Som jeg har omtalt før, har jeg sammen med Jens Måge og Tanu PriyaUteng skrevet boken “Den store el-bilbløffen”. Det har provosert noen, slik det gjerne gjør når man pirker i “hellige kyr”. I Dagsnytt 18 sa representanten for Elbilforeningen at boken er farlig. Anders Bjartnes skriver i Energi og klima at vi “sporer av debatten”. Det er en vanlig hersketeknikk: Man vil ikke diskutere realitetene, men vil heller debattere debatten — en debatt som nesten ikke finnes. Budskapet blir slik: Norsk elbilpolitikk er en suksess, den er en viktig, kanskje den viktigste veien mot “det grønne skiftet”. Den skal ikke debatteres, og i alle fall ikke kritiseres. Elbilpolitikken er motorveien til klimafrelse.Vårt svar til Anders Bjartnes er her.
Budskapet både fra politikere og “miljøorganisasjoner” har vært omtrent slik: Jo mer elbil vi kjører, desto mer klima- og miljøvennlig er vi. Selv om det ikke sies direkte, får man nesten et inntrykk av at elbilen er et mobilt anlegg for karbonfangst og lagring. Virkeligheten er selvfølgelig ikke slik. Men når målestokken på Norges “elbilsuksess” er hvor mange som kjører elbiler og hvor mye de kjører med disse elbilene, ikke klimaeffekten, da blir det politikken er en kjempesuksess. Det blir som når politikere forsøker å imøtegå kritikk ved å fortelle hvor mye penger de har brukt, uten å vise til eventuelle oppnådde resultater.
Det kan aldri bli bærekraftig å bruke en bil på to tonn eller mer for å transportere én person, uansett energibærer.
Sammen med Jens Måge og Tanu Priya Uteng har jeg skrevet boken “Den store elbilbløffen”. Om vi skal være ærlige, og det skal vi helst være, har Jens skrevet mest og har vært initiativtaker og pådriver i prosjektet. Jens Måge arbeider med avfallshåndtering i “Avfall Norge”. Tanu Priya Uteng er forskningsleder ved Transportøkonomisk insititutt.
Norsk elbilpolitikk var industripolitikk som ble grønnvasket og fikk en klimapolitisk legitimering. Det viktigste norsk klimatiltaket synes å være at vi skal kjøre mest mulig elbil. Jo flere elbiler vi kjøper og jo mer vi kjører med dem, desto mer klimavennlige er vi. Det er nesten som om elbil er et mobilt anlegg for karbongjenvinning. Det er selvfølgelig ikke sant. Elbil er en grønnvasking av privatbilismen.
Det er en markedsføringsmyte at elbiler er “nullutslippsbiler”. Selv om det ikke er noe CO2-utslipp ved bruk, fører elbilen til mange andre store utslipp, både når den produseres og når den brukes. Produksjon av elbiler og transport til markedet medfører betydelige CO2-utslipp. Å bruke en bil på 2+ tonn for å frakte én person kan aldri bli bærekraftig, uansett energibærer.
Norsk elbilpolitikk har blitt vedtatt “i blinde”, og politikere har kjørt seg så fast i egen klimaretorikk for elbilen er selve Løsningen med stor L, slik at de vanskelig kommer seg ut av den. Elbilen fører til mange utslipp både ved produksjon, transport til markedet og i bruk. Elbilpropagandaen har fått folk til å kjøre bil med grønnvasket samvittighet, noe som gjør at i Norge stiger bilbruken, mens den f.eks. i Sverige går ned.
Det er ikke foretatt noen utredninger av de klima- eller miljømessige gevinster av elbilpolitikken, og man har heller ikke vurdert kostnadene. Hva man ellers kunne ha oppnådd av klima- og miljøtiltak for de ca 40 mrd per år som elbilpolitikken for tiden koster, er ikke utredet. At man vedtok å innføre moms på kollektivtrafikk samtidig som man innførte nullmoms på elbiler, viser at dette ikke er klima- og mijljøpolitikk. Hvis man hadde vært opptatt av klima og miljø, ville man selvfølgelig ha prioritert kollektivtrafikken.
Produksjon av stadig flere elbiler medfører utplyndring av jordens begrensede ressurser for å tilfredsstille det umettelige og stadig økende forbruket i vår del av verden. Mange av råvarende utvinnes under farlige arbeidsforhold med betydelig barnearbeid i fattige land. Det er det vanlige: Store naturødeleggelser og utnytting av fattigfolk og fattige barn i fattige land, for å sørge for å opprettholde overforbruket i vår del av verden.
Elbilpolitikken og den overdrevne troen på elektrifisering som det som skal løse klimakrisen, har brakt Norge på feil kurs. Holder vi oss på samferdselssektoren, må målet være mindre kjøring med privatbil og færre flyreiser. Det man bør satse på, er tog og (el)sykkel. Norske politikere har i stedet satset massivt på økt bruk av privatbil, og har nå også satset på flybransjens luftslott om elfly. Vi får selvfølgelig ikke til en endring over natten. Men vi må i det minste begynne å gå i riktig retning. Politikerne har formulert stadig mer ambisiøse mål, men har gjort lite eller ingen ting for at vi skal nå disse målene. Målene er helt urealistiske.
Elsykkelen representerer en langt større transportrevolusjon enn elbilen. Elbil får bare folk til å bytte motor, og ellers gjøre mer av det de gjorde før. Elsykkelen får folk til å endre vaner. E18 Vestkorridoren og forbindelsen fra Sandvika til Ringerike er tragiske eksempler på politikernes feilprioriteringer. Særlig Høyres Nikolai Astrup var ivrig med å fremstille E18 vestkorridoren som et miljøtiltak. Men for å spare penger kuttet man all grønn glasus og kakepynt: Bussveien og sykkelveien forsvant ut av planene, og alt som står igjen er mer motorvei. Etter det har det blitt helt stille fra Nikolai Astrup.
Politikerne prioriterer å bygge motorvei til Ringerike, for å stimulere til mer biltrafikk. Ringeriksbanen er skjøvet ut i en ubestemt fremtid. Ringeriksbanen, som i tillegg til å gi langt bedre kollektivforbindelse inn mot Oslo, vil kutte reisetiden mellom Oslo og Bergen med omtrent en time. Da kan vi begynne å nærme oss at vi også i Norge kan få jernbane som kan konkurrere med flyene. Men norske politikere er åpenbart redde for å utfordre flybransen, som inkluderer det statlige Avinor, og vil ikke bygge jernbane som kan være en reell konkurrent til flyene. Det bygges generelt mer motorvei, som stimulerer til mer biltrafikk. Mens kapasiteten på det meste av det norske jernbanenettet er sprengt. Det er ganske enkelt ikke plass til flere tog, på grunn av en dårlig infrastruktur med svingete enkeltspor og får krysningmuligheter. Politikerne drømmer om elbiler og elfly, men har ikke en gang klart å elektrifisere jernbanestrekningene i Norge.
Samfredselsminister Jon Ivar Nygård har sagt at elfly kan erstatte tog. Hvor mange og hvor store elfly trenger han for å erstatte et godstog? Elfly kan kanskje få betydning på kortbanenettet med få passasjerer. Men på de store rutene, som går på strekninger hvor det finnes jernbaner som har blitt forsømt i årevis, er det ingen grunn til å tro at elfly kommer til å bli et realistisk alternativ. Flybransjen selger drømmen om elfly for å hindre at det skal bygges moderne jernbane som kan konkurrere med flyene. Dessverre ser det ut som om de lykkes i Norge.
Elbilpolitikken innebærer en betydlig overføring fra de som har lite til de som har mye. De som har råd til å kjøpe nye og avgiftsfrie elbiler nyter godt av reduserte bompenger og billig parkering. De med dårligere råd, men som fortsatt tar seg råd til å ha bil, må betale kostnadene. Det er noe av dette som fikk magasinet Wired til å skrive “Norway Is Running Out of Gas-Guzzling Cars to Tax”.
Les mer om norsk elbilpolitikk, om elbilens svarte side og om hvordan elbilpolitikken har blitt en “omvendt Robin Hood” politikk.
Jeg har ingen tro på at Norge kommer til å nå de klimamålene som politikerne har sagt at vi skal nå. Til nå har politikerne vedtatt uforpliktende mål, uten konkrete tiltak for hvordan de vil nå disse målene. Mål uten en strategi og handlingsplan er verdiløse drømmer. For hvert år som går uten konkrete og kraftfulle tiltak, jo vanskeligere blir det å nå disse målene.
Skal man kort oppsummere “klimapolitikken” til den gråsvarte alliansen, med AP, SP, H og FrP, skal klimaproblemene “løses” ved ny og ennå ikke eksisterende teknologi. Erna Solberg ville som vanlig ikke ha valgt akkurat de ordene da hun kommenterte den famøse kommentaren om Greta Thunberggenerasjonen fra Ola Svenneby. Han er er opptatt av klimaspørsmål, men mer teknologioptimistisk enn Greta Thunberg. Det er trollmannens læregutter (og -piker) som hele tiden forsøker å finne på noe nytt som skal løse de problemene de tidligere oppfinnelsene har skapt.
Ute i koko-høyre er det kunnskapsfornektere som “tror” at våre utslipp ikke påvirker klimaet. Dette er et spørsmål om kunnskap, ikke om tro. Det er også noen ute i koko-høyre som mener at det vi gjør betyr så lite i den globale sammenhengen, slik at vi ikke behøver å gjøre noe. Det kan alle si, uansett hvor i verden de måtte være: Mine utslipp er så små at i den globale sammenhengen at jeg ikke behøver å gjøre noe. De mener visst at norske politikere skal vedta at Kina skal kutte sine utslipp, fremfor å kutte utslipp i Norge.
Ifølge Store norske leksikon stammer skikken med å gi uvær personnavn fra Australia, hvor en meteorolog skal ha oppkalt uvær etter kontroversielle politikere. Så sommerens ekstremvært burde ikke ha vært kalt “Hans”. Vi burde kalle dem for Erna, Jonas, Espen, Trygve, Sylvi osv.
De såkalt ansvarlige politikerne, som fører en helt uansvarlig politikk, synes å leve i den vilfarelsen at “det grønne skiftet” skal kunne gjennomføres uten at vi skal merke noe til det. Vi skal fortsette å leve som før. Vi skal kunne kjøre like mye bil, vi skal kunne fly like mye, bygge like mange hytter (som genererer biltrafikk), osv. Politikernes universalløsning er elektrifisering.
Fremtiden er dessverre ikke slik. Vi må gjennom en omstilling som kommer til å koste og som kommer til å gjøre vondt. Det er ingen trøst at det kommer til å koste enda mer og gjøre enda mer vondt om vi ikke gjennomfører nødvendige tiltak. Denne sommeren har vi fått en forsmak på hva vi har i vente, med tørke og skogbranner som har blitt avløst av styrtregn og flom. I det tidligere i skogbrannherjede Hellas fikk man nylig et sted mellom 600 og 800 mm nedbør i løpet av 24 timer. Det tilsvarer den nedbøren Bergen får i løpet av 3-4 måneder i et normalår — om noe slikt som normalår finnes lenger. En ørkenfestival i Nevada i USA ble til en gjørmefestival pga kraftig regnvær. Vi opplevde i sommer at denne sangen ble skjøvet ut som en slags historisk drøm:
Norge har noen av Europas mest trafikerte flyruter. Det er ikke på kortbanenettet i Nord-Norge og på Vestlandet. De rutene betyr i denne sammenhengen lite. Det er fly mellom byer hvor det går jernbane, jernbaner som de såkalt ansvarlige politikerne har forsømt i tiår etter tiår, og som de fortsatt forsømmer. I stedet for å satse på det som virker, jernbane, har politikerne lullet seg inn i en fjern og helt urealistisk drøm om elfly. Kanskje kan elfly bli en gang i fremtiden bli en løsning på kortbanenettet hvor det er få passasjerer. Men vi kan nok bare glemme dem på ruten mellom f.eks. Oslo og Bergen.
Politikerne har satset på en massiv grønnvasking av privatbilismen, ved en vanvittig elbilpolitikk. Hvis målet er flest mulig elbiler for enhver pris, da er norsk elbilpolitikk en suksess, til en veldig høy pris. Det er en politikk som har ført til at biltrafikken øker, og utslippene fra veitrafikken går ikke ned. Konseptet med å bruke en blikkboks på et par tonn for å transportere et menneske er ikke bærekraftig, uansett hva slags energibærer bilen bruker. I tillegg er privatbil den mest plassineffektive transportformen vi kan velge, slik at den ødelegger byene.
For å kunne gjennomføre politikernes elektrifiseringsdrøm krever en voldsom økning i elektrisistetsproduksjonen. Vi har fått en forsmak på hva vi har i vente ved Statens og Equinors grønnvaskingsprosjekt på Melkøya. Politikerne vil elektrifisere, men vil ikke gjennomføre den kraftige utbyggingen av f.eks. vindkraft som dette vil kreve.
Politikerne snakker om å flytte transport fra vei til bane. Men i praksis fører de en politikk for å flytte stadig mer transport fra bane til vei. Det bygges stadig mer motorveier, mens jernbanen forsømmes. Styres landet virkelig av politikere som er så dumme at de ikke forstår slike åpenbare og enkle sammenhenger som at dette betyr at transport flyttes fra bane til vei?
Unnskyldningen for å bygge stadig mer motorveier er “at det bare vil være uslippsfrie biler som skal kjøre på disse”. Det er en bløff. Det finnes ikke utslippsfrie biler.
Politikerne satser på fortsatt leting etter mer olje og gass, selv om det er både et klimamessig og økonomisk sjansespill. Oljeutbygging og motorveibygging legger beslag på ressurser, og det er ikke bare spørsmål om penger, man om eksepertise, utbyggingskapasitet, osv. Det blir lite igjen til en fremtidsmessi, klima- og miljøvennlig virksomhet.
Politikerne later som om dette ikke skal koste samfunnet noe, for veiene skal finansieres med bompenger. Men de “uslippsfrie” bilene som skal kjøre på disse veiene, skal ikke være med på å betale — i alle fall skal de bare betale symbolsk. Regningen går til de som ikke har råd til å kjøpe ny elbil, mens rike elbilister slipper unna.
Vi kan ikke privatisere klima- og miljøkrisen, og la det være opp til den enkeltes moral å handle på en klima- og miljøvennlig måte. Politikerne må legge til rette for og stimulere til gode valg, som f.eks. å satse på kollektivtransport og sykkel, installering av solceller, energieffektivisering osv. Privatbil og fly er ikke fremtidens transportform.
Vi kan glemme 2030-målene. Det er så liten tid igjen at det vi vil se er kortsiktige panikktilak som kan pynte på CO2-regnskapet, uten at de har noen langsiktig effekt. Vi må satse på det som har varig effekt. Det kommer til å koste og det kommer til å gjøre vondt. Men det er nødvendig.
Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.
