Category Archives: Media

Så skal Kristin Halvorsen nok en gang gi støtte til “Se og Hør”.

Natt til onsdag 15. oktober står vi igjen overfor årets virkelig store personvernkrenkelse: Nå skal et nytt sett av opplysninger om vår inntekt, formue osv. Det er klart for at vi skal grafse i familie, naboers og kjendisers inntektsforhold. Bondevik II-regjeringen, med Per Kristian Foss som finansminister, sørget for at adgangen til grafsing i alle fall ble begrenset. Men da Kristin Halvorsen overtok var hun raskt ute med sin “Se og Hør” politikk: Nå skulle det igjen være fritt fram for grafsing.

Jeg er ikke i stand til å se noen god grunn til denne grafsingen. Det har ingen kontrollfunksjon. Hvis vi vil vite hvor mye ulike grupper bidrar med, kan dette gjøres uten at man absolutt skal se på navngitte enkeltpersoner.

Skattebetalerforeningen har laget et opprop mot denne grafsingen.  Gå til http://www.neitilskattelister.no/ og skriv under på oppropet!

Må alt som kan stjeles deles?

Digi.no skriver 10. oktober 2008 noe som synes å være et referat fra et av fornyingsminister Heidi Grande Røys’ møter i det rådgivende organet eNorge-forum, med tittelen “- Bør legge til rette for delingskultur”. I digi.no kan vi bl.a. lese følgende uttalelse fra medieutvikler Erik Solheim i NRK:

“NRK lager innhold som er lisensfinansiert av det norske folk, og det er derfor naturlig at innholdet deres blir tilgjengeliggjort på internett gratis. Men det er ikke så enkelt som man skulle tro. Solheim fortalte at det store problemet skyldes én ting. Rettigheter.

NRK har eksperimentert med å legge ut innhold på nettet, men stadig støter de på ulike hindringer. Blant annet opplever de at rettighetsorganisasjonen for musikk, TONO, har en gammeldags tankegang.

– Dessverre skjønner ikke TONO hvordan nettet fungerer, de sier kanskje at vi kan få tillatelse til å dele ut et program som inneholder musikk som de har rettigheten til i et halvt år. Men det holder ikke. Innholdet må få lov til å ligge ute til evig tid, sier Solheim.

TONO er en hemsko, og vi må slutte å bruke musikk gjennom dem hvis ikke holdningen deres endres, mener han.”

Continue reading Må alt som kan stjeles deles?

Journalisters regneferdigheter

NRK, VG og sikkert flere andre medier (det er en NTB-melding) melder at inflasjonen i Zimbabwe er 231 mill prosent. Kanskje er det riktig. Men illustrasjonseksemplet viser at prosentregning ikke er journalisters sterkeste side. For i følge avisene betyr det at det som kostet en krone for et år siden nå koster 231 mill kroner. I alle fall da jeg gikk på skolen lærte vi at en økning på en prosent var en økning på en prosent. Hvis prisen på det som kostet en krone for et år siden har økt med en prosent, da koster den i dag 1,01 krone.

Tabloide journalister må tydeligvis overdrive en smule her også. Så for dem er en prosnt prisstigning en dobling: Med en prosent prisstigning er en krone med tabloid prosentregning økt til 2 kr, og med 231 mill % inflasjon øker den til 231 mill kroner. Slik jeg lærte å regne prosenter skulle det som kostet en krone for et år siden koste 2,31 mill i dag. Men det som kostet 100 kroner for et år siden, det vil koste 231 mill i dag. Det er fortsatt en spenstig prisstigning. Og for en tabloidjournalist er vel det å bomme med en faktor på 100 innenfor vanlig feilmargin.

Det er litt komisk at VG bommer på denne måten samtidig som det går en debatt linket fra forsiden om at man er lei journalister som ikke har peiling på det de skriver om. Nå er utgangspunktet for den debatten riktignok at Aftenposten har kommet til å kalle en jockey for en galoppkusk, og det er selvfølgelig langt viktigere enn bagateller som at de ikke kan prosentregning. Men overskriften var likevel treffende, og det er tross alt det viktigste når man er tabloid.

