Category Archives: Media

Media, Ymse

Telefaks, en søppelkasse

3 Comments

Jeg har fortsatt en telefaks hjemme. Det vil si, jeg har en kombinert fargelaser-scanner-telefaks.

En gang i tiden var telefaks praktisk om skulle sende noe raskt, og særlig hvis man ville sende en “original”. Av en eller annen uforståelig grunn hadde folk tillit til at det som var fakset med underskrift var nesten like godt som et underskrevet brev. (Men med litt “cut and paste” er det nok ikke særlig vanskelig å lage forfalskninger som ikke lett lar seg avsløre på en fakskopi.)

Telefaks er på mange måter et kommunikasjonsmessig sidespor, og egentlig et blindspor.  Det er særdeles urasjonelt at man skal scanne et dokument og sende en bitmap hvis poenget er å sende tre linjer med tekst. Da er e-post og SMS mye bedre, og i “gamle dager” var teleks også et alternativ.

Telefaks ble først populært i Japan. Teleks var lite egnet for japanske skrifttegn. Fax var bedre. Dessuten har japanere alltid vært begeistret for elektroniske dingser.

Kommunikasjonsteknologi er bare nyttig hvis mange andre også har det. Det hjelper lite å verdens mest avanserte kommunikasjonsdings hvis ingen andre kan ta i mot det man sender (og ingen kan sende til dingsen). Det er sannsynligvis hovedgrunnen til at “Teletext”, en slags superteleks som ble lansert omtrent samtidig med telefaks, aldri slo an. Den nådde ikke kritisk masse.

Telefaks fikk visstnok sitt gjennombrudd utenfor Japan under en langvarig poststreik i England. Bedrifter så seg om etter alternative leveringsmåter, og oppdaget telefaksen. Innen poststreiken var slutt hadde man i England oppnådd kritisk masse av telefaksbrukere. Og dermed var det gjort.

I dag er telefaksen et minne om ikke alt for fjerne “gamle dager”, og om at enkelte tviholder på en gammel teknologi og tror den er sikrere enn det nye (noe den ikke er). Skal man sende en kopi av et dokument vil man i dag scanne dokumentet til pdf-format og sende det som et vedlegg til en e-post. Det er langt bedre enn faks.

Basert på hva jeg selv mottar som telefaks har faksen nå blitt helt overtatt av de som sender søppelpost. Det eneste jeg mottar, unntatt de svært få gangene jeg har avtalt med noen som ikke kan bedre at de skal sende noe pr faks, er reklame. Jeg hater junkfaks enda sterkere enn jeg hater junkmail. Faksen har ikke noe spamfilter, og frekkasene som sender reklame på denne måten lar meg betale for utskrift av deres reklame. (Derfor forsøker jeg som best jeg kan å ikke kjøpe noe fra firmaer som reklamerer på den måten. Det er ikke vanskelig, for de reklamerer stort sett for produkter jeg ikke er interessert i.)

Den praktiske løsningen er å koble fra faksen ved å ta ut telefonledningen. Men en og annen gang vil noen ha noe sendt pr faks, og jeg husker ikke alltid å ta ut igjen ledningen etterpå. Det tar som regel ikke så lang tid før jeg blir minnet om at jeg glemte det: Det dukker ganske raskt opp en reklamefaks, slik det gjorde i dag. Men nå er faksen igjen frakoblet.

Telefaks hører i dag hjemme på museum. Neste gang jeg skal kjøpe printer m.m. blir det uten telefaksopsjon.

Media, Politikk, Ytringsfrihet

Politiske drittpakker

Leave a comment

Et av argumentene mot politisk reklame er at man ikke ønsker “amerikanske tilstander”, som i praksis betyr at man ikke ønsker reklame som primært har til hensikt å rakke ned på motstanderne. Det er ikke vanskelig å være enig i at dette er en form for politisk valgkamp som vi ikke ønsker.

