Rødvin lages på røde druer. Hvitvin lages i hovedsak på hvite druer. Men fargen sitter i skallet. Fjerner man skallet fra de røde druene før gjæring får man en hvit (eller egentlig gul – gul/grønn) most. I champagne brukes f.eks. den røde druen Pinot Noir, også i hvit champagne. Tradisjonelt lages rosévin med i alle fall en del røde druer, og skallet får gjære med den første tiden. Skallene fjernes før vinen har gjæret ut, og derfor trekkes det ut mindre farge enn i en rødvin.

I følge den sydfranske avisen Midi Libre foreligger det nå et forslag i EU om at det skal bli tillatt å produsere rosévin ved at man blander hvitvin og rødvin. Dette liker franskmenn dårlig. En meningsmåling viser at 87% av franskmenne er mot dette forslaget. 86% sier at de ikke vil kjøpe denne blandingsvinen selv om den skulle være billigere enn rosévin laget på tradisjonelt vis.

De som støtter forslaget mener at opinionen har blitt manipulert. Presidenten i Frankrikes nasjonale vinhandlerforening, Pierre Menez, viser til at det allerede er tillatt å produsere AOC Cote-de-Provence med en nesten utgjæret hvitvin som tilsettes 10% rødvin. Når dette tillates i en klassifisert rosévin, hvorfor skal det da ikke tillates i en uklassifisert bordvin? Forslaget gjelder nemlig bare uklassifisert vin. Kravene til klassifisert vin i Frankrike bestemmes av IANO, og av tilsvarende sertifiseringsorganer i andre land for deres viner.

For meg virker dette som storm i et vinglass. At noe ikke lenger er forbudt betyr ikke at det vil oversvømme markedet. Hvis de 86% som sier at de ikke vil kjøpe denne blandingsvinen står ved det de sier, da vil det ikke være et marked for den.

Det er tillatt å produsere musserende vin ved at man tilsetter kullsyre i vinen, omtrent som de gjør på en brusfabrikk. Slik lager de sekt i Tyskland, hvor det er tradisjon for at man lager sekt når vinhøsten slår feil. Jeg synes den er tilnærmet udrikkelig, men det er ikke noe problem for meg når jeg uansett ikke kjøper den. (Jeg har også en gang forsøkt å lage muserende vin ut av en flaske rødvin ved å tilsette kullsyre. Det bruste masse, men ble ikke godt!) Uansett om det er tillatt eller ikke å lage muserende vin på denne måten, så vil en vin produsert slik aldri kunne kalles champagne. Den vil neppe heller kunne kalles Cava, Proseco eller bruke en betegnesle som er forbeholdt tradisjonelle muserende viner. Så kan tyskerne få lage sin sekt som de vil og ha den i fred.

Jeg har nylig funnet en rosévin jeg faktisk liker: AOC Tavel. Ellers er jeg ikke så begeistret for rosévin. Den er stort sett et “verken-eller kompromiss”: Verken rød eller hvit. Uansett hva man måtte finne på i Brussel, så vil ikke kravene til denne vinen bli påvirket.

Vinklassifisering er et tveegget sverd. Reglene for hvordan en klassifisert vin kan produseres bidrar til å sikre kvalitet og er slik sett til fordel for oss forbrukere. Men de kan også bli en tvangstrøye. I Languedoc-Roussillon og Rhône (og sikkert i de fleste andre klassifiserte områdene) skal vinen lages med druer som er tradisjonelle på stedet. Det er regler for hvilke druer som er tillatt, at det skal være minst så mye av den druen, ikke mer enn så mye av en annen, osv.

Viner som er klassifisert som “Vin de Pays” (landvin) kan i en del tilfeller være mer interessante enn AOC-klassifiserte viner fordi reglene er mindre strenge. I Italia har man sett dette sterkere enn i Frankrike. En av Italias dyreste viner, Tiganello, selges som “Vino de Tavola”, altså som en uklassifisert bordvin. Produsenten, Antinori, har så vidt jeg vet også tatt sin utmerkede Cianti Classico ut av klassifiseringen, og selger den som bordvin. Da kan de eksperimentere og drive produktuvikling uten å være hemmet av regler for hvordan vinen skal produseres.

Hvis det faktisk er mulig å lage en rosévin som markedet vil ha ved å blande rødvin og hvitvin, hvorfor ikke? Så kan de som ikke vil ha den kjøpe noe annet. Jeg vil nok være blant dem. Men at jeg ikke vil ha den vinen er ikke noen grunn til at jeg skal nekte andre å kjøpe den. Å holde fast ved et forbud kan umulig være veien å gå.

Man skal alltid være varsom med å utrope noe til “verdens beste”. Men Grand Atlas des vignobles de France er det beste vinatlas jeg til nå har sett. Og det har også fått pris for å være verdens beste. Det som skiller dette fra andre atlas, f.eks. Hugh Johnsons også utmerkede The World Atlas of Wine, er grundighet og detaljeringsgrad. Det har opplysninger om 18 regioner, 450 appellationer og 4.000 kommuner. Atlaset inneholder 184 kart. Det gir detaljerte opplysninger om geologi og jordsmonn, om mikroklima, osv.

Som tittelen sier, så dekker atlaset bare Frankrike. Nå er Frankrike fortsatt det viktigste og mest varierte vinlandet, så dette er knapt noen innvending. Men for en del vil det nok være en ulempe at det bare finnes på fransk. Her bør engelskspråklige og andre forlag kjenne sin besøkelsestid og gjøre dette tilgjengelig også for de som ikke leser fransk.

Vi får håpe at det også inspirerer noen til å lage tilsvarende atlas for andre viktige vinland.

Jeg kjøpte atlaset for en tid tilbake og lot det stå i min leilighet i Frankrike. Men jeg likte det så godt at dette ville jeg ha hjemme i Oslo også. Da jeg ville kjøpe ett til var det imidlertid, til min store ergrelse, utsolgt. Derfor var det gledelig å oppdage at det kom i en ny utgave i september 2008.

Så langt synes det ikke å være i salg utenfor Frankrike. Men det kan bestilles fra Amazon.fr.

Flere vinbøker.