Hold kjeft! – “plateanmeldere”

Bylarms festivalsjef Runar Eggesvik reagerer mot anmeldernes slakt av platedebutanter, og det med god grunn. Et eksempel som trekkes fram er Trine Sollies anmeldelse av “Katzenjammer: Le Pop”. I den grad anmeldelsen har noen substans, så finnes den gjemt blant disse ordene:

“For det første er dette hektisk – veldig hektisk – og derfor også slitsomt. Her trakteres det ene instrumentet etter det andre i et forrykende tempo. Balalaikabass, mandolin og trompet i det ene øyeblikket, klokkespill, vaskebrett og harpeleik i det andre. For all del; dette er både fantasifullt og energisk, men det holder ikke bare å traktere kårni instrumenter. De bør trakteres med stil, og det er en soleklar fordel å beherske sine instrumenter til fingerspissene før man begir deg ut på et musikalsk maraton som Le Pop.

Albumet kan i beste fall forsvares med ord som spilleglede, sjarme og kreativitet. Kvartetten er fullstendig blottet for blygsel og overskrider den ene sjangeren etter den andre. Et sammensurium av bluegrass, blues, folkemusikk, rock og balkanpop. Hissige koringer og uvørne vokalprestasjoner gir det hele et rølpete preg av en efterfest du helst skulle vært foruten.”

Dette er synsing fra en “journalist” som bader i sine egne ord og fullstendig mangler evne til å kommunisere noe om den plata hun skriver om – bortsett fra at hun åpenbart ikke liker den.

Som musikkinteressert kunne jeg ønske at mediene tok musikk på alvor og faktisk krever at anmelderne skal kunne noe om musikk, i tillegg til at de må kunne skrive. Anmeldernes synes ikke å andre kvalifikasjoner enn et oppblåst ego og at man er en medieklovn. I alle fall klarer de ikke å formidle noe om musikken. Kravene til skriverferdigheter er visst heller ikke så viktige i den bransjen. For disse anmelderne er musikken blitt redusert en kulisse som de bruker som bakgrunn for å dyrke seg selv. Trine Sollie makter ikke å formidle noe om den musikken hun skriver om, og det burde være elementært om man skal være musikkanmelder.

Musikken som hun forsøker å skrive om vet jeg fortsatt ikke stort om. Skal man skrive en harselerende slakt så må det i alle fall gjøres med stil, og det makter ikke Trine Sollie. Det blir bare platt og plumpt. Anmeldelsen kan ikke få bedre enn terningkast 1.

Lars Lillo /Andrine Sæther vs Se og Hør

Høyesterett har talt og “Se og Hør” er frikjent. I alle fall en stund fremover vil dommen være tilgjengelig på Lovdatas gratissider. Dommen ble avsagt under dissens 3-2, så det var en knapp sier. Dette viser også at saken er et grensetilfelle.

Oppsummeringsvis kan man si at Høyesterett la til grunn at et bryllup er noe som hører privatlivet til, samtidig som det at noen gifter seg ikke bare er en privat opplysning. Spørsmålet var om den konkrete teksten og billedbruken var krenkende. Flertallet mente at dette ikke var krenkende. Det var en tekst omtrent så fjollete som man vel må vente av et kjendisblad, med forsøk på å flette inn referanser til De Lillos sanger. Men noe kritisk eller krenkende innhold var det nok ikke. Bildene var, slik de er beskrevet i dommen, heller ikke spesielt nærgående og kan nok i seg selv ikke være krenkende. Men å ta bilder fra et bryllup må etter min mening ses på som en inntrengning i den private sfære.

Jeg er imidlertid overrasket over det generelle perspektivet i saken, og en del av begrunnelsen. Lillo-Stenberg / Sæther har valg primært å angripe dette som et angrep på privatlivets fred, etter strl § 390. Ved å bygge på dette grunnlaget kan man nok se tekst og bilder i sammenheng. Men jeg ville ha vurdert tekste som mindre interessant i denne sammenhengen. Man kan ikke hindre noen i å skrive om en slik begivenhet, men jeg vil tro at Se og Hør ikke hadde vurdert det som så interessant om de ikke hadde hatt bilder. Strl § 390 har blant annet en “rettsstridsvurdering”, som i dette tilfellet blir en vurdering av om det var en (rettsstridig) krenkelse.

Continue reading Lars Lillo /Andrine Sæther vs Se og Hør

Slik skal operasangere intervjues!

NRK har mange skatter i sine arkiver. En del av radioskattene blir gjort tilgjengelig i radiokanalen NRK-Gull. Mye av dette kan lastes ned som podcasts. Dette er en salig blanding av gammel morgengymnastikk, Rolf Kirkvaags reportasjer om ferie og badeliv på Tjøme i 1950-årene, ukens fugl, Richard Hermanns opplesninger, og nå intervjuer fra Revolvermagasinet.

Om vi skrur tiden noen 10-år tilbake skulle man være forsiktig med hva man sa og gjorde på TV. Det skulle ikke mye til før kristenfolket klaget over usømmelig umoral eller Libertas-gjengen over venstrevri. Men radio var et fristed. De som klaget hørte åpenbart ikke på radio – i alle fall ikke på kveldstid.

Jeg er neppe alene om å savne den frekke stilen trioen Charlo Halvorsen, Stig Holmer og Otto Jespersen hadde i Revolvermagasinet. Særlig deres intervjuer er radioklassikere. Og nå kan vi høre en del av dem igjen som podcasts fra NRK Gull. Overskriften refererer til intervjuet med Knut Skram, som er en perle. Det er slik operasangere skal intervjues! Ellers finnes intervjuer med en ung Bjørn Dæhlie og med en enda yngre Sissel Kyrkjebø, med Jan Eggum, Ole Paus og den nyvalgte leder i Oslo Arbeiderparti Jens Stoltenberg (Hoppalong Cassidy eller Den stygge andungen som vokste opp til å bli en svane).

Gå hit for å laste ned til iTunes eller kopier strengen http://podkast.nrk.no/program/nrk_gull.rss til din RSS-leser.

Så skal man ta Gro …

Pressens ulver har begynt å jakte på Gro Harlem Brundtland. Først var det aldeles fryktelig at hun tar konsulentoppdrag for Pepsi. Så har hun visst kommet til å oppgi inntekter bare til det landet hvor hun bor (Frankrike) og ikke til Norge. Som pensjonist bosatt i Frankrike nyter hun dessuten godt av en skatteavtale som på et forunderlig vis gjør at hun verken betaler skatt av sin pensjon til Norge eller til Frankrike. Dagbladet – avisen som stadig hevder at den vil bort fra den fordummende journalistikken – topper det hele med å skrive at Gro Harlem Brundtland tar 350.000 kr pr time. Som “velvalgt” illustrasjonsfoto har Dagbladet valgt bilde av Gro som i 2002 holdt foredrag på Hankø om “kvinner og ledelse”, et foredrag som hun garantert ikke tok i nærheten av 350.000 kr for. I følge Dagbladet lever Gro i “skatteeksil” og er “nullskatteyter” – det siste fordi hun skatter til Frankrike.

Gro Harlem Brundtland har knapt bodd i Norge siden hun i 1998 ble direktør i WHO. Om jeg husker riktig var det av helsemessige grunner hun – som pensjonist – valgte å bosette seg i Frankrike. Hun hadde begynt å få problemer med norsk vinter. Det er helt urimelig å antyde at hun skulle være “skatteflyktning”.

Jeg vet ikke hva Gro har gjort for Pepsi. Men jeg klarer ikke å hisse meg opp over at hun tar enkelte slike rådgivningsoppdrag så lenge hun faktisk ikke reklamerer for dem. At man stadig trekker inn Coca Colas PR-rådigver i Norge, Elisabeth Hartmann, til å snakke om Gros rennomé bare bekrefter pressens – her særlig NRKs – mangel på dømmekraft.

Det er ikke lett å bli klok på skatteavtaler. Poenget er å unngå dobbeltbeskatning. Hvorfor avtalen med Frankrike har blitt slik at hun slipper å betale skatt av pensjonen noe sted, vet jeg ikke. Min gjetning er at statspensjon i Frankrike ikke er skattepliktig, og at det gjelder for alle statspensjonister som er skattepliktige til Frankrike, også om man får sin statspensjon fra Norge. Jeg synes ikke at resultatet virker rimelig i dette tilfellet. Men de færreste av oss har noe ønske om å betale mer i skatt enn vi er pliktige til. Og de som måtte ønske det får ikke lov. Dette fikk bl.a. Per Ditlev Simonsen erfare da han ville gjøre opp for sine “tanter i Sveits”. Han ville ikke påberope seg foreldelse, men skattemyndighetene ville ikke ha pengene når kravet var foreldet. Slik ville nok resultatet også ha blitt om Gro hadde villet betale skatt av sin pensjon.

Så langt jeg har kunnet lese om saken, så er det slett ikke slik at Gro Harlem Brundtland ikke har oppgitt sine inntekter. Hun har oppgitt dem til det landet som hun nå er skattepliktig til, nemlig Frankrike. Der har de vel ikke de absurde kikkerreglene som vi har i Norge, så man kan heldigvis ikke gå inn på nettet og finne ut hva folk som skatter til Frankrike tjener og hva de betaler i skatt. Dette er en sak mellom den enkelte skatteyter og myndighetene, og angår ikke den nysgjerrige offentlighet.

Når Dagbladet skriver at Gro tar “350.000 pr time”, så der det omtrent like absurd som å hevde at den som får 100.000 i startpenger for å løpe 100m i et “Golde League” stevne tar 36 mill pr time – basert på at de bare løper i ca 10 sekunder. Enhver idiot – men mulig unntak for idiotene i Dagbladet – vet at det ligger en god del mer bak selve prestasjonen og bak den markedsverdi som vedkommende har fått. Jeg synes det er flott at også en norsk politiker har klart å markere seg internasjonalt på en slik måte at hun er attraktiv som foredragsholder. Dette er ikke noe som bare skal være forbeholdt avgåtte presidenter i USA, Tony Blair og andre utlendinger. Men jeg skammer meg som nordmann over hvordan norske medier behandler dette.

Inntektene skulle visst ha vært innrapportert til NAV, selv om Gro ikke er skattepliktig til Norge. Men Gro har statsrådspensjon, ikke vanlig folkepensjon. Jeg synes at våre politikere er ganske hykleriske når de kritiserer andres fallskjermer når de samtidig har bevilget seg selv det som må være Norges beste pensjonsordning. Det er en fallskjerm som bar blitt verdtsatt til en million kroner pr år i tillett til statsrådslønn. Men man kan likevel ikke kritisere den enkelte pensjonerte statsråd, stortingsrepresentant eller høyesterettsdommer for deres gunstige pensjonsorninger.

En (forhenværende) statsråd med minimum tre års opptjening (og full opptjening etter seks år) kan få alderspensjon fra fylte 65 år. Gro er 68. Så vidt jeg har kunnet se, så er det ikke noen avkortingsregler ut over at man ikke kan heve pensjon så lenge man er statsråd eller stortingsrepresentant, har hovedstilling i det offentlige eller har offentlig ombud på heltid. Hva man måtte tjene som kosulent, forfatter og foredragsholder medfører ingen avkorting i pensjonen. Så det ville ikke betydd noe for Gros pensjon om inntekter hadde vært oppgitt til NAV. Kanskje ville det ha fått en viss betydning for fordelingen mellom Folketrygden og den særlige statrådspensjonen, men ikke for det samlede beløpet. Om jeg har forstått reglene rett, så er dette ikke noen alvorlig feil og en feil som Gro selv ikke har hatt noen fordel av.

At arbeidsinntekter ikke fører til avkorting av pensjon er ikke uvanlig i tjenestepensjonsavtaler. Dette gjelder også for Statens pensjonskasse. (Idiotisk nok har man der regler som gjør at inntekter fra offentlig sektor fører til avkorting, mens inntekter fra privat sektor ikke gjør det. Slik sikrer man at statspensjonister ikke skal være motivert for å ta oppdrag for det offentlige.) Om jeg skulle velge å gå av med pensjon når jeg blir 67 – som fortsatt er en stund til – så vil jeg f.eks. kunne tjene så mye jeg vil som advokat uten at dette påvirker pensjonen. Så i forhold til dette har ikke pensjonerte statsråder noen fordeler fremfor oss andre. (Det er den korte opptjeningstiden, at de ikke rammes av 12G-regelen og særlige justeringsregler som gjør deres ordning så gunstig).

En regel som fører til at en emigrert pensjonist ikke betaler skatt noe sted er uheldig. Men dette er ikke en kritikk som kan rettes mot den enkelte pensjonist. Jeg vil tro at det meste av det Gro Harlem Brundtland gjør i sin pensjonisttilværelse gjør hun gratis. Hun tar ganske sikkert ikke 350.000 kr for å holde foredrag om kvinner og ledelse, om globale helseutfordringer eller annet som engasjerer henne. Men om noen vil toppe et kommersielt program med et kjent navn, da er det ingen grunn til ikke å ta betalt. Jeg ville også sagt ja takk til et foredragshonorar på 350.000 om noen hadde vært villig til å betale så mye (noe ingen er – i alle fall ingen som jeg har kommet i kontakt med). Jeg tar også ganske godt betalt for foredrag på bedriftsarrangementer og lignende de ganger jeg blir spurt om slikt, selv om jeg bare må innse at min markedsverdi ligger langt under Gro.

Slik man nå har stilt seg i Norge vil vi neppe få opp spørsmålet om hvor mye Gro Harlem Brundtland ville kreve for å holde et foredrag her. Om hun skulle opptre offentlig ville hun bli møtt av en skokk av journalister som ikke ville være det spor interessert i det temaet hun skulle ha snakket om. Alle spørsmålene ville ha dreid seg om Pepsi, foredragshonorarer og byråkratiske feil. Så da holder man seg heller i land hvor småligheten ikke er like fremtredende som i Norge – det ville i alle fall jeg ha gjort.

Dumme, fordummende Dagbladet

Dagbladet er i krise – som vanlig. Redaktør Anne Aasheim sier at man har skiftet kurs. Den fordummende “Du-journalistikken” har blitt borte.

Jeg må innrømme at det begynner å bli lenge siden jeg sluttet å kjøpe Dagbladet annet enn på lørdag. Den innholdsmessige tabloidiseringen startet lenge før avisen tok de praktiske konsekvenser av dette og skiftet format. For meg var formatskiftet det støtet som skulle til for å frigjøre meg fra den gamle (u)vanen å kjøpe Dagbladet hver dag. Jeg har derfor ikke veldig solid bakgrunn for egne meninger om avisen. Det begrenser seg til lørdagsutgaven og nettutgaven. Men det er kvaliteten på disse som eventuelt skal få meg til igjen å kjøpe avisen på papir.

Fredag kveld, 7.12.07 var jeg innom Dagbladet.no. Toppoppslaget med stort bilde og krigstyper var: “Åste får ikke være med videre”. Dagbladet tar det åpenbart for gitt at alle deres lesere er på fornavn med Idol-deltakerne, så det var ingen grunn til å nevne i overskriften at det gjaldt Idol.

De som virkelig er opptatt av hvem som går videre i Idol ser på programmet. De trenger ikke Dagbladet til å fortelle dette. Vi som ikke ser på Idol synes ikke det er så viktig hvem som går videre. Så det er ikke for å få vite dette vi eventuelt leser Dagbladet. Og siden dette åpenbart er det Dagbladet mener det er viktigst å fortelle oss — ja, da er det vel ingen grunn til å lese Dagbladet.

Andre “interessante” nyheter som Dabladet valgte å prioritere på topp denne kvelden var at en eller anne Kim Runes låt “Mot klimaks drukner låten i pompøs vokalonani”, at Jon Arne Riise nektes å se en tittelkamp i boksing og at Anders Jacobsen hadde gledet seg til vafler.

Dagbladet driver også nettstedet kjendis.no. At man i det hele tatt har opprettet et slikt nettsted forteller i alle fall meg at den fordummende journalistikken er høyt prioritert. To av de fire overskriftene jeg nevner viser til artikler på  kjendis.no. Så lenge de holder på dette nettstedet har avisen null troverdighet når de påstår at de vil vekk fra den fordummende “Du-journalistikken”. Da gjelder fortsatt det man sa om forskjellen mellom VG og Dagblandet den gang styrkeforholdet var mer likt enn i dag: Dagbladet tar avstand fra det de driver med, det gjør ikke VG. Så kan man legge til at VG er så veldig mye bedre til å være VG enn det Dagbladet er. Hvis det er VG vi vil ha, da kjøper vi VG, ikke Dagbladet.