I dag, 6. august 2009, kunne vi i “Kulturnytt” høre fagfolk og politiske kommentatorer vurdere partienes reklamefilmer, og drittpakker ble selvfølgelig nevnt. Men omtrent samtidig, i “Politisk kvarter” fikk generalen i kampen mot politisk reklame, kulturminister Trond Giske, servere en solid drittpakke. Hans “budskap” var at Venstres nei til en FrP-regjering ikke er troverdig. Noen av oss har heller ikke glemt at Arbeiderpartiet for inntil ikke så lenge siden hadde en partisekretær som virket langt mer opptatt av å snakke om FrP enn om AP (og som på den måten ganske sikkert har bidratt til FrPs opplsutning).

Jeg vil ikke her diskutere om Venstres nei til en FrP-regjering er troverdig eller ikke. Men Trond Giske viser med all mulig tydelighet at politikerne ikke trenger TV-reklame for å forsøple den politiske debatten med sine drittpakker. Politikerne, i alle fall politikere fra store partier, får mer enn nok av gratis sendetid til å spre sin møkk.

Jeg ønsker ikke en søplete politisk debatt, og ønsker ikke en politisk reklame som kan bidra ytterligere til dette. Men søppelet er der uavhengig av medier, og politiske reklamefilmer vises i de fleste andre medier enn TV (kino, internett, osv). Derfor er det vanskelig å forsvare et forbud som skal skjerme et så forsøplet medium som kommersielt TV er, mot politisk søppel som flyter alle andre steder. Den eneste kanalen hvor dette ikke flyter er “Frikanalen”, som skulle være alternativet til politisk reklame. Ingen politiske partier har funnet det bryet verdt å satse på en kanal som ingen ser på.

Men kanskje traff en i dagens radiodebatt, Elisabeth Hartmann fra “Siste Skrik” om jeg husker rett, spikeren på hodet da hun sa omtrent dette: “Når vi ser de reklamefilmene som de politiske partiene har laget skal vi være glade for at vi slipper å se dem på TV”.

Media, Personvern, Politikk

Skatteregler og skattelister

Leave a comment

Jeg har omsider gjort unna årets selvangivelse. Nok en gang har jeg blitt klar over merkverdigheter i skattereglene.

Noe av min inntekt for 2008 er overskudd i et selskap hvor jeg er deleier. Da jeg fikk “deltakeroppgave” fra regnskapsfører og førte dette inn i selvangivelsen, stusset jeg. Det så ut som om denne inntekten ble ført som inntekt to ganger. Så det var bare å søke utsettelse og få tak i regnskapsfører da han var tilbake etter pinse, for å få en forklaring på dette.

Den inntekten blir faktisk ført som inntekt i selvangivelsen to ganger. Først fører man andel av overskuddet i selskapet som inntekt. Og hvis man tar ut noe av dette overskuddet regnes også det man tar ut som inntekt. Nå er skatteprosenten lavere for slike inntekter enn hva de er for personlig næringsinntekt eller lønnsinntekt. Så selv om pengene beskattes to ganger blir summen omtrent den samme som for personlig næringsinntekt. Litt forenklet kan man si at beløpet inntektsføres to ganger, og så betaler man omtrent halv skatt av det beløpet.

Kan hende er dette en skattemessig fornuftig måte å gjøre det på. Jeg har for lengst gitt opp å forstå skattereglene. Men en konsekvens jeg ikke liker er at når medier og andre nysgjerrige til høsten skal grafse i skattelistene, da er de tallene som fremkommer i de listene helt misvisende. Siden en del av inntekten føres til inntekt to ganger blir man stående med en fiktiv inntekt som kan være betydelig høyere enn den reelle inntekten. Det man betaler i skatt blir relativt lavt i forhold til inntekten. Hvis en stor del av ens inntekt er av denne typen vil man kunne ende med en skattemessige inntekt som er nesten det dobbelte av den reelle inntekten, mens skatten ser ut som om den er halvparten av hva andre må betale med en tilsvarende inntekt.

