk i Bretagne at den passer så godt hos dem. For er det noe de har nok av i Bertagne, er det dårlig jord og regn.
Galette serveres med skinke, sopp, ost eller noe annet. Deretter kan man avslutte med en søte pannekake (crêpe) til dessert.”
For en som er glad i øl, men ikke i cider, er øl det bretonske drikke som jeg foretrekker.
Når vi er de dette området får vi holde oss til keltisk drikke, først og fremst øl. Min viktigste kilde til kunnskap om øl fra Bretagne er boken Deux siècles de bières en Bretagne, i tillegg til informasjon jeg har funnet på nettet og noen smaksprøver.
Ordet bière ser ut til å ha hatt en litt kronglete vei inn i det franske språket. Min franske Larousse Dictionnaire Étymologique sier at det kommer fra det nederlandske bier, som mange av oss gjenkjenner som det tyske ordet Bier. Men når det samme ordet finnes på engelsk er Oxford Dictionary ofte bedre på etymologi. I følge denne har ordet også i engelsk kommet inn fra vest-germansk, altså tysk og nederlandsk. Men det germanske ordet er basert på det latinske biber, som betyr en drink. Det kommer igjen fra det latinske bibere, som betyr å drikke. Så det latinske ordet har kommet inn i fransk via germanske språk.
Ordet erstattet det gamle la cervoise, som betegnet et øl brygget uten humle. Jeg nevner dette fordi mange i Bretagne synes å foretrekke cervoise, som har mer til felles med det bretonske korev og det walisiske cwrw (som uttales courou, så det er mulig å uttale walisisk, om man bare glemmer hvordan vi vanligvis uttaler konsonanter). Noen vil se at det er det samme ordet som det spanske cerveza og portugisiske cerveja. Når vi er inne på dette kan vi også ta med at det heter cervesa på katalansk og occitansk. Skulle du nå lure på hvorfor øl heter øl i de nordiske landene, så kan du lese om det her. Men bort fra tørrprat og over til det man kan fylle i glasset.
Det er uklart hvor lenge man har brygget øl i Bretagne. Man har holdt på i noen hundre år, men man vet ikke riktig hvor mange. På begynnelsen av 1800-tallet vokste det fram mange bryggerier. Men som i så mange andre land ble bryggeriene industrialisert og ølet standardisert fra slutten av 1800-tallet. På slutten av 1900-tallet fikk mer tradisjonelt øl sin renessanse. I Bretagne har utviklingen av ølbrygging falt sammen med bretonsk nasjonalisme og revitalisering av bretonsk kultur generelt. Pionerene blant ølbryggerne fikk drahjelp av den gryende bretonske nasjonalismen, og folk kjøpte gjerne bretonsk øl — selv om bryggerne ennå ikke hadde lært håndverket ordentlig.
Brasserie Lancelot hadde ferdig sitt første øl 12. juli 1989.
Første gang jeg fikk servert øl fra Lancelot på en bretonsk resturant (i Aigues Mortes i Languedoc-Roussillon, ganske langt fra Bretagne) tenkte jeg at Lancelot var et fint navn for et produkt med keltisk referanse. Det kunne jeg også ha valgt. Men har som startet bryggeriet heter faktisk Bernard Lancelot. Han hadde arbeidet i atomindustrien, men ville over til noe annet. Han startet først med birøkt, men biene ble angrepet av en parasitt. Da satset han på øl i stedet. Kanskje kan man si at han gikk fra bier til humle.
Lancelot, fra bryggeriet Lancelot, er et gyllent øl. Det er et overgjæret, ufiltrert øl som er ettergjæret på flaske. Produsenten sammenligner det med belgisk Trappist-øl. Om de belgiske Trappist-bryggeriene er enig i sammenligningen, vet jeg ikke. Og når vi vet at Trappist ikke sier annet enn at ølet er brygget i et Trappistkloster etter reglene for brygging av trappistøl, og ikke noe om øltype, vil en slik sammenligning måtte halte.
Under en jakt oppdaget den legendariske bretonske kongen Conan Mériadec en røyskatt ved kanten av en søldedam. Heller enn å skitne til sin kritthvite pels, valgte røyskatten å gå rett mot jegerne. Hendelsen skal ha gitt opphavet til det bretonske ordtaket heller dø enn å skitne seg til, og navnet til ølet Blanche Hermine fra bryggeriet Lancelot. Hermine er røyskatt, det dyr som symboliserer Bretagne. Ølet er et lyst hveteøl med ganske lav alkoholstyrke. Det er et utmerket, friskt sommerøl.
Bonnets Rouges (rødhettene) er et øl laget med hyllebær, som gir ølet dets rødlige farge og fruktige smak. I 1675 gjorde bretonerne opprør mot den franske kongemakten, som innførte nye skatter uten samtykke fra det bretonske parlamentet. Opprørerne valgte den røde hetten som sitt kjennemerke, symbolet på frihet. Dette røde ølet har navn etter disse opprørerne.