Her kan man lett trigge “Se og Hør-instinktet” hos misunnelige nordmenn, tabloide journalister og finansminister Kristin Halvorsen: Høy inntekt og lite skatt.

Det er selvfølgelig ingen som forsvarer offentliggjøring av skattelister ut fra hensynet til folks nysgjerrighet, misunnelse og grafselyst. Man skal liksom kunne kontrollere hverandre, som må bety at man skal rapportere naboen til skattemyndighetene hvis man synes at han har alt for høyt forbruk i forhold til skattbar inntekt. Jeg tror ikke stort på denne kontrollfunksjonen. Men skal praksisen ha noen som helst kontrollfunksjon må man i det minste kreve at de tallene som oppgis faktisk reflekterer folks reelle inntekt. Når de ikke gjør det, da kan jeg ikke se noen akseptabel grunn til å fortsette med skattemyndighetenes årlige personvernkrenkelse.

Media, Opphavsrett, Ytringsfrihet

Navngivelse av siktet – VG og Boliviasaken

Leave a comment

Etter å ha lest rettens avgjørelse i saken om VG-netts navngivelse av en av de siktede i Bolivia-saken blir bildet noe mer nyansert enn hva man får intrykk av gjennom media. Men vi skal ikke glemme at saken er avgjort etter at retten bare har hørt en av partene. De har hørt siktedes versjon av saken. VG ble ikke varslet før avgjørelse ble truffet og fikk ikke legge fram sitt syn på saken. Det er et brudd på det grunnleggende prinsippet om kontradiskjon. Retten har hatt et ensidig grunnlag for sin avgjørelse, og det preger avgjørelsen. Det er ikke mange motforestillinger, verken faktisk eller rettslig.

Holder vi oss til selve navngivelsen, som media fokuserte på, mener jeg at det ikke er ulovlig å navngi siktede i en sak som har fått stor oppmerksomhet. Man kan diskutere om pressen bør navngi personer. Jeg synes folk navngis for ofte. Men et annet spørsmål er om det er ulovlig. Hvis avisen skriver “NN er tiltalt for kokainsmugling i Bolivia”, da ville det etter min vurdering ha vært lovlig. Rt-1999-1742 (som finnes på http://www.personvern.uio.no/pvpn/avgjorelser/hoyesterett/hr_d19991117.html for de som ikke har Lovdata).

Problemet i den aktuelle saken er at VG også gjenga bilde og knyttet personen til handlinger, hendelser og andre personer på en måte som i følge avgjørelsen er uriktig. Her minne jeg om at retten bare bygger på den ene parts saksfremstilling.

Utgangspunktet etter åvl § 45c er at man ikke kan gjengi et fotografi offentlig uten avbildedes samtykke. Det er noen unntak, bl.a. hvis bildet har “aktuell og allmenn interesse”. Det er høyst diskutabelt om et bilde av siktede har “aktuell og allmenn interesse”. Jeg mener det ikke har det, og at billedbruken dermed var uberettiget. Det er også verdt å merke seg at EMD synes å ha lagt særlig stor vekt på bruk av bilder, uten at jeg nå går nærmere inn på dette. Les mer om billedbruk i en artikkel på Jon Wessel-Aas’ blogg.

Retten sier at det er ærekrenkende og dermed i strid med strl § 247 å koble jentas navn til personer, steder og hendelser på en etter jentas og dermed rettens mening uriktig måte. Det kan settes et stort spørsmålstegn ved denne tolkningen, men det går jeg ikke nærmere inn på.

Når man ser navngivelse, billedbruk og det man kobler personen med, da blir avgjørelsen noe mer diskutabel. Det er ikke like åpenbart at resultatet er feil.

Jeg har lagt ut avgjørelsen i anonymisert form her.

Media, Personvern, Ytringsfrihet

VGs navngivelse av Bolivia-tiltalt

8 Comments

VG offentliggjorde i sin nettutgave navnet på en av de tiltalte i saken om de norske jentene som er tiltalt for narkotikasmugling fra Bolivia. Byfogden i Oslo har gitt en miderltidig forføyning om at personen ikke kan navngis. Samtidig oppgir Fædrelandsvennen navnet på jentas far i omtale av saken.

Man kan mene mye om pressens navngivelse av personer i straffesaker. Men jeg finner ikke noe generelt forbud mot å offentliggjøre navn. Jeg har dessverre ikke sett selve avgjørelsen fra byfogden. Derfor vet jeg ikke hva slags rettslig grunnlag byfogden har funnet for å kunne gi medhold i et krav om at navnet ikke skal offentliggjøres. Jeg håper VG eller noen andre også offentliggjør selve kjennelsen.

Alt jeg så langt har sett fra selve begrunnelsen er følgende sitat, gjegitt i VG:

«Samfunnet har på nåværende tidspunkt ikke noe berettiget behov for å kjenne saksøkers identitet»

Når man forbyr en avis å oppgi navn på en person er dette et inngrep i ytringsfriheten. Nå kan f.eks. hensynet til personvern begrunne begrensninger i ytringsfriheten. Men både Grl § 100 og EMK art 10 krever at innskrenkninger i ytringsfriheten skal bestemmes i lov. En rent frirettslig vurdering av hva “samfunnet har et berettiget behov for” er ikke tilstrekkelig.

Jeg ser fram til neste runde og har vanskelig for å se at avgjørelsen kan bli opprettholdt.

Kultur, Media, Musikk, Opphavsrett

Om deling og stjeling

6 Comments

Nettkopistene, de som ulovlig gjør tilgjengelig og skaffer seg urettmessig tilgang til opphavsrettslig vernet materiale via nettkopieringstjenester (“fildeling”) forsvarer seg gjerne med at de ikke bedriver noen form for tyveri. Det er et forsøk på å hvitvaske egen samvittighet, omtrent på linje med svindlere som hevder at de bare bedrar forsikringsselskaper, banker og andre rike institusjoner, ikke vanlige folk. Og det er et forsøk på å vinne opinionen.

Hvis man skal se strengt juridisk på dette rammes ikke ulovlig tilgjengeliggjøring og nedlasting av tyveribestemmelsen i straffelovens § 257. Men det blir som å insistere på at den som laster ned musikk fra iTunes, Musikkonline og andre tilsvarende tjenester ikke kjøper musikken, fordi den avtale som da inngås strengt tatt ikke er en kjøpsavtale. (Den som vil ha begrunnelsen kan lese mer her.) Det er ingen grunn til å fortape seg i slike juridiske spissfindigheter i en diskusjon om ulovlig tilgjengeliggjøring og nedlasting av musikk.

Det som er er hevet over tvil er at man ulovlig tilegner seg og gir videre verdier som tilhører andre. Man kan lure på om de som hardnakket hevder at de ikke bedriver tyveri er så pimitive inne i hodene sine at de ikke forstår at verdien av en CD-plate ikke er den plastikken man kjøper, mne det innhold som gjøres tilgjengelig via dette mediet. Det fysiske produktet alene koster vel et sted mellom 3 og 5 kr, om vi tar med boksen, coverinnlegg og selve platen. Det som koster er å produsere musikken, fra den tiden komponist og musiker bruker på å lage den, innspillingskostnader, osv. Det er denne verdien man stjeler, enten man gjøre det ved å stjele CD-plater eller ved å kopiere filer.

Vi bruker betegnelsen tyveri i mange sammenhenger. I det siste har det f.eks. vært skrevet en del om identitetstyverier. Det er selvfølgelig ikke slik at den som stjeler en annens identitet kapper hodet av vedkommende person for å få med seg noe fysisk hvor identiteten kanskje sitter. Man tilegner seg informasjon som misbrukes til ulike bedragerske transaksjoner. Men vi kaller det identitetstyveri og lever greit med det, selv om disse handlingene er mye lenger fra det egentlige tyveriet enn det som nettkopistene driver med.

Hvis jeg deler en flaske vin med noen, da får andre nyte godt av vinen. Men det blir mindre til meg. Det er dette som kjennetegner deling: Man gir bort noe av sitt eget. Men hvis jeg forteller verden at det er fritt fram å forsyne seg av sauer på sommerbeite i fjellet, av fruten på trærne i Hardanger eller av byggematerialer på en byggeplass, da bedriver jeg ikke deling. Jeg kan dele mine tanker eller min musikk med andre som måtte være interessert i å høre på. Men å si til all verden at de kan kopiere andres musikk og å legge forholdene til rette for at andre skal kunne kopiere musikken, det er mer som å hjelpe folk til å gå på epleslang hos andre. Det er ikke deling.

Man kan alltid diskutere valg av ord. Men ulovlig nettkopiering har langt mer til felles med simpelt tyveri enn med deling.

Media, Opphavsrett

Jeg lenker, altså er jeg. Dansk lenkemanifest

1 Comment

“Jeg linker, derfor er jeg. Det er mantraet på internettet.” Slik starter presentasjonen av en gruppe danske journalisters lenkemanifest. De har formulert “seks lover om lenking”. Disse lyder:

“Første lov: Vi linker videre til kilderne til de oplysninger, som vi bruger i vores journalistiske produkter. Har vi læst, set eller hørt væsentlig ny information på et eksternt site, linker vi til det – om f.eks. virksomheder, personer eller undersøgelser.

Anden lov: Vi linker direkte og præcist til den benyttede information på det eksterne site. Det er ordentlig service for læserne frem for blot at linke til forsiden på det eksterne site.

Tredje lov: Vi er præcise i vores informationer om, hvor et link fører hen; om hvem der har produceret de oplysninger, der linkes til, og hvornår. Læserne skal vide, hvor de kommer hen, inden de følger et link.

Fjerde lov: Vi anerkender, at en artikel bestående af præcise eksterne links til oplysninger, der beskriver forskellige vinkler af et emne, er et journalistisk produkt.

Femte lov: Vi er åbne for indkomne links til vores egne sites, fordi vi ønsker at være en integreret del af nettets økosystem.

Sjette lov: Vi tilstræber at gøre det nemt for alle at linke direkte til vores artikler.”

De addresserer dermed både at de skal heve kvaliteten på det de selv skriver ved å angi lenker til kilder, og at de skal legge til rette for lenking til deres artikler. Det er lett å være enig i dette. For egen del har jeg særlig hatt fokus på at adgangen til å lenke skal være fri, og at den etter dagens opphavsrett er fri. Når også pressen selv argumenterer for dette, da får vi håpe at de som fortsatt vil sensurere nettet ved å hevde enerett til lenking snart innser at de står med ryggen mot fremtiden og sloss for en tapt sak.

Digitale medier, Media, Opphavsrett, Ytringsfrihet

Faller sitatretten i fisk?

8 Comments

Oslo tingrett har avsagt dom i saken mellom Gøril Mauseth og NRK, og NRK tapte. Selve dommen kan man lese her. NRK har allerede varslet at saken vil bli anket, så foreløpig har teppet bare gått ned for første akt i denne saken.

Jeg synes dommen er problematisk, og håper at den ikke blir stående. Men før jeg diskuterer denne nærmere må jeg nok en gang understreke at jeg ikke har sett det omstridte filminnslaget, slik at jeg må holde meg til beskrivelsen i tingrettens dom. Det er en omfattende dom på 29 sider. Det er derfor ikke til å unngå at det blir nokså lange utdrag fra dommen, men de som vil får henge med videre.

Continue reading Faller sitatretten i fisk? →

Media, Ytringsfrihet

Etisk sensur?

3 Comments

Paul Bjerke tar i en artikkel i Prosa nr. 6-2008 (en kortversjon er publisert som kronikk i Aftenposten 27.11.2008). Paul Bjerke er ikke nærmere presentert i noen av de refererte artikler. I følge Wikipedia er Paul Bjerke “en kjent norsk samfunnsdebattant”, har vært redaktør i Klassekampen fra 1995 til 1997, og er nå stipendiat på Høgskulen i Volda. Det er stort sett hva man kan finne om man googler denne “kjente” samfunnsdebattanten.

Paul Bjerke mener at det bør innføres en sakprosaetikk og det kan leses mellom linjene at han ønsker seg noe tilsvarende Pressens faglige utvalg for sakprosaforlag. Nå er det bl.a. bøkene om Mia Gundersen, Olav Thon, Redningsselskapet og Egil Monn-Iversen som begrunner kravet om etiske regler. Men Paul Bjerke lanserte tilsvarende tanker for et år siden, da med utgangspunktet i bøkene til Carl I Hagen, Eli Hagen og Gerd-Liv Valla.

Ordet ytringsfrihet er ikke nevnt en eneste gang i Paul Bjerkes artikler. Vi har ytringsfrihet i Norge. Det er en tilkjempet rett med lange gradisjoner, en rett som er grunnlovsfestet og en del av menneskerettighetene. Ytringsfriheten kan være ubehagelig. Folk som driver et maktspill i kulissene må finne seg i at det de ønsker å holde skjult kan bli brettet ut, også forhold av mer privat art. Grensene må være vide. Man skal ikke være så redd for å trå over en grense at man alltid velger å holde munn “for sikkerhets skyld”. Ytringsfriheten er ikke uten grenser. Personvern er et av flere hensyn som kan begrunne innskrenkninger i ytringsfriheten.

Ytringsfrihetens grenser har blir trukket opp gjennom noen hundre år i Norge og internasjonalt, bl.a. av Den europeiske menneskerettsdomstolen.  Alt dette synes det som om Paul Bjerke glatt hopper over. I stedet skal det erstattes av etiske regler for forfattere – regler som vil bety at man ikke skal skrive det som er lovlig hvis blir for slemt.

Man kan gjerne diskutere etikk, også blant forfattere. Men hvis man krever et slikt etisk regelverk uten å problematisere forholdet til ytringsfriheten, da blir det ikke seriøst.

Media, Opphavsrett

NRK sender podcast med musikk

1 Comment

Alle som har benyttet seg av NRKs ganske rikholdige podcasttilbud kan ikke ha unngått å merke at musikken har vært strippet ut. NRK har ikke hatt rettigheter til å inkludere musikk. NRK og TONO har nå inngått en avtale som gir NRK rett til å sende podcast av programmer med musikk! Det er lett å forstå at det ikke har vært enkelt å få på plass en slik avtale. Dette betyr at NRK gjør musikk tilgjengelig for gratis nedlasting, selv om den er pakket inn i et program. Rene musikkprogrammer kan ikke legges ut på denne måten. Det kan ikke være mer enn 70% musikk i programmene.

NRK lover en rekke nye podcastsendinger, nå også med musikk.

Kunstreisen kommer nå med sin første podcast. Det er virkelig et program som bør være i dette formatet. Her får vi guider til verdens kunstmuseer, og så har man fram til nå ikke kunnet ta dem med seg om man skulle besøke et av de steder de er innom.

Studio Sokrates kan det nå bli mer verdt å høre på. Et program basert på den ganske så usannsynlige kombinasjonen jazz og filosofi halter når man, som til nå, bare får filosofien og ikke jazzen.

Bluesasylet står kanskje i fare for å falle ut på grunn av 70%-regelen.  Men også det skulle jeg gjerne kunnet laste ned og høre på når det passer med.

Får vi også Hallo i uken som podcast blir lørdagen litt mer fleskibel. Da vil det ikke lenger være like viktig å være i nærheten av en radio mellom 15.03 og 15.40 den dagen.