Ølet TeLenn Du, også det fra Lancelot, markerer det keltiske. Det har bretonsk navn, som betyr Svart harpe. Ølet er brygget på bokhvete. Det er et brunt øl, lett og litt søtlig.
La Brasserie Artisanale Touken er et lite brygger som ble åpnet 12. mai 2007 og som produserer øl med navnet Philomenn. Jeg er ærlig talt ikke helt sikker på om det siste også er navnet på bryggeriet. Kanskje er bryggeriet så lite at det må klassifiseres som et mikrobryggeri. De har kapasitet til å brygge 900 liter pr uke, og det er vel i denne sammenhengen på mikronivå.
Philomenn er også inspirert av Trappist-ølet. Blonde er et gyllent øl, som annet blond. Stout er et mørkt øl, igjen en velkjent engelsk øltype. Jeg tar også med Philomenn Tourbée. Tourbée betyr torv. Det hadde en røyksmak, fra tørkingen av maltet. Det ga meg assosiasjoner til malt-whisky fra Islay, så som Laphroig, Talisker og Ardbeg. Denne whiskyen får røyksmak etter hvor mye røyk fra torvbrenning det er når maltet tørkes.
Brasserie de Penhors er et lite bryggeri. Bryggeriet ble startet i 1999. Ølet er overgjæret og ufiltrert. Jeg har smakt en “blonde” og en “ambre”. Dette ølet ble ikke min favoritt. Det var uklart, hadde litt tam smak og ganske lite kullsyre. Men det er noen år siden jeg smakte dette. Det kan hende at de har utviklet sitt øl siden den gang.
Britt Brasserie de Bretagne er også et bryggeri man ofte støter på om man leter etter bretonsk øl. Etter det jeg har forstått, er dette det bretonske ølet som har fått en ganske god distribusjon utenfor Bretagne.
Jeg hadde alltid tenkt på Lundefuglen som noe typisk norsk og islandsk, inntil jeg første gang besøkte Bretagne. Men den finnes også i et stort antall på fuglefjellene i Bretagne og er et symbol for regionen. Så det er ikke tilfeldig eller et utslag av en eller annen nordisk tilknytning som gjør at dette bryggeriet har fuglen i sin logo.
I Bretagne gjør man også som sine keltiske brødre litt lenger vest, man lager whisky. Jeg har lurt litt på om dette kunne være Miraculix hemmelige styrkedråper som gjør gallerne uovervinnelige. Men jeg kan ikke huske å ha sett at han noen gang har brukt et destillasjonsapparat, så da er det nok noe annet de må ha drukket.
Det er tre whisky-destillerier i Bretagne (av i alt syv i Frankrike). Det er Des Menhirs, Glann Ar Mor og Warenham. Om fransk whisky var en ukjent verden for deg, så må jeg erkjenne at det var det for meg også. Jeg visste ikke noe om dette før jeg begynte å lete etter bretonsk drikke til denne serien. Du kan lese mer om fransk whisky generelt på www.frenchwhisky.com.
Jeg kjøpte en flaske Eddu Silver fra Des Menhirs hos Chemins de Bretagne i Paris. I følge damen i butikken var det denne som er referansen når det gjelder bretonsk whisky, og jeg valgte å stole på henne. Den er laget på bokhvete, som heter eddu på bretonsk, derav navnet. Produksjonen er beskrevet nærmere her.
Ved første smaking ble jeg ikke spesielt begeistret for denne whiskyen. Jeg har gjennom årene smakt ganske mange typer whisky. Men det har først og fremst vært skotsk maltwhisky, litt irsk whisky og noe japansk maltwhisky. Denne whiskyen er laget på bygg, og særlig den skotske kan ofte ha en utpreget røyksmak etter at malten har blitt tørket med varme fra torv. Den bretonske whiskyen er mer fruktig og har ingen røyksmak, i alle fall har ikke Eddu det. Den smaker i alle fall ganske forskjellig fra skotsk maltwhisky.
Jeg kom til at Eddu måtte få en sjanse til. Ved andre gangs smaking, noen dager etter den første, hadde jeg ikke lenger forventning om å få noe som minnet om skotsk maltwhisky. Da jeg smakte Eddu uten forutinntatte referanser, ble den et interessant og hyggelig bekjentskap. Men jeg tror nok at jeg også i fremtiden vil velge en skotsk maltwhisky når jeg måtte få lyst på et glass whisky.
Når vi er innom Bretagne, kommer vi, eller i alle fall ikke jeg, utenom Alan Stivell. Alan Stivell har betydd mye for den fornyede interessen i bretonsk kultur generelt, og bretonsk musikk spesielt. Her fremfører han Tri Martolod på Festival des Vieilles Charrues i år 2000. Om noen synes det kan minne om irsk musikk, så er ikke det så merkelig. Begge deler er keltisk kultur.
Da min datter var ganske så ung, var det to CDer fra min CD-samling som hun særlig ilkte å høre på. En var en instrumentalplate med Alan Stivell, hvor han spilte keltisk harpe. Den andre var “Beyond the Missouri Sky” med Pat Metheny og Charlie Haden. Jeg synes hun viste en god musikksmak i tidlig alder